Veiledning i kriser

Kåre Inge Skarsvåg og Kristian Firing Veiledning i kriser 52 øyeblikk fra Forsvaret og nødetatene som forandret liv

Utgivelsen er støttet av Forsvarets høgskole avdeling Luftkrigsskolen Kristian Firing har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Forsidebildet: Wikimedia Commons / DesignBaltic Baksidebilder: Figur Skarsvåg og Firing, 2023: Kåre Inge Skarsvåg Portrett av Skarsvåg: Berre Foto Portrett av Firing: Berre Foto Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holigrafija © Orkana Akademisk 2024 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-574-3 www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD INNHOLD FORORD KAPITTEL 1: INNLEDNING

9 11

Mål og målgruppe Bokens innhold: et toøyd blikk Historiene – 52 øyeblikk og 2 jokere Teori – helhetlig tilnærming gjennom fire perspektiver Bokens bidrag: praktisk klokskap og øyeblikkets kunst Plan for reisen

13 15 16 21 26 27

KAPITTEL 2: PERSON – ØYEBLIKK FRA PRAKSIS

29

Øyeblikk 2: Dette er den ekte meg Øyeblikk 3: Jeg er jo bare en mekaniker Øyeblikk 4: Et møte med angsten i meg selv Øyeblikk 5: Hvem eier sannheten? Øyeblikk 6: En moralsk oppvåkning Øyeblikk 7: Om tillit og selvtillit i hverdagen Øyeblikk 8: Noe følelsesmenneske er jeg ikke Øyeblikk 9: Bedre veiledning gjennom å koble seg på seg selv Øyeblikk 10: Vannhoppet: Refleksjon, handling og identitet Øyeblikk 11: Kjærlighet i sin enkleste form Øyeblikk 12: Vi gjorde det vi kunne, og vi kunne det vi gjorde Øyeblikk 13: Å møte seg selv Øyeblikk 14: Minefeltet som ikke gir medalje for edel dåd

29 31 33 34 36 38 39 41 44 49 51 55 58

KAPITTEL 3: PERSON – TEORETISKE BLIKK Selvpsykologi Livshistorie Den klassiske triaden Personlighetsmodell Kjerne, beskyttelse og forsvar Selvoppfatning Selvpsykologi i veiledning Fenomenologi Bevissthet Fenomenologisk reduksjon Persepsjon gjennom kroppen Intersubjektivitet Fenomenets «her og nå»

62 64 65 65 68 70 71 72 73 73 74 75 76 77

5

Gestaltveiledning Organisering: figur og bakgrunn Tilpasning: kontakt, tilbaketrekning og kontaktformer Fokus: her og nå Kroppen: erfart bevissthet Lytting: middel til økt bevissthet Veiledningsteknikker: pendulering og psykodrama Den fenomenologiske erfaringen Oppsummering

KAPITTEL 4: RELASJON – ØYEBLIKK FRA PRAKSIS Øyeblikk 2: Å møte eller ikke møte «den andre». Øyeblikk 3: Åpenhet for de gylne øyeblikkene Øyeblikk 4: Supermann, stress og «stillface» Øyeblikk 5: En leksjon fra mentoren Øyeblikk 6: Herifra til månen Øyeblikk 7: Som epler av gull i skåler av sølv er ord talt i rette tid Øyeblikk 8: Forsiktighet, folkeskikk og mentalisering Øyeblikk 9: Løping, kjærlighet og livet Øyeblikk 10: Cocktailparty: Å være en god «den andre» for «den andre» Øyeblikk 11: I livsfare Øyeblikk 12: Dette er ikke noe «one man show» Øyeblikk 13: Veiledning under kryssild Øyeblikk 14: The Stillface

