Dyr og mennesker by Orkana

HENNING HOWLID WÆRP

DYR OG MENNESKER i norsk litteratur

Henning Howlid Wærp Dyr og mennesker i norsk litteratur

Henning Howlid Wærp har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening. Utgivelsen har fått trykkestøtte fra The Belmont Forum.

Forside: Utsnitt av Nils Kreuger, En gul hest, 1898. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet. Se hele verket side 216.

Forfatterportrett: Ann Kristin Balto

Design: Design Baltic Trykk: Dardedze holografija

ISBN: 978-82-8104-616-0 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold

Kapittel 1 Dyreliv i diktningen

Kapittel 2 Ikke bare en hund. – Fire noveller

39 Per Sivles «Berre ein hund» (1887), Jacob Breda Bulls «Ulveslaget» (1892), Ingvar Ambjørnsens «Revir» (1994) og Merethe Lindstrøms «Hunden» (1994)

Kapittel 3 «Han så efter sine fugler i skogen. Han kjente dem jo alle.»

59 Knut Hamsuns Victoria (1898)

Kapittel 4 «Men alle disse Harespor er noget af det vidunderligste jeg har seet.»

71 Otto Sverdrups Nyt Land. Fire Aar i arktiske Egne (1903)

Kapittel 5 Stedet som hjem for flere enn mennesket

85 Regine Normanns Krabvaag Skildringer fra et lite fiskevær (1905)

Kapittel 6 «En deilig blå korsedderkopp»

97 Hamsun og insektlivet

Kapittel 7 Med synsvinkelen hos dyret

107 Mikkjel Fønhus og villmarksfortellingen

Kapittel 8 En slekt av bjørnejegere

129 Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene-trilogi (1933–35)

Kapittel 9 Den lange samtalen med skogen

149 Tarjei Vesaas’ fire første romaner: Menneskebonn (1923), Sendemann Huskuld (1924), Grindegard (1924) og Grinde-kveld (1926)

Kapittel 10 Isbjørn i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Kapittel 11 Tre romanforfattere bytter sjanger

185

201 Dyreskildringer hos Cora Sandel, Brit Bildøen og Tove Nilsen

Kapittel 12 «Det er dyrene og insektene som kommer til å redde oss.» 217 Ole Robert Sundes sorgtrilogi: Penelope er syk (2017), Jeg føler meg uvel (2019), Langsom marmor (2022)

Kapittel 13 «Hvor ble svalene av?»

231 Økosystemenes sammenbrudd og livet på søppelfyllingen i Knut Faldbakkens Uår. Aftenlandet (1974)

Kapittel 14 Exit utmarksnæring

245 Natur og dyreliv i samisk science fiction. Sigbjørn Skådens Fugl (2019)

Theodor Kittelsen, Vinterkveld, 1905. Foto: Drammens Museum

Forord

Denne boka ble sluttført under et års forskningsopphold ved University of Berkeley, California, høsten 2023 og våren 2024. Takk til gode kollegaer for å ha tatt imot meg som gjesteforsker og inkludert meg i et godt faglig og sosialt fellesskap. Spesielt takk til professor Mark Sandberg og professor Karin Sanders, som også ved to tidligere anledninger har vært mitt vertskap. Berkeley ligger vis-à-vis San Francisco, i Bay Area, som samlet har nesten åtte millioner innbyggere. Likevel er det mye natur her: skyhøye redwood-skoger og gresskledde bakker med oransje valmuer (California poppy), velluktende eukalyptustrær og knudrete kyst-eik, strender og klippekyster, våtmarksområder og fjell. Jeg har bodd i Berkeley Hills, med gamle eneboliger tett i tett. Likevel er det et rikt dyreliv i boligområdet. Rådyr er innom hagene og beiter, coyotene trekker ned fra Tilden Park om nettene og ses som raske skygger mellom trærne. (For katteeiere er de ingen glede.) En vaskebjørnfamilie kan plutselig komme på besøk; en ugle høres i mørkningen med sitt hoo HOO fra en tretopp (Great horn owl). En trostelignende blå fugl er mer regelmessig innom hagen vår, Bluebird heter den, kort og godt. Fuglen har en fin, trillende sang. En lyd jeg tok feil av i starten, kommer fra kolibrien, ikke fra dens strupe, men fra vingene, som kan slå sytti ganger i sekundet. Det gir en brummende eller summende lyd jeg trodde kom fra et insekt. I de øyeblikkene fuglen står stille i lufta, kjenner man den likevel igjen på sine metallglinsende fjær og sitt lange, tynne nebb. Fuglen er lynrask, jeg prøvde gjennom høsten å fotografere den, men på hvert bilde er fuglen fløyet. Tre katter er innom og inspiserer leiligheten vår av og til, siden vi bor på bakkeplan, men de får ikke mat og blir ikke lenge. Kattene bare aksepterer at nå bor også vi i nabolaget. En som derimot er daglig gjest, er ekornet, den får sin håndfull av valnøttkjerner på hellegangen. Skulle vi glemme det en morgen, står den snart på to bein mot glassdøra til hagen og stirrer på oss mens vi drikker te. Som for å vise sin anerkjennelse spiser den maten der og da, holdende nøttekjernen mellom hendene. Ekornet får meg til å tenke på Pus hjemme i Tromsø, en tretten år gammel katt som jeg ofte savner. Ekornet spiser penere, tenker jeg, den bruker hendene, mens du, Pus, må stikke ansiktet ned i matskåla. (Én null til ekornet.) Men Pus har finere blikk,

