TEMPUS Avgangsutstilling 2020

Avgangsutstilling / Ă…lesund Kunstfagskole 30.05 - 05.06

2020

Tempus

Avgangsutstilling

Tempus 30.05 - 05.06

2020

Ă…lesund Kunstfagskole

I redaksjonen Tekst Julie Killingberg Fotografi Ronja Grimsø & Zevi Volle Design Lisa Fylling & Laila Måløy Trykk Kortshop

En hjertelig takk til lærere, veiledere, og andre ansatte ved skolen.

Tempus

Tiden på jorda regnes som det avgrensede rommet som ligger mellom fødsel og død. Denne enheten sees «i vår tid» på som noe som skal utnyttes til det fulle. Vi lever i en tid med et voldsomt tempo. Samtidig er det mange som ikke vet riktig hvor de skal. Med et kaos av informasjonsstrømmer bombarderes vi av inntrykk. Vi mister fokuset. Vi fyller vår avgrensede tid til randen, og mister gangsynet på veien. Slik blir vi alle våre egne og hverandres tidstyver.

Forord

Mange av studentarbeidene du nå presenteres for er resultater av avsatt tid. For noen er utdanningen et avbrekk, for andre er den starten på noe helt nytt. Det interessante er hva som skjer når vi tvinges til å sette noe av livet på vent. Slik

Det latinske ordet tempus uttrykker tid for verb. Den kategoriske betegnelsen brukes imidlertid også på andre

som når uforutsette ting skjer. Det er da vi ser ting i perspektiv. Så, hva må til for å endre samfunnet? Kunsten er til for

arenaer enn hva gjelder grammatikk. Det er derfor interessant å spørre seg hva som ligger i dette ordet. Hva ligger

nettopp å stoppe opp og dvele litt ved denne tiden. Denne samtiden. Kunsten skal skape rom for de store spørsmålene.

i tiden?

Denne avgangsutstillingen tar opp tidløse spørsmål som likevel bærer preg av møtet med tiden vi lever i. Med ulik bakDet viktigste som sies om vår tid er at den måles. Tid er differansen mellom to tidspunkt. I hverdagen beskriver

grunn evner studentene å dekke et stort spekter av interesseområder. Det er i dette brede nedslagsfeltet de vil si noe om

vi tiden som noe bevegelig, men naturvitenskapen sier noe annet. Egentlig er tiden statisk, slik den er beskrevet i

hva de har erfart i utforskningen av et selvvalgt tema. På ulike måter forbindes verkene til begrepet tid. Fellesnevneren er

relativitetsteorien. «Tiden står stille, det er vi som passerer» skrev den jødiske forfatteren Mascha Kaleko i sitt dikt

en form for historiefortelling om det som angår «vår tid». Men, «hva er det som gjør oss så interesserte i tiden?» spør du

og brev til Albert Einstein. Det er altså menneskene som beveger seg. Det er vi som deler opp tiden. Dette har å

deg kanskje. Til det finnes det bare ett svar. Det er avgrensningen som gjør tiden dyrebar. Som Per Fugelli så fint sa det:

gjøre med vår dødelighet.

«At livet er avgrenset gir det potens.»

Julie Killingberg

Studenter

Lisa R. Fylling Ronja H. Grimsø Åshild Hansejordet Tanya I. Ivey Julie K. Killingberg Lukas Lillevold Laila E. Måløy Heidi A. A. Ryberg Linnea B. Steffenssen Aldona Ulstein Alexander Valderhaug Eileen O. Valderhaug Zevi K. Volle

“Hjemmet” LISA R. FYLLING

«Et hjem er noe du kommer tilbake til» sier Lisa Fylling. Det handler om et følelsesmessig forhold. Det er ikke lett å sette ord på hva som gjør at man vender tilbake, men noe er det, det vet vi. Det må være noe som trekker. Kanskje er det en forbindelse, et slags bånd til en opprinnelse. Kanskje handler det om tilhørighet, eller kanskje er det bare noe som skaper en sinnstilstand.

