Norsk Speiderpikeforbund, Julehefte 1927

SPEIDERPIKENS JJULENUMMER 1927

IlNN]H[ 0 lLDSFO JRTEGNElLSE

Kan du synge julesangen? N C. Bonnevie, prest ved Trondhjems domkirke ,

Juledag i skogen: Vinterbillede. Foto Wilse

Kjære norske speiderpiker: Lady Baden-Powell

Byens juletre : L. Michelet. Trondhjems speidermor Speidersøsken: Erling Hauger .

Havets gave: Regine Normann

Den internasjonale leir i Gen! : Mygg «Foxlease»: Landschef frk. Kari Aas Anders og Speil-Anders: Astrid og Olaf Thalberg

Dengang Browniene bodde der: Sir Baden-Powell Gråspurven : Sofus Års

Kjære speiderpiker: Landschef frk. Kari Aas Efter Jul: L. M.

2 3 4 5 7 9 II 15 17 20 22 23 24

Utgitt au Norsk Speiderpikeforbund. Redigert au fru Agat Brinchmann. Trykt i Nikolai Olsens boktrykkeri. Oslo,

KAN DU SYNGE JULESANGE N ?

Der var ingen juleklokker som ringet den fø rste julekvelden. Der steg ingen julesang fra blii- deres egne ø ine så tri st e . For den g lede som for k ynnes all jorden har i kk e funnet v e ien barnestemmer op mot himmelens Gud. inn til dem. Og uten den g l e d e ka n j ul esangen Sydlandets tette nattemørke hvilte over Betle- ikke synges. hems by og Betlehems marker - der hvor fåreflokkene hadde lagt sig til ro - og hyrdene våket. Da kom der et lys over dem -, Herrens herlighet lyste for dem slik at redde. de blev meget Men frykten blev til glede. Ti Herrens engel bragte bud fra himmelen: Jeg forkynner Eder en stor glede I - Og så bruste julesangen om dem - den første julesang den f ørste julekveld Englerøster sang den, sang den fra himmelhall.

Nu ringer de tusen klokker - ringer helgen inn. Og aldri har de så varm en klang og aldri når de så mange sind - som den hellige julekveld Og så blandes de tusen r ø ster til det store kor: Jeg er så glad hver julekveld. Ingen er for gammel til å være med - ingen er heller for ung. I ringen om julegranen knytter den vesle jenten s in hånd om bestefars store finger - og sammen synger de: Jeg er så glad.

Den stiger mot himlen - julesangen, mot den himmel hvorfra Guds engler sang den - den første gang.

- Men der er også tause r ø ster i julekveldens kor. De kan så vanskelig stemme i Når de hører de freidige, lyse barnestemmer, blir de selv enn mere stille. Når de ser de lysende barneøine -

Idag minner vi de m all e om hy rd e ne - den før s t e julek".'e ld. For d e er å likn e me d dem. Da Herrens herlighet lyste ove r d e m, blev de m ege t fo r fe r d et men enge len s a: V ær i k k e r e dd! G u d s b ud s k ap komme r for di e n fr e l se r e r Eder fø d t . G å o g fi nn teg n e tet b a r n i s v ø p, liggende e n k r y bbe .

D e r for må også V l g å fo r å fin ne b a r ne t krybben. D e r skal Vl lære å s yng e j ul e sa n ge n. Er vi s å kom met t il h u set hvor krybben e r , ka n vi ikke gå inn f ør v i h a r lag t bort alt d et s o m skiller o ss fra Gud T i bar net d e rinne e r Gud s sø nn - K ristus , Herren.

S å b ø ie r vi hodetog går ydmy kt dit inn Der lyser Herrens herlighet mot oss - o g e ngl es angen fra himlen toner til oss: Ære v æ r e Gud i det h ø ieste ! Fred på jorden Den fred blir v å r fred. Gleden blir vår glede. Og gl e den tvinger oss til å synge med: Ja - ære være Gud i det h ø ieste !

N. C. Bonnevie. Prest ved Trondhjems Domkirke.

KJJÆJRJE NORSKE SlrEXDER.lrliKElR

Jeg sender dere mine hjerteligste hilsner og mine allerbeste ønsker til jul og det nye år, både fra mig selv og fra alle deres speidersøstre i Storbritannien.

Da jeg selv har været i Norge iår, så foler jeg at jeg kan skrive til dere som venner, og jeg vil så gjeme få lov til å takke de speiderpikeforere og de speiderpiker av den store norske speiderfamilie som da ønsket mig velkommen og hilste på mig ved forskjellige anledninger, selv om jeg kom til Norge helt uofficielt og på en søndag, uten å tenke på å møte noen av dere.

Jeg tenker alltid med stor glede på de glimt

jeg h a r f ått av de n o rske speiderpiker jeg har møtt, båd e i d e re s eget s kj ø nn e la nd, og når vi her i En g land har h att den gl e de å ø nske no e n av dere velkommen til oss. - I jul en pleie r vi å tenke kjærli ge r e og edlere på all e vå r e ve nner enn ellers i å ret s l ø p, og vi speiderpik er kan gjø r e meget i retn in g av å skape godt vennskap ved å se nde kjærlige tanker og hilsener til hverandre over alle hav. Jeg håper at året 1928 vil bli et godt og lykkelig år for alle norske blåspeiderpiker, og at søsterskapets ånd må gro iblandt oss, og vokse både i styrke og omfang slik som det har gjort det i de år som svant. -

Med de beste ønsker og hjerteligste hilsener Deres hengivne

BYENS JULETRE

På N ot odden I92J, fo tografe rt k l 2 natt av fotograf jonsrud

Hvad var det for no e u s edvanlig som var på f e rd e opp e i sko g t e ige n nord for S æ tre e n da g i uk e n , s om gikk , spurte trærne forundr e t hv e randre?

Midt p å blanke formiddagen kom gårdens eier, agronome n og en herre fra Notodden spaserend e , g ikk hit og dit i sko ge n, som om d e t skuld e være sommerdag. Ja vel var været mildt og godt, omkring null grader, store stykker blå himmel innimellem lysegrå s kyer og solen, der riktignok stod lavt, la dog sig festlig glans og stemning over land s kapet og bragte de utallige, frosn e vannperler p ~ birke træ rnes lette grene r til å funkle og stråle som diamanter Men - allikevel!

Ikke hadde mennei:ie s ki på benene, ennskjønt det inne i skogen var sne nok til en koselig skitur! Ikke hadde noen av dem gevær heller! ·

Små-meisene fløi geskjeftig inn og ut mellem grenene og fulgte med fra tre til tre for om mulig å snappe op noe av passiaren

Der var hverken tale om diametermål, tykkelse eller slike tekniske uttrykk, som brukelig er ved blinkning og hugst.

Det var for det meste byherren som førte ordet og var sakkyndig, for han snakket om at baret endelig måtte være friskt og grønt, grenene jevnt rundvokset og så pass stive og sterke, at de kunde bære lysene

Da syntes der plutselig å gå et ·1ys op både for småfuglene og trærne. Juletre, kanskje? Men aldri fø r var der hugget juletre av slik dimensjon i Sætreskogen. Un dren steg!

Val~et falt på et grantre, II m. høit. Forsiktig blev_ det hugget, forsiktig blev det firet over ende for ikke å knekke eller skade en eneste gren. Nabotrærne så alvorlige til og blev ganske høitidsfulle stemt, da den staute vakre gran seg over ende, - der lød likesom et sukk i skogstillheten.

Så kom svarten med langslede og støtting foran, men granen var så stor, at den gikk uten-

for kjøredoningen på alle kanter. Noenlunde g ikk det nedover jordene, hvor det for det meste var issvull og rent, men på Kongsbergveien var føret avslitt og skiddent og sølet.

Byherren som fulgte og omhyggelig voktet, sa her: «Stopp, nei dette går ikke.>> Barke n var begynt å skures av på enkelte av de større grener som sopte ned i sølen.

Omhyggelig blev granen løftet av og lag t i sandtaket ved sportsplassen, og der lå den o g funderte hele den lange nattTidlig næste morgen kom byherren 1gJen o g litt efter ham en stor varebil, velvillig u t lånt av en av Notoddens forretningsmenn. Aldri no e n tid av året er menneskenes hjerter så åpne, varme og forståelsesfulle mot næsten, s om for jul. Det gamle vers taler sannhet, når det sier:

«Denne travelhet med å elske. Hvorfor daler den dog ned? Kristus er til verden kommen. Han, som selv er kjærlighet.>>

Ned over Storgaten artet bilens ferd sig efterhvert som et triumftog, ba rn efter barn, store og små sluttet sig til , og selv voksne droges med På torvet innenfor parkinnhegningen blev granen lagt av. Så kom brandchef og stadsingeniørens folk , og der blev måling, sikting og graving. Litt derefter kom montørene med ledninger og lysholdere og begynte sitt arbeide. Andre folk begynner nedenfra, men montøren tok fat t ovenfra, fra toppen, og denne gang var dette rett, montoren viste sig å forstå sine ting ti lgangs.

