Sosialistisk framtid nr 3 2012

sosialistisk Framtid 03/2012 LĂ˜SSALG - KR. 30,-

Fred og forsvarspolitikk Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

1

For en ny norsk sikkerhetspolitisk doktrine basert på fred og anti-imperialisme Det er tid for å stille spørsmålet om den rådende sikkerhetspolitiske doktrinen og den praktiske utførelse av den er i samsvar med det norske folks interesser. Den overordnede tanke synes å være å følge USA gjennom NATO-ledede operasjoner. Den sittende regjering søker i tillegg legitimitet i det såkalte "FN-sporet". Doktrinen er lojalitet overfor USA og de øvrige vestmaktene for å sikre gjensidig bistand dersom behovet skulle oppstå. De store geopolitiske og sosiale endringene i kjølvannet av Sovjetunionens fall har ikke i det vesentlige endret den norske sikkerhetspolitikken. Spørsmålet er, hvorfor er doktrinen den samme, sjøl etter omfattende endringer i trusselbildet?

Siden norsk sikkerhetspolitikk legges nært opp til USAs må det være relevant å spørre om hva formålet er med USAs globale militære ambisjoner? Ved å følge sporene, kan vi se at involveringen og intervensjonene skjer der USA har økonomiske interesser eller interesser i å kontrollere strategiske pass og sjøveier. I denne strategien inngår svekkelse av motkrefter, og særlig av større stater som hindrer økonomisk og militær ekspansjon. Historisk har Russland med sine enorme områder og ressurser, vært omfattet med særlig interesse og militær aggresjon fra imperialistiske makter. Kina med sin produktivkraft og finansielle styrke har naturlig nok i dag en helt spesiell plass i dette bildet. I en innsirkling av Russland og Kina, er stater med strategisk beliggenhet i Midtøsten, Asia og Sør-Kina havet, sentrale områder for USA å få kontroll over. De gamle imperialistmaktene, USA, Frankrike og Storbritannia øker sin militære aktivitet i områder med stor sosial uro, for i kaoset å gripe mulighetene som gir seg, for på nytt å skaffe seg kontroll over råvarer, særlig energikilder, og nye militære støt-

tepunkter. Imperialisme i nedgangstid kan være en farlig forteelse, den kan søke til militære løsninger. Økonomiske kriser har tidligere bestemt tidspunktet for utløsning av storkriger.

Men hva er det norske folks sikkerhetspolitiske interesser? En norsk sikkerhetspolitisk doktrine burde ta utgangspunkt i det norske folks interesser i avmilitarisering og stabilisering i Nord-områdene, hvor Norge forvalter en betydelig andel av verdens energi- og matressurser.

Militarisering og ustabilitet i andre områder som følge av kamp om tilgang på energiressurser kan i siste innstans virke negativt på stabiliteten i våre egne områder. Hvorfor deltar da Norge i imperialistmaktenes røvertokter i andre deler av verden, røvertokter med det åpenbare formål å sikre sine egne stater og selskaper tilgang på naturressurser?

Er ikke det å undergrave det folkerettslige prinsippet om nasjonenes sjølbestemmelse, et prinsipp nødvendig for internasjonalt å legitimere Norges overhøyhet over store havområder? Ja, hvorfor deltar Norge, som energiproduserende stat, i energikonsumerende stormakters intervensjoner i energiproduserende stater? Det absurde kommer ennå klarere fram når det ses i lys av at de to imperialistiske verdenskrigene i forrige århundre har sin årsak i militære angrep for å få tilgang på naturressurser. Istedet kreves en ny sikkerhetspolitisk doktrine og praksis, basert på avspenning, anti-imperialisme og fornuftig ressursforvaltning hvor Norge tar ansvar for den betydning naturgrunnlaget har for verdens befolking.

Redaksjonen

Fra folkeforsvar til krigspolitikk av Hedda Bryn Langemyr s. 4 Et forsvar for vår tid av Torbjørn Bongo s. 7 NATO øker trusselen mot Norge av Arnljot Ask s. 9 F35: Et vanvittig kampflykjøp av Barbara Gentikow s. 11 Starten på et nordisk fredssamarbeid av Magnus Dahler Norling s. 14 Norsk våpeneksport av Aleksander Harang s. 15 Irak: USAs kontroll tar en ny form av Mathias Cederholm s. 17 Opprøret i Syria - en propagandakrig av Elisabeth Reerhorst s. 20 Syria - Ein appell for ei politisk Løysing s. 24 Jihadist-elementet i Syria og kva det inneber av Paul Rogers s. 25 Oppsiktsvekkjande informasjon om Syria frå Robert Mood s. 27 Den dialektiske materialismen forhold til metafysikk av Eystein Kleven s. 28 Massemorderen som kom inn fra ingentin - Bokomtale av Aslak Storaker s. 31 Anvisningen av Jan Wilsberg s. 33 Dikt s. 34 Sosialistisk

framtid Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no ISSN: 1503-6537 Opplag: 700 Trykk: A2G Grafisk AS. Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S.

2

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter.

Hvis ikke annet oppgis er bilder hentet fra Wikipedia eller Flickr.

Redaksjon: Marcos Amano, Henrik Carlsen, Oscar Dybedahl, Kenneth Olsen og Aslak Storaker.

Redaktør: Aslak Storaker.

Layout og forside: Henrik Carlsen og Alsak Storaker Baksidefoto: Marianne Lerfald Redaksjonen avsluttet: 12.04.2012

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Utgis med støtte fra

GLIMT FRÅ VERDA

”Revolusjonen vår har blitt stolen frå oss av menneske som har sin eigen dagsorden. Eg er i mot regimet, men eg er også i mot dei væpna opprørarane. Vi kjempar mot to regime og to armear no” Syrisk opposisjonsaktivist i Damaskus til Christian Science Monitor.

Argentina nasjonaliserer spansk oljeselskap Presidenten i Argentina, Cristina Fernándes de Kirchner, presenterte i mai månad eit lovforslag for kongressen i Buenos Aires der ho føreslår gjennasjonalisering av oljeselskapet YPF. Dette vart seldt til den spanske oljegiganten Repsol under president Carlos Menem, elles mest kjend for ei rekke korrupsjonsskandalar.

Fernándes de Kirchner ønskjer no at staten skal eige 51% av YPF. I følgje Financial Times er nasjonaliseringa av YPF den største overtakinga sidan Russland tok over Yukos i år 2000.

Klassekampen Ottast husleigeprisane Den nye presidenten i Frankrike, François Hollande, har innført regulering av husleigeprisar. Lova forbyr eit stort antal huseigarar å setje opp husleiga når ein leigekontakt skal fornyast. Lova skal bremse prisauken og stoppe dei som har misbrukt stillinga si i krisetider, i følgje den franske regjeringa. Reguleringane lener seg på ei lov om husleige frå 1989, som opnar for at staten kan regulere leigeprisane i eit geografisk område dersom prisnivået og prisutviklinga er ”unormalt” høg. Reguleringane gjeld 38 byar og tettbygde støk, der kring 40 prosent av folket bur. Dette vil gjelde til ei ny bustadlov skal leggjast fram i 2013, skriv franske Le Huffington Post. Hollande lovar også å byggje 500.000 nye bustader kvart år for å få utleigeprisane ned.

Dagsavisen Bustadbygging i Venezuela Mange arbeidarar i Venezuela har hatt to alternativ når det gjeld å skaffe seg ein heim.

Anten, sjå at storparten av løna forsvinn til dyre leiger, eller byggje sjølv svart utan elektrisitet, rennande vatn og avløp. 7. mai 2011 starta regjeringa i Venezuela ein landsomfattande kampanje der alle som ville kunne melde seg for å få ein heim. Når prosessen vart avslutta, 15. oktober 2011, hadde 526 409 familier meldt seg for å få ein ny heim. Og i midten av mai 2012 var ein oppe i 202 042 nybygde heimar. Prisen er relatert til inntekta samt minimumsløna i landet, og dette skal nedbetalast på 25 år. Lånet

kjem frå statlege bankar eller føretak som vert kontrollerte av regjeringa. Alt er kraftig subsidiert. Familier som har lågare inntekt enn minimumsløna får 100 prosent av lånet dekka av staten, det vil seie at dei får det nye husværet heilt gratis. Bustadsatsinga har blitt ein viktig motor i den økonomiske utviklinga. Auken i BNP i Venezuela for det første kvartalet i 2012 var 5,6 prosent.

Proletären Arabisk venstreside vil ha fredeleg løysing i Syria Medan somme på den arabiske venstresida held fram med å støtte regimet i Syria på grunn av styret sin kamp mot Israel og ”motstand mot imperialismen”, gjev andre si udelte støtte til ”dei revolusjonære” opprørarane og deira forsvar av menneskerettane. Men majoriteten av venstrekreftene i den arabiske verda er prega av ein varsam distanse til det syriske opprøret. Dei fordømmer framfor alt militariseringa av opprøret, som berre tener dei radikale islamistane og dei utanlandske krigarane som strøymer inn i Syria. Dei peikar deretter på tendensen til å gjere opprøret til ein konflikt mellom trusretningar, og åtvarer mot faren for ein endelaus borgarkrig med dei kristne og alawittane mot den sunnimuslimske majoriteten, som har blitt radikalisert av regimet si undertrykking. Og ikkje minst er dei urolege for dei regionale og globale styrkeforholda, Iran og Syria mot Golfmonarkia, Russland og Kina mot USA. Redsla for eit maktvakuum og eit Syria etter Assad som både har forsona seg med USA og alliert seg med Golf-landa, i tillegg til islamismen sin framgang etter den arabiske våren, gjer at storparten av dei arabiske venstrepartia går inn for reformer og gradvis overgang til demokrati. Dei meiner at konflikten i Syria må løysast politisk, og ikkje militært.

Le Monde Diplomatique Peru lanserer fond i kampen mot feilernæring hos barn

år for å føre kamp mot feilernæring hos barn i landet. Presidenten sa at pengane vil komme frå sentralregjeringa og frå regionale styremakter i landet. Fondet vil bli brukt i eit omfattande omsorgsprogram for barn og gravide eller ammande mødre. Pengane vil også bli nytta til vaksinar, sosiale program og anna. ”Det vi ønskjer å gjere er å avskaffe feilernæringa. Som regjering kjem vi til å kjempe så hardt vi kan for å utrydde feilernæringa”, sa Humala frå San Martin-regionen i det nordlege Peru. Humala sa vidare at regjeringa sitt mål er å redusere feilernæringa til 10 prosent i 2016, mot 23 prosent i 2010.

BERNAMA-NNN-ANDINA Britiske soldatar inne i Syria Nærare 200 britiske elitesoldatar opererer inne i eller på grensene til Syria, i følgje den britiske avisa Daily Star. Desse arbeider saman med amerikanske, franske og tyrkiske troppar og MI6- og CIA-agentar som òg held seg inne i Syria. Det offisielle oppdraget deira er å overvake dei syriske masseøydeleggjingsvåpna, men óg å gje støtte til syriske opprørarar og flyktningar.

Daily Star Bolivia nasjonaliserer naturressursar Evo Morales si sosialistiske regjering i Bolivia kunngjorde 10. juni i år at ho vil nasjonalisere Colquiri, ein filial av det sveitsiske gruveselskapet Glencore. Avgjersla skal ha blitt teken etter konsultasjonar med fagorganisasjonar i gruvesektoren. Det er likevel uklart når avgjersla vil bli effektuert. ”Sidan han kom til makta, har presidenten i Bolivia nasjonalisert ei rekke selskap i ulike sektorar, som naturgass, elektrisitet, telekommunikasjon, gruvedrift og sement”, melder nyhendebyrået EFE. Selskapet Glencore driv mellom anna med utvinning av sink og tinn i Bolivia. Evo Morales uttalte nyleg at staten bør ta kontroll over alle naturressursar.

EFE / SF

Presidenten i Peru, Ollanta Humala, har varsla at det vil bli etablert eit fond på meir enn 2.7 soles (1.03 milliardar i amerikanske dollar) per

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

3

Fra folkeforsvar til krigspolitikk Av Hedda Bryn Langemyr leder for Norges Fredsråd Hvordan har nordmenns holdninger til krigog fredsspørsmål endret seg i tiden siden 2. verdenskrig? I etterkrigstida hadde vi langt flere soldater, men vi kriger mer nå. Er aksepten for bruk av militærmakt større nå enn den var før?

Norges Fredsråd ble opprettet dagen etter FN i 1945 og har siden fungert som et paraplyorgan for størsteparten av norsk fredsbevegelse. I tiden hvor 2.verdenskrig lå veldig friskt i minnet var alle enige om at grunnlaget for fredsarbeidet skulle være å forhindre at noe liknende noensinne skulle skje igjen. Det var bred enighet om å arbeide for et sterkt FN som skulle fungere som overnasjonalt styringsorgan for å sikre verdensfreden. Har Norges holdninger til krig forandret seg siden den gang? Svaret er et udiskutabelt JA! Utviklingen har likevel ikke skjedd uten motsetninger. I tiårene etter 2. verdenskrig hadde Norge mange flere soldater enn i dag. Samtidig er norske soldater nå mer involvert i krigshandlinger enn noensinne.

NATO og FN før og nå Etter 2.verdenskrig var Norges forsvar defensivt innretta. Vi var aller mest opptatt av å unngå krig og spesielt en ny krig på vår jord.

Samtidig lå den bipolare maktstrukturen mellom USA og Sovjet og ulmet på en slik måte at Norge stadig følte seg truet som Sovjets nære nabo. Store ressurser ble lagt inn for å styrke det territoriale forsvaret, for å styrke folkeforsvaret. Den allmenne verneplikten sto høyt i kurs, og det var veldig vanskelig å unnslippe førstegangstjenesten. Heimevernet ble styrket og mange av de sivile oppgavene ble lagt under militær kontroll.

I 1949 ble NATO opprettet som en forsvarsallianse mellom USA og vesteuropeiske land primært rettet mot Sovjetunionen. Med strategisk beliggenhet og direkte grense til Sovjetunionen ble NATO-medlemskapet hovedstrategien for å sikre det tidligere nøytrale Norges uavhengighet mot den militære supermakten i øst. Dette ble forsterket da Warszawapakten trådte i kraft i 1955 og vedvarte under den kalde krigen. Situasjonen mellom USA og Sovjetunionen var ytterligere tilspisset, atomtrusse-

4

len høyst levende og vårt nære forhold til USA, samt at vi ga dem tillatelse til å opprette baser på vår jord, bidro bare til å forsterke dette trusselbildet. Voldsviljen var derfor større i det norske folk da, og holdningene mellom politikerne og folk flest på dette området var ganske samstemt. Det er klart vi måtte bruke de nødvendige midlene vi hadde til rådighet Fra å være et for å forsvare oss.

forhold til NATO. Samtidig var det et skudd i baugen for FN som nok engang hadde vist seg ute av stand til å komme til enighet om en resolusjon. Det har jo vært et problem lenge at de fem landene som sitter som faste medlemmer av sikkerhetsrådet legger ned veto avhengig av hvilken side de støtter i ulike konflikter.

Siste eksempelet på det var Russland og Kina la forsvar som når ned veto i en forhandlingeksisterte for å forsvare oss srunde om sanksjoner mot for et par måneder selv og vårt territorium har Syria siden.

Men så falt Berlinmuren i 1989 og den kalde krigen tok slutt, forsvaret nå blitt et redskap Sovjetunionen gikk Norges nye forsvarspolii norsk alliansepolitikk. i oppløsning, Wartikk-fra forsvar til angrep szawapakten forsvant og verden så med ett De siste 15 årene har Norgganske annerledes ut. Norge var ikke under es forsvar vært mye tettere knyttet til NATO nevneverdig trussel lenger. Men den globale enn til FN. Dette ser vi også tydelig i utviklinhusfreden var langt utenfor rekkevidde. Store gen av vårt eget forsvar. Fra å være et forsvar deler av 1990-tallet bar preg av den eksplosive som eksisterte for å forsvare oss selv og vårt situasjonen i tidligere Jugoslavia. Samtidig territorium har forsvaret nå blitt et redskap i var vi i 1994 vitne til det største folkemordet norsk alliansepolitikk. Vi deltok i Kosovo i i moderne tid, nemlig i Rwanda. Mot slutten 1999, i Afghanistan fra 2001,i Irak i 2003 og av 1990-tallet kom selvransakelsen. Vi skulle senest nå i Libya i 2011. Forsvaret er langt minha intervenert før i det tidligere Jugoslavia dre enn det var før, og mer profesjonalisert. og i Rwanda sto FN fullstendig hjelpeløse og Det er ikke lenger et bredt invasjonsforsvar. Vi handlingslammet. FN var svekket og det ble kaller det et profesjonalisert innsatsforsvar. Og avlagt løfter om at dette aldri kunne skje igjen. ettersom vi ikke er under noen militær trusFrem til nå hadde det internasjonale samfun- sel er dette en innsats som rettes utover. Stadig net hatt stor respekt for suverenitetsprinsip- mer av forsvarets ressurser brukes nå til milpet og i liten grad involvert seg i grusomheter itære formål utenfor våre landegrenser. Samsom skjedde innad i land, såkalte intrastatlige tidig ser vi enorme investeringer som vil knykriger. Men et sted måtte grensa gå, og således tte oss enda tettere til dette, og jeg snakker da kom begrepskonstruksjonen “humanitær in- spesielt om avtalen om kjøp av 56 Joint Strike tervensjon”. Dette skulle gi oss rett til å gripe Fighter-jagerfly som vil binde oss til NATO og inn i land hvor styresmaktene bedrev systema- USA i uoverskuelig fremtid. Dette kalles plug tiske overgrep mot egen befolkning. and play. NATO har standardiserte systemer for sine medlemmer som binder medlemmene Da Milosevic trappet opp militærinnsatsen til spesifikke kjøp og anskaffelser og styrker og mot Kosovos geriljahær KLA i 1998 ble dette profesjonaliserer operasjonene og samholdet i derfor en sak for sikkerhetsrådet i FN. Men NATO. Dette bidrar også til at NATO ofte foreRussland og Kina la ned veto mot angrep og trekkes av medlemmene fremfor FN, fordi FN således tok NATO makten, gikk utover sitt har ulike, uoversiktlige og kaotiske innretninmandat som forsvarsallianse og gjennomførte ger i sine operasjoner. den første av operasjonene vi i dag kaller «out of area». NATO var ikke lenger en forsvarsal- Hvorfor er så Norge så aktiv i disse angrepskrilianse, men like mye en angrepsallianse. Dette gene? Hvorfor er vi så tett knyttet til NATO nå symboliserer et hamskifte, den største overgan- når maktstrukturene er så endret? Og hvorfor gen i forståelsen av vårt eget forsvar og av vårt reagerer ikke det norske folk sterkere på dette?

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

Jeg tror det primært er fire årsaker til dette: 1) Bruken av retorikk, 2) kollektiv dårlig samvittighet, 3) omleggingen av forsvaret, 4) politisk argumentasjon.

1. Bruken av retorikk Etter 2.verdenskrig var krig forbundet med noe forferdelig og grusomt. En samfunnstilstand vi på død og liv ville unngå. Vi hadde erfaringene tett på kroppen og visste hva det innebar. Siden har språket for dette endret seg, retorikken har endret seg. Med den kalde krigens slutt og når atomtrusselen forsvant kunne vi løfte blikket. Vi snakket idealistisk om humanitære intervensjoner, vi snakket om ansvaret for å beskytte (FNs Responsibility to Protect-doktrine fra 2005). Doktrinen som ble lagt til grunn for angrepet på Libya.

selvfølgelig aksepten. Målet helliger middelet.

Vi ser også tilløp til veldig mye krigsretorikk i dagligtale som bidrar til å trivialisere den neg- 2. Kollektiv dårlig samvittighet ative verdien krig er. Et eksempel kan hentes fra sporten: «Storhamar ligger an til å deto- Etter folkemordet i Rwanda og krigen i Bosnere en bombe i cupen» meldte TV 2 sporten nia var det unison enighet om at verdenssamandag 7. mars. Ti minutter senere forkynnes mfunnet hadde et ansvar for at noe slikt aldri tiltalen mot en av tidenes verste drapsmenn. skulle skje igjen. Se så jævlig det gikk da vi ikke grep inn. Det Han detonerte faktisk en synes som om dette bombe. Sportsinnslaget Hvorfor er vi så tett knyttet har satt standarden framstår som absurd i sin for senere interventil NATO nå når maktsammenheng. sjonspolitikk.

Når strukturene er så endret? man tar avgjørelGjør denne eksponeringen oss mindre følsomme Og hvorfor reagerer ikke det ser om hvorvidt man skal gripe inn er det for disse begrepene når norske folk sterkere på dette? bildene av barn som vi hører dem i sammenble halshugga av mahenger hvor de er beskrivcheter i Rwanda og ende for virkeligheten?

Blir det vanskeligere å ta inn over seg alvoret massegraver med unge gutter i Srebrenica som når vi hører de samme ordene og frasene både driver frem handlekraften vår. Vi så hva som i reportasjer fra norsk ishockey og i saker hvor skjedde når vi ikke gjorde noe, så det er best vi gjør noe nå. Jo før, jo heller. Tross alt bedre det er snakk om død og store lidelser? å angre på noe man har gjort enn det man ikke Hensikten med enhver krig er fred, uttalte gjorde!

Augustin allerede på 400-tallet. Hensikten med en krig har altså blitt å sikre freden, sikre menneskers liv, beskytte dem fra noe som er enda verre. Hvis man tror på det og tror på at det er grunnlaget for at Norge stadig går inn i nye kriger, at det er for å gjøre noe edelt og bra, fordi vi bryr oss om de svakerestilte, øker

Dette kan vi imidlertid ikke bevise. Vi kan ikke ta opplevelsene fra Srebrenica og Rwanda og ut fra det diktere hvordan ting hadde blitt i Afghanistan, Irak eller Libya hvis vi ikke hadde intervenert. Men vi ser hvilke konsekvenser krigene har hatt i disse landene, og det er sterkt

urovekkende. Skyt først, spør senere har heller ikke vist seg som noen god strategi, i hvert fall ikke hvis vi skal tro Augustin. For ingen av disse krigene har ført freden med seg! Norge har nå vært i Afghanistan i 10 år. Tilliten mellom lokalbefolkningen og ISAF-styrkene er fundamentalt tynnslitt og det er ingen tegn på at dette vil bedre seg med det første. Til og med Karzai vil nå ha alle ut i 2013. Libya holdes sammen av et lappeteppe av militsgrupper i konflikt og forhandlinger med overgangsrådet. De tidligere revolusjonsheltene har blitt de mest fryktede i landet. I Irak brer volden fremdeles om seg og situasjonen er langt fra stabil.

3. Omleggingen av Forsvaret Som tidligere nevnt har Forsvaret gått fra å være tallrikt på mannskap og materiell men samtidig strengt defensivt til å bli et forsvar som i stor grad brukes til aktiv krigføring i andre land og som virkemiddel i norsk NATOpolitikk. Store ressurser brukes på Norges deltakelse i internasjonale operasjoner og da primært i Afghanistan. Dette er en omfattende omstilling av det norske forsvaret som har vart gjennom hele 2000-tallet, men som ikke har vært gjenstand for den store debatten.

Fokuset på internasjonale operasjoner har tatt noe av fokuset bort fra tanken om folkeforsvaret, tanken om styrka sivilt beredskap og at forsvaret primært eksisterer for å forsvare oss

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

5

På samme måte som forsvaret av og til føler seg brukt av politikerne til å utføre politiske intervensjoner med bruk av militære midler, føler vi i fredsbevegelsen oss også forledet. Voltaire sa at politikk er kunsten å lyve til rett tid, og altfor mange ganger har vi sett politikere lyve om situasjonen i Afghanistan, Irak og Libya. Jeg slår derfor et slag for tettere dialog med forsvaret i felles front mot politikerne for å nyansere deres beslutningsgrunnlag. Åpne opp for en bredere debatt om når det er hensiktsmessig å ty til våpen, og om hvilke kriterier som skal ligge til grunn.

mot invasjon. Således øker avstanden mellom det norske folk og forsvaret. Forsvaret er ikke primært til for det norske folk lenger. Forsvaret har fått en langt mer fremtredende rolle som politisk instrument og opererer i land som mange av oss ikke kjenner, langt borte. Så lenge forsvaret fungerte som den høye beskytter hadde folket et tett forhold til det, men nå bærer relasjonen preg av at de driver ute i verden et sted, men at det ikke har noe med oss å gjøre. Det kan bidra til å øke avstanden, samt svekke engasjementet og interessen for forsvaret. Og det kan gjøre enkelte mer likegyldige til hva militæret egentlig gjør. Man tåler som kjent inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.

