SPEl DERPI KEN
FOR NORSK SPEIDERPIKE~FORBUNN
JANUAR 1928 3. • • En VlSJOn.
J eg h a dd e e n underlig drøm inatt. Jeg hørte e n s t e mm e kalle på mig - og si, at jeg skulde g å op p å et h ø it berg -, og da jeg gikk op og kom til berget, så jeg en stor mengde mennesker, der kom fra alle sider - som en sig langsomt bevegende mørk masse. -
Da de kom nærmere, så jeg at det var bare speiderpiker - allesammen i drakt, men uten tegn eller distinksjoner. Der var tusen og atter tusen - og vi fulgtes ad - op på berget, som om en usynlig makt trakk oss derhen! Og plutselig så vi på bergets topp en høi hvit skikkelse, der talte til oss og sa : «V ær ikke forbauset over alle disse mennesker l Dere er alle sammen speiderpikerfra hele verden - som er kallt sammen for å avlegge speiderløftet I - De, der avlegger det med deres sjels innerste alvor og har vært rene og ekte speidere, skal få en stjerne på hodet! - De der er tro mot Gud får en stjerne på hjertet.Men de der søker i mørke og ikke tar speidersaken og livets høieste mål alvorlig, får et lite lys i hånden, for at de kan søke deres stjerne derved I -»
Vi lå på kne allesammen -, og den hvite skikkelsen sa speiderløftet:
«Jeg lover å gjøre mitt beste I» - Da hun sa dette, kom der tårer i våre øine, ti hennes stemme
hadde en egen klang, som rørte våre hjerter. -
A være tro mot min Gud og mitt land I» - Her falt våre hoder ned i våre hender - «A være våken, modig og ren!» Da reiste vi alle hodet igjen. «Å holde speiderloven!»
Og da speiderloven var sagt, blev det en lang pause -, men vi stod allesammen med hånden i været og ventet på vårt lys, ti ingen av oss trodde vi kunde få en stjerne!
Så talte den hvite skikkelsen atter til oss og sa: «I dette øieblikk hersker -sannhetens ånd iblandt oss. Blott deres sjeler og vær ærlige inot dere selv, og spør dere selv om dere kan bære stjernene, eller om dere trenger til lyset. Der finnes mange, mange flere stjerner enn mennesker på jorden, ti hver stjerne der blir brukt, tender 10 stjerner igjen, men hvert lys, der blir slukket, slukker 100 lys for andre. Men de der bærer deres lys heit og finner veien med det, finner tilslutt også stjernene I Er dere parate til å motta speidernes beste og største distinksjoner?»
Der hersker en stor stillhet, og hver av oss lot sannhetens ånd få makt over oss, og vi lengtet efter lyset for å kunne finne våre stjerner, ti vi følte alle, at vi ikke var verdige til å bære stjernen. Den hvite skikkelse må ha folt det, der foregikk i oss, for hun begynte atter å tale og «svarte
på våre stille tanker» idet hun sa: «Dere har hort mig si, at de, der var ekte helt igjennem, blandt dere, skulde få en stjerne på hodet eller en stjerne på brystet, - og nu da dere har prøvet dere selv , føler dere alle, at dere ikke er verdige · nok til å kunne bære dem Men selv om ingen av dere er uten feil så finnes der dog mange "blandt dere , som elsker sine medmenneske~ med kjærlighetens store og op9frende kraft. Og denne kjærlighet er menneskenes hoieste verdi, som gjør dem ekte! Alle de der har denne kjærlighet , skal få stjernen, og de andre lyset!»
I det samme blev der mørkt om oss, - det var, som om en usynlig hånd rorte både på vårt hode, vårt hjerte og vår hånd
Da det atter blev lyst , var den hvite skikkelsen forsvunnet Men alle speiderne stod opreist med et strålende lys i hånden. Lyset gav gjenskinn i deres ansikter, men dog mest i deres det hadd e fått en stjerne , - og der var mange av demmange som ingen vilde ha anet, var parate til å motta en stjerne . De, der gikk forrest, var dem , der bar stjernen på brystet De ledet de andre ned ad berget, og stjernene lyste med ·-en gyllen glans, som bragte et overjordisk uttrykk i de · ansikter der bar dem!
Men de andre fikk en brennende lengsel i sine hjerter efter å få den samme glans, - de løftet deres lys høit for å finne deres stjerner, som det var lovet, at de, der sokte skulde finne.
Og speiderne fra hele verden gikk hjem ut over hele verden. Mengden fordelte sig. Tilslutt så man kun av og til et 1ite lys, som om noen søkte i morket - - - -
Så stod solen opp ! Naka Haugwitz.
Med tillatelse av comtesse Naka Haugwitz, Danmarks vicespeiderchef, hitsettes ovenstående vidunderlige vakre visjon, der har stått i det danske pikespeiderblad.
