Tveit Historielags årsskrift 2003

TVEIT HISTORIELAG ● POST I BUTIKKEN ● Posttjenester i hele butikkens åpningstid ● Medisinutsalg ● Kommisjonær for Rikstoto ● Rikstoto direkte ● Norsk Tipping ● Datatipping ● «Kosekrok»

ÅRSSKRIFT NR. 14 - 2003 ISBN 82-91140-14-6

Tveit historielag Årsskrift Et utdrag av Tveits historie

Christen Hjorts segl og våpen, tegnet av arkitekt Mads Gedde Myrre etter segl fra 1616.

Layout, sats og montasje: Grafisk Partner - Tlf. 38 02 19 12.

Trykk: Edgar Høgfeldt Trykkeri A/S ISBN 82-91140-14-6

Tveit Historielag Stiftet 30.11.1989 Styret i laget etter årsmøtet i 2003: Wenche Hardeland (leder) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 34 64 Trygve Tønnesen (nestleder) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 36 70 Bjørn Fredrik Drangsholt (kasserer/sekretær) . . . . . . . . . .tlf. 48 28 29 72 Beint Foss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 33 24 Egil Kjevik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 34 50

Vararepresentanter: Kristen Kristensen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 38 33 Asbjørg Borgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 32 09 Sven Krageboen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 34 63 Tom Egerhei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 37 27 92 35 Siri Fidje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 39 02

Valgnemnd: Viggo Hannås . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 30 96 Øistein Løvsland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 33 38 Åslaug Kvaale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 38 06 32 43

Revisor: Svein Thoresen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tlf. 38 04 49 21

Styret i Tveit Bygdemuseum (underlagt Tveit Historielags styre): Rune Holbek (leiar) Egil Bøhn Asbjørg Borgen Trygve E. Tønnesen 2

Komité for årsskriftet: Beint Foss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tlf. 38 06 33 24 Tlf. jobb 38 02 19 12 - E-brev: beint.gp@broadpark.no Bjørn Fredrik Drangsholt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .tlf. 48 28 29 72 e-post: bfd@setesdalsbanen.no Aud Pedersen (annonsar) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tlf. 38 06 32 96

Lagets adresse: Tveit Historielag, postboks 15, 4658 Tveit Kontingenten for 2004 er kr. 100,00 inklusive årsskrift. Årsskriftets opplag: 500

3

Forord Nok et årsskrift fra Tveit Historielag er ferdig – det du holder i handa di akkurat nå – det 14. i rekka. For de av dere som har vært med på dette helt fra starten, er det løfterikt å konstatere at det faktisk er lettere å lage årsskrift nå, enn for 10–12 år siden. Det gjelder ikke minst den tekniske og økonomske siden. Men det er også blitt lettere å få inn stoff. En av årsakene til dette er trolig at Tveit Historielag nå er blitt et livskraftig lag med en viss prestisje her i bygda. Og en av årsakene til det er i sin tur at laget har maktet å gi ut et årsskriftet, hvert år siden starten i 1989/1990.

God lesing.

Hilsen Styret i Tveit Historielag

Forsidebilde: Fra Historielagets høsttur 2003 til gravrøysene på Krågefjellet, Krågebuveden og Krågebuhelleren. Her på toppen av Krågebuveden.

Foto: Trygve Tønnessen.

4

Innhold Tveit historielags styre ........................................................................

Forord..................................................................................................

Historie – for alle eller bare spesielt interesserte? ..............................

Christian Hjort – lagmann for en dag..................................................

Aslak Drangsholt – gårdbruker på 1600-tallet ....................................

En oldtidsgransker i Tveit ...................................................................

Jernbanen kom nesten til Tveit............................................................

Ordførere i Tveit 1837–1965...............................................................

Kirkeveier i Tveit ................................................................................

Historien om Tveits Idrætslag – det første idrettslaget i Tveit............

Høsttur til gravrøysene på Krågefjellet, Krågebuveden og Krågebuhelleren ............................................................................. Årsmelding for Tveit Bygdemuseum 2002......................................... Årsmelding 2002.................................................................................

Tveit historielags regnskap 2002 ........................................................

2 4 7 9 19 27 31 43 54 61 73 76 77 79

Tveit bygdemuseums regnskap 2002 .................................................. 80

5

Skaff deg medlemsfordeler.

Da blir du med p책 책 dele overskuddet p책 butikken

RYEN

9-20 (18) 6

Historie – for alle eller bare spesielt interesserte?

Av Wenche S. Hardeland Leder Tveit Historielag

Historie – hva tenker du på når du hører det ordet? Tenker du på masse datoer og årstall og uendelige rekke med kongsnavn? Tenker du at historie er noe som har skjedd og som vi er ferdige med og ikke angår dagen i dag? Eller tenker du på hendelser og begivenheter som du husker og forbinder noe med og som kanskje påvirker din hverdag?

For meg er historie mest det siste. Historie er for meg noe som har lagt grunnlaget for den hverdagen jeg opplever og som hjelper meg til å forstå hvorfor og hvordan alt er blitt som det er blitt. I dette ligger alt fra verdenssituasjonen – Hvordan og hvorfor ble det krig i Irak? – videre til det mer nære: Hvorfor ble egentlig Tveit en del av Kristiansand kommune?

Eller hvordan levde folk i Tveit før?

Og her er vi ved det som engasjerer meg i Tveit Historielag. Det å skape en interesse for og en bevissthet om historien i vår egen hverdag og, ikke minst, gjøre den levende og engasjerende for de yngste i Tveit. Den gamle fortellertradisjonen som brakte kunnskap og verdier videre til neste generasjon, fra gammel til ung, er nesten borte. Der mener jeg vi alle har et ansvar overfor de yngste. For at de skal forstå og verdsette heimbygda si og bakgrunnen sin må vi føre tradisjonen videre. Men hvordan kan vi gjøre det? Barn er i utgangspunktet nysgjerrige, men også selektive i hva de ønsker og vil engasjere seg i. Derfor må det å skape en interesse og en forståelse for historie skje på barnas premisser. Det må være aktiviteter som de synes er spennende og morsomme, og som gir en opplevelse de vil huske.

Derfor synes jeg det er morsomt å være med på aktiviteter som gir et levende bilde av historien. Aktivitetsdagen på Knarestad i juni ble et fint ek7

sempel på dette. Da hadde vi lek-aktiviteter fra «gamle dager», sangleker, «Jeppe pinne»og «Kaste på stikka» hvor de voksne viste hvordan det skulle gjøres. Dette engasjerte både unge og eldre og er med på å skape et fellesskap på tvers av generasjonene. Og når det var tid for pause fikk vi servert god bakst fra bakerovnen, bakt på gammeldags vis av Asbjørg. Slike aktiviteter gir virkelig en opplevelse av levende historie.

I år opplevde vi også et flott initiativ fra Ve skole i samarbeid med presten. I stedet for bare å dra til kirken og få utdelt bibelen på tradisjonelt vis, laget skolen og prest Arve Nilsen en historisk og religiøs ramme rundt.

Elevene dro nemlig på en liten pilegrimsferd først. Starten var på Knarestad, og dette var det en opplevelse å få være med på. Elevene fikk et innblikk i pilegrimstradisjonen av presten og litt historikk av Åsmund Dønnestad. Avslutningen på Knarestad var saft fra melkespann og boller rett fra bakerovnen, fortært på tunet før de vandret ut på sin pilegrimsferd. Det å oppleve gleden og entusiasmen fra ungene der var virkelig en inspirasjon til å ønske å være med på dette igjen. Og jeg er overbevist om at ungene vil huske dette lenge og gi dem et nytt forhold til livet i «gamle dager»og også å gi dem et nytt forhold til bygdemuseet vårt. Jeg håper virkelig vi kan få til et enda tettere samarbeid både med skolen og med menigheten.

Har du forresten vært på bygdemuseet, Knarestad, i det siste? Takket være en flott dugnadsinnsats fremstår bygdemuseet nå i god stand og med et fint grøntområde omkring. Vi har også et ønske om å utvikle museet videre, vi planlegger å få satt opp benker som innbyr til en rast og kanskje til ettertanke. Vi ønsker å plante litt mer og rydde litt i busker og vekster. Det viktigste er likevel at området blir brukt som et levende museum. Dessverre har vi ikke faste åpningstider, men vi håper i hvert fall å få til noen aktivitetsdager igjen. Ellers kan huset lånes til for eksempel kulturaktiviteter, møter og annet for mindre grupper. Søknad rettes til undertegnede eller Asbjørg Borgen.

Til slutt vil jeg tilbake til overskriften: Historie - for alle eller for spesielt interesserte? Historie er for meg noe som angår oss alle. Vi er jo en del av historien: Vi arver historien, vi er skapere av historien og vi bringer den videre, bevisst eller ubevisst. Derfor har vi en oppgave i å levendegjøre og bringe videre den kunnskap, de verdier og de tradisjoner som våre foregående sambygdinger har skapt for oss. Vær med oss i en levende historiehverdag på veien videre i Tveit Historielag.

8

Christen Hjort – lagmann for en dag Av Terje Sødal Tveitbonden som fikk dømme over kongens fogd og lagmann, og tvisten om Holmegårds sagskatt i 1640 Storbonden og kjøpmannen Christen Hjort, som bodde på Ytre Ve i Tveit fra 1623 til sin død i 1642, er blant de mest omtalte og beskrevne egder fra eldre tid. Han var utvilsomt den rikeste mann i landsdelen når vi ser bort fra de aller fremste øvrighetspersonene; lensherren og lagmannen. Christen Hjort var derimot en mann av allmuen, og selv om det blant nære aner fantes mer fornemme innslag – morfaren var den lavadelige Christoffer Andersen, fogd i Nedenes – så var det etter alt å dømme hans eget forretningstalent som skapte Agders største private jordegodssamling. Eiendomsmassen økte jevnt og trutt og bestod av en mengde gårder og gårdparter over hele Agder, i Telemark og Rogaland. Christen Hjort etterlot seg over 80 huder jordegods da han døde. Verdien av dette kan grovt anslås til ca. 10 000 riksdaler. På den tida fikk du ei ku for bare tre riksdaler.

I denne artikkelen vil jeg bare i mindre grad komme inn på Christen Hjorts slektsforhold og biografi. Henvisninger til en del litteratur om dette finnes avslutningsvis. Jeg skal i det følgende trekke fram en helt uvanlig rettsprosess med Christen Hjort i dommerstolen, som ikke har vært publisert tidligere.

I Kristiansand lagdømmes arkiv, som ligger på Statsarkivet i Kristiansand, fins et 33 sider langt domsbrev utstedt av Christen Hjort 20. mai 1640. Denne dagen var han utnevnt som «tilforordnet lagmann» av selveste lensherren, Palle Rosenkrantz, for å dømme i en tvist mellom Agde9

Innledningen til Christen Hjorts domsbrev. sidens ordinære lagmann og fogden i Mandals len. Dokumentet er interessant av flere grunner, men først og fremst fordi det bryter med våre vante forestillinger om den sosiale orden i dansketida. Det var både Guds og Kongens vilje at tjeneren skulle lyde bonden, bonden lyde øvrigheten og øvrigheten lyde sine overordnede og i siste instans Kongen, noe som også var nedfelt i lovverket. Hvorfor oppnevnte da lensherren, som selv var adelig, en mann av allmuen til å felle dom over Kongens fremste representanter i landsdelen, nest etter lensherren selv? Jeg vil først redegjøre for bakgrunnen for tvisten, så referere hovedpunktene i selve rettssaken der Christen Hjort dømte, og til slutt drøfte hvorfor nettopp han ble satt til å dømme mellom to såpass høye øvrighetspersoner som lagmann og fogd.

Skattekrav mot lagmannsgårdens sagbruk Tidlig på 1500-tallet ble Agder skilt ut fra Stavanger som eget lagdømme.

Den nye lagmannen fikk gården Holum, i sognet med samme navn, som sin embetsgård. Etter dansk mønster fikk gården snart den mer fornemme betegnelsen «Holmegaard». Det ble tidlig satt opp sagbruk på gården, og da det i lagmennenes utnevningsbrever het at gården med alle dens tillig10

gende herligheter skulle være skattefri, ble det heller ikke krevd skatt av sag og skurd. Ikke før i 1637. Et kongebrev året før hadde begrenset omfanget av skattefrie sager i Danmark- Norge. Bakgrunnen var først og fremst adelens næringsekspansjon, der det hadde utviklet seg en uheldig praksis med at adelen påberopte seg skattefrihet for alle sine sager og til dels tollfrihet for plankeeksporten. Kongebrevet av 1636 presiserte at bare sager som stod på adelens setegårder, altså faste bopeler, og som ble drevet av adelen selv, skulle være fritatt for skatt. Og ingen eksport skulle være tollfri. Nå var ikke lagmannen adelig, men kongebrevet foreskrev at det «heretter, av adelens så vel som andre sager» skulle skattes.

Kongens skatteoppkrever i Mandals len, fogden Laurits Christensen, mente det nye kongebrevet innebar at lagmannens sag heretter måtte skattlegges. Mens lagmannen selv, Augustinus Olufsen, var uenig og viste til at saga alltid hadde være skattefri i tråd med utnevningsbrevene, og at fogden hadde misforstått skattebrevet. Fogden stevnet lagmannen for tinget, lagmannen svarte med en kontrastevning, og partene møttes på Lindland ting i Holum 15. november 1639 der sorenskriveren og seks lagrettemenn dømte lagmannen til å betale skatt i tråd med kravet fra fogden.

På denne tida var de lokale bygdetingene førsteinstans i rettshierarkiet.

Her dømte sorenskriveren sammen med ei lagrette, dvs. menn fra allmuen som var autorisert gjennom å ha sverget lagretteeden. Partene kunne anke avsagte dommer videre til lagmannen på lagtinget. Og lagmann Augustinus Olufsen ønsket å anke sin tapte sak fra Lindlandstinget, men kunne av forståelige grunner ikke anke til det ordinære lagtinget, der han selv var enedommer. Han kontaktet lensherre Palle Rosenkrantz på Oddernes kongsgård og ba ham sørge for at det ble anledning til å anke saken. Lensherren utnevnte dermed Christen Hjort til settelagmann i et brev i februar 1640. Han fikk beskjed om å møte 20. mai på Høllen lagtingstue i Søgne som «tilforordnet lagmann» og felle dom i tvisten mellom lagmannen og fogden.

Ankesaken i Høllen med Christen Hjort som settelagmann Det må ha vært litt av et skue denne vårdagen i 1640 da landsdelens høyeste øvrighetspersoner møtte til tings, der tvisten stod mellom to av deres egne, og hvor denne viktige saken skulle avgjøres av en bonde! Lensherre Palle Rosenkrantz var møtt fram, de stridende parter Augustinus Olufsen og Laurits Christensen var tilstede, det samme var sorenskriver Rasmus Lauritsen og de seks lagrettemennene som hadde avsagt bygdetingsdommen på Lindland. Og selvsagt var Christen Hjort der, som denne ene da11

gen i sitt liv var gitt lagmanns myndighet. Det framgår av rettsakten at det var første gang Christen opptrådte i en slik rolle, og ingen kilder nevner noe tilsvarende i de to årene han hadde igjen å leve. Tolv lagrettemenn var også oppnevnt og møtt fram, men disse fungerte bare som domsvitner, som vanlig var på lagtinget. Deres perifere betydning understrekes av at de ikke engang nevnes med navn. Og rettsmøtet var åpent, saken fant sted «udi menige allmues nærværelse».

Gjennom det 33 sider tykke rettsdokumentet får vi et ganske godt bilde av hva som skjedde foran Christen Hjorts dommerstol. Selve dokumentet ble formelt utstedt av Christen Hjort, men ført i pennen av den faste lagmannen, Augustinus Olufsen. Bakerst har Christen trykt sitt seglmerke på en liten papirlapp, som er festet til dokumentet med nål. Ved siden står Christens egenhendige underskrift. Deler av de to-tre siste arkene er avrevet, dermed mangler uheldigvis en del av domsslutningen.

Saken startet med at Augustinus Olufsen la fram sin stevning mot sorenskriveren og lagrettemennene som hadde avsagt en etter hans oppfatning feilaktig dom på Lindland. Disse lagrettemennene er nevnt med navn: Torkel Stusvig, Tollef Holmesland, Ånon Rugland, Salve Hjorteland, Ådne Møgland og Bjørn Suvatne. I stevningsbrevet beskyldes de for å ha dømt imot lagmannens «forleningsbrev» og for ikke å ha respektert en adelsmanns vitneprov som han hadde lagt fram for dem. Dessuten burde de ha vurdert om de i det hele tatt burde felt dom «udi slig en høyvigtig sag». Augustinus begjærte dommen kassert og erstatning for utgiftene. På denne tida var dommerne, profesjonelle som leke, selv økonomisk ansvarlig for sine kjennelser.

Deretter ble bygdetingsdommen fra Lindland lest opp. Her framgår det at fogden hadde innstevnet lagmannen for manglende skattebetaling av sag og skurd av Holme lagstols sag, mens lagmannen hadde avvist kravet under henvisning til tidligere privilegier, sedvane og sitt eget utnevnelsesbrev. Sorenskriveren og lagretten dømte på grunnlag av kongelig forordning av 25. mai 1636, slik fogden hadde begjært, og fant at lagmannen måtte betale skatt siden han ikke kunne legge fram «nogen særdelis privilegie eller frihed at have». Det ble også argumentert med at inntektene ikke gikk til kronen, men til lagmannen personlig.

Videre la Augustinus fram et gammelt skinnbrev fra 1548. I dette ga kong Christian III lagmann Jon Simonssøn på Agdesiden rett til gården Holum «med all sin rente og rette tilliggelse (…) intet undertaget». Dette brevet eksisterer fortsatt, og befinner seg nå på Statsarkivet i Kristiansand.

