Tveit Historielag årsskrift nr.16 - 2005

Er du interessert i lokalhistorie, bli medlem i Tveit Historielag Medlemskontingent for 2015 er kr. 200,Den setter du inn pü konto 3000.60.72069 Ditt navn, din adresse, epostadresse og mobiltelefonnummer sendes for ü innføres i medlemslista.

Bruk epost til trygve@fotomiljo.no eller torjust@gmail.com eller brev til Tveit Historielag, Postboks 15, 4656 Hamresanden. www.tveithistorielag.no www.facebook.com/tveithistorielag

Tveit historielag Årsskrift 2005 Et utdrag av Tveits historie

Christen Hjorts segl og våpen, tegnet av arkitekt Mads Gedde Myrre etter segl fra 1616.

Grafisk tilrettelegging og produksjon: Grafisk Partner - Tlf. 38 02 19 12.

Trykk: Edgar Høgfeldt Trykkeri A/S

ISBN 82-91140-16-2

Tveit Historielag Stiftet 30.11.1989 Styret i laget etter årsmøtet i 2005: Øyvind Vestøl (leder) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 32 16 Trygve Tønnesen (nestleder) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 36 70 Wenche Hardeland (sekretær) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 34 64 Helge Bakke (kasserer) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 34 50 Beint Foss (styremedlem/redaktør) . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 33 24

Vararepresentanter: Asbjørg Borgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 32 09 Siri Fidje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 39 02 Tom Egerhei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 37 27 92 35

Valgnemnd: Viggo Hannås . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 30 96 Øistein Løvsland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 33 38 Åslaug Kvaale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 32 43

Revisor: Svein Thoresen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tlf. 38 04 49 21

Styret i Tveit Bygdemuseum (underlagt Tveit Historielags styre): Rune Holbek (leiar) Egil Bøhn Asbjørg Borgen Trygve E. Tønnesen

2

Komité for årsskriftet: Beint Foss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tlf. 38 06 33 24 Tlf. jobb 38 02 19 12 - E-brev: beint.gp@broadpark.no Aud Pedersen (annonsar) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tlf. 38 06 32 96

Lagets adresse: Tveit Historielag, postboks 15, 4656 Hamresanden.

Kontingenten for 2005 er kr. 100.- inklusive årsskrift. Årsskriftets opplag: 500.

Stort utvalg av bobiler og campingvogner

3

Forord Vi skriver året 2005. Det innebærer at to skjellsettende begivenheter i Norges historie feirer runde tall.

Det er for det første 100-års ubiléet for unionsoppløsinga i 1905, som vil bli behørlig markert. Blant annet trykker vi navnene på samtlige kvinner fra Tveit som deltok i den såkalte kvinneaksjonen. Kanskje finner du navnet til bestemor, oldermor eller tippoldemor?

Men også 60-årsjubiléet for krigens slutt i 1945 vil bli markert med en ganske oppsiktsvekkende artikkel om et fingert overfall på daværende Sørlandske hovedvei mellom Småslettane og Farvannet i Tveit. Overfallet blei iverksatt av tysk etterretning i april 1940 og endte som en diplomatisk krise. Saken har vært omtalt før, både i bøker og i avisartikler, men vi har den endelige historia – og bildene.

For første gang har vi foretatt en liten oppstramming av forsida. Denne har hatt samme utforming i alle de 15 årene årsskriftet har kommet ut. Vi håper det faller i smak.

God lesing!

Forsidebilde Tveit kirke og prestegård slik det tok seg ut fra lufta en godværsdag midt på 1950-tallet.

En del av bygningsmassen på bildet er borte i dag.

Foto: Widerøe.

Telefon 92 09 24 00 - Fax 38 06 37 95 Topdalsveien 173, 4658 Tveit E-post: tom.tvedt@sensewave.com 4

Innhold Tveit historielags styre 2005 ...............................................................

Forord..................................................................................................

Overfallet på amerikanske diplomater ved Farvannet i 1940 - Av Johnny Haugen ............................................................................

Tveit i 1905 - Av Beint Foss................................................................

Kong Oscar IIs besøk i 1891 - Dagboksnotater fra Beint Andreas Foss...........................................

Underskriftsaksjonen i 1905 - Av Anna Ryen .....................................

Fakta og tanker om gamle Tveit – vår Tofdalselv og -fjord - Av Osmund Dønnestad......................................................................

Tømmerfløting i Tovdalsvassdraget - Av Tom Egerhei ......................

Sideordnede slektning – hva er det? - Av Beint Foss ..........................

Krigsseilere fra Tveit - Av Anna Helle Nilsen .....................................

Høsttur langs den gamle postveien i Fosse daler - Av Tom Egerhei ................................................................................. Årsmelding for Tveit Historielag 2004 ...............................................

Regnskap for Tveit Historielag 2004 ..................................................

Regnskap for Tveit Bygdemuseum 2004 ............................................

5

2 4 7 17 44 47 61 69 81 85 89 94 96 100

Skaff deg medlemsfordeler.

Da blir du med p책 책 dele overskuddet p책 butikken

RYEN

9-20 (18) 6

Overfallet på amerikanske diplomater ved Farvannet i 1940 Av Johnny Haugen Natt til 23. mai 1940 ble to amerikanske diplomater overfalt, kneblet og forlatt i veikanten ved Farvannet i Tveit. Diplomatene ble frastjålet 18 sekker med kurerpost og personlige eiendeler av fem maskerte menn. Etterforskningen viste at overfallet slett ikke var en vanlig kriminalsak, men et politisk, planlagt kupp som førte helt til topps i den tyske kontraspionasjeorganisasjonen ABWEHR. Bakgrunnen for hendelsen var denne: Den 8. april 1940 ankom farsundbåten M/S Mostun til Bergen havn. Om bord var krigsmateriell fra Finland og flere sekker med diplomatpost fra Washington til de amerikanske utenriksstasjonene i Nord-Europa (Oslo, København, Helsingfors, Moskva og Riga). Norge ble fremdeles ansett som et nøytralt og velegnet land å fordele kurerposten fra. Men den norske nøytraliteten ble som kortvarig.

Under det tyske angrepet 9. april 1940 ble M/S Mostun holdt tilbake i Bergen. Skipet ble etter en tid rekvirert av okkupanten, og satt inn i tysk krigstjeneste. Den amerikanske chargé d’affairs i Oslo henvendte seg til de tyske myndigheter for å få overlevert kurerposten som fremdeles var om bord. Av diplomatiske hensyn fikk den amerikanske visekonsulen Fritz A. M. Alfsen og militærattache Ole O. Hagen gå om bord for å hente sekker og kofferter med post.

Den 21. mai ble diplomatene tilbudt transport tilbake til hovedstaden. I første omgang med fly fra Bergen til Kjevik flyplass ved Kristiansand, og videre derfra med bil inn til Oslo. Selve krigshandlingene i Sør-Norge var nå over, og Kjevik flyplass var på tyske hender.

7

Den 22. mai landet diplomatene på Kjevik. Der ventet en stor mottakelseskomité, ledet av SS-Obergruppenführer og lederen for det tyske hemmelige politiet, Reinhard Heydrich, bedre kjent som Himmlers høyre hånd i det tyske sikkerhetspolitiet i Tyskland.

Reinhard Heydrich (1904–1942) var ingen hvem som helst. Han ble tidlig en av rådgiverne for Heinrich Himmler i arbeidet med å bygge opp det tyske hemmelige politi (Sipo und SD) i 1930-årene, og ble leder for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin, etter en sammenslåing av Sicherheitsdienst, Gestapo og Kriminalpolizei i 1939. I april 1940 kom han til Norge som jagerflyger på Kjevik. Her var han kun en kort periode. Høsten 1941 var han tilbake i Norge, og ble innblandet i unntaksstillstanden i Oslo der de to fagbevegelses-representantene, Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet. Tilbake i Tyskland fortsatte Heydrich som jagerflyger. Han fikk flere utmerkelser, men fikk flyforbud etter at han ble skutt ned på russisk territorium høsten 1941, og så vidt overlevde.

I mai 1942 ble han likevel drept under et britisk-ledet attentat i Tsjekkoslovakia. Han har også fått den tvilsomme «æren» av å ha ledet «Wannsee konferansen» i januar 1942 der løsningen på jødespørsmålet ble diskutert.

I all vennskaplighet ble de to amerikanske kurerene invitert til offisersmessen. En av de tyske offiserene informerte om at det for øyeblikket ikke var noen bil tilgjengelig, men kanskje kunne det smake med en forfriskning? Etter å ha blitt tilbudt rikelig med drikkevarer, lykkes det å få diplomatene kraftig beruset. Først i 01–02 tiden dukket det opp en bil på Kjevik. Men nå var det blitt for sent for en Oslo-tur. Tyskerne ordnet i stedet hotellrom for diplomatene på Hotell Norge i Kristiansand sentrum. Sammen med en sjåfør og kurerposten forlot de Kjevik.

Mellom Småslettene og Farvannet lå en større gren over veien. I det bilen måtte stoppe, dukket det opp fem bevæpnende menn fra skogen.

Diplomatene ble dratt ut av bilen, fikk bind for øynene, og ble kneblet og 8

Faksimiler med personalia til de amerikanske diplomatene som ble overfalt og som m책tte overnatte p책 Hotel Norge i Kristiansand.

9

etterlatt i skogen like ved veien. Sjåføren forsvant like etter sammen med overfallsmennene og posten. Mye tyder på at sjåføren var delaktig i overfallsplanene, men det ble aldri brakt på det rene hvem han egentlig var.

Sannsynligvis var han tilknyttet Abwehr i Oslo.

Etter en times tid ble diplomatene «funnet» i skogen av en nattpatrulje fra det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) fra Kristiansand. Derfra ble de tatt med til hovedkvartert i Østre Strandgate i sentrum for videre avhør.

Tidlig om morgenen den 23. mai ble det norske politi informert om saken. Den tyske representanten i byen, Diele, ønsket at det norske politiet skulle være med på befaring av åstedet. Politimesteren i Kristiansand, Rynning-Tønnessen, ankom Farvannet på formiddagen sammen med den norske overkonstabel Thomassen og konstabel Fronth. Sistnevnte tok flere bilder fra åstedet sammen med en tysk fotograf (se bilder på neste side). Det norske politiet fikk senere anledning til å avhøre diplomatene, og sendte ut varsel over rikskringkastingen og samtlige politikamre og lensmenn i Sør-Norge ble informert om hendelsen.

I mellomtiden ble diplomatposten brakt med bil til en villa i Slemdal i utkanten av Oslo. Det skulle vise seg at den tyske majoren og abwehragenten Berthold Benecke hadde arrangert hele overfallet ved hjelp av to medhjelpere i det tyske Abwehr (kaptein Pusbach fra marinen og kaptein Dembach fra flyvåpenet) sammen med den nevnte Heydrich på Kjevik.

Planen var å sende hele innholdet i postsekkene til Berlin siden de regnet med at de kunne ha stor betydning for den tyske krigføringen, og ikke minst – en god søknad om opprykk hos Føreren.

Slik gikk det imidlertid ikke. Da Benneckes overordnede i Abwehr, korvettenkapitän Hans Meisner, oppdaget hva som hadde hendt, ble det en intern oppvask. Han fryktet at saken kunne forårsake en større diplomatisk skjæring med USA. I tillegg var kurerposten sendt fra Washington med M/S Mostun for flere uker siden, og innholdet var gammelt nytt. I beste fall kunne de finne kodeskjema for siffertjenesten, men de ville raskt bli erstattet av nye. Opplysningene var ikke verd en politisk skandale.

Meisner varslet sin overordnede, Admiral Wilhelm Canaris, leder for Abwehr i tysk-okkupert området, og han gav straks ordre om å levere tilbake diplomatposten. Hitler-Tyskland hadde rett og slett ikke råd til å komme i konflikt med det nøytrale USA. Etter å ha blitt informert om saken, kom de to tyske lederne for Sipo/SD i Oslo, Heinrich Fehlis og Gestapo-sjef Siegfrid Fehmer, til samme konklusjon.

10

Politimester Rynning-Tønnesen ankommer åstedet om morgenen 23. mai sammen med overkonstabel Thomassen og politifotograf Fronth.

Årstedsbefaring. Her kan du skimte politimester Chr. Rynning-Tønnessen til venstre og tyskeren Diele til høyre. Bildene på denne og neste side er utlånt av Bjørn Furuborg i Kristiansand.

11

Ă…stedsbefaring. BĂĽde det norske og tyske politiet var tilstede under etterforskningen.

Stedet er det lille skogsholtet mellom SmĂĽslettene og Farvannet.

Wilhelm Canaris (1887–1945) var leder for OKW/ Amtsgruppen Auslandsnachrichten – Abwehr – den tyske kontraspionasjeorganisasjonen fra 1935–1944. Formålet til denne hemmelige organisasjonen var å avsløre motstandsarbeid og etterretning i tyskokkupert område, deriblant også i Norge.

Canaris var slett ingen typisk tilhenger av nasjonalsosialismen og hadde flere kuppplaner mot sine egne landsmenn. Han ble etter hvert avslørt, og i februar 1944 ble han avsatt som leder for Abwehr, og plassert i husarrest. Denne husarresten gjorde at han ikke kunne delta i planleggingen og utførelsen av 20. juli-attentatet mot Hitler. Likevel fant sikkerhetspolitiet ut at han var tilknyttet konspirasjonen mot Føreren, og han ble henrettet ved henging sammen med Dietrich Bonhoeffer og Hans Oster 9. april 1945, i konsentrasjonsleiren Flossenbürg.

Det endte med at Meisner kjørte til den amerikanske ministerboligen, til chargé d`affairs i Oslo, Raymond E. Cox, midt på natta. Kurerposten ble overlevert, og begge parter regnet nå med at saken var oppklart og over. Hendelsen fikk likevel et diplomatisk etterspill mellom USA og Tyskland. To av sekkene viste seg å være åpnet selv om innholdet ikke var rørt. I juni 1940 tok den amerikanske chargé d`affairs i Berlin saken opp med det tyske utenriksdepartementet. For å tåkelegge saken, gav den tyske utenriksminister Ribbentrop følgende svar til den amerikanske legasjonen den 16. juni 1940: «I anledning det passerte har daværende okkupasjonsmyndigheter innledet etterforskning. Denne etterforskningen har ført til at de skyldige er blitt fakket og allerede trukket for ansvar. De tyske okkupasjonsmyndigheter har sørget for at kurersekkene er blitt levert fulltallige og ubeskadiget tilbake. Likeledes har kurerene fått igjen sine papirer og annen eiendom.

Overfallet skyldes åpenbart at politiets virksomhet i de okkuperte områder ennu ikke var kommet i normal gjenge».

Selv om brevet neppe kan kalles annet en kraftig omskrivning av sannheten, var innrømmelsen nok til å tilfredsstille amerikanske myndigheter.

Politimester Rynning-Tønnessen var derimot mektig irritert over å ha blitt ført bak lyset av den tyske okkupanten, noe ha minnet dem om senere 14

Faksimile av anmeldelsen fra den amerikanske legasjonen til politimester Welhaven i Oslo.

15

under krigen. Men adde ikke Meisner ryddet opp i saken så hurtig som han gjorde, og postsekkene i stedet hadde havnet hos Der Führer i Berlin, kunne overfallet i Tveit lett ha fremskyndet amerikanernes inntreden i verdenskrigen…

Kilder: Bjørn Furuborgs Samlinger: Dokumenter og bilder.

Birger Dannevig: «Farsunds Sjøfartshistorie», Farsund 1967.

Sverre Hartmann: «Spillet om Norge», 1958.

Knut Mæsel: «Luftkrigen over Sørlandet.

Hva skjedde når flyalarmen gikk?», Kristiansand 1982.

Sverre Ordahl: «Kristiansand Politimesterembete 200 år», Kristiansand 1976.

Tore Pryser: «Hitlers hemmelige agenter.

Tysk etterretning i Norge 1940–45», 2001.

Johannes Seland: «Martin Mosvold. Mannen og verket», Kristiansand 1956.

Kristen Taraldsen i Fædrelandsvennen 5. april 1979.

Joh N.Tønnessen: «Kristiansands historie 1914–1945.

I krigens århundre», 1974.

Alt i byggevarer

ÅPENT: Man.–fre. 9–17 ● Tors. 9–19 ● Lørdag 9–14 Toppdalsveien 112, 4658 Tveit Telefon 38 11 87 00 - Telefax 38 11 87 06 16

Unionsoppløsning - Tveit i 1905 Av Beint Foss Hovedtrekkene av historien om unionsoppløsninga i 1905 tilhører vår nasjonale historie og er grundig dokumentert som en del av denne – ikke minst gjennom bøker og artikler utgitt nå i jubileumsåret. Men som så mange andre rikshistoriske begivenheter, har også unionsoppløsningen – og særlig de to påfølgende folkeavstemningene – sine små lokalhistoriske særtrekk.

Det er noe av dette, slik det arta seg her i bygda – og på riksplanet, denne artikkelen skal handle om. Og som et slags bakteppe for det hele, skal jeg prøve å tegne et lite riss av forholdene her i Tveit for hundre år siden.

Så vidt jeg kjenner til er den eneste nålevende person, født i Tveit før unionsoppløsningen, min egen «filletante» Klara Foss (Markussen). Hun kom til verden i Ormelia på Ve i januar 1905. På bildet side 19 sitter hun sammen med andre ungdommer født rundt 1905. Hverken Klara eller andre nålevende personer fra Tveit har egne erindringer så langt tilbake som til 1905.

Denne historien må derfor bygge på andrehåndsberetninger og på skriftlige kilder. Og som så ganske ofte når det gjelder lokalhistorie, er de skriftlige kildene få og lite uttømmende. Dette fører til at man i noen tilfeller kan ha relativt god oversikt over hva som hendte, men lite eller ingenting å bygge på for å forstå hvorfor. Litt spekulasjon og (kvalifisert) gjetting kan derfor forekomme.

Tveit Herred og sokn i 1905 Ordfører Tveits ordfører i 1905 var Ole Taraldsen Eieland (bildet), (1843–1930).

Han var født på gården Eieland i Iveland i 1843 og kom til Tveit som ung lærer i 1879. Ole blei snart en respektert person i den nye heimbygda si, og fikk etter hvert tillitsverv både i herredet, i amtet og i Tveit Sparebank.

17

I 1888, mindre enn 10 år etter at han kom til Tveit, blei han valgt til bygdas 16. ordfører. I dette vervet blei han sittende helt til 1910 – i 22 år. Ole Eieland blei dermed den av bygdas til sammen 26 ordførere som satt lengst med klubba. Ole opplevde i sin ordførertid både å spise middag med Oskar II, under kongebesøket i Bua sommeren 1891, og at prins Carl av Danmark i 1905 blei Norges konge under navnet Håkon IIV. Likevel er det på det rene at Ole Eieland selv var republikaner.

Lensmann Lensmann i Tveit ved unionsoppløsninga var Aanund Hanaas (bildet), (1841–1913). Han var født på gården Hannaas i Hornnes herred, og var lensmann i Tveit fra 1899 til han døde midt i sin lensmannsgjerning i 1913. Aanund Hanaas var utdannet lærer og underviste 9 år i skolen. I 1878 kjøpte han seg gård på Dønnestad og flytta dit. I flere år var han også herredskasserer i Tveit. Ei tid etter at han var tilsatt som lensmann i 1899, kjøpte han bruket Karten på Ryen (rett ved Prix) og flytta dit med familien sin. Det var i 1901, og fra da av dreiv han også sin lensmannsgjerning derfra.

Det var lensmannen som på statens vegne hadde ansvaret for å organisere de to folkeavstemningene i 1905. Og det var han som undertegna annonsen om folkeavstemninga, som sto i Fædrelandsvennen 4. november 1905. (Se faksimile side 42.)

Redusert areal Fra 1890 åra og et par tiår framover, gjennomgikk norske kommuner en viss oppsplitting. For Tveit fikk dette konsekvenser da Randesund blei eget herred fra 1. januar 1894. Størstedelen av det nye herredet blei utskilt fra Oddernes og noe fra Høvåg, men gårdene Strømme, Beinestad, Bærhus, Sommerro og Hånes blei tatt fra Tveit. Tveit var altså blitt noe redusert i størrelse siden herredet blei til ved innføringen av formannskapslovne i 1837, men likevel var innbyggertallet steget fra ca. 1020 (i 1837) til 1775 (i 1900).

18

19

Fortsettelseskolen i Tveit 1919, som dette året holdt til i leide lokaler hos Gustav Neset på Ve. Skolen var et frivillig tiltak og blei holdt rundt om i bygda. Ungdommene på bildet er født rundt 1905. Guttene, fra venstre: Eilef Ryen, Henrik Daasvand, Kristian Gundersen, Guttorm Foss (Ve), Eilef Timenes Olaf B. Foss, Bernt Bjorvand, Håkon Dønnestad, Ole Hjort. Jentene, fra venstre: Josefa Hamre, Helga Hamre, Klara Markussen, Gunhild Dønnestad, Borghild Hamre. Opplysningene er gitt av Klara Foss.

Sokneprest i Tveit til 1904, Johan Sokneprest i Tveit fra 1905, Haakon Halvorsen.

Adolf Ryberg.

Kirka I 1905 kom det til visse forandringer på det kirkelige plan i Tveit og Birkenes. Ja, en egen liten unionsoppløsning faktisk. Det var da det ved regjeringens resolusjon 17. august dette året blei bestemt at Birkenes sokn, som hadde vært anneks til Tveit i flere hundre år, skulle bli eget prestegjeld. Men denne «unionsoppløsninga» skapte trolig større entusiasme i Birkenes enn i Tveit.

Da fikk det kanskje mer betydning i Tveit at det reduserte soknekallet fikk ny prest i 1905, etter at det ikke hadde vært noen fast tilsatt prest på nesten to år. For etter at «gamlepresten» Johan Bødker (1826–1909) fratrådte 30. april 1904, varte det helt til jul i 1905 før den nye presten Haakon Kristian Halvorsen (1867–1921) innfant seg.

Bødker som var 78 år gammel da han forlot Tveit i 1904, hadde da vært bygdas prest helt siden 1883, og er gjerne blitt omtalt som Tveits aller siste «embetsprest», noe som i alle fall i bedehuskretser ikke var noen positiv betegnelse på en prest i de dager. Andre derimot, så sikkert annerledes på det.

Kildene forteller ingenting om at presteskiftet og den lange perioden uten fast prest på noen måte fikk betydning for at det blei bestemt å dele 20

Det reine norske flagget. En sak med sterk symboleffekt som verserte i disse årene, var flaggsaken. Fra 1844 hadde begge tvillingrikene hatt unionsmerke i sine respektive handelsflagg – i Norge kalt «sildesalaten». For å markere side i unionsspørsmålet begynte mange å flagge med reint norsk flagg. Dette skjedde også før 10. desember 1898, da «sildesalaten», etter langvarig politisk strid, offisielt blei fjerna fra det norske handelsflagget.

I disse årene var det mange i Tveit som skaffa seg flaggstenger og reine norske flagg til henge på dem. Dette var særlig folk som politisk sokna til Venstre. For i 1905 gikk fortsatt det viktigste skillet i norsk politikk mellom Venstre og Høyre. Og det var venstrefolk som var de første unionsmotstandere. Høyrefolk var ennå noen år tilbøyelige til å innta det motsatte standpunktet, men også det kunne markeres med flaggbruk. Slik som på dette bildet fra 1903, hvor Gutorm Olsen Foss har samla familien rundt flagget med «sildesalat»! I Tveit var det én neistemme i folkeavstemminga om unionsoppløsninga. Kan det har vært Guttorm Olsen?

21

prestegjeldet. Eller for den saks skyld det motsatt; at delinga kan ha vært en medvirkende årsak til at kallet blei stående ubesatt så lenge.

Befolkning Hvordan var det så å leve i Tveit for 100 år siden og hva levde folk av?

Om det siste spørsmålet, har vi gode data å bygge på. For bare fem år tidligere, i 1900, blei det gjennomført ei detaljert folketelling for hele landet.

Den forteller, som nevnt ovenfor, blant annet at Tveit den gangen hadde 1775 innbyggere, og ikke uventa, at flertallet hadde sitt utkomme fra jord og skogbruk, som selveiende bønder, som tjenestefolk og som arbeidere i jord og skogbruk.

Men noe overveldende flertall utgjorde ikke jordbruksbefolkningen i Tveit for 100 år siden. Ganske mange hadde også andre yrker. Av disse var det et stort antall bruksarbeidere i Bua, som var bygdas største arbeidsplass. Ellers fantes det noe over et titalls håndverkere, omtrent like mange sjøfolk og noen færre tømmerfløtere. sju–åtte landhandlere fantes det også, noen lærere , éi jordmor og én lensmann. Og noe mer overaskende kanskje – to journalister og én elektrisitetsarbeider. Hvor sistnevnte var ansatt har jeg ikke klart å finne ut.

Nærhet til sjøen og til byen, godt utbygde kommunikasjoner og gode jordressurser, var viktige suksessfaktorer for 100 år siden. Så forteller da også kildene at Tveit var ei bygd noe over gjennomsnittet i velstand og levestandard både i 1905 og i hundreårene før. Svaret på spørsmålet om hvordan folk levde må derfor bli: På det jevne eller noe over. Men levestandard i 1905 var til en viss grad noe annet enn i våre dager og framfor alt noe langt mer beskjedent. For den gangen var sunnhetsforholdene i et område et viktig uttrykk for folks levevilkår. Det vil si levealder, barnedødelighet, forekomsten av smittsomme sykdommer osv. Altså slike ting som vi i 2005 knapt reflekterer over at har noe med økonomiske forhold å gjøre. Men utover det handla det selvsagt, den gang som nå, om privatøkonomi.

Kommunikasjoner og infrastruktur Helt fra 1856 var det daglig dampbåtforbindelse fra Knarestad til byen – om vinteren riktignok avhengig av isforholdene. Fra 1860-åra gikk den da nybygde Sørlandske hovedvei tvers gjennom bygda fra Birkenes grense på Drangsholtmyra via Ålefjær til grensen mot Oddernes ved Justvik, og derfra videre til byen. 14. mars 1864 fikk bygda sitt første poståpneri. Og ti år før unionsoppløsningen, sommeren 1895 blei den aller første telefonsamtale mellom Tveit og Kristiansand formidla gjennom «Ryen Sen22

tral»hos landhandler Hangeland. Kommunikasjonene i Tveit i 1905 var altså de aller beste for sin tid.

Kanskje hadde til og med en og annen automobil skrangla seg gjennom bygda før 1905 var omme, og med røyk og støy skremt vettet av folk og hester langs veien. Ingen har fortalt om det, men usannsynlig er det ikke; det var jo selve hovedveien mellom Kristiania og Kristiansand som gikk gjennom Tveit. Likevel skulle det gå tolv år før første bil hjemmehørende i Tveit blei innkjøpt og registrert av Hegermann i Bua. Også varehandelen var godt utbygd i 1905; ikke mindre enn åtte butikker forsynte bygdas husholdninger med kjøpmannsvarer, altså mange flere enn nå. På Drangsholtmyra, på Kråkebua, på Ryen og på Bøen var det forretninger, mens Ålefjær og Ve hadde to hver. Og ennå var det gått mindre enn 40 år siden Nils Johansen starta opp bygdas aller første landhandel på Drangsholtmyra i 1868.

Omsatt volum i 1905 var likevel bare en brøkdel av i våre dager. For den gangen blei fortsatt størstedelen av maten folk trengte produsert her i bygda. Og de som ikke selv dyrka noe, eller hadde husdyr, kjøpte for det meste det de trengte av melk, kjøtt, egg, grønnsaker og poteter direkte fra produsent, og det var som oftest ikke lenger borte enn naboen.

Det kjøpmennene solgte, var slikt som sukker, salt, kaffe og tobakk etc., dessuten størstedelen av kornproduktene. Og ellers alt annet folk måtte ha råd til å skaffe seg av «byvarer».

Hegermann på høyden av sin makt Nettopp i disse tidlige årene av det 20. århundret var Hegermanndynastiet i Bua på sitt aller mektigste. Ennå levde Diderich Hegermann II (1829–1909) eller «Gamle Hegermann» som han blei kalt. Det var han som flytta familiens faste bosted fra Gravane i Kristiansand til Bua. Han var sønn av obersten, Eidsvollsmannen og statsråden med samme navn.

Diderich Hegermann (1829–1909).

Og «Gamle Hegermann» forhasta seg ikke med bli kårkall. Først i 1902, i en alder av 83 år, overlot han sønnen Cay Hegermann (1861–1926), det offisielle roret for den store bedriften, som da besto av sagbruk, mølle, tresliperi og spikerproduksjon.

23

Og det var ikke bare egne arbeidere og tjenestefolk som var avhengig av den mektige bruksherrens velvilje og sympati. Også en del bønder i nærområdet henta deler av utkommet sitt ved å selge varer å tjenester til Bua. I forbindelse med tømmeromsetning, var ikke Hegermanns maktstilling begrensa til Tveit og nærområdene, men omfatta hele vassdraget fra Bufossen til Austnå med sideelver.

Grunnen til dette var først og fremst at Hegermann eide og kontrollerte tømmerrenna forbi Bufossen, men også at han selv var en betydelig tømmerkjøper.

Denne monopolstillinga var riktignok blitt noe redusert etter at jernbanen fra Flakksvann til Lillesand blei åpna i 1896. Da kunne tømmer fraktes på Cay Hegermann (1861–1926). skinner til Lillesand, utenom Bufossen.

Men det var en ganske kostbar transport.

Og helt fram til lastebilene begynte å overta på 1950-tallet gikk størstedelen av alt tømmer som blei fløta i Tofdalselva, gjennom lasterenna i Bua I Bua fortsatte velstand, og virksomhet til depresjonen satt inn etter første verdenskrig. Fra da av gikk det sakte men sikkert nedover med Hegermanndynastiet og frasalget av eiendommen tok til. Først i 1923 med Sagestua og året etter Kildalen. Fra 1935 og utover blei Lundshaugen, Kiløyna og Madshaven solgt. I 1938 blei Lillebua solgt til Nils Kjevik, og med det forsvant all skog og dyrka mark. I 1940 blei det som var igjen, det vil si hus og bruk og park, solgt til Johan G. Olsen for 100.000 kroner.

To kulturer For svært mange, ja trolig for flertallet av tveitfolk, virka nok det fornemme livet de kondisjonerte i Bua førte, som noe ganske fremmedarta, om de slumpa til å få et glimt innenfor. Som når det for eksempel kom gjester helt fra Kristiania for å delta i «Harejakterne på Boens rige Jaktfelter», eller for «at tage del i det rige laxefiske». Dette hadde selvsagt noe med forskjell i økonomi å gjøre, men framfor alt var det et uttrykk for et hav av kulturforskjell.

24

For i kulturell forståelse var praktisk talt alle innbyggere i Tveit i 1905 å betrakte som «allmue». Det vil si at de levde som allmue og oppfatta seg selv som allmue. Det gjaldt både arbeidere og håndverkere, såvel som selveiende bønder og tjenestefolkene deres. Ja, utover Hergermanns, var det trolig bare doktor Balchen, som losjerte på Drangsholtmyra og soknepresten, som blei regna for «kondisjonerte». Lensmann Hannaas og noen andre, som for eksempel bygdas lærere, kom i en slags midtstilling – kanskje sammen med enkelte av de mest toneangivende bøndene.

I forbindelse med kong Oskars besøk i Bua sommeren 1891 (se egen artikkel), vet vi at ordfører Eieland var til stede ved middagen, men ellers er det ingenting som tyder på at han var noen hyppig gjest i det hegermannske hus. Ved samme anledning var trolig var også sokneprest Bødker en av gjestene. Han derimot, hadde trolig en viss omgang med folkene i Bua. Det samme gjaldt visstnok også Dr. Balchen, etter at han kom til bygda på slutten av 1890-tallet.

Men ellers kunne det sikkert være en tanke ensomt å være «kondisjonert» i Tveit for 100 år siden. Spesielt for brukseierens barn kanskje, for de hadde egen guvernante og viste seg aldri på noen offentlig skole i Tveit. Men slik var systemet, og det var neppe noen i Tveit som så på det som noe underlig. For selv om flertallet av folk i Tveit – som vi etter hvert skal se – var radikale nok til å avvise monarkiet i 1905, så var de neppe særlig revolusjonære.

Men i byer og på større industristeder rundt om i landet, hadde det på denne tida vokst fram en tydelig og til dels bevisst arbeiderklasse. Dette skjedde samtidig som det gamle paternalistiske systemet var avløst av kapitalisme. I Tveit ser det derimot ut til at mye av det gamle – på godt og vondt – hang igjen i mange år. Helt til utpå 1930-tallet var det fortsatt vanlig at barn av bruksarbeidere i Bua, stilte seg opp og bukket eller neiet, når Hegermanns kom kjørende i landaueren.

Nyhetsformidling Ved lov av 12. april 1821 skulle visse meldinger og lysninger fra det offentlige bekjentgjøres på kirkebakken etter endt gudstjeneste. I tillegg kunne meldinger settes opp på ei oppslagstavle. I Tveit var denne plassert i drengestua på prestegården og var i bruk til utpå 1920-tallet, da bygningen blei revet. Men i 1905 var annonser i avisene tatt i bruk i tillegg.

Hvor mange i Tveit som holdt avis den gangen, har jeg ikke oversikt over, men en del har det nok vært. Og da som nå var Fædrelandsvennen 25

den dominerende. Men en del abonnerte nok også på ukeavisen Verdens Gang som kom ut i Kristiania.

Den hyppige dampbåtforbindelsen med byen førte til at bygda daglig blei forsynt med ferske aviser. De som hadde råd til det, og som bodde rimelig sentralt, kunne – akkurat som i våre dager – lese Fædrelandsvennen samme dag som den kom ut. Og det var ingen selvfølge utover bygdene for 100 år siden. Selv om både radio og fjernsyn var noe som lå langt inn i framtida i 1905, hadde altså Tveits befolkning rimelig god anledning til å følge begivenhetenes gang.

Ellers må vi regne med at nyhetene som kom fra Kristiania og Stockholm, og etter hvert også fra Karlstad, var noe folk drøfta seg i mellom.

Og utover høsten blei det nokså sikkert holdt politiske agitasjonsmøter for og imot monarkiet.

Tveits mann på Stortinget Tveit hadde også sin «egen» stortingsrepresentant i 1905. Det var Theodor Nilsen Stousland, (1842–1910). Han var innvalgt som 3. reperesentant for Lister og Mandals amt for perioden 1903–1906, men hadde også tidligere vært stortingsmann fra 1889–1900.

Theodor Stousland var født på gården Stausland i Søgne, var seminarist fra Holt i 1864 og kom til Tveit som lærer i Ryen krets i 1865. Samme år blei han også tilsatt som bygdas kirkesanger. I 1874 blei han innvalgt i herredsstyret og var bygdas ordfører fra 1880–1885.

I 1893 sa Stousland opp stillingene sine i Tveit for å bli lensmann i Søgne.

Som stortingsrepresentant i 1905 hadde Theodor Nilsen Stousland han altså adresse Søgne. Men at han var (1842–1910). en kjent mann i Tveit, er det ingen tvil om. Trolig følte også mange tveitfolk at han fortsatt var deres; i ei krisetid som det var i 1905, kunne kanskje det gi trygghet. Om han fikk noen innflytelse på holdningene i Tveit rundt kongevalget, kjenner jeg ikke til. Men som venstremann er det på det rene at han var republikaner.

26

Forhistoria Noen historikere har ment at opptakten til unionsoppløsningen i 1905 var allerede i 1814. Andre mener det er en overdrivelse. Men uansett; det var i 1814 landet vårt blei forvandla fra en provins av Danmark, til et selvstendig rike med egen nasjonalforsamling; egne lover og egne domstoler osv. Uten 1814 hadde vi altså ikke fått noe 1905!

Eidsvollsforsamlingen greip muligheten da den forelå. Den var i all sin enkelthet slik: Da seierherrene etter Napoleonskrigene møttes i Kiel, vinteren 1814 for å tegne det nye europakartet, blei det blant annet bestemt at Danmark måtte avgi Norge til Sverige, som erstatning for Finland som svenskene måtte avgi til Russland. Grunnen til dette var at Danmark hadde vært alliert med Napoleon og dermed en av krigens tapere.

Dermed dukka det opp en mulighet som neppe hadde gjentatt seg. En mulighet som blei forsterka av den allierte skipsblokaden som hadde holdt Norge isolert fra København i månedsvis. Av den grunn hadde danskekongen sendt sin nevø Christian Fredrik som sin representant til Norge.

Dermed var Norge for første gang på flere hundre år, styrt hjemmefra.

Og nettopp denne muligheten var det de greip tak i, «fedrene på Eidsvoll» – i samarbeid med Christian Fredrik, som mer enn gjerne ville bli konge i eget land – da de i løpet av noen våruker i 1814, klarte å gi Norge en egen grunnlov – Europas mest radikale.

Dette førte i sin tur til at da den svenske tronfølgeren Karl Johan utpå sommeren 1814 kom hjem fra stridighetene på kontinentet, og skulle innkassere gevinsten, var provinsen Norge forvandla til en selvstendig kongedømme med Christian Fredrik som regent.

Det kom til militære trefninger i Østfold og Kongsvingertraktene fra 28. juli til 14. august og den unge kongen abdiserte. Men så blei det forhandlinger i Moss. Der godtok svenskene i prinsippet Eidsvoll-forfatninga, men unionen med Sverige var det ingen vei utenom.

Det som hendte i 1905 var derimot i prinsippet ikke annet enn at vi fra da av også fikk vårt eget statsoverhode og vår egen utenrikstjeneste. Og om unionen ikke hadde blitt brutt i 1905, kunne det like lett ha skjedd noen år seinere. Det var altså ikke slik som i 1814, en sjanse som kom og som kanskje aldri ville komme tilbake.

Stridens eple Det var utenrikstjenesten, eller konsulatsaken, som var stridens kjerne og som til slutt førte til Stortingets dramatiske vedtak av 7. juni 1905 om å bryte unionen og avsette Oskar II (1829–1907) som Norges konge. Men det var ikke første gangen Stortinget drøfta og gjorde vedtak – og tilbake27

Soldater innkalt til tjeneste på Gimlemoen i 1905. Med på bildet er min bestefar, Beint sere noen av dem. tog angående konsulatsaken. Konsulatvesenet sorterte under unionens felles utenriksminister og skulle ivareta både norske og svenske interesser i utlandet. Men utenriksministeren var alltid svensk og det var svenskene som aleine bestemte begge rikenes utenrikspolitikk – og utnevnelser av konsuler i utlandet.

