Tveit Historielags Årsskrift Nr. 6 - 1995 by Torbjørn Justnes

====

~~ ~ ~

TVEIT HISTORIELAG

Y-===

ARSSKRIFT NR. 6 - 1995

EIK

SKIPSPLANK,

TOUCH

CLASS"

Tveit Historielag Årsskrift Et utdrag av Tveits historie

Christen Hjorts segl og viipen, tegnet av arkitekt Mads Gedde Myrre etter segl fra 1616. Omslagssidefoto : Boen G!ird i Tveit

Boen Skipsplank er inspirert av våre lange tradisjoner i bå tbyggc r ku ns !.(•11 . Eik Skipsplank løfter interiøret fra det ordinære til det spesie lle og· <· lc·g-: 111 Lv. Boen tilbyr en mengde tresorter og mønstre som alle t ilfredss Lill l' r dt• strengeste kvalitetskrav. Det gir deg det beste utgangpunktet for å velge gulv med srC' rpn •g- 0 1( Hl.i I.

BOEN PARKETT BOEN

BRUK

A S.

4740

TVEIT .

T LF .·

0 6

I I

Layout, sats og montasje: Grafsk Partner - tlf. 38 02 19 12. Trykk: Edgar Høgfeldt Trykkeri NS ISBN 82-91140-04-9

Tveit Historielag

Forord

Stiftet 30.11.1989

I år utgir Tveit Historielag årsskrift nr. 6. Vi i styret er igjen stolte av å få dette til, og håper at du som leser vil finne noen artikler so~ du ~il like. s.01? dere ser er det også i år en del artikler med ~rigen som .tem~. H1_ston~laget v1~ 1 de kommende årsskriftene vektlegge andre sider av Tveits h1stone. V1 ønsker a få en bredde og variasjon i artiklene, kanskje mer enn det vi har hatt til nå. Tveit Hi~torielag ~nsker å lage et hefte som favner vidt. Vi vil hele ;ide~ strebe ett~r å_ bl~ bedre. V1 er derfor avhengige av tilbakemelding fra dere, bade ns og ros vil v1 gierne ha. Årsskriftet er historielagets ansikt utad, og vår kontakt med medlemmene og andre interesserte. Vi ønsker derfor at bladet vårt får karakter av å være et medlemsblad. Nå vet vi av erfaring fra andre lag at det kan være vanskelig, men vi prøver allikevel å få det til. Nytt i fjorårets årsskrift var at vi trykk~t årsmeldi?g o~ regnskap. I tillegg hadde vi med referat fra sommerturen. Dette vil du også fmne 1 årets hefte. Vi har også tatt med referat fra dugnaden på Bakken Kalkverk me~ tilhørende bilder. Dette har vi gjort for å vise hva vi gjør og hva vi er opptatt av. V1 ønsker med dette å åpne døren slik at også andre kanskje kan tenke seg å være med i noen av prosjektene våre. . Vi setter ikke krav til våre medlemmer, men vi ønsker at dere deltar og kanskje gir laget en hjelpende hånde når det trengs ..styret som er _v~lgt for årets periode fungerer meget godt. Vi har en god tone oss imellom, og .v1 vil også at den gleden som vi føler i historielagsarbeidet også skal komme ut til våre medlemmer, men . også til dere som kan tenke dere å bli medlemmer av l~get. . Tveit Historielag vil til slutt få takke alle som har gitt en hJelpend e hån? giennom året. Vi takker for året som snart er gått og ønsker alle lesere av arssknftet en ritig god jul og et godt nytt år.

Styret i laget etter årsmøtet 1995: Rune Holbek (leder) ....................................................................... tlf. Magnhild Pedersen (nestleder) ....................................................... tlf. Ole Ottosen (kasserer) .................................................................... tlf. Osmund Dønnestad ........................................................................ tlf. Toralf Hodne ................................................................................... tlf.

38 09 38 06 38 06 38 06 38 06

26 33 31 35 30

22 20 10 58 89

38 06 33 37 27 92 38 06 33 38 06 35

24 35 29 51

Vararepresentanter: Beint Foss ....................................................................................... tlf. Tom Egerhei ................................................................................... tlf. Åse Birkenes ................................................................................... tlf. Lilly Bøhn ....................................................................................... tlf.

Revisor: Svein Thoresen ............................................................................... tlf. 38 04 49 21

Valgnemnd: Egil Bøhn (leder) ............................................................................ tlf. 38 06 35 54 Anne Ryen ...................................................................................... tlf. 38 06 35 54 Ingrid W. Jæger ............................................................................... tlf. 38 04 61 17

Styret

Lagets adresse: Tveit Historielag, Postboks 57, 4752 HAMRESANDEN Kontingenten for 1995 er kr. 100,00. Medlemstallet pr. oktober 1995: 74 Opplag: 500 Laget har som formål å samle inn mest mulig av opplysninger av bygdas utvikling i eldre tid, som tidligere ikke er beskrevet. Det gjelder alle forhold som kan kaste lys over livet i Tveit i «gamle» dager. En kan nevne bosetting, arbeidsliv, kommu nikasjon, industri og håndverk, foreningsliv og kulturtiltak m.v. Alle som har noe å bidra med er hjertelig velkomne!

Innhold Tillitsmenn i Tveit Historielag...................................................... .................. ... Forord......................................................................................................... ....... Tveit i krigstiden (av Bjørn Dalen) ................................... .... ............................ Hva krigen kostet, måtte noen betale (av Beint Foss) ..................... .................. Klipp fra vår 50 år gamle mørke minnebok (av Roald Tvedt) .......................... De fem krigsårene - glimtvise erindringer (av Osmund Dønnestad) ............... Telefonen i Tveit 100 år ....................................................................... .............. Boen Gård (av Tom Egerhei) ............................................................................ Stedsnavn i Tveit (av Reidun Ottosen) ........ ... ..... ....................................... ....... Offentlig skyssvesen (av Roald Tvedt) ......................... .................................... Skjebner på Nordsida rundt år 1900 (nedtegnet av Syvert Egerhei (1891-1951). Via: Magnhild Egerhei Pedersen) Tveit kirke 800 år (av sokneprest Gerhard 0. Tønnessen, sokneprest i Tveit 1976-1990) ................................ .................. ......................... Dramatikk på elveisen for hundre år siden........................................................ Prisliste historiske skrifter fra Agder Historielag .............................................. Referat fra kåseriet til Sturla Ertzeid på årsmøtet til Tveit Historielag 28. mars 1995 (av Rune Holbek) .......................................... Dugnad på Bakken Kalkverk lørdag 23. september 1995 (av Rune Holbek) ... Tveit Historielags sommertur 1995 (av Rune Holbek) ..................................... Årsmelding for perioden 1.1.1994-31.12.1994 ................................................. Regnskap for Tveit Historielag 1994 .................... ............................................

tJrebrtltutbøtJtnntn.

2 3 6 11 19 25 28 30 38 47

Hva Churchill og kronprins Olav uttalte i ettermiddag.

en kort erklæring om den tvskc bet ingelsesløse kapitula~

Tirsdag 8 me i

56 57 59 61 63

1945

Alliert militærmisjon på Fornebu flyplass i ettermiddag.

I London avga prcmil'rminister Churchill klokken 15

Den

allierte militærmisjon .som skal overbringe de

tyske styrker i Norge ka pitulasjonsbetingelsene. vil kom-

sjon som bctod he! o,·crgi\'clsc :H de rrskc stridskrefter til

51 53 55

EKSTRABLAD

me til Forne bo fl ypl,s,s kl. 16. 30.

sjos. til lands og i lutten . 1',.;ip1tu lasjonen var bekreftet og

underskrHet av representanter for de all irrte og for Tysk~ land a,· ieltmarska U, Kc1tcl Vapenstillstanden var inntriidt klokken I minutt O\'tr midna.tt 8. mai. Krigen mot Tyskland er dumed Hblast . -

Vi kan n.i ta er. Kon gledespause. fort.sarte premier-

ministeren . mm \'i m,1 ikke ~!cm m c ac store oppgaver fore-

Vaktskifte ved Kristiansands politikammer.

stå.r. idet Japan ikke er bukket under. Kampen mot dette land vil bli ført med den storstc kraft. Lenge leve friheten ·

Som n y distriktspolitisjef for Vest-Agder og politimester i Kristiansand er av rikspolitisjefen i Oslo utnevnt Deretter talte F..ronpnns Ola1.,• til sine landsmenn. hvori

Oscar \Verge/and Franck. !An nye sjef tiltrldte sin stil -

ha.n takket dem nrrnt for kampen.

ling i ettermiddag.

Si fulgte meldinger fu den norske overkommando. Det oppl ystes at de 5 norske .regjeringsmed lemmer som

De g~mle. populære bli uniformer er igjen ta tt i br uk.

kommer ti l Oslo fo r il forberede m·ertagelscn a..- administrasJoncn. er statsrad.-nc Lie . Torp , \ 'old. Sven Nilsen

og Hartmann . Sa referertes en \·arm takk fra Kong Haakon. -

Distriktspolitisjefen uttalte at det nyt

politi vil be -

skytte alle borgere . Ingen ska.I lenger frykte politiet, men

ha respekt for det og vist cillit til det.

I dag

er Korge fritt igjen ettfr ypperlig kamp . Det er et stolt kapitel i Korges historie . Takk: Fra regjeringen refrrtes en dypfølt takk for utvist utholdenhet

Slik så fredsutgaven av Fædrelandsvennen ut tirsdag 8. mai 1945. 5

Tunge tordendrønn fra sydvest vekket folk i Tveit natten til 9. april 1940. Noen timer gikk før det var klart hva som var på gang. Den gale nazidiktator, Hitler, hadde tidligere slukt Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen. Danmark og Norge stod for tur for makt og krigsgalskap. Da bombardementet av Kristiansand var slutt, kjørte far og jeg til byen for å hente bestemor og tante. Tårnet på domkirken lå i gaten. På hjørnene var postert tyske soldater. På veien hadde vi truffet norske soldater på flukt. De vandret uten mål og mening, men fortalte at engelskmennene var underveis. Alle slags rykter svirret. Vaktstyrken på Kjevik forsvant. Bortsett fra Odderøyas innsats i morgentimene, var forsvaret av Sørlandet, soin så mange andre steder, et sorgens kapittel. Vernepliktige i Tveit dro avsted for å mobilisere, men kunne intet gjøre i det kaos som hersket. Vilhelm Olsen og Knut Ålefjær ble drept samme dag. Tveit fikk harde slag. Kjevik flyplass stod i brennpunktet. Mange evakuerte oppover dalen for å komme vekk fra hva som kunne bli en kampsone. Alt utløste en hjelpsomhet blant bygdefolk som var enestående. Tyskerne hadde kontrollen over Kristiansand og i løpet av et par dager av Kjevik. Store tunge Junkere landet med soldater og våpen. Messerschmidtjagere suste som fugleflokker over bygda. En enslig norsk todekker Moth vinglet over bygda 9. april på vei østover. Slik husker jeg opptakten til de 5 krigsårene. Det meste av 1940-1942 gikk jeg på Katedralskolen. Avsluttet gymnasiet i 1942 og tok i mot et dristig tilbud fra skolestyreformann Karl Laundal om å undervise i fortsettelseskolen vinteren 19421943 .. Håper at mine energiske elever i den gamle skolestua på Krageboen ikke bærer for mange vonde minner om hva en 19-årig gutt uten lærerutdannelse banket inn av lærdom. For meg var det en stor glede å arbeide med denne klassen. Elevene var interessert. Jeg hadde ingen problemer med disiplinen. De 3 første krigsårene var jeg delvis i Tveit og delvis i byen. De 2 siste årene bare i byen, først på handelsgym og så et år i stilling i Vest Agder fylkesrevisjon. Heldigvis var det ingen nazister i Tveit. Heller ingen angivere. Løsmunner kunne nok skape fare. Folk holdt stort sett tett med opplysninger som Statspoliti og Gestapo kunne gripe fatt i. En venn og jeg hadde radio stjålet fra et radiolager.

Vi kalte den Jakob. Men Londonnyheter ble forsiktig referert som noe andre hadde fortalt. Når jeg skulle ha noe transportert mellom Tveit og Kristiansand, hjalp Hans Egerhei med sikker transport. Hans var en god venn som uten å nøle tok seg av gods jeg sa ingen måtte få tak i. Han kjørte Topdalsruta. Kirken, spesielt tårnet, var med alle sine vanskelige tilgjengelige krinkelkroker et utmerket gjemmested. I tårnet var også en stikkontakt som fikk radioen til å virke. Det var enestående å oppleve hvordan folk under krigen beskyttet min far som var sogneprest i Tveit. Han var embetsmann og rettslig forpliktet til å adlyde Kirkedepartementet. På grunn av nazifiseringen frasa han seg i påsken 1942 embetet som de aller fleste andre prester. Han fortsatte sitt arbeide som før, og alle visste hvor han stod. Han la ikke fingrene mellom hva han sa fra prekestolen . Han advarte mot nazisme og påtalte rettsløsheten. Tyskerne lokket med filmer på Soldatheimen, og det kunne friste barn og ungdom. En søndag med full kirke sa han: «Pass på at barn og ungdom ikke går på filmer på Soldatheimen hvor de utsettes for og kan bli påvirket av den nazistiske gift.» Jeg sa til han at om dette kommer nazistene for øre, er du ferdig. Han svarte at det fikk gå som det kunne. Ingen sladret. Intet skjedde. Tveitfolk, gjennom Gregers Kalhovd sørget for at han fikk lønn så det ble noe å leve av. All inntekt ellers var stoppet av nazistene. Mange lystige og tunge episoder under krigen kunne nevnes. Far moret seg spesielt over en jeg kan fortelle. En gudfryktig, men noe enkel gårdbruker, hadde et meget dårlig forhold til sin nabo. Ikke helt uvanlig. Men verre ble det under krigen. Naboen solgte egg og svinekjøtt til tyskerne for gode penger. I mannens syn var det skammelig landssvik. Men en dag kom han glad og fornøyd til presten og fortalte at tyskerne hadde arrestert naboen . Det var ille , sa presten. Hvorfor er han tatt? Mannen svarte: «Jau prest, du veid han har solgt svinekjøtt til tyskerane. Så oppdaga de at grisen var full av trikiner. De blei så sinna at de tok å putta han inn. Ekje Gud god?» Herrens straffedom var på sin plass. Tveit var i den lykkelige situasjon at lensmann Nils Tvedt tok belastningen ved å bli sittende i sin stilling. Han hadde stor tillit i bygda og var en forstandig og god nordmann. Konsekvente tyskerhatere mente nok dette var å hjelpe tyskerne og at han burde gå av som mange politifolk gjorde. Vel måtte han utføre oppdrag som bød han i mot, men han hjalp folk så langt det var mulig. En nazilensmann av rette typen kunne ha vært til stor skade. Jeg mener lensmann Tvedt handlet rett. Noen enkel oppgave hadde han ikke. En spesiell episode vil jeg nevne. Biskopenes hyrdebrev av 1941 ble sendt med kurer til alle prestene. Det inneholdt protester mot naziovergrep. Statspolitiet hadde fått kjennskap til utdelingen. Far skulle lese brevet fra prekestolen 9/2-41. Lørdag 8/2-41 kom Tvedt og spurte far om han hadde fått brevet, hvilket far bekreftet. Lensmannen sa at han hadde fått streng ordre fra Statspolitiet om å beslaglegge brevet. Far var lite villig til å gi det fra seg. Jeg påhørte diskusjonen. Begge var klar over at både lensmann og prest kunne få de største vansker om ordren ikke ble utført. Begge var innstillet på å hjelpe hverandre. Hvem som fant løsningen husker jeg ikke. Antagelig var det Tvedt. Bjørn fikk i oppdrag å ta avskrift. De avtalte at lensmannen skulle ikke ha den fjerneste anelse om hva en snedig prest hadde sikret seg.

Tveit i krigstiden Av Bjørn Dalen

Mens lensmann og prest tok seg en piperøyk, og mor serverte surrogatkaffe, satt jeg på gutterommet og skrev nøyaktig av med peneste håndskrift. Deretter «beslagla» lensmannen brevet. Begge hadde gjort sin jobb og var tilfreds. Neste dag kunne far fra prekestolen fortelle om brevet som i strid med alle rettsregler var beslaglagt av de nazistiskle myndigheter. Far kunne «huske» hva brevet inneholdt og refererte det vesentlige av innholdet Min avskrift ble senere Jest høyt i menighetsrådet og utlånt til dem som ønsket å lese det. Der ble visst også tatt fl ere avskrifter. Den gang var det dessverre ikke kopieringsmaskiner. En bemerkning fra lensmann Tvedt bet seg fast i meg. I krigstiden svirret det forbud og straffetrusler mot alt. Mor spurte Tvedt en gang: «Hva er egentlig lovlig nå, lensmann?» «Alt en kan sleppe av med», svarte Tvedt. Beint Foss har i Historielagets årshefter for 1992 og 1994 et par interessante artikler om illegalt arbeid og mil itær motstand i Tveit. I siste artikkel skriver han at etter at Eiliv Mjåland ble arrestert ble det ikke gjort noe forsøk fra distriktsledelsens side på å verve nye folk i Tveit. Her kan jeg komme med et suppl ement, for det ble opprettet kontakt og vervet folk, men lenger kom det heller ikke. Men distrikstJedelsen sørget for at avdeling i Tveit var i beredskap. Flere av mine beste venner og skolekamerater i Kristiansand ble rammet av «den svarte jula 1942» da Laudalorganisasjonen ble rullet opp. En tragedie som ga dem flere år i konsentrasjonsleir, de fleste NN fanger. Opprullingene la en Jammende hånd over videre milorg-arbeid i lang tid.Det tok seg vel først opp igjen i 1944. Jeg var i 1942 i Tveit og arbeidet som lærer vinteren 1942-43. Jeg hadde den tiden liten og ingen kontakt med mine venner. Det var et sjokk da de havnet i tyskernes klør. Vinteren 1943-44 gikk jeg på Handelsgym og ble vervet i milorg som etter hånden skiftet navn til Hjemmestyrkene. Våren 1944 fikk jeg stilling som assistent i Vest Agder fylkesrevisjon. Fylkesrevisor Ånund Jortveit, som etter hva jeg senere har forstått, var en meget sentral kontaktperson for distrikstledelsen og Jens Ropstad, innkalte meg til møte og ga meg i oppdrag å få vervet en gruppe av pålitelige og villige karer i Tveit. Dette var høsten 1944, antagelig like etter at Eiliv Mjåland var arrestert. Jeg kjente intet til Eilivs gruppe. Jeg var i Kristiansand og engasjert der den tid. Utrolig nok klarte Eiliv også å innbille Gestapo at han var en enslig våpendrager i Tveit. Om han ikke ble trodd, røpet han i hvert fall ingen. Det er også mulig at Gestapo lot som om han ble trodd for å fange større fisk ved nye forsøk på verving i Tveit. I et hvert fall var ordren til meg å utvise den største forsiktighet. Det gjaldt foreløpig å ha mest mulig vanntette skott opp mot distrikstledelsen . Ordren til meg var kort å kontakte en enkelt person som var hundre prosent pålitelig. Vedkommende skulle verve en gruppe, minst 15-20 mann, holde navnene for seg selv og avvente videre beskjed fra meg. Jeg skulle ikke oppgi hvem som var min kontaktmann. Jeg kjente ikke Jortveits kontakter. Han skulle ikke kjenne mine. Jortveit opplyste at vi snart skulle få våpen, instruktør og bestemte oppdrag. Det var flere karer i Tveit jeg mente var 100% pålitelige og villige. Etter en lengere samtale med Karl Benestad spurte jeg om han var villig til åta jobben. Han var straks villig. Jeg hadde også inntrykk av at han var glad for oppdraget. Gruppen skulle være på plass ganske raskt, klar til å stille på kort varsel. Hva jeg den

