INNHOLD
KAPITTEL 6: HANDLING – ØYEBLIKK FRA
Øyeblikk 2: Vippepunktet – fanget eller fri?
Øyeblikk 3: Om å se, bry seg og gjøre noe med det!
Øyeblikk 4: Lyttecasen 150
Øyeblikk 5: Kunnskap, kropp og kroppsliggjort kunnskap
Øyeblikk 6: Å være til stede i øyeblikket
Øyeblikk 7: Å hugge bit for bit
Øyeblikk 8: Hvorfor skal noen ledes av meg?
Øyeblikk 9: «Dødsvanskelig» å tilfredsstille alle 158
Øyeblikk 10: Maktlaben: Fra makt til tillit
Øyeblikk 11: Det han sa var en befrielse
Øyeblikk 12: Veiledning som kjennes på kroppen
Øyeblikk 13: Når ord blir fattige
Øyeblikk 14: Når ord blir våpen 170
hvorfor er det på moten?
og refleksjonsmodellen
1: Selvskår som leder
2: Mål- og handlingsplan
3: NØHR-modellen
4: Kunsten å si nei
KAPITTEL
Øyeblikk 2: Sofaen
Øyeblikk 3: Å lede gullfugler
Øyeblikk 4: Dannelse blant fremtidens ledere? 203
Øyeblikk 5: Baristaens blikk 204
Øyeblikk 6: Veilederens makt 206
Øyeblikk 7: Respekt – å se en gang til 207
Øyeblikk 8: Mester eller master?
Øyeblikk 9: Mannen i heisen
Øyeblikk 10: Damoklessverd: Å besøke døden for å lære om livet 212
Øyeblikk 11: Jeg skal aldri basere lederskapet mitt på flaks 215
Øyeblikk 12: Han reddet livet mitt den dagen 217
Øyeblikk 13: Veiledning i lydens hastighet 219
Øyeblikk 14: Vær så snill å skynd deg, min kompis dør! 223
PERSON – TEORETISKE BLIKK
I forrige kapittel, «Person -– øyeblikk fra praksis», har du blant annet lest om en soldat som møter sitt virkelige selv i krigen, om følelser og atferd, om tillit og selvtillit, og om møtet med angsten og minefeltet som kan føre til et møte med seg selv. Felles for alle historiene er at de på en eller annen måte understreker viktigheten av selvet i veiledning. Personperspektivet er uunngåelig. Vi kan ikke unngå å forholde oss til oss selv.
I dette kapitlet skal vi se på teorier som omhandler menneskets personlighet, selvpsykologi, identitet og kroppsliggjort erfaringslæring. Disse konseptene blir sentrale for hvordan vi oppfatter fenomenene i verden, og for hvordan veiledningen kan utfolde seg. Perspektivet i dette kapitlet legger vekt på at endringer skjer gjennom bevisstgjøring av det ubevisste, og at svarene ligger dypt inne i hver av oss. Kapitlet har tydelig relevans for veiledningen. Veilederens rolle er å åpne opp og stille spørsmål. Veisøkerne skal få tilgang til sin egen visdom, lytte til den, stole på den og gi den en stemme. Denne fenomenologiske tilnærmingen legger vekt på endring i bevisstheten, refleksjon og dyp kunnskap.
