Forfatterens forord til første utgave

Mot slutten av 1990-tallet var det flere som hevdet at det nynazistiske miljøet i Norge var så godt som borte. Så inntraff en dramatisk voldshendelse, og nynazistene fikk igjen førstesideoppslag i samtlige aviser. Men det er ikke miljøets størrelse, grad av organisering eller ideologisk konsistens som avgjør hvor farlig nynazistene er. Det er nok at én av dem gjennom alkoholpåvirkning, suggerering fra kamerater eller behov for å oppnå mer anerkjennelse i miljøet en dag går ut i gata for å «ta utlendinger», og at han samtidig har en kniv i lommen. Drapet i januar 2001 viser at vi fortsatt må ta nynazistmiljøet på alvor.

Det er delvis tilfeldig at jeg selv begynte å studere norske nynazister. Opprinnelig var jeg opptatt av ungdomsopprør og identitetsdannelse i Øst-Tyskland etter Berlinmurens fall. Jeg dro dit i 1990 for å studere hvordan ungdom med ulik politisk tilhørighet tolket og taklet samfunnsendringene. Jeg studerte ungdom i en kommunistisk ungdomsorganisasjon, anarkistisk ungdom som drev galleri i et hus de hadde okkupert og nynazister som allerede før murens fall benyttet nazisymboler og var hatefulle overfor utlendinger. Materialet er publisert i min magisteravhandling fra 1992.

Da jeg som nyutdannet sosiolog i januar 1993 begynte som amanuensisvikar ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, ble jeg kontaktet av Willy Pedersen og Ola Stafseng ved Program for ungdomsforskning (UNGforsk). De var ute etter noen som kunne foreta en kvalitativ undersøkelse av rasisme, nasjonalisme og nazisme blant norsk ungdom. Siden jeg hadde intervjuet og observert nynazister tidligere, ba de meg lage et utkast til en slik studie. Slik hadde det seg at jeg i juli 1993 påbegynte min doktorgradsstudie

av norske nynazister. I august 1999 var avhandlingen ferdig. I de årene jeg jobbet med den, er det en lang rekke mennesker som har lest og gitt meg innspill. Dem har jeg takket i avhandlingens forord. En bok om nynazister er basert på doktoravhandlingen.

I arbeidet med boken har Erlend utvist stor tålmodighet, og han takkes også for mange gode diskusjoner om bokens innhold. Jeg vil takke lille Tuva som stadig setter sin mor i så godt humør. Hun har dessuten lært meg å jobbe mer strukturert.

Oslo, april 2001

Katrine Fangen