Gjestespaltist: Femihelse

Femihelse Sint, sintere, skikkelig sinna

Høsten 2018 begynte vi å diskutere oss imellom, med kollegaer og venninner, og skjønte fort at vi vet utrolig lite om hvordan kvinnekroppen henger sammen.

SIGRUN STENSETH (27) OG HELENE SVABØ (34) AKTUELL: PODCASTEN FEMIHELSE

«Hva er egentlig den spermlignende utfloden som kommer en gang i måneden? Kan man blø for mye når man har mensen? Og hvorfor kan det gjøre skikkelig vondt for noen å ha sex?» Vi snakket om prevensjon, og dess mer vi pratet jo flere historier fikk vi høre fra venner og bekjente som i årevis har gått på prevensjon som egentlig ikke fungerer spesielt godt for dem. De har blødd mye, hatt smerter, kjent på depresjon og tomhet. Om prevensjonsmidlene i seg selv har vært grunnen til dette er vanskelig å si, men samlet for oss og de vi har snakket med, er det tydelig at mange av oss har hatt et lite bevisst forhold til at dette som kan påvirke kroppen vår i stor grad.

Vi begynte med å grave i «bikinimedisinen» hvor vi dykket ned i pupper, mensen, prevensjon og eggløsning. Etter å ha intervjuet eksperter om dette kom vi ut på den andre siden og synes selv at det var vanskelig å ikke være sinte. Sinte over at kvinners reproduktive helse ikke prioriteres i helsevesenet. Over at fastlegenes kompetanse ofte er lav på dette området. Over at selv mange gynekologer kjenner dårlig til relativt vanlige tilstander som kan ramme kvinner. Og over at vi er alt for dårlige til å snakke sammen om disse tingene sånn at kunnskapen forblir i siloer, og at tabuer forblir nettopp det. Litt av grunnen til det er nok at mange tenker «dette gjelder nok bare meg», men vi har lært at «bare meg” dessverre ofte er gjeldende for utrolig mange.

I løpet av noen måneder fikk podcasten vår Femihelse raskt ganske mye oppmerksomhet. Plutselig var det tusenvis som hver uke hørte på at vi snakket med eksperter om kvinnekropp og psyke. Vi stilte alle de «dumme» spørsmålene om hvorfor både kroppen og helsevesenet fungerer som det gjør,

Vi håper at vi kan smitte deg med sinnet vårt, og at sinnet kan gjøre at du som oss klarer å legge tabu til side.

Sint, sintere, skikkelig sinna

samtidig som vi delte av egne erfaringer. Konsekvensen av dette har vært at mange kvinner, og mange leger av forskjellige slag, har tatt kontakt med oss. De ønsker å fortelle sine historier, og de ønsker at vi skal snakke mer om temaer de opplever at det er alt for lite fokus på. Parallelt med at podcasten har vokst, har listen over temaer vokst, og som en følge av dette; sinnet.

Vi som kvinner kan for lite om egen kropp, og alt som foregår gjennom livet, men enda verre er det at vi på samfunnsnivå vet altfor lite om sykdommer og tilstander som rammer flest kvinner. Migrene, hjerte- og karsykdommer, en rekke kreftformer, smertetilstander og beinskjørhet, er bare noen eksempler på ting som vi burde vite mer om, og hvor utrednings- og behandlingstilbudet burde vært bedre.

Vi håper at vi kan smitte deg med sinnet vårt, og at sinnet kan gjøre at du som oss klarer å legge tabu til side, og bli med på at kropp og helse ikke kan være et privat tema dersom vi skal få mer fokus og ressurser til dette. Snakk med vennene dine, del kunnskap mellom generasjoner, vær åpen med mennene rundt deg om hva som foregår i kroppen din, og ikke vær redd for å stille spørsmål til legen din hvis noe ikke er som det skal være.

