Kvinnehelse på verdenskartet

Johanne Sundby Har satt kvinnehelse på verdenskartet

Fem ganger har Sundby deltatt i Finnmarksløpet. Det er 50 mil og varer i 4–5 dager. Her hjemme i hagen med en av sine 13 huskyer.

Professor i global helse og abortforkjemper. Johanne Sundby har gjort sin egen barnløshet til karrierevei og brøytet veien for forskerspirer fra hele verden. I desember ble hun hedret med Sanitetskvinnenes kvinnehelseforskningspris for 2019.

TEKST OG FOTO: SUSANNE DIETRICHSON, KILDEN KJØNNSFORSKNING

Hun fikk prisen for at hun i over 25 år har jobbet systematisk og utrettelig med forskning på kvinners helse, med fokus på tabubelagte, underkjente og vanskelige felt innen kvinners reproduktive helse. Temaer som abort, infertilitet, omskjæring, mødrehelse og perinatal helse har vært hennes fokus. Men også helse og rettigheter, for Johanne Sundby har både et norsk og et u-lands perspektiv.

På veien opp bakken til det røde huset til Johanne Sundby innerst i Maridalen, passerer jeg to hundegårder. På ytterveggen utenfor inngangsdøren henger kroker med seler og halsbånd.

– Du er vel ikke redd for hunder? Johanne Sundby, gynekolog, professor i global helse og lidenskapelig hundekjører, åpner døren på gløtt. Bak henne krafser ivrige poter mot gulvet. – Neida. Jeg klapper de to huskyene som stikker snuten frem mellom bena på sin matmor. Til sammen eier Sundby 13 trekkhunder. – Du trenger ikke ta av deg på beina. Vi setter oss ved kjøkkenbordet. Sundby skjenker presskannekaffe i store krus. Bak henne står et gammelt trehvitt hjørneskap, og over henne henger et blått oljemaleri.

Sundby har bygget opp internasjonal mødrehelse som fag. Hun har fått til ekstremt mye på egenhånd, og er en svært dyktig underviser, ifølge kolleger.

Curlingfri oppvekst Sundby vokste opp som eldste jente i en søskenflokk på fire.

– Rett borti her, sier hun og gjør et kast med nakken.

Med det mener hun Gråkammen og Holmengrenda. Det siste var, ifølge Sundby, et sted hvor det bodde mange raddiser.

– Som barn var vi mye ute og lekte. Alene. Det gjorde oss selvstendige og glade i naturen, men jeg var ikke noe særlig atletisk som barn. Jeg var liten, tynn og fjomsete, forteller Johanne Sundby.

Begge foreldrene var leger og professorer. Moren, Hilchen Sommerschild var den første i Norge som tok en doktorgrad i barnepsykiatri og den første professoren i faget.

– Mor og far jobbet mye og hadde liten tid til oss. Men det var en bra oppvekst, sier hun.

– Jeg hadde en mormor som passet meg. Og vi fikk ny dansk hushjelp hvert

år, så jeg snakket dansk som liten. Faren gjorde ikke forskjell på døtrene og sønnene. Alle ble oppdratt likt. – Vi var to jenter som kom først, vi lappet sykler selv og var med på fisketurer. Vi ble ikke overlesset med omsorg og dullet med.

Sundby mener oppveksten har gjort henne praktisk og individualistisk.

– Jeg er nok rimelig ego og lite føyelig. Litt vill, sier hun.

Sundby husker da hun flyttet hjemmefra og inn i studentkollektiv. De andre fikk telefon fra foreldrene minst én gang i uken.

– Etter fire uker ringte jeg hjem og sa at jeg levde. «Men det har jeg da ikke tvilt på et sekund», svarte mor.

Men Sundby var ute i verden på egenhånd lenge før hun flyttet fra barndomshjemmet. Som 16-åring hadde hun tre ukers sommerjobb i Tyskland og på videregående dro hun ett år til Texas på utveksling.

– Jeg snakket med mor på telefon én gang i løpet av det året, forteller hun.

