Bortgjemte Rom- det nære, det fjerne, det menneskelige

2023 2023

“Your profession is not what brings home your weekly paycheck, your profession is what you’re put here on earth to do, with such passion and such intensity that it becomes spiritual in calling.”

- Vincent van Gogh

Så var vi kommet til mai, 2023, og andreårsstudentene ved Ytre Kunstfagskole har sin avgangsutstilling. Den har vi kalt Bortgjemte Rom: Det nære, det fjerne, det menneskelige. Vi har alle rom inni oss. Ting vi kanskje ikke er så gode på å vise fram, eller ting vi helst vil holde for oss selv, kanskje det er skummelt og ubehagelig å åpne døren og invitere folk inn. Eller kanskje vi har glemt veien inn. Eller, er det et helt ordinært rom, et som alle har, som er så ordinært og «kjedelig» at det ikke er spennende nok å nevne i samtaler med hverandre.

Hva inneholder dette rommet for deg? Kanskje i disse verkene kan du finne fragmenter av en nøkkel som kan låse opp døren.

I to år har vi gått her ved Ytre Kunstfagskole. Hvem vet hvor mye frustrasjon og glede og latter disse veggene har vært vitne til før oss. Men det vi står igjen med, er all lærdommen og vennskapene vi har fått i det lille gule huset på toppen av bakken. Vi har lært at det ikke er så farlig om en ikke fullfører et verk, eller om den tar en annen vei enn du antok da du begynte, selve prosessen er det viktigste. Vi kom hit fordi vi hadde noe inni oss, en stemme, en følelse, et kall, noe som måtte ut. Vi er ikke kunstnere fordi vi ikke har noe annet å gjøre, heller ikke fordi verden trenger kunstnere, men for vår egen del. Å frigjøre den stemmen vi har i oss, kanskje drømmen var å lage noe som betydde noe for andre, men først måtte vi lære å lage noe som betydde noe for oss. Jeg tror ikke vi visste den augustdagen i 2021 at vi hadde to så fine år foran oss, og det er vemodig at veien tar slutt. Men jeg vet at ved enden av stien finnes et nytt veikryss, så får vi se hvor veien går videre. - Margit

Synnøve

LILLIAN KARIN BJØRNDAL

Med Bordsete ynskjer eg å synleggjere røtene våre. Linjene som går mellom generasjonane, og som overfører alt; godt og gale. Sjølv om me i det moderne samfunnet synes løyst frå dei, så er dei der.

“Ho les seg heim att”

På sunnmørsk betyr det at ein ser kvar ho kjem frå, kva gard eller familie ho liknar. Men kva med det indre og dei traumene som lever i familiene? Eit bordsete kan, når det dreg ut, vere ein plass ein helst vil kome seg frå, men så klarer ein ikkje å rive seg laus.

“Bordsete” seier noko om korleis heimen kan sluke individet. Bordet sluker stolane, held dei fast. Dei er fanga, og kjem seg ikkje laus.

Kva er det med desse banda som knyter oss saman? Kvifor held folk i lag sjølv om dei eigentleg vil gå frå kvarandre? Kvifor vert me verande i familierelasjonar som øydelegg oss, og står på pinne for dei som igjen og igjen skadar oss?

MARJAN DIJKSTRA

CIRCADIAN RHYTHM

Forsterka av min bakgrunn i radiologi er det anatomien og de indre funksjoner i menneskekroppen som fascinerer meg, spesielt når jeg ser hvor mye av det har sammenheng med naturen rundt oss. At vi er en organisme og ikke selvstendige individ. Jeg ønsker å utforske menneskets (kvinnens) helse relatert til sitt nærområde og naturen. Hva vi har glemt av kunnskap, og svarene som kan finnes igjen i naturens rytme. Mange av kroppens funksjoner som blodtrykk, temperatur, matlyst og søvn blir påvirket av naturen og sollyset - cirkadisk rytme. Jeg vil skape et narrativ i bildene som kan være med på en bevisstgjøring om ens egen kropp i forhold til naturen og landskapet rundt.

