Forfatterens forord til andre utgave

Denne boken kom ut for første gang for over tyve år siden, i 2001 – det året Benjamin Hermansen ble drept. Rettssaken var ikke avsluttet før boken gikk i trykken. Siden den gang har de tre som ble dømt for drap og medvirkning til drap sonet ferdig sine dommer. I etterkant av drapet gikk en del nynazister ut av miljøet. I dag er det få av dem som var del av dette miljøet på nittitallet som fortsatt er aktive. I tiåret etter drapet var det i det hele tatt lite aktivitet i høyreekstreme miljøer i Norge. Men som terrorhandlingene den 21. juli 2011 viste, trengs ikke et stort høyreekstremt miljø til for at alvorlige voldshandlinger skal kunne skje. Det holder at én person har blitt radikalisert via nettet. Det så vi igjen den 10. august 2019, da Manshaus drepte sin søster, men mislyktes i sin planlagte terrorhandling i en moské.

Ytre høyre i vår tid er på mange måter annerledes enn det miljøet jeg har beskrevet i denne boken. Det finnes fortsatt nynazister i vår tid, men de er færre i antall enn de var den gangen. Den norske motstandsbevegelsen er den gruppen som ideologisk står nittitallets nynazister nærmest, men stilmessig er de annerledes, med dressaktige uniformer som de bruker når de deltar i demonstrasjoner i Sverige. Bortsett fra denne gruppen, som tallmessig ifølge Politiets sikkerhetstjeneste ikke teller mer enn noen titalls medlemmer, er ytre høyre i Norge i dag mer preget av antimuslimske holdninger enn antisemittisme, og aldersmessig er det ikke lenger noen utpreget ungdomskultur. Betegnende er Stopp islamiseringen av Norge, med voksne på over femti, som holder provokative appeller i sentrum av norske byer. Også medlemmene av

den norske motstandsbevegelsen er godt voksne. Men hvis vi forflytter oss til diverse usensurerte nettplattformer, finner vi fortsatt de antisemittiske konspirasjonsteoriene, og her deltar også yngre mennesker. Det er fra disse usensurerte plattformene at Breivik og Manshaus ble radikalisert.

Det at radikaliseringen kan foregå så å si på gutterommet, gjør det langt mer vanskelig å jobbe med avradikalisering og overvåking enn på den tiden det mest typiske var definerte grupper som møttes ansikt til ansikt. En annen utvikling som er slående, er «mainstreaming» av høyreradikale ideer. Det ser vi når større deler av befolkningen, eller sågar sentrale politikere, slutter opp om konspirasjonsteorier om jøder eller muslimer, og når store folkemengder slutter opp om antidemokratiske aksjoner, som for eksempel storming av kongressen i USA 6. januar 2021.

Selv om høyreekstreme miljøer har endret seg siden 1990-tallet, betyr det ikke at den typen miljøer har forsvunnet. De har bare endret karakter. Dessuten finnes i enkelte andre vestlige land grupper som ligner mye på nittitallets norske nynazister – spesielt gjelder det USA som har en rekke ulike hvit makt-grupper, hvorav flere er væpnede og begår voldshandlinger. I Europa er det Tyskland som har hatt flest høyreekstreme voldshendelser de siste tyve årene. Det sies ofte at ytre høyre drives frem av kriser, og i senere tid er det en rekke store kriser som gjør at mange frykter fremtiden. Kunnskap om hvordan deltagere i slike voldelige ekstremistgrupper resonnerer vil derfor dessverre være viktige i fremtiden også.

I denne nyutgivelsen av boken har jeg ikke tatt med noe nytt stoff, derfor er heller ingen av referansene nyere enn fra 2001, da boken kom ut for første gang. Den eneste endringen jeg har gjort, er å skrive om fra nåtid til fortid, og poengtere tidsperioden boken handler om en del steder. Jeg synes denne endringen er viktig for å vise nye lesere at boken handler om det høyreekstreme miljøet i en viss tidsperiode, og at det ikke er slik det ser ut i dag.

I etterkant av terrorhendelsen den 21. juli 2011, har det kommet en mengde ny litteratur om høyreekstremisme i Norge, og det

Hvorfor trekkes folk mot høyreekstreme miljøer? Og hva får mennesker til å krysse grensen fra hatprat til vold?

En bok om nynazister ble utgitt første gang i 2001, samme år som drapet på Benjamin Hermansen. Boken tar oss med inn i det nynazistiske miljøet i Norge på 1990-tallet og bygger på forfatterens eget feltarbeid. Den utgjør et stykke pionerarbeid på voldelig høyreekstremisme og har hatt stor betydning både for den akademiske og allmenne forståelsen av fenomenet.

I dag, 20 år senere, er vi i en annen virkelighet. Det nynazistiske miljøet er svekket. Men høyreekstremismen er ikke forsvunnet, som terrorhandlingene til Breivik og Manshaus viser. Den har bare endret form. Antisemittismen som kjennetegnet nynazistene, er i stor grad erstattet med islamofobi. Internett har blitt den viktigste radikaliseringsplattformen. Samtidig har deler av det høyreekstreme tankegodset blitt mer «mainstream», og det offentlige ordskiftet har blitt polarisert. Dette gjør det viktigere enn noen gang å forstå forholdet mellom fordomsfulle ord og ekstreme handlinger.

En bok om nynazister gir innsikt i nynazistmiljøets historiske utvikling fram til tusenårsskiftet, deltagernes ideologi og deres verbalisering av kategorier som kjønn, klasse, nasjon, rase og vold. Boken er uvurderlig lesning for alle som ønsker å forstå høyreekstremisme.

Dette opplaget innledes med nye forord av Katrine Fangen og Anne Bitsch.