gang ikke visste og som var et lykkelig treff, var at Karl hadde vært med i Eilivs gruppe og kjente til de fleste andre Eiliv hadde vervet. Det er mulig at Karl ikke nevnte oppgaven for dem Eiliv hadde vervet. Dem visste han hvor han hadde, men han vervet nok flere utenom. Hvem Karl stilte med, fikk jeg ikke vite før etter krigen. Karene var til krigens slutt i beredskap, men de fikk ikke våpen eller oppdrag. Jeg var tilsluttet den gruppe som skulle holde seg i Kristiansand. Den var liten da krigen tok slutt. Det var også flere opprullinger vinteren 1944-45. På spørsmål vinteren 44-45 om Tveit-karene skulle aktiviseres og utstyres med våpen, fikk jeg beskjed om at det foreløpig ikke var aktuelt. Distriktsledelsen hadde også problemer nok og konsentrerte seg vel om de styrkene som var i permanent dekning i Åseral og andre steder. Det ble dog etablert et våpenlager i Høvåg. De fikk en grundigere opplæring og slagkraft enn dem som befant seg i byer og bygder blant tyskere og nazister. Maidagene kom . Intet spesielt hadde hendt. Natten til 7. mai 1945 ble vi samlet i dype kjellere i Kristiansand. Der satt vi og pusset våpen og avventet ordre. Kampvillige, men neppe kampdyktige. Troppsjefen var vernepliktig fenrik. Det samme var et par andre, men de fleste for unge til å utføre militærtjeneste. Armbånd ble utdelt. Det var uniformen. Våpenarsenalet var en sammenrasket samling av rifler, pistoler og automatvåpen. Ammunisjon var det sparsomt med . Vi kunne bare håpe at dette skulle gå bra. I en trefning med tyskerne ville vi ha vært «hoffnungslos verloren». Omsider kom ordren om å møte i Rådhuset. Der var et par Lingekarer, den ene het Rudolf Hesch. Han var i Battledress, kst. politimester Wergeland Franck og Jortveit var der, åpenbart glad og lettet. Tyskerne hadde kapitulert. Vår oppgave var å arrestere alle som hadde gjort seg fortjent til det, samt etablere vakthold. Vi var ikke mange - høyden- 30-40 mann . De styrkene Jens Ropstad hadde oppe i dalene kom først noen dager senere. Det møtte også noen av karene fra det gamle politikorps. Selv med lite mannskap gikk alt programmessig og greit, takket være at tyskerne isolerte seg til sine leirer. På forespørsel om jeg skulle dra til Tveit og få mobilisert karene der , fikk jeg vite at man trengte alle i Kristiansand. I Tveit var der ingen å arrestere. Tveit var foreløpig ikke i fokus. Derimot trengtes folk til opprydding vestover. Der fantes etter opprullingene ingen hjemmestyrker. Resultatet ble at jeg om natten sammen med 10-12 mann under ledelse av Hans Arntzen, fenrik i det militære, ble sendt i noen biler til Mandal hvor vi arresterte politimesteren, noen nazister og en norsk gestapist. Dagen etter, 9. mai, ble Hans Arntzen, Odd Hultmann og jeg sendt videre til Lyngdal hvor vi fikk plassert den tidligere lensmann Kvarenes i hans stilling igjen. Han hadde vært arrestert av tyskerne. Vi gjennomførte en del arrestasjoner og kjørte til Farsund og fikk plassert noen fanger i fengsel der. Det som var mest besværlig både i Kristiansand, Mandal, Lyngdal og Farsund var begeistrede folkemasser som skulle hylde oss. En hyldest som var ufortjent. Vi var bare en gruppe heldige karer som fikk være med på avslutningen . Mange hadde gjort seg mere fortjent til å oppleve de dagene. Men tilbake til Tveit. I Lyngdal - det var vel 9. mai - fikk jeg telefon fra distriktsledelsen i Kristiansand med spørsmål om hvem som var i gruppen i Tveit. Jeg

kunne svare at Karl Benestad hadde gruppen på plass og måtte kontaktes. Han skulle ha karene klare, men våpen hadde de ikke fått. Hva som videre hendte kjenner jeg lite til. Gruppen i Tveit ble engasjert. Eiliv Mjåland kom fra Grini 10. mai og overtok såvidt jeg vet ledelsen av den styrken som var klar. Hvem som i maidagene var med, vet jeg ikke i dag, bortsett fra noen av dem som Beint Foss nevner i årsskriftet fra 1994. Alle var ført opp på en liste av Eiliv Mjåland. Denne listen leverte han etter avtale til meg i månedsskiftet mai-juni 1945. Listen leverte jeg videre til distriktsledelsen i Kristiansand. Listen burde eksistere i arkivene. Alle som hadde deltatt i Milorg under krigen fikk en sølvnål med bokstavene HS samt et takkeskriv undertegnet av kronprins Olav som forsvarssjef og Jens Ropstad som distriktssjef. Det har jeg fått. Det er ved siden av armbind de eneste gjenstander jeg har som minner meg om krigens lykkelige slutt. Jeg håper alle karene i Tveit har fått det samme.

Hva krigen kostet, måtte noen betale .... Av Beint Foss Innledning

Brattvollsløyfen 1 - 4740 TVEIT

I denne artikkelen skal jeg prøve å kaste lys over deler av de menneskelige kostnadene krigen og okkupasjonen brakte med seg her i Tveit. Når det gjelder omtale av enkeltpersoner - og skjebner - har det imidlertid vært nødvendig å foreta en avgrensning. Det er derfor bare de falne som er noenlunde grundig behandlet. Andre er nevnt med navn, mens de fleste ikke er nevnt i det hele tatt. For øvrig, skulle ordlyden i tittelen vært gjennomført fullstendig, ville det trolig vært nødvendig med en egen artikkel om hvert eneste menneske som levde i Tveit under okkupasjonen. Det var ingen fra Tveit som meldte seg til tysk krigstjeneste under krigen. Følgelig var det heller ingen her fra bygda som mista livet på den gale sida. Dermed blir det heller ikke nødvendig å lure på om også disse burde vært omtalt. (For hele landet var det omtrent 2000 personer.) Også de materielle kostnadene i Tveit var betydelige, men det vil ikke bli omtalt i denne sammenhengen.

Tlf. 38 06 34 76

De som falt

BILSKADE SERVICE AS

Før krigens første dag var 6 timer gammel, hadde Tveit mista 2 av sine innbyggere som offer for krigen. Da okkupasjonen var over 8. mai 1945, hadde tallet steget til 7. Sett i forhold til folketallet i Tveit på den tida, er dette tapet omtrent som landsgjennomsnittet.

Minnestøtta ved Tveit Kirke

SPAREBANKEN Pl.USS 10

Etter krigen blei det i de fleste bygder og byer rundt om i landet satt igang tiltak for å hedre de som hadde ofra livet som følge av krigen. Slik også her i Tveit. Allerede 25. juni 1945 drøfta Tveit Herredsstyre en mulig bevilgning til et minnesmerke over de falne fra bygda. En måned seinere, på møte i Herredsstyret 25. august, blei det enstemmig vedtatt å nedsette ei nemnd til åta seg av denne saken. Med i denne nemnda kom: Karl M. Knudsen (ordføreren), Olav Frøysaa og S. Dalan (soknepresten). 11

På et Herredsstyremøte noe lenger utpå høsten, dreide det seg nok en gang om de falne fra bygda. Denne gangen blei det referert til brev av 27. august 1945 fra forlaget som skulle utgi bokverket «Våre falne». I brevet fra forlaget blei det bedt om opplysninger fra de falnes familier. Eget skjema til dette bruk var vedlagt. Samtidig blei kommunen bedt om å forhåndsbestille bokverket som gave til de falnes familier. Herredsstyret vedtok å bestille 5 setta kr. 50,- pr. sett - lsett til hver av de falnes familier - for kommunens regning. Det har altså vært en viss villrede om hvor mange falne det var fra Tveit. Eller rettere sagt, hvem som egentlig skulle regnes å være fra Tveit. Det ser ut til at nemnda som arbeidet med minnesmerket brukte fødested i Tveit som utgangspunkt, og kom dermed fram til 7 navn. At Herredsstyret likevel bare vedtok å kjøpe 5 boksett, bygger trolig på følgene tanke: Av de 7 falne som var født og oppvokst i Tveit, hadde 3 bostedsadresse utenfor bygda på den tida de døde. Dette var Lorentz Drangsholt som bodde i Høvåg, Fredrik Drangsholt som bodde i Kristiansand og Ragnar Lømsland som var bosatt i Lillesand. De to førstnevnte var gift og hadde familie på sine nye bosteder. Ragnar Lømsland derimot var ugift, og hadde ingen pårørende i Lillesand. Dermed kunne Tveit Herredsstyre gjøre dette regnestykket: 7 minus 3 = 4 pluss 1 = 5, og på den måten spare 100 kroner. Nemnda som skulle arbeide med minnesmerket gjorde en god og rask jobb. Allerede 17. mai 1946 kunne en vakker bauta avdukes Kostnadene til bautaen blei i det vesentligste dekket ved midler innsamla i bygda, muligens også med noe kommunale midler. Minnesmerket over de falne fra Tveit, som har sin plass rett til høyre for inngangen til Tveit kirke, er en vakkert tillaget steinsøyle, omlag 2 meter høy og laget av lys granitt. Under to norske flagg på korslagte stenger står:

"Falt i kampen for fedrelandet 1940-1945 Knut Aalefjær f. 17.4-1920 d. 9.4-1940 Vilhelm Olsen f. 13.11-1899 d.9.4-1940 Trygve Jensen f. 16.5.1919 d.26.11-1941 Fredrik Drangsholt f.10.6-1905 d. 5.1-1943 Birger Hannnås f 14.6-1921 d. 26.9-1943 Ragnar Lømsland 15.4-1908 d. 16.3-1944 Lorentz Drangsholt 5.3.1902 d.19.4-1944 Reist av sambygdinger 17 mai 1946" Av disse 7 som har navnet sitt på støtta, blei 3 gravlagt i Tveit. Det var Knut Aalefjær, Vilhelm Olsen og Ragnar Lømsland. De tre som bodde utenfor Tveit da de døde, har også sine navn på tilsvarende minnesmerker der de bodde. Fredrik Drangsholt har dessuten fått en egen minne12

plate. Den er satt opp på en husvegg i bakgården til Dampbakeriet i Kristiansand. Etter at det for noen år siden kom forretninger i denne bakgården, er plata nå blitt synlig for allmennheten. (Baker Street)

Den enkelte falne Knut Aalefjær. Født på Åle fjær i Tveit 17. april 1920. Ugift. Foreldre: Salve Aalefjær (1877 - 1961 ), gift i 1917 med Anna Johanne f. Føreid (1885 - 1968) Knut reiste tidlig til sjøs, men kom hjem høsten 1939. Fra februar 1940 avtjente han sin verneplikt som matros.i marinen. Ved krigsutbruddet tjenestegjorde han på panserskipet «Eidsvoll». De to norske panserskipene «Eidsvoll» og «Norge» var begge forlagt på Narvik havn da tyskerne angrep byen tidlig om morgenen 9. april. Skipene var sjøsatt ved århundreskiftet og helt umoderne i 1940. «Eidsvoll» rakk å fyre av sine kanoner før det blei ramma av tre tyske torpedoer slik at det brakk i to og sank i løpet av 15 sekunder. 175 mann gikk ned, mens 6 blei berga. Blant de som omkom var KnutAalefjær. Kort etter blei også «Norge» senka. Fra dette skipet mista 101 mann livet mens 90 blei berga. Tragedien på Narvik havn denne morgenen krevde tilsammen 271 norske liv. Det var omtrent 25% av de samlede norske dødsofrene i forbindelse med krigshandlingene i 1940. Knut Aalefjær er gravlagt ved Tveit Kirke. NB: I Tveit-boka bind II, side 134, er bildet av Knut Aalefjær bytta om med bildet av nevøen med samme navn f. 1948

Vilhelm Olsen Buestad. Født i Tveit 13. november 1899. Gift i 1929 med Lovise f. Bjorvand, (1906- 1993) 4 barn. Vilhelms foreldre: Ole Kittelsen født i Tveit (1853-) ogAnna Tomine, f. Hestås (1853-). Under det tyske angrepet på Odderøya om morgenen 9. april 1940 gikk de fleste granatene rett over øya og ramma på flere ulike steder rundt om i byen. Flere mennesker blei drept og mange hus blei mer eller mindre ødelagt. På Lund blei det også sluppet bomber fra fly. Vilhelm hadde i 1940 arbeid som sagmester på 13

Lumber i Kristiansand, og bodde derfor på hybel i byen. Han blei drept da en granat slo ned i huset i Tollbodgata hvor han hadde hybelen sin. Dette skjedde rett før kl. 7 om morgenen 9. april 1940. Det er liten grunn til å tro at de omfattende sivile skadene som ramma Kristiansand denne morgenen, var tilsikta fra angriperens side, bortsett fra at de selvfølgelig ikke burde ha angrepet i det hele tatt! Ingen annen norsk by blei så ramponert på krigens første dag, som Kristiansand. Vilhelm Olsen Buestad er gravlagt i Tveit.

Trygve Kristian Jensen. Født 16. mai 1916 i Tveit. Foreldre: Osmund Jensen, født i Tveit, (1895-1979) og Annlaug, f. Månes, fra Bygland. (1888-1970) I mars 1940 reiste Trygve sammen med sin bror Jens (som overlevde krigen). fra Norge til England med Haugesunds-båten d/s «Colombia». Under den tyske frammarsjen i Frankrike lå «Colombia» i Rouen (i Frankrike). Derfra måtte de evakuere i all hast da tyskerne angrep byen. Ute i åpent hav blei båten tatt under angrep av ni tyske bombefly, men blei ikke truffet. Seinere kom de til Le Havre, 0 men havnet omsider i England, der brødrene mønstret av i september 1940. Fram til høsten 1941 fortsatte de to brødrene å seile sammen. Først med Bergens-båten «Torvanger» til Australia og retur til Liverpool i England. Der mønstret de av i mars 1941. Seinere var de, i tur og orden, sammen på de to Oslo-båtene «Danio» og «Granfoss», som gikk i konvoifart. Høsten 1941 blei brødrene enige om å skille lag. De hørte om skip som gikk ned med alle mann, og tenkte på dem hjemme. Det ville være ille om begge skulle miste livet. Trygve Kristian mønstret da på Panama-tankeren «Crusader» i New York. Han omkom da denne båten kort tid etter blei torpedert i Atlanterhavet. Dette var i oktober 1941, det var ingen overlevende, og den nøyaktige datoen er ikke kjent. (Datoen 26.11.1941, som står på minnestøtta, er trolig feil.)

Fredrik Drangsholt Født 10 juni 1905 i Tveit. Gift i 1936 i Tveit med Hjørdis Margareth (1900-1948), 2 barn. Fredriks foreldre var Ole 0. Drangsholt (1862- ) og Maren, f. Hansen (1863-), begge fra Tveit. Fredrik var salgssjef på Dampbakeriet i Kristiansand hvor han også var bosatt med sin familie. Fredrik blei arrestert av Gestapo så tidlig som 20. november 1941, og kom til Møllergata 19 i Oslo, på selveste julaften, 24. desember samme år. Bakgrunnen for at Fredrik blei arrestert, var arbeid i tilknytning til distribusjon av illegale

aviser. Med på transporten til Oslo var også 10 andre arresterte fra Kristiansand,- de fleste tatt i samme sak. Alle var innom Møllergata 19, og alle kom til Grini hvor de blei innskrevet, med påfølgende fangenummer, 7. januar 1942 . 19. november 1942 blei Fredrik sendt til fangeleiren Sachsenhausen ved Oranienburg like utenfor Berlin. Der døde han 6. april året etter. På den tida Fredrik kom til Sachsenhausen var forholdene - ikke minst med hensyn til mat - langt vanskeligere enn den var da det store innrykket av sørlendinger kom sommeren 1943. Da blei det etter hvert organisert forsendelser av matpakker og nordmennene fikk flytte sammen i egne brakker. Men da var Fredrik Drangsholt alt død.

Birger Hannås. Født i Tveit 14. januar 1921. Foreldre: Thomas Hannås f. i Tveit (1885 - 1966), gift 1909 med Inger Marie, f. Carten (1882-1971 ). Birger seilte som fyrbøter i alliert fart, sist med «Christian Michelsen», et nybygd amerikansk skip som kom under norsk flagg. I september 1943 gikk «Christian Michelsen» i konvoi fra New York, bestemt for Bizerta i Nord Afrika. Lasten var krigsmaterid! og ammunisjon til de allierte styrkene. I Middelhavet blei konvoien angrepet av en tysk ubåt. «Christian Michelsen» blei truffet, eksploderte og sank på under et minutt. Slik omkom Birger Hannås. Datoen var 26. september 1943. Ragnar Lømsland Født i Tveit 15. april 1908. Ugift. Foreldre: Otto Severin Lømsland (1865- 1919) og Anna Andrea f. Tvedt ( 1878 - 1962 ), begge fra Tveit Ragnar utdanna seg til lege. Var først konstituert distriktslege i Gamvik. Fra nyttår 1941 åpna han sin egen praksis i Lillesand. Der blei han med i Milorg og blei seinere sjef for XU. I denne rollen sto han i direkte kontakt med XU-sjefen på Sørlandet, Otto Dal, som bodde på Grødum i Birkenes. Kort tid etter at opprullinga av Milorg/XU på Sørlandet tok til, 7. desember 1942, blei Ragnar tatt.

