år
Camille Fleuriault og Kåre Bjarte Bjelland
Eramet Norway Sauda (ENS) satser på energigjenvinning og karbonfangst – og setter dermed kurs for smelteverket de neste 100 årene. Denne artikkelen viser tydelig hvilke utfordringer som kan følge av å innføre nye og teknisk komplekse løsninger i en industri med over hundre års historie og hvordan Eramet har møtt disse utfordringene gjennom to parallelle prosjekter.
Smelteverket i Sauda ble etablert allerede i 1915 og er idag den største produsenten av ferromangan (FeMn) i Nord-Europa og en viktig del av Eramets globale manganvirksomhet. Anlegget produserer høy-, medium- og lavkarbon FeMn-legeringer som dekker stålindustriens krav. Hvert år prosesserer smelteverket rundt 570 000 tonn malm og 120 000 tonn koks og antrasitt i to 42 MWe elektriske lysbueovner, og produserer om lag 240 000 tonn FeMn-legeringer.
Disse legeringene er avgjørende i fremstilling av stål og bidrar til styrke, seighet og motstand samtidig som de forhindrer overflatesprekker. Råvarene hentes fra Gabon, Sør-Afrika, Europa og Latin-Amerika, mens hovedmarkedene for de ferdige produktene eksporteres til Europa og Nord-Amerika. Takket være Norges rikelige vannkraftressurser er produksjonen mindre karbonintensiv enn hos mange internasjonale konkurrenter. Med kontinuerlige oppgraderinger innen sikkerhet, energigjenvinning og miljøprestasjon er Sauda-anlegget i dag et foregangseksempel på avkarbonisert legeringsproduksjon – støttet av både Norges grønne industrimål og globale stålselskapers ambisjon om å redusere Scope 3-utslipp.
Figur 1. Eramet Norway Sauda
Ved Sauda smelteverk representerer den operative Energigjenvinningsenheten (ERU) og den pågående Karbonfangstpiloten (2023–2025) sammen en praktisk tilnærming til å avkarbonisere produksjonen av manganlegeringer. ERU er et samarbeid med Jenbacher og Clarke Energy, og har i dag kapasitet til å generere over 12 MW elektrisitet, med fullskala drift forventet å nå 93 GWh elektrisitet og 150 GWh termisk energi, noe som reduserer avhengigheten av ekstern strøm og senker utslipp. Karbonfangstpiloten, utviklet i samarbeid med Air Liquide, tester Pressure Swing Adsorption (PSA)-teknologi under reelle industrielle forhold, med fokus på reagensytelse, optimale driftsparametere og integrasjon med eksisterende anlegg. Til sammen viser disse initiativene hvordan Sauda kan redusere sitt karbonavtrykk samtidig som industriproduksjonen opprettholdes, og gir en referansecase for energikrevende industri i Norge. Prosjektene understøtter nasjonale klimamål, inkludert målsetningen om å redusere klimagassutslipp med 55 % innen 2030 og bevege seg mot karbonnøytralitet innen 2050, samtidig som de genererer kunnskap og infrastruktur som kan anvendes på andre industristeder i og utenfor Norge. Piloten har som mål å validere en teknologi som potensielt kan muliggjøre fangst av 260 000 tonn CO₂ per år etter forbrenning når den er fullt skalert og integrert med ERU-systemet. Med planlagt bruk av bærekraftige biomassebaserte reduksjonsmidler for å erstatte fossile, har Sauda-anlegget potensial til å oppnå karbonnegativ drift, og fjerne opptil 140 000 tonn CO₂ årlig innen 2050.
Fra pilot til
fullskala
Energigjenvinningsprosjektet
ERU-prosjektet startet først. Etter flere års forskning ble det besluttet å teste én gassmotor som pilot, med mulighet for oppskalering. Investeringsbeslutningen ble tatt i desember 2018 for et prosjekt med en samlet investeringskostnad på 52 MNOK, hvorav 12 MNOK ble finansiert via støtte fra Enova. Piloten startet offisielt i august 2021.