Hele dagen var torvet omkring treet et yrende liv av små og store, det regnet med sp ø rsmål, gjetning og forslag, men da aftnen kom efter iherdig arbeide stod treet støtt og sikkert festet i det ca. 2 m. dype hul midt i parken og kunde atter strekke grenene fritt ut. Eftersom det fr øs på om natten stod det ennu stødigere, næsten som på sin egen rot, og da følte det sig mere trygg Det er godt for alle å ha solid grunnvold og fotfeste.

Hele næste dag fortsattes monteringen, selv efter mørket var falt på, og søndag formiddag måtte taes tilhjelp, men så var også resultatet både billedlig og bokstavelig strålende.

Spenningen ved prøvetendingen i middagstiden var stor! Fungerte alt som det skulde?

Alle disse utalli ge fin e tråde r , fra hver sin lampe o g tilslutt forbund et ti l et he le!

Ikke undr e s mon ta r M ichalsen hadde hjertebanken. Men - h an k unde spart sig den . Alt var iorden!

Så var alt s t ill e om t r eet noe n t i mer. Notoddens befolkning tok si n søndagse f t ermiddagshvil. -

Men fra kl. 5 e f ter m iddag av og u t over begynt e en hel folkev a nd ring ti l to r vet, og da uret p å Cowardgå rde n viste pres is 6 , var d e t s ort av folk , e n s t ille for ventningsfull folkem a s s eEndelig kom d et store øieblikk : Lyse t blev slått p å !

Momentant t e nd tes t r eet fra t opp til rot. Den store lampe i t opp e n ly ste s om e n virkelig julestjerne, og de ø vri g e lam per st rålte omkapp,et h e lt lysveid. E t st ille brus av beundring lø d - - åh - -! M ere ve rd e nn h ø ilydte jub e lrop , der var an dakt deri. Og d a s å bymusikken under musikki n str u ktør Ber gs l e dels e et ø ieblikk eft er d e mp et istemte «Glade j ul, h ellige jul» , hadd e d e fl e s t e va nskelig fo r å skjul e s in b ev e gels e, ø inene dugg edes.Sogne prest Urbyes h jertev arme tal e om julens gave , g av gjenklang ho s ti lh ø r e r ne, o g hans opfordring til å synge med, v e d d e efte rf ø lgende musikknumre, blev villig fu lgt av s m å og store Dermed var innvie lses h ø i ti d elig h eten t ilend e, og et nytt lite blad føiet til No to dd e ns h is torie. Men ikke langt fra t r eet stod No t oddens val gurne , s m ukt plase rt p å e t s t ati v k lædd m e d r ø d t og med innskrip s jon ove r : T i l bye n s t ren ge nde Her var i dobb e lt b et ydnin g intet valg ! Såvel hjerte som hånd var å pen, og valgurnen blev flittig besø kt, ikke minst av de mindreårige og ennu ikke stemme b e r e ttigede, der vil de benytte den sjeldne '.anledning , s om her blev gitt, til for første gang å gi sitt besyv med Efterhånden blev der stille omkring julet reet. Barna skulde iseng, de voksne hjem til aftensmaten.

Men utover aftnen kom folk tilbake, e nkeltvis og gruppevis , betraktende treet nær ved , eller lenger fra, kanskje for uforstyrret å kunne hengi sig til sine egne betraktninger.

Intet vekker som juletreet barndomsminner og lengsler, lengsel efter far og mor og barndomshjemmets juletre og fremkaller uvegerlig det beste i oss.

ERLING HAUGER

SPEIDERSØSKEN

var søsken, Alf 14 De var svært like. nøttebrunt, krøllet

I ,,::,::."::: :;;,;:,:."'~~

bare fordi dere er gutter, at dere vet ikke hvor høit dere skal stikke nesen i sky.» h å r , og m ø rke øine som kunde b å d e l e o g gnistre. Men Åse hadde c u tting; d et hadde Alf ikke.

likte ikke «s peiderjenten>, men «Det er vi som er skapningens herre,» sa Alf verdig; det hadde han hørt far si i spøk til mor engang.

måtte tilslutt innrømme at de ikke var så vers t likevel.

A l f og Åse var pussig nok også ~111 11111 1111111111111111111 11111111 1111111111 111111111 111111111111 11111111111 111 brodre - d. v. s. speiderbrødre Ja, det var nu Al f so m påstod det hette så. Åse for sin del h evd et bestemt at speidersøstre var det rette. Men hver gang hun våget å bruke det ordet, bl ev Alf rasende. Han foraktet jenter av sin sjels dyp - og mest speiderjenter, som han kalte tlem M o r foreslo «speidersøsken» , men han likte ikke d et heller. Var det kan s kje noen mening i at de elendige jentene gikk omkring og innbilte sig at de hette speidere? H a n var vaskeekte «bjørn». Men Åse - haha! - hun kalte patruljen sin for Rosepatruljen; skulde en ha hørt på maken l Hadde det enda vert Tistelpatruljen eller Brenneneslepatruljen

«Dere bare aper efter oss guttene,» sa Alf hånlig. Å se og han satt ved hver sin ende av spises tue bord e t og leste lekser.

Ase så op fra den tyske grammatikken.

«Sa lille bamsegutten noe?»

«De re aper efter oss, sa jeg I Jenter skal bestandig ape efter gutter. Går dere ikke på tur i bukser kanskje? Cutting har dere klipt alle sammen og. - Dere vil bare ligne gutter hele hurven, mor!»

Åse storlo.

«Jo du er mig en nydelig skapningens herre! Tør du slåss?»

Alf gjepte.

«Jeg s låss ikke med jenter - enda mindre med speiderjenter - og aller minst med cuttingjåler. »

Det hadde hendt at Alf og Åse sloss. Men da gikk det som regel slik at Alf fikk juling. Selv sa han efterpå at han tok ikke i. Han var da kavaler, bevares, og så pass ridderlig at han ikke dengte sin egen søster . Men så trodde Åse naturligvis at hun var ·sterkest, jåla. -

«Du tør ikke slåss du, far,» ertet Åse. Alf behersket sig.

«Jenter er o g blir noe skrap,» sa han uhyre overlegent. « Og dere speiderjenter er dobbelt så - så verst altså. Den derre Rosepatruljen din, den gir jeg ikke mye for. Er der torner på dere også? Stikker dere?»

Åses øine blev svarte.

«Bare pass dig, din elendige lille bjørnunge! Jeg vet nok noe jeg I»

«Det var jamen rart! Hvad er det du vet for noe da ? »

«Håhå ! Jo jeg vet nok at du er forlipt i Ingrid Sten vel I Danset du kanskje ikke 13 danser med henne på ballet hos Wang forleden?»

Alf knyttet nevene og så rødt.

111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111 1111111 11111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111

Måtte juletreet nå sin hensikt å glede alle som ser det, og - gi gjenskinn I

«Gjenskinn fra andres glede vil best din livsvei frede. Gled mange, mange, mange I Og du vil lykken fange!»

L. Michelet.

«Nei, nå sier jeg dig at du passer dig, din rosenkvast du er! Er du likere selv kan hende? Du går der og gjør dig slik til for patruljeføreren min, at det er stor skam - svinser med cuttingen og prøver se søt ut. Joda! Det næste blir vel pudder og slikt I Men han ? Han bare ler av dig, mor. Det nytter aldri om du blingser og bærer dig aldri så mye med cuttingen din. Nå vet du det.»

Ase for op..

«Nå tier du!»

«Det gjør jeg som jeg vil med!»

Åse tok tak i luggen på ham. Alf satte et vrel.

Mor gløttet på døren.

«Er det ikke dere som er speidersøsken?»

De så skamfulle på henne begge to. Så trev de bøkene og gled ut av hver sin dør, bomsikre på at de aldri vilde snakke til hverandre mere

En halv times tid senere gløttet Alf på døren til Åses værelse.

«Du Åse?»

Åse så op fra «historien».

«Ja, Alf?»

«Hvordan skal jeg oversette denne tysk e n du?»

«Kom med boken din så skal jeg hjelpe dig. »

*

«Skal du også på tur idag?»

Alf gløttet inn til Åse. Hun holdt på å pakke ryggsekken sin.

«Ja tenk det altså Tror du kanskje at det bare er - skapningens herre som kan gå på tur?»

Alf blev rød.

«Hvo..- skal dere hen?»

«Til _ : ansenhytta. »

Alf plystret.

«Å soren ! V i skal til Pers hytte ! »

«Det var da koselig! Så blir vi naboer da.»

«Granne er granne verst,» brummet Alf; det hadde han lest på skolen idag «Dere skal vel ut og plukke roser, dere søte småpikene I»

Harmelig også! Aldri kunde en bli kvitt disse speiderjentene.

De to hyttene lå på hver sin side av Trytetjern. Det var ikke bredere enn at de godt kunde r9pe over til hverandre.

«Bjørnene» kom først frem. Per, patruljeføreren, satte guttene i sving, og så varte det ikke lenge før de satt benket rundt bordet og lot skravla gå og maten smake sig.

Jens, «patruljeasenet», - så ut av vinduet-. «Så søren kommer ikke to av jentene hit I»

De styrtet til vinduet alle seks. Ja så sannelig! Der la nettop prammen til land.

Jens skyndte sig å rette på sveisen foran speilet. Så sprang han på dør.

«Tosken!» sa Alf med eftertrykk. Men han fulgte med de andre ut

Det var Ase og e n til av «rosene». De var så fryktelig lei sig, men tenk d e hadde glemt fyrstikker alle fem, o g nu vild e de s å gjerne låne noen altså

«Vi l å ner ikke bort fyrstikker ,» sa P er g rusomt. «Uff, så vemm e lige dere er!» sa Ase og kastet på nakken

«Men dere kan g odt f å en eske,» fortsatte Per uforstyrrelig.

«Ja da så.»

Med mange takksigelser hopp et de to «rosene» ut i båten igjen. Jens hjalp de m. D e fem andre lo. «J e nter er sig selv like,» ropt e Alf ut til Ase. «Vel er dere «ro ser» ; men n eimen om d e re kan få ros nå -»

Ase svarte ikke, Men hu n rodde fort.

I «Bjørnebo» var Alf f ø r stemann oppe søndag morgen Han var kokk Mens kas se roll e r og kj e l e r sto d over, tok han prammen og rodde ut efter vannli l je r til å ha p å bord e t De vokste i syd e nd e n av vannet, ikke sa langt fra « Ro s eng år d en» som han ved leirb å let hadde døpt nabohy tten «Rosene» var alt oppe , så han. D et r ø k av pipen , og de kom ut o g vinket ti l ham. Han vinket naturligvis igjen, men han sm ilte skjevt. Han hadde snar t en pen buke tt hvite vannliljer i båten. Da fikk han se e n sæ rli g pen en. Han reiste sig i prammen o g b ø ide s ig fremov e r. Men foten gled p å tilje n. Han st upt e fremover og satte i et skrik Hodet slo mot åren. Det blev svart for øinene hans Han m e rket at han lå i vannet og kavet og kavet S å blev alt borte for ham.

Guttene i «Bjørnebo» h ø rte rop e t og sprang ut. Men pikene var fø r s t. To av dem lå alt i vannet, på svøm mot båten . En av dem dukk e t Straks efter hadde de Alf inne på land og bar ham op imot hytten

Da først blev «bjørnene» opmerksom på a t de stod der i bare skjorten. De for inn. Fem minutter efter rodde de på spreng over vannet. De hadde skift med sig til Alf. Bare han ikke - ! Frykten gnaget dem om hjerteroten. Men ingen av dem sa det som de alle tenkte.

De stormet inn i hytten.

«Hvor er han ? Lever han ? »

HAVETS GAVE

Av Regine Normann.

Der lå en syv års gammel jentunge på kne ved vinduet og stirret gjennem et gløtthull hun hadde smeltet med åndedrettet sitt vindusrut e n s is.

Det var moren hun speidet efte r. Hun var gått op i lien for å lete e fter brisk til å lage ju let re av.

M en d e t snedde og snedde og usikkert var det om h un fant noen.

« Rekk mig dri kk e , Magnhild ,» bad far hennes, han l å nedfor av spanskesyken og kunne ikke være til no e n s lags ny tte, hverken plugge grenene fast til stammen , n år moren kom med brisken, eller hjelpe til m e d alt d et ø vrige s om n ø dvendigvis m å tte være undagjort til helgen ringtes inn i mor g en kveld.

J e nt en hentet su ppekoppen i ovnsporten og bar d en bort t il ham. Han tok om den med b egge h e nd e r og drakk begjærlig, og la sig igjen som om han sov .

Hun tok og øs te koppen full av s upp eog satte d en i ovnsporten, o g skyndte sig t ilbake til gløtthullet .

Holdt det nu ikke snart op med å sne fant

mor aldri i verden en eneste enerklunge og så blev det ikke juletre i år Og hun som hadde gledet sig så

Stilt gled hun ned av stolen, stiltret varlig, for ikke å vekke faren, til kornoden, drog frem nederste skuffen og tok op pappesken med all juletrepynten og åpnet lokket.

Der lå det altsammen velforvart: glasskulene, stjerner, glitter og flagg. Og alle de pene papirkurvene hun og moren hadde moret sig med å lage når papa var borte og skolte, og bare de to var hjemme. Han skulde ikke vite om det før han så dem på treet.

Forsiktig bredte hun stasen utover bordplaten og så den over ennu engang. Det kunde være ett eller annet som var i ustand.

Moren kom inn. Hun var rød og het efter turen og stivfrossen rundt skjørtekanten.

«Sover han?» hvisket hun, og skottet bort på den syke.

Magnhild slapp stasen. «Ja han søv,» hvisket hun, «men fant du brisk?»

«Ikke bær dere slik,» sa Åse strengt. «Han er der inne » «Bjørnene» gikk på tå inn i den lille koselige pei sestuen. Der lå Alf på bordet og glippet med øinene mot dem.

« Få vekk jentene,» sa han svakt. Per jaget «rosene» ut. Så hjalp han Alf med å skifte. Villige never gned ham varm igjen, helt til han bad om nåde og påstod at han var like god, bare litt svimmel.

Ute i kjøkenet hadde «rosene» imens dekket et herlig frokostbord. Rykende varm sjokolade stod og ventet. Guttene måtte værsgod sette sig enten de vilde eller ei - skjønt igrunnen vilde de svært gjerne alle sammen; det var bare litt flaut altså .

Åse så på Alf.

«Det var jamen godt du ikke druknet,» sa hun bare.

Alf hostet.

«Ukrutt fo1går ikke så lett, vet du.»

«Kan hende har du nå sett at- at speiderjenter ikke er så dumme likevel, når det kniper?» Alf blev rød.

«Til å være jenter er dere ikke så verst,» sa han.

Og mere var ikke å vente av Alf. Men Per lo.

«Si mig, er vi speiderbrødre eller speidersøstre?» sa han.

«Speidersøsken,» sa Alf tørt.

De lo alle sammen, både «bjørner» og «roser». Men Alf fikk sjokoladen i vrangstrupen.

Erling Hauger.

«Nei, den var aldeles nedsnedd på alle de voksesteder jeg vet om. Jeg var innom N ordset og spurte om de hadde noen klunger å gi bort. Men de som vi hadde stolt på godværet, så de åtte ikke noe å lage tre av de heller.

Magnhild gav sig til å sanke sammen stasen og legge tilbake i esken. Hun klemte munnen tett sammen og stred for ikke å gråte høit, så sorgfull var hun - jul uten juletre, det blev likesom ikke jul det.

Ut på kvelden røk det op med et forferdelig uvær så hele buset stod og skaket og skjalv. Magnhild måtte bli med moren ned til naustet og se efter at båten var forsvarlig bundet, og siden så de efter i fjøs og uthus at hver dør var lukket med lås og slå. Det siste de gjorde var å slå lukene sammen for vinduene på den siden av huset hvor vinden stod på.

Den syke bad dem ikke å være redd, og de klædde av sig og la sig. Men lampen hang og brant.

Klokken viste bortimot to da Magnhild våknet av at et forferdelig vindstøt skaket huset så veggene gav sig. Redd satte hun sig op i sengen; men foreldrene sov og hun vilde ikke vekke dem - allerminst faren, som var så syk av spansken.

Men ikke turde hun legge sig til å sove heller, og så blev hun sittende og se på lampen som hang og gynget.

Og så var det hun foldet hendene og sa det til Gud, både at hun var redd for at vinden skulde blåse huset overende, og at hun hadde vært så lei sig fordi moren ikke kunne finne brisk. Men kunde ikke Gud lage det slik at de fant om ikke mere enn et par dusker, så de fikk

laget istand et ørlite tre. For det blev ikke jul ellers, og han far var så syk.

Det kom ro over henne mens hun - bad , og sikker på at Gud vilde ta var e p å dem og gi henne det hun hadde b e dt om s ovnet hun

Da hun våknet satt far en i se ngen med kaffebrettet foran sig på overdyne n. Han var næsten frisk sa han, og han kund e gje rne stå op og hjelpe til.

Men · moren sa nei Hun h ad d e Magnhild og trengte ikke hjelpen han s.

Da dagen var nådd et stykke op på himmelhvelvet, sprang Magnhild n e d til nau s tet for å se efter båten. Verste stormen hadde gitt sig, men havet gikk hvitt og skumsprøitet st od høiti om fjærens sten.

Hun stanset innved båtsiden i lyv d for vinden, stirret på noe stort, bus tet, g r øn t noe, s om fulgte dragsuget. Der blev det møtt a v næste brytende bølge og slynget langt op i fj æren . Store Gud, var det ikke et grantre. Slikt ett som de hadde på ungdomsforeningen i forfjor I

Hun styrtet nedover den v åte sand, fikk tak i en av grenene og halte og slet t il hun fikk treet flofritt.

Moren ropte til • henne fra tunet og spurte hvad hun halte med, siden hun blev så lenge Og tvers gjennem stormen skrek hun tilbake: «Skynd dig mor og kom hit. Gud har latt havet komme med juletre til mig.»

Moren kom og hjalp henne, og de bar treet inn på kammerset til den syke.

«Det er skyllet overbord fra hurtigruten i natt,» sa han. - Og det kan stå her og pynte stuen vår til det kommer spurning efter det.

«Det,;-er Gud som har sendt det,» sa Magn- .. hild og strøk varlig over det grønne bar.

Regine Normann.

DEN INTERNASJONALE SPEIDERPIKELEIR I GENF 1927

Tysktalende diskusjonsgruppe.

Dundrende regn var det første inntrykk vi nors ke deltagere fikk, da vi ankom til Genf den 6. august.

Vi kom en dag for sent på grunn av togforsinkelse, og gikk således glipp av åpningshøitideligh ete n.

Men så fikk vi også en herlig dag i Berlin og en i Munchen, og flere timers ophold i Lindau, Bregen z, St. Margarethen og Zurich.

Overalt i Tyskland blev vi mottat med den største elskverdighet, ja i Munchen var folk likefrem overstrømmende elskverdige.

På stasjonen i Genf blev vi mottatt av schweiziske speiderpiker og bilt til leiren.

Leiren lå i Pare de l'Ariane, Nasjonernes forbunds park. Den var imponerende stor, med en mengde vakre trær.

Ialt var vi ca. 400 speiderpiker fra 22 nasjoner. Indien hadde en deltager, en vaskeekte hindupike på 18 år, innhyllet i lilla slør, og med en stor diamant i nesen. Hun skulde efter leiren til England på pensjonatskole, og hennes bagage bestod bl. a. av et hoppetaug og munnspill, som hun brukte flittig.

Afrika hadde, foruten 6 egyptiske speiderpiker, selve prinsessen av Liberia som deltager. Hun var negerinne, og optrådte med stor ;verdighet.

Leiren var opdelt i små leire med ca. 30

speiderpiker i hver, og blev ledet av en engelsk eller schweizisk fører.

Norge var i leir sammen med England, Frankrike og et par schweiziske speiderpiker. Hver leir hadde fått navn efter fjellene der. Vår leir hette «Jungfram>, og midt på leirplassen vår hadde vi en fane, hvor «Jungfrau» var avbildet.

Samtalen med de engelske speiderpiker gikk bra, men med de franske gikk det elendig. - Vår skolefransk hjelper således ikke langt.

Hver leir var delt i 4 patruljer, som hver hadde sin opgave, som vi skiftet om hver dag. Patruljene var «camp patrol», «cook patrol», «sanitary patrol», og «wood and water patrol». Vi lærte å koke den underligste mat av verden. En aften hadde vi således stekte poteter og salat, tørt brød og vann, og efterpå noe flytende, som de kalte «de la creme».

Det var den legemlige føde. Den åndelige føde var derimot mere lik den her hjemme. Den var vesentligst for førere, og der var diskusjoner både om seniorspeiderpiker, brownies og religion. En dag kom vi sogar inn på kvinnesaken, men matbjellen avbrøt oss heldigvis i tide.

En dag fikk vi skandinaver til og med foredrag på norsk av hr. generalsekretær Lange i Nasjonernes forbund. Det handlet om Nasjonernes fwbupd$ hi$torie. Dagen efter var vi og så oss

Fortsette$ sid• 14.

om i forbundets arbeidskontorer og øvrige bygninger, og efterpå blev hvert forbunds fører invitert til te der. Vi fikk de deiligste kaker av verden

En dag, det var forresten den siste dag, inviterte vi medlemmene av Nasjonernes forbund til te, og hadde efterpå nasjonaldanser i nasjonaldrakter for dem. De land, som ikke hadde nasjonaldanser, opførte et litet skuespill

Selve Genf så vi også litt av. En dag var alle speiderpikene i det gamle Genf, som ligger høit over den nye del av byen, omgitt av murer. Næst siste dag kunde vi gå ut og «shoppe», som de sa, og da var vi i byen hele dagen.

Badningen foregikk i selve Genfersjøen, og det smakte vidunderlig å komme i det grønne friske vann i den stekende varme. - Ja, stekende varmt var det der nede, og flere aftner hadde vi dundrende tordenvær. En eftermiddag hadde vi en veritabel cyklon.

og store saler. Det e r ikke tvil om at vi frydet oss, når vi løp gjennem kryptene.

Men alt har en ende, og det hadde også denne herlige leir. Siste aften ved leirbålet var vi temmelig melankolske alle sa mmen. Hvert land sang sine sanger, og vi sang o gså en tysk sang «Lorelei». Der var nemlig ingen deltagere fra Tyskland, da der ikke er sp e iderpiker der.Englands leder overrakte den schweiziske chef madmo ise ll e van Muiden en ord en. Finnland overrakte henn e et pra ktfullt teppe, og P o len over r a k t e henne et albu m m e d spei derbilleder. N æste m orgen var v i nede ved p orten og gav våre svenske og finske kamerater en avskje ds s enerade i bare pyjamas. D e sk ulde r eise over Tysklan d ti lbake, mens v1 skulde ove r Frankrik e, for å se P aris. Da vi hadd e sett dem vel avg å rde, var det å pakke våre egne e i e ndeler sammen På stasjonen var den engelske leder mrs Essex Reade møtt frem sammen med den schweiziske chef. Mrs. Essex R eade trakterte oss med plo mmer og sjokolade, idet hun sa: « I love them all in Norway.» Hun fikk også et rungende «Guides hurra» idet toget gled

Vi var alle samlet i markertenterteltet, hvor de engelske speiderpiker hadde demonstrasjon av patruljemøter. Det første vindstot rev en lang flenge i teltet, og regnet strømmet inn. Noen av oss forsøkte å holde den ~gjen, mens andre holdt på stengene og de andre teltveggene. Vi Indisk speiderpike. ut fra stasjonen. som stod ved sprekken fikk da se et syn vi aldri glemmer. Plutselig hever et av _ soveteltene sig, og føres bort, og der står egyptens fører også kallet «Alexandria» i Evas drakt. Hun satte i et hvin, men besinnet sig og flyktet. Men vinden nøiet sig ikke bare med det teltet. De fleste av kjøkkenteltene blev også bortført. Men ingen må tro at vi var redd, nei tvertimot, jo sterkere vindkastene var, desto mere frydet vi oss.

Det var en storartet oplevelse for oss.

Den herligste dagen på turen var utvilsomt, da vi reiste rundt på Genfersjøen. Der var leiet en damper til oss, og vi brukte en hel dag. Det eneste sted vi var på land, var ved slottet «Chilfon». Det er bygget på en klippe i Genfersjøen, og har et utall av krypter, hemmelige ganger

I Paris var vi to d ø gn. Vi bodde i et pensjonat hvor vertinnen var speiderpike, så vi slapp å betale for oss. En engelsk speiderpike, s om bodde der viste oss om i byen, som overtraff enhvers forventnin g. En aften var der fest i pensjonatet, og da måtte vi synge og danse nasjonaldanser for dem.

Fra Paris drog vi til Rotterdam, hvor vi var en dag. Der møtte der frem I o hollandske I speiderpiker som tok sig av oss.

Derfra gikk reisen til Oslo med «Balzac» Vi hadde tre herlige dager ombord og fikk også bese oss i Kristiansand og Tønsberg.

I Oslo skiltes vi så, vi som hadde oplevet så meget sammen, i det håp snart å m øtes i leir igjen.

«Mygg».

''FO XL EASE"

Speiderpikenes hjem og førerskole i England.

I Syd - E ngland, i en h e rli g gammel skog som h eter « Ne w Fore s t», l igge r Foxl e ase . -

I d e nne s kog har d e ga mle normannis k e konge r jage t s itt vilt , s å d e t e r tradisjon over egnen . H e r li g ge r et vidunderlig gammelt hus - bygge for man ge hundre år siden - omgitt av skj ø nne ro se nhave r og g aml e ærverdige trær. Dette hus h a r opig j e nn e m tide n e vært i henden e p å man g e h ø it s t åe nd e e ngelske familier, bl. a. har en onke l av Sir Baden-Powel eid det . - Nu e r det speiderpikene s hj e m. Hvorledes dette gikk til, var næsten som e t eventyr . -

Den s is te s om eide hu s et var en amerikanerinne Hun tilbragte somrene der med sine fire b a rn, som all e var s peidere. -

Hun h e t Mrs Archbold. -

Eft e rhvert som s peiderpikenes antall vokste, følte man e t sterkt behov for et hjem som kunde samle alle speiderpiker fra alle jordens land under ett tak Som man ø n s ket, s å stod det der. Akkurat som i eventyret!

Der kom nemlig bud fra Mrs. Archbold at hun vilde forære sin vakre sommerresidens til hjem for speiderpikene. -

Man tok med glede og stor takk Soveværelse.

Hun er fremst i det

imot et slikt tilbud, og Mrs. Archbold har en usvikelig tro på speidersaken, og hun gir et klart uttrykk for denne sin opfatning i følgende ord: «Mitt store ø nske for alle piker er at de skal vokse op til å bli gode hustruer, gode mødre og gode borgere Jeg tror at dette kan gjennemføres ved speiderpike ne s program, og mitt varmeste håp er den utdannelse speiderpikeførerne får på Foxlease, kan hjelpe oss til å nå dette mål.»Foxlease er altså både hjem og skole for alle dem som ø nsker å lære å bli førere, og hver eneste uke hele året rundt strømmer der inn gjennem de åpne, gjestfrie dører speiderpiker fra alle verdens land for å se, lære, høre og hente styrke og inspirasjon til sin store og vanskelige opgave: å være fører for speiderpiker.Foxlease heter også «prinsesse Mary's skole for speiderpiker». At prinsesse Marys navn er blitt knyttet så fast til skolen, har også sin alvorlige grunn.først og president

britiske speiderpikeforbund. Og hun forstod, at for å drive en slik skole på en effektiv måte, skulde man ha penger. Et godt økonomisk grunnlag fikk skolen på følgende måte.

Dagligstue, Skat/and

Da prinsesse Mary giftet sig med uiscount Lacellas i 1922, og altså nu er Viscountess Lascalles. Samlet alle Maryer i det britiske rike penger for å gi sin avholdte prinsesse en brudegave . Disse penger blev skjenket Foxlea se s om et grunnfond og Foxlease var reddet for alle tider. -

Huset blev innvie t den 2. januar 1922, og siden den dag har der vel neppe vært en tom seng i Fox1ease. En ust an selig strø m av speiderpiker fra alle land har gått ut og inn gjennem de åpne dører, og gjestene er som oftest kommet fra de mest fjerntliggende deler av vår klode . -

I huset finne s :.::o soveværelser og 9 bad eværelser. Utstyret til de forskjellige værelser er gitt av speiderpiker, og hvert grevskap i England har innredet et rum i sin egenartede smak og stil som er typisk for vedkommende grevskap. - Innboet er gave fra fjerne deler av det britiske rike. Ny Zeeland har gitt et vidunderlig skrivebord av tre fra sine egne skoger, mens Kanada har møblert en dagligstue. Australia har gitt en piedestal, og fra India er kommet de herligste tepper. -

Det var en fryd å gå fra rum til rum å se med hvilken fin stilsans alt var satt sammen til et harmonisk hele. -

Ingen nasjon i verden har evne til å skape et hjem som den engelske Vi kjenner alle uttrykket: My home is my castle I

Foruten det store hovedhus som ned gjennem tidene stadig er blitt bygget på - fra omkring I 600 like til vår egen tid finnes der på F oxlease mindre hus og et fortryllende anneks overgrodd

av villvin , og fle r e av di sse e r h el t m ø blert fra Ameri ka. A mer ikanerne har i det h e le t a tt gj o r t ~væ r t meget for d e e ng e ls k e s p eide r p ike r . Til t akk har de kal t et av småh u s e n e « Th e Link» , og et av r u m m e ne e r opkal t efter henne so m h ar g ru n n l a g t s p e id e rpikeb e v ege lse n i Ameri k a Mrs . L o w , o g d et h et er « Th e J u liette Lo w ro o m » M e n er h u sen e o g hv a d d e rti l h ø r e r ut søkt o g v akke r t, så dann er omgiv else r ne e n ver d ig ramm e om d e t h e l e. -

I fru kt o g g r ø n sak e haven s om omg ir hu set, er op ti l 8 gartnere ivrig op t a t t m e d a rb eid et . O g b lan d t a lle de gam le o g s jel dn e t r æ r i s k o g en legge r man særli g m e rke ti l e n m e k tig, s kot s k furu som rake r op av a ll e d e a nd re. D en heter «Skildt vakten» , o g s ies å v æ r e de t e l dste tre i Syd-Eng land

Leirb å l e t hold es i d e m ø rk e , ste mn i ng s f ulle aft e ner under en u må t eli g s tor e k. D er k li n ge r s an g o g t ale på all v erdens tu n ge m å l. Er væ r e t d å rl ig , brukes en herli g ga m m e l l å ve ti l feste r og annen innend ø rs moro. --.1. «

Ski ltvakt en».

ANDERS OG SlrIElilL~ANDERS

Eventyr av Astrid og Olaf Thalberg.

Han hadd e ikke mange kameratene, han og hoppet op ved siden av ham på strandbredAnders. For gården han bodde på, lå h øi t til den fj ells o g lan g t fra folk. Men Anders, han trivdes «Her har du mig, gutt l » sa Speil-Anders. i sko g o g fjell-bekken, den kunde gi moro fra Og nu kom det vel morsomme dager for Anders! morg e n til kveld - blomstene de lyste så fagert For nu hadde han fått en lekekamerat, og det i lie n e - og skog og myr dekket op for ham de en som var noe til kar når det gjaldt å finne deil igs t e bæ r hele sommeren igjennem på løier ! Det var ikke bare det at han kunde S å v ar det en dag at multene lyste mere gjøre alt det Anders gjorde, og akkurat i samme gyln e e n n noen sinne bort over myr ene . Og Anders øieblikk og så likt at Anders måtte knipe sig han l o t s ig lokke fra multetue til multetue, selv i armen for å kjenne om han nu var Anders helt ti l h a n var kommet så langt inn p å vidden og eller ei - nei, Speil-Anders kunde selv finne på fjell e t at han knapt trodde han kunde finne veien streker og løier likeså rapt som noen gutt, ja, hj e m Da steg han op på en liten bergknatt han var mye flinkere enn Anders i så måte. Og for å få uts yn omkring sig. Og visst så han lien når Anders drog hjem for å hjelpe litt til eller m e d far sgå rden langt, langt borte; men like bakom for å legge sig om kvelden, så drog Speil-Anders berg kna tt en så han et forunderlig klart tjern - op igjen i det speilblanke vannet sitt, han. Men aldri hadde Anders sett maken til speilblankt Anders visste hvor han kunde finne ham. Og tjern. Trær og åser, himmel og skyer speilte sig veien til det speilblanke tjernet gjorde han aldri så tydelig at det næsten så ut som om det der lang, dit løp han både tidt og ofte nede i vannet var virkelig, og at den riktige Så var det en søndag at Speil-Anders var så himmelen og skogen bare var et speilbillede. alvorlig og stille at Anders knapt kjente ham Anders måtte helt nedtil vannet for å få se sig 1gJen. «Hvad tenker du på, Speil-Anders?» selv; for h er måtte det vel være bedre å speile spurte han. sig enn i den vesle speilbeten hjemme, tenkte «Å - jeg tenker på så mangt jeg som ser han. Og sannelig - da han fikk se sitt eget så meget I» sa Speil-Anders. «Men ellers så tenbillede dernede i vannet, da var det så livaktig ker jeg just idag på en ung jente som pleier å at han bestemt trodde det måtte være en virkelig hente vann deroppe i Speil-tjernet. Mange, mange gutt som kikket op til ham fra vannet. bøtter vann må hun bære, og alltid så er hun «Kom op til mig så inderlig bedrøvet. Matmoren hennes bruker du, Speil-Anders!» å stå oppe i åsen bakom tjernet og vokte på ropte han for spøk henne, mens hun henter de vannbøttene. Og og vinket til gutten i matmoren hennes er enda en gammel heks. Hun vannet. Og virkelig holder hotell og kaffestue for farende trollfolk trådte ikke speilbil- og troll som gjerne vil komme sammen til en kaffeledet frem av vannet tår og en trollprat. «Trollstua» kaller hun hotel-

Der inne var satt op en svær peis, og lyset seg inn gjennem gamle, lave blyinnfattede ruter. Der finnes også et basseng på Foxlease, hvor man bader og svømmer. - Alt er fullendt. Slik ser hjemmet og skolen for speiderpikene i England ut. · Men vi skal huske på at vi alle er hjertelig velkommen dit - og det burde være enhver speiderpikes mål engang å få opleve Foxlease.

