Norske noveller. En introduksjon

AASTA MARIE BJORVAND BJØRKØY

NORSKE NOVELLER

AASTA MARIE BJORVAND BJØRKØY

NORSKE NOVELLER

UNIVERSITETSFORLAGET

© H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

1. utgave 2023

ISBN 978-82-15-04537-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.

Omslag: Øystein Vidnes

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 pkt.

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Innledning

Er novella romanens fattige fetter? Det spørsmålet stilte litteraturkritiker Fredrik Wandrup i en artikkel i Dagbladet i 2015, der han sammenlignet novella med skøyteløpernes prestisjedistanse, 1500-meteren: «Novellen klokker vi inn på 1500 meter. Alt stemmer; knall åpning, legge seg på været, holde ut den vanskelige tredjerunden og klinke til med en rystende avslutning» (Wandrup 2015). Slik slår Wandrup et slag for novella, og ikke minst for den norske novella, når han peker på Norges rike novelletradisjon. Likevel har novella i en del sammenhenger lav anseelse sammenlignet med romanen. Studerer vi litterære priser, blir det for eksempel tydelig at det er romanen som gjelder. Da kanadiske Alice Munro fikk nobelprisen i litteratur i 2013, var hun den første rene novelleforfatteren, og per 2023 er hun også den eneste i prisens historie.

Novella er sjangeren for kriser og høydepunkter. Den byr på motstand og kan være omveltende, utfordrende og sjokkerende. Men novella er kort nok til at det vanskelige blir overkommelig. Den kan være brå, åpen, intens og fortettet, lang eller kort, episk eller lyrisk, med eller uten personer, med eller uten plott. Alt dette gjør novella til mangfoldig og anvendelig. Det har særlig skolen oppdaget, mens litteraturforskerne, kritikerne og prisjuryene har prioritert andre sjangre.

I Norge er for eksempel 8 av 71 kritikerpriser (1950–2021) delt ut til novellesamlinger, hvorav bare én er delt ut etter 2000, til Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller i 2014. De øvrige heldige var Torborg Nedreaas (1950), Bjørg Vik (1979), Roy Jacobsen (1989), Øystein Lønn (1993), Hans Herbjørnsrud (1997) og Kjell Askildsen to ganger (1983 og 1991). Doblougprisen, som deles ut av Svenska Akademien og skal fremme både norsk og svensk skjønnlitteratur gjennom årlige prisutdelinger, har i perioden 1951–2022

gått til 111 norske prisvinnerne (to norske og to svenske vinnere per år fra 1985). Blant dem finner vi bare ni norske forfattere1 som også har markert seg som novelleforfattere. P2-lytternes litteraturpris (1997–2022) er en ren romanpris, som om andre sjangre ikke kan konkurrere med romanen om lesernes gunst. Av 30 bragepriser (1992–2022) har en novellesamling vunnet kategorien «åpen klasse» to ganger: Arne Lygre med Tid inne i 2004 og Ingvild H. Rishøi med Vinternoveller i 2014. Men det er ingen novellesamlinger blant vinnerne i kategorien «skjønnlitteratur», med mindre man regner Frode Gryttens kollektivroman Bikubesong (1999) som en novellesamling, noe eksempelvis NRKs anmelder Anne Cathrine Straume (1999) mener er mulig. Den er uansett ikke utgitt som novellesamling.

Resepsjonen av Bikubesong tangerer en ikke ukjent praksis: En rekke utgivelser er betegnet som roman, selv om de like gjerne kunne kvalifisere som novellesamling. En av våre mest anerkjente novellister, Kjell Askildsen, har utgitt både romaner og noveller. Men er for eksempel Askildsens Omgivelser (1969) ei novelle eller en roman? Førsteutgaven inneholder ingen sjangerbetegnelse, og teksten strekker seg over 64 sider (1969). Teksten er også uten sjangerbetegnelse i 1979-utgaven, da Omgivelser ble utgitt sammen med novellesamlingen Kulisser fra 1966. Men da Omgivelser i 1990 ble utgitt sammen med romanen Davids bror fra 1957, sto det plutselig «roman» på tittelbladet (1990, 135). Det var visst ny informasjon selv for forfatteren.2 Så hvem bestemte det? Redaktøren? Markedsavdelingen? Kanskje fordi det kan lønne seg, både økonomisk og med tanke på status? Setteren? Smittet sjangerbetegnelsen til Davids bror over på Omgivelser da de to verkene ble samlet i ett bind? Sjangerbetegnelsen er ikke endret i senere utgaver. Er det tilfeldig, eller skyldes det at Omgivelser er like mye roman som novelle, siden romanbetegnelsen ble gjentatt i både 2001- og 2009-utgaven?