4. Politisk argumentasjon

Det er mange nordmenn som ikke skjønner hva vi gjør der. Det er en del av forsvaret også som ikke helt skjønner hvorfor vi er der. Det er politisk og derfor er politikerne de fremste forsvarerne av internasjonale operasjoner, spesielt i Afghanistan. De må overbevise folket om at vår deltakelse i disse operasjonene er viktige, men først og fremst at vi er med på å bidra til en fredeligere verden. Sannheten er jo selvfølgelig at Norge tror at dersom vi bidrar aktivt i disse operasjonene, at vi bomber mest og best, gjør at USA og NATO vil komme oss til unnsetning med en gang dersom noe skulle skje oss. Når politikerne er de som styrer mediebildet og vinklingen av vår militære innsats, tegnes et veldig ensidig bilde av vårt militære engasjement ute i verden. Som om vi er en idealistisk nasjon som bare prøver å hjelpe, og at militære midler ofte er det som funker best.

Jeg har snakket om at det norske forsvaret nå tjener mer som et politisk instrument, enn “Fredsnasjonen” Norge som et territorial– og folkeforsvar. Å gå inn i Afghanistan var en politisk beslutning, ikke Bildet av Norge som fredsnasjon har stått for militær. Og selv om motstanden mot krigen i fall lenge. Og som tidligere nevnt er det ikke Afghanistan er stor så er det lite mobilisering slik at gode intensjoner nødvendigvis leder til rundt dette. Den eneste gangen i nyere historie gode handlinger. Vår militære innsats forrinvi virkelig så stor krigsger det humanitære rommet Vi ser tilløp til veldig i land vi på den ene siden motstand blant nordmenn flest var i protester og på den andre mye krigsretorikk i da- bomber mot Irak-krigen. Siden siden vil hjelpe. Vi eksporhar stemmene vært gligtale som bidrar til å terer våpen over en lav sko, lavmælte og forholdsvis også til regimer vi burde få i antall. Afghanistan trivialisere den negative holdt oss langt for gode til er langt borte, og folk å samarbeide med. Fondet verdien krig er. flest bryr seg ikke eller for utenlandsinvesteringer føler at det ikke nytter. (tidligere pensjonsfondet) Dette må jo også ses i sammenheng med at det investerer i selskaper som produserer atomtradisjonelle fredspartiet SV har vært i regjer- våpen. Vi hadde et næringssamarbeid med ing de siste syv årene, noe som har redusert Libya som ga Statoil en avkastning på 3.2 milden politiske kritikken av norsk krigføring. liarder, bare måneder før vi bombet Gaddafi sønder og sammen. At den norske regjeringen Vi føler en avstand til det. For det dreier seg fører en mer aggressiv våpen– og krigspolitikk tross alt ikke om ungen din får barnehageplass og tjener grovt på dette, trenger ikke bety at det eller ikke, om skattenivået går opp neste år, el- norske folk må gjøre det samme. ler om det endelig blir kollektivtilbud fra hjemstedet ditt og til jobben. Krigen i Afghanistan Meningsmålinger viser at rundt halvparten av handler ikke om de nære ting. Den handler om den norske befolkningen er mot krigen i Afstormaktspolitikk, den angivelige kampen mot ghanistan. I Libya var det litt annerledes fordi terror og selvfølgelig den humanitære fordek- det tross alt var FN-resolusjon 1973 som lå kende retorikken om at dette egentlig dreier til grunn for angrepet. Endelig hadde sikkerseg om å sikre de afghanske barna sin skole- hetsrådet kommet til enighet om noe, så det gang og styrke kvinners rettigheter. Yeah right! var klart vi måtte støtte oppom. Det kan jo

6

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

ikke være galt å støtte FN. Og derfor støttet de fleste nordmenn dette angrepet, også enkelte fredsarbeidere. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det går an å støtte FN som institusjon og likevel ikke støtte alle beslutningene FN tar. FN er heller ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Først i ettertid når man ser hvilke konsekvenser dette har fått, har opinionen endret seg og langt flere er nå mot intervensjonen som var i Libya. Dette tegner et bilde av at folk flest er for FN og mot krig. NATObindingene våre gjør det imidlertid vanskelig å takke nei til deltakelse i disse operasjonene.

Nylig ble det avholdt en enorm NATO-øvelse i Nord-Norge under navnet Cold Response med 16.000 mann, hvor også fem norske offiserer ble drept i en flyulykke. Denne øvelsen provoserer mange russere. De opplever det som en unødig visning av muskler rett oppi trynet på dem. Vi argumenterer fortsatt for at vi trenger NATO for å verne oss mot potensielle angrep fra øst. Men på samme måte som på 80-tallet føler vi oss primært truet nettopp fordi NATO står så sterkt i Norge. Vi trenger en bredere sikkerhetspolitisk tilnærming. Det må være lov å takke nei til deltakelse i bestemte angrep. Utvikle en større selvstendighet i utenrikspolitikken. Og tørre å ta tøffe valg og gå foran i internasjonale saker som faktisk setter menneskers grunnleggende rettigheter i sentrum. Utenriksdepartementet har her blitt en sinke, mens Forsvarsdepartementet raser av gårde i jagerflyfart.

På samme måte som forsvaret av og til føler seg brukt av politikerne til å utføre politiske intervensjoner med bruk av militære midler, føler vi i fredsbevegelsen oss også forledet. Voltaire sa at politikk er kunsten å lyve til rett tid, og altfor mange ganger har vi sett politikere lyve om situasjonen i Afghanistan, Irak og Libya.

Jeg slår derfor et slag for tettere dialog med forsvaret i felles front mot politikerne for å nyansere deres beslutningsgrunnlag. Åpne opp for en bredere debatt om når det er hensiktsmessig å ty til våpen, og om hvilke kriterier som skal ligge til grunn. Jeg er ikke pasifist og ser absolutt at det kan være situasjoner som krever bruk av våpen– og militærmakt.

Men sånn som vi ser det er det i veldig mange tilfeller slik at selv den mest urettferdige freden er å foretrekke fremfor en rettferdig krig.

Et forsvar for vår tid Torbjørn Bongo Nestleder Norges Offisersforbund Stortinget vedtok rett før sommerferien i år, etter forslag fra Regjering, en ny langtidsplan for Forsvaret. Medfører forslaget et forsvar for vår tid?

Tradisjonelt har de store beslutninger som har angått forsvaret, blitt behandlet av Stortinget hvert 4. år, gjennom vedtak av 4-årige langtidsplaner for Forsvaret. Slik var det i årene med kald krig, og slik har det også vært i årene etter at Berlinmuren falt. Og senest i år har Stortinget fattet et nytt vedtak om hvordan forsvaret skal se ut de neste 4 årene. Årets vedtak er historisk på flere måter. Det markerer på mange måter slutten på 20-års omfattende omstilling, samtidig som Forsvaret materielt flyttes fra den kalde krigens fly til morgendagens jagerfly. Samtidig medfører også planen et noe skiftet fokusområde for Forsvaret. Og planen har fått navnet «Et forsvar for vår tid», og da er det grunnlag for å reflektere på om planen innfrir dette løftet?

Gjennom årene med den kalde krigen må forsvarsplanleggingen har fremstått som relativt enkel. Man hadde en klart definert fiende.

Man hadde klare trusler, klare budsjettføringer dag må gjennom tøffe tak, har det norske forfra NATO, og utfordringen bestod i å fornye svaret evnet å vri ressursbruken fra gammelt materiell og personell til et gitt ambisjonsnivå, materiell og infrastruktur, til nye relevante kaog i tråd med den teknologiske utvikling, pasiteter og et tilpasset antall ansatte. samt sikre tilstrekkelig finansiering. Ved BerFra å ha et forsvar, som i linmurens fall falt på var tilpasset til mange måter disse faste Tilbake har vi både et hovedsak å møte og forsinke en inrammene bort, og forsvaret startet på en ferd Sjøforsvar, Hær og Luft- vasjonsstyrke fra øst, har endret seg til et som mer eller mindre forsvar som er mer mo- forsvaret mer mobilt, mer integrert, har medført 20 års sammenhengende omstilling. bilt, og kan flytte seg til mindre og mer profesjonelt forsvar, med korNoen hevder at Forsvaret de deler av landet hvor tere reaksjonstid. Borte er den etat i det offentlige som er best på, og mest de trengs, eller de deler av er kystartilleriet, de store hærstyrkene som kunne omstilt av alle deler av ofverden hvor de trengs. mobiliseres, de mange fentlig forvaltning. Etter overvåkningspostene på at muren falt, og forutsetningen for forsvaret endret seg, så var de nor- nes og topper, og de rene fartøyene som kun ske politikerne raskt ute med å starte arbeidet skulle angripe invasjonsfartøyene. Tilbake har med å tilpasse forsvaret den nye fremtiden. vi både et Sjøforsvar, Hær og Luftforsvar som Selv om man ikke helt viste hvor man skulle er mer mobilt, og kan flytte seg til de deler av ende opp startet man arbeidet. Dette skal både landet hvor de trengs, eller de deler av verden Forsvaret og politikerne i dag være glad for. hvor de trengs. De har en kortere reaksjonstid, For i motsetning til andre av våre allierte, som og kan stille klar til oppdrag så fort behovet utsatte denne påkrevde eksersisen, og derfor i oppstår, og har materiell og treningsnivå som

Foto: Forsvarets mediasenter/Anton Ligaarden

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

7

er på topp. For å nå disse målene, har man også vært nødt til å akseptere et vesentlig mindre forsvar en hva man tidligere hadde. Men samtidig stort nok, til å nå de oppdrag som politikerne har definert for forsvaret.

Omstillingen i forsvaret, har ikke bare vært et gode for Forsvaret selv. Den effektivisering som har funnet sted, har også medført at utgiftene til Forsvaret har sunket fra den kalde krigens 3 % av BNP til i dag i underkant av 1,5 % av BNP. Noe som betyr at effektiviseringen har medført handlingsrom til andre gode samfunnsformål. Men når omstillingen nå er fullført, kan ikke den utviklingen fortsette, og må stabiliseres for ikke å medføre en nedbygging av forsvaret over tid.

En annen effekt som oppstod i kjølvannet av den kalde krigen, var en usikkerhet rundt hva som skulle være forsvarets oppgaver, og terrorangrepene den 11. september 2001 medførte ikke bare et endret fokus for den norske forsvar, og men også et helt nytt fokus for hele NATO. Ord som reaksjonsevne, asymmetriske trusler, alliansetilpassede kapasiteter og spesialoperasjoner ble gitt høy fokus. Og parallelt med dette, det som fremstod som tilsynelatende mindre fokus på de hjemlige oppgaver. Dette var også fokusområdet på slutten av Bondevik II-regjeringens tid, med Kristin Krohn Devold i posisjon som forsvarsminister.

Før den nye regjeringen skulle legge frem sin nye lange tidsplan i 2008, bestemte den seg for å sette ned et bredt sammensatt utvalg som skulle vurdere forsvarspolitikken i et lengre perspektiv. Utvalget ble benevnt Forsvarspolitisk utvalg (FPU 07). De gjorde en grundig analyse, som blant annet konkluderte med at hovedrasjonale for hvorfor en nasjon skal holde seg med et forsvar, er det tidløse ansvaret for å sikre nasjonens interesser og suverenitet. Dette var på mange måter det første

8

skrittet mot at hovedfokus for Forsvaret igjen skulle være på de hjemlige oppgaver.

Langtidsplanen som ble vedtatt i 2008 representerte også brudd med det rådende hovedfokus på alliansetilpasset og deployerbare kapasiteter. Blant annet vedtok Stortinget, i motsetning til tilrådningen fra Forsvarssjefen, å beholde en hær som var større og i større grad basert på verneplikt. Og da på bekostning av flere profesjonelle soldater med kort reaksjonstid for internasjonale oppgaver. Alt i tråd med anbefalingen fra Faglig politiske utvalg.

Samme langtidsplan medførte også i stort slutten på omstillingen for Hæren, som nå har hovedlokalisering i indre Troms og Østerdalen. Samt Sjøforsvaret, som med vedtak om anskaffelse av nye Missiltorpedobåter (MTB), nå omdøpt til kystkorvetter, har en oppdatert flåtestruktur og fått hoved lokalisering i Bergen. Også innenfor støttestruktur og logistikk medførte denne planen slutten på nedskjæring og omstilling.

Rett før jul i fjor la Forsvarssjefen frem sitt innspill til den nye langtidsplanen som Stortinget skulle vedta inneværende år. Her gjentok han flere av forslagene fra forrige gang for 4 år siden: Reduksjon av hæren med økt verving, nedbygging av heimevernet, ytterligere reduksjon i betydning for verneplikten, samt relativt store endringer i Luftforsvaret. Luftforsvaret var i 2008 satt på vent, i påvente av avklaring om hvilken løsning som skulle velges for de nye kampflyene.

Også denne gang valgte både Regjering og Storting å gå imot forslagene fra Forsvarssjefene, og i tråd med anbefalingene fra blant annet Norges Offisersforbund, og opprettholdt både verneplikten som fundament i forsvaret, størrelsen på hæren med betydelig innslag av vernepliktige og et Heimevern oppretthold

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

i størrelse og lokalisering, med fornyet fokus på oppgaver innenfor den totale samfunnssikkerheten. Samtidig som årets vedtak på mange måter representerer slutten på den store omstilling, ved at Luftforsvaret nå har fått startskuddet, på det som man må regne markerer slutten på omstillingen fra den kalde krigen. Årets langtidsplan fortsetter også det fokusskift som ble startet i 2008, ved at Regjeringen tydelig signaliserer at tiden for det store engasjementet i Afghanistan ser ut til å gå mot slutten, samtidig som det i tydelige ordelag slåes fast at Forsvarets hjemlige oppgaver skal få et økt fokus. Nytt av året denne gang, er etableringen av Cyberforsvaret. Cyberdomet blir et stadig viktigere infrastrukturområde for samfunnet. Dette gjør også oss stadig mer sårbare for angrep i denne dimensjonen. Dette er en trussel som enhver nasjonalstat må ta alvorlig i årene som kommer.

Selv om Regjeringen øker betydningen for Forsvarets hjemlige oppgaver, så er, og kommer NATO til å være en grunnstein i den norske sikkerhetspolitikken. Våre interesse- og nærområder, særlig i nord, er fortsatt av stor betydning for våre naboer og stormakter. Også de nye stormaktene som Kina og India viser økt fokus og tilstedeværelse i disse områdene.

Disse interessene er områder som vi som et lite land, aldri vil kunne evne å forsvare på egenhånd.

Forsvaret har endret seg betydelig fra den kalde krigens slutt og frem til i dag. Fokusområdene for Forsvaret har også endret seg flere ganger i løpet av disse tiårene. Størrelsen er nedbygget og tilpasset de nye utfordringene, og trenger nå et økonomisk fundament som gir grunnlag for en god drift. Og med vedtakene inneværende år, så markeres også slutten på den store omstilling. Jeg tror at hvis planen realiseres, så vil vi ha et godt forsvar for vår tid.

NATO øker trusselen mot Norge Arnljot Ask internasjonalt ansvarlig i Rødt Den forsvarsdebatten som har pågått parallelt med omlegginga av det norske militærapparatet fra 1990-tallet av har hatt som premiss at NATO-medlemskapet står fast. Til og med SV-ledelsen har fra Stortingets talerstol etter 2005 poengtert at NATO vil være en av hjørnesteinene for norsk sikkerhetspolitikk, sjøl om partiprogrammet fortsatt sier at Norge bør ut av NATO. Moderniseringa av det norske forsvaret, som den nåværende forsvarsledelsen skryter av, har i hovedsak gjort forsvaret til et dårligere invasjonsforsvar for Norge og tilpassa det til USA sine militære og politiske behov.

Nordområdesatsingen, som forsvarsledelse og regjering framhever står sentralt i denne moderniseringa, understreker dette. Sjøl om den har flere bra elementer ved seg, trekker den stormaktene inn i dragkampen om ressursene i nordområdene. Ikke bare USA gjennom NATO, men også EU-stormaktene.

Når vi skal ta stilling til hva slags forsvar Norge trenger for å hevde egen suverenitet, som kan bidra til en frigjøring av landet ved en eventuell okkupasjon og til at Norge kan opptre med egen stemme på den internasjonale arenaen i fredstid, må vi både se på hva slags trusselbilde Norge står ovenfor og hva slags militær strategi som samsvarer med de ressursene Norge har og som kan verne norske liv og samfunnforhold best.

Begrunnelsen som ble brukt for å få Norge med i NATO i 1949 var at Sovjet representerte en trussel mot norsk suverenitet, og at okkupasjonen i 1940 viste at Norge måtte bli med i en stormaktsallianse. Men det at Norge ble med i NATO forsterka snarere enn minska trusselen om å bli angrepet av Sovjet, da NATO fra starten av ble et militærpolitisk instrument for USA, hvor Vest Europa ble bundet til USA under den kalde krigen, både militært og ikke

minst politisk. Europa var i denne perioden sentrum for stormaktsrivaliseringen. Hadde det blitt storkrig i Europa i denne perioden, ville Norge definitivt bli trukket inn. Som et nøytralt land, sammen med Sverige og Finland, ville sjansen for å bli mindre ramma vært større.

til en afghansk leiehær, betalt og trenet av de nåværende okkupantmaktene. NATO -medlemskapet vil fortsatt knytte oss opp til denne aktiviteten. Men siden Russland fortsatt er en viktig maktfaktor, vil ikke USA jekke ned på NATO som instrument for sin innflytelse rundt nord-Atlanterhavet. Rakettskjoldet som ble konfirmert på det siste toppmøtet til NATO i mai i Chicago skjerper igjen konfliktnivået i Europa, og Norge stilte seg bak dette og er slik med på å øke konfliktnivået i eget område.

Da Sovjet brøt sammen og Warzawapakten forsvant, ble NATO raskt omformet til å bli et instrument for USA i kampen for dominans i den såkalte Eurasia-korridoren og regionen rundt Midtøsten. Alliansen tilpassa seg USAs Når Espen Barth Eide i Dagsavisen 31.juli, nye strategi for å bevare og utvide sitt globale og Klassekampen 18.september, påpeker at hegemoni. Amerikanske militærbaser trakk NATO vender hjem igjen, og at det neppe blir østover og NATO satte «out of area» og noen flere Afghanistan-eventyr, så reflekterer terrorbekjempelse opp i front gjennom den nye det blant annet at kampen om ressursene i strategien fra Washington-toppmøtet i 1999. nordområdene nå står høyt på agendaen og Vi har sett hva dette førte til i Afghanistan at NATO vil være en viktig faktor her. Slik og Irak. Sjøl om NATO formelt ikke stilte seg sett vil USAs oppmerksomhet om Norge, og bak Irak-invasjonen, behovet for å ha landet i støttet de viktigste Norge vil uansett bli berørt alliansen, øke.

NATO-landa opp Men argumentene for at om okkupasjonen av rivaliseringen om nordom- det ikke har tjent norske og NATO tok å være i NATO rådene. Men da må vi ikke bli interesser ansvaret for i de to første fasene av treninga av irakiske bundet fast til den mest domi- organisasjonens liv, samarbeidsfolk, kan også brukes på den nerende stormakten og bidra epoken NATO nå går også på norsk jord i NATO-basen på inn i. til å gjenopplive kald-krig Jåttå. Og Norge konstellasjoner. hadde 100 soldater Norge vil uansett bli plassert i Basra i 2 berørt av rivaliseringen år. Alliansepolitikken trakk slik Norge inn i om nordområdene. Men da må vi ikke konflikter det ville vært enklere å holde seg bli bundet fast til den mest dominerende utenfor, dersom vi ikke hadde vært NATO- stormakten og bidra til å gjenopplive kaldmedlemmer. krig konstellasjoner. De internasjonale havrettskonvensjonene og nasjonale Det samme er tilfelle nå. USA flytter nå fokus initiativer for å gå i spissen for en forsvarlig enda lengre østover og legger vekt på å bygge ressursbruk burde være Norges sterke kort her. opp allianser for en “Stillehavspakt”, samtidig Forsvarspolitisk ville det beste være å melde som målsettingen ennå er å bli stående i Norge ut av NATO og utvikle et uavhengig, Afghanistan med en betydelig styrke til ut nasjonalt forsvar som kunne påvirke Sverige på 2020-tallet, riktignok som assistenter og Finland til å stanse glideflukten inn i NATO.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

9

Et sterkere nordisk forsvarssamarbeid kunne i framtida bli institusjonalisert, dersom også nabolanda brøyt med NATO-innordninga og blokkpolitikken. Men pr. i dag er ikke et slikt forsvarsalternativ modent. Forslag som at Norge burde droppe F-35-kjøpet til fordel for Jas 39 Gripen er derfor et feilspor. Heller ikke Sverige er tjent med å satse på et slikt kampflyprosjekt, det er først og fremst det sterke militær-industrielle miljøet i Sverige som er drivkrafta her.

Sikkerhetslinja til Sverige i tida fram til ut på 1990-tallet er et eksempel på at det er best, og mulig, ikke å være bundet til en av stormaktene. Vi kan også lære av et annet europeisk land som har fulgt en nøytral sikkerhetspolitisk kurs, Sveits.

Et norsk forsvar utenfor NATO vil bli mye mer kostbart hevdes det. Det kommer an på hva et nasjonalt, uavhengig forsvar skal bestå av. Moderniseringene i kjølvannet av nedbrytinga av invasjonsforsvaret har vært kostbare, og de utgiftene som nå vil komme med vedtaket om kjøp av F-35-flya vil forverre dette drastisk. Å bygge Sikkerhetslinja til Sver- opp et land- og sjøbasert i stedet ville være ige i tida fram til ut på luftvern mye rimeligere og også gitt 1990-tallet er et eksem- rom for å bygge opp igjen Heimevern som har blitt pel på at det er best, og etsterkt desimert.

mulig, ikke å være bundet til en av stormaktene.

Sveits satser først og fremst på et sterkt landforsvar som skal forsvare territoriet.

Landet har alminnelig verneplikt; 15 ukers rekruttskole etterfulgt av 10 repetisjonsøvelser, hver på 3 uker(aldersgruppen 20–42 år).

Den aktive styrken i 2004 var 3500 faste, to rekruttinntak på til sammen 24 000, foruten 186 000 som var inne for repetisjonsøvelser. Hærens personellstyrke ved mobiliseringsoppsetting var 320 400. I tillegg har Sveits verdens største militshær på ca 200 000 menn og kvinner.

Kvinner har frivillig verneplikt. Sveits har også et flyvåpen, men skrinla nettopp å oppgradere kampflystyrken ved å kansellere avtale om kjøp

10

av Jas 39 Gripen. Under 2.verdenskrig skjøt Sveits ned både tyske og allierte fly som prøvde å fly over landet.

Det politiske aspektet ved en utmelding av NATO må også tas med. Det ville styrke Norges muligheter til å føre en sjølstendig utenrikspolitikk og tjene Norges innsats i reelle fredsforhandlinger og våre muligheter til å støtte land som vil utvikle sin egen sjølstendighet.

Til slutt et lite eksempel som viser at vi heller ikke kan ta forsvarsministerens forsikringer om at det neppe blir flere Afghanistan eller Libya- oppdrag i NATO-regi tida framover på fullt alvor: NRK meldte 28.august at den norske jagerflyflåten skulle ha en større øvelse fra Banak flystasjon i Finnmark, hvor de øver på lignende oppdrag som det Norge hadde i Libya. Er det Libya-lignende oppdrag som vil

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

være scenarioet i et forsvar av Norge og som norske fly skal prioritere å trene på?

Enda tydeligere blir det når Ørland flyplass nå skal bli base for nesten hele den planlagte F-35-flåten, og skal omdannes til en prioritert NATO-base. Ved siden av å være bombemål i en eventuell storkonflikt som berører Norge, vil flystyrken her uansett ikke kunne forsvare Norge mot luftangrep f.eks fra Russland, men inngå i en større NATO-flyflåte som deltar i en ødeleggende luftkamp over norsk territorium.

Den største forsvarsinvesteringen vi noengang har hatt styrker ikke forsvaret av Norge. For rekogniserings- og avskjæringsoppdrag i vidstrakte og utsatte nordområder burde hovedtyngden av norske fly i dag være stasjonert lengre mot nord.

Vi bør nå bruke den anledningen som debatten rundt kampflysaken og nordområdesatsingen nå gir til å få forsvarsdebatten ut av det stivna NATO-sporet.

F-35: Et vanvittig kampflykjøp Av Barbara Gentikow medlem av styret i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet Bergen og rådet for Nordisk Fredsakademi Vanvidd er fravær eller forvrengning av vett, en gammel betegnelse for forstand, skjønn, fornuft. I medisinsk og psykologisk betydning kalles vanvidd også galskap og regnes som sinnssykdom. Noen av dens symptomer er manglende bakkekontakt, forstyrret realitetsoppfattelse, vrangforestillinger, forvirret ordbruk og underlige forklaringer for ens handlinger; det siste skjer gjerne ved å si at det er stemmer i ens hode som har sagt hva man skal gjøre. Vanviddets mest kjente uttrykk er storhetsvanvidd og forfølgelsesvanvidd.

Stortingets enstemmige beslutning om å kjøpe 52 nye bombefly av typen Joint Strike Fighter / F-35 bærer alle karakteristiske tegn på galskap.

Med denne handelen har våre folkevalgte lagt seg fast på å kjøpe et stort antall uferdige fly, uten å vite når de kan bli levert, uten noe som helst garanti for at de fungerer som de skal og uten peiling på hva de kommer til å koste. Prosessen så langt har vært kjennetegnet av fordyrelser, forsinkelser og foruroligende tekniske problemer. Tenk å skrive en kjøpekontrakt for en bil under slike betingelser. Hvem ville gjøre det? I hvert fall ingen som er ved sine fulle fem.

Et av verdens minste land, med et innbyggertall som ikke er større enn en middels storby i global målestokk, spanderer på seg et våpenkjøp av gigantiske dimensjoner, til en pris som gjør den til den norske historiens største offentlige investering. Og mens mange andre land ruster ned støtter ”fredsnasjonen” Norge en opprustning uten like, ikke bare med selve flykjøpet men også med en avtale som øker den norske våpenproduksjon og -eksport som aldri før: Kongsberggruppens aksjekurs gikk til himmels da det amerikanske forsvarsdepartementet bekreftet at ”Joint Strike Missiles” skal være del av alle nye F-35 jagerfly (Thor Chr. Jensen).

En beslutningsprosess blottet for logikk og åpenhet Forhistorien er kort fortalt at Norge rundt 1980 kjøpte 72 amerikanskproduserte F-16 fly og at disse må skrotes eller erstattes innen

2020. Stortinget valgte i 2001 å erstatte dem. En til USAs globale militære strategi de neste 30 anbudsrunde endte med at tre konkurrenter åra” (Bjørnar Moxnes). Sagt på en annen måte: sto igjen for å få tak i oppdraget, med disse Vi binder oss til masten av et synkende skip, typer kampfly: Eurofighter, JAS Gripen, og både i økonomisk og moralsk forstand. Og F-35 Joint Strike Fighter. teknologisk sett kjøper Norge et tungt bombefly

i troen på at det er fremtidens luftvåpen, mens Allerede i 2002 undertegnet Norge en det foregår en rivende utvikling av droner - en intensjonsavtale med USA om å være med utvikling som Norge faktisk også deltar i selv. på å utvikle F-35; avtalen ble kontraktfestet i Det finns ingen logiske og overbevisende 2004, med et norsk bidrag til Lockhead Martin argumenter for at valget ble som det ble. Den på en milliard kroner. Det ble også inngått eneste forklaringen for avgjørelsen er at de (intensjons)avtaler med de to konkurrenter, involverte politikere på norsk side har hørt fra 2003, men i 2007 trakk Eurofighter seg stemmer i sitt hode. De snakket amerikansk. under protest: Representantene mente at Og den eneste forklaringen for selve kjøpets konkurransen favoriserte det amerikanske gigantiske dimensjoner, særlig i form av anbudet. I november 2008 offentliggjorde flyenes størrelse, ambisjonsnivå og pris, er regjeringen at svenske JAS Gripen var blitt storhetsvanvidd. vraket. I juni 2009 tilsluttet Stortinget seg forsvarsdepartmentets forslag, nedfelt i Eventyrlige trusselvurderinger Stortingsproposisjon I en verden hvor konflikter nr.

36 (2008- Det finns ingen logiske og stadig løses med kamp 2009), og den reelle og krig istedenfor forhandlingsprosessen overbevisende argumenter forhandlinger må et hvert med Lockhead for at valget ble som det land overveie hvordan Martin kunne starte. det skal tilrettelegge ble. Den eneste forklarin- og dimensjonere Prosessen endte med militærapparat. at Stortinget den 14. gen for avgjørelsen er at sitt juni 2012 vedtok Grunnlaget for slike innkjøp av 52 fly fra de involverte politikere på overveielser er en t r u s s e l s v u r d e r i n g.

Lockhead Martin, med norsk side har hørt stem- Dimensjonen av flykjøpene Stortingsproposisjon mer i sitt hode. De snakket tyder på at Norge allerede 73S (2011-2012). er eller i hvert fall Prosessen foregikk amerikansk. kommer til å bli utsatt for i 10 år men med et formidable trusler. Slike minimum av offentlig debatt og kontroll. Først på et ganske sent trusler er det vanskelig å få øye på, særlig fordi tidspunkt kom noen kritiske stemmer frem i regjeringen har funnet en god tone med den offentligheten. Det var tale om hemmelighold gamle hovedfienden, Russland, etter den kalde og bløff i anbudsrunden (John Berg, Arne krigens endelikt.

Strand). Her fikk forsvarsministeren endelig Overdrevne trusselvurderinger vitner om en sann forsvarsoppgave: Han måtte skrive forfølgelsesvanvidd. I betraktning av hvor spalte opp og spalte ned om at anbudsrunden ivrig Norge allerede har rotet seg inn i høyst problematiske NATO-oppdrag utenfor var reell.

Mest offentlig debatt ble det om plasseringen landegrensene, har et slik forfølgelsesvanvidd av den nye kampflybase, en filleting i forhold imidlertid en viss berettigelse. Den nye til selve innkjøpets politiske alvor. Politisk sett hovedfienden er åpenbart muslimske land ”binder flykjøpet norsk forsvarspolitikk opp under diktatorisk styre, en krigføring som

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

11

Trusselsbilder er alltid konstruksjoner og det har store konsekvenser hvordan man konstruerer dem. Overdriver man dem kan de bli til en trussel mot fienden selv. Slik kan fiendskap eskalere.

Omvendt kan en ikke-truende militærpolitikk føre til at ”fienden” roer seg ned – kanskje så langt at han slutter å oppføre seg som fiende.

selges under etiketten ”R2P” (”Responsibility to Protect”), ”humanitære intervensjoner” og krig for å ”beskytte sivilbefolkningen”.

Disse kriger har allerede skapt vårt lille land mange fiender, og de blir flere jo lengre vi fortsetter denne kursen. Det var ikke tilfeldig at mange trodde at det høyreekstremistiske politiske attentatet mot regjeringsbygningen og mot AUF’ere på Utøya var en aksjon fra fundamentalistiske muslimer: Det er faktisk ganske nærliggende å regne med hevnaksjoner i betraktning av at vi har deltatt i okkupasjonen av et muslimsk land i over 10 år og i bombingen av et annet muslimsk land – i begge tilfeller land som aldri har gjort oss noe.

et stort våpenkjøp som middel for å forsvare landet.

Dagen før det endelige Stortingsvedtak vedrørende Norges innkjøp av F-35 som nye kampfly konstaterte forsvarsminister Espen Barth Eide at ”F-35 styrker forsvarsevnen”.

Innledningsvis presenter han de nye kampflyene som ”den viktigste forsvarsanskaffelse”, optimalt egnet til å ”sikre norsk frihet og selvstendighet som en del av det bredere norske forsvaret”. I forhold til et scenario med truende okkupasjon fra et annet land, som Norge opplevde 9. april 1944, høres dette tilforlatelig ut. Men så begynner det å bli mer kryptisk (gåtefullt, uforståelig): ”Regjeringen ser det å bygge en krigsforebyggende terskel som Samtidig er Russland slett ikke vraket som forsvarets hovedformål; kampflyanskaffelsen fiende. I den nye norske Nordområdepolitikken, hører hjemme i denne sammenhengen”. som handler om utbytting av nye råstoffer, Hva er en ”krigsforebyggende terskel?” tegner UD, med Snakker ministeren Jonas Gahr Støre Når forsvarsministeren hevder om avskrekking? Et som talsmann, et det for å skremme trusselsbilde med at forsvar er angrep blir han til vår(e) fiende(r) med et røvere fra alle angrepsminister og man kan gigantisk våpenarsenal sider som venter slik at de ikke engang tør med rette være nervøs for at tenke å angripe oss? Da utålmodig på å kunne kaste seg over jo F-35 i virkeligheten den norske militærpolitikken er våre naturressurser. et velsignet fredsfly! går i gal retning.

Trusselsbilder er Det er det selvfølgelig alltid konstruksjoner ikke. I et av de neste og det har store konsekvenser hvordan man avsnitt heter det nemlig at ”alle moderne konstruerer dem. Overdriver man dem kan kampfly er bygget som og opereres som de bli til en trussel mot fienden selv. Slik kan multifunksjonsfly… Skillet mellom ’forsvarsfly’ fiendskap eskalere. Omvendt kan en ikke- og ’angrepsfly’ er derfor kunstig”. Ja vel. Det er truende militærpolitikk føre til at ”fienden” altså allikevel også et angrepsfly, som mange roer seg ned – kanskje så langt at han slutter å av oss har hatt mistanke om: ”Det kan jo oppføre seg som fiende. godt oppstå en situasjon der vi vil angripe fremmede styrker som prøver å etablere seg på Angrep blir til forsvar norsk territorium”.

Så lenge man har (skapt seg) fiender er man nødt til å forsvare seg mot dem. Forsvar er en Barth Eide har åpenbart gått på kurs under sine allment anerkjent militær handling, selv deler mange besøk i USA hvor man har fortalt ham av fredsbevegelsen aksepterer forsvarskrig, om ”preemptive war”, ”forkjøpskrig”, en ny i hvert fall når det handler om å forsvare sitt versjon av den gamle vranglære at ”angrep er eget territorium (inklusive luftrom) mot en det beste forsvar”. ”Forkjøpskrig” består i at man fiendtlig militærinvasjon. En slik forsvarskrig skaper noen mer eller mindre ville fantasier om betraktes ikke bare som legitim men som en utpekt fiendes onde planer og går til angrep ærefull. Vil en regjering ha oppbakning for en for å forhindre at disse planer blir utført. Den krig er det lurt å presentere denne krigen som totale rasering av et land som Irak, på grunnlag forsvarskrig. Tilsvarende er det lurt å selge av påstander om masseødeleggelsesvåpen, og

12

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya på grunnlag av påståtte fremtidige massakrer på sivilbefolkningen, er dessverre blodige bevis for ”forsvarskrig” under falsk etikett.

En annen forkvaklet forsvarsdoktrine går på at vi forsvarer Norge i Afghanistan – ved at vår støtte til USA og NATO i denne skitne krigen (som så langt har vart lengre enn 1. og 2. verdenskrig sammenlagt) gir oss en garanti for at NATO og USA støtter oss, når for eksempel Kina skal starte et røvertokt mot våre naturressurser i Nordområdene. ”Multifunksjonsfly” inkluderer bruk av ulike former for ammunisjon. Ifølge opplysninger fra ”Der Spiegel” er F-35 nærmest skreddersydd til en ny type atombombe, en modernisert B61 av mindre format, kalt ”mini-nukes”, mindre ”skitten” og dermed mer akseptabelt (Markus Becker). Barth Eide hevder bestemt at ”bruken av kjernevåpen overhodet ikke er aktuelt for Norge, verken nå eller i fremtiden”. Det er nok klokt å være skeptisk til slike avsvergelser siden NATO nettopp planlegger bruken av taktiske atomvåpen gjennom ”nuclear sharing”.

Uansett bestemmes funksjonen av et våpen ikke av en bestemt teknologi, men av de politiske føringer som styrer dens bruk. Og når forsvarsministeren hevder at forsvar er angrep blir han til angrepsminister og man kan med rette være nervøs for at den norske militærpolitikken går i gal retning.

Tåkelegging av flykjøpets kostnader og jubel over nytt våpensalg Et av de mest vanvittige trekk ved ”valget” av F-35 som Norges nye kampfly er en systematisk tåkelegging av deres samlede pris. Lockhead Martin lokket med minst to ting: mengderabatt og gjenkjøpsavtale. Flyene ble markedsført som billigsalg. Jo flere bestillinger som kom inn, jo billigere stykkpris. Stordriftsfordeler, dette var noe for kremmersjeler, og Norge slo til lenge før det var klar hvor mange land som skulle ha hvor mange fly. På et tidspunkt var det tale om over 3000 fly i alt. Omkring kontraktdatoen var det forventede antall nedjustert og flere avbestillinger tikket inn. Oppsiktsvekkende nok var det også USA selv som reduserte og utsatte bestillingene sine (Simen Tallaksen og Johan Brox).

Også ellers hersket det stor usikkerhet om prisene, bortsett fra at de steg hele tiden. Da Stortinget vedtok kjøp av F-35 den 14. juni 2012, var det ingen som hadde peiling på de samlede reelle kostnader. Før i tiden ble slikt kalt for å kjøpe katten i sekken og man gjorde helst ikke det. Her var det ikke noe problem, mens Stortinget slåss om hver krone for sykehus eller barnehager så fillene fyker. For å skape ro hadde Barth Eide og hans menn senket kostnadene på dette tidspunktet, bl. a. ved å redusere antall fly fra 56 til 52. Eller, på papiret, til 48+4 fordi fire av flyene skal stasjoneres i USA, som øvingsfly. Tryllekunsten fanget: Se, det ble jo mye billigere allikevel, løp og kjøp!

Et stort poeng for kremmerne var at Lockhead Martin tilbød gjenkjøp. Det vil si at Norge kunne delta i produksjonen av deler av utstyret, for alle antatte 3000 fly. Det ble en bestilling av missiler for Kongsberggruppen, til priser som i perioder stolt ble presentert som opp til det halve av det som Norge måtte punge ut for kjøpet av flyene. Blårussene jublet: Vinn-vinn!

Man fikk nesten inntrykk av at flyene ble gratis på grunn av en fantastisk gjenkjøpsavtale.

Et slikt regnestykke er en klassisk vrangforestilling. I virkeligheten ble og blir det pumpet mange skattekroner ikke bare i selve flykjøpet men også i gjenkjøpet i form av våpenproduksjonen. Allerede før ”valget” av F-35 ble endelig offentligjort ”hadde Norge brukt flere milliarder kroner på å utvikle våpen til F-35 og på å utvikle selve jagerflyet” (Anders J. Steensen). Men handelen ble presentert som en stor gevinst for Norge. Det kulminerte i en unison politisk feiring av flykjøpet som ”et nytt industrieventyr”. LO-leder Roald Flåthen stemte inn i koret ved å juble over de norske arbeidsplasser som ble sikret på denne måten.

Blåruss-økonomi på sitt verste vurderer ikke engang hvor pengene skal komme fra.

Det er en illusjon at finansieringen av flyene (inklusive ombygging av flyplasser) kan skje gjennom det årlige forsvarsbudsjett på 40 milliarder kroner. Ifølge aktuelle meldinger (begynnelse av august 2012) klarer forsvaret ikke å vedlikeholde eksisterende forsvarsbygg, bemanne nye fartøy og ”tyner de ansatte” ved rovdrift på deres arbeidskraft ”for å dekke over manglende personell” (Simen Tallaksen).

Gigantutgiftene for de nye fly kommer altså før eller senere til å ramme utgifter for velferd og samferdsel (Tron Strand) ved at de konkurrerer om de samme skattekronene.

Ikke bare ble de reelle kostnader og betalingsevnen systematisk tåkelagt: Politiske argumenter, styrt av fornuft og moral, var fraværende. Men hva betyr det, politisk sett, at en såkalt fredsnasjon satser så sterkt på opprustning i det 21. århundre? Burde vi ikke for lengst ha vendt ryggen til massive våpenkjøp og -salg som en destruktiv industri og satset på skapende produksjon? Det er i hvert fall ingen grunn til å juble for å kjøpe enda flere drapsvåpen og sikre norske arbeidsplasser gjennom å produsere ammunisjon til å ta

livet av andre folk med (Gunnar Garbo). holde oss utenfor de globale konflikter. På lang Man må ha et ganske forkvaklet sinn for å sikt bør vi melde oss ut av NATO, men selv feire Norgeshistoriens største våpenhandel. som medlemmer av NATO har vi muligheten Militarisering er det avgjort største vanvidd i å nekte krigføring. Libya var et eksempel: Bare det 21. århundrede. meget få NATO-land deltok i bombingen, uten Forbildet er helt åpenbart vår nærmeste allierte at de som nektet ble kastet ut av alliansen.

USA. ”Pentagon får 10 milliarder kroner Norge kunne fint ha holdt seg utenfor også. daglig” (NTB-melding 21. 7. 2012). Ifølge praktisk fornuft kan en slik krigsøkonomi i et Vi må sette en stopper for at vårt demokrati totalt forgjeldet land med dramatisk voksende ødelegges av teknokrater, blåruss-økonomer og fattigdom ikke gjøre annet enn å kjøre landet robot-politikere med amerikanske stemmer i enda dypere i økonomisk og moralsk uføre. 10 hodet. Våre folkevalgte representerer dessverre milliarder kroner i krigsutgifter, daglig, gjør ikke sunt folkevett. Så lenge det er slik bør USA til verdens største selvmordsbomber. Og tunge beslutninger som Norges militærpolitikk vi er med i dette gamet, i de kommende 30 år tas via frivillig slavebundet.

Gigantutgiftene for nye direkte demokrati, gjennom

folkeavstemninger. fly kommer altså før Et lite land har store muligheter for å tenke lang sikt må vi rett og slett eller senere til å ramme På alternativt kjempe for en ”norsk vår”, Saken har en eneste utgifter for velferd og med en radikal bevegelse for god side: All snakk om selvbestemmelse samferdsel ved at de demokrati, fredsnasjonen Norge og fornuftstyrt politikk. Et fremstår etter dette av de første skritt for en ny konkurrerer om de lysende klart som det regjering burde være å ”gå samme skattekronene. i bresjen for å skjære ned den har vært siden Norge ble medlem i NATO: En på vår egen militarisering” myte, latterlig selvskryt, patetisk falsk etikett. (Gunnar Garbo).

Og det viktigste Norge fremstår nå som en krigsnasjon, del av programpunktet for denne regjeringen bør en global militarisering som satte fart med den være en radikalt alternativ fredspolitikk såkalte krigen mot terror etter 11. 9. 2001 og hvor vi kan bli et framgangsland i å utvikle med en rekke ”humanitære intervensjoner” modeller for varige konfliktløsninger som i fjerne land. Forsvarets nye langtidsplan og forhindrer krig og borgerkrig. Norge har en den endelige beslutningen å kjøpe F-35 er siste tradisjon som fredsmekler men våre forsøk bekreftelse av fredsnasjonens endelikt. hittil har nærmest vært en parodi, typisk med uakseptable betingelser som utgangspunkt.

Men her ligger, paradoksalt nok, samtidig Det finns bedre modeller (se Johan Galtung). en mulighet: Vi kan kreve og kjempe for at Forhandlingsløsninger er ikke lette, men de er Norge faktisk blir en fredsnasjon. Uten å ha den eneste vei å gå i vår tid og for land som illusjoner om at våre folkevalgte snur i morgen regner seg som siviliserte og demokratiske. og annullerer kjøpet kan vi argumentere for en alternativ forsvarspolitikk som kler et lite land mye bedre enn overivrig deltakelse i Vestens desparate voldelige forsøk på å klamre seg fast ved makten. Vi er mye bedre beskyttet ved å

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

13

Starten på et nordisk fredssamarbeid?

Av Magnus Dahler Norling Det hele startet med et initiativ. 8-10 pensjonerte maoister fra Folket i Bild/Kulturfront i Stockholm bestemte seg for å lage en fredssamtale sammen andre nordiske fredsvenner. De nordiske fredsbevegelsene har vært svake de siste årene og de trenger nye initiativer for å vinne en plass i samfunnet. Freddsamtalene i Degerfors var en begynnelse på dette.

Det var invitert mange prominente talere på konferansen, blant annet to personer som har sittet i regjering med Olof Palme.

Konferansen åpnet med at en av arrangørene, Eva Myrdal, leste opp et brev fra Nord-Sverige, om hvordan NATO øker sin tilstedeværelse i Sverige og i nordområdene med store militærøvelser.

Den første dagen dreide seg ellers mye om de historiske fredsbevegelsene i Skandinavia. Hvordan arbeiderbevegelsene i Sverige og Norge hindret at det brøt ut krig mellom de to landene i 1905. Hvordan svenske aktivister hjalp norske motstandskjempere under 2. verdenskrig. Nå, 100 år etter, går svenske og norske regjeringer til angrepskriger i NATOregi uten at det blir stoppet. Den tidligere svenske FN-ambassadøren Anders Ferm snakket om hvordan den svenske regjeringen går over folkets hode og omlegger utenriks og sikkerhetspolitikken for å legge seg tettere opp mot NATO. Dette på tross av at Sverige helt gjennom den kalde krigen holdt en sterk nøytralitetslinje. Jan Myrdal snakket om hvordan krig selges som margarin, hvordan mediebildet formes for å muliggjøre imperialistiske kriger.

Den andre dagen åpnet med diskusjoner rundt konsekvensene av såkalte humanitære intervensjoner. Hvordan aggressiv og folkerettsstridig utenrikspolitikk begrunnes med å beskytte sivile. Hvordan dette fører til langt mer skade enn det forhindrer og skaper nye farlige situasjoner. Sveriges tidligere forsvarsminister Thage G. Peterson snakket om Sveriges involvering i Afghanistan og hvorfor det er så lite fokus på fredelige løsninger. Senere på dagen kom fokuset over på hvordan man skal arbeide mot angrepskriger og bygge opinionen. Her snakket blant annet Maj-Britt Theorin, Sveriges tidligere nedrustnings-ambassadør, om

PÅ VITENSKAPENS BLINDVEIER I siste nr. av SØKELYS retter en filosofistudent og tre professorer sterk kritikk mot professorene Øystein Sørensen og Bernt Hagtvet for deres bruk av totalitarismebegrepet.

Les fire spennende essays av Oscar Dybedahl, Terje Halvorsen, Arnulf Kolstad og Regi Th. Enerstvedt. 116 sider – kr 100,-

Bestill SØKELYS nr. 8 hos:

www.marxistforlag.no eller post@marxistforlag.no Kan også bestilles hos Tronsmo: post@tronsmo.no – tlf 22 99 03 99

14

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

kvinnenes nødvendige rolle i krigsmotstand og konfliktløsning og de unike erfaringene og perspektivene kvinner kan bidra med. Pål Steigan, forfatter og tidligere leder av AKP i Norge, satte krigene i sammenheng med rovdriften på naturressurser og krisene i den kapitalistiske økonomien. Krisen i Europa er verre enn på 30-tallet. Om ikke noe gjøres kan krisene i lengden føre til nye og større kriger.

Siste dagen kunne Ola Tunander fra fredsforskingsinstituttet i Oslo snakke om den velregisserte krigen i Libya. Hvordan falske rykter om regimets overgrep ble spredt samtidig som de NATO-støttede opprørerene stod for rasistisk motiverte massehenrettelser. Hvordan journalistene som ankom landet ble ledet til å snakke med de riktige folkene.

Hvordan opprørsstyrkene på bakken ble ledet av spesialsoldater fra Qatar og Storbritannia, og hvordan det hele med all sannsynlighet var planlagt lenge før det var noen oppstand i landet. Agneta Norberg snakket om erfaringer fra aksjoner mot USAs utbygging av baser og radarstasjoner rundt hele kloden. Som 75-åring hadde hun blitt arrestert da hun prøvde å ta seg inn i en radarbase på en øy utenfor Sør-Korea. Hun beskrev hvordan NATOs fokus ikke bare var på Europa og Midtøsten, men hvordan de forsøker å posisjonere seg overalt i verden og i verdensrommet.

Mange av talene fra konferansen kan finnes i sin helhet på kanalen nilslundgrentv på youtube.

Norsk våpeneksport Av Alexander Harang Informasjonssjef i Norges fredslag Norsk eksport av krigsmateriell har gjennomgått en ekstrem vekst gjennom 2000 tallet. Dette har ledet til økt militarisering av norsk industri og mer krigsprofitt for den norske stat. Det hele er en villet utvikling fra regjeringens side. Staten legger i dag aktivt til rette for fortsatt vekst i våpeneksporten både gjennom økonomisk og sikkerhetspolitisk tilrettelegging for industrien. Fredslaget jobber imot denne utviklingen, og ingenting tyder på at dette fredsarbeidet vil bli mindre viktig i tiden som kommer.

særskilt tillatelse.” På litt enklere norsk betyr dette at eksport av alle varer som fremmer andre staters militære evne må godkjennes av den norske stat. Sagt på en annen måte: når eksport av norsk krigsmateriell tillates, er dette et uttrykk for at staten synes det er ok å styrke mottakerstaten militært. Den norske våpeneksporten gir derfor et mer usminket og ærlig bilde av Norges faktiske sikkerhetspolitikk enn utenrikspolitiske redegjørelser i Stortinget. De staten tillater våpeneksport til er våre venner, mens de vi ikke tillater slik eksport til er stater som vi ikke stoler like mye på. Norge tillater i dag eksport av krigsmateriell til mer enn femti land på alle kontinenter, deriblant også en rekke undertrykkende diktaturer, og vi i Fredslaget etterlyser derfor kontinuerlig begrunnelser for hvorfor regjeringen mener det er i Norges interesse å styrke disse landene militært gjennom våpeneksporten.

Å jobbe for at folk skal få løse sine konflikter uten bruk av vold, kan umiddelbart oppleves forskjellig fra det å kjempe imot kommersiell handel med krigsmateriell. Mange synes også det kan være litt rart at vi i fredsbevegelsen bruker så mye av vår tid på kuler og krutt.

Hvorfor denne våpenfikseringen hos oss fredsaktivister?

Siden undertegnede har tilhørt fredsbevegelsen siden Staten legger i dag aktivt barndommen, og derigjennom har endt opp med til rette for fortsatt vekst i internasjonal våpenhandel som aktivistisk hovedarena, vil jeg først gi en liten forklaring på hvorfor det oppleves våpeneksporten både gjenmeningsfullt å bruke sin fredsaktivisme på nettopp norsk våpeneksport. nom økonomisk og sikker-

Det er som kjent også store penger i handel med krigsmateriell. Årlig bruker verden omlag 1 720 milliarder USD på det militære, og omtrent halvparten av denne summen går til anskaffelse og vedlikehold av krigsmateriell. Ettersom våpnene Det å fremme alternativer til vold er det mest sentrale hetspolitisk tilrettelegging for stadig blir mer høyteknologiske i fredsarbeidet. Tradisjonell fredsideologi er derfor øker også kostnadene ved industrien. fundamentert om to aksjonsakser: å begrense voldsmaktens opprustningen. Norge er en del av rolle i samfunnet og å etablere fredskultur, hvor konfliktene dette verdensomspennende militære løses uten bruk av vold. Disse to elementene er i praksis gjensidig overforbruket, og siden vår våpenindustri er spesielt eksportrettet er avhengige. Når man skal etablere en fredskultur er utgangspunktet et også norsk våpenindustri spesielt avhengig av økende militarisering samfunn hvor voldsmakt har en betydelig rolle i forhold til hvordan internasjonalt for å kunne fortsette sin vekst. Derfor åpner også staten vi håndterer våre konflikter. For å gjøre voldsmakten mindre relevant for mer våpeneksport til flere og flere stater. Forsvarsbedriftene i Norge må også evnen til vold begrenses. Dette er igjen avgjørende for at hadde en samlet omsetning av forsvars- og sikkerhetsrelaterte varer til fredskultur skal kunne etableres. Samtidig - om vi ikke etablerer norske og utenlandske kunder på 14,2 milliarder kroner i løpet av 2010. en felles forståelse for hvorfor voldsutøvelse er en dårlig løsning, er Av dette rapporterte bedriftene om leveranser til det norske Forsvaret det heller ikke mulig å effektivt begrense samfunnets militarisme. på 3 mrd NOK dette året. De samme bedriftene rapporterte om eksport Det å adressere våpenhandel dreier seg i denne sammenheng om å av krigsmateriell til en verdi av 4,3 mrd NOK samme år.1 Norge var begrense voldsmaktens rolle i konfliktløsning, og samtidig styrke en verdens femte største våpeneksportør dette året.2 antimilitaristisk kultur i folket. Da våpeneksporten i dag er det fremste eksempel på lovlig krigsprofitterende virksomhet, og våpenleveransene Det norske militærindustrielle komplekset er i vekst. Dette skyldes fra Norge bidrar til en internasjonal militarisering, er det også selvsagt særlig den ekstreme veksten i våpeneksporten gjennom 2000 tallet. at vi som fredsaktivister bør motarbeide den enorme veksten i norsk Det første tiåret av det nye årtusenet ser vi en ellevedobling i verdien krigsmaterielleksport. av den norske våpeneksporten. Hovedforklaringen på denne veksten er økt bruk av norsk krigsmateriell i USAs kriger. Omtrent halvparten av krigsmaterielleksporten går til USA, og norsk krigsmateriell er i Sikkerhetspolitikk, krigsprofitt og det norske militærindustrielle perioden blitt importert i stort omgang for bruk i våre alliertes krigføring kompleks i Afghanistan, Irak og Libya. Når USA går til krig er dette altså gode nyheter for selskap som Nammo og Kongsberggruppen. Da staten eier I den norske Eksportkontrolloven av 1987s første paragraf heter det om lag 50 % av aksjene i begge selskap, gir dette også staten et betydelig seg at ”Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av utbytte. I tillegg til utsiktene for slik direkte krigsprofitt, skyldes også betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av veksten i norsk krigsmateriellindustri en villet næringspolitisk utvikling produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et fra statens side. lands militære evne […] ikke må utføres fra norsk tollområde uten

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

15

Statens ambisjoner om å legge til rette for økt krigsmateriellproduksjon og dermed også mer våpeneksport er blitt tydeligere og sterkere under den rødgrønne regjeringen. Regjeringens gjeldende strategi for støtte og subsidiering av norsk våpenindustri er fundamentert i stortingsmeldingen ”Forsvaret og industrien – strategiske partnere”3.

I den nye Langtidsplanen for Forsvaret, som ble vedtatt i juni 2012, fremkommer det at samarbeidet med industrien de neste fire årene skal innrettes mot følgende teknologiske samarbeidsområder; 1) kommando-, kontroll-, informasjons-, beslutningsstøtte- og kampsystemer, 2) systemintegrasjon, 3) missilteknologi og tilhørende sensorer og ildledningssystemer, 4) undervannssensorer og autonome undervannssystemer, 5) ammunisjon, siktemidler, fjernstyrte våpenstasjoner, rakettmotorteknologi og militære sprengstoff, 6) materialteknologi spesielt utviklet og/eller bearbeidet for militære formål og 7) levetidsstøtte for militære luft- og sjøfartøy. Avslutningsvis skal jeg ta for meg et par felt hvor denne statsstøtten til teknologiutvikling i våpenindustrien i særlig grad vil forme fremtidig våpeneksport: rakettskjold og droner.

Norske bidrag til rakettskjoldet Norge ikke ville ha I mange år motarbeidet den norske regjeringen etableringen av amerikansk rakettskjold i Europa. I Soria Moria erklæringen fra 2005 het det seg at det var norsk politikk å ”skrinlegge” disse rakettskjoldplanene.

Denne politikken gikk regjeringen bort fra i 2007/ 2008, og det til store folkelige protester. Da Obama kom til makten, med langt mer ekspansive og farlige rakettskjoldplaner for Europa enn hans forgjenger hadde, ble så rakettskjolddebatten så godt som borte fra den norske offentligheten.

Obamas rakettskjoldplan for Europa, den såkalte ”Phased Adaptive Approach” fra september 2009, ble dermed også enstemmig tilsluttet av alle NATO landene under alliansens toppmøte i Lisboa i november 2010. Denne planen åpner for at et omfattende rakettsystem skal utvikles og utplasseres i Europa frem mot 2020, som del av USAs globale rakettskjold. Norsk politikk er i dag at innføringen av dette rakettskjoldet samsvarer med “den prioritet Norge tillegger NATOs kjerneoppgaver og kollektivt forsvar”. Rakettskjoldet er også verdens største forsknings og utviklingsprogram. Europeisk våpenindustri er invitert til å bidra til dette, og den norske regjeringen legger derfor også til rette for at norsk krigsmateriellindustri skal få sin del av den store kaken.

Bilde: Käthe Kollwitz 1876-1945

stund, leverer ni av selskapene produkter til militær virksomhet.

Av de 43 bedriftene som eksporterte krigsmateriell i 2010 var også tolv av selskapene leverandører av droneteknologi eller dertil deler/ dronerelevant teknologi. Dette legger også staten til rette for. Fredslaget avslørte i januar 2012 at Forsvarsdepartementet og Innovasjon Norge faktisk subsidierer utvikling av en militær drone for det internasjonale markedet av det norske selskapet Prox Dynamics AS. Det er dermed naivt å tro at norsk droneindustri ikke vil bidra betydelig til krigsmaterielleksporten i nær fremtid.

Fredsarbeidet mot norsk krigsindustri må Etter NATO toppmøtet i Chicago i mai Norske politikeres angrepskriger fortsette 2012, arrangerte våpenindustrien en stor gjennom NATO bør ses i samvåpenmesse i Paris i juli. Her var en lang Terskelen for bruk av krigsmakt er i dag alt for rekke toppolitikere invitert for å se på diverse menheng med våpenindustriens lav. Norske politikere har de siste tretten årene rakettskjoldteknologi som den europeiske unødvendige kriger mot Jugoslavia, krigsprofitterende aktiviteter. startet våpenindustrien tilbyr som oppfølging fra Afghanistan, Irak og Libya. Militariseringen det siste NATO toppmøtet. Konferansen var av norsk næringsliv, og landets økende finansiert av industrien selv, deriblant også norsk våpenindustri, og krigsprofitt gjennom våpeneksporten, er en del av dette bildet. Vi tar denne type aktivitet fra næringens side støttes det opp om av den norske lettere på militarismen enn tidligere. Norske politikeres angrepskriger stat. I Langtidsplanen for Forsvaret 2012-2016 sier regjeringen også at gjennom NATO bør derfor ses i sammenheng med våpenindustriens ”missilforsvar representerer et av de viktigste NATO-prosjektene i årene krigsprofitterende aktiviteter. Det siste støtter opp om det første. fremover” og at ”missilforsvar er også et uttrykk for NATOs økte vekt Samtidig normaliserer norsk våpenindustris krigsprofitt krigstilstanden på flernasjonalt forsvarssamarbeid.” Det er dermed heller ingen grunn i norsk politisk mentalitet. For å endre dette trenges langsiktig og til å tro at Regjeringen vil bli mindre aktiv ovenfor norsk industri for å konstant innsats imot krigspolitikken, og alle som skaper sin profitt fra sikre bedriftenes deltakelse og kapitalisering på denne destabiliserende denne. og farlige opprustningen.

Dronene kommer!

Statens satsninger i våpenindustrien er størst innenfor høyteknologi med store internasjonalt markedsmuligheter. Derfor er særlig militær droneteknologi noe det satses på i skrivende stund. Norge har i dag en betydelig sivil droneindustri. Industrien selv hevder at den driver utelukkende innen det sivile4, men dette er en feilaktig fremstilling.

Av de tyve bedriftene som er organisert i UAS Norge i skrivende

16

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

1 FFI rapport 2011/02264 2 Se: http://fredslaget.no/saker/vapenhandel/ressurser/2998- introduksjon-til-norsk-vapeneksport 3Stortingsmelding 38 (2006-2007) 4 Lederen av UAS Norge uttalte dette på droneseminar i Oslo 12. Juni 2012.

Irak: USAs kontroll tar en ny form Mathias Cederholm Historikar USAs kontroll tar ny form. Så er då USAs ”inviterte” okkupasjon av Irak endeleg avslutta. Eller?

infrastrukturen øydelagd av krig og sanksjonar blir verande øydelagd.

Med dei gjentekne løfta om avslutta okkupasjon men fortsatt nærvære dei seinare åra er det rimelig med ein viss skepsis. Denne gongen har likevel nesten alt amerikansk militært personell reist frå landet – ein del av dei reiste rett nok ikkje lenger enn til nærliggande land som Qatar, Kuwait og Jordan, der dei straks har blitt ein del av oppdemminga av den arabiske våren og det iranske ”hotet”.

Attende i Irak finns no ein enorm diplomatisk representasjon på minst 16 000 mann (jamført med til dømes 55 i Tyrkia) med blant anna tusentals ”sivile” sikkerheitskontraktørar, og i tillegg eit ukjent tal spesialstyrkar, mellom anna CIA, som det ikkje fins nokon regulering av i dei formelle avtalane mellom landa. Men Irak er framleis militært nært samanvove med USA. Titals milliardar dollar blir brukt på å byte ut dei gamle våpensystema mot amerikanske.

Våpeneksportørar har uttrykt store forhåpningar om ein blomstrande marknad framover, blant anna skal Irak kjøpe eit 100-tals F-16-fly og ein delkontrakt i dette kjøpet var blant det siste ein tvinga igjennom før uttrekkinga i desember. Instruktørar følgjer med, ein klassisk måte å behalde sikkerheitspolitisk kontroll.

Korrupsjon Enorme beløp har blitt brukt på gjenoppbygging, Derav har fleire titals milliardar fors- Avhengige politikarar vunne i rein korrupsjon, underslag og inkom- Å håpe på kraftfulle tiltak frå det politiske petanse. Elektrisitet og vatn/sanitet er framleis establishmentet i Irak er fånyttes. Heilt sidan eit akutt problem i byar og endå meir på lands- invasjonen 2003 har amerikanske interesser bygda. Sjukdomar spreidde med vatnet er sett til at den irakiske staten blir dominert av framleis ei kjelde til epidemiar og dødsfall. forholdsvis lojale og samtidig splittande grupAv bybefolkninga lever meir enn 50 % i slum, per. ei tredobling sidan 2003 på grunn av fallerande Sekteriske religiøse grupper blei raskt gitt eit infrastruktur. Økonomien fortsetter sin til- grep over statsapparatet og dominerer den bakegang heile vegen frå sanksjonstida og ok- framleis i dag – dei driv sektpolitikk med “naskupasjonsmakta sin sjokkterapi og raseringa jonal” retorikk, først og fremst har sjiittiske av dei offentlege verksemdene og den innan- militsar sleppt inn i politi- og militærvesenet. landske industrien. Nesten all industri utanfor Resultatet har blitt ein ekstrem korrupsjon frå oljesektoren er borte, store delar av jordbruket topp (i periodar har store delar av statsbudutslått, mesteparten av varene er no impor- sjettet ”forsvunne”) til botn (militsar held heile terte. Den faktiske arbeidsløysa ligg på over bydelar i eit jerngrep og utøvar utpressing, 50 prosent. I følge UNDP lever no 23 prosent krev muter for samfunnstenester, samt utøver av befolkninga under fattigdomsgrensa. 28 % rein mafiaverksemd). av barna var underernærte i 2007, same årvar Ei lang rad utreiingar om underslag av of35 prosent av barna (fem millionar), foreldre- fentlege midlar har blitt stoppa dei seinare åra. lause. Talet på enker i landet er berekna til op- Korrupsjonsetterforskarar har blitt tvinga til pimot to millionar. å gå av, den eine Siffera talar sitt tydelige Av bybefolkninga lever meir enn etter den andre. språk om karakteren til Sekteriseringa av krigsperiodane og ok- 50 % i slum, ei tredobling sidan politikken har kupasjonen. Framleis medført at den 2003 på grunn av fallerande konstitusjonelle er fleire millionar i ekinfrastruktur. sil, to millionar innanutforminga i landet for landet derav minst har blitt liggande i ein halv million i brakstøypeskeia. Sepakebyar og leirar, utanlands ytterligare kanskje ratistiske interesser i sør og i nord har, med to millionar, mest i grannelanda. Få vågar eller freistande bistand frå okkupasjonsmakta, kan reise attende til sine heimeområde, av sik- regelbunde drive fram spørsmålet om ein konkerheits- eller økonomiske grunnar. føderasjon, trass i at ein majoritet av befolknGjenoppbygginga forvanskast av den mas- inga har vore imot det. sive hjerneflukta, der dei velutdanna – ofte Aller sterkast har kurdiske parti drive fram under dødshot – har reist frå landet; lækjarar, spørsmålet, med eit regionalt konstitusjonslærarar, forskarar, ei berekning seier att 40 forslag, gjenoppliva seinast no i januar, der anprosent no er borte. Den store gruppa kvin- nektering av store tilgrensande område kring ner innanfor universiteta har blitt skvisa ut, Kirkuk, i Diyala og Niniveh er skrivne inn, det ein gong så avanserte utdanningssystemet noko som har møtt protestar frå befolkninga i ligg i ruinar og har berre fått ein prosent av desse områda. Vidare har oljepolitikken i landei USA-kontrollerte gjenoppbyggingspen- det blitt splitta opp gjennom at den kurdiske gane som har blitt tildelt etter 2003. Det beste provinsregjeringa, KRG, har inngått eit 50-tals universitetssystemet i Midtausten har blitt det oljeavtalar, som både omgår Bagdad, og som dårligaste. Samtidig kan eit vaklande helsesys- introduserer kontraktsformer som er yttarst tem naturlegvis ikkje handtere utfordringar kontroversielle ettersom dei gjev oljeselskapa

Militær kontroll Men eit regelrett militært nærvære kan kome til å bli re-etablert. I Washington har ein byrja å stille spørsmål ved storleiken til den diplomatiske representasjonen. Utan reint militært trykk formår ikkje diplomatane lenger å drive gjennom heimlandet sine interesser i dei irakiske politiske korridorane. I samband med aukande uro i landet i vinter, initierte Pentagon forhandlingar om ein ny militær samarbeidsavtale med Irak. Pentagon har også bedt om nye mangemilliardsbudsjett for ”fortsette aktivitetar” i Irak. Den irakiske regjeringa pendlar mellom markeringar av sjølvstendig haldning i høve til stormakta og behov for hjelp mot si svake stilling i landet.

I Irak er likevel hovudspørsmålet i dag korleis befolkninga skal handtere effektane av den tidlegareokkupasjonen og krigen. Sosialt sett har landet ramla ned i ei hengemyr,

som den eksplosjon av kreft og misdanna barn som herjar først og fremst i søre Irak, eit resultat av dei amerikanske styrkane sin bruk av uranvåpen.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

17

Framleis er fleire millionar i eksil, to millionar innanfor landet derav minst ein halv million i brakkebyar og leirar, utanlands ytterligare kanskje to millionar, mest i grannelanda.

Grannane sin dragkamp Dette skjer ikkje i noko vakuum – i og med eit sundslite irakisk statsapparat har grannestatane fått omfattande påverknad i Irak. Fremst har Iran styrka band til sittande regjering og statsminister Maliki, noko som har gjeve USA ein heil del hovudbry, og ikkje blir sett pris på av store delar av befolkninga. Økonomisk dominerast la det stadig meir av iranske kontaktar, elektrisitet, dagligvarer og andre varer med meir, og ikkje uventa bed Malikis regjering om unntak frå dei påbodne Iransanksjonane.

I nord har på den andre sida Tyrkia stadig sterkare påverknad, og er økonomisk dominerande i Kurdistan, samtidig som politiske spenningar ikkje manglar. Tyrkia vil også verne den utsette turkmenske minoriteten i landet, og har nylig hota med å intervenere mot Bagdadregjeringa for å verne sunnigrupper mot dei lenge pågåande forfølgingane. For å gjere det endå meir komplisert finst mykje saudiaraDet blir rapbiske og qatarportert om Sekteriske religiøse grupper blei raskt ske interesser møter rundt og pengar i gitt eit grep over statsapparatet og slike spørsmål omlaup. Saui Jordan der dominerer den framleis i dag – dei driv di-Arabia og britiske aktørar Qatar er i ein sektpolitikk med “nasjonal” retorikk, offensiv fase i av nokon grunn har delteke. først og fremst har sjiittiske militsar regionen, der Drivkrafta baeit hovudmål sleppt inn i politi- og militærvesenet. er å motverke kom krava har vore fråværet Irans framav fungerande støyt, samtidig samfunnstenester frå sentralt hald, og ei uro som dei har slått ned sin interne shiafarga arafor at dei lokale ressursane (oljen) ikkje kjem biske vår. den eigne befolkninga til del. Kan det vere slik Dette gjer ikkje minst situasjonen med iransk at den tidligare okkupasjonsmakta er ganske støtte til og US-alliert saudiarabisk/qatarsk (og nøgd med den politiske lamminga som all delvis al Qaida-kopla) undergraving av grandenne splittinga leier til? nelandet Syria si regjering til ei kompleks afså gode vilkår. Visse gjeld dessutan olje som strekker seg utanfor provinsregjeringa sitt territorium. I og med den sekteriske farginga av staten har den politiske kulturen i landet blitt prega av religiøs mobilisering, og nye folkegrupper har – nærmast av desperasjon – byrja å ta til seg separatistiske agendaer. Provinsadministrasjonar i Diyala, Salahaddin og Anbar har foreslått eigen autonomi, i eit tilfelle har den ansvarlige guvernøren blitt fengsla for ”terrorisme”.

Ei Pandoras øskje opnast dermed med aukande sekteriske slitingar; sjiainteresser i Karbala vil annektere delar av Anbar, provinsar i sør gjer, med støtte frå regjeringa, krav på å sjølve organisere sine oljeressursar, dei kurdiske krava møtest med alternative krav – visse grupper vil føre i hop heile regionen kring Mosul med Kurdistan, og det fins til og med røyster om ein ny sunni-stat som skulle omfatte delar av Jordan og Syria.

18

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

fære, via Irak kjem altså støtte til begge sider i Syria.

Innanfor Irak kan vi ane tyrkisk og saudiarabisk støtte til politiske grupper kring den tidlegare regjeringssjefen Allawi og Iraqiyapartiet, som USA lenge har hatt eit godt auge til men mislykkast med å få til regjeringsposisjon. Utreinskingar av politisk opposisjon skjer regelbunde frå den noverande regjeringa sitt hald, vanlegvis med hjelp av skuldingar om tidlegare baathmedlemskap eller terrorisme når vi snakkar om folk i og kring establishmentet, eller gjennom forsvinningar og fengsling blant meir ordinære opposisjonelle, ofte utførde av Malikis eige hemmelege politi, og plassering i eit av dei illgjetne ”hemmelege” fengsla som sorterer under sikkerheitstenesta, som HRW og Amnesty har peika på i årevis.

For eit år sidan sat minst 50 000 personar fengsla utan rettsleg prøving, mange utsette for systematisk bruk av stryping, boring i kroppsdelar, valdtekter, elsjokk og så vidare.

I dag veit vi ikkje kor mange som sit i dette hemmelege fengselssystemet, utreinskingane har ikkje uventa eskalert igjen med 1000-tals fengslingar sidan Maliki forstod att dei amerikanske styrkane faktisk skulle reise frå landet.

Regjeringa, som den kurdiske provinsregjeringa, og i endå høgre grad dei einskilde partia, har også eskalert sine angrep på journalistar og andre rapportørar. Fleire internasjonale organisasjonar har peika på den aukande represjonen.

Brei motstand Den same represjonen har også ramma den irakiske parallellen til den arabiske våren, som valdsamt har blitt slått ned i ei lang rad byar.

Protestane har dreia seg om alt frå usle samfunnstenester, arbeidsløyse og sekterismen

til regjeringa og det amerikanske nærværet.

Svaret har litt eit lovforslag om forbod mot ”umoralske” folkesamlingar. Motstanden som har vore retta mot okkupasjonsmakta og dei eigne okkupasjonsvennlige politikarane vevast i hop med desse sosiale protestane, og domstolane brukar villig dei krigstilpassa terrorlovene mot alle typar av opposisjonelle rørsler.

Bruken av dødsstraff har eskalert.

Til sjuande og sist handlar det om at Malikiregimet i endå høgre grad enn tidlegare har etablert eit diktatur med parlamentarisk ferniss – den praktiske politikken blir ført av regjeringa, og særleg av statsminister Maliki sjølv, som har direkte kontroll over dei avgjerande sikkerheitsfunksjonane – innanriks- og forsvarsdepartementet, og over den daglige oljepolitikken som parlamentet ikkje får innsyn i. Oljeinteressene Naturligvis ligg omverda sitt fokus på oljen i landet. Irak har mange, store og ubrukte oljefelt, blant dei største i verda. Etter årevis med tregleik i og med krigføringa har oljekontraktane skote fart dei seinaste åra, og fleirtalet av dei store vestlege oljeselskapa kan vere nøgde med utdelingane. BP, ExxonMobil, Shell med fleire har sidan 2009 fått enorme kontraktar på utvinning og produksjon. ExxonMobil har mot protestar drive igjennom kontrakt både med Bagdad og med den kurdiske regjeringa, og utnyttar altså dei spenningane som finns i Iraks oljepolitikk. Målsettinga frå både den irakiske regjeringa som frå Washington er att Irak skal nå ein ”swinging capacity”, det vil seie at ein skal ha ein overskotskapasitet som kan komplettere den internasjonale oljemarknaden ved kriser. I dag er det berre Saudi-Arabia som har den kapasiteten. EU har dessutan drive eit prosjekt i nokre år kring energisamarbeid med Irak med fokus på naturgassen, ein del av ein

ny energistrategi. Men problema er mange – statistikk tenderar til å miste. Med den spesielle alle hittil inngåtte avtalar kan betraktast som politiske spenninga mellom partia innanfor ulovlege (dei har blitt inngått under okku- establishmentet i januar auka valden drastisk. pasjon, og utan innsyn frå parlamentet), det Partipolitiske manøvrar blei ikkje sjeldan akfinns endå ingen nye oljelover som regulerer kompagnert av bilbomber og massearresterkontraktane, og det finns ei sterk mistru blant ingar. Okkupasjonen har etterlete seg eit land befolkninga mot den nye makta til oljeselskapa i ruinar, og med eit korrupt diktatur i leiinga, i landet. Infrastrukturen er så forfallen etter som blir halde under armane av utanlandske tre omfattande krigar, sanksjonsåra og okku- interessentar. Sundslitande mekanismar har pasjonsåra, at det snakkast om behov for hun- blitt bygt inn i konstitusjonen, oljekontrakdretals milliardar dollar i investeringar. tar og statsforvalting av okkupasjonsmakta Behova er så store at til og med ExxonMobil og særinteresser. For å få orden på landet sitt har uttalt at Irak framleis i 2040 ikkje kjem behøver irakarane ei omverd som sluttar å til å vere blant dei tre fremste oljeproduse- utnytte interne splittingar og skjult maktpontane, trass i dei enorme felta. Men dei kon- litikk. Vi får heller ikkje gløyme dei åra med traktane som no er inngått stiller krav om at krig, okkupasjon og sanksjonar som har slått staten rustar opp for ein enorm produksjon- mot landet. Få snakkar i dag om korleis den sauke. Om han ikkje formår det skal likevel krigen eigentlig såg ut; ein ulovlig invasjon, oljeselskapa få erstatning utifrå dei stipulerte flybombing av heile byar, avrettingskampannivåa. Irak kjem altså til å bli ei melkeku for jar, fosforbomber, tortur, støtte til sekteriske oljeselskapa, uansett korleis det går. Samtidig terror-militsar. Spørsmålet er om ikkje USAs fortset dei ulike stridane. Motstandsrørslene samlapolitikk mot Irak dei siste 21 åra, med mot okkupasjonen og blant anna trulig det dei oppfattar som to millionar Spørsmålet er om ikkje USAs over ei illegitim regjering døde som resultat, samla politikk mot Irak dei siste burde reknast som er både svekka og har ein ny situasjon folkemord. Desse 21 åra, med blant anna å handtere, men ved brotsmistankane sidan av opinionsbymå undersøkast, trulig over to millionar døde gging fortset angrep, med det som resultat, burde reknast som Saman samtidig som fleire internasjonale av partia innanfor samfunnet sitt folkemord. establishmentet nytansvar. Vi får iktar militær vald for å kje gjere som så sikre sine posisjonar. Trass i den omfattande mange gjerne gjer når stormakter går amok – opptrappinga av den militære innsatsen i Af- gløymer og går vidare som om ingenting har ghanistan dei siste åra, er fortsatt talet på siv- hendt. ile offer i følgje offisiell statistikk større i Irak, i 2011 cirka 4000 mot 3000. Til dette skal ein Omsatt frå svensk av Asgeir Bjørkedal legge til dei mange ofra som denne typen av Opphaveleg publisert i Brännpunkt Irak nr. 6

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

19

Opprøret i Syria – en propagandakrig.

Av Elisabeth Reehorst ”Syria er i krig. Det sier president Bashar al- på SANA, regimets nettside. I talen han holdt Assad. Varsler enda tøffere linje mot oppo- ble den setningen sagt som hos NRK helt ble sisjonen.” Dette var introduksjonen til NRK trukket ut av sin sammenheng, som var en forKveldsnytt 26.06.12. ”Han sier at han vil sette maning til de nyvalgte om å ”holde åpen konalt inn på å vinne krigen, og nekter å følge takt med folket, spesifisere prioriterte områder kravet fra vestlige land om å gå av.” En uklar og øyeblikkelig handle for å gjennomføre det video kommer på: ”Krigen i Syria dreper vold- som gjelder basale behov, å unngå prisøkning, somt og tilfeldig (vi ser mennesker løper til kjempe mot monopolisering og gjenoppbygge og fra eksplosjoner som framkaller mye mørk infrastruktur som har blitt ødelagt av terrorrøyk)…... og et russisister.”

Det har hele tiden vært kprodusert helikopter kretser over byen mot Inne i dette kom altså orSNCs vel planlagte og grensen til Tyrkia.” … det ”krig”, som Nrk laget Bildet skifter – den gjennomførte linje å finne en lengre reportasje omsyriske presidenten taler: - med dramatiske ulike vrier til alltid å gi kring ”Når vi er i krig, må all videoklipp. Om de hadde politikk og alle partier regimet skylden for alt som noen direkte sammenog samfunnsaktører…” er underordnet. er av brutalitet i landet. heng, Kommentator trenger De lærte seg tidlig å si at inn: ”Presidenten varsler de ikke kunne garantere ytterligere opptrapping”. Tilbake til videosnut- at videoklippene var det de ga seg ut for. Men ten: ”Mens kampene eskaleres, øker frykten hvor mange hører det? for en regional krig” – akkompagnert av vold- Det var en grunn til at Assad akkurat da somme eksplosjoner. tydeliggjorde at det er en krig. FSA (Free SyrNy kommentator: ”Spenningen er fortsatt høy ian Army, noen av de væpnete opprørsgrupi farvannet mellom Tyrkia og Syria, og i Tyrki- pene) hadde utført et ”utforskende angrep” as hovedstad snakker nå folk på gaten høyt om muligheten for en militær hevnaksjon,” fulgt av uttalelse fra en på gaten på uoversatt tyrkisk.

Vi ser et NATO-møte: ”Og i dag drøftet Tyrkia nedskytingen av jagerflyet med sine allierte i NATO.” Generalsekretæren i bildet, deretter Tyrkias president: ”Jeg verdsetter det internasjonale samfunnets solidaritet, og denne hendelsen vil selvsagt ikke bli tolerert. Det er alt jeg har å si.”

Så ser vi en fortauskafé, der en mann setter seg med en engelskspråklig avis. Kommentator kommer inn igjen, tilsynelatende i samtale med mannen som blir presentert som talsmann for SNC – den syriske motstandsparaplyen: ”I Istanbul analyserer SNC situasjonen slik: Assadregimet gjorde et meget smart trekk ved å skyte ned et tyrkisk fly. Det hjalp virkelig til å styrke moralen hos deres egne shabiha-styrker.

Det er én ting. Så tror jeg at Assad-regimet forstår at dette er litt for tidlig for NATO. Vi forstår at NATO finner det veldig vanskelig å gripe inn på det nåværende stadiet.”

Utgangspunktet for denne reportasjen var to hendelser: Bashar al-Assad hadde talt til den nyutnevnte regjeringen – overført på TV og

20

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

mot en boligbase for elitesoldater i den republikanske hæren, bare et par-tre kilometer fra presidentpalasset i Damaskus. Dette førte til et voldsomt militært motangrep, ”med regimestyrker som bombarderte områdene omkring i et omfang som brakte kampene i den syriske konflikten nær hjertet av hovedstaden.”

(New York Times) Det viste at ”en kule i Damaskus har større virkning enn en tank i Idlib eller Homs, fordi regimet ikke hører bombingene der, men du kan være sikker på at de hører kulene i Damaskus. Dette som en test på hvordan det vil bli når kampen flytter seg til Damaskus,” ifølge en løytnant i FSA. Den andre hendelsen var at regimet i Syria skjøt ned et tyrkisk jagerfly et par dager tidligere. Ingen benektet det, det var innenfor syrisk territorium, og Syria sa at det ville blitt skutt ned sjøl om det hadde vært syrisk med den farten, høyden og retningen det hadde.

Uansett – Tyrkia ønsker støtte fra sine allierte i NATO, og det får de. Ingen nevnte at landet dagen før hadde bombet og drept mange kurdere inne på irakisk område, i tillegg til at store mengder våpen går gjennom Tyrkia til Syria.

TV- og internettgiganten al-Jazeera, eid av emiren av Qatar, ble en svært viktig aktør i opprøret. Den gikk hardt inn og støttet opprørerne, som raskt fikk et sterkt innslag av islamister – ikke bare fredelige. Sommeren 2012 er ingen lenger i tvil om at det i det minste kommer store summer herfra og fra Saudi-Arabia for å støtte den islamistiske, også den voldelige, delen.

Våpen til opprørerne i nord, der de lenge har stått sterkest og kampene har vært hardest.

Intervjuet med den såkalte talsmannen for SNC er typisk: Her har vi en velutdannet, engelsktalende mann som analyserer nedskytingen som om det er regimets bevisste handling, med en klar hensikt.

Det har hele tiden vært SNCs vel planlagte og gjennomførte linje å finne ulike vrier til alltid å gi regimet skylden for alt som er av brutalitet i landet. Det ble enn viss forandring da FSA begynte å komme med egne utsagn til pressen – de er nemlig stolte av sin kamp mot regimet, av drap på regimets soldater og særlig på de som blir betraktet som forrædere. De har nylig sendt ut en video der de viser hvordan de dreper politifolk og kaster dem ut av vinduet etter å ha erobret en politistasjon i Aleppo. Det er en nystartet kanal i Beirut som opplyser dette – folk som har brutt ut fra al-Jazeera på grunn av ensidigheten der.

Jeg har startet med denne beskrivelsen fordi den illustrerer en uhyre viktig side ved det syriske opprøret: mediedekningen er blitt topprioritert. Så høyt at forsker Helge Lurås i dagsavisen.no 7.08 antyder at vestlige ledere, media og sivile aktivister har vært med på å ”bringe krig” til befolkningen fordi de har hauset opp et opprør som i utgangspunktet bare dreide seg om ”en håndfull” personer.

Hvordan kunne de forvente at Assad bare ville gi seg?

Reportasjen i NRK inneholder flere av de elementene som ble tydelige allerede den første måneden av opprøret: Mangelfull og ensidig kildebruk, teknikker for å sverte regimet mest mulig, og bruk av levende bilder for å illustrere regimets voldsbruk. Årsaken til at dette har fungert så strålende mesteparten av tiden, skyldes langt på vei én person: Ausama Monajed, en syrisk mann som har bodd i London i mange år. Han sto fram i en dokumentar som NRK sendte i februar 2012, der han fortalte hvordan han hadde forberedt medieopplegget til opprøret. Det var satt opp mer enn hundre videokameraer på strategiske plasser i Syria; disse skulle sende kontinuerlig til hans mediesenter. Så hadde han etablert kontakt med personer rundt om i landet og fått dem til å filme ting som skjedde og sende til ham. I flere tilfelle er det også blitt bevist at slike filmer er blitt kunstig fabrikkert. Den mest ekstreme var

en video der regimets soldater tilsynelatende Baath-partiet, et sosialistisk parti, tok over trampet på falne opprørere. Mer vanlig er at makten i 1963. Alawiene, en religiøs sekt som i røyk fra brennende bildekk etc blir beskrevet stor grad besto av fattige landarbeidere fra norsom granatild fra regimet, eller at ofre blir for- dvest-Syria, fikk stor innflytelse i det militære, flyttet før de blir filmet, slik at det skal se ut og general Hafez al-Assad overtok makten i som om det er regimet som står bak.

1971 – det siste kuppet i Syria til nå.

Det ble etablert nær kontakt med SovjetsamvelMonajed kom inn i det, som har vært en sterk toppen av SNC som Regimets måte å forholde faktor i å utvikle landet. forhenværende leder Mange syrere dro også seg til motsetninger og Burhan Ghaliouns til Sovjet for å få høyere høyre hånd. Det uenighet på vil naturlig nok utdannelse, samtidig som medførte at han også det ble bygget institusjonhadde kontakt med smitte over på folk under et er og annen infrastruktur støttespillere i f eks skoler, veier, kommuslikt opprør som vi ser i dag. –nikasjon i Frankrike og USA, ellers, og vanog han ropte på uten- Svært mange av opprørerne ningsanlegg, først fremst landsk invasjon. fra Eufratdalen. Folk har aldri lært noe annet ut TV- og internettgifra andre deler av landet ganten al-Jazeera, eid ble flyttet dit, og man bespråk enn vold. av emiren av Qatar, gynte å dyrke bomull til ble en svært viktig akeksport. Jordbruket ellers tør i opprøret. Den gikk hardt inn og støttet ble organisert mer eller mindre i kooperativer, opprørerne, som raskt fikk et sterkt innslag og småindustri, olje og fosfatutvinning ble vikav islamister – ikke bare fredelige. Sommeren tige næringsveier. Alawiene fikk økt sin status 2012 er ingen lenger i tvil om at det i det min- kraftig gjennom at de også fikk presidentmakste kommer store summer herfra og fra Saudi- ten i landet. De er ikke mange nok til å utøve Arabia for å støtte den islamistiske, også den denne aleine, men allierte seg med ulike grupvoldelige, delen. per i hele det etniske og religiøse spekteret i det Siden syrisk TV også blant syrere er vurdert svært sammensatte landet. med stor skepsis, har de førstnevnte kildene Dette har utviklet seg til at flere og flere sunomtrent hatt monopol på nyheter til Vesten. nimuslimske arabere, som er den største etniDet var derfor et stort sjokk da det gikk opp for sk/religiøse gruppen, har fått øket innflytelse. meg at regimets nyhetssendinger i denne sam- Styret er sekulært og relativt likestillingsvennmenhengen var minst like troverdige. Siden jeg lig – også for kvinner. Det etablerte en stor har direkte kontakt med en storfamilie i Daraa hær og flere sikkerhetsavdelinger, vernet misør i Syria, der opprøret startet, forsto jeg raskt noritetene – Syria har alltid hatt relativt mange at det var riktig det regimet påsto, at det i liten kristne, av flere ulike retninger. grad var et spontant opprør, og i enda mindre Det dominerende problemet ble at for å oppnå grad et fredelig et. en stabilitet slik regimet ønsket, krevdes det Det var det vanskelig for det revolusjonsro- fasthet. Demokrati er aldri noe som kommer mantiske norske folket å bære – og ifølge den av seg sjøl – i en stat som blir kunstig skapt tidligere nederlandske ambassadøren van med mange store, indre motsetninger, starter Dam var ikke vi aleine om det. Det kan da ikke ikke folk å samarbeide automatisk og med være noe negativt i å gjøre opprør mot et bru- glede. Når man da samtidig rokker ved klasstalt diktatur? esamfunnet og hever en gruppe på bekostning Der ligger mye av det spesielle ved Syria, så det av andre, fører det med seg mye vondt blod. er nødvendig med en liten oppsummering av Regimets eneste svar på slik opposisjon gjenlandets moderne historie: Landet var fransk nom fire tiår har vært beinhard undertrykking koloni fra oppløsningen av Det osmanske riket – sjøl om de verste fengslene etc ble stengt etter og til slutten av 1940-årene. Da det ble sjøl- 2000. Regimets måte å forholde seg til motsetstendig, var det en primitiv form for demokrati ninger og uenighet på vil naturlig nok smitte som førte til minst ett militærkupp i året. over på folk under et slikt opprør som vi ser

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

21

i dag. sentral i opprøret, samarbeider ikke de væpSvært mange av opprørerne har aldri lært noe nete gruppene av FSA. Taktikken er stort sett annet språk enn vold. Og alle splittelser i folket blitt at en opprørsgruppe okkuperer et område som kommer fram i ekstreme situasjoner, de betrakter som ”sitt”. De delene av sivilbekommer også fram mellom de som styrer lan- folkningen som har mulighet til det, flykter, og det. Dette kan illustreres ved avhoppingen til etter hvert kommer regimets tanks og tyngre brigadegeneral Manaf Tlass i begynnelsen av våpen og angriper for igjen å få mer eller minjuli, en hendelse som vekket stor oppmerk- dre kontroll over området. somhet, men som ble ekstremt ulikt vurdert Dette mønsteret har gått igjen, særlig da i nord av ulike kommentatorer og analytikere. Mens mot grensen til Tyrkia, der befolkningen er prof Landis i bloggen Syria Comment vurderte mer splittet enn de fleste andre steder i landet. det som svært viktig – presidenten mistet en av Det innebærer at én (lands)by kan beskyttes sine nære venner og av regimet, en medarbeidere, mente okRussland ser ut til å ha tatt et nærliggende tidl. ambassadør van kuperes av én opDam at det ikke var så sterkere grep. Det vil antakelig prørsgruppe, en viktig, siden Tlass ikke annen av en annen styrke forhandlingsprosessen tilhører alawisekten, gruppe. men er sunnimuslim.

betraktelig, da de ikke – som ”Det ville vært mye Slik blir det oftest mer interessant om Vesten – har meldt seg ut av spil- umulig å stadfeste en høyt rangert alawisom står let på forhånd ved å avvise alle hvem general hadde hoppet ansvarlig for større forhandlinger med Assad. av. Det er et synkende overgrep, ut over skip, men det synker de som har falt i veldig sakte, det kan kamp direkte melta svært lang tid. Maktbalansen er fremdeles lom FSA og hæren. I tillegg har tall på drepte klart i favør av regimet.” hele tiden gått ut fra mer eller mindre tilfeldNoen har lansert Tlass som en mulig presi- ige øyenvitner, sjøl om FN lenge forsøkte å få dentkandidat etter Assad, andre mener at han bekreftet dem. Pr. 21.06 var det ifølge Syrian bare har vært ute etter å mele sin egen kake Observatory for Human Rights, med sete i Det har kommet flere avhoppinger, men det London, ca 15 000 som var drept, av disse ca betyr ikke nødvendigvis at regimet er i ferd 3700 regjeringssoldater. Disse tallene, der en med å falle. Bortsett fra de svarte elementene firedel faktisk er regimesoldater og alle veit (al-Qaidastøttete grupper har svarte flagg) som at mange av de såkalte ”sivile” er væpnete opkom inn med sjølmordsbombingen i Dam- prørere, forteller likevel sitt om at drepingen askus i desember 2011, bærer kampene preg definitivt ikke ensidig har vært regimets drap av lokale konflikter. Sjøl i Homs, som har vært på fredelige demonstranter. Antallet har også

22

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

økt igjen de siste månedene, etter som opprørerne har fått bedre og bedre våpen.

Det ble riktignok roligere en stund i april og mai da FNs observatørgruppe trådte inn på arenaen og kunne vurdere hendelsene. Færre ble drept – våpenhvilen ble delvis overholdt en stakket stund. Folk fikk puste – men partene fikk også tid til å summe og reorganisere seg. I Daraa fikk f.eks. opprørerne større spillerom til å trakassere folk i flyktningeleirene, der det bor palestinere og syrere – mange drusere - fra Golan, som opprørerne betraktet som regimevennlige. Men nyhetene utad ble mer balanserte – både Kofi Annan, ansvarlig for oppdraget, og Robert Mood, leder av observatørene, sto rolig og saklig fram i media og klarte en stund å overdøve propagandaen.

Målet var å prøve å få til forhandlinger mellom partene. Regimet sa seg villig, men opprørerne støttet aldri oppdraget. De har nesten hele tiden nektet alle forhandlinger og alternative løsninger så lenge Assad sitter.

Regimet er ikke så steilt; de har også hatt en folkeavstemning om en ny og temmelig demokratisk grunnlov. En ny regjering ble utnevnt i juni. Assad står på at han er landets lovlig valgte president, og omverdenen tør ikke rote mer enn nødvendig direkte i opprørt vann – Syrias geografiske plassering sammen med erfaringene fra Irak skremmer.

Samtidig jobber USA, Saudi-Arabia og Qatar intenst bak kulissene, og Tyrkia har snudd kappen totalt i forhold til tidligere samarbeid.

Etterretning, penger og våpen, hjelp til å bygge opp nettverk og samle opprørerne er elementer i dette, sammen med at propagandakrigen startet for fullt igjen i juni/juli.

Kofi Annan gjorde et nytt forsøk i Geneve

Pr. 21.06 var det ifølge Syrian Observatory for Human Rights, med sete i London, ca 15 000 som var drept, av disse ca 3 700 regjeringssoldater. Disse tallene, der en firedel faktisk er regimesoldater og alle veit at mange av de såkalte ”sivile” er væpnete opprørere, forteller likevel sitt om at drepingen definitivt ikke ensidig har vært regimets drap på fredelige demonstranter. Antallet har også økt igjen de siste månedene, etter som opprørerne har fått bedre og bedre våpen.

30.06., der han understreket hvor viktig det var å få Iran med i forhandlingene med det syriske regimet. USA nedla veto, og til gjengjeld ble også Saudi-Arabia stengt ute. FSA og deler av SNC holdt seg borte også fra opposisjonsforhandlingene som fulgte i Kairo. Den nye lederen i SNC, den svensksyriske kurderen Abdulbaset Sieda, professor i Uppsala, nektet også ethvert samarbeid med Assad. Men han var, i likhet med blant annet den kristne politikeren Mikhail Kilo – i Moskva for å snakke med de russiske lederne. Russland ser ut til å ha tatt et sterkere grep. Det vil antakelig styrke forhandlingsprosessen betraktelig, da de ikke – som Vesten – har meldt seg ut av spillet på forhånd ved å avvise alle forhandlinger med Assad.

Kort tid før møtet i Sikkerhetsrådet om den fortsatte FN-innsatsen, kom det så en ny ”massakre” som fikk førstesideoppslag også i Norge, med vekt på press mot Kina og Russland.

Slike ”slag” er ikke vanskelig å provosere fram.

Også NRKs korrespondent som da var i Damaskus, påpeikte 13.07. at media blir brukt for å eskalere volden i en situasjon, slik at man aldri kan være sikker på hva som er sannheten.

Nærmere undersøkelser har også vist at de aller fleste drepte var menn i våpenfør alder – både regimesoldater og opprørere.

Men FNs Kofi Annan trakk seg – det lyktes ikke å få partene til å stoppe kampene og snakke sammen. Tvert imot ble de utvidet – Røde Kors var blant de første som erklærte situasjonen som en ”borgerkrig”. Opprørerne, som da kontrollerte store områder av det nordlige Syria, gikk nå rett inn i hjertet av landet.

Antakelig ved hjelp av en troløs livvakt klarte de å drepe fire av Assads nærmeste – deriblant hans svoger, på et lukket møte i hovedkvarteret til sikkerhetstjenesten i Damaskus.

Regimet klarte likevel relativt raskt å få noenlunde kontroll over hele byen. Opprørerne flyttet seg til landets nest største by, Aleppo, en tradisjonelt konservativ handelsby. Den var regnet som en regimevennlig by. Her ble vi for første gang i opprøret øyenvitner til regulære gatekamper – filmet både av opprørere, offisielle utsendte f.eks. fra BBC, og regimets folk. Hundretusener prøvde å komme seg vekk etter flere ukers kamper – og nå dreide det seg ikke lenger bare om fattige, men også den rike overklassen i byen fant det best å forsvinne, i alle fall for en stund.

Frivillige jihadister med bånd til al-Qaida og med god trening blant annet i å lage bomber, opererer som en slags ”liberoer”; de hjelper til

der FSA eller andre grupper trenger det.

Tyrkia har etter hvert spilt en større og større rolle, men de har nektet å påta seg rollen som de som skal invadere landet, som USA synes å ha ønsket. Sterke signaler fra USA forteller at de nå har droppet tanken på åpen invasjon, og mer aktivt vil sende våpen til opprørerne, med en målsetting om å splitte opp Syria.

Sammen med Saudi-Arabia og Qatar har Tyrkia – ifølge Reuters - bygget opp et senter i Adana, en by ca 100 km fra den syriske grensen, for å koordinere hjelpen til opprørerne. I denne byen ligger Incirlik, en stor tyrkisk/USAir Force-base som Washington tidligere har brukt til overvåking og logistikkoperasjoner for militære. Det er uklart om den nye basen er stasjonert utenfor eller innenfor denne.

En Dohaplassert kilde forteller at våpen – både lettere og tyngre - kommer både fra Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia – sjøl om tyrkiske offisielle benekter det siste. Alle våpnene er russiske, da det er de også opprørerne er best kjent med, og de kommer fra illegale kilder.

Grensen mellom Tyrkia og Syria kontrolleres nå stort sett av Tyrkia. Det betyr at det i praksis er åpnet en korridor der opprørerne – sammen med flyktninger og journalister - har mer eller mindre fritt leide. Dette har komplisert seg etter at kurdere tok over kontrollen av en del byer langs denne grensen – Kobane, Amoude, Derek, Efrin og Sari Kani blir nevnt. Det er noe uklart hvordan dette skjedde, men regimet trakk seg tilsynelatende frivillig ut (antakelig for å konsentrere styrkene i Aleppo), og overlot kontrollen til en allianse av de kurdiske partiene PYD (People’s Council of Syrian Kurdistan) og KNC (Kurdish National Council).

Denne alliansen kom i stand ved hjelp av regionpresidenten i irakisk Kurdistan, Masoud Barzani, i Erbil 11. juli.

Tyrkias problem er at PYD – som er den markert sterkeste parten i alliansen og blir betegnet som et svært disiplinert og målrettet parti – har nær kontakt med det tyrkisk-kurdiske partiet PKK, som er erklært som en terrororganisasjon og forbudt i Tyrkia.

Dette har ført til at statsminister Erdogan har forlangt at Assad – hans erklærte fiende - skal kaste disse ”terroristene” ut av områdene som grenser mot Tyrkia, ellers vil han sjøl gå inn.

Han – som alle andre tyrkiske autoriteter – er preget av et sterk redsel for at tyrkiske kurdere skal kreve autonomi, som i Irak, eller enda verre: ønske å opprette sin egen stat.

Men et samlet Kurdistan står ikke på dagsordenen. For PYD – som for andre kurdiske organisasjoner – er det viktig å holde Syria samlet.

Det er snakk om at denne koalisjonen også kan få kontroll over den kurdiske hovedbyen Qamshili, og med det mesteparten av kurdisk område. Dette er ikke usannsynlig, siden det hele tiden har vært sterke krefter innen kurderne som vil holde dem utenfor opprøret. SNC godkjenner ikke deres særrettigheter. Samtidig er de nok heller ikke regimets menn.

Hva så med framtiden? Den er ikke lys, det er alle enige om. Som forsker Cecilie Hellestveit sa på Dagsrevyen 6.08., da det var blitt kjent at den mangeårige lojale regimemedarbeideren Riad Hijab, som 26.06. ble utnevnt som statsminister og representerte sunnimuslimene, var hoppet av: Dette indikerer mer enn noe at kampen er gått inn i den sekteriske fasen – du blir betraktet som forræder hvis du støtter Assadregimet og er sunnimuslim sjøl.

Limet som har holdt de mange ulike gruppene sammen, er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning.

FN har ikke lagt fram nye planer pr 13.08. Det møtes og spekuleres og diskuteres mens opprørerne bare roper på mer våpen. Et bilde på hvem SNC er, ga den amerikanske utsendingen David Pollock fra Washington Institute, da han var på et møte med over 100 opposisjonelle i Tyrkia nylig. Det tydeligste var at Det Muslimske Brorskapet ikke bare var de best organiserte, men også de som hele tiden grep inn og dominerte samtalene – dette gjaldt særlig de som kom fra utenfor Syria. Det neste var at det var en ”slående kynisme og sinne blant opprørerne innenfor Syria, mot utenverdenen, fordi de ikke fikk nok praktisk støtte.”

Det tredje var at ”du aldri visste hvem du snakket med” – en representant kunne si noe totalt annerledes til den neste han snakket med.

Og ved drøftinger med europeiske stater i Brüssel er hjertesukket fra en diplomat, ifølge Wall Street Journal: ”Folk er svært frustrert over at vi ikke har en slik partner som den vi hadde i Libya. SNCs rolle burde være å komme med ønsker, rekke hånden ut til andre, gjøre basen bredere… De har ikke vært i stand til å gjøre det.”

Det vitner i alle fall om én ting: Opprørerne er ikke så blindt vestvennlige som de er i Libya.

Men om det er en styrke eller en svakhet i den nåværende situasjonen, er det umulig å si.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

23

Syria - Ein appell for ei politisk løysing frå ulike opposisjonsgrupperingar samla i Sant Egidio, Roma.

1. Syria opplever no den mest dramatiske krisa i den syriske historia.

Valet om ei militær løysing, som ikkje gjer rekning med opprøret sitt rop om fridomen og vørdnaden til det syriske folket, har ført med seg spreiing av vald, tap av alt for mange menneskeliv og storstilt øydelegging.

2. Me som er samla i Sant Egidio høyrer til ulike delar av den demokratiske syriske opposisjonen, aktive både innanfor og utanfor landet sine grenser. Me rettar appellen til det syriske folket, til alle partar og til det internasjonale samfunnet.

3. Me har ulike meiningar og erfaringar. Me har kjempa, og kjem til å halde fram å kjempe for fridom, vørdnad, demokrati og menneskerettar for å byggje eit Syria som er demokratisk, trygt for alle, utan frykt og utan undertrykking. Me elskar Syria. Me veit at Syria er eit land der ulike religionar og folkeslag har levd fredleg i lag, men som i dag risikerer å miste einskapen i folket, rettane deira og staten sin suverenitet.

4. Me er ikkje nøytrale. Me er del av det syriske folket, som lir under undertrykking, diktatur og korrupsjon. Me er strengt imot all diskriminering på bakgrunn av religiøs tru eller etnisitet, same kva side det kjem frå. Me ønskjer eit Syria der jamstelte folk delar statsborgarskap.

Me vil ha eit Syria som er heimland for alle, og i stand til å respektere liv og menneskeleg vørdnad.

5. Den militære løysinga held det syriske folket som gissel og tilbyr ikkje ei politisk løysing som er i stand til å svare på folket sine ønske.

Vald får folk til å tru at der ikkje finst noko alternativ til våpenbruk.

Men ofra, martyrane, dei skadde, dei fengsla, dei forsvunne, dei store mengdene interne og ekstern flyktningane, ber oss om å ta ansvar for å stoppe valdsspiralen. Me forpliktar oss til å stø alle formar for fredeleg politisk kamp og sivil motstandskamp for å byggje opp under ein ny fase av møte og konferansar inne i landet.

6. Det er enno ikkje for seint å redde landet vårt! Samstundes som me godtek borgarane sin rett til legitimt forsvar, gjentek me: Våpen er ikkje løysinga. Me må hindre vald og at det utviklar seg til borgarkrig av di det set staten vår, nasjonalidentiteten vår og suvereniteten vår på spel.

7. I dag meir enn nokon gong tidlegare treng me ein politisk utgang på den dramatiske situasjonen me er i. Det er den beste måten å forsvare verdiane våre og oppnå måla til dei som set livet på spel for fridom og vørdnad. Me inviterer samborgarane våre i den Frie Syriske Armé og alle dei som ber våpen om å ta del i ein politisk prosess for å etablere eit fredeleg, trygt og demokratisk Syria.

8. Me kan ikkje godta at Syria utviklar seg til eit regionalt og internasjonalt konfliktområde. Me trur at det internasjonale samfunnet har styrke nok til å finne ein konsensus som kan danne ei politisk løysing på den dramatiske krisa, basert på våpenkvile, attendetrekking av militæret, lausslepping av fangar og kidnappa, repatriering av flyktningar, naudhjelp til ofra, ei verkeleg global forhandling som ikkje ekskluderer nokon og ein prosess bør avsluttast med nasjonal forsoning.

9. Me ber om at berre SN skal vere ansvarlege for å koordinere humanitær hjelp til syriske menneske i naud, både innanfor utanfor landet.

10. Me rettar denne appellen til alle syrarar, og særleg dei unge. Me vil byggje framtida med våre eigne hender. Lat oss saman byggje eit demokratisk, fredeleg og pluralistisk Syria. Me vender oss til alle dei som kjempar for demokratisk endring i Syria, same kva gruppe dei høyrer til. Lat oss få i gang ein dialog og eit forsøk på noko som snøgt vil føre Syria inn i ein endringsfase mot demokrati bygt på ei felles nasjonal pakt.

11. Me takkar Sant Egidio samfunnet for arbeidet og hjelpa deira i forsøket på å finne ei løysing på Syria si nasjonale krise, og me ber dei om å følgje oss i utfordringane som ligg føre oss.

Roma, 26.07.12 Omsett av Marie Cecilie Aunevik

NCB ( National Coordination Body) HAYTHAM MANNA ABDULAZIZ ALKHAYER RAJAA ALNASER

DEMOCRATIC FORUM FAIEZ SARA MICHEL KILO SAMIR AITA

WATAN Coalition FAEK HWAJEH

24

DEMOCRATIC ISLAMIC GROUP RIAD DRAR

Syrian Trade Union/ Women Syrian Activist AMAL NASER

MAA Movement (Together) ALI RAHMOUN

BUILDING SYRIAN STATE ANAS JOUDEH RIM TURKMANI

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

WEST KURDISTAN Assembly ABDUSALAM AHMAD

NATIONAL BLOC AYHAM HADDAD

HORAN RENCONTRES (FOR CITYZENSHIP) UGAB ABOU SUEDE SADA HAMZEH it

Jihadist-elementet i Syria og kva det inneber Av Paul Rogers Da den arabiske våren starta i 2011, så vart han helsa velkommen av leiarskapen i al-Qaida.

Men han var i røynda ei farleg utvikling for al-Qaida sidan han lovde endring som ikkje stamma frå eit radikalt islamsk syn på verda.

For at den svekka al-Qaida rørsla igjen skulle få innflytelse i Midt-Austen, så måtte Våren feile, helst ved at den sosiale rørsla vart undertrykt av elitane. Så kunne al-Qaida aktivistar bidra til opprør. Der er no prov på at slikt skjer i Syria.

Al-Qaidas status og verknader Al-Qaida-rørsla har vorte sterkt svekka dei siste tre åra, delvis av den utstrekte bruken av væpna dronar, spesielt i Nordvest-Pakistan, delvis av døden til Osama bin Laden og delvis av at ho ikkje har lykkast i å sette ideologien sin ut i praktisk politikk. Samtidig er al-Qaida ei uvanleg revolusjonær rørsle med røtene i eit religiøst syn på verda, og eskatologisk ved at ho ser bortafor dette livet og difor har ein veldig lang tidsakse for handling. Ho har også utvikla seg frå ei einaste rørsle til ein rad grupper som berre har avgrensa band mellom seg, sjølv om dei deler eit fundamentalistisk religiøst syn.

Dei omfattar det som er att av rørsla i Pakistan og, i veldig liten mon, Afghanistan, tilliks med meir aktive grupper i Irak, Jemen, SaudiArabia, Somalia, Nigeria, Mali og i litt mindre utstrekning i Indonesia.

Som følgje av krigane dei siste ti åra, så har rørsler som al-Qaida hatt fordel av mange sermerkte utviklingar i opprørstaktikk. Ingen av desse er nye, men alle er vortne forbetra gjennom nyleg bruk, serleg i Afghanistan og Irak: Utstrekt bruk av improviserte eksplosiv.

Det første utbrotet kom i Irak og vart hjelpt av nærveret av mange våpendepot, kombinert med den tekniske dugleiken til nokre av elitetryggingseiningane til regimet til Saddam Hussein. Slike eksplosiv vart også meir og meir nytta i Afghanistan, der dei ofte blei framstilte frå basiske ingrediensar, som gjødningsstoff.

På toppen vart improviserte eksplosiv i Afghanistan detonerte i tusenvis kvart år, ferske tal viser 9.304 i 2009, som steig til 16.554 i 2011. I dette året vart nær ein tredjepart av over 2.500 sivile drepne av slike sprengmiddel (tala frå IISS London).

Martyr- og sjølmordsaksjonar.

Martyråtak har vore brukt i regionen i mange år, og dei var og vanlege i andre konfliktar som i LTTE-opprøret i Sri Lanka. Dei har auka markant sidan 2001, serleg i Irak og Afghanistan, men også som delar av åtak i andre land, som London i juli 2005. Slike angrep er spesielt vanskelege å stå imot, og dei drar somtid med seg ekstreme tiltak. Ein av grunnane til bygginga av den israelske muren mot dei okkuperte områda var veksten av desse åtaka i Israel.

Marokko og Jordan, og eit opprør og regimefall i Libya som trengte monaleg intervensjon frå NATO. Frå mars 2011 starta ei folkerørsle mot Assad-regimet i Syria, men ho vart undertrykt med makt av regimet. Dette leidde sakte til eit opprør som byrja med veldig avgrensa koordinering og lite våpen. Innan tri månader kom monaleg hjelp, først og fremst frå SaudiArabia, og i september sist år vart det spådd at Assad-regimet ikkje ville halde ut året.

Dette var eit feil syn, ikkje minst fordi regimet hadde intern støtte som strekte seg vidare enn til Dei syriske rebellane Alawi-minoriteten, og også Trente paramilitære hjelpeeiningar. nøler med å innrømme fordi det hadde oppbakking I Afghanistan i 1980frå Iran og Russland. Den at jihadistar er aktive syriske konflikten har no åra fekk medlemmar av mujahedin-opprørarane på grunn av muleg tap utvikla seg til ein valdsam utstrekt kamptrening mot og øydeleggjande borgarkrig av vestleg støtte. sovjetiske vernepliktige som blir gjort verre av med låg kampmoral i den doble konflikten med stort sett landlege omgivnader. For afghanarar stedfortredar – på det regionale nivået er i mujahedin var desse røynslene spesielt den sterke og rause Saudi støtta til rebellane verdifulle i borgarkrigen gjennom 1990-åra, matcha av den iranske støtta til regimet, og og seinare for Taliban, i aksjonane deira mot på det globale nivået rår ein grunnleggjande koalisjonsstyrkane. For dei framande jihadist- motsetnad mellom Russland, som ønskjer kjemparane i landet hjelpte denne kamprøynsla overleving av regimet eller i det minste ein til å danne det som blei ein serskilt hjelpestyrke fredeleg overgang som vernar interessene av unge menn, somme av dei var aktive i deira, og USA, som ønskjer ein slutt for utviklinga av al-Qaida. I tillegg hjelpte denne regimet så snart som muleg. rørsla Taliban mot Nordalliansen i 1990-åra, noko som gav dei enda meir kampevne.

Jihadist-innblanding Det er i denne samanhengen at den veksande I krigen i Irak frå 2003 til 2009 slutta mange innverknaden til unge paramilitære blir unge menn seg til opprørarane som sloss merkbar, serleg i forhold til arven frå ”War mot den amerikansk-leidde koalisjonen, og on Terror” som er drøfta ovafor. Samtidig dei deltok også i aksjonar mot Shia-fleirtalet. er det vanskeleg å slå fast graden av ekstern I kampen mot US-styrkane vart mange av innblanding frå jihadistar av tri grunnar: desse unge mennene drepne i strid, men Assad-regimet har lenge overdrive andre overlevde og dannar no ein spreidd innblandinga for å stemple alle opponentar hjelpestyrke med kamprøynsle mot veltrente som terroristar. og tungt væpna amerikanske einingar.

Dei syriske rebellane nøler med å innrømme Såleis har ein av verknadene av krigane vore å gi at jihadistar er aktive på grunn av muleg tap av vekst til eit samband av utstrekt kunnskap om vestleg støtte. sprengemne, ei stor forplikting til martyråtak og paramilitær kamprøynsle.

Det er muleg at amerikansk og anna vestleg etterretning har eit rimeleg nøyaktig overslag Det syriske opprøret på jihadist-styrken, men den politiske leiinga Etter den første utviklinga av den arabiske deira nøler og med å vedgå dette ope. våren tidleg i 2011 kom raske politiske Likevel er det no klart at der er store tal endringar i Tunis og Egypt, nokre reformer i framande paramilitære som kjempar mot

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

25

Assad-regimet, dei verkar ofte saman med den staden, og Syria er den viktigaste delen av Frie Syriske Arme, dei er vel organiserte og Jerusalems omland. Syria er derfor svært viktig dyktige, og talet deira er mykje meir enn det for det jihadistiske/al-Qaida synet på verda og nylege amerikanske overslaget på to hundre. utreinskinga av kristne og islamske fråfalne Innblandinga deira i den syriske krigen (alawittar) er ei kjerneoppgåve i misjonen for synest å ha trappa opp sia seint siste året, og å grunnleggje eit skikkeleg kalifat. dette fell saman med ein auke i martyråtak og ein monaleg auke i bruken av improviserte Dei framande og heimeavla jihadist-elementa eksplosiv. Berre i mai i år var der rundt 700 slike i Syria kan framleis vera i mindretal innafor sprengingar, og bruken deira mot dei armerte opprøret, men dei veks i styrke. Det er ei av køyretøya til Assad-regimet synest å ha vore årsakene til at CIA personale arbeider aktivt serleg effektiv sidan i Tyrkia og prøver desse ikkje har den CIA personale arbeider aktivt å dirigere våpen og solide antiminevernet andre forsyningar i Tyrkia og prøver å dirigere til dei ”rette” slag som US-styrkane etter kvart utvikla til bruk i og ikkje våpen og andre forsyningar til opprørarar Irak og Afghanistan. til jihadistar. Dette er dei ”rette” slag opprørarar og også grunnen til at I følgje kjelder med Assad-regimet får meir ikkje til jihadistar. godt omdømme skal støtte frå kristne enn det vera minst eit venta, for dei fryktar tusen framande paramilitære, og der kan vera at regimet, sjølv om det er autokratisk, blir mange fleire etter som talet stadig stig. Dei bytta ut med noko som frå deira konfesjonelle omfattar folk frå Irak, Jordan, Libya, Saudi synsstad, er potensielt mykje verre.

Arabia, Libanon, Palestina og Jemen, så vel som frå ikkje-arabiske land som Afghanistan Krigen i Syria blir meir valdeleg, og og Pakistan. For mange av dei er krigen i Syria stedfortredar-elementet sit no djupt, noko som viktigare enn dei i Afghanistan eller Irak sidan gjer det vanskeleg for båe sider å få overtaket.

Syria ligg nærare Jerusalem.

Dette tyder på at krigen kan halde fram ei tid.

Al-Qaida-rørsla og avleggjarane hennar har Sjølv om Assad-regimet skulle falle snart, så lenge sett på Saud-huset som det viktigaste vil jihadist-elementet ha innflytelse i ein postmålet innafor omgrepet ”nær fiende”, fordi Assad æra. Viss det ikkje fell snart, dess meir vil det er den heilt uakseptable forvaltar av dei styrken til jihadistane stige. Ei av dei viktigaste to heilage stadene, og rørsla har ønska å følgjene av dette er at mot alle forventingar, felle kongehuset og sette ei god islamistisk så kan al-Qaida igjen vekse. Dette kan ha regjering inn i staden. Bortafor denne ideen øydeleggjande verknader bortafor Syria. har vi Jerusalem, heimen til den tredje heilage

Konklusjon Under desse forholda hastar det med å oppmuntre til alle initiativ som søkjer ei forhandlingsløysing så fort som rådeleg. Same kor vanskeleg det synest, så må alle steinar vendast for å oppmuntre til dette. Spesielt er det klokt å støtte det nye ombodet for FN, Lakhdar Brahimi, i det som vil bli eit svært vanskeleg oppdrag, men som han er vel skikka for, gitt dei tidlegare røynslene hans. Dessutan, etterretning og politiarbeid retta mot å kutte finansiering av valdelege islamistgrupper i Pakistan, Jemen og andre stader bør også rekne med desse utviklingane i Syria på eit tidleg stadium. Lærdommen frå over eit tiår med kontraterroraktivitetar i Afghanistan, Irak og annanstades er at å sende inn ein overveldande styrke seinare er kontraproduktivt.

Det er eit element til slutt som kan få mykje å seia. Russland står for den viktigaste diplomatiske støtta til Assad-regimet, men Russland sjølv opplever ein auke i islamistisk vald i område dei tidlegare har sett på som fredelege og stabile. Dei tydelegaste av desse har vore episodar i Kazan, hovudstaden i den interne republikken Tatarstan, så vel som andre stader i republikken. Viss russisk stønad til Assad-regimet motiverer radikale jihadistar til å bli meir aktive inni Russland, så er det muleg at Russland blir villigare til meir aktivt diplomatisk samarbeid om regimeforandring i Syria.

Opphaveleg publisert på Oxford Research Groups nettsider.

Omsatt frå engelsk av Edvard Mogstad

Finanskrise – myte og realitet Guenther Sandleben kritiserer i denne boka teoriane om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser korleis krisa oppstod i produksjonen. Det er omvendt: Krisa i produksjonen skapte krisa i finansmarknaden. Det er ei systemkrise.

120 sider. Pris: kr 140. Bestilles fra www.marxisme.no

26090224 annonse Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012 M21 kr 573.indd 1

Forlaget Rødt!

22.03.12 10:05

Oppsiktsvekkjande informasjon om Syria frå Robert Mood - Ukjend kven som sto bak massakren i Houla - Opprørarane har ikkje støtte frå eit fleirtall i folket - USA, Storbritannia og Frankrike hinder for å få til ei fredsløysing

Cuba satsar på kooperativ

I høve til den mykje omtala Houlamassakren fortalde Mood at SN hadde gått igjennom fleire tettskrivne sider med vitneprov men at det ikkje var mogleg å seie sikkert kven som hadde stått bak brottet. Vitna ga ulike skildringar. Det har elles vore lest opp og vedtatt i vestleg presse at det var regjeringsstyrkar og regjeringstro milits som sto bak ugjerninga.

Robert Mood leia SN sine observatørstyrkar i Syria frå april til juni 2012. 29. august i år innleia han på eit lukka møte i Den norske Atlanterhavskomité om røynslene sine frå Aller mest oppsiktsvekkjande var det nok at Syria. Sosialistisk framtid har vore i kontakt Mood heilt slo hol på myta som er skapt av med ein deltakar på møtet, den NATO-lojale pressa Mood slo hol på myta om at Russland og Kina som vitnar om at Mood ga eit inntrykk av tilhøve som er dei største hindra for som er skapt av den var veldig ulikt det som å få til ei diplomatisk NATO-lojale pressa om løysing i Syria. Mood kjem fram i mainstream massemedia. tvert om uttrykk at Russland og Kina er ga for at han hadde djup dei største hindra for respekt for russaranes Robert Mood opphaldt seg titt i Syria frå 2009 til 2011 politikk å få til ei diplomatisk konsekvente og hadde mykje godt å om ikkje å støtte reseie om landet. Han hadde gimeskifte i andre land løysing i Syria «aldri vore i eit slikt freog hadde ikkje eit vondt deleg samfunn», ein kunne eksempelvis fritt ord å seie om rolla dei hadde spela i Trygvandre rundt alle stader om kvelden. Helgleiksrådet. Derimot gjorde han det klart sevesen og utdanning var gratis og av høg at dei leiande intervensjonsmaktane USA, kvalitet. Kvinner er representert på alle nivå Frankrike og Storbritannia hadde spela i statsapparatet, eksempelvis er den næraste ei særs destruktiv rolle i fredsprosessen. rådgjevaren til president Assad kvinne. Han meinte elles at Bashar al-Assad ikkje har så Mood skal fleire gongar ha vore overtydd om stor makt at han kan styre landet etter eigne han var «ein hårsbreidd frå å få Assad med innfall, han blir haldt i tøme av andre kreftar på ei fredsløysing» men at dei kvar gong blei med mykje makt og pengar. Mood meinte torpedert av at usamerikanske, britiske eller som ein kan vente at det var veldig sørgjeleg franske leiarar like etter gjekk hardt ut med å sjå landet slite sunder av vald, øydelegginfordømmingar av den syriske regjeringa, krav gar og redsel. om presidentens avgang og einsidig støtte til opposisjonen, noko som gjorde at «døra til Mood anslo at heile 30 % av det syriske presidentpalasset smalt igjen». Mood meinte folket er tilhengjarar av Bashar al-Assads at den patriarkalske æreskodeksa i Midregime, rundt 40 % ønskjer og krev demoktausten var medverkande til at dette gjorde ratiske reformer medan berre 10 % tek del så store utslag, men var nok òg forbitra på i det væpna opprøret og vil ha regimeskifte dei leiande politikarane i desse NATO-landa. med alle middel. Den siste femtedelen har ikkje teke stilling. Samstundes leiar regimets Robert Mood har òg tidlegare sagt til pressa uproporsjonale bruk av makt til aukande at «tilhøva er langt mindre svart-kvitt enn motstand i befolkninga. Men fleirtalet av måten han har blitt skildra på i internasjonfolket foretrekk Assad framfor islamistiske ale media» og at denne einsidige dekninga ekstremistar. Av dei opprørane Mood hadde bidreg til at ein «missar nyanser som gjer vore i kontakt med – som stort sett var vandet skrekkeleg vanskeleg å bringe denne lege syrarar som hadde teke opp vapen, men krisa vidare på ein produktiv måte og i som var i stand til å drive «fabelaktig gode» ein fredeleg retning». (NRK 20. juni 2012) militære aksjonar, streka dei fleste under at dei ikkje ønskja ein utanlandsk militær intervensjon i landet.

I ein freistnad på å reaktivisere økonomien og å føre kamp mot byråkrati og korrupsjon, satsar Cuba på arbeidarstyrte kooperativ.

Under eit møte i nasjonalforsamlinga 25. juni heldt Murillo Marino, leiar for sentralkomiteen i kommunistpartiet si arbeidsgruppe for økonomisk fornying, ei to timars lang orientering om reformplanar. Der kunngjorde han mellom anna at ein stor del av statsselskapa, i dag i stor grad sentraldirigerte frå departementa, vil få ein større grad av autonomi. 222 små og mellomstore selskap som tilhøyrer staten vil gjennomgå ei endå større endring. Dei vil bli omgjorde til kooperativ som ledd i eit pilotprosjekt.

I følgje kommentator Hugo Albuquerque skal desse arbeidareigde bedriftene ”i teorien vere 100% autonome”. Dette i eit land der dei siste småføretaka vart nasjonaliserte på slutten av 1960-talet under ”Den revolusjonære offensiven” og som har vore prega av ei ekstrem sentralisering av økonomien etter den tid. Under arbeidsprosessen har regjeringa teke omsyn til tilbakemeldingar frå folket og også inviterte ekspertar frå mellom anna spansk kooperativrørsle.

Kooperativ har eksistert i cubansk jordbruk i ei årrekke, men det har ikkje blitt tilrettelagt for denne drifts- og eigarskapsforma i byane, slik ein har gjort mellom anna i Venezuela, i tråd med ”sosialismen for det 21. århundre” sin visjon om ein økonomi med sterk folkeleg deltaking. I jordbruket har dessutan ei rekke statlege restriksjonar og manglande opplæring avgrensa sektoren sin vekst på Cuba.

Hugo Albuquerque / SF Venezuelas inflasjonsrate lågast sidan 2005 Inflasjonen i Venezuela for årets første syv månader nådde 8,6 %, eit skarpt fall frå 16 % same periode året før. Årleg inflasjon har lege på 26 % årleg sidan Hugo Chávez tok over i 1999.

Venezuelas regjering hadde på førehand regna med ein lågare inflasjon i år, først og fremst avdi ein har innføre priskontroll på ei rekkje produkt, mellom anna hushaldsartiklar som basismatvarer og hygieneprodukt.

Dei mellombelse resultata er i følgje finansminister Jorge Giordani betre enn regjeringas førehandsestimat. Statsbudjettet for 2012 tek utgangspunkt i ei årleg inflasjonsrate på mellom 20 og 22 %. Sjølv om høg inflasjon kan vere eit reiskap for å omfordele frå dei som har til dei som ikkje har, seier den sosialistiske regjeringa i Venezuela at målet er ei årleg inflasjonsrate på under 10 %.

Venezuela si regjering vonar på sikt å få ei einsifra inflasjonsrate, noko landet ikkje har hatt sidan 1980-åra. Under Rafael Cadera Rodriguez, som var president i landet mellom 1994 og 1999, passerte inflasjonen på eit tidspunkt 100%.

Venezuelaanalysis.com / SF

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

27

Den dialektiske materialismens forhold til metafysikk Av Eystein Kleven Den dialektiske materialismen er læren om gjensidigheten og en ubrytelig helhet. Samfunnet er følgelig en del av denne objektive forbindelsene mellom foreteelsene i natur og samfunn. Det er en virkelighet. Som naturen ellers, framtrer samfunnets lovmessige helhetlig teori som erkjenner en virkelig helhet. Den kom som forbindelser som tilfeldige og tvangsmessige for enkeltmenneskene. Og resultat av den samfunnsmessige utvikling materielt og åndelig utover det er ikke bare et spørsmål om en tilstedeværelse eller fravær av følelser 19-hundretallet. Menneskenes innsikt i naturen og samfunnet, som og bevissthet, men en virkelighet, ikke primært et subjektivt, men et resultat og forutsetning for produktivkreftenes utvikling gjennom objektivt forhold. Slik skaper altså menneskene, bevisst i sin individuelle naturvitenskapene og samfunnsteorier, utfordret herskende filosofiske virksomhet, men spontant i sine samfunnsmessige relasjoner, gjennom grunnsyn. Den dialektiske materialisme legger til grunn lovmessighet generasjoner, forhold som møter dem igjen som objektivt nødvendige, i så vel natur, samfunn og for den menneskelige erkjennelse. Den er herunder materielle tvangsforhold. Bare en tilsvarende samfunnsmessig materialistisk fordi den forutsetter materien som objektivt uavhengig bevissthet kan gjøre menneskene i stand til å styre produktivkreftene, og primær i forhold til bevisstheten om denne, og den er dialektisk avvikle eiendomsretten og dermed klasseforholdene, endre stats- og fordi den forutsetter en gjensidig, vekselvirkende forbindelse mellom maktforhold; slik at menneskene endelig kan løfte seg opp fra utbytting, ulike former for materie, mellom materie og bevissthet og mellom klimaødeleggelser og kriger. Eller for å sitere filosofen Hegel: ”Frihet er bevissthetsformer. I denne gjensidigheten, som i sitt mest allmenne innsikt i nødvendighet.” uttrykk benevnes som gjenspeiling, uttrykker menneskenes virksomhet en spesiell form for gjenspeiling; i et aktivt og bevisst stoffskifte med Det absolutte og det relative – det uendelige og det endelige – naturen som munner ut i utvikling av samfunnsmessige forbindelser erkjennelsen som menneskene sjøl er seg mer eller mindre bevisst. Fordi den Den dialektiske materialismen legger til grunn at naturen bare kan dialektiske materialismen ser materien i sine former som forgjengelige, erkjennes gjennom menneskenes bevissthet. Ingen annen ånd eksisterer. i sin tilkomst, i sin motsetningsfylte utvikling og Til forskjell fra dyrene erkjenner menneskene.

Dagens samfunnsbortfall, i sin forvandling til nye former, i evig Til forskjell fra edderkoppen kan veveren se for bevegelse men stadig i nye bevegelsesformer, ser den stoffet han vever, mens edderkoppen spinner vitenskapelige nivå kan seg også samfunnsformer som forgjengelige. Heri ligger sitt nett instinktivt, og tømreren ser for seg huset dens revolusjonære vesen fordi de forutgående vanskelig tenkes uten han bygger før og mens han bygger, mens mauren samfunnsformasjoner, urfellesskapet, slaveriet, bygger sin tue. Men verken veveren eller bidrag fra den dialek- instinktivt føydalismen og kapitalismen sees som lovmessige, tømreren er seg fullt ut bevisst den samfunnsmessige dvs nødvendigvis forgjengelige. Slik utfordrer den tiske materialismen. betydning av sin virksomhet. Veveren og tømreren dialektiske materialismen de bestående forhold, kan imidlertid erverve seg bevissthet også om hans i dag den imperialistiske verdensorden og dens del i den større helheten. Det samfunnsmessige ideologiske og teoretiske uttrykk. resultat delen inngår i, kan uansett først erkjennes i etterhånd, da det har materialisert seg som objektiv virkelighet. Den objektive virkelighet Teori og metode – allmenne slutninger kan følgelig erkjennes av menneskene. Det er ingen prinsipiell grense Grunnleggerne av marxismen, Karl Marx og Friedrich Engels, utviklet for hva som kan erkjennes, men en praktisk begrensning som følge av den dialektiske materialismen teoretisk som sin filosofi; en filosofi som materiens uendelighet i tid og rom og at den er i vedvarende bevegelse trakk de mest allmenne slutninger, avgjørende for å kunne utvikle og dermed utvikling. Likevel erkjenner menneskene stadig mer av den forståelse innenfor forskjellige samfunnsområder. Sjøl brukte Marx mye objektive virkelighet. I denne uuttømmelige mulighet for erkjennelse, av sin tid til å utvikle en forståelse av de grunnleggende økonomiske ligger menneskehetens frigjøringspotensial. lovmessighetene og forbindelsene i det borgerlige samfunn, hvor teorien om merverdien utgjør en hjørnestein. Økonomien som den Den dialektiske materialismen aksepterer ingen metafysikk, intet mest sentrale, men ikke eneste, materielle form som danner basis for gitt, intet uforanderlig, som absolutt forklaring, bare som moment i dagens kapitalistiske samfunn. I hans hovedverk, Kapitalen, kan den dialektikken. Absolutt, er bare det mest allmenne, erkjennelsesmessige dialektiske materialismen studeres i sin anvendelse, som metode. Den konkret-abstrakte, som således innbefatter alle relative og absolutte dialektiske materialismen som teori og metode anvendes av Marx forbindelser mellom bevissthet og materie. Et utsagn, meningsløst og Engels også i utviklingen av den historiske materialismen, om og metafysisk reint abstrakt, men meningsfylt og dialektisk samtidig forholdet mellom samfunnsmessig tilværelse og bevisstheten om denne. konkret. I dette ligger det sikre, den endelige viten, nemlig i at det er Seinere er den dialektiske materialismen anvendt innenfor retten, uendelig. Om dette er det ingen rom for tvil. Tvilen, agnostisismen, sosiologien, psykologien, historien osv. Den dialektiske materialismen åpner døra for religionen. Motstillingen ånd - materie, idealisme har således etter dens grunnleggere blitt videreutviklet som teori i materialisme, må imidlertid ikke overdrives, gjøres metafysisk. Det seg sjøl, og anvendt som metode for utvikling av delområder. Dagens absolutte, som det mest allmenne, er sekundær- – primærforholdet i samfunnsvitenskapelige nivå kan vanskelig tenkes uten bidrag fra den gjenspeilingen. I sine former er det relativt, bytter plass og flyter over dialektiske materialismen. i hverandre. Ingen absolutt motsigelse, men forbigående motsigelser, fordi bevisstheten er en del av naturen og ikke noe annet, men noe Til den dialektiske materialismens mest allmenne slutninger hører at det særskilt og i seg sjøl i motsetning til materien, forgjengelig. Det mest er en virkelighet uavhengig av menneskenes bevissthet, som har eksistert allmenne – ikke som tenkte abstraksjoner, men som virkelighet. Den forut for dem, som de er en del av, og som vil eksistere etter dem. I den dialektiske materialismen negerte således fra Kants forestilling om det forstand er den objektiv. Eller for å si med Engels: ”Verdens virkelige uerkjennelige ”tingen i seg selv” og Hegels ”Absolutte idè”. Forestillinger enhet, er dens materialitet.” Deler av denne virkelighet, natur, omdannes som forutsetter noe uforklarlig mystisk og åndelig. For den dialektiske av menneskene til samfunnsmessige forhold. Samfunnet er i forhold materialismen er tid og rom uendelig, og i sin uendelighet materie i til naturen som delen til helheten, som det enkelte til det allmenne, i bevegelse. Men materien eksisterer i former, og som sådan endelige i

28

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

Bare en tilsvarende samfunnsmessig bevissthet kan gjøre menneskene i stand til å styre produktivkreftene, avvikle eiendomsretten og dermed klasseforholdene, endre stats- og maktforhold; slik at menneskene endelig kan løfte seg opp fra utbytting, klimaødeleggelser og kriger. Eller for å sitere filosofen Hegel: ”Frihet er innsikt i nødvendighet.” tid og rom. Det absolutte i den uendelige materie er følgelig en slutning fra de endelige formene som eksisterer i sin uendelighet. En slutning som var mulig å trekke på et ikke-metafysisk grunnlag som følge av at de enkelte naturvitenskapene hadde levert resultater av en viss kritisk masse; tilstrekkelig til å kunne trekke slutninger om de mest allmenne, felles trekk, ved alle materiens ulike former. Av kvantiteten, fulgte følgelig kvalitative erkjennelser av betydning for filosofien.

hvordan, dvs i hvilke former menneskene erkjenner. Det siste spørsmålet utforskes og besvares av bl.a. enkeltvitenskapene psykologi og nevrologi.

Det at noe er sant plager agnostikerne. De vil helst ikke vite av det. Ei framtredende side ved slike tanker er hangen til subjektivisme. Objektet kan for dem ikke eksistere uten subjektet. I sin mest ekstreme form ender det ut i subjektiv idealisme, solipsisme og positivisme: ’Sant er bare det du ser!’ I sin samfunnsmessige konsekvens nyter i dag det imperialistiske borgerskapet av en slik tilnærming. Den bidrar til å formørke virkeligheten, gjør den avhengig av moralsk oppfatning.

De objektive forhold som forårsaker imperialismen forsvinner i den subjektive bedømmelse av de ytre framtoninger. Innflytelsen fra agnostisk tankegods på de systemkritiske kreftene kan således bidra til å forklare svekkelsen av imperialistiske motkrefter. Debatten dreier seg ensidig om fenomener, forbigående uttrykk og moralske anfektelser.

Den dialektiske materialismen har slik sett over de siste tiår tapt terreng i den systemkritiske debatten, en fortrengning som tilsvarer fortrengning av arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen som leverandør av teoretiske premisser.

I likhet med Kant legger den dialektiske materialismen til grunn ”tingen i seg sjøl”; annerledes enn Kant, hevder den at ’tingen i seg sjøl’ kan erkjennes og bli til ’tingen for oss’. Slik inntar det kjente mer og mer av det ukjente, som delen av helheten. En side ved dette erkjennelsesspørsmålet er arbeiderklassens frigjørende kraft eller potensial. Som objekt er den bare klasse ’i seg sjøl’, men bevisst sin samfunnsmessige rolle, sin objektive og revolusjonære posisjon, blir den en klasse ’for seg sjøl’, som subjekt. Og som subjekt og objekt blir den en forandrende materiell kraft.

Fortsatt står det strid om dette spørsmålet. Ulike retninger som ikke helt klarer å bestemme seg i filosofiens hovedspørsmål – om hva som er det primære, materie eller ånd, om det uendelige er erkjennelig, såkalte agnostikere, som den dialektiske materialismen gjennom siste 150 år har avgrenset seg fra, dukker stadig opp i ulike former.

Objektiv og subjektiv dialektikk Hver ny forfatter av slike synspunkter framstiller Den dialektiske materialismen skiller i eksistensmåte sine tanker som originale, som overlegen annen Det at noe er sant plager mellom objekt og subjekt, mellom materie og bevissthet. filosofi. Men det viser seg igjen og igjen, at bak agnostikerne. De vil Men bevisstheten er et produkt av menneskets hjerne frasene skjuler det seg på ny en vaklevoren sjel. De som form for materie, uten å være materie, og viser helst ikke vite av det. flersidigheten av mennesket som samtidig subjekt mest klassiske verkene innenfor marxistisk filosofi, som Engels’ Anti-Dühring og Lenins Materialismen og objekt. Bevisstheten er en samfunnsmessig og empiriokritisismen, har nettopp blitt foranlediget av å ta stilling til og bevissthet, som mennesket er et samfunnsmessig vesen, og gjenspeiler avgrense den materialistiske dialektikken mot slike retninger. Det som slik de mangesidige forbindelsene det enkelte individ inngår i. Måten vanskeliggjør avgrensingen er at agnostisismen ofte framtrer eklektisk, bevisstheten gjenspeiler, må nødvendigvis være en ganske annen enn dvs som teorier satt sammen av fragmenter, hvor fragmenter også gjenspeilingen mellom foreteelser ellers i naturen. Men uten gjenspeiling hentes fra den dialektiske materialismen. Men også Kant og Hegel hadde – forbindelse – ingen erkjennelse. I den dialektiske materialismen er de i sine teorier materialistiske trekk. For Kant lå det i at han forutsatte mest allmenne lovene for slike forbindelser og forandringer avdekket. ”ting i seg selv” uavhengig av den menneskelige bevissthet, mens det Dialektikken for særskilte bevegelsesformer avdekker egne lover som idealistiske – oppfatning om at ånden og ikke materien er det primære oppstår og dør med formene. Dialektikkens allmenne lover er de samme – lå i at han anså det som uerkjennelig. Hegel la til grunn materialismen for bevisstheten som for naturen ellers, men samtidig er det særegne i det endelige, men idealisme i det uendelige. Som foreteelser allment, lover for bevisstheten som det er særegne lover for andre former i framtrer også tanker i former som krever oppspalting i sine enkelte naturen. Det forskjellige mellom menneskenes bevissthet og den bestanddeler og forbindelser for å se deres virkelige helhet. En helhet øvrige naturen, viser seg i den dialektiske materialismens skille mellom som i innhold samsvarer med materien. Men de konkrete tankene kan subjektiv og objektiv dialektikk. Som uttrykk for forholdet mellom reflektere forgangne objektive former eller ensidige posisjoner. bevisstheten og materien, er den subjektive og objektive dialektikk, identisk i innhold, men forskjellig i eksistensmåte. Annerledes kan det Objektiv, absolutt og relativ sannhet ikke være fordi mennesket er en del av samfunnet, og samfunnet er Den dialektiske materialismens oppfatning om at den objektive en del av naturen, og naturen dels gjennom samfunnet er dermed en virkelighet kan erkjennes, innebærer at sannheten kan erkjennes, fordi del av mennesket som det allmenne er det særegne i det enkelte. Og den objektive virkelighet er sann og dermed er sannheten også objektiv. når naturen er dialektisk i sin utvikling, må nødvendigvis mennesket Spørsmålet om sannhetsbegrepet har følgelig i den materialistiske og dets bevissthet også være det som en del av det hele, og omvendt. I dialektikken ingen annen mening enn den objektive virkelighet. Et helt motsatt fall, er det dualisme og ikke monisme. annet spørsmål er om det menneskene erkjenner der og da, er sant, herunder forholdet mellom absolutt og relativ sannhet. Det absolutte i Den subjektive idealismen fornekter en objektiv dialektikk. Det er en menneskenes tenkning virkeliggjøres i enkeltmenneskenes begrensede logisk følge av at det for dem ikke eksisterer noe objekt uten subjekt. tankeevne. Kunnskapen om sannheten virkeliggjøres i en rekke Slik konstruerer idealisten sin monisme. For ham er det ellers dualisme. villfarelser. At sannheten er objektiv, er et absolutt forhold – allment En idealist som erkjenner dialektikken, vil følgelig bare erkjenne denne betraktet; men det absolutte som sum av relative sannheter, hvor det som lover for erkjennelsen, for bevisstheten, for subjektets forhold til absolutte igjen inngår som momenter i det relative uten uoverstigelige objektet. Slik erkjenner han dialektikken bare partielt, som en del, ikke grenser som det endelige i det uendelige. Spørsmålene om det er en som en helhet. Et syn som ikke sjelden opptrer i spesielle fagområder objektiv sannhet, må følgelig ikke blandes sammen med spørsmålet som beskjeftiger seg med former for erkjennelse. Fagområdet heves opp om den kan erkjennes. Det er to forskjellige spørsmål, som altså den som det allmenne, med andre ord delen gjøres til helheten. Samfunnets dialektiske materialismen på begge svarer ja. Et tredje spørsmål er arbeidsdeling, hvor ikke bare åndsarbeidet er skilt ut fra den materielle

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

29

produksjon, men også åndsarbeidet inndeles i egne fagdisipliner, befordrer slike forestillinger, særlig når åndsarbeidet bare gjenspeiler annet åndsarbeid og dermed ensidig forholder seg til bevissthetsformer.

Dette kan forklare hvorfor det innenfor akademiske disipliner, også blant uttalte tilhengere av dialektiske materialismen, oppstår tendenser til å redusere dialektikken til det partielle og ikke anerkjenne den som allmenn filosofi.

allmenne spørsmål. Er det den dialektiske materialismens klarhet, dens revolusjonære potensial de viker tilbake for? Er det fremmedgjøringen de er offer for? Lærestedene som syntese av ekstrem reifikasjon? Det metafysiske sitter i veggene etter århundrer med religiøs forståelse, og forsterket i sin ensidighet med arbeidsdelingen under kapitalismen.

Men uansett er det slik som Engels viser til i Anti-Dühring, at sjøl om de sparker materialismen ut av døra, kommer den tilbake gjennom vinduet, fordi realitetene må enhver før eller siden ta hensyn til.

Om å forstå begreper dialektisk Skal den dialektiske materialismen forstås, og framstillinger som Begrepet objektivt anvender den som metode forstås, må begrepene tilnærmes dialektisk. For å forstå gjenspeilingen dialektisk kan den ikke reduseres til ensidig Særlig har begrepet gjenspeiling skapt forvirring. Begrepet er allment objekt - subjekt forhold. Den menneskelige virksomhet snur det til filosofisk og viser i sitt vesen til den dialektiske forbindelsen mellom også et subjekt-objekt forhold, hvor forbindelsen tar former og nivåer foreteelser i naturen og sier som allment begrep intet om formene. Slik som løfter det fra bare et forhold til materie, til et forhold til resultater finner vi gjenspeiling i forholdene objekt – objekt og i objekt – subjekt – av objektivert menneskelig virksomhet som tar form av begreper, objekt forhold. Imidlertid forveksler en del sofister begrepets allmenne bevissthetsformer og institusjoner. Det objektive er følgelig noe mer innhold med formene denne gjenspeilingen kan skje i. De legger til enn materie. Slik omfatter gjenspeilingen mellom subjekt og objekt, grunn det absurde at begrepet påstår en identitet mellom tanken og menneskets møte med ikke bare gjenstanden, men også dets begrep. Og tingen. De har i det hele tatt ikke forstått begrepet. Og i så fall kan det gjennom begrepet og språket i det hele tatt, erkjenner mennesket sine gå riktig galt. For hvordan er det mulig å forstå verker av Marx, Engels, omgivelser. Uten språket ville erkjennelsen være umulig. Og her stopper Lenin og en rekke andre marxister uten å ha forstått så fundamentale mange tenkere opp. Analysen møter veggen, møter seg sjøl i begrepene begrep i den dialektiske materialismen? Hvordan leses da disse tekstene? og forklarer objektene aleine som resultat av menneskelig erkjennelse.

En ensidig – dogmatisk – og ikke-dialektisk – metafysisk – forståelse Men det er metafysisk i sin ensidighet. Nettopp begrepene, språkets slår gjerne en av to veier. Enten med full tilslutning eller total avvisning, eksistens, objektive tilstedeværelse, er uttrykk for en objektiv virkelighet men begge på falsk grunnlag. Ikke sjelden omvendes den som en gang uavhengig av det enkelte individ, som denne må forholde seg til om han tilsluttet seg på falsk grunnlag, til å ta absolutt avstand, men fortsatt på i det hele tatt skal kunne forstå og kommunisere med andre mennesker, falsk grunnlag. Det forklarer da også den stadig tilbakevendende kritikk altså virke samfunnsmessig. Den dialektiske materialismen fullfører mot framstillinger av dialektiske materialisme generelt og av en del analysen før syntesen – det tankemessige resultat. Den spalter opp hele marxister spesielt, for manglende dialektikk, den menneskelige tilværelsen og forholder seg til for mekanisk tilnærming til forholdet mellom objektive virkelighetens mangfoldighet, til En ensidig – dogmatisk – og den materie og bevissthet. En kritikk som er alle dens erkjente og uerkjente sider. Den påviser verdifull når den kommer fra en dialektiker, ikke-dialektisk – metafysisk lovmessigheten, utviklingen og elementenes indre men helt bortkastet når den kommer fra en ytre forhold historisk og logisk. I allsidigheten – forståelse slår gjerne en av og dogmatiker. Et begrep som likeledes stadig inngår det gjenspeilinger på flere plan – primært misforstås er determinerende, dvs at noe to veier. Enten med full tilslut- og sekundært, mennesker i mellom, og mellom er bestemmende eller primært i forhold subjekter og en mangfoldighet av objektive til noe annet. Det forstås av metafysikeren ning eller total avvisning, men former som rett, religion, kunst, ideologi og natur. som absolutt i alle sine former. Men dersom begge på falsk grunnlag. materien var ensidig bestemmende for Lærebok i metafysikk og idealisme bevisstheten, da ville jo ikke forbindelsen Foranledningen til disse betraktningene om være dialektisk, men mekanisk. Det determinerende, bestemmende, må dialektisk materialisme, er Regi Theodor Enerstvedts siste bok, Spiller forstås i sitt mest allmenne uttrykk; som ei side ved alle former, som en Gud terning likevel?, utgitt på Marxist forlag AS 2011. Forfatteren, som tendens i det allsidige – som lovmessighet. Å fornekte materiens primat jeg politisk deler syn med, har her skrevet ei bok som ga meg støtet i sitt mest allmenne uttrykk, er å hevde åndens primat. til å gå noe djupere inn i den dialektiske materialismen. Enerstvedts tilnærming har agnostiske og idealistiske trekk, hvor tekster fra Carnap Avgjørende for å forstå så vel objektive som subjektive forhold, er å forstå og Popper sammen med annet danner en eklektisk framstilling, men begrepene dialektisk, forstå dem som angivelse av vesentlige sider ved ikke uten meget interessante passasjer. Imidlertid er hans avgrensing mot foreteelsene, men utilstrekkelige med hensyn til å forklare foreteelsenes materialismen i dialektikken gjennomgående. Virksomhetsbegrepet totalitet i sin allsidighet i sine indre og ytre forbindelser. Slik kan språket som angir vesentlige sider ved menneskenes stoffskifte med naturen – og begrepene bare gjenspeile virkeligheten tilnærmelsesvis, erkjenne gjenspeilingen, heves av Enerstvedt opp til et allment filosofisk begrep sannheten relativt. Den materialistiske dialektikken tar avstand fra at som fortrenger det dialektisk materialistiske forholdet mennesket og objektet identifiseres med kunnskapen, og omvendt at kunnskapen natur inngår i. Det originale hos Enerstvedt består således i å sette i identifiseres med objektet. En dialektisk framstilling må leses annerledes utgangspunktet dialektiske begreper opp mot hverandre som absolutte enn dogmatisk faglitteratur. Den dialektiske logikk strekker seg utover gjensidig utelukkende, og dermed som metafysiske størrelser. Slik den formelle logikk, hvor sistnevnte bare utgjør et moment i dialektikken. blir også hans dialektikk redusert til begrensede overskridelser av Således bringer det inn i ei blindgate å redusere den materialistiske den formelle logikken, med hang til ensidige semantiske slutninger. dialektikken til semantiske drøftelser, til ordkløveri og sofisme. Det Enerstvedt angir en metafysisk ramme for sin framstilling. Så da må vel er et interessant spørsmål hva som fører sjøl kapitalismekritiske svaret være: Gud spiller terning likevel, hvert fall en gang i blant, i det intellektuelle til å innta agnostiske tilnærminger til filosofiens mest minste spøker det bak begrepene!

30

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

Massemorderen som kom inn fra ingenting av Aslak Storaker Mange opplevde det som en lettelse at massemorderen Anders Behring Breivik blei dømt til fengsel og at ingen av partene valgte å anke, slik at en fikk satt et verdig punktum for en grusom sak. Under rettssakens siste fase blei det likevel vektlagt at det trengs en fortsatt diskusjon om hvordan det norske samfunnet kunne produsere en "hjemmeavla" terrorist av et slikt format og hva som forma forbryteren. Regi Theodor Enerstvedts bok Massemorderen som kom inn fra ingenting er et meget solid bidrag i denne diskusjonen.

Boka drøfter de fleste sidene ved terroraksjonen og rettssaken som har vært framme i media, og også en del sentrale emner som i liten grad har vært diskutert, som antimarxismen og forbindelsen til Jugoslaviakrigen.

Boka er gjennomgående veldig grundig, særlig gjelder dette de delene som har direkte å gjøre med rettssaken, terroraksjonen og Breiviks ideologi. Breiviks manifest blir viet stor plass og blir nøye gjennomgått, analysert og kritisert. Enerstvedt legger særlig vekt på hvor sentral del antikommunismen og antimarxismen utgjør i Breiviks ideologi, noe som blant annet kommer til uttrykk i Breiviks framtidsscenario der alle muslimer skal utvises fra Europa mens alle (kultur-)marxister skal henrettes.

Hovedfokuset for Breivik er bekjempelsen av de forræderiske (kultur-)marxistene og multikulturalistene snarere enn muslimer og islam. Og han henviser også i manifestet til den norske antikommunisten Nina Witoszek og deler mange oppfatninger med antikommunister som Bernt Hagtvet. Enerstvedt mener utvidelsen av marxismebegrepet til alle som deler vesentlige meninger med marxismen er velkjent praksis også fra antikommunister som Haakon Lie. Joseph Göbbels var opphavsmannen til begrepet kulturbolsjevisme.

Det framheves at Breivik i sin oppdeling av etterkrigshistorien fram mot 2083, da Europa skal "renses" og styres av militært tribunal, anser perioden fram til 1999 som "dialogens fase" som så etterfølges av "fase 1 av den europeiske borgerkrigen" med utstrakt bruk av terror. Grunnen til dette skiftet er at NATO ved bombekrigen mot Jugoslavia kryssa ei grense ved å bruke vold mot kristne serbere for å støtte muslimske albanere. Det sentrale for vår del er at NATOs voldsanvendelse blir ansett som legitimitetsgrunn for høyreekstremistenes voldsanvendelse, at vold avler vold ved at det senker grensene for aksepten for krig, vold og terror.

Det vies også mye tid til å vise Breiviks sterke tilknytning til Fremskrittspartiet. Breivik var

medlem av FPU fra 1997 til 2007 og Frp fra 1999 til 2004. Siden han meldte seg inn i FPU som 16-åring og etter eget sigende endra synet på voldsbruk i 1999 kan han ikke bare ha blitt radikalisert via høyreradikale blogger på internett (som ikke blei noe stort fenomen før på midten av 2000-tallet), men gjennom Fremskrittspartiet. Enerstvedt framhever at det synet Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen ga til uttrykk gjennom sin famøse kronikk "Drøm fra Disneyland" er en konspirasjonsteori som er fullstendig identisk med Breiviks tanker: Arbeiderpartiet som "er fast bestemt på å bytte norsk kultur ut med flerkultur", som "dolker vår egen kultur i ryggen" og at dette "kultursviket" vil "rive landet vårt i filler". Frp er ikke medansvarlige for terrorhandling, men de er medansvarlige for terroristens verdenssyn. Forfatteren drøfter om Frp kan kalles et moderat eller ekstremt høyreparti, trekker fram partileder Siv Jensens store beundring for Ronald Reagan og Margaret Thatcher og spør om det er slik at det som var ekstremt i går er moderat i dag. Dette er viktige poenger, men de hadde tjent på å bli understøttet av mer fakta om nevnte statsledere. For unge i dag er det jo nettopp slik at de ikke blir sett på som ekstreme.

også mener faller sammen med de som er motstandere av all vold og terror på den ene sida og de som er tilhengere av en eller annen form for politisk vold på den andre. Blant de som krediteres for å tilhøre den demokratiske bevegelsen finner vi størstedelen av bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen, men også framtredende borgerlige representanter som Gunnar Garbo og John Lyng. De krediteres særlig for deres forhold til fred, demokrati og rettsstat. I den ikke-demokratiske tradisjonen finner vi Framskrittspartiet, de reaksjonære delene av Høyre og Fedrelandslaget og vel flertallet av dagens politikere. Av fenomener som virker forsterkende på den ikke-demokratiske tradisjonen finner vi NATO-krigene, fjernsynets voldsestetikk, rasisme, penge- og statusjag og finanskapitalens maktutøvelse.

Faren for det norske samfunnet er ikke først og fremst Breivik og hans hjemmesnekrede budskap, men at de tendensene i samfunnet som brakte fram terrorhandlingene 22. juli også er drivkrefter for andre, smidigere, reaksjonære bevegelser. Som Enerstvedt skriver:

"Det store tidligere arbeiderpartiet i Norge – AP – opererer i dag intimt sammen med finanskapitalen.

En befriende ting Faren for det norske samfunnet er Vesentlige skilmed boka er forlelinjer går innen ikke først og fremst Breivik og hans partiene, ikke fatterens mål om å diskutere det hjemmesnekrede budskap, men at de mellom dem. som er tabu, som Landet er i krig. tendensene i samfunnet som brakte Massemedia er ikke skal snakkes om. Han komav krigs- og fram terrorhandlingene 22. juli også fylt menterer blant voldspropaer drivkrefter for andre, smidigere, ganda. Samtidig annet statistikk som viser at brer det seg en reaksjonære bevegelser. personer med økende forakt innvandrerbakgmot korrupte runn kan komme i flertall i Norge. Og dersom politikere og en gryende redsel for en vergjeldende innvandrings- og fødselsrater holder densomspennende økonomisk krise. Hele det seg noenlunde stabile er det sannsynlig at de økonomiske og politiske systemet er i ferd tradisjonelle norsk-etniske fysiske særtrek- med å miste legitimitet. Når dette går samkene vil forsvinne i løpet av en lengre periode. men med at den tidligere venstresiden har Spørsmålet er om det er noe problem? Enerst- mistet all evne og vilje til å arbeide for et anvedt mener at det ikke er det. Han er derimot net samfunn, er tiden inne for andre krefter langt mer skeptisk til den kulturelle utviklinga som allerede i dag kaster en brun eim over i landet, der han skriver at det mest sannsyn- landet. Dette er en del av den bakgrunnen for lige "er en kultur basert på en hybrid av ka- en reaksjonær-romantisk kritikk av kapitalispitalisme, korrupsjon, nepotisme, paternal- men med ønsket om å skru tiden tilbake til isme, utbytting, vold mot kvinner, sosialister, en innbilt trygghet med kongedømme, kriskommunister, statsterror, religiøs intoleranse tendom, monokultur, monogami, patriarkat, og overvåking av alle annerledestenkende." faste tradisjoner og normer, ro, "Ordnung"."

En sentral og viktig del av boka er når forfatteren trekker opp skillelinjene mellom en demokratisk og ikke-demokratisk tradisjon i norsk politisk historie, to tradisjoner han

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

31

Islamofobi Enerstvedt argumenterer i boka for at "Den kristne undertrykkelsen av annerledestenkende ble bare trengt tilbake gjennom hard kamp fra tolerante og frisinnede mennesker. På samme måte kan islamsk intoleranse, diskriminering og undertrykkelse av annerledestenkende bare beseires gjennom hard kamp." Videre tar han et oppgjør med deler av venstresidas forsonlige forhold til islamistiske bevegelser som Hamas og viser til reaksjonære praksiser i islam og jødefiendtlige tekster i Koranen som må kritiseres. Her er det lett å følge forfatteren. Desto vanskeligere blir det når han går videre med å formulere dette som en kritikk av islam og muslimer som helhet, "Å lefle med det jødediskriminerende islam er det samme som å lefle med antisemittismen". Han kritiserer begrepet islamofobi for å kriminalisere religionskritikk og ser ut til å argumentere for at islam er reaksjonært per se og må bekjempes. "Hele islams praktiske historie i alle stater... basert på sharia er kjennetegnet ved diskriminerende handlinger og vold mot annerledes tenkende." Videre refererer han til en artikkel i Store Norske Leksikon som bevis på at sharia er umulig å skille fra islam.

ner, jøder, vantro, og forfølgelse av sosialister og kommunister sammen med straff og pine i Frps og muslimsk ånd." Nå gir han riktignok i det foregående grundige eksempler på hvordan den politiske og økonomiske utviklinga i Norge og Europa preges av å gå i autoritær retning, men det er likevel ganske drøyt å trekke sammen folkeforflytning/innvandring med en ekstremvariant av kapitalismen "i muslimsk ånd" som sannsynlig framtidsscenario!

tilbake fantes også mange sekulære kristne.

Målet må være å alliere seg med sekulære muslimer snarere enn å bekjempe islam. Hvis ikke skyver man fra seg veldig mange mennesker som i utgangspunktet er våre allierte.

Enerstvedt skriver videre at "En folkegruppe som kulturelt er kjennetegnet ved islam, vil i langt mindre grad integreres enn andre." og at "Det mest sannsynlige framtidscenario er derfor en allianse mellom muslimske og kapitalisJeg kjenner dårlig til islamsk teologi og reli- tiske krefter i en kapitalisme som blir mye verre gionshistorie, men veit at det store flertallet enn den i dag." Er dette riktig? Hva med bosav muslimer ihvertfall i Norge er sterke mot- niakker, er ikke de blant de mest velintegrerte standere av sharialovgivning. Betyr det da at innvandrerne i Norge? Og dersom vi trues av en forverra kapitalisme de ikke er sanne musgrunn av muslimsk limer? I så fall vil en NATOs voldsanvendelse på innflytelse, er det ikke slik islamkritikk ende opp med å gi støtte til blir ansett som legitimitets- da riktig av Fremskrittå angripe Arbeide reaksjonære islamgrunn for høyreekstremist- spartiet derpartiet for å forråde istiske bevegelsene i norsk kultur? I bokas deres forståelse av islam. enes voldsanvendelse siste kapittel går han så Noen steder virker det som om forfatteren har vanskelig for å skille langt som å skrive at "Mest foruroligende er mellom begrepene islamisme, islam, og at den sannsynlige økonomiske og politiske muslimer. For eksempel bruker han de is- utviklingen og de svære folkeforflytningene til lamske opprørerne i Libya som eksempel sammen vil føre til en ny form for kapitalisme, mer lik den vi ser i muslimske land i dag. En på islams sanne natur, men ser ikke ut til å ta inn kapitalisme med flere tiggere, hensynsløs liberover seg at også regjeringsstyrkene i overvel- alisme paret med et autoritært politisk system, dende flertall besto av troende muslimer. Blant et samfunn med korrupsjon, nepotisme, prosde som trengte kristendommens innflytelse titusjon, intoleranse, diskriminering av kvin-

32

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

I det hele tatt skjemmes boka av det jeg vil karakterisere som islamofobe holdninger – eller i det minste en islamofob språkbruk.

For jeg tror egentlig at Enerstvedt, når han skriver "muslimske krefter", sikter til reaksjonær islamisme og ikke vanlige muslimer. Mye av kritikken hans av islamsk praksis og teologi er helt legitim, noen vil si påkrevd. Det er ingen grunn til å tabuisere negative aspekter ved islam. Problemet er at islam og muslimer stemples som reaksjonære som gruppe, noe som virker stigmatiserende og som det ikke finnes vitenskapelig belegg for å gjøre. En slik islamfiendtlig holdning medvirker nok også til at Breiviks islamhat ikke blir gjennomgående kritisert i boka, det gjør etter min mening også at kritikken av Fremskrittspartiets fremmedfiendtlighet tidvis kan synes noe hul.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er likevel ei god og nødvendig bok. Den gir en grundig gjennomgang av Breiviks ideologi og bakgrunn, av udemokratiske og voldelige tradisjoner i Norge og kanskje spesielt viktig om hvordan den norske krigsdeltakelsen fra 1999 og til i dag har bidratt til å normalisere voldsbruk i befolkninga. Den bør leses og diskuteres.

Regi Th. Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting. 347 sider. Marxist forlag 2012.

Marxistisk Forum

Anvisningen av Jan Wilsberg

"Du vil gå av bussen i Antofagasta. Den vil stanse inntil fortauskanten et sted med flere andre busser. Du vil merke med det samme hvor forblåst det er. Du vil se rekkene med hus som langsomt skråner nedover mot havet.. du vil se hvor merket og bleket de er av vinden. i alle gatene vil det ligge grus og små steiner.

Du vil gå nedover hovedgata tre kvartaler.

Der vil du ta på skrå innover mot venstre. etter 600 meter kommer du til en nedslitt zocalo der bare de hvite benkene står igjen forlatt. Rett over gata fra plassen ligger det en liten, hvit kirke i stein.

Du skal gå inn i smuget du ser til høyre. Som kjennetegn vil du ha et rødt tøystykke som er satt inn som erstatning for en del av vindusglasset i hus nummer én. Du fortsetter innover til hus nummer seksten og banker på.

En eldre kvinne vil lukke opp for deg.

Hun vil være vennlig, men ikke si mye.

Du vil få et rom i annen etasje. Om du vil lese eller skrive noe, vil du få det ideelt.

Det er fredelig der, og du vil se et havav hustak bortetter. Men ennå vil du ikke kunne se havet. Du vil få gode måltider servert tre ganger om dagen. To av dem varme, slik det er her i vårt land.

Ja, du kjenner skikkene. Jeg kommer og henter deg når tiden er inne. Antonio."

Den fremmede fulgte ordene på brevarket. De løy ikke. Antofagasta var noe av det mest gustne han hadde sett.

Salt sjøbris møtte de støvførende vindene fra ørkenen, hete og ille om dagen, månekalde om natten. Han ble flere dager på rommet,

og likte seg bedre og bedre. Ensomheten der var som en renselse. Han måtte ta avskjed med hele sitt tidligere liv og forberede seg på det kommende. Sent den sjette kvelden kom Antonio og tok ham med ned til havna. Der ventet andre tause menn. Han så konturene av seilskipet langt ute fra land. De ventet til det ble helt mørkt. Så rodde de ham ut mot det dunkle punktet der kun mastene raget opp og gav tegn.

Antonio vendte tilbake til morens hus i natten. han forstod de unge mennene som seilte bort mot nye land og kontinenter.

Om han hadde kunnet, ville han gjerne selv ha stått i forstavnen nå og kjent luftstrømmene kjærtegne pannen. Med altdet gamle lagt bak seg. Men han hadde funnet en ro og en ramme rundt sitt liv her. Heller ikke kunne han løpe fra forpliktene. "Det spørres med rette: Hvilken rase vil leve her?", tenkte han.

Hvilken rase vil tåle havets raseri, ørkenenshelvete, de snødekte fjellene i Andes, det subtropiske klimaet i den brede dalen der Santiago ligger og det kalde regnet ibarskogene øst for Valdivia?

Men vi kom hit, ble herdet av forholdene og karret oss fast, for godt."

Men en liten del av ham reiste likevel, hver gang, med de unge mennene mot det nye livet som ventet.

Jarlen Pensjonat, den 20.oktober 2002 (fra "gløden i mørket av fremmede", 2005)

Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt.

Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling.

Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre.

Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer.

Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx).

Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse.

Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967.

Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

33

Jeg er altfor alene i denne verden, likefullt ikke alene Jeg er altfor alene i denne verden, likefullt ikke alene nok til i sannhet å innvie timen.

Jeg er altfor liten i denne verden, likefullt ikke liten nok til for deg å være bare gjenstand og ting, mørk og smart.

Jeg ønsker min frie vilje og jeg ønsker at den skal ledsage stien som leder til handling; og ønsker i tider som tigger om spørsmål, hvor noe foregår, å være blant de som vet, eller ellers være alene.

Jeg ønsker å speile ditt bilde til dets fulleste fullkommenhet, aldri å være blind eller for gammel til å holde opp din tungtveiende flakkende gjenspeiling.

Jeg ønsker å folde meg ut.

Ingensteds ønsker jeg å forbli kroket, bendt; For der ville jeg være uærlig, usann.

Jeg ønsker min samvittighet å være sann foran deg; ønsker å beskrive meg selv lik et bilde jeg iakttok i lang tid, ett på nært hold. lik et nytt ord jeg lærte og omfavnet, lik hverdagskrukken, lik min mors ansikt, lik et skip som bar meg med seg gjennom den dødligste storm. av Rainer Maria Rilke (Oversatt fra engelsk av Jan Wilsberg)

22. juli I dårekistens mugne mørke skjuler en ondskap seg som ingen dårediagnose kan fatte og forklare

Det er den dagen da de innerste av våre hjertestrenger strykes ømt og varlig av sorgens og vemodets bue

Og fedre med fotspor som ingen følger Og gravlunder med like kors

En ondskapens logikk uten ankerfeste i galskap men med galskap som dødelig våpen

Mistet vi vår uskyld den 22. juli?

Nei – vi mistet vår ungdom denne sommerdagen

Og Utøya er ikke lenger en utøy Den har fått en plass dypt inne i alle hjerter

Aldri mer 22. juli Har året mistet en dag?

Det var en svart dag den 22. juli men vi vil ikke miste den

Og slik har det alltid vært Det store ranet i alle kriger har etterlatt mødre med tomme armer og favn

Og der skal den sove i sommernetter Men våke over dem som i all evighet bor på hjerteøya Per Kveseth

34

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

Ja til Afghanistan-gransking « - Nå som vi skal avslutte vårt engasjement i Afghanistan, er det riktig og viktig å gjennomføre en uavhengig vurdering av innsatsen», sa Venstre-leder Trine Skei Grande i sitt innlegg under debatten da Stortinget 5. juni diskuterte utenriksministerens redegjørelse fra uke 22. Den norske Fredskomité skrev i et åpent brev av 2. september 2002 til stortingspresidenten og statsministeren at Forsvarskomiteen og Utenrikskomiteen burde behandle den norske deltakelsen i det USA-ledede «Enduring Freedom» på nytt.

De daværende tre norske F-16 jagerflyene ble omdirigert til NATO-styrken ISAF. Det er meldt at krigsoperasjonene i «Enduring Freedom» kan ha forårsaket mer enn 4000 sivile dødsfall, ifølge vestlige nyhetskilder.

flyangrepene i Afghanistan. Kai Eide tok til orde for at det ble etablert en avtale mellom Karzai og NATOs ISAF-styrke som i sterkere grad enn før satte retningslinjer for hvordan militærmakta skal brukes. Lørdag den 25. juli 2009 skjøt norske soldater i Meymaneh i Afghanistan og drepte håndverkeren Chora som forsørget sin familie på å slipe og reparere landbruksredskaper. Han ble skutt fordi han ikke stoppet da de norske soldatene skal ha gitt signal.

Forsvaret bekreftet fredag 31. juli at Chora (45) var en uskyldig sivil. Det var første gang Forsvaret vedgikk at norske soldater dreper sivile i Afghanistan. Chora etterlot seg kona Nowros (25) og fire barn. Avisen Klassekampen skrev den 26. september 2009 at familien til den afghanske håndverkeren Chora fikk 45 000 kroner i norsk erstatning.

Genèvekonvensjonene stadfester at det bryter mot grunnleggende humanitære prinsipper å straffe en person eller en gruppe mennesker for gjerninger de ikke har begått. USA har ikke ratifisert artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonen som slår fast kravet om beskyttelse av sivile. Professor dr. juris Ståle Eskelands foredrag i Oslo Militære Samfund den 6. oktober 2003 nevnte at understående punkter er et juridisk grunnlag for vurdering av krigsforbrytelser: Etter statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) artikkel 25(3) er det straffbart å bidra til at krigsforbrytelser blir begått. Det kreves ikke at vedkommende har til hensikt å medvirke. Det er tilstrekkelig at en konsekvens av handlingen, for eksempel drap på sivilpersoner, «vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang» (artikkel 30).

I april 2008 ba Afghanistans helseminister om hjelp for kartlegging av radioaktiv forurensning.1) Våren 2009 bevilget det norske Utenriksdepartementet støtte til tre forskningsprosjekter på uranvåpen: Ett i Irak, ett på Balkan og ett om produksjon, handel og spredning av uranvåpen. FN har vedtatt å rette fokus på våpen som inneholder utarmet uran. Alle medlemsland er oppfordret til å levere en innstilling om temaet. Utenriksdepartementet skal også bevilge midler til et forskningsprosjekt om: Bruk av DUammunisjon og uranvåpen i Afghanistan.

Venstre-leder Trine Skei Grandes forslag om en uavhengig vurdering i Afghanistan er nødvendig også sett på bakgrunn av NATOs bombing i Libya.

Den rød/grønne regjeringen bør etter Venstre-leder Trine Skei Grandes innlegg gi Fredsforskningsinstituttet, Menneskerettighetsinstituttet og Forsvarets forskningsinstitutt i oppdrag å granske den norske krigsinnsatsen i Afghanistan i henhold til Forsvarsdepartementets stridshåndbok, kvalitetssikringssystem og Genèvekonvensjon artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll om beskyttelse av sivile i krig. I svar til Den norske Fredskomités brev av 9. november 2005 skrev den 13.12.2005 Forsvarsdepartementet ved statssekretær Espen Barth Eide: «Artikkel 48 er en av bærebjelkene i internasjonal humanitær rett, og viser bl.a. til det såkalte «distinksjonsprinsippet» om plikten til å skille mellom stridende og sivile. Bestemmelsen er uttrykk for gjeldende sedvanerett, og er således bindende for alle stater, uansett om de har ratifisert første tilleggsprotokoll eller ikke». Den nåværende forsvarsminister skrev videre at «detaljene fra de enkelte tokt som de norske F-16 flyene gjennomførte som ledd i operasjonen «Enduring Freedom» kan ikke offentliggjøres, blant annet fordi operative detaljer som avslører operasjonsmønster og effekt m.m. fortsatt ikke må komme uvedkommende i hende».

Republikken Norge

Tidligere UNAMA-sjef Kai Eide, FNs øverste ansvarlige i landet, fordømte i sin tid

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse.

Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

Knut Vidar Paulsen Leder Stiftelsen Natur og Kultur

SOSIALISTISK FRAMTID

Håkon 7`s og Olav 5`s faste holdning overfor Hitler-Tyskland, og deres respekt for vår eldgamle tingrett, feide oss republikanere av banen. Den pågående royalistiske kampanje i alle medier bør bringe oss utpå igjen.(Kronprinsparet utbetalte i 2011 kr. 886 000 til konsulenter og kr. 239 000 i andre honorarer).

Denne styrte kampanje er opptatt av at vi skal beundre den enkle, elskelige sørlandsjentas stil, hennes hår, hennes gange, hennes klær, hennes smil (og hennes barnetro er i behold må vite). Det skal skapes en ny dronning, og vi skal beundre og helst dyrke henne. Motehus og PR-folk er engasjert. Kampanjen viser royalismens hykleriske og uskjønne bakside.

Det er på tide at vi får fjernet de siste rester av føydalismen fra vår konstitusjon.

Partiene bør befris fra denne oppgave, den kan overtas av en borgerbevegelse med et langsiktig men enkelt formål, formulert for eksempel slik: Kong Håkon den 8., Norges siste Rex. Dette kan godt forenes med alminnelig respekt for personen Håkon Magnus som jeg altså tror vil velge Håkon den 8. som sitt kongenavn ved tiltredelsen.

Egil Berg

Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning.

Veiledende retningslinjer for bidragsytere Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 8.000 tegn, inkl. mellomrom.

Artikler, maksimalt 15.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres.

Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

35

Returadresse: Sosialistisk framtid, boks 131, 5804 Bergen

Minne om framtida I

Minne om framtida II

Så høg brann aldri himlen, så grøn lysta aldri den voll som da vi dansa med blommer i håret over ein gong bloddrukken mold.

Blant ruinar av hus og murar, millom rustne kanonar og sverd, vi jubla med gråt i halsen: Vi har vunni vår tapte verd!

Nå kunne vi smile mot himlen, det kom ingen død ovanfrå.

Den redsla var borte for alltid.

Himlen var lydlaus blå.

Så altfor mange var døde.

Så mange i krig forblødd.

Men aldri til kanonføde skal våre barn bli fødd.

Hugser du den fæle tida vi levde under før?

Skjøner du i dag hoss vi heldt barbariet ut?

Krig – rusting – terror.

Fangelæger dødslæger.

Svolt, mishandling, streikar, boikott.

Uendeleg kamp millom dei som åtte og dei som ikkje åtte.

Og vi som satt her og trudde oss tygge, vi messa i kor: Å, vi har det så godt vi er ein velferdsstat!

Men alle sloss for å få det enda betre.

Jord og luft vart forgifta sjøl i fredstid.

Rakettanes tid var over.

Vi visste at aldri meir skulle kanonar tala.

Det skal aldri støypas fleir.

Kanonen skal støypes til plogjarn og alle få mat på bord.

Vi skal gjere deg til ein hage, du pinte og misbrukte jord.

Til ein dag da alles hånd var løft mot alle, og ingen lenger held det ut, da ei endring laut skje før vi miste siste rest av vilja til å overleva, da reiste vi oss, trøytte til døden av terror og gift og blod, og vakla ut med vår siste vilje og vår siste von og sa

Vi har greti over dei døde, men Død, kvar er brodden din nå?

Alle skal fara i freden den veg vi har att å gå.

Nei!

36

av Åsta Holth 1904 – 1999 Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012