78 79 80 81 82 83 84 85 86

88 88 91 94 97 99 101 103 105 108 112 116 118 121

KAPITTEL 5: RELASJON – TEORETISKE BLIKK

125

Møtet mellom mennesker Om å møtes Betydningen av «den andre» Å være «den andre for den andre» Erfaring som enhet og prosess Erfaringens natur Refleksjonens betydning Den hermeneutiske erfaring Språket som medium for den hermeneutiske erfaringen Talens medierende egenskaper Skrivingens medierende egenskaper Veiledningens medierende egenskaper Veiledning som hermeneutisk prosess Dialog Kjernebetingelser for den gode relasjon Mentalisering Pygmalion-effekten Oppsummering

127 127 128 129 130 130 131 132 134 136 136 137 138 138 140 142 143 145

6

KAPITTEL 6: HANDLING – ØYEBLIKK FRA PRAKSIS Øyeblikk 2: Vippepunktet – fanget eller fri? Øyeblikk 3: Om å se, bry seg og gjøre noe med det! Øyeblikk 4: Lyttecasen Øyeblikk 5: Kunnskap, kropp og kroppsliggjort kunnskap Øyeblikk 6: Å være til stede i øyeblikket Øyeblikk 7: Å hugge bit for bit Øyeblikk 8: Hvorfor skal noen ledes av meg? Øyeblikk 9: «Dødsvanskelig» å tilfredsstille alle Øyeblikk 10: Maktlaben: Fra makt til tillit Øyeblikk 11: Det han sa var en befrielse Øyeblikk 12: Veiledning som kjennes på kroppen Øyeblikk 13: Når ord blir fattige Øyeblikk 14: Når ord blir våpen

KAPITTEL 7: HANDLING – TEORETISKE BLIKK Handling – hvorfor er det på moten?

Just do it 10 000 timer handling Læring som endring av atferd Behaviorisme Learning by doing … and reflection Handling Handling gir selvtillit Handlingsorientert veiledning Refleksjon før, under og etter handling Handlings- og refleksjonsmodellen Case 1: Selvskår som leder Case 2: Mål- og handlingsplan Case 3: NØHR-modellen Case 4: Kunsten å si nei Fra vilje til flyt Oppsummering

147 147 149 150 152 153 155 157 158 160 163 165 167 170

174 175 176 177 179 180 181 182 183 184 185 188 189 190 192 193 195 198

KAPITTEL 8: PROFESJON – ØYEBLIKK FRA PRAKSIS

200

Øyeblikk 2: Sofaen Øyeblikk 3: Å lede gullfugler Øyeblikk 4: Dannelse blant fremtidens ledere? Øyeblikk 5: Baristaens blikk Øyeblikk 6: Veilederens makt Øyeblikk 7: Respekt – å se en gang til Øyeblikk 8: Mester eller master? Øyeblikk 9: Mannen i heisen Øyeblikk 10: Damoklessverd: Å besøke døden for å lære om livet Øyeblikk 11: Jeg skal aldri basere lederskapet mitt på flaks Øyeblikk 12: Han reddet livet mitt den dagen Øyeblikk 13: Veiledning i lydens hastighet Øyeblikk 14: Vær så snill å skynd deg, min kompis dør!

200 201 203 204 206 207 208 210 212 215 217 219 223

7

KAPITTEL 9: PROFESJON – TEORETISKE BLIKK Profesjon i liminalsonen/konteksten Profesjonens kjennetegn Helsemedarbeideren Brannmannen Politimannen Offiseren Profesjonelt skjønn, praktisk klokskap og profesjonell klokskap Mesterlære i læringssonen Hva er en mester?

