KONGEN som ble sjørøver
Synnøve Veinan Hellerud Ingjerd Hansen Juvik (Ill.)
Erik av Pommern
Orkana
Synnøve Veinan Hellerud
Kongen som ble sjørøver
Erik av Pommern 1382–1459
Ilustrert av Ingjerd Hansen Juvik
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Design: Design Baltic Trykk: ADverts
© Orkana forlag 2023 (2. opplag) Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-568-2
www.orkana.no post@orkana.no
FORORD
Jeg hadde aldri hørt om Erik av Pommern før jeg var over tjue år og studerte historie på universitetet. Det synes jeg er litt dårlig gjort.
Da jeg var barn, var jeg glad i fortellinger fra «eventyrenes og leirbålenes tid», som det heter i en av mine yndlingsbøker, Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Som mange andre spennende fortellinger foregår den i en fantasiverden uten elektrisk lys, der onde riddere bor i mørke borger beskyttet av vollgraver og bueskyttere.
Men jeg likte også veldig godt sanne historier om folk som virkelig hadde levd i fortida. Erik av Pommern er en virkelig person som faktisk bodde i borger og måtte lære å ri og kjempe med sverd og lanse. Han var en liten gutt som ble adoptert av en mektig dronning. Siden ble han konge av tre riker og etterpå sjørøver. Hans historie høres ut som et eventyr, men er helt sann og dessuten en del av historien til landet vi bor i.
Så hvorfor var det ingen som hadde fortalt meg om ham?
Ingen vet nøyaktig hvordan Erik av Pommern så ut. Dette er det eneste bildet vi har av ham som ble laget mens han fortsatt levde. Det ble tegnet da han besøkte den tyske keiseren i 1424-25.
Foto: Ukjent, tegningen tilhører Louvre-museet i Paris. WikimediaCommons
Jeg vet hvorfor. Folk har vært altfor opptatt av å fortelle de historiene som skulle gjøre oss stolte av landet vårt. I Norge har vi derfor lært mest om de periodene i historien da Norge var et helt selvstendig land. Det at Norge, Danmark og Sverige ble samlet under én konge i seinmiddelalderen, har blitt sett på som dårlig for Norge, ikke noe å være stolt av. Erik av Pommern har liksom ikke vært norsk nok til å få sin historie fortalt. Dermed har både barn og voksne i Norge gått glipp av en veldig spennende del av historien. Det vil jeg rette på. Derfor har jeg skrevet denne boka.
Boka består av både fortelling og forklaringer. Fortellingen om Erik er illustrert med Ingjerds fine tegninger. Sidene med forklaringer har fotografier og litt ekstra informasjon om Erik, folkene rundt ham og tida han levde i.
Hilsen forfatteren
SJØRØVER-
Det var en vårdag i 1442. I Østersjøen, utenfor kysten av Sverige, seilte Bo Knutsson Grip vestover på et viktig oppdrag. Skipet hans var lastet med verdifulle saker som skulle til kongen.
Det var bare noen måneder siden selveste kong Kristoffer hadde slått Bo til ridder og gitt ham tittelen kammermester. Det var en stor ære, men også et stort ansvar. Det betydde at det var Bos jobb å passe på at kongen fikk all skatten fra Sverige.
Alle bønder måtte betale skatt. Det vanligste var å betale med varer, men noen betalte også med mynter. Bos skip var fullt av alt som kongen skulle ha. Det kan ha vært tønner med korn og saltet sild. Smør og ost. Kobber fra gruvene i Dalarna. Tunge kister fulle av sølvmynter.
Kong Kristoffer hersket over både Sverige, Danmark og Norge, men han holdt seg mest i Danmark, så det var dit Bo var på vei. Han gledet seg nok til å overlevere den verdifulle lasten. Kanskje fantaserte han allerede om festmiddagen på kongens slott i København. Om helstekte smågriser og krydrede paier. Om å få ros fra kongen og beundrende blikk fra damene.
Men Bo burde ikke drømme seg bort. Østersjøen var et skummelt farvann. Om våren kunne vinden være sterk og bølgene høye. Dessuten fantes det sjørøvere. Det var best å komme seg til en trygg havn så fort som mulig.
Den tunge lasten gjorde at skipet lå lavt i sjøen. Selv om vinden fylte det store seilet, gikk det ikke så fort framover som Bo kunne ønske. Og sjørøverne kunne dukke opp når som helst. Det var best å holde utkikk.
Tatt til fange
Det er over 600 år siden Bo Knutsson Grip dro ut på sjøen med skatten fra Sverige, og ingen vet nøyaktig hva som skjedde. Kanskje drømte han seg bort. Det kan ha vært tåke og dårlig sikt. Mennene om bord kan ha blitt nervøse og begynt å småkrangle i stedet for å være på vakt. Kanskje lå sjørøverne på lur bak en øy eller en holