S P[l DERPI KEN
NOR SK S P EIDER PIKE~FORBUNN
OKTUJ:H: l< 192.7
Du
De vok sne e r ig run n en nokså µnderlige mennesker For d e ta ler så ofte om hvor godt d et er å være ba r n. « D e lyse , gla de barne å r,» sier de«ja hvor jeg ø n sket j eg var barn igjen.» Me n slik føl e r ikke je g d et s om selv e1 un 1 J eg kan ikke like at de sier t il mig: « Hvo r i; odt du har det » For jeg har meget mere lyst til å bli v o kse n , jeg. For da er der så meget so m j eg ska l gjø re Da blir alting så alvorli g - og d et liker j eg igrunnen.
Det er forresten ikke slik at jeg aldri er alvorlig nu heller . · Ofte er jeg svært alvorlig - som sist søndag for eksempel. Jeg var i kirken da. Jeg sang alle salmene. Jeg hørte efter næsten hele prekenen - og skjønte nokså meget av det presten sa. Jeg blev så alvorlig at jeg næsten fikk tårer i øinene. Men så blev det ø delagt for mig alt sammen like efterpå - for jeg blev uvenner med min veriinde, og så fikk jeg tårer i øinene pånytt - men det · var bare fordi jeg blev så sint. Og det var igrunnen leit - men det kommer sikkert av at jeg er så ung. Når jeg blir voksen blir det aldri slik. Da kan jeg være snild bestandig. Det er så vanskelig nu :..._ ja det er visst umulig. For ingen tror at jeg kan det - bare fordi jeg ikke er voksen :....:...
kan!
- Men hvis du er en sto r eller liten pike som fø ler det slik, så hør et øi eblikk på mig. Der var en liten g utt som hadde lært på skolen denne sang: «K unde bare jeg dig lønne» - og han syntes de n passet så svæ rt godt på ham og han syntes den var så vakke r. S å gikk han hjem fra sko len og lik e inn ti l sin mor og sang den: Kunde bare j eg dig !o nne t, u da j eg e r blevet stor at jeg vil d et kan du skjønne men jeg kan ei - kjære mor.
Nå var han slett ikke stor - men tvertimot bitte liten . Allikevel så moren på ham så rart og så sa hun: Jo - det kan du!
Så glad han blev! - Og han glemte aldri de ord hans mor sa.
Men det er nettop dette Gud sier til dig. Guds rike hører nettop ~em til som ·tror på ham på samme måte som gutten trodde hvad mo.ren sa. Og Gud kan meget, meget mer - og vet meget, meget mer enn noen mor og far Han vet hvad du kan - og ikke kan. Og det du ikke kandet hjelper ha·n dig så gjerne til. Prøv om det ikke er sant
N. C. Bonnevie. Prest ved Trondhjems Domkirke.
Blåveisenes ferietur.
Av fru Ingrid Stig.
«Hør, vet dere hvad,» sa Astrid plutselig, «det vilde være veldig moro, om vi kunde få gå på en liten fottur i ferien.»
«Ja, er det ikke det, jeg alltid har sagt,» ropte Gerd, «at Astrid er det lyse hode i patruljen Kan dere si mig, hvad vi skulde gjøre uten henne? Hun er altså simpelthen - ja det er hun!» Gerd var ganske anpusten av bare ivrighet . Der blev ivrig snakken og ropen av alle de fem ~måp:ker på en gang.
Gerd har alt gjor t sig bemerket ; de andre kaller henne som oftest «Vimsebøtta». Hun er eneste datter av meget formuende foreldre , svært borts kjemt synes henne s venind er, o g i besiddelse av tre eldre br ø dre, som avvekslend e erter l ivet av henne og forkjæler h en n e e f ter b este evne; som d e fl este andr e b rø dr e i verd en
Da banket Astrid i bordet og ropte:
«Ti nå stille med dere, da! Nu skal vi snakke al- «Blåveisene» rundt kaffekjelen.
e ft er t ur så - »
« J eg sy ne s , vi sku ld e drofte d ette fors l aget litt n æ nner e, e l ler hvad? Skulde det ikk e la sig gjo r e p å en eller annen måte tro? Vi er da v irk e li g så store nu , at vi kan passe p å oss selv Og når a ll e v i andre passe r p å G e rd vor; Gerd, du sitter værsgod stille på stolen din i minst 2 minutter, og vi andre snakker efter tur. Det er best det går efter alder, for da blir jeg først,» sluttet hun med et smil.