Denne kunstneren er i alle fall opptatt av det å høre til. Det å kjenne på trygghet, og det å kjenne et sted. Gjennom å skape et dukkehus vil hun vise rom som rommer ulike hjemmesituasjoner. Men hva rommer egentlig rommene?

«Hva er et hjem?» spør hun seg. Må man ha et hus for å ha et hjem? Her er det mange spørsmål og få svar. «I sitt hjem er selv den fattige en fyrste.» står det skrevet i de jødiske skrifter. Men hva gjelder for den som ikke er herre i eget hus? Er det forskjell på hjem for mann og mus?

“Objektens varighet” RONJA H. GRIMSØ

Ronja Helen Grimsø er opptatt av gjenbruk og bærekraft, og har sin lidenskap for det glemte materialet, det som allerede har levd et liv. Det være seg å lage nytt papir av utdaterte dokumenter, eller å gi nytt liv til gamle gjenstander. Den kunstneriske prosessen i seg selv er en form for gjenvinning. Gjennom nye sammensetninger skaper hun et poetisk møte mellom ulike materialer. Det er historien som er viktig. Hun er opptatt av hva gamle, brukte objekter kan si om menneskene og samfunnet som har skapt dem. «Hva kan objektene fortelle om tiden de er produsert og brukt i, og hvilke endringer kan de formidle? Spør hun seg. «Jeg utforsker også hvordan objektene kan vise til endringer i et større perspektiv» sier hun videre. Det handler mye om verdien av varighet. Gjennom grafiske teknikker blir objektene studert på et dypere nivå.

Her skapes helt nye uttrykk. Som tonene i et musikkstykke settes de ulike elementene sammen. Slik utgjør de en egen og ny helhet i det nye livet.

“Preteritum” ÅSHILD HANSEJORDET

Åshild Hansejordet liker å jobbe med ulike medium, gjerne i kombinasjon. Aller mest interessant synes hun det er å møte de materialene som yter litt motstand.

Slik finner hun inspirasjon til nye uttrykk. «Jeg er opptatt av å utforske mulighetene i det tredimensjonale bildet ved å sette skulpturer inn i en scenografisk sammenheng. På den måten blir man som iakttager invitert inn i bildet på en annen måte enn i et todimensjonalt uttrykk.» sier hun før hun fortsetter å snakke om innholdet. «Jeg utforsker ulike historier og kontekster, men felles for alle er kombinasjonen av fotoet eller maleriet og den konkrete, umiddelbare leiren. Alt rammes inn av den tradisjonelle rammen, slik vi er vandt til å se et bilde» sier hun. Med nøyaktighet til fingertuppene leverer hun alltid med en klar finish. Selv om stilen noen ganger nærmest er litt vever, er der alltid en subtil substans. Hun holder seg til naturfargene og er opptatt av de nære tingene. Med blikk for detaljer og en interesse for det som vokser rundt henne, evner hun å løfte fram hverdagen og de små øyeblikkene, de som utgjør selve livet.

“Ser du meg?”

TANYA I. IVEY

Tanya Ione Ivey lar seg inspirere av livets små og store hendelser. Det er de nære tingene som er viktig for henne. Med et sterkt moralsk kompass er hun ikke redd for å stille samfunnskritiske spørsmål om tabubelagte tema. Hun er opptatt av hvordan folk har det bak fasadene. Selve drivkraften for hennes kunstneriske arbeid er de som, av ulike grunner, faller utenfor samfunnet. Et spesielt hjerte har hun for rusavhengige og deres pårørende. Kunsten hennes bærer preg av ønsket om å vise verdighet til de vanskeligstilte. «Jeg tenker at mye ligger i blikket. Den som vil skape forandring, må se. Vi må se og bli sett. Ofte gjør vi oss opp en mening ved å se til det ytre» sier Ivey og oppfordrer til å se en gang til, «og da se selve mennesket». Samfunnet er på mange måter et sorteringssamfunn, vil hun hevde. Ved bevisstgjøring håper hun på økt forståelse og aksept. Hun tror på kunstens påvirkningskraft.