Misnøyen med dette systemet fikk kraftig næring her hjemme da norsk skipsfart og handel med utlandet ekspanderte kraftig i siste del av 1800tallet. Fra tidlig på 1890-tallet blei det derfor reist krav om at Norge måtte få sitt eget konsulatvesen.

Det var Venstre som var pådrivere i konsulatsaken. Etter partiets valgseier og regjeringsdannelse i 1891, blei saken lagt fram for Stortinget, som vedtok regjeringas framlegg om egne norske konsulater. Venstre mente at dette var noe Norge fritt kunne gjøre, men svenskene og kong Oskar II mente noe annet. Da saken kom opp i statsråd, nektet kongen å sanksjonere loven, trass i et klart stortingsflertall.

Da det samme gjentok seg året etter, gikk venstreregjeringa av. Kongen henvendte seg da til Høyre som danna ei mindretallsregjering. Da denne 28

Beint Andreas Foss – og sikkert også andre tveitgutter, men jeg har ikke klart å indifisøkte avskjed i januar 1895, måtte kong Oskar påny henvende seg til Venstre. Nå stilte partiet som betingelse for å danne regjering at kongen skulle sanksjonere loven om eget norsk kunsulatvesen.

Dette ville ikke kong Oskar være med på. I stedet blei de gjenstridige nordmennene trua med svensk militærmakt, noe som førte til at Venstre valgte å gjøre retrett. 7. juni 1895 – på dagen 10 år før det sagnomsuste 1905-vedtaket – gjorde Stortinget vedtak om å droppe konsulatsaken og overlate til en felles komite å utrede spørsmålet videre. Med det blei stridighetene om eget norsk konsulatvesen lagt på is for noen år. Men det var bare tilsynelatende, for noen dager etter, bevilga Stortinget 15,4 millioner kroner til opprusting av hær og marine. Opprustninga var i gang – og den fortsatte helt til 1905.

Det blir alvor Først høsten 1904 begynte det for alvor å røre på seg igjen. Onsdag 23. november for å være nøyaktig. Den dagen kom den svenske statsministeren Erik Bostrøm til Kristiania. Meldinga han hadde med seg til Norges 29

statsminister Francis Hagerup (1853–1921) – og ellers til det norske folk, var klar og entydig: Svenskene var nå kommet til at de aldri ville gi Norge anledning til å opprette sitt eget konsulatvesen. Års komitearbeid og forhandlinger synes bortkasta og bitterheten på norsk side var stor. Fra nå av kom begivenhetene i rask rekkefølge og unionen hadde for alvor begynt å knake i sammenføyningene. Nå dreide det seg ikke lenger bare om en uskyldig liten krangel, men om reell fare for skilsmisse.

Den 8. februar møtte statsministeren i Stortinget og meldte offisielt at drøftingene med svenskene om eget norsk konsulatvesen, var avslutta.

For mange var dette gammelt nytt. Likevel: Dagen etter hadde mange norske aviser alvorsfylte meldinger om det som var skjedd. I Fædrelandsvennene sto denne overskriften: «Alvorsord fra Regjeringens Chef». Dette var det sikkert også mange i Tveit som leste. Trolig var de rikspolitiske begivenhetene det største samtaleemne folk i mellom i Tveit i disse dagene. Statsminister Hagerup prøvde fortsatt å holde krisa på avstand. Utover vinteren økte imidlertid presset mot regjeringa hans om å trosse svenskene. Da dette presset etter hvert også meldte seg fra statsministerens eget parti, Høyre, var ikke dette til å leve med for statsministeren. Og 1. mars 1905 innleverte Hagerup regjeringas avskjedssøknad.

Christian Michelsen kommer på banen Den 11. mars 1905, fikk landet ny regjering. Sjefen var Christian Michelsen (1857–1925), skipsrederen fra Bergen som ganske avgjort var rett mann til rett tid, som førte Norge helskinna gjennom unionsoppløsninga, for så etter relativt kort tid å forsvinne igjen fra politikken. Blant Michelsens statsråder var også en av Sørlandets mest profilerte politikere gjennom tidene, Jørgen Løvland (1848–1922). Han blei seinere samme år Norges første utenriksminister.

I månedene som nå fulgte, blei holdningene blant folk i Norge – og i Tveit – mer og mer entydige imot unionen. Den 10. mai la en spesialkomité i Stortinget fram sin innstilling om eget norsk konsulatvesen.

Fra mange ulike foreninger, ungdomslag og menigheter etc., rundtom på Agder blei det sendt støtteerklæringer til komiteens innstilling. Om noen slik erklæring blei sendt fra Tveit, er ikke kjent. Men ordfører Eieland deltok på et møte i Kristianstad med alle amtets ordførere. Fra dette møtet blei det sendt ei lang støtteerklæring som slutta slik: «(….) forventer at Stortinget hævder Norges ret ved enstemmig at vedtage komiteens innstilling».

30

31

Christian Michelsen med sin regjering i 1905. Stüende fra venstre: Justisminister Harald Bothner, Edvard Hagerup Bull, arbeidsminister Kristofer Lehmkuhl, kirkeminister Christoffer Knudsen. Sittende fra venstre: forsvarsminister Wilhelm Olssøn, borgermester Sofus Arc-tander, statsminister Michelsen, utenriksminister Jørgen Lov-land, finansminister Gunnar Knudsen, land-bruksminister Aa. H. Vinje.

Den 23. mai var spesialkomitéens innstilling om eget norsk konsulatvesen ferdigbehandla og vedtatt av Stortinget.

Nå knytta spenninga seg til om kong Oskar ville sanksjonere. I dagene fram til det blei klart hva han akta å gjøre, var denne saken helt sikkert det store samtaleemnet her i Tveit, som ellers i landet. Og det knytta seg neppe særlig tvil om hva som ville bli resultatet om kongen nekta.

Den 27. mai 1905 blei det klart at kongen ikke ville sanksjonere. Samme dag dro medlemmene av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm hjem. De vendte aldri tilbake. Kongen gjorde likevel et forsøk på å få i stand en ny norsk regjering, men ingen norske politikere ville stille opp, og forsøket mislyktes. Dermed stod landet vårt uten regjering og med en monark som ikke var i stand til å få noen til å danne en.

Kong Oskar blir avsatt Det som nå skjedde framover er ganske velkjent: Den 7. juni 1905 gjorde Norges storting sitt enstemmige vedtak som avsatte Kong Oskar II som Norges konge, og med det satte punktum for den 91 år gamle unionen. Fra samme dag overtok Stortinget statsoverhodets plikter i påvente av en ny konge eller president.

Nå var det virkelig fare for krig mellom broderfolkene, og forberedelser blei gjort på begge sider. Tusenvis av soldater blei mobilisert utover sommeren, hvorav også mange fra Tveit.

Forhandlinger Under ingen omstendigheter ville svenskene gi slipp på Norge sånn helt uten videre – og det hadde kanskje ingen i Norge venta seg heller.

I den svenske Riksdagen var meningene delte. «Krigspartiet» ville rette opp igjen unionen umiddelbart med våpenmakt. Ei gruppe lå midt på treet og ville akseptere unionsoppløsningen mot at Norge gav visse motytelser, som eksempelvis at Norge nord for Narvik skulle legges til Sverige. Ei gruppe av sosialdemokrater og liberale ville derimot løse Norge fra unionen uten vilkår.

Resultatet blei nå likevel at den svenske Riksdagen 27. juli vedtok å stille noen foreløpige krav til Norge. Blant annet at det måtte avholdes ei folkeavstemning om unionen, og at det måtte komme i stand forhandlinger.

Men allerede 22. juli hadde den norske regjeringa bestemt seg for å henvende seg til Sverige og anmode om forhandlinger. Proposisjon om folkeavstemning blei framlagt 27. juli, samme dag som svenskene vedtok 32

Kong Oscar II (1829–1907) var sønnesønn av Bernadotte-dynastiets grunnlegger, kong Karl Johan. 7. juni 1905 blei han avsatt som konge i Norge av et enstemmig Storting.

33

sine krav. Forhandlingene mellom Norge og Sverige om vilkårene for oppløsning av unionen blei ført i Karlstad i tida 31. august til 23. september med en pause fra 7. til 13. september.

Den norske forhandlingsdelegasjonen besto av Statsminister Chr. Michelsen, utenriksminister Jørgen Løvland, stortingspresident C. Berner og tidligere statsråd P .B Vogt. Svensken stilte med statsminister Lundberg, utenriksminister Wachtmeister, statsråd Hj. Hammarskjöld og statsråd Staff.

Atmosfæren under forhandlingene skal til tider ha vært ganske anstrengt. Under hele forhandlingsperioden var både norske og svenske styrker i krigsberedskap. Likevel kan det nok tenkes at nyhetene som nådde fram til Tveit, kunne ha en tendens til å være enda mer dramatisk enn virkeligheten. Slik vil det alltid være i en konfliktsituasjon; begge parter utmaler konflikten for hva den er verd og enda litt til. Og i Fædrelandsvennens spalter fulgte man samme linje.

Folkeavstemning om unionen Folkeavstemninga om unionen blei fastsatt til 13. august 1905. Dette var første gang noensinne at ei folkeavstemning skulle gjennomføres her i landet.

I ukene før folkeavstemningen skal det ha vært noe villrede om hvem som haddre stemmerett. Alminnelig stemmerett for menn var innført her i landet i 1898. Det vil si menn over 25 år, men med unntak av dem som mottok fattigunderstøttelse. Kvinner derimot, fikk ikke alminnelig stemmerett i Norge før i 1913. Og spørsmålet var: Skulle stemmerettsreglene være som til et stortingsvalg, eller skulle andre regler gjelde?

Etter hvert blei det imidlertid klart at det var vanlige stemmerettsregler som til stortingsvalg som skulle følges. Dermed blei kvinner utelukka fra å si sin mening ved valget, og å gi sin helhjertede støtte til Stortingets enstemmige vedtak i saken.

For å bøte på dette blei det satt i gang en stor underskriftskampanje blant norske kvinner som ønska å markere sin støtte til unionsoppløsninga. Denne aksjonen fikk stor oppslutning også her i Tveit med 419 underskrivere. (Se ellers egen artikkel av Anne Ryen på side 47.)

Også selve folkeavstemningen fikk stor oppslutning og blei en formidabel seier for jasida. På landsbasis blei det fra 435.376 stemmeberettigede avgitt 368.208 jastemmer og 184 neistemmer. Det gir en deltagerprosent på 85,4. Av de 184 neistemmene i hele landet, var 9 fra Lister og Mandal Amt, hvorav igjen én var var fra Tveit.

34

Av Tveits nærmeste kommuner østover, hadde verken Birkenes, Herefoss, Vegusdal, Iveland, Landvik, Grimstad, Lillesand eller Høvåg noen neistemmer. Og vestover likeens: Verken Randesund, Oddernes, Kristiansand, Søgne, Greipstad, Finsland, Hægeland eller Vennesla hadde neistemmer. «Neimannen» i Tveit var altså et ganske enestående tilfelle, nærmeste meningsfelle måtte han helt til Øvrebø for å treffe.

Ettertanke Onsdag 27.september kunne folk i både Norge og Sverige trekke et lettelsens sukk: forhandlingen i Karlstad var brakt lykkelig i havn. Riktignok hadde Norge måttet forplikte seg til å avvikle grensefestningene, men krigen var avverga og unionen var avvikla på en måte som var to kulturnasjoner verdig.

I ettertid har det vært pekt på flere årsaker til dette heldige resultatet.

Blant annet har sosialdemokratenes og andre liberale/radikale gruppers innflytelse i den svenske Riksdagen, vært trukket fram som en viktig faktor. I kongehuset skal kornprins Gustav ha vært en dempende faktor.

Men det har også vært hevda at kong Oskar selv etter hvert kom til at det kanskje var like greit at nordmenn og svensker skilte lag. Mye tyder i alle fall på at han gjorde hva han kunne for å dempe de mest aggressive innen offisersstanden. Grunnen til dette skulle være at kongen var redd for at nordmennene skulle smitte svenskene med sin parlamentarisme og sitt tiltagende demokrati om unionen fortsatte.

I så måte hadde han avgjort et poeng: Parlamentarisme som blei innført i Norge i 1884, slo fullt gjennom i Sverige først i 1927. Også i flere andre sammenhenger lå demokratiet i Norge flere hestehoder foran Sverige.

Republikk eller monarki Alt lenge før unionsoppløsninga var det mange her i landet som mente at Norge burde bli en republikk og at kongedømme var avlegs og udemokratisk. Republikken måtte betraktes som en naturlig forlengelse av parlamentarismen. Da muligheten for endring i styreform dukka opp i 1905, var det derfor ganske naturlig at debatten om styreform blussa opp.

I Norges grunnlov fra 1814 var det fastslått at landet skulle være et kongedømme, ifølge 4.november-grunnloven, riktignok i kongefellesskap med Sverige. Dette var et viktig argument for regjeringa og monarkistene.

Det at statsoverhodet måtte være heva over politikken og at arveligheten skulle sikre kontinuitet og et stabilt styre, var også argumenter som blei brukt. Dessuten at et konstitusjonelt monarki var like demokratisk som en republikk.

35

Men mange argumenterte også overbevisende for republikk i 1905, og for alle dem var det langtfra noen selvfølge at Norge skulle fortsette som monarki etter løsrivelsen fra unionen med Sverige.

Dette ignorerte Stortingets flertall bare noen timer etter det enstemmige vedtaket 7. juni om å avsette Oskar II. Da blei det gjort et nytt vedtak om å henvende seg til den avsatte kongen og tilby ham å utpeke en svensk prins som ny norsk konge. Men dette vedtaket var ikke enstemmig.

Striden om styreform i 1905, blei kanskje noe hissigere enn man skulle ha venta seg, etter den unisone enigheten om oppløsninga av unionen. Befolkninga var delt i tre ulike grupperinger: Monarkistene og republikanerne og de såkalte taktiske monarkistene. De sistnevnte var de som egentlig var republikanere av overbevisning, men som likevel av taktiske årsaker, støtta monarkiet.

Mange republikanere så nok på de taktiske monarkistene som svikere.

Men svært mange av de sentrale skikkelsene fra 1905, var nettopp taktiske monarkister. I spissen for dem alle sto statsministeren selv, Christian Michelsen. Men også andre markante meningsbærere som Fridtjof Nansen og Bjørnstjerne Bjørnson var taktiske monarkister.

Den tanken de taktiske monarkistene støtta seg på var at Norge lettere ville bli annerkjent i utlandet som monarki enn som republikk. Og det kan neppe være tvil om at det var et vektig argument. For i 1905 var fortsatt en republikk i Europa, sett på som noe revolusjonært. Av alle Europas stater var det bare Frankrike og Sveits som ikke var monarkier.

Det landet det var aller viktigst for Norge å beholde et godt forhold til i 1905, var Storbritannia. Fordi nordsjøstaten Norge allerede i utgangspunktet hadde tettere bånd til Storbritannia enn Sverige hadde, var det god grunn til å tro at britene ville stå på Norges side i en eventuell konflikt med Sverige, om vi spilte kortene våre riktig. Med hensyn til å skape gode relasjoner til Storbritannia – verdens største imperium og mektigste monarki – ville en republikk utvilsomt ha vært lite Edvard VII, verdens mektigste hensiktsmessig. monark og svigerfar til prins Det er ellers vanskelig å bedømme Carl, ville neppe sett med velhvor mye Norges gode forhold til Storbri- vilje på republikk i Norge.

36

tannia kom til å bety for utfallet av begivenhetene i 1905. Enda vanskeligere er det å vite hvor langt britene ville ha strukket seg i å støtte Norge om svenskene virkelig hadde satt seg på bakbeina. Men uansett så er det heva over tvil å at de taktiske monarkistenes hadde sterke argumenter.

Prins Carl av Danmark Som nevnt ovenfor blei kong Oskar anmoda av Stortinget å utpeke en svensk prins til norsk konge. Dette tilbudet blei ikke offisielt avvist av kongen før langt utpå høsten. Likevel må det etter relativt kort tid ha vært klart at tilbudet var avvist – noe som neppe framkalte sorgreaksjoner i regjeringa.

For allerede i slutten juni hadde Fritz Wedel Jarlsberg et møte med den 32 år gamle prins Carl av Danmark, på vegne av den norske regjeringa. Wedel Jarlsberg var tidligere norsk/svensk sendemann i Madrid og nå altså improvisert spesialrepresentant for Norges regjering, i København.

Dette aller første møtet mellom prinsen og diplomaten, fant sted om kvelden den 29.juni, i leiligheten til den britiske sendemannen i København. Og hensikten var å stille prinsen et enkel, men inntil videre uoffisielt spørsmål: Kunne han tenke seg muligheten av å bli Norges nye konge?

Prinsen var forberedt på spørsmålet han ville få og hadde drøfta det inngående med sin far kronprins Fredrik, på forhånd. Da så Wedel Jarlsberg stilte ham spørsmålet, svarte han uten å nøle: «De må ta meg som jeg er. På vilje skal det ikke skorte.»

Det var ellers ikke mangel på kongelige kandidater til den norske trona. Rundtom i Europas kongehus krydde det av unge, håpefulle prinser. Men prins Carls var avgjort en sterk kandidat. Han hadde skandinavisk bakgrunn og forsto norsk. Han hadde en to år gammel sønn som kunne bli en helt norsk kronprins. Og ikke minst: Han var gift med den engelske prinsessen Maud og hadde dermed Storbritannias Prins Carl. 32 år i konge, Edvard VII som svigerfar.

1905 37

Folkeavstemninga om statsform 12. og 13.november 1905 blei folkeavstemninga om Norges framtidige statsform avholdt. Siden det på forhånd var klart hvem kongekandidaten var, blei det reelle valget folk hadde slik: Ønsker du prins Carl av Danmark som norsk konge, eller vil du ha republikk? På dette tidspunktet var det dessuten klart at han kom til å ta navnet Haakon om monarkiet fikk flertall, og at nummeret i rekka ville bli 7.

Og flertall blei det. På landsbasis kunne monarkiet innkassere en overbevisende seier. Av til sammen 328.827 stemmer, stemte 259.563 – 78,9% for monarki og 69.264 – 21,1% for republikk. Det gir en valgdeltakelse på 75,35%, altså en del mindre enn i avstemningen om unionen.

Resultatene i Tveit og ellers rundt om i Agder: Ja Nei Tveit . . . . . . . . . . .52 (19,5 %) 215 (80, 5 %) Oddernes . . . . . . .424 (51,5 % 400 (48,5 %) ............... Øvrebø . . . . . . . . .112 (17,3 %) 536 (82,7 %) ...............

Søgne . . . . . . . . . .224 (40,9 %) 324 (59,1 %) Mandal . . . . . . . . .825 (81,1 %) 192 (18,9 %) ...............

Holme . . . . . . . . . .269 (50,4 %) 265 (49,6 %) ...............

Bjelland . . . . . . . .22 (5,3 %) 391 (94,7 %) ...............

Aaseral . . . . . . . . .79 (50,3%) 78 (49,7 %) Nordre Undal . . . .112 (49,8 %) 113 (50,2 %) Søndre Undal . . . .514 (81,6 %) 116 (18,4 %) ...............

Vanse . . . . . . . . . .1005 (85,7 %) 168 (14,3 %) Herred . . . . . . . . . .247 (84,6 %) 45 (15,4 %) Lyngdal . . . . . . . . .484 (84,8 %) 87 (15,2 %) ...............

Hægebostad . . . . .64 (30,8 %) 144 (69,2 %) Fjotland . . . . . . . .48 (39,0 %) 75 (61, 0 %) Kvinesdal . . . . . . .386 (78,5 %) 106 (21,5 %) Fl.fjord landdistr. .448 (84, 8 %) 80 (15, 2 %) Bakke . . . . . . . . . .215 (60,4 %) 141 (39,6 %) Siredalen . . . . . . . .103 (45,6 %) 123 (54,4 %) ...............

Amtkretsene i alt 5636 (61,0 %) 3599 (39,0 %) ...............

38

(Tveit) (Oddernes og Randesund) (Øvrebø, Hægeland og Vennesla) (Søgne og Greipstad) (Mandal, Halse og Hartmark) (Holme, Øislebø og Laudal) (Bjelland, Grindheim og Finsland) (Aaseral) (Nordre Undal) (Søndre Undal og Spangreid) (Vanse og Farsund ) (Herad og Spind) (Lyngdal, Austad og Kvås) (Hægebostad) (Fjotland) (Liknes og Feda) (Nes og Hitterø) (Bakke og Gyland) (Tonstad og Øvre Sirdalen) 9235 godkj. stemmer, 57 forkasta.

Her er hele kongefamilien med dronning Maud (1869–1938), kronprins Olav (1903–1991) og kong Håkon VII (1872–1957) i 1906.

Kong Haakon er blitt betegna som verdens første og eneste folkevalgte monark. Det er en ære ingen kan ta fra ham, for folkeavstemninga den 12. og 13. november 1905, blei ikke bare et valg om statsform, men i stor grad også et personvalg. Resultatet var overbevisende nok, men at folkeavstemningen aleine kom i stand fordi den unge prins Carl krevde det, er nok ikke helt korrekt. At det skulle holdes folkeavstemning om statsformen var også et massivt krav fra republikansk hold.

39

Kristiansand . . . . .1099 (50,3 %) 1084 (49,7 %) ...............

Flekkefjord . . . . . .240 (83,9 %) 46 (16,1 %) ...............

Bykretsene i alt . . .1339 (54,2 %) 1130 (45,8 %) ...............

Hele amtet . . . . . .6975 (59,6 %) 4729 (40,4 %) ...............

Nedenes amt (kommune i parantes): Ja Nei Gjerstad . . . . . . . .494 (77,9 %) 140 (22,0 %) Søndeled . . . . . . . .387 (86,4 %) 61 (13,6 %) Dybvaag . . . . . . . .524 (90,2 %) 57 (9,8 %) Tvedestrand . . . . .208 (90,8 %) 21 (9,2 %) Holt . . . . . . . . . . . .528 (90,9 %) 53 (9,1 %) Aamli . . . . . . . . . .228 (70,6 %) 95 (29,4 %) Herefoss . . . . . . . .205 (63,3 %) 119 (36,7 %) Froland . . . . . . . . .273 (82,7 % 57 (17,3 %) Østre-Moland . . . .258 (80,1 %) 64 (19,9 %) Tromø . . . . . . . . . .287 (98,0 %) 6 (2,0 %) Hisø . . . . . . . . . . .341 (97,7 %) 8 (2,3 %) Øiestad . . . . . . . . .451 (80,7 %) 108 (19,3 %) Fjære . . . . . . . . . . .494 (78,2 %) 138 (21,8 %) Hommedal . . . . . .382 (86,0 %) 62 (14, 0 %) Vestre-Moland . . .396 (78,4 %) 109 (21,6 %) Høvaag . . . . . . . . .190 (72,2 %) 73 (27,8 %) Evje . . . . . . . . . . .96 (32,3 %) 410 (67,7 %) Bygland . . . . . . . .43 (13,2 %) 282 (86,8 %) Valle . . . . . . . . . . .94 (29,7 %) 222 (70,3 %) Birkenes . . . . . . . .131 (50,0 %) 131 (50,0 %) Amtkretsene i alt 6110 (73,4 %) ...............

Arendal . . . . . . . . .1119 (86,5 %) ...............

Grimstad . . . . . . . .311 (85,4 %) ............... Østerrisør . . . . . . .476 (86,2 %) ...............

Bykretsene i alt . . .1906 (86,2 %) ...............

Hele amtet i alt . .8016 (76,1 %) ...............

2183 godkj. stemmer, 13 forkasta.

286 godkj. stemmer, 0 forkasta.

2469 godkj. stemmer, 13 forkasta.

11704 godkj.stemmer.

70 forkasta.

(Gjerstad og ?)

(Søndeled) (Dypvaag) (Tvedestrand) (Holt) (Aamli)

2216 (26,6 %) 8326 godkj. stemmer, 50 fork.

175 (13,5 %) 1294 godkj. stemmer, 6 fork.

53 (14,6 %) 364 godkj. stemmer, 1 fork.

76 (13,8 %) 552 godkj.stemmer, 1 fork.

304 (13,8 %) 2210 godkj.stemmer, 8 fork.

2520 (23,9 %) 10536 godkj.stemmer, 58 fork.

40

Fridjof Nansen (1861–1930) – en taktisk monarkist i 1905.

41

Kommentar Noen vil kanskje undre seg over at ei bygd som Tveit, hadde større flertall for republikken enn det monarkiet hadde på landsbasis. Og at Tveit, som utgjorde en valgkrets for seg selv, var det fjerde mest republikanske herredet i Agder, bare overgått av valgkretsene Bjelland (Bjelland, Grindheim og Finsland), Bygland (bare Bygland) og Øvrebø (Øvrebø, Hægeland og Vennesla).

At Tveits befolkning var gjennomgående republikansk innstilt i 1905, hersker det altså ingen tvil om. Men hvorfor var de nå det tro?

For det første er det åpenbart at flere av bygdas toneangivende personer var republikanere. I spissen for disse sto ordfører Eieland og «vår» egen stortingsrepresentant, Theodor Nilsen Stousland. Begge disse agiterte sterkt for republikken.

Det var dessuten ikke bare i Tveit det var sterke republikanske strømninger, også i Kristiansand var det flertall for republikk. I den forbindelsen spilte sikkert Fædrelandsvennen, med sin daværende redaktør Anders Grindland fra Finsland, en viktig rolle med sin agitasjon mot kongehus.

Og det er derfor et paradoks, for noen i alle fall, at kongedømmet temmelig sikker står sterkere i Tveit – og i Fædrelandsvennen – nå i våre dager, enn det gjorde for 100 år siden. For monarkiet, som var en anakronisme den gangen, er det vel i enda større grad dag.

Men i mellomtida her vi hatt en okkupasjon og vi har hatt kloke og popu42

lære konger og velfungerende kongefamilier. Dessuten har utviklinga vist at et konstitusjonelt monarki faktisk kan være like demokratisk som en republikk.

Så er det kanskje ikke det at så mange av oss er blitt overbeviste rojalister, men snarere at flere av oss tveitfolk i våre dager er «taktiske monarkister».

Kilder ● Tveit

Historielags Årsskrift, flere artikler. ● Agder Historielags Årsskrift 2005: Kristiansand 2005. ● Samhold og strid under unionsoppløtsninga 1905, John Lauvdal. ● Agderkvinnene og unionsoppløsningen, Ingeborg Fløystad. ● 1905 Hvem, Hva, Hvor. Andreas Norland, Sigmund B. Hennum, Per G. Damsgaard. Schibsted, Oslo 2004. ● 1905 Spillet bak kulissene.

Roy Andersen. Aschehoug 2005. ● Kirkeliv i Tveit prestegjeld, S. Dalan. Eget forlag, Kristiansand, 1947. ● Norske Storgaarde. Aschehoug & Co. Kristiania 1912. ● Om Lensmann Hannas: Viggo Hanaas.

Frihet til å velge SØRLANDSSENTERET

43

Kong Oskar IIs besøk i 1891 Av Beint Andreas Foss (1879–1933) (dagboksnotater)

Söndagen den 19. juli maaned ano 1891 ventedes Kong Oskar den II til vor by Kristiansand, kl 1/2 10 formiddag. Og paa samme tid feiredes ogsaa Kristiansands 250 aars Jubilæum. I denne anledning kjørte jeg til byen om söndags morgen kl. 5. Vi sad paa Vesterveien og saa da Dampskibet Kong Ring, kom seilende med ham.

Der var flere smaa stimbaader som havde været ude og mødt ham blant annet vår egen «Topdal». Fra Komunebryggen og op til Kirken, hvortil Hans første tur var, stod midt paa gaden 10 fod fra hverandre, opstillet soldater for at ikke folk skulde slænge i veien – og fuldstappet med folk bagenfor. Da han kom op paa bryggen fik jeg tydelig se ham.

En hel del kanonskud blev afskudt da han kom seilende ind. Om eftermiddagen var han til Egelunden og Ravnedalen. I Egelunden var om søndagskvelden folkefest hvor en stor menneskemasse var samlet. Der var forskjellige severdigheter saasom en del turnere fra Kristiania som gjorde legemsøvelser. De var uhyre sprege. Det var rent et under at se paa dem saa flinke som de var.

Söndags kveld kl. 10 kjörte vi hjem. Det har været fint veir. Mandagen reiste kongen til Hunsfos fabrikker og Eg asyl. Veiret var fra morgenen utrygt med byger, men det klarnede op udpaa dagen. En brevskriver fra Toridal skriver i Fædrelandsvennen om kongens besök fölgende: Oppe ved Mosby skydsstadsion ved Ordförer Jonsens Have har man opreist en rigtig vakker æresport for hans Maiestæt kongen med fölge.

Den er saa original som muligt idet 4 prægtige grantræer med sine grönne naale og indemellem sig hans maiestæts navnetræk i blomster og guirlander ligesom paa afstand byder til velkommen til Toridal. Da jeg saa dens ranke top rage op mod den blaa himmel mellem de lövklætte fjeld paa begge sider af dalen kom jeg uvilkårlig i hu hvad jeg som skolegut og barn i skoven sang.

44

Tredje dag oprandt med et straalende veir. Idag var det kongen, skulde aabne arbeidet paa Seterdalsbanen. Oppe paa Bröndstykket var opsadt en tribune hvorpaa kongen skulde haalde tale. Ud paa formiddagen samledes der flere tusinde menesker. Saa tog han höitidelig spade og julbaare, tog det første spadestikk og rullde det første jordlass.

Kl. 10 mönstrede soldaterne for ham paa monen. Saa kl. 2 reiste stimbaaden «Topdal» fra Lahelle, med ham, og til Knarestad hvorfra han kjörte op til Hegermann hvor han spiste middag.

Denne dag havde der i Knarrestad samlet sig en hel del folk fra alle kanter. I middagen deltog Ordförer Eieland. Da han havde spist middag var det op til fossen for at fiske. Kongen drog höitidlig op 3 sveler.

Kl. 9 reiste han til byen igjen. Vorpaa han reiste til Arendal. Nu drog alle hver til sit og jeg tror med et fornöiet sind. Kongen var en vakker kar.

Han saa meget yngre du end han er.

Vinterhjul VINTERDEKK OG KOMPLETTE HJUL Vent ikke til snøen faller.

Gode priser og vinterhjul nå!

Kjente merker.

Pigg eller piggfritt: Også gode priser på restlager sommerdekk.

Fagmessig montering og balansering.

HEROS DEKKSENTER AS NYE TEGLVERKSVEI 17 - KRISTIANSAND - TELEFON 38 14 41 40 45

Kom innom for en hyggelig handel!

K S A V BIL HYDRO TEXACO HAMRESANDEN Hamresanden Servicesenter AS Balcens vei 2, 4656 Hamresanden Tlf. 38 04 25 19 - Fax 38 04 25 20 46

Tveits kvinner i nasjonal mobilisering:

Underskriftsaksjonen i 1905 Av Anne Ryen Hvem er borgerne?

Dette spørsmålet fører oss rett inn i tida rundt unionsoppløsninga. På tross av opplysningstidens idèer og krav om frihet, likhet og brorskap så skulle det vise seg at de borgerrettighetene som ble vunnet, ble vunnet for menn.

Det var neppe dette kvinnene hadde tenkt seg da de deltok i 1700-tallets revolusjoner. Begrepet «borger» kom ikke til å omfatte kvinnene som slik delte skjebne med deler av den mannlige befolkningen. I tiden rundt folkeavstemningen hadde derfor ikke kvinner stemmerett verken ved kommunale valg1 eller stortingsvalg2. Det var ikke før i 1913 ved tilgang til alminnelig statsborgerlig stemmerett at norske kvinner fikk fulle borgerrettigheter.

Det er dette som er konteksten for kvinnenes underskriftsaksjon i forbindelse med unionsoppløsninga. La oss ta et kort tilbakeblikk.

«Folke»avstemninger uten kvinnene I 1905 ble det avholdt to folkeavstemninger; èn om unionsoppløsningen og èn om statsform, monarki eller republikk.

Se (www.nb.no/baser/1905/tema_folk.html). Her retter vi fokus mot den første.

Svenskene reagerte på Stortingets vedtak 7. juni om å oppløse unionen med å stille krav om folkeavstemning. Denne ble vedtatt av Stortinget 28.juli og datoen ble bestemt til 13. august. Når man nå startet en omfattende norsk kampanje for å mobilisere til oppslutning, var det både for å legitimere 7. juni beslutningen overfor Sverige og overfor de øvrige statsmaktene i Europa. Kampanjen ble landsomfattende og foregikk både i aviser og fra prekestoler, og politiske organisasjoner mobiliserte sine medlemmer til å delta. Regjeringen ba om støtte til Stortingets beslutning, og det ble eksplisitt argumentert for en sammenheng mellom frammøte og vernet om selvstendigheten. 13. august skulle være en «Fædrelandskjær47

lighetens Mønstringsdag» og bød flere steder både på musikkorps og nasjonalsang.

Det ble tidlig klart at dette ble en folkeavstemning for kun deler av folket. Kvinnene fikk ikke delta. Det betyr helt konkret at heller ikke kvinnene i Tveit – inkludert beste-, olde- eller tippoldemødrene til Historielagets lesere – fikk lov til å delta i denne storstilte nasjonale registreringen av oppslutningen om norsk selvstendighet. På denne tiden hadde altså kvinner kun meget begrenset stemmerett (se fotnote 2). Kvinneorganisasjonenes oppfordring om likevel å la kvinnene delta, ble avvist. Med rette ble folkeavstemningen av enkelte beskrevet som en «Mandsfolkeavstemning». Det var denne ekskluderingen som var den konkrete foranledningen til at de sentrale kvinnene i kvinnebevegelsen nasjonalt satte i gang underskriftsaksjonen for å synliggjøre kvinnene på den nasjonale arenaen.

Underskriftskampanjen som del av en større mobilisering Det er lett å komme i skade for å se denne kvinnemobilisering som utelukkende knyttet til unionsspørsmålet. Den var selvfølgelig også det, men oppsto i tida da kvinnesaksforkjemperne allerede i flere år på ulikt vis hadde arbeidet svært aktivt med å utvide kvinners politiske deltakelse.

Norsk Kvindesaksforening (N.K.F.) ble stiftet allerede i 1884. Som resultat av uenigheten rundt strategien knyttet til arbeidet for politisk stemmerett, ble Gina Krog den sentrale skikkelsen i den nye Kvindestemmerettsforeningen (K.S.F.) som arbeidet for like rettigheter uten å gå veien trinnvis. Strategidebatten fortsatte især etter at Stortinget stadig avviste forslagene om kvinners stemmerett3. Da også K.S.F. omsider ville begrense seg til kommunal stemmerett, forlot flere medlemmer foreningen sammen med Krog og dannet Landskvindestemmeretsforeningen (L.K.S.F.).

Da Stortinget i 1890 behandlet forslaget om kvinners stemmerett, hadde L.K.S.F. samlet inn over 4500 underskrifter fra kvinner. Listen ble oversendt Stortinget.

I 1898 da menn fikk stemmerett, fikk forslaget om kvinnelig stemmerett kun 33 stemmer og ble avvist med begrunnelsen om at der ikke var utvist nok interesse fra kvinnene utover i landet. Dette gjorde at L.K.S.F. arbeidet for å mobilisere kvinner nasjonalt slik at henvendelsen til stortingsrepresentantene ikke bare skulle komme fra hovedstaden. Ved forslaget i 1901 om allmenn stemmerett for menn også ved kommunevalg, så sendte foreningen inn tilleggsforslag som omfattet kvinnene. Selv om stemmeretten ble inntektsbegrenset for kvinnene førte dette likevel til at 200 000 av de norske kvinnene fikk stemmerett ved neste kommunevalg.

48

Det strategiske arbeidet fram mot økte politiske rettigheter for kvinner, forutsatte at kvinneorganisasjonene samtidig opparbeidet seg ressurser og kompetanse som skulle bli meget sentrale i arbeidet framover; og ikke minst i 1905. Samtidig som de hadde påvirket den nasjonale dagsorden, hadde de både politisert kvinnene og selv fått bred organisasjonserfaring.

Som vi så ved Landskvindestemmeretsforeningens arbeid før Stortingsdebatten i 1898 hadde foreningen ikke bare erfaring med underskriftskampanjer som politisk virkemiddel, men også aktivt arbeidet for en nasjonal mobilisering av kvinnene som hadde resultert i både økt medlemstall og avdelinger fordelt rundt i landet jfr. navnet. Slik erfaring gjaldt også andre kvinneorganisasjoner fra misjonsforeninger til fagbevegelsen. Dette ble sentralt i 1905.

Kvinner på den nasjonale arena: patriotiske og verdige borgere.

Til tross for den meget omfattende mobiliseringen, var altså fokus rettet mot mennene. Det var dette som gjorde at lederne i kvinnebevegelsen som Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog satte i gang en underskriftsaksjon blant kvinnene til støtte for unionsoppløsninga. Dette var ingen enkel sak.

Der forelå verken manntallslister eller noe formelt organisasjonsapparat.

På tross av dette overrakte de Stortingets president 22. august ca. 280.000 underskrifter til støtte for unionsoppløsninga4. Underskriftskampanjen skulle synliggjøre kvinners forhold til nasjonale spørsmål. Samtidig ble aksjonen brukt som argument for kvinner som både patriotiske og verdige borgere som ikke representerte noen fare dersom de fikk stemmerett. Aksjonen ble da også referert til da norske kvinner i 1913 omsider fikk allmenn stemmerett. Kvinneforskere har siden argumentert for at unionsspørsmålet ble et vikarierende motiv for å oppnå nettopp stemmerett for kvinner (Blom 1993) selv om kildene argumenteres for ikke å gi noe klart svar på motivene bak underskriftsaksjonen (Gamme 2001:67).

