Prosjektledelse i Norge - et historisk tilbakeblikk
Asbjørn Rolstadås, Agnar Johansen og Jan Alexander Langlo
NTNU har siden 1980 systematisk bygget opp kompetanse innenfor prosjektledelse i tett samarbeid med sentrale aktører i næringsliv og forvaltning og i samarbeid med andre norske akademiske institusjoner. På NTNU har arbeidet vært preget av samarbeid på tvers av fakultets- og instituttgrenser. Fagprogrammet i prosjektledelse, som ble opprettet i 1983, har fungert som en enhetlig faggruppe for studenter, stipendiater og faste vitenskapelig ansatte. På denne måten kan NTNU i dag mønstre et av de største akademiske fagmiljøene på prosjektledelse i Europa. Gjennom Prosjekt Norge sikres fortsatt tett inngrep med næringsliv og forvaltning, noe som gir et konkurransefortrinn for begge parter.
Prosjektstyring blir eget fagområde
Prosjektledelse ble utviklet som et eget fagområde på 1950-tallet basert på erfaring fra bygg- og anlegg, ingeniørfirmaer og forsvarsaktiviteter. Både Henry Gantt og Henri Fayol regnes som den moderne prosjektledelses forfedre. Gantt var inspirert av Taylors «scientific management» og skapte på 1910 tallet «Gantt-diagrammet» som fortsatt benyttes til tidsplanlegging. Fayol utga i 1916 sin bok som beskriver fem ledelsesfunksjoner og 14 ledelsesprinsipper.
Frem til 1950-tallet var prosjekter normalt styrt ved hjelp av Gantt-diagram. Men med store og komplekse militære prosjekter i USA, ble det behov for nye teknikker for å planlegge og følge opp prosjektene. US Navy Special Projects Office i det amerikanske forsvarsdepartementet utviklet PERT (Program Evaluation and Review Technique) nettverksplanlegging i forbindelse med Polaris-prosjektet i 1957. Omtrent samtidig utviklet Dupont CPM (Critical Path Method). Nettverks-teknikker er sentralt i prosjektplanlegging og representerer en milepæl i utviklingen av fagområdet.
Det ble også tidlig utviklet teknikker for kostnadsestimering. Her var kjemikeren Hans J. Lang en pioner. Han fant at totale kostnader for et kjemisk anlegg kunne estimeres ved å beregne kostnadene til prosessutstyret og multiplisere med en konstant (Lang-faktor). I 1956 ble AACE (American Association of Cost Engineers) dannet. Dette ble etter hvert en verdensomspennende organisasjon ved dannelsen av ICEC (International Cost Engineering Council) i 1976. Organisasjonen heter i dag AACE International.
Det amerikanske energidepartementet lansert i 1957 et opplegg for prestasjonsmåling av tid og kostnad (cost and schedule systems criteria for performance measurement). Her blir viktige begreper som WBS og arbeidspakke definert, og i 1962 lanserte det amerikanske forsvarsdepartementet det totale WBS-konseptet – igjen i tilknytning til Polarisprosjektet.
I perioden fra 1950 til rundt 1970 ble fundamentale verktøy for planlegging og oppfølging av prosjekter utviklet. Hovedfokus var rettet mot å løse problemer med store og komplekse prosjekter.
I 1965 ble IPMA (International Project Management Association) stiftet i Wien, og i 1969 ble PMI (Project Management Institute) opprettet i USA og holdt sitt første symposium i Atlanta. PMI er mest kjent for å utgi PMBOK Guide (A Guide to the Project Management Body of Knowledge). Den første versjonen ble utgitt i 1996 med William Duncan som redaktør.
PMBOK ble senere amerikansk standard, og dannet også grunnlaget for etableringen av den internasjonale standarden for prosjektledelse (ISO 21500) i 2012. Det ble startet eget «chapter» av PMI i Norge i 2000.
Selv om nettverksplanlegging viste seg å være en effektiv planleggingsteknikk, manglet et verktøy for kontroll av fremdrift i prosjektene. For å avhjelpe dette, lanserte det amerikanske forsvarsdepartementet EVM (Earned Value Management) i 1967. Ved hjelp av et enkelt diagram kunne arbeidsomfang, tid og kostnader samlet følges opp mot planlagte verdier. Samtidig ble arbeidspakke angitt som det laveste nivå for oppfølging.
I perioden fra 1950 til rundt 1970 ble fundamentale verktøy for planlegging og oppfølging av prosjekter utviklet. Hovedfokus var rettet mot å løse problemer med store og komplekse prosjekter. De viktigste var nettverksplanlegging, WBS, metodikk for kostnadsestimering og konseptet med inntjent verdi (EVM). Disse teknikkene er fortsatt en bunnplanke i moderne prosjektstyring.
I samme periode ble viktige faglige foreninger dannet som AACE, IPMA og PMI, og grunnboken PMBOK lansert. Prosjektledelse var nå internasjonalt etablert som et fagområde.
Prosjektledelse som fagområde
Prosjektstyring i Norge
Utviklingen av prosjektstyringsverktøy i USA smittet etter hvert også over på Norge. På 1950 til 1970-tallet hadde Norge en omfattende skipsbyggingsindustri. For å håndtere aktivitetsavhengigheter og usikkerhet i disse komplekse prosjektene, ble nettverksplanleggingssystemet Optima utviklet.
Kostnadsstudiens kritikk av gjennomføring av tidlige offshoreprosjekter skapte behov for utvikling av prosjektkompetanse
I 1968 ble Foreningen Prosjektstyring stiftet av en gruppe forskere og personer fra industrien med Knut Heier som primus motor. Et norsk fagmiljø for prosjektstyring var etablert og forankret i norsk industri. Med utgangspunkt i dannelsen av ICEC i 1976 ble det senere opprettet en norsk forening, NACPE (Norwegian Association for Cost and Planning Engineers). Denne ble i 1987 slått sammen med Foreningen Prosjektstyring og fikk navnet Norsk forening for Prosjektledelse (NFP) som fortsatt er aktiv i Norge og arbeider med å fremme faget på tvers av ulike bransjer og sektorer. Etter funnet av olje på Ekofiskfeltet 23. desember 1969, ble det fart i utbygging av installasjoner for utvinning av olje og gass på Norsk sokkel. Norge manglet kompetanse og støttet seg på anerkjente amerikanske oljeselskaper.
Statoil, som ble opprettet i 1972, skulle «læres opp» til å kunne påta seg operatøransvaret for utbyggingsprosjektene. Senere kom også Norsk Hydro og Saga Petroleum i operatørposisjon. (Saga Petroleum ble fusjonert med Norsk Hydro 31. desember 1999. Olje- og gassdelen av Norsk Hydro ble senere fusjonert med Statoil, nå Equinor.)
De første utbyggingsprosjektene hadde store kostnadsoverskridelser og tidsavvik, og da Stortinget i desember 1978 skulle behandle nytt estimat for Statfjord B-plattformen ble det politisk uro og nesten regjeringskrise. Regjeringen nedsatte derfor et utvalg for å analysere kostnadsutviklingen for alle prosjektene på norsk sokkel. Arbeidet startet våren 1979, og utvalgets innstilling, «Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel», ble levert i 1980. Den inneholdt sterk kritikk av hvordan de tidlige prosjektene på norsk sokkel hadde blitt ledet og gjennomført. Den politiske oppmerksomheten studien fikk, har trolig vært et kraftig incentiv for norske bedrifter til å styrke sin prosjektkompetanse.
1. Kostnadsanalysen
læreboken.