«Jeg håper publikum kan gå hjem fra møtet med kunsten min med en annen linse» sier hun og tillegger: «Uansett hvor en har vært og hvilken historie man har, så kan man komme seg gjennom mørket til den andre siden. Det handler om å reise seg med ny styrke. Alle fortjener en ny sjanse. Jeg liker tilgivelsens kraft».

“I sømmene” JULIE K. KILLINGBERG

«Når sjelen min er blitt for stor til å romme mine ord» skriver Julie Killingberg i et av diktene sine. Setningen har en logisk brist. I utgangspunktet gir det ikke mening å si at det ikke lenger er plass fordi rommet er blitt for stort, men i beskrivelsen av en annen virkelighet gir det kanskje mening likevel. I alle fall har det seg slik dersom noe av poenget er å fortelle at virkeligheten ikke gir mening for andre enn en selv. Det ligger ikke mange kunstnere nært å analysere egen kunst i offentligheten ved å røpe intensjonen bak verkene, men Killingberg åpner opp. «Slik kan det være å være psykisk syk» sier hun nøkternt. Med sitt poetiske språk prøver hun å sette ord på hva de indre begrensningene gjør med vårt eget selvbilde. Hun lar seg fascinere av skavanker, og hun skriver tekster på klær. Tekster som nærmest er umulig å lese. Liksom mennesket bærer sin egen historie, har også klærne en innside. Men hva uttrykker egentlig disse klærne, og hvem er det som bærer dem? Hva uttrykker de som ikke kan uttrykke seg, og hvem snakker med den hjelpende stemmen? Et annet spørsmål som dukker opp er noe så banalt som: «Hva gjør en kleshenger?» Altså; hva uttrykker den i kunstens verden? Det er mye å undre seg over.

De ulike plaggene har alle sin stil. De sier alle noe om menneskene. Tross ulikhetene har plaggene et klart fellestrekk, nemlig teksten. Den rammer dem alle.

“What makes a monster” LUKAS LILLEVOLD

Med fascinasjon for følelseslivet skaper Lukas Lillevold en verden av personligheter. Alle har de sin naturlige plass i omgivelsene. Som den virkelige verden, kan også den imaginære virkeligheten være kompleks. Bare kreativiteten setter grenser. Psykisk helse, moral og samfunn er tema som belyses. Mye av kunsten handler om det å være en «outsider». «Tegningene mine er en form for konstruksjon. Alt må henge sammen» sier han. Med et kort blikk på arbeidene er det lett å forstå hva han mener. Stilen er gjennomført. Det er en dunkel stemning over det sceniske landskapet. Disige skyer gjør industrisamfunnet til et kaldt skyggeland. «Fascinasjonen ligger bak lukkede dører som åpnes sakte opp når kreativiteten får blomstre», sier kunstneren. Med det mener han at vi må åpne sinnet vårt. «Om man skal kunne ta del i fiktive karakterers liv, så må man speile seg selv i deres situasjon» sier han. Det er altså en voldsom innlevelse som må til for å skape troverdighet. I fiksjonens verden handler det om å konstruere et helhetlig uttrykk. Det er mye som skal til for å skape innlevelse.

Et vesen må ha et adekvat handlingsmønster. Personligheten må tildeles substans, en slags kjerne av verdier og holdninger som holder seg over tid. Noe varig. Noe bestandig.

“Every endless forms most beautiful.”

LAILA ELAINE MÅLØY

Gjennom skikkelser bestående av en blanding mellom dyr, mennesker og maskiner utforsker Laila Elaine Måløy hva vi som mennesker har vært, er og kan bli. «Hvor langt kan teknologien dra oss, og hva skal til for at vi skal utvikle oss videre?» spør hun seg. Potensialet er stort. I kunsten vil hun skape et møte mellom fortid, nåtid og framtid. Her samles trådene i et uttrykk som rommer både det fysiske og det psykologiske. «Kroppen er et produkt av evolusjonen, en utvikling gjennom naturlig seleksjon. I kontrast til å være et fysisk menneske, har vi også en psyke som gjennom årtusener har blitt til hva den er i dag. Store deler av den ligger skyggelagt.» sier Laila. Så begynner hun å snakke om det ubevisste som et slags indre landskap av mystikk og symbolisme og hvordan dette kan komme til utrykk gjennom drømmer. «Mye av symbolismen tilhører den kollektive ubevisstheten, og er en slags psykologisk arv fra våre forgjengere» sier hun og tillegger at dette er helt essensielt for vår overleving som art. «Dette har vært gyldig til nå, og gjelder også for de kommende tidsaldre» avslutter hun.

