Speiderpiken nr 5 (mai) 1928

SP[IDERPIKEN

FOR NORSK SPEIDERPIKE~FORBUNN

Mennneskets livsvei.

Den presten som jeg leser hos til konfirmasjonen har skil dr et menn eske ts livsvei for oss på en så forunderlig og forståelig måte at jeg har lyst at a ll e s peiderpiker ska l høre den.

Menn eskene blir født på e n stor slette hvorfra d e kan se op på en topp s om ligger uendelig langt borte og d et er vanskeli g å komme op på den Noen gidder ikke engang å begynne på opstigning e n, men tenker at d e har det så godt der de er, men andre igjen vil opover. Naar de har gått et stykke kommer de til en fotballplass. De begynner å sparke fotball og synes det er gresselig morsomt. Når de skal gå videre vil de ikke være med . Resten g"år videre Om ikke lenge kommer de til en skøitebane og en skibakke. De går på skøiter og ski og morer sig efter beste evne. Mange vil nu heller ikke gå lenger. Flokken blir tynnere og tynnere. Når de som går har gått en stund kommer de til en alle av trær A, for en vidunderlig alle! På den ene side henger trærne fulle av fine kjoler, hatter, sko og silkestrømper, silkeundertøi og meget annet. Noen griper om et tre og sier: «Byd for det», andre er så fornuftige at de bytter sitt gamle tøi med nytt og vil ikke ha mere, men vil gå videre. Andre især unge

piker vil ikke videre. Her har de jo alt hv.::i.d hjertet begjærer. Om en stund kommer de gående til en ny alle. Den er full av mat. På den ene side henger allslags frukt, på den annen pølser , kjøtt og mere Men best av alt, i grøften er der mange brønn er. I den ene brønn er vann, i en annen, melk i en tredje vin, i den fjerde øl o.s.v. Her spiser de sig mette og synes det er det herligste sted på jorden. Det er ikke mange som nu går videre. De som går videre kommer til en bratt fjellvegg, som er umulig å komme opover. Bare det var en som hadde gått veien før tenkte de, så kunde han stå deroppe og hjelpe oss De ber Gud om hjelp, og · snart viser en skikkelse sig på berget som var Jesus, og heiser et tynt tau ned. Nei, det tynne tauet tør vi sannelig ikke heise oss op i sier de, da vil de heller være hernede. Noen binder dog det tynne tau om livet og heiser sig op idet de stoler på ham som står der oppe. Når de er kommet op går han som heiste dem op foran og de andre følger ham gjennem en urskog. De som gjør sig liten kommer igjennem, men de som ikke vil ydmyge sig kan ikke være med videre . Når de er kommet ut ser de en lang bratt vei igjen, men langt borte

Henri Dunant.

Rode Kors stifter.

Den 8de mai I 928 er det I oo år siden Dunants fodsel, og dagen feires hele verden over med minnehoitideligheter.

Jean - Henri Dunant er født i Genf som den eldste av 5 søsken i en velstillet og ansett embedsfamilie med store humanitære interesser.

Allerede i meget ung alder meldte han sig inn i en forening , hvor hvert medlem måtte forplikte sig til å underholde og hjelpe en verdig trengende. Han var ogs å en tid sekretær i en krist elig forening , og d e t var Dunant som kun 20 år gammel gav st otet t il dannelse av «Kristeli g forening for unge menn i Genf» , en forening som senere ble v centre t i den store internasjonale organisasjon, - den forst e av dette slags og til hvi s stiftelse Dunants navn for stedse vil stå intimt knyttet.

Da krigen brøt ut i Italien I 859 , drog Dunant til krigsskueplassen og kom til å være tilstede ved det blodige slag mellem franskmenn og østerrikere ved Solferin o den 24de juni 1859. Ved forsynets styrels e kom han til å passere gjennem den lille by Castiglione, og gå inn i kirken, som viste sig å være stuvende fulJ av sårede og d ø ende! Det Dunant her så, var så redselsfullt, at den

skimter de toppen. De begir sig videre, men ingen har ennu nådd målet, men de har gjort sitt beste og kommet nær det.