Etter halvannet års vellykket drift ble det besluttet å utvide med seks ekstra motorer. Investeringsbeslutningen ble tatt i mars 2023, med oppstart to år senere. Fullskalainvesteringen beløp seg til ca 350 MNOK, med 97 MNOK støtte fra ENOVA. Motorene er nå operative og har oppnådd sine ytelsesgarantier. Prosjektet ble fullført i tide og innenfor budsjett, med en liten økning på grunn av kjøp av utstyr.. utenfor Norge samtidig som verdien av norske kroner har falt siden 2023.
Figur 2. Fra en av energigjenvinningsanleggets gassmotorer
Fyrtårnprosjekter
Karbonfangstprosjektet
Karbonfangstprosjektet ble startet i 2018 med kartlegging av relevante teknologier. Målet var å pilotere en teknologi med høyt potensial som et alternativ til tradisjonelle amineløsninger. Fra 2021 undersøkte ENS muligheten for å teste PSA-fangst fra pilotmotoren.
I mars 2023 ble det besluttet å investere 74 MNOK, takket være 29 MNOK i støtte fra ENOVA. Pilotkomponentene ble levert tidlig i 2025, systemet har vært i drift siden mai, og ytelsestesten ble fullført i juni samme år. Prosjektet er levert innen budsjett, med en liten forsinkelse på oppstarten grunnet forsinkede utstyrsleveranser.
Lærdommer fra prosjektene
Sikkerhetsmessige erfaringer
Med grundig planlegging og høyt fokus på bygge- og driftsaktiviteter kan risikoen for sikkerhetshendelser reduseres betydelig. Likevel, gitt egenskapen til ovngass som inneholder karbonmonoksid, opplevde begge prosjektene enkelte risikosituasjoner. Dette inkluderte mindre gasslekkasjer og begrenset eksponering for personell. Tiltak ble iverksatt umiddelbart, og gassdeteksjonssystemene ble oppgradert for bedre å tilpasses utstyrsoppsettet.
I tillegg ble det registrert mindre førstehjelpshendelser knyttet til uforutsette situasjoner under rutinearbeid, samt hendelser med høyt potensial for skade forårsaket av tilsynelatende små faktorer, som valg av bolt eller skrue i støtteutstyr. Slike hendelser er vanskelige å forutse og forhindre, men minner oss om viktigheten av grundige forberedelse før hver oppgave og kontinuerlig forbedring av sikkerhetsprosedyrer. Erfaringene understreker også behovet for dedikerte ressurser med spesifikk opplæring for hver prosjektfase for å forebygge ulykker.
Figur 3. Kranoperasjoner under installasjon av karbonfangstpiloten
Tekniske erfaringer
Integrering av nye systemer i eksisterende industrielle prosesser viste seg å være mer kompleks enn opprinnelig forventet. Både ERU og Karbonfangstpiloten krevde grensesnitt med eldre enheter som aldri var designet for downstream-modifikasjoner. Dette var spesielt utfordrende innen områder som gassfordeling og forsyning.
Det var vanskelig å opprettholde høy driftstid på grunn av problemer med strømningskontroll, forsyningsdistribusjon og overvåkingssystemer. I tillegg hadde variasjoner i ovngassens sammensetning – inkludert temperatur, fuktighet og strømning – betydelig innvirkning på både ERU og CO₂-pilotanlegget.
Disse tekniske utfordringene krevde iverksetting av tiltak, og endringsordre samt omfattende endringsprosesser var uunngåelige. En viktig lærdom var betydningen av å karakterisere driftsfluktuasjoner over tid før prosjektgjennomføring. Detaljerte risikovurderinger av alle oppstrømsenheter er essensielle for å minimere forstyrrelser og kostnadsoverskridelser.
Piloteringen bekreftet at modulære og skalerbare enheter er avgjørende for vellykket implementering. PSA-pilot og ERU-enheter ga en mulighet til å validere tekniske antakelser og driftsparametere før fullskala installasjon. Den modulære tilnærmingen gjorde det også mulig å “teste ut” eksterne partnere med mindre kontrakter og gjennomføringsordninger, noe som reduserte risikoen før store prosjekter ble startet.
En annen utfordring var prosjektets flerårige tidsramme. Endringer i prosjektteamene førte til kunnskapshull, særlig rundt prosessbegrensninger og sikkerhetskrav. Dette medførte at enkelte utstyrsspesifikasjoner og serviceavtaler ikke fullt ut møtte det tiltenkte formålet og måtte oppdateres under gjennomføring. Erfaringene fremhever viktigheten av kontinuerlig oppdatert, detaljert designgrunnlag for leverandører, samt strukturert dokumentasjon og tydelig sporbarhet gjennom hele prosjektets livssyklus.
Organisatoriske erfaringer
Oppskalering av drift – som å legge til seks ERU-motorer – krevde betydelig økning i opplært personell for både drift og vedlikehold. Bemanningsbehovene var høyere enn først estimert, spesielt innen kontinuerlig overvåking, datainnsamling og integrasjon av nye kontrollsystemer.
Prosjektet viste at menneskelige ressurser er like kritiske som teknisk infrastruktur. Dyktige operatører og vedlikeholdspersonell måtte raskt trenes, noe som la ekstra press på prosjektplanleggingen. For ERU viste oppskaleringen fra én til syv enheter at kompleksiteten øker mer enn bare ved å duplisere ressurser. Synergier mellom avdelinger og leverandører tok tid å realisere.
Involvering av entreprenører og teknologileverandører fra ulike regioner introduserte kulturelle og kommunikative utfordringer. Sikkerhetskritiske instruksjoner, operasjonsprosedyrer og tekniske overleveringer krevde klare kanaler og eksplisitte protokoller for å sikre konsekvent forståelse på tvers av team. Sterk koordinering mellom Eramet, Air Liquide og lokale entreprenører var avgjørende for å opprettholde tidsplan og kvalitet. Tidlig etablering av roller og ansvar bidro til å minimere forsinkelser og redusere risikoen for misforståelser under gjennomføring.
Økonomiske og strategiske erfaringer
Finansiell støtte fra ENOVA var essensiell for å redusere investeringsrisiko, særlig under volatile markedsforhold der svingninger i etterspørselen etter manganlegeringer påvirket selskapets inntjening etter prosjektgodkjenning. Tidlig pilotdrift ga kritisk validering av tekniske antakelser, som muliggjorde tryggere fullskala-investeringer og reduserte risiko for underprestasjon.
Regulatorisk usikkerhet, inkludert utviklingen av EU ETS og Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM), introduserte betydelig finansiell risiko. Dette understreket den strategiske viktigheten av å fremme pilotprosjekter for å samle data og forbedre kostnadsmodeller.
Konklusjon
Sauda-prosjektene har gitt viktig innsikt i de praktiske utfordringene ved industriell avkarbonisering. Teknisk har de vist hvor komplekst det er å integrere nye systemer med eldre prosessenheter, betydningen av modulær pilot-testing og behovet for en tydelig og godt dokumentert designbasis for å sikre kunnskapskontinuitet over flerårige prosjekter. Organisatorisk har prosjektene understreket nødvendigheten av tilstrekkelig bemanning ved oppskalering, viktigheten av strukturert kommunikasjon på tvers av kulturelt mangfoldige team, og verdien av klart definerte roller og ansvar. Økonomisk har prosjektene vist den strategiske betydningen av tidlig pilotvalidering for å redusere investeringsrisiko, viktigheten av offentlig støtte som ENOVA, og behovet for å navigere regulatoriske og markedsmessige usikkerheter med fleksibel planlegging. Samlet gir disse erfaringene et rammeverk for å håndtere tekniske, operative og økonomiske risikoer i storskala avkarboniseringsprosjekter, og fungerer som en referanse for fremtidige industrielle initiativer i Norge og internasjonal.
Om forfatterne:
Camille Fleuriault er senior prosjektleder ved Eramet Norway, hvor hun leder CCS-implementeringsprosjekter i Sauda fra pilotfase til fullskala. Hun er en erfaren metallurg med bakgrunn innen FoU, pyrometallurgi og anleggsoptimalisering, og har dokumentert erfaring med prosjektgjennomføring og teknisk lederskap.
Kåre Bjarte Bjelland er kommunikasjonsdirektør i Eramets forretningsenhet for manganlegeringer. Han er utdannet siviløkonom fra NHH med 35 års erfaring fra industrien, de siste 30 årene i Eramet (tidligere Elkem) blant annet som verksdirektør i Sauda.