Novellesjangeren

Hva er ei novelle?

Siden antikken har det vært vanlig å operere med tre litterære hovedsjangre: episk, dramatisk og lyrisk diktning (Svensen 1985, 33). Skillene mellom de tre hovedsjangrene er ikke alltid klare og definitive, og de låner stadig trekk fra hverandre: Dramatisk diktning refererer først og fremst til skuespill, men episke tekster kan også romme dramatiske elementer, som replikker. Tilsvarende finner vi lyriske innslag i skuespill og fortellinger, slik vi finner dikt og sanger i Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1857). I Henrik Ibsens

Peer Gynt (1867) blir det dramatiske blandet med det lyriske, noe undertittelen «et dramatisk Digt» indikerer. Det finnes også lyriske romaner, som Synnes Leas roman Leo og Mei (2012) og Brynjulf Jung Tjønns roman Så vakker du er (2013). En episk tekst har en forteller, og felles for episke og dramatiske verk er at de gjengir et tidsforløp. Men det kan også dikt gjøre. Enkelte romaner og mange noveller dreier seg om en enkelt situasjon, og kan dermed minne om diktet. Likevel er det vanlig at et verk i hovedsak tilhører, eller deltar i, én av de tre hovedsjangrene epikk, dramatikk eller lyrikk.

Novella er altså en litterær sjanger, og i hovedsak en undersjanger av episk diktning. Begrepet sjanger kommer fra gresk genos (jf. latin genus), som betyr ‘art, slekt’, og betegner gjerne et avgrenset område av for eksempel en kunstart. Når man betrakter litteratur ut fra et sjangerperspektiv, er det for å observere prinsipper som er felles for en rekke tekster, ikke hva som er spesifikt for bare én tekst. Sjangrene utgjør klasser av tekster med felles dominerende trekk. Sjanger er repetert form, eller variasjon over repetert form. Litterære tekster som tilhører en bestemt sjanger, har gjerne en rekke egenskaper og kvaliteter til felles. Kjennetegnene vil fungere som en kode eller norm som nye tekster vil bli produsert og mottatt i relasjon til, som et bekreftende tilsvar (sjangertrekk), eller som et opprørsk motsvar (sjangerbrudd).

Det er vanlig å påstå at novella er en kort, fiktiv prosatekst som forteller om en avgjørende begivenhet fremstilt i fortettet form og fortalt i ettertid. Den innleder ofte brått, og fra første setning blir slutten forberedt mens spenningen stiger mot et vendepunkt som munner ut i en åpen slutt. Novella kan fremstille flere hendelser og et langt tidsforløp i en konsentrert form og fortsatt være novelle. Men novellas korthet er essensiell for dens litterære kvalitet. Det korte formatet bidrar til økt intensitet og økt prioritering av underteksten, som kan være like så viktig for fortolkningen som det som blir fortalt. Vendepunktet kan fungere som en åpenbaring og gi de litterære karakterene og/eller leseren dypere innsikt i sammenhenger og årsaker. Denne novelledefinisjonen fremhever hva som karakteriserer mange norske noveller, men ingen definisjoner er definitive, ei heller gyldige for alle realiseringer av novellesjangeren.

Sjangerbestemmelse

Den amerikanske novelleteoretikeren Graham Good slår fast at fiktive prosatekster, uansett lengde, nødvendigvis har et repertoar av formelle trekk som kan anses som felles (1994, 160). I essayet «Notes on the Novella» presenterer Good ti sentrale trekk ved novella som han samtidig karakteriserer som muligheter (1994, 160–163). Ordet muligheter er sentralt for beskrivelsen av sjangeren, for det er problematisk å operere med en definitiv og ahistorisk definisjon av et historisk og foranderlig materiale – den ville ikke kunne gjelde for alle noveller som er produsert opp gjennom historien. Etablerer vi en ahistorisk definisjon, ville knapt noen av kriteriene kunne gjelde, eller også ville definisjonen ha ekskludert et stort antall tekster som normalt har vært regnet og fortsatt regnes som noveller. Disse mulighetene vil jeg komme tilbake til og diskutere i andre del av boka, som er organisert etter forventede sjangertrekk for novella:

• Novella er kort.