Da jeg forlot dette skjønne sted og skulde dra tilbake til London, hadde jeg følelsen av at jeg hadde fått venner for livet - venner som alltid vilde forstå mig, alltid vilde være villige og beredte til å hjelpe mig, så hjertelige og elskverdige var de små vertinner på Foxlease. -

Kari Aas. Speiderpikechef for Norge.

let sitt og en gammel trollstue er det, rett inni bratte fjellet nordom Speil-tjernet. Og mangen en kobberskilling tjener hun, den fæle heksen, for kaffe kan hun lage så trollene blir rent spretne av den. Men kobberskillingene, dem må den unge jenten vaske og pusse, så de skinner og blinker og glitrer som gull - for gull er heksen som forgjort efter å eie. Men jenten er en prinsesse som heksen har røvet - og jenten hun lenges så sårt hjem.» -

«Tenk at der enda finnes prinsesser som venter på å bli frelst fra hekser og annet trollpakk! Henne vil jeg sannelig frelse!» sa Anders og la ivei mot Speil-tjern og fjellet nordom tjernet.

«La mig få bli med - jeg skal hjelpe dig !» ropte Speil-Anders

«Nei, nei - jeg vil greie det alene!» ropte Anders tilbake, han sprang og han sprang. Men best som det var, horte han det tuslet og puslet bak ham, og da han skulde se, så løp det en s øt liten kattunge der og lekte med kvist og med løv. Men Anders løp videre han. Da hørte han det raslet og ruste i grener og stener bak ham, og da han snudde sig, så han ingen kattunge lenger, men en stor, bister bikje. Og Anders sprang videre så fort han bare kunde Da hørte han det knaket og braket i småskogen rett bak ham - og da han snudde sig, så var det ingen bikje som lop efter ham, men en bjørn så stor og så fæl at Anders tok beneste veien ned gjennem skogen og like hjem.

Og så gikk det mange dager før han turde ta sig tur op i skogen til Speil-tjern og SpeilAnders. Men en dag orket han ikke vente lenger - han drog sig forsiktig op til Speiltjernet. Og det var så stille og vakkert i skogen.

«Er du alt der?» sa Speil-Anders. «Hvordan gikk det så med den prinsessen du skulde frelse?»

«A - det var så mye trollskap i skogen den dagen, jeg fant nok ikke frem til Trollstua, jeg!» sa Anders skamfull.

«Der kan du se, du skulde nok tatt mig med I»

«Ja, vil du, så går vi avsted med det samme!» sa Anders glad.

«Visst vil jeg; men bi litt, jeg skal bare hente trollspeilet mitt I» sa Speil-Anders, og så dukket han rett ned til bunnen av Speil-tjern og hentet op trollspeilet sitt.

«La mig se mig i det I» bad Anders.

«Nei, troll blir folk - men folk blir troll

når de speiler sig i det, så det er vel ikke verdt!» sa Speil-Anders. Så puttet han trollspeilet i lommen, og så drog de ivei rund t vannet til fjellet bakom Speil-tjern. Anders sn udd e sig alt i ett, han, for han syntes nok d et knaket så underlig i skogen. Men hver gang han snu dde sig, så han bare Speil-Anders, for han passet på å holde sig like bak ham, m å vite.

Da de omsider kom fr em til Trollstua, st od solen alt lavt på himmel en.

«Vi får legge o ss litt bak d en store ste nen d e r og vente til det kommer troll, o g kaffeselskapet er vel igang!» sa Speil-Anders. O g An ders, han vilde bare det Sp eil-And ers vilde, d erfor sat te de sig bakom den store stene n . Og best s om de satt, kom det troll ruslend e b åde fra syd og fra nord. Inn i Trollstua drog d e, og sna rt blev de slikt ståk og slik støi, slikt snakk og slikt prek derinne at det halve kunde v ært fjerdeparte n og allikevel mere enn nok.

«Nu tenker jeg det er best je g rusler der inn , » sa Speil-Anders - «og du, And ers, du kan bare stå her utenfor d øren og vente du!» sa han. Så banket han på døren , og så smatt han inn i trollstua. Men d ø ren satte han p å glø tt efter sig, og Anders listet s ig borttil og kikket gjennem dørsprekken.

Derinne satt troll ved troll ved et digert bord, og borte ved gruen stod en fæl heks og kokte kaffe i en diger gryte. Svart og glohet slik kaffen kom fra gryten , slik drakk trollene den, og en liten forskremt jente måtte legge ved und er gryten og ta imot skillingene som trollene langet bort til henne hver gang de hadde tømt en butt kaffe og vilde ha ny forsyning. Og heksen gliste og lo for hver butt som blev tømt - og trollene vrengte med øinene og smattet med tungen, når den glohete kaffe riktig rev dem i halsen.

«Goddag!» sa Speil-Anders, han var blitt stående innenfor døren.

«Hvad er det for småtteri som er ute og går da?» sa et av trollene.

«Husj - ut med sig!» gneldret heksen, akkurat som når en jager en katt.

«Skal det ikke være en liten handel da? jeg har slikt et vakkert speil å selge,» sa SpeilAnders.

«Ut med dig - uti» skrek heksen.

«A, la oss få se litt på den speilen da I» bad en pyntesyk trollkjerring, hun skakket med øinene,

0

ordnet litt på halspynten si n og strøk de strie bustene bakom øresk aftene sine «Er det venheten din du vil se?» ertet et av de sto re trollene, det var nok riktig i godlag. Og så v å get Speil-Anders sig borttil bordet med speilet sitt . D e trev efter det alle trollene, og de sloss om d et så filler og bust føk. Til slutt blev d e li g g ende i m ø lje på gulvet, mens heksen feir rundt omkring dem med kaffeøsen og skjente og skrek. Me n det vesle speilet trillet rett fr e m for føt ten e h en nes og da var det med ett som et under sk j ed d e ! For just id et heksen b øide sig over speil et og f ikk øie på sig selv - just da blev hun så bl id o g så s tille. Hun slapp øse n og så sig for s k re k k e t om. Trollhaugen tok hun r~nt skrekk av o g ven dte sig bort fra d et stygge synet Men s p eil e t d e t trillet litt til og blinke t der det blev ligge nd e - og i det ene blinket så de sig selv, alle t r o lle ne Skamfulle reiste de sig og så nedefte r kl æ rne s ine. Folk var de blitt, men stygt hadd e d e faret med klærne sine, og ilde hadde de tedd s ig , - de t skjønte de nu Men da heksen så at de alle var folk og nu tok til å te sig som folk, s å s ynt es hun synd i dem alle. Hun fant frem den digre pengesekken sin og delte ut pengene så langt de rakk. Jenten fikk også sin del, og hek se n som nu var blitt så snild, så snild, hun visste ikke alt det gode hun sk ulde gjøre henne. «Du må hj e m, du må hj e ml men du har mye å takke den der smågutten for!» sa hun og så sig om efter Speil-Anders. Men vekk var både Speil-Anders og speilet hans - hun fant bare Anders rett utenfor d øren , der han stod og glodde og glante i dørsprekken. Men heksen hun trodde d et var Speil-Anders, hun, og det samme trodde jenten «Bli med mig hjem på slottet l Det er du som har frelst mig!» sa hun Og li te nyttet d et for Anders å si imot For alle sa akkurat det jenten sa. Og heksen viste dem veien like til det kongelige slott.

For e n prinsesse var jenten, det var hun virkelig. Og Anders skulde ha prinsessen og det halve kongeriket, det sa såmen kongen selv.