Mezzotint er en grafisk teknikk som består av kompliserte gjentakende prosesser, noe som kan relateres til menneskekroppens indre funksjoner.

Bildet blir dannet ved å tegne lyset i kobberplata, og dermed understreker også teknikken viktigheten av lys for vår eksistens.

ANDRINE FAGERHEIM

Unnskyld

Hvordan ser du på meg? Hva forventer du av meg, og hvordan synes du jeg klarer meg? Ser du ned på meg? Jeg gjør alt jeg kan for å holde følge, men jeg vet ikke hvor mye lengre jeg kan strekke meg for deg. Legger du merke til det? Synes du synd på meg? Tror du jeg er dum, og syr puter under vingene mine med ordene dine?

Kanskje du ikke tenker på meg i det hele tatt, men alt jeg klarer å tenke på er hva jeg må gjøre for å sette meg like høyt som deg. Jeg håper jeg ikke holder deg tilbake, men jeg vil ikke at du skal gå fra meg. Jeg har gitt alt av meg selv for å ikke bli lagt merke til. Jeg gir og gir og gir for å gjøre opp for alt jeg tar. Jeg vil ikke ta noe. Jeg er så sliten. Jeg visner sakte bort – håper det går fint for deg.

PAMELA E. GARDEA

Embrace & Free Yourself

Klærne våre er mer enn et stasjonært objekt. De er refleksjoner på vår kultur, historie og personlige erfaringer. Hvert eneste plagg som vi har brukt i livene våre har blitt impregnert med hvem vi er, alt vi berører har tross alt vår essens.

Vi etterlater spor av vår eksistens på andre personer og i tingene som vi berører, bruker og elsker hver dag. Våre plagg er utilitaristiske objekter som inneholder vår identitet, våre lykkelige dager, våre sorger og våre minner.

Våre klær blir til våre skjold, vår merkelapp, vår måte å identifisere oss selv på og skille oss ut fra de rundt oss.

Når vi forstår dette kan vi omfavne alt det som våre klær og andre tekstiler som vi bruker representerer, all emosjonell bagasje som er etterlatt og vevd i dets dypeste tråder. Våre klær har blitt med oss siden vi er født, de har vært der når vi gir klemmer og knuser hjerter.

Plaggene som vi verdsetter har en iboende verdi, har bevegelse, har sjel. De bærer på lukter og flekker, tårer og støv, de bærer oss, beskytter oss og befrir oss.

SUSANNA LUNA HALVORSEN

IN CAUDA VENENUM

Social alienation is a phenomenon characterized by feelings of disconnection and isolation from society, which can arise from a range of social, psychological, and biological factors. Marginalized people, such as those who experience discrimination based on race, gender, sexuality, disabilities, or socioeconomic status, may be particularly vulnerable to social alienation from peers.

My graphic novel is a dramatic retelling of how it feels to have obsessive interests as an autistic person and how that can become an isolating experience. Obsessive interests can contribute to social alienation by making it difficult for individuals to relate to others who do not share their interests. Individuals with obsessive interests may also avoid engaging in activities that are not related to their interests, as is portrayed in my book.

I use mold as a motif in my projects because it has been an obsession of mine for half a year. This project is my love letter to mold, because having obsessive interests is not a bad thing and it allows me to create projects like this.

“the poison is in the tail”

MARGIT SYNNØVE HOLM

Balder Drømmer

En følelse som kan kjennes ut som enden på verden blir uttrykt gjennom Balder, hvis død er det første tegnet på Ragnarok. Men alt startet med en drøm. I selve drømmen var ulven for stor til å takle der den tok hele solen i kjeften. Ingen kunne unnslippe den oversvømmende tristheten og det ødeleggende sinnet som fulgte med. I dag kan verden virke som en ruin, at ingenting godt kan redde den fra alt det vonde som har skjedd, eller vil skje. Men selv om denne verden kan virke ødelagt, er det fortsatt verden. Med blomster, latter, og klemmer. Det Balder ikke drømte var om den nye verden etter Ragnarok. Soloppgangen etter nattens uendelige mørke. Den første krokusen etter en lang vinter. Ja, vi alle drømmer om en verden uten ulven som sluker solen. Men alt det fine som har skjedd har kun skjedd her, en ny verden trengs ikke. For en ny soloppgang venter. Åpne gardinene som du gjorde før. Denne verden er da ikke så aller verst, er den det?

