Innledning

Er novella romanens fattige fetter? Det spørsmålet stilte litteraturkritiker Fredrik Wandrup i en artikkel i Dagbladet i 2015, der han sammenlignet novella med skøyteløpernes prestisjedistanse, 1500-meteren: «Novellen klokker vi inn på 1500 meter. Alt stemmer; knall åpning, legge seg på været, holde ut den vanskelige tredjerunden og klinke til med en rystende avslutning» (Wandrup 2015). Slik slår Wandrup et slag for novella, og ikke minst for den norske novella, når han peker på Norges rike novelletradisjon. Likevel har novella i en del sammenhenger lav anseelse sammenlignet med romanen. Studerer vi litterære priser, blir det for eksempel tydelig at det er romanen som gjelder. Da kanadiske Alice Munro fikk nobelprisen i litteratur i 2013, var hun den første rene novelleforfatteren, og per 2023 er hun også den eneste i prisens historie.

Novella er sjangeren for kriser og høydepunkter. Den byr på motstand og kan være omveltende, utfordrende og sjokkerende. Men novella er kort nok til at det vanskelige blir overkommelig. Den kan være brå, åpen, intens og fortettet, lang eller kort, episk eller lyrisk, med eller uten personer, med eller uten plott. Alt dette gjør novella til mangfoldig og anvendelig. Det har særlig skolen oppdaget, mens litteraturforskerne, kritikerne og prisjuryene har prioritert andre sjangre.

I Norge er for eksempel 8 av 71 kritikerpriser (1950–2021) delt ut til novellesamlinger, hvorav bare én er delt ut etter 2000, til Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller i 2014. De øvrige heldige var Torborg Nedreaas (1950), Bjørg Vik (1979), Roy Jacobsen (1989), Øystein Lønn (1993), Hans Herbjørnsrud (1997) og Kjell Askildsen to ganger (1983 og 1991). Doblougprisen, som deles ut av Svenska Akademien og skal fremme både norsk og svensk skjønnlitteratur gjennom årlige prisutdelinger, har i perioden 1951–2022 gått til 111 norske prisvinnerne (to norske og to svenske vinnere per år fra 1985). Blant dem finner vi bare ni norske forfattere1 som også har markert seg som novelleforfattere. P2-lytternes litteraturpris (1997–2022) er en ren romanpris, som om andre sjangre ikke kan konkurrere med romanen om lesernes gunst. Av 30 bragepriser (1992–2022) har en novellesamling vunnet kategorien «åpen klasse» to ganger: Arne Lygre med Tid inne i 2004 og Ingvild H. Rishøi med Vinternoveller i 2014. Men det er ingen novellesamlinger blant vinnerne i kategorien «skjønnlitteratur», med mindre man regner Frode Gryttens kollektivroman Bikubesong (1999) som en novellesamling, noe eksempelvis NRKs anmelder Anne Cathrine Straume (1999) mener er mulig. Den er uansett ikke utgitt som novellesamling.

Resepsjonen av Bikubesong tangerer en ikke ukjent praksis: En rekke utgivelser er betegnet som roman, selv om de like gjerne kunne kvalifisere som novellesamling. En av våre mest anerkjente novellister, Kjell Askildsen, har utgitt både romaner og noveller. Men er for eksempel Askildsens Omgivelser (1969) ei novelle eller en roman? Førsteutgaven inneholder ingen sjangerbetegnelse, og teksten strekker seg over 64 sider (1969). Teksten er også uten sjangerbetegnelse i 1979-utgaven, da Omgivelser ble utgitt sammen med novellesamlingen Kulisser fra 1966. Men da Omgivelser i 1990 ble utgitt sammen med romanen Davids bror fra 1957, sto det plutselig «roman» på tittelbladet (1990, 135). Det var visst ny informasjon selv for forfatteren.2 Så hvem bestemte det? Redaktøren? Markedsavdelingen? Kanskje fordi det kan lønne seg, både økonomisk og med tanke på status? Setteren? Smittet sjangerbetegnelsen til Davids bror over på Omgivelser da de to verkene ble samlet i ett bind? Sjangerbetegnelsen er ikke endret i senere utgaver. Er det tilfeldig, eller skyldes det at Omgivelser er like mye roman som novelle, siden romanbetegnelsen ble gjentatt i både 2001- og 2009-utgaven?

1 Vesaas, Borgen, Vik, Askildsen, Herbjørnsrud, Saabye Christensen, Lindstrøm, Harstad, Øyehaug.

2 Kilden for at dette var ukjent informasjon for Askildsen, er en samtale mellom Askildsen og Hans Herbjørnsrud som ble gjengitt av Herbjørnsrud i samtale med Hans H. Skei, Kaja Schjerven Mollerin og Gunnhild Øyehaug under et seminar i Nasjonalbibliotekets serie «Sjangerlære» den 13. februar 2017.

