gutteaktig moro

dro til å skape, opprettholde og eventuelt bryte samhandlingsformene i høyreekstreme miljøer.

Å få innpass blant nynazistene var overraskende enkelt, men å opprettholde informantenes tillit og få fortsatt tilgang til informasjon krevde desto mer. Grenser ble testet og strukket slik Katrine Fangen skildrer i denne bokas første kapittel, som omhandler hennes deltakelse på en skinheadkonsert i Sverige: markeringer av makt slik som heiling i ansiktet, dulgte trusler om voldtekt og krav om underkastelse. Det nynazistiske miljøet var preget av paranoia og skepsis, og det rådet et sterkt maskulint æreskodeks om å straffe tystere samtidig som nykommere måtte bevise at de dugde.

Forlater man skrivebordet og driver med deltagende observasjon i miljøene over en lengre periode, slik som Fangen var den første til å gjøre i 1993–1994, risikerer man å bli vitne til brutal vold. Hvordan skal man som forsker forholde seg når man omgås folk som åpent driver med voldsforherligelse og bryter loven? Når inntrer plikten til å avverge kriminalitet? Og hvordan balanseres denne plikten med hensynet til konfidensialitet, egen sikkerhet og ønske om fortsatt tilgang til miljøet man forsker på? Finnes det situasjoner der man bør forlate forskerrollen og innta en posisjon som rapportør?2

Det finnes ingen enkle svar på slike spørsmål. I «Fangens dilemma» argumenteres det for at hensynet til å fortsette datainnsamlingen så lenge som mulig for å frembringe verdifull fenomenkunnskap må gå foran rapportering av informanter: «Slik jeg ser det kan en ikke uttale seg med tyngde om hva som fører unge mennesker inn i disse miljøene og hvordan disse miljøene fungerer i praksis uten å ha fulgt dem fra innsiden.»3

HØYREEKSTREM VOLD MELLOM BLODIG ALVOR OG GUTTEAKTIG MORO

Det skulle ikke gå lang tid før Fangen fikk behov for all den faglige tyngden hun kunne mønstre. Noen måneder etter at En bok om

2 For informasjon om hvordan Fangen håndterte skeptiske informanter, konfidensialitetshensyn og handlet i møte med medlemmer av et miljø hun selv var sterkt politisk uenig med, se denne bokas kapittel 2 og Fangen, Katrine (1998) «Fangens dilemma» Nytt Norsk Tidsskrift vol. 15, nr. 3, side 257–268. 3 Fangen, Katrine (1998) «Fangens dilemma» Nytt Norsk Tidsskrift vol. 15, nr. 3, side 265.

nynazister kom ut i 2001, behandlet Oslo tingrett straffesaken mot de tiltalte for drapet på en 15-årig gutt med norsk-afrikansk bakgrunn som ble jaktet, knivstukket og drept av to nynazister. Drapet på Benjamin Hermansen vakte stor oppmerksomhet og mobiliserte mer enn 50 000 personer til antirasistiske fakkeltog i hele landet. Katrine Fangen ble innkalt av påtalemyndigheten som sakkyndig vitne i rettssaken, og bidro med verdifull empirisk kunnskap om det nynazistiske miljøets organisering, ideologi og legitimering av vold. Mot slutten av rettssaken leste aktor høyt fra et utdrag fra denne boka:

De [nynazistene] er truende på måter som er nødt til å avføde reaksjoner, men oppfører seg i neste øyeblikk som om truslene bare var morsomme påfunn og lekende ritualer. Sansene deres sløves, slik at de ikke lenger ser de moralske implikasjonene av hva de er med på, og overgangen mellom det de oppfatter som blodig alvor og det de oppfatter som gutteaktig moro, blir merkelig flytende. [...] De kjemper mot alt som er fremmedartet og annerledes, kanskje i siste instans mot seg selv og sin egen utsatte posisjon. I dette miljøet kan en bitter gutt bli til en farlig voldsutøver. Og selv om sårbarheten ligger og vaker bak masken, er det nettopp disse gutta som i visse situasjoner girer seg opp i så sterk grad at de kan begå grove, og til og med uprovoserte, voldshandlinger.4

Fangen forklarte retten at flere nynazister hadde hatt mer eller mindre de samme oppvekstsvilkår som den ene av de to tiltalte, og at den unge mannens radikaliseringsprosess ikke var enestående. Den nynazistiske ideologien var skreddersydd for frustrasjonene til disse unge mennene som befant seg nederst på den sosiale rangstigen. Flere av dem var oppvokst med fysisk eller emosjonelt fraværende fedre og led under ulike former for omsorgssvikt. I En bok om nynazister viser Fangen hvordan det nynazistiske miljøet tilbyr et fellesskap hvor mennene kan styrke sin maskuline selvfølelse, og hvordan de bruker makt til å kompensere for sin avmakt. Fangen trakk opp de lange linjene i den norske nynazismens historie: fra bombene mot 1. mai-toget i 1979, sprengningen av Ahmadiyya-moskeen i 1985 og attentatet mot Blitz-huset i 1995 til de senere årenes alvorlige overfall på asylmottak, innvandrerdrevne butikker og enkeltstående personer med minoritetsbakgrunn. Hun forklarte også at volden

4 Fangen, Katrine (2001) En bok om nynazister. Oslo: Universitetsforlaget, side 23.