Hans eget utnevnelsesbrev fra 29. juli 1632 ble så lagt fram. Han skulle ha 12

den årlige lønn og inntekter som hans forgjengere på lagstolen hadde hatt, «inklusive Holmegaard, intet unntatt».

Deretter la Augustinus Olufsen fram flere vitnebrev fra folk som hadde tjent ved lagmannsgården i tidligere tider, og fra en del «fordums fogder». Men det første vitnebrevet, og i Augustinus’ øyne åpenbart det viktigste, var fra den tidligere lensherren Christoffer Gøye, som kunne fortelle at det i hans tid aldri hadde vært krevd skatt av lagstolens sag. Dette var en adelsmanns vitneprov, noe Augustinus visste å vektlegge i sitt skriftlige innlegg som ble lagt fram senere. De øvrige vitnebrevene var fra Gjurd Pedersen Skjævesland, Søren sagmester, Olav Haaland og Laurits skriver på Birkenes. Den siste identisk med den tidligere sorenskriveren i Mandals len, Laurits Nilsen. Alle disse hadde tjent på lagmannsgården i sin ungdom, og de bekreftet at saga var svært gammel og at det aldri hadde vært betalt skatt verken av sag eller skurd.

Det ble så lagt fram en del «missiver, provsbrev og dokumenter» som også hadde vært lest opp på Lindland ting i november og innført i sorenskriver- og seksmannsdommen derfra. Alle ble nå lest opp og påtegnet i likhet med de andre innlagte brevene.

Augustinus Olufsen fremmet endelig sitt forsett, det vil si skriftlige innlegg med argumentasjon for at den tidligere dommen burde kjennes død og maktesløs. Hans begrunnelse omfattet flere punkter. For det første hadde man sett bort fra gammel sedvane som var dokumentert ved vitnesbyrd fra fem tidligere fogder og en lensherre, og at man ved å se bort fra Christoffer Gøyes brev hadde dømt mot en adelsmanns vitnesbyrd, og dermed brutt både Christian IIIs recess kap. 27 og Fredrik IIs håndfesting. For det andre hadde ikke sorenskriveren innført utnevningsbrevene til Jon Simonsen og ham selv i dommen. At dommen omtalte inntektene fra sagen som privatinntekter ble også imøtegått. Augustinus kunne fortelle at inntektene blant annet gikk med til tjenestereiser der han med sitt følge måtte farte mer enn 70 mil i året «med største besvær og livsfare». En stor del av sagskurden var dessuten brukt til residenshuset på lagmannsgården. For det tredje mente han at domsmennene hadde feiltolket skattebrevet av 1636.

Og i det siste punktet at sorenskriveren hadde foretatt feilsiteringer i dommen. Avslutningsvis begjærte Augustinus dommen død og maktesløs, at domsutstederne måtte idømmes sikt og sakefall, dvs. bøter, til kongen, og saksomkostninger til ham selv.

Nå kom turen til fogden Laurits Christensen. Han la fram dokumentasjon på at han hadde foretatt tre innbetalinger for skatt av lagstolens sag og skurd til rentekammeret i København, i alt fire riksdaler. Fogdene var nemlig selv økonomisk ansvarlige for at de utlignede skatter ble innbetalt, 13

noe som ofte innebar at de måtte «legge ut» av egen lomme når folk trenerte skattebetalingen. Så ble folk stevnet til tings for enten å gjøre opp for seg eller idømmes utpanting.

Palle Rosenkrantz’ brev til Christen Hjort der han forordnes til lagmann ble så lest opp. Dette er kort omtalt ovenfor. Deretter var det klart for forsvarsinnlegget fra sorenskriver Rasmus Lauritsen på vegne av seg selv og de seks lagrettemennene.

Sorenskriverens motangrep Rasmus Lauritsen gikk knallhardt ut og tilbakeviste lagmannens anklager punkt for punkt på til dels polemisk vis. Hvorfor skulle lagmannen nyte skattefrihet når selv adelen måtte skatte? Adelen hadde da større betydning enn lagmannen, uansett hvor høye tanker han måtte ha om seg selv?

At de skulle ha forbrutt seg mot adelsmanns vitnesbyrd ble elegant avfeid med at Christoffer Gøye bare hadde vitnet om hvordan praksis var i hans egen tid som lensherre, ikke om dagens situasjon. Kongebrevet som påla skatten hadde jo kommet etter Gøyes tid. Dessuten hadde sorenskriveren aldri hørt om noen lov som sa at en adelsmanns brev skulle gå foran kongens. Og han stoppet ikke der, men tilføyde sarkastisk at om lagmannen kunne finne noen lov om dette, ville han gjerne få se den.

Anklagen om at de ikke burde dømt i en så «høyviktig sak» ble tilbakevist under henvisning til Tingfarebolken som tvert om påla lagretten å felle dom i alle saker som ble innstevnet. Saken kunne heller ikke være så viktig som lagmannen ville ha det til, all den stund den ikke kunne få konsekvenser for liv, ære eller fast eiendom, men bare dreide seg om et pengekrav. De lurte dessuten på hvorfor lagmannen i det hele tatt begjærte dom fra dem, når han mente «de ikke vare de mend, som skulle eller burde dømme, udi slig en høivigtig sag». Først da det ble klart at dommen ikke ble slik lagmannen ønsket, «havde piben fått en annen lyd». Anklagen om at man hadde «gjort skår « i et kongebrev (ved å dømme imot ordlyden i lagmannens bestallingsbrev) ble rettet mot lagmannen selv – det var han som hadde gjort innhugg i et kongebrev ved å sette seg utover kongens vilje i skattebrevet av 1636. Lagmannen hadde også rettet anklage om mened (falsk edsavleggelse). Sorenskriveren pekte på at dette var en særdeles alvorlig beskyldning da straffen for en slik forbrytelse var brennemerking i ansiktet. Anklagen var grunnløs, og lagmannen burde ikke «angripe fattige simple folk» på denne måten. Sorenskriveren forsøkte nå også å svekke lagmannens troverdighet ved å vise til at flere av hans domsavsi14

gelser de senere årene hadde blitt opphevet av herredagen, den høyeste rettsinstansen i Norge.

Siste del av innlegget er særlig interessant med hensyn til personen Christen Hjort. For sorenskriveren og lagrettemennene hadde sterke innsigelser mot at Christen var oppnevnt som dommer! De mente det stred mot loven at «en bonde, som ikke er mer enn nogen av oss, enten udi blod, byrd, stand, verdighet eller kall», og som ikke var en svoren lagmann, men en vanlig lagrettemann som mange andre, skulle overprøve en sorenskrivers og seks lagrettemenns kjennelse. Lagmannen selv hadde jo ment at de «ikke vare de menn som burde dømme udi slik en høyviktig sak», hvordan kunne da én lagrettemann alene være den som burde dømme?

Det tilføyes sarkastisk at Christen heller burde tatt seg av gårdsdriften og tømmerhandelen sin.

Lensherren opprettholdt likevel utnevnelsen. Og nå var det altså opp til Christen Hjort å avgjøre sakens utfall. Deler av domsslutningen er som nevnt avrevet, men fragmentene gir likevel sterke indikasjoner på at Christen ga lagmannen medhold. Men på ett punkt ville ikke Christen felle noen dom, det gjaldt fogdens krav om refusjon for allerede innbetalt sagskatt.

Det ser altså ut til at lagmann Augustinus Olufsen vant saken. At han året etter fikk kongens brev på skattefriheten kan ikke tolkes dithen at Christen Hjorts dom ikke ga lagmannssaga en slik frihet. Den gang var det vanlig å be om stadfesting i form av kongelig «konfirmasjon», selv om andre dokumenter ga den nødvendige rettsbeskyttelse.

Hvorfor ble Christen Hjort valgt til settelagmann?

Christen Hjort hadde aldri opptrådt i en slik rolle før, det går klart fram av domsbrevet. Og som vi har sett var utnevnelsen kontroversiell. Sorenskriver Rasmus Lauritsen og de seks lagrettemennene, som var de som skulle få sin rettsavgjørelse vurdert og eventuelt overprøvd, gikk sterkt imot valget av settelagmann. Christen Hjort hadde altså ikke tillit hos «sine egne» - lagrettemennene var jo bønder som ham selv. Det var tvert imot samfunnseliten som ønsket Christen som dommer. Hvordan kan det forklares?

For det første: Hans status som ’bonde’ er høyst problematisk. At han formelt sett var det, betyr bare at han i skattelistene var klassifisert som bonde. Men alle skattytere i landsdelen var oppført under ulike bonde- eller husmannskategorier: ’odelsbønder’, ’leilendinger’, ’husmenn’ og lig15

nende. Christen hadde ellers lite til felles med bønder flest. Han hadde drevet storhandel i en årrekke, særlig med tømmer og plank fra sagbruksdrift, men også med varer av ymse slag. Dette er veldokumentert. I lensregnskapene ligger mange kvitteringer fra Christen Hjort på mottatte penger for salg av varer til statlige formål, for eksempel proviant til utskrevne båtsmenn som skulle reise til København. Overskuddet av handelsaktiviteteten ble i stor grad investert i jord; han kjøpte og pantet til seg en lang rekke gårder og gårdparter over hele Agder. Christen skilte seg også ut på andre måter. Han brukte ikke bumerke i seglet slik de fleste lagrettemennene gjorde. Christen førte morfarens merke med en oppspringende hjorts frambein, hals og hode over en hjelm og tre bølger, og bestefaren hadde som nevnt hatt adelig status. Tilnavnet «Hjort» har Christen åpenbart fått etter seglmerket. Noen år var han bondelensmann i Oddernes, og titulerte seg i 1612 også som toller (Lensregnskapene for Lister 1612/13, vedlegg nr. 44). Og i februar 1632 hadde han storfint besøk på Ve da Norges rikes kansler Jens Bjelke var innkvartert i 10 dager med sitt følge på 6-7 personer (Agdesiden dombok 1636 s. 234-236). Poenget er at Christen både økonomisk og sosialt stod over den vanlige bondebefolkningen. Han ble da også gift med en prestedatter.

Tidligere har vi sett at sorenskriver Rasmus Lauritsen og de seks lagrettemennene gjorde sitt beste for å gi inntrykk av at Christen ikke skilte seg ut, men kaller ham en vanlig bonde og lagrettemann. Her må vi ha for øye at dette er et partsinnlegg hvor det gjaldt å hindre at Christen Hjort skulle bli satt til dommer over dem selv. Han var altså uønsket, men høy sosial posisjon kan ikke alene forklare hvorfor.

Christen Hjort kom ofte i klammeri med folk. Kildene forteller blant annet om eiendomstvister og uenighet om betaling av landskyld og bygselpenger. Som jordeier og -utleier kjørte han en hard linje og utnyttet loven til siste bokstav, selv om den lokale sedvanen, og dermed folks rettsoppfatning, kunne være annerledes. Slike saker havnet ofte i rettsapparatet, og flere ble anket både til lagting og herredag. Christen skaffet seg ganske sikkert en del uvenner gjennom dette.

I Agdesiden dombok fra 1636, som er den eneste bevarte lagtingsprotokollen fra tida før denne saken fant sted i 1640, opptrer Christen Hjort sju ganger som part i ulike tvister, riktignok på sønnens vegne i ett tilfelle.

Dommene gikk alltid helt eller delvis i Christens favør, men i to tilfeller ble saken henvist til åstedsrett. Og det var Augustinus Olufsen som var lagmann også i 1636. Christen hadde altså grunn til å være fornøyd med 16

lagmannens domsavsigelser. Dette underbygges av at det i det tidligere refererte innlegget fra Rasmus Lauritsen og lagrettemennene hevdes at det kunne være «bekvemmelig» for Augustinus å få Christen Hjort som settelagmann. Kanskje er vi her ved sakens kjerne. Lagmannen kan ha hatt god grunn til å tro at Christen Hjort ville være velvillig innstilt overfor ham.

De må ha blitt kjent med hverandre ettersom de ofte møttes i rettssalen, om ikke andre steder. De kan gjerne ha truffet hverandre i sosiale sammenhenger også. Landsdelens elite var svært fåtallig på den tiden, og det er et velkjent sosialt fenomen at rikdom ofte kan kompensere for manglende status ellers. Lagmannen kan ha foreslått Christen Hjort for Palle Rosenkrantz, som på sin side sikkert var fornøyd med å slippe å hente en dyr overdommer fra en annen landsdel. Honoraret til den tilfordnede lagmannen skulle nemlig gå av «lensens middel». Men selv om kanskje lensherren av kostnadsmessige årsaker ikke ønsket å hente ned skiens- eller stavangerlagmannen er det påfallende at man ikke engasjerte en av landsdelens sorenskrivere, som på denne tiden var for profesjonelle dommere å regne. Det fantes seks-sju av dem på Agder, fordelt på de ulike tinglagene. Inhabilitet kan neppe ha vært grunnen; sorenskriverne utgjorde ikke noe ’kollegium’, de bodde spredt og hadde trolig lite med hverandre å gjøre.

Rasmus Lauritsens forsøk på å avkle Christen Hjort enhver autoritet i lagmannsrollen kunne nok lett imøtegås av Palle Rosenkrantz, dersom han hadde behov for å ’forsvare’ utnevnelsen. Christen var lese- og skrivekyndig og en svært erfaren aktør i rettssystemet, først og fremst som part i utallige sivile tvister, men også som lagrette- og skjønnsmann. Hans fortid som bondelensmann og toller forutsatte også lovkunnskap. Det er faktisk god grunn til å tro at hans juridiske ’realkompetanse’ kan ha vært fullt på høyde med sorenskrivernes.

Oppsummeringsvis kan vi altså slå fast at Christen Hjorts gjesteopptreden i lagmannsrollen kom i stand etter lensherrens befaling. Trolig etter ønske og råd fra lagmann Augustinus Olufsen, som nok hadde større grunn til å vente støtte fra Christen Hjort enn fra landsdelens sorenskrivere, som ofte fikk sine dommer underkjent av lagmannen. Motparten, sorenskriver Rasmus Lauritsen og de seks lagrettemennene protesterte heftig, men til ingen nytte. Det var likevel ingen vanlig bonde som ble plassert i lagmannsstolen i Høllen. Tvert om, denne saken støtter ytterligere opp under ’annerledesheten’ ved Christen Hjort. Den forteller nok mindre om norsk rettspraksis på 1600-tallet enn om denne mannens enestående sosiale posisjon.

17

Hovedkilde (Christen Hjorts dom) Kristiansand lagdømmes arkiv, boks nr.

44, brev nr. 74, Statsarkivet i Kristiansand Litteratur der Christen Hjort omtales (uten krav på fullstendighet) Christiansen, Per Reidar Bjørnerud, Eilif Arnoldssons ætt og etterslekt, i Agder historielags årsskrift nr. 70, Kristiansand 1994 (her fins en utfyllende litteraturliste).

Kvernvoll, Olav, Christen Eyelffsson Hiort, i Bidrag til Agders historie nr. 22, Kristiansand 1939.

Rudjord, Kåre, Oddernes bygdebok.

Gardshistorie, Kristiansand 1968.

Rudjord, Kåre, Oddernes bygdebok. Bygdehistorie, Kristiansand 1974.

Sødal, Terje, Sosial ulikhet på Agder ca.

1600-1700. Oddernes, Søgne, Åseral – en lokalsamfunnsanalyse. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen 1996.

Tveite, Johan, Tveits historie, bd. II. Slekter i Tveit, Kristiansand 1973.

Tveite, Johan, Tveits historie, bd. I. Garder i Tveit, Kristiansand 1973.

Christen Hjorts segl.

Topdalsveien 173, 4658 Tveit Telefon 38 06 33 90 - Mobil 92 09 24 00

18

Aslak Drangsholt – gårdbruker på 1600-tallet Av Bjørn Fredrik Drangsholt Det skriftlige kildemateriale til Tveits tidlige historie er ikke så omfattende. Så dersom man vil finne ut litt om en enkeltperson i Tveit, for eksempel på 1600-tallet, skal man være heldig om man i hele tatt finner noe. Og finner man noe, så er det ikke alltid like lett å danne seg et bilde av vedkommende allikevel.

Når så et navn dukker opp gjentatte ganger i ulike kilder, så blir man som historiker litt nysgjerrig. Hvorfor dukker dette navnet opp så ofte? Er det noe spesielt med ham eller henne, eller er det bare tilfeldigheter? Når vedkommende i tillegg står oppført med samme etternavn som meg selv, stiger jo interessen flere hakk.

Og jammen dukker det ikke opp en som heter Drangsholt. Navnet har han etter gården han besitter. Han blir aldri omtalt med patronym (fars navn - for eksempel Hansson), slik navneskikken var, men kun med gårdsnavnet. Fornavnet hans er Aslak. Nå vil vi jo gjerne finne fram noe spesielt, en godbit, litt sladder, noe saftig, det er liksom ikke like spennende å høre om at Ole Olsen bygslet den gården for 4 huder og døde på sotteseng i det herrens år 16 et eller annet. Nei, vi vil vel helst ha noe med tyvfiske eller svindel. Det er det vi «tenner» på. Alle de lovlydige forblir den grå massen, kanskje med navn i manntall eller i beste fall oppført som lagmann.

Men kranglefantene, i saker om jord og eiendomsrettigheter og endog lovbrytere, de leser vi gjerne om. Hvorfor er det slik? Mye skyldes naturlig nok kildetilgangen, det vi har er stort sett ulike juridiske dokumenter, rettsprotokoller, diplomer. Det eksisterer få spor etter dagligdagse beskjeder mellom folk.