Dagen var 4. januar 1943. På dette tidspunktet var Gestapos oversikt ennå ganske liten, og behovet for nye opplysninger desto større. Av den grunn og på grunn av sin sentrale stilling i apparatet, blei Ragnar Lømsland utsatt for en forferdelig behandling av gestapistene på «Arkivet». Dette kom nok til å besegle hans videre skjebne. Etter at forhørene i Kristiansand var ferdig blei han sendt til Oslo 22. februar 1943. Først til Møllergata 19 - hvor han var i omtrent en måned - deretter til Grini. Ragnar Lømsland var blant dem som blei dømt til døden. Han ville trolig blitt henretta på Trandum 10. juni 1944, sammen med ds 6 andre dødsdømte sørlendingene i denne saken. Men på det tidspunktet var Ragnar allerede død. Han døde 16. mars 1944 og blei seinere gravlagt i Tveit. Lorentz Drangsholt Født på Drangsholt i Tveit 5. mars 1902. Gift i 1925 med Edith, f. Årsnes (1904-1967 ) fra Høvåg. 3 barn. Lorentz' foreldre var Konrad (1874-) ogAnna Drangsholt. I 1928 bosatte Lorentz og kona seg i Høvåg. Der hadde Lorentz arbeid som forretningsfører for Høvåg trygdekasse . Han var dessuten regnskapsfører for flere forretninger i Kristiansand. Da motstandsbevegelsen blei utbygd på Sørlandet var Lorentz blant pionerene på sitt nye hjemsted i Høvåg. Han var med i både Milorg og XU (etterretningen). Etter den store opprullinga som ramma Milorg og XU på Sørlandet fra 7. desember 1942, nådde arrestasjonsbølgen gruppa i Høvåg mot slutten av januar 1943. Lorentz blei tatt 23. januar og transportert til Kristiansand. Der blei han holdt i forvaring i Kristiansand Kretsfengsel, men forhørene foregikk på «Arkivet» (lokalene til Statsarkivet i Kristiansand som Gestapo brukte som hovedkvarter) Allerede 7. februar blei Lorentz sendt til Grini . Der var han til 10. juni 1943. Da blei han - sammen med omtrent 70 andre sørlendinger - sendt på transport til Tyskland. Turen gikk med fangeskipet «Monte Rosa» fra Oslo til Århus i Danmark. Videre derfra til Hamburg foregikk transporten i ku-vogner med jernbanen. I Hamburg blei fangene delt mellom NN fanger og vanlige fanger. Den siste gruppa havna i Sachsenhausen og de fleste av disse kom seinere hjem i live. Men Lorentz tilhørte gruppa av NN fanger og gikk en uhyggelig skjebne i møte i fangeleiren Natzwieler. A være NN fange innebar en klar skjerpelse og var i praksis å betrakte som en dødsdom (NN - Nacht und nebel- natt og tåke) Det skulle da også bli resultatet: Av 7 mann fra Høvåg som var NN fanger overlevde ingen! Lorentz Drangsholt døde 19. april 1944. 16

De som overlevde •... De som falt gav det de hadde; prisen kunne ikke vært høyere. Men blant dem som overlevde - og det gjorde jo tross alt de aller fleste - var det også mange som måtte tåle hardere prøvelser og større påkjenninger enn andre. Det var dem som måtte betale den nest høyeste prisen. Av disse var flere merka for livet på kropp og sinn. De første det er naturlig å nevne i denne forbindelsen, er de omkomnes pårørende, selv om de til en viss grad allerede er nevnt i forbindelse med omtalen av de døde. Det var de som mista sine fedre, sine ektemenn og sine sønner. Ingen andre kom så fattige ut av krigen som dem!. - Men det var også andre .... Det var krigsseilerne og deres pårørende. Foruten de som omkom, kjenner jeg til 8 personer med hjemsted I fødested i Tveit, som seilte i alliert fart under krigen. Muligens var det flere. De jeg vet om er: Severin Dønnestad, Trygve Dønnestad, Øyvind Foss (1913-1970), Toralf Grødum, Erling Larsen (1920- ), Gunnar Nilsen (1920-1975), Gunnar Syvertsen og Jens Severin. Jensen (19211989) som også er omtalt sammen med sin bror Trygve, som omkom. Av alle norske som seilte i alliert fart under krigen, omkom ca. 1 av 10. For krigsseilerne fra Tveit var tallet dobbelt så høyt - 2 av 10. - Det var dem som satt arrestert - og deres pårørende. Utenom dem som døde, var det tre personer fra Tveit som blei arrestert av tyskerne for kortere eller lengre tid. (dette tallet er temmelig sikkert korrekt!) Det var: Olaf B. Foss (1905-1976) som satt på Grini og i Sachsenhausen, arrestert 29. januar 1943 - til freden; Eiliv l\,ljåland (1900- 1974) som satt på Grini, arrestert 14. november 1944 - til freden; Bjarne Bjorvand (1923- ca 1980) som satt på Grini, arrestert 19.mars 1944 - til 9. april 1945. - Det var dem som måtte flytte fra hus og hjem, eller trenge seg sammen på et eller to rom, fordi tyskerne hadde rekvirert resten av huset. På grunn av nærværet til Kjevik var det langt flere som opplevde dette her i Tveit, enn det som ellers var vanlig. I tillegg kom den allierte bombingen av flyplassen, som også innebar en klar fare. Men bombingen av Kjevik krevde heldigvis ingen norske liv. Ellers delte Tveits innbyggere skjebne med størstedelen av Norges øvrige befolkning i mangelen på nesten alle typer varer, i usikkerheten og i følelsen av avmakt. Men ettersom Tveit var ei jordbruksbygd, er det grunn til å tro at matvaresituasjonen var noe bedre her enn det som var gjennomsnittet for hele landet. Et annet lyspunkt var det kanskje også at Tveit var så godt som fri for norske nazister. La oss håpe at det også er tilfelle i våre dager, og at det fortsatt vil være det for all framtid. Da tenker jeg ikke først og fremst på det element av landssvik det innebar å slutte seg til NS under krigen, selv om det var ille nok. Men mer på nazismen og dens beslektede ideologer, slik den også i vår egen tid kommer til uttrykk i form av voldsforherligelse, menneskeforakt - og etnisk rensing ...... Derfor, om denne artikkelen, og det jeg tidligere har skrevet om krigsåra, kan virke som et aldri så lite bidrag til å advare mot denne galskapen, ja da er min hensikt mer enn oppnådd. 17

Kilder Bøker: -Våre falne, Oslo 1947 -Norge i krig, flere forfattere, Oslo 1984 -Kirkel iv i Tveit prestegjeld, S. Dalan, utgitt 1947 -Seilas for frihet, redaksjon: Søren Branders, Ingvald M. Stamnes og Ivar Myklebust. Utgitt av Fædrelandsvennen, Kristiansand 1985 -Natt og tåke, Kristian Ottesen, Oslo 1984 -Norsk fangeleksikon, Oslo 1946 -Tveit Historie Il, Johan Tveite, Kristiansand 1973 -Fra Nøytralitet til krig, William Berge, 1995 Annet: -Tveit Herredsstyre, protokoller for året 1945 -Samtale med enkelte av de falnes etterlatte

Klipp fra vår 50 år gamle mørke minnebok Av Roald Tvedt 1945 1. Januar:

Hotellet nærmest Kjevik Lufthavn (4 km) 1. 2 mil fra Kristiansand ~~

~ CI

HAMRESANDEN APARTMENTS A.s Telefon 38 04 72 22 38 04 60 34

4752 Hamresanden 8. januar:

Reis ikke til byen - Du får det på Ryen

Brødr. DALENE

10. januar:

Kjøttforretning

14. januar: 17. januar:

4740 Tveit - Telefon 38 06 33 15

19 januar: 18

Vi er gått inn i et nytt krigsår, det sjette. Årsskiftet gikk stille for seg. Ingen nyttårsraketter mot himmelen, heldigvis, for de raketter som brukes nå er livsfarlige. De frontmeldinger vi får gjennom våre pålitelige illegale radiolyttere gir håp om at krigen går mot sin ende. Det synes å være større «lekkasjer» om militærutviklinga nå, og selv sensurerte avismeldinger virker friere . På Østfronten høres det ut til at russerne går fram med stor styrke. På Vestfronten tyder illegale meldinger på at de allierte har totalt overtak. Det er grusomt å tenke på de tusener militære og sivile som ikke får oppleve noe nytt år på grunn av fanatiske krigshissere. Her i bygda har vi unngått de store tragedier, men det observeres av og til fly fra «våre egne» . De har sikkert bomber ombord, men har spart oss. Når vi ønsker hverandre «Godt Nytt År», så betyr det egentlig: «Må vi snarlig få en lempelig overgang til F R E D».Tyske offiserer feirer nyttårsdagen ved å rekvirere en lang rekke husrom og lagerrom på strekningen Boen Ve. Gestaposjef Kerner forlanger å få meldinger om alt unormalt, som flygeblad, branner, møter o.s.v. Ellers vil han gripe inn «uten å nøle». De fleste vet nå hva det kan bety. (Etter forespørsel fra en lensmann i»indre bygder» svarer Gestapo via politimesteren at det er ikke nødvendig å melde gudstjenester, møter i kvinneforeninger o .l., men møter av illegal eller mistenkelig art.) Krigsmeldinger går ut på at det foregår harde slag både i vest (Ardennene) og i øst (ved Budapest). Tyskerne trekker seg «planmessig» tilbake. Russernes vinteroffensiv er i gang. «HeleØstfronten i brann». Tyskerne tar ut lokale hester til mulig transportoppdrag på strekningen Boen - Ve. Tyskerne rømmer Warszawa og «trekker seg tilbake» i Ardennene, 19

21 januar: 24. januar: 26. januar: 29. januar: 30. januar: 31.januar: 1. Februar: 2. februar: 3. februar:

4. februar: 7. februar: 14.februar: 15. februar:

17. februar: 19. februar: 23. februar: 24. februar: 26. februar:

28. februar:

2.Mars:

hvor der hersker snøstorm Her averteres stadig verdifulle ting som fotoapparater, telefoner o.l. i bytte mot tobakksblader. Det går an å reise med båt fra Kjevik til byen, etter at isbryter har slått opp råk i isen. Her er nå alvorlig mangel på sytråd. Fint akeføre i Ryenskleiva. Ungdommer aker som kontrast til den dystre situasjon. Reichminister Goebbels erklærer at russerne betyr meget stor fare for alle. Kjevikveien brøytes. 21 kuldegrader. Politimesteren melder etter oppdrag fra tyske myndigheter: Ved overtredelse av blendingsbestemmelsene vil elektrisk strøm avstenges. Enkelte hus på Krageboen - Sannes frigitt. Hitler erklærer at tro, offervilje og evne vil mestre krigskrisen . Meldinger fra fronten innrømmer framgang for russerne, som setter inn stadig nye styrker. «Dienststelle Feidpost Marine Postamt Berlin» har kjøpt 1000 mål ved på Drangsholt. Trenger 8-10 hester med sleder og kusker. Tyskernes propagandaminister Goebbels framholder i en tale at «klokken nærmer seg tolv». (Da kan det bli vanskelig å rekke framdrift av 1000 mål ved fra Drangsholtskogen). Wehrmacht krever slede og sele til militærlegen for transport fra Kjevik til lasarettet på Boen gård. I Budapest foregår harde kamper i underjordiske kanalsystemer. Der er mye snø i Budapest. Vedsituasjonen i Kristiansand alvorlig. Store vansker med transport. Innbrudd i tysk lager ved Egeli, meldt av tysk Gendarmerie . Egerheis hus på Lundtvedt frigitt. Før innflytting stor basar til inntekt for Sjømannsmisjonen. Stappfullt av folk både i stuene og utenfor, bl.a. mange fremmede anleggsarbeidere. En strekt påvirket mann bød fram gebisset sitt for kr. 5,- til støtte for misjonen . Forbud mot å fyre i kirken. Begravelseseremoni måtte foregå ute. Alle någjeldende reisetillatelser er ugyldige fra 1. mars. De som har godkjent behov for å reise, må skaffe seg ny tillatelse. Det henstilles til foreldre å få barn i sikkerhet straks det går flyalarm. Tyrkia har erklært Tyskland krig. Kortvarig jordskjelv i kveld. Ingen skader. Politidepartementet påpeker at det gir et dårlig inntrykk av norske myndigheter når det i offentlige kunngjøringer nyttes formulering» etter tyske krav ... » Dette bør unngås. To gutter drept og fem andre skadet under lek med sprenglegemer i byen. Det er et ufattelig hell at ikke liknende tragedier er hendt her i bygda, hvor vi har mange bombe- og ammunisjonslagere, minesperringer og enkelte blindgjengere. I dag har her vært innrullering av mannskaper til Arbeidstjeneste. Fra Tveit ble 14 unge gutter innrullert til «militærtjeneste» med blanktpussede spader.... Russiske tropper presser seg fram mot selveste Berlin. 20

6. mars: 8. mars: 9. mars

11. mars: 12. mars:

14. mars:

15. mars: 16. mars:

17. mars:

21.mars

22. mars: 23. mars: 24. mars:

25.mars:

Krigskommunikeene sier at «krigen er inne i en avgjørende fase» To gutter drept under lek med blindgjengere de hadde funnet på en holme ved Justøya. Goebbels anfører i sin tale at «det er de åndelige verdier som vil avgjøre krigen». Kaniner stjålet på Egeli og på Krageboen. Spor etter tyske militærstøvler. Tyskerne innrømmer at de har tapt store områder på Østfronten, og at skjebnen til tyske divisjoner på Vestfronten er uviss. Under N.S.-møte i Vennesla uttalte fylkesfører Hammer at en eventuell «befrielse» ville føre til kaos, med hungersnød og borgerkrig på Sørlandet. Tyske militære beslaglegger tomter til barakker på Ålefjær. Avgått ordfører i Tveit, Karl M. Knudsen, fyller 60 år. Han har vært heldig som har sin bopel på Kostøl, så avsides at kravstore tyskere finner det mer bekvemt å dytte selv kommunale problemer på lensmannskontoret på Ryen. Kommunen overtar brøyting av Fosseveien «inntil videre» . Russiske styrker angriper Kønigsberg fra tre kanter. Reisetillatelse kreves for reiser over 30 km, f. eks. lenger enn til Kr.sand, Oggevann, Hægeland eller Marnardal. Skarpskyting med kanoner mot mål ved Hamrevannet. Grovika og Hamresanden bør rømmes. Skytinga foregikk fra Vollekleiv og Bleget. Prosjektilene drysset på Hamresandsbukta. Ingen rakk målet. Heldigvis ingen alvorlig skade. Alvorlige sabotasjer mot jernbanen. Administrasjonsbygg i Oslo sprengt. Tobakkshungeren er stor. Her averteres stadig etter røykestoff. Eksempel: «3 skjorter, sportssko, trebunnstøvler, mandolin (kr.192,-) byttes i tobakksblader». Russisk og alliert framgang fra øst og fra vest i «das Vaterland». Vtegnet og jubelteksten som står malt med store bokstaver på utallige steder : «Deutschland Siegt An Allen Fronten», gjelder ikke lenger. Dramatisk melding fra Oslo: 14 norske «sabotører» dømt til døden. På Østfronten er dannet nytt «tyngdepunkt» ved Danzig og Stettin. Vi på vestsida av elva har i årevis måtte ha passerseddel til egne eiendommer. Nå må også Trygve Hamre ha «Ausweis» for å komme til sin gård på Hamre. Det later til at Wehrmacht snart går tom for papir, for nå skriver de sine Ausweis på baksida av finske karter. Strengt forbud mot bilkjøring til utflukter eller reiser i anledning Påsken. Ekstraturer med vedgassbuss forbudt. N.S.B. holder på å gå tom for kull. Store mengder med ved trenges. Foran Berlin angriper russerne ei festning. Hundrevis av grove kanoner i aktivitet. På Vestfronten går de allierte over Rhinen. Søkt politimesteren om tillatelse til tjenestekjøring om natten med vedgassbil K-1921 Ford 1931 modell. Nattkjøring er ellers forbudt. Gudstjenesten i kirken meget kort, selv med barnedåp, da det skulle være tre årsmøter etterpå ... 21

28. mars: 31.mars: 2.Apri l: 4. april: 5.april: 8. april 9. april:

11. april: 12. april: 14. april: 18.april: 19. april:

22. april:

24. april:

26. april :

Ved Katedralskolen i Kr.sand sløyfes eksamen artium i år. Mannlige elever sendes i stedet på vedhugging i byskogen. Danz ig oppgitt av tyskerne. Restene av byen besatt av russerne. Innbrudd i kjelleren til Hangelands landhandel, Ryen. Mye varer stjålet. An nonse: «Sort drakt byttes i tobakksblader». (Selv i bare underskjørtet smaker det sikkert godt med en «heimerullis»). Heftige kamper i ruinene av Ruhr-området. Østpå skyter russerne med tungt artilleri mot Wien. Byene Maininger, Eisenach o.fl. har kapitulert. Wien er på grensen til å overgi seg. Rådmannen i Kristiansand krever på vegne av tyske myndigheter oppgave over samtlige hunder i Tveit. (Ialt 44 stk.). Blant krigsryktene er det dukket opp et uhyggelig ord : «Festung Norwegen». Det skal visstnok bety at hvis tyskerne må gi opp kamphandlingene ellers i Europa, skal de «mest betydelige» samle seg i Norge, og med alle midler forsvare seg her. Det høres skummelt ut. Det virker også mistenkelig at det rekvireres så mange sivile rom ute i kommunen, deriblant «offisersrom m/telefon, samt låver og en del kjellerrom til Jagere. Festungskommandant Kristiansand kunngjør at motorkjøretøyer og syklister i Lillesand , Birkeland, Grovane, Øyslebø og Trysfjorden skal stanse på tegn fra Wehrmacht. Hvis ikke blir skytevåpen benyttet. To ganger flyalarm her i dag. Ikke angrep. På Vestfronten hardt press, bl.a. mot Niirnberg. Østpå, kamper i Wiens gater. President Roosevelt død av slag. Bremen under sterk ild, Hannover falt. Skuddpremie på rev nå. Fra staten kr. 10.-, kommunen kr. 5.Fra Tveit skal 9 hunder over 40 cm høye mønstre ved jernbanestasjonen i byen kl.16.00. Fire båter beslaglagt på Kostøl. Voldsomt slag på Østfronten. Russerne bare 4-5 mil fra Berlin. På Vestfronten også sterkt press mot Berlin og Hamburg. Gatekamper i Leipzig. Kjellerinnbrudd hos landhandler Jacob Olsen. Fylkesmannen: Levering av seletøy til tyske myndigheter stoppes. Skarpskyting over fjorden mot Hamrevann. Ferje og veien mellom Vige og Rv. 40 stengt. Folk i omegnen må holde seg innendørs. Russerne er trengt inn i fo rsteder ti l Berlin, og amerikanerne klar til å gå inn i byen vestfra. Granater slår ned inne i byen. Flekkerøy vi l få et parti tråd til garnbøting før makrellfisket. Der Fiihrer overtar selv lede lsen av Berlins fo rsvar, men russerne trenger likevel inn i byen under artilleri- og flybombing . Fl yalarm her flere ganger i dag. Ikke angrep å merke her. Arbeidernes faglige utvalg melder at det ikke blir offentlig feiring av 1. mai i år. Store mengder russiske styrker og tanks inn i Berlin. Tyskerne i håp22

27. april: 29. april: 1.Mai:

2. mai:

3. mai:

5. mai:

6. mai:

7. mai:

løs kamp, bl.a. in ne i tunnelbanene. Nord Italia i flammer. Jens Nilsen og Eiliv Krosse n innkalt til å mø nstre sine hunder i byen kl. 13.00 Begge hundene ble tatt av tyskerne. Flyalarm i dag. Noe skyting, men ikke bomber. Ri ksmarskalk Gøring syk. Han har oppgitt ledelsen av Luftwaffe. Engelskmenne ne slår flere bruer over Elben og samler styrker der. Rykte r fo rteller at Mussoli ni, som har vært fascistisk diktator i Italia siden 1922, ble drept 28. apri l av en partisan. Sikre meldinger om at Adolf Hitler døde «på si n post» i går, 30. april. Han var tysk rikskansler fra 1933 og hadde uslåelig verdensrekord i sadisme. Med mange millioner menneskeliv på samvittigheten. Donitz overtar «boet» etter Hitler. Flyalarm her igjen. Allierte fly kommer lavt over Lømslandsheia og skyter mot Kjevik. Tomhylser faller på bølgeblikktak. Nazisten Kai Normann fra Kristiansand holder minnetale og sammenligner Hitler med Kristus og Olav den hellige. Sammenligningen synes å halte. Taleren kan neppe peke på særlig dyp sorg i verden Flyalarm 4-5 ganger. Visstnok ingen bomber, men skyting. 4 tyske fly slept opp på den uferdige «stripa» på Ryen. Under minnehøytidelighet i Oslo ble det av tyskere av høyere rang uttalt at det blir ingen kapitulasjon. De vil kjempe som Hitler, «til den endelige seier er vunnet». Radioen har ingen meldinger om krigshandlinger fra Nederland, Danmark eller Norge i dag. De allierte har fått avtale med tyskerne om å droppe matvarer over Nederland. Det er utrulig at bombefly kan nyttes til å spre glede .. Engelskmennene landsetter militære mannskaper fra fly i København, med samtykke fra Wehrmachts overkommando. Kan det tenkes at partene vil prøve å tale sammen, på samme språk ... ? Da er det kanskje håp om at krigen kan avsluttes på rimelig måte uten ytterlige tap og ødeleggelser. Tyskerne i Banklokalet har stilt radioen høyt, på norsk. Flere samlet seg bak lokalet for å høre nyhetene. Quisling erklærer at han vil hi ndre borgerkrig i Norge. Meldi ng om at fra mmøte til norsk Arbeidstjeneste er utsatt inntil videre «på grunn av onnearbeide og transportvansker...» Tyske myndigheter frigir enkelte rekvirerte hus i Tveit. Denne dagen er så merkelig. Her er så stille. Nesten ingen biler på veien. Hvor blir det av den tragiske ko lonnen fill ete russiske fa nger so m pleier å labbe oppover til Ryen, der de stei n-setter flyrullebane i retning Jordfall ? 2-3 gårdbrukere har kjørt utover som vanlig, for å arbeide på jordlapper som ikke er beslaglagt. Noen arbeidsfolk har syklet oppover fra Kjevik, som om de har fått sparken på anleggene. En hører ikke larm fra flymotorer fra flyplassen . Tyske soldater i sivile hus holder seg mest inne og hører på sine radioer. Noen er alvorlige og 23

liil

8. mai:

9. mai:

rister på hodet. Himmelen virker ekstra blå, og luften er likesom renere å puste i. Telefonmelding fra kontakt i byen: Tyskerne har kapitulert ! ! Det er meldt i radio kl. 15.50, og på plakat utenfor Fædrelandsvennen kl. 16.40. Det er også høyttaler på torvet, og norsk flagg på rådhuset ... Vi må bort til naboene og spre disse gledelige «ryktene» ... Betingelsesløs kapitulasjon undertegnet i natt. KJ.15.00 Kirkeklokkene ringer inn F R E D E N . Takkegudstjeneste i Tveit kirke. Innsamling av farlige gestapister og betydelige N.S.-folk er allerede påbegynt. Ingen slike i vår bygd. «Stabs-artz», Kjevik, ordner leie for slede i vel 1 måned, kr. 50.- og kjøp av hestesele kr. 100.-, brukt til transport fra Kjevik til lasarettet på Boen gård, ettersom han ikke fikk bensin. Det flagges med norske flagg over alt der det er mulig. Der Hauptmann (kommandanten) på Kjevik berom konferanse med lensmannen i kveld. Det var rart å kjøre ut til hovedkontoret på flyplassen med den gamle vedgassbilen, men med fullt ublendet lys, og bli mottatt av en høflig tysk offiser, ribbet for arroganse. Han handhilser på den gamle nedslitte bygdelensmannen, og viser et alliert flygeblad om å sørge for absolutt disiplin, uten overgrep mot sivile personer eller eiendom. Kommandanten garanterte at denne ordren ville bli fulgt. Gamlelensmannen på sin side forsikret at sivilbefolkningen også ville vise disiplin og unngå farlige episoder. Konferansen var kortvarig, men markerte at når krigen nå endelig var slutt, skulle det i alles interesse herske fred .

Hermed er vår mørke dagbok utskrevet

En mulig ny bok skal være innbundet i lyst skinn.

Alefjær Landhandel Ålefjærveien 377 Telefon 38 19 80 02

De fem krigsårene - glimtvise erindringer. Av Osmund Dønnestad. Intet er mere samlende for et folk enn felles historiske minner. Intet preger seg så dypt som minnet om et felles nasjonalt formål. Den kampen vi førte i okkupasjonsårene - en kamp for det dyreste og kjæreste et kulturfolk eier-, fred og fordragelighet, omfattet oss alle. Så mang en ettertanke framtrer i minnet fra siste krig. Vi opplevde den innpå nære livet, innvasjonsdag, okkupasjonsår med alle dramatiske hendinger. De 2-3 kaldeste vintrer i vårt århundre fulgte med krigsårene. Isende sterk vind og nærmere 30 kuldegrader hadde vi i lengre tid. Fjordenhelt ut mot Flekkerøya var brukt som bilveg. Strenge restriksjoner, hensynsløse ordre og krigens brutalitet stilte oss på en hard prøve de fem årene. Okkupantene tvang og dirigerte oss til å leve i ei isolert bygd med minimalt organisert samkvem, begrenset foreningsliv og dødlagt idrettsvirksomhet. Mye av den aktivitet tyskerne forbød strengt - foregikk illegalt i skogene - jakt, radiolytting, sendervirksomhet, oppbevaring av våpen og tilholdssted for motstandsfolk. Men også her inne på de villeste heiene fantes det farlige nordmenn i tysk tjeneste. Det var i heimene folk flest traff hverandre og hygget seg i krigsårene. Her kom folk sammen - fortalte rykter og nyheter de hadde hørt, avsannet eller sannsynliggjorde dem i livlige diskusjoner. Barna byttet bøker, leste høyt for hverandre og moret seg med heimelagde leker. Den glade sangen lydde daglig i mange heimer. Eldre folk fortalte spennende historier om underlige opplevelser, vardøger og varsler. Ellers skjedde mye. Kvinnene vevde, sydde, strikket, stoppet og lappet. Mennene drev med treskjæring, reparerte sko, filte sager og malte korn med handkvern . Foreldre fulgte også med i barnas skolearbeid, hørte dem i leksene, gav dem 25

stikkord til stilskriving, hjalp dem med regnestykker. En elev skrev følgende setning i en stiloppgave om krig: «Hitler er den verste krigsbanditt som har levd i verden. Han dreper, piner forgifter og drukner folk som er han imot». Læreren torde ikke godta en slik ordbruk, og bad eleven ta med boka heim og forandre setningen. Han kom tilbake med stilboka, og det sto skrevet: «Djevelen er den verste banditt som har levd i historien». Tveitfolk skulle såvisst ikke bare oppleve ei stille bygd under krigen. Vi erfarte stadig vekk at engelske fly i stor høyde fulgte Topdalselva på sine bombetoktter mot Kjevik og Kristiansand. Vi hørte stadig småbarn som skrek da de sammen med voksne søkte tilflukt i kjellere og splintsikre rom etter varsel fra flyalarm. Da kanonene og luftvern skjøt som verst, var det som bygda skalv. Livsfarlig var det å stå ute og se glødende splinter fare gjennom lufta og falle ned. Den som ikke hadde blendet for vinduene en slik kveld, fikk seg en alvorlig irettesettelse. Ikke så mange bomber ble sluppet. Men noen traff hangaren på Kjevik og en kanonstilling med store skadevirkninger. Uttatte personer i bygda fikk oppdrag som vakter eller kontrollører. Boen bro var sterkt i søkelyset mot sabotasje. Ei sprengt bro kunne fått dramatiske følger. To mann gikk sammen på hvert vaktskift ved brua. En person fra hver krets var kontrollør for lys og blending. Andre fikk i oppdrag å telle opp husdyr eller føre regnskap om hvor mye korn som ble tresket. Sjøl var jeg med min far og telte opp dyr. Det var vondt å se noen steder så magre kyrene kunne være. Matmangelen virket også for dem. Med krigsårene fulgte også rasjonering. Den gjaldt for matvarer, regntøy, gummistøvler, sykkeldekk, olje og bensin. Tobakk og brennevin - selvfølgelig på kvoter - var gullkantede byttemidler. Aldri har vel dobbeltmoralen florert som under krigen. En visste jo om mange som gav seg ut for å være strenge avholdsfolk som solgte, byttet og brukte selv av kvotene. Enkelte personer var så tobakkssjuke at de gikk langs veiene - fant sigarettstumper og brukte dem. Det var forbudt for ungdommen å samle seg 17. mai, St.hans og ellers lørdagskvelder til leik og moro ute i den frie natur. Den offentlige idrett stanset ved krigsutbruddet. Ingen utlyste fotballkamper, friidrettsstevner, skikonkurranser foregikk i Tveit under krigen. Jeg fikk meg forelagt følgende annonse i et postkassebrev det første krigsåret i november: Vår inderlige kjære hobby «Idretten i Norge - sovnet stille hen ved et ulykkestilfelle den 22. i forrige måned AIF - Landsforbundet. Rolf Hofmo - O.Helset. Begravelsen foregår over hele landet hver dag».

Folk slet med hardt kroppsarbeid under krigen. Grøftegraveren brukte handspade, og slåttekaren slo med ljå. Ved- og tømmerhoggeren gjorde sin dagsjobb med handsag og øks. Harde fysiske belastninger var ikke bare et vondt slit. De arbeidende holdt seg i fysisk god form. Folk jobbet såvisst ikke bare frivillig direkte eller indirekte for tyskerne gjennom krigsårene. Mange ble beordret til bedrifter og tyske virksomheter, stille kjørekraft og fagkunnskap til disposisjon for okkupantene. Militært ble unge nitten - tjueåringer beordret til arbeidstjeneste og måtte drive våpeneksersis med «spade.» De fem krigsårene var for oss bygdefolk på mange vis utfordrende. Krigen var for hver enkelt en studie i å lure myndighetene, en studie i armod og fantasi, en studie i oppfinnsomhet. Det gjaldt å skaffe seg det livsnødvendige - mat og klær, husvarme, utvikle næringsvett for sinn og skinn. Folk satt langt ut over nettene og malte korn til mel - ulovelig selvfølgelig. Vi hadde jo ikke radio under krigen, men fulgte spendt med avisnyhetene fra slagmarkene i øst og vest. Geografien kom flittig i bruk, og vi satte knappenåler ned i kartet for å markere frontlinjene. Folk var skeptisk til krigens utfall en tid da London ble bombet som verst og senkede norske handelsskip beløp seg til 2/3 av vår samlede flåte. Men vi slo lit til at Hitler ikke kunne vinne krigen med løgnen som sitt sterkeste våpen. Da russerne vant slaget ved Stalingrad 2. februar 1943, styrket vi troen på en alliert seier. Overbevist var vi først etter D-dagen 6. juni 1944. Så kunne vi endelig datere og historisk oppleve 7.mai 1945. Som denne dagen inntrykksfullt forløp, prentet jeg i meg noen uforglemmelige minner. Vi sto en flokk og pratet sammen denne tirsdagen. Det stanset en bil. Sjåføren viste fram en avis og sa med beveget stemme: «Les og gled dere med overskriften. Der sto det med fete bokstaver over hele forsiden "Seier - frihet - fred". Strømmende fra alle veier søkte mennesker til hverandre for å utveksle uvanlige verdensnyheter. På stengene heiste folk opp storflaggene etter fem års gjømsel. Sterkt opplevende var det for barn å svinge med vårt eget flagg - - - høre på radio og synge fritt fram - - - «Ja vi elsker«. Kjente og ukjente personer omfavnet hverandre i rein gledesrus. Det var heller ikke minst en seier å kunne snakke vårt frie språk igjen. Russiske krigsfanger - som nå opplevde friheten - gikk på hovedveien og sang: « Volga, Volga». Aldri før har vel så mange bål brent og lys vært tent som på denne frihetsdagen. Det var noen evighetsøyeblikk å oppleve 7. mai 1945. Aldri før har vel begeistringen, hengivelsen og den dype takknemlighet vært følt så sterkt av noen dalevende i Norge. Sammenlignbare var vel bare de store hendingene i 1814 og 1905. Da felte vel også våre forfedre gledestårer for den rett de vant.

Bygdefolk hadde svært lite av maskinelle hjelpemidler under krigen . Bensin var strengt rasjonert, og vedgass kom delvis til å erstatte den som drivkraft. Prosessen var å fyre opp vedknott i en beholder. Gassen som den utvant, skulle drive bilen. De veifarende brukte mest sykkel. Ellers sytet ikke folk med å bruke beina å gå ei mil. Å ro på elva var like vanlig som og kjøre bil i dag.

Telefonen i Tveit 100 år Mange telefonstolper i bygda blir nå erstattet av jordkabel, etter trofast tjeneste. I overgangen endrer det tilvante bygdebilledet seg. Vi var så fortrolige med disse rader av trestolper, med hakk etter stolpesko, langs veiene. Med nødvendig utskifting gjennom tiden, har telefonnettet formidlet samtaler gjennom nøyaktig hundre år. Det var i 1895 den første telefonsamtalen kunne formidles fra bygda til Kristiansand gjennom «Ryen central », hos landhandler Hangeland. Vi har fått fortalt at initiativet ble tatt av en telemarking, Mikkel N.Tvedt, som hadde kjøpt gård på Borgen . I tillegg til gårdsdrift drev han trelasthandel, og følte dermed sterkt behov for lettere kontakt med forretningsforbindelser enn gjennom brevskriving eller byreiser med dampskipet «Topdal». Han begynte å tegne aksjer i Christiansand & Omegns Telefonaktieselskab rundt i bygda. Dette gikk nokså tregt, da bygdefolk stort sett klarte seg med de tilvante forhold. Disse gikk ut på å oppsøke hverandre eller sende en av ungene med beskjed. Her var ikke slik hastverk som nå, og alle hadde arvet en viss tålmodighet. Det var ikke noe brannvesen å alarmere, men hjelpsomme naboer strømmet til når de så røyk .... Ved sykdom måtte pasienten kjøres med hest til dr. Balchen på Drangsholt, eller doktoren måtte hentes til sengeliggende. Jordmora måtte budsendes eller hentes med karjol og en kvikk hest. Fra «den andre sida» måtte hun skysses med pram over elva. Her var ikke elektrisitet i husene, så det var aldri aktuelt å søke hjelp mot strømbrudd. Lensmann Eiliv Kvale måtte oppsøkes hvis det oppsto alvorlige hendelser. Forståelsen for telefonen økte, og det lyktes å tegne aksjer nok til at utvidelsen av Kristiansand telefon-nett ble vedtatt . Trelasthandler Mikkel var behjelpelig med å skaffe stolper og avtaler om plassering, og anlegget kom i gang.Antagelig som påskjønnelse for dette og av praktiske grunner, ble første telefonapparat montert i hans hus på Borgevoll. Det var vel nærmest en «anleggstelefon», satt opp ved siden av inngangsdøra til «bestestua». Her kunne montørene lett gå inn og ut og konferere med sine overordnede i byen. Apparatet ble forøvrig stående på samme sted i omkring 50 år. .. Her var også «talestasjon» der andre enn familien kunne komme å telefonere, mot å legge noen ører på en bøsse på veggen ved siden av apparatet. Etter nesten 50 år, fra juni 1954, ble det ikke lenger nødvendig å sveive på telefonen, som nå var automatisert. Det var ikke mulig lenger å be sentralborddamen om samtale med navngitt person, men en måtte finne rett nummer i katalogen .

Siden den tid er mye skjedd på telefonområdet. De som hadde arvet gamle aksjer etter besteforeldrene, fikk god fortjeneste da aksjene i Christiansand & Omegns Telefonaktieselskab ble innløst. Det er vel få i bygda som ikke har minst en telefon i huset, og kanskje også mobiltelefon. Det er ikke lenger aktuelt å løpe med bud til naboer. En kan oftest bare slå nummeret på telefonen, selv om han måtte være på hustaket og stelle med takstein, i skogen, i båten på fjordfiske, eller på vei til byen i bilen. Noen vil nok beklage at personlig kontakt reduseres under slike forhold, men det er neppe noen som vil savne de gamle telefonstolpene. Når de nå kjøres bort, vil vi si takk for god jobb gjennom 100 år.

D D

AUTORISERT RØRLEGOERFORRETNING

KARL M. TVEDT TOPDALSVEIEN 173 • 4740 TVEIT

D D

Tlf. 38 06 33 90 - 38 06 34 95 - Mobil 94 58 77 13

Alt i VVS-utstyr

BUESTAD VERKSTED A/S TVEIT - TLF. 38 06 34 21

GODKJENT BÅTBYGGERVERKSTED 29

4. oktober 1490. Etter hva vi kan lese av brevet, var det trolig om å gjøre å få klarlagt om inntekten av fisket ved fossen skulle gå til lensherren, eller rett til kongen. Det syntes nemlig på den tid å være på det rene at gården og fisket var krongods, men vi vet dessverre ikke hvordan det gikk til at Boen gård med fisket var kommet under kronen.

Boen Gård

Futedrap i Bua

Det gikk laks i Bufossen lenge før det bodde folk der. Først i steinalderen kom det folk til fossen. Foss var sannsynligvis det første stedsnavnet i strøket rundt fossen. Dette er ikke helt visst, men Foss er en svært gammel navneform. Gården Foss hadde etter hva vi tror land på begge sider av fossen. Denne storgården ble så delt utover i folkevandrings- og vikingtida, og vi fikk gårdene Sannes og Tveit på vestsiden av elva. På østsiden fikk vi Eid ved Knarrestad, Drangsholt og Dønnestad. Fossen kom nå til å ligge under Eid. Gården Eid lå nedenfor der Boen gård ligger i dag. Navnet Eid kommer av at folk i gamle dager måtte laste av varer og frakte forbi de to fossene. Gården beholdt navnet Eid til langt ut på 1500-tallet. Da hadde også laksefisket vokst meget sterkt, og det var reist ei stor bu der til lagring av salta laks og av spekelaks. Det kom knarrer (båttype) til bua og derav har vi stedsnavnet Knarrestad like nedenfor Boen gård. Etter en tid ble så det gamle gårdsnavnet Eid trengt til side av Bua som nå er navnet i daglig tale. Boen (Bua) har vært navnet på gården i omlag 400 år. Det er ikke så mye vi vet om Boen gård fra kilder som er eldre enn fra 1600tallet. Det eldste brevet vi kjenner som taler om gården Eid er skrevet på Otternes

På 1500-tallet får vi høre om den første vi kjenner til som hadde Boen i len av kongen. Det var Finn Rempe. Han var fra Skåne som var dansk på den tiden. Han hadde gården og fisket på forlening på åremål av kong Kristian Il (1513-1523) mot en årsleie på 8 lester laks og 100 spekelaks (1 lest= 12 tønneraca. 130 I - altså en leie på over 10 000 kg laks). Finn Rempe drev også med handel utenom gården og fisket. Men det var ikke mange årene han fikk sitte i ro på gården, for det røk til strid mellom adel og kongsmakt i Danmark. Fredrik I (1523-1533), som i 1524 fikk kongedømmet i Norge, måtte stri med brorsønnen sin, den fordrevne Kristian II. I denne tiden gikk Boen gård som en kasteball mellom stormennene, særlig Henrik Krummedike og Vincents Lunge. Den norsk riksråden Henrik Krummedike fikk nå Boen gård mot ei leie på 8 lester saltet laks og 300 spekelaks. Det var 1. mars 1524 H. Krummedike fikk Boen, men Finn Rempe ga seg ikke med det. Han gjorde seg til venns med Vincents Lunge, lensherren på Bergenhus. Han var gift med Margrethe, datter til Inger til Austråt. Den 30. april 1524 fikk Finn Rempe igjen fisket på len. Dette likte ikke Henrik Krummedike, og da han fikk klage fra Birgitte Hånes i Randesund på Finn Rempe, benyttet han seg av det. Han befalte futen sin i Midsyssel, Jørgen Olsen, å dra til Boen for å fengsle Finn Rempe. Men Finn Rempe kjente loven, og ville ikke la seg arrestere uten rett og dom. Futen arresterte han likevel, og tok han med til fangehuset i Mandal. Nå kjente Henrik Krummedike seg trygg, og han leide bort laksefisket til en borger Jens Olsen. Finn Rempe satt fengslet bortimot 2 måneder uten lov og dom. Han rømte så og dro til Boen. Der var folket i fullt arbeid med salting og fisking, men futen var like i hælene på han. Da tok sinnet han, og han drap futen straks han ville trenge seg inn. Det var olsokskvelden 1524. Finn Rempe brøt seg så inn i to hus som hørte til fisket, og stjal to kårder fra Jens Olsens drenger. Han truet også Jens Olsen på livet slik at han rømte med hele sitt hus. Dette skriver Jens Olsen om til Henrik Krummedike og han forteller ,også at biskopen til Oslo hadde vært innom Boen på veg fra Oslo til Bergen. Biskop Mule gav leide til Finn Rempe og tok han med til Bergen selv om han visste han var drapsmann. Han tok også med seg 2 1/2 lest saltet laks som lå ferdig til å gå til København, men han ga brev på at Henrik Krummedike nok skulle få betaling. Finn Rempe og Biskop Mule var i Bergen alt 3. august, og der ble Mule vigd av erkebiskop Olav til bisp i Oslo. Riksrådet hadde møte 5. august og der var nå også biskop Mule med. Det stadfestet at Finn Rempe skulle ha Boen gård i led med samme avgift som før. Vi trenger ikke å tvile på at dette var et resultat av godt samarbeid mellom biskop Mule og Vincents Lunge. Men etter disse episodene ser det ikke ut til at Finn Rempe er trygg på Boen.

Av Tom Egerhei Boen gård eller Bua som den heter i daglig tale, er en av de vakreste herregårdene på Sørlandet. Det er et vell av kjente personer som knytter seg til Boen gård, og jeg har her forsøkt å gi en kort historisk oversikt fra den eldste tid vi kjenner til at det har vært folk ved Bufossen, fram til i dag. Det kan kanskje synes som om stoffet er mest fordelt på de siste århundrer, og grunnen til dette er at det har vært vanskelig å få tak i stoff fra de eldste tider. Jeg skrev opprinnelig denne artikkelen som særoppgave i historie på gymnaset i 1972. Jeg håper den kan bidra til å gi et lite innblikk i noe av den spennende historien som knytter seg til det vakre gårdsanlegget på Boen.

Den første bosettingen på Eid

Etter en tid fikk lensherren og riksråden Vincents Lunge manøvrert til seg det gilde laksefisket. Krummedike var nå ute av spillet, og han hadde nå bare katolikken, erkebiskop Olav Engelbrektson til motmann. Dette måtte være hard kost for Henrik Krummedike. Det varte imidlertid ikke så mange år før han fikk oppreising. Den kom alt i 1528. Da fikk han tilbake flere av sine gamle len. Men han fikk likevel ikke laksefisket på Boen. Det gikk til Severin Pedersen. Han skulle drive «Topdals laksefiske på regnskab» og årlig sende 1 lest laks til slottsherren på Akershus. Men det må ha fallt dyrt for kongen å drive på regnskap, for alt samme høsten får Severin Pedersen nytt forleningsbrev, og nå skal han drive mot en årlig avgift på 7 1/2 lester laks. Men det var ikke lenge han fikk beholde fisket på Boen. Det var større menn enn han etter det beinet.

Skiftende tider Alt 19. august 1531 blir fisket overtatt av Vincents Lunges ettermann på Bergenhus, den danske adelsmann Esge Bilde. Han var svigersønn til Henrik Krummedike. Vincents Lunge var i mellomtiden degradert til høvedsmann, og han ble i 1536 drept etter ordre fra erkebiskop Olav Engelbrektson. 11538 får så væpneren og høvedsmannen i Lister len Stig Bagge «Topdals laksefiske i Midsyssel len». Stig Bagge var kvinesdøl og den første fra Agder som vi kjenner til fikk laksefisket på Boen. På et speidertokt i Nordsjøen ble han tatt til fange og henrettet på Walcheren. Men Stig Bagge hadde bare Boen på len ett år. Etter han gikk fisket over til Thord Rod . Han var lensherre på Bergenhus etter Esge Bilde. Den første som det finnes forleningsbrev for etter han er Nils Gjo rdsen. Han var fra Landskrona og skriver på Bergenhus helt fra Vincents Lunges tid . Han bød seg til å bygge opp de nedbrente husene på Boen mot å få leie på livstid. Dette ble godtatt, og han fikk forleningsbrevet i 1541. I det het det at Boen skulle gå tilbake til kronen når Nils Gjordsen var død. Han satt med laksefisket i mange år, helt til han døde i 1571. 11572 fikk Peder Jonsen og Anders Skaaning Boen på len mot en årlig avgift på 7 lester saltet laks og 50 spekelaks, dessuten måtte de holde gården i god stand og ikke drive hogst i de skogene som hørte til gården . Peder Jonsen var handelsmann fra Landskrona og Anders Skaaning, som navnet sier, fra Skåne. Det ser imidlertid ut som avgiften var for høy, for de var ikke på Boen mer enn et par år. I 1575 fikk Bent Vind forleningsbrev på «Toppedals Laksefiskende». Han var toller fra Marstrand i Båhuslen som da var norsk. Han skulle slippe med en årlig avgift på 5 1/2 lester saltet laks og 50 spekelaks. Men dette må ha vært for mye for han, for alt i 1576 foreligger et nytt forleningsbrev der han skulle slippe med å gi «halvparten av hvis laks der tages», men han måtte selv bære alle kostnader. Det er uvisst hvor lenge Bent Vind hadde fisket, men han levde i hvert fall til 1587. Med Bent Vind syntes det å være slutt med å leie bort laksefisket og Boen rett fra kongen til mer eller mindre private personer, eller til lensherren personlig på åremål. Laksefisket følger nå lenet. Lensherren måtte da på kongens vegne, eller på eget ansvar, styre med fisket og gården det beste han kunne med leiefolk, eller leie den bort som annet krongods.

Lensherren Peder Grubbe som hadde både Nedenes og Mandals len fra 1597 til 1605, skulle således betale 500 riksdaler årlig til Rentekammeret, og skulle for det

, \

ha «all avlen og fordelen av samme lens tilliggende gaarde». De lensherrene som på den måten fikk med Boen og laksefisket å gjøre var: Albert Skei til 1596, Birger Trolle til 1597, Peder Grubbe til 1605, Styring Hoel til 1619, Kristoffer Gøye til 1630, Jacob Ulfeld til 1631, Palle Rosenkrants til 1648, Jørgen Seefeld til 1651, Ove Skade til 1653, Mogens Arenfeldt til 1654, Jørgen Bjelke til 1654 og Hans Juell til 1663. To av disse har satt spor etter seg på Boen gård ved at de har fått navnene sine hogd inn i stein like ved kong Kristian IV's initialer, som også er hogd inn stein på fossefjellene . Det er Offe (Ove) Skade og Hans Juell. Kristian IV var ofte innom gården Boen. Han ville så gjerne se gården og fossen som hadde gitt han så mang en god laks.

Svein og Torkell i Bua Ingen av dem som er nevnt til og med Bent Vind, bodde selv på Boen. De hadde folk til å drive for seg, og var der bare av og til for å se til at alt gikk som det skulle. Det er sannsynlig at de for sin leietid leide gården bort mot betaling i penger, eller avgift i laks. Den første vi kjenner til som leide gården på disse vilkår, var Svein i Bua. Han var bonde og må ha fått leid av lensherren Birger Trolle omkring 1596. Svein bodde på Boen året rundt. Enkelte år drev han også fisket. Denne Svein i Bua var far til Torkell Sveinsen i Bua. Han må være født omkring 1590. Han brukte også hele gården og hadde sine egne hus på kongens grunn. Han drev også laksefisket mot vanlig avgift til 1625 da Rolleif Narson og futen Kristian Sterke leide fisket og hadde Torkell i Bua til å fiske for seg. Til å hjelpe seg hadde Torkell sønnene sine, Hans, Svein, Elling og Jacob . Etter at Torkell ga opp laksefisket, bodde han fremdeles på Boen og drev gården sammen med sønnene sine. Sønnene drev gården også etter at Torkell var død i 1670. Sønnen Elling drev gården helt til 1705 da han døde. De satt godt i det disse bruksmennene på Boen, og har mange etterkommere i Tveit og bygdene omkring den dag i dag. Det var mens disse levde at Kristiansand ble grunnlagt i 1641. Da byen i 1662 skulle få noen privilegier, måtte kong Fredrik Ill la byen få Topdals laksefiske til leie mot vanlig avgift. Men det gikk med denne som med flere av de andre herlighetene, det varte ikke lenger enn et år. Innen et år var kongen kommet i pengeknipe og han måtte selge Boen og laksefisket. I 1663 ble krongodset Boen solgt av kongen til adelsmannen Hans Grabow for 10 000 riksdaler. Laksefisket fulgte med i handelen. Derimot måtte han kjøpe av en privatmann de to sagene som da ble drevet i Bufossen . Lensherren Palle Rosenkrants hadde i 1639 fått tillatelse til å sette opp to sager i fossen. 11680 var det generalkommisær Reinhold Meyer som eide Boen . Han hadde i tillegg kjøpt laksefisket av dronningen . Samme år solgte han Boen til generalauditor Zacharias Lemfort. Hans sønn Johan Lemfort overdro gården i 1702 til justisråd og lagmann Braumann. Braumanns to sønner solgte i 1753 gården til en irsk adelsmann, sir Edvard Smyth, som da var blitt som det het: «Borger og Handelsmand

udi Christiansand». Han hadde rømt fra Irland etter en duell. Han gjorde det godt i Kristiansand. Han eide flere sagbruk, fartøyer, verft og skipskraner, men han ble så og si ruinert ved en bybrann og flere skipsforlis. I 1765 forlot han Norge, men Boen ble i slektens eie. Han hadde nemlig overdradd eiendommen til sin sønn John Smyth som forlot landet sammen med sin far i 1765.

Daniel Isachsen bygger ny hovedbygning John Smyth solgte gården til sin søster Margrete Smyth og hennes mann, kaptein og kjøpmann Just Arctander fra Viborg. Da Arctander døde i 1775 beholdt hans enke gården. Da hun døde i 1801 ble Boen overtatt av kjøpmann og konsul Daniel Isachsen (det ligger en minneplate etter han bak domkirken i Kristiansand). Han eide fra før Kjos like vest for byen . Han var ·gift med Arctanders datterdatter, den 35 år yngre Hanne Nideros. Med Daniel Isachsen begynner et helt nytt avsnitt i Boen gårds historie. De som hadde eiet gården tidligere hadde ikke bodd der fast, og gården hadde ingen standsmessig bebyggelse. Isachsen hørte til en slekt som hadde arbeidet seg opp til god velstand. Han var selv teologisk kandidat, men ble aldri prest. Derimot var han i mange år ved siden av Niels Moe på Øvre Stray, den ledende forretningsmann i byen. Han drev som skipsreder, trelasteksportør og eier av reperbane og verft. Han tjente i tillegg gode penger på kaperfarten. I 1808 begynte han å føre opp den store hovedbygningen som den står i dag. Men under byggingen kom krigen. Daniel Isachsen døde i 1813 og rakk ikke å flytte inn i den nye hovedbygningen . Men hans hustru fortsatte med å bygge ut og forskjønne stedet, og det var hun som anla parken. Anlegget var og er i engelsk stil, helt fra de store skyvevinduene i hovedbygningen til lanskapsparken og hagen som dekker ca. 35 dekar. Hovedbygningen er i plan og stil - med en stor hovedfløy og to små sidefløyer - typisk for sin tid . Både hovedbygningen og noen av uth usene hadde utsvaiet tak. I dag er det bare forpakterboligen og hoveduthuset som har dette. Hovedbygningen og uthusene er kledd med liggende panel. Hovedinngangen var opprinnelig fra sør med inngang fra hagen. Før reiste de jo opp elva fra Kristiansand. Om vinteren kom de samme vei, på isen. Hovedfløyen er både i 1. og 2. etasje delt i med en langsgående vegg. Mot hagen i 1. etasje ligger tre store stuer på rad med dobbelte dører mellom . Mot øst er en stor spisestue med fire fag vinduer, Mot vest ( elva) er det en lignende hjørnestue og en hagestue i midten som vel opprinnelig har vært åpen helt gjennom huset til utgangsdøren mot gårdsplassen. En trapp svinger seg opp i 2. etasje slik at den synes å sveve i rommet. Det vakreste værelset har nok vært den store salen i 2 . etasje over spisestuen . Dette værelset hadde seks fag store vinduer og en fi n utsikt. Her ble det spist ved spesielle anledninger. De to sidefløyene er bygd bare i en etasje med mørkeloft over. I østfløyen er det kjøkken og noen rom lenger ute (opprinnelig rulle- og bryggerhus, men i dag er det leilighet). I vestfløyen er det kontorer, men de er ikke lenger i bruk. Foruten hovedbygningen er der forpakterbolig med to leiligheter, et stort uthus med løe og tJøs, to lagerhus nede ved elva og en lang bygning med garasjer. 34

Som nevnt er hagen mest i engelsk landskapsstil. Av en modell som enda finnes, ser det ut til at parken har vært ganske strengt utformet med symmetrisk bed i regelmessige figurer. Så en tid var forhagen delt i uregelmessig slyngende veier, mens den i dag består av en stor plen og blomsterbed langs kantene. Et par store blodbøker flankerer utsikten nedover elva. Helt ut på elvebakken som danner grensen mot vest, står noen store lindetrær. Mot øst på den siden av gårdsveien finner vi den egentlige landskapsparken. Her finner vi den eldste bygningen; en liten hagepaviljong - «jakthytta» - som ligger like ved landskapsparken. Som navnet tilsier skal den ha vært brukt under jakt- og fisketurer. Etter stilen er den i hvert fall ikke mye eldre enn de andre husene. Den største severdigheten i landskapsparken er en imponerende buegang av klipte lindetrær som går mot øst fra gårdsveien parallelt med hovedbygningens fasade. Her brukte familiene å spise om sommeren, og det tette løvverket ga god beskyttelse selv i sterkt regnvær. Parken er ellers rik på idylliske arrangementer og blomsterbed. Utover det store terrenget er plantet hassel, lønn og ask foruten en rekke furutrær. Det fortelles at da det var frykt for krigshandlinger i Kristiansand dro Daniel Isachsen sammen med venner og bekjente, ca. 80 personer, til Boen. Fra et utsiktspunkt kunne de se engelske krigsskip seile forbi med de danske linjeskipene som var tatt i København . Hanne Isachsen fortalte da hun ble gammel om nøden og sulten i denne tiden . Riktignok var Daniel Isachsen regnet som Sørlandets rikeste mann, men også i det hjemmet ble islandslav brukt for å drøye melet. Den beryktete forordning av 5. januar 1813 som slo en strek over alle håp om at pengesedlene skulle føres opp til pari kurs, betydde store tap for de forretningsmenn som hadde utestående fordringer uten pant. Daniel Isachsen tok seg fryktelig nær at dette tapet, og han døde av slag en måned senere.

