Dette er de tre beste filmene fra 2022

Tekst av: Eilert Løvenskiold menneske. Samværet med dette menneske er for mange skeive det eneste rommet der de fullt og helt kan senke garden. med blekk. Heretter klarer Viktor å se forbi dommen til Hoffmann.

I fjor kunne vi endelig vinke adjø til smittevernstiltak og publikumsfavoritter som Everything Everywhere All at Once, fylte raskt de nyåpnede kinolokalene. Innimellom påkostede tungvektere, rommet også 2022 noen gledelige overraskelser. Den tankevekkende After Yang og den intense, uhyggelig relevante Holy Spider, for å nevne noen.

Top Gun Maverick og Prey, beviste at det er mye å hente på å kle gamle klassikere opp i ny drakt. Spencer ga meg håp for den forslitte biografifilmen. Dessuten er smilehullene mine fremdeles støle, etter å ha sett Syk Pike.

Som om ikke det var nok, skulle også den 140 år gamle fortellingen om Pinocchio vise seg å gi filmskaperne blod på tann. Merkelig nok så tre forskjellige filmer om dukken dagens lys i fjor.

Mange sårt etterlengtede titler har, av pandemiårsaker, blitt forskjøvet inn i 2023. Likevel har fjoråret evnet å både begeistre og røre.

For ordens skyld: For å kunne få plass på lista må filmen enten ha hatt norsk kinopremiere i 2022 eller ha blitt vist på norsk festival, uten planlagt premieredato her til lands. Filmen kan også få innpass dersom den aldri gikk på kino her i fjor, men for første gang ble utgitt på strømmetjenester eller DVD/Blu-ray. Når det er sagt, her er de tre beste filmopplevelsene fra 2022.

Historier om likekjønnet forelskelse understreker at det å uttrykke kjærlighet ikke handler om småkleine gester eller en velplassert replikk. Det handler først og fremst om å blottlegge det mest delikate ved en selv. For seksuelle minoriteter kan en verden som ikke godtar dem, kjennes som en verden uten kjærlighet. For skeive, kanskje mer enn for majoriteten, står kjærlighet sentralt i deres opplevelse av livet og følelse av menneskeverd.

Hobbytatovøren er dømt for mord og sitter inne på livstid. Dermed er han alltid å finne når Hoffmann fengsles på nytt. I løpet av 25 år utvikler de to et slitesterkt vennskap. Georg Friedrich er et vidunder på skjermen. Han kommer likevel til kort satt opp imot Frank Rogowski, som byr på årets soleklart beste skuespillerprestasjon.

En feiring av menneskets egenart

Hans Hoffmann nekter å la seg undertrykke. Han går ofte på akkord med fengselsvaktene, for å tilbringe tid sammen med mennene han forelsker seg i. En av disse er Leo (Anton Von Lucke). Forholdet deres gjør en varm om hjertet.

Fint fortalt om forbudt kjærlighet

I Den store friheten, regissert av Sebastian Meise, er kjærligheten en urokkelig drivkraft.

Hans Hoffmann (Franz Rogowski) sitter fengslet i Vest-Tyskland på tampen av sekstitallet. Han har brutt straffelovens paragraf 175, som forbyr homofil omgang mellom menn. Under krigen satt han i tysk fangeleir av samme grunn.

Handlingen fotograferes med effektfulle kameravinkler, som tydeliggjør rollefigurenes klaustrofobiske tilværelse. Bildene er ladet med et spennende spill mellom lys og skygge, noe som gjør dem til en fest for øyet. Mot slutten føles Den store friheten litt treig. En malplassert saksofon i et ellers kledelig tilbakeholdent lydspor, gjør heller ikke filmen noen tjeneste. På tross av det, har den et bankende hjerte fra første til siste scene. Den store friheten er sår og inderlig i ett øyeblikk og byr på emosjonelle mageslag i det neste. Filmen er en feiring av alle som tørr å reise seg når samfunnets støvel trykker dem ned. Dessuten har den en slutt som garanterer gåsehud.

I skeive kjærlighetshistorier er romansen tett forbundet med det eksistensielle. Som regel befinner karakterene seg i miljøer som ikke heier dem frem. Det å avsløre sin legning er derfor en enorm risikovurdering. Ofte er det avgjørende å hinte til sine følelser subtilt, samtidig som man til enhver tid sonderer terrenget.