• Novella starter in medias res, det vil si ‘midt i tingene’.

• Frempek er et hyppig brukt virkemiddel.

• Handlingen foregår innenfor et kort tidsrom.

• Handlingen utspiller seg på begrenset plass.

• Handlingen er enhetlig; en bestemt hendelse blir prioritert i fremstillingen.

• Få personer er involvert.

• Novella inneholder en usedvanlig, uhørt eller ekstraordinær begivenhet.

• Novella er komprimert, intensiv og ladet.

• Novella har en stigende spenningskurve som gjerne ender i et vendepunkt.

• Novella slutter åpent og/eller på en overraskende måte.

Siden det ikke finnes en ahistorisk definisjon som er gyldig for alle noveller til enhver tid, kan det synes problematisk å strukturere andre del av denne boka etter sjangertrekk. Jeg gir imidlertid eksempler ikke bare på trekk, men også på sjangerbrudd, og i hvert kapittel blir trekkene analysert, problematisert og diskutert med grunnlag blant annet i sjangerteori.

For å definere en sjanger kan vi gå frem induktivt eller deduktivt. Induktiv metode vil innebære at man undersøker mange tekster og deler dem inn i kategorier ut fra de trekkene de har til felles. Med deduktiv metode går man motsatt vei og slutter fra det allmenne til det enkelte; man tenker prinsipielt om hvilke trekk tekster kan ha og etablerer et system av tekstlige egenskaper som vi kan studere hver enkelt tekst opp mot. Som fremhevet av særlig Jørgen Magnus Sejersted vil en empirisk og induktiv tilnærming være mer åpen for at sjangrene er i kulturell og historisk forandring. En rasjonalistisk og deduktiv tilnærming vil derimot indikere at sjangrene er uforanderlige i sitt vesen (Sejersted 2018, 23), noe en empirisk undersøkelse av en samling tekster som kan tenkes å tilhøre én sjanger, enkelt vil kunne avvise.

I denne boka er fremgangsmåten dels induktiv og dels deduktiv. Jeg tar utgangspunkt i det vi kan anse som allmenne og etablerte novelletrekk. Men jeg stiller sjangerforventningene opp mot eksempler som både bekrefter og avkrefter dem – slik veksler jeg mellom de to metodene. Jeg vil særlig fremheve betydningen av en induktiv tilnærming, siden litteraturen, og dermed også sjangrene, nødvendigvis er i stadig utvikling. Ethvert sjan- gertrekk er dermed mer å regne som et sjangerideal (eller en mulighet) enn et sjangerkrav.

Novella lar seg ikke definere enhetlig, det finnes mange realiseringer av sjangeren. De forskerne som har opponert mot forsøket på å finne frem til novellekunstens urform og etablere en ahistorisk definisjon, har fremhevet at novella er en varierende sjanger. Felles for den grupperingen av forskere som fremmer en historisk og foranderlig definisjon av novella, er deres kunnskap om «novellediktningens store spennvidde fra renessansen til vår tid, tekstenes høyst varierende karakteristika både innholdsmessig og formelt», påpeker Aarseth ([1976] 1991, 137). Til denne holdningen hører først og fremst forskere som har arbeidet med romansk novellediktning.6 Med den holdningen som utgangspunkt fungerer den enkle beskrivelsen «et kort fiksjonalt narrativ i prosa» best som en samlende definisjon, hvis det er et poeng å strebe etter det. I 1986 ble Aarseth kritisert av Jørgen Haugan og Lars Arild for å innta en eklektisk holdning som resulterer i en forvirrende fremstillingsform, og dessuten skifte synsvinkel og vike unna hver gang han nærmet seg en mulig konklusjon om hva ei novelle er i boka Episke strukturer (Arild og Haugan 1986, 344). Men Aarseths metode harmonerer med hvordan han tar avstand fra å etablere en ahistorisk definisjon av novella, og den holdningen fungerer bevisstgjørende. Aarseth avslutter sitt kapittel om novella med å fremheve at han har «forsøkt å gi et lite inntrykk av variasjonsrikdommen i novellediktningen fra renessansen og fremover. Ingen novelleteoretiker bør underslå denne rikdommen med en apriorisk og vilkårlig innsnevring av feltet». Han ber dessuten om at denne holdningen ikke må oppfattes som resignasjon, men snarere som «et utgangspunkt for analysen av den enkelte tekstens siktemål og virkemidler». Han mente novella er en så nær slektning av romanen at grensestrid er av mindre interesse (Aarseth [1976] 1991, 144). Den oppfordringen bet ikke Arild og Haugan på; deres artikkel er motivert av det de opplevde som «avmakt» mot å innfange novellas kvalitet og beskrive den som sjanger (Arild og Haugan 1986, 343). Men den variasjonsrikdommen som Aarseth frem- mer, kan forstås som nettopp en kvalitet ved novellesjangeren. Når Arild og Haugan kritiserer Aarseth for å ikke beskrive novella tydeligere som sjanger, ber de ham gjøre det han opponerte mot.