Industrien henvendte seg til det daværende NTH og ba om at prosjektstyring måtte inn som fag i sivilingeniørstudiet og at NTH måtte styrke sin kompetanse på fagområdet. Det første faget i prosjektstyring ble utviklet ved Institutt for verkstedteknikk og forelest første gang i vår-semesteret 1981. Lærebok ble skrevet parallelt med forelesningene våren 1981 og delt ut kapittel for kapittel som Xerox-kopier til studentene for hver forelesning. Til høstsemesteret 1981 forelå første utgave av trykt lærebok. Denne var rettet mot olje-industrien og ga både en enkel innføring i petroleumsteknologi samtidig som den omfattet prosjektnedbrytning, nettverksplanlegging, kostnadsestimering og andre relevante prosjektstyringstema. Den ble revidert første gang i 1988 og endret navn til Praktisk prosjektstyring. Den ble innrettet mot prosjekter generelt, uten å gjøre krav på å dekke en bestemt bransje.
I 2014 ble boken vesentlig omarbeidet og endret navn til Praktisk prosjektledelse. Den fikk samtidig flere forfattere (Rolstadås, Johansen, Olsson og Langlo). Den finnes nå i tredje utgave, og det er utarbeidet en tilhørende oppgavesamling.
Med støtte fra daværende Statoil og Norsk Hydro ble det etablert et EEU (Eksamensgivende etterutdanning)-program i prosjektadministrasjon i 1983. De to selskapene forpliktet seg til å bidra med betydelige midler hvert år i en periode på fem år. Midlene skulle benyttes til utvikling av EEU-kurs, doktorgradsstudier og styrking av undervisningskapasiteten ved NTH. Programmet heter i dag Fagprogram i prosjektledelse og er et tverrfaglig samarbeid mellom en rekke institutter på NTNU.
Fire kurs utgjorde en kjerne i EEU-programmet:
• Prosjektstyring
• Kvalitetsledelse
• Prosjektorganisering
• Prosjektøkonomi
Prosjektstyring og kvalitetsledelse var utvilsomt de mest populære. Her var det en periode ventetid til å få lov til å delta på kurs. Her ble også overskuddet skapt som la det fundamentet (i tillegg til gavemidlene) som har gjort programmet robust og levedyktig også på tvers av dårlige konjunkturer. En styrke var nok også at programmet aldri falt for fristelsen til å fase ut alle ulønnsomme kurs. Det ble betraktet som viktigst å ha et fullstendig tilbud, og det var derfor akseptabelt å kjøre enkelte kurs med underskudd. Dette skapte også et godt kollegialt samhold mellom de faglærere som deltok i programmet. Denne samarbeidsånden og evnen til å gå på tvers av institutt- og fakultetsgrenser, har utvilsomt vært en viktig faktor for den suksess som fagprogrammet senere har opplevd.
Markedsmessig ble det vurdert som viktig å kunne tilby en mastergrad. Dette hadde BI, NTHs argeste konkurrent, men NTH fikk ikke lov av Departementet til å tilby mastergrad. NTH lanserte derfor spesialutdanning. Dette var fire EEU-kurs (ett fullt semester) innenfor et bestemt område, f. eks prosjektadministrasjon. Ved fullførelse ble det utstedt et eget vitnemål. Det første vitnemål i prosjektadministrasjon ble utsted i 1990. Ordningen ble avviklet i 2006 til fordel for en ny erfaringsbasert mastergrad i organisasjon og ledelse. Totalt ble det opptatt 122 studenter. 83 av disse har fullført og fått sitt vitnemål.
Prosjektledelse som fagområde
Figur 3. EEU-program i prosjektadministrasjon
Fra prosjektstyring til prosjektledelse
På 1980-tallet ble prosjektstyring godt forankret og utviklet som fagområde med god støtte fra industrien. Parallelt med dette hadde Foreningen Prosjektstyring virksomhet med utspring i norsk industri. I 1984 utga Andersen, Grude og Haug boken Målrettet prosjektstyring. Her ble en ny måte å styre prosjekter på lansert. 8. utgave ble utgitt i 2022. Boken har solgt ca. 160.000 eksemplarer i Norge. Den er utgitt på norsk, svensk, dansk, tysk, nederlandsk, italiensk, russisk, ungarsk og engelsk.
I løpet av 1980- og 1990-årene ble fagområdet utvidet. Det var ikke lenger nok å fokusere på god prosjektstyring med vekt på WBS, tidsplan og kostnadsestimat samt inntjent verdi for oppfølging. Flere ønsket også mer fokus på mål, interessenter og organisasjonsløsninger.
Dette var et nytt perspektiv som ble referert til som organisasjonsperspektivet. Prosjektstyring ble kalt oppgaveperspektivet. Dette ga grunnlaget for to skoler innenfor fagområdet – den ene med fokus på struktur og den andre med fokus på kultur. Enkelte forskere var opptatt av å skape en felles teori for prosjektledelse, mens andre var opptatt av å påvise at «one size does not fit all».
Prosjektledelse omfatter både prosjektstyring og prosjektorganisering og ledelse. Viktige tema er da mål, interessenter, fasedeling og kontrollporter, WBS, tidsplan, kostnadsestimering, prosjektoppfølging, organisasjonsløsninger, kommunikasjon, kvalitet, usikkerhet og risiko.
I England utviklet myndighetene en egen prosjektmodell, PRINCE (PRojects IN Controlled Environments) for å få bukt med de mange overskridelsene på IKT-prosjekter. Metoden ble lansert i 1990 men fikk et rykte på seg for å være lite fleksibel og litt rigid å benytte. Den ble derfor videreutviklet til PRINCE2 som kom i 1996. En større revisjon ble foretatt i 2009 og 2017. I 2013 overtok selskapet AXELOS Ltd eierskapet til PRINCE2. PRINCE2 kan tilpasse for bruk i ulike typer av prosjekter. Den anvender en strukturert metodikk med seks prestasjonsmål og bygger på syv grunnleggende prinsipper.
I 1984 publiserte Eliyahu M. Goldratt sin «Theory of Constraints» i boken The Goal. Denne retter fokus mot flaskehalser i et produksjonsapparat og lanserer en filosofi hvor det er flaskehalsene som er styrende for beordring av produksjon. Han videreførte dette konseptet til prosjektledelse i 1997 under navnet Critical Chain Project Management (CCPM) som søker å holde jevn belastning på ressursene.
På 1980-tallet fikk prosjektledelsesteknikkene godt rotfeste innenfor olje- og gass-industrien og innenfor bygg- og anleggsvirksomhet. Prosjektmodellen med fasedeling og kontrollporter førte til at en større andel av prosjektene ble fullført innenfor tids- og kostnadsrammer. Men for IKTprosjekter var ikke situasjonen den samme. Prosjektledere av disse prosjektene følte at metodikken var stiv og lite fleksibel og utviklet nye modeller basert på en smidig (agil) tilnærming. Disse var mer tilpasningsdyktige enn de såkalte fossefallsmetodene. Scrum er en slik metode som ble lansert i 1986 basert på en artikkel (The New Product Development Game) publisert i Harvard Business Review.
Flere smidige metoder tvang seg etter hvert frem, og i 2001 dannet en gruppe på 17 teknologer en allianse (The Agile Alliance) og lanserte begrepet smidig programvareutvikling (Agile Software Development). De publiserte et manifest med fire hovedprinsipper for smidig programvare utvikling:
• Personer og samspill fremfor prosesser og verktøy
• Programvare som virker fremfor omfattende dokumentasjon
• Samarbeid med kunden fremfor kontraktsforhandlinger
• Reagere på endringer fremfor å følge en plan
Prosjektledelse som fagområde
Prosjektledelse ved NTNU frem til år 2000
Gjennom EEU-programmet i prosjektledelse, ble ny kompetanse utviklet ved NTNU som la grunnlaget for omfattende EVU-virksomhet, sivilingeniørutdanning og forskningsaktivitet.
I samarbeid med Kværner utviklet NTNU et eget opplæringsprogram for Kværner-ansatte over hele verden. Programmet startet i 1994 og omfatte fire samlinger à fem dager. Programmet var engelskspråklig og hadde en internasjonal profil, blant annet gjennom samarbeid med Cranfield School of Management i England. Programmet ble avviklet i 1998,
I første halvdel av 1990-tallet var det imidlertid behov for ytterligere oppgradering av virksomheten. Etter initiativ fra industrien ble det opprettet et omfattende forskningsprogram, PS 2000 (Prosjektstyring år 2000).
PS 2000 ble gjennomført i tidsrommet 1994 til 2000 ut fra en erkjennelse av at prosjekter er morgendagens arbeidsform. Målet var å sikre god norsk kompetanse innen fagområdet og utvikle neste århundres hjelpemidler. Det ble startet av sentrale aktører som Norsk Hydro, Statoil, Saga Petroleum, Statsbygg, Telenor og Forsvaret. Etter hvert kom flere bedrifter til, blant annet i form av klynger av rådgivere, BA- og IKT-bedrifter. Totalt deltok 28 bedrifter i programmet.
PS 2000 omfattet både forskning, utdanning og doktorgradsstudier. Det ble gjennomført 39 forskningsprosjekter og 345 prosjekt- og hovedoppgaver. 11 doktorgradsstipendiater deltok. Åtte EVU-kurs ble oppdatert eller nyutviklet, og et tvettfaglig studieprogram i prosjektledelse ble utredet, Det ble også utviklet en internasjonal prosjektlederskole i samarbeid med BI og med Kværner, Norsk Hydro og Statoil som pilotkunder.
I tillegg til å representere et betydelig kompetanseløft for NTNU, bidro PS 2000 til stor oppmerksomhet i norsk næringsliv og forvaltning.
Prosjektledelse i Norge etter 2000
På slutten av 1990-tallet skjøt interessen for prosjektledelse fart i Norge. Bedriftene styrket sin kompetanse og flere konsulentselskaper spesialiserte seg på prosjektledelse. I Stavanger ble EPCI (European Institute of Advanced Project and Contract Management) etablert på midten av 1990tallet og hadde virksomhet frem medio 2000. EPCI hadde 16 bedrifter og 11 universiteter som internasjonale partnere. De etablerte et utdanningstilbud på masternivå – EPPE (European Program for Project Executives).
Mot slutten av prosjektperioden for PS 2000 var det interesse fra industrien for å finne en permanent etterfølger. Løsningen ble opprettelse av et nasjonalt senter, Norsk senter for prosjektledelse (NSP). Industrien ønsket også et samarbeid mellom de relevante norske forskningsmiljøene. BI og SINTEF ble invitert til å delta i etableringen av senteret og utgjorde sammen med NTNU de akademiske partnerne.
NSP hadde som mål å som drive forskning i samarbeid mellom næringsliv, forvaltning og akademia. I tillegg skulle NSP drive en utstrakt nettverksvirksomhet. Nettverksvirksomheten ble ivaretatt gjennom temadager og en årlig prosjektkonferanse. NSP hadde ved oppstarten i år 2000 fem partnere og 18 medlemsbedrifter i tillegg til de tre akademiske partnerne.
Samarbeidet med BI markerte en samling av de akademiske miljøene i Norge. Dette samarbeidet omfattet blant annet utvikling av et eget opplæringsprogram for Kværner, Statoil og Norsk Hydro. PME (Project Management Education) startet i 1999 med kurs på to nivåer (Essential og Advanced).
Gjennom PS 2000 var det etablert et tett og godt samarbeidsklima mellom næringsliv og forvaltning på den ene side og utdannings- og forskningsmiljø på den annen side. Dette samarbeidet ble nå videreført i regi av NSP. Men PS 2000 har hatt betydning for norsk prosjektledelse ut over dette. Dels har resultater fra PS 2000 blitt tatt opp som produkter (som for eksempel IKT-standarden) og dels har det ført til sterkere bevissthet på utvikling av prosjektkompetanse i bedriftene.
Concept-programmet ble etablert i 2002 som et forskningsprogram ved NTNU finansiert av Finansdepartementet. Bakgrunnen for programmet var et ønske om bedre kontroll med store statlige investeringsprosjekter siden erfaring hadde vist at forutsetningene for vedtak om gjennomføring av prosjekter ikke alltid var oppfylt. Forskningen i Concept har dannet grunnlag for utvikling av Statens prosjektmodell med to kontrollpunkter (KS1 og KS2) der eksterne konsulenter gjør en kvalitetssikring. Concept er i dag et følgeforskningsprogram som skal bidra til forbedring og endring basert på utredning og faglig analyse.
I 2005 ble det tatt et initiativ for å samordne EVU i organisasjons- og ledelsesfag ved NTNU. En egen erfaringsbasert mastergrad i organisasjon og ledelse ble opprettet. Den er tilpasset kandidater som er yrkesaktive og består av tre deler: basismodul, spesialisering og masteroppgave. EEU-programmet i prosjektledelse bidro til denne med et av kursene i basismodulen samt en egen spesialisering.
I samarbeid med flere europeiske universiteter ble det sendt en søknad til EU-kommisjonen om opprettelse av en europeisk master i prosjektledelse innenfor rammen av Erasmus-programmet i 2005. Søknaden nådde ikke frem, men universitetene valgte likevel å samarbeide om en slik engelskspråklig mastergrad og lanserte Euro MPM i 2006. Denne eksisterer fortsatt ved NTNU som Master of Science in Engineering (Sivilingeniør) in Project Management.
Prosjektledelse som fagområde
I nyere tid er det gjennomført flere større forskningsprosjekter med støtte fra Norges forskningsråd. Praktisk styring av usikkerhet sett fra prosjekteiers perspektiv (PUS) ble gjennomført i perioden 2006 til 2010 med Statoil, Statsbygg, Telenor, Forsvaret, Statens Vegvesen, Jernbaneverket, SINTEF, NTNU og BI som partnere.
BA2015 var en treårig nasjonal satsning for BAE-næringen som startet i 2012. Toneangivende aktører gikk sammen med SINTEF, NTNU og Metier for å forbedre effektivitet og bærekraft innen bygg- og anleggsnæringen. BA2015 var en katalysator for å gjøre næringen og partnerne enda bedre. Dette ble gjort ved å innhente, videreutvikle og implementere prosesser, systemer og kunnskap som målbart forbedret effektiviteten i virksomheten og i prosjektene. Det ble utviklet en rekke veiledere og standarder med beste praksis som ble gjort tilgjengelig for hele bransjen. BA2015 var handlingsorientert, der innføring av kunnskap og prosesser som gir resultater, fikk førsteprioritet. Jernbaneverket, Statsbygg, Metier, Rambøll, Statnett, Helse SørØst, Skanska, Cowi, Vianova, Terramar, Faveo og OEC-Gruppen var deltakende bedrifter sammen med NTNU og SINTEF.
Kortere gjennomføringstid i prosjekter (SpeedUp) ble gjennomført i perioden 2015 til 2018 med mål å redusere gjennomføringstiden i komplekse bygg- og anleggsprosjekter med 30-50 % sammenlignet med 2013-nivå. Partnere var Reinertsen, Statsbygg, FAVEO, Jernbaneverket, Oslo kommune, OPAK, Forsvaret, SINTEF, NTNU, ALTO University, CII og UC Berkeley. Speedup viste ved demonstrator-prosjekt hvordan raskere gjennomføring kunne nås i praksis. Det ble utviklet verktøy og hjelpemidler for raskere gjennomføring sammen med deltagerbedriftene. Speedup levert til sammen 4 p.hd., mer enn 50 master-oppgaver og over 30 fagfellevurdert tidsskriftsartikler.
«Når er egentlig det rette tidspunktet å engasjere entreprenøren i prosjektet?» Spørsmålet ble stilt i et møte der hele bygg- og anleggsnæringen var representert. Ingen kunne svare. Dette startet en prosess som ledet til at Norges forskningsråd støttet et fireårig prosjekt, Optimaltid. Prosjektet ble utført i perioden 2020-2024 med Statens vegvesen som prosjektleder og Nye Veier, Bane NOR, Bodø kommune, Veidekke og WSP som partnere. NTNU var akademisk partner og involvert forskere, ph.d.-kandidater og masterstudenter. Resultatene fra prosjektet er tilgjengelig på en egen nettside (www.prosjektnorge.no/forskning/optimaltid/).
I 2013 tok arkitektmiljøet ved NTNU et initiativ overfor bygg- og anleggsbransjen med sikte på samarbeid etter samme modell som NSP. Etter en del forhandlinger ble det enighet om at det ikke var hensiktsmessig med to slike sentra i Norge, og at de to initiativene burde slås sammen. NSP ble da avløst av en ny modell, Prosjekt Norge, i 2014. Prosjekt Norge er et nasjonalt kompetansesenter for utvikling av fremtidens prosjektprosesser gjennom forskning og kunnskapsdeling. Sentere har i dag rundt 70 partnere fra hele landet og er eid av NTNU. BI, UiA, Oslo Met, UiT, UiB, Nord universitet og NMBU er akademiske partnere. SINTEF er også med. I tillegg er alle statlige utbyggingsetater partnere, sammen med entreprenører, konsulentselskaper og olje- og gassektoren og kommune sektorene med i dagens senter.
Samordningen av EVU-tilbudet i organisasjon og ledelse ved NTNU i 2005 har vist seg å være en suksess. Men med den økende betydningen av digital kompetanse de senere år vokste det frem et behov for en erfaringsbasert mastergrad også på teknologiområdet. I 2020 lanserte derfor NTNU Master i teknologiledelse og digital omstilling (MTDO). Denne er også bygget opp med en obligatorisk basismodul, valgfri spesialisering og masteroppgave. I basismodulen inngår et kurs i praktisk prosjektledelse. Det er en egen spesialisering på prosjektledelse og digital transformasjon.
Om forfatterne:
Asbjørn Rolstadås er professor emeritus ved NTNU og har om lag 40 års erfaring fra utdanning og forskning i prosjektledelse. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i 2014. Han er fagansvarlig for prosjektledelse i Store norske leksikon. Han er æresmedlem og tidligere president i Norges Tekniske Vitenskapsakademi og i International Federation for Information Processing (IFIP).
Agnar Johansen, Dr.philos er professor i prosjektledelse ved Institutt for bygg og miljøteknikk ved NTNU, og har mer enn 30 års erfaring med forskning, utdanning og konsulentoppdrag innen offentlig og privat sektor. Han har ledet flere store forskningsprosjekter innen styring av usikkerhet og raskere og mer effektiv prosjektgjennomføring og miljøvennlig utbygging av tettsteder og smarte byer. Johansen er faggruppeleder for gruppen byggeprosess, senterleder i Norsk senter for prosjektledelser og er leder av MobiltetsLab Stor Trondheim
Jan Alexander Langlo er førsteamanuensis ved NTNU, hvor han underviser og forsker innen prosjektfaget. Langlo har mer enn 25 års erfaring som forsker og underviser. Han leder til daglig fagprogrammet i prosjektledelse ved NTNU, og er tett involvert i ProsjektNorge og forskningsprogrammet Concept.