Og merkelig nok blev det stille, så en kunde merke, at det var disiplin i patruljen. - Det var som sagt, 5 småpiker. Å nei, igrunnen kunde de ikke kalles småpiker, for de var alle, med en undtagelse, store, lange jentunger i 13-14 årsalderen, og alle bodde i nærheten av Oslo.
Astrid var fører for «Blåveis»-patruljen, en rank kraftig pike med et bestemt uttrykk i ansiktet. Hennes assistent var lys og tynn, og temmelig forvokset; det mest karakteristiske ved henne var hennes strålende smil, som viste sig ved den minste anledning; hun het Else Så var det Borghild, som var den eneste undtagelsen i patruljen, hun var liten og lubben og blev av de andre beskyldt for å være en slikkmunn og matmons; det var formodentlig også derfor hun mest blev kalt «Bolla» av sine kamerater. - Så er det Kari, en stillferdig småpike som ikke gjør mye bråk, og er temmelig genert sammen med fremmede.
«Astrid, du er vemmelig ! » ropte G e rd. «Stille,» s a Astrid , « det e r ikk e din t ur til å snakke enda » Gerd snudde demonstra tivt ryggen til og forsøkte å være fornærmet Det var en kjent sak for alle, at hun beundret Astrid ov e r al t i v e rden , og lot henne si og gjøre med sig hvad hun vilde. Derfor tok ingen noen notis av hennes fornærmelse; de visste godt at det ikke var alvor.
«Når jeg sier fottur,» tok Astrid fatt igjen , «så mener jeg fottur, og ikke bi l tur eller togtur.» «Skal vi ikke heller kalle det «retur» ? spurte Else smilende.
«Ingen avbrytelser, om jeg må be ,» sa Astrid og fors ø kte å være alvorlig. «Jeg mener altså at vi skal gå mest mulig på våre ben, for det blir meget billigere og meget morsommere. La oss nu bare bli enige om hvor vi s kal dra hen , så kan vi legge rute og plan efterpå. Tenk dere nu godt om alle sammen, og så si hvor dere vil hen, en efter en takk, og for langt vekk må det ikke være heller.» ·
Resultatet blev temmelig mangfoldig. -
Else foreslo Hønefoss og N orderhov kirke, hvor hun vilde se Anna Colbjørnsdatter. - Borghild vilde til Krokkleven og Kongens utsikt.Kari vilde til Kongsberg og se grubene - Gerd vilde så ustyrtelig gjerne på Norefjell og Astrid vil de helst til Notodden .
«Nei, dette går aldri i verden ,» sa Else «Vi må visst heller finne ut av , hvor vi kommer billigst frem .»
«Sk riv op hvert deres forslag på en lapp og gi mig , så skal Else og jeg studere på det til næste gang Og så er det best dere kommer dere avgå rde , for jeg har masse lekser igjen enda,» sa Astrid.
Som sagt så gjort, og efter å ha sunget speiderb ø nnen g ikk de hver til sig.
II
Ukedagen efter var de igjen samlet på Astrids værelse, og s penningen var stor, da Else , efter sa ngen, tok fr em et stort Norgeskart.
« Du Gerd, sa Astrid, hvorfor vil du så gjerne p å Nor e fjell?»
« ] o, for Alf og Jan og Knut har v æ rt der alle tre, og kaster mig bestandig i nesen, at jeg ikke har vært der , for jeg er « for li te n» som de sier.»
Alle de and re lo og syntes det lignet Gerd så, å ville dit bare for å kunn e triumfere overfor brø dren e sine.
«Når du ikke har noen annen grunn, så blir du vel ikke så forferdelig lei, for at vi ikke kan komme dit,» sa Astrid «det ligger så rent utenfor den andre ruten, ser du.»
«All right,» sa Gerd , «det gjør ikke mig det minste.»
«Nu skal dere høre,» sa Astrid , og så på kartet. «Såvidt jeg skjønner, så kan vi kanskje komme til de andre stedene, hvis vi får råd og lov da. Det er Else, som har funnet ut av det, så hun skal også fortelle det . »
«Ja,» sa Else. «Altså. Først må vi til Krokkleven. Vi drar op Lommedalen, det er svinaktig langt å gå altså -»
«Der går rutebiler,» innskjøt Borghild.
«Ti stille, anmerkningene kan komme efterpå; altså Lommedalen til J onsrud, derfra gamle Ringeriksveien til Klevstuen. Det burde vi kunne rekke på en dag. Næste dag til Hønefoss. Dagen derpå med tog til Vestfossen; det blir altså for langt
å gå, skjønner dere. 4de dag til Kongsberg og derpå over Meheia til Notodden. Hjemveien får vi visst ta med toget, for da er vi vel så trette efter all gåingen vår.»
De andre var tilslutt rent betatt over denne storslagne planen.
«Jamen kjære dere, hvordan skal vi få råd til det?» spurte Kari ganske forskrekket. «Vi har da ikke på langt nær så meget i kassen. Og vi har jo ikke lov til å ligge i telt.»
«I Hønefoss har jeg en bestemor!» ropte Gerd henrykt. « Der får vi sikkert bo fritt.»
«Storartet,» sa Astrid, «er det ingen flere som har bestemødre på beleilige steder?»
«Jeg har bare en tante i Brevik, jeg,» sa Bolla trist, «og det hjelper jo ikke stort.»
«Jeg vet om et sted, hvor vi kan få bo i Vestfossen; det var derfor jeg sa, vi skulde ta toget dit,» sa Else, «og Astrid har kjente på Notodden, så der er vi også næsten sikkret.»
«Ja, så er jo alt i orden da,» sa Gerd.
«]omen sa jeg orden,» svarte Kari. «Tror du, det er så lett gjort, Vimsebøtta. Å ja, for dig kanskje, men oss andre blir det nok vanskeligere for.»
«Først må vi jo høre hjemme, om vi får lov,» sa Astrid, «og så må vi skrive til «bekjentene» våre og høre om de kan ta imot oss. Så må vi regne ut, hvor meget.det kommer på for oss hver, og hvad vi skal ha med oss.»
«Du store kineser, dette blir jo verre enn en opgave i den upraktiske regneboken, dette,» ropte Gerd, «fritt for å ikke gjøre det.»
«La oss iallfall tenke over, om vi har det vi skal ha med oss,» sa den praktiske Else, «det er da lissom en begynnelse.»
Det viste sig da også, at de kunde skaffe omtrent alt de trengte av utstyr: en vannkjele, en kasserolle, en stekepanne og et turist-kokeapparat. Tallerkener, kopper etc. hadde de alle fra forskjellige småturer.
«Og hvad det personlige utstyr angår,» sa Astrid, «først sovepose. Har dere ikke, kan dere lage av et gammelt ullteppe.»
«Jamen vi skal jo ikke ligge ute,» innvendte Bolla.
«Nei,» svarte Astrid, «men husk på at vi kommer 5 mann høi og kan jo ikke vente at alle har· 5 opredde senger på lager. - Så blir det et undertøiskift, en varm genser, som vi kan ta utenpå blusene, om det kniper.»
«Jeg pleier aldri å ha knip,» innskjot Gerd.
«Vimse bøtta,» sa Astrid bare og fortsatte uforstyrret: - «så er det natt-tøi, helst pyjamas, for det er varmest, toilettsaker, håndklæ, lommetørklær og et par lette sko. Ordentlig beksømstøv~er må dere ha å gå med. Ikke noe sånt tynt juks, som dere sommetider opvarter med på patruljeturene; ja og så er det sysaker og røde korsmappen vår.»
