Organisasjonsleder

Likeverdige – men forskjellige

Kjære lesere av bladet vårt. Godt nytt år til hver og en av dere.

Når dere leser dette bladet, er Norske Kvinners Sanitetsforening inne i sitt 124 år, og Fredrikkeprisen er delt ut for 20. gang, til en kvinne vi ønsker å berømme for sin raushet, fordomsfrihet og modighet: Ellen Arnstad. Du kan lese mer om henne i dette bladet.

Sanitetskvinnene har i alle år jobbet for kvinners helse og livsvilkår. Vi står fortsatt – i 2020 – på barrikadene for at forskningen skal gi oss svarene en kvinnekropp må ha. Kvinner og menn er og blir ulike, vi er født som to forskjellige kjønn. Vi kvinner har ikke like mye testosteron som mannen, og han har ikke vår månedlige syklus som gjør at vi kvinner er litt kompliserte å forske på. Men, vi er like mye verdt, og krever rett behandling.

I desember i fjor mottok gynekolog og professor i samfunnsmedisin ved UiO Johanne Sundby kvinnehelseforskningsprisen for 2019. Hun fremhevet nylig Norske Kvinners Sanitetsforening som den største bidragsyteren til forskning der relevansen for halve befolkningen skal være eksplisitt og tydelig. Er det rart at jeg er stolt over å være sanitetskvinne? Er det rart at jeg alltid har hatt, og fortsatt har et brennende engasjement for det N.K.S. står for?

Sykdommer med diffuse symptomer «står nesten i kø hos noen av oss damer». Vi sliter med sammensatte lidelser, ofte en kombinasjon av psykiske plager, muskel – og skjelettsmerter, og det rammer oss kvinner oftere enn menn. Hvorfor?

Fastelavnsriset er for mange selve symbolet på Norske Kvinners Sanitetsforening. Det er en tradisjon sanitetskvinnene begynte med i 1946, der inntektene går til å bekjempe sykdommer og bedre folkehelsen generelt. I flere år har N.K.S. årlig forvaltet mellom 20–25 millioner til kvinnerelatert forskning! dere har lagt ned for N.K.S., og velkommen hver og en av dere nye medlemmer. Jeg ønsker også alle sanitetsforeninger et godt arbeidsår.

Godt år, og god påske!

Ellen-Sofie Egeland Organisasjonsleder

Jeg tenker mange ganger på hvordan det hadde stått til med folkehelsa her i landet hvis ikke de lokale sanitetsforeningene hadde eksistert? Vi er sanitetskvinner fordi vi bryr oss. Bryr oss om at vi har gode og trygge lokalsamfunn, der det finnes møteplasser for alle. Tidligere gikk vi på besøk uten å måtte spørre om det passet. Vi må finne tilbake til gleden ved å møtes. Kjenne at varmen, rausheten, tradisjoner og trygghet fortsatt preger plassen der vi bor.

Kongen sa i sin nyttårstale at vi må leve med at vi er forskjellige, vi må tåle ubehagelig kunnskap, klare å se utover vår egen teig, og innse at vårt verdensbilde kanskje ikke er det eneste rette.

At alle er like mye verdt, kan virke selvfølgelig. Men begynner vi å leve etter det, kan forvandling skje. Da samles vi i håpet om et godt liv for alle.

Året 2020 ønsker jeg at vi alle kan by litt på oss selv for frivilligheten, og for et varmere og rausere samfunn. Takk til alle som har hatt et styreverv for jobben