Første gang leppene møtes, er gjerne ikke det fyrverkeriet av lyst som det har en tendens til å være i fortellinger om heterofile parforhold. Isteden er det øyeblikket anspenthet og tvil endelig slipper taket. Spesielt er dette opplevelsen av å kysse i offentligheten. Et øyeblikk der man overgir seg til et annet han sitter inne i 1945, deler Hans Hoffmann celle med Viktor (Georg Friedrich). Den staute cellekameraten reagerer med avsky når han oppdager hva for en mann han må være innesperret med.

Hovedpersonen havner tilbake i buret gang etter gang. Omverden frykter hans kjærlighet. Historien legges frem på en så smart måte at man sitter klistret til skjermen. Handlingen strekker seg fra etterkrigstiden og frem til Neil Armstrong tar sine første steg på månen. Takket være elegant klipping, geleides man gjennom det hele uten å noen gang ramle av lasset.

Viktor får tiden til å gå med å tatovere både seg selv og de andre innsatte på amatørmessig vis. Hovedpersonen har et serienummer på armen, fra sin tid i nazistenes fangenskap. Når Viktor oppdager dette, blir han grepet av medfølelse og tilbyr seg å dekke det over

2. Close:

I Lukas Dhonts Close, er sommerferien i full sving. 13-åringene Léo (Eden Dambrine) og Rémi (Gustav De Waele) fyller dagene med fantasifull lek i skogen og løpeturer gjennom valmuefeltene, som Léos foreldre arbeider på. Det er praktfullt skildret, med sterke farger og gyllent, naturlig lys. Bildene minner om de endeløse slettene i Terrence Malicks A Hidden Life (2019). På kveldstid overnatter guttene hjemme hos hverandre og deler seng.

Uskyld under press

Når vennene begynner på ungdomskolen, ser de andre i klassen seg nødt til å definere forholdet deres. Det som en gang føltes så naturlig, å hvile hodet på skulderen til kompisen i lunsjpausen, fordrer nå spørsmålet – «Er dere sammen?». Spørsmålet preller av Rémi, men stikker Léo dypt. Den unge kroppen fylles av forvirring og skam. Uten mulighet til å sette ord på følelsene, reagerer han med å ta avstand fra den fremdeles kontaktsøkende Rémi. Han møter ikke lenger kameratens blikk og dytter han unna når han kommer for nær.

For Léo blir løsningen å begynne med ishockey. Drakten blir guttens rustning. Gjennom den barske kontaktsporten, tilegner han seg et tradisjonelt maskulint uttrykk.

For enkelte vil Close være en film om spirende, skeive følelser. Andre vil heller tenke seg at den omhandler et vennskap på det yndige stadiet før man blir klar over mannsidealet. Regissør Lukas Dhont gjør lurt i å holde alle dører åpne.

Unødvendig pessimistisk

Riften som oppstår mellom Rémi og Léo, deler også Close i to. I filmens første etappe, hvor båndet mellom guttene gradvis rakner, ulmer en underfortalt melankoli. Andre del innledes av et oppgjør i skolegården, som gjør de to fullstendig avskåret.

Denne delen oppleves mer følelsesmessig insisterende. Her bruker Dhont noen litt billige grep for å vekke sympati. For eksempel utspiller klimakset seg i et nitrist høstmørke. Dessuten menneskers uskyld, i møte med omverdens manglende forståelse. Regissøren beskriver unges komplekse følelsesliv mer presist enn hva noen film har gjort tidligere. Resultatet traff meg skikkelig.

Skuespillet er også bunnsolid. Mest begeistret er jeg over filmens hovedrolle, spilt av Eden Dambrine. Måten han bruker kroppsspråk og mimikk til å uttrykke det karakteren ikke kan med ord, er enestående. I tillegg konfronterer filmen sitt publikum med egne fordommer, på en måte som gjør at Close vil kverne rundt i bevisstheten lenge.

1. Red Rocket

Sean Baker har usedvanlig teft for de delene av det amerikanske samfunnet som ofte overses. Enten det gjelder transpersoner, rusmisbrukere, eller sexarbeidere - Bakers prosjekt er tilsynelatende å skildre dem av oss som lever på rangstigens nederste trinn.

I Red Rocket vender regissøren blikket mot Mikey Davies (Simon Rex), en avdanket og opportunistisk pornostjerne som, med en viss stolthet i stemmen, fremdeles presenterer seg med pornonavnet Mikey Saber. Hans karriere i solfylte California har gått ad undas. Filmen åpner med en slukøret Saber, som sitter på bussen hjem igjen til Texas City.

Utspekulert, men sjarmerende

Selv om Mikey er både blakk og full av blåmerker, har han sjarm nok til at det tyter ut av ørene på han. Sjarmen berger han når står på døra til kona Lexi (Bree Elrod), som bor med moren Lill (Brenda Deiss), og trygler om å få låne sofaen en natt. Mellom dem dirrer det noe grumsete og uforløst.

