.
Praktisk e-publisering for alle Nr. 2/2015
TEMA: OM Ã… SKRIVE
Den tradisjonelle strukturen i en fortelling, med Casablanca som eksempel Side 4
Synsvinkel Side 6
Bli kjent med karakterene Side 8
Videoer og bøker om skriveteknikk Side 10
Flotte omslag Side 14
21 filmer om å skrive Side 16
USB-skrivemaskin Side 18
Et skrivemaskinmuseum Side 19
It was a dark and stormful night – historien bak Side 20
Skriveeksperiment: Person søker forfatter – møte med en fiktiv karakter Side 22
En historie tar form (utdrag fra «Person søker forfatter») Side 24 Siste side: Veksle mellom korte, mellomlange og lange setninger.
2
kreativweb nr. 1 Nr. 2/2015
Skriv. Skriv. Skriv. «Katten satt på matten» er ikke en fortelling, ifølge forfatteren John le Carré. «Katten satt på hundens matte» er bedre: Vi har en konflikt. Drømmer du om å skrive? Leter du etter skriveråd på nettet, eller er Twitterog Facebook-feeden din full av gode sitater om skriving? På et eller annet tidspunkt må du bare sette deg ned å skrive. Det beste skrivetipset er å skrive. Et par grunnleggende skriveregler kommer godt med, som at historien bør formidles gjennom øynene til én av karakterene. Det kalles for synsvinkel. En vanlig nybegynnerfeil er å hoppe fra hode til hode og fortelle hva alle ser og mener og tenker. Dette er noe av det du kan lese om i denne utgaven av #kreativweb. Du kan også lese om Edward Bulwer-Lytton, mannen bak «It was a dark and stormy night», og du får en liste over 21 filmer som handler om skriving i en eller annen form. En av dem er Misery, der Annie Wilkes holder favorittforfatteren sin fanget og forlanger at han vekker til live igjen en romankarakter han til slutt drepte i en bokserie. Bare som et apropos i tilfelle du lykkes med skriveprosjektet ditt og en person kommer bort til deg og forteller at hun er din største beundrer. Dette trenger du for å lykkes: et engasjerende plott, fengende karakterer og realistiske dialoger pluss et språklig driv som drar leseren inn i handlingen. Så ikke bare la katten sitte på hundens matte, men la den pisse der! God lesning!
Solveig Hansen redaktør
#kreativweb er en del av TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering Redaktør: solveig.hansen@transonline.no Forsidebilde: iStock Artiklene må ikke viderepubliseres uten tillatelse.
3
Innledning, hoveddel, avslutning. Eller litt mer detaljert: - Anslag/innledning - Konflikt/spenningsutvikling - Klimaks/vendepunkt - Løsning/avslutning
4 Tekst: Solveig Hansen
Hovedpersonen, protagonisten, havner i trøbbel. Kanskje har han eller hun en motstander, antagonisten, men er selv langt fra perfekt. Situasjonen tilspisser seg, før protagonisten til slutt seirer, gjerne mot alle odds. På slutten av fortellingen skal det ha skjedd en forandring med hovedpersonen, og leserne skal nikke fornøyd. La oss se hvordan Rick forandrer seg i filmklassikeren Casablanca, der vi finner Ingrid Bergman, Humphrey Bogart og Paul Henreid i hovedrollene. Setting: Casablanca, desember 1941 Protagonist: Rick Blaine Ricks karaktertrekk: Selvsentrert, bitter og kynisk. Hvordan ble han slik? Svar: Kjærlighetssorg. Han elsket Ilsa i Paris, men hun forlot ham samme dag som de hadde planlagt å flykte sammen til Casablanca. Tyskerne hadde nettopp inntatt Paris. «I stick my neck out for nobody» er blitt mantraet hans, og han virker likegyldig overfor andre mennesker. Han må virkelig forandre seg. Innledning: Flyktninger strømmer til Casablanca og forsøker å få tak i utreisepapirer for å komme seg på flyet til Lisboa, for deretter å ta seg over til USA. De tilbringer mye av tiden på Ricks kafé, som er tilholdssted for en ymse samling mennesker, fra flyktninger til lommetyver til nazioffiserer. Utreisepapirer for to personer havner hos Rick, og mange er ute etter dem. Konflikt: Ilsa og Rick har ikke sett hverandre siden Paris, men en dag spaserer hun inn på etablissementet hans i Casablanca, og Ricks tilværelse blir snudd opp ned. Ilsa er ikke alene. Hun reiser sammen med den kjente motstandsmannen Victor, og de trenger desperat utreisepapirer. Victors liv er i fare.
«Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine», sier Rick og drikker seg full. Vi får et tilbakeblikk der vi ser Rick og Ilsa sammen i Paris. De skåler i champagne, og han sier «Here's looking at you, kid». Dagen etter får Rick vite at Ilsa er gift med Victor. Vendepunkt/klimaks: Victor oppsøker Rick og ber om å få kjøpe utreisepapirene. Nei, sier Rick. I samme øyeblikk begynner tyskerne i kafeen å synge patriotiske Die Wacht am Rhein, og Victor ber husorkesteret spille Marseillaisen. Bandmedlemmene ser spørrende på Rick, som nikker. Dette berømte filmnikket innleder et vendepunkt der Rick – Mr. «I stick my neck out for nobody» himself – blir tvunget til å velge side, med de konsekvenser det får for ham. Tyskerne stenger kafeen. Klimaks nås når Ilsa bønnfaller Rick om papirene og han fortsatt nekter. «Så mye står på spill, og alt du kan tenke på, er deg selv», sier hun og kaller ham en feiging. «Én kvinne sårer deg, og du hevner deg på hele verden.» Så forteller hun at hun fortsatt elsker ham, og hvorfor hun forlot ham i Paris – Victor var ikke død, slik hun hadde trodd. Nå vet hun ikke hva hun skal gjøre, men Victor må i hvert fall ut av Casablanca. «Du må velge for oss begge», sier Ilsa til Rick, og Rick blir igjen tvunget til å ta en avgjørelse. Avslutning: I sluttscenen på flyplassen tror Ilsa at hun skal bli igjen hos Rick i Casablanca, mens Victor tar flyet til Lisboa, men Rick har andre planer. Han overtaler henne til å bli med Victor – det er best i det lange løp, sier han. «We'll always have Paris.» Selv må han i eksil. Han har en krig å utkjempe.
Vi nikker fornøyd. En tilfredsstillende slutt. 5
Hvorfor ikke bare la leseren vite hva alle tenker, og fortelle historien fra alles synsvinkel? Ikke gjør det. 6
Synsvinkel Tekst: Solveig Hansen – foto: iStock
En historie må ses gjennom øynene til en av personene i fortellingen. Det kalles synsvinkel. I vanlig fiksjon har du fire alternativer: Førsteperson I en førstepersonsfortelling har en jeg-person fortellerstemmen og formidler sin versjon av hendelsene til leseren. Du kan lett vise hva jeg-personen tenker og føler. Ulempen er at jeg-personen bare kan beskrive hendelser der han eller hun selv er til stede. Tredjeperson I en tredjepersonsfortelling blir personene omtalt som «han», «hun» eller «de», og du kan lett bevege deg mellom steder og personer. Vi skiller her mellom indre og ytre synsvinkel. Indre synsvinkel vil si at fortelleren kan formidle hva andre personer tenker og føler. Med en ytre synsvinkel kan fortelleren bare se personene utenfra, men kjenner ikke tankene deres. Allvitende Den allvitende fortelleren har full oversikt over alt personene tenker, og bestemmer hva leseren skal få vite. En kombinasjon av alternativene ovenfor. Hvorfor ikke bare la leseren vite hva alle tenker, og fortelle historien fra alles synsvinkel? Ikke gjør det. Eksempel:
«Herregud», sukker Person A og himler med øynene etter å ha kastet et blikk på artikkelutkastet til Person B. «Dette er amatørmessig», sier hun til ham. «Bitchen går rett på sak som vanlig», tenker Person B og prøver å se uanfektet ut, men han føler seg oppriktig såret. Person C kommer inn og skjønner øyeblikkelig at noe er galt. «A har mobbet B igjen», tenker hun. Hun forlater rommet. Dette kalles for hodehopping og er en typisk nybegynnerfeil. La i stedet leseren forholde seg til én person om gangen. Det er andre måter å vise reaksjonen til B på, at han er såret, men prøver å late som ingenting. Hvis A har synsvinkelen, kan du la henne se reaksjonen i øynene hans, eller kanskje han dukker seg litt. Du kan la henne godte seg, og dermed gjøre scenen enda mer intens. Hvis du absolutt vil skifte synsvinkel fra én person til en annen, bør skiftet fremkomme klart for leseren. Gi den andre personen en egen scene, eller vent til et nytt kapittel før du skifter blikk. Sett i det minste inn et linjeskift først, som en service overfor leseren. Hvem skal så ha synsvinkelen? Kanskje den som har mest på spill. 7
Bli kjent med
karakterene Tekst: Solveig Hansen – foto: iStock I tillegg til et engasjerende plott som drar leseren inn i handlingen, må fortellingen ha velutviklede karakterer og realistiske dialoger. Leseren må tro på karakterene og bry seg om dem.
Gi karakterene en forhistorie, selv om du ikke tar med alt i boken. Ta bare med det som er relevant, når det blir relevant. La leseren bli kjent med karakterene gjennom dialog, kroppsspråk, eiendommeligheter, arr, tatoveringer o.l. Ingen er bare god eller bare slem. Det gjelder også romanpersoner. Jo bedre du kjenner karakterene, desto bedre samsvar blir det mellom hvem de er og hva de gjør.
Still spørsmål om karakterene. Bruk for eksempel spørreskjemaet fra Gotham Writers Workshops Writing Fiction. Stikkord: Navn, kallenavn Hårfarge, øyefarge Ansiktstrekk Fødselsmerke Arr – hvordan oppsto de? Venner og familie, hvem er de nærmeste? Fødselssted, bosteder, hva er hjemme? Hvor går karakteren når han/hun er sint? Største frykt. Vet noen om det? Hvis ikke, hvorfor ikke? Hemmeligheter Hva får karakteren til å le? Har karakteren vært forelsket? Hatt kjærlighetssorg?
J.K. Rowling brukte flere år på å meisle ut ideene til de sju bøkene om Harry Potter før hun skrev den første. Professor Dumbledore var homofil, avslørte hun i et intervju. Hun har også fortalt om det første møtet mellom Harrys foreldre (magikerne Lily og James) og Petunia og Vernon, gompene som Harry vokste opp hos. Vernon spurte nedlatende hva slags bil James kjørte, og James beskrev sopelimen sin. Det hele endte med at Petunia og Vernon stormet ut. Ingenting av dette kommer frem i bøkene, men er detaljer som er nyttige for forfatteren. 8
Ernest Hemingway om styrken i det usagte: ÂŤHvis du utelater viktige ting eller hendelser som du kan noe om, styrker du fortellingen. Hvis du utelater ting fordi du ikke kan noe om dem, har fortellingen ingen verdi.Âť Hemingways isfjellteknikk Hemingway's Iceberg Theory 9
FORTELLERTEKNIKK
Tre informative videoer fra Morten Harry Olsen, som driver Forfatterakademiet 10
Illustrasjon: twobeeat, FreeDigitalPhotos.net
11
Kan du sende manuset til flere forlag? Ja. Før var det uakseptabelt å sende samme manus til flere forlag samtidig. Sånn er det ikke lenger. På Debutantfestivalen 2015 hørte vi en redaktør si at det er greit å sende manus til flere samtidig. Sjekk nettstedet til det aktuelle forlaget.
Hva skal følgebrevet inneholde? Kontaktinformasjon Sjanger Evt. et kort handlingssammendrag Om manuset er sendt til andre forlag Din mulighet for markedsføring, for eksempel forfatterside Anbefalt manusformat: Times New Roman eller en annen serifskrift 12-punkts skrift Linjeavstand 1,5 God venstremarg – 2,5 cm eller mer Sidetall Bruk binders, ikke stifter Leser forlagene følgebrevene? Se Ah, Cover Letters: Do They Even Really Matter?
Les om erfaringene til forfattere som har gitt ut bok på eget forlag: Geir Tangen: Maestro
Skrivetips fra bloggen Ikke slik, men slik: Fortellerteknikk Informative dialoger, kapittelinndeling, fokalisering, når bruke show, don't tell
Godt plott «Protagonister har satt seg selv i håpløse situasjoner helt siden sinnataggen Akilles hisset på seg hele den gresktalende verden, og det bør de fortsette å gjøre.» 12
Øyvind Teige: Mildred Kristian Hall: Opp fra avgrunnen
Bloggturné fra blogg til blogg: Slik fungerer det: Forfatteren inviterer bloggere til å skrive om boken, og disse inviterer igjen andre bloggere. Deretter får hver blogger en dato da de skal blogge om boken, og får tilsendt bok, omtale og forfatterinfo.
13
Vakre bokomslag, ifølge Deichmans blogg 14
Lag ditt eget bokomslag: You’re a Better Designer than You Think How To Make Your Own Free Book Cover In MS Word
Peter Mendelsund er en anerkjent designer som blant annet har laget disse omslagene til Jo Nesbøs bøker.