Hegermann kommer til Bua Under et besøk i Kristiania ble Hanne Isachsen kjent med oberst Diderik Hegermann. De ble gift og Hegermann flyttet til Boen . Siden den tid hørte Boen til Hegermannfamilien helt til 1940. Diderik Hegermann var født i Altona som da hørte til Danmark. Hans far var norsk offiser og Diderik vokste opp i Norge. Han fikk sin offisersutdannelse i København, men var som offiser knyttet til Norge, og da først og fremst til Krigsskolen. Han ble Krigsskolens sjef i 1814. Under krigen i 1814 kommanderte han en brigade. Høsten 1814 fikk han i oppgave å kontrollere at svenskene overholdt våpenstillstanden. Samme år ble han utnevnt til generalmajor i infanteriet og dessuten til statsråd og sjef for armedepartementet. Som representant for sitt regiment møtte Hegermann på Eidsvoll i 1814. Han var selvstendighetsmann og sterkt demokratisk. To bestemmelser i grunnloven skal skyldes han, neml ig grunnsetningen om alminnelig verneplikt og den vel noe tvilsomme tilleggsbestemmelse i § 112 om at grunnlovsforandringer aldri må stri mot forfatningens ånd. Hegermann var i seg selv en stor personlighet. Framtredende trekk ved hans person var plikttroskap, nøyaktighet og fedrelandssinn. Han var også en meget religiøst innstilt mann . Mot sin vilje var han blitt statsråd. Særlig etter at han i slutten av 1815 var blitt gift, ønsket han åta avskjed. Men kong Karl Johan ville 35

nødig gi slipp på han i de høye stillingene han hadde. Han hadde da også fått en strålende attest av kongen som kalte han den mest rettskafne nordmann han hadde kjent. Men det ble til at Hegermann forlangte avskjed, og den fikk han på «grått papir» , som han siden sa. Daniel lsachsen hadde løst sine barn fra forretningen og general Hegermann overtok Boen med noen tusen mål skog og bedriften ved fossen. Han drev i tillegg sag og mølle og moderniserte de gamle anleggene. I tillegg drev han skipsverft i Kristiansand. Han eksporterte sin egen last på egne fartøyer. Det lyktes han å holde bedriften oppe til tross for de vanskelige forhold som hersket på utenlandsmarkedet. Den første tiden bodde familien Hegermann året rundt på Boen, men siden flyttet de om vinteren til Kristiansand der Hegermann hadde en bygård der Ernst hotell nå ligger. I 1830-årene ble det vanskeligere tider for Hegermann. En skute som han hadde bygget på sitt verft for å sette i sving arbeidsledige, forliste og et annet forlis brakte han også tap. Han hadde selv et par uhell. Først fikk han en skavank i den ene foten, og skadet siden den ene armen i en kjøreulykke. Sommeren 1833, mens Hegermann var i Kristiansand, hadde selveste Ola Høiland gjort innbrudd på Hegermanns kontor på Boen. Men her fant han bare noen brev som han la tilbake i en kjellerhals på Boen noen dager senere. Men en tid etter gjorde han innbrudd i Hegermanns bolig i byen, og her ble utbyttet mye rikere. Her tok han et pengeskrin med mange tusen daler verdipapirer og smykker. Ola Høiland ble siden tatt, men på langt nær alt det han hadde stjålet ble funnet igjen. Dette var innledningen til mer alvorlige hendelser på Boen. I 1835 ble Kristiansand angrepet av en voldsom nervefeberepidemi . Hegermanns eldste datter døde og general Hegermann ble smittet og døde tre dager senere. På samme tid svevde fru Hegermann mellom liv og død, men hun overlevde de tunge slag. Hun fortsatte nok en gang som enke den store bedriften, og førte et gjestfritt hus på Boen for slekt og venner. Hun døde høsten 1858. De forskjellige bedriftene som var samlet på Boen ble overtatt av general Hegermanns eneste sønn Diderik Hegermann. Gamle Hegermann hadde ønsket at han skulle bli akademiker, men det var ikke i den retning hans evner lå. Han var derimot en fremragende forretningsmann. En tremassefabrikk ble startet ved Boen i 1874, og ellers ble den øvrige industri svært modernisert. Det vokste opp et lite arbeidersamfunn rundt den gamle gården med skole og landhandel. Det ble ikke drevet noen egentlig handel ved Boen, men det var store mengder laks som skulle fangts og omsettes. Det var «laksebonden» som hadde med dette. Prisen var kr. 1,60 for 6 kg. Det som ikke ble solgt, ble brakt tilbake og saltet eller røkt. Tjenerne på Boen satte som betingelse at de ikke skulle få laks mer enn to ganger i uka. Det var i Diderik Hegermanns tid at den lille dampbåten Topdal begynte å gå i rute mellom Knarrestad og Kristiansand . Foruten at den brakte med passasjerer og gods, ble den også brukt som slepebåt. Om vinteren ble det kjørt på isen til byen, for veiene var dårlige og farlige på hålkeføre. Diderik Hegermann hadde mange barn og barnebarn, og om sommeren samlet alle seg på Boen hvor de levde livets glade dager. Et av de særlige minner var jordbærhagen og «Ole gartner». Han var den gamle tjenertypen som levde for sitt 36

arbeid. Han kom til Boen som ung gutt, og var der helt til sin død . Hans barn og barnebarn fortsatte på gården etter han.

Nye eiere I 1902 overdro Diderik Hegermann Boen til sin sønn ingeniør Cay Hegermann som hadde arbeidet i firmaet i flere år. Han var gift to ganger; første gang med sin kusine Margot Moe, datterdatter av general Hegermann, og annen gang med fru Martha Schwake. Eiendommen ble noe redusert ved arvedelingen, men industrien fortsatte og omsetningen gikk godt. Da Cay Hegermann døde i 1926 gikk de~ imidlertid nedover med firmaet. Hans sønn Ditlev Hegermann overtok Boen 1 1927 og fortsatte driften en tid. Men det gikk stadig nedover, og i begynnelsen av 1930-årene ble tremassefabrikken stanset og revet. Cay Hegermann hadde i sin tid solgt noen av leilendingsbrukene og i 1938 ble hele skogen og mesteparten av den dyrka marka solgt fra. Nils Kjevik kjøpte skogen og mye av jorda og bosatte seg på Lilleboen; en bolig som var satt opp for Cay Hegermann før han overtok hovedgården, og som siden var bolig for engelskmenn som leide fisket. Lilleboen ble i 1965 solgt til Olav Tjensvold fra Jæren. Han solgte den i 1971 til Gunnar Ryen som selv er oppvokst like ved Boen. Det har aldri vært gårdsbruket som har vært hovedsaken på Boen, selv om den etter forholdene på Sørlandet var en stor gård. Den var i sin helhet på 350 mål innmark og med en buskap på 17-18 kyr og 6 hester. Det som var igjen etter 1938, hovedgårdsbebyggelsen og fossen med mølla, ble solgt i 1940 til trelasteksportør og skipsmekler Johan G. Olsen fra Kristiansand. Under krigen ble hovedbygningen brukt som gamlehjem og på slutten av krigen som sykehus. Men den ble pusset opp etter krigen, og er i dag så vakker som noen gang. Johan G. Olsen døde i 1963, og gården og Boen Bruk drives av de tre sønnene Einar, Ragnar og LeifT. Fabrikken er bygget ut slik at den i dag er en av Nordens mest moderne parkettfabrikker.

Etterord Jeg vil rette en takk til Leif T. Olsen på Boen gård for å ha gitt meg tilgang til materiale fra gårdens arkiv samt for å ha lest gjennom manuskriptet til denne artikkelen.

Stedsnavn i Tveit Av Reidun Ottosen Denne særoppgaven tar for seg stedsnavn i Tveit, deres opphav og hvordan de ble brukt (eller brukes). Stedsnavnene er samlet inn i perioden januar - mai 1994. Informanter har vært eldre mennesker som er født og oppvokst her i bygda. Liste over informanter og annet kildetilfang finnes bakerst i oppgaven. Navnene er skrevet opp i rekkefølge ettersom jeg beveget meg framover i det aktuelle området. Kartreferanser står til hvert navn - i tillegg har jeg markert dem med hvert sitt tall fordi mange navn ikke er tegnet inn på kartet. Probleme! med denne oppgaven har vært at mange navn er glemt. Gamle personer s~m har s1!tet med verdifullt navnestoff, lever ikke lenger. Men selv om mange er gatt bort, finnes det ennå noen mennesker rundt forbi i bygda som virkelig kan noe om dette. Jeg synes det er viktig åta vare på disse gamle navnene, og ikke bare la dem dø bort. Derfor har jeg valgt å skrive denne oppgaven - for å lære mer om hjembygda mi. Synlige ting som bygninger, ruiner, elver, fjell osv. kan fortelle meg om mine forfedres liv. Skikken å sette navn på plasser og ting ute i naturen er nok like gammel som menneskeheten selv. Disse navnene gjør det mulig å prate om steder og å orientere seg - noe_som sikke~t var :'iktigere da naturen ble mer utnytta. Nå i dag er stedsnavnene I ferd med a forsvinne, de fleste er bare å finne i den stadig svakere munt1ige tradisjonen . Dagens samfunn med en stadig økende urbanisering, gjør at våre bånd med fortiden stadig blir svakere. Av den grunn gjelder det åta vare på denne kulturarven fo~ framtida, både av vitenskaplige grunner, og fordi vi trenger stedsnavn for å onentere oss . . Tvei_t ligger ca. 18 ~m . ~ord-øst ~or Kristiansand, i Vest-Agder fylke. Bygda ligger I en u-dal m_ed fJell pa begge sider. Dalførets navn er Topdal , og gir navn til el~a som renner giennom bygda. Elva kommer fra Straumsfjord på Setesdals østheier. Her ~alles den_ Tovd_alselva. Den går gjennom Tovdal i sør-øst og senere renner den I sør-vestlig retning og danner senere Herefossfjord og Flaksvann. Etter Flaksvann kalles elva Topdalselva, og renner ut i Topdalsfjorden like ved Kjevik. 38

Området jeg har valgt å samle inn stedsnavn fra ligger på vestsiden avTopdalselva. Det strekker seg fra Buestad i sør, til Sandnes i nord. I Tveit finner vi grunnfjell som har sitt opphav i urtida. Det aller meste er granitt og granittisk gneis. I mindre mengder finnes bergartene kvartsitt, kalkstein og amfibolitt. Dels nedi bygda, tett ved elva finnes kalkfjell. Her er kalken for det meste lyserød og finnes i til dels metertykke lag. Det at visse deler av jordskorpa skifter stilling i forhold til andre (synker ned, blir løfta opp, eller forskjøvet horisontalt) kalles forkastninger. Dette har skjedd til alle tider og ikke minst i Tveit. På hele strekningen mellom Langesundsfjorden og Kristiansand finner vi i innlandet ei merkelig og tydelig formasjonsgrense. På sørøstsiden av denne grensa, altså ut mot Skagerak-kysten i Aust-Agder og noe av Telemark fylke, finner vi et tålig gammelt grunnfjell med mange ulike bergarter. (Kongsberg-formasjonen og Bamle-formasjonen) På nordsida et helst skifteløst granitt-landskap. (Telemarks granitten), som hører til det yngste grunnfjellet i Sør-Norge. Når to grunnfjell av så ulik alder stort sett ligger på samme nivå, må forkastningen ha vært stor. Det eldre fjellet på sørøstsida har blitt pressa oppover i forhold til Telemarksgranitten. Forkastningen følger Tovdalen helt fra Hynnekleiv til Topdalsfjorden. På 1600-tallet var Tveit, Oddernes og Mandal de tre ·prestegjeldene som hørte til Mandals len. Tveit lå litt i Vest-Agder, mens den øvre delen lå i Aust-Agder. I 1837 varTveit et eget sogn og lensmannsdistrikt, men omfattet da også Strømmebygden i Randesund, som ble fraskilt i 1864 og lagt til det nyopprettede Randesund sogn. Tveit var hovedsogn og hadde Birkenes i Aust-Agder som anneks helt frem til 1905, da Birkenes ble eget prestegjeld. Med Topdalselva den ene veien og Ålefjærfjorden den andre veien var det lett å komme fram. Vannveiene var de vanlige ferdselsveiene både innen distriktet og som byvei. I 1856 fikk Kristiansand sitt første dampskip «Otteren», som var bestemt til fart på Torridals- og Topdalselva. «Otteren» var en pen liten hjulbåt med heldekk der folk kunne sitte i pent vær. Men hverken «Otteren » eller senere rutebåter som «Vidar» og «Rapp» fikk noen lang fartstid. Først når dampbåten «Topdal» ble kjøpt på 1870 tallet fikk bygda en båtfart mellom Knarrestad og byen av stor betydning. Trafikken økte sterkt, og snart måtte de kjøpe en ny «Topdal » som var større. Den nye båten brukte ca. 1 time på ruta mellom Knarrestad og Kristiansand. Det var denne båten som i 1892 førte kong- Oskar Il fra Kristiansand til Boen. Mange «høye» personer var med på ·denne turen, særlig av militære. Båten hørte altså med i bildet både til hverdags og fest, og båten var et samlingssted der nyheter og sladder ble vekslet. Økonomiske problemer og problemer med å komme over Kjevikgrunnen gjorde at «Topdal» i 1940 ble solgt, og bilene tok over både vare- og persontrafikken. Tidligere fantes også hjulveier der transport med hest og kjerre foregikk. Men veiene var tunge åta seg frem på med grusdekke og løs sand. Den gamle postveien kom fra Lillesand over Tveideråsen med ferjested over til Foss, gikk videre over 39

Fossheia til Lømsland og Ålefjær, om Kostøl og på vestsiden av Hemningsvannet og Gillsvannet. Postveien lå altså for en stor del i bygdas periferi, men for vestbygden lå den beleilig. I tillegg til postveien gikk der en simpel hjulvei ut dalen til Kjevik med ferjevei over fjorden til Justnes. En enda dårligere vei gikk fra Strømme opp langs elvas østside til Lundshaugen, hvor der også var ferjested. Folk har bodd i Tveit så langt tilbake som ca. 1500 f.Kr. Gravhauger og boplasser fra yngre steinalder(ca. 1800-1500 f.Kr)forteller om folk som levde av jakt og fiske. Gårdene på 1800 tallet var store, ogdet var mange husmannsplasser. Både Tveit prestegård og Boen var to slike storgårder. Husmennene hadde som regel spesialjobber for eieren sin De var tømmermenn, fiskere, sagbruksarbeidere, bødkere(håndverker som lagde tønner) o.l. Arbeidet og arbeidstiden var det eieren på gården som bestemte. På Boen gård ble det på 1800 tallet drevet en trelastforretning med flere sagbruk i Boenfossen. Trelastforretningen utviklet seg etterhvert til en stor trelastindustri med bl.a tresliperi. Alt tømmeret som ble hogd langs elva ble fløtet nedover til fossen. Her ble det sortert og merket, hver kjøper hadde sitt merke . Fløterne som jobbet med å skille lasta, kunne dermed se hvem som skulle ha stokkene. Noe av lasta gikk til Boen gå noe til Ryen sagbruk, annet igjen gikk til Hunsfoss. Trelasten førte på midten av 1500 tallet til stor trafikk av bl.a skotter og hollendere, som kom for å kjøpe trelast fra sagbruket i Boenfossen. Lasta ble slept ut til Grovika på Hamresanden og lastet ombord i seilskuter. Laksefisket var en viktig faktor for næringslivet bygda. Det skulle få folk til for å drive fisket i fossen , så det ga store inntekter på kort tid. 11887 ble det tatt omlag 12 tonn med laks! Laksen tilhørte grunneieren, så det var ikke lov til å fiske uten hans tillatelse. Det førte til at mange husmenn drev med tjuvfiske - noe som var ulovlig og som endte med rettssak. Boen gård var et sentrum for virksomheten i bygda. Sagbruksvirksomheten førte til at det kom håndverkere og fagfolk fra flere steder i landet og fikk arbeid på Boen. En stor del av husene på vestsiden av elva fra brua utover Krageboen og Buestad, ble bygd av folk som hadde sin levevei i tilknytning til Boen. Øvrebygda hadde på 1800 tallet og langt ut på 1900 tallet mange og dyktige håndverkere. Der var skomakere, skreddere, tømmermenn, slaktere, mekanikere og dessuten garveri . Som sagt levde mange for hundre år siden som sesongarbeidere på Boen. Men bortsett fra disse, og enkelte sjøfolk, levde folk vesentlig av jordbruk. Siden det for bygdas folk var lett å komme til Kristiansand og videre til utlandet, samtidig som de hadde egen avl av korn, slapp bygdefolket unna den verste sulten i krigs- og trengsel år. Selv i «barkebrødåret» 1812 slapp Tveitfolket forholdsvis lett unna. Tveit kirke er ei verdig og vakker steinkirke som er omkring 900 år gammel. Den ligger midt i bygda, og like ved elva og den gamle farvei opp dalen . I kirka var folk med på gudstjenester, skriftemål, dåp, vielser og begravelser. På kirkebakken ble ordrer fra kongen lest opp.

Kirken var et samlingssted både for å utveksle nyheter og for å søke råd og rettledning. Folk som bodde midt i Tveit, pratet et mål som ble kalt «Tåfdalsmåle». På Drangsholt hadde de noen uttrykk som de hadde fått fra Birkenes, eller Birkeland, når de var der for å levere høy eller ved. På Alefjær ble de påvirka av folk som kom fra Vennesla, men det ble aldri så ille at de sa «dykken» i stedet for «dere». De som levde på Hamre fikk så enkelte ord og uttrykk fra Randesund. Grunnen til at dette målet etterhvert forsvinner, må være den store innvandringen av folk fra andre steder i landet. Det er t.o.m mulig å finne mennesker her i dag som ruller på r'en. 0

Målprøve: Kallgrøud å kjinnemelk e kjuringens rett når ' an kåmmer på knutten så huer ' an så lett. Heim kåm kjuringen borte va fee a va armen i ambøusleen, ennå ville kjuringen jifte se. De æ et stortå alvårli spørsmål om ikkje tåfdalsfolk nå burde sjebe te ei fåren ing te «Tåfdalsmåles bevarelse» før de æ forseint. De æ vell i siste !ida. Mi konne ju gjårr åss bemerka me å gå me kvide bosseroner som va påmalt fårr eksempel «Kjyss mæ på truten» eller «Ed søltaflesk» eller noe annt på sjikkeli språg. Noe må gjårres, å de fort, fårr å bevare de søkkanes fine tåfdalsmåle .....

Stedsnavn Det er to hovedelementer som må være til stede for at et stedsnavn skal bli til. For det første må det være et sted å sette navn på - det kan være i forbindelse med landformer, vassdrag, naturfenomener, aktiviteter til mennesker, plante- og dyrelivet på stedet. For det andre må det være noen som utformer selve navnet - og i utformingen vil navngiveren sin bakgrunn spille inn. Det finnes to hovedtyper stedsnavn: * Naturnavn - navn på landformer, bekker, myrer etc. * Kulturnavn - navn på jordflekker, stier, arbeidssteder i terrenget etc. 1. 2.

Tveit Tveit Rydning i skogen, plass som ligger for seg selv. Krågebua ( Krageboen ), D3 nr.I Navnet kommer trolig av at gården ligger ved en foss som kaltes Kraakefoss (nå Buefossen ). Kanskje bestod denne gården bare av ei bu til å begynne med, og ut fra det ble navnet Krågebua utledet. Siden det ikke er så mange kråker som oppsøker fossen må vel bruken av fuglenavnet være at fossens lyd sammenliknes med kråkas stemme.

6. 7. 8.

10.

1l. 12. 13.

14. 15. 16. 17.

18. 19.