ekornøynene klarer jeg ikke å lese noe ut av. Likevel begynner jeg å forstå litt av dens atferd og vaner, etter mange måneder med besøk.

Å bli kjent med et dyr er en vedvarende prosess, kanskje ikke så forskjellig fra å bli kjent med et menneske eller en litterær tekst. På forskning.no leser jeg at katter kommuniserer mer avansert og variert enn man hadde trodd. Katter som møter og omgås hverandre, kan oppvise over to hundre forskjellige uttrykk. Ører, øyne, munn, værhår og tunge – katter har mye mimikk i ansiktet (Kjørstad 2023). Egentlig har jeg bestandig opplevd en slik uttrykksrikdom hos vår egen katt, men også tenkt at det var jeg som kanskje la vel mye inn i tolkningen. Men altså kanskje ikke. At Pus er litt av en skuespiller, er en annen ting, ja, faktisk står det Emma i vaksinasjonspapirene hennes, etter skuespilleren Emma Watson, noe vår datter i sin tid foreslo.

Samvær eller møter med dyr påvirker oss. Denne relasjonen er viktig med tanke på hvordan vi behandler dyr, men like viktig i forhold til vår arealbruk, som ofte også er dyrenes habitater. Det er liten tvil om at vi breier oss for mye. Ifølge FNs naturpanel (2019) truer menneskelig aktivitet eksistensen til en lang rekke dyrearter (ipbes.net/global-assessment). Vissheten om dette fører for mange til det en kan kalle «økosorg». Dette er sett fra menneskets side. Hvilke rettigheter dyret har, er et annet spørsmål. Begge deler vil bli diskutert i denne boka.

Et trekk ved oss mennesker er behovet for naturkontakt, skriver biologen Dag O. Hessen. Den kan undertrykkes eller framelskes gjennom kulturelle impulser. Naturopplevelse er én ting, naturinnlevelse noe annet. Det er denne siste, naturkjærligheten, som må pleies, en samhørighet, en emosjonell tilknytning til alt levende. Skal man politisk få til endring, må man føle for det. Man kan ikke ville før man føler. Følelse går foran vilje, de er rett og slett evolusjonære kompassnåler for biologisk sett riktig atferd, mener Hessen (Hessen 2023: 161, 2013: 69).

I en slik sammenheng kan litteraturen ha en plass. Gode naturskildringer utfordrer antroposentrismen, at menneskets verden skulle være den eneste av betydning – henimot en opplevelse av reelt fellesskap mellom mennesker og det øvrige liv på kloden.

Hvor langt vår atferd strekker seg inn dyreriket, har biologen Anne Sverdrup-Thygeson vist i flere bøker. En uventet årsakskjede er denne: Ved å undersøke bakterier fra tennene til brunbjørner i Sverige fra 1842 og fram til i dag fant man ut at antibiotikaresistens hos bjørner nærmest eksploderte etter at helsevesenet i Sverige i 1951 rundhåndet begynte å bruke penicillin. Dette selv om det ikke var noen direkte kontakt mellom menneske og bjørn

(Sverdrup-Thygeson 2023: 171). En påminnelse om at vi deler den samme plassen.