beslutning s lo ned i ham , at han vi ld e gjø r e alt der stod i m e nneskel ig ma k t fo r å h i n dr e, at n o e slikt skulde g jent a s ig O g - i d ett e h ellig e øieblikk uar d et, a t sp ire n t il R øde K ors blev lagt G j enne m sitt u t r etteli ge v irk e opn å dd e D una n t, at d e r dann e d es frivillige R øde K o r s foreninge r i a ll e la nd , som hjelp er alle - venn og fi ende. D e rm e d v i l ogs å, - mente Dun ant, - vekkes d en broderlig h etens ån d s om p å virksomste måte s kuld e mo t arbe ide kr igen , han s ende li ge mål var avskaffel se av kr igen selv. -

P resident en for N org es R øde K ors h ar i dagspresse n u tsted t d et opro p ti l d et norske folk, at d e n ve r digs te og va kre s te måte å fe i re Henri Du na n ts fø d se l p å , va r d e n å la alle relig i øse o g po li tisk e st rid ighete r hvi le -

Speiderpiker , - p resident e ns a pp e ll g j e lder alle , ogs å o ss, -l a os s ikke bare den dag , me n i hverd ags liv e t e llers h e dre Du nant s m in ne, og t il gjennemfø relse h e rav støt t e oss til og h usk e på de v a kre ord: «Hva d I vi l at m enn esk en e sk ulde gj ør e mot Eder, d et gj ør I se lv og mot dem » L. M.

Jeg vil be alle speiderpiker også være med og klatre opover bakkene, og ikke stanse hverken • ·d re ved alleen med kjoler eller mat, men ga vi e · R. M.

Hvad betyr Røde Kors?

(Fra Røde Kors tidsskrift.)

I en liten opsats, som har gjort sin runde gje nnem hele den amerikanske verden, gis følge nd e s var :

D et r ode i v å rt l<ors betegner det opofrende, d e t liv g iv e nde, på samme måte som det varme r o d e blod gir liv til legemet Alle lc or s ets armer e r lilce lan ge for å betegne , at d e t gir i like grad t il a lle, til h oi og lav, til dem i o s t og dem i vest D e t stå r a ll t id alene , der er aldr i noen ord eller no e m e rk e p å det, det viser, at røde kors arbeidere ku n har e n tanke - å tjen e andre. De gir ingen s p ørs m å l , de bryr s ig ikke om, hvorvidt den s å r e d e e r a v våre e ller fra et annet folk, deres p li kt e r å g i, - og g i hurtig. D et rode l<ors står på hv it bunn , fordi virlcelig opofreise lcun /can kom m e fra re n e hjerter. Viljen til å tjene må komme - ikke fra hat , m e n fra kjærlighet, fra hj e r te t s nobl e s t e tanker o g ø nsker; ellers vil det s vi k te.

S om D e re vil s e , fall e r Rød e Kor s 's s ymbolikk h e lt s amme n med det grunnlag, hvorpå speiders aken e r bygget. Prent inn i tankene ovens t å end e lill e artikkel , s å Dere lærer innholdet ut e nat og husker det. Hør hverandre i det av og til , i en l e dig stund und e r m ø ter, på tur elle r li g nend e Det lille Røde Kors merke vil på d e n m å te bli Dere kjent og kj æ rt o g Dere vil fol e slekt s kapet med den forening, som Dere oft e re har hjulpet og vil komme til å hjelpe.

L. M.

Vår og sommer

stunder til, og speiderpikenes glade skarer drager ut i skog og mark for å glede og hygge sig og hilse den våknende natur velkommen til liv igjen efter vintersøvnen. Der er allerede så meget vakkert å se å høre, blomster, skjønne belysninger, fuglesang o . s. v. Glem da ikke nedenstående vers!

L. M.

Skogverset.

«Varsom vær i skog og mark. Skån den vakre ungskogs bark. Riv ei bjerkens blanke stamme, skrål ei skogens fred til skamme. Bort med alle måltidrester, når I sittet har som gjester om naturens skjønne bord. Træd ei skogens blomsterflor. Tænd ei ild, - men om · du tender, slukk den minste gnist som brenner. Hold dig selv for høit i ære til i benk og bord å skjære. Skån alt det, som andres er. Fred hver plett, som minner bær.»

Vær beredt!

Else Berg stod ute på tunet og spente på sig skiene . Hun og Ester Andersen skulde en tur til gamle Marte Plassen med litt mat fra foreldrene sine . De skulde hugge litt ved og hjelpe henne med andre småting også, for Lars, mannen hennes, hadde lungebetendelse, og hun selv var også gammel og skrøpelig, så det var ikke greit. Langt fra folk var det også, hele 5 km. innpå Almenningsskogen.