«Ja, dette er også en av Astrids lyse ideer, at vi skal labbe avsted med så tungt skotoi , som mulig,» sa Gerd, «det er formodentlig hennes mening å «lette» oss marsjen.»
«Der traff du det akkurat, min kjære venn , » svarte Astrid, «og vil du ikke gå med ordentlige støvler, blir vi nødt til å la dig være hjemme. Vi kan ikke ha noen hinkende bakefter med vannblemmer både her og der på føttene. Og det er sant, a propos støvler De må endelig ikke være ganske nye, men ordentlig «inngåtte».»
Efter denne salve kom ikke Gerd med en eneste innvending mere. Alle lovte å gjøre sitt aller beste hjemme for at turen kunde bli noe av.
Ill
Og turen blev av Efter megen snakk og diskusjon frem og tilbake og megen skriving og telefonering var endelig alt ordnet. Hjemreisen hadde det vært verst å få bestemt, helt til Gerds far foreslo, at de skulde ta med toget fra Notodden ned til Borghilds tante i Brevik, hvor han vilde hente dem i bil. Og Astrids far hadde bestilt plasser til dem på Klevstuen, som var det eneste sted, hvor de skulde ligge på hotell.
Mandag den 10. juli møttes så alle fem ved rutebilen til Lommedalen, som skulde gå kl. ½ 10 om formiddagen. For denne absolutte fottur skulde begynne og slutte med bil.
Fra Opland.
Kjære «Speiderpiken», jeg må sende dig no'n ord om turen vår til Jotunheimen som vi tok i sommer og som så morsom var at jeg nu sikkert ikke tror at vi vil maken opleve de somrene som kommer. Vi var syv stykker sammen, syv muntre speiderkropper,
fra Brumunddale n f ø reren , o g d e rtil andre t re, og Hamar sendte to avs ted fra s i ne s p ei d ert roppe r , fra Lillehammer blev d e t nok ku n undert eg ned e
På Gjovik alle m ø tte s e n mor g e n r egne t plasket , og derfra bar d e t v id e r e m e d tog t il F agernes. Om eftermiddagen da v i langs la nd ev e ie n t ra s k e t , var solen kommet frem , og d er fo r s tr å l te a ll e fj es
På Skrautvål s lo vi leir den fø r s t e a ft e n a v vå r t ur ; og snart vi vilde vært lan gt inn i s ov n e ns a rmer b lid e hvis ikke mygg og hvep s so m h o ld t o s s vå kn e m e d s it t s u r r , vi hadd e hatt å fekt e m e d o g u ts t å k a m p e r st ri e.
Da f ø r s te v å knet n æ st e da g, så brolte hu n : « O v e ! vi har for s ov e t oss ! S tå op ! Å v æ r e i f ullt så s e n .» Så pakket vi i hui o g h a s t o g d ro g t o m il avs te ' til sulten i v å r mave p e p , o g d a vi v ar ve d Ska mm es t e11.
Der s pis t e vi v å r m id d ag s mat, å d u! hvo r d et fo r s v ant; det er ei til å tro hvad sul t n e s p e id ' r e s luke k a n . . · Om eftermiddag en vi t ok , d et e r d essv er r e s ant, en lastebil , for tid å s pare, h e l t til F age r s trand.
På Fagerstrand vi fik k d e t flo tt; v i f ø lt e o s s som g r e v e r , for da vi vild e sl å op te l t, så s a de p å hotellet : «Det er ei helt n ø d v endi g d e r e stå r h e r slik og s tr e v e r; vi har et loft m e d senger s e k s h v or d e re kan få s t e ll e .»
Så tok vi kursen n æ ste dag h e nover V aldr e sflyen med skreppa bak og ulltepper o g telt og kokekar. Humøret var strålende t ross stundom skvett fra s kyen, tross støvlegnag og vonde tær og alt som kjed'lig var.
Vår ankomst ned til Gjendesheim, d e n riktig fuktig blev, · for skyene de åpnet sig da vi var .næsten fremme. Så bygget vi op grue, kokte mat med m e g e n strev, men appetitten vår den dag, den vil jeg aldri glemme.
Om natten var vi gjester i et gamme,lt, ubrukt skur hvor gulvet var cement; det fikk vi ganske for oss sjel. D e r feiet vi og ryddet op og pyntet efter tur, o g j eg s kal· si vi snorket godt tross sengen var en fjel.
D e n n æs t e dag va r ikke' været bra , nei huttetu! for t å k e n hang på fjellet tett og regnet str ø mmet ned. S å s l oifet vi vår tur om Besseggen til Mem ' rubu, b es t e mte o ss å ta til Glitterheim - og drog avsted.
Vi kom et sted hvor elven var så voldsom at vi blegnet; der vasset vi til maven, ramlet uti- men kom over.
Så nådde vi da endelig hotellet nedpå Randsverk med strålende humør , me~ sikkert flere kilo mindre, men kjøttgryten blev straks satt over da vi kom så . mannsterk, og alt som inn på bordet kom, forsvant straks vårt indre.
På Randsverk slo vi leir og blev der over næste dagen.
Vi vilde gå til Ridderspranget og på noen topper; og alle var så snilde - jeg har aldri sett på maken de kaffe, kaker, schokolade, gav oss speiderkropper. Så var v i klokke n I 2 om natten fremme endelig efte r å h a klatret ned en ur med l ø se stene.
F orst b r u k t e vi halvannen time ved en elv så stri, j a h en d e ls e r det fikk vi nok av, ja det skal jeg mene
O p st ign in g e n til Glittertind en ren fiasko blev, fo r d a v i n æs t e n oppe var, vi vendte nesa ne' , ti fr ost e n s tivnet fingrene og sneen føk og drev s lik at vi ikk e kunde hverken høre eller se.
M e n n æ s t e dag e n hadde vi et riktig ønskevær d a v i fra Glitterh e im til Juvashytta skulde vandre D e r var vi flott e , rekvirerte midd.3:g hver især s om vi for halve prisen fikk men spiste som to andre.
P å Galdh ø piggen var dessverre tåken nokså tett s å vi blev snytt for et aldeles herlig panorama, men likevel var turen både morsom, kvikk og lett, skjønt kaffe til en krone oppå toppen var et drama.
Om eftermiddagen så bar det atter ned i dalen, vi syntes det var trist at vi ei mer sku' op på • fjellet, og veien var så bratt vi kunde næsten skli på halen. • Om turen gjennem Smådalen, den vil jeg nu fortelle.
Hvis du den samme veien engang _ tenker på å gå så vil jeg råde dig at du med mat din skreppe stapper, for der er bare sætre hvor du ingenting kan få. I to-tre dager åt vi kun potet og flatbrød)apper.
Dessuten må du passe på at ikke det har regnet, for elvene de vokser straks til fosser, jeg dig lover.
Så bar det da avsted igjen til Bjølstad nedi Heidal hvor vi fikk både ørret, brød og melk og deilig fløte, og da vi drog, de vilde ei ha noenslags betal; slik var det overalt, ja all~ men'sker var så søte.
Fra Sjoa tok vi toget og så skiltes våre veier; vi var blitt fine venner som ei vil hverandre glemme, og minnene fra turen er _ de ?este som vi eier, dem vil vi huske på i vinter når vi sitter hjemme. Lou.ise Pettersen. iste Lillehammer tropp.
Slik kan dere gjøre .til jul!
Ifjor hadde vi en hyggelig juletrefest kan dere tro. · Hver speiderpike tok med sig en fattig, liten gutt eller pike, og denne lille gjesten sin skulde de ta sig av og passe på hele tiden. - Noen av de eldste hadde vært borte i lokalet og gjort alt istand, og da så speiderpikene kom kl. 4 med hver sin lille protege, blev de ført inn til juletreet. Først gikk vi rundt treet og sang julesalmene, mens en spilte til. Dere skulde sett alle de strålende barneøinene. Om en stund forsvant et par av speiderpikene ut i kjøkkenet, og der stod snart chokoladegryten og fosskokte, mens wienerbrød og boller stablet sig op på kjøkkenbenken. Fra sideværelset hørte vi barna synge. - Men nu var de sikkert sultne også, så derfor flyttet vi bort juletreet og dekket et langt bord istedenfor. Chokoladen og bollene smakte vidunderlig, og
jeg skal si de fikk ben å gå på. Der gikk rykter om en liten 10 åring som foruten de tildelte 3 bolle.- og 2 wienerbrød, uten vanskelighet klarte 6 boller og 3 store kopper chokolade.
Da vi hadde spist, lekte vi forskjellige juleleker, og jubelen stod høit. Men - plutselig banket det hårdt på døren. Hvem kommer? Julenissen, med langt hvitt skjegg, rød topplue og en stor sekk på ryggen. Først gikk han rundt og hilste på alle gjestene og ønsket dem en god jul, og så trakk han frem av sekken sin den ene pakken efter den andre, og delte dem ut til barna som stirret forferdet på ham; men de glemte allikevel ikke å bukke og neie dypt.
Da nissen var gått, stillet vi oss op i hesteskoform og sang speiderbønnen, og så pakket vi hver vår lille gjest godt inn i varme skjerf og votter , som julenissen hadde gitt dem, og lulgte dem hjem.
En liten gutt betrodde mig på hjemveien at han syntes det var ordentlig rart at julenissen hadde «jentestemme».
Og jeg som snakket så grovt jeg bare kunde!
G. L.Speiderpikesang.
Mel.: Se Norges blomsterd11J. På tur vi drage skal, til skog og eng og strand og elv for riktige å selv, se Norges fjell og dal . Hurra, hurra, hurra, for Norge og det norske flagg, :,: vi verne vil hver dag .,
Vi setter op vårt telt, så planter vi det norske flagg midt i vårt glade lag, og synger så en sang. Tra Ja-la-Ja-la vi speidere har morro ja. .,. Hei faJeraJera :,:
Vi synger og vi Jer, vi leker å vi øver oss, og ingen av oss slåss, til det er ingen grunn.
Nei for vi vil ikke være lei. :,: Men gå den samme vei. :,:
Vi alle bundet er , av speiderløftets sterke bånd, og av den speiderånd , som vi ved løftet fikk Hurra, hurra, hurra , for Norge og det s spei d e r sak, :,: Vi alle ta et tak. : ,:
Vannlilj e , I ste A ske r .
Fra depotchefen.
Dere synes vel det har tatt lan g tid å få et livstegn fra mig; men det er ikke gjort i en fa r t å få fatt i alt som skal til -isæ r n å r man m å skaffe sig nye forbindelser og for sø k e å få d et meste her i lande t. Når der i n e den ståe nd e prisliste av og til står «antagelig» komm e r d et av at disse ting endnu ikke e r komme t til la ge r , men ventes i den n æ rmeste fremtid. Slik ser .prislisten ut :
Paradehat
Leirhatt
Sjerf 1 / 1
Sjerf ½
Snor for pikene (rød og grønn)
Snor for troppsførere (hvit) Fløite for troppsførere (antagelig) Fløite for pikene (antagelig)
Belter med nors k tekst'
Pr. st k . Kr. 6 , 50 (( 3. 00 (( r.25 (( 0 65 (( r.25 « 2.00 « 2.00 (( 1.50 « 2.00
Små portemoneer til å feste i b eltet (ant.) « Kniv til do. « r.25 2 00 Pr. m. 1.60 2.25
Leirkjoletøi Kadett-tøi til bluse 1 / 4 arks blokker skrivepapir 1 / 8 arks blokker skrivepapir
Konvolutter
Prøvekort
Innmeld.blanketter
Sangbøker (guttenes)
Patruljeførerbok (guttenes) Rulleblad (antagelig)
Kløver og vinkler
Dyktighetsmerker
Merkesnorer
Patruljemerker Troppsskulderbånd Møteknapp I års
(( (( (( (( (( (( (( « (( (( « (( « (( « «
Pr. st. 1.25 0.75 0.03 0.10 0 03 0.40 0 25 0.05 0 . 05 0.30 I.00 0.35 0.10 0.05
