2015: Larm 01 by Press

LARM NR. 01 | 2015 | Ã&#x2026;RG. 16

INNHOLD LARM 01 PRESS SIDEN SIST

Larm utgis av Press. Press er en rettighetspolitisk organisasjon for ungdom mellom 13 og 25 år. Gjennom lobbyarbeid, informasjonsvirksomhet og aksjonisme jobber Press for et bedre samfunn for barn, i Norge og internasjonalt. Barns rettigheter brytes! - ta det personlig!

SIDE 4 Vil du bidra til Larm, eller har tips og tilbakemeldinger? Ta kontakt!

UNGDOM DISKRIMINERES

SIDE 6

KÅSERI: ARE KALVØ

SIDE 14

SEA CHANGE

SIDE 16

BARNEKONVENSJONEN

VI SAVNER FREMDELES

SIDE 22

SIDE 26

E-post: Post: Besøk: Tlf: Nett:

larm@press.no Pb. 6902 St. Olavsplass 0130 Oslo Storgata 38 21 01 68 70 www.press.no

Skribenter: Cathrine H. Salvesen, Anne Helene Hauge, Are Kalvø, Marianne C. Håheim, Andrea Sjøvoll, Kristen Kolstad Kvalø, og Sindre Taxt Måge. Fotografer og illustratører: Herman Breda Enkerud, Elfi Thrane Bemelmans, Erik Mowinckel, Declan Browne, Yannis Kontos, Jocelyn Bain Hogg, Jocelyn Bain Hogg, Joanna Demarco, Marie von Krogh, Margarida Colares, Lisbeth Michelsen, Andrea Sjøvoll og Karoline Steen Nylander. Andre bidragsytere: Tommy Ellingsen og Razika.

UNDER PRESS: RAZIKA

SIDE 30

Takk! Redaktør:

Herman Breda Enkerud

Larmsekretær:

Marianne C. Håheim

Ansvarlig redaktør:

Andrea Sjøvoll

Layout:

Herman Breda Enkerud

Forsideillustrasjon:

Press

Baksideillustrasjon:

Press

Opplag/trykkeri:

2500/07 Gruppen

Artikler, kronikker og intervjuer står for den enkelte forfatters regning, og gjenspeiler ikke nødvendigvis Press’ syn.

Neste Larm kommer i postkassa di før Sommerferien!

VI SKAL ALLE BLI VOKSNE EN DAG Vi skal alle bli voksne en dag. Vi skal alle bli store. Når man ikke er stor, altså liten, er det å bli stor det uunngåelige målet som alt handler om. Å vokse opp. Det tar tid. Alle har en gang ønsket at de kunne bli voksne fortere, men plutselig er dagen der. 18 kakelys med presanger og jomfruferd til vinmonopolet. I det man trer over denne usynlige linjen kalt 18 år, og plutselig får både sigarett- og stemmerett, sier man også ha det til 42 artikler som har vernet om dine rettigheter. Jeg snakker seff bjeff om barnekonvensjonen. Men slapp’a, ta det ro. Ikke vær redd for at du får frarøvet deg din beskyttelse og trygghet. Alle mennesker er nemlig beskyttet av menneskerettighetene. Så du har fortsatt massevis av rettigheter etter at du har fylt 18 år. Du har rett til ytringsfrihet, til frie valg, til rettsikkerhet og masse andre fine greier. Du blir ikke plutselig rettighetsløs når du fyller 18. Du er fortsatt et menneske og har fortsatt menneskerettigheter. Men det stemmer jo at du mister litt beskyttelse. Du mister den beskyttelsen barnekonvensjonen gir deg. Og det kan jo være skummelt. Den eneste grunnen til at du mister disse rettighetene er at du ikke trenger dem lenger. Barnekonvensjonen finnes fordi barn er spesielt sårbare og derfor trenger ekstra beskyttelse. Når du blir voksen trenger du ikke den samme beskyttelsen lenger, og derfor er du ikke lenger omfattet av barnekonvensjonen.

friheten til å bruke pengene dine akkurat sånn du helst vil. Å bli 18 er litt skummelt, men det er mest fordi det er starten på noe helt fantastisk. Når du fyller 18 får du også en del andre rettigheter. Du får stemmerett, for eksempel. Politikerne blir plutselig nødt til å høre litt mer på deg. Det er kult, men det kan også virke litt skummelt. Plutselig får du makt du ikke har hatt før. Det kommer til å gå bra. Du er mer enn i stand til å forvalte den på en bra måte. Det var du før du fylte 18 også. Null stress. For en barnerettsaktivist kan det være smått traumatisk å plutselig slutte å være barn. Det er vi mange som har opplevd. Men vi er også mange som vet at det går bra. Å bli voksen er skummelt, kjempeskummelt, og mange ganger gjør man mange rare ting som sikkert ikke var så lure, men det er også helt fantastisk på sin egen måte. Barnekonvensjonen har beskyttet oss gjennom barndommen. Det har gjort oss i stand til å klare oss utmerket på egenhånd når vi blir for gamle til å være omfattet av den. HERMAN BREDA ENKERUD LARM-REDAKTØR

Du trenger ikke barnekonvensjonen lenger fordi du har blitt voksen. Du er mindre sårbar, mer selvstendig, mer i stand til å vare på deg selv. Og du for å gjøre opp for at du får mindre beskyttelse får du mer frihet. Som friheten til å kjøpe ting på vinmonopolet, friheten til å fylle lungene dine med tjære og

PRESS SIDEN SIST

#HERERSOLVEIGHORNE Den 19. januar møtte Andrea og Marianne Solveig Horne hos Barne-, likestillings- og intergreringsdepartementet. Etter en lang jakt med kampanjen #HvorErSolveigHorne, fikk vi endelig mulighet til å fortelle statsråden hva vi ønsket av handling. Vi ønsker at Solveig Horne skal ta tak i det enorme krysspresset blant ungdom i dag og ta del i ungdomsdebatten. Dessverre er ikke dette et felt Solveig Horne vil prioritere i tiden framover. Da må vi vel bare fortsette jakten, da!

OG GULLBARBIE GÅR TIL…

Elevkalenderen vant Gullbarbie 2014 etter at 6700 ungdommer hadde stemt frem den de synes er best på å få ungdom til å føle seg verst. Den 6. februar overleverte en gjeng av våre tillitsvalgte den gullakkerte Barbiedukken til Torstein Solheim, styreleder i Det Skandinaviske Medieselskap. Årets Gullbarbie-kampanje fikk større oppslutning enn noen gang tidligere. Selv om det er bekymringsverdig at så mange ungdommer

finner reklamebransjen problematisk, synes vi i Press det er utrolig fint at kampanjen får oppslutning. Da blir det vanskeligere for vinnerne å overse beskjeden, og ungdom gir en klar pekepinn på at det ikke er ønskelig med reklame som spiller på ensidige og uoppnåelige skjønnhetsidealer, gamle kjønnsroller eller unødvendig seksualisering. Gratulerer, Elevkalenderen, men en skikkelig dårlig pris!