Aksjonen ble en stor suksess både for Landskvindestemmeretsforeningen og for Qvam personlig som leder. I tillegg til de vanskene nevnt over så var dette også midt i ferietiden, men det henvises til at Qvam grunnet sin sentrale plassering i de nasjonale kvinneorganisasjonene kunne bruke sitt nasjonale nettverk av enkeltpersoner. L.K.S.F. hadde på denne tiden over 2000 medlemmer fordelt på 42 ledd (Gamme 2001:57), og det oppfattes som utelukket at andre organisasjoner enn de tre store kvinnesaksforeningene Landskvindestemmeretsforeningen (L.K.S.F), Norske Kvinders Nasjonalråd (N.K.S.) og Norske Kvinders Sanitetsråd (N.K.S) kunne maktet å mobilisere en så omfattende aksjon på så kort tid. Når sty49

Faksimile av en underskriftskliste fra Tveit. Navnene til alle underskriverne finner du fra side 54.

ret i L.K.S.F. besluttet ikke å gjennomføre en tilsvarende aksjon i avstemningen etterpå om valg av statsform, så refererer man til to årsaker. Den viktigste var at det var stemmerett som var foreningens store mål, og den kampen var ennå ikke vunnet. Det ble derfor avgjørende å unngå splittelse mellom kvinner. I tillegg så hadde aksjonen tappet foreningens økonomi.

Det som vi nå med rette kan kalle en folkemobilisering rundt avstemningen 1905, ble meget vellykket. Oppslutningen ved den formelle avstemningen (den for mennene) var 85%, altså større enn ved stortingsvalg.

368.208 stemte «ja» mot bare 184 «nei» til unionsoppløsningen (jfr. antall kvinner). En enkel todeling etter kjønn kan være noe misvisende fordi det også var menn som var utelukket fra å bruke borgerrettigheter. Menn under såkalt fattigunderstøttelse og menn som hadde bodd mindre enn 5 år i landet var utelukket fra deltakelse.

For kvinnenes del deltok nesten alle norske kvinner over 25 år i underskriftsaksjonen.

Hva med Tveit?

Det er ikke de store kvinnerettsforkjemperne Agder er kjent for; snarere tvert imot (se også Ryen 2002)5. Tveit kan på den tida ha stått overfor både med- og motkrefter i spørsmålet om kvinners politiske innflytelse. Tveit var i 1905 en egen kommune, og delte et viktig fellestrekk ved Agderfylkene. Bøndene var sjøleiende, og dette hadde store politiske konsekvenser. Slik sett er det rimelig å tenke seg at man også her finner en tradisjon for politisk medbestemmelse og aktive organisasjoner rundt århundreskiftet slik vi så det senere i hundreåret. Det trengte likevel ikke bety noen gryende kvinnepolitisk aktivitet.

Som nabokommune til Kristiansand lå Tveit i nedslagsfeltet for biskop J.C.Heuchs uforsonlige agitasjon. Han var en innbitt motstander av stemmerett for kvinner. Han markerte seg sterkt sogar på nasjonalt nivå der han hevdet av stemmerett ville gjøre kvinnen til et slags tredje kjønn,- et neutrum. Denne argumentasjonen var kjent fra utlandet og mye brukt mot svenske og engelske kvinner i kampen om kvinners stemmerett. «…Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum», hevdet Heuch under debatten. Han mente altså at å gi kvinner stemmerett ville være sterkt ødeleggende både sosialt og biologisk. Slik sett befant Tveit seg i en region med sterke konservative krefter som ikke fraholdt seg fra bruk av skremselsargumenter også av emosjonell natur. At slike argumenter kom fra en av kirkens høyt posisjonerte menn kunne antas å virke som motkrefter mot at kvinnene skulle utøve politiske aktivitet.

51

For menn i Tveit er det rimelig å anta at de fleste falt inn under kategorien som kunne bruke sin stemmerett i de to «folke»avstemningene i 1905 samtidig som kvinnene altså var utelukket fra formell politisk deltakelse i spørsmålet om nasjonal selvstendighet. Bygdas menn sluttet aktivt opp om unionsoppløsningen på lik linje med norske menn for øvrig (presset var generelt rimelig stort). Det er kanskje mer en kuriositet at av landets 184 «nei» stemmer, finner vi èn nettopp i Tveit (muntlig kilde). Av bygdas voksne kvinner deltok hele 419 med sin underskrift på listene. Når vi vet at bygdas samlete befolkning i 1910 (altså 5 år etter) utgjorde 1677 personer (kilde: Vest-Agder Fylke 1837–1937:586), så kan vi med rette beskrive dette som «full oppslutning». Samlet sett framstår Tveit derfor som ei bygd med aktive deltakere som gir sin klare tilslutning til Stortingets vedtak om å oppløse unionen med Sverige. Kvinnene i Tveit fyller borgerbegrepet, lar seg mobilisere og bidrar slik indirekte også til å innføre alminnelig stemmerett for hele Norges befolkning 8 år senere.

Uten mer kjennskap til navnene på lista er det ikke mulig med mer nyanserte kommentarer annet enn at vi gjenkjenner navn fra ulike sosio-økonomiske lag. Dette var også i tråd med tanken hos de kvinnerettorienterte initiativtakerne nasjonalt. Å samle kvinnene og derfor å unngå splittelse, ble også deres argument for ikke å mobilisere til deltakelse i avstemningen om statsform som bar i seg potensialet for en slik risiko. Å unngå splittelse var strategisk for deres videre mål – å oppnå allmenn stemmerett for kvinner. Vi har ikke kjennskap til hvilken holdning Tveits stortingsrepresentant inntok i dette spørsmålet, motstander, usynlig eller pådriver.

Fordi Tveit i 1905 akkurat da sto uten prest (et kort vakuum etter den forrige) er det i utgangspunktet rimelig å anta at prekestolen her ikke spilte noen særlig aktiv rolle. På den annen side kunne et slikt "pusterom" ha gitt rom for det motsatte, men dette er lite trolig i det da rådende biskopske klima.

Vi kjenner heller ikke til hvordan aksjonen rent konkret var organisert i Tveit verken mht hvilke kvinner eller evt. hvilke organisasjoner som deltok i organiseringen. Det samme gjelder hvordan stemmene rent konkret ble samlet inn dvs. om man gikk fra hus til hus eller om listene var lagt ut på de mange små butikkene rundt om i bygda på denne tida, på kommunelokalet eller andre steder. Listene viser helt klart variasjon i håndskrift om enn ikke like mye for alle signaturer. Vi må samtidig ha i minne den konteksten dette foregikk i. Dette var før alle var helt skrivekyndige selv i voksen alder, man skrev utelukkende med blekk (fra blekkhus – dette var 52

før bic-pennen, og forfatteren kan bevitne at man så sent som på 60 tallet ble nektet å bruke kulepenn på Bumoen skole), at vi ennå befant oss i en «muntlig tid» slik at det å skrive for mange ikke var noen daglig aktivitet (se også artikkelen til Beint Foss annet sted i årsskriftet). I tillegg tilsier datidens krav om flid at å signere et slikt dokument nok krevde fasiliteter som underlag og plass. Alt dette ble sannsynligvis forsterket av handlingens både faktiske og symbolske verdi. Man skal ikke glemme at dette også var før underskriftskampanjer ble noen vanlig politisk ytringsform. Alt dette utelukker at å samle inn støtte til aksjonen besto av «et kjapt navnetrekk i døra».

Det eneste vi vet nå er at kvinneaksjonen ble organisert også i Tveit, og at den var meget vellykket! Oppslutningen om underskriftsaksjonen viser at kvinnene i Tveit framsto som politiske aktører med ønske om rett til å utøve ordinære borgerrettigheter på nasjonalt nivå. De ga sin klare støtte til Stortingets 7.juni vedtak om å løsrive seg fra unionen!

Referanser Blom, Ida (1993) «En nasjon – to kjønn. Norge fra 1880-årene til 1913.»

Historisk Tidsskrift 4. ● Gamme, Anne (2001) «Mandsstemmer har vi saa evig nok af fra før».

Perspektiver på stemmerettsdebatten for kvinner i Norge i perioden 1898–1913. Hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. ● Kjølseth, Marie (1914) «Kvindestemmeretten Marie Høgh og Fredrikke Mørck (red.) Norske kvinder, en oversigt over deres stilling og livsvilkår i hundreåret 1814–1914», Kristiania: Berg og Høgh forlag. ● Moksnes, Aslaug (1984) Likestilling eller særstilling?: Norsk kvinnesaksforening 1814–1913. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ● Ryen, Anne (2002) «Husmorlandets siste skanse», s. 167–183 i Jon P. Knudsen og Hege Skjeie (red.) Hvitt Stakitt og Fiberoptikk. Regionale myter – regional makt (Boken inngår i det nasjonale Maktutredningsprogrammet). Kr.sand: Høyskoleforlaget. ● Vest-Agder Fylke 1837–1937. Kristiansand: Fædrelandsvennens Trykkeri. 1937. www.nb.no/baser/1905/tema_folk.html ●

53

Noter 1

Kvinnene fikk alminnelig kommunal stemmerett i 1910.

21.april 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett og alle vilkår om inntekts- og skattebgrensninger ble opphevet. I 1901 fikk kvinner kommunal stemmerett avhengig av inntekt og kunne bli valgt til kommunestyret. Kvinnene fikk inntekstbegrenset stemmerett først ved stortingsvalget i 1907.

3 Etter to dagers debatt forkastet Stortinget i 1890 forslaget om kvinnestemmerett med 70 mot 44 stemmer. Forslaget ble lagt fram av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra Venstre. Marie Qvam ble første leder av Landskvindestemmeretsforeningen.

4 Der oppgis noe ulike tall som 279.878 i Kjølseth (1914) og 278.298 i Moksnes (1984).

5 De ledende i kampen for kvinners rettigheter tilhørte den urbane øvre middelklassen og kom i Norge stort sett fra det sentrale Østland(et). Slik sett er det kanskje heller ikke unaturlig at dette ikke har vært noe sentralt trekk ved Agder. Dette kan likevel ikke forklare at vi fremdeles scorer under landsgjennomsnittet på norske likestillingsindekser.

2

Og her er alle de 419 som skrev under Til de Mænds, der har Ret til at deltage i Folkeafstemningen den 13de August, idet de med dyb Overbevisning er med paa at slaa Ring om 7de-JuniBeslutningen.

Ark 1 (48) Marie Kostøl Aase Føreid Inger Andersen Aalefjær Inger Larsen Josefine Andersen Aalefjær Gurine Svensen Severine S.Kjevig Bergine Larsen Ragnhild Poulsen Johanne Knudsen Elisabeth Johnsen Serine Aalefjær Katrine Føreid

Anna Lømsland Lovise Pedersen Ingeborg Olsen Karoline Sørensen Torborg Olsen Lena Sørenßen Anne Osmundsen Ínga Eriksen Anne Olsen Gurine Eriksen Olga Olsen Berta Kostøl Anna Aanensen 54

Inger Olsen Regine Ommundsen Amalie Frank Karen Kristensen Aagot Jacobsen Maren Salvesen Emelie Aanensen Tomine Aanensen Tomine Abrahamsen Beertha Nilsen Anne Holum

Kathrine Aalefjær Johanne Føreid Guri Andresen Thomine Føreid Amalie Aalefjær Gunuld G.Krageboen Emilie Aalefjær Gunhild Kveviga Marie Olsen Ingeborg Larsen Tomine Ommundsen Ark 2 (51) Tveit

Therese Egeli Marie Titland Elise Gundersen Olga Persen Boen Johanne Egeli Gunvor Moen Tomine Tønnesen Rasine Moen Martin Magenussen Inga Lauen Vesla Bølling Anna Rolfsen Ida Bølling Karen Thomine Halversen Caroline Arntsen Inger Olsen Kildatter Jørgine Johannesen Margrete Sofie Aanensen Kildatter Inga Olsen Inger J. Lunden Josefine Olsen Margot Hegermann Katrine Berntsen Karoline Simonsen Ellen Daasvand

Aagot Tybring Gunvor Andersen Fredrikke Werenskiold Sina Glomsaa Anthonette Tybing Odine Monen Martha Rasussen Gunda Gunlefsen Kristine Mortensen Anne Andersen Anna Kristensen Ragnhild Hansen Eline Jensen Elisabeth Larsen Johanna Haaberg Aagot Olsen Tomine Wold Tomine Egerhei Ragnhild Wold Tomine Bentsen Anna Simonsen Karoline Bjorvand Trine Torjusen Johanne Ryen Søverine Aanensen Emilie Olsen Boen 55

Ark 3 (55) Tveit Theodora Johannessen Tonny Foss Maren Olsen Drangsholt Alvilde Foss Anna Aanensen Anna O. Foss Marie Olsen Drangsholt Maren B. Foss Kristine Olsen Drangsholt Sara Bergkom Katrine Olsen Drangsholdt Elin Aa. Foss Signe Johnsen Drangsholdt Aaselle O. Foss Olevine Andersen Drangsholdt Sofie Foss Hansine Johnsen Lillesand Caroline Foss Marie Larsen Grødum Lovise Guttormsen Sannes Mathilde Olsen Myren Karen Jørgensen Myren Amalie Hansen Myren Terjor Aanensen Skaade Anna G.Sannes Petronella Larsen Sannes Karoline S.Sannes

Sofie Larsen Kiledalen Elevine Haakedal Myren AndreaLarsen Kilaasen Ingeborg Gundersen Myren Johanne Olsen Kilaasen Kristi Olsen Kilaasen Severine Kristsen Kragen Bergithe Syvertsen Myren Karoline Fladen Tellefesn Myren Gunvor Trygsland Sigrid Svensen Myren Birgitte Drangsholt Karen Svensen Myren Rakel Espelunden Anna Torjusen Drangsholt Aase Rasmusdater Magny Magnussen Josephine Neilsen Otilie Aanensen Myren Sigrid Nilsen Ellen Sjursø Myren Sofie Andersen Marie Liland Ingeborg Olsdatter Solbakken Gusta T. Foss Thone Johannessen Odine O. Foss Ark 4 (50)

Thora G.Krageboen Fredrikke Kristensen Buestad Gusta Gundersen Krageboen Tomine Christenssen Buestad Eli Ommundsdatter Krageboen Marie Aresen Buesta Kathrine Nilsen Sannes Kristine Aresen Buesta Tarjer Andersen Sannes

Anna Kvale Maren O.Krageboen Tomine Helgesen Mina Knudsen Krageboen Knudine Larsen Inger Omundsen Stensland Tomine Kitelssen Birgit T. Arneberg Ingeborg Larsen 56

Karen Holte Berthine Olsen Ryen Olga Halte Inga Andersen Kristine Halte Ina Andersen Maren Johnsen Anna Lauen Töri Engesland Mary Hansen Henriette Olsen Sigrid Olsen Olevine Sødal Amalie Olsen Krageboen Cecilie Olsen Christiansand Aase Tellefsen

Sevrine Nilsen Buesta Inger Bergitte Sanns Ragnhild Bjorvand Ragnhild Henriksen Anna Knudsen Mathe Vigeland Johanne Aanensen Tomine Nicolaisen Asemine Rislaa Kathrine Simonsen Krageboen Johanne Olsen Krageboen Gunhild Johannessen Sofie Pedersen Christine Johannessen Törborg Scheie Ingger Johnsen Ark 5 (15)

Tomine Olsen Helene Gabrielsen Guri Daasvand Inga Mathea Andersen Anna Mortensen Egerhei Maren Karlsen Skjerpe Johanne Karlsen

Gunhild Rolfsen Malene Svensen Sigrid Nilsen Thora Paulsen Ragnhild Paulsen Marie Jakobsen Ingeborg Jakobsen Ark 6 (8) Tveit Anne Guttormsen Marie Johannessen Astri Erklev Marie Olsen

Johanne Andersen Anna Andersen Ingrr Andersen Inger Olsen

Ark 7 (23) Tveit Anne Marie H. Følsvand Aase Svaland Følsvand Helene Brendevand Borbra Brendevand

Ana Skaadene Garine Skaadene Siri Skaadene Tomine M.Bjorvand 57

Karin Raasselang Ingeborg Rosßeland Magrette Birknes Amalia Birknes Tomine Birknes Rebekka Bjorvand Andrea Bjorvand

Gunver A.Bjorvand Rannei Erklev Gunhilde Rosjeland Anna A.Rasteland Anna Rosjeland Elisabeth Kylland Anne Gurine Rosjeland Marie Raasselang Ark 8 (13) Tveit

Mathilde Bjelle Ragnhild Bjelle Signe Rosseland Kirsten Klepp Gunhilde Klevene Anna Klevene

Karen Lømsland Gunnild Lømsland Margrethe Rosseland Aasille Haaversen Inger Hennestad Tomine Bjelle Tellevine Bjelle Ark 9 (44) Tveit

Andrea Johannesdatter Bøhn Elevine Fjeldal Ryen Kristiane Gundersdatter Amalie O.Kjevig Gunvord Tønnesen Bøhn Olivia Sødal Kjevig Ingeborg Kjevig Gunhild Benestad Bøhn Marie Kjevig Karen Andersen Bøen Mathilde Walgaard Karoline Syvertsen Kjevig Gunvor Walgaard Bergitte Kritansen Hamre Borghild Storan?

Krisitane R. Hamre Thora Torjusen Hamre Gurine Jørgensen Hamre Sëverine T..Hamre

Tarjer Hanaas Ane Pedersen Gjertrud Hanaas Grethe Borgen Josefine Bjorvand Tone Bøhn Ragna Jacobsen Katrine Guttormsen Bøhn Gunhild Tvedt Gunelle Bøen Inga Guttormsen Signe Madsadatter Bøen Theodora Guttormsen Maren Elefsdatter Bøen Lena BorgevoldIngeborg Anesen Bøen Terjer Borgen Katrine Olsen Bøhn Marie Bøen 58

Mathilde Jørgensen Hamre Anna Klausen Hamre Johanne Vesterhus

Emma Kristiansen Hamre Bergitte Jørgensen Hamre

Ark 10 (60) Gusta Sanden Vee Anna Thorp Lovise Sanden Ve Andrea Borgemyr Ida Guttorms Vee Johanne Borgemyr Fru Othilie Tønseth Anna Ryen «Lizzie» Tønseth Tomine Madsen Ryen Frken Olga Tønseth Elisabeth Pande, Kr.sand Anna Smeland Ida M.Torjusen, Kr.sand S Anne Gurine Eliessen Anna Ryen Grydland Mathilde Gundersen Marie Johnsen Ryen Marie Simonsen Magda Ryen Amalie Johnsen Maren Ryen Anna Olsen Jørgine O.Ryen Bergitte Markussen Martha Ryen Thomine Moland Sofie Berntsen Ryen Randi Pedersen Marthe Berntsen Ryen

Ingeborg Klausen Hamre Karen Timenes Vee Sofie Jørgensen Hamre Gurine Løland Odine Jørgensen Hamre Kari Johnsdtr. Smeland Anna Jørgensen Hamre Mathilde Aanonsen Ve Inger Aanensen Hamre Marie Olsen Ve Inger Jørgensen Hamre Maren Moseid Ve Tomine R.Hamre Walborg Ve Agnes Osmundsen Hamre Otilie Gundersen Marie Gundersen Hamre Marie Tellefsen Dønnestad Ingrid Pedersen Ve Maren Andreasen Dønnestad Gunda Tellefsen Hamre Severine Andersen Dønnestad Trine Kristiansen Hamre Jørgine Mjåland Andrea Nielsen Hamre Tellevine Olsen Ryen Ane Olsen Vee Kristine Borgen Amalie Jog?ensen Ve Anna N.Ryen

59

Ark 11 (51) Gusta Tamasen Dønnestad Tomine Gundersen Ingeborg Nilesen Dønnestad Sofie Andersen Martha Nielsen Dønnestad Inga Kristiansen Elen Aanonsàn Sofie Gundersen Barkra Tobiassen Salmine Bakken Karen Olsen Dønnestad Sofie Bakken Otilie Olsen Dønnestad Ingeborg Grødum Bergitte Kristiansen Dønnestad Jesine Bakken As?elle Dønnestad Olava Tvedvand Tobine Nielsen Dønnestad Gunelle Olsen Forængen Marie Madsen Dønnestad Marit Pedersen Nordsiden Dine Madsen Dønnestad Severine Aslagsen Ingeborg Mortensen Egerhei

Hanna Hangeland Ryen Severine Moen Dønnestad Fredrikke Hangeland Ryen Valborg Johnsen Dønnestad Tomin Pedersen Ryen Amalie Johannessen Tomine Larsen Ryen Syvert Nilsen Enke Dønnestad Olaüg Olsen Ryen Bergitte Pedersen Dønnestad Ingeborg Jensen Ryen Ragnhild Olsen Signe Nikolasdatter Ryen Marie Thommasen Dønnestad Tomine Pedersen Jorfald Amalie Taraldsen Dønnestad Severine Pedersen Jorfald Karen Timenes Dønnestad Othilie Lillefos. Inger Tellefsen Dønnestad J. Connessen Inga Drangsholt Emma Tellefesen Dønnestad Kathinka Tønnesen Margrethe Tellefsen Dønnestad Tomine Dønnestad Ark 12 (1) Gunille Brændevand TOTALT 419 UNDERSKRIFTER.

60

Fakta og tanker om gamle Tveit – vår Tofdalselv og -fjord Av Osmund Dønnestad Det eldste navn som skrevet står om nedre del av dalen vår, er ordet Tofdal. Den lengst varige og ubrutte lyd som er hørt av de boende her er tonen fra Buefossen. «Sterk og fulltonende synger den når vårflommen setter inn, dalende til sakte susing i svale sommerkvelder.»

Eldste bebodde stedet i Tveit ligger sannsynligvis mot elvesiden av Hamresanden. Bare tilnærmet i tusen år kan en tidfeste hvor lenge det har bodd folk i Tveit. Funn viser at på Kjevik, Hamre og Ve oppsto vel de første små bygdesamfunn. Det sto å lese i Fædrelandsvennen 26. januar 1994: «Steinalderboplass på Hamresanden kan velte hele planen om å bygge ny vei til Kjevik. Arkeolog Liv Appel, som undersøkte veiplanområdet, konstaterte at boplassen er 50–100m2 stor. Hun gjettet alderen til å være 4.000 år, fra slutten av den eldre steinaldertid. Hundrevis av redskapsbiter er opp gjennom årene funnet på Hamre.»

Intet kan vel nærmere enn Tofdalselva gi oss troverdige fakta om fauna og liv lengst tilbake i tid. Reiser en med båt mellom Knarestad og Kjevik, ser en hvordan elva har underminert «vestre elveskråning mot flyplassiden». Gang på gang har det gått ras der og en ser tydelig hvordan elveterrassen er oppbygd. 7–8 m over vanlig vannstand finner en deler av skjell og forskjellige arter bløtdyr fra havet. I et 3–4 m jordlag høyere opp finner en gammel nedtrykt skog under et 2 m tykt sandlag. Disse tresortene ser ut til å være furu, bjørk, or, eik, hassel og selje. Gran er ikke konstatert.

Det skulle svinne flere tusenår hen før nye råmaterialer kom til å avløse tre, bein og stein i Sør-Norge. Men den utvikling som skulle komme og innvarsle en ny tidsperiode, bronsealderen, skred langsomt fram. Bare rike og høvdinger kunne skaffe seg bronse – den nye legering – i de nærmeste hundreårene. Metallet var i Norge sikkert ikke det viktigste kulturelemen61

F.v.: Theodor Dønnestad, Åsmund Dønnestad og fører av slepebåt.

Sted: Tofdalselva.

62

tet i nevnte tidsperiode. I folks daglige liv har det vel betydd vel så mye at hesten nå ble nyttet som vanlig husdy rat spinne- og vevekunsten ble kjent og at de begynte å bruke klær av ull i stedet for av skinn. Et solid og skarpt jaktspyd var vel det nyttigste redskap en husbond kunne eie. Skinn av pelsdyr var det viktigste bytte- og betalingsmiddel når det gjaldt handel.

Bronsealderen er storkrigerens og de mektige høvdingers tusenår.

Bronsetiden har etterlatt seg svært så få menneskelige spor i vår bygd.

Men heldigvis, den fredede og vel bevarte «Røysane» i Dønnestadskogen, gjenkaller der ei vekkende historie. Haugen dekker ca. 70 m2 grunnflate med stein. Typiske heller og kantstein former liksom ei kiste i sentrum.

Med vidt utsyn mot havet er nok en bygdehøvding lagt ned der. Eller kanskje skulle steinsamlinga være en minnehaug over en lokal dalekonge som var død i utlandet. En syntes å se – der en står- de mange stakkarslige slavene sliter, bærer og velter steinene på plass i gravhaugen.

Neste tidsperiode, jernalderen, skred også svært langsomt fram. Del av den, fra år 500 f.Kr., og nærmere folkevandringstiden vet vi svært lite om her i Tofdal. Før jernøksa kom, bodde vel folk flest her som flyttefolk.

Med dette nye, kvasse redskapet reiste de virkelige hus og heimer, ryddet skogland til åker og bøer, bygde båter og store skip. Nye viktige redskap kom til gårds – ljåen, sigden, lauvkniver mest viktig – plogen. Våpen fulgte også med i den veldige framveksten, så som kniver, sverd, skjold, spydog pilespisser.

Folkevandringstiden, fra 400–600 e. Kr. førte med seg mye ufred her i landet. Fremmede ransmenn kom i flokkevis, overfalt og røvet folk utover bygdene. Men noen steder kunne folk trygt møtes – som ved tingplassen på Hamre. Med sterk historiefølelse står vi der. Vi lar steinene tale og kaller tiden 1500 år tilbake. En gudbeskyttet fred ånder over samlingsstedet.

Ingen trenger her frykte krigerske overfall. Hver enkelt gud spiller sin rolle. Njård står for ild, vind og hav. Frøy sørger for et godt liv. Brage er gud for visdom og veltalenhet. Vi hører, ser og opplever med skarpe sanser det som foregår rundt Domarringen. De rettsimpliserte står samlet ved tingsteinene. Et mangesidig bilde tegner seg utover Hamresletta. Her foregår flere virksomheter – marked, lek og idrett, utveksling av nyheter og diskusjoner.

Vi befinner oss på markedsplassen. De handlende kjøper, selger og bytter varer. Tilbudene omfatter vevde ruller av lintøy, håndlagde gjenstander som trebøtter, skjeer og tresko. Mest oppmerksomhet vekker en hest som står på salg. Karene samler seg rundt dyret og bedømmer det ved grundig kyndighet. Utlendinger som er kommet til framviser ukjente varer. En 63

F.v.: Maskinist og fører av slepebåt, lekterkompaniet. Greta og Åsmund Dønnestad.

64

Dampbåtsbrygga – Ryen og melkebu. merker seg ris, sennep, kavringer, speil, børster og tallerkener. Sånn litt i det skjulte foregår noen hemmelige samtaler. De ender med avtaler om ekteskap. Fastboende her diskuterer jakt- og beiteretter, gjerdeplikter og utnytting av fiskegrunner. Noen sjøvante karer bestemmer seg for å utruste skip sammen.

Barna går ikke bare rundt her og ser. Guttene utnytter terrenget med øvelser som krever spenst, styrke, teknikk og konsentrasjon. De viser sine ferdigheter i hopp, kast og bueskyting. Jentene utfordrer hverandre med mindre fysisk krevende øvelser. De synliggjør bedre enn guttene originalitet og fantasi i sine aktiviteter.

Viktigst her på tingstedet var rettslige avgjørelser som gjaldt skyld og hevnforhold. Ikke sjelden var holdningen mellom to parter blitt så betent at bare «Domarringen» kunne stagge gemyttene. Saken kunne dreie seg om ei grense, gjeld som dro seg ut, eller verst, en av sønnene hadde drept svigersønnen på nabogården mens de gjette sauene ute i marken.

Denne «Domarringen» med høyeste tall 12, skulle være helt upartisk.

Ble en mann tiltalt for ei lovstridig handling, var han fri dersom han kunne samle et tilstrekkelig antall vitner til å sverge på at han var uten skyld. I alvorligste tilfeller, som gjaldt mord, kunne vitnetallet fravikes.

De fleste konflikter og tvistemål i folkevandrings- og vikingetiden ble ordnet privat. Det kunne gjelde en trell som hadde drevet husdyr inn på annen manns grunn. Konflikten kunne dreie seg om en unggutt som hadde gitt en eldre kar en ørefik i fylla, eller skjellsord som gikk på æra laus. Ære betydde mye i gammel tid. Ja, som det står i Håvamål: «Ordet glans skal aldri dø i ærefullt ettermæle». Hvem av oss, kan en spørre, ville uforskyldt i dag bli kalt for en tyrann, tjuvfant eller pyroman uten skarpt å reagere.

65

Tømmerfløtere. F.v.: Theodor Dønnestad og Nils Nilsen.

Påske ved Ryen – sag – kalkovn bruk.

66

Sedvaner er et gammelt norsk rettsbegrep. Sedvaneretten går for å være den eldste, virksomme rettskilde i det norske samfunn. Det har eksistert tre regler når det gjelder nevnte rett: 1. At en knytter seg til fast skikk og bruk 2. At den er fulgt gjennom lang tid 3. At en tror en er rettferdig forpliktet til å følge den.

De straffemåter som var i bruk for 1500 år siden samsvarer, lite med vår tid. En idømt fredløs drapsmann kunne for eksempel rømme langt vekk og slippe straff. Alle kunne ta den fredløses liv og eiendom.

I det tankebildet vi forestiller oss fra Hamre her på tingstedet, finnes det noen «stakkarslige mennesker bak kulissene», nemlig slavene. Noen av dem har sannsynligvis veltet de første av de 12 steinene på plass. De laget ellers gjerder, gjødslet åkrer, gravde torv og bar kvist heile dagen. Hardt slit merket kroppene deres. Et gammelt dikt beskriver trellen slik: «... har skrukken hud, forkrøplete knokler, store fingre, stygt ansikt, lut rygg og lange hæler». Forskere mener at slaven sjelden ble over 25 år, sammenlignet med folk ellers som ble i overkant av 30 år. Det betydde at ingen den gang opplevde å se sine besteforeldre. Slavene var uunværelige. De bodde i et mørkt kott eller uthusrom. I følge loven var treller en levende ting i likhet med kyr, sau eller geit. Eieren kunne selge dem, de kunne misbrukes av husets herre eller leies for å utføre seksuelle tjenester. En selger måtte garantere for slaven, det vil si at det ikke feilte dem noe. Gulatingsloven sier: selger skal ha ansvar til neste ny og ne, at ikke trellen suger kyr, får stivkrampe og sting.

Folk kom etter hvert til å bo tettere. Der åkrer og enger løp sammen i en helhet, dannet det seg ei bygd. Den ble ikke skapt på 100 år. Samtidig som tingplassen her kom, flyttet folk nær hverandre, på en klynge tunplass. De nære boende der må ha hatt behov for å samarbeide og løse problemer. Berøringspunktene mellom folk ble flere, ettersom folketallet økte og endringer av grenser tiltok. Der ei slik bygd vokste fram ble både rettsvesenet, det militære forsvar og den religiøse kultur et anliggende for en større sosial enhet. Ja, etter hvert kom nok bosettere ved Tofdalselv og -fjord inn i denne voksende enheten.

Tofdalselva ja- og Knarestad – de vekker vår historiefølelse. Vi ser i tankebildet de to første skinnkledde menn gå i land med lykter og jaktspyd i hand fra en primitiv flåte – vi ser 4000 år fram – vi ser den første rutebåten i 1856 med de byfarende sige ut fra kaia. Elva møter oss også med synet av roere og tømmerfløtere. Skysshester kusket av menn på karjoler står med våkne blikk og ser utover elva fra brygga.

67

Det mest karakteristiske i elvebildet for 75 år siden var nok tømmerflåtene og fløterne bak slepebåten. På ei mosse stod som regel to tømmerfløtere med båtmannshake i hand. Lange som tvers over elva og i dobbel mossebredde kunne disse flåtene være. Tidvis kunne de ligge for dypt ved for lavt vann. Nåløyet var å komme over Kjevik-grunnen. Der gjaldt det best mulig å utnytte flo sjø. Mottakeren for de største flåtene, det gjaldt grantømmeret, var Hunsfoss fabrikker. Leveringsstedet var Ålefjær. Taubanen overtok videre transport derfra til Vennesla. Oppkjøpere av tømmeret ellers var i tidligste tid Vige, senere også Kjøita, Otterdalen, Lumber, Korsvig m.fl. Fløtingen i Tovdalsvassdraget opphørte i begynnelsen av 60-årene.

Strekningen Knarestad – Tofdalstø er nok den eldste og mest historierike vannveien mellom Tveit og Kristiansand. Det kanskje mest dramatiske bilde en forestiller seg fra denne strekning må vel være et vinterbilde fra ca 1850 årene. Vi ser ulver vrimle rundt mennesker på den gangbare isen, de verner seg med lange stenger festet med tyrifakler.

«Elva sett fra luften dalen pryder – uttrykker et syn vi alle nyter. Vakkert snor den seg mot fjord forbi båtsteder med gamle kjente spor. Så nyansert et fargespill som vannet vender øyet til – det må en bare se uten å begripe det.»

Gravhaugen fra bronsealderen i Dønnestadskogen.

68

Tømmerfløting i Tovdalsvassdraget Av Tom Egerhei Tovdalsvassdraget er hovedpulsåren i bygda vår. Den var i mange århundrer en viktig transportåre for folk og gods. Vassdraget hadde til langt ut på 1900-tallet en stor laksebestand som ga grunnlag for et eventyrlig fiske og stor velstand for oppsitterne ved Bufossen. Bufossen ga også energi til drift av sagbruk og mølle.

Tømmerfløting fra innlandsbygdene langs vassdraget, startet antakelig på 1500-tallet. I løpet av 1600-tallet var det meste av vassdraget tatt i bruk til fløting. Organiseringen av tømmerfløtingen kom likevel senere i gang her enn i nabovassdragene Otra og Arendalsvassdraget. Noe av forklaringen er nok at Tovdalsvassdraget var et vanskelig fløtingsvassdrag. Det er mange fosser og stryk i vassdraget. Det er lite høyfjellsområder i nedbørfeltet som gir tilsig fra snøsmelting ut over våren, så flommene er stort sett regnflommer. De kan komme svært raskt og føre til at elva stiger, men går også raskt tilbake. Dette gjorde fløtingen vanskelig før fløtningsmagasinene i øvre del av vassdraget ble etablert. Det er interessant å lese hva general Nikolai Wergeland mente om dette rundt 1840: «I Torredalselven, som er Byen nærmest, kan denne Last fra Sætersdalen komme frem samme Aar, men i Topdalselven først efter nogle Aars Forløb. Aarsagen er at Lasten i Topdal hugges længere fra Elvebræadden og maa kjøres længere over Enge og Myre for at komme til Elvedraget end i Torredal. Topdalselven er mer fuld af Fosser, den er mindre i sig selv og kan ikke uden Flom drive Lasten frem. Derfor har Kjøbmanden det saaledes: I Topdal har han en Husbond (En Bondekarl) ved hver Fos eller hver knibe, hvor Lasten stabler sig sammen. Naar da Vaar- eller Høstflommen kommer, føre disse Lasten fra den ene Station til den anden, indtil den efter nogle Aar er kommet til Byen… Deraf følger at der tabes mere af den 69

Last som kjøbes i Topdal end af den i Torredal. Det er endnu, troer jeg, aldrig faldet nogen ind at forbedre Norges Elve, og dog vilde Fordelen for Bonden og Kjøbmanden være anselig ved en Forbedring af Topdalselven, som kunde ske med liden Bekostning.»

Generalen har gitt en dekkende beskrivelse av fløtingsforholdene, men han er nok ikke så godt orientert om fløtingen ellers i landet. Det var på denne tiden gjennomført tiltak for bedre fløtingsforholdene i mange vassdrag.

Tovdalsvassdraget har et nedbørfelt på 1888 km2, hvorav det aller meste ligger i Aust-Agder. Det er ca. 135 km fra de øverste kildene til utløpet i Topdalsfjorden. I hovedtrekk består vassdraget av to elvegreiner som renner sammen i Herefossfjorden. Den østre og lengste greina er selve Tovdalselva som har sitt utspring i heiområdet rett øst for Straume i Setesdal. Den andre vassdragsgreina kalles gjerne for Uldalsvassdraget og har sitt nedbørfelt sør og vest for Tovdalselva. Her kan vi peke på tre utspring. Skjeggedalsåna kommer fra Sandvatnområdet øst for Fånefjell i Bygland. Hovlandsåna kommer fra Høvringenområdet i Evje og Hornnes kommune, og en tredje grein kommer fra Oggeområdet i Vegusdal. Uldalsvassdraget er den vannrikeste, og ca. 58% av vanntilførselen til Herefossfjorden kommer herfra, mens de resterende 42% kommer fra Tovdalselva. Vannføringen i vassdraget er karakterisert av en markert vårflom i april og mai og høye vannføringer ut over høsten. Gjennomsnittlig vannføring ved Boen er i underkant av 60 m3/sek.

70

Fløtingen i Tovdalsvassdraget – by mot land Tømmerfløtingen – «føllinga» – foregikk lenge ved at den enkelte trelasthandler hadde sine egne folk som fulgte sine tømmerpartier(føller) nedover vassdraget. Fløtingen var antakelig fri ovenfor Flakksvann. I 1674 fikk kjøpmann Peder Hansen fra Kristiansand kongelig privilegium fra kong Kristian V til å sette bom i Flakksvann. Det måtte betales bomtoll for å komme gjennom Storbommen og videre nedover elva mot Tveit. Bommen var i privat eie til Fellesfløtningen kjøpte den i 1913.

Loven om tømmerfløting fra 1854 åpnet for samarbeid om tømmetransporten mellom skogeiere og trelasthandlere. Det skulle likevel gå lang tid før dette samarbeidet ble etablert i Tovdalsvassdraget. Det spesielle ved fløtingsvirksomheten i Tovdalsvassdraget, er at det var to organer som tok seg av fløting og tiltak i vassdraget. Vi kjenner ikke bakgrunnen for dette.

Det er grunn til å tro at Didrik Hegermann på Boen gård, var en sentral aktør. Han var den mektigste mannen i vassdraget, og kontrollerte i stor grad tømmerhandelen i dalføret. Han viste liten vilje til å la skogeierne få en sentral plass i fløtningen. Det var utrolig nok trelasthandlerne, og særlig Hegermann, som i stor grad styrte aktiviteten i vassdraget. Først i 1921 kom skogeierne med i Fellesfløtningens styre.