1 Vesaas, Borgen, Vik, Askildsen, Herbjørnsrud, Saabye Christensen, Lindstrøm, Harstad, Øyehaug.

2 Kilden for at dette var ukjent informasjon for Askildsen, er en samtale mellom Askildsen og Hans Herbjørnsrud som ble gjengitt av Herbjørnsrud i samtale med Hans H. Skei, Kaja Schjerven Mollerin og Gunnhild Øyehaug under et seminar i Nasjonalbibliotekets serie «Sjangerlære» den 13. februar 2017.

Tallene for Tarjei Vesaas’ debutantpris er noe bedre: Novellesamlinger har vunnet elleve av 58 tildelinger i perioden 1964–2022, noe som forsterker synet på novellesamlingen som et egnet format for debutanter. Slik barnebokforfattere ofte får spørsmålet «når skal du skrive en ordentlig bok?», altså voksenbok, får novellister ofte spørsmålet «når skal du skrive en roman?», som om man først da er forfatter, og bare romanen kvalifiserer som skikkelig litteratur. Det korte blir kanskje ansett som lettere å produsere, som en modningssjanger mens forfatteren utvikler seg mot målet: romanen. Salgstallene til Den norske Forleggerforening avslører at det er lettere å leve av å skrive litteratur hvis man skriver romaner. Lyrikk selger også bedre. I 2007 ble det for eksempel solgt 95 000 diktsamlinger mot 41 000 novellesamlinger. Forskjellen er enda større hvis vi studerer tallene fra 2020 og 2021 i det norske bokmarkedets bransjestatistikk: Mens romanen solgte i henholdsvis 585 411 og 543 697 eksemplarer, og lyrikkutgivelser i 107 583 og 128 692 eksemplarer, ble det bare solgt 22 906 og 38 321 eksemplarer av novellesamlinger (Bokmarkedet 2021, 34).

«Noveller er nærmest en ikke-eksisterende genre i Norge», sto det i Aftenposten i 2009. Den påstanden stemmer ikke hvis vi samler og vurderer alt som er utgitt av noveller av norske forfattere de siste to hundre årene, og norsk samtidslitteratur er også rik på realiseringer av sjangeren. Men ser vi på årlige kåringer av de beste norske utgivelsene i for eksempel 2022, ser det ikke ut til at norsk litteratur kan skilte med noveller verdt oppmerksomheten. Verken NRK, Aftenposten, Dagbladet eller VG løfter frem noen novellesamling, mens de fleste andre sjangre er representert. Men norsk litteratur består av mange gode noveller og novellister. Ikke minst gjelder det for noveller produsert av norske forfattere de siste hundre årene, kanskje særlig fra Cora Sandel debuterte med «Amors veie» i tidsskriftet Mot Dag i 1922. Vurderer vi situasjonen ut fra salgstallene, synes imidlertid Aftenpostens påstand fra 2009 mer rimelig. Da forfatter Vidar Kvalshaug utga sin tredje novellesamling i 2009, uttalte han at forlagene «ber bare om én ting, romaner, romaner, romaner». Han opplevde at forfatteren «må stille på forlaget med en begrunnelse og en unnskyldning for at det ikke er en roman man har skrevet». Han mener noveller anses som «stebarn», og at novellesamlinger blir regnet som «mellombøker» (Korsvold 2009). Det er

grunn til å tro at dette synet er representativt blant mange. Under en lansering i 2003 av en novellesamling produsert av en debutant ved et av Norges største forlag, spurte for eksempel redaksjonssjefen den ferske forfatteren: «Når tror du vi kan regne med en roman fra deg?»

Sammenlignet med romanen synes novella ofte å komme til kort på grunn av sin korte lengde. Da amerikanske Norman Friedman i 1958 talte for short storyen – og dermed for novella, som kan regnes som det samme3 – mente han at novella stadig tapte i konkurransen med lyrikk, dramatikk og romaner «in the books and journals devoted to serious theoretical criticism». Han pekte ut det korte formatet som novellas problem: «It is in the hope of making a beginning toward the evaluation of the short story as a worthy and noble art that I should like to attempt a frontal attack upon its basic problem – that of its shortness» (Friedman [1958] 1976, [131]).

Men kortheten er ikke nødvendigvis et problem. Snarere er det novellas korthet som gjør den så anvendelig og interessant, noe jeg vil argumentere for på flere måter gjennom denne boka.