Øyeblikkene vi opplever i møte med oss selv og andre, kan være flyktige og vanskelige å få tak i. De kan være utfordrende å forstå. Men ved å lese om disse øyeblikkene og det teoretiske perspektivet håper vi at du kanskje har kommet i kontakt med noen av dine egne øyeblikk. Kanskje har de åpnet opp for refleksjon. Det første perspektivet vi skal utforske, handler nettopp om å være villig til å se innover, til å reflektere, og til å lete etter deg selv og din identitet. Det er helt greit hvis du er redd for å lete. Mange mennesker klamrer seg til illusjonen om at de vet hvem de er, og hvordan de ønsker å
fremstå. De etterligner nærmeste sjef eller en annen idealisert leder. «Det er lettere å se til høyre og venstre enn inn i seg selv», sa Kierkegaard. Denne søken etter hvem vi er, kan romme mange elementer av angst. Ved å innrømme at du søker, innrømmer du samtidig at du ikke helt vet hvem du er. Ønsker vi å ha en veileder som ikke vet hvem de er? Og vil ikke en person som søker, virke usikker? Vi fortjener veiledere som er åpne for at det finnes mer i dem som de kan dra nytte av å kjenne til. Vi trenger veiledere som tør å vise svakheter, følelser, og som viser at de kan håndtere disse. Veiledere som ikke blir lammet av sin egen frykt. Som ikke er redde for å være redde. Som aksepterer seg selv. La oss nå gå videre inn i personperspektivet.
La oss først se til kunsten. Vi er inspirert av Michelangelo og statuene av «slavene»:
På bildet ser du statuene – som er navngitt «slavene». Disse kan du se på vei inn til David-statuen i Galleria de Academia i Firenze.
Det er ukjent om Michelangelo ikke fullførte disse statuene, eller om de symboliserer ulike stadier av ferdigstillelse. Inspirert av tanken kan en se statuene som om et menneske er i ferd med å frigjøre seg fra steinen eller omvendt, som om steinen holder på å fange mennesket.
«Slavene» kan illustrere menneskets eksistens mellom bånd og forpliktelser på den ene siden og kreativitet og frihet på den andre. I dette rommet bruker vi vår tid og lever våre liv. Både fenomenologien og gestaltveiledningen er
Figur 4: «The awakening slaves» av Michelangelo.
opptatt av tid. Heidegger (2018) anerkjenner vår egen bevegelse gjennom tid og rom, mot vår uunngåelige tilintetgjørelse. Tiden gir betydning fra seg, viser seg for oss og gir oss muligheten til å overskride det vi er, og bli noe i den fremtiden vi er på vei mot. Tiden konfronterer oss med eksistensielle realiteter, først og fremst dødens realitet, men også en rekke temaer som angår livet. Ved å ta stilling til dødens tilintetgjørelse, kjenne på angsten for det uunngåelige, kan vi oppdage at vi er her og nå (Hostrup, 1999, s. 49). Fra denne stillingen oppstår spørsmålet om hvordan vi ønsker å leve livet vårt, noe som også handler om hvordan vi ønsker å bruke vår tid. Kanskje kan veileder og veisøkere møtes rundt slike spørsmål.
SELVPSYKOLOGI
Det var «jeg-et» eller selvet som var utgangspunktet for William James (1890) da han skrev sin grunnleggende innføring i psykologi. Mennesket er en fantastisk mekanisme med en rekke personlige og sosiale egenskaper og mekanismer som er vanskelige å definere. Likevel kan en kort innføring i selvpsykologi være nyttig. Dette er også sentralt for oss som veiledere, noe vi kan se fra tre ulike perspektiver.
Vi starter med veilederen. Det er noe slående enkelt i beskjeden vi får på flyet: «Ta på din egen oksygenmaske først før du hjelper andre.» Som veiledere må vi hele tiden forholde oss til oss selv, vår egen livshistorie, vårt eget selv og vår egen selvoppfatning. Merleau-Pontys ytring «the performance of one’s own body» (Merleau-Ponty, 2014) illustrerer dette. Når det gjelder veiledning som en relasjonell prosess, er selvet det viktigste instrumentet vi har. Selv om vi har en rekke verktøy og teknikker, tolkes og forankres alt dette i veilederens og veisøkerens personlighet, både på individuell og mellommenneskelig nivå. Kierkegaards første bud innen veiledning understreker dette: «Skal en hjelpe en annen, må en først finne ut hvor han er og møte ham der» (Kierkegaard, 1859). Å få to personligheter til å møtes i veiledning er ingen selvfølge; det krever relasjonelle ferdigheter og mer. Til slutt vil vi peke på veisøkeren. Det er primært veisøkeren som skal oppdage og lære. Veisøkerens tidligere erfaringer har betydning for deres personlighet og dermed også for veiledningen. Ut fra dette utgangspunktet er det veisøkeren som skal reflektere over historiske opplevelser, skape erfaringer i nåtiden og utvikle troen på fremtiden.