Vi er umådelig takknemmelige over å ha fått lov dertil og takker comtessen av fullt hjerte for det lys, hun derigjennem også har gitt oss norske speiderpiker. La oss med ærlig hjerte bli med i skaren og «ingen ·av våre savne». La det gå «gjennem det lave · til stjernene».
L. M.
- Speiderpiker.
SJ?eiderpiker, vær b e r e dt! Lå. oss styrke mot o g e vn e slik at dristig vi kan s t ev !1 e Frem til ~a g_n for land o g æt t. , Alltid våken i vå rt y rk e, ærlig, s ann . mot uv e nri. , ve nn , Speiderløftet skal o ss s ty rke hvor på jord vi ferd es e nn
Speiderpike r , v e rn v å r t lan d , skjerm v å r kys t h,vor ær f ug l h e kk e r , • skjerm vår skog så l an gt d e n re kk e r , vern om y idd e-, van g o g s tr a n d Hjelp å høi ne, hj e l p å trygge landets lov, folket s v e l.
· Vi i flokk v i l land et b y gge Verne, fo 'r m e - i o ss selv.
? P e id e rpiker , e ls k vå r t f lagg! · : l yor i skog og mark vi fer d es hvor i l e k og kamp vi h e rde s la det vigsl e l e ir o g lag . Høit mot , himl e n s bl å la fl amme dukens rene farveprak t ! Aldri gj ø r .ditt ord til s k a mm e . - -Vær med flag ge t se lv i pa k t .
Speiderpiker , fylking s lå om v å r speid e rlov. og læ r e. Trofast , fryktl ø s - Gud ti l æ r e, stor og liten ·fast v i l stå : · vennlig, hjelpsom mo t qe s v a k e, h ø flig - · fremfor · rik · o g a r mVarsom med å d ø mme , vrak e , ydmyk i vår egen barm B e nny Larsen B e rg e n 3 tropp
. Kjære speider.piker.
D.en beste nyttårshilsen jeg kan s e nde dere, er følgende ord av sir Bad e n-Pow e ll s om finnes i «The Council Fire» januar I 928. Han skriver: «Ved mitt siste besøk i Syd-Afrika talte jeg med · en boerfarmer som ikke visste hvem j e g var. Han fortalte mig hvorledes han hadde kj e mpet mot · englenderne i den store boerkrig og hadde fått 3 sår, og han hadde derfor ingen bestemt grunn
4 SPEIDERPIKEN
til å elske oss. Dog, i krig som i fotball må en tape og en vinne, og efterpå må begge parter ta hinannens hånd og . være _ like gode venner. Slik gikk det ogs å denne gang, og nu likte han · englenderne, for han hadde opdaget at de igrunnen var bra mennesk~r- · Men så begynte der en politisk agitas jon mot englenderne derne de, og bonden var igrunnen svært in ter'essert i politikk, men hadde ikk e tid til å befatte sig med det, for han hadde s å m ege t _ å gjøre. på gårqen sin med pløining og annet arbeide, og , hadde i::let svært travelt.Imidl e rtid g ikk dis ~e folkeopviglerne og snakket m e d kvinn e ne, og "påstod at ~an nu måtte ta forhold s r eg l e r mot ~nglenderne. Kvinnene lot s ig ov e rt a le og blev errige disse agitatorerne. - B on d en b e klage t forho ld e t og spurte sir BadenPowel om h a n kjente noe -~il speiderpikebevegels en? B o nd e n m e n t e at hvis bare boerkvinnerne h a dd e hatt tr e ning s om s peiderpiker, vilde deres hj e rn e r væ rt g an s ke anderledes klare og kloke, o g d eres fornuft · så våk e n at det aldri hadde gått an å i nnbille dem det første og beste eventyr m a n fo rt a lt e dem . . Baden-Powel blev både smigret o g b ege i s tret over å h ø re hvilken stor tro boerfarm e ren hadde på speiderpikebevegelsen, og han s purt e ra s kt : «Kjenner De speiderguttene?» «A, » s a bonden, «de er bare noen hrutale skapninge r, og nu har de ogs å fått en engelsk general som opdrar d e m til å bli bare soldater.» - ·
D e t er underlig mener Baden-Powel at en bonde som lever s å langt borte fra all bykultur, s kulde ha en slik dyp forståelse av speiderpikebevegelsen og den virkning den har på pikenes opdrage lse. Dette svar av en bonde fra boernes land er på samme tid en opmuntring og en advars el for o s s som administrerer bevegelsen, mener Baden-Powel. Vi må "ikke glemme å ta sikte på å utvikle de høiere egenskaper hos speiderpikene; egenskaper som ikke bare er til nytte for dagen idag, men som vil bli til nytte for verden imorgen. - Vi må ikke ·fristes til å bli selvtilfredse om vi merker at antallet av speiderpiker vokser fra det ene år til det annet, heller ikke må vi være tilfredse og tro at vi har vunnet alt som er mulig å vinne når vi har fått alle mulige merker blandt speiderpikene, eller de er blitt dyktigere til å holde leir, eller blitt flinkere til_ å koke. - Dette er bare skritt på veien fremover.Det er bare to ting som kan tilfredsstille oss:
Den ene ting er den at speiderpikene virkelig er bedre borgere, mere sunde i sin karakter, dyktigere i sin husførsel, som mødre og som hustruer enn de vilde ha vært om de ikke hadde denne trening sol? speideropdragelsen gir dem. Det annet er - som denne boerbonde formodetat takket være dette søsterskap og dets idealer, så har kvinnene tilegnet sig et videre syn på mange ting, og har fått en dyp interesse for fredsarbeide og en velvilje mot andre land som de før ikke eiet.