15
16
I Woody Allens «Midnight in Paris» reiser forfatterspiren Gil Pender (Owen Wilson) tilbake til 1920-tallets Paris og møter kjente forfattere som Zelda og F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway og Gertrude Stein. Filmen kom ut i 2011. Femti år tidligere var Allen standupkomiker, og i et av showene sine fortalte han om møter med nettopp Hemingway, Fitzgerald og Stein. Denne snutten fra 1965 er en liten godbit.
21 FILMER OM Å SKRIVE 84 Charing Cross Road (Anne Bancroft, Anthony Hopkins, regi: David Hugh Jones, 1987) Adaptation (Nicolas Cage, regi: Spike Jonze, 2002) American Splendor (Paul Giammati, regi: Shari Springer Berman og Robert Pulcini, 2003) Barfly (Mickey Rourke, Faye Dunaway, regi: Barbet Schroeder, 1987) Barton Fink (John Turturro, regi: Ethan og Joel Cohen, 1991) Before Sunset (Ethan Hawke, Julie Delpy, regi: Richard Linklater, 2004) Finding Forrester (Sean Connery, Rob Brown, regi: Gus van Sant, 2000) Il Postino (Massimo Troisi, Phillipe Noiret, regi: Michael Radford, 1994) Midnight in Paris (Owen Wilson, regi: Woody Allen, 2011) My Left Foot (Daniel Day-Lewis, regi: Jim Sheridan, 1989) Misery (James Caan, Kathy Bates, regi: Rob Reiner, 1990) Reconstruction (Maria Bonnevie, Nikolaj Lie Kaas, regi: Christoffer Boe, 2003) Reprise (Anders Danielsen, Espen Klouman Høiner, regi: Joachim Trier, 2006) Stranger than Fiction (Will Ferrell, Emma Thompson, regi: Marc Forster, 2006) Sunset Boulevard (William Holden, Gloria Swanson, regi: Billy Wilder, 1950) Swimming Pool (Charlotte Rampling, regi: François Ozon, 2003) The Hours (Nicole Kidman, Meryl Streep, Julianne Moore, regi: Stephen Daldry, 2002) The Lunchbox (Nimrat Kaur, Irfan Khan, regi: Ritesh Batra, 2013) The Royal Tenenbaums (Gene Hackman, regi: Wes Anderson, 2001) The Shining (Jack Nicholson, regi: Stanley Kubrick, 1980) Wonder Boys (Michael Douglas, regi: Curtis Hanson, 2000) 17
Ja takk, begge deler.
USB-skrivemaskin Vil du gå retro, men uten å gi slipp på dagens teknologi? Da er en USB-skrivemaskin tingen. Skaff deg en skrivemaskin som du gjør om til et datatastatur eller en iPad-dokk med Jack Zylkins konverteringssett.
Eller skaff deg en skrivemaskinapp, for eksempel Tom Hanks' Hanx Writer.
18
Et skrivemaskinmuseum Smith-Corona, Remington, Underwood, Royal, Imperial ... Journalist og samler Richard Milton kan sin skrivemaskinhistorie. Han har skapt sitt eget virtuelle museum viet bærbare skrivemaskiner fra 1890 til 1930.
Dette er prototypen av Standard Foldingskrivemaskinen, verdens første kommersielt vellykkede bærbare skrivemaskin. Den ble laget rundt år 1904.
Royal lanserte sin første bærbare skrivemaskin i 1926, flere år etter de andre store produsentene, men den ble raskt populær. Som et PR-stunt distribuerte de maskinene til forhandlere over hele USA via fallskjermslipp fra fly.
I 1957 kom verdens første elektriske bærbare skrivemaskin.