BOK OM FORSVINNINGER MARKERING FOR SAVNEDE BARN I 2014 forsvant 42 barn fra norske asylmottak. Dette var barn som hadde kommet alene til Norge for beskyttelse og omsorg. De fleste av barna som forsvant var mellom 15 og 18 år, noe som betyr at UDI hadde ansvar for deres omsorg. 10. april markerte Press uten for Stortinget at vi fortsatt savner de 42 barna som forsvant i fjor, og alle som har forsvunnet før dem. Her var alle velkomne til å komme innom for å tenne lys for å vise at dette problemet forsvinner ikke selv om samfunnet lukker øynene for de savnede barna. 4

Den 26. januar lanserte Hanne Kristin Rohde sin andre kriminalroman. Boken «Bare et barn» handler om asylbarn som blir bortført fra norske asylmottak. Ideen til boken kom da Rohde leste rapportene Press har skrevet om enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner fra asylmottak. «Hvorfor er det et så enormt engasjement når en norsk jente forsvinner, men ikke når asylbarn forsvinner? Hva hadde man gjort om det var norske barn som forsvant fra barnehagene? Jeg synes det er grotesk», sa Rohde på lanseringen. Vi ser på det som en stor seier at våre rapporter kan bidra til å løfte denne saken frem i media slik at barna får den oppmerksomheten de fortjener. Det er et lite skritt på veien mot å skape bedre en bedre asylpolitikk som innfrir barns rettigheter.

NÅR DU BLIR UNG

Ungdom diskrimineres. Enten det handler om generalisering i media, urettferdig bruk av retorikk, eller demokratiske rettigheter. Press synes dette er urettferdig. Etter en lang høst, har vi endelig funnet den riktige vinklingen som trengtes for vår nye vårkampanje! «Når du blir ung» startet 11.februar 2015 og avsluttes 14.september 2015. Vi gleder oss til kreative stands, kule foredrag og ungdomsvalget 2015.

VINTERSEMINARET Vinterseminaret til Press fant sted på Vinderen skole i Oslo 6. - 8. februar. Hundre av våre medlemmer hadde funnet veien hit fra hele Norge for å lære mer om ungdoms rolle i samfunnet. Vi fikk besøk av Oda Faremo Lindholm, Are Kalvø og

mange andre spennende folk. Med et tett program og sosiale kvelder, tror vi alle hadde en skikkelig bra helg. Skal vi tro påmeldingslisten til sommerleir, så fristet seminaret til flere arrangement med Press. Hurra for det!

HURRA FOR OSS! Gratulerer med året! For 20 år siden bestemte Redd Barna seg for at det kunne være spennende å starte opp sin egen ungdomsorganisasjon. En organisasjon hvor barn og unge selv fikk jobbe med problematikken som berørte dem. Slik ble Press til høsten 1995 med hjelp fra ildsjeler i Redd Barna. Gjennom årene har Press utviklet seg slik som barn og ungdom bør; vi har blitt mer og mer selvstendig fra mammaen vår. Vi har egne meninger og egne interesser, men vil fortsatt gjerne være der vi hører hjemme.

Press har utviklet seg i en retning hvor vi stadig har større innflytelse i samfunnet og gjennomslagskraft i politiske prosesser. Samtidig har vi beholdt aksjonsformen og en høy stemme som tør å stå opp mot urettferdighet Vi håper Press vil fortsette å være en aktiv forkjemper for barns rettigheter, og at du er klar for de neste 20 åra!

NÅR DU BLIR UNG Ungdom diskrimineres. Enten det handler om generalisering i media, urettferdig bruk av retorikk eller demokratiske rettigheter. Press synes dette er urettferdig. Etter en lang høst har vi endelig funnet den riktige vinklingen som trengtes for vår nye vårkampanje! «Når du blir ung» startet 11. februar 2015 og avsluttes 14. september 2015. Vi gleder oss til kreative stands, kule foredrag og ungdomsvalget 2015!

UNGDOMSMØTER Kampanjen «Når du blir ung» handler om å vise at ungdom i dag blir diskriminert. Press ønsker å være en motvekt til denne samfunnsstrukturen, og derfor arrangerte våre lokallag ungdomsmøter over hele landet 14. april. På møtene var det åpent for at alle ungdommer kunne delta med de sakene de selv synes er viktige. Lokallagene kommer til å ta med seg sakene som ble tatt opp på disse møtene inn i valgkampen til høsten! 5

UNGDOM DISKRIMINERES. DET SNAKKES IKKE SÅ MYE OM, MEN SKJER HVER ENESTE DAG. BARN OG UNGE NEDVURDERES OG DISKRIMINERES KUN FORDI DE ER UNGE. DET ER SÅ INNGRODD I SAMFUNNET AT VI KNAPT LEGGER MERKE TIL DET. TEKST: ANDREA SJØVOLL OG ANNE HELENE HAUGE

TIDENES PLAGE

Å okke seg over ungdommen har vært et yndet tidsfordriv blant voksne siden tidenes morgen. Den oppvoksende generasjonen blir beskrevet som en enhetlig masse der alle er like. Det spiller ingen rolle hva ungdom faktisk gjør, vi er uansett et samfunnsproblem. Uansett om ungdom drikker for mye eller for lite, gjør for lite eller for mye, er for lydige eller for opprørske, så er det et problem. For 20 år siden bekymret sosiologer, forskere og helsesøstre seg for ungdoms hang til tagging, knusing av vindusruter og bruk av narkotika. Dagens ungdom drikker mindre, røyker nesten ikke og gjør det bedre på skolen, så i dag bekymrer sosiologer, forskere og helsesøstre seg heller for ungdoms manglende hang til tagging, knusing av vindusruter og bruk av narkotika. NASJONAL NAVNEKONKURRANSE

Det er en nasjonal navnekonkurranse på gang. Skal vi kalle dagens ungdom for generasjon prestasjon, generasjon lydig eller kanskje likesgenerasjonen? Dette temaet har tatt opp kilometervis med spalteplass i mediene de siste årene, men er og forblir en enkel stigmatisering. Det stadige jaget etter å generalisere ungdom fører til at det blir enda tøffere å falle utenfor. Det enorme presset på at alt skal være perfekt, og inntrykket av at alle andre ungdommer passer inn i dette idealet, gjør det vanskeligere for dem som ikke passer inn. Men vi er jo ikke like, og kommer aldri til å bli det! I Norge er det over 450 tusen forskjellige ungdommer (les: mennesker). Vi har forskjellige religioner, morsmål, interesser, talenter, politiske oppfatninger, legninger, kjønn, prioriteringer og personligheter. Det eneste vi egentlig har til felles, utover alder, at vi alle blir utsatt for diskriminering. STÅ PÅ!

Diskrimineringen handler ofte om at vi ikke blir hørt, verken i små eller store sammenhenger. Det er ungdomsdiskriminering når ungdom som snakker om et tema de er

engasjert i, får beskjed om at de vil «forstå når de blir eldre». Det samme når tenåringer får høre at det er «fint at de engasjerer seg» hvis de tar opp norsk asylpolitikk eller Israel/ Palestina-konflikten ved middagsbordet. Det verste av alt er de gangene ungdom møter politikere. Hvor mange «unge og engasjerte» har ikke fått høre «stå på!» fra en voksen politiker? Vi får beskjed om at vi må stå på videre for at vår sak skal komme gjennom. Men hvor er det vi skal stå på? Hvem er det vi skal stå på til? Ofte er det politikeren som faktisk kan gjøre noe med det vi engasjerer oss i, som sier at vi må stå på videre. Det er ikke opp til oss å stå på videre, men opp til de voksne politikerne å ta oss på alvor! NORMKRITIKK

Det er viktig å stille seg kritisk til hvorfor ting er som de er i samfunnet. Har du for eksempel tenkt på hvorfor vi ikke snakker med hverandre på bussen? Hvorfor prøver vi å være minst mulig til stede ved å ta opp minst mulig plass og unngå blikkontakt? Har du noen gang lurt på hva som ville skjedd om vi begynte å snakke til medpassasjerene våre? Normer er uskrevne regler. De har ikke blitt foreslått av et parti, diskutert i et storting og vedtatt. Hva som skjer hvis man bryter en norm, er usikkert og kan variere fra situasjon til situasjon. Ofte kan andre finne det ubehagelig at man ikke handler som forventet. Noen normer er av det praktiske slaget, for eksempel det å ikke snike i køen (selv om mange kan skjerpe seg her). Andre normer er der fordi det alltid har vært sånn. For eksempel synes de fleste at det er like normalt å være homo som hetero, men ingen «kommer ut av skapet» som heterofile. Normer eksisterer bare fordi vi følger dem. Det er spesielt viktig å stille spørsmål ved normer som er der uten noen god grunn, for eksempel at de som er mest kvalifisert til å ta avgjørelser i samfunnet, er voksne med en utdanning (selv i saker som ikke angår dem, men ungdom).