Mesterlære En personlig reise – øvelse gjør mester En relasjonell prosess – modellæring En kollektiv prosess – læring i praksisfellesskap Veiledning i den nærmeste utviklingssonen Person–situasjon-interaksjon Dialog Dobbelt stimulering Språket som nøkkel til forandring Viljestyrt handling Stimuli som forandrer liv Oppsummering

KAPITTEL 10: AVSLUTNING – OPERATIVT KALT «DEBRIF» Debrifing Tradisjonell debrifing Psykologisk debrifing Helhetlig debrifing Helhetlig debrifing av boken Debrifing av perspektivene Debrifing av historier Jokerne Joker 1: Kjærlighetens joker Joker 2: Drømmenes joker Tilstedeværelse i øyeblikket: «Eyes out» LITTERATUR BILDELISTE

8

231 233 234 236 237 238 239 240 243 245 251 252 254 256 258 259 260 261 262 262 263 264

265 265 266 266 267 269 269 271 274 274 275 278 279 293

FORORD Ideen til denne boken ble delt i frihet, i samvær med gode kolleger under et bjørketre i den norske naturen. Dette var før både covid-19 og krigen i Ukraina, og det minner oss om og gjør oss takknemlige for både friheten og naturen.

Siden den gang har drømmen om å skrive boken gradvis utviklet seg, og det har vært en lang og lærerik reise. Vi begynte med å samle historier fra vår egen praksis og publiserte dem på vår egen blogg1. Etter hvert fikk vi med oss andre praktikere fra andre etater, og de erfaringene de har delt med oss, det vi i denne boken kaller øyeblikk, kan du nå lese her.

For oss har dette vært en drøm som har blitt til virkelighet. Vi har hatt en dyp kjærlighet til tematikken og et ønske om å bidra til andres læring. Nå kan vi endelig se fruktene av vårt arbeid. Vi vil takke hverandre for å ha delt drømmer, for respekt, vennskap og kjærligheten til kunnskap og mennesker.

Takk til Forsvarets høgskole avdeling Luftkrigsskolen og Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO) for økonomisk støtte.

En inderlig takk til alle dere som har delt deres historier med oss. Det har vært et privilegium å lytte til og formidle disse historiene. Vi ønsker å uttrykke vår takknemlighet og ydmykhet overfor dere som har delt sårbare opplevelser, slik at andre skal kunne lære av dem. Uten disse øyeblikkene fra praksis hadde vi ikke kunnet skrevet denne boken.

Takk også til deg som leser for at du ønsker å bli med oss på denne reisen. Når du takker noen, styrkes de relasjonelle båndene, og vi føler at vi inkluderes. Kanskje reisen allerede har begynt?

Trondheim, juli 2024 Kåre Inge Skarsvåg og Kristian Firing

1

Bloggen eksisterer ennå: www.lederfilosofi.no

9

Kapittel 3

PERSON – TEORETISKE BLIKK

I forrige kapittel, «Person -– øyeblikk fra praksis», har du blant annet lest om en soldat som møter sitt virkelige selv i krigen, om følelser og atferd, om tillit og selvtillit, og om møtet med angsten og minefeltet som kan føre til et møte med seg selv. Felles for alle historiene er at de på en eller annen måte understreker viktigheten av selvet i veiledning. Personperspektivet er uunngåelig. Vi kan ikke unngå å forholde oss til oss selv.

I dette kapitlet skal vi se på teorier som omhandler menneskets personlighet, selvpsykologi, identitet og kroppsliggjort erfaringslæring. Disse konseptene blir sentrale for hvordan vi oppfatter fenomenene i verden, og for hvordan veiledningen kan utfolde seg. Perspektivet i dette kapitlet legger vekt på at endringer skjer gjennom bevisstgjøring av det ubevisste, og at svarene ligger dypt inne i hver av oss. Kapitlet har tydelig relevans for veiledningen.

Veilederens rolle er å åpne opp og stille spørsmål. Veisøkerne skal få tilgang til sin egen visdom, lytte til den, stole på den og gi den en stemme. Denne fenomenologiske tilnærmingen legger vekt på endring i bevisstheten, refleksjon og dyp kunnskap. Øyeblikkene vi opplever i møte med oss selv og andre, kan være flyktige og vanskelige å få tak i. De kan være utfordrende å forstå. Men ved å lese om disse øyeblikkene og det teoretiske perspektivet håper vi at du kanskje har kommet i kontakt med noen av dine egne øyeblikk. Kanskje har de åpnet opp for refleksjon. Det første perspektivet vi skal utforske, handler nettopp om å være villig til å se innover, til å reflektere, og til å lete etter deg selv og din identitet. Det er helt greit hvis du er redd for å lete. Mange mennesker klamrer seg til illusjonen om at de vet hvem de er, og hvordan de ønsker å 62