19
20 Tekst: Solveig Hansen – foto: iStock
Det var en mørk og stormfull aften. Vi kjenner den fra The Julekalender og Snoopy, men det er den engelske forfatteren (og politikeren) Edward Bulwer-Lytton (1803–1873) vi har å takke for denne vilt parodierte frasen. Det er liksom opplest og vedtatt at «It was a dark and stormy night» er selve sjefsklisjeen blant åpningssetninger, litt i stil med pangavslutningen «alle var enige om at det hadde vært en hyggelig dag». Det er kanskje også den frasen som i størst grad er revet ut av sin opprinnelige sammenheng: «It was a dark and stormy night; the rain fell in torrents – except at occasional intervals, when it was checked by a violent gust of wind which swept up the streets (for it is in London that our scene lies), rattling along the housetops, and fiercely agitating the scanty flame of the lamps that struggled against the darkness.» En kveld med kraftig regn og vind i London innleder romanen Paul Clifford, som Edward Bulwer-Lytton ga ut i 1830. Den selges fortsatt. Penguin ga den ut i ny pocketutgave i 2010, og den kan også leses gratis på sidene til Project Gutenberg. En 58 ord lang setning. Kraftige adjektiver. Bulwer-Lytton skrev i sin tids stil. Paul Clifford er blitt kalt et kroneksempel på «purple prose». Professor Scott E. Rice ved San Jose-universitet i California hadde «dark and stormy» i tankene da han i 1982 opprettet Bulwer-Lytton-prisen, som hvert år gis til den som skriver den beste dårligste åpningssetningen i en fiktiv roman.
Vinneren i 2015 var Joel Phillips: «Seeing how the victim's body, or what remained of it, was wedged between the grill of the Peterbilt 389 and the bumper of the 2008 Cadillac Escalade EXT, officer 'Dirk' Dirksen wondered why reporters always used the phrase 'sandwiched' to describe such a scene since there was nothing appetizing about it, but still, he thought, they might have a point because some of this would probably end up on the front of his shirt.» Når Snoopy ikke er flygeress fra første verdenskrig, kan vi finne ham sittende på taket av hundehuset sitt og skrive fortellinger som alle starter med setningen «Det var en mørk og stormfull natt».
Bulwer-Lytton var populær i sin samtid og er kjent for annet enn «mørk og stormfull». Han er også mannen bak uttrykket «Pennen er mektigere enn sverdet», fra skuespillet Richelieu. Det er dessuten BulwerLytton vi har å takke for at Estella og Pip får hverandre til slutt i Charles Dickens' Store forventninger. Han overtalte sin venn Dickens til å skrive om slutten. I Dickens' opprinnelige versjon giftet Estella seg med en landsens doktor. 21
Forfattere har makt over liv og
død og skjebner på 380 sider. Eller har de det? Tar karakterene styringen på et gitt tidspunkt i fortellingen? Og hvor kommer de fra? «De bare kom», sier noen forfattere og snakker om romankarakterene sine som om disse var levende personer. Da jeg selv fikk fiktivt morgenbesøk av en 1800-talls herre som sa «skriv meg», benyttet jeg anledningen til et skriveeksperiment.
Person søker
forfatter Møte med en fiktiv karakter
22
Tekst: Solveig Hansen – foto: iStock
Person søker forfatter er en kortfortelling om mitt møte med Maximillian von Niedersax. Han ga meg øyeblikkelig assosiasjoner til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn da han presenterte seg for meg og ba meg skrive ham. «Jeg skriver ikke», svarte jeg og la ham til side, men han forsvant aldri helt. Da jeg trengte et manus til bloggserien Fra manus til e-bok, hentet jeg ham frem igjen og ga meg selv i oppdrag å finne ut hvem han var. Når begynner karakterene å leve sitt eget liv og styre historien? Hva skjer når man prøver å endre historien deres? Det var noe av det jeg ville finne ut. I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, der han intervjuer kjente forfattere om skriveprosessen, sier Lars Saabye Christensen: «Noen sier at en karakter begynner å leve sitt eget liv, ok, det kan jeg gå med på, men på hvilken måte? Det er jo ikke sånn at karakteren begynner å bestemme. Det er forfatteren som bestemmer. Det er forfatteren som lever sitt eget liv.» Jeg vet sannelig ikke. Maximillian ble indignert da jeg beskrev utseendet hans som gammeldags. «Aristokratisk, ville jeg sagt», påpekte han høflig, så jeg beholdt ham slik han var, og endret svært lite på historien som litt etter litt avtegnet seg. Han fremsto ferdigtegnet, og jeg visste fra starten av at han var et skrivende menneske i en episk historie. Jeg visste også at en kvinne i rødt var involvert, men ikke hvordan. Han virket så overveldende at jeg i min ærbødighet plasserte ham rett på en pidestall og skapte avstand i stedet for nærhet. Jeg skjønte at jeg måtte bli kjent med ham og forhistorien hans før jeg kunne starte på selve fortellingen. Til å begynne med brukte jeg det fulle navnet hans, Maximillian von Niedersax, men etter hvert som jeg ble mer fortrolig med ham, gikk jeg over til å kalle ham Maximillian. Så ble det bare Max.
«Det var ingen mørke familiehemmeligheter som ble avslørt, ingen uoppklarte mord. Det var bare en beretning om et levd liv.» Historien avdekket seg ikke lineært, men som hopp frem og tilbake i tid. Den starter i biblioteket hans i Dubrovnik, der Max er vert for tre ennå ikke etablerte forfattere som han er blitt kjent med i Venezia. Hvert år i fem år møtes de her, og her unnfanges også livsprosjektet deres, å nedtegne deres personlige livshistorie som en gave til etterslekten. Seksten år går, og når Max ber meg «skrive ham», er han enkemann, barna er utenlands og han er kommet til en korsvei. HVA FAEN ER DET JEG VIL? spør han. Jeg arrangerer en gjenforening mellom de fire forfattervennene og skriver at et nytt kapittel starter i livet hans. Med det er oppdraget mitt fullført, og jeg forlater ham. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av dette skriveeksperimentet. Det var ingen mørke familiehemmeligheter som ble avslørt, ingen uoppklarte mord. Det var bare en beretning om et levd liv. Iblant lurer jeg på hva som står i livsmanuskriptet hans. Det får vi nok aldri vite, men jeg vet at manuskriptet levde videre og ble plukket frem igjen hundreogfemti år senere i Dublin. En ny generasjon spurte HVA FAEN ER DET JEG VIL? På neste side kan du lese et av kapitlene, En historie tar form.
Tekst: Solveig Hansen
23
En historie tar form Utdrag fra kortfortellingen Person søker forfatter (2011) av Solveig Hansen
Første gang jeg møtte Maximillian og han sa «skriv meg», satt han ved enden av spisebordet mitt. Han hvilte underarmene på bordet, fingrene lekte med bremmen på en svart hatt. Alt ved ham var urbant svart og grått: lang svart frakk, langt gråsprengt hår, fyldig grå bart, gråblå øyne. Han virket tidløs, men noe ved fremtoningen hans fikk meg til å plassere ham på midten av 1800-tallet. La oss si 1845. Han ville sett omtrent likedan ut i dag, med hatt og lang svart frakk og håret i en hestehale i nakken, belest og glad i poesi, svart/hvitt-fotokunst og Bourbon Street. Mitt førsteinntrykk av ham var at her har vi en herre. Det var noe gentlemanaktig ved den høye skikkelsen, en rolig fremtreden, men samtidig var det et utålmodig drag over ham, og jeg merket et rastløst indre. Han utstrålte en slags intellektuell overlegenhet, som mennesker utenfor hans vante krets kanskje oppfattet som distanserende, tenkte jeg. Først plasserte jeg ham ved Balatonsjøen, så flyttet jeg ham til Dubrovnik fordi jeg har mer lyst å reise til Dubrovnik for å drive research, om det skulle bli aktuelt. Jeg skrev inn Dublin også i fortellingen med tanke på en eventuell researchreise. Hvis han kom med innvendinger, kunne jeg saktens dikte opp en bestemor eller et sommerhus ved Balatonsjøen. Maximillian overtok huset i Dubrovnik etter foreldrene og ble boende der sammen med fru Brigitte og barna Daniel og Manuela. Faren, en selfmade handelsmann, hadde håpet at Maximillian ville overta familiebedriften. Slik gikk det ikke. Han hadde arvet morens litterære interesser og ble forfatter, poet og forlegger, med avdelinger i Paris, Berlin og London. Maximus Forlag var kjent som et nyskapende forlag, der det stadig dumpet inn manus fra mang en håpefull forfatterspire. Gjennom å bli kjent med Max' bakgrunn følte jeg at avstanden til ham ble mindre, at han ikke lenger var en kjølig og arrogant fremmed. Det var som om vi hadde håndhilst og presentert oss for hverandre. 24
Biblioteket i huset hans spiller en hovedrolle i fortellingen. Det var et brunt rom med bokhyller langs veggene og persiske tepper på gulvet. På den ene kortveggen var det et stort vindu. Når solen skinte inn, kunne man se virvlende støvpartikler i solstrålene. Solstøv, hadde Max kalt dem som barn. Under vinduet var Max' arbeidsbord. Rommet hadde også peis, med sofa og stoler rundt. Det var i dette rommet de møttes gjennom fem år, fire ennå ikke etablerte forfattere. De hadde funnet tonen på en forfattersamling i Venezia, og Max inviterte dem til Dubrovnik. Det var Clara med sine barnefortellinger som fikk dem til å le. Daniel og Manuela elsket fortellingene hennes. Det var chevalereske Hugo som kysset fru