Buestad, E3 nr.2 En skulle tro at navnet Buestad kommer av «stedet ved bua», men det sies at det kommer av det gammelnorske ordet Bu arsta r, bosted. Sandnes, 85 nr.3 Uttales: sa'nnes Navnet kommer av at jordsmonnet her er tørt og sandig. Tangen, F3 nr.4 En liten utstikker i elva ved Buestad. Skipene som kom til Boen for å hente tømmer ved treforedlingsfabrikken hadde med rullestein som ballast for at skipet ikke skulle velte. Skipene, som kom fra Lista, tømte ut rullesteinen for å få plass til tømmeret de skulle ha med seg tilbake. Slik oppsto etterhvert Tangen. Garveriet, E3 nr.5 Sted der det har stått et garveri. Rennehaven, E3 nr.6 a) Slarpedalen, E3 nr.7 b) Ryggen, E3 nr.7 c) Leirkleiva, E3 nr.7 Ryggen er en liten haug, eller topp, med Slarpedalen og Leirkleiva på hver sin side. Navnene Slarpedalen og Leirkleiva kommer av, som ordene sier, at grunnen er leirete og slarpete. Kløftebekk, DE2 nr.8 Bekk som renner fra Guritjønn ned til Buestadkilen. Dammen, E2 nr.9 Vannet i Kløftebekk ble her demmet opp, derav navnet Dammen. Vannet ble så ledet i ledning ned til et lite elektrisitetsverk, og til garveriet. Kreglingfjell, E2 nr.10 Buestad skodet, E3 nr.11 Et skod er et sted der de sender utfor tømmer. Bærebakken, E3 nr.12 En sti som går opp til Holta fra hovedveien. Her bar man opp varer og ting som skulle til Holta, derav navnet Bærebakken. Buestadkilen, F3 nr.13 Ei lita bukt like ved Tangen. Holtefjell, E2 nr.14 Fjell som ligger like bak husene i Holta(Holte) Holtebekken, E3 nr.15 Bekk som renner fobi Holte, og Holtefjell. Jacobs bakke, F3 nr.16 En bakke som er oppkalt etter mannen som ryddet den. Bakken er i dag gjengrodd av graner. Svina-brødet, E3 nr.17 Strekningen mellom Buestad og Egeli. Dritt- dalen, E3 nr.18 Uttales: driddalen

En dal der bunnen er blaut og leirete. Sandvika, E3 nr.19 Ei lita vik i elva med en sandbank. 21. Blåbærlia, D3 nr.20 Et område rikt på blåbær. 22. Skodet, D3 nr.21 Nok et skod der tømmer ble sendt nedover til elva. 23. Buhus tomta, D3 nr.22 Ble brukt til melkeplass. Tidligere stod her ei lita løe. 24. Fløyen, D3 nr.23 Her oppe, på en del av Fløyfjellet som er godt synlig fra bygda, står ei pil som viser vindretningen. Pila er satt opp av en person fra Tveit. 25. Fløyfjellet, D3 nr.24 Fjellet som Fløyen ligger på. 26. Helleren, C3 nr.25 Et lodrett fjell som i bunnen går på skrå og innover, slik at det danner et slags overheng 27. Guritjønn, CD1og2 nr.26 Navnet er trolig knyttet til et sagn. 28. Store Guridal, Cl nr.27 En dal som går fra Guritjønn i nord-vestlig retning. 29. Lille Guridal, Cl nr.28 En litt mindre dal som også går fra Guritjønn mot vest. 30. Heialund (Åge's løe), C1 nr.29 Her stod ei uteløe som Åge Andersen Nygaard fikk satt opp. Heialund ble skjødet fra Halvor Paulussen ( se nr. 31) i 1896. 31. Halvors Geitås, B2 nr.30 Oppkalt etter Halvor Paulussen Krageboen (f. 1856- d. 1915) 32. Sovedalen, C2 nr.31 Dal som går fra guritjønn og i nord-østlig retning. 33. Sovedalsmyra, C2 nr.32 Myr som ligger litt innenfor sovedalen. 34. Rennefjell, D3 nr.33 Her ble tømmer sent ned til elva. 35. Langeskjær, D3 nr.34 . 36. Hcteryggen, D4 nr.35 Stor stein rett nedenfor fossen. Navnet kommer trolig av formen pa steinen. 37. Ufebekkdal, D3 nr.36 38. Skredderen, D3 nr.37 Stor stein i elvekanten. Formen har nok også her noe med navnsettinga å gjøre. 39. Glia, D4 nr.38 Et hus som tiligere stod helt på kanten av elva. Fra huset og ned til elva går det en bratt skråning med laus sand. Navnet Glia kommer trolig av at huset stod helt på pynten, og så ut som det ville gli ned når som helst. 20.

•

40. Blåga, D3 nr.39 Eieren Johannes Olsen Blåge (f.1852), kom fra Blåge i Hægebostad 41. Sandnesia, C5 nr.40 . Bakevje i elva. 42. Nessene, C5 nr.41 Nes ut i elva ved Sandnesia. 43. Stokkekleiva, B5 nr.42 44. Roegra, B5 nr.43 Navnet på et jorde. 45. Badstudalen, B5 nr.44 Dal der det trolig har ligget en badstue. 46. Klomra, BS nr.45 47. Galten, B6 nr.46 Stein ved elvebredden i skillet mellom Foss og Sandnes. 48. a) Øvremoen, B5 nr.47 b) Nedremoen, B5 nr.48 Øvremoen ligger like oppforbi Nedremoen. Moen kommer trolig av at det tidligere var furuer her. 49. Fjøsbakken, B5 nr.48 50. Fuglekongtjønna, A2 nr.49 51. Farebekk, B5 nr.50 52. Sandnesdalen, AS nr.51 53. Sandnesmonen, B5 nr.52

lm:•~S Kristiansands JohanG.Olsen lnduøierAIS

CEMENTSTØBERI

FABRIKK- SERVICE og SALGSKONTOR

Ryen - 4740 Tveit 46

Offentlig skyssvesen Av Roald Tvedt For transport av post og reisende som ikke selv kunne ta seg fram med egen hest eller til fots, var det mellom Kristiansand og Lillesand to skysstasjoner. Den ene på Kostøl i Vest-Agder (Lister og Mandals amt), og den andre på Grødum i Aust-Agder (Nedenes amt). Mot Kristiansand gikk ruta med ferje ved Åbel og over Fosseheiene om Skådene til Kostøl. Her ble da byttet over til ny hest og vogn, for turen om Gill til byen. Østover var det skysstasjon i Kristiansand som besørget transporten til Kostøl. Her ble det så byttet hest og vogn for strekningen til Grødum. Derfra ny hest igjen for turen helt til Lillesand. Skysstasjonene hadde offentlig tilskudd, samt en viss godtgjørelse pr. mil, 48 skilling pr. hest. Etter at den nye veien over Kilane og Boen bru, og forbi fjellene ved Farvannet var ferdig, kom det opp forslag i amtformannskapet om å nedlegge Kostøl skysstasjon i 1863. Der var da to faste og tre reservehester. Tveit og Oddernes kommunestyrer hadde i fellesmøte 31.06.1863 mot en stemme anbefalt å legge stasjonen ned. Dette ble imidlertid ikke gjennomført, på grunn av protester fra Kristiansand, da stasjonen der i så tilfelle måtte skysse helt til Grødum. Dette ble en strekning på 2 Yi - 2 3/8 mil. Tveit kommunestyre påsto at en så lang etappe ville føre til dyreplageri. Dette ble imøtegått ved at kjørere og reisende ble tilpliktet åta en hvilepause på Kostøl på en halv time. I Kristiansand var da opprettet fast skysstasjon med fire faste og to reservehester. Det var mange argumenter for å legge ned Kostøl skysstasjon: Hovedveien, «Postveien», var nå ombygget til «flad Chausse». «Det er ikke ret mange Reisende som tage skyds på Kostøl. Kun ca. 1 skyds på 4 Dage pr. Hest, eller omkring et hundrede årlig. Mange «Reisende fra Christiansand kjører forbi Koestøl.» Fra Kristiansand til Knarrestad, Yi mil fra Grødum, går det nå størstedel av året, flere dager i uken, dampbåt. Når isen er kjørende kan de reisende og posten kjøre Kjevik Justnes og derved forkorte veien, istedet for om Ålefjær. Det skulle altså bare være 47

om vinteren når isen ikke var kjørende at det kunne være bruk for Kostøl skysstasjon. Birkenes kommunestyre var enig i nedleggelse, mot ny fordeling av tilskuddet til Grødum stasjon. Det var få argumenter for å opprettholde Kostøl, men det ble sagt at besparelsen ble ubetydelig. Lite hjalp det at stasjonsholderen på Kostøl, Anders Tollaksen Koestøl, ga anbud på å halvere tilskuddet fra 80 til 40 spesiedaler pr. år i 1872. Amtformannskapet tok opp forslag om nedleggelse i sitt møte 11. juli 1872. Eneste opponent var Auen Mosby, som foreslo at amtmannen skulle gis myndighet til nedleggelsen. Dette ble nedstemt og deretter enstemmig vedtatt: «Kostøl faste Skydsstation nedlegges fra lste October d.A», (en av underskriverne var den kjente Søren Jaabæk). Sønn til stasjonsholderen på Kostøl, Ole Andersen, fortsatte postkjøring, så han måtte holde to hester. Grødum skysstasjon ble drevet av Ommund Olsen Grødum og Jacob Olsen Myren. Ommund Olsen Grødum sa opp 8. juni 1875, men Jacob Olsen Myren overtok da stillingen. Han hadde da også plikt til å skysse fra Myren i Tveit, VestAgder, til Birkeland i Birkenes, Aust-Agder. Det kan nevnes at en av dem som måtte uttale seg om nedleggelsen av Kostøl skysstasjon var lensmannen i Oddernes, Jens Lassen. Han var godt kjent med forholdene også i Tveit, etter tidligere å ha vært lensmann her fra 1842 til 1856.

Logo Trykksaker Annonser Brosjyrer, Menyer Hotellinfo Skilt Bildekor Vindusdekor Silketrykk

Reklame Det er viktig å profilere seg riktig. Man får da mer igjen for reklameinvesteringen og inntektene kommer raskere. Vi hjelper med utarbeidelse av firmalogo, annonser, brosjyrer, trykksaker, kopiering, skilt og bil/vindusdekor. Ta kontakt for en uforbindtlig samtale!

grafisk partner Telefon 38 02 19 12 - Telefax 38 02 17 34 Henrik Wergelands gt 50B. Pb 384, 4601 Kristiansand S. 48

Skjebner på Nordsida rundt år 1900 Nedtegnet av Syvert Egerhei (1891 -1951) Via: Magnhild Egerhei Pedersen Nordsida var en husmannsplass under Tveit prestegård. Gården Ligger på nordsida av Tveitvannet. Det er en idyllisk plass, og hver gang jeg hører tale om fred og skjønnhet, blir jeg henført til Nordsida, og da helst når ettermiddagssolen kaster sine skrå stråler gjennom Lauvet på de veldige eiketrær som omkranser tunet. Tunet, som er gårdens ansikt, Lå alltid ryddet og grøn og innbød til rast og hvile. Underlig, for få gleder, men mange sorger har holdt til huse her. Den første av mine slektninger som bodde der, var min fars søster, Mathea, som ble gift med trønderen Syvert Hendriksen. Han kom til Tveit med pres_ten Bødtker og leide Nordsida. Hvor lenge de var gift, kan jeg ikke huske, men de fikk to døtre, Marit og Ingeborg. Så kom ulykken. Man kjørte Syvert hjem en dag med en arm mindre enn da han gikk. Den andre var tatt av treskemaskinen i Prestegården. Kanskje litt mangelfull pleie og doktorhjelp, nok om det, der satte seg koldbrann i såret så det endte med døden etter svære lidelser. Tante Tea, som vi kalte henne, ble boende på Nordsida som enke. Etter en tid giftet hun seg igjen, denne gangen med Anders Kristensen. Han var fra Iveland og hadde vært gift med Anne Osmundsdatter Skrokkebua. Anders var en lettskylt kar som likte lek og spetakkel bedre enn arbeid. Det ble gjerne smalhans der Anders holdt til huse, så han var en dårlig forsørger. Han kjøpte seg hest og kjørte posten et års tid mellom Tveit og Kristiansand. De hadde fra før ei ku som nå ble solgt for å betale hesten. Kona likte ikke denne transaksjonen og spurte hvor de nå skulle få melk ifra. Hertil svarte Anders: «Nå får vi melke karjolen». Det ble ikke lenge Anders greide å kjøre posten, det ble for meget «ladd». Etter et års tid gav han opp og solgte både hest og kjøretøy. Siden holdt han seg mest hjemme til hygge og nytte for kona. Hun tok det arbeid hun kunne overkomme, og på det viset klarte de å holde seg i live. 49

En grå og trist novemberdag i 1900 var Anders med Ole Tønnessen Forengen til Alefjær for å gruse riksveien. Her traff de på en kar fra Kjevik som kom fra byen. Han skjenket dram, og det ble til at Anders skulle sitte på hjem igjen til Tveit. Kommet øst for Einerhaven veltet både hest og kjøretøy utfor veien, og Anders ble drept. Aldri glemmer jeg den kvelden Anders døde. Den har festet seg med all sin gru i barnesinnet. Samme dag hadde min bror Kristian og jeg vært til Nordsida med melk, og da var tante oppøst og nervøs. «Bare der ikke går noe galt i dag, for kattugla skrek så stygt i natt», sa hun. Hun var overtroisk som de fleste på den tiden. Å høre ugla skrike «Kle hvitt» betød lik i vedkommendes hus. Denne gang gikk det i oppfyllelse. Samme kveld, etter at vi barn hadde sovet en tid, våknet jeg av høye og engstelige stemmer nedunder i stuen, og at mor gråt heftig. Jeg listet meg opp av sengen og tittet ned gjennom den såkalte «luke» i taket, som var så vanlig i de fleste hus på den tiden. Jeg så da presten Bødker stå midt på gulvet, og jeg hørte hva det gjaldt. Presten og far reiste så til Nordsida for å overbringe dette sørgelige budskapet. Det stående samtaleemne ble nå om Anders var frelst. De presset Ola Tønnessen Forengen svært for å høre om Anders hadde drukket. Ola var villig til « å avlegge sin salighets ed» på at Anders ikke hadde drukket. Det virket ikke som om de voksne var helt overbeviste. Tante flyttet fra Nordsida til Herman Olsen på Krageboen. Der ble hun til hun ble syk i 1903. Da flyttet hun til sin datter og døde der en tid etterpå. Et arbeidsomt menneske var borte. Hun hadde slitt på baljer og gryter så hun hadde pådratt seg et stort brokk, og i denne skaden hadde der satt seg kreft. Det var under vask i prestegården dette hendte. Et eiegodt menneske var ikke mere. 0

Tveit Kirke 800 år Av sokneprest Gerhard 0. Tønnessen. Sokneprest i Tveit 1976 -1990 Oppmerksomheten denne våren har vært rettet mot Olav Trygvasons landstigning på Moster 995. Snorre forteller at da kongen ha~de gått i land, ble d~t holdt messe, gudstjeneste i et telt. Og siden da har det stadig vært holdt gudstJenester landet over. Når det gjelder kristendommens komme til Norge, er det meget vi ikke vet. Snorre forteller at om vinteren holdt han seg i Viken, og at kongen om våren seilte vestover til Agder. Det må ha vært 996. Han hadde med seg prester og mye folk og holdt møte med bøndene på tingstedene. Her gav kongen dem v~lget; enten åta ved kristendommen eller kjempe mot kongen og hans hær. Snorre sier at de tok ved kristendommen. Jeg tror kongen i året 996 også kom til Tveit. Her var tingsted på Ve, og selve

na~ne~ tyder på at det også har vært et kultsted. «Ve» betyr hellig sted. Her var og sk1pre1de, her lå datidens krigsskip klar til å utrustes når vardene flammet. Det var kong H~kon den godes mobilise~ingsordning. M.a.o. må Tveit ha vært et viktig punkt pa Sørlandet. Så sent som 1 1645 leser vi at Ve tingsted omfattet Oddernes Tveit og Vennesla sokn. Vi hører ikke om noe tingsted i Oddernes og Vennesla. ' Det passer derfor godt at vi Pinsen 1996 feirer 1000 års jubileet for kristendommens komme til Tveit. Det høver bra med både bisp og konge. Spørsmåle~ ~r bare om vi ~ar mer å bygge på enn Snorres opplysninger. Meg b~kJent har v1 !k~e det. ~e~ kirken_ da? Ja, den er gammel. Vi har regnet med at den ~Irken som star I dag gar tilbake til 1070, og det er vel liten grunn til å gå fra det arstallet. Når vi feirer 800 års jubileum, henger nok det sammen med at den kirken vi har i dag, i et hvert fall har stått så lenge. Men jeg tror vi var nærmere sannheten om vi hadde sagt, Tveit kirke 900 år eller 1000 år. Den første kirken i Tveit var nok ikke bygget av stein, men av tre. Det må ha vært en eller annen form for stavkirke. I dag vet vi at det før Olav Trygvason, var bygget kirker i Norge . Viken som strakk seg fra Båhuslen til ~indesnes, sto på den tiden under dansk styre, og da~skekongen hadde tatt_ ved knstendommen alt på 800-tallet. De drev misjon der de hersket, og utgravinger rundt det gamle Kaupanger har gitt svar på at kristendommen betydde noe i Viken. Da ~orges første kristne konge, Håkon den gode Adalsteinfostre (ca 935-960) kom til Norge og overtok riket, innførte han både søndagshelg og fredagsfaste. ""'.fen noe påbud om kristning kom først senere. Da nektet trønderne og brant tre kirker og drepte prestene der. Med andre ord: Vi ser at der var rei st kirker og det var sikkert flere enn de tre som trønderne brant ned. ' Tilbake til Olav Trygvason . Om han hører vi at han bygde tre kirker på Vestlandet. Men det behøver ikke å bety at han ikke ga ordre om flere. For når folk hadde tatt ved ~ristendom~en, så måtte de og ha et sted å samles. Det gamle hovet eller horgen pa Ve dugde ikke. Jeg tror at de temmelig fort fikk reist en eller annen form for stavkirke, og jeg tror den stod hvor kirken i dag står. Det var en ~a~ jeg ivret for i ~in pr~stetid i Tveit, at vi kunne få en utgraving under gulvet I k1rken. Og som R1ksant1kvaren sa: «Da ville vi hatt sporene av det eldste kirkebygget på Sørlandet». Tilbake til kirken i dag. Det er grunn til å anta at den nåværende kirke er eldre enn Odde rnes, so~ den er mege! lik. Men Oddernes kirke er bygget av odelsbonden pa hans pnvate grunn. V1 har mange eksempler på det landet rundt. Da Tveit kirk_e I~ ved et tingsted, er det grunrf ti I å anta at det var kongen som sørget for at_Tve1t ~Irke ble bygget, og den konge jeg her regner med er Olav Trygvason. Men Jeg er ikke fremmed for at allerede Håkon den gode kunne ha reist kirken i Tveit. Men da kanskje på et annet sted. Vandresagnet om at grunnsteinen var lagt ned på Ve, kan indikere noe slikt. . Men lenger_ko_mmer vi ikke. Utgraving må til. Kanskje finner vi noe, kanskje ikke. Men stemkirken har vi. 0

Dramatikk på elveisen for hundre år siden Isen hadde ligget blank og fristende på Topdalselva, sterk og god. Barn og unge som hadde tid, nyttet anledningen til sport og lek på isen. På Ryen storskole fikk de elevene som ønsket det, anledning til å løpe ned til Jordfall i «det lange friminuttet», middagsfriminuttet, og leke på isen. Læreren gikk da heim for å spise middag. Otto og Nils spendte på seg skøytene for å prøve hvem som var best. Utstyret var nok ikke som i våre dager, men innsatsviljen var god, og de la i vei utover isen med god fart. De var imidlertid så uheldige at de kom ut på et stykke tynn is, antagelig etter at det var skåret isblokker til kjøling av melk i Dønnestad melkebu. For Otto skar den ene skøyten gjennom isen, men han klarte i fart å rykke den opp. Da den andre skøyten også skar gjennom, lyktes det å få denne også løs og gli inn på tykk is. For Nils gikk det verre. Han skar gjennom med begge skøytene samtidig og snublet forover og gjennom isen. Heldigvis var han flink til å svømme, og klarte fort å komme opp i ishullet. Det var ikke'mulig å komme seg opp på isen. Den var stålblank og glatt, og når han forsøkte å krabbe seg opp, brast iskanten og han gled under i isvannet igjen. Heldigvis var det voksne mannfolk på Dønnestad brygge, der de holdt på å ta inn isblokker i bua, og disse så da straks det som hendte. De hadde tauverk til jobben sin, og ropte til ei jente fra Boen som var litt lenger oppe på isen, at hun måtte komme med kjelken sin. Hun løp så fort hun kunne, og mannfolkene knyttet tau i kjelken og skjøv denne utover mot guttungen som lå og svømte i ishullet. Desverre ble det bom, og kjelken måtte trekkes inn for nytt forsøk. Nå lyktes det å treffe ishullet, men mennene var for hissige og trakk kjelken til seg før gutten hadde fått skikkelig tak. Det glapp, og han gikk under på ny, men kom fort opp. Nå hadde Torjus bundet tau rundt livet for å kunne kaste seg ut og slå seg fram mot ishullet, men kjelken ble enda en gang skjøvet ut. Den traff fint, og mennene ventet nå før de begynte å trekke. Gutten var blitt så trett av å svømme så lenge med støvler, skøyter og vasstrukket vintertøy, at det var såvidt han klarte å tre armene inn i kjelken og holde seg fast. 53

Han ble forsiktig trukket inn på trygg is og hurtig tullet inn i tykk kjørefell og så i galopp kjørt heim til kakkelovnsvarme og tørre klær. Redningsaksjonen syntes å være farlig tidkrevende og helt avhengig av guttens egen svømmedyktighet, selv med halvstøvler og skøyter på benene. Når en vet at voksne mannfolk hadde tauverk og antagelig også andre hjelpemidler for hånden, fører framgangsmåten ikke akkurat tanken hen på ordet «helte-glorie .... » Alt endte likevel godt, og guttens far gikk dagen etter til Dønnestad for å takke redningsmennene for at de hadde reddet sønnen hans. Skolegutten Nils fikk ikke varig men av den dramatiske hendelsen, og fikk et langt og virksomt liv i heimbygda, blant annet som lensmann i 37 år.