La dette være det ledende mål for vårt arbeide det kommende år.
Godt nyttår alle sammen. Landschefen.
Hvad venter Gud av oss i det nye år?
Hvad venter Gud av oss i det nye år, vi nu begynner idag? Således begynte domprosten sin tale Iste nyttårsdag i Trondhjems domkirke.
Da spørsmålet var fremsatt, gjorde domprosten en · liten pause og lot hver især av menigheten grunne litt derover. Derefter begynte han sin utredning; der kort kan sammenfattes i de ord: Gud vil, at vi skal bære frukt. At når vingårdsmannen kommen, der ikke bare skal finnes blader, men også frukt.
Jeg lar domprostens spørsmål gå videre til hver enkelt av speiderpikene i N. S. P. F. Tenk det vel igjennem for ditt eget vedkommende, og lev ditt liv således, at ved årets slutt Gud finner, hvad han har ventet.
Men ikke bare Gud venter noe av speiderpikene. Verden venter også noe av speiderne. De høie og store mål, vi har satt oss, ventes omsatt i handling, at des etter spor efter sig i vårt daglige liv. La idealerne ikke bare lovprises i sang og ved fest, men praktiser næstekjærligheten til daglig.
La oss bringe speidersaken et skritt videre fremad i året, som vi nylig har begynt - vi har ikke tid å ankre op.
«Vi videre fremad må stevne, for verden oss venter i sluttet tropp og krever vår vilje og evne.»
Godt nyttår og lykke til I
L. M.
-S P E I D E R P I K E N 5
Hytta!
Dere vet at man nyttårsdag skal beslutte å gjennemfore en ting i det nye år. 3. tropp besluttet å få egen hytte på egen grunn. Nu var gode råd dyre. Troppskassen bestod av: kontant kr. 1.60 og endel utestående. Hvor meget «vides» ikke. Men at det ikke overstiger kr. 10 er sikkert . Troppens eldste(!) holdt råd; men Pengene var og blev merkelig nok de samme. Rosa (patr. «Lerke») var fraværende. Tro om hun hadde gyldig grunn? Denne «grunnen» tok vi i besiddelse. Nu hadde vi altså egen grunn! Som bekjent har de fleste i 3. tropp (Thora medtatt) evnen til å se «bjelken i sin broders øie». Disse «bjelkene» blev samlet og nu hadde vi mere enn nok materiale. Ennu var der en aber. Hvem skulde bygge hytten? Jo, selvfølgelig de «tømmermenn» som arbeidet på overtid nyttårsdagsmorgen. Hjertene hamret i pikene av spenning. Disse «hamrene:> brukte «tømmermennene» til å slå i nellikspikrene med. Arbeidet gikk som en lek Ved å se hytten snart ferdig falt en sten fra 3. tropps hjerter. Denne «stenen» tekket de taket med. Begeistret som de var gav de hverandre et kraftig håndtak. Disse «håndtakene,> blev satt i dørene, og nu var hytta ferdig. Glade som de var stemte de i: «Se nu vårt bål». Ved dette «bålet» leiret de sig og kokte kaffe. Karen reiste sig op og holdt en lang tale. Som hun stod der lignet hun en lang stang. Denne stangen brukte vi senere til flaggstang. En dag strevet Asa, I. middel, med et matematikkstykke handlende om innbo og løsøre o. s. v., o. s. v. Dette «innboet» bilte vi ut til hytta, og nu var den ferdig både inn- og utvendig. Men nu var høsten kommet og der lå rim på marken. Dette «rimet» tok vi op, og det lød således:
«Vår herlige hytte ser du her, av en luftkastell den bygget er.»
«Dag».
Fra Kr.sunds 3, tropps avis «Kari».
Browniespalt e
.
Da der er et almindelig ø n sk e å få e n Brownieside i «Speiderpiken» skal jeg for s øk e å få med litt men love dere noe i h vert n ummer kan ' jeg ikke.
Her kommer idag noen l e ker so m er oversatt fra det engelske speiderpikeblad s jul e nummer «:rhe Girl Guides Gazette» heter det p å e ngel s k. Når innsenderen av disse leker b r uk e r uttrykket «seksere» så menes der antagelig med dette at Brownietroppen deles op i patrulj e r eller avdelinger på 6 Brownier i hver avd e ling og kalles da for «seksere», iste sekser, 2nen s e kser, 3dje sekser o. s. v. Red.
Kjempens skatt.
Kjempen står i den ene ende av værelset med ansiktet mot veggen. Bak hennes føtter ligger skatten (en bok eller flagg). Browniene lister sig skritt for skritt op til kjempen for å stjele skatten. · Kjempen kan vende sig rundt til enhver tid, og hvis hun ser en Brownie bevege sig, forvandler hun henne til sten, og hun må stå uten å røre sig på sin plass til leken er slutt.
Tegnelek.
Browniene deles op i seksere, hver med en blyant, notatbok og stol. _ Browniene sitter på stolene bak hverandre, seks og seks i rad, med god plass mellem hver. Den første Brownie løper ~p til den brune ugle (føreren) og får et stykke papir, så løper hun tilbake til sin stol og tegner hodet
6 SPEIDERPIKEN
av en Browniefe. Når hun har tegnet hodet, sender hun papiret bakover til den næste som tegner arm e ne . Den tredje tegner kroppen, den fjerd e ben ene, den femte en liten spiss lue på feens hode og den siste skriver navnet på sin se ks e r und e r t eg ninge n og lø per til den brune ugle med d en . D e n sekser som har laget den beste og me st originale tegning har vunnet.
Ball- lek
B rowniene st år i to rekker mot hverandre. Der bli r så utd e l t dyre- e ller fuglenavn slik at to Brownier få r sam me navn, og di sse står da ret t overfor hv e r a ndr e. S å ta r rekkene sa mmen i ring. Føreren står mitt i ring en med e n ball som hun kaster op i luf ten sa m t idi g s om hun utstøter de forskjelli ge dyrs og fu g lers skrik. De to dyr som h ører de r es s krik løper midt i ring e n og forsøker å fan ge ball e n før d en kommer n e d , og den s om fan ger ball e n får et point for sin rekke. Hvis ball en fall e r ne d fø r no en fanger den , teller det ikke.
Bokstaulek.
Brown iene e r delt op i seksere i den ene ende av værelset De første seksere b l ir kalt blomster , de andr e fi s k e r , de tr e dje frukter, de fjerd e fugler, de femte dyr og de sjette insekter. Hver Brownie l ø per op efte r tur og får et bok stav, og hun har da å si navnet på sin gjenstand som begynner med d et bokstav Blomst e ne f. eks får bokstavet F, og de tenker da på fiol , forglemmige i o. s v . inntil hver Brownie har v æ ret med Der må være en fø r e r for hver sekser for å gi bokstaver. Det er best å gjennemgå leken fø rst så man er sikker på at der er velkjente frukter, dyr o. s. v på de forskjellige bokstaver . Denne lek gir god øvelse i å tenke hurtig og kan varieres i det uendelige.
«Brand!»
Browniene tar av belter, luer sko, og legger sig til å sove på gulvet i en ende av værelset. Når de hører fløiten, og ropet «Brand!», skal de fly op og klæ på sig alt og løpe ut av det brennende hus. De seksere som først kommer over en bestemt strek har vunnet.
Kapplek med seks ben.
Browniene står inndelt i seksere i en lang rekke tvers over værelset. Hver av dem har en bandasje
eller et rep og står et godt stykke fra hverandre Den første Brownie i hver sekser løper op til nr. to, og knytter sitt høire ben til nr. 2's venstre. Disse to løper til nr. tre og nr. 2 knytter sitt hø ire ben til nr 3 's venstre. Slik holder de på til de når enden av rekken, og alle seks er bundet sammen og så løper de tilbake til startstedet. De første seks har vunnet.
«Mygg».
Fru synåls vanskeligheter.
«Kom nu med,» sa synålen og trakk tråden efter sig gjennem det lyserøde tøiet. «Når jeg springer må du også springe, det vilde være deilig, hvis du ikke gjorde det. Det er riktig, skyv du bare,» synålen snudde sig sint , stanset sin ville fart og så op på fingerbøllet. «Uh, hvor det ligner dig å skyve på, når du vet så inderlig vel, at jeg ikke kan komme frem, før knappenålen s om er iveien er kommet bort. Knappenåler er til mere ergrelse enn nytte. Har man det travelt, så vær sikker de sperrer veien for en alle steds, jeg kan ikke telle de ganger jeg har støtt på dem i noen få minutter. Noen mere dovne vesener - alltid sover de - de kan ikke engang springe, hvis de forsøkte!»
Nu forsvant knappenålen , o g synålen sprang v idere,_mens fingerbøllet forfulgte den. Så gikk det fredelig en stund , fordi alle knappenålene som de m øt te forsvant hurtigst, men så var tråden slutt. «Ah,» sa synålen, «det var ergerlig. Det ødelegger sømmens utseende når man skal stoppe og ta imot en ny tråd, idet man er vant til den forrige.»
«La nu være med å springe slik rundt mitt øie, » sa synålen til den nye tråd, «kryp nu fort gjennem øiet, jeg har ikke et øieblikk å kaste bort.» «Det er aldeles unødvendig å trekke slik i,» sa hun litt efter til fingrene, «ser dere ikke der er knute på tråden. Jeg tror jeg vil be min søster springe videre for mig, dette er så irriterende.» Nå, men saksen kom tilhjelp, alt blev ordnet, og synålen nådde sitt mål. Hun var så varm, at hun la sig et øieblikk på en pute, men hun kunde ikke lenge være iro, så fant hun noe å skjenne for.
Hun blev nemlig opmerksom på noen knapper, som, ja, det sa alle i sykurven de hadde lenge ventet på å bli sydd fast.
SPEIDERPIKEN 7
Dette arbeide beskjeftiget nålen til langt på kveld.
Så gikk hun iseng me!lem en hel rekke nåler som alle snakket i munnen på hverandre, og fortalte om alt de hadde gjort i dagens løp.
Made/ei ne Colli er (The Guide).
Vokt dere nu for ikke å bli så gretne som den synålen.
Mange hilsener Redaktoren. Fra depotchefen.
Der er et par foranåringer i prislisten. I d e n gamle liste står der: Konvoluttet 0,03. Dette rettes til: Små konvolutter 0 , 03 , store 0,04. Fløite for troppsførere 2,00 skal være: I ,50. Fløit e for speiderpiker 1,50 skal være: I ,oo Små portemoneer til å feste i beltet er nu kommet og koster kr. I ,25. Hattemerker for troppsforere med Esprit kr. 5,00. Hatter for troppsførere , filt kr. 8,oo. Hatter for speiderpikene, filt kr. 6 , 50 . Hvite hansker kr. 2 , 50.
Hatter til speiderpikene fores i følgende nummer 6 5 ~ (53-53 1 2 cm.) , 6 3 / ~ (54-55 cm.), 6 7.'15 (55 1 2-57 cm.).
Beltene fores i folgende størrelser: 30 (77 cm.), 32 (82 cm.), 34 (87 cm.) ., 36 (92 cm.), opgiv helst det engelske nummer ved bestillingene - altså det som ikke står i parentes - da det letter ekspedisjonen. Husk alltid på å skjelne mellem de ting som spesielt er for troppsførere, f. eks. floiter, hatter, snorer og kløvere.
Dyktighetsmerker og patruljemerker holder vi nu på å ordne med, så det skal ikke vare lenge før alt er i orden på depotet.
Med takk for «behagelig forretningsforbindelse» i det gamle år, ønsker jeg dere alle et godt nyttår.
Ålesund, januar 1928
Anna Meyer.
,, Thinking Day".
22. februar.
Som dere vet blev der i mai 1926 på den internasjonale kongress i Amerika bestemt at den 22. februar - våre verdenschefer - lady og sir
Baden-Powell's fødsel s dag , skulde feires som internasjonal «Thinking Day». Den dag skal allverdens speiderpiker samles, for i en stille st und å la sine tanker gå til s ine speidersøstre verden over med kjærlige tanker og gode ønske r for våre verdenschefer, først og fremst , at der es store arbeide engang må nå frem til' mål et. D ette kan kun nåes når alle e r med. D e rfor møt hin an n en i tankene den dag , send gode ønsker for at vi alle kan møtes i forståel se og kj æ rli g het under det merke «Fred på jorden».
ø.
,,Hallo speiderpiker".
Landschefen og jeg vil så gjern e vite h va d dere helst vil ha i «Speiderpiken». Så nu m å d e re a:ll e s ammen legg e hodet i bløtt å komm e me d ø n ske r o g forslag. Så kan vi ha litt å r ette oss e fter og forsøke å stille dere alle tilfred s S e nd ø n s k e r og forslag enten ti l landschefen e ll er r e dak tøren. · Men en ting vil jeg be der e om : Send i kk e allslags kritikk over dette eller h int t il «Speiderpiken» hun vil ikke ha d et. Men se nd deres kritikk enten til rette ve dko mmende e ll er til Hovedstyret, og glem ikke at vi all e e r s m å byggmestre der skal bygge op, v i skal ikk e ri ve ned, er d er noe so m dere vil ha rettet på, så er all sund kritikk god, men tenk vel igjennem alt før dere sender det ut. Alle gode råd og forslag mottas med takk. R ed
,,Speiderpiker".
Dere vet alle at hvis vi ska l bli levedyktig e så må vi ha næring! Men det later til at dere ikke tenker på et av deres barn - «Speiderpiken». . Hun blir tildels stedmoderlig behandlet! I det sist~ lever hun på en knapp rasjon. Husk! Redaktøren er ikke forfatter, hun er kun samler p å alle deres manuskripter. Meningen med «Speiderpiken» var jo at hun skulde være et bindeledd mellem oss i vårt langstrakte land . En speiderpike gjør sin «plikt» og dere plikter alle å underholde «Speiderpiken» både økonomisk og materielt. I februar kommer hun til å lide både sult og savn. Derfor «gjør deres plikt!» Send henne næring! Ellers kommerPanteren.
8 SPEIDERPIKEN
l
Julenummeret.
Det vilde vært hyggelig å kunne fortalt dere litt om resultatet av sa lge t ved julenummeret, men - - d e re er svært sene med opgjøret Jeg venter ikke· så li tet på det. Så meget kan jeg si at i di s se dager er alle utgifter betalt, og det har ikke lite å s i. Fullstendig regnskap vil komme i «Før e r e n » s åsnart alle opgjør er innkommet. D er er se nd t ut vel 9 tusen julenummer, men en del er r e turn e rt og flere kommer ennu. De som hittil h a r s o lg t flest nummer er:
iste Trondhjem, • Elisabeth Esbensen 40 ekspl. 3dje Oslo, Elli Fishel 32 » 3dje Oslo, Kari Staubo 25 »
Den patrulje der hittil har solgt flest er «Viol» 3dje Oslo med 175 ekspl. Dertil har Trondhjems «speidermor» vårt forbunds æreschef, frk. Liska Michelet, solgt 180 ·alene utenfor konkurranse. Er der ingen bedre?
Red.
Blåveisenes ferietur.
Av fru Ingrid. Stig. (Fortsettelse.) han, tok en r iv e og begynte å rake ugresshaugene vekk.
«Hvad s k a l v1 - gjøre med aftensmat, dere,» spurte Borg hild litt senere. «Må vi ikke gå til . en bu t ikk og se å få tak i noe?»
«Vi s p ø r Rasmus først,» sa Else, og alle fem stormet avsted og overøste Rasmus med spørsmål.
«Nei, det ern'te så langt tel buttikken,« svarte han besindig; «men dere har ' nt e nødig - å gå dit heller ,- fo r ratt nå kommer brødvogna forbi. Dere kan bare passe ' n · op ner på veien her.»
« Der kan dere se, Rasmus vet rå for alt!» ·· ropte Else! «Hurra for Rasmus!» brølte alle de andre i kor , og· dermed løp de som en flokk ville fo-ler nedover alleen til landeveien. - Da bakeren kom, hadde Astrid sin fulle hyre med å avholde Borghild og Gerd fra å kjøpe bare boller og kaker.
· «Husk pengene skal rekke helt til vi kommer hjem. Vi kjøper et brød og en vørterkake, det er sanneli g nok » Og når Astrid sa det, så blev det naturligvis så. Mens -de holdt -på· å rydde efter sig borte i dukkestuen, kom Rasmus ditbort og sa, at nå var det best de kom og la sig, for han vilde ha dem vel inne , før han selv gikk tilkøis, sa han De fulgte med ham og var snart vel for- · varet på høiloftet; og efter -litt knising og hvisking blev det snart stille deroppe, og alle sov rolig og godt i det deilige høiet.
VI
Det blev vel en opstandelse på gården næste morgen, da de fem viste sig. Og Birks visste ikke alt det gode, de skulde gjøre for dem. Dess-
verre var ikke været så strålende lenger, og ut på formiddagen begynte det sannelig å reine.Da de, efter en tidlig middag var ferdige til å gå videre og kom ut på trappen, stod hest og trille for døren. Rasmus satt på bukken så blid som en lerke «Je ska kjøre dere halveis, har je tenkt,» sa han bare. - Så satte de sig op, en på bukken hos Rasmus og de andre fire bak i vognen. Rasmus smattet på «Gamle-Brom>, småpikene viftet og · vognen kjørte avsted. - De kjørte langs det nydelige Fiskumsvannet, og da de var et stykke forbi kirken, stanset Rasmus. «] a, nå får je nok snu,» sa han; «nå sku det itte være mere enn en times gange te byen . » Småpikene var henrykte over å ha fått skyss så langt og de takket Rasmus så pent de kunde. Han snudde, og idet han kjørte sa han: «Dere får ha god tur da, og takk for lukinga.» De nådde Kongsberg uten noen større oplevelse, og spurte sig frem efter overlærer Ruud, hvor de skulde få bo. Det viste sig, at de bodde i en av de gamle, morsomme, . lave Kongsberg-gårdene, med have på baksiden, mellem lange rare uthuser. Overlæreren og fruen, som var bekjente av Karis foreldre tok imot dem på det beste. De fikk et stort loftsværelse med skråtak og et morsomt litet vindu; der var to senger og tre flatsenger opredd på gulvet. Dette var gresselig morsom~, syntes de. og alle fem vilde naturligvis helst ligge på flatsengene. De blev da tilslutt enige om at Astrid og Else, som var «overordnet», skulde ha sengene, og de andre «strødde sig omkriug på gulvet», som Gerd uttrykket sig.
SPEIDERPIKEN 9
VII
Næste dag, som var fredag, skulde de ta det med ro i Kongsberg. Maten sin fikk de lov til å stelle i bryggerhuset, hvor det var peis, og det var naturligvis morsomt. Og de var meget stolte, da fru overlærer kom ut og smakte på havresuppen deres, og sa at hun hadde ikke kunnet lage den bedre selv. Mens de holdt på å gj øre i orden efter frokosten, stakk overlæreren hodet inn av vinduet til dem «Nå, er kokkene snart ferdige? Kanskje dere har lyst til å gå med mig litt omkring?»
Det vilde de selvfølgelig mere enn gjerne, og snart møtte de alle op med nybørstede hatter og drakter og blankpussede støvler. De så så stilige ut og førte sig så pent, at overlæreren var ganske kry av å gå sammen med dem på gaten.
« La oss nu se, hvor vi skal gå først,» sa han. «Har dere lyst til å kikke på grubene?»
«A ja,» brast det ut av Kari, og alle de andre var enige.
«] a, da er det best vi tar dem først, for det er nokså langt dit ut,» sa hr. Ruud; «men selvfølgelig er det ikke noe for dere, som er slike landeveisslukere. »
De kom frem og så inngangen til grubene. Så skinnegangen som forsvant inn i fjellet; men de kunde ikke få lov til å komme dit inn, selv om de nok hadde svært lyst til det.
«Så går vi til Mynten,» sa hr. Ruud.
Der fikk de se hvordan pengene blir laget, fikk se maskinene stemple pengestykkene, som var så skinnende blanke, at det var næsten vondt å se på dem. Det syntes de var enda interessantere. Da de kom ut derfra, blev de ganske forskrekket over at overlæreren sa det lakket mot middag, «så nu fikk de nok gå hjem til mor.» Småpikene vilde gå innom en butikk for å kjøpe middagsmat, men da protesterte overlæreren. «Snille dere småpiker; mor vilde bli så bedrøvet, hvis dere ikke kommer og spiser middag hos oss Hun har gledet sig så til å få lage noe riktig godt til dere, så dere må endelig ikke skuffe
Et festlig, blomstersmykket middagsbord ventet dem, da de kom tilbake; og snilde fru overlærer var henrykt over deres store appetitt.
«Dere tror vel ikke dere er ferdige med byen enda?» spurte overlæreren «Jeg slipper dere nok ikke før dere har sett vår aller største s everdighe t .» Småpikene var nysgjerrige for å få vi t e hvad det var; men overlæreren var hemmeli g h e tsfu l l. «Når jeg har fått min god e middag s lur , s å skal dere få se,» sa han , og m e d de t m åtte d e la sig nøie. Efter middag , m e ns hr. o g fru Ruud hvilte , var småpikene i kj ø kk e n e t o g h jal p pike n med opvasken Og hun v a r s v æ r t g l a d , for hun syntes dette v a r en svær op v ask. H un var j o vant til å stelle bare for to , o g nu var jo h u set fullt. Og da kj ø kkenet l å l a n gt fr a rø k e væ r else t, hvor overlærerens hvilte , kund e d e t r ø sti g forn ø i e piken og sig selv med mange n lys ti g sa n g. «Ja, nu får vi på ' n igj e n , d a s m å pike r ,» sa hr. Ruud senere på eftermiddag en « N u ten ke r jeg dere er bra nysgjerrige nu , » e r t e t h a n. Ja , det måtte de jo m e dgi, at d e v ar; og så f ik k d e vite, at nu skulde de til k i rke n o g bese si g « o g vakrere kirke f å r dere ikke se så s na r t,» s a h a n «Den blev bygget i Kongsb e r gs s torh e t st id , d e ngang grubedriften var på si tt h ø ies te , og de trodd e at byen her skulde bli rikti g e n s torby . Den er altfor stor efter de nuvær e nd e forhold , m e n prak tfull er den » Kirken som e r en s t or murstenskirke, blev bygget i 1761 D e n e r innv e ndi g prydet med mange utsk å rn e trefi g ur e r o g har e n praktfull altertavle med rike utskjæ r in ge r. Den har mange gamle private kirkestoler , d e t vil si små avlukker, med gitterdører foran , og inne i disse er det ofte gamle, verdifulle, h ø iryggede g yldenlærs stoler. Ov~rlæreren viste og forklarte alt for småpikene, som var så interesserte og takknemlige over å ha fått s e alt dette
De gikk ekstra tidlig tilkøis den aften, for de hadde en drøi dag foran sig Heldigvis så det ut til at været , som hadd e vært temmelig grått hele dagen, skulde bli bedre næste dag Det var fint og klart i vest, s å de hadde grunn til å håpe det henne.» beste.
«Dere er så altfor snilde mot oss, hr. Ruud,» svarte Astrid , «både dere og alle de andre vi har vært hos, skjemmer oss ganske bort. Men vi er forferdelig takknemlige over at dere vil ha oss til middag.»
VIII
Gerd våknet først næste morgen og vekket de andre på en temmelig voldsom, men meget virkningsfull måte ved å dunke dem på maven efter tur.
10 ·s P E I D E R P I K E N
« Det er sol,» ropte hun, «det er strålende sol, dere. Er det ikke storartet.»
Alle var øieblikkelig lys våkne og like så henrykte som Gerd. De skyndte sig å bli ferdige og gjøre i orden efter sig Astrid løp ned til piken og fikk låne bøtte og klut, og snart var det likeså fint og nyvasket deroppe, som da de kom
«Jamen skal dere få røre på de små «puselankene» deres idag,» sa overlæreren, da de stod ferdige med ryggsekkene på og hadde takket for sig. Fru Ruud bad dem, at de endelig måtte komme igjen en annen gang; «det hadde bare vært en glede for henne å ha dem i huset, «forsikret hun. Så bad hun dem hilse sine foreldre, og hr. Ruud p å la dem å ta det med ro opover de lange Laggrend-bakkene, så de ikke overanstrengte sig, og så marsjerte de avsted. Et stykke utenfor byen begynte bakkene. De er beryktet, Laggren dbakkene ! Både lange og bratte, så småpikene måtte puste i bakken rett som det var.
«Dette er begynnelsen på Meheia, » forklarte Astrid, «her gikk det rutebiler for noen år siden, før jernbanen kom. Om vinteren måtte vi kjøre med hest og da tok det 5 timer fra Notodden til Kongsberg »
«A ja, det er sant, du er «~ otodding», du Astrid, sa Kari,» «hvorlenge bodde du der?»
«Jeg var 8 år, da vi flyttet,» svarte Astrid, «så jeg husker nokså: godt både veien over her og byen. Forresten, nu er det vel blitt mange forandringer der, tenker jeg.»
Endelig var de da oppe av de verste bakkene, og- veien begynte å gå mere flatt innover.
«Tror du, det går kuer her også?» spurte Borghild med engstelig stemme.
«Ja, du må undskylde, Bollemor ! Det pleier nok å gå både kuer og hester her på heia. Men det er jo ikke sikkert vi akkurat treffer på dem,» tilla hun trøstende. «Meheia er stor den Og nu synes jeg vi skulde ta formiddagsmat, dere.» De fant en deilig liten gress-slette, la regnkappene utover og belaget sig på å dompe ned, da de blev opskremt av et hyl fra Else. «Sel» ropte hun bare og pekte på marken like ved siden ·av der de hadde lagt kappene sine, og til deres store _ forferdelse fikk de se en orm ligge sammenrullet på en liten sten. Først stod de alle stive av skrekk, men efter at Kari hadde oplyst dem om, at det bare var en
snog, blev de nysgjerrige og vilde titte litt nærmere på den. Men da smatt den lynsnart ned i gresset og forsvant innover i skogkanten.
«Jeg tør ikke sitte her!» ropte Borghild, «ikke tale om altså. Tenk om det ligger noen under regnkappene våre, og vi setter oss på dem.>>
De andre sa, det var noe tøv men tok for sikkerhets skyld og flyttet på sekkene og ristet alle kappene, mens Borghild stod på den andre siden av veien og så på. Først da det var gjort, følte hun sig trygg nok til å sette sig og spise med de andre. Efter et par timers marsj videre innover kom de til en stor gård, som heter Kobbervolden Det var rent rart å se et hus, så langt som det var fra folk og bebyggelse. Fra Kobbervolden gikk veien bratt nedover, til en forandring; så var det lange, flate strekninger igjen langs en elv, og så begynte veien å stige opover til en gammel gård som heter J erngruben.
«Her pleide vi alltid å hvile, når vi kjørte over her,» sa Astrid. «Hestene stod på rad med høisekkene sine, mens folk var inne og kjøpte kaffe og smørbrød. Jeg syntes bestandig, det var så morsomt å komme inn her og se alle disse inntullede, pelsktædte menneskene komme inn i den store lavloftede, glohete stuen, hvor de plukket av sig det ene plagget efter det andre. Så kom gjerne mannen på gården selv inn og spurte, hvad de forskjellige skulde ha. Jeg synes jeg ser ham; høi, litt duknakket og hvithåret med stor krum nese. Riktig et raseansikt, hadde han. Gad vite om han lever nu, jeg.» Og Astrid fortalte videre, mens de gikk opover. Både om vinterturer med hest og slede og sommerturer i bil. Kommen frem til et nydelig litet vann, som heter Elgsjø, bestemte de sig til å holde middag, for nede ved vannet kunde de gjøre op varme uten fare for skogen.
«Her har nok vært landstrykere før, her,» sa Else, «her er jo full ferdig grue.»
«Ja, det er ofte at folk fra Notodden drar på landtur hitop; det er så meget tyttebær heroppe bestandig,» svarte Astrid. «Men du verden for høit vannet er! Jeg gad riktig vite -»
«Hvad er det du gjerne vil vite?» spurte Gerd.
«A nei, det kan være. det samme,» svarte Astrid, «kanskje skal jeg si dig det siden.» (Forts.)
SPEIDERPIKEN II