Det finnes en del viktige utgivelser om novellesjangeren. Samtidig er novellesjangeren så vel som norske noveller like neglisjert av litteraturforskerne som av prisutdelerne, om vi sammenligner mengden av forskning på norske noveller med foreliggende forskning på norske romaner og norsk lyrikk. Tre kvantitative undersøkelser gir for eksempel et labert resultat for novellas del: Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning har publisert totalt 338 artikler de siste tjue åra (2002–2022). Av disse er det bare ni artikler (2,6 prosent) som har ei eller flere noveller som primærmateriale.4 For Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift fra de siste tjue åra (2002–2022) er resultatet enda svakere: Av i alt 146 artikler er det bare tre (to prosent) som har ei eller flere noveller som primærmateriale. 53 årganger av Norsk litterær årbok fra perioden 1966–20225 inneholder totalt 874 artikler. 35 av dem handler om noveller. Det tilsvarer fire prosent av artiklene. Tallene trenger ingen kommentar.

3 Jeg velger å ikke skille strengt mellom novelle og short story. Novellebetegnelsen bruker jeg om de norske forekomstene, mens short story-begrepet først og fremst refererer til den amerikanske tradisjonen.

4 Edda 4/2005 er ikke undersøkt.

5 Følgende årganger manglet i undersøkelsen: 1974, 1992, 2003.

Av de mest sentrale nordiske novelleteoretikerne er Jørgen Dines Johansen selvskreven med sin bok Novelleteori efter 1945 fra 1970. Men den er lite tilgjengelig for mange i og med en noe arkaisk dansk språkføring akkompagnert av utallige tyske sitater. I Norge utga Asbjørn Aarseth Episke strukturer i 1976, men den er sterkt avgrenset i valg av forfattere så vel som analyseperspektiv, og den handler naturligvis om flere episke sjangre enn novella. Interessen for novella og andre former for kortprosa tiltok med den amerikanske novelleforskeren Charles E. May, som i 1976 utga teorisamlingen Short Story Theories, der et mangfold av teoretikere og forfattere har bidratt. I 1994 utga han en revidert og utvidet versjon av samlingen, The New Short Story Theories. I 2002 fulgte May opp med boka The Short Story: The Reality of Artifice. De teoretiske refleksjonene i Mays utgivelser er relevante og produktive, selv om de i stor grad behandler den amerikanske short story-tradisjonen. I 1997 utga Marie Lund boka Novellen: Struktur, historie og analyse, og den er ei nyttig introduksjonsbok om ulike novelletradisjoner så vel som analytisk relevante begreper som forteller, begivenhet og vendepunkt. Nyttig er også AnnaCarin Billings doktoravhandling «Hvad er sannhet?»: Studier i Cora Sandels novellistik fra 2002, men den avgrenser seg til Sandels noveller. Dessuten er det vanskelig å få tak i bøkene til både Lund og Billing.

Fra 2016 endret situasjonen seg noe. Først med utgivelsen av boka Novellen: Teori og analyse av Annemette Hejlsted, som gir en god oversikt over særlig de viktigste teoretikerne etter 1800. Analysedelen i Hejlsteds bok prioriterer imidlertid danske Karen Blixens novelle «Den fede mand». Samme år kom Morten Auklend med boka Navnløs erfaring: Lesninger i Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994–2003. Både Hejlsteds og Auklends bok er vektige bidrag til novelleforskningen, men de er like fullt konsentrert om et avgrenset primærmateriale. I 2018 kom innføringsboka Dei litterære sjangrane: Ei innføring ved Anders M. Gullestad, Christine Hamm, Jørgen

M. Sejersted, Eivind Tjønneland og Eirik Vassenden, der novella blir ytt god oppmerksomhet, men som hos Aarseth konkurrerer den med flere sjangre om plassen. I tillegg til bøkene kommer selvfølgelig en del spredte tidsskriftartikler av ulike forskere som er både analytiske og teoretiske i tilnærmingen. Mange av dem burde nevnes, men jeg nøyer meg med å trekke

frem artikkelen «Novellen i teori og praksis. Asbjørn Aarseth og Maurits Hansen» av Lars Arild og Jørgen Haugan, som ble publisert i Edda 4/1986, samt Adam Isaksens artikkel «Den affektive novelle. Brian Massumis affektbegreb som udgangspunkt for en affektiv narratologi med henblik på novelleanalyse» i Edda 4/2018.