Vel, tilbake til gårdsnavnet Drangsholt og eventuelle navn i kildene.

19

Som Johan Tveide skriver i Tveits historie, er de første vi kjenner navnene på fra Drangsholt-gården, Jon, som var bruker der, og nestemann, Aslak. Sannsynligvis satt de med hvert sitt bruk på Drangsholt, vi må derfor gå ut fra at gården på den tiden var delt opp i to bruk. Om de to var i slekt eller ei, sier ikke kildene noe om.

Siden dette nok er de to første vi finner omtalt med navn, blir det fristende å se nærmere på de to. Jon er vanskelig å komme inn på, det finnes få treff på ham, han er omtalt som lagrettemann i 1633 ved en utskiftning på Foss. Kanskje kan vi gå ut ifra at han var en lovlydig, stø kar. Det er selvfølgelig ren spekulasjon, men spekulere må man bare i slike saker. Og i kontrast til den stødige Jon har vi Aslak. Om Aslak kan vi faktisk lese en hel del. I alle fall litt mer, slik at vi kan antyde at han ikke var en som innordnet seg de gjeldende lover og regler. En lovbryter, en luring, dumdristig, kanskje til og med en opprører. Ja, en skal være forsiktig, vi har lite å bygge på, men noe har vi, og da er det jo lov å tenke litt fritt rundt det.

Dristige hypoteser er det som fører forskningen videre, har noen sagt. Nå er ikke dette verken dristig eller forskning, men videre, det må vi.

Vel, hva har vi? I fjor skrev jeg om markegangen mellom Boen og Drangsholt i 1615. Der var Aslak med. Så vidt jeg kan se, er det første gang han nevnes. Han og Jon påstod der at en av merkesteinene skulle stå på Skjerbones. Det ble ikke akseptert av de andre som representerte gården Boen. Allerede her merker vi at forholdet mellom Aslak og myndighetene ikke er de beste.

Drangsholt var på 1600-tallet kirkegods, det vil si at kirken eide gården, men leide den bort til brukerne Jon og Aslak. I realiteten var kirken allikevel i kongens hender, etter at Danmark/Norge ble protestantisk. Gården Boen var kongens. Kongen i Danmark som i perioden vi snakker om fra 1600 og til 1630 var Christian IV. Administrativt var samfunnet organisert slik at kongen hadde ulike typer embetsmenn til å styre for seg i Norge. Det vi i dag omtaler som Agder eller Sørlandet, ble ofte kalt for Agdesiden. Agdesiden var delt inn i 4 len.

Lister Len, Nedenes Len, Råbyggelaget og Mandal len. Mandal len hadde 3 tingsteder, Kaddeland, Kleppland og Ve. Drangsholt hørte naturlig nok til Ve. Bygda vår, Tveit, følger den kirkelige inndelingen, nemlig Tveit Kirkesogn, mens Ve Tingsted omfattet et større område, med blant annet Oddernes, Flekkerøy og Vennesla.

Kongen forlente bort lenene til lensmenn. Disse bodde på hjemlige adelsgods, som regel i Danmark, og lot fogden administrere lenet. Fogdene i Mandals len fra 1619–1629 var Christian Sterche og 1629-1630 20

Frederich Jensson. I den perioden vi ser på her, ble lagtinget i Mandals Len flyttet rundt, de hadde altså ikke et fast sted å være. I Tveit var de i 1621, da tinget ble holdt på Øvre Dønnestad og i 1625 på Gjusvig i Tveit.

Gjusvig må så vidt jeg kan forstå være dagens Justvik. Fra 1597 ble Agdesiden forlenet bort samlet, slik at en lensmann satt med alle 4 lenene.

Lensmennene ivaretok omtrent alle statsmaktens funksjoner, de sørget for det militære forsvaret, de ledet den sivile administrasjonen, de stod for oppkreving av toll/skatt samt at de hadde tilsyn med kirke og rettsvesen og kontroll med krongods. Lensmannens lønn bestod av en fast del av lenets ordinære inntekter.

I 1619 ble Agdesiden gitt til Christopher Gøye i len etter Styring Boel (1605–1619). Før ham igjen var Peder Grubbe (1597–1605) lensmann.

Agdesiden var nok ikke det mest attraktive lenet. Gøye hadde et vanskelig forhold til kongen, blant annet på grunn av en hendelse mellom Gøyes far og kongen. Da Gøye fikk Agdesiden, var nok det helst et steg ned på karrierestigen. Det å motta et len av kongen, ble i de fleste tilfeller ansett å være en belønning, og lensmannen stod med dette i et permanent tjenesteforhold til kongen. Men i Gøyes tilfelle, ble han fratatt et langt rikere len i Danmark, og gitt Agdesiden som plaster på såret. Gøye følte kanskje ikke så stor lojalitet til kongen på grunn av dette.

I tillegg til fogden, hadde lensmannen sorenskriverne til å hjelpe seg med administrasjonen. I Gøyes periode var det fire sorenskrivere, disse var Christen Andersen (1613-1631) Laurits Nielsen (1600-1624), Thomas Aagesen (1624) og Rasmus Lauridsen (1626-1644). I to av de dokumentene som angår Aslak Drangsholt, var det Christen Andersen som førte pennen.

Europa var tidlig på 1600-tallet herjet av krig. Krig var snarere regelen enn unntaket i Europas historie både på 16, 17 og 1800-tallet. Trettiårskrigen, fra 1618–1648, var i hovedsak en kamp som stod mellom det tyske riket/habsburgerne og Frankrike om overtaket i Europa, og i en viss forstand en religionskrig mellom protestantene og katolikkene. Danmark/Norge ble involvert etter hvert og Christian den 4. var på Frankrikes side.

Krig er dyrt i dag og det var dyrt den gang. Det gikk utover vanlige folk, også i Norge. Skattetrykket økte, og sent på 1620-tallet betalte folket inn fire ganger så mye skatt som tidlig på 1620-tallet.. Trettiårskrigens vanvittige pengeforbruk var merkbart også i Tveit. Når vi i tillegg vet at Christopher Gøye, ved hjelp av sine fogder, krevde inn mye skatt og avgifter, hvorav en stor del havnet i egen lomme, kan vi tenke oss at det var dette som var medvirkende årsak til at Aslak kom på kant med myndighetene.

For han kom virkelig i trøbbel. I 1624 finner vi flere dokumenter som 21

omhandler Aslak Drangsholt. Det er nokså dramatisk, det vi kan lese. I et domsbrev datert 25. mai, går det fram at retten finner det bevist at Aslak Drangsholt grovt hadde forbrutt seg mot kongen, og at lagtinget på Mosby derfor dømte ham til «att wer i hans Ma: Naade og Unaade». Dette innebar at lagtinget overlot til kongen å fastsette Aslaks straff. Brevet forteller at saken hadde vært oppe tidligere, på et lagting på Eig i Søgne (juni 1623), uten at noen dom var felt. Men saken tas allikevel opp på ny.

Hva var det så han hadde gjort? I domsbrevet vises det til to ulike provsbrev. I det første, datert 19. april 1617, er det vitnene Aase Ellingsdatter og Vrål Hansen som hevder at han i tillegg til å ha kommet med drapstrusler mot en Robert Grødum , også hadde uttalt foraktelige ord mot kongen. En majestetsfornærmelse tar vi kanskje ikke så fryktelig tungt i forhold til dagens monarki, men i et samfunn hvor kongen virkelig hadde mye makt, kan vi tenke oss hvor alvorlig dette var. Det at det ble satt 12 lagrettemenn til å dømme i saken, er et tegn på at dette var en alvorlig sak.

I domsbrevet vises det også til et annet brev, datert 19. mai 1622, fra Hålands lagting i Mandal. Der uttalte Aslak Drangsholt blant annet at hvis fogden kunne bevise at han var skyldig, forpliktet Aslak seg til å miste sin hals. Det kan jo forstås slik at Aslak var rimelig sikker på at han ikke kunne dømmes. Han viste også til at Vrål Hansen, som hadde vitnet mot ham, var en «skalk», det vil si en skurk, en man ikke kunne stole på. Han forsøker altså å trekke vitnets troverdighet i tvil. Til slutt ber Aslak fogden om at han ikke må behandle ham så strengt, «for guds hans fattige kvinne og mange barns skyld».

Dommen ble utstedt på lagtinget, ikke av lagmannen, men av sorenskriveren og 12 lagrettemenn. Dette er nokså underlig, men årsaken til at lagmannen Hans Eriksen ikke dømte selv, vet vi ikke. Kanskje kan det skyldes at han ikke hadde fått til en dom på lagtinget på Eig. Ut fra håndskriften i dokumentet, ser det ut som det er fogden Christian Sterche som har skrevet domsbrevet, og ikke sorenskriveren. Det er ikke ulovlig, og kan skyldes at sorenskriveren var så travel at Christian Sterche, som gjerne ville ha dommen effektuert, tok på seg å føre brevet i pennen selv. Brevet er uansett forseglet av alle 12 lagrettemennene, samt sorenskriveren.

Ikke lenge etter, sendte Christopher Gøye Aslak i jern til Holmen Verft i København til straffearbeid. Fra lensregnskapene ser vi at det var en borger fra Landtzkrona, Anders Joennssen, som tok på seg oppdraget å få fangen ned til København. For jobben mottok han 1 daler og 16 shilling. I et brev som ble skrevet to dager etter dommen, får vi et klart inntrykk av at Christoffer Gøye og kanskje spesielt hans fogder virkelig hadde en torn i siden til Aslak. I brevet, som er stilet til kansleren Christian Friis, gjorde 22

Gøye det helt klart at «ieg ej gierne saa, adt hand igien schulle hidt opkomme.» Dette brevet kan ses på som et følgebrev, som ble sendt til København sammen med fangen. Brevet viser til at fangen skal framstilles for kongen.

Det kan virke som om lensmannen, og i alle fall fogden, Christian Sterche, var ute etter Aslak. Hvorfor vet vi ikke. Kanskje har han utfordret fogden og lensmannen, og nektet å føye seg under deres ublue krav. Riktignok var Drangsholt kirkegods, men fogdene hadde etter hvert overtatt kirkevergenes funksjon når det gjaldt å innkreve skatter og avgifter som i navnet hørte kirken til.

Når så Aslak kommer til København, får han nok litt uventet støtte, for selv om det er tale om en majestetsfornærmelse, ser vi i et brev stilet fra Christian den IV til Christoffer Gøye, at de fant det tvilsomt at det er ble ført sak mot Aslak på ord han hadde uttalt for flere år siden. Kongen, som var bedt om å finne en passende straff for Aslak, ville frifinne ham. I stedet ville kongen at fogden skulle tiltales for ikke å ha ført saken mot Aslak tidligere. Vi må da gå ut fra at Aslak fikk reise hjem. Men vi vet da at han ikke var særlig høyt aktet av lensmannen og hans menn. Og det ser ikke ut som Gøye og hans menn ga seg med å gå etter Aslak. For i 1625 stevnet lensmannen Jon og Aslak Drangsholt til lagtinget på Gjusvig for ulovlig å ha tatt ut tømmer fra kongens skog. Det vises da til de grensene som ble gått opp i 1615. Til sammen blir de idømt å betale tilbake 131 ½ daler til kongen. Dette var en stor pengesum, trolig helt umulig for de to brukerne å betale. Om de hadde hugget ulovlig eller ei, kan vi jo ikke vite, men når vi kjenner til Christoffer Gøyes lederstil, så kan vi jo trekke saken mot dem i tvil. Og i 1626 kan vi lese i et brev som Gøye hadde mottatt fra kongen, at kongen ikke anså behandlingen av Aslak å være korrekt. Aslak fikk altså igjen støtte fra kongen. Kongen ba Gøye om å rette seg etter de retningslinjene han oppga, å la Aslak få beholde gården mot den fastsatte landskylden til kongen. Det er litt vanskelig å tyde brevet helt, noen formuleringer kan tyde på at Aslak hadde tatt turen til kongen i København for å få rettet opp denne saken. Det står blant annet «Eftersom nærværende Brevviser (avsender), Aslak Drangsholt udi Mandals Len…». Nærværende kan leses som om han er hos kongen, eller skriveren, når brevet blir skrevet. Uansett, om Aslak var der eller ei, har han hatt en viktig alliert. Etter dette hører vi ikke mer om saken, og heller ikke flere dokumenter om Aslak. Kanskje innså Gøye at det ikke var vits å sloss mer mot denne bonden på Drangsholt. Og den som ler sist og så videre, for i 1630 hadde kongen fått nok, og Gøye ble fratatt lenet. Vi vet fra andre saker at Gøye ikke betalte inn til majesteten alt han skulle av innkrevde skatter og 23

avgifter. Han tok systematisk av dette og kanaliserte store deler av midlene til seg selv og sine. I Kjell J Bråstads hovedoppgave om Christopher Gøye skriver han at «Hans (Gøyes) vanstyre av lenet og systematiske underslag av kronens inntekter førte til at kongen tok fra ham lenet i 1630». Gøye fikk ikke noe nytt len. Mye av det han hadde tilegnet seg ulovlig måtte han bruke resten av livet på å betale tilbake. Kanskje fikk Aslak fred etter dette?

Men hva sier alt dette oss om personen Aslak? Var han kun en kranglefant og lovbryter eller var han en lovlydig mann som kom ut for en vrien embetsmann. I beste fall kan vi si at det vi har vist her åpner for en del tolkninger. Skal vi tro på det Aslak sier, så var han en fattig mann med kvinne og mange barn. Med det skattetrykket som var i den tiden og når han i tillegg hadde falt i unåde hos lensmannen, må vi kunne anta at han hadde det vanskelig. Det er tegn i disse sakene som tyder på at Aslak kunne være en hissig mann og at han var en lovbryter Vi vet ikke om Aslak virkelig var i København i 1626 for å legge sin sak fram for kongen. Men kongen kjente til saken og den var et bevis på at Gøye ikke tok vare på kongens interesser. Slik sett har Aslak, direkte eller indirekte, vært en lojal undersått. Jeg mener å ha vist at Aslak må ha vært en sterk person, som torde å stå opp for rettighetene sine. En mann som skiller seg litt ut fra alle de andre. Det er ingen dum egenskap å finne hos en av bygdas forfedre. Om dette er egenskaper hans etterkommere på Drangsholt har tatt med seg er det sikkert delte meninger om.

Kildene vi har funnet fram her kan brukes til mye mer enn det jeg har gjort i denne omgang. Det er sikkert mulig å finne flere data om Aslak også. For eksempel kan vi kanskje i skattemanntallet finne ut hvor lenge Aslak satt med gården. Men det får vi komme tilbake til en annen gang.

Til slutt en takk til Professor Stein Tveite, som satte meg på sporet av Aslaks majestetsfornærmelse og spesielt til høyskolelektor Terje Sødal.

Kildene fra 1600-tallet ville vært komplett uforståelige for meg uten bruk av Terje Sødals kompetanse på området.

24

Kilder/litteratur: Bråstad, Kjell J., Christoffer Gøye, Lensmann på Agdesiden 1619-1630. En undersøkelse av hans administrative og økonomiske virksomhet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1975.

Drangsholt, Bjørn Fredrik, Et sted må grensen gå, s. 55-62, Tveit Historielags årsskrift nr.13, 2002 Tveite, Johan, Tveits historie - I garder i Tveit, Kristiansand, 1973 Norske Riksregistranter bind 5, Christiania, 1874 Dansk kanselli, norske innlegg, 25. mai 1624, Riksarkivet i Oslo Dansk kanselli, norske innlegg, 27. mai 1624, Riksarkivet i Oslo Agderbrev, s. 157-160, Agder Historielag, 1946

Sigve Krageboen DY R E T R A N S P O R T TELEFON 38 06 31 56 - MOBIL 97 70 03 44

TO P DA L 1880

Støtt opp om skytterlaget, og treff kjente

25

R E PA R A S J O N A V:

tv/hi-fi/video TLF. 38 04 90 55 Barstølveien 50B - 4634 Kristiansand S «Sørlandstunet»

TOPDALSVEIEN 350, 4658 TVEIT TELEFON 38 06 38 77

26

En oldtidsgransker i Tveit Av Frans-Arne Stylegar Bygdemannen Nils Olsen Føreid var en ivrig oldtidsgransker. Noe av det mangslungne stoffet han samlet inn om funn, fornminner og folketradisjon fra Tveit, finnes på Statsarkivet. Annet er bare tilgjengelig for dem som tar seg bryet med å bla gjennom årganger av Fædrelandsvennen og andre Kristiansandsaviser fra 1880- og 1890-årene. Noe, men ikke mye av dette stoffet er brukt av senere forfattere.

De fleste av de opplysningene jeg har kommet over, dreier seg om oldfunn som for lengst er tapt og fornminner som for lengst er fjernet. Nils O. Føreids notater er dermed av stor betydning for arkeologien i vårt distrikt.

Føreid har tydeligvis stått i forbindelse med flere vitenskapsmenn i sin samtid. De funnene fra Føreid av blant annet økser fra steinalderen som omtales i Amund Hellands bok, «Norges land og folk», må f. eks. skyldes ham. Da arkeologen Nicolay Nicolaysen undersøkte «Tingringen» på Hamre i 1898, var Nils O. tilstede og rapporterte om utgravningen i Christiansands Tidende.

Nedenfor følger noen utdrag av Nils O. Føreids skriverier.

«En Gravhaug» (Fædrelandsvennen 30. august 1889) «Paa Aalefjær, der ligger ved den indre Ende af Fjorden af samme Navn, er saaledes i den senere Tid gjort flere smaa Oldfund, dog ikke i nogen Gravhøi, men paa aaben Mark. Da man saaledes omlagde Postveien dersteds, blev paa en liden Holme i Farvandet, Kleps Eiendom, fundet en Lerkrukke eller Urne, fyldt med Aske, men ved Arbeidernes Uforsigtighed gik den istykker og bortkastedes, og heller ikke blev Stedet undersøgt af Kyndige.»