«Idag blir det sikkert sne,» sa Ester. «Himlen er så grå og tung.» «Ja, og nu må dere skynde dere, og kom endelig igjen før det blir mørkt!» sa fru Berg. «Jada. Morn' da mor!» Og avsted bar det. De synes ikke å merke de tunge ryggsekkene sine. - Nu da de er kommet inn i skogen, tar de det mer med ro. Det er så vakkert her mellem de hvite, snetunge graner. Et lite ekorn klatrer fornøid opover en trestamme, og et svakt «pip» høres nu og da fra en enslig fugl. Alt er så forunderlig stille herinne. - De er såvidt kommet halvveis da de første snekom begynner å falle, og de setter uvilkårlig op farten. Langt om lenge ser de den gamle, grå stua til Marte oppe i lia. En siste spurt, og de er fremme; sparker av sig skiene og går inn. Marte er ikke inne, og det er mørkt og koldt. Borte i sengebenken ligger Lars og stirrer med feberglinsende øine og fryser, enda han er våt av svette. Else spør efter Marte, og tilslutt får de vite at hun har gått ut for å sanke kvist, da der på det nærme-

ste er slutt med v e den. Tid e n gå r og det blir s tår hun på kontoret hos dokto r Hanse n F ø r

morkere og morkere, snee n faller te t t e re og nordenvinden tuter om hushj ø rnene. De h a r få tt varme p å peisen og har bredd over Lars alle de klærn e de kan finne . Marte er fremd e le s ikke komm e t tilbake. Else og Est e r ser e ngs t e li g e på hverandre . «Jeg tror jeg få r gå ut og s e efte r henne jeg,» sier Est e r. «Jeg så nogen fotefår i sneen is t ad , o g hvis jeg fol g er d e m, så t r e ffer j e g vel p å henne .» Hun t a r skiene og dra r inn mellem tr æ rne. S p ore n e er næsten igjensne dd, m e n hun gre ier godt å folge dem. «Det er sikk e rt M a rte s om har gåt t her , » sa hun for sig s elv. « D e t e r v e l ikke mang e som tråkker omkring herinne i dype skoge n .» Hun er kommet inn p å en rydnin g, og her ligg er den ene kvisthauge n efter d e n andre Og der , b ak en av dem , li g g e r Mart e ! falt ov e r e n tu e o g brukket b e net.

borto ve r . Hun h a r Ester få r i en fart bund e t s ammen s k ien e t il en kjelke , og efter å ha l agt p å no g en g r a nkvi s t e r m ed vindjakk e n sin over , lafter hun Marte fors iktig op p å den. Heldigvis var det «ska r e» under nysneen , s å det var lett å dra. El se har fra vindu e t sett dem komme og loper dem imote. De får Marte inn og får lagt henne på sengen. El s e kommer med nogen tynne trefjeler som d e legge r rundt d e t brukne benet og knytter speiderskjerfene sine omkring. «D e tte er bare forelobi g det ,» sa Els e . «Vi må fa tak i doktoren så for t som mulig.» «Ja, men hvorledes? «Det er ikke lett, så langt fra folk som vi er,» svarte Ester. «Jeg får dra ned til bygden efter ham , » sa Else. «Det greier du ikke i det t e været! En ser jo ikk e ti meter foran sig, og du er ukjent her oppe,» innvendte Ester «La mig dra.>) «Nei. Jeg er eldst og dessuten sterke re enn du, så det blir altså mig.» Dermed sprang hun ut av doren, fikk på sig skiene og tok fatt på bygdeveien. Det var verre enn hun hadde tenkt , så mørkt som det var og med snedrevet rett imot si g Men hun lø p på med b ø id hode og s å hverken til h ø ire eJier venstre. Pluts elig stanset hun. Hadde hun tatt feil av veien? Hun blev het bare ved tanken og så sig forskrekket omkring Nei heldigvis! Der stod den gamle forvridde furua som hun hadde lagt merke til på veien opover, mørkt avtegnet mot den hvite sneen. Hun var på rett vei likevel. Det var ikke langt igjen nu. Med fornyede krefter iler hun videre. Hun kommer ut av skogen og ser lysingen av bygden gjennem snekavet. En stund efter

nu merket hun hvor trett hun virk e li g var , og hun sank ned p å e n stol. Dok t ore n har s n a rt fått vite h e le hi s tori e n o g la r g å rd s g u tt e n gjø r e istand h est og s luffe. El s e v i l e nd e li g bli m e d opo ve r igjen , og snart si t t e r d e i s lu ffa, b å d e dokt o ren og Else, og st u e pi ke n s o m s k a l v æ r e igjen å stell e ti l Ma rt e og Lars bl ir fri s k e ig j e n. «Hvorl e des kund e d e r e k l ar e d et t e ?» s pu r te d o kt or e n. « Vi e r s p e iderpi ke r v i , o g a ll t id bered t,» svarte El se. -U t p å k ve lden k om d e h je m ig j e n , tr e tte efter e n s lits om d ag . Og m a n ge lov ord fikk d e h ø r e for d e t d e hadd e g j o r t

H N H ama r 2

Møre krets . Ål es u n ds a vis sk ri ve r ma n d a g 26 d e ma r s 1 9 28 : Bl å sp e id e rn es f ø rs t e s k i r e n n bl ev i gå r av h o ld t p å St a ndal. R e nnet som v a r m ege t v e ll yk k et, v i l nu b li tr a d isj on e l t og sik k e r t sa m l e flere d e ltag ere n æste gan g . da int e r esse n for s k is po r te n er stadig stige nd e bland t s p e i d erp ik e n e. S æ rli g morsomt var det å se yn gste kl a sse h v o r man ge av d e ltagerne hadd e si n f ø rs te S tan da l t ur. Bl a ndt diss e s m å pi k en e e r d e r nok ma n g e s om med tid e n vil bli farli g e i konkurr a n sen om s ki k lubbens dam e pokal. Sp e id e rpikene hold t s ig ikk e b a re t il de t a lmindeli ge b a kk e r e nn ; m e n h a dd e o gså et mo r somt og avvekslend e t e rr e n g l ø p, hvor ti l int e r esse n s æ rlig knytt e t s i g b å d e fra «l øpe rn es» og til s ku e rnes side Sp e id e rpik e ne fikk h e r anledning til å vis e at de kund e komm e s i g hurti g fr e m i avveks l e nd e terreng, f. e k s om d e s kuld e hent e hjelp i ulykkestilfell e Hele l ø ip e n brukt e bes temann IO min. og 4 7 se k p å Bakkere nn e t s og t erre ngløpets resultater blev slå tt s a mmen ved utr e gning a v premielisten.

P å b å ten holdt avdelingsch e fen, frk Meyer, premie utdeling. Dette var speid e rpike n es f ø r s te skirenn, sa hun, og hun håpet det vilde bli efterfulgt av mange med endnu b e dre resultat e r og ennu flere deltagere Selv om bakkerennet kunde ha vært bedre denne gang, (bakke n var temmelig slakk og føret elendig) så hadde i alle fall terrengløpet v æ rt meget vellykket. Hun takket derpå

A a les u n d s s kiklubb for d e n i mot e kom m enh e t den h a dd e v ist s peiderpik e n e i anl e dnin g a v rennet , og f o r d e t o fo r ste premie r klubb e n h a dde st ille t op D e r p å d e l te hun u t pre m ie ne o g vinn e rne blev h i lst me d b r a v orop da d e m e d flo tt s p e iderhilsen mo tt ok s in e trofe e r. S æ rli g kr a fti g hurra fikk «y ngs tema nn », e n li te n s p e id e rpik e knap t r al e n lang.

P r e mieliste n b lev:

Kl. I. (D e l tager e ov e r 14 å r):

York 3 d og n forsinket. Gjennemgikk som ekte speiderpike alle sj ø sykens kvaler. Tåken lå tett over bye n da vi kom inn, så jeg s å nok intet til den stolte Frihetsgudinne. Skal s~ godt på den n å r j e g s kal gå tilbake til Gamle Mor Norge.

P oints.

I. K irste n Gr einer 16 , 9

2. A slau g L a nd e 16,6

3. R ag nhild Hoff t 15,9 E kst r ap r e mi e : d e ltager e .

Randi Mo ll e r D e r var 8

K l. l i. (D e l tage r e und er 14 å r) : P o in ts.

r K a ri K rohn 14, 9

2. Fridgun J ohannesen 12,7 Ekst rapre m ie for y ngste deltage r : R e idun Eidsvig 10 å r. D e r va r 7 de l tagere

Nye tropp e r.