Ellen Arnstad Årets Fredrikkepris

– Livet med Joachim har preget meg når det gjelder nettopp respekt for å være annerledes, og refleksjon over hva et lykkelig og et vellykket liv er. Det betyr også mye for meg at jeg får Fredrikkeprisen som en rollemodell for andre kvinner, sa en stolt og ydmyk mottaker av Sanitetskvinnenes hederspris – Fredrikkeprisen.

TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

Ellen Arnstad er tildelt Norske Kvinners Sanitetsforenings hederspris for sin innsats for kvinners rettigheter, og modig åpenhet rundt livet med et alvorlig sykt barn. Fredrikkeprisen deles årlig ut til personer utenfor organisasjonen som på en fremragende måte løfter opp og synliggjør saker innenfor N.K.S. sitt formål og strategiske områder. Det er 20 gang at prisen deles ut.

– Det har vært en misjon for meg i mange år å heie på «Bra Damer» og løfte kvinner opp i lederposisjoner. Ikke fordi posisjonene er det viktigste, men fordi det er så mange kvinner som ikke blir sett, sier Arnstad.

Hylle en modig kvinne Ellen Arnstad har jobbet for kvinners rettigheter, for raushet og mangfold, og vært en markant kvinnelig leder i det offentlige rom. I debatten rundt endringer i abortloven i 2019, gav hun mødre som lever med alvorlig syke barn et ansikt.

– Ved å gi Fredrikkeprisen til Ellen Arnstad, ønsker vi å hylle en modig kvinne som er en rollemodell for kvinner som ønsker lederstillinger, som aktivist og debattant for kjønnsbalanse i arbeidslivet, som forbilde for hvordan kvinner og mødre kan balansere karriere og familie, og som forkjemper for et mer mangfoldig samfunn hvor fordomsfrihet og raushet råder. Hun har åpent fortalt historien om sitt liv som viser at mennesker er mer enn det som møter en fra utsiden, sier EllenSofie Egeland, organisasjonsleder for Norske Kvinners Sanitetsforening.

Prispengene på 100.000 kroner gir Arnstad til Sanitetskvinnenes arbeid for kvinnehelseforskning. Kunnskaps og integreringsminister Trine Skei Grande var også tilstede for å hedre prisvinneren. Hun trakk paralleller til drivkraften til Fredrikke Marie Qvam, og at Arnstad var en veldig verdig prisvinner.

– Hadde det ikke vært for Fredrikke Marie Qvam hadde jeg ikke vært her som minister i dag. Jeg er tjukk, singel og dame, sa hun, og fortsatte med at det var bare å se mot ministrene i Sverige, der må du være pen, og vise frem familien med mann og barn. Hun ønsket også å løfte statusen for kvinnehelse. – Det er veldig stor forskjell på menn og kvinner, og for å løfte denne statusen trenger vi saniteten, mente Skei Grande. Som røpet at hun gjerne ville bli sanitetskvinne.

Ellen Arnstad mottok hedersprisen Fredrikkeprisen. Her flankert av Frid-Anne Lønstad, Fredrikkepris-juryen, og organisasjonsleder Ellen-Sofie Egeland. – Det var veldig stas å møte deg, sa kunnskaps og integreringsminister Trine Skei Grande til Fredrikkeprisvinneren.

ELLEN ARNSTAD FØDT: 20. SEPTEMBER 1965 SIVILSTATUS: GIFT AKTUELL: FREDRIKKEPRISVINNER

Det du ikke ser

– Jeg har alltid likt å pynte meg, og er nok født med et jålegen. Litt av det jeg har erfart er at det er så mye trangere normer for kvinner. Du kan ha høye hæler, men ikke for høye. Du kan ha kort skjørt, men ikke for kort da. Det er ingen som snakker om menn på den måten. Vi kvinner får stempler hele tiden, sier årets Fredrikkeprisvinner.

TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

Ellen Arnstad (54) har i alle år vært utsatt for å tilpasse seg andres normer og uskrevne regler. Utad var hun topplederen på høye hæler iført en dose hverdagspaljetter, og selve opphavet til NRKs Otto Jespersens humorfigur Tårnfrid, som var den kvinnelige topplederen i tidsklemma.

Privat tok etter hvert livet en dramatisk vending som måtte skjules for omverdenen.

– Jeg tok tidlig et veldig klart valg om å være meg selv, og at det måtte være bra nok. Tårnfrid ble skapt etter en TV2 dokumentar som ble klippet brutalt, og som endte med at jeg løp rundt på høye hæler med treårige Joachim på slep. Det var selvsagt ikke det virkelige bildet av meg som mor og leder. Likevel så jeg på Tårnfrid som et litt morsomt innlegg i samfunnsdebatten på den tiden om kvinnen som skulle greie alt, og ha alle roller både hjemme og på jobb. Vi kunne fleipe i redaksjonslokalet med at i dag hadde vi vært helt Tårnfrid når vi kom på jobb med de blå plastsokkene fra barnehagen fortsatt utenpå skoene. Så jeg tok en for laget, og levde godt med det. Det ble også spennende debatter ut av det som at du kunne være feminist på ulike måter. Jeg, som var en «enkel» jente fra Stovner, endte opp som Gucci feminist. Hvordan jeg endte opp som det, den så jeg ikke helt komme, ler hun hjertelig. Vi møtes på Åpent bakeri på Damplassen på Ullevål Hageby. Her har hun har bodd med mann og barn i alle år. En trygg og skjermet oase sentralt i Oslo, hvor naboer snakker med hverandre over hekken, og barna løper inn og ut til hverandre. Ellen Arnstad kommer smilende, med store mørke solbriller, elegant antrukket fra topp til tå, slik vi er vant til å se henne fra mediene.

Pippi jente Allerede som 27 åring fikk Arnstad sin første store utfordring i livet av konsernsjef Knut Haavik i Aller konsernet, da hun ble tilbudt rollen som sjefredaktør og gründer for det nye kvinnemagasinet HENNE i 1994. Hun var gravid i fjerde måned, hadde aldri vært sjefredaktør før, men grep sjansen med å utvikle det foreløpig hemmelige magasinet, samtidig som magen vokste. – HENNE var også et feministisk prosjekt for å fremheve kvinnelige rollemodeller og kilder i mediene. Jeg valgte å ta rollen som samfunnsdebattant innenfor områder som likestilling, kvinner i lederposisjoner og mangelen på kvinner i lederposisjoner, og hvordan heie frem kvinner. Gjennom dette brennende engasjementet ble jeg også arketypen på karrierekvinnen. Ellen Arnstad skilte seg nok alltid litt

Vi kvinner får stempler hele tiden

ELLEN ARNSTAD

Ellen Arnstad sammen med sin nyfødte sønn Joachim, som ble født bare timer etter lansering av bladet HENNE. Foto privat

ut, og har alltid vært litt Pippi. Mye lærte hun gjennom konkurranseidrettene turn og rytmisk sportsgymnastikk. Du kunne ikke skylde på andre hvis det gikk dårlig i en konkurranse, du måtte ha selvdisiplin, prestere og våge.

– Jeg var egentlig ingen feminist som ung jente, og opplevde aldri at noe bremset meg. Tvert om var jeg heldig at noen trodde på meg i ung alder, mener hun. Magasinet HENNE skulle lanseres 4. mars 1994, to uker før fødselstermin. Lanseringsnatten våkner Arnstad opp med ryggsmerter, men tenker at smertene vil gå over. Ektemannen Stein jobbet med humanitært arbeid og konflikten på Balkan. Han hadde vært stasjonert i Zagreb i seks måneder, og var ventet hjem med siste fly på kvelden. – På morgenen løp jeg rundt i intervjuer, krøket meg sammen mellom musikkinnslagene på de direktesendte radiosendingene, så dro jeg hjem og tok på enda høyere hæler. Om

ettermiddagen kjørte jeg til pressekonferansen og greide å lansere HENNE fra scenen, men da jeg satte meg i bilen på vei hjem skjønte jeg at det var veer, og det med to minutter i mellom. Jeg ville hjemom for å hente tannbørsten, men døren var åpen og der stod mannen min i gangen med alle koffertene sine. Han hadde skjønt at her var det bare å ta raskeste vei gjennom Europa. Joachim ble født den kvelden, og det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Med HENNE som jeg hadde greid å lansere, og som skulle bli en vanvittig suksess, og at jeg hadde fått en frisk gutt, forteller hun.