TILFELDIGE UNGDOMSRÅD

Man kan jo si og mene at også mange voksne opplever å ikke bli hørt. Det er sant. Men det er en stor forskjell på voksne som ikke blir hørt og ungdom som ikke blir hørt, nemlig at ungdom stort sett ikke har stemmerett. Politikere og beslutningstakere tar ikke nok hensyn til ungdoms meninger fordi ungdom ikke har mulighet til å påvirke ved valg. Ungdom har kun ungdomsråd, som bare fungerer ved tilfeldighet og ikke fins i alle kommuner. Kommunene er nemlig ikke lovpålagt å ha ungdomsråd, i motsetning til eldreråd. Ofte er ikke ungdomsrådene en kanal for reell medvirkning, og vi ser at ungdom blir overkjørt ved at voksne bestemmer sakene som skal tas opp, at ungdom blir tatt for sent med i prosesser eller på andre måter ikke får påvirke kommunen de lever i. SETTE KRAV

Det er et problem for ungdom å ikke få ta en reell del i demokratiet. Det er også et stort problem for samfunnet, som mister en enorm ressurs. Vi får ofte høre at ungdom har mindre livserfaring enn voksne fordi vi har levd kortere, men det ligger ingen suverenitet i det å ha mest erfaring.

Forventningene til ungdom øker stadig. Det forventes at vi skal ha perfekte kropper, karakterer, venner, et perfekt sexliv, perfekt forhold til familien vår og et perfekt liv på nett. Presset kommer fra alle kanter og sier noe om hvordan vi skal se ut, oppføre oss og være til enhver tid. Dette krysspresset begrenser ungdoms frihet. Det er på tide at ungdom får mulighet til å sette egne forventninger til hvordan vi vil ha det! Ungdom diskrimineres, og dette vil Press ha en slutt på. Vi kan ikke late som om denne diskrimineringen ikke skjer, men må rope høyt om den og kreve en endring. Vi må stille spørsmål ved normene og systemene rundt oss. Frem til lokalvalget i høst skal kampanjen «Når du blir ung» sette fokus på denne problematikken og kreve at ungdom høres under valgkampen. Ungdom skal ikke kun høres når vi oppfører oss som voksne eller når voksne trenger et oppslag i lokalavisen. Ungdom skal høres nettopp fordi vi er ungdom, fordi vi er i en spesiell livssituasjon, har andre innfallsvinkler, andre erfaringer og er en ressurs. Er du som leser denne saken voksen? Du vil forstå når du blir ung.

THEA (16)

For å være ærlig, så har jeg ikke tenkt kjempemye på dette med ungdomsdiskriminering før. Jeg har bare latt det gå sin gang uten å løfte en finger, men hele tiden hatt en liten tanke i bakhodet om hvorfor det er 18 års aldersgrense på forskjellige avstemminger. Flere ganger har det skjedd meg at personer som vil selge ting, verve noen eller samle inn penger til veldedige organisasjoner begynner å snakke med meg, men heller går bort til noen andre hvis eller når jeg nevner at jeg er under 18. I det siste har jeg fått opp øynene og virkelig tenkt på hva det innebærer å være ungdom og hva voksne synes om oss. Når man er 15-16 år, skal man velge hvilken linje man vil gå på videregående, et valg som kommer til å påvirke fremtiden utrolig mye. Det er helt idiotisk at vi forventes å ta det valget, men ikke får velge hvem som skal påvirke våre muligheter i fremtiden. Hvis vi kan velge videregående skole når vi er 15-16 år, burde vi også få stemmerett da! EVEN(17)

Jeg er veldig lei av å bli gitt mindre respekt på grunn av alderen min, og jeg vet godt at jeg ikke er alene. Vi ungdommer går igjennom den største forandringen i livet vårt, overgangen mellom barn og selvstendig voksen person. Hvordan tror egentlig voksne at diskriminering av ungdommer påvirker oss? Vi som er i den mest usikre og mest ustabile perioden av livet vårt. Vi som skal formes, vi er avhengig av aksept og respekt. Dette blir vi nektet. Det er en så vanlig og dagligdags ting å diskriminere ungdom, at de fleste ikke vet om det eller forstår at de er en del av det. Jeg lurer av og til på hvem det er lurest å stole på; en på 15 år eller en 40-åring? Tross alderen min så vil jeg bli respektert. Jeg får ofte høre at jeg ikke kan kjefte tilbake fordi jeg «tross alt er et barn», men jeg nekter å respektere noen som ikke gjengjelder det. Respekt må være fortjent og gå begge veier, uansett alder! CELINE (19)

Det første jeg tenker om dette er alt som har vært i media om generasjon prestasjon. Det blir veldig mye av å sette ungdom i bås. Kollegaene mine snakker til meg på en annen måte fordi jeg er yngre., men de gjør det ikke bevisst. Jeg synes at for å definere diskriminering, så må det være noen som går inn med hensikt om å rakke ned på noen andre gjentatte ganger. Selv om jeg opplever urettferdig behandling fra kunder på jobb, så er det jo ikke sånn at den gamle dama på andre siden av disken har gått inn dit bare for å plage meg fordi jeg er ung. Om man som 15-åring ønsker å delta i politikken, så synes jeg jo at det er noe man skal få. Personlig så vet jeg at når jeg var 15 så ville jeg aldri ha brukt stemmeretten. Men noen vil kanskje det, og da bør de ha den muligheten.

FREDRIK (17)

Jeg synes det er mest tydelig med ungdomsdiskriminering på diskusjonsforum. Jeg har oppfatning av at mange unge prøver veldig hardt å bli hørt i sakene de bryr seg om, men så blir de aldri helt tatt på alvor. Det er som om de bare er der uten at noen hører på. Ungdom skal jo liksom være de som lever videre i fremtiden, og da synes jeg det er utrolig rart at ikke vi får lov til å være med å forme den fremtiden selv. En jeg kjenner kom ut som aseksuell. Dette er hverken homofili eller annet, men en egen legning. Etter å ha tenkt lenge på dette ble personen møtt av voksne som sa at dette bare var en fase, du er fortsatt ung, bare gi det litt tid eller at det kom til å endre seg med tiden. Jeg synes det er veldig urettferdig at man opplever at voksne ikke tar følelsene våre på alvor bare fordi vi er unge. SHANI (19)

Diskriminering er et ord som virker så sterkt, og man må være litt forsiktig med det ordet. Jeg har kanskje opplevd noen negative holdninger. Voksne har sagt til meg at de meningene jeg har er bare fordi jeg er ungdom, men jeg ville ikke ha kalt det diskriminering allikevel. Det er en grunn til at ungdom ikke kan stemme og delta i politikken. Det er jo greit at man kanskje forstår noe av systemet når man er ung, men det handler også om livserfaring, kunnskap og det å forstå hele bildet. Jeg synes nok ikke denne problematikken er så utbredt, men jeg opplever litt urettferdig behandling på arbeidsplassen. Selv om jeg er myndig og ble ansatt på samme tidspunkt som noen andre på jobben, så fikk de høyere lønn enn meg. Ofte opplever jeg også at de som er eldre får mer tillit i jobbsammenheng. Jeg hørte en debatt om mobbing her en dag, og da var det bare voksne som snakket. Selv om det handlet om ungdomsskole elever. INGE AUGUST (19)

Jeg vet ikke helt om jeg opplever diskriminering. Så dramatisk er det ikke. Jeg synes det er et ord som ikke illustrerer situasjonen. Jeg synes jo selvfølgelig at det er urettferdig med en kriminell lavalder på 15, mens stemmerettsalderen er 18. Men et sted må grensen for stemmerett gå. Det handler jo om modenhet blant de fleste selv om jeg har hørt at 16 åringer har mer kunnskap om politikk enn de fleste voksne. Man er veldig lett påvirkelig og formes av andres meninger når man er ung. Jeg forstår jo allikevel den biten som handler om at siden ungdom også er en del av demokratiet, så må vi få være med å bestemme. Allikevel synes jeg nok ikke dette er et veldig stort problem. Det er nok heller menneskets natur å rangere. De med mye livserfaring får automatisk mer respekt fra andre og dette en nok mer innlemmet i menneskets natur enn det vi tror. Men jeg ser begge sider av saken. Jeg tror ikke jeg har opplevd diskriminering, men jeg er faktisk litt usikker når jeg tenker meg om.

SINDRE (16)

Pappa pleier ofte å tulle med meg. Si at jeg ikke klarer ting fordi jeg er svak og liten og tynn. Men det er ikke noe jeg blir lei meg av for jeg vet at det bare er spøk. Av og til så sier besteforeldrene mine at jeg kommer til å forstå når jeg blir eldre, men jeg føler ikke at de har mindre respekt for meg eller noe sånn. Om ungdommer hadde fått mer mulighet til å påvirke samfunnet rundt seg, så tror jeg ikke de hadde gjort det. Det hadde ikke jeg hvert fall. Det handler nok ganske mye om hvor moden man er. Det finnes jo de på min alder som sikkert har mange meninger om ting. SVERRE(16)

Det er egentlig ikke så farlig med erting fra voksne som sier at vi er små og svake. Det er jo bare tull. Jeg har ikke opplevd ungdomsdiskriminering eller blitt urettferdig behandlet på grunn av alderen min. Jeg synes jo selvfølgelig at det er litt urettferdig at man har forskjellige aldergrenser på ulike ting. 16 år noen steder og 18 år andre steder. Men når det kommer til stemmerett, så går det jo an å engasjere seg i politiske ungdomspartier. De er jo med på å påvirke. ANNA (18)

Det er kanskje mulig at ungdom diskrimineres, men i så fall er jeg veldig privilegert, tenker jeg. Det er vanskelig å finne et minne som gjør at jeg kan identifisere meg med påstanden om at ungdom blir diskriminert. Jeg kommer ikke på noe som er nevneverdig. Tenk så heldig. For litt siden hadde jeg en fin opplevelse. En time med spontan skriving resulterte i en kronikk i Aftenposten Si;D, som resulterte i flere hundre delinger, som resulterte i en invitasjon til debatt. Nå ville de voksne høre min stemme. Debattredaktøren i Aftenposten sa til meg: ”Hvis du har noen ideer og ønsker om hva vi skal vektlegge i debattforumet, så send meg en mail”. Han ville ha mine råd. Dessverre er det ikke alle som opplever å bli tatt imot på denne måten. I alt for mange tilfeller tror de voksne at de har en fasit på hva som er mulig å få til og ikke. Hva som er mulig å endre på og ikke. Denne ”fasiten” avgjør om det ungdommen ønsker å oppnå er realistisk eller urealistisk. ”Dere vil forstå når dere blir eldre”, sier de. Hva er det vi kommer til å forstå? At idealisme er søtt, men sjelden varer? At det å ta opp kampen mot en urettferdig lov er bortkastet tid? At vi tjener mer på å bry oss mindre? Mange av problemene i Norge rammer i dag ungdom. Frafall i videregående skole, angst, depresjoner, spiseforstyrrelser og integreringsutfordringer. Dette er ikke problemer som utelukkende kan løses fra utsiden. Når man skal forstå en problemstilling er man nødt til å hente ut aktuell informasjon, og det henter man aller best fra primærkilden. Så voksne må lytte til oss!

Å jobbe med ungdomsdiskriminering er tungt arbeid, og en har ofte behov for motivasjon og inspirasjon. Det er selvsagt mange muligheter til dette, til og med om du ikke synes det er nok å høre på kampanjeforedraget eller være med på våre aktiviteter. Det første jeg vil anbefale, er å ta turen innom Spotify og finne frem kampanjespillelisten. Denne spillelisten er det perfekte verktøy å bruke om du trenger en rask boost og en påminnelse om at det finnes flere artister der ute som, i varierende grad, skjønner seg på saken vår. Spillelisten har alt fra Snoop Dogg til Gåte, så det er noe for enhver smak. Kanskje finner du noe bra, ny musikk du ikke har hørt før? KAMPANJESPILLELISTA:

01. Inte Stor Nog - Timbuktu 02. We Are Young -Fun. Janelle Monáe 03. La Meg Være Ung - Wenche Myre 04. Forever Young - Alphaville 05. The Youth - MGMT 06. Young Folks - Peter Bjorn and John 07. Young Wild & Free - Snoop Dogg 08. Younger Generation - Ryan Burell 09. When We Were Young - The Killers 10. Evig Ung - Zoo 11. Ung Og Fri - Marius Müller 12. Du som er ung - Gåte 13. Ung Och Stolt - Eva Dahlgren BOK: BULLSHITFILTERET

Vil du ha noe litt mindre auditivt og heller sette deg ned og slappe av, men fortsatt med det brennende behovet for å lære mer om hvordan ungdom blir diskriminert, kan du alltid finne fram “Bullshitfilteret” av Oda Faremo Lindholm. Boken er en god innføring i hvordan reklame- og mediebransjen idag tjener på å få ungdom til å føle seg dritt. Den lærer deg hvordan en kan oppdage og avsløre objektifisering, seksualisering og generalisering i reklamer, filmer osv. Boken er imøtekommende og relativt lettlest. Om du synes Gullbarbie er bra, så kan jeg nærmeste garantere at du kommer til å like boken, og den gir et godt innblikk i hvordan skjønnhetspresset også er en stor del av krysspresset som idag er med på å undertrykke ungdom. 12

FILM: CHILDREN OF LIFE

Sitter du hjemme en dag og ikke har så mye å gjøre på, eller er på filmkveld men skikkelig gira på å lære noe nytt, kan du alltids sette på dokumentaren «Childeren full of Life». Da kan jeg garantere at du blir kveldens helt! Filmen handler i bunn og grunn om den japanske læreren Mr. Kanamori, men stjernene i filmen er desidert 4. klassen som Kanamori underviser. Dokumentaren er i stor grad en kritikk av det japanske skolesystemet og det stadige økende fokuset på testing, måling og karakterer. Kanamori velger heller å undervise sine elever i de tingene han føler er viktig, og det han vil at barn skal sitte igjen med etter sin undervisning. Samarbeid, viktigheten av å være ærlig og åpen, håndtering av sorg og tap osv. Selv om filmen handler om det japanske skolesystemet, er det flere paralleller som kan trekkes til det norske, og det er en vakker film som viser hvor intelligente barn faktisk er. BOK: STATSMINISTEREN