Nettopp derfor trenger vi skildringer som viser at ethvert sted inneholder flere typer liv enn det menneskelige. Slike finner man ikke bare i film og foto, fagbøker og oppslagsverk, men også i skjønnlitteratur og essayistikk, ekspedisjonsbøker og selvbiografier.

Hva har jeg så valgt ut? Jeg har holdt meg til norsk litteratur fra slutten av 1800-tallet og til i dag, innenfor prosa. Hvorfor ikke poesi? Det er ikke av mangel på interesse – jeg skrev selv doktoravhandling om norsk naturlyrikk, utgitt som Diktet natur (Aschehoug 1997). Men en avgrensning måtte gjøres. De fleste tekstene som analyseres, omhandler ville dyr (pattedyr, fugler, insekter, edderkopper m.m.) samt kjæledyr. I mindre grad behandles gårdsdyr, og det er lite om livet i vann. Igjen bare en avgrensning. Noen vil savne sine favoritter. På den annen side håper jeg at det jeg har valgt ut, vil interessere.

Enkelte av kapitlene er trykt før som artikler, det vil gå fram av bibliografien. Hvert kapittel har fått egen bibliografi, noe som understreker at kapitlene kan leses uavhengig av hverandre og i tilfeldig rekkefølge. Det er ikke én argumentasjon som løper gjennom hele boka. Jeg har ønsket at hver bok eller tekst skal danne grunnlaget for lesemåten. Nysgjerrighet har vært arbeidsmåten, ikke utprøvingen av én metode. Det betyr ikke at jeg ikke leser metodisk eller relaterer lesningene til teori, men innfallsvinklene vil være forskjellige. Forhåpentligvis kan det også bidra til å holde på leserens interesse. – Generelle teoretiske refleksjoner vil være å finne i kapittel 1.

San Francisco is fine

You sure get lots of sun

San Francisco is fine

You sure get lots of sun

But I’m used to four seasons

California’s got but one.

Dette synger Bob Dylan i «California». Dylan vokste opp i Midtvesten, i Minnesota, der det er sprengkalde vintre og mye snø. I California er det også vinter, løvfellende trær mister bladene, dagene er korte, fuglelivet har sin rytme av trekk og paring. Men i Bay Area er det alltid noe som blomstrer, alltid noe som er grønt, og snø forekommer ikke. I januar blomstret magnoliatrærne på UC campus, i februar blomstret kirsebærtrærne. Da våren ble erklært i mars, kjente jeg ingen stor overgang. Gleden over sol på snø

er neppe kjent for alle her. Heller ikke det å senvinters lengte intenst etter barmark. I de tekstene jeg har sittet og skrevet om, er årstidene derimot svært nærværende. Det er en litteratur jeg er hjemme i.

Takk California, men det ble en bok om norsk natur.

Takk til kollegaer ved UiT – Norges arktiske universitet for faglige samtaler og et godt arbeidsmiljø. Til Institutt for språk og litteratur for forskningstid. Men også til studentene mine i Tromsø, som i undervisningen har vært med å diskutere flere av verkene.

Lisbeth Pettersen Wærp har lest hele manus og gitt verdifulle innspill. Elisabeth Johansen har vært en dyktig redaktør for meg i Orkana Forlag. Takk også til forlagets for meg anonyme fagfelle. Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening har gitt arbeidsstipend. The Belmont Forum har gitt trykkestøtte. Pus i Tromsø har gitt meg glede.

UC Berkeley, mai 2024 Henning Howlid Wærp

Bibliografi

Dylan, Bob: «California», www.bobdylan.com/songs/california/. Lest 19.04.2024.

Hessen, Dag O.: Jervesporet. Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur, Oslo: Cappelen Damm, 2023.

Hessen, Dag O.: «Hvor unikt er mennesket?», i: Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder, red. av Ragnhild Sollund, Morten Tønnessen og Guri Larsen, Oslo: Scandinavian Academic Press, 2013. Ipbes.net/global-assessment: Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services. Lest 5.01.2024.

Kjørstad, Elise: «Forskere fant mange ansiktsuttrykk hos katter. Viser at kommunikasjonen er kompleks», på forskning.no: 13.11.2023: https://www.forskning.no/dyreverden-husdyr/forskere-fant-mange-ansiktsuttrykk-hos-katter-viser-at-kommunikasjonen-er-kompleks/2279240. Lest 19.04.2024. Sverdrup-Thygeson, Anne: Skogen. Om trær, folk og 25 000 andre arter, Oslo: Kagge, 2023.

Edvard Munch, Hestespann og St. Bernhardshund i snø, 1923. Foto: Munchmuseet

Dyreliv i diktningen

Innledning

As well as eating animals, humans live with animals, work with animals, train animals, make sport of animals, trade animals, study animals, farm animals, look at animals, fight beside animals, worship animals, make animals live and make animals die (McHugh, McKay, Miller 2021: 5).

Dette kan vi lese i innledningen til The Palgrave Handbook of Animals and Literature. Så mangeartet og omfattende vårt forhold til dyr er, er det ikke å undres over at dyreskildringer ofte er å finne i diktningen. Dyr inngår i menneskets selvforståelse. I mytologi og opphavsfortellinger spiller ofte dyr en stor rolle.

Fra 1980-årene og framover har det vært en stor vekst i det feltet som på engelsk kalles «Human Animal Studies», også bare kalt «animal studies». Med dyrestudier, som jeg her velger som term, tenker man ikke på dyreforsøk innen medisin eller kosmetikk eller dyr i matvareproduksjonen, men forholdet mellom dyr og mennesker innenfor fag som litteratur, sosiologi, filosofi, historie, mediefag, kunsthistorie, atferdsbiologi, medisinsk historie, antropologi og geografi. Ofte betrakter man «animal studies» som en undergruppe av «ecocriticism» – økokritikken. Den amerikanske litteraturforskeren Kristin Dombek definerer «animal studies» på denne måten:

Animal studies refers to the work of a group of academics from all different disciplines in the last several decades who have been thinking about how we relate to animals, how we represent and imagine animals, and how we use animals to construct the idea of what the human is (i Jiang 2013: 1).

Innenfor humaniora og samfunnsfag har flere brukt begrepet «animal turn» for å beskrive den sterkt økende interessen for forskningsfeltet. I boka Knowing Animals (2007) hevder Philip Armstrong og Laurence Simmons

at «the animal turn» nå i betydning kan sammenlignes med «the linguistic turn», som revolusjonerte humaniora og samfunnsfagene fra midten av forrige århundre (Armstrong og Simmons 2007: 1). Ifølge den kinesiske litteraturforskeren Lifu Jiang, som har skrevet boka The Animal and Imperialism. Postcolonial Animal Studies in English Literature (2013), er det fra 1980 til 2010 publisert rundt 200 bøker i «animal studies» innenfor humaniora og samfunnsfag. Hvis man avgrenser seg til litteraturvitenskapen, er tallet, i perioden 1994 til 2010, 29 bøker, 180 artikler og 125 avhandlinger på master- eller doktorgradsnivå (Jiang 2013: 4).

Studier om forholdet menneske–dyr kan grupperes på ulike måter: Greg Garrard setter, i Ecocriticism (2023), et skille mellom forskere som særlig studerer og diskuterer dyrs rettigheter, ut fra fag som filosofi og jus, og forskere som på den annen side er mer opptatt av kulturanalyse og hvordan dyr framstilles i ulike diskurser. En annen mulig inndeling av materialet er, skriver Garrard, å skille mellom studiet av husdyr og kjæledyr på den ene siden og studiet av ville dyr på den andre. Jiang gjør i sin bok en annen type grovsortering, der han deler de menneske–dyr-studiene som har kommet innen litteraturvitenskapen, inn i fem grupper: (1) bøker som studerer dyreframstillinger historisk, gjerne i en spesiell epoke; (2) bøker som er opptatt av kulturell representasjon og identiteter; (3) studier med et nasjonalt siktemål; (4) bøker som studerer dyr ut fra en filosofisk tradisjon; og (5) dyreframstillinger i kolonial og postkolonial litteratur (Jiang 2013: 5).

Timothy Clark skriver i The Cambridge Introduction to Literature and the Environment at «all human societies define themselves in some basic respects through how they live a human – animal distinction» (Clark 37).

Den britiske historikeren Keith Thomas mener at til fram på 1700-tallet var det en vanlig oppfatning at dyr og planter reagerer på hva mennesket gjør, mens det med opplysningstiden ble lagd et skarpt skille: Natur ble noe som av vitenskapen kan studeres utenfra. Dette preger også språket, opplysningen ødelegger tanken om at naturen er full av symbolsk mening, hevder Thomas.

[B]y eroding the old vocabulary, with its rich symbolic overtones, the naturalists had completed their onslaught on the long established notion that nature was responsive to human affairs. This was the most important and most destructive way in which they shattered the assumptions of the past. In place of a natural world redolent with human analogy and symbolic meaning, and sensitive to man’s behaviour, they constructed a detached natural scene to be viewed and studied by the observer from the outside, as if by peering through a window […] (Thomas 1983: 89).

Romantikken på begynnelsen av 1800-tallet ønsker å gjenfortrylle naturen, med en forestilling om naturen som en besjelet og samlet helhet, allnaturen. Etter romantikken kommer darwinismen, som fra en evolusjonssynsvinkel plasserer mennesket tilbake i naturen igjen, ut fra tanken om at det er «an evolutionary continuity with animals and humans for both emotions and cognition; differences are differences in degree, not in kind» (Vetlesen 2023: 114). I en innledning til Charles Darwins Om artenes opprinnelse (1859) skriver Dag O. Hessen: «Darwinismen burde være et viktig middel til naturinnlevelse som et utgangspunkt for naturglede, naturrespekt og naturbevaring» (Hessen 1998: XII). Spørsmålet er om dette siste har holdt stikk? Biologen Tormod V. Burkey mener nei.

Først evolusjonsbiologien og deretter økologien plasserte menneskene solid som en del av naturen. Mennesket er et dyr på linje med alle andre dyrearter, skapt og formet av den samme prosessen som alle andre arter. I den forstand er det trivielt at menneskene er en del av naturen. Men med vår teknologi har menneskene satt seg selv utenfor naturen. Ikke i den forstand at vi ikke påvirker naturen –tvert imot – men i den forstand at vi ikke påvirkes og reguleres av naturen, i vesentlig grad, på den tidsskala og den rommelige skala der vi lever våre liv (Burkey 2013: 361).

Selv om teknologien langt på vei setter oss utenfor naturen, vil mange føle på en bekymring overfor truede dyrearter og reduksjon av bestand. Hvor er det blitt av vipene på åkrene om våren eller lerkens sangflukt? Et nytt fenomen har oppstått, økosorg. Filosofen Arne Johan Vetlesen skriver at mens Freud så på det å sørge som noe man gjorde over det som allerede var tapt, og at sorgen ville avdempes etter som tiden gikk, føler mange nå en framtidsorientert sorg over hva vi trolig kommer til å miste. Vi må lære oss å sørge ikke bare over tapet av mennesker, men også over tapet av dyr, skriver Vetlesen (Vetlesen 2023: 250). Han er opptatt av «the link between ecological extinction and extinction of experience» (s. 174). Unge mennesker som vokser opp i dag, vil ofte ikke vite hva som er forsvunnet av natur- og dyreliv der de bor. Det kan motvirkes av muntlige og skriftlige fortellinger og ulike former for kunnskapsoverføring, men også av skjønnlitteratur. I diktningen finner man ofte gode skildringer av dyreliv og av kontakten menneske–dyr. Disse kan fungere som en ettertanke i vårt forhold til omverdenen. Et eksempel på det er den svenske forfatteren Kerstin Ekmans roman Løpe ulv fra 2021. Den sytti år gamle Ulf Norrstig, som er leder i det lokale jaktlaget, kommer en dag over ulvespor i snøen. «Her og der kunne jeg tydelig se merker

etter de lange, kraftige klørne» (Ekman 2022: 8). Et sted har ulven hvilt. «Det var en ro over dette avtrykket av kroppen hans.» Så får Norrstig se ulven i skogbrynet.

Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans. […] Han gjorde i det hele tatt et mektig inntrykk, med kragen av dekkhår og ull som var raggete og sto ut fra kinnene. Tegningen på kinnene var hvit og gikk ned i en spiss over halsen. Han hadde gråhvite flekker over øynene, og under dem også (s. 12).

Synet av ulven gjør en sterk virkning på Norrstig, det blir som en åpenbaring, et øyeblikk av epifani. Gjennom den årvåkne beskrivelsen hos Ekman individualiseres dyret, også for leseren. «Jeg så de lyse øynene hans, litt skråstilt med en smal, mørk ring rundt. Og håret inne i ørene så jeg. Det var en smal, svart kant rundt dem også. Ellers fremsto han i hvitt og grått. Forbeina var veldig lyse» (s. 139). Norrstig gir ulven et navn: «Høgbein.»

Da han etter møtet i skogen leser om ulv i Alfred Brehms oppslagsverk Djurens liv, opplever han omtalen annerledes enn han tidligere har gjort.

[N]å likte jeg ikke det jeg leste. Ulven tuter. Det gjør den jo ikke. Hverken hannen eller tispa, for den saks skyld. Den uler. Det er et melodisk ord. […] Nei, jeg likte ikke Brehms lange ulvebeskrivelse.

De tuter, de er firbeinte røvere, og de følger hærene fordi de etterlater seg lik. Åtsel elsker de lidenskapelig. Det sto det. Og Alfred Brehm, hadde han i det hele tatt sett en ulv, annet enn i zoologiske hager? Han skrev at det var ulvens feighet, list og kløkt som viste seg i overfallene. Her fantes ikke noe staselig ved ulvehannen. En slags smygende sluhet hadde funnet veien inn også i bildene av den hundelignende og altfor svarte åtseleteren. Som forresten ikke er noen åtseleter. Det er gammelt ulvehat, dette her, tenkte jeg og slo igjen boka (s. 42).

Møtet med ulven i skogen har rykket dyret ut av rovdyr-stereotypien for Norrstig. Og gjør det også kanskje for leseren.

Et annet eksempel kunne være britiske Helen Macdonalds selvbiografiske bok H for hauk. I sorg over farens død kjøper Helen en hønsehauk som hun vil trene opp. Helt fra barndommen har hun vært opptatt av falkonering, jakt på småvilt med dresserte rovfugler, en jaktform som har eksistert i mer enn fire tusen år og står på UNESCOs verdensarvliste over immateriell kulturarv.

Etter hvert som Helen blir kjent med hauken, skjønner hun at fuglen er mer kompleks enn hun på forhånd hadde trodd.

Jeg ble grepet av en obskur skamfølelse. Jeg hadde en fastlåst idé om hva en hønsehauk var […] og den var tydeligvis altfor begrenset til å romme alt hønsehauken representerte. Ingen hadde fortalt meg at hønsehauker kan leke (Macdonald 2015: 121).

Helen merker at det hun har lest og hørt om hønsehauken, har vært utilstrekkelig. Fuglen motbeviser stadig karakteristikkene menneskene gir av den. «Jeg har innlemmet hauken i et menneskeliv og et menneske i et haukeliv, og det har gjort hauken en million ganger mer kompleks og mirakuløs for meg» (s. 187).

Kerstin Ekmans roman og Helen Macdonalds selvbiografi handler i hovedsak om dyr, noe som også framgår av titlene, Løpe ulv og H for hauk. Jeg har valgt også å studere bøker og forfatterskap der dyreskildringen ikke nødvendigvis er det mest framtredende, er mindre påaktet eller oversett. Et stykke på vei har det for meg dreid seg om gjenlesning av bøker, hva finner jeg når jeg endrer perspektivet?

Å lete etter dyr i diktningen

I den finske forfatteren Tove Janssons Sommerboken, fra 1972, møter vi Sophia, en seks år gammel og vitebegjærlig jente, og hennes farmor. Fortellingen skildrer en sommer på en liten øy i den finske skjærgården. En dag er Sophia og farmoren i vannkanten og samler knokler fra fisk og sjøpattedyr, skylt i land fra havet. Farmoren sier til Sophia:

Å lete og samle er noe helt for seg selv, fordi man ser ikke annet enn det man leter etter: Hvis man plukker tyttebær, ser man bare det som er rødt, og hvis man leter etter knokler, ser man bare det hvite; hvor man enn går, ser man ikke annet enn knokler (Jansson 2019: 27).

Dette kan overføres til andre forhold. I boka Dogs in Art peker Susie Green på at avbildningen av hunder i kunsthistorien har vært lite utforsket, selv om hunder dukker opp i en rekke portretter, i interiør- og eksteriørbilder, historiemalerier og andre sjangre, hvis man først begynner å legge merke til dem (Green 2019). Det gjør da Green i sin bok.

Da jeg begynte å lese på nytt deler av norsk litteratur med fokus på dyreskildringer, eller beskrivelser av kontakten dyr–mennesker, fant jeg flere slike enn jeg kunne huske fra før. La meg begynne med en hund. Da jeg høsten 2022 ble invitert til å åpne Kongsberg krimfestival – som kom i stand siden Norges første krimroman ble skrevet på og har handling fra Kongsberg,

Mordet på maskinbygger Roolfsen (1840) – leste jeg om igjen denne romanen av Maurits Hansen, men også hans Keadan eller Klosterruinen (1825), som jeg tidligere hadde likt spesielt godt. Det jeg ikke husket fra den siste fortellingen, var at en hund spilte en spesiell rolle, en hund av rasen bolognese. En rase jeg ikke kjente fra før. Norsk kennelklubb presenterer hunden slik:

Bolognese er opprinnelig fra Italia, nærmere bestemt Bologna, og det er der navnet kommer fra. Den er en miniatyrhund og var meget populær blant finere familier alt på 1100–1200-tallet. En bolognese skal ha naturlig hvit pels og skal ikke klippes. Den er en glad og lykkelig liten hund og er mentalt stabil. En bolognese ble gjerne gitt som en verdifull gave de kongelige imellom. Historien forteller at madame Pompadour eide en bolognese som hun kalte «sin lille juvel», og at Katarina den store av Russland hadde oppdrett på rasen (nkk.no).

I Maurits Hansens fortelling møter vi en ung, norsk student i København, Wilhelm Brandt. En dag han er på ridetur skjer følgende:

Paa Østerbro hopper ham bjeffende imod en liden, nydelig Bologneser, og endskjønt Hesten ikke lod sig forskrække, blev dog Brandt vred, og bøiende sig nedad, giver han Hunden et saadant Slag med Ridepidsken at den uden Lyd segnede livløs om. – Den, der gav Lyd i Hundens Sted, var en ung, simpelt klædt Pige, som udstødte først et Jammerskrig og dernæst udgød en Strøm af VredesSmertes- og Haans-ytringer imod «den jammerlige Sprade, som øver sit Mod og sin Kraft paa saadant Maal» (Hansen 1969: 41).

Brandt rir videre, men han blir interessert i kvinnen, kanskje angrer han også. Dagen etter skaffer han en hund av samme rase, en bolognese, og setter på et sølvhalsbånd med innskriften «fra en Anger-given» (s. 42). Noen måneder etter finner han ut hvor kvinnen bor, og får hunden overlevert. Enda senere, mens han sitter ute på en benk i Frederiksbergshagen, kommer hunden med gledesbjeff mot ham. Kvinnen kommer fram og takker ham for hunden. Faren hennes sier: «Hun holder endnu meget Mere af denne end af den forrige Hund» (s. 43).

Det er for det første påfallende at Brandt dreper kvinnens hund uten at den har utgjort noen trussel, bare vært til irritasjon. For det andre er det merkelig at den unge kvinnen straks tilgir Brandt og glemmer hendelsen da hun får en ny hund av samme rase. Hunden kan altså byttes ut. Det er rasen og ikke individet som er viktig, kan man lese ut av hendelsen. Eller kanskje heller: Hunden er som en kostbar gjenstand, det er ikke individet i og for seg selv det er snakk om.

En annen gjenlesning jeg gjorde, var av Sigrid Undsets roman Kransen (1920), første bind av Kristin Lavransdatter-trilogien, med handling fra første halvdel av 1300-tallet. Jeg husket episoden med leopardene i Oslo, da Kristin som ung går på klosterskole. Leopard hører ikke hjemme i norsk fauna – men «der skulde være kommet et helt skib fullt av utenlandske dyr, som blev vist frem i boder nede på strandjordet» (Undset 1981: 92). Noen av leopardene er løs, de jager den unge Kristin ut av allfarvei og inn i skogen, der hun blir utsatt for et voldtektsforsøk. Imidlertid blir hun reddet av en fremmed, Erlend Nikulaussøn.

Dette er en hendelse som er avgjørende i plottet, for Erlend blir snart hennes elsker og senere hennes ektemann. Leopardene husket jeg, men det var først ved annen gangs lesning at jeg merket meg ved en episode med en gris. Den kommer før hendelsen med leopardene. Den syv år gamle Kristin leker sammen med to gutter i et skogholt ved kirken i Gudbrandsdalen. De fanger en gris og lager en dåpsseremoni for den, salver den med gjørme og synger på latin. Da presten kommer ridende forbi og ser dette, blir han rasende: «[P]resten fór inn mellom børnene og dengte så mange som han kunde få fatt i […]» (s. 11). Å døpe et dyr ble sett på som gudsbespottelse. At det var en gris, gjorde trolig saken verre. Et annet dyr, med høyere status, går inn i en annen kontekst. Dette dyret husket jeg heller ikke. Kristins far, Lavrans på Jørundgård, blir skildret som en beskjeden og stillfaren mann, ikke annerledes kledd enn arbeidsmennene på gården. «Det eneste hvor hans drakt skilte sig ut fra tjenestefolkenes, var at han bar en skulderkrave av lær for falken som satt på hans venstre aksel» (s. 216). En detalj, men likevel talende for den status Lavrans har i forhold til tjenestefolket. En falk til bruk for jakt var kostbar; i middelalderen ble jaktfalker brukt som gaver mellom adelige på kontinentet. Det krevdes videre klokskap og ferdigheter for å jakte med den. Den lille opplysningen om skulderkragen blir derfor viktig i plasseringen av Lavrans i det sosiale hierarkiet.

I Henrik Ibsens En folkefiende (1882) er det – som Asbjørn Aarseth skriver i kommentarbindet til verket – mange ordbilder hvor dyrearter nevnes for å karakterisere menneskelig atferd eller for å illustrere tanken på at enkelte av både mennesker og dyr kan kultiveres og foredles ved dertil egnede midler, noe som viser Ibsens kjennskap til Darwins utviklingslære (Aarseth, ibsen.uio. no). Jamfør doktor Stockmanns utsagn: «Hvilken forskjell er der ikke mellem en kultivert og en ukultivert dyrefamilie. Se bare på en gemen bondehøne. […] Men ta så for jer en kultivert spansk eller japanesisk høne […] jo, da ser I nok forskjellen!» (Ibsen 1991: 152). Charles Darwin starter sin bok Artenes opprinnelse med kapittelet «Variasjon under domestiserte betingelser», der han ser på avl av husdyr og hvordan mennesker utvikler kulturplanter til å bli stadig bedre. Altså at arter kan forbedres.

Menneskets velvære kan ikke tenkes uavhengig av dyrets, mener filosofen Martha Nussbaum. Denne boka tar for seg dyreskildringer i norsk litteratur fra slutten av 1800-tallet og til i dag. Samvær eller møter med dyr påvirker oss. Denne relasjonen er viktig med tanke på hvordan vi behandler dyr. Hvordan anerkjenne dyrs behov for et godt liv?

Med utgangspunkt i romaner og noveller, essays og reiseskildringer, utforskes vårt mangesidige forhold til dyr. Blant forfattere som er representert er Mikkjel Fønhus og Trygve Gulbranssen, Per Sivle og Regine Normann, Otto Sverdup og Tarjei Vesaas, Knut Hamsun og Cora Sandel. Blant samtidsforfatterne finner vi Knut Faldbakken, Tove Nilsen, Ingvar Ambjørnsen, Merethe Lindstrøm, Brit Bildøen, Sigbjørn Skåden og Ole Robert Sunde.