I nabolaget til de sentrale karakterene, ruver et digert oljeraffineri. En evig påminner om velstanden de ikke har. Tykk fabrikkrøyk ligger over byen. Dermed skulle man kanskje tro at Texas City ser stusselig ut, men det er langt ifra tilfellet.

Vakkert om underklassen

Filmfotograf Drew Daniels har fotografert handlingen på 16mm film. De grove kornene i bildet sørger for et røft uttrykk, som minner om slik film så ut på 70-tallet. De vide utsnittene smører musikken til Valentin Hadjadj tjukt på.

Close røsker i tårekanalene, men når inntrykket har sunket inn føles det ikke helt berettiget.

I en årrekke har filmskapere verden over vist at fortellinger om intimitet blant menn kan ryste, men samtidig være fulle av håp. Happy Together (1997) og Moonlight (2016) er kruttsterke eksempler. Av den grunn hadde jeg håpet pessimistiske vendinger av typen man finner i Close, for lengst var begravd på historiens skraphaug.

Uovertruffent om ungdom

Filmens andre kapittel vitner om en historieforteller som ikke helt har funnet fotfeste, men det bør nevnes at Lukas Dhont kun har laget én film tidligere. Derfor velger jeg å akseptere det som et symptom på voksesmerter. Tanken på hva den unge filmskaperen kan utrette i fremtiden, gjør meg grenseløst entusiastisk.

Close er en dypt rørende historie om unge

En natt blir til to og plutselig har Mikey Saber blitt fast inventar igjen. Lexi gjør det tydelig at bråkebøtta ikke er velkommen, men når Mikey begynner å tjene penger på hasjlanging får pipa en annen lyd. Man begynner å ane at Lexi og moren innerst inne avhenger av han for å få endene til å møtes.

Alt snus på hodet når han støter på Raylee (Suzanna Son), en 17 år gammel jente som jobber på den lokale donutsjappa. Med sin yndige fremtoning og en nesten konstruert, sukkersøt stemme, slår hun Mikey i bakken. Jentas forførende kallenavn, Strawberry, er prikken over i-en. Hingsten fra Texas skjønner at den unge rødtoppen kan bli springbrettet hans tilbake i bransjen.

Nykommere født til rollen bugner av sterke primærfarger. Filmens vakre bilder står i skarp kontrast til den mørke tematikken.

Mikey Saber er en uspiselig type. Likevel evner skuespiller Simon Rex og få frem en sårbarhet i rollefiguren. Som publikumer kjenner på et genuint ønske om at det skal gå han godt. Skuespilleren har tilnærmet null erfaring foran kamera. I likhet med Rex, består også det øvrige rollegalleriet utelukkende av fremmede fjes. Når alle leverer varene så til de grader, er det vanskelig å tro.

Det er også interessant hvordan samleie er fotografert her. Akkurat som i pornoens verden, klynker de involverte nesten før kroppene er inntil hverandre. På et blunk er det over. Scenene fremhever hovedpersonens syn på sex. For Mikey Saber er det et redskap for å oppnå gevinst, blottet for intimitet.

Presidentvalget i 2016 danner bakteppet i filmen. Valgkamptaler dundrer fra Tv’er og sigaretter rulles i papir med patriotisk motiv. Tidskoloritten er beskjeden, men parallellen mellom hovedrollen og republikanernes presidentkandidat er tydelig. Begge er hvite menn som uanstrengt manipulerer mennesker, særlig kvinner, til egen vinning.

Red Rocket tegner opp skyggesiden av mulighetenes land, med omtanke. Den er tidvis hylende morsom, andre ganger opprivende trist. Den hårfine balansen gjør filmen til årets høydepunkt.

Tekst: Eilert Rørslett Løvenskiold

Bildetekster:

(3) Kjærligheten seirer – I Sebastian Meises Den store friheten, havner hovedpersonen jevnlig på isolat. Han lar seg riktignok ikke knekke av den grunn. Foto: AS Fidalgo.

(2) Tette vennskapsbånd – Léo og Rémi har et varmt og intenst vennskap, i Lukas Dhonts Close. Her sitter Rémi modell, mens bestevennen tegner han. Foto: Arthaus.

(1) Utnytter alle – I Sean Bakers Red Rocket, har den kalkulerte Mikey Saber (t.h) tenåringsjenta Strawberry (t.v) i sin hule hånd. Foto: A24.