3 Kri s ti a n s und trop p (M ø r e kr e t s ) me d Oddla u g Eik re m s o m f ø r e r. 33 s p e id e rpike r .

3 . M o ld e t ropp (M øre k r ets ) me d A sge rd Till e r s o m for er. 24 s p e iderpi ke r.

Nye førere .

I. K r istia n s und tropp . B e r g l j o t P e tt e r s en

2. Kri s ti ans und tropp . M a r gre th e Hirsc h.

Fra andre lande.

Preston Idaho U.S. A . 1 1/ 3 -28.

Kj æ r

e

Bergens speiderpiker!

Vil skrive noen ord id a g og gjennem «Speiderpiken» sende Dere min hjerteligs t e t a kk , for den vakre gave jeg blev overrakt av Deres kretschef frk. Marcella B ø e og den greie sang, diktet av frk. Dagmar Løvås som e rindring fra Bergens krets D e t var så altfor mege t, jeg vet ikke av at jeg har gjort mig fortjent ti l det .

Som Dere vet reiste jeg fra Bergen den 2ode januar med D.S «Bergensfjord». Vi hadde et stormfullt vær i ca 9 døgn og kom inn til New-

Langt fra mitt føde land , langt bort fra hjemme ts s trand , h e rbort jeg drog, bort over bølgen blå , hvor j e g i ånden så et fri h etssprog. Am er i k a e r e t stort pent land , med store byer o g h oi e sk y s krap e re . Den byen j eg lever i e r ganske lite n, m e n j e g trives bra her Man som der står i e n san g: « Kan du gl e mme gamle Norge?» « N e i , aldr i je g dig g lemme kan.» Ute er godt men hj e mme er best, det tror jeg vi alle kan f inne ut, s om har forlatt vårt f ø deland . Når vi kommer ut i livet og verd e n, da først lærer vi å sette pri s på v å rt f ø deland , m e d d e hoie fjell, dype dal e r o g det beste de store foss e r og sjøe r. Je g e r h e r ute i vesten, 5500 fot over havet. V i h a r et f int klima her og deilig v æ r. Her er også høi e f j ell m e n ikk e slike som hj e mme. Folk bruker i k k e s å meget Apostl enes hester her. Nei, det e r å b ile o v eralt. Her er meget sne på fjellene e nnu , s å vi k an ikke komme op og om somme ren e r d e t e n umulighet , da er det for varmt Ingen sj ø er e ll e r elver er her. Det vann som rinner her og som de kalle r for elver har en ubestemmelig farv e Vårt drikkevann er hårdt og kommer fra jord e n. Ikke fra store prektige fosser slik som h j emme i Norge. Jeg savner det gode drikkevann o g v å r vakr e hytte «Gullst ø len». Er hjemme hos D e re hv e r dag i mine tanker. Tilbragte en meget g od t i d i hytt e n s iste som m er, tok mange billeder s å nu l e v e r j eg på minnene Kan ikke skrive hvad jeg følte, da D.S «Bergens fjord» gled ut og jeg fikk det siste glimt av alle Dere som stod på kaien og vinket. A, da båten gled ut fjorden og jeg så Løvstakken o g Norges kyst forsvinne. Tør ikke tenke på det, for da blir jeg hjemsyk. Takker atter for den kjære erindring og godt vennskap . Vil samtidig gratulere 5te tropp med sin I I-årsdag 7de april og sende mine beste ønsker for troppens fremgang og trivsel i kommende år. Ønsker alt godt for Bergens krets.

Med speiderhilsen,

Gudrun Helgesen.

Den brune ugle forteller.

«Nei, hvor heldig,» sa den annen, «det blir fest for oss, for i dunken er det to sorter vin - en hvit og en gul. Skynd dig, la oss rull e den n e d til huset vårt.» Men allerbest som d e snakket sammen, kom en kråke skridende s tolt og v e rdi g frem fra en busk. Også den hadd e sett dunk en og kastet sine grådige øi ne p å den.

«O ! ve oss!» ropte de begge , «hvad ska l vi gjore. Kråken vil sikkert ta s katten fr a oss og med sitt sto re nebb hakke hull i s kall et, så den herlige vinen rinn er u t. V i må få tøn n en b ort og det litt fort , men hvorled es?»

To kloke rotter.

Illustrert av Cathrine Lewis

Der var engang en fattig, gammel kone, hvis storste glede var en vakker, spraglete høne.