fremstå. De etterligner nærmeste sjef eller en annen idealisert leder. «Det er lettere å se til høyre og venstre enn inn i seg selv», sa Kierkegaard. Denne søken etter hvem vi er, kan romme mange elementer av angst. Ved å innrømme at du søker, innrømmer du samtidig at du ikke helt vet hvem du er. Ønsker vi å ha en veileder som ikke vet hvem de er? Og vil ikke en person som søker, virke usikker? Vi fortjener veiledere som er åpne for at det finnes mer i dem som de kan dra nytte av å kjenne til. Vi trenger veiledere som tør å vise svakheter, følelser, og som viser at de kan håndtere disse. Veiledere som ikke blir lammet av sin egen frykt. Som ikke er redde for å være redde. Som aksepterer seg selv. La oss nå gå videre inn i personperspektivet.

La oss først se til kunsten. Vi er inspirert av Michelangelo og statuene av «slavene»:

Figur 4: «The awakening slaves» av Michelangelo.

På bildet ser du statuene – som er navngitt «slavene». Disse kan du se på vei inn til David-statuen i Galleria de Academia i Firenze.

Det er ukjent om Michelangelo ikke fullførte disse statuene, eller om de symboliserer ulike stadier av ferdigstillelse. Inspirert av tanken kan en se statuene som om et menneske er i ferd med å frigjøre seg fra steinen eller omvendt, som om steinen holder på å fange mennesket.

«Slavene» kan illustrere menneskets eksistens mellom bånd og forpliktelser på den ene siden og kreativitet og frihet på den andre. I dette rommet bruker vi vår tid og lever våre liv. Både fenomenologien og gestaltveiledningen er 63

opptatt av tid. Heidegger (2018) anerkjenner vår egen bevegelse gjennom tid og rom, mot vår uunngåelige tilintetgjørelse. Tiden gir betydning fra seg, viser seg for oss og gir oss muligheten til å overskride det vi er, og bli noe i den fremtiden vi er på vei mot. Tiden konfronterer oss med eksistensielle realiteter, først og fremst dødens realitet, men også en rekke temaer som angår livet. Ved å ta stilling til dødens tilintetgjørelse, kjenne på angsten for det uunngåelige, kan vi oppdage at vi er her og nå (Hostrup, 1999, s. 49). Fra denne stillingen oppstår spørsmålet om hvordan vi ønsker å leve livet vårt, noe som også handler om hvordan vi ønsker å bruke vår tid. Kanskje kan veileder og veisøkere møtes rundt slike spørsmål.

SELVPSYKOLOGI Det var «jeg-et» eller selvet som var utgangspunktet for William James (1890) da han skrev sin grunnleggende innføring i psykologi. Mennesket er en fantastisk mekanisme med en rekke personlige og sosiale egenskaper og mekanismer som er vanskelige å definere. Likevel kan en kort innføring i selvpsykologi være nyttig. Dette er også sentralt for oss som veiledere, noe vi kan se fra tre ulike perspektiver.

Vi starter med veilederen. Det er noe slående enkelt i beskjeden vi får på flyet: «Ta på din egen oksygenmaske først før du hjelper andre.» Som veiledere må vi hele tiden forholde oss til oss selv, vår egen livshistorie, vårt eget selv og vår egen selvoppfatning. Merleau-Pontys ytring «the performance of one’s own body» (Merleau-Ponty, 2014) illustrerer dette. Når det gjelder veiledning som en relasjonell prosess, er selvet det viktigste instrumentet vi har. Selv om vi har en rekke verktøy og teknikker, tolkes og forankres alt dette i veilederens og veisøkerens personlighet, både på individuell og mellommenneskelig nivå.