Er du på jakt etter noe som er litt lettlest og lettfordøyelig, så vil jeg anbefale å ta en tur til bokhandleren og lete etter boken «Statsministeren». Et fint, skjønnliterert lite verk av Tore Tungodden som handler om den vanlige jenten Hanna. Hanna sin far har fått i oppdrag å finne et barn som kan sitte i et debattpanel for det nyoppstartede partiet Fremtidens Røst. Det hele eskalerer etter dette, Hanna ender ikke bare opp som

statsministerkandidat, men klarer faktisk å vinne valget. Boken er en gøy utforskning av hva som kunne skjedd om et barn ble valgt som statsminister, og som vi i Press lett kan forutse uten å lese boken, går det ikke så dårlig som alle ville ha det til.

barn og ungdom som er igjen. Med kanskje noen av de kuleste kostymene i TVs historie og en spennende historie om hva slags utfordringer som kan oppstå når verden plutselig er styrt av ungdom, er dette en serie du absolutt ikke bør gå glipp av. Nevnte jeg at alle episodene ligger på Youtube?! LEKSON I ENKEL ARGUMENTASJON

Det er absolutt ikke alle der ute som er helt enige med oss når det gjelder ungdomsdiskriminering, og det er nok også de som ikke i det hele tatt skjønner at ungdom blir diskriminert. En kan fort møte mange dumme, og kanskje litt kvasse spørsmål, spesielt når en møter voksne. Ofte kan kritiske spørsmål en møter virke litt vanskelige, men det er en god anledning til smarte svar. Her er noen eksempler:

r er jeg kjenne e n e m m o v dem Alle ungd og ingen a e m m u d . skikkelig m politikk bryr seg o

TV-SERIE NOSTALGI: THE TRIBE

Om du er på samme alder som oss i sentralstyret og lengter etter en god «blast from the past», men føler at det ikke finnes noen gode nostalgiske serier som handler om ungdom, eller om du bare vil finne ut hva i all verden 90-96 så på da de gikk på barneskolen, bør du sette av litt tid til å komme deg gjennom serien The Tribe (alle episoder ligger på Youtube!!!). Satt i en apokalyptisk verden der alle voksne mennesker har blitt drept av et mystisk virus, er det bare

ye er m t e d , før syte tte å det var u l s enn e må Der edre nå b

Det finnes både dumme mennesker og mennesker som ikke er interessert i politikk i alle aldersgrupper. Det er ikke det dette handler om. Det handler om at ungdom ikke blir hørt og tatt på alvor. Voksne har jo vært ungdommer før, så de vet jo hvordan det er... Og eldre har vært voksne før, skal vi forbeholde stemmeretten til de over 70? Voksne er ikke ungdommer nå, det er det det handler om. Hva noen har vært i fortida eller kommer til å bli i framtida er ikke relevant, det som betyr noe er virkeligheten her og nå. Å være ungdom nå er noe helt annet enn å være ungdom på 70-tallet.

Så bra at det har blitt bedre! Vi vil at det skal fortsette å bli bedre! Og ting blir faktisk sjelden bedre av seg selv, det krever at noen jobber for det.

DET BLIR VELDIG SPESIELT! Ytringsfridom er ein bra ting. Og vi er for ytringsfridom. Spesielt når det er tøft å vere ytringsfridom.

ARE KALVØ ER FAST SPALTIST I LARM

For eksempel når nokon nettopp har blitt utsett for noko heilt uhyrlig berre fordi dei nytta ytringsfridommen sin. Då er vi veldig for ytringsfridom.

I alle fall så lenge vi sjølve sleppe å gjere noko som er like farlig som dei som blei utsette for det uhyrlige for å vise at vi støtte dei.

” MEN DET SKAL SEIAST AT DET HADDE VORE MYKJE LETTARE Å VERE FOR YTRINGSFRIDOM DERSOM ALLE MEINTE STILIGE TING ” Og så lenge vi slepp å støtte dei som blei utsette for det uhyrlige under fullt namn. Og heile tida. og så andre høyrer det. Og så lenge vi kan ta atterhald, sjølvsagt, om at det er lov å vise omsyn også. Då er vi for ytringsfridom. I alle fall til ein viss grad. I alle fall så lenge vi slepp å forsvare folk som meiner ting vi er skikkelig uenige i. Det tek seg

ikkje ut. Ein ting er å gjere noko som er farlig. Det er langt verre å gjere noko som kan gå på ryktet laus. Så vi er for ytringsfridom. Men det skal seiast at det hadde vore mykje lettare å vere for ytringsfridom dersom alle meinte stilige ting. Fine ting. Ikkje teite ting. Eller uhyrlige ting. Det blir litt spesielt å støtte folk som blir utsett for uhyrlige ting ved å forsvare andres rett til å seie uhyrlige ting. Veldig spesielt faktisk. Og det kan som sagt gå på ryktet laus. Spesielt viss ein har rykte på seg for å vere ein sånn som kompromisslaust forsvarer ytringsfridommen, og så må ein plutselig forsvare ytringsfridommen også til folk som er mot ytringsfridom. Det blir veldig spesielt. Og unødvendig innvikla. Så det greiaste er om folk sluttar å skyte kvarandre og sluttar å meine uhyrlige ting, sånn at vi slepp å ta stilling til såpass innvikla ting. Men at «Paradise hotel» er ein ganske overflatisk tv-serie, det er eg ganske sikker på at eg meiner. Inntil vidare.

ILLUSTRASJON: CHRISTA BARLINN KORVALD

BILDESERIEN: SEA CHANGE

Ung grafittikunstner i Richmond Street South, Dublin: ”Vi får lov til å drive med kunsten vår her”. Politimann: ”Om du ikke har en skriftlig tillatelse fra eieren, er det ulovlig.” Irland. Foto: Declan Browne 17

En demostrant kaster Molotow Cocktail under et sammenstĂ¸t med politiet, Hellas. Foto: Yannis Kontos 18

Fest på Cambrige første søndag etter eksamen, også kaldt ”Suicide Sunday,” UK Foto: Jocelyn Bain Hogg

En gutt leker i snøen på gaten av Bolderaja, februar 2013, Latvia. Foto: Jocelyn Bain Hogg

3. 1.

1. Andrew, 19, er student og bodybuilder på fritiden, Malta. Foto: Joanna Demarco 2. Siv- Marie (19) og Tina McDougall (17) juni 2014, Andøya, Norge. Foto: Marie von Krogh 3. Margarida Colares er 22 år og studerer til en master i landbruk. Hun jobber med produskjen av geitemelk sammen med faren i familiebedriften, Portugal. Foto: Margarida Colares ______ Hva innebærer det å være ung i Europa i dag? Det spørsmålet er utgangspunktet for dokumentarfotoprosjektet Sea Change. Det er den unge europeiske tilværelsen som dokumenteres. Hverdag, politikk, party. Hvordan påvirkes unge mennesker av den pågående økonomiske krisen, og hvilken virkelighet møter oss i bildene? Se: www.projectseachange.com

EKSAMEN I BARNEKONVENSJONEN HVERT FJERDE ÅR MÅ NORSKE MYNDIGHETER OPP TIL ”EKSAMEN” I HVORDAN DE JOBBER FOR Å SIKRE BARNS RETTIGHETER ETTER BARNEKONVENSJONEN. SELV OM MYNDIGHETENE GJØR MYE FOR Å FØLGE OPP BARNERETTIGHETENE, ER DET FORTSATT LANGT IGJEN TIL TOPPKARAKTER. TEKST: KRISTEN KOLSTAD KVALØ FOTO: REDD BARNA /LISBETH MICHELSEN