Tallene for Tarjei Vesaas’ debutantpris er noe bedre: Novellesamlinger har vunnet elleve av 58 tildelinger i perioden 1964–2022, noe som forsterker synet på novellesamlingen som et egnet format for debutanter. Slik barnebokforfattere ofte får spørsmålet «når skal du skrive en ordentlig bok?», altså voksenbok, får novellister ofte spørsmålet «når skal du skrive en roman?», som om man først da er forfatter, og bare romanen kvalifiserer som skikkelig litteratur. Det korte blir kanskje ansett som lettere å produsere, som en modningssjanger mens forfatteren utvikler seg mot målet: romanen. Salgstallene til Den norske Forleggerforening avslører at det er lettere å leve av å skrive litteratur hvis man skriver romaner. Lyrikk selger også bedre. I 2007 ble det for eksempel solgt 95 000 diktsamlinger mot 41 000 novellesamlinger. Forskjellen er enda større hvis vi studerer tallene fra 2020 og 2021 i det norske bokmarkedets bransjestatistikk: Mens romanen solgte i henholdsvis 585 411 og 543 697 eksemplarer, og lyrikkutgivelser i 107 583 og 128 692 eksemplarer, ble det bare solgt 22 906 og 38 321 eksemplarer av novellesamlinger (Bokmarkedet 2021, 34).

«Noveller er nærmest en ikke-eksisterende genre i Norge», sto det i Aftenposten i 2009. Den påstanden stemmer ikke hvis vi samler og vurderer alt som er utgitt av noveller av norske forfattere de siste to hundre årene, og norsk samtidslitteratur er også rik på realiseringer av sjangeren. Men ser vi på årlige kåringer av de beste norske utgivelsene i for eksempel 2022, ser det ikke ut til at norsk litteratur kan skilte med noveller verdt oppmerksomheten. Verken NRK, Aftenposten, Dagbladet eller VG løfter frem noen novellesamling, mens de fleste andre sjangre er representert. Men norsk litteratur består av mange gode noveller og novellister. Ikke minst gjelder det for noveller produsert av norske forfattere de siste hundre årene, kanskje særlig fra Cora Sandel debuterte med «Amors veie» i tidsskriftet Mot Dag i 1922. Vurderer vi situasjonen ut fra salgstallene, synes imidlertid Aftenpostens påstand fra 2009 mer rimelig. Da forfatter Vidar Kvalshaug utga sin tredje novellesamling i 2009, uttalte han at forlagene «ber bare om én ting, romaner, romaner, romaner». Han opplevde at forfatteren «må stille på forlaget med en begrunnelse og en unnskyldning for at det ikke er en roman man har skrevet». Han mener noveller anses som «stebarn», og at novellesamlinger blir regnet som «mellombøker» (Korsvold 2009). Det er grunn til å tro at dette synet er representativt blant mange. Under en lansering i 2003 av en novellesamling produsert av en debutant ved et av Norges største forlag, spurte for eksempel redaksjonssjefen den ferske forfatteren: «Når tror du vi kan regne med en roman fra deg?»

Sammenlignet med romanen synes novella ofte å komme til kort på grunn av sin korte lengde. Da amerikanske Norman Friedman i 1958 talte for short storyen – og dermed for novella, som kan regnes som det samme3 – mente han at novella stadig tapte i konkurransen med lyrikk, dramatikk og romaner «in the books and journals devoted to serious theoretical criticism». Han pekte ut det korte formatet som novellas problem: «It is in the hope of making a beginning toward the evaluation of the short story as a worthy and noble art that I should like to attempt a frontal attack upon its basic problem – that of its shortness» (Friedman [1958] 1976, [131]).

Men kortheten er ikke nødvendigvis et problem. Snarere er det novellas korthet som gjør den så anvendelig og interessant, noe jeg vil argumentere for på flere måter gjennom denne boka.

Det finnes en del viktige utgivelser om novellesjangeren. Samtidig er novellesjangeren så vel som norske noveller like neglisjert av litteraturforskerne som av prisutdelerne, om vi sammenligner mengden av forskning på norske noveller med foreliggende forskning på norske romaner og norsk lyrikk. Tre kvantitative undersøkelser gir for eksempel et labert resultat for novellas del: Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning har publisert totalt 338 artikler de siste tjue åra (2002–2022). Av disse er det bare ni artikler (2,6 prosent) som har ei eller flere noveller som primærmateriale.4 For Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift fra de siste tjue åra (2002–2022) er resultatet enda svakere: Av i alt 146 artikler er det bare tre (to prosent) som har ei eller flere noveller som primærmateriale. 53 årganger av Norsk litterær årbok fra perioden 1966–20225 inneholder totalt 874 artikler. 35 av dem handler om noveller. Det tilsvarer fire prosent av artiklene. Tallene trenger ingen kommentar.