Depresjon gjennom mytologiens øyne

MALIN DIDRIKSEN NILSEN

Eg kan ikke puste i mitt trygge sted

Trygghet og angst. To kontraster som i dette verket går hånd i hånd. Man kan føle seg helt trygg et sted også plutselig får man en trigger slengt i trynet ut av ingensteds. Det kan se ut som om man har full kontroll på utsiden, men inni stormer det som verst. Jeg skulle ønske jeg kunne puste under vann, men det går jo ikke.

Verket mitt handler om et sterkt ønske om å kunne puste under vann, om å være trygg og om en angst som ligger og lusker under overflaten. Går det an å være trygg og ha angst på samme tid? I dette verket utforsker jeg kontrasten mellom et fjernt, beroligende landskap der en skulle tro alt var i orden og en nær, urolig pust som forsvinner under vannoverflaten. Sjøen, landskapet og menneske blir en metafor på trygghet og angst.

AILÈN MARI OLSEN

Det å elske

Det å elske seg sjølv og det å elske andre.

I mitt prosjekt jobbar eg med kroppspress og sjølvbilde, ved å vise dette har eg malt andre mennesker som ville vise fram usikkerheita ved kroppen sin, og er med å få fram bodskapet om at kroppen er vakker uansett kva samfunnet meiner er en ideell kropp. Kroppen berer på dine historier og dine opplevingar, det er det som gjer kvar enkelt kropp vakker og unik. Eg vil normalisere det at vi alle er ulike og unike, og det er det eg har prøvd å gjere med desse maleriene.

ELISABETH HATLEHOL SAIROSI

O my body, make of me always a woman who questions.

“O my body, make of me always a man who questions” er henta frå boka Black Skin, White Masks, av legen og filosofen Frantz Fanon (1925-1961). I prosjektet utforsker eg blant anna korleis kroppane våre er teikn på noko anna enn oss sjølve, og det viktigste for meg er å ha rom til å stille krevande spørsmål og arbeide med desse spørsmåla visuelt.

Fanon skriv blant anna om “the White Woman”, og det å vere kvit og kvinne er ideen og utgangspunktet som eg arbeider ut frå. Som kvit kvinne har ein privilegier knytt til hudfarge, men ein kan òg oppleve diskriminering på grunn av kjønn. I dette prosjektet utforsker eg den doble erfaringa av diskriminering og privilegier gjennom materiala nylonstrømpe, gips og varene sukker og kaffi.

Eg synest det er spennande å arbeide i mellomrommet mellom korleis materiala påverkar meg og det eg lagar, og korleis eg påverkar materiala, formene og installasjonen. Vala eg tek i prosessen er ut frå kva materiala og formene seier til meg, korleis eg ser dei ut frå eigne erfaringar, og korleis eg les dei i ein historisk og samtidig kontekst. Deretter er det opp til kvar enkelt kva dei ser, opplever og tenkjer i møte med verket.

IDUN TOFTE

Vaskerommets Heterotopi

Det er mennesker i ting som ikke har menneske i seg

En heterotopi er et rom som ikke kan defineres av de vanlige sosiale eller kulturelle kategoriene. Slike rom kan både være mentale og fysiske, og en interessant måte å se denne teorien på er å relatere den til vaskerommet. Vaskerommet er et sted som ofte er fysisk adskilt fra resten av huset, og som har en spesiell funksjon.

Arbeidet i hjemmet, tradisjonelt utført av kvinner, er et tema som ofte går glemt både i kunsten og i livet. Forventningene til å holde huset eller standardene om et rent og ryddig hjem blir sett på som noe som alltid skal ha vært gjort, uten at vi gir viktighet til tiden som ligger bak. “Godt å ha gjort”, et arbeid som lever i fortiden når vi snakker om den. Disse oppgavene utføres i bortgjemte

vaskerom og det er i dette rommet oppgaven min befinner seg. Vaskerommet som konsept er så universelt at ved å gå inn i et av dem går du på en måte inn i alle. Når en utfører arbeidet og bruken av rommet går en ut av hverdagen og inn i heterotopien, og når arbeidet er gjort går en ut av heterotopien og returnerer til hverdagen igjen.