Trelasthandlerne hadde organisert seg i «Interessentskap for Fellesflødning». I 1865 hadde de gjennom Stiftamtmannen og departementet, bedt Kanaldirektøren befare den nedre delen av vassdraget. Kanaldirektørens rapport samme år peker særlig på behovet for å gjøre tiltak i vassdraget, bl.a. Hauglandsfossen ved Hynnekleiv. Dette var den verste hindringen for fløting av lengre tømmer i vassdraget.

Skogeierne og kommunene langs vassdraget fulgte opp dette. 14. april 1868 ble «Interessentskapet for Topdalselvens Oprenskning» stiftet på et møte i Årdalen i Birkenes. Dermed hadde skogeierne og kommunene langs vassdraget organisert et samarbeid for å bedre fløtingsforholdene i vassdraget.

Høsten 1873 ble det sendt ut brev til en rekke skogeiere og tømmerhandlere med innkalling til møte i Kritiansand rådhus 2. januar 1874. På dette møtet ble «Fellesflødningen i Topdals Vassdrag» stiftet. Vedtektene forutsatte at det skulle være et styre på tre medlemmer valgt fra tømmerkjøperne. Didrik Hegermann var styreformann fra 1874 til 1904. Fra 1921 til 1948 hadde tømmerselgerne også tre representanter i styret som var valgt av Tovdalen Skogeierlag. De hadde stemmerett i styremøtene, men ikke på årsmøtet. De kunne heller ikke velges til vervet som formann for styret.

71

Flybilde fra «skillinga» ved Drangsholt. Midt på bildet ses tydelig ringbommene som ble brukt til å skille lasta til de forskjellige kjøperne; hver tømmerstokk hadde kjøperens merke innhugd med ei merkeøks. Ved Lundshaugen, helt til høyre i bildet, ligger en ringbom klar til å sendes videre ned tømmerrenna til Knarestad.

Derfra og videre til byen eller Ålefjær ble det brukt taubåt. (Se bilde på side 64.)

Ved Presthola, midt på bildet til venstre, står «skillerhytta». Under storflommen i 1959, var det nær på at den drev av, men den ble tjora i tau og festa i telefonstolper helt oppe ved veien – og holdt stand. Hytta brant ned for om lag 20 år sida.

Foto: Widerøe, ca. 1957.

ene dde det,

) en i per

Vedtektene for den nye Fellesfløtningen delte vassdraget inn i tre distrikter: 1. Distrikt: Fra så langt oppe i vassdraget som generalforsamlingen vedtok og ned til Flakksvann bom.

2. Distrikt: Fra Flakksvann bom til Sannesia 3. Distrikt: Fra Sannesia til Rennekleiv Noe av det første Fellesfløtningen engasjerte seg i, var etablering av fløtingsmagasiner i den øvre delen av vassdraget. Det ble bygd dammer i Topsæ, Grøssæ og Straumsfjorden for regulering av vannstanden med hhv. 3, 2 og 4 meter.

Skilling i Flakksvann Flakksvann og Bufossen var de sentrale stedene i fløtingen. De som hadde rådigheten over disse lokalitetene, kunne langt på vei styre fløtingen og dermed tømmertilgangen i vassdraget. Da Fellesfløtningen startet sin virksomhet i 1870-årene, var det firmaet O. P. Moe i Kristiansand som eide bommen i Flakksvann. Det var i Flakksvann tømmeret ble skilt (sortert) til de ulike eierne. Det som skulle videre nedover og gjennom Storbommen, ble kalt «Kristiansandslast». Den øvrige lasta gikk inn til land og ble kalt «Lillesandslast». Det hendte at karene som arbeidet på skillinga på Drangsholtmyra meldte fra om «galninger». Det var stokker som var sortert feil og hadde havnet i gal ringbom. Det var ansett som en stor skam å få melding om «galninger».

Kartskissen i figur 1 gir et inntrykk av bommer og andre innretninger i Flakksvann. Det var ikke enkelt å skille tømmer i Flakksvann. Bassenget er lite i forhold til de store tømmermengdene som kunne ligge her. Vannstanden varierer dessuten med vannføringen i vassdraget. Når det var flom, var det vanskelig å få bommene til å holde. Ved lav vannføring ville ikke tømmeret drive av seg selv, og ble dessuten ofte ført med vinden mot de grunne strendene langs østsiden av Flakksvann. Dette var noe av bakgrunnen for at Kanaldirektøren foreslo at det ble anlagt dam ved utløpet av Flakksvann. Det var imidlertid ikke lenge før Cay Hegermann protesterte på dette. Han mente det ville være ødeleggende både for driften av sliperiet ved Boen og laksefisket. Planene ble derfor aldri realisert og var nok en av årsakene til at Flaksvand Dampsag og Høvleri måtte innstille driften i 1910. Hegermann var heller ingen pådriver i arbeidet med Flakksvannsbanen. Han så åpenbart på den som en konkurrent til fløtingen forbi Boen hvor han tok inn avgift på bruk av tømmerrenna. Flakksvannsbanen kom likevel. 3. juni 1896 gikk det første toget og 15. juni 1953 gikk den siste turen fra Flakksvann til Lillesand.

74

Figur 1. Bommer og fløtingsanlegg i Flakksvann. Etter Tønnes Hagestad 75

Figur 2. Bommer og fløtingsanlegg på Foss, Drangsholt og Sannes.

Etter Tønnes Hagestad

76

Figur 3. Bommer og fløtingsanlegg i nedre del av vassdraget. Etter Tønnes Hagestad.

77

Myra, Sannesia og Knarestad Etter en storflom i 1875, vedtok styret i Fellesfløtningen i 1876 at for ettertiden skulle bare tømmer til Hegermann skilles ut i Flaksvann. Resten skulle skilles ved Sannes. Våren 1877 ble det gjort avtale med «Sannæs Folk» om bom ovenfor Bufossen. Lasta skulle samles på en sikker måte til den kunne støtes gjennom tømmerrenna. Fellesfløtningen skulle holde 12 mann. Det kunne også fløtes tømmer ned selve Bufossen mot en ekstra avgift. Det var gjerne grove og krokete stokker som gikk ned fossen.

I 1874 kjøpte Fellesfløtningen flere bommer, kjettinger og annet utstyr til fløtingsanlegg. Det ble også inngått avtaler med grunneierne på Sannes, Foss og Drangsholt om bomfester og tomteleier.

Når tømmeret kom fra Flakksvann, ble det samlet opp i Fossekroken (se figur 2). Fra denne bommen kunne fløterne slippe en passelig mengde tømmer videre ned mot skilleplassen på Myra. Fra skilleplassen gikk det bommer opp til Sannesholmen og inn til land like ved Rakelsholmen.

Fløterhytta sto like ved stedet som i dag er opparbeidet som badeplass i Presthola. Nedenfor skilleplassen var det flere ledebommer som førte tømmeret til ringbommer for den enkelte tømmereier.

Ringbommene ble fløtet ned til Sannesia og lagt i opplag her til det skulle fløtes videre ned til tømmerrenna. Tømmerrenna gikk på østsiden av elva fra toppen av Bufossen til under det nederste fallet ved Sveftet.

Det måtte betales avgift for tømmeret som gikk i tømmerrenna. Fellesfløtningen kjøpte tømmerrenna i 1939, men solgte den til Boen Bruk i 1967.

Når tømmeret var kommet gjennom renna ned mot Knarestad, ble det ført via en ledebom til mosseapparatet (se figur 3). Mosseapparatet samlet tømmeret i bunter som det var slått ståltau rundt. De ferdige mossene ble lagt i opplag på vestsiden av elva. Herfra ble de slepet med båt til sagbrukene eller opplagsplasser. Mye gikk til Ålefjær og ble fraktet med tømmerrenna til Hunsfos eller hentet med bil til Norsk Wallboard.

Tømmerbilene overtar I tiårsperioden 1930–39 ble det i gjennomsnitt fløtet ca. 48.000 m3 pr. år.

Perioden 1950–59 gir et gjennomsnitt på ca. 41.000 m3. Rekordåret var 1924 med et kvantum på hele. 164.000 m3. I perioden 1968–77 var mengden gått ned til 1544 m3 i gjennomsnitt. Skilleanleggene i Sannesia og Myra ble demontert i 1965 I 1981 ble det ikke levert tømmer til fløting i vassdraget. Høsten 1981 sprang Storbommen i Flakksvann. Den var da i så dårlig forfatning at den ble gitt bort. Fellesfløtningens siste pram ble senket høsten 1981. En epoke var over. Bilen hadde overtatt.

78

Kilder: Hagestad, Tønnes. Fløtningens historie i Otra og Tovdalselva. Edgar Høgfeldt A/S, Kristiansand Vevstad, Andreas. 1998. Agderskog.

Agder Skogeigarlag 1948–1998 og om skog og skogbruk på Agder gjennom tidene.

Egerhei, Tom. 1984. Tovdalselva. Samlet plan for vassdrag. Vassdragsrapport.

Sigve Krageboen DY R E T R A N S P O R T TELEFON 38 06 31 56 - MOBIL 97 70 03 44

TOPDALSVEIEN 350, 4658 TVEIT TELEFON 38 06 38 77

79

Alt innen betongsprøyting Vi sprøyter forstøtningsmur, grunnmur, svømmebasseng, gjødselkjeller etc.

20 års erfaring!

Topdalsveien 23 - 4635 Kristiansand S Tlf. 38 17 90 50 - Fax 38 17 90 69

80

Sideordnede slektninger – hva er det?

Av Beint Foss Det er når vi arbeider med etterslekta til anene våre at vi får anledning til å identifisere sideordnede slektninger, eller det som med et fremmedord kalles for kollateralet slektskap.

Slike slektninger omfattes av alt fra søsken, halvsøsken, søskenbarn, nevø/niese, onkel/tante, tremenninger, firmenninger osv. Foreldre, besteforeldre, barn og barnebarn osv., altså slektninger i rett opp eller nedadstigende linje, kalles lineære slektninger.

Kollateralt slektskap bygger altså på at to mennesker nedstammer fra en tredje person. De som opptrer sammen i en etterslektsoversikt, vil derfor alltid være mer eller mindre i slekt med hverandre.

En annen teknikk Selv om en slektsopplysning er en slektsopplysning, enten den står i en anetavle eller i en etterslekt, er gangen i arbeidet med en etterslekt noe annerledes enn for en anetavle. Forskjellen består først og fremst i måten opplysningene registreres på. Men som regel er også rekkefølgen av kildene vi undersøker, en annen for en etterslekt, enn for en anetavle. Dessuten, og det er kanskje den største forskjellen, er antallet personer for hver generasjon i etterslekt helt uforutsigbart!

Flere etterslekter Firmenninger f.eks, er personer med ett sett felles tippoldeforeldre. For en person som ønsker å skaffe seg oversikt over alle slektninger fra firmenninger og nærmere, er det derfor nødvendig å undersøke etterslekten til alle tippoldeforeldre sine. Det blir til sammen 8 etterslekter, én for hvert par tippoldeforeldre. De som har så ambisiøse planer, trenger neppe å frykte for fritidsproblemer med det første. Men ettersom en etterslekt81

soversikt, i motsetning til en anetavle, alltid er noe som angår mange nålevende personer, går det jo an å prøve å få i stand i stand et samarbeidsprosjekt. En særlig hyggelig side ved slikt samarbeid, er at det bringer slektninger sammen, kanskje ender det til og med opp i et slektsstevne? Men noen må ta initiativet!

Ulike systemer Så vidt jeg kjenner til, finnes det ikke noe ferdigtrykt skjema til bruk for manuell registrering av etterslekt, derimot finnes det en rekke vellegnede dataprogrammer for dette formålet å få kjøpt.

For dem som likevel måtte ønske å registrere etterslekt på «gamlemåten», finnes det en rekke ulike systemer å velge i. Noen av disse kan minne litt om et skjema, og egner seg best som oversiktskart. De fleste andre bygger på mer eller mindre kompliserte systemer av referanser og henvisninger. Det ligger utenfor rammen for denne artikkelen å gjengi flere slike systemer. I stedet har jeg valgt et, som etter min mening er det beste. (Den enkleste løsningen er ofte den beste og alltid den billigste!).

Slik kan det gjøres Det eksempelet som vises nedenfor, er en liten bit av etterslekta til Eidsvoldsmannen Syvert Amundsen Eeg, fra Eig i Søgne. Her er det bare eldste sønn som er vist med sine barn. I den komplette etterslekten etter Syvert Eeg, som omfatter både kvinner og menns etterkommere, vil flere hundre nålevende mennesker, fra Søgne og vidt utover, finne seg selv igjen.

Første generasjon 1 Syvert Amundsen Eeg, (1757–1838).

Gift 1782 med Anne Salvesdatter Kleppland (1757–1842).

Barn: Amund f. 1787, d. 1834 <1-1> Salamon Martinius f. 1792, d. 1825 <1-2> Sissel f. 1795, d. 1880 <1-3> Anne Søverine f. 1799, d. 1888 <1-4>.

Andre generasjon 1–1 Ammund Syvertsen Eeg, (1787–1834).

Gift 1814 med Rasmine Marie Rasmusdatter, (1796–1870) .

Barn: Syvert f. 1815, d. 1898 <1-1-1> Rasmus Nicolai f. 1818, d. 1901 <1-1-2> Anne f. 1821, <1-1-3> 82

Maren f. 1823, <1-1-4> Salamon Martinius f. 1826, <1-1-5> Christine f. 1829, <1-1-6> Anne Marie f. 1832, <1-1-7>. osv....

Kutt ut romertall og bokstaver!

Systemet i eksempelet ovenfor, bygger i all sin enkelhet på at opphavet får tildelt tallet 1 som sin referanse, opphavets eldste barn 1–1, nest eldste barn 1–2 osv. Og når 1–1 i neste omgang skal vises med sine barn, er det bare å gjenta prosedyren: Eldste barn til 1–1, får dermed referansen 1–1–1, nest elste 1–1–2 osv. Slik kan vi fortsette til etterslekten er komplett.

Den største fordelen med slik tallreferanse, er at det er enkelt. Noen vil også oppfatte det som en praktisk detalj at antallet tall i referansen alltid forteller hvor mange generasjoner det er fra en person, til opphavet. Med litt øvelse er det dessuten fort å avgjøre det eksakte slektskapet mellom to personer i en etterslekt, bare ved å sammenlikne referansen.

Stamtavle?

Begrepet stamtavle blir ofte brukt feil og forvekslet med anetavle, som er en oversikt over en persons avstamning. En stamtavle er også en slags etterslektsoversikt, men med den viktige forskjellen at i en stamtavle er det bare sønner som videreføres med etterkommere. Selv om slik registrering av etterslekt innebærer visse metodiske fordeler, er det min oppfatning at den agnatiske stamtavlen har lite for seg i våre dager. Og som redskap for å skaffe oversikt over sideordnede slektninger er den enda mer uaktuell.

Oversikt over sideordnede slektskapsforhold Sideordnede, eller kollaterale slektskap, bygger på at to personer har én eller flere felles aner og omfatter alt fra søsken og utover. Og det finnes naturligvis ingen grense for hvor fjernt et slikt slektskap kan være.

Når det gjelder slektskap mellom to mennesker som er i samme antall generasjoner fra en felles ane, er det heller ingen grense for hva vi på en grei måte kan uttrykk ved hjelp av språket. Det er jo ingenting i veien for å si f.eks. tolvmenning. Dette blir imidlertid noe mer problematisk for slektskap hvor antallet generasjoner til felles ane er ulikt. Av slike slektskap kjenner vi bare til to som har egne norske betegnelser: Onkel/tante og grandonkel/grandtante. Øvrig slektskap av denne typen, betegner vi 83

derfor bare med å angi antallet generasjoner. Eks.: Per og Kari er beslektet i 3. og 5. generasjon.

Slektskap kan også bli halvert én eller flere ganger. Det skjer med halvsøsken, eller fjernere slektskap som går gjennom halvsøsken: Barn av halvsøsken, blir halvsøskenbarn osv. Det er heller ingen ting i vegen for at et slektskap kan være dobbelt, eller at to personer er i slekt med hverandre på flere forskjellige måter.

Betegnelse, like slektskap . . Felles ane/aner Søsken . . . . . . . . . . . . . . . . . . Far og mor Halvsøsken . . . . . . . . . . . . . . Far eller mor Søskenbarn . . . . . . . . . . . . . . To besteforeldre Halvsøskenbarn . . . . . . . . . . . En av besteforeldrene Tremenning . . . . . . . . . . . . . . Oldeforeldre Halv tremenning . . . . . . . . . . En av oldeforeldrene Firmenning . . . . . . . . . . . . . . Tipp oldeforeldre Halv firmenning . . . . . . . . . . En av tipp oldeforeldrene Femmenning . . . . . . . . . . . . . Tipp tippolderforeldre Osv......

Generasjon 1. generasjon 1. generasjon 2. generasjon 2. generasjon 3. generasjon 3. generasjon 4. generasjon 4. generasjon 5. generasjon

Ulike slektskap: A: Onkel eller tante . . . . . . . . Foreldrene til A, B: Nevø eller nieser . . . . . . . . besteforeldre til B

A:1. generasjon B:2. generasjon

A: Grandonkel/tante . . . . . . . Foreldrene til A, er B: Nevø eller nieses barn . . . . oldeforeldre til B

A:1. generasjon B:3. generasjon

Alle andre ulike slektskap: Slektninger i (...) og (...) generasjon.

BUEMOEN MØBELFABRIKK 4658 TVEIT - TELEFON 38 06 34 24 - 94 58 15 77

STOPPING - LAKKERING REPARASJON - BÅTPUTER 84

Krigseilere fra Tveit Av Anna Helle Nilsen «Navigare necesse est» – Å seile er nødvendig. Det opplevde også sjøfolk fra Tveit. De var ikke mange, i forhold til antallet fra noen andre bygder langs kysten, men de røktet sin dont og noen omkom.

Beint Foss forteller om dem i sin artikkel i Tveit Historielags Årsskrift for 1995. Den første som omtales, er Knut Aalefjær f. 17.04.

1920. Han var sjømann, men tjenestegjorde som matros i marinen da han omkom 9. april 1940, og kan slik ikke helt regnes som krigsseiler.

Beint Foss nevner to krigsseilere som mistet livet: Trygve Kristian Jensen og Birger Hannås.

Trygve Kristian Jensen, f. 16. mai 1916, mønstret ut 5. mars 1940 som skipskokk med D/S Colombia av Haugesund, et lite, gammelt skip. Det var kjent for å ha reddet besetningen fra norsk «Luna» i Nordsjøen seinhøstes 1939. D/S Colombia ble angrepet under evakueringen fra Frankrike sommeren 1940. Men skipet kom uskadd gjennom krigen, og ble seinere solgt til utlandet. Trygve Kristian Jensen var på flere andre skip før han kom på panamatankeren «Crusader», som ble torpedert og senket i Atlanterhavet i oktober 1941.

Birger Hannås, f. 14.01. 1921, mønstret som fyrbøter 5. februar 1940 på M/T Polykarp, og siden på S/T Christian Michelsen, som ble torpedert i Middelhavet, eksploderte og sank raskt. 47 personer omkom, deriblant føreren, Jens Lassen Ugland. Tre personer berget mirakuløst livet.

I det følgende regnes som krigsseiler en person som seilte i utenriks eller innenriks fart kortere eller lengre tid i krigsårene fra 3. september 1939 til Stillehavskrigens slutt i august 1945.