3 Jeg velger å ikke skille strengt mellom novelle og short story. Novellebetegnelsen bruker jeg om de norske forekomstene, mens short story-begrepet først og fremst refererer til den amerikanske tradisjonen.

4 Edda 4/2005 er ikke undersøkt.

5 Følgende årganger manglet i undersøkelsen: 1974, 1992, 2003.

Av de mest sentrale nordiske novelleteoretikerne er Jørgen Dines Johansen selvskreven med sin bok Novelleteori efter 1945 fra 1970. Men den er lite tilgjengelig for mange i og med en noe arkaisk dansk språkføring akkompagnert av utallige tyske sitater. I Norge utga Asbjørn Aarseth Episke strukturer i 1976, men den er sterkt avgrenset i valg av forfattere så vel som analyseperspektiv, og den handler naturligvis om flere episke sjangre enn novella. Interessen for novella og andre former for kortprosa tiltok med den amerikanske novelleforskeren Charles E. May, som i 1976 utga teorisamlingen Short Story Theories, der et mangfold av teoretikere og forfattere har bidratt. I 1994 utga han en revidert og utvidet versjon av samlingen, The New Short Story Theories. I 2002 fulgte May opp med boka The Short Story: The Reality of Artifice. De teoretiske refleksjonene i Mays utgivelser er relevante og produktive, selv om de i stor grad behandler den amerikanske short story-tradisjonen. I 1997 utga Marie Lund boka Novellen: Struktur, historie og analyse, og den er ei nyttig introduksjonsbok om ulike novelletradisjoner så vel som analytisk relevante begreper som forteller, begivenhet og vendepunkt. Nyttig er også AnnaCarin Billings doktoravhandling «Hvad er sannhet?»: Studier i Cora Sandels novellistik fra 2002, men den avgrenser seg til Sandels noveller. Dessuten er det vanskelig å få tak i bøkene til både Lund og Billing.

Fra 2016 endret situasjonen seg noe. Først med utgivelsen av boka Novellen: Teori og analyse av Annemette Hejlsted, som gir en god oversikt over særlig de viktigste teoretikerne etter 1800. Analysedelen i Hejlsteds bok prioriterer imidlertid danske Karen Blixens novelle «Den fede mand». Samme år kom Morten Auklend med boka Navnløs erfaring: Lesninger i Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994–2003. Både Hejlsteds og Auklends bok er vektige bidrag til novelleforskningen, men de er like fullt konsentrert om et avgrenset primærmateriale. I 2018 kom innføringsboka Dei litterære sjangrane: Ei innføring ved Anders M. Gullestad, Christine Hamm, Jørgen

M. Sejersted, Eivind Tjønneland og Eirik Vassenden, der novella blir ytt god oppmerksomhet, men som hos Aarseth konkurrerer den med flere sjangre om plassen. I tillegg til bøkene kommer selvfølgelig en del spredte tidsskriftartikler av ulike forskere som er både analytiske og teoretiske i tilnærmingen. Mange av dem burde nevnes, men jeg nøyer meg med å trekke frem artikkelen «Novellen i teori og praksis. Asbjørn Aarseth og Maurits Hansen» av Lars Arild og Jørgen Haugan, som ble publisert i Edda 4/1986, samt Adam Isaksens artikkel «Den affektive novelle. Brian Massumis affektbegreb som udgangspunkt for en affektiv narratologi med henblik på novelleanalyse» i Edda 4/2018.

Det er på tide med ei bok som synliggjør sjangerens potensial så vel som bredden av gode norske noveller. Denne boka er en introduksjon til novellesjangeren generelt og til norske noveller spesielt. Den presenterer hva ei novelle kan være og novellesjangerens mangfold og muligheter. I det følgende skal det blant annet handle om novellesjangerens mulige egenskaper, sjangerbestemmelse, novelletyper, utvalgte novelleteoretiske hovedpunkter, novellas historie og novellas status. Deretter følger elleve kapitler som er konsentrert om sjangertrekk og hvordan disse er realisert, eksperimentert med eller brutt med i utvalgte norske noveller. Jeg presenterer ulike realiseringer av novellesjangeren i norsk litteratur og analyserer utvalgte norske noveller i dialog med relevant teori. Jeg studerer hvordan sjangeren er blitt oppfattet i teori og i praksis: Normative definisjoner og sjangerforventninger blir utforsket og diskutert opp mot deskriptive definisjoner gjennom punktanalyser av noveller produsert av en rekke ulike forfattere. Til slutt følger en avslutning der jeg diskuterer hva som skiller romaner fra novellesamlinger, og hvorfor vi skal bry oss om novella.

Dette er ei introduksjonsbok som jeg håper særlig litteraturstudenter og lærere kan ha nytte av for å finne eksempler og for å utforske novella videre, både som leser og skriver. Forhåpentlig kan boka også bidra til enda større oppmerksomhet om denne anvendelige og samtidig kunstnerisk interessante sjangeren som norsk litteratur er rik på.