PERIODISK RAPPORTERING

Barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989 og er hittil ratifisert av alle verdens stater, utenom USA og Sør-Sudan. Statene som ratifiserer konvensjonen tar på seg å sørge for at alle barn i landet får innfridd sine rettigheter. FN har opprettet en egen underkomité, kalt Barnekomiteen, som fører kontroll med at statene faktisk gjør det de har forpliktet seg til. Dette skjer gjennom at statene hvert fjerde år sender inn en rapport – eller en slags ”hjemmeeksamen” – til Barnekomiteen, som forteller hvordan de jobber med å sikre barns rettigheter nasjonalt. I tillegg sender mange organisasjoner, Barneombudet og andre institusjoner inn informasjon, slik at komiteen har informasjon fra flere kilder å bygge på når de skal vurdere hvor godt statene gjør jobben sin. Representanter fra statene må også møte Barnekomiteen i Genève til en slags ”muntlig eksamen”, hvor de får kritiske spørsmål om hvordan de jobber for å sikre barns rettigheter. Etter dette skriver Barnekomiteen en rapport til statene som kalles avsluttende merknader. Her kommer det frem hvordan komiteen vurderer myndighetenes oppfølging av barnekonvensjonen i landet. Norge har hittil hatt fire slike ”eksamener” – i 1994, 2000, 2005 og 2010. INGEN TOPPKARAKTERER TIL NORGE

Dersom Norge hadde vært en elev og Barnekomiteen hadde vært en lærer, hadde kanskje tilbakemeldingen på eksamen i barnekonvensjonen sett sånn ut: ”Du er en veldig ambisiøs elev med mange gode tanker om hva du ønsker å oppnå. Men du prøver ikke hardt nok. Du må huske at du er en veldig ressurssterk elev, og da forventer jeg kun det beste. Du kan ikke bare bry deg om det du synes er mest interessant, du må også gjøre en jobb på de områdene du synes er vanskelige. Karakter: Godkjent, med flere alvorlige mangler.” Mange blir kanskje overrasket når de hører at et land som Norge ikke greier å få toppkarakter på innfrielsen av barns rettigheter. Norge gjør det veldig bra på veldig mye – for eksempel har vi et godt utbygget helsevesen og skolegang til alle. Likevel har Barnekomiteen under hver rapporteringsrunde kommet med skarp kritikk mot Norge for alvorlige mangler i innfrielsen av rettighetene til barn på en rekke viktige områder. Helt konkret har Norge fått kritikk blant annet for at man sender barn i fengsel, at mange barn mobbes på skolen, at religionsundervisningen ikke er nøytral, manglende innfrielse av asylbarns rettigheter, for dårlig innsats for å forebygge og bekjempe vold og seksuelle overgrep, at mange barn i Norge er fattige og at barns rett til å si sin mening og bli hørt ikke blir tatt på alvor. HVA SKJER MELLOM HVER EKSAMEN?

Alle som har vært elev eller student vet at man må jobbe hardt også utenom eksamensperiodene hvis man skal gjøre det bedre på neste eksamen. Ikke minst er det viktig å gå

gjennom en levert eksamen og tilbakemeldingene man har fått for å finne ut hvor man bør legge inn en ekstra innsats fremover for å bli bedre. Sånn er det også for en stat som skal jobbe for å innfri barns rettigheter. Men har Norge blitt noe bedre på å innfri barns rettigheter etter alle disse eksaminasjonene? Svaret er både ja og nei. I en rapport fra Redd Barna som ble lansert nylig, har det blitt undersøkt hva som er gjort for å følge opp alle merknadene Norge har mottatt fra Barnekomiteen. I denne artikkelen fremheves noen av områdene som har blitt bedre, og noen områder der mye gjenstår.

”HELT KONKRET HAR NORGE FÅTT KRITIKK BLANT ANNET FOR AT MAN SENDER BARN I FENGSEL, AT MANGE BARN MOBBES PÅ SKOLEN...” POSITIVE UTVIKLINGSTREKK

En gruppe utsatte barn som myndighetene har jobbet mye med, er barn som begår lovbrudd. Barnekonvensjonen slår fast at det å sette barn i fengsel bare bør benyttes som en absolutt siste utvei. I de første rapporteringsrundene fikk Norge kritikk for at for mange barn ble fengslet, også før andre løsninger var blitt vurdert og prøvd ut. På dette området har myndighetene gjort et aktivt arbeid for å forbedre seg. Kriminalstatistikkene viser nå at langt færre barn har blitt fengslet de siste årene. I 2014 kom det en ny straffereaksjon som kalles ungdomsstraff, som innebærer at det skal veldig mye til for at unge lovbrytere må settes i fengsel dersom de begår lovbrudd. Et annet område hvor det har vært positiv utvikling, er innenfor religionsundervisningen i grunnskolen. Her har Norge fått gjentatte tilbakemeldinger om at faget strider mot retten til religionsfrihet. Norge har derfor gjennomført flere endringer i religionsundervisningen, og fått ros fra komiteen for dette. Regjeringen har imidlertid varslet nye endringer i faget, som skal sikre mer kristendom i undervisningen. Det gjenstår å se om et eventuelt nytt religionsfag vil passere neste ”eksamen” hos Barnekomiteen. UTVALGTE PROBLEMOMRÅDER

Rettighetene til barn som søker asyl i Norge har vært tema for mange kommentarer fra FNs barnekomité. Det er samtidig et av områdene hvor det har vært minst politisk vilje til endring. Komiteen har blant annet gitt gjentatte merknader om at Norge må sørge for bedre omsorg for barn som kommer alene til Norge for å søke asyl. I 2007 fikk barnevernet omsorgsansvar for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, men for barna mellom 15 og 18 har det fortsatt ikke skjedd noen endring. Norge har videre fått kritikk for at barnets beste ikke tillegges stor nok vekt i vurderingen i asylsaker. Likevel ser man fortsatt at forvaltningen og 23

domstolene ofte setter innvandringspolitiske hensyn foran hensynet til barnets beste i de konkrete sakene. En annen gruppe som Barnekomiteen har vært bekymret for, er barn som lever i fattigdom. På tross av gjentatt kritikk fra komiteen øker antallet fattige barn i Norge. Forskning viser at det gjøres for lite både for å forebygge barnefattigdom i Norge og for å bedre situasjonen til de barna som til enhver tid lever i fattigdom. Blant annet gjør mange kommuner svært lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt. Barnekonvensjonen slår fast at alle barn har rett til å si sin mening og bli hørt. På dette området har det skjedd en positiv utvikling, men forskning viser at det fortsatt er store mangler i gjennomføringen av barns rett til å bli hørt i praksis, særlig i utlendingssaker. FORTSATT ET STYKKE UNNA TOPPKARAKTER

Gjennomgangen av merknadene fra Barnekomiteen viser at det fortsatt er langt igjen før alle barn i Norge får innfridd sine rettigheter. Selv om det gjøres mye bra på mange områder, skjer det rettighetsbrudd hver dag. Overfor noen grupper barn har myndighetene gjort lite eller ingenting, selv om de har mottatt strykkarakter på området gjentatte ganger. Dette er svært alvorlige funn. Barnekonvensjonen ble ikke laget fordi politikere skulle holde fine festtaler, men fordi det er nødvendig å sikre at

stater tar ansvar for å sikre det enkelte barns rettigheter. Dette er et samfunnsoppdrag som myndighetene må ta på alvor, og da holder det ikke med karakteren ”Godkjent, med flere alvorlige mangler”. Neste gang Norge skal opp til ”eksamen” i barns rettigheter er i 2016. Det er fortsatt langt igjen til toppkarakter. Artikkelen er basert på rapporten ”20 år med merknader fra FNs Barnekomité – hva har skjedd?”, utgitt av Redd Barna i 2014. Rapporten kan lastes ned fra Redd Barnas hjemmesider, www. reddbarna.no. FAKTA OM BARNEKONVENSJONEN:

Barnekonvensjonen ble vedtatt enstemmig av FNs generalforsamling 20. November 1989 Et dokument som beskriver barns grunnleggende rettigheter i 42 artikkler Omfatter både sivile og politiske, økonomiske og sosiale rettigheter Gjelder alle under 18 år Innkoperert i Norsk loverk i 2003

Vi savner fremdeles Det er snart ett år siden Press markerte at hundrevis av barn hadde forsvunnet fra norske asylmottak. Hva har skjedd siden da? TEKST: CATHRINE HOLST SALVESEN

Tenk deg at du ikke får tak i din beste venn. Plutselig en dag er han bare borte. Du leter på rommet, men sakene er ikke der. Rommet er helt tomt. Du ringer uten å få svar. Ingen livstegn på sosiale medier. Vennen din har ingen foreldre du kan spørre. Ingen har sett noe til ham eller henne det siste døgnet. Tanken på at det verste kan ha skjedd, står igjen. Tenk deg videre at du kontakter politiet for å etterlyse personen, men de svarer at de ikke ønsker å opprette en etterforskning. Du kontakter media i stedet, de må jo ønske å skrive om dette! Journalistene er ikke interessert i å lage så mye som en notis om din venn. Svaret deres er at vennen din sikkert har reist fordi han ikke trives i Norge, eller at han har dratt for å besøke slektninger i Europa. Hadde du godtatt dette svaret? Forestill deg at flere hundre norske barn var forsvunnet akkurat nå. Hvordan hadde mediene, Regjeringen og politiet reagert? Sannsynligvis hadde hele Norge engasjert seg, fordi det kunne vært deres venn eller deres barn. JEG SAVNER

10. april i fjor lanserte Press kampanjen «Jeg savner». Hensikten var å sette fokus på hvor lite norske myndigheter gjør når asylsøkende barn forsvinner fra norske mottak. Press har jobbet lenge med denne problematikken og er den organisasjonen i Norge med best kunnskap om temaet. I 2008 gav vi ut rapporten «Ute av øye, ute av sinn», som 26

viste at 548 enslige mindreårige asylsøkere forsvant fra norske asylmottak i perioden 2000 - 2007. Rapporten avdekket mangelfull etterforskning og koordinering mellom asylmottak, UDI, lokalt politi og Politiets Utlendingsenhet (PU). I 2013 lanserte vi en ny rapport, «Savnet», som avdekket bekymringsverdige holdninger hos blant annet politiet. Politiet mente at flere av forsvinningene var frivillige og at det derfor var lite poeng i å bruke ressurser på å lete etter barna. HUNDREVIS AV BARN FORSVINNER

I følge NRK har 969 barn forsvunnet fra asylmottak i Norge etter år 2000. I 2014 alene forsvant 42 barn. Ingen vet hvor de er eller hva som har skjedd med dem. Fordi det er frivillig å bo på asylmottak, mener UDI at de ikke har ansvar for å følge opp de som forsvinner. Det er politiet som har ansvar for å etterforske sakene. Fakta er likevel at UDI har omsorgsansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i Norge. Dette burde innebære at de vet hvor barna befinner seg til enhver tid og kan beskytte dem mot eventuelle overgripere. Barn som kommer alene til Norge for å søke asyl, har ikke foreldre eller annet nettverk som passer på dem og står på for å sikre deres rettigheter. Både Sverige og Danmark opplever det samme problemet med barn som forsvinner sporløst. I følge de svenske

journalistene Katia Wagner og Jens Mikkelsen, som har skrevet bok om temaet, forsvant 1200 barn fra svenske asylmottak i perioden 2007 til 2012. I følge en artikkel de har skrevet i avisen Sydsvenskan er flertallet av de forsvunne barna gutter mellom 15 og 17 år. 90 av barna som forsvant etter 2012 var under 12 år og 30 av dem var under seks år. BARNA ER I REELL FARE

Barn som forsvinner fra asylmottak er i stor fare for å havne i hendene på menneskehandlere eller andre voksne som ønsker å utnytte deres sårbare situasjon. De risikerer å bli ofre for prostitusjon, narkotikavirksomhet eller annet tvangsarbeid. Uteseksjonen i Oslo har rapportert at de kjenner til flere saker hvor mindreårige har blitt utsatt for vold og trusler for å selge narkotika. På et frokostseminar hos Redd Barna tidligere i år fortalte Uteseksjonen i Oslo at flere av barna som er på drift i Europa, har fått avslag på sin asylsøknad. Flere av dem har også psykiske helseutfordringer og rusproblemer, og er derfor ekstra sårbare. Deres eneste valg er å gå under jorda i Norge eller i et annet land, på drift uten omsorg. Et liv utenfor det offentliges søkelys kan innebære et liv der grunnleggende rettigheter ikke oppfylles. At barn forsvinner fra offentlig omsorg er særdeles alvorlig, og kan aldri godtas.

BARNA KAN VÆRE UTSATT FOR MENNESKEHANDEL

Ansatte i barnevernet i Oslo er bekymret for at barn blir styrt av menneskehandlere. Flere av de savnede barna barnevernet har klart å spore opp, hadde blitt tatt for kriminelle handlinger før de søkte asyl. Dette kan tyde på kyniske bakmenn som utnytter asylsystemet. Bakmennene har styring over barna, mens asylinstituttet gir dem mat, klær og overnatting inntil aktiviteten flyttes og barna forsvinner. Hva slags signaler sender Norge til bakmennene når sakene ikke etterforskes? MANGE MYTER OM ASYLBARN

Asylsøkende barn kommer fra land som er ukjente for de fleste av oss, og få i Norge føler at de er «våre». En rekke rykter sirkulerer om dem, blant annet myten om at de lyver og oppgir lavere alder til norske asylmyndigheter. Faktum er at metodene som brukes for å fastslå alder, er faglig og medisinsk svært omstridt. Aldersundersøkelsen baserer seg på røntgenbilder av tennene og håndroten for å avgjøre om personen er over eller under 18 år. Organisasjoner som NOAS, Redd Barna, Press og Norsk barnelegeforening har anbefalt norske myndigheter å utvikle bedre metoder for å fastsette alder. Flere medieoppslag fokuserer på at barna er innblandet i kriminell virksomhet uten å belyse at de kan være utsatt for tvang og sterkt press. Påstandene stigmatiserer barn som 27

Bilde: fra â&#x20AC;?Jeg savnerâ&#x20AC;? markering utenfor Stortinget 10. april 2014 28

ikke kan forsvare seg selv, og retorikken fører sakte men sikkert til at asylbarn dehumaniseres i den offentlige debatten. Dette bidrar til et økt skille mellom «oss» og «de andre». UDIS LØSNING PÅ PROBLEMET: HURTIGSPORET

UDI har presentert det såkalte hurtigsporet som en løsning på forsvinningsproblematikken, noe Press er bekymret over. Hensikten med et hurtigspor er å få gjort aldersundersøkelsene så raskt som mulig etter at søkeren melder seg for Politiets Utlendingsenhet (PU). Tidlige aldersundersøkelser gjør at UDI kan få gitt vedkommende et botilbud basert på «riktig» alder med en gang. Hurtigsporet innebærer at det er PU som anslår alder i første instans. Har politiet kompetanse til å fastslå et barns alder, kun basert på utseende? En person som blir vurdert til å være 18 år eller eldre, mister sin rett til verge (nå kalt representant) og til spesiell beskyttelse under barnevernet. Aldersvurderingen kan også føre til at personen blir plassert på et voksenmottak i stedet for et mottak for enslige mindreårige. Personen fratas dermed sine rettigheter i henhold til Barnekonvensjonen. Feilvurdering av alder har store konsekvenser for personen det gjelder. Det eneste man oppnår ved et hurtigspor er at enkelte, som i følge aldersundersøkelsen er over 18 år, ikke bor på mottak for mindreårige. Hurtigsporet er derimot ikke en løsning som forhindrer eller forebygger at barnet forsvinner. PRESS INSPIRERTE TIL KRIMBOK

Siden lanseringen av «Jeg savner» har vi heldigvis fått mer medieoppmerksomhet om forsvinninger. I tillegg har tidligere politisjef og nå forfatter Hanne Kristin Rohde latt seg inspirere av våre rapporter. Hun har skrevet kriminalromanen «Bare et barn», hvor temaet er nettopp barn som forsvinner fra mottak og politiets manglende etterforskning av sakene. I tillegg har hun skrevet flere kronikker som har fått UDI til å måtte svare på kritikk. Økt fokus på problemet er sentralt for å få norske politikere til å engasjere seg. Justisdepartementet har nå utlyst midler til en rapport som skal sette fokus på barn som forsvinner fra asylmottak. Vi i Press er spente på hva rapporten vil avsløre. Mer ressurser, prioritering, kunnskap og samarbeid mellom etater er det som trengs for å bidra til en holdningsendring. Når UDI har ansvaret for mindreårige, bør de også opptre som en ansvarlig omsorgsperson ville ha gjort. Det må stilles samme krav til dem som til barnevernet, som har omsorgsansvar for barn under 15 år. Hvis ikke kan det kalles offentlig omsorgssvikt. ALLE HAR ANSVAR FOR Å SAVNE

Ett barn som forsvinner fra asylmottak er ett for mye. Alle som møter disse barna og ungdommene må derfor arbeide kontinuerlig med tiltak som kan redusere risikoen for forsvinninger. Press forventer at Regjeringen bryr seg om alle barn som forsvinner og at enhver forsvinningssak etterforskes. Så lenge barn fortsetter å forsvinner fra norske asylmottak skal vi fortsette å savner dem. 29

UNDER PRESS

RAZIKA HEI, RAZIKA! HVA GJØR DERE OM DAGEN?

Akkurat nå er vi på en omfattende norgesturné sammen med guttene i Honningbarna. I tillegg spiller vi med den Kulturelle Skolesekken. Det er en veldig stor kontrast å spille for dedikerte publikummere på kveldene, og så tidlig om morgenen for folk som må være der. Vi må jobbe ganske hardt med ungdommene som ser konsertene i skolesammenheng. De er ofte trøtte og ikke så veldig engasjerte. DERE HAR VÆRT TYDELIGE I ORDSKIFTET OM KROPPSPRESS OG KJØNNSDISKRIMINERING I MUSIKKBRANSJEN. HVORDAN ER DET Å STÅ I FRONT FOR DENNE SAKEN? VI REGISTRERER AT DERE BLANT ANNET HAR BLITT KALT «SYKE I HODET» FORDI DERE MENER DET IKKE ER LIKESTILLING ENNÅ?

For oss er feminisme og likestillingskamp helt naturlige emner. Det er helt på sin plass at vi, som et band bare bestående av kvinner, tar et standpunkt til dette. Vi jobber i en svært mannsdominert bransje hvor det er mange gamle holdninger, for eksempel at jenter ikke kan gjøre ting like bra som guttene. Og det er her vi mener mange tar feil. Jentene er like bra som guttene, og det burde ikke være nødvendig å poengtere i 2015. At folk kaller oss syke i hodet, får de værsågod å gjøre! Vi synes det er de som er syke i hodet, som mener at kvinnesaken er død og at det er unødvendig å være opptatt av likestilling. BANDET HAR FLERE GANGER BLITT OPPFORDRET TIL Å VÆRE MER SEXY OG LETTKLEDDE PÅ SCENEN OG I MUSIKKVIDEOER FOR Å NÅ UT TIL ET STØRRE PUBLIKUM. HVORFOR ER DET VIKTIG FOR DERE Å BEHOLDE KLÆRNE PÅ?

For oss handler det egentlig ikke om å ha klær på eller ikke, men vi mener at det ikke bør stilles krav til kvinnelige musikere om å tilfredsstille et publikum for å selge 30

TEKST: MARIANNE C. HÅHEIM FOTO: ERIK MOWINCKEL

musikken sin. Musikken snakker for seg selv, og det bør holde. Razika hadde ikke blitt et bedre band om vi hadde kledd oss mer utfordrende i musikkvideoer! HVORDAN VAR DET Å STARTE BAND SOM UNGDOMMER?

Vi startet bandet som 15-åringer, og det er klart at folk sikkert behandlet oss litt som barn. Vi var skikkelig dårlige i begynnelsen, men vi hadde masse selvtillit og trodde på prosjektet vårt. Det tror jeg er viktig. Du kan være så ung du bare vil, bare du vet hva du står for og tror på deg selv. Bare se på Malala! Alder er ingen hindring. 16-ÅRIG STEMMERETT: GOD ELLER DÅRLIG IDÉ?

Ja, hvis man virkelig er engasjert og har en politisk overbevisning, er det synd at man ikke skal få muligheten til det. Det er masse kloke 16-åringer som kanskje kunne vært med på å få landet vårt ut av den borgerlige bølgen vi er inne i nå. HVILKEN SAK VILLE DERE VÆRT MED I EN FORENTE ARTISTER-SANG FOR?

Hvis vi skulle vært med i en forente artister-sang, så hadde det vært for at Palestina ble opprettet som en egen stat. HVA ER DET BESTE MED Å VÆRE BARN?

Det beste med å være barn er man er så fri, og at man slipper å bekymre seg for alle kjedelige ting som man gjør når man er voksen. Husleie, betale regninger, gjøre selvangivelsen og så videre. Nyt barndommen så lenge du kan! HAR DERE ET GODT LIVSRÅD TIL LARM SINE LESERE?

Ha det gøy, og ikke stress med at du ikke er myndig. Nyt ungdomsårene, de er de beste i livet. Vi i Razika ser ofte tilbake på de årene før vi ble 18 som de beste i våre liv. Nyt det!

VI INVITERER TIL ÅRETS VAKRESTE EVENTYR, NEMLIG PRESS SIN SOMMERLEIR. DEN 29. JUNI TIL 4. JULI SKAL VI IGJEN TILBRINGE EN SPENNENDE, LÆRERIK OG GØY UKE PÅ STRANDHEIM LEIRSTED UTENFOR OSLO. FOR MER INFO, SJEKK VÅRT FACEBOOKARRANGEMENT, ELLER TA KONTAKT MED ELFI@PRESS.NO ELLER KAROLINE@PRESS.NO

B Retur: Press - Redd Barna Ungdom Pb 6902 St. Olavsplass 0130 Oslo