«Ved et andet Veiarbeide paa Aalefjær blev for nogle Aar siden fundet et gammelt Vaaben, langt fra Vei og Bolig.»

27

«Ligeledes er for nogle Aar siden ved Oprydning i Hjemmemarken paa nævnte Gaard fundet en vel tildannet Sten, en saakaldet «Kljaasten», som har været brugt ved de i Fortiden brugelige opretstaaende Vævstole; den bærer Spor af megen Brug, er fint afpoleret og noget slidt. Paa samme Sted blev og fundet en Sten med nogle for Finderen ulæselige Bogstaver, maaske Runer. Den er beklageligvis bortkastet.»

(Fra Fædrelandsvennen 3. februar 1880) «Paa en af mine Reiser fik jeg at vide, at der paa «Kilöen» der tilhörer Gaarden Boen i Thvet Sogn skulde forefindes et gammelt Begravelsessted, og saasnart som Tiden tillod det, begav jeg mig did, for at tage de gamle Fortidsminder i Øiesyn, men da Marken var frossen, kunde der ikke blive foretaget de fornødne Undersøgelser.

Gravstederne om de saa kunne kaldes, ere ordnede i tvende regelmæssige Rækker med c. 4 Fods Mellemrum. Hougernes Höide er forskjellig fra en til 3 Fod, ligeledes er Længden ogsaa forskjellig, de fleste ere dog længere end Nutidens Gravsteder, de synes at være vel vedligeholdte.

Terrenet er saaledes beliggende at det ofte oversvømmes af Elven, og har det været et Begravelsessted, da er vel dette en Yderkant af Stedet, hvor Gravene ikke er blevne forstyrrede ved Markens Dyrkning. At Elven nu ofte oversvømmer Stedet, kan skrive sig fra den Sten (Demning) der er opsat ved Boens Brug. Nu kan man opstille Spørsmaalet, Hvis dette er Gravsteder, fra hvilken Tidsalder skrives de da? Jeg har seet mange av vore Forfædres Begravelseshouge, men disse afvige betydelig i Formen fra hine, saa det ligger nærmere at antage, at de skrive sig fra en senere og mer civiliseret Tidsalder, hvad enten den har været benyttet som Begravelsessted under en eller anden Epidei, f. Ex. den sorte Död, hvortil Stedet veed sin afsondrede Beliggenhed godt egnede sig, eller den en Tid kan være benyttet som permanent Begravelsessted, paa Grund af lang Vei til Kirken. Da der saavidt meg berettet, intet Sagn knytter sig til Stedet, vilde det være önskeligt, om De der skulde have end de dunkleste Sagn herom, vilde offentliggjöre dem i Dete Blad.»

Om Grovika skriver han i Christiansands Tidende den 19. april 1898 at det i utmarka finnes en jordflekk, innhegnet med steingjerde, som bærer navnet «Kirkegården».

28

Ymse annet Fra hans etterlatte papirer, som finnes på Statsarkivet i Kristiansand, sakser vi: Under Tveit kirkes kor er «en liden Kjelder, hvor man nedsatte Stedets afdøde Præster».

Om Kapellegra på Ve: «En paa Gaarden boende gammel Mand har fortalt at i hans Ungdom bröd man dersteds op mange Steene som tydede hen paa, at der maatte have staaet en stor Bygning.»

Om Ve: «Paa Gaarden findes en stor Gravhaug.»

GOD MAT BEHØVER IKKE KOSTE MER

HAMRESANDEN MANDAG-LØRDAG 09.00-21.00 29

Alt innen betongsprøyting Vi sprøyter forstøtningsmur, grunnmur, svømmebasseng, gjødselkjeller etc.

20 års erfaring!

Topdalsveien 23 - 4635 Kristiansand S Tlf. 38 17 90 50 - Fax 38 17 90 69

30

Jernbanen kom nesten til Tveit Av Tom Egerhei Jernbaneutbyggingen i Norge – pionertiden I 1825 ble verdens første jernbane åpnet på strekningen mellom Stockton og Darlington i England. Dette var en verdensbegivenhet, men ble faktisk ikke omtalt i norske aviser. I Norge var folk mest opptatt av å få bygd ut et tilfredsstillende veinett. Det gikk fortsatt mange år før debatten om jernbaneutbygging kom i Norge.

Bakgrunnen for den første jernbaneutbyggingen, var de store problemene som knyttet seg til transport av tømmer mellom Mjøsbygdene og Oslo.

Det var store tømmerkvanta som ble fraktet på denne strekningen, og transporten var både kostbar og vanskelig. I 1845 oppnevnte regjeringen en kommisjon som fikk i oppdrag å utrede mulighetene for å bygge ut bedre kommunikasjon mellom Mjøsa og hovedstaden. Både jernbane og kanal ble sett på som aktuelle tiltak. Kommisjonen la fram sine tilrådinger i 1849. Det ble anbefalt å bygge jernbane i samarbeid med engelskmennene. Grunnen til dette var at den lutfattige nasjonen Norge ikke hadde økonomiske ressurser til å gjennomføre et så storstilt prosjekt. Forhandlingene med de engelske finansfolkene gikk bra, og i 1851 ble prosjektet vedtatt med stort flertall i Stortinget. Anleggsarbeidet startet sommeren 1851 og 1. september 1854 gikk det første toget på Hovedbanen mellom hovedstaden og Eidsvoll. Norge hadde fått sin første jernbane. Det var på høy tid, for i 1854 var det allerede bygget tusenvis av kilometer med jernbane både i Europa og i Amerika.

Hovedbanen ble en suksess, og det ble rene jerbanefeberen i landet. Ønsker om nye jernbaneanlegg kom fra alle kanter. I 1857 vedtok Stortinget at det skulle bygges tre nye anlegg; fra Hamar til Elverum, fra Trondheim til Støren og fra Lillestrøm til Kongsvinger. Disse anleggene 31

hadde staten ansvaret for. Den første statsbanen ble åpnet i 1862. På denne tiden var Norge inne i en økonomisk oppgangstid. Det ble brukt opptil 2,5 mill. kr. årlig til jernbaneutbygging. Det var utrolig mange penger, og vitner om at våre folkevalgte var visjonære og så på jernbaneutbygging som et virkelig løft i nasjonsbyggingen. Jernbanen skulle sikre den økonomiske veksten og bidra til folkeopplysning og kulturformidling til hele landet. I 1883 var det bygget 15 jernbaneanlegg med en samlet lengde på 1562 km. Dette hadde krevd investeringer på 126 mill. kr.

Nye planer og økonomisk stagnasjon Høsten 1874 oppnevnte regjeringen en jernbanekommisjon som fikk i oppdrag å utarbeide en samlet plan for jernbaneutbyggingen i Norge.

Kommisjonen la fram sin tilråding året etter. Det er interessant å merke seg at blant kommisjonens forslag var en bane mellom Skien og Egersund. På denne tiden var den lange økonomiske oppgangsperioden over, og landet opplevde et økonomisk tilbakeslag. Verken regjeringen eller Stortinget ville derfor godkjenne den ekspansive planen, og i perioden fra 32

1875 til 1890 ble det ikke vedtatt nye jernbaneanlegg. Staten hadde i denne perioden mer enn nok med å finansiere de anleggene som allerede var i gang. Den elendige økonomien i landet hadde gjort det nødvendig å finansiere det meste av jernbaneutbyggingen med statslån. I 1884 utgjorde faktisk jernbanelånene mer enn tre fjerdedeler av den samlede statsgjelden på 109 mill. kr. Det var altså ikke grunnlag for nye jernbaneinvesteringer i 1880-årene.

I 1908 fikk vi en ny jernbaneplan. I denne inngikk en Sørlandsbane mellom Kongsberg og Flekkefjord.

Første verdenskrig forsinket gjennomføringen av denne planen. I 1923 vedtok derfor Stortinget en ny plan for videre jernbaneutbygging. Sørlandsbanen fra Neslandsvatn til Stavanger var med i denne planen, men linjevalget var avgjort mange år i forveien.

Privilegiene forsvinner og jernbanen kommer For å kunne forstå bakgrunnen for den store interessen for jernbaneutbygging på slutten av 1800-tallet, må vi se litt nærmere på kjøpstedenes spesielle status. Fra 1662 hadde kjøpstaden Kristiansand privilegier som ladestedene ikke hadde. Dette ga bl.a. borgerne i kjøpstaden enerett til å drive handel. På denne måten fikk borgerne i Kristiansand kontrollen med det meste av virksomheten i omlandet. Dette sikret byen større inntekter enn den ville hatt uten disse lovbestemte fordelene. Privilegiene hindret imidlertid vekst og utvikling. Framsynte folkevalgte sørget heldigvis for at ordningen ble avviklet. I 1857 fikk vi en lov som åpnet for at det kunne opprettes landhandler på landsbygda. Bøndene hadde etter dette ikke lenger plikt til å frakte varene sine til byen og omsette dem der. Byene innså nå at det var viktig å bygge ut kommunikasjonene mellom by og land for å sikre at produktene fra landsbygda kunne komme fram så effektivt og rimelig som mulig. Det ble en konkurranse mellom byene, og gode kommunikasjoner ble et av de viktigste konkurransefortrinnene. Det er på bakgrunn av denne utviklingen vi kan forstå hvorfor den første jernbaneutbyggingen skjedde mellom byene og omlandet, og ikke for å sikre kommunikasjonen mellom byer og landsdeler. I den første tiden ser vi det rundt hovedstaden der jernbanenettet dannet en ”vifte” fra byen og ut mot omlandet. På Sørlandet finner vi det samme mønsteret. Setesdalsbanen og Flakksvannsbanen (Lillesand-Flakksvann) ble begge åpnet i 1896.

Motivet bak begge anleggene var å sikre varetransporten, særlig tømmeret.

33

Hegermann bremset utviklingen Landet opplevde en sterk vekst i perioden fra 1850 til midt i 1870-årene.

Veksten var imidlertid sterkere i Arendal, Grimstad og Lillesand enn i Kristiansand. Arendal hadde i denne tiden landets største handelsflåte og en formue pr. innbygger som var fire ganger større enn i Kristiansand.

Det var flere grunner til dette, men en av dem var Hegermann som bl.a. eide Boen på denne tiden. Hegermann var nærmest enehersker i Tovdalsvassdraget. Familien var svært velstående. Velstanden bidro nok til at de manglet nødvendig drivkraft til å sette i gang nye tiltak. De var rett og slett fornøyd med tilstanden slik den var. Når et dominerende handelshus som Hegermann ikke var villig til å ta nye initiativ på bl.a. samferdselsområdet, virket det kvelende på hele distriktet. Andre ville nødig sette i gang nye store samfunnsbyggende tiltak uten at de dominerende handelshusene sluttet seg til. Vi kan derfor si at Hegermannfamiliens manglende motiv for nyskaping, satte hele Kristiansandsdistriktet tilbake i forhold til nabobyene. Wildfamilien som dominerte i Otravassdraget, bidro i samme retning.

Sørlandsbanen – by mot land Historien om sørlandsbanen er ikke bare beretningen om manglende nyskapingsevne hos lokale handelshus. Det er først og fremst historien om en intens dragkamp mellom by og land. Den langvarige tautrekkingen om valg av trase for sørlandsbanen, resulterte i at dette anlegget stadig ble utsatt og faktisk ikke ble åpnet fram til Kristiansand før i 1938. Sørlandsbanen er dokumentasjonen på hvordan mangelen på felles strategier resulterte i en ”ørkenvandring” som kan ha satt landsdelens økonomiske utvikling tilbake når vi sammenligner med andre regioner.

Sørlandsbanen, eller Vestlandsbanen som den het den gang, var med i den nasjonale jernbaneplanen fra 1875. Planen var at den skulle påbegynnes i 1876 og være ført fram til Kristiansand i 1888. Slik gikk det ikke. Vi fikk, som jeg har nevnt tidligere, en økonomisk stagnasjonsperiode, og den nasjonale jernbaneplanen ble lagt vekk. Samtidig var det en intens strid om trasevalget som gjorde det enkelt for våre folkevalgte å prioritere andre prosjekter i påvente av lokal enighet. I nærmere 40 år var det en intens dragkamp mellom by- og landområdene om hvor jernbanen skulle gå.

En av de fremste talsmennene for innlandslinjen var ordfører Jens Klepsland fra Vegusdal. Han kom også til å vinne kampen. På et møte i Arendal i 1908 ble det bestemt at innlandslinjen skulle velges. I 1912 begynte anleggsarbeidene ved Kongsberg, og i 1938 kom det første toget inn på 34

Fjordlinjen og Ålefjærlinjen. Mulige traséer for Sørlandsbanen gjennom Tveit.

35

stasjonen i Kristiansand. På togturen ble Jens Klepsland tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin innsats.

Jernbanen gjennom Tveit I 1874 sto det et innlegg i Christiansands Stiftsavis hvor det ble argumentert for å bygge en stambane mellom de store byene i Sør-Norge. Samme år vedtok Kristiansands Representantskap å oppnevne en lokal jernbanekomite. Komiteen fikk i oppdrag å arbeide for at det ble anlagt jernbane mellom hovedstaden og Kristiansand. I 1875 ble den nasjonale jernbaneplanen lagt fram. Vestlandsbanen var med i denne planen, og traseen fulgte kysten mellom hovedstaden og Kristiansand. Det var altså på det tidspunkt kystlinjen som ble ansett som aktuell.

Denne kystlinjen skulle gå gjennom Tveit, men det var flere forslag om hvilken trase som skulle følges mellom Flakksvann og Kristiansand.

23. mars 1896 søkte jernbanekomiteene i Kristiansand, Oddernes, Tveit og Birkenes Stortinget om et tilskudd på kr. 4 000,- . Pengene skulle brukes til å undersøke alternative linjeføringer for Sørlandsbanen mellom Kristiansand, Setesdalsbanen og Flakksvannsbanen, altså mellom Kristiansand eller Vennesla og Birkeland. I søknaden ble det framholdt at det vil være viktig å få gjennomført disse undersøkelsene for å kunne ta stilling til hvor Sørlandsbanen burde gå, og hvordan den kunne knyttes sammen med de to snart ferdige jernbanene i distriktet; Setesdalsbanen og Flakksvannsbanen.

Jernbanekomiteene ba spesielt om at følgende alternativer ble utredet: Ålefjærlinjen: Vennesla stasjon-Ålefjær-Flakksvann.

Fjordlinjen (også kalt Justneslinjen): Kristiansand-Justnes-KjevikFlakksvann.

Rosselandslinjen: Vennesla-Eikeland-Rosseland-Rugsland-Flakksvann.

Tveit jernbanekomité ønsket at det som en del av fjordlinjen, også ble undersøkt nærmere om traseen kunne legges mot Fauløyna (Hamresanden) og følge østsiden av Tofdalselva mot Birkeland. Argumentene for dette var å sikre en enklere tilknytning mot Høvåg.

Som grunnlag for søknaden til Stortinget, hadde Kristiansand jernbane36

komite oppnevnt en sakkyndig komite. Denne komiteen hadde vurdert mulige linjealternativer for Sørlandsbanen på strekningen mellom Kristiansand og Birkeland (tallene i parentes angir linjens lengde på strekningen Kristiansand-Hynnekleiv): Ålefjærlinjen (72 km) Fjordlinjen (59 km) Rosselandslinjen (71 km) Steinslandslinjen (70,5 km) Til sammenligning var Oggelinjen på denne strekningen 68 km.

Rosselandslinjen innebar at jernbanen ble lagt i en trase fra Vennesla og videre på sørsiden av Eikelandsvannet mot Rosseland. Fra Rosseland skulle jernbanen gå videre mot Raen eller Rugsland til Flakksvann.

Steinslandslinjen gikk lenger nord. Fra Grovane skulle linjen gå til Samkom og videre forbi Steinsland til Mollestad og Flakksvann.

Den sakkyndige komiteen anså Rosselandslinjen og Steinslandslinjen som uaktuelle og anbefalte at de ikke ble utredet videre. I tillegg til innlandslinjen (Oggelinjen), var det derfor Ålefjærlinjen og fjordlinjen som ble ansett som aktuelle.

Arbeidet som var utført av den sakkyndige komiteen ble gjennomgått av Chefen for Jernbaneundersøgelsen. Han anbefalte at det ble bevilget penger til videre undersøkelser av Ålefjærlinjen og fjordlinjen.

21. mai 1897 bevilget Stortinget kr. 3000,- til nærmere undersøkelser av linjen Kristiansand-Flakksvann og kr. 1000,- til undersøkelser av Ålefjærlinjen. Undersøkelsene ble foretatt av Jernbaneundersøgelsen i Norges Statsbaner sommeren 1897.

Ålefjærlinjen Ålefjærlinjen var opprinnelig lagt til grunn som hovedtrase for Sørlandsbanen, og linjen var faktisk stukket ut i terrenget. På det tidspunkt jernbanekomiteene i distriktet tok initiativ til å utrede nye alternativer, var imidlertid Oggelinjen lansert som et nytt hovedalternativ. Oggelinjen var 4 km kortere og også billigere enn Ålefjærlinjen. Det var Oggelinjen som vant 37

fram til slutt, men det kan likevel være interessant å få litt nærmere innblikk i de vurderinger som ble gjort av de ulike linjealternativene gjennom Tveit.

Den sakkyndige komiteen, som var oppnevnt av Kristiansand jernbanekomite, utredet Ålefjærlinjen som ett av hovedalternativene gjennom Tofdal. Linjen var vurdert tidligere, men Jernbaneundersøgelsen presenterte et alternativ som var litt justert i forhold til det opprinnelige. Linjen tok av fra Vennesla stasjon og gikk inn i tunnel gjennom Piningen. Tunnelen skulle munne ut ved gården Dalane mellom Vennesla og Ålefjær. Herfra gikk linjen videre til Ålefjær og krysset utløpet av Bjåvann i et brospenn på 30 m med 11m høye brokar. Mellom Bjåvann og Farvannet ville jernbanelinjen krysse veien mellom Ryen og Ålefjær. Veien var her forutsatt lagt i undergang. Den sakkyndige komiteen pekte på at det var aktuelt å føre jernbanen på begge sider av Farvannet. Ved å senke Farvannet 10 meter kunne det imidlertid etableres en gunstig linjeføring på sørsiden av vannet. Det var denne linjen Jernbaneundersøgelsen anbefalte. Linjen var opprinnelig tenkt ført mot Ryenskryssest og videre oppover vestsiden av dalen. Elva skulle krysses ved Mollestad. Fra Flakksvann skulle jernbanen følge østsiden av dalføret videre nordover. Ved Gauslå ville Tofdalslinjen møte det eldre hovedalternativet som var planlagt langs Ogge.

Det er interessant å merke seg at Jernbaneundersøgelsen var opptatt av hvordan linjen skulle legges forbi Ryen. Det ble derfor foreslått å la linjen gå fra Smålettene ned til Ryen og videre herfra forbi Jordfald og Skjerpe til Tveit kirke. Den foreslåtte linjen ned mot Ryen var 610 m lengre enn den opprinnelige forbi Ryenskrysset, og hadde også en mindre gunstig profil. Jernbaneundersøgelsen la imidlertid vekt på at den lengste linjen ville gi en langt bedre lokalisering av en stasjon for ytre del av Tofdalen.

Jeg antar også at Jernbanekomiteen i Tveit presset på for en slik løsning.

Hvor skulle så stasjonene være på Ålefjærlinjen? Det var forutsatt en holdeplass ved broen over utløpet av Bjåvann. Den eneste stasjonen var planlagt på Ryen. På Boen var det i det opprinnelige forslaget planlagt en stasjon. Jernbaneundersøgelsen foreslo imidlertid at dette anlegget ble redusert til en holdeplass med skiftespor og lasteplattform. Bakgrunnen for denne endringen var at det bare var 3,6 km til Ryen stasjon. Det ble derfor ikke ansett nødvendig med en egen stasjon på Boen. Den neste holdeplassen var foreslått på Raen. Dette var den eneste mellom Boen og Birkeland.

38

Fjordlinjen Det var tidligere utredet en linje for Sørlandsbanen som gikk fra Kristiansand, forbi Gill og Ålefjær til Ryen. Denne ble forkastet da det ble vedtatt å bygge Setesdalsbanen. Fjordlinjen innebar imidlertid en ny og dristig løsning. Helt ny var likevel ikke tanken. Da veianlegget Aabel-ÅlefjærKristiansand var under behandling i begynnelsen av 1850-årene, ble det faktisk framsatt et ønske fra Tveit om å få utredet mulighetene for å krysse fjorden mellom Kjevik og Justnes. Det ble ikke fulgt opp, da kostnadene ble ansett som uakseptable.

Etter planen skulle fjordlinjen følge Setesdalsbanen opp til Grim. Derfra skulle den gå i tunnell gjennom Baneheia og videre i bro over Otra.

Jernbanelinjen skulle føres bak Gimle gård, over Gimlemoen og bak Oddernes kirke mot Bjørndalen. Herfra skulle den legges på vestsiden av Vollevannet og følge veien videre mot Ålefjær. Ved Justnes skulle linjen legges mot Topdalsfjorden. Det var kryssingen av Topdalsfjorden som var det virkelige dristige i dette forslaget. Linjen skulle legges på fylling mellom Justnesøya og Kjevik. Toppen av fyllingen skulle ligge 3 m over vannspeilet. Det var også behov for en mindre fylling mellom fastlandet og Justnesøya. I sundet mellom Justnesøya og Børresholmen skulle det anlegges svingbro med 30 m åpning. Det var nødvendig for ikke å sperre for skipstrafikk mot Ålefjærfjorden. I dette sundet skulle det også mudres ned til 7 m dyp. Det var i tillegg til denne åpningen, forutsatt mindre åpninger for robåter langs fastlandet på begge sider av fjorden.

Det var Statens Havnevæsen som hadde undersøkt mulighetene for å krysse Topdalsfjorden. Mellom Børresholmen og Kjevik har fjorden en bredde på 900 m, med et største dyp på 31 m. Det er imidlertid bare et mindre parti av fjorden som har disse dybdeforholdene. Hoveddelen av fyllingen skulle legges over Kjevikgrunnen hvor vanndybden ikke er mer enn 1,0-1,5 m. Steinmassene til fyllingen skulle etter planen tas fra fjell på begge sider av fjorden. Løsmassene skulle hentes fra Kjevik, bl.a. de massene som måtte fjernes i den planlagte jernbaneskjæringen fra fjorden opp mot slettene på Kjevik.

Fra Kjevik skulle linjen gå opp til Ryen. Herfra skulle den følge samme trase som jeg har beskrevet foran. Det var planlagt stasjoner på Ryen og Flakksvann. I tillegg skulle det være holdeplasser på Gimlemoen, Justnes, Boen og Raen.

39

Fjordlinjen var kostbar Fjordlinjen var beregnet til å koste kr. 4.112.800,- på strekningen mellom Kristiansand og Flakksvann. Fjordkryssingen alene var beregnet til kr.

700.000,-. Det var en formidabel pengesum i 1897. Ålefjærlinjen var kostnadsberegnet til kr. 2 922 400,-. I tillegg til fjordkryssingen, var også den kostbare brokryssingen over Otra medvirkende til at fjordlinjen ble svært kostbar. Til sammenligning var Oggelinjen ca. kr. 350 000,00 billigere enn Ålefjærlinjen.

Gode argumenter for Tofdalslinjene Kostnadene talte ikke for Tofdalslinjene. Det ble imidlertid argumentert sterkt for disse linjene ut fra andre forhold. Oggelinjen skulle gå gjennom tynt befolkede områder hvor det var begrenset grunnlag for lokal trafikk.

Tofdalslinjene ville betjene et langt større befolkningsgrunnlag, og dermed gi grunnlag for en betydelig lokal trafikk. I en avisartikkel i Fædrelandsvennen i mai 1896, ble det anslått at opptil 5.200 personer i herredene Tveit, Birkenes, Herefoss, Mykland, Vegusdal og Åmli ville benytte jernbanen. Det tilsvarende anslaget for Oggelinjen var 3.200 personer.

Det ble også framholdt at Tofdalslinjene ville være langt gunstigere for næringsutviklingen i distriktet. Det ble pekt på at linjene ville gå gjennom landsdelens beste skogområder. Tofdalslinjene ville også gjøre det langt enklere å utnytte de mange vannfallene i Tovdalsvassdraget til kraftproduksjon. Det er interessant å merke seg at Kristiansand jernbanekomite gikk sterkt inn for Tofdalslinjene.

Hvorfor kom ikke jernbanen til Tveit?

Tilhengerne av innlandslinjen var dyktige agitatorer. De argumenterte sterkt for dette linjevalget og hadde også forsvarsledelsen på sin side.

Forsvaret mente linjen ikke på noe sted burde føres nærmere kysten enn 30 km, og frarådet på det sterkeste å føre jernbanen inn til Kristiansand sentrum. Kristiansand måtte selv gå inn med store pengesummer for å få jernbanen inn til byen. Det var imidlertid distriktspolitiske hensyn som ble utslagsgivende for det endelige valget. Det ble pekt på at byene var knyttet sammen gjennom kysttrafikken og slik sett hadde tilfredsstillende kommunikasjon. Det er jo også verd å merke seg at den sterke rederinæringen mange steder var motstander av en kystlinje. De anså jernbanen som en farlig konkurrent til kystbåtene. Det ble hevdet at innlandet var avhengig av en jernbane både for å sikre kommunikasjonen og som grunnlag for videre næringsutvikling og vekst. Byene skulle tilgodeses gjennom bygging av sidebaner mellom Sørlandsbanen og byene. Tragisk nok var 40

det innlandslinjen som ble valgt. Sørlandsbanen kom også for sent til å få avgjørende betydning for næringsutvikling og vekst i innlandskommunene. Kort tid etter at Sørlandsbanen ble åpnet, brøt annen verdenskrig ut.

Vi fikk en femårig stagnasjonsperiode. Da landet skulle gjenreises etter krigen, hadde allerede bilen kommet for å bli. Den veksten som jernbanen hadde gitt grunnlag for i andre landsdeler, kom aldri langs Sørlandsbanen.

Bilen hadde overtatt.

Etterord Denne artikkelen bygger bl.a. på dokumenter som Frithjof Johan Ruud har gitt Tveit Historielag. Han fortjener en særlig takk for å ha framskaffet dette verdifulle kildematerialet. Jeg vil også rette en takk til jernbaneentusiasten Frank Seland og fhv. regiondirektør Oddvar Hodne i NSB. Begge har gitt verdifulle opplysninger om jernbanehistorien på Sørlandet.

Alt i byggevarer

ÅPENT: Man.–fre. 9–17 ● Tors. 9–19 ● Lørdag 9–14 Toppdalsveien 112, 4658 Tveit Telefon 38 11 87 00 - Telefax 38 11 87 06 41

Vinterhjul VINTERDEKK OG KOMPLETTE HJUL Vent ikke til snøen faller.

Gode priser og vinterhjul nå!

Kjente merker.

Pigg eller piggfritt: Også gode priser på restlager sommerdekk.

Fagmessig montering og balansering.

HEROS DEKKSENTER AS NYE TEGLVERKSVEI 17 - KRISTIANSAND - TELEFON 38 14 41 40

BUEMOEN MØBELFABRIKK 4658 TVEIT - TELEFON 38 06 34 24 - 94 58 15 77

STOPPING - LAKKERING REPARASJON - BÅTPUTER

42

Fra formannskapslovene til storkommune Av Beint Foss I perioden mellom innføringen av formannskapslovene i 1837 og Tveits siste dag som egen kommune, 31. desember 1964, blei det til sammen innsatt 33 ordførere i bygda. Fordi noen satt i vervet flere ganger etter avbrudd, er antallet personer som har bekledd ordførervervet i Tveit bare 26 – alle menn.

Tveit kommunestyre ca. 1955: Fra venstre: Unhammer, Roald Tvedt, Karl Benestad, Tønnes Suvatne, Andreas Holbek, Ester Scharnins, Birger Isaksen, Hans Ommedal, Ring Tonstad (kommunejkasserer), Gangsaa (kommuneansatt), Finn Bordal og Tollef O. Drangsholt.

43

Den av Tveits ordførere som satt lengst i vervet, var Ole T. Eieland, med 22 år uten avbrudd. På andreplass kommer Karl M. Knutsen som blei valgt til ordfører 4 ganger etter avbrudd. Han blei valgt første gang i 1920 og siste gang i 1945 – til sammen 14 år som ordfører.

Tveits aller siste ordfører var Ivar Opdahl. Han var en relativt ung mann da han tiltrådte ordførervervet i 1963 og er den eneste av de 26 som fortsatt er i live.

NB: De tre ordførerne som har fått mer fyldige biografier, er nokså tilfeldig valgt av meg. Jeg kommer sikkert til å lage flere til seinere årsskrift, men leserne oppfordres også til lage biografier over ordførere eller andre kjente personer fra Tveit. De vil i første omgang bli presentert i årsskriftet, men kan kanskje seinere inngå i den planlagte «Tveitbiografien».

Ordførere i Tveit 1837–1965:

Tveits første ordfører Johan Jørgen Broch.

Ordfører fra 1838 til 1843.

Født: 1803.

Død: 1861.

44

Bilde finnes ikke

Bilde finnes ikke

Ordfører fra 1844 til 1856 og 1845 til 1857.

Daniel G. Timenes.

Født: 1803. Død: 1863.

Ordfører fra 1844 til 1856 og 1845 til 1857.

Lars T. Litander.

Født: 1795. Død: 1881.

Ordfører fra 1850 til 1853.

Jørgen Gunnufsen Drangsholt.

Født: 1802. Død: 1884.

Jørgen Gunnufsen Drangsholt blei valgt til Tveits 4. ordfører i 1850, og satt i vervet til 1853. Jørgen var sersjant – seinere kommandersjersant – og fra 1825 dessuten bruker og eier av den gården som nå er br.nr. 11 på Drangsholt. (Drangsholt-myra. Det bruket som Bjørn Drangsholt eier nå) På dette bruket blei han også født, og bodde der hele sitt liv. Men faren, Gunnu Osmundsen, som kjøpte bruket i 1800, var fra Mosby i Oddernes (f.1754) og der var flesteparten av Jørgens søsken født. Mora het Aase Andersdatter (f.1766) I 1832 blei Jørgen Gunnufsen gift med Anne Malene Pedersdatter (1802-1885). Også hun var fra Drangsholt. I perioden 1833 til 1850 fikk de til sammen 7 barn og har i dag mange etterkommere, men ikke på bruket der de bodde. Det ble solgt ut av slekta i 1902.

45

Ordfører fra 1854 til 1855.

Christian J. Drangsholt.

Født: 1820. Død: 1904.

Ordfører fra 1858 til 1861.

John Tellefsen Strømme.

Født: 1813. Død: 1875.

Ordfører fra 1862 til 1863.

Johannes Rosenvold Andersen.

Født: 1809. Død: 1892.

46

Ordfører fra 1864 til 1865.

Ole Bærli, Dønnestad.

Født: 1809. Død: 1892.

Ole Johnsen Bærli Dønnestad. f 14.september 1823 på gården Hårtveit i Grindheim.. Foreldre: John Torgiussen Haartveit (1799–1845) og Susanna Olsdatter Foss (1799–?), fra Foss i Kvås. Bærlinavnet hadde han fra Landvik, hvor kona, Trine Birgitte Øvensdatter (1824–?), var fra. De ble gift i 1849 og bodde på Bærli i 10 år før de kom til Dønnestad i 1859. Ole og Trine Birgitte fikk 6 barn og har i dag mange etterkommere på Dønnestad – og ellers vidt omkring.

Ole Bærli Dønnestad blei valgt til Tveits 8. ordfører i 1864. Ordførervervet hadde han bare i 1 år, men det er verdt å merke seg at han ikke hadde bodd mer enn 5 år i den nye heimbygda si, da han blei valgt. Han var ellers aktiv i andre offentlige sammenhenger som mangeårig medlem av Herredsstyret. I 1874 var han blant stifterne av Tveit Sparebank og fra samme år, medlem av bankens først styre. Ole Bærli Dønnestad døde i 1905.

Bilde finnes ikke Ordfører fra 1868 til 1869.

Nils Andersen Borgen.

Født: 1819. Død: 1893.

Bilde finnes ikke Ordfører fra 1866 til 1867 og 1878 til 1879.

Knud A. Bjelle.

Født: 1820. Død: 1904.

Ordfører fra 1870 til 1871.

Aage G. Dønnestad.

Født: 1833. Død: 1886.

47

Ordfører fra 1872 til 1873.

Knud A. Aalefjær.

Født: 1837. Død: 1893.

Ordfører fra 1874 til 1877.

Christiann Gundersen Ve. Født: 1823. Død: 1898.

Ordfører fra 1880 til 1885.

Theodor Stausland.

Født: 1842. Død: 1910.

Ordfører fra 1886 til 1887.

Torjus T. Dønnestad.

Født: 1844. Død: 1930.

48

nar. Der var han – med avbrudd av et år som lærervikar på Mosfjellheia i Birkenes – elev til 1870, da han tok sin eksamen og var ferdig utdannet lærer.

Samme år kom han til Tveit som konstituert lærer i Hamre, Ve og Justvik kretser. Året eter blei han tilsatt som fast lærer i Drangsholt krets. I den stillingen var han til han måtte trekke seg fra læreryrket av helsemessige årsaker i 1895. Fra 1875 til han døde i 1930, var han dessuten eier og bruker av br.nr.20 på Drangsholt, fra 1883 også br.nr.

10. (Det er det bruket som Oddmund Wiig hadde i mange år og som nå er overtatt av sønnesønnen Rune.)

I 1878 blei Ole Eieland gift med Marie Knudsdatter (1837–?) fra Vigmostad. De fikk to barn: Marie f.1879 og Tarald f. 1881.

Ole T. Eieland er uten tvil en av Tveits mest «offentlige» personer gjennom tidene: Utover ordførervervet, som alt er nevnt, var han i 1874 med å starte Tveit Sparebank. Helt fra starten og fram til 1924 var han medlem av bankens forstanderskap, hvorav 14 år som formann. I 29 år var han dessuten medlem av skolestyret, og i 18 år var han revisor for Lister og Mandal amts overformynderi.

Ordfører fra 1888 til 1910.

Ole T. Eieland.

Født: 1843. Død: 1930.

Ole Taraldsen Eieland, lærer og bonde, blei valgt til Tveits 16. ordfører i 1888, og satt i vervet helt til 1910. Han kom dermed til å bli den av Tveits ordførere med lengst funksjonstid – hele 22 år.

Ole Eieland blei født på gården Eieland i Iveland i 1843, men familien flytta samme år til nabogården, Nedre Fjermedal, for så etter noen år å komme tilbake til Eieland igjen. Foreldrene var Tarald Olsen Eieland (1809–1856) og Marie Gundersdatter Eieland (1807–?)

I 1860 kom Ole Eieland som 13åring til Mollestad i Birkenes som tjenestegutt, men 7 år seinere, i 1867, finner vi ham på Holt semi49

Ordfører fra 1911 til 1913.

Jakob Foss.

Født: 1855. Død: 1918.

Ordfører fra 1914 til 1919.

Cay Hegermann.

Født: 1861. Død: 1926.

Ordfører fra 1920 til 1922, 1926 til 1931, 1938 til 1942 og1945 til 1948.

Karl M. Knudsen.

Født: 1885. Død: 1951.

Ordfører fra 1923 til 1925.

Gunnar Dønnestad.

Født: 1878. Død: 1953.

50

Ordfører fra 1932 til 1934.

Olav Lømsland.

Født: 1883. Død: 1973.

Ordfører fra 1935 til 1937.

Petter Nygård.

Født: 1888. Død: 1952.

Ordfører fra 1943 til 1944.

Bernhard Ryen.

Født: 1881. Død: 1955.

Ordfører fra 1888 til 1910.

Torgeir Tveit . .

51

Ordfører fra 1963 til 1964.

Ivar Opdahl.

Født: 1929.

Ordfører fra 1959 til 1962.

Hans Omedal.

Født: 1919. Død: 1984.

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

9.

10.

11.

12.

14.

15.

16.

17.

18.

19.

20.

Johan Jørgen Broch 1838–1843 Daniel G. Timenes 1844–1856 og 1845–1857 Lars T. Litander 1844–1856 og 1849–1857 Jørgen Gunnufsen Drangsholt 1850–1853 Christian J. Drangsholt 1854–1855 Lars T. Litander 1856–1857 John Tellefsen Strømme 1858–1861 Johannes Rosenvold Andersen 1862–1863 Ole Bærli, Dønnestad 1864–1865 Knud A. Bjelle 1866–1878 og 1867–1879 Nils Andersen Borgen 1868–1869 Aage G. Dønnestad 1870–1871 Knud A. Aalefjær 1872–1873 Christian Gundersen Ve 1874–1877 Knud A. Bjelle 1878–1879 Theodor Stausland 1880–1885 Torjus T. Dønnestad 1886–1887 Ole T. Eieland 1888 –1910 52

21.

22.

23.

24.

25.

26.

27.

28.

29.

30.

31.

32.

33.

Jakob Foss 1911–1913 Cay Hegermann 1914–1919 Karl M. Knudsen 1920–1922, 1926–1931, 1938–1942, 1945–1948.

Gunnar Dønnestad 1923–1925 Karl M. Knudsen 1926–1931 Olav Lømsland 1932–1934 Petter Nygård 1935–1937 Karl M. Knudsen 1938–1942 Bernhard Ryen 1943–1944 Karl M. Knudsen 1945–1948 Torgeir Tveit 1949–1958 Hans Omedal 1959–1962 Ivar Opdahl 1963–1964

● TRYKKSAKER ● Brosjyrer ● Bøker ● Aviser ● Tidsskriftredaksjon ● Annonseutforming

trykk og reklame

Tlf. 38 02 19 12 - Fax 38 02 16 12 Henrik Wergelands gt. 50B - Pb. 384, 4664 Kristiansand E-brev: grafisk.partner@broadpark.no 53

Kirkeveier i Tveit Av Erik Peersen Midt-Agder Friluftsråd

og Frans-Arne Stylegar Vest-Agder Fylkeskommune Det følgende er utdrag av rapporten «Tiltak i kulturlandskapet» utgitt i 2002. Utdraget er foretatt av årsskriftredaksjonen.

I forbindelse med prosjektet «Tiltak i kulturlandskapet» knyttet opp mot Tveit Prestegård, ble Midt-Agder friluftsråd bedt om å ta et medansvar for gamle ferdselsveier. Vest-Agder fylkeskommune v/ Frans-Arne Stylegar, har vært medspiller i dette prosjektet. Vi har foretatt befaringer, samlet inn data og bearbeidet disse, og presenterer resultatene i vedlagte rapport. Vi har konsentrert oss om de såkalte «kirkeveiene». Flere av disse veiene har fra gammelt av vært benyttet som ferdselsårer mellom bygdelag, og mellom kysten og innlandet.

Kartmateriell Kirkeveiene er tegnet inn på et kart satt sammen av turkart Tveit og Randesund (hovedkartet). Vi viser også til tilleggskartene betegnet kart 1, 2, 3, 4 og 5 med spesielle opplysninger. (Disse er det av tekniske årsaker ikke mulig å gjengi i årsskriftet.)

Betegnelsen «vei» er egentlig misvisende, da disse gamle ferdselsveiene oftest var stier der folk gikk til fots eller rei til hest. Det er båret mange tunge bører på slitne rygger langs disse veiene, som også hadde funksjon som ferdselsårer mellom bygdelagene.

Enkelte steder kan vi finner vi rester etter fysisk tilrettelegging, men som oftest fulgte ferdselsveiene naturlige drag i terrenget. På steder for det var løsmasser i bunnen, ble det etter hvert dannet dype renner i terrenget, såkalte huleveier. Gjengroing og andre naturinngrep fører nå til at disse gamle veidragene forsvinner, og viktige kulturlandskapselementer blir dermed borte.

54

Tveit Historielag og privatpersoner har tatt initiativ til å rydde og merke noen av disse stiene. Vi håper dette arbeidet vil fortsette. Ålefjær kirkevei Tradisjonen sier at det skal ha vært en kirkevei fra Ålefjær over heidraget mellom Farvannet og Ålefjærfjorden. Navnet Kirkeheia viser at det fantes en slik forbindelse. Stien skal ha gått mellom Store og Lille Ålefjærtjønn.

Vi har vært i kontakt med Sven Ålefjær som kan huske at hans bestemor fortalte om en likferd over Ålefjærheia til Tveit kirke. Sven Ålefjær mener at kirkeveien kom ned fra heia i østenden av Farvannet. Her ligger det en tydelig vei i dag.

Torfinn Hageland, som har arbeidet med gamle ferdselsveier, har lett etter stien over Ålefjærheia, men ikke funnet særlig tydelige spor. Vi har også befart det meste av området. Hogst og nye traktorveier har slettet mange spor. Men det er tydelige spor etter en gammel driftsvei som kommer forbi Borgeheia ned til Bøen.

Eller var nok den vanligste kirkeveien fra Ålefjær båtleia langs fjorden og opp elva til kirka. Betegnelsen «Ålefjærporten» ved Tveit kirke sier vel sitt om det. Man rodde nok også Farvannet. Om vinteren ble hest og slede foretrukket, for dem som hadde anledning til det.

Lømsland kirkevei fra Lømsland, Bjelle og Klepp Notat fra Ole Verner Wennerberg «Kirkeveien følger skogsbilveien fra Bjelle innover forbi Laksemyr inn til Helleren. På denne strekningen skal det være noen små avvik i forhold til bilveien, men jeg kjenner ikke til disse i detaljer. Fra Helleren går stien opp Ytre Kleivane og følger så omtrent byttet mellom Klepp og Bjelle frem til Ormestadmyra og Hjuringfallet. Ved Hjuringfallet ligger en stein som tidligere sto oppreist.

Steinen skal ifølge et gammel sagn være minnestein over to hjuringer (gjetergutter) som drepte hverandre der. Videre går stien over Lømslandsheia frem til der hvor den store kraftlinja går ned av heia østover mot Tveit kirke. Nå kjenner jeg ikke stien videre, men jeg håper å få greie på mer siden.»

Flere steder hvor det er løsmasser i grunnen, har kirkeveien karakter av hulvei. Som nevnt er det foreløpig noe usikkert hvordan kirkeveien gikk over Brattevollheia.

De gamle kartene tyder på at kirkeveien kan ha gått ned mot Rundemoen ved Ryen og deretter fulgt gamle veifar mot Tveit kirke. Men dette er ikke den beineste veien. Det er flere gamle stier i dette området. En som er lett 55

å ferdes på, svinger innom Skredderhelleren før den går utfor heia og kommer ned i svingen mellom Bakken kalkverk og Prestebekken.

Hele strekningen er befart av Midt-Agder Friluftsråd sammen med Wennerberg.

Erkleiv Kirkevei Se kart 1 og 2 i tillegg til merket løype på turkart Tveit/Randesund.

Notat fra Ole Verner Wennerberg.

«Kirkeveien fra østre Erkleiv skal ha fulgt nåværende bilvei opp til Erkleiv myrer. Derfra gikk den rett sydover til Bruliskodet, videre ned til Kleivane og Krossen. Dette stykke er ombygd til en kjerrevei som gikk til Svaland. Denne kjerreveien møttes da med den gamle Postveien på Krossen, og ble nok bygd da Postveien ble tatt i bruk. I fra Vestre Erkleiv har jeg hørt at det muligens gikk en sti ned Tronsteane, videre ned til Aslaksdal i Kleivan, og møttes med den andre stien der.

Fra Krossen gikk kirkeveien forbi Stølekjerrane og ut Tveidvannsdalen.

Denne stien er ryddet og merket og opptegnet på turkart Tveit.

Det finnes for øvrig et gammelt sagn om et brudefølge fra Erkleiv. Jeg tror at bruden druknet i Tveidevannet, men jeg kan ikke detaljene om dette.»

Vi viser også til vedlagte artikkel hentet fra «BLI KJENT - 50 Turer i Kristiansandsregionen».

Den gamle ferdselsveien mellom Krossen og Erkleiv gikk videre vestover gjennom Asjersdal, forbi Øygarden over til Eikeland i Vennesla. Herfra gikk den ned til Venneslafjorden hvor det var ferjemuligheter over til Drivenes. Langs denne veien gikk det store fedrifter. Ved Krossen fulgte driftene Postveien østover forbi Foss til markedene i byene langs kysten.

Brennevand Kirkevei Notat fra Ole Verner Wennerberg.

«Kirkeveien starter i tunet på Brennevann og går rett sydover. Den gikk på vestsiden av det store drivhuset som står der i dag, mellom drivhuset og fjellet. Det er nokså ufremkommelig her nå. De som ønsker å gå stien i dag, bør gå på stien på austsida av drivhuset. Stien går videre i rett linje over Brennevannsmyrene. Dette er gammel dyrka mark som var i bruk til ut i 1960-årene.

Herfra går stien opp Kirkedalen. På toppen av bakken krysser vi en liten bekk, hvor det stod ei gammel løe tidligere. Den var iallfall intakt til litt ut i 1960-årene. Hermann Skådane har alltid hørt at denne løa ble bygd i 1887, samme år som hans far Johann Skådane ble født.

56

Fra den lille bekken og innover er der flere små jordlapper som ble dyrket av Johan Skådane i 1930-årene. Disse er nå helt tilgrodd. Rett før det innerste, største jordet stod der et reisverkløe som ble bygd i forbindelse med dyrkingen, men den er også rast i sammen nå.

Veien går videre opp en liten bakke, over Kirkeheia og så ca. 100 meter før kjerreveien møter Postveien. Her gikk det før en sti (snarvei) ned til høyre. Denne stien er helt tilgrodd i dag, men jeg kan godt huske når den var i bruk. Denne stien (snarveien) ble kalt Kirkestien. Hele denne strekningen fra Brennevann til Postveien ble en gang på 1800-tallet ombygd til en kjerrevei.

Kirkeveien følger Postveien vestover et lite stykke, så svinger den skarpt til venstre (sydover) og går opp dalen ved kalkgruva. Deretter krysser stien Krossmyr, deretter Åneskaumyr, Flislavkjærrane og går ut Barlindalskleiva ned til Barlindalen.

Nå er jeg ikke kjent lenger, men Hermann Skådane (f. 1930) som er godt kjent i området, mener kirkeveien gikk i nærheten av Ufredskjærrane og forbi Torsteins Heller og Guritjønn, men han er ikke helt sikker.

Torstein Sørtveit (f. 1939), gikk som gutt sammen med sin bestemor Barbra Brennevand (f. 1880 på Brennevann) over til heia til Tveit kirke for å stelle familiegraver. Han mener de gikk i nærheten av Guritjønn. Det navnet kan ha festet seg, for der er også Guritjønn på Brennevann.

Etter en prøvetur 30. august 2001 av undertegnede sammen med Erik Peersen og Tom Egerhei, fant vi vel ut at traséen over toppen av Sandnesheia og forbi Heietjønn ned Moldkleiva ved Fjernhjelpleiren antakelig må være en mer lettgått rute.

Stien ned kleivane har flere steder tydelig karakter av hulvei».

Usikkerheten i trasé fra Sandnesvannet og sydover har vi anført på kartet.

Vi fant ikke noen god sti opp fra Barlindalen til Sandnesheia, så det er mulig at kirkeveien gikk om Guritjønn. Det er rester etter en gammel ridevei/ferdselsvei i vestenden av Sandnesvannet. Denne strekningen bør befares.

Foss kirkevei Notat fra: Beint Foss.

Når fossefolk skulle til kirka – før veienes tid – hadde de to valg: De kunne enten ta seg utover elva til Sandnes eller Kråkebua og følge landet derfra, eller de kunne gå over land helt fra Foss. Når elva i det hele tatt trekkes fram som en mulighet her, så er det fordi strake veien over land, langs elvebredden mellom Foss og Sandnes, er ganske uframkommelig. Men også elva bød på problemer på grunn av sterk strøm rundt Sandnesholmen 57

og vanskelige isforhold vinterstid. Og det er veien over land som regnes for å være den tradisjonelle kirkeveien fra Foss. Men den gikk altså ikke langs elvebredden hvor det var det umulig å ta seg fram.

For å komme utenom de stupbratte Kjerringfjellene, gikk den gamle kirkeveien fra Foss i en bue innover i skogen. Fra gårdene på Foss fulgte den omtrent samme trassé som dagens bilskogsvei til oppunder Hengefossen. Der krysset den Rosshavbekken og gikk så bratt opp heia rett ved fossen til Iverste. Derfra var terrenget ganske lett over til Sandnes og videre utover.

Denne veien har nok vært mer enn en sti og det er gjort en del arbeid på den for å lette framkommeligheten. Likevel har den nok mest vært å regne for en ride- og gangvei, men det blir hevdet at den til nød også lot seg trafikkere med hest og karjol. Ennå i våre dager er rester etter veien er tydelig flere steder. Og særlig er oppstigningen ved Hengefossen verd å ta nærmere i øyesyn.

Postveien Fra gammelt av gikk det en ridevei langs østsiden av Tofdalseleva over Drangsholt, forbi Boen og Knarestad og videre ut til Hamre, Ytre Strømme eller Torsvig. Det var ofte isforholdene som avgjorde hvor folk og post ble fraktet over fjorden. Fra midt på 1600-tallet begynte Postverket å føre posten langs denne ruta.

Fra 1796 til 1798 ble det bestemt å bygge en ny postvei på vestsiden av Tofdalselva, nå som kjørevei, og ferje mellom Kjevik og Gjustnes. Postveien gikk forbi Tveit kirke.

Men ferjestrekningen over fjorden ble ofte hindret av vanskelige isforhold. I 1801 ble det derfor vedtatt at postveien skulle legges over heiene gjennom Fosse daler og rundt Ålefjær.

Postveien ble selvsagt benyttet når folk skulle til kirke.

Drangsholt kirkevei Kilde: Beint Foss.

For å komme til kirkes fra Drangsholt var en nødt til å krysse elva. Nokså sikkert har det skjedd fra Presthola og over til Sandnes eller Kråkebua.

Derfra har en så fulgt land ut til kirka. Stedet der Drangsholtfolk tok seg over elva, ligger et godt stykke utenfor Sandnesholmen, og der flyter elva ganske rolig. Men om vinteren kunne det være et problem, for isforholdene er vanskelige på dette stedet. Dessuten var det vel nokså vanskelig å få med seg en hest i en liten robåt, så folk fra Drangsholt var nok henvist til å gå på sine egne bein når de skulle søke til Guds hus.

58

Navnet Presthola bærer forresten en annen kirkelig historie i seg, men da gikk trafikken den andre veien. Det var nemlig her presten i Tveit krysset elva når han skulle holde messe i Birkenes kirke, som var annekskirke under Tveit helt fram til 1905. Om presten hadde en stor båt, slik at han kunne bringe med seg en hest til å ri på, eller om noen stilte med hest i Presthola, vites ikke, men det er lite trolig at presten gikk på sine bein fra Drangsholt til Birkenes kirke!

Studeid kirkevei Kilde Osmund Dønnestad.

Fra Gamle Studeid gikk kirkeveien langs høydedraget på østsiden av Karlsvannet forbi Graskjerr og Skåtmyr. Ved Øygardsmyr traff stien sammen med kirkefolk fra Nye Studeid, Eskildsplassen, Spelemannsplassen og Hauglandshytta. Veien gikk videre over Hessmyr, forbi Karlsmonsava, ut Store Karlsdalen. Ved Pers Have dreide veien mot vest og passerte Flegeplassen før den gikk ned til allmenningen på Øvre Dønnestad. Herfra måtte kirkefolket få båtskyss over til Prestebrygga ved Tveit kirke.

Gamle Studeid har vært fast bosted fra 1812 fram til 1923. Her var gårdsdrift med husdyr til omkring 1900. Stedet ligger omtrent midt mellom Tveit og Høvåg og var ofte besøkt av Tveit- og Høvågfolk.

Kirkevei fra Vråls Øygard Notat fra: Osmund Dønnestad.

Gamle kart viser ferdselsveier mellom Isefjær og Kvåse over mot Tveit.

Dette var viktige veier mellom innlandet og sjøen. Fra Isefjær var det kort over til Vråls Øygard. Plassene Vråls Øygard og Nordkjerr sognet til Tveit kirke. Det samme gjorde de som bebodde hustuftene i Dahlefærden. Kirkeveien drog seg mot vest gjennom Biskopkjerr og over den smale tangen mellom Gjembutjønn og Krogvannet.