Brigittes hånd. – Hvor finner man en kvinne lik deg? Brigitte lo. Alle visste at Hugo foretrakk unge og elegante dandyer. Han måtte likevel gifte seg med en kvinne, «en konsekvens av vårt samfunns normer», skrev han senere. «Og jeg var ikke bedre enn at jeg fulgte disse oppsatte normer selv når de stred mot alt jeg trodde på. Bare i mine dikt er jeg fri.» Det var Isabella, som alltid hadde noe rødt på seg. – Mitt opprør mot det katolske svarte, forklarte hun. Faren og hennes eldre bror hadde presset henne til å gifte seg med en eldre mann av rene økonomiske hensyn. Ektemannen døde kort tid etter, «det reddet meg både følelsesmessig og økonomisk», skrev hun usentimentalt noen år senere. I begravelsen hans bar hun et rødt strømpebånd under alt det svarte. En glad enkes usynlige protest. Siden så man henne aldri uten et eller annet innslag av rødt. Jeg hadde lurt på hva det røde var som jeg visste skulle komme, men jeg hadde virkelig ingen anelse om at det skulle begynne med et strømpebånd! Disse årlige sammenkomstene ble et fristed der de testet ut ideer på hverandre og delte sin frustrasjon over de småborgerlige restriksjonene som samfunnet påla dem. «Vi manøvrerte som best vi kunne mellom sosiale dogmer og personlig frihet», skrev Isabella. De var fri i sinn, men likevel bundet av sin klassedelte tids konvensjoner. Som «unge og idealistiske» så de det som sin oppgave å spre sine «åndskunnskaper til samfunnet», for å sitere Isabella. Gjennom diskusjonene, gjerne akkompagnert av fru Brigittes fiskesuppe all' Adriatica, fødtes ideen om å nedskrive deres personlige livshistorie som en gave til etterkommende slekter. Det ble en del av deres livsprosjekt, og en kilde til inspirasjon og undring hundreogfemti år senere, da en ny generasjon søkende sjeler blåste støvet av sine forfedres manuskripter. 25
Der slutter en periode av hans liv. Året er nå 1845, Max er 45 år og enkemann etter at Brigitte døde mens hun ga fødsel til deres tredje barn. Barnet døde også. Det har gått seksten år siden skrivegruppen møttes sist. De har holdt kontakten og møttes sporadisk, men ikke alle samlet. Isabella og Max har utviklet et nært vennskapsforhold fra første stund, de utveksler hyppige brev og møtes når det faller seg slik. På et tidspunkt tror jeg at det kommer til å bli de to etter Brigittes bortgang, men slik går det ikke, skjønner jeg av følgende episode: De møttes i Paris en gang Max besøkte forlagskontoret der i forbindelse med presentasjonen av en ny forfatter. Fra podiet så han Isabellas velkjente skikkelse, denne gang med rød hatt og matchende rød leppestift. Senere på kvelden fulgte hun en småfull Max til hotellet hans. – Bli med opp, ba han. Da hun bare lo og takket nei, sa han de ordene han aldri skulle tilgi seg selv for: – Du er ellers villig nok etter det du forteller om dine kunsterbekjentskaper. «Aldri hadde jeg trodd at jeg kunne synke så dypt og svikte alle prinsipper og alle verdier jeg sto for», skrev Max sjokkert. Isabella skrev: «Opphøyde Max nedsteg fra sin himmel og vandret blant oss vanlig dødelige. Ordene hans såret meg, men jeg tilga ham.» – Finn deg en elskerinne, rådet hun ham. På dette tidspunkt i skrivingen er jeg stolt over at jeg ikke har feiget ut for lengst, for det er en sann tålmodighetsprøve. Historien avdekkes litt om gangen, ikke lineært, men snarere som hopp frem og tilbake i tid. Jeg merker at jo tydeligere den blir, desto mindre fleipete blir tonen i skrivingen, og karakterene står forunderlig levende foran meg. Neste gang noen sier at det er koketteri og klisjémakeri å snakke om romankarakterene sine som om de var virkelige personer, skal jeg være overbærende, for jeg vet bedre – jeg snakker med min hovedperson, ikke sant? Det er noe forførende og besettende ved hele prosessen. Skrivevegring: ingen tegn til det. Rødvin: pøh, kaffe går like bra. Jeg nyter den kreative prosessen og føler ikke lenger ubehag over å ha fiktive personer i hodet. Det er så jeg nesten er lei meg for at oppdraget mitt er begrenset til bare å snuse på forfatterrollen og skrive en skisse til en fortelling. Tilbake til 1845 – og Max' fødselsdag. Han var kommet til en korsvei. Forlagsvirksomheten var i hans partner og svogers dyktige hender. Svogeren var på mange måter bedre skikket til å lede den daglige virksomheten, mens Max var mer opptatt av den litterære kvaliteten. Han hadde ikke skrevet på lenge, og han savnet skrivingen. Kanskje han skulle kombinere reising med skriving? Barna var utenlands, og han var alene og rastløs. Han dro hånden gjennom håret: HVA FAEN ER DET JEG VIL? 26