Prisliste historiske skrifter fra Agder Historielag Årsskrift for Agder Historielag nr. 1-69 .................................... Kr. 45.(Utsolgt nr. 1, 2, 3, 5, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 17, 28, 30, 31 og 50) Bytingsprotokoll for Kristiansand 1670 ................................... Kr. 90.Tingbok nr. 1 og 2 for Mandal sorenskriveri (1677, 1684) ...... Kr. 90.Agders Historie 1920-1945 ....................................................... Kr. 390.Agder-bibliografien I, Vest-Agder, av Berit Andreassen (innnb.) Kr. 100.Agder-bibliografien Il, Aust-Agder, av Sølvi Kaastrup (innnb.)Kr. 100.Biografiene samlet ..................................................................... Kr. 175.Grågås, Stavanger Domkapittels og stifts jordbok, ca. 1620 .... Kr. 100.0delsmanntallet 1624 for Agder ................................................ Kr. 45.Stortingsmann Ole Fuglestvedt (uinnbundet) ............................ Kr. 60.(Innbundet) (Nr. 1-100) ......................................................... Kr. 60.Hans Thomas Knudtzon ............................................................ Kr. 40.Årsskriftkatalog .............. ............ .... .... .... .... .... ................ ........... Gratis Anetavleskjemaer (medlemmer får 20 stk.) .............................. Gratis Ordinær pris (min. 20 stk.) ..................................................... Kr. 1.Kopier av artikler i utsolgte årsskrift kan leveres. Pris pr. side . Kr. 4.Medlemmer får 25% rabatt ved kjøp for kr. 350.- eller mer. Merverdiavgift beregnes ikke. Porto og ekspedisjon kr. 45.-. Bestilling sendes til:

AGDER HISTORIELAG Postboks 136 4601 Kristiansand S.

Referat fra kåseriet til Sturla Ertzeid på årsmåtet til Tveit Historielag 28. mars 1995 Av Rune Holbek Ertzeid tok oss med tilbake i tid til 1930-årene. Forteller om det store sk i!let 2. verdenskrig ble i vår verden. I mellomkrigstida var bygdene et stillestående samfunn. Den gamle tiden hang ennå igjen i folks hverdag. Det var etterhvert få dyr, og mange små gårder. Bondesamfunnet var et nøysomt samfunn, folk hadde ikke så store krav, slik vi har i dag. Det skjedde likevel en utvikling frem mot krigen. Bussrutene kom. Bussruta var et viktig hjelpemiddel for alle de som etterhvert fikk arbeid i byene, det var nærmest rene arbeidsruter. I mellomkrigst ida ble mange bønder industriarbeidere i tillegg til småbrukere. Industrien som vokste opp, grep tak i folk. Hverdagen ble en annen, forbruksmønsteret ble etterhvert endret. Man fikk lønningsposer hver fredag, 14-15-åringer fikk arbeid, små lokale industribedrifter vckste frem, som f.eks. Brødrene Repstads Karosserifabrikk i Søgne. Det virkelige store og det som innledet en ny tid, var radioen. Det var en revolusjon. Man fikk også spill, som man kunne samle seg om innendørs, et av dem var Monopol. Mange sensasjoner inntraff i 1930-årene bl.a. et Monte Carlo løp som startet i Stavanger, det var noe som man knapt kunne tro. Deltakere fra Norge startet på vinterføre i Stavanger, kjørte over den bratte Tronåsen og videre ned gjennom Europa til sommervarme ved Middelhavet. Krigen kom helt uventet på folk. Med krigen kom også en ny hverdag. Det som hadde føltes trygt og godt, ble nå erstattet av utrygghet. Man fikk rekvirering av hus og biler, folk ble satt i fengsel. Tida var brutal. Kontrastene mellom 1930-årene og 1940-årene var enorme. Men så kom freden og gleden, og så begynte den nye tiden for alvor å sette sitt preg på samfunnet. Oppbyggingen av velferdssamfunnet startet for fullt, landet skulle bygges opp igjen etter krigens herjinger og slitasje. Etterkrigstiden tok opp nye ting og begrep, miljø var et av dem . Måtte årene framover bringe lykke, glede og nøysomhet i hele landet.

Dugnad på Bakken Kalkverk lørdag 23. september 1995 Av Rune Holbek Tveit Historielag har i løpet av året forsøkt å få gjort noe for å redde de to kalkov nene som står på Bakken. Vi har hittil i år vært i kontakt med kulturavdelingen i Fylkeskommunen for å få en vurdering av dette kulturminnet. Fylkeskommunen synes det er et interessant kulturminne, men kan ikke foreløpig sette dette opp på sine prioriteringslister, da det er andre kulturminner i fylket som er prioritert høyere. Vi fikk imidlertid et lite tilskudd for å starte opp arbeidet, og det var i den anledning vi hadde en dugnad på Bakken.

Fra dugnaden på Bakken. 57

•

Vi var omtrent et fulltallig styre med vararepresentanter som møtte fram kl. 10.00 denne lørdags morgenen . Vi møtte med øks, spade og rive for å rydde området rundt ovnene. Vi begynte å samle sammen kvister og annet tremateriale og fikk etterhvert fyr på dette slik at vi fikk et stort bål. Dugnaden varte i overkant av 4 timer, og vi fikk gjort mye i løpet av disse timene. Mat hadde vi også med, og vi hadde en riktig hyggelig dugnad i rett historielags ånd. Det neste på programmet blir å sprøyte rundt og i ovnene slik at ikke det gror opp kratt og busker som på sikt vil trenge seg igjennom murene og ødelegge dem. Vi skal også i løpet av vinteren lage en informasjonstavle som skal fortelle om kalkverkets historie, og hvordan ovnene fungerte. Denne tavlene skal settes opp nede ved ovene, og oppe ved veien håper vi at veivesenet vil sette opp et ski lt so m viser vei ned til ovene. Det videre arbeidet med ovnene vil bli drøftet i styret gjennom vinteren. Dersom det er noen som har lyst å være med på dette prosjektet er det bare åta kontakt med en av oss i styret.

Tveit Historielags sommertur 1995 Av Rune Holbek Turen i år gikk til Hvalvika inne i Topdalsfjorden. Vi p~rkerte bilene på p~rkeringsplassen ved idrettsplassen på Kjevik, og gikk derfra innover mot Hvalvika. Gunnar Benestad orienterte underveis om spesielle steder og hendelser. Han fortalte bl.a. om da tyskerne kom i april 1940 og rekvirerte jordene og eiendom~ mene. Før krigen var idrettsplassen dyrket mark. Det var rart for oss turdeltagere a tenke seg jorder der idrettsplassen nå ligger. Noen av t~rd~ltak~rne kunne godt huske hvordan det var der før krigen . Idrettsplassen ble 1m1dlert1d bygd for omkring 30 år siden.

Tveit Trekkspillklubb var med på sommerturen. 59

Det var også rart å tenke på at 15-20 bruk ble borte da flyplassen ble anlagt i 1939. Det er fremdeles landbruksaktivitet på Kjevik, men begrenset i forho ld til før krigen. I dag er det ca. 500 mål dyrket mark på Kjevik. Da flyplassen ble anlagt, måtte mange forlate hjemmene sine. Noen flyttet til andre gårder i bygda, men de fleste flyttet ut av kommunen . Vi gikk videre innover mot Hvalvika på fin kjørevei. Veien som er der i dag, var ferdig i 1978. Traktorvei ble anlagt omkring 1947. På veien innover passerte vi flere steder, bl.a. Banekjerrskådet. Her ble tømmeret lagt til merking før det skulle ut i Hvalvika. Tømmeret ble kastet ned fra heia ovenfor. Etter at det var merket ble det lagt i flåter ute i Topdalsfjorden. Vi kom omsider fram til Hvalvika etter en fin pasertur. Været var på sitt beste slik det hadde vært i mange dager. Vi gikk nå ned mot stranda hvor vi skulle ha oss en velfortjent rast. Det ble også i år arrangert en konkurranse, og premien hadde vi med denne gangen. Ordet Hvalvika kommer av at det en gang skal ha strandet en hval her for lenge siden. Etter at vi hadde spist og prøvd oss på vanskelige spørsmål om Tveits historie, orienterte Tom Egerhei om de forestående planene om å anlegge to pukkverk i fjorden, et på Kjevik og et på Ålefjær. Totalt var det snakk om å ta ut ca. 260 millioner tonn steinmasse, totalt 850 mål ville gå med. Vi ble ganske lamslått der vi satt i den fredelige vika, og kunne knapt ane konsekvensene av to slike pukkverk. Planene var nå ute til høring, og konsekvensanalyser skulle lages før saken kom på politikernes bord. Tveit Trekkspillklubb underholdt for oss med lystige toner på den delige sommerdagen. To styremedlemmer ble observert badende ute i fjorden! Turen samlet 25 personer, og alle gikk fornøyd hjem mens de snakket om hvor turen skul le gå til neste år.

Årsmelding for perioden 1.1.1994 - 31.12.1994 Årsmøtet Årsmøtet ble holdt 15.3.1994 på Banklokale\ på Ryen . Leder Rune Holbek ønsket velkommen, og ble valgt til å lede møtet. Arsmøtet samlet 29 persone~. Valgkomiteens forslag til styremedlemmer og varamedlemmer ble godkJent av årsmøtet med akklamasjon. Styrets forslag til årsmelding og regnskap ble enstemmig godkjent. . Etter kaffepausen holdt amanuensis ved historisk institutt ved ADH, BJørg Seland et foredrag om «Fødsel i dølgsmål. Jentenes kår - samfunnets dom. Et stykke 1800-talls historie». Foredraget ble godt mottatt av de fremmøtte, og mange hadde spørsmål og kommentarer.

Styret i laget: etter årsmøtet 15.3.1994 Rune Holbek (leder) Magnhild Pedersen Ole Ottosen Osmund Dønnestad Toralf Hodne

Varamenn: Beint Foss Tom Egerhei Astrid Følstad Roald Tvedt

Revisor: Svein Thoresen

Valgnemnd: Asbjørn Stålesen (leder) Egil Bøhn Anne Ryen

Turdeltakerne nyter sola .. 60

•

Styret: Det nye styret konstituerte seg 07.06.1994. Magnhild Pedersen ble valgt som nestleder og Ole Ottosen som kasserer. Osmund Dønnestad ble valgt som leder for salg og distribusjon av årsskriftet.

Virksomheten I løpet av 1993 har det vært holdt 5 styremøter, hvor 18 saker er blitt behandlet. Ingen medlemsmøter er blitt holdt i 1994. Sommerturen ble arrangert 21.08.1994, og gikk over Bratteklev til Stemtjøn n med bra fremmøte . Tema for turen var den gamle postveien. Torfinn Hageland sto for orientetingen på turen . I løpet av 1993 har det vært en liten økning i antall medlemmer. Vi har nå et medlemstall på 70.

Oppgaver i perioden Virksomheten i løpet av 1993 har som foregående år vært preget av arbeidet med å få gitt ut årsskrift. Årsskriftet kom si begynnelsen av november, og ser ut til å ha blitt tatt vel i mot av våre lesere. Årsskriftet inneholdt flere sider enn tidligere år, på grunn av femårsjubileet for laget. Målsetting om å gi ut årsskrift hvert år har styret maktet å gjennomføre til nå. Det er et resultat som styret er fornøyd med. I tillegg til årsskriftet har historielaget arbeidet mye med Bakken Kalkverk. Vi er nå i ferd med å få satt i gang restaurering av de to gamle ovnene på Bakken. Vi har lagt planer i 1994 som vil bli fulgt opp i 1995. I tillegg har historielaget deltatt aktivt i arbeidet med det planlagte turkartet for Tveit som kommer ut i løpet av 1995. Vi har i samarbeid med en rekke personer stått for innsamling av over 1000 stedsnavn. Vi har også stått for utarbeidelsen av all informasjon i samarbeid med en rekke personer som har stilt arbeidet sitt til disposisjon for laget.

Regnskap for Tveit Historielag 1994 Inntekter: Salg av årsskrift ... .................................................................................. Annonseinntekter................................................. .................. ....... ..... .... Medlemskontingent ............................................................................... Offentige tilskudd ...................... ............................................................ Renteinntekter.......... ................................................................. .............

19580 9.300 2.800 2.000 107 - -- SUM INNTEKTER .............................................................................. . 33.787 ----

Utgifter: Trykking av årsskrift ......... .................................................. . Utgifter vedr. møter ............................................................. . Andre driftsutgifter ............................ ............... ................... . Renteutgifter ........................................................................ .

SUM UTGIFTER ................................................................. 42.448 I) UNDERSKUDD 1994 ............... ..................... ..................................

8.661

42.448

SUM .......................................... ...........................................

Utsendinger, komiteer m. v.

1) Beholdning av årsskrift er ikke medregnet.

Rune Holbek representerte Tveit Historielag på årsmøtet til Agder Historielag den 23.03.1994. Rune Holbek varTveit Historielags representant på høstkurset til Agder Historielag den 29.10.1994 på Birkeland som skulle vise bredden i historielagenes arbeid i Agderfylkene.

Balanse: Kasse pr. 1.1. 94 .......... ........................................... .............. . Bank pr. 1.1.94 .... ........................................ ... ..... .............. .. . Underskudd 1994 ...................................... ............... ...... ..... .

Utgivelser i 1993 Årsskriftet kom ut i begynnelsen av november. Det er i C5 format og har 80 sider. Det er trykket 500 eksemplarer. Salgethar gått bra. Tveit Historielag står nå for en tradisjon med den årlige utgivelsen av årsskriftet til jul. Dette er et resultat at styrets målsetting. Årsskriftet selges for 50 kr. pr. stk.

39.350 1.180 1.838 80

265 6982 8.661 31 12.905

Kasse pr. 31.12.94 ........ ............................. ....... ................... . Bank pr. 31.12.94 ................................................................ . Gjeld 31.12.94 ..................................................................... .

14.350

SUM ........... ......... ....................................................... ......... .

21.597

Tveit, 31.12.94/24.3.95 Ole Ottosen Svein Thoresen Revisor Kasserer

21.597

Tveit Historielag

GOD MAT BEHØVER IKKE KOSTE MER

Hvem er vi? Tveit Historielag ble stiftet i 1989, og har i dag 74 medlemmer. Vårt hovedmål er å fremme interessen for historie og kulturvern i Tveit.

Hva gjør vi? Vi gir ut årsskrift, og har en høstsamling med et aktuelt tema for kvelden. Vi arrang~rer årsmøte me~ aktuelle lokalhistoriske foredrag . Vi samler inn stedsnavn, og vi har sommertur 1 august, hvor vi besøker interessante steder i Tveit.

SPAR HAMRESANDEN

Hva kan vi gjøre for deg? Som medlem kan du delta på: Årsmøte (mars/april): Årsmøtesaker og foredrag om aktuelle emner. Sommertur: Omvisning og orientering om interessante områder i Tveit. Høstsamling: Medlemssamling med foredrag og diskusjon av lokalhistoriske emner. Et medlemskap kan gjøres akkurat så forpliktende som du selv ønsker. Det kan være alt fra støttemedlemskap til aktiv deltakelse i våre gjøremål.

Har du noen spørsmål? Kontakt vår formann, Rune Holbek, på telefon 38 09 26 22, eller kassereren, Ole Ottosen, på telefon 38 06 31 10.

Sørlandets største handlesenter blir NORGES STØRSTE

VI HØRER GJERNE FRA DEG! Innendørsbyen blir enda større .

......................................................... KLIPP UT ............................................................ . JA! Jeg ønsker å bli medlem av Tveit Historielag. Navn .......................................................................... ........... .... ..... ......................... . Adresse

....................................................................................................................

Postnr./-sted: .. ........................................ .... ............................................ ... .............. .

Årskontingent kr. 100,-inklusive årskriftet. Du vil få tilsendt innbetalingsblankett. Vår adresse er: Tveit Historielag, Postboks 57, 4752 Hamresanden. 64

Flere butikker, flere kafeer, flere aktiviteter er stikkordet for det som skal møte deg som kunde i "det nye Sørlandssenteret". Barna er heller ikke glemt. Eget lekerom med rutsjebane og andre lekeapparater blir klart for de yngste. Og ikke å forglemme - bilen. Enda flere parkeringsplasser! Velkommen til Sørlandssenteret. - en opplevelse for hele familien.

ISBN 82-91140-04-9