Men da Anders næste dag red hjem med stort følge for å hente foreldrene, da løp han sig en snartur op til Speil-tjern for å kikke efter SpeilAnders. Jo jo, han var dernede i tjernet og kikket op til ham.

«Men Speil-Anders da, hvorfor gikk du din vei?» spurte Anders.

«Hjalp jeg dig ikke kanskje?» spurte SpeilAnders

«Jo, det skulde jeg mene - det var jo egentlig du som reddet prinsessen! Og om jeg enn er blitt aldri så glad i henne, så skal du ha henne,» sa Anders .

«A nei, min plass er her, den,» sa Speil-Anders; her er jeg satt for å passe på trollspeilet si ikke folk får tak i det For troll blir folk, det så dumen folk blir troll - og troll er det så visst nok av i verden, slik det er l » Og Speil-Anders var ikke til å rokke.

Men titt og ofte tar Anders prinsessen med sig op til Speil-tjern. Da pleier han å nikke med hodet og peke ned på Speil-Anders og si: «Du - dernede ser· du han som ,frelste digl»

Da tar prinsessen ham alltid så kjærlig om halsen, så ser hun på ham, og så ser hun på Speil-Anders, så smiler hun og så sier hun : «Ja, da vet jeg ingen annen råd enn at jeg får takke dere begge to på denne måten!» - For hun tror a t hun spøker, hun- og så kysser hun Anders. Men da ser det livagtig ut s om hun kysser SpeilAnders også. Og såpass må vel Speil- Anders ha til takk l

Eventyrforfatterne Astrid og Olaf Thalberg som alle barn er så glade i, utgir også iår en eventyrbok på N. W. Damm og søns forlag. -Den nye eventyrboken deres heter «Prinsesse Gullstjerne og andre eventyr». Jeg vil ikke på forh ånd fortelle hvad der står i den boken; men at det er eventyr som alle barn i Norges land vil glede sig over å lese, det kan jeg med trygghet si. Ønsk dere boken til jul, og gi den som julepresent til deres beste venner og venninder.Hvis dere ikke vet hvad dere skal gi deres eldste brødre og søstre på juleaften, så kan jeg bare anbefale dere å kjøpe, Dr. philos. Olaf Thalberg: «Lommebok for skoleungdom.» Der får dere rede på en hel del ting som det ellers er vanskelig å få vite noe om.Dette er det beste råd jeg kan gi dere når dere iår skal ut å kjøpe julepresenter.

Kari Aas. Speiderpikechef for N. S. P. F.

lB\ADIEN•IP'OWlEJL

DENGANG BJROWNKJENJE BODDE DlEJR

Oversatt av Kari Ås

Uh - uh. En hyggelig gammel ugle satt oppe på en gren i det blanke måneskinn og utstøtte dette skrik til sig selv.

Den var en varm og myk gammel tingest med store, svære, dype oine som kunde se tvers gjennem morket, og skjønt mange b å de små barn og voksne var svært redd henne, var hun aldeles harml øs, full av godhet var hun, men også full av mord I Og når hun så noe morsomt eller spokefullt, så tutet hun sitt Uh-tut-tu-tu, og hennes tuting blev til en lang gurglende Jatter. -

I et lite hus nær ved levde en fattig mann og hans kone og deres to barn, Hans og Grete.

Og skjønt moren elsket sine barn, fant hun alltid feil på dem fordi de var både dovne og glemsomme og uordentlige. De pleide å springe hujende og skrikende omkring når de lekte, veltet stoler og annet som fantes i stuene, brekke istykker og ødelegge mange ting som lå i deres vei, skitne ut og rive itu sine klær og som oftest gjorde de sig selv noe V(?ndt, slo s:g, eller noe slikt. Så lenge de hadde god tid tenkte de aldri på at de kanskje var til plage for andre.

Da fortalte moren dem hvor meget anderledes det hadde vært der i huset, dengang browniene bodde der.

«Hvad er brownie? » spurte de.

«Brownie,» sa moren, var en liten yndig alv, enten gutt eller pike som kom til huset før noen var oppe og feiet skorstenen og tendte op ild,

pumpet vann op fra brø nn en og fikk fro koste n ferdig. D e n gjorde værelsen e istand , d e n luket i haven , pusset skoene o g gjorde istand b a rn as tø i D e gjorde allslags nyttig arb e id e, men ald ri fik k noen se dem Den smuttet all tid bort for noe n i huse t s tod op , men denn e l ille brownie e ller al v var til s t or velsignelse for all e i huset. Alle var så lykkelige o g huset var lyst og r entSå fikk Hans og Grete så i nde rli g lys t t il å bli brownie, for å lære å bli flin k til å hjelpe far o g mor med alt i _ huset , for far og mor ha dde alltid så meget å hold e p å m ed, og så meget å gjøre med man ge ting.

De bad sin mor for telle dem h vor de sk uld e finne en slik brownie, og hu n sa at det va r best å gå ut i skogen og lete op d e n gamle brun e ugle, for den vi ss te a lt om alvene, o g den kunde s i kkert fortelle d e m hvor de skulde finn e en s li k bro wnie.

Da d et var blit t mørkt om aftenen g ikk de to barn ut i skogen for å lete e f te r d e n bru ne u g le.

Hans var svært kjekk til å begy nn e med, men eftersom veien gikk dyp ere og dyp e r e inn i skogen, og alt var så stille og rart rundt d e m blev han hengende efter og angret på at han had d e begitt sig ut på dette eventyr. -

Men Grete var så ivrig ef t er å finne ut alt om browniene, og selv om hun var litt nervøs, kunde hun ikke tillate s ig selv å snu, og hun gikk kjekt videre og drog sin bror efter sig.

Plutselig hørte de en sakte uling av en ugle mellem trærne. Det l ød så sørgelig, og de stanset et øieblikk og tenkte på å springe hjem igjen, men da tenkte Grete atter på det skulde bli forferdelig morsomt å lære alt om browniene.

Hun vek ikke et skritt, men blev hvor hun stod, og da de igjen hørte uglens tuting - men nu lød den så mild og vennlig som de ellers var vant

til å h ø r e - o g så gikk de forsiktig bort til det tre hvor d e n brune ugle s att . «Fru Ugle, fru Ugle vi e r kommet for å hilse på dig , » hvisk e t Grete «OIH - Uh, jeg er s å glad for det! Klatr op i tr eet, m i n e kj æ re små, og kom og s e tt d e re på gr e n e n he r h os mig » D e gjord e som hun sa , og s a t t e s ig t e tt inn t il henn e s varme, m y k e fj æ r , o g så fo rtal t e d e henne hvad de vilde De sa a t de a lltid b le v plage t til å arbeid e n å r d e hel s t vild e le k e, og de hadde h ø rt om browniene o g ø n ske t så inde riig at en m å t te kom m e og bo i hu se t de res , s å d e s lap p å g jøre alt d e t kjed elige a r b e id e i o g utenfor hu s et som d e i k k e se lv hadd e ly st t il å g j ø r e . « Uh-u-uh, hyl t e u g l e n. S e r d e r e d e n d amm e n d e rn e d e? G å til d e n nord r e s ide a v d e n n å r månen e r k lar , v e nd de r e da t r e gan ge r ru n dt og s i : Snu mig og v e nd mi g o g vis mi g en alv! J e g s å n e d i vannet og så - - o g for å fin ne det s is t e ord i v e r se t m å d e r e s e ned i vannet, og d e r vil d e r e se en brown ie, o g navn e t p å den e r det sis te ord i v e r se t. - -

«Men jeg er da ingen brownie ! » Fru Ugle svarte:» «Nei men du kan bli en hvis du vil prøve på det I Du er en sterk og flink liten pike, du kan feie gulvet, du er flink nok til å legge i ovnene, du kan sikkert fylle en gryte eller en kjele med vann og få den til å koke. Du kan sikkert også gjøre rent og oi:dne op i værelset ditt og lage frokost, du kan rede op sengen din, pusse stø vlene dine, og holde dine klær iorden. Du kunde sikkert gjøre alle disse ting før dine foreldre var oppe om morgenen, og når de da kom ned fra sitt soveværelse, vilde de straks tro at alvene hadde været der og arbeidet i huset.

På denne måte er brownier s må mennesker som lever i hus e ne og som utfører gode og [nyttige ting der.

Der finnes også små skapninger i husene som bare er uskikkelige og disse kaller vi for: Trollunger. Disse er små onde skapninger. For de er slike at når de v.oksne vil ha det rolig, fordi de enten skal lese eller skrive, eller fordi de føler s ig s yke og trette, så begynner disse trollene å hyle og skrike og brøle og bråke. - Da månen kom op, gikk Grete til vannet og snudde sig selv 3 ganger rundt og sa verset s om uglen hadde lært henn e, så stirret hun ned i vannet, men hun så intet annet enn sitt eget billede

lig rundt omkring i huset, så menneskene må komme og rydde op efter dem.