Kierkegaards første bud innen veiledning understreker dette: «Skal en hjelpe en annen, må en først finne ut hvor han er og møte ham der» (Kierkegaard, 1859). Å få to personligheter til å møtes i veiledning er ingen selvfølge; det krever relasjonelle ferdigheter og mer. Til slutt vil vi peke på veisøkeren. Det er primært veisøkeren som skal oppdage og lære. Veisøkerens tidligere erfaringer har betydning for deres personlighet og dermed også for veiledningen. Ut fra dette utgangspunktet er det veisøkeren som skal reflektere over historiske opplevelser, skape erfaringer i nåtiden og utvikle troen på fremtiden.

64

Livshistorie Alle har en livshistorie. Kjennskap til egen livshistorie og «viktige hendelser» er sentralt innenfor lederutvikling (Avolio & Gardner, 2005) Vi møter fantastiske mennesker gjennom veiledningen, de kan være svært flinke, men er likevel redde og skamfulle. Gjennom samtaler finner vi ofte ut at de har erfaring som har gjort dem nettopp slik. Vi utforsker da deres historie for å forstå «her og nå»-situasjonen.

Livshistorien er helt sentral for selvutvikling, men hva innebærer den egentlig? Det er en akkumulering av en persons erfaringer, hvordan de opplever hendelser og fenomener, og hvordan de tolker disse opplevelsene i den videre prosessen med å danne og konstruere sin egen erfaringsverden. Slike erfaringer kan komme fra familien, venner, skole og arbeidsliv, og de bidrar til å danne ens identitet. Det er viktig å reflektere over sin egen livshistorie for å kunne oppdage verdifull informasjon om seg selv og sine verdier. Hvordan har din historie påvirket deg som person? Ved å utforske og reflektere over sin livshistorie kan du oppnå en dypere forståelse av seg selv og sin egen utvikling.

Utløsende hendelser kan være spesielt betydningsfulle i en persons liv når det gjelder læring, vekst og utvikling. Dette kan være negative hendelser som tap av nære personer, helseproblemer, tap av vennskap, samarbeidsproblemer eller mobbing. I tillegg kan dette være positive hendelser som gode venner, gode kolleger, gjennomført utdanning eller ny jobb. Dette rommer en rekke erfaringer som akkumulert sett danner mønstre som preger hvem vi er – for oss selv og i møte med andre.

Den klassiske triaden En vanlig definisjon av personlighet er: «Personlighet er den mer eller mindre fast organiserte helhet av karakteristiske måter å reagere på tankemessig, følelsesmessig og ved ytre atferd» (Schjelderup, 1988). Innenfor psykologien er dette kjent som «den klassiske triaden», triaden dannet av tanker, emosjoner og atferd (Bruner, 1986). I senere tid har menneskets fysiologi, de kjemiske prosessene som skjer i kroppen og i hjernen, fått stadig større betydning. Vi illustrerer den klassiske triaden til Bruner inkludert fysiologi nedenfor:

65

Adferd

Fysiologi Tanker

Emosjoner

Figur 5: Bruners triade med fysiologi (fritt etter Bruner, 1986).

Atferd

Menneskets atferd er handlingene våre, det vi gjør, noe som lett kan identifiseres og observeres. Atferd er også sentralt i ordtaket «øvelse gjør mester», der nøkkelen ligger i handling. Ericsson og hans kolleger påviste at handling var sentralt for utvikling av eksperter innenfor klassisk musikk og sport (Ericsson, Krampe & Tesch-Romer, 1993).

Tanker

Ihht René Descartes16 kjente ytring; «jeg tenker, altså er jeg til», pekes det på menneskets evne til å tenke. Jean Piaget viste hvordan mennesker tilpasser seg omgivelsene gjennom å endre sine kognitive skjema (Piaget, 1972). Paul Bartone har sammen med andre kolleger forsket på militære studenter og funnet at de opplever modning i løpet av lederutdanningen i USA (Bartone, Snook, Forsythe, Lewis & Bullis, 2007). Robert Kegan illustrerer hvordan en forsøker å bringe veisøker videre i sin modningsprosess slik at han eller hun evner å ta «den andres perspektiv» (Kegan, 1994).

