Dette synes for det andre, å ha sammenheng med at vi befinner oss i et stadig mer økumenisk kirkelandskap der konfesjonelle grenser synes mindre viktige for mange. Terje Hegertun viser f. eks. til at svensk pinsevenner i det siste tiåret også har utrykt større forståelse klassiske kirkers syn på ’sakramentene’. Samtidig synes de ’historiske’ kirkene også å være mer ydmyke i forhold til at vi kan lære av hverandre (Hegertun 2009a, s. 4–5). På grasrotnivå kan det nye økumeniske klimaet likevel ha den problematiske konsekvens at senmoderne kristne ikke lenger anser tilhørighet til en bestemt lokal kirke som viktig.106 Dette kan for det tredje ha sammenheng med en generell tendens til en økende ’individualisering’ av trosinnhold i det senmoderne samfunnet, i den forstand at troens innhold i større grad blir forstått som en subjektiv konstruksjon. Dette er fremtredene i såkalt ’alternativ religiøsitet’ (Heelas mfl 2005), men setter utvilsomt også sitt preg på senmoderne kristentro. Eksempler på at folk lager sin egen personlige dåpsteologi er dokumentert i min egen doktoravhandling (Tangen 2009) og i personlige vitnesbyrd som er presentert i prosessen i Filadelfia så langt. Endelig kan man også spørre om vi som menighetsledere i denne situasjonen, kunne ha vært mer tydelige på egen tro i forkynnelse og praksis. Denne læreprosessen er derfor etter mitt syn også en viktig form for praktisk teologisk lederskap både lokalt og nasjonalt.
Praktisk teologiske kriterier i prosessen Menigheten i Filadelfia har hatt som mål å skape bred deltagelse i den lokale prosessen. Prosessen har begynt i en relativ utvidet gruppe av ledere107 og vil i neste fase også inkludere hele menigheten. Menighetens har brukt sine egne ’fagteologer’ som konsulenter i prosessen og har også forsøkt å lytte til dem som på en spesiell måte er berørt av problematikken nemlig de ’ikke — døpte’ (med baptistisk dåp) deltakerne i menighetsfellesskapet. Dette er motivert ut fra det kongregasjonalistiske idealet om bred deltagelse, men 106 Gjennom 15 år som pastor i Oslo og på tre feltarbeider i europeiske storbyer (som forsker) har jeg møtt mange mennesker som går på møter i flere menigheter uten å tilhøre en bestemt lokal menighet. I Oslo kan dette være regelen mer enn unntaket blant mange studenter (I en diakoniklasse er det ofte flere som ikke har en tilhørighet enn de som har det). Dette er trolig mer enn et utrykk for økumenikk. Sosiologiske studier viser at en løsere eller flytende, forbindeleser er vanlig trekk ved det Zygmunt Bauman kaller den ’flytende’ moderniteten (Bauman 2000). 107 Utover eldsterådet som har det endelige læreansvaret i menigheten, har også pastorer og avdelingsledere som ikke er med i eldsterådet blitt inkludert i prosessen.
60
