Hva skjedde med antimilitarismen?
Av Odd Arild Viste, bystyrerepresentant for Rødt i Bergen De grunnleggende linjene i forsvarspolitikken ser ikke ut til å være et tema som den radikale venstresida bruker så mye energi på å diskutere. Noe av grunnen kan være at det råder en bred enighet. Rødt og SV og sine programmer er ganske like på dette området, med utmelding av NATO, og et nei til angrepskriger som sentrale elementer. Nedrustningsambisjonene er det verre med. Programmene stiller ikke spørsmål ved om konvensjonelt militært forsvar er den beste måten å sikre fred og frihet på. I stedet kan det se ut som om prosjektet er å delta i konkurransen om hva som egentlig er den beste metoden for militært forsvar av nasjonalstaten. Hvordan kom vi dit? Det har nemlig ikke alltid vært sånn. Arbeiderpartiet sitt arbeidsprogram fra 1933 var tydelig for nedrusting. Militærvesenet skulle bygges ned til fordel for et “vaktvern som bare har politimessige oppgaver”. Nedrustning var sågar ett av tre hovedkrav til stortinget for den kommen-
4
Sosialistisk framtid nr. 4 - 2021
de perioden. Klassesolidaritet på tvers av landegrensene ble sett på som alternativet til militær opprustning: “Det norske Arbeiderparti ser i den internasjonalt organiserte arbeiderklasses vilje til fred den eneste effektive garanti mot en krig, og vil derfor i tilfelle av at Norge søkes trukket inn i en krig, oppfordre arbeiderne til generalstreik og motstand mot krigen i enhver form.” Strofene fra Arbeiderpartiet sin førkrigspolitikk står i sterk kontrast til Rødt og SV sine ambisjoner på området i dag. I Rødt sitt gjeldende arbeidsprogram pekes det på styrking av “hæren, mobilt kystartilleri og et missilbasert luftvernsystem i tillegg til avdelingsbasert luftvern for hæren”, som et alternativ til NATO-medlemskap. SV har tilsvarende formuleringer i sitt arbeidsprogram, hvor de vil “(...) erstatte et forsvar innrettet mot NATO-operasjoner med et sterkt nasjonalt forsvar som virker avskrekkende og avspennende (...)”. Ned-
”I en verden av rivaliserende nasjonalstater, vil ett lands opprustning tvinge andre til å følge etter”
rustning nevnes kun i forbindelse med spørsmålene om våpeneksport og atomvåpen. Partiene har også til felles at de vil erstatte medlemskapet i NATO med en militær allianse mellom de nordiske statene. Hvis vi løfter blikket ut over landets grenser, ser vi derimot at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresida. Vårt felles danske søsterparti, Enhedslisten, vedtok i en resolusjon følgende standpunkt: “Ingen tror i dag, at der kan komme en udenlandsk invasion af Danmark. Derfor er der intet behov for et forsvar, der kan imødegå en sådan invasion. Derfor bør militæret, som vi kender det i dag, nedlægges og erstattes af en langt mindre organisation, der kan stå for et evt. danske bidrag til fredsbevarende FN-indsatser.” Tyske Die Linke er på samme linje som våre danske venner: “DIE LINKE works for the gradual disarmament of the Bundeswehr; the most warfarecapable components should be disarmed first. (....) DIE LINKE pursues the long-range goal of a Germany and a Europe without armies, a world without wars.” I store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet - mellom klasser eller mellom nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i ut-
