Reformatorisk forskning

oftest var instrumentell. Blind vold rettet mot tilfeldige personer ga liten status innad i miljøet. Å forsvare seg mot tidligere fornærmelser, bevare kontroll over territorier eller demonstrere sin mannlighet var i tråd med nynazistenes interne æreskodeks.

Etter halvannen time avsluttet Katrine Fangen vitneprovet, og da virket følgende konklusjon nærliggende: Drapet på Benjamin Hermansen fra Holmlia var ikke tilfeldig. Det var et varslet drap – kulminasjonen av flere tiårs feilslått sosial- og justispolitikk og fellesskapets tendens til å snu det blinde øyet til ekstremismen som gror midt iblant oss.

REFORMATORISK FORSKNING

Stort sett er forskergjerningen et møysommelig arbeid der kunnskap bygges stein for stein. Den typiske forsker står nesten usynlig i kulissene og bidrar til utviklingen av sitt fagfelt. Oftest havner forskere ikke i medias søkelys, og det er få forunt å oppleve at arbeidet deres får målbar samfunnsnytte, slik som forfatteren av denne boka har erfart. En bok om nynazister har både vært lovprist av fagfeller og kritisert av aktører som direkte eller indirekte har hatt befatning med nynazistene. Selv beskriver Katrine Fangen sin forskning som «reformatorisk» – det vil si forskning som kan brukes i handlingsrettet arbeid med nynazistene. Formålet er å beskrive og analysere diskursene og praksisformene, skriver hun i bokas andre kapittel. Men som Fangen også er inne på, gjøres dette nettopp ikke fra et allvitende objektivt utgangspunkt. Som forsker interagerer man med sitt felt og blir i noen grad også en del av de diskursene og praksisformene en analyserer. Forskningen på høyreekstremisme har vært politisert i Norge – den omhandler levende mennesker som skader og blir skadet, og kunnskapen som produseres, kan brukes i maktkamper om hvilken problembeskrivelse (og hvilke løsninger) som skal gjelde. Slik blir forskeren både deltaker i og tilskuer til politiseringen.5

Da Katrine Fangen vitnet i tingretten i desember 2001, hadde hun allerede en viss erfaring med hvor politisert forskningsfeltet

5 Se for eksempel Hans Skjervheims beskrivelse av dette i Skjervheim, Hans (1996) Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug.

var. Nynazisme var et tema som – med hennes egne ord – var «en varm potet i den politiske debatt».6 Men under rettssaken mot de tiltalte for drapet på Benjamin Hermansen kom motstanden mot kunnskap fra uventet hold, da en av de domfeltes forsvarer, Tor Erling Staff, forsøkte å avskjære henne som sakkyndig vitne. Staff begrunnet det med at Fangen hadde «gjort det til et livsverk fra sitt spesielle ståsted å utforske – og på mange måter fordømme – politiske holdninger til forskjellige bevegelser på ytterste høyre fløy, herunder også det såkalte nynazist-miljø».7

Innvendingen kan virke paradoksal ettersom Katrine Fangen av sine kritikere på ytterste venstrefløy av og til ble beskyldt nettopp for å gå nynazistenes ærend. Men advokatens beveggrunner er likevel ikke vanskelig å forstå fra et forsvarerperspektiv: Ved å trekke de lange historiske linjene om miljøets utvikling gjorde Katrine Fangens forskning det mulig å fortolke drapet som en politisk og ideologisk handling. Innenfor en slik fortolkningsramme ville Staffs klient fremstå som en rasjonell aktør som hadde handlet helt i tråd med gruppens syn. Og ved å fremheve at personer med en dårlig oppvekst var spesielt sårbare for å bli rekruttert og å la seg overbevise av nynazismens ideologiske fiendebilder, ble motsetningen mellom utenforskap og ideologisk overbevisning, som Staff prosederte på, og som hadde dominert rettspraksisen i Norge i etterkrigstiden, opphevet. Katrine Fangens forskning viste tvert imot at krenkede barn kan utvikle seg til å bli farlige voksne. Dette er et analytisk poeng som fremdeles står seg når vi skal forstå radikalisering i dag, med Anders Behring Breivik og Philip Manshaus som opplagte eksempler.8

Tor Erling Staff var en erfaren advokat som alltid stilte forberedt. Han må ha lest boka nøye og konkludert at kunnskapen som

6 Fangen, Katrine (1998) «Fangens dilemma» Nytt Norsk Tidsskrift vol. 15, nr. 3, side 257. 7 Bitsch, Anne (2021) Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen. Oslo: Gyldendal, side 267 8 Også Anders Behring Breivik og Philip Manshaus bærer på erfaringer fra oppveksten som delvis forklarer deres videre utvikling. For Breiviks vedkommende kan dette blant annet spores til emosjonelt misbruk fra morens side i barndommen, og for Manshaus vedkommende vet vi at morens selvdrap da han var fire år gammel utløste et traume som etter alt å dømme ikke ble behandlet. (Se også Borchgrevink, Aage (2012) En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Oslo: Gyldendal, og min kommende bok Bitsch, Anne (2022) Den norske skyld. En beretning fra rettssaken mot Philip Manshaus. Oslo: Res Publica, som utgis høsten 2022.)