Under arbeidet med å registrere personer fra Agder som seilte under krigen – antallet er nå kommet opp i ca. 3.500, er det også funnet noen som hørte hjemme i Tveit. Men i et så stort registreringsarbeid som dette, der også navn kan være ulikt for samme person, må det nødvendigvis bli en og annen feil. Dessuten kan heimstavn i noen tilfeller være vanskelig å 85

fastslå. Hvor lang fartstid vedkommende hadde, vites bare i noen få tilfeller. Dersom det er mulig å konstatere at fartstiden var mindre enn ca. tre måneder, er sjømannen ikke tatt med i registeret. Folk som hadde hyre på norske skip under tysk overkommando, er tatt med. De seilte på kysten og/eller til kontinentet. Det er ingen fra Tveit blant disse.

Foreløpig Tveit-fasit er noenlunde slik: Severin Nikolai Arntsen f. 31.12. 1913, mønstret ut som smører 4.1. 1939 på M/S Anatina, og seilte siden på M/S Roseville.

Sigurd Magnus Danielsen, f. 28.11.

1915, kom ut som som smører samme dag på samme skip.

Det kan se ut som Severin, f. 1916 og Trygve Dønnestad, f. 1921 også slo følge til M/S Anatina, på ca. 5.000 bt, og som eides av Chr. Strays rederi i Kristiansand. Dette skipet «overlevde» kriFra Bombay, trolig i 1943. Øy- gen, til tross for harde tak i Middelhavet. vind Foss nr. 2 fra venstre. De an- Kaptein var Anstein Dversnes.. dre er ukjente Håken Eidet, f. 17.2. 1920, dro til sjøs som dekksgutt 26.4. 1937 med D/S Radix, og mere om ham er ikke funnet. D/S Radix tilhørte den gang Martin Mosvold i Farsund, men ble før krigen solgt til tyskerne.

Alf Edvin Einerhaven, f. 16.1. 1922, mønstret 30.3. 1938 som dekksgutt på D/S Spes. D/S Spes, et skip på snaue 1.200 bt, var det siste skipet som forlot Sete i Frankrike de kaotiske evakueringsdagene i juni 1940.

Det kom også «helskinnet» gjennom krigen, og hørte hjemme i Kristiansand. Øyvind Foss, f. 25.01. 1915, mønstret på som motormann på M/T Alcides den 25.11.1938, og seilte siden med M/T Thordis. M/T Alcides- I.M. Skaugen, Oslo, led en sørgelig skjebne i Østen i 1943, men Foss var ikke ombord da. M/T Thordis på over 8.000 bt, tilhørte O.T. Tønnevold i Grimstad.

Toralf Grødum, f. 7.8. 1922, gikk ombord som smører på M/T Athene, Jørgen Bangs rederi, Kristiansand, den 21.01. 1939. Dette skipet hadde 6.000 tonn bensin ombord da det ble torpedert i Middelhavet den 10. juni 86

1942. Blant de overlevende var Toralf Grødum. Han har også vært ombord på M/T Bramora, men er ikke nevnt blant de omkomne da dette skipet gikk ned med mann og mus etter en japansk torpedo 14. september 1943.

Jens Severin Jensen, f. 2.5. 1921,var bror til den omkomne Trygve Jensen og reiste som nevnt ut som matros på samme tid. De skilte lag i 1941, og Jens Severin Jensen seilte siden på mange forskjellige skip.

Jørgen Jernæs, f. 27.9. 1915, tok hyre som styrmann på M/S Germa, Johan Gerrard, Kristiansand den 31.3. 1939. Skipet kom vel gjennom krigen. Hvor lenge Jernæs stod ombord, er ukjent.

Erling Larsen, f. 1920, er nevnt av Beint Foss.

Alf Nilsen, f. 6.4. 1916, ble påmønstret som fyrbøter på skipet D/S Anderson, ca. 1.700 bt, Stavanger, den 11.5. 1939. Men han må forlengst ha forlatt skipet da det i en svær snøstorm grunnstøtte ved New-Foundland den 9. februar 1942 og mange omkom. Nilsen seilte videre på andre skip.

Gunnar Nilsen, (bildet) f. 29.3. 1920, hyrte seg som motormann den 5.10.

1939 på M/S Belmoira, Osloskip. Det ble torpedert 30. juni 1940 på vei fra Dakar til Southampton. Hele mannskapet overlevde, deriblant Gunnar Nilsen. Han var seinere ombord et par andre skip.

Karl Oskar Olsen, f. 17.12. 1917, mønstret ombord M/T Polycastle, Kristiansand, som matros den 1.4. 1939.

Polycastle kom gjennom krigen. M/T James Hawson ble neste skip for Olsen.

Magne Salvesen, f. 23.1. 1923, ble påmønstret som dekksgutt den 1.4. 1939 M/T Anatina, samme dag som andre Tveitgutter.

Sven Edgar Svensson, f. 22.07. 1919, gikk som lemper ombord i M/S Sirenes ca. 4.300 bt, Langfeldts rederi, Kristiansand, 8.4. 1939. M/S Sirenes ble konfiskert av svenskene, og var i Sveriges tjeneste under krigen.

Seinere var Svensson ombord i D/S Skum, et Tønsbergskip på ca.1.300 bt.

Gunnar Kristian Syvertsen, f. 22.12. 1912, ble styrmann 14.04. 1939 på D/S Cetus, Bergen, ca. 2.600 bt.. Han var førstestyrmann på D/S Inger Elisabeth, et Bergensskip på ca 4.000 bt. da det gikk ned utenfor St.Lawrencebukta 15.9. 1942.

87

Gustav Renius Sødahl, f. 8.5. 1920, gikk ombord M/S Marpesia 6.5.

1939 som lettmatros. Marpesia, ca. 2.000 bt, var hjemmehørende i Drammen. Siden finner vi ham på M/S Brand, nesten 5.000 bt, et Borgestadskip fra Porsgrunn. 12. mai 1943 gikk dette skipet ned utenfor Nov Scotia. Sødahl var ikke med da.

Reidar Voll, f. 4.5. 1919, mønstret på som lettmatros på M/S Mosdale, ca 3.000 bt, Farsund, den 7.10. 1939. M/S Mosdale er kjent som «Lykkelige Mosdale», fordi den trafikkerte Atlanterhavet flerfoldige ganger uten uhell i krigsårene. Ei mannskapsliste fra august 1940 har ikke Voll med.

De fleste skip som her er nevnt, ble disponert av Nortraship under krigen. Den norske regjering var på flukt i Norge under den tyske invasjonen i Norge i april 1940. I et statsråd holdt den 22. april 1940 ble det bestemt at alle norske skip utenfor tyskernes rekkevidde skulle disponeres av et statsrederi til fordel for den videre norske krigsføring. Rederiet fikk et langt navn, men ble kalt Nortraship. Det fikk hovedkontor i London, med delkontor i New York, og ellers satelitter i forskjellige havnebyer rundt om. Inntektene fra denne virksomheten gjorde at Norge i utlandet «greidde seg sjøl» gjennom krigsårene, og det var også en del midler «på bok» da landet skulle gjenoppbygges.

Etter krigens slutt overtok de gamle rederiene sine mer elle mindre krigsmerkede skip og tok fatt på gjenoppbyggingen av flåten. Mange skip var jo senket eller forlist på annen måte i løpet av krigsårene.

De fleste overlevende norske sjøfolk kom hjem til et nedslitt Norge etter krigen. En del sjømenn hadde slått rot i utlandet. Noen av de hjemkomne reiste straks ut i gjen, andre hadde fått nok av sjølivet og forble på land. Slik var det vel også med de som reiste ut fra Tveit. Forskjellige personer med ulike skjebner. Felles for dem alle er at de utførte et farefullt og nervepirrende arbeid i disse årene, og Norge har mye å takke dem for.

For tiden pågår, som nevnt, et arbeid med registrering av krigsseilere fra Sørlandet. Det er et tidkrevende arbeid, men det er å håpe at et resultat kan bli lagt fram i bokform i samarbeid med Stiftelsen Arkivet i ikke for fjern framtid.

Opplysningene i denne artikkelen er tatt fra: Mønstringsprotokoller for Kristiansand Mønstringsdistrikt. ● Diverse lokalhistoriske bøker og hefter. ● Nettstedet Warsailors.com. ● Firebindsverket «Våre Falne». ● Handelsflåten i krig 1939–1945. ●

88

Høsttur langs den gamle postveien i Fosse daler Til fots fra Foss til Skådane Av Tom Egerhei Tveit Historielags årlige høsttur ble arrangert 4. september 2005.

Turen ble også i år arrangert i samarbeid med Drangsholt og Grødum Vel. Ca. 30 spreke turgåere var møtt fram på Foss denne nydelige søndagen for å være med på en vandring i det historiske landskapet mellom Foss og Skådane.

Foto: Trygve Tønnessen.

Foto: Trygve Tønnessen.

Vi fulgte den gamle postveien inn Fosse daler. Ved Stemtjønn hadde vi en kort rast for å samle krefter. Fram til Stemtjønn er det i dag skogsbilvei.

Turen gikk videre fra Stemtjønn til Skådane. Langs denne strekningen er veien mer gjengrodd, men er fortsatt tydelig. Gjengroingen går imidlertid svært fort. Det vil ikke være mulig å bevare dette flotte tekniske kulturminnet uten aktiv rydding. Framme ved det østre bruket på Skådane var det rast med mat og kaffe.

Skådane Ole V. Wennerberg fortalte levende om brukene på Skådane og hendelser som har skjedd i området. Skådane er gått ut fra Brennevann. Det var opprinnelig tre plasser her, men en ble senere lagt under Bjelle. Brukene på Skådane ble utskilt fra Brennevann i 1850. Bosetterne her hadde tidligere vært leilendinger under Brennevann. Setehuset på bnr. 3 ble oppført i 1900. Husene på bnr. 4 ble bygd i 1922.

Den gamle postveien og noen glimt fra veihistorien i Tveit Rundt 1650 fikk vi den første postveien, eller kongeveien, gjennom Tveit.

Det var en enkel ridevei på østsiden av elva forbi Bua, Rennekleiv, Karlsmoen, Ve og Hamre til Strømme. Posten kom en gang i uka, og det var bøndene som hadde ansvaret for vedlikeholdet av denne postveien.

I 1796–98 fikk vi den første kjøreveien gjennom bygda vår. Veien kom østfra til Drangsholt. Fra Drangsholt måtte de veifarende ferje over til Sandnes. Fra Sandnes gikk veien videre langs vestsiden av elva til Kjevik.

Fra Kjevik var det båtskyss til Justnes. Det viste seg ganske fort at dette var et totalt mislykket veianlegg. Det var særlig kryssing av isen på Topdalsfjorden som gjorde veien uegnet. Veianleggene fra ca. 1650 og 1798 er utslettet av senere veibygging og oppdyrking. Det eneste stedet hvor vi antakelig har rester av det gamle veianlegget på østsiden av elva, er ved Rennekleiv.

I 1802–04 fikk vi postveien (Vestlandske hovedvei) som vi vandret langs på årets tur. Den kom med ferje over elva fra Åbål til Foss (ferjestaden). Fra Foss gikk den opp Fosse daler til Skådane. Herfra gikk den forbi Krossen, Lømsland, Ålefjær, Kostøl og Grostøl, Gjel og Jegersberg til Oddernes kirke. Staten bevilget 32.000 riksdaler til dette veianlegget.

Postveien gikk gjennom øde områder. Posten kom med karjol to ganger i uka. På Lømsland var det postskifte. I november 1806 var det to overfall av posten samme kveld. Det første i skumringa mellom Foss og Krossen.

En landstryker hoppet fram og slo postføreren med en stokk, men han tok igjen og landstrykeren stakk av gårde. Mellom Kostøl og Grostøl hendte 91

det samme om igjen. En mann hoppet fram og slo postføreren med en stokk i hodet, men postføreren beholdt fatningen. Hesten ble skremt og satte av gårde tilbake mot Kostøl. Der fikk postføreren med seg to mann videre til Kristiansand. Fra da av hadde postføreren vepnet eskorte av to mann i 3–4 måneder.

Veien ble bygget av leiearbeidere, men bøndene hadde vedlikeholdsansvaret. Det var bønder i Tveit, Randesund, Oddernes og Vennesla. Veien var inndelt i roder. Vedlikeholdsarbeidet var lite populært, særlig blant bønder som bodde i lang avstand fra postveien. På Krossen møtte postSkådane. Orientering av turguide Tom Egerhei. Foto: Trygve Tønnessen.

92

veien en dårlig vei fra Svaland og Erkleiv. Her kom det også en gammel driftevei fra bygdene i indre Agder. Veien gikk ut av bruk som postvei fra Foss til Ålsefjær i 1863 og fra Ålefjær til byen i 1872. Da kom veien om Ryen-Farvannet og Justvik i bruk.

I tillegg til hovedveiene var det mange kirkeveier. På årets tur var det noen som tok den gamle kirkeveien til Brennevann, forbi Føllsvann, tilbake til Foss. Denne kirkeveien gikk fra Brennevann og sørover. Vi kan følge veien opp Kjørkedalen og over Kjørkemyrane. Stedsnavnene her vitner om bruken. Kirkeveien krysset postveien 500 m øst for det østre bruket på Skådane.

93

Årsmelding 2004 Av Wenche S. Hardeland Årsmøtet ble avholdt i Banklokalet på Ryen 18. mars.

På årsmøtet ble det avholdt valg.

Det nye styret ble sammensatt slik: Wenche Hardeland, leder.

Trygve E. Tønnesen, nestleder.

Bjørn Fredrik Drangsholt, sekretær.

Helge Bakke, kasserer.

Beint Foss, styremedlem/redaktør.

Vararepresentanter Asbjørg Borgen.

Siri Fidje.

Tom Egerhei.

Egil Kjevik.

Stvret i Tveit Bygdemuseum Rune Holbek, leder.

Egil Bohn.

Asbjørg Borgen.

Trygve E. Tønnesen.

Valgnemnd Viggo Hannås. Øistein Løvsland.

Aslaug Kvåle.

Revisor Svein Thoresen.

Kontingenten: Denne ble satt til kr. 150,- inkl. årsskriftet.

94

Aktiviteter i 2004 Det ble i 2004 avholdt fem styremøter.

Tveit Historielag deltok med stand på bygdekvelden pa Ve skole 28. april. Beint hadde konkurranse og vi vervet ti nye medlemmer. ● Olsoksamling arrangert av Tveit Bygdekvinnelag i samarbeid med Tveit Historielag. ● Høsttur fra Urdalen til Drangsholt. Flott tur med mange deltagere. Oddleif Gundersen hadde tilrettelagt og skiltet en flott løype. Tom Egerhei fortalte om garving og Åsmund Dønnestad fortalte om Gabriel Scott utenfor hans dikterstue. Vi besøkte ogsà flere spennende plasser med mye historikk underveis. ● ●

Høstmøtet ble avholdt i banklokalet 1. november. Vidar Haslum presenterte mye interessant om stedsnavn og opprinnelse, både nasjonalt og lokalt. Asbjørg var ansvarlig for flott og god mat. ● Årsskrift nr. 15 ble utgitt primo desember og sendt til medlemmene. ● Historiske bilder samlet på CD av Trygve Tønnesen. ●

Bygdemuséet på Knarestad Alle styremøtene er avholdt på Knarestad Dugnad i april og mai: Uteområdet ryddet, flere trær ble felt og kuttet til ved. Ellers generell vårrydding. Hovedhuset ble malt. Nye benker ble oljet og satt ut. Rullegardiner montert. ● Åpen dag på Knarestad Bygdemuseum 13. juni. Oppmøtet var ikke stort, færre enn 20 oppmøtte og ingen barn, men selve arrangementet var vellykket. Beint fortalte om laksefisket i Topdalselva og ellers var det servering av lapper og salt. ● Olsoksamling arrangert av Tveit Bygdekvinnelag i samarbeid med Tveit Historielag. ● August: Friluftsfrokost for Tveit menighet, over 50 frammøtte. ● September: Femte klasse Ve skole på «pilegrimsvandring». Osmund fortalte og etterpå fikk elevene bakst fra ovnen og hjemmelaget ripssaft.

Dette samarbeidet ser ut til å bli en tradisjon, og Ve skole ønsker å utvide bruken av Knarestad. ● September: Hentet gratis hunved fra Erkleiv.

Reparasjon av pipen påbegynt. ● Oktober: Kurs i nålebinding. Brannsikkert arkivskap kjøpt og satt på plass. ● Knarestad blir mye brukt både som turmål og til diverse avslutninger. ● ●

95

Regnskap 2004 Tveit Historielag Inntekter: Kontingenter 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kontingenter 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Annonseinntekter 14 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Annonseinntekter 15 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Salg ĂĽrsskrift 14 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Boksalg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Møteinntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Div. inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Renteinntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr.

11.900,00 4.200,00 8.600,00 1.000,00 1.970,00 3.455,00 6.500,00 20.000,00 15,00 57.640,00

Sum inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

57.640,00

Sum utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

59.337,27

Underskudd 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

1.697,27

IB bank/kasse 1.1.04 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

UB bank/kasse 31.12.04 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

27.963,33 26.266,06

Endring 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

1.697,27

96

Utgifter: Porto/distribusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Møteutgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Eksterne kontingenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Annonser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Leie postboks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Overført bygdemuseum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Kontorutstyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Bankgebyrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Trykking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Fotokostnader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Telefon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

Sum utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .kr.

5.254,92 3.527,50 500,00 2.683,00 620,00 20.000,00 1.215,00 57,00 21.00,00 4.000,00 495,15 59.337,25

Regnskapet er revidert og funnet i orden Tveit, 16.03. 2004 Svein Thoresen, revisor og Bjørn Fredrik Drangsholt, kasserer.

97

I Tveit er det mange fine fotomotiver.

Her er ett av dem; Fra Sandnes mot Lundshaugen en sein høstdag.

Foto: Beint Foss 2004.

Regnskap 2004 Tveit Bygdemuseum Inntekter: Tilskudd Kristiansand kommune . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. 20.000,00 Renteinntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

59,00 Sum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. 20.059,00

Utgifter: Telefon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Strøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alarm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brannskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvendige bord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rullegardiner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Renteutgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bankgebyrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

kr.

1.433,06 kr. 10.710,75 kr.

3.432,00 kr.

9.500.00 kr.

4.883,21 kr.

6.997,00 kr.

90.83 kr.

32,50 kr. 37.079,35

Sum inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. 20.059,00 Sum utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. 37.079,35 Underskudd 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. ÷17.020,35 IB bank/kasse 1.1.04 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. 39.881,64 UB bank/kasse 31.12.04 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. 22.861,35 Endring 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr. ÷17.020,35 Regnskapet er revidert og funnet i orden.

Tveit, 16.03. 2004 Svein Thoresen, revisor og Bjørn Fredrik Drangsholt, kasserer.

100

Er du interessert i lokalhistorie, bli medlem i Tveit Historielag Medlemskontingent for 2015 er kr. 200,Den setter du inn pü konto 3000.60.72069 Ditt navn, din adresse, epostadresse og mobiltelefonnummer sendes for ü innføres i medlemslista.

Bruk epost til trygve@fotomiljo.no eller torjust@gmail.com eller brev til Tveit Historielag, Postboks 15, 4656 Hamresanden. www.tveithistorielag.no www.facebook.com/tveithistorielag