Det var ein gong eitt menneskje

Eg minnast når eg var eit born, djupt inne i fjordlandskapet, at eg sat fjetra foran TV-en og såg ein gråhåra, lankskjegga mann som vart krympa ned, reiste inn gjennom huda til eit menneskje, og der vart konfrontert av alt det menneskjkroppen er i ei besjelt form: Raude blodlekam som bar oksygen på ryggen, kvite blodlekam i jagerfly, bakteriar som ulma og sneik – spesielt minnast eg den episoden der sigarettrøyken gjekk ned over halsen og beit av flimmerhår på sin veg. Seinare – i mitt minne – so kom episodar der den same mannen reiste i tid og til verdsrommet, og kvar gong so stod han der som ein utanforståande og observerte, fortalte, og syna oss gjennom den franske

animasjonsserien Det var ein Gong eit Menneskje av Albert Barillé, akkurat kva det var å vera eit menneskje i alle formar, fargar, og idear. Det var ein Gong eit Menneskje kom til i 1978, då med ein sesong som fokuserte på verdihistoria, men hadde fleire oppfølgarar fram og inn på nittitalet, der i blant ein sesong om kroppen som bergtok ein yngre meg.

Og spørsmålet ein kan stilla seg no, er kvifor: Kvifor les eg om ein fransk animasjonsserie i katalogen for Ytre Kunstfagskule? Kva kan den serien ha med ti studentar som har gått gjennom to år med kunstfagleg utdanning? Det korte svaret vil vera alt. Av di om ein går inn i kvar av dei ti studentane sine arbeid, so ser ein at på eitt eller fleire nivå so stilles dette spørsmålet: Kva er eit menneskje. Dette kan virka som eit veldig enkelt spørsmål, men på same måte som animasjonsserien veksla mellom kropp, verdsrom og verdshistoria, so kan ein i kvar av prosjekta sjå kompleksiteten av det å vera menneskje: Kan ein arve eit traume, korleis påverkar landskapet kroppen min, vaskerommet som heterotopi, angst og heim, mugg som overtek kropp og liv, kolonialisme og kvinnekroppen,

det digitale si påverknad på idear om vakkerdom og styggedom, kan eit kunstverk omfavna deg og korleis, kan norrøne mytologiar uttrykka samtidige idear om depresjon, må det gode vera vakkert og visa versa?

Og når eg ser på dei spørsmåla, so ser eg dei gjennom arbeida til ti individuelle syn, idear og tankar om menneskjet og verda. Dei syner oss idear som kan virka framande, nokon gonger skremmande, og ikkje minst utfordrar dei vår eigen ide om kva ein skal tenkje kring menneskja og samtida. Og likeins som me Det var ein Gong eit Menneskje, som vart gitt ut på søtti-, åtti-, og nitti-talet, under skuggen av den kalde krigen, skapar dei ti studentane her, no, i ei tid fylt med utryggleik om naturens framtid, geopolitiske fraksjonar, krig, og ikkje minst denne uroa om å vera eit menneskje i denne verda. Denne situasjonen, dette no-et som me er i vil derfor også krevje ei form for gransking av ikkje kun det som er kring oss, men kva det er som er oss.

Når eg ser på verka som studentane har arbeida fra, når eg kallar attende orda som dei har nytta, so er det dog ikkje noko som fyllar meg med eksistensiell angst, men i staden for so vert eg her, og no, lika fjetra som då eg såg det fyrste raude blodlekamen bera oksygen på ryggen, og antistoffet slå eit virus med ein pinne: Eg byrjar å tenkje på kva det er å vera eitt menneskje, og i det, gjennom arbeida til studentane, so ser eg vakkerdom, håp, og stemmer som alltid vil spørja, utforska, og skape verda på nytt foran våre auger.

Gratulerer alle saman.

Marius Moldvær

Billedkunstnar og teoretikar