Engang gikk honen langt ned i haven og la et stort, skinnende hvitt egg uten at noen så det I samme øieblikk kom to kloke, grå rotter med lange mustasjer og tynne rette haler gående n e dover veien. «Men kjære,» sa den ene henrykt, «kom hit. Noen har glemt igjen en hvit tønne på veien».

Dunken var s å st or at rott e n e ikke kun d e bære d e n i munnen. D e kunde hell e r ikk e rull e den, på den ujevne veien, d e n vilde da gå i tu se n knas. M e n til slutt fant d e en utv ei o g n år du ser billedet av dem i arbeidet , vil du for stå hvorledes det gikk til.

Polens U R. K tidsskrift.

"Speiderpiken" s

rste halvår er slutt med dette nummer, og bedes alJe som kun har betalt for rste halvår å innsende kontingenten for 2net halvår innen rst~ juni. Vi skal da betale våre trykningsutgifter og ennu har en hel del ikke betalt Iste halvår. For dem som ikke har betalt rste halvår stopper forsendelsen med dette nummer. Vår hårdt betrengte kasserer kjenner hvor skoen trykker, så vær presis. Presisjon er en speiderdyd. Red.

Norges Røde Kors brochyre.

Øieblikkelig hjelp ved ulykker.

I. D en s om har best greie på tingen tar ledelsen.

:, Hold uvedkommende unda.

3 . V æ r ro lig, tap ikke fatningen.

4. Send bud efte r doktor (sykep leierske).

5. Mens du venter, gjør hvad du kan for å hjelpe d en t il s kadekomne. Du kan kanskje redde et men ne s keliv.

Besvimelser - bevisstloshet. Er patienten blek, legg vedkommende på ryggen med hodet lavt. Løs alle stramtsittende klær Sørg for rikelig tilførsel av frisk luft. Hell litt nafta eller kamferdråper på et lommetørklæ og hold det undt:!r nesen . Gni armer og benalltid opover mot hjertet. Er den bevisstløses ansikt mørkerødt eller blålig, legges kolde omslag på hodet som da legges høit. Forsø k aldri å helle noe i en bevisstløs.

(Forts.)

Bl O • " " ave1sene på skitur.

Av fru J ngrid Stig

Det va r t idli g p å formiddagen en vintersøndag. Toget fra Oslo korn bru se nde og stoppet ved en av stas jon e n e et stykke fra byen. Snart myldret d et a v folk på p e rronen, mest spo r stfolk, som drog ut på l a nd et i det h e rlige vinterværet. Nu st revde og maste de for å få tak i sine s ki og komme avgårde. Blandt a lle di sse spo rt sfolkene var også fem s peid e rpiker med ryggsek k er på rygge n, s om st r å l te av gl e d e og forv e ntning . Endelig hadde de f å tt fa.tt på sine sa k e r, spent skiene på og labbet i ve i .

Det var våre gamle veninner «Blåveisene», s om sk uld e p å bes ø k t il noen v e ninner fra en annen tropp. In ge n av d em hadde vært der før, men d e hadd e f åt t beskrive ls e av v e ie n h elt frem, og dessuten hadde en av veninnene tegnet noe som skulde for est ill e et kart over veien, de sk uld e gå. Det var ihvertfall ikke tvil i deres s jel om, at de s kulde finne frem.

Hvad skiferdigheten i patruljen angikk, så var den alt annet enn jevn. Gerd var simpelthen ekspert på ski, Astrid og Kari var ganske almindelige middelhavsfarere, og Else og Borghild var absolutt d e t motsatte av eksperter. Elses lange, tynne kropp knekket lissom sa mmen til en haug ved hver tenkelig anledning og Bolla var avgjort for tung i «sessen». Hun pleiet alltid å gå bakerst og være «bremse».

«La oss nu se grundig på kartet, før vi kommer videre,» sa Astrid, «så vi vet, hvad vi har å rette oss efter.» - Kartet kom op og alle fem studerte det ivrig. «Dette ser jo ganske greit ut,» mente

El se, «første vei tilvenstre, så forbi to sideveier og så tilhøire. Det er vel best vi rusler videre, for dere vet, det går ikke så fort med mig.» «Vi vil ik ke fly dere, for jeg kan ikke fordra å komme frem som en kokt hummer,» sa Borghild.