6 Aarseth mener de følgende fem peker seg ut: Walter Pabst, Jørgen Dines Johansen, Donald LoCicero, Hans-Jörg Neuschäfer og Wolfram Krömer (Aarseth [1976] 1991, 137–138).

I boka The Dialogic Imagination hevdet den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin at romanen er en «genre-in-the-making» ([1941] 1981, 11). Det samme gjelder for novella – som sjanger er den kontinuerlig underveis. Samtidig finnes det jo en viss kjerne representert av fiktiv fortelling fortalt i prosa i et kort format. Men selv kortheten ville ikke ha kunnet gjelde for alle norske noveller, jevnfør de historiske eksemplene på at norske noveller produsert på 1840-tallet like gjerne var lange tekster (se under «Novellas historie»). Det tydeliggjør hvor vanskelig det er å operere med en ahistorisk definisjon hvis den skal inneholde noen spesifikasjoner. Selv «et kort fiksjonalt narrativ i prosa» blir for spesifikk hvis alt som er utgitt som noveller, skal ha krav på betegnelsen.

De to mest kjente novelledefinisjonene stammer fra den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe og den sveitsiske litteraturprofessoren Emil Staiger. I 1827 pekte Goethe på at novella fremstiller «en uhørt begivenhet som har funnet sted» (jf. Eckermann [1836] 1956, 275). Ifølge Staiger er novella «en fortelling av middels lengde» (jf. Polheim 1965, 9). Staigers definisjon er åpen og lite spesifikk, og den inkluderer dermed mange varianter av novella. Men både Goethe og Staiger trekker frem vesentlige kjennetegn ved novellesjangeren. Mest interessant er Goethes betoning av at ei god novelle fremstiller en uhørt begivenhet som påvirker handlingen og bidrar til å utløse en vending i novella. Uhørt begivenhet er oversatt fra «unerhörte Begebenheit» (Eckermann [1836] 1956, 275). Anders Gullestad toner ned det avvikende og ekstreme ved novellas begivenhet når han oversetter dette med «uventet begivenhet» (2018, 39). Ordvalget justerer dermed betydningen av Goethes novelleforventning, for mens det uhørte kan være noe uventet, er ikke det uventede nødvendigvis uhørt. Samtidig tar adjektivet uhørt lett oppmerksomheten fra substantivet det beskriver, for det at en begivenhet finner sted, er også sentralt. Dette begivenhetskriteriet skulle skille Goethes noveller fra korte tekster som kvalifiserte som «bare fortelling» (Eckermann [1836] 1956, 275). Det at noe kvalifiserer som en begivenhet, er derfor like viktig som at begivenheten er uhørt.