«Korsvei» kalte han denne perioden da han senere skrev om sitt liv. Da han kom til meg og sa «skriv meg». Jeg tenkte ofte at han var født i feil århundre, at han ville passet bedre inn i vår tid. Han var ikke uenig, han hadde en fremtidslengsel, «men i en annen tid ville jeg også sett fremover, alltid fremover.» Han syntes alltid å være på jakt etter noe absolutt. Alltid opptatt av de store ideene, som han skulle ordlegge med en slik kraft at de traff og transformerte. Senere i livet skrev han «Genesis», som var hans store bokprosjekt om menneskets vekst, intet mindre, men han utga aldri boken. Til det var tvilen for stor. Den evinnelige tvilen hans overrasket meg: Var det nå godt nok? Var vyene for store, ordene for svulstige? Var han for selvrettferdig? Han ga en kopi av manuset til Isabella. «Om jeg noensinne hadde søkt etter det absolutte», skrev Max, «så fant jeg en flik av det den natten jeg satt ved Hugos sykeseng. Da jeg satte meg selv helt til side.» Hugo var blitt slått helseløs av en fyr som hadde kalt ham sodomitt og spyttet på ham. Da Max, med sin skarpe tunge og sin sterke sans for hva som var rett og galt, «tilfeldigvis» støtte på denne fyren i en bakgate, ga han ham først en verbal overhaling og kalte ham et laverestående individ. «Så spyttet jeg på ham, rett i ansiktet.» Konklusjon: «Så mye for den menneskelige vekst.» På denne hans 45. fødselsdag introduserer jeg et brev fra Isabella for å drive historien videre. Hun gratulerer med dagen og legger ved en invitasjon til å tilbringe et par sommeruker sammen med henne og hennes forfatterektemann. Clara og Hugo kommer også. Sted: Balatonsjøen. En gjenforening synes å være et godt knep for å oppsummere status for de fire åndsfrendene, så jeg sender dem dit. Der begynner en ny periode i Max' liv, men det er ikke min oppgave å utforske den nærmere. Det overlater jeg til Isabellas og Max' etterkommere anno 2011, Julia og Will. Jeg forlater Max ved korsveien i biblioteket. Han står vendt mot en bokhylle med solstøvet virvlende rundt seg og blar gjennom noe han skrev for lenge siden. Jeg føler et ubeskrivelig vemod, lik det man ofte kjenner overfor det forgagne. Jeg kunne se ham for meg, der han oppfylte sitt fremtidsløfte og skrev ned de ordene som lenge etter at han var borte skulle følge hans etterkommere i skyttergraver i to verdenskriger og inspirere andre til å ta pennen fatt. Jeg overlater resten til Julia og Will, men jeg synes jeg ser Max sitte ved Isabellas sykeleie. Han viser henne et fotografi, jeg vet ikke av hvem. Hun gir et manus til ham: Genesis. – Ingen sedvanlige kommentarer i margen? spør han. – Den burde vært utgitt, sier hun bare. Les hele fortellingen her: Person søker forfatter 27
GARY PROVOST:
This sentence has five words. Here are five more words. Five-word sentences are fine. But several together become monotonous. Listen to what is happening. The writing is getting boring. The sound of it drones. It's like a stuck record. The ear demands some variety. Now listen. I vary the sentence length, and I create music. Music. The writing sings. It has a pleasant rhythm, a lilt, a harmony. I use short sentences. And I use sentences of
medium
length. And sometimes when I am certain the reader
is
rested,
I
will
engage
him
with
a
sentence of considerable length, a sentence that burns with energy and builds with all the impetus
of
a
crescendo,
the
roll
of
the
drums, the crash of the cymbals--sounds that say listen to this, it is important. So write with a combination of short, medium, and long sentences. Create a sound that pleases
Tekst: Solveig the reader's ear. Don't justHansen write words. Write
Bilde: iStock
28 music.
kreativweb