Det er på tide med ei bok som synliggjør sjangerens potensial så vel som bredden av gode norske noveller. Denne boka er en introduksjon til novellesjangeren generelt og til norske noveller spesielt. Den presenterer hva ei novelle kan være og novellesjangerens mangfold og muligheter. I det følgende skal det blant annet handle om novellesjangerens mulige egenskaper, sjangerbestemmelse, novelletyper, utvalgte novelleteoretiske hovedpunkter, novellas historie og novellas status. Deretter følger elleve kapitler som er konsentrert om sjangertrekk og hvordan disse er realisert, eksperimentert med eller brutt med i utvalgte norske noveller. Jeg presenterer ulike realiseringer av novellesjangeren i norsk litteratur og analyserer utvalgte norske noveller i dialog med relevant teori. Jeg studerer hvordan sjangeren er blitt oppfattet i teori og i praksis: Normative definisjoner og sjangerforventninger blir utforsket og diskutert opp mot deskriptive definisjoner gjennom punktanalyser av noveller produsert av en rekke ulike forfattere. Til slutt følger en avslutning der jeg diskuterer hva som skiller romaner fra novellesamlinger, og hvorfor vi skal bry oss om novella.

Dette er ei introduksjonsbok som jeg håper særlig litteraturstudenter og lærere kan ha nytte av for å finne eksempler og for å utforske novella videre, både som leser og skriver. Forhåpentlig kan boka også bidra til enda større oppmerksomhet om denne anvendelige og samtidig kunstnerisk interessante sjangeren som norsk litteratur er rik på.

DEL 1

Novellesjangeren

Hva er ei novelle?

Siden antikken har det vært vanlig å operere med tre litterære hovedsjangre: episk, dramatisk og lyrisk diktning (Svensen 1985, 33). Skillene mellom de tre hovedsjangrene er ikke alltid klare og definitive, og de låner stadig trekk fra hverandre: Dramatisk diktning refererer først og fremst til skuespill, men episke tekster kan også romme dramatiske elementer, som replikker. Tilsvarende finner vi lyriske innslag i skuespill og fortellinger, slik vi finner dikt og sanger i Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1857). I Henrik Ibsens

Peer Gynt (1867) blir det dramatiske blandet med det lyriske, noe undertittelen «et dramatisk Digt» indikerer. Det finnes også lyriske romaner, som Synnes Leas roman Leo og Mei (2012) og Brynjulf Jung Tjønns roman Så vakker du er (2013). En episk tekst har en forteller, og felles for episke og dramatiske verk er at de gjengir et tidsforløp. Men det kan også dikt gjøre. Enkelte romaner og mange noveller dreier seg om en enkelt situasjon, og kan dermed minne om diktet. Likevel er det vanlig at et verk i hovedsak tilhører, eller deltar i, én av de tre hovedsjangrene epikk, dramatikk eller lyrikk.

Novella er altså en litterær sjanger, og i hovedsak en undersjanger av episk diktning. Begrepet sjanger kommer fra gresk genos (jf. latin genus), som betyr ‘art, slekt’, og betegner gjerne et avgrenset område av for eksempel en kunstart. Når man betrakter litteratur ut fra et sjangerperspektiv, er det for å observere prinsipper som er felles for en rekke tekster, ikke hva som er spesifikt for bare én tekst. Sjangrene utgjør klasser av tekster med felles dominerende trekk. Sjanger er repetert form, eller variasjon over repetert form. Litterære tekster som tilhører en bestemt sjanger, har gjerne en rekke egenskaper og kvaliteter til felles. Kjennetegnene vil fungere som en kode eller norm som nye tekster vil bli produsert og mottatt i relasjon til, som et bekreftende tilsvar (sjangertrekk), eller som et opprørsk motsvar (sjangerbrudd).

Det er vanlig å påstå at novella er en kort, fiktiv prosatekst som forteller om en avgjørende begivenhet fremstilt i fortettet form og fortalt i ettertid. Den innleder ofte brått, og fra første setning blir slutten forberedt mens spenningen stiger mot et vendepunkt som munner ut i en åpen slutt. Novella kan fremstille flere hendelser og et langt tidsforløp i en konsentrert form og fortsatt være novelle. Men novellas korthet er essensiell for dens litterære kvalitet. Det korte formatet bidrar til økt intensitet og økt prioritering av underteksten, som kan være like så viktig for fortolkningen som det som blir fortalt. Vendepunktet kan fungere som en åpenbaring og gi de litterære karakterene og/eller leseren dypere innsikt i sammenhenger og årsaker. Denne novelledefinisjonen fremhever hva som karakteriserer mange norske noveller, men ingen definisjoner er definitive, ei heller gyldige for alle realiseringer av novellesjangeren.