Skal vi generalisere og fremheve at novella ofte presenterer en ukjent og ny begivenhet, viser det tydelig hvordan novella kan avgrenses mot eventyret, som formidler stoff som er kjent for mange gjennom muntlig tradering. Et kvalitativt særtrekk blir nemlig fremhevet av betegnelsen novelle, som kommer av det italienske novella, som betyr ‘liten nyhet’, opprinnelig fra latin novus, som betyr ‘ny, fremmed’ (BMO) eller bare ‘ny’, men også ‘i sitt slag ny’, med underbetydninger som ‘forandret’ og ‘u(sed)vanlig, overraskende, uhørt’ (Johanssen, Nygaard og Schreiner [1887] 1998, 433). Disse betydningene betoner at novella presenterer en ny hendelse eller en nyhet, at novella er noe som forfatteren har skapt, snarere enn en videreføring av tidligere muntlig tradert stoff. Novella skiller seg dermed fra eventyret og fremstår som en mer moderne fiksjonssjanger. På dette punktet ser vi en forbindelse mellom novella og romanen i europeisk litteratur, og dessuten mellom novella og kunsteventyret, som har en navngitt forfatter og ingen forhistorie i muntlig form.

Novellebetegnelsens betydninger, og ikke minst variasjonen i betydningene, viser spennet i hvordan ei novelle kan lansere noe nytt og fremmed. «Er det for eksempel en forskjell mellom noe «usedvanlig» og noe «uhørt»? Til forskjell fra tradisjonelle episke historier og romanser, som gjerne formidler en historie som på en eller annen måte er velkjent, er novellas historie gjerne ukjent. Sjangerbetegnelsen «novelle» fremhever dermed at nyhetskriteriet anses som viktigere enn korthetskriteriet for den norske novella, i motsetning til den amerikanske tradisjonen, som fremhever korthetskriteriet med betegnelsen «short story». Den sentrale nyheten, det som kvalifiserer som noe nytt, eller den nyhetsverdien som novella fremstiller, gis kvalitativ prioritet i novellesjangeren. Det samme kan vel imidlertid sies om romanen, i og med bruken av betegnelsen novel for roman på engelsk. Dermed fremhever den engelske romanbetegnelsen det vi i norsk sammenheng først og fremst forbinder med novella, mens betegnelsen «roman» løfter frem romansen, selv om den ikke preger enhver roman – ordet roman har mange betydninger, ikke bare ‘forelskelse’, men også ‘fortelling eller dikt på det romanske folkespråket’ (BMO).

Hva som regnes som «middels lengde», må ses i forhold til hva som er vanlig lengde på andre episke sjangre, som kortprosa og romanen. Novella er en fluktuerende form. På grunn av stadig utvikling har den ingen fastlagt, formelbasert sjangerstruktur. Det er riktignok en rekke særtrekk og kjennetegn vi forbinder med novella, men de er ikke alle realisert i enhver novelle. Kvalitetsmessig er den konsentrerte formen essensiell, og ei novelle uten noe som synes uhørt eller ekstraordinært, er ei fattig novelle. Men variasjonen i det som kan opprøre, sjokkere, avvike eller overraske, er stor, og dermed vil noveller sjelden bli like formelbaserte og sjangertypiske som for eksempel eventyr.

Kort eller lang, skjønnlitterære tekster vil vise stor variasjon både i form og i innhold om vi sammenligner et større utvalg med vekt på formelle, stilistiske og tematiske trekk. Vi finner tekster som er klassifisert som novelle, men som ikke skiller seg vesentlig fra korte romaner, som Cora Sandels novelle «Nina» fra 1939 (revidert til samlingen Figurer på mørk bunn fra 1949). Det finnes korte noveller som like gjerne kunne vært klassifisert som kortprosa, som flere av Gunhild Øyehaugs tekster i samlingene Knutar (2004) og Vonde blomar (2020). Betegnelsene og kriteriene for klassifisering har dessuten endret seg over tid, som følge av hvordan de litterære tekstenes egenart, og dermed også sjangrenes egenart, stadig har endret seg.