Følger følelsene Det lå i kortene at hun skulle bli lege: Storesøster og særdeles skoleflink. – Jeg var kjempeflink. Innimellom

– Forskningen min dokumenterer den smerten barnløse kvinner og menn opplever. Drivkraften for å få barn er enormt sterk.

flinkere enn læreren. Og jeg ble pushet. Egentlig ville jeg nok bli dyrlege, jeg har alltid elsket dyr. Men det var ikke sånn at jeg ikke ville bli lege, så da ble jeg det. Sundby husker at faren ble helt fra seg da hun ville ta et års avbrekk fra studiene. Siden har hun stort sett gjort som hun selv har villet.

– Hvis du følger følelsene dine, så blir det bra.

Hun beskriver seg selv som sosial og flink til å pleie nettverk.

– Men jeg har nok vært mest opptatt av større nettverk og ikke så mye av de nærmeste, kjernefamilie og sånn.

Sundby har to lange forhold bak seg, men har valgt å leve alene.

– Innimellom lurer jeg på om jeg skal få en mann inn i livet mitt igjen. Men da vet jeg at spørsmålene kommer: «Må du jobbe så mye? Må du reise så mye? Og må du ha så mange hunder?» Og ja, det må jeg.

Sundby setter fra seg kaffekoppen på den røde og hvite voksduken. Hun fant tidlig ut at hun ikke kunne få barn. – Jeg møtte en ålreit fyr på legestudiet. Vi flyttet sammen og prøvde å få barn, men det ble ikke noe. Han tok det med ro, men jeg ble stresset. Jeg forsto ikke vitsen med å være sammen med ham hvis vi ikke fikk barn, forteller hun. – Deretter levde jeg noen år som fri og uetablert student. Men så traff jeg en enkemann med to barn, så da ble det barn på meg likevel.

Den yngste sønnen, som vokste opp med henne som mor, har Sundby adoptert. I dag er hun farmor til to gutter.

Barnløshet ble karrierevei Det å ikke kunne få barn selv har likevel satt solide spor i Sundbys liv. Også positivt.

– Jeg er stolt av at jeg gjorde den skjebnen til en drivkraft og ikke et nederlag, sier hun.

Da Sundby forsto at hun ikke kunne bli gravid, bestemte hun seg for å bli gynekolog. Etter noen år som praktiker i Grenlandsområdet, flyttet hun til Oslo og tok doktorgrad på barnløshet i 1994. Hun gjorde en kvantitativ studie av kvinner som hadde fått behandling for barnløshet, hvor hun så på årsaker og helsetjenester, og en kvalitativ oppfølgingsstudie med intervjuer av barnløse kvinner og menn.

Sundby har engasjert seg sterkt i kampen mot barnløshet og for retten til å få hjelp gjennom befruktningsteknologi og surrogati. Her har hun møtt mye motstand.

– Jeg opplevde å komme på kollisjonskurs med flere samfunnssyn. Både kristne og feminister var i utgangspunktet skeptiske til befruktningsteknologi og til surrogati, forteller hun.

Sundby viser til at befruktningsteknologien utfordrer både kjernefamiliens normative status, ettersom den gjør det mulig for kvinner å få barn alene, men også grensene for hva som er naturlig og utfordrer dermed grunnleggende kristne verdier.

– Feministene syntes vel ikke vi skulle kludre med moderskapet; at kvinnens genuine rolle som mor skulle forbli urørt. De var også opptatt av at kvinner skulle frigjøre seg fra rollen som hustru og mor, og var redd for at teknologien skulle sementere moderskapet som det eneste riktige for kvinner.

– Forskningen min dokumenterer den smerten barnløse kvinner og menn opplever. Drivkraften for å få barn er enormt sterk.

På lag med kvinnene Mye av den tidlige forskningen på barnløshet i Norge fikk Sundby til å steile.