I vestenden av Krogvannet gikk veien rundt Grunnetjønn, i kanten av Grimsmyra, over Dønnestadmoen og videre til ferjestedet på Dønnestad.

Kirkeveien har antakelig også vært benyttet som Postvei.

Kirkevei fra Olas Øygard Notat fra: Osmund Dønnestad.

Fra Olas Øygard gikk kirkeveien i det markerte daldraget vestover forbi Heljestjønn og mellom Tvitjønnane. Ved den største av Tvitjønnane er det rester etter en gammel veitrase under brattheia på nordsiden av tjønna.

Veien gikk videre rundt Frøtjønn og over Dønnestadmoen, forbi Flekken og bort til ferjestedet på Øvre Dønnestad.

59

Det var ikke lang gange fra Olas Øygard østover til Vråls Øygard og videre til sjøen ved Isefjærfjorden.

Kirkeveier fra Øvre Randesund Kilde: Teodor Timenes og Osmund Dønnestad.

Gårdene nord for Drangsvann, samt Benestad og Sommerro (Poddestøl) hørte til Tveit kirkesogn inntil 1860. Kirkeveien herfra til Tveit kirke gikk nok både sjøveien og over land. Ofte var turen til og fra kirka både lang og strevsom.

Et brevsitat fra 1850-årene i Randesund sier det slik: «Vinterstid var det nesten umulig å komme til kirke i Tveit. Om sommeren rodde vi til Kjevik. Var det storm, måtte vi ta over Drangsvann, opp om Timenes, over Bjørndalen med kratt og fen».

De farende brukte inntil 8 timer på kirkeveien til Tveit - og heim igjen til Benestad eller Poddestøl», er det fortalt.

Veien fra Benestad og Sommerro (merket E, F, A, B på kartet) Oppsitterne på Benestad og Sommerro rodde nok over Drangsvannet til Nedre Timenes.

Herfra var det fra gammelt av gang og veirett via Berhus (gjennom gårdstunet på 65/1 til Øvre Timenes). Antakelig har denne veien også blitt brukt som kirkevei.

Fra Øvre Timenes fulgte kirkeveien en gammel vei (AB). Teodor Timenes har en gang for mange år siden fått fortalt av en eldre mann at stedet merket A, Myra, en gang ble kalt kirkebakken, da den gamle kirkeveien gikk forbi her. Veien videre gikk gjennom Bjønnedalen til Hamre.

Veien fra Øvre Strømme, Hånes og Vigvoll (merket C og D på kartet Det gikk for lenge siden en slags vei fra Vigvoll over Gromåsen og videre via Groviga til Hamresanden. Dette kan ha vært deler av den gamle post/rideveien fra 1700-tallet. Det er rimelig at denne veien også ble brukt som kirkevei av de gårdene dette var naturlig for.

Ferdselsvei mellom Kvåse og Ve Gamle kart viser en tydelig sti/ferdselsvei mellom Sydinga og Ve med forbindelse mot sjøen innerst i Kvåsefjorden. Ennå kan vi finne rester etter dette veifaret mellom Langsvannet og Grasvannet. Stien går over Øygardsheia. Det er vad over bekken fra Øygardstjønna. Ferdselsveien fortsetter syd og vest for Vesvannet til Ve. 60

Historien om Tveits Idrætslag – det første idrettslaget i Tveit Av Nils A. Thoresen I historielagets årsskrift nr. 9 fra 1988 har Viggo Hannås en artikkel om «Idrettslaget – en naturlig del av bygdelivet». Der omtaler han historikken til Tveit Idrettslag fra det ble stiftet 31. mai 1933 og fram til 1963. Der står det blant annet at «idrettslige aktiviteter ble utøvet i bygda også før stiftelsen». Det ikke så mange vet, er at disse aktivitetene var vel organisert i et idrettslag som ble stiftet allerede i 1900. Jeg har via Ole R. Tvedt fått i hende styreprotokollen for dette idrettslaget. Den er kommet fra hans bestefar Ole Chr. Ryen.

Denne protokollen som er sirlig ført i pennen av Ole G. Føreid beskriver hvordan dette laget ble drevet de fire første årene og hvilke aktiviteter som ble arrangert, og jeg fått tillatelse til å publisere det i Tveit Historielags årsskrift. Jeg har valgt å beholde teksten slik originalen er, blant annet på grunn av mange vakre formuleringer.

1900 Stiftelse «Tveits Idrætslag»stiftedes den 3die februar 1900.

10de s.m. blev der valgt bestyrelse som bestaar af 5 medlemmer: Form:

Ole G Føreid Eirik Stoveland Kasirer: Karl Benestad Otto Føreid Otto Klep Samme dag blev navnet valgt. Laget er under 15de Marts indmeldt i «Centralforeningen for udbredelse af idræt», hvorfra er modtaget 2 expl.

61

av aarsberetn. for 98 samt foreningsregler. Senere modtaget aarsberetn. for 1899 – 1900. Paa grund af forskjellige hindringer kunde lovene først fremlægges til vedtagelse den 1ste Juli.

Lovene LOVE FOR «TVEITS IDRÆTSLAG» §1 –Lagets formaal er at virke for idrættens udbredelse; samt ved smaa udflugter og selskabelige sammenkomster fremme kameratsligt samvær. §2 Som medlemmer optages ethvert hæderligt mand eller kvinde inden Tveit, som har fyldt 15 aar (Se side 6). Ethvert medlem har ved sin indmeldelse i laget forpligtet seg til at følge dets reglementer og love. §3 Kontingenten er Kr. 1,00 aarlig, der betales inden Juli maaneds udgang.

De der ikke har betalt aarskontingenten, har ikke stemme ved generalforsamlingen.

Betales ikke skyldig kontingent trods gjentagne paamindelser, kan vedkommende af bestyrelsen udslettes af medlemsfortegnelsen. §4 Bestyrelsen bestaar af 5 medlemmer. Ethvert medlem er forpligtet til at modtage valg til bestyrelse; men kan senere undslaa sig i saa lang tid, som han har fungeret. Bestyrelsen vælges paa 1 aar ad gangen; der udtræder turvis 2 og 3 hvert andet aar. (første gang 2 ved lodtrækning). Den har i alle dele at varetage lagets og medlemmernes interesser. Den sammenkalder møder, arangerer udflukter, foranstalter præmieløb og ordner alt vedrørende disse, samt virker paa enhver hensigtsmæsig maade til idrætssagens fremme og forvalter lagets midler. Bestyrelsen vælger innen sin midte form. osv. §5 Generalforsamling afholdes hvert aar i Marts maaned.

Bestyrelsen bekjendtgjør denne i betimelig tid leder forhandlingerne 62

fremlegger regnskabet til godkjendelse afgiver beretning om virksomheden i det forløbne aar.

Generalforsamlingen foretager valg paa bestyrelse behandler indkomne forslag, hvilke maa være indleverede til en af bestyrelsen mindst 1 maaned forud. godkjender regnskabet.

Alle forslag afgjøres ved stemmeflerhed; i tilfælde af lighed gjør formandens stemme udslaget. For lovforandringer udkræver 2/3 stemmer, ligesom mindst 2 / 3 af medlemsantallet maa være tilstede. Laget indmeldes i «Centralforeningen for udbredelse af idræt»; men kan endnu ikke fastsætte noget aarlig bidrag.

Vedtaget i møde paa Ryen den 1ste Juli 1900.

Ved generalforsamlingen paa Borgens skolehus den 21de April 1901 besluttedes nesten enstemmig, at forandre §2 derhen at ogsaa udensognsboende kunde blive medlemmer af laget, mod at erlægge dobbelt kontingent – altsaa Kr. 2,00.

Neste notat er fra 4. mars 1900 og beskriver et arrangement Søndag den 4de Marts 1900 foranstaltede laget i premieskirend i Buestadbakken, som velvillig var overladt til fri afbenyttelse. Føret var noget tungt fra begyndelsen; men bedredes efterhvert.

Deltagerne deltes i to klasser: 1ste klasse over 18 aar – 6 delt 2den klasse under 18 aar – 16 delt.

Som prisdommere fungerede Dehrr. Karl Benestad, Mikkel Tvedt, og Hans Buestad.

Cay Hegermann, Boen var saa elskverdig, at skjænke kr. 20,00 til 2 ekstrapremier – 1 til hver klasse – ligesom en del damer havde skudt sammen til en vakker præmie. (Disse 3 for de længste staaende hop) I første klasse 4 præmier: 1ste Erik Stoveland 2den Arne Timenes

Hopl. 11,95 m Hopl. 12,25 m 63

1 spiseske 1 Bæger

Hegermanns: Otto Føreid Damernes: Torvald Nilsen 2den Klasse - 5 pr.

1.

Gunnar Klepp 2.

Søren Sannes 3.

Børre Drangsholdt 4.

Hans Espegren 5.

Henrik Krageboen Ekstra Georg Timenes

Hopl. 14,25 m Hopl. 14,00 m

1 do 1 do

Hopl.

Hopl.

Hopl.

Hopl.

Hopl.

1 Bæger 2 Thesker 1 par Manchetkn.

1 par paabindinger 1 Theske 1 Urkjede

11,25 m 10,35 m 9,12 m 9,12 m 10,12 m

Der indkjøbtes ialt præmier for kr. 42,25 Sommeraktivitetene var sterkt preget av gymnastiske øvelser Den 10de Juni begyndte øvelserne, som for det første bestaar i alm. gymnastikk – march og vendinger.

Møde 1ste Juli – samme øvelser som sidst, samt vedtagelse av lovene.

Foreningsmærker er anskaffet, og maa eies af alle lagets medlemmer.

Her er en aktivitet som det står respekt av!

Juli 9de Bestyrelsesmøde hos K. Benestad.

Samtlige bestyrelsesmedlemmer var tilstede.

Det bestemtes at laget skulde foranstalte et Velocipedkapridt for medlemmerne, søndag den 15de hvis godt vejr.

Søndag den 15de Juli afholdtes et Velocipedkapridt for lagets medlemmer.

Løbet var fra Bakken til Aabel i Birkenes og tilbage igjen uden hvil. Afstanden var ca. 18½ km.

6 deltagere, 3 præmier, kontingent 1,50 Følgende fik præmie: Otto Føreid tid 31.50 Et bæger Ole G. Føreid tid 36.14 Et bæger Eirik Stoveland tid 37.57 En flødeske Juli 22de Øvelser. Væsentlig alm. linjegymnastik.

August 19 Øvelse (samme som forrige gang – lidt længdehop) 64

Ved cyclekapridtet opstillede Hrr Oluf Narvesen 2 medaljer. Disse tilfaldt: sølv Otto Føreid, bronse Ole G. Føreid September 2denØvelser Væsentlig gymnastik Do 23 do do.

1901 Om vinteren var det skiaktiviteter (Også for piger.)

22de Februar 1901 holdt bestyrelsen møde hos formanden.

Det bestemtes, at idrætslaget skulde foranstalte afholdt et skirend for samtlige skoler i sognet.

Ligeledes bestemtes afholdt et rend for voksne, med adgang til at deltage for hvem somhelst, ogsaa udenfor laget.

Lørdag den 9de Marts afholdes skirend for samtlige sognets skolebørn.

Rendet foregik i en bakke tæt ved Ryens skolehus, og fik saadant udfald: 1ste klasse under 12 aar, 14 delt: 1ste præmie Bernhard G. Foss 2 -«Martin I. Kostøl 3 -«Sigurd Tvedt 4 -«Thomas Dønnestad 5 -«Arthur Krageboen 6 -«Erling Jakobsen 7 -«Kristian Dønnestead 1 ste Ekstrapr. Josef Hangeland 2 -«Sigurd Tvedt

hopl -«-«-«-«-«-«-«-«-

6,25 m 6,25 m 6,00 m 5,60 m 6,40 m 5,50 m 6,00 m 6,50 m 6,25 m

2den klasse over 12 aar, 15 delt: 1ste præmie Hans K. Bøhn 2 -«Bjarne Hangeland 3 -«Olav S. Bøhn 4 -«Anders Rossebakken 5 -«Paulus Ryen 6 -«Olav Dønnestad 7 -«Theodor Borgen 1ste Ekstrapr Bjarne Hangeland 2 -«Hans K. Bøhn

hopl -«-«-«-«-«-«-«-«-

8,25 m 8,50 m 7,00 m 6,60 m 7,50 m 7,00 m 7,00 m 9,75 m 9,50 m

65

Piger: Under 12 aar, 3 delt: 1ste præmie Gunhild Klep Over 12 aar, 2 delt: 1ste præmie Alma Kjevig Som starter fungerede Lærer Mjaaland.

Prisdommere: Otto Lømsland, Otto Klep og Ole G. Føreid.

Hopmaaler: Karl Benestad Ved bedømmelsen tages mest hensyn til holdning og skiføring, mindre til hoplængderne. Føret var daarligt.

Fra Dhrr. E. Hangeland, M. Tvedt, J. Ryen og T. Dønnestad modtages Kr. 8,00, som skulde uddeles til 4 ekstrapræmier for de længste staaende hop.

Det paatænkte skirend for voksne maatte indstilles paa grund af sneforholdene.

Møteaktivitet og organisasjonsarbeid Efter foregaaende bekjendtgjørelse afholdtes generalforsamling paa Borgens skolehus søndag den 21de April.

Meget faa medlemmer var fremmødt. Aarsberetning oplæstes, regnskab fremlagdes og valg foretagdes paa 2 medl af bestyrelsen, istedenfor de udtrædende: Karl Benestad og Arne Timenæs. I deres sted indvalgtes Olav Bjelle og Lærer M. Østerhus.

Efter et indkommet forslag besluttedes at forandre §2 derhen, at ogsaa udensognsbeboende kunde blive medlemmer mod at betale dobbelt kontingent.

I bestyrelsesmøde paa Aalefjær skolehus mandag den 29de April valgtes til formand Ole G. Føreid.

Viseformand Otto M. Føreid Kaserer Lærer M. Østerhus.

Samtidig bestemtes at øvelserne skulde begynde den 3die Mai. Sommeraktivitetene og øvelsene øker Mai 3de: Øvelser: Gymnastik, høide og længdehop.

Mai 17de: Foranstaltede idrætslaget afholdt en præmiekonkurance i høide og længdehop samt kapløb.

66

Der deltog baade voksne og skolebørn.

Til præmier for skolebørnene indkom i frivillige bidrag kr. 10,70.

Præmierne tilfaldt ( voksne) Høidehop: 3 sprang: 1ste pr Aksel Ryen 2 -«Otto Føreid 3 -«Osm. Lømsland

1,20 m 1,20 m 1,20 m

Længdehop: 3 sprang: 1ste pr. Otto Føreid 2 -«Ole G. Føreid

sammenl. længde 10,80 m sammenl. længde 10,40 m

Kapløb ca 450 m: 1ste pr. Aksel Ryen 2 -«Otto Føreid

1’ 13 ½” 1’ 17”

Til skolebørnene uddeltes i øverste klasse 30 præmier. I nederste 21 pr.

Søndag den 16de Juni afholdtes cyclekapridt for lagets medlemmer. Samme vei som i fjor. 6 deltagere.

1ste pr. Bernhardus B. Krosssen tid 33’ 32” 2 -«Otto M. Føreid tid 35’ 2” 3 -«Thv. Christensen tid 35’ 51” Som dommere og tidsobservatør fungerede Dhrr. Th. Nilsen, O. Klep og Olav Bjelle.

En ekstrapræmie for korteste tid skjænkest af Hrr. O Bjerland Xsand, tilfaldt Krossen.

Stærk vestavind generede temmelig meget paa tilbageveien.

Søndag den 20de Oktober afholdt idrætslaget en idrætskonkurance paa sædvanlighed. 7 deltagere. Kontingent kr. 1,00 100 m løb: 1. pr.

G. T. Dønnestad 2 -«A. Timenes 3 -«O. K. Ryen

tid 13 ½ sek tid 14 –”tid 14 –”-

67

500 m løb: 1 pr G. T. Bøhn 2 -«S. Aalefjær 3 -«Ole Føreid

tid 1,40 tid 1,43 tid 1,46

Høidesprang: 1 pr G. T. Dønnestad 2 -«A. Timenes

1,45 m 1,40 m

Længdesprang: 1 pr A. Timenes 2 -«G. T. Dønnestad

4,31 m 4,30 m

1902 Det årlige skirennet 19de Januar havde bestyrelsen møde hos Østerhus. Det bestemtes at afholde et præmiskirend den 9de Februar; hvis føret tillader. Adgang for alle. Anmeldelse inden 5te.

Efter rennet fest for deltagerne.

Til festkomite valgtes: G. Klep, O. Bjelle og O. Føreid.

Kontingent til festen: Herrer 1,00; Damer 0,50 Kontingent til rendet: Medl. 1,00, ikke 1,50 5te febr. holdt bestyrelsen atter møde hos Østerhus. Rendet den 9de maa udsættes da her ikke er sne; holdes saa fort her kommer sne.

Modtaget fra Centralforeningen to bægre at uddele som præmier.

7de Marts holdes atter bestyrelsesmøde hos Østerhus. Rendet bestemtes til 9de Marts i Saurkjønnsbakken ovenfor Lømsland.

Søndag den 9de Marts afholdes pr skirend i Saurkjønnsbakken ved Lømsland.

Bakken var efter omstendighedenrne bra. 15 deltagere.

Præmierne tilfaldt: 1 pr.

H. Sødal 2 -«- G. Bjørndal 3 -«- Thv. Nilsen 4 -«- E. Knudsen 5 -«- R. Undsæt

Oddersjaa Oddersjaa T. I. L Oddersjaa do

hopl 12 m hopl 11 ¼ m hopl 12 m hopl 12 m hopl 11 ½ m 68

bæger bæger Spiseske bæger bæger

6 pr.