Livshistorie
Alle har en livshistorie. Kjennskap til egen livshistorie og «viktige hendelser» er sentralt innenfor lederutvikling (Avolio & Gardner, 2005) Vi møter fantastiske mennesker gjennom veiledningen, de kan være svært flinke, men er likevel redde og skamfulle. Gjennom samtaler finner vi ofte ut at de har erfaring som har gjort dem nettopp slik. Vi utforsker da deres historie for å forstå «her og nå»-situasjonen.
Livshistorien er helt sentral for selvutvikling, men hva innebærer den egentlig? Det er en akkumulering av en persons erfaringer, hvordan de opplever hendelser og fenomener, og hvordan de tolker disse opplevelsene i den videre prosessen med å danne og konstruere sin egen erfaringsverden. Slike erfaringer kan komme fra familien, venner, skole og arbeidsliv, og de bidrar til å danne ens identitet. Det er viktig å reflektere over sin egen livshistorie for å kunne oppdage verdifull informasjon om seg selv og sine verdier. Hvordan har din historie påvirket deg som person? Ved å utforske og reflektere over sin livshistorie kan du oppnå en dypere forståelse av seg selv og sin egen utvikling.
Utløsende hendelser kan være spesielt betydningsfulle i en persons liv når det gjelder læring, vekst og utvikling. Dette kan være negative hendelser som tap av nære personer, helseproblemer, tap av vennskap, samarbeidsproblemer eller mobbing. I tillegg kan dette være positive hendelser som gode venner, gode kolleger, gjennomført utdanning eller ny jobb. Dette rommer en rekke erfaringer som akkumulert sett danner mønstre som preger hvem vi er – for oss selv og i møte med andre.
Den klassiske triaden
En vanlig definisjon av personlighet er: «Personlighet er den mer eller mindre fast organiserte helhet av karakteristiske måter å reagere på tankemessig, følelsesmessig og ved ytre atferd» (Schjelderup, 1988). Innenfor psykologien er dette kjent som «den klassiske triaden», triaden dannet av tanker, emosjoner og atferd (Bruner, 1986). I senere tid har menneskets fysiologi, de kjemiske prosessene som skjer i kroppen og i hjernen, fått stadig større betydning. Vi illustrerer den klassiske triaden til Bruner inkludert fysiologi nedenfor:
Fysiologi
Atferd
Menneskets atferd er handlingene våre, det vi gjør, noe som lett kan identifiseres og observeres. Atferd er også sentralt i ordtaket «øvelse gjør mester», der nøkkelen ligger i handling. Ericsson og hans kolleger påviste at handling var sentralt for utvikling av eksperter innenfor klassisk musikk og sport (Ericsson, Krampe & Tesch-Romer, 1993).
Tanker
Ihht René Descartes16 kjente ytring; «jeg tenker, altså er jeg til», pekes det på menneskets evne til å tenke. Jean Piaget viste hvordan mennesker tilpasser seg omgivelsene gjennom å endre sine kognitive skjema (Piaget, 1972). Paul Bartone har sammen med andre kolleger forsket på militære studenter og funnet at de opplever modning i løpet av lederutdanningen i USA (Bartone, Snook, Forsythe, Lewis & Bullis, 2007). Robert Kegan illustrerer hvordan en forsøker å bringe veisøker videre i sin modningsprosess slik at han eller hun evner å ta «den andres perspektiv» (Kegan, 1994).
Emosjoner
Mennesket har fra naturens side et komplisert og finjustert affektsystem som gjør det mulig å tilpasse seg ulike situasjoner. Kroppen sender signaler til hjernens følelsessenter (amygdala) eller tenkesenter (cortex) for videre vurdering og handling. Det som i utgangspunktet merkes som affekter, blir gjennom tolkning til følelser og etter hvert forstått som emosjoner. Det finnes omtrent ti grunnleggende følelser hos mennesket (Monsen, 2002). Evnen til
16 René Descartes var en fransk filosof og matematiker. For å komme frem til ett eller flere enkle og grunnleggende prinsipper gjennomfører Descartes ved sin «metodiske tvil» en kritisk prøving av sine sanseerfaringer og all sin erkjennelse (Tranøy, 2023).
Tanker
Adferd
Emosjoner
Figur 5: Bruners triade med fysiologi (fritt etter Bruner, 1986).
å være bevisst og regulere disse følelsene er en del av vår emosjonelle intelligens (Goleman, 2006a).
Fysiologi
Innen klassisk filosofi og fenomenologi har kroppen en sentral rolle i menneskelig persepsjon, og den forankrer oss til verden (Merleau-Ponty, 2014). I dag har fysiologi og de kjemiske prosessene som foregår i kropp og hjerne, fått økende betydning for å bedre å kunne forstå mennesket (Damasio, 2003). Et eksempel på dette er forelskelse, der hjernen skiller ut signalstoffet dopamin, som påvirker den kjemiske balansen i hjernen og kan bidra til å forklare uttrykket «kjærlighet gjør besatt». Et annen situasjon er fysisk trening, der hjernen skiller ut endorfinene som gir oss en følelse av lykke («runners high»). Et tredje eksempel er stressituasjoner der kroppen skiller ut store menger stresshormoner. Disse hormonene kan gi oss uante krefter i akutte situasjoner, men kan også føre til depresjon og utmattelse dersom de produseres for ofte (akutt versus vedvarende stress) (Flin, 1996).
Nevrovitenskap regnes som den nyeste bevegelsen innenfor veiledning (Ivey, D’Andrea & Ivey, 2012). Den kalles «the missing link» innenfor veiledning, og den åpner nye muligheter (Ivey et al., 2012, s. 53). Denne vitenskapen er ikke svaret på alt, men kunnskapen kan anerkjennes og forstås. Den vil fortsette å utvikle seg sammen med andre vitenskaper, og det er viktig å være oppdatert her for å være relevant som veileder. Vi anser nevrovitenskapen som del av selvpsykologien og har plassert den i personperspektivet, men det fysiologiske, biologiske og dette med nevroner er nær knyttet til menneskets atferd, og dermed en plassering i handlingsperspektivet.
Det har også vært en slags duaisme mellom sinn (eng: mind) og hjerne (eng: brain). «Mind» refererer til ikke-fysiske prosesser som tenkning og spiritualitet, noe som betyr at mentale fenomener i stor grad er ikke-fysiske. «Brain» refererer til hjernen som fysisk materiale (Ivey et al., 2012, s. 55). Senere har det kommet mer integrerte perspektiver der en ser sinnet og hjernen som uatskillelige størrelser som refererer til den samme enheten eller den samme aktiviteten. «The mind is the product of the activity occurring in the brain at the molecular, cellular, and anatomical level» (Andreasen, Ivey et al., 2012, s. 27)). Relevant for veiledning er at forskning påviser at en terapitime stimulerer nevrologiske endringer hos både veileder og veisøker (Goleman, 2006b).
Innenfor nevrovitenskapen spiller nevrotransmittere som acetolycholine, serotonin, dopamin og GABA en sentral rolle. Disse stoffene kan påvirkes gjennom hva vi spiser, og gjennom selve veiledningen (Ivey et al., 2012, s. 61–67).