“Eit verk av hender” HEIDI A. A. RYBERG

«Bærekraft, røtter og kulturarv» er viktige stikkord når Heidi Ryberg lar seg fascinere av treets årringer liksom de representerer rynkene i et ansikt. «Hvilke tråder vever vi inn i vår livsvev, og hvilke spor er det vi ønsker å sette?» spør hun seg. Med lidenskapelig interesse for personlige historier beveger hun seg inn i uoppdagede landskap. Hun graver i historiske dokumenter. «Her åpner det seg en eventyrlig verden av symbolske skatter og sterke verdier.» forteller hun. Hun smiler varmt før hun legger til: «Alle generasjoner har sin sjarm.

Jeg prøver å få tak på en helhet ved å se de store linjene. Slik kan jeg bidra til å belyse viktige spørsmål, både om hvor vi befinner oss, og hvor vi er på vei. Det er først når det gamle knyttes opp mot det nye at jeg kan legge ny substans til etablerte sannheter, og gi historieformidlingen en ny dimensjon. Tradisjoner, bærekraft og kulturarv er viktig for meg. Det handler om å se verdien av noe før det går tapt».

“De nære ting” LINNEA B. STEFFENSSEN

«Jeg vil føre poesien inn i billedkunsten» sier Linnea Brunvoll Steffenssen. Mon tro om hun har latt seg inspirere av den kinesiske filosofen Konfecius som allerede rundt 500 år før vår tidsregning uttrykte noe sånt som at «Et maleri er et dikt uten ord.». Her anerkjennes altså billedspråkets kunstneriske uttrykk som like betydningsfullt som det man kan uttrykke gjennom skriftspråket. For denne kunstneren handler det imidlertid mest om det å skape en egen atmosfære. Med sterke fargekontraster og symbolske elementer jobber hun med å fange stemningen i diktene hennes mor har forfattet. Folk, landskap og tilhørigheten til havet er ofte å se i maleriene og illustrasjonene som gjerne bærer preg av hennes noe forenklede formspråk. Det er de nære tingene, familieportretter og røttene til kystkulturen og sjøfolket som er blant de viktigste elementene i disse ganske så personlige verkene.

“Tvil og eksil” ALDONA ULSTEIN

«Som et stykke tre drevet av havstrømmen ankommer også mennesket et nytt sted.

Med enkle former og objekter, mest i naturmateriale utforsker jeg fortellinger om vandringer gjennom livet» sier Aldona Ulstein om kunsten sin. Som polsk-tysk, og mor, bosatt i Norge er hun opptatt av politiske og filosofiske spørsmål om mennesket og dets rolle i tiden vi lever i. Hun er også engasjert i språk og historie og i hvordan hun kan formidle litteratur til barn og ungdom på en kunstnerisk, poetisk og inkluderende måte. Dette har gitt sitt utslag i arbeidet med å skape et figurteater. Det er scenografien som stilles ut. Gjennom malerier i blekk får vi lese om hennes barndomshistorie. Hun er opptatt av menneskets væren. Ordene «tvil» og «eksil» er beskrivende for temaene hun utforsker. «Det er en vandrende spennvidde mellom utfordringer og valg» sier hun og legger til: «Som barn og ungdom velger man ikke, det er foreldrene som bestemmer.

Samtidig må de voksne leve med disse beslutningene». Med historie og bilder vil hun fortelle om tvilen. Det handler både om valgene vi står ovenfor, og beslutningene vi senere må leve med.