Sjangerbestemmelse

Den amerikanske novelleteoretikeren Graham Good slår fast at fiktive prosatekster, uansett lengde, nødvendigvis har et repertoar av formelle trekk som kan anses som felles (1994, 160). I essayet «Notes on the Novella» presenterer Good ti sentrale trekk ved novella som han samtidig karakteriserer som muligheter (1994, 160–163). Ordet muligheter er sentralt for beskrivelsen av sjangeren, for det er problematisk å operere med en definitiv og ahistorisk definisjon av et historisk og foranderlig materiale – den ville ikke kunne gjelde for alle noveller som er produsert opp gjennom historien. Etablerer vi en ahistorisk definisjon, ville knapt noen av kriteriene kunne gjelde, eller også ville definisjonen ha ekskludert et stort antall tekster som normalt har vært regnet og fortsatt regnes som noveller. Disse mulighetene vil jeg komme tilbake til og diskutere i andre del av boka, som er organisert etter forventede sjangertrekk for novella:

• Novella er kort.

• Novella starter in medias res, det vil si ‘midt i tingene’.

• Frempek er et hyppig brukt virkemiddel.

• Handlingen foregår innenfor et kort tidsrom.

• Handlingen utspiller seg på begrenset plass.

• Handlingen er enhetlig; en bestemt hendelse blir prioritert i fremstillingen.

• Få personer er involvert.

• Novella inneholder en usedvanlig, uhørt eller ekstraordinær begivenhet.

• Novella er komprimert, intensiv og ladet.

• Novella har en stigende spenningskurve som gjerne ender i et vendepunkt.

• Novella slutter åpent og/eller på en overraskende måte.

Siden det ikke finnes en ahistorisk definisjon som er gyldig for alle noveller til enhver tid, kan det synes problematisk å strukturere andre del av denne boka etter sjangertrekk. Jeg gir imidlertid eksempler ikke bare på trekk, men også på sjangerbrudd, og i hvert kapittel blir trekkene analysert, problematisert og diskutert med grunnlag blant annet i sjangerteori.

For å definere en sjanger kan vi gå frem induktivt eller deduktivt. Induktiv metode vil innebære at man undersøker mange tekster og deler dem inn i kategorier ut fra de trekkene de har til felles. Med deduktiv metode går man motsatt vei og slutter fra det allmenne til det enkelte; man tenker prinsipielt om hvilke trekk tekster kan ha og etablerer et system av tekstlige egenskaper som vi kan studere hver enkelt tekst opp mot. Som fremhevet av særlig Jørgen Magnus Sejersted vil en empirisk og induktiv tilnærming være mer åpen for at sjangrene er i kulturell og historisk forandring. En rasjonalistisk og deduktiv tilnærming vil derimot indikere at sjangrene er uforanderlige i sitt vesen (Sejersted 2018, 23), noe en empirisk undersøkelse av en samling tekster som kan tenkes å tilhøre én sjanger, enkelt vil kunne avvise.

I denne boka er fremgangsmåten dels induktiv og dels deduktiv. Jeg tar utgangspunkt i det vi kan anse som allmenne og etablerte novelletrekk. Men jeg stiller sjangerforventningene opp mot eksempler som både bekrefter og avkrefter dem – slik veksler jeg mellom de to metodene. Jeg vil særlig fremheve betydningen av en induktiv tilnærming, siden litteraturen, og dermed også sjangrene, nødvendigvis er i stadig utvikling. Ethvert sjan-

gertrekk er dermed mer å regne som et sjangerideal (eller en mulighet) enn et sjangerkrav.

Novella lar seg ikke definere enhetlig, det finnes mange realiseringer av sjangeren. De forskerne som har opponert mot forsøket på å finne frem til novellekunstens urform og etablere en ahistorisk definisjon, har fremhevet at novella er en varierende sjanger. Felles for den grupperingen av forskere som fremmer en historisk og foranderlig definisjon av novella, er deres kunnskap om «novellediktningens store spennvidde fra renessansen til vår tid, tekstenes høyst varierende karakteristika både innholdsmessig og formelt», påpeker Aarseth ([1976] 1991, 137). Til denne holdningen hører først og fremst forskere som har arbeidet med romansk novellediktning.6 Med den holdningen som utgangspunkt fungerer den enkle beskrivelsen «et kort fiksjonalt narrativ i prosa» best som en samlende definisjon, hvis det er et poeng å strebe etter det. I 1986 ble Aarseth kritisert av Jørgen Haugan og Lars Arild for å innta en eklektisk holdning som resulterer i en forvirrende fremstillingsform, og dessuten skifte synsvinkel og vike unna hver gang han nærmet seg en mulig konklusjon om hva ei novelle er i boka Episke strukturer (Arild og Haugan 1986, 344). Men Aarseths metode harmonerer med hvordan han tar avstand fra å etablere en ahistorisk definisjon av novella, og den holdningen fungerer bevisstgjørende. Aarseth avslutter sitt kapittel om novella med å fremheve at han har «forsøkt å gi et lite inntrykk av variasjonsrikdommen i novellediktningen fra renessansen og fremover. Ingen novelleteoretiker bør underslå denne rikdommen med en apriorisk og vilkårlig innsnevring av feltet». Han ber dessuten om at denne holdningen ikke må oppfattes som resignasjon, men snarere som «et utgangspunkt for analysen av den enkelte tekstens siktemål og virkemidler». Han mente novella er en så nær slektning av romanen at grensestrid er av mindre interesse (Aarseth [1976] 1991, 144). Den oppfordringen bet ikke Arild og Haugan på; deres artikkel er motivert av det de opplevde som «avmakt» mot å innfange novellas kvalitet og beskrive den som sjanger (Arild og Haugan 1986, 343). Men den variasjonsrikdommen som Aarseth frem-

6 Aarseth mener de følgende fem peker seg ut: Walter Pabst, Jørgen Dines Johansen, Donald LoCicero, Hans-Jörg Neuschäfer og Wolfram Krömer (Aarseth [1976] 1991, 137–138).

mer, kan forstås som nettopp en kvalitet ved novellesjangeren. Når Arild og Haugan kritiserer Aarseth for å ikke beskrive novella tydeligere som sjanger, ber de ham gjøre det han opponerte mot.

I boka The Dialogic Imagination hevdet den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin at romanen er en «genre-in-the-making» ([1941] 1981, 11). Det samme gjelder for novella – som sjanger er den kontinuerlig underveis. Samtidig finnes det jo en viss kjerne representert av fiktiv fortelling fortalt i prosa i et kort format. Men selv kortheten ville ikke ha kunnet gjelde for alle norske noveller, jevnfør de historiske eksemplene på at norske noveller produsert på 1840-tallet like gjerne var lange tekster (se under «Novellas historie»). Det tydeliggjør hvor vanskelig det er å operere med en ahistorisk definisjon hvis den skal inneholde noen spesifikasjoner. Selv «et kort fiksjonalt narrativ i prosa» blir for spesifikk hvis alt som er utgitt som noveller, skal ha krav på betegnelsen.

De to mest kjente novelledefinisjonene stammer fra den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe og den sveitsiske litteraturprofessoren Emil Staiger. I 1827 pekte Goethe på at novella fremstiller «en uhørt begivenhet som har funnet sted» (jf. Eckermann [1836] 1956, 275). Ifølge Staiger er novella «en fortelling av middels lengde» (jf. Polheim 1965, 9). Staigers definisjon er åpen og lite spesifikk, og den inkluderer dermed mange varianter av novella. Men både Goethe og Staiger trekker frem vesentlige kjennetegn ved novellesjangeren. Mest interessant er Goethes betoning av at ei god novelle fremstiller en uhørt begivenhet som påvirker handlingen og bidrar til å utløse en vending i novella. Uhørt begivenhet er oversatt fra «unerhörte Begebenheit» (Eckermann [1836] 1956, 275). Anders Gullestad toner ned det avvikende og ekstreme ved novellas begivenhet når han oversetter dette med «uventet begivenhet» (2018, 39). Ordvalget justerer dermed betydningen av Goethes novelleforventning, for mens det uhørte kan være noe uventet, er ikke det uventede nødvendigvis uhørt. Samtidig tar adjektivet uhørt lett oppmerksomheten fra substantivet det beskriver, for det at en begivenhet finner sted, er også sentralt. Dette begivenhetskriteriet skulle skille Goethes noveller fra korte tekster som kvalifiserte som «bare fortelling» (Eckermann [1836] 1956, 275). Det at noe kvalifiserer som en begivenhet, er derfor like viktig som at begivenheten er uhørt.