Emosjoner

Mennesket har fra naturens side et komplisert og finjustert affektsystem som gjør det mulig å tilpasse seg ulike situasjoner. Kroppen sender signaler til hjernens følelsessenter (amygdala) eller tenkesenter (cortex) for videre vurdering og handling. Det som i utgangspunktet merkes som affekter, blir gjennom tolkning til følelser og etter hvert forstått som emosjoner. Det finnes omtrent ti grunnleggende følelser hos mennesket (Monsen, 2002). Evnen til 16

66

René Descartes var en fransk filosof og matematiker. For å komme frem til ett eller flere enkle og grunnleggende prinsipper gjennomfører Descartes ved sin «metodiske tvil» en kritisk prøving av sine sanseerfaringer og all sin erkjennelse (Tranøy, 2023).

å være bevisst og regulere disse følelsene er en del av vår emosjonelle intelligens (Goleman, 2006a).

Fysiologi

Innen klassisk filosofi og fenomenologi har kroppen en sentral rolle i menneskelig persepsjon, og den forankrer oss til verden (Merleau-Ponty, 2014). I dag har fysiologi og de kjemiske prosessene som foregår i kropp og hjerne, fått økende betydning for å bedre å kunne forstå mennesket (Damasio, 2003). Et eksempel på dette er forelskelse, der hjernen skiller ut signalstoffet dopamin, som påvirker den kjemiske balansen i hjernen og kan bidra til å forklare uttrykket «kjærlighet gjør besatt». Et annen situasjon er fysisk trening, der hjernen skiller ut endorfinene som gir oss en følelse av lykke («runners high»). Et tredje eksempel er stressituasjoner der kroppen skiller ut store menger stresshormoner. Disse hormonene kan gi oss uante krefter i akutte situasjoner, men kan også føre til depresjon og utmattelse dersom de produseres for ofte (akutt versus vedvarende stress) (Flin, 1996).

Nevrovitenskap regnes som den nyeste bevegelsen innenfor veiledning (Ivey, D’Andrea & Ivey, 2012). Den kalles «the missing link» innenfor veiledning, og den åpner nye muligheter (Ivey et al., 2012, s. 53). Denne vitenskapen er ikke svaret på alt, men kunnskapen kan anerkjennes og forstås. Den vil fortsette å utvikle seg sammen med andre vitenskaper, og det er viktig å være oppdatert her for å være relevant som veileder. Vi anser nevrovitenskapen som del av selvpsykologien og har plassert den i personperspektivet, men det fysiologiske, biologiske og dette med nevroner er nær knyttet til menneskets atferd, og dermed en plassering i handlingsperspektivet.

Det har også vært en slags duaisme mellom sinn (eng: mind) og hjerne (eng: brain). «Mind» refererer til ikke-fysiske prosesser som tenkning og spiritualitet, noe som betyr at mentale fenomener i stor grad er ikke-fysiske. «Brain» refererer til hjernen som fysisk materiale (Ivey et al., 2012, s. 55). Senere har det kommet mer integrerte perspektiver der en ser sinnet og hjernen som uatskillelige størrelser som refererer til den samme enheten eller den samme aktiviteten.

«The mind is the product of the activity occurring in the brain at the molecular, cellular, and anatomical level» (Andreasen, Ivey et al., 2012, s. 27)). Relevant for veiledning er at forskning påviser at en terapitime stimulerer nevrologiske endringer hos både veileder og veisøker (Goleman, 2006b).

Innenfor nevrovitenskapen spiller nevrotransmittere som acetolycholine, serotonin, dopamin og GABA en sentral rolle. Disse stoffene kan påvirkes gjennom hva vi spiser, og gjennom selve veiledningen (Ivey et al., 2012, s.

61–67).

67