I introduksjonen til boka Genre påpeker redaktørene Jørgen Dines Johansen og Marie Lund Klujeff (2009, 7–8) at det er relativt enkelt å klassifisere livets former, siden evolusjonen er langsom. Menneskeskapte kulturelle produkter er derimot i en så hurtig utvikling at de kategoriene man opererer med, er mindre stabile. Dette gjelder for så vel litteratur som for litteraturvitenskapelige begreper, som også utvikler seg eller brukes ulikt i forskjellige kulturer – det er dermed vanskelig å etablere en felles og helt stabil konsensus om litteraturens sjangre og begreper.

Definisjonsproblemet

Litterære sjangre kan defineres normativt, med tanke på hvordan teksten bør være for å tilfredsstille gitte sjangerkrav og sjangerforventninger. Eller den kan defineres deskriptivt, ut fra hvordan ulike representanter for sjangeren er bygd opp og utformet. Mange novellister, som tsjekkiske Franz Kafka og argentinske Jorge Luis Borges, har systematisk brutt med sin tids sjangerkonvensjoner. Eksperimentering og utforsking av sjangeren gjør at en normativ definisjon (hvordan ei novelle bør være) ofte ikke vil stemme helt overens med en deskriptiv definisjon (hvordan ei novelle er). Selv om ei novelle ikke innfrir samtlige sjangerforventninger, kan den like fullt være ei novelle. For å poengtere dette kan vi fremheve at en litterær tekst ikke tilhører en sjanger, den deltar i den (jf. Dalgaard 2002). Bruken av det aktive verbet å delta synliggjør at de novelletrekkene jeg presenterer i denne boka, er mer som retningslinjer å regne. Novellesjangeren endrer seg med tiden. De karakteristiske og attraktive trekkene ved novellesjangeren varierer dessuten fra nasjon til nasjon og fra forfatter til forfatter.

Når det finnes like mange unntak som kjennetegn, hva skal vi så med sjangertrekk? Litteraturforskeren Perry Nodelman fremhever at «schemata allow us to perceive differences as well as similarities» (Nodelman [1988] 1996, 144). Fordelen med å kjenne til etablerte paradigmer og operere med et knippe av felles kjennetegn er at det skjematiske gjør brudd og avvik mulig eller synlig – det må finnes faste kjennetegn som vi kan orientere oss ut fra og opponere mot for at noe skal kunne fremtre som eksperimentelt. Bevegelsen fra det tradisjonelle mot det eksperimentelle, hvorpå det eksperimentelle med tiden blir til etablert tradisjon, legger grobunn for ytterligere nyskapende reaksjoner. Denne gjentagende bevegelsen synliggjør sjangerutvikling, og kartleggingen av sjangertrekk kan dermed fungere både produktivt og bevisstgjørende. Det særegne og signifikante ved hver enkelt novelle er likevel det som litterært sett er viktigst, for hver novelle er unik. Men med typologiske fellestrekk som utgangspunkt og sammenligningsgrunnlag blir det særegne ved hver enkelt novelle tydeligere. Novella finnes ikke. Det finnes noveller.

Kulturelle konstruksjoner er stadig i endring. Det gjør det vanskelig å lage og operere med en tidløs og endelig klassifisering som gjelder for alle tekster uavhengig av hvilken tid de er produsert i. Dette poenget gjør at Jørgen Dines Johansen i boka Novelleteori efter 1945 fra 1970 kritiserer både engelsk og tysk novelleteori. Han mener de definisjonene man har forsøkt å etablere frem til 1970, i stor grad har vært akrone og aprioriske, det vil si tidløse og uten behov for støtte eller begrunnelse i empirisk erfaring, på linje med matematiske sannheter og logiske prinsipper (Dines Johansen 1970, 59–61). Dines Johansen viser hvorfor det er problematisk å definere en levende og foranderlig sjanger som novella. Vi kan ikke fastsette en ahistorisk definisjon av en sjanger som ikke er død og historisk tilbakelagt, som fortsatt produseres og dermed stadig er i bevegelse. Også