Bra damer Som leder forstod hun at kvinner måtte rekrutteres på en annen måte.

– Jeg har alltid vært opptatt av å rekruttere kvinner, og har ansatt mange gravide kvinner. Jeg så alle de utfordringene kvinner var utsatt for, men ikke mennene. Da jeg ble medlem av Norsk Redaktørforening som kvinnelig sjefredaktør var det mange pompøse mannlige redaktører der. Jeg var ung i foreningen med få andre kvinner den gangen, og det var ikke så mange i begynnelsen som heiet på meg. Det var alltid de samme stemmene i mediene, de samme mennene i debatter. Jeg tenkte at hvis jeg har mulighet til å påvirke dette en vakker dag så skal jeg gjøre det, fortsetter hun.

Hun var medlem i Redaktørforeningen i 25 år, og satt i hovedstyret i 10 år. Her ble hun med i et utvalg som skulle øke andelen kvinner i mediebransjen, og hun og assisterende generalsekretær skrev den første rosa boken i Redaktørforeningens historie «Slik drar du bra damer». Det ble en håndbok i hvordan man rekrutterer kvinner, og et viktig prosjekt for å kunne påvirke.

Til sammen ble det 26 år som profilert

medieleder og sjefredaktør for magasinet HENNE, og ukebladene KK og Se & Hør, før hun gav seg i mediebransjen for tre år siden.

Hemmeligheten Det var kun en håndfull som kjente til det personlige dramaet som utspilte seg på hjemmebane, og den dødelige diagnosen de fikk beskjed om da Joachim var syv år gammel.

Ellen Arnstad og ektemannen valgte å holde diagnosen skjult i alle år for å skjerme sønnen for den grufulle sannheten om utviklingen av den sjeldne sykdommen han hadde. De var redd for å ta fra ham livsmotet hvis de fortalte sannheten. Han var jo bare en gutt på syv år som var svaksynt på den tiden. Det er først med den selvbiografiske boken «Alt du ikke ser. Livet med Joachim», som kom ut høsten i 2019 at hun kan fortelle om hvordan livet utenom den såkalte vellykkede karrierekvinnen egentlig har vært.

Joachim er i dag 25 år, multifunksjonshemmet, og den eldste som lever med sykdommen i Norge. Siden 2012 har han bodd på Grefsenkollen Bolig – og avlastning.

– Sommeren Joachim var 17 år ble han psykotisk. Det var helt forferdelig, og altfor krevende for oss å håndtere, og vi måtte få ekspertene på banen, forteller hun.

Frem til da hadde de tatt seg av ham hjemme alene. Da sønnen ble så pleietrengende at han måtte på institusjon, fikk de spørsmålet om å lage en oversikt over antall assistenter som hjalp dem i løpet av uken. Da så de bare undrende på hverandre, for de hadde jo ikke hatt noe hjelp hjemme.

Samme år ble datteren Gabrielle Margrete født. De har i dag tre barn, hvor de to yngste barna er friske.

– Det var kjempevanskelig da Joachim

fikk plass på institusjon, og følelsen av at jeg som mor ikke håndterte mitt eget barn lenger. Én seng ble tom hjemme, mens et nytt barn kom til verden, og en seng som ble fylt. Jeg føler stor takknemlighet til alle de usynlige englene som har hjulpet oss i hjelpeapparatet, på sykehuset alle de gangene Joachim har vært innlagt, og alle hjelperne på Grefsenkollen, forteller hun rørt. Det har vært 18 år med ventesorg.

Sterk historie Siden debatten rundt endringer i abortloven i 2019 har hun gitt mødre som lever med et alvorlig sykt barn et ansikt.

– Den ventesorgen du står i når ingen kan gi deg et svar, det er en sorg som tiltar på et vis, man vet ikke hvordan utviklingen til personen blir. Vi visste ikke når neste trappetrinn ville komme, og vi måtte lære oss å se Joachim der han var til enhver tid. Nå som jeg har kunnet fortelle min historie, er jeg takknemlig for at jeg kan være en stemme for de svake, og for alle de pårørende som ikke orker å stå i offentligheten å snakke om det som er vanskelig i livet. Derfor er jeg så utrolig takknemlig over å ha fått Fredrikkeprisen. Jeg skal fortsette å være den stemmen og delta i debatter. Hvem skal sette en grense for hva levedyktighet er? Det er jo bare én som kan sette grensen for egen kropp, og om man ønsker å sette barn til verden eller ikke, det er kvinnen selv. Det er først nå som Joachim lever i sin egen beskyttede verden at jeg kan fortelle min historie. Joachim fikk aldri sannheten om sin egen skjebne, han spurte aldri de vanskelige spørsmålene heller. Jeg har ikke noe behov for å utlevere Joachim, men dette er et veldig viktig prosjekt med mange dimensjoner. Helsevesenet trenger å høre det fra pårørende, og politikerne som snakker om et sorteringssamfunn gjør meg veldig provosert.

Endelig kunne Ellen Arnstad snakke. Høsten 2019 kom den selvbiografiske boken ut «Alt du ikke ser. Livet med Joachim».

Fredrikkeprisen Med en tøff tilværelse på hjemmebane ble jobben desto viktigere.

– Jeg fortsatte det verdiprosjektet jeg hadde startet ved å lage samfunnsjournalistikk i HENNE. Der var også den nye leppestiften, og siste nytt innenfor motebildet viktig, men det er ingen motsetning i det. Norske kvinner er opptatt av samfunnet rundt seg, internasjonale spørsmål, men så kan du være opptatt av den siste leppestiften også. Og det ønsket jeg å synliggjøre.

Arnstad fikk Redaktørforeningens hederspris for tre år siden, på selveste Kvinnedagen 8. mars, for arbeidet med å rekruttere flere kvinnelige ledere til mediebransjen.

I Aller konsernet hang bilder av heltin - nene hun beundret på kontorveggen, alt fra Jeanne D’Arc, Coco Chanel, Frida Kahlo til Gro Harlem Brundtland.

– Fredrikkeprisen henger høyt for meg. Min generasjon står på skuldrene til kvinner som kjempet, snakket makten imot, og som var ekstremt modige i sin samtid. Det at Sanitetskvinnene bygger på den fantastiske historien til Fredrikke Marie Qvam, som var en dyktig strateg, og alt det kvinner ikke skulle være på 1800 - 1900 tallet, det blir jeg veldig ydmyk av.

Er det noe du ville gjort annerledes? – Jeg har tenkt en del på om jeg har hatt dårlig samvittighet for Joachim fordi jeg fortsatte å jobbe ganske mye. Men så har jeg tenkt at han hadde ikke fått et bedre liv av at jeg hadde valgt bort mitt. Han elsket å gå på skolen, elsket å leke med kameratene, og fikk mange bra år i en spesialklasse på ungdomsskolen. Jeg har heiet fram mange kvinner opp gjennom årene «Kom igjen, rekk opp hånda, det er ikke skumlere enn at du finner ut at du ikke trives». Gjennom livet med Joachim har jeg lært at når det er konflikter på en arbeidsplass, når det er relasjoner og ting som er vanskelige, så kan alt løses, bortsett fra alvorlig sykdom, sier hun.