“Play pretend” ALEXANDER VALDERHAUG

Alexander Valderhaug er opptatt av at folk må få være som de er. «Man må gi plass og skape takhøyde i et samfunn som skal være i stand til å romme alle borgerne. Jeg brenner for et mangfoldig samfunn. Det handler om inkludering og aksept for ulikhet» sier han. På spørsmål om hva det er som driver hans virke repliserer han klart: «Dette handler om det å akseptere andre, men også om det å akseptere seg selv». Han har alltid hatt en sterk interesse for menneskekroppen og følelser knyttet til identitet, da særlig kjønnsidentitet. Gjennom sitt kunstneriske arbeid gir Valderhaug uttrykk for en følelse av mistilpasning i egen kropp. Dette er en følelse som er så sterk at den fører mennesket inn i en verden der ønsket om en form for hamskifte er så stor at en er villig til å foreta det de fleste vil omtale som en form for selvskading. «Det handler om å ville transformere utseendet. Å velge hvilket uttrykk som best beskriver følelsen av mistilpasning i egen kropp har vært utfordrende» sier han om den kunstneriske prosessen. Resultatet ble en dokumentasjon av et studium der han forandrer utseendet sitt til å ligne ulike karakterer ved hjelp av sminke og klær. «Det er en spennvidde mellom det som er mulig og det som er akseptert» sier han. Søkelyset settes dermed på et tema som både er tabubelagt og høyaktuelt. Slik bringer han dagens realisme fram i lyset.

“Memento Mori” EILEEN O. VALDERHAUG

Det latinske uttrykket «Memento Mori» (husk du skal dø) er en påminnelse, eller advarsel, om livets korte varighet og menneskenes dødelighet. Gjennom kunsten utforsker Eileen O. Valderhaug dette språklige uttrykket. «Hva rommer egentlig en påminnelse om at alt en gang skal ta slutt» spør hun seg. I disse ordene ligger følgende implisitt: «døden er endelig.». Men er den egentlig det? Dette er spørsmål vi ikke får svar på. Det er likevel en interessant undersøkelse som gjøres i dette kunstneriske arbeidet; nemlig undersøkelsen av menneskets forhold til det uvisse - det vi ikke vet. «Jeg jobber med døden som en karakter» sier hun. I dette ligger det mytiske, og hvordan fenomenet kommer til uttrykk i kunsten. Hun lar seg inspirere av alt fra de mytologiske gudene til popkulturen. «Trosretninger sier også mye om døden» legger hun til før hun siterer den japanske forfatteren Haruki Murakami: «Døden er ikke det motsatte av livet, men en del av det”. Det er en naturlighet i det å skulle dø. «Vi skal jo alle dø engang, men vi vet ikke hva det innebærer. Vi vet egentlig ingen ting» sier hun. Det handler altså ikke om å forstå, men om å akseptere det vi ikke ser rekkevidden av. Hun uttrykker dette best selv i det hun siterer sin far, Jan Arve Valderhaug: «En skal ut av galaksen, ut av melkeveien, forbi ørnetåka og lengre ut enn noen teleskop og stjernekikkerter har sett.»

“Untitled” ZEVI K. VOLLE

Med inspirasjon fra tegneserier, tv- og dataspill, og ikke minst den japanske popkulturen vil Zevi Kvenseth Volle utforske sitt eget uttrykk innen det som må kunne betegnes som digitalkulturen. Dette handler om å skape sin egen historie.

«Hva gjør en historie spennende?» spør han seg. Med digitale verktøy lager han en ny verden. «Det er viktig å skape troverdighet i karakterene» sier han. Her skal det være muligheter for virkelig å bli revet med. «Jeg drømmer meg litt bort.

Mitt kreative arbeid fungerer som en eskapisme», sier han før han tillegger: «Det er et slags forsøk på å rømme fra virkeligheten. Det hjelper meg å komme gjennom hverdagen». Gjennom en form for historiefortelling i tegning og illustrasjon inspirert av mytologi, overnaturlige skapninger og fiktive karakterer tar han opp tunge tema innen kategorien psykiske helseproblemer. På den måten formidles ikke bare en spenningshistorie, men også viktige spørsmål på en måte som skaper trygg avstand til det som ellers kan være vanskelig å få tak på.

SPONSORER

Ă…lesund Kunstfagskole 2020