Skal vi generalisere og fremheve at novella ofte presenterer en ukjent og ny begivenhet, viser det tydelig hvordan novella kan avgrenses mot eventyret, som formidler stoff som er kjent for mange gjennom muntlig tradering. Et kvalitativt særtrekk blir nemlig fremhevet av betegnelsen novelle, som kommer av det italienske novella, som betyr ‘liten nyhet’, opprinnelig fra latin novus, som betyr ‘ny, fremmed’ (BMO) eller bare ‘ny’, men også ‘i sitt slag ny’, med underbetydninger som ‘forandret’ og ‘u(sed)vanlig, overraskende, uhørt’ (Johanssen, Nygaard og Schreiner [1887] 1998, 433). Disse betydningene betoner at novella presenterer en ny hendelse eller en nyhet, at novella er noe som forfatteren har skapt, snarere enn en videreføring av tidligere muntlig tradert stoff. Novella skiller seg dermed fra eventyret og fremstår som en mer moderne fiksjonssjanger. På dette punktet ser vi en forbindelse mellom novella og romanen i europeisk litteratur, og dessuten mellom novella og kunsteventyret, som har en navngitt forfatter og ingen forhistorie i muntlig form.

Novellebetegnelsens betydninger, og ikke minst variasjonen i betydningene, viser spennet i hvordan ei novelle kan lansere noe nytt og fremmed. «Er det for eksempel en forskjell mellom noe «usedvanlig» og noe «uhørt»? Til forskjell fra tradisjonelle episke historier og romanser, som gjerne formidler en historie som på en eller annen måte er velkjent, er novellas historie gjerne ukjent. Sjangerbetegnelsen «novelle» fremhever dermed at nyhetskriteriet anses som viktigere enn korthetskriteriet for den norske novella, i motsetning til den amerikanske tradisjonen, som fremhever korthetskriteriet med betegnelsen «short story». Den sentrale nyheten, det som kvalifiserer som noe nytt, eller den nyhetsverdien som novella fremstiller, gis kvalitativ prioritet i novellesjangeren. Det samme kan vel imidlertid sies om romanen, i og med bruken av betegnelsen novel for roman på engelsk. Dermed fremhever den engelske romanbetegnelsen det vi i norsk sammenheng først og fremst forbinder med novella, mens betegnelsen «roman» løfter frem romansen, selv om den ikke preger enhver roman – ordet roman har mange betydninger, ikke bare ‘forelskelse’, men også ‘fortelling eller dikt på det romanske folkespråket’ (BMO).

Hva som regnes som «middels lengde», må ses i forhold til hva som er vanlig lengde på andre episke sjangre, som kortprosa og romanen. Novella er en fluktuerende form. På grunn av stadig utvikling har den ingen fastlagt, formelbasert sjangerstruktur. Det er riktignok en rekke særtrekk og kjennetegn vi

forbinder med novella, men de er ikke alle realisert i enhver novelle. Kvalitetsmessig er den konsentrerte formen essensiell, og ei novelle uten noe som synes uhørt eller ekstraordinært, er ei fattig novelle. Men variasjonen i det som kan opprøre, sjokkere, avvike eller overraske, er stor, og dermed vil noveller sjelden bli like formelbaserte og sjangertypiske som for eksempel eventyr.

Kort eller lang, skjønnlitterære tekster vil vise stor variasjon både i form og i innhold om vi sammenligner et større utvalg med vekt på formelle, stilistiske og tematiske trekk. Vi finner tekster som er klassifisert som novelle, men som ikke skiller seg vesentlig fra korte romaner, som Cora Sandels novelle «Nina» fra 1939 (revidert til samlingen Figurer på mørk bunn fra 1949). Det finnes korte noveller som like gjerne kunne vært klassifisert som kortprosa, som flere av Gunhild Øyehaugs tekster i samlingene Knutar (2004) og Vonde blomar (2020). Betegnelsene og kriteriene for klassifisering har dessuten endret seg over tid, som følge av hvordan de litterære tekstenes egenart, og dermed også sjangrenes egenart, stadig har endret seg.

I introduksjonen til boka Genre påpeker redaktørene Jørgen Dines Johansen og Marie Lund Klujeff (2009, 7–8) at det er relativt enkelt å klassifisere livets former, siden evolusjonen er langsom. Menneskeskapte kulturelle produkter er derimot i en så hurtig utvikling at de kategoriene man opererer med, er mindre stabile. Dette gjelder for så vel litteratur som for litteraturvitenskapelige begreper, som også utvikler seg eller brukes ulikt i forskjellige kulturer – det er dermed vanskelig å etablere en felles og helt stabil konsensus om litteraturens sjangre og begreper.