Det var en ideell skisøndag med et litet lag nysne og sol, og småpikenes humør stod svært h ø it . Passiaren gikk livli g, og de visste ikke ordet av, før de var ved veiskillet, hvor de tok av til venstre. Det begynte å stige svært opover, og det var merkelig , hvor stor lyst skiene hadde til å gli bakover bestandig Især bl~v Bolla ergerlig ove r slike «uopdragne ski», som hun kalte det.

«Snu dig og forsøk å gå baklengs, kanskje det går bedre,» ropte Gerd ertende fra toppen av bakken.

«Er det noen sak for dig, da,» svarte Bolla, «dine ski går alltid dit du vil ha dem, men det gjør aldri mine.» -

«Her er næste sidevei, » ropte Gerd, «nu skal vi snart inn i skogen, og da går det nok bedre.»

«Vent på oss deroppe da, Gerd,» ropte Astrid, «så tar vi en appelsin og styrker oss på før næste bakke.» - Snart satt de som skjærer bortover på skigaren og nød sin appelsin. Det er nå heller ingenting, som smaker så forfriskende på en skitur, som en _saftig appelsin. Plutselig lød et brak og et blandet hyl og alle «blåveisene» var mer eller mindre forsvunnet under sneen. Skigaren hadde nok ikke tålt deres samlede vekt, men sank helt sammen under dem. Ski og staver og sprellende armer og ben kom litt efter hvert tilsyne igjen

og til slutt var all e fe m p å b e nen e igjen , h v i te som snemenner fra topp t il tå . E n h ø il ydt, l yst ig lat ter fikk d em alle til å se op i e n far t Erg erl i g også ! Der stod en h e l flokk gu t t e r opp e i skogbryne t og lo så d e rist e t U opd r a g ne labaner ! Stå slik og flire åpenly s t ! M e n så kom d e til å kikke på hverandre , og da måtte d e u vilk å rli g dra på smilebåndet selv; de så une k te li g n o k s å komiske ut, og sandelig om d e t v ar leng e fø r d e selv lo likeså hjertelig som de « uopdragne».

«Jeg tror vi f å r forandr e nav n o g kall e o s s «sneklokke-patruljen» forel o b ig, » ment e Astrid.Efter nok en stunds strev opove r e n bra t t bak ke kom de til næste sideve i og s å lå v e i e n temm eli g flat foran dem , og de s peide t all e i v ri g efte r s id ev eien som skuld e fore dem vek k fr a byg d eve i e n og inn i skogen. D e g ik k o g g i k k o g p es et o g stre v de , men ingen ve i så d e.

«Dette -v a r mysti s k ; d et s k u ld e d a ikk e væ r e s å l a n g t fr a s t asjon e n , > m e nt ~ K a ri. « J eg t ror ab s olut t d e t er g a l t.:>

«j a m e n vi har da virk e li g ful g t k a r te t gans k e rikti g,)> s v a r te Else ; «v i f å r gå lit t til , s å bl i r de t vel en l o snin g p å d et >> -S å gikk d e et s tyk k e t il og si'l fikk d e s e , at ve ien de ful gte fø r te op til en stor bond egå r d .

«Aldri i verd e n e r d ette r i kti g,» sa Astrid Je g tror det er lures t å g å ditop o g s p ø rre o s s for. Stikk op du Ge r d. s å er du sn i ld, og sp e r om v e i e n til Ska ret g å r h e r i nærheten. ,> - G e rd la nge t avst e d , var snar t opp e v ed g å rd e n og forsv a nt rundt hjorn e t. Et 0i e blikk e ft e r kom hun s t yrtende tilbake i full fa rt og rop t e «hjelp » s å d e t h ø rte s lang vei. I hælene p å henn e kom e n hund s om gjodde av full hal s . Gerd kom n e dover bakken i susende fart, mens hunden ble v st å ende i gjen på toppen av bakk e n o g s e l a n geli g e ft e r henne Da kom en mann ut , lokk e t hund e n t il sig , o g ropte til dem, at de skulde b a re komm e op, det var ikke farlig Inge n av d e andre var rikt ig modige p å det, men Kari ruslet op. Da hun h a dd e snakket med mannen litt vinket hun ivrig p å de andre, at de skulde komme ogs å . D a de hadd e kavet sig op den bratte kneiken , fikk de den lystelige beskjed, at de hadde g å tt ~ltfor langt; de skulde tatt av ved siste sidevei.

«D ette sy n es j eg s and elig, du kund e komm e t n e d til o ss o g s a gt ,» s a Bo rg hild , « o g ik k e l att o ss overa n st r e n ge o ss s lik .» « J a m en h ø r n å,» sva r te Kar i, «v i be h ø v e r ik ke å g å ti lb a k e sa m me veien , d et går en tø m me r vei herf r a ned g jennem skogen og l i k e for bi por t e n t i l Sk a r et « S t o r a r tet ,» sva r t e Ast ri d « J a , d et ve t j e g da, at ik ke h a dd e j eg k o mm et ve l b e h old e n n e dov e r d e r ig j e n ,» sa E lse o g så me d g ru n e d ove r bakke ne.

« J a n å e r d et gre i e vei e n h e l t frem ,» sa ma nn en, « d e r e k a n i kk e g å g a lt n å, for d et er i kke mere enn d e n e n e v e ien . »

«E r d e n f æ l t b r a t t n e d ov e r ?» s pu r te B o li a e n g s te li g . - «A n e i d a, la n gt ifr a , den er næste n s å s lett so m et st u egu l v ,» s v a r te ma n nen, men B o r g h i ld s y n t e s , han sm il te så lur t det samine

S å ba r d e t in n i sko ge n på den andre s id e n av g å r d en. I b egynnelse n v a r v e ien ganske b r a; m e n s å s n a r t d et be gynte å g å n e d ove r b lev de n fu ll a v d omper og st ø p e fte r tøm m e r k j o r i n g e n , o g bratte r e og b ra tt e r e bl e v den efte rhv e r t . G e r d som va r forrest s u ste avste d i full fa r t o g l o h ø i t a v g l eåe i de størs te <lompe n e . D a f a r t e n b egy n te å sak n e , br e m s e t hun o g stans et f or å vent e p å d e a ndr e Da h ø r te hun plut se li g A s t ri d rop e opp e i b a k k e n : « G e rd , G e rd , ko m o g h je lp mig!» «N å kom me r jeg, A st rid! » b r ø l te G e rd av s i n e lun ge r s full e kr aft o g s k y n dte s ig opov e r E t st ykke op pe i b a k ke n l å A st r i d og k a vet fo r å kom me und a , m e n h un ku n d e i kke komm e sig op.

«Heldigvi s,» te n kte G e rd , d a hu n så h e n n e; «hun k a n da ikke h a brukket noe, slik som hu n v ri r p å sig »

« J eg k a n sl et t i k ke få gr eie p å b enene mine ,» r o p te Astrid , «og jeg er liv ende r e dd for at d e andre s kal komme o g rn ml e ov e r mi g »

Gerd fi k k i en far t spent av h e nn e s ki e n e o g Astr i d k om si g o p .

«Men hvor i a ll ve r den blir d e t a v d e an dr e, d a,» undret G e rd , « j eg tror, jeg få r g å opo ve r o g se e fter d e m .»

«Å j a gj ø r det , du s om er så for t t ilben s ,» b a d Astrid· «bar e det ikke har hendt dem noe så >> ' (For t s.)

Adresser:

Landschef: Frk. Kari As, Gudes gt . 4, Trondhjem . Telef. 2837 k

Forbundssekretær: Frk. Gunvor Sitter, Museumsplass I. Trondhjem. Telef. 5195. Vicechef: Fru Else Lind, Mogens Thorsensgt 7 Oslo Telef. 46 129.

Kasserer : Frk. B e rgliot Østby,«Solvang» Hamar. Depotchef: Frk. Anna Meyer, Ålesund. Telef. 885 _ 1084.

«Speiderpikens» redaksjon og ekspedisjon: Fru Aagot Brinchmann, Trudvangveien 2 B, Oslo.

STEEN & STRØM A s SPEIDER UTSTYR

For gutter:

Sp e ider s kj o rl e r nr . 1- 2 Kr. 8,50 - »- ,. 3 - 4 )) 9,00 - :.> - ,, 5- 6 » 9,50 Alder, skulderbr e dd e, ha lsvidd e o g a rml æ ngd e bedes opgit v ed ·bestillin g.

Sp e ider b e nk I æ r aY blaal e ngelsk skind. Størrels e 40 45 50 55 Kr. 6. 50 6 75 - 7.00 7,50

For piker:

60 cm. 8 00 Bl aa speid e rhatter . Kr. 6,50 ' ·1 ' J

r- , Vindjakk e r, Overalls, Halstørklær, Slips, Skuldersløifer,

Strø mper, Spiralpultees, Speidergutboken,