Dessuten er de dovne skapninger, og dere forstår at de er forskjellig fra browniene.

Når huset er rent og ordentlig, så kommer de og gjør det uryddig, og så lager de stygge flekker overalt med sine skidne sko, brekker istykker stoler og gjør alt så uordentSå sprang hun tilbake til uglen og s a at hun bare hadde sett sitt eget lille fjes speile sig i vannet, og at hun virke lig hadde håpet å finne en brownie som kunde hjelpe henne i huset. Uglen spurte henne: «Kunde du virkelig ikke se noen hvis navn kunde passe inn i rytmen av vers et?» «Nei ingen !»

Fru Ugle spurte: «Hvem så du i vannet?» Grete svarte: «Ingen uten mig selv l »

«Syns du ikke at mig selv passer inn i rytmen?» Og Grete tenkte på det, og så fant hun ut at det passet egentlig svært godt.

«Snu mig og vend mig og vis mig en alv. Jeg så ned i vannet og så mig selv» l

Men brownier er ikke virkelige feer eller alver; de er simpelthen ganske almindelige gutter eller piker som bor i husene og som gjør sig selv til brownier, som kommer sig op i god tid om morgenen for å gjøre noe godt og hyggelig mot dem som er hjemme.

Brownier og speiderpiker gjør sitt arbeide stille og rolig uten å ønske takk og belønning for det gode de gjør. De gjør det fordi det er deres plikt mot mor og far.

Brow n i en es m ott o : « Lån en hå'nd »

GRÅSPURVEN

Med tillatelse efter «Fuglebok e n» au Sophu s A r s.

Begynner v i å lenges for tidlig efter våren, fører det bare til skuffelser. Dette har j eg sagt mig selv så mangen gang, men til ingen nytte. Jeg går der og spør: Blir det aldri vår? Et utidig spørsmål - januar var jo ennu ikke til ende. Så gikk der en ukes tid. Natten hadde vært bitterlig kold, det kunde jeg se på vinduene. De spådde såvisst ikke vår. Men det gjorde solen. Det led ut på dagen nei så sannelig drypper det ikke av taket I De kom, disse dråper , som helsebot for min såre lengsel.

Det skulde ikke bli bare med dette tegn !

Like ved min bolig står der en busk med mange grener, inne i en -:-- jeg kan ikke kalle det have, bare en inngjerdet plass foran en smie. I og for sig helt uanseelig den busken, men blandt nabolagets spurver er den, den og ingen annen, kommet til heder og verdighet Her er hver vår samlingsplassen. Så også den dagen her tales om Hver eneste gren var pakkende full. Og slik stai de holt! I kaffeslaberaser skal det ikke gå helt tyst for sig, men hvor munnrappe de er de skjønne, måle s ig med spurvene kan de iklce. De pjat~et og pep, kvidret og skrek, snakket i munnen på hverandre, hvisket og tisket. Om hvad? Jeg skal ikke si det med visshet, men jeg tror det var noget i retning av frieri, og andre intime

familieanliggender , d e m j e g i kke v il bl an d e m ig op i. Kanskje var d et lit t s lad d e r også i d e nn e forsamlin g

Jeg sa de holdt stø i O m de v isste jeg t a lte om den k onser ten p å s lik h å n en d e v is, vi ld e d e bli ytters t fornærm e t For konse r t var de t, me d egen dir igen t sogar : j e g så h a m hoppe fra gre n t il g r e n , k v idrende m e d senke d e v i nger. O g s om taktst okk b r ukt e ha n stjerten, den han satte end e i været !

Stø i elle r ikke - ett e r si kkert: en sol skinnsdag i feb ru ar har en foru nde rlig evne t il å få li tt poes i sel v u t av den ar g este t ø rrpi n n e, av den s ur este tverrdriver. Ja endog grås purven , d en gategutten , den m es t pros aiske spissbo rge r som setter sin fot p å Oslo gat e r, s e lv h a n bl ir li keso m litt poetisk!

Som de satt d e r i bus ke n d en d age n , va r det vissel i g e n tarv e lig mu si kk d e op va r tet me d U te n vellyd Og dog : Uvilk å r lig kom jeg ti l å tenke p å rislende bekker , p å brist e nd e kno p p e r , p å blåveis , på lerkes an g. Spurv e n e sa n g p å s in vi s, efter fattig evne , de jublet : Nu blir d e t v å r!

Kanskje kan de av og til føle sig uoplagt eller trette, og kanskje vil de heller leke ute, men da må de bare huske på at det er deres plikt, og plikt går forut for alt annet.

Da nu Hans og Grete hadde h ø rt denne historie av fru Ugle, så stod de tidlig op næste morgen før noen annen var oppe.

De laget frokost istand til sin far og mor, de ordnet og stelte, og så gikk de stille tilbake til sitt værelse igjen. Da mor og far kom ned blev

de så forbauset ove r å finn e at alt v ar så ord e nt li g og pent, at de trodde at de sni lde alve n e hadd e v æ rt d e r Dag efter dag hj a lp de far og m or , og de blev meget gladere og lykkeligere enn de noensine hadde vært f ø r, ford i de gjorde sin plikt som brownier, og ikke var trollet e og kjedelige, som trollungene.

D e t varte l enge f ø r foreldrene opdaget a t det var deres egne barn som hadde hjulpet dem så. -

I(J ÆRE SPEIDERPIKER

Jeg er viss på at den hilsen som verdensc hefen for speiderpikene Lady Baden-Powell har s endt dere til deres første julehefte, vil glede dere meget. Og når jeg dessuten forteller dere at hun har sendt oss denne hilsen uten at vi har bedt henne om det, og at den kom til Norge fra England dagen efter at vi hadde bestemt oss for å utgi vårt første julehefte, så kan dere forstå at vi følte det som om hun hadde gjettet vårt innerste og hemmeligste ønske.

Hun har gjort dette for å glede oss. -

Her ligger et av kjernepunktene i speideropdragelsen, og her kan vi

lære meget av Lady Baden-Powell. Hver dag skal vi jo øve oss i «å glede» ved vår bekjente «gode tørn» (good turn) Er vi av de minste, blir det først og fremst våre aller nærmeste vi kan forsøke å glede hver dag.

«Hvad du evner, kast av, i de nærmeste krav,» sier vår store dikter Bjørnstjerne Bjørnson. Men efterhvert

som vi blir større, får vi forpliktelser i en stadig videre krets. For vi skal da forsøke å tenke på våre speidersøstre på hele den vide jord, med sympati og forståelse, uansett nasjonalitet, rase eller religion.

Ingen kan vite hvor skjebnen vil at dere skal ha deres arbeide, på hvilken del av kloden dere får opgaver å løse, og da er det av stor verdi for dere å vite at dere treffer speidersøstre og speiderbrødre overalt i verden. Denne tanke gir oss en følelse av trygghet og ro. La oss derfor arbeide trøstig videre med vår speidergjerning. Husk der er tusener av piker og gutter rundt den vide jord som arbeider med de samme opgaver og mot de samme mål.Jeg ønsker dere alle, store og små, en god jul, og jeg ønsker især at det nye arbeidsår må hjelpe dere et stykke fremover på den vei dere som speiderpiker har valgt å gå: Arbeidets, gledens og lykkens vei.

Deres Kari Aas. Landschef.

E/ferJuL

qz}cz /oz·sfe ke i par.hen oaz· ,,<::1Jl/c7w ;:111/ eb.-e'·. qz}ef Æmn ji·a &ækemark en bleo såre shJ011f d sel qzjeu 5Løz-s/c aa de,n a/fe har bud fil dig og. miq.. &oui i hin /01·5fe p,leuaff sd vi5fc de11 oss Dei

c!iiom i d en g.arnle sage hin /oz·5fe ,/ILfenaff o/e o h ez · O[J [Jl"cl / /.{::/25 [/l.'C/1('/' 111.ed 5ijez-nez· s11111h.f /Je ,gaf1. qj}en vei sorn vi DRaf o c111dr r i def-fe nye åz · , og /geipe glad /2vez·a11r/rc, sd vez·den nl/ sldÆÆ. ft fr (9g nåz· fi/ uæ5fe j.11/e/esf med stjerner S7nl/Ækef feff en va.hÆer gz·Cllz i paz·ken s/.dz , bliz· soarf: ,, 9"/ffad oez-ed/.l" .;/5. 9'7Ziclic/eL

@ Nikola i Olsens bokt rykkeri CS3) Oslo @