Definisjonsproblemet

Litterære sjangre kan defineres normativt, med tanke på hvordan teksten bør være for å tilfredsstille gitte sjangerkrav og sjangerforventninger. Eller den kan defineres deskriptivt, ut fra hvordan ulike representanter for sjangeren er bygd opp og utformet. Mange novellister, som tsjekkiske Franz Kafka og argentinske Jorge Luis Borges, har systematisk brutt med sin tids sjangerkonvensjoner. Eksperimentering og utforsking av sjangeren gjør at en normativ definisjon (hvordan ei novelle bør være) ofte ikke vil stemme helt overens med en deskriptiv definisjon (hvordan ei novelle er). Selv om

ei novelle ikke innfrir samtlige sjangerforventninger, kan den like fullt være ei novelle. For å poengtere dette kan vi fremheve at en litterær tekst ikke tilhører en sjanger, den deltar i den (jf. Dalgaard 2002). Bruken av det aktive verbet å delta synliggjør at de novelletrekkene jeg presenterer i denne boka, er mer som retningslinjer å regne. Novellesjangeren endrer seg med tiden. De karakteristiske og attraktive trekkene ved novellesjangeren varierer dessuten fra nasjon til nasjon og fra forfatter til forfatter.

Når det finnes like mange unntak som kjennetegn, hva skal vi så med sjangertrekk? Litteraturforskeren Perry Nodelman fremhever at «schemata allow us to perceive differences as well as similarities» (Nodelman [1988] 1996, 144). Fordelen med å kjenne til etablerte paradigmer og operere med et knippe av felles kjennetegn er at det skjematiske gjør brudd og avvik mulig eller synlig – det må finnes faste kjennetegn som vi kan orientere oss ut fra og opponere mot for at noe skal kunne fremtre som eksperimentelt. Bevegelsen fra det tradisjonelle mot det eksperimentelle, hvorpå det eksperimentelle med tiden blir til etablert tradisjon, legger grobunn for ytterligere nyskapende reaksjoner. Denne gjentagende bevegelsen synliggjør sjangerutvikling, og kartleggingen av sjangertrekk kan dermed fungere både produktivt og bevisstgjørende. Det særegne og signifikante ved hver enkelt novelle er likevel det som litterært sett er viktigst, for hver novelle er unik. Men med typologiske fellestrekk som utgangspunkt og sammenligningsgrunnlag blir det særegne ved hver enkelt novelle tydeligere. Novella finnes ikke. Det finnes noveller.

Kulturelle konstruksjoner er stadig i endring. Det gjør det vanskelig å lage og operere med en tidløs og endelig klassifisering som gjelder for alle tekster uavhengig av hvilken tid de er produsert i. Dette poenget gjør at Jørgen Dines Johansen i boka Novelleteori efter 1945 fra 1970 kritiserer både engelsk og tysk novelleteori. Han mener de definisjonene man har forsøkt å etablere frem til 1970, i stor grad har vært akrone og aprioriske, det vil si tidløse og uten behov for støtte eller begrunnelse i empirisk erfaring, på linje med matematiske sannheter og logiske prinsipper (Dines Johansen 1970, 59–61). Dines Johansen viser hvorfor det er problematisk

å definere en levende og foranderlig sjanger som novella. Vi kan ikke fastsette en ahistorisk definisjon av en sjanger som ikke er død og historisk tilbakelagt, som fortsatt produseres og dermed stadig er i bevegelse. Også

Novella er sjangeren for kriser og høydepunkter. Den byr på motstand og kan være omveltende, utfordrende og sjokkerende. Men novella er kort nok til at det vanskelige blir overkommelig. Den kan være brå, åpen, intens og fortettet, lang eller kort, episk eller lyrisk, med eller uten personer, med eller uten plott. Alt dette gjør novella mangfoldig og anvendelig.

Denne boka er en introduksjon til novellesjangeren gene relt og til norske noveller spesielt. Bjørkøy utforsker når novella begynte sin historie i Norge, hvordan novella har utviklet seg siden Maurits Hansen publiserte «Luren» i 1819, samt hvilken status novella har hatt og har. Hva særpreger novella, og hvilke muligheter har den? Hvordan skiller den seg fra romanen? Og er novella mer lyrikk enn miniroman? Med utgangspunkt i disse spørsmålene blir sjangertrekk og sjangerbrudd i utvalgte norske noveller analysert og diskutert.

A nd Bjørkøy  er professor i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Hun har publisert artikler og bøker om tekstkritikk, bokhistorie, edisjonsfilologi, litteraturhistorie, bildebokmediet og utfordrende tema og tabu. Hennes siste bok er Samtidslitterære alderdommer (2020).

ISBN 9788215045375

ISBN 978-82-15-04537-5

9 788215 045375