7 -«-

O. Føreid P. Sødal

T. I. L

hopl 11 ¾ m bæger hopl 11 ¼ m Teske

Ekstrapræmier for de to længste staaende hop: E. Knudsen hopl 13 ¾ m O. Føreid hopl 13 ¾ m

2 teske 2 teske

Prisdommere: Kjøbm. Anders Johnsen, Handelsbetj. J. Ringøen og Lærer Østerhus.

Efter rendet afholtes fest paa Persens hotel, hvor præmierne uddeltes.

Som starter fungerede Otto Klep Hopmaaler Ole Føreid.

Nye sommeraktiviteter Søndag 8de Juni var Kr.sands turnforening paa Ryens skoles legeplads og holdt opvisning. Der var fremmødt en masse mennesker, som med interesse fulgte opvisningen. Efter endt opvising blev afholdt en præmiekonkurrance i høidesprang og kuglestødning.

Præmierne, som var opsatt af Turnforeningen tilfaldt: Høidesprang: 1ste pr. Turner J. Andersen 1,55 m 2 -»T.I.L A. Timenes 1,45 m Kuglestødning: 1ste pr Turner Stumph 2 -»Gunvald Klep Søndag den 29de Juni afholdtes øvelser paa sædvanligt sted. En ny anskaffet svingstang tages i brug. Lidet fremmøte.

13de Juli: Øvelser paa vanligt sted. Væsentlig gymnastik og øvelser i svingstang. Godt fremmøde.

20de Juli: Øvelser i Gymnastik, høidehop samt øvelser i svingstangen.

Godt fremmøde. Svingst. benyttes flittig.

278de Juli: Samme øvelser som forrige gang.

3die August: Ingen øvelser paa grund af regn.

10de Aug.: Lidet fremmøde 17de Aug.: Godt fremmøde. Øvelserne gik med liv og lyst. De anskaffede kraftringe tages i brug. Gymnastik.

24de: Ingen øvelser paa grund af regn 69

31ste: Sædvanlige øvelser 7de Septr.: Sædvanlige øvelser 14de: Væsentlig høide og længdesprang, løb 21ste: Væsentlig høide og længdesprang, løb 28de: Væsentlig høide og længdesprang, løb Det bestemtes at afholde en pr. konkurrance med fest søndag den 5te Oktober. Til festkomite valgtes: Nils Tvedt, Paulus Ryen og Gunder Dønnestad.

Søndag den 5te Oktober afholdt laget en præmiekonkurrance paa Lagets øvelsesplads: Høidesprang: 7delt – 2 pr.: 1ste Arne Timenes 1,40 m 2den Gunder Dønnestad 1,39 m Længdehop: 7 delt – 3 pr.: 1ste Arne Timenes 4,55 m 2G. Dønenstad 4,53 m 3Ommund Tvedt 3,85 m Trestegspr. 6 delt 4 pr (bedtse sprang): 1ste A. Timenes 10,23 m 2G. Dønnestad 10,20 m 3Om. Tvedt 9,00 m 4Kristian Dønnestad 9,00 m Kuglestødning -1 kl over 20 aar – H. og V. haands kast: 1 ste A. Timenes H. 6,84 – V. 7,75 = 14,59 m 2G. Dønnestad H. 8,04 – V. 6,00 = 14,04 m 8 deltagere 2den klasse (under 20 aar) 3 delt: 1ste pr.

Paulus Ryen H. 6,45 - V. 7,58 = 14,03 m 100 m løb - 1. kl – 4 delt – 2 pr.: 1ste G. Dønnestad 14 sek 2A. Timenes 14 1/5 sek 70

2den klasse – 5 delt- 2 pr.: 1ste Nils Tvedt 15 sek 2Aksel Ryen 15 2/5 sek 500 m løb (1 kl) 5 delt – 3 pr: 1ste pr Søren Dønnestad 1 – 39 3/5 2Ole Føreid 1 – 44 1/5 3Gunval Bøhn 1 – 44 1/5 2 klasse -5 delt 2 pr.: 1ste Aksel Ryen 2Hans Bøhn

1.34 3/5 1.37 ½

Som prisdommere fungerede Dhrr Tomas Lie og Gunval Klep.

Efter konkurrancen afholdtes en fest paa Kjevig hvor præmierne uddeltes.

Kr. 1,50 pr par.

Deltagerne i Kuglestødnig, 100 m løb og 500 m løb deltes i to klasser. 1ste klasse over 20 aar - 2 kl under 20 aar.

Ved kuglestødnigen tages 3 skridts tilsprang. Der kastes 3 kast med høire og 3 med venstre haand. Et af høire og et af venstre haands bedste kast sammenlagdes og lagdes til grund for præmiebedømmelsen.

Protokollen inneholder også nedtegnelser for årene 1903 og 1904. Disse vil bli å finne i neste års årskrift.

71

Høsttur til gravrøysene på Krågefjellet, Krågebuveden og Krågebuhelleren Av Tom Egerhei Tveit Historielags årlige høsttur ble arrangert 21. september 2003.

Ca. 25 var møtt fram for å delta på en historisk vandring i Krågebuskogen. Målet for turen var gravrøysene på Krågefjellet, Krågebuveden og Krågebuhelleren. Alle stedene er avmerket på turkartet for Tveit.

På rekke og rad bærer det oppover.

Gravrøysene på Krågefjellet Dette er blant de best bevarte gravrøysene vi finner i Tveit. De tre røysene ligger på rad på Krågefjellet i Krågebuskogen. Vi har også gravrøyser på Rossheia i Dønnestadskogen og på Brennevinskniben i grensen mellom Vennesla, Lømsland og Ålefjær. Vi kjenner ikke alderen på disse gravrøysene, men antar at de kan føres tilbake til Bronsealderen (1800–500 f.Kr.) eller førromersk jernalder (500 f.Kr.–0), altså en alder på 2000–3000 år.

Gravrøysene karakteriseres gjerne som åsrøyser eller kystrøyser. Gravrøysene markerer makt, selv om vi ikke vet noe om de som ble gravlagt på Krågefjellet. Beliggenheten er typisk. De ligger høyt og fritt med utsyn utover dalen og elva. Gravrøysene har vært utsatt for gravrøvere. I den ene røysen er derfor en tørrmurt gravkiste kommet for dagen. Gravrøysene er verdt et besøk. Det er blant de best bevarte fornminnene vi har i Tveit.

Krågebuveden Krågebuveden ligger 206 meter over havet. En vede er ikke et dialektuttrykk for varde. En vede (av gammelnorsk viti = varsel) er vedstabler til å tenne ild på, bygd opp på synlige steder i landskapet. En varde derimot er en menneskeskapt haug av steiner.

Vedene kom antakelig for ca. 1500 år siden, men det er grunn til å tro at skikken er mye eldre, kanskje 3000 år. Utbyggingen og formaliseringen 73

av vedesystemet må ses i sammenheng med rikssamlingen og mobiliseringen av forsvaret for kongemakten.

Håkon den gode (945–961) fikk i stand vårt første kystforsvar. Han delte landet inn i skipreider. Et skipreid er et distrikt som er ansvarlig for å stille et skip hver så langt inn i landet som laksen går. I Tofdalselva går laksen til Herefoss. Tofdalselva utgjorde et skipreid. Det ble kalt Ve skipreid. Dette navnet har vi fortsatt på Ve (Skibereis). Ve skipreid var igjen inndelt i manngjerder. Det var et visst antall gårder som var ansvarlig for å stille en mann. Vi antar at et skipreid besto av 32 til 40 manngjerder. Til Ve skipreid hørte også gårdene rundt Tofdalsfjorden.

Vedene var en del av dette forsvarssystemet. De eldste skriftlige kildene om vedesystemet har vi i Gulatingsloven fra siste halvdel av 1000-tallet.

Gulatingsloven påla hvert bygdelag å stille skip, mannskap og våpen til rådighet for forsvar av landet. Dette er den såkalte leidangsordningen. I tillegg var bygdene pålagt å holde vedevakt døgnet rundt i ufredstid. Når vaktpostene langs kysten så en flåte på mer enn tre fiendtlige skip nærme seg, skulle veden tennes.

Fra hver vede var det fri sikt til neste vedepunkt i begge retninger. Når alarmen gikk og bålet flammet opp, skulle straks neste vede tennes. I følge sagaen kunne krigsvarsel på denne måten sendes fra lengst sør til nord i landet på syv dager.

Fra 1700-tallet har vi mer detaljerte beskrivelser av vedestasjonene.

Selve veden besto av tømmerstokker som var reist i kjegleform med lyng som antennelig materiale i midten. Det skulle alltid være minst to personer på vakt samtidig, og som regel var det reist en liten hytte hvor vaktmannskapene kunne søke ly. Dette ble pålagt i Magnus Lagabøters landslov. I tillegg til hovedveden var det mange steder en mindre lyngvede til lokal varsling. Den besto gjerne av et steinfundament med plass til et mindre bål i midten.

Siste gang vedevaktene var utkommandert på Sørlandskysten var under Napoleonskrigen (1807–13), men det var bare Møvigveden som ble tent da engelskmennene angrep på Indre Flekkerøy Havn. Etter hvert ble vederekken avløst av telegrafen og mer avanserte varslingssystemer.

Krågebuveden hører antakelig ikke til kystvederekken fra svenskegrensen-Finnamark, men var nok en del av en rekke oppover Tofdalen.

Det var antakelig 800–1000 veder i kystvederekken. Vi kjenner i dag 768 vedesteder.

På 1100-tallet var det en rekke stridigheter mellom kongsemner og vedene ble misbrukt. Det var hard straff for å misbruke vedesystemet, for å sovne på vakt og for ikke å møte til vakttjeneste.

74

Kaffipausene er obligatoriske på høstturen.

Kystvedene – 1. ordens veder – lå som regel 3–4 mil fra hverandre.

2.ordens veder lå 1–2 mil fra hverandre.

Det var i Magnus Lagabøters landslov og Gulatingsloven pålagt bøndene å vedlikeholde vedene og sørge for at de var klare til påtenning. Det var vaktordning fra vår til høst når det var fare for ufred eller krig. Det ble kunngjort på tinget når det skulle være vedevakt. Vaktmannskapet ble delt i tre skift. Hvert skift holdt vakt 24 timer hver fra middag til neste middag.

For å være vedevakt måtte man ha friske øyer, ører og føtter. Det var bare innfødte, frie, fullmyndige og hærføre menn som kunne være vedevakt.

Blant vedene i kystvederekken i Vest-Agder finner vi bl.a. Dolsveden, Møvigveden, Årosveden og Eidsveden.

Krågebuveden sto antakelig i forbindelse med veden på Lømslandsheia. På Havsyn og Gjembuåsen finnes også rester etter det som kan ha vært en del av vedesystemet i Tveit.

Krågebuhelleren Siste stopp på høstturen var helleren under Krågefjellet. Vi har flere hellere i Tveit, men dette er en av de største og flotteste. Sven Krageboen kunne fortelle at helleren ble brukt som tilfluktssted under siste verdenskrig. Det var hans foreldre, Toralf og Barbra Krageboen, og naboene Hans og Annie Egerhei som tok med seg familiene opp hit når det kom varsel om mulige krigshandlinger på Kjevik. Begge familiene hadde fraktet opp mat og klær som ble oppbevart under helleren. Oppholdene ble heldigvis aldri langvarige.

75

Tveit bygdemuseum Av Rune Holbek I løpet av inneværende år har det igjen blitt lagt ned et betydelig dugnadsarbeid ved Tveit Bygdemuseum. Noe arbeider gjenstår innendørs i hovedbygget som vil bli gjort ferdig i løpet av høsten vinteren 2003/2004.

Kommunen bevilger et årlig tilskudd til driften av museet som skal dekke Historielagets utgifter til drift av huset. Vi synes det er flott at kommunen har stilt opp med å gi oss en håndsrekning på denne måten.

Tveit Historielag har opprettet et eget museumsstyre som sorterer direkte under styret. I dette styret sitter fire personer: Rune Holbek Asbjørg Borgen Egil Bøhn Trygve Tønnesen Planene videre for museet er at huset skal bli et aktivitetshus for Historielaget. Det skal være aktiviteter ved huset gjennom hele året. En del av huset vil være møblert med eldre møbler. Ander deler av huset vil for eksempel være tilrettelagt for å kunne ta i mot mindre utstillinger av grafikk, brukskunst, fotomontasjer osv. Vi håper også å få midler til å sette ut bord og benker utenfor huset, slik at de som er ute å går seg en tur eller sykler, har et sted å sette seg ned og ta en pause.

Det planlegges å rydde uthuset, for å kunne bruke dette til forskjellige aktiviteter på sommeren, samt gi oss noe bedre lagerplass.

Det har i år vært ganske mange arrangementer på museet, historielaget har alle sine møter der, det ble holdt tradisjonell Olsoksfeiring, det var aktivitetsdag for barn og unge med ulike leker, samt at vi har leid ut lokale til noen private selskaper.

Ellers er det mulighet å være med å gi en hjelpende hånd til arbeidet ved museet for de som måtte være interessert. Ta gjerne kontakt med en i styret.

76

Årsmelding for perioden 1.1 2002–31.12 2002 Årsmøtet blei halde i Banklokalet 19.mars 2002. Viggo Hannås var møteleiar og Åslaug Kvaale referent. Det var 29 frammøtet. Liv serverte rundstykker og kaffe.

Styret i Tveit Historielag Viggo Hannås - leiar Aud Pedersen - nestleiar Siri Fidje - kasserar Åslaug Kvaale - skrivar Egil Kjevik - styremedl.

Beint Foss - styremedl/årsskriftet Vararepr.

Kristen Kristensen Asbjørg Borgen Siri Fidje Sven Krageboen

Styret i Tveit Bygdemuseum Rune Holbek - leiar Egil Bøhn Asbjørg Borgen Trygve E. Tønnesen

Valnemda Nils August Thoresen Wenche Hangeland Øistein Løvsland

77

Revisor Svein Thoresen

Kontigenten Den blei sett til kr.100 inkl. Årsskriftet .

Aktivitetar i 2002 Styret har hatt 5 styremøter i denne perioden Styremøte/førjolsamling i Knarestad. Styret i histlaget og museumsstyret hadde ein triveleg kveld saman . Med god og smakfull mat laga i grua av Asbjørg Borgen.

Olsoksamlinga blei tradisjonelt gjenomført saman med Tveit Bygdelag Haustmøtet 02./ 50 års jubileum for Knarestad blei halde i Banklokale.

Liv sin jolemat blei servert. Til stades frå kommunen var Harald Sødal som markerte jubileet med tale, trekkspelmusikk og overrekking av kommuneskjoldet. Osmund Dønnestad kåserte om Gabriel Scott.

Historisk Billedbok jobbast det framleis med i styret,med hovudansvaret hjå T. Tønnesen Årsskriftet nr. 13 2002 blei gitt ut.

Knarestad. Opprusting av museet til å bli «eit aktivt og levande bygdemuseum».

Dugnad blei gjennomført våren 2002.Med m.a. riving av låvebrua, rydding ute, klypping av plenen og maling innvendig.

Lokalet blir brukt til å halde styremøta og anna «festleghetar» i.

Samarbeid med Ve skole m.a.: Lokalhistorie, baking i bakaromnen, skuleavluttingar osb.

Bakaromnen blir aktivt brukt.

Open dag 7. juli 02. Salg av kaffe og lappar. Foredrag V/ Beint Foss. Ca 40 menneske var innom.

Tveit, 12. mars 2003 Åslaug

78

Tveit Historielag - Resultatregnskap for perioden 01.01.2002–31.12.2002

Inntekter: Kontingent 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 8.900,00 Kontingent 2003 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 4.900,00 Salg av årsskrift nr. 12 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 8.500,00 Salg av årsskrift nr. 13 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 5.050,00 Annonser årsskrift nr. 12 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 7.500,00 Annonser årsskrift nr. 13 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 600,00 Salg T-skjorter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 400,00 Renteinntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 360,00 Diverse inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 300,00 Sum inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 36.510,00 Utgifter: Trykking årsskrift 13 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 21.000,00 Porto/distribusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 3.030,00 Møteutgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 9.498,00 Ekst. kontingenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 985,00 Annonser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 998,50 Leie postboks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 542,50 Bankgebyrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 182,00 Diverse utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 543,00 Sum utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 38.574,00

Sum inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 36.510,00 Sum utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 38.574,00 Underskudd 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 2.064,00 IB Bank/kasse 1.1.02 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 33.829,58 UB Bank/kasse 31.12.02 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 31.765,58 Underskudd 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 2.064,00 Regnskapet er revidert og funnet i orden.

Tveit, 16. februar 2003 Siri Fidje kasserer

Svein Thoresen revisor 79

Regnskapsoversikt for Tveit Bygdemuseum for perioden 01.01.2002–31.12.2002 Inntekter: Kommunalt tilskudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 25.000,00 Arrangementer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 694,50 Porto (korr.) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 800,00 Renteinntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 373,00 Sum inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 26.867,50 Utgifter: Driftsutgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 8.656,45 Investeringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 26.637,00 Blomster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 340,00 Bankgebyrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 277.911,05 Sum utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 35.911,05

Inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 26.857,00 Kostnader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 35.911,05 Underskudd 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 9.043,55 IB Bank 1.1.02 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 36.396,06 UB Bank 31.12.02 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 27.352,51 Underskudd 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr 9.043,55

Regnskapet er revidert og funnet i orden.

Tveit, 31. januar 2003 Siri Fidje kasserer

Svein Thoresen revisor

80