– Ansvaret for barnløshet var utelukk - ende lagt på kvinner, og barneløse kvinner ble beskrevet som grove og maskuline. Denne forskningen var dominerende på feltet frem til min forskning på barnløshet på 1990-tallet, opplyser hun.

Flere sliter med få barn i dag enn for femti år siden. Sundby mener årsaken er at vi får barn senere i livet.

– Det tar tid å få barn, og jo senere man starter med barn, jo lengre tid tar det. Norske mødre blir stadig eldre, og de får færre barn enn før.

Sundby har også forsket på fertilitet i flere afrikanske land, blant annet Gambia, Zimbabwe og Tanzania.

– Jeg ble veldig fascinert av afrikanske kvinners liv og roller, og har forsket på kvinnehelse, og særlig mødrehelse, abort, hiv og omskjæring i en rekke afrikanske land, sier hun.

– Årsakene til barnløshet er de samme der som i Norge. Det vil si at det gjerne skyldes ulike infeksjoner, som seksuelt overførbare sykdommer eller infeksjoner etter fødsler og aborter. Alder spiller også inn, og mannens sædkvalitet. Noen

Johanne Sundby har bygget opp internasjonal mødrehelse som fag. For sitt arbeid har hun mottatt Sanitetskvinnenes kvinnehelseforskningspris for 2019.

ganger kan man ikke forklare hva som ligger bak. Men i mange afrikanske land har de færre helsetjenester til å hjelpe dem med problemet, og møter flere fordommer i samfunnet.

I likhet med barnløshet har abortspørsmålet vært et tema som har engasjert Sundby både politisk og faglig. Som ung, radikal, student på 1970-tallet lå kvinneforskning nærmest i kortene.

– Jeg har vært aktiv i abortkampen og kjempet for retten til fri abort for kvinner uten restriksjoner. Om en kvinne skal ha barn, og hvor mange, er helt og holdent den enkelte kvinnens valg, mener hun. Barneproduksjon og alle dens dilemmaer har fulgt Sundby gjennom hele hennes forskerliv.

– 50 prosent gravide kvinner blir sykmeldt i løpet av svangerskapet. Likevel har man ikke utformet en politikk som ivaretar gravide kvinner i arbeidslivet. Man har en politikk for fosteret, men ikke for den gravide kvinnen.

Skjønnhetstyranniet – det nytter å kjempe

Sanitetskvinnene har siden 2014 brukt sin posisjon som Norges største kvinneorganisasjon til å rette oppmerksomheten mot skjønnhetstyranniet som rammer unge. Gjennom kampanjer har vi vist betydningen av å være gode rollemodeller, og jobbet med politisk påvirkning. Nå blir merking av retusjert reklame nasjonal lovgivning.

TEKST: CATHRINE LINN KRISTIANSEN FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

Vi startet kampen mot skjønnhetstyranniet i 2014, i tråd med organisasjonens ånd om å fremme helse og å forebygge uhelse.

Underskriftskampanje 17. september 2015 lanserte vi kampanjen «Lei av å bli lurt» i sosiale medier. Videoen som lanserte kampanjen viser hvordan sanitetskvinne og standupkomiker Dora Thorallsdottir sin kropp blir redigert til det ugjenkjennelige. Midjen blir smalere, brystene større, kroppen lengre, huden blir glattet for å nevne noe. Videoen nådde 800 000 mennesker i sosiale medier, og startet en viktig debatt om de uoppnåelige kroppsidealene jenter og kvinner blir møtt med, og at vi rett og slett blir lurt.

I forbindelse med denne kampanjen fokuserte også Sanitetens uke på skjønnhetstyranniet og retusjering av reklame. Sanitetskvinner i hele landet samlet underskrifter mot kroppspress på stand og på nett. Resultatet av sanitetskvinnenes innsats ble 26 000 underskrifter som ble overrakt til helseminister Bent Høie.

Rollemodeller I 2016 lanserte vi en ny kampanje. I samarbeid med psykiater og sanitetskvinne Anne Kristine Bergem utviklet vi råd til foreldre for hvordan du kan være en god rollemodell. Med kampanjen #Jeglikerdeg

(T.v.) Komiker Dora Thorhallsdottir viste frem sin «normale» kropp for å kjempe mot retusjert reklame sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening.

ønsket vi å snu fokuset vekk fra kropp og utseende til hva en person betyr for deg. Her utfordret vi alle til å si noe pent om en venn som ikke handler om utseendet, og viser at vi kan gå foran som gode rollemodeller.

Politiske seire I tillegg til at de ulike kampanjene bidro til en bevisstgjøring om hvordan skjønnhetstyranniet påvirker barn og unges psykiske helse, ble det arbeidet aktivt både lokalt og nasjonalt gjennom flere møter med lokalpolitikere og stortingspolitikere, deltagelse på høringer, og samarbeid med andre organisasjoner. I flere kommuner har lokale sanitetsforeninger enten gjennom underskriftskampanjer, eller i direkte kontakt med kommunepolitikere, arbeidet for å innføre forbud mot eller merking av retusjert reklame. Resultatet av dette arbeidet er at kommuner som Bærum, Kristiansand, Trondheim, Sandnes, Stavanger, Oslo og Tromsø har krav om at retusjert reklame som bidrar til kroppspress skal merkes. Arbeidet lokalt la grunnlaget for lovforslaget som kom ut på høring rett før jul. Nettopp å få til en endring i markedsføringsloven som skal gjelde nasjonalt.

Dette viser at regjeringen anerkjenner at reklame er med på å opprettholde undertrykkende ideer om kjønn og har stor definisjonsmakt når det kommer til kjønnsroller, kvinne- og mannsidealer.

I 2015 leverte generalsekretær Grete Herlofson 26 000 underskrifter til helseminister Bent Høie fra underskriftskampanjen «Lei av å bli lurt».

Derfor er det et viktig skritt regjeringen nå tar i kampen mot skjønnhetstyranniet, ved å lovfeste merking av retusjert reklame. – Dessverre ser vi at kravet om merking ikke vil gjelde hodet, men kun kroppen fra halsen og ned. Dette betyr at glatting av hud, fjerning av rynker, endring av ansiktstrekk med mer ikke skal merkes som retusjert. N.K.S. har spilt inn til høringen at merking av reklame må gjelde hele kroppen, inkludert hodet, forteller politisk rådgiver Cathrine Linn Kristiansen. Men vi gir oss ikke, og fortsetter arbeidet. Vi har også spilt inn endring i lov om helsepersonell for å sikre at aktører som tilbyr bl.a injeksjoner, skal omfattes av denne loven, fortsetter hun. Allikevel er det en stor politisk seier når merking av retusjert reklame nå lovreguleres. Dette viser at det nytter å kjempe. Samtidig er det slik at kampen mot skjønnhetstyranniet ikke er over, og vi skal fortsette å kjempe mot urealistiske skjønnhetsidealer og kroppspress.

Kvinnehelsefors kning – videre satsing

BERIT SCHEI (69) AKTUELL: GYNEKOLOG OG NORGES ENESTE PROFESSOR I KVINNEHELSE

Berit Schei ved NTNU, innehar Norges eneste professorat i kvinnehelse, og er en stor ambassadør for N.K.S. Nylig innledet hun på Regjeringens toppmøte om kvinnehelse, og i artikkelen skriver hun fra sitt ståsted om møtet.

TEKST: BERIT SCHEI

Berit Schei på utdelingen av Fredrikkeprisen 2018.

Vi trenger en ny offentlig strategi. Det er 20 år siden vi fikk en Norsk Offentlig Utredning (NOU), et arbeid ledet av professor Johanne Sundby, og innehaver av N.K.S. pris for kvinnehelseforskning 2019. Endelig i 2018, presenterte Kilden Kjønnsforskning i samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening, en kunnskapsgjennomgang kalt «Hva vet vi om kvinners helse?»

Det står i forordet, «til tross for at regjeringen i 2003 laget en egen kvinnehelsestrategi og har satt i gang flere tiltak, er det fortsatt store kunnskapshull og manglende oppmerksomhet på flere områder når det gjelder kvinners helse» Men hva er kvinnehelse og hva er kjønn? Selvsagt virker det biologiske kjønn inn på helse. Men det aktive nyfødte guttebarnet blir hurtig omtalt og behandlet annerledes, enn den søte lille nyfødte jenta. Kultur og struktur former hva en kvinne og hva enn mann er.

Studier kan være gjort stor sett på menn, men presenteres som allmenne medisinske sannheter.

Kvinner i Norge lever ikke lengst i verden. Vi er på 11. plass! Tross av at vi bor i verdens rikeste land, er det også store sosiale forskjeller blant kvinner i Norge. Da pioneren Kirsti Malterud, også innehaver av N.K.S. pris i kvinnehelseforskning 2017, satte søkelyset på kvinners plager, oppdaget hun at kvinner oftere enn menn hadde plage som ikke

Kvinnehelsefors kning

Hva trenger vi Kvinnehelseperspektiv er relevant for folkehelse, behandling og grunnforskning. Regjeringens satsning på kvinnehelseforskning gir håp om øremerkede midler, som egne utlysninger fra Norges Forskningsråd, og nasjonal utlysning fra de Regionale Helseforetakene (RHF). Ved universitetene har det i mange år vært egne sentre for kjønnsforskning innen humaniora og samfunnsfagene. Men medisin og helseområdet har vært til gode sett (avspist med?) ETT professorat. Det er vel på tide at kvinnehelsesatsing nedfelles i disse fakultetenes strategier. Jeg avsluttet innlegget på toppmøtet med: «For å lage et fastelavnsris, må det sankes 10-15 grener, festes 10 fjær i hver sin farge. Utallige ris selges til ulike formål av Sanitetskvinnene, også til øremerkede midler til kvinnehelseforskning! Hele 30 000 slike ris må til for å finansiere ett doktorgradsløp! Vi trenger frivilligheten på lag, men også det offentlige» Det er fortsatt flere kvinner enn menn som dør av hjerteinfarkt. Tidligere ble «alle» hjertestudier gjort på menn. Liv Storstein (1938 – 1996) professor innen kardiologi, var pioneren i Norge som fikk kvinnehjerter på kartet. Hun uttalte allerede i 1993 «Kjønnsforskjeller i medisinen,og da også innen hjerteforskning, er ofte lite undersøkt og normalverdier baserer seg oftest på data fra menn. Dette kan føre til feiltolkninger når det gjelder kvinner». Heldigvis har vi fortsatt modige kvinner innen kardiologien, blant annet N.K.S. prisvinner innen kvinnehelseforskning 2016, professor Eva Gerdts. Kvinnehelseforskning må få den plass og status den fortjener. passet inn i diagnosesystemet. De har sammensatte plager. Nye studier viser f.eks. at misnøye med kroppen kan føre til selvmordstanker. Kvinner får oftere posttraumatisk stress symptomer. De er mer sårbare etter traumer, som ofte er skjulte og tabuiserte, som voldtekt. Det er ikke lenge siden at lekkasjer av urin og avføring etter fødsler var fullstendig tabubelagt tema. Anser vi fødsel som en toppidretts prestasjon, kan vi kanskje sammenligne ressurser brukt på opptrening av bekkenet med toppidretts forskningen? Det er også andre omkostninger ved å føre slekten videre: komplikasjoner som svangerskapsforgiftning kan føre til senere hjerte- kar sykdommer, et problem professor Annetine Staff nylig brakte på banen på en N.K.S. konferanse i desember 2019.

Andre tabubelagte områder er vulvaproblemer. Eldre kvinners underlivsplager etter celleprøvealder, kan bli oversett, noe som kan bidra til at alvorlige hudlidelser og kreft kan overses. Berit Schei har det eneste professoratet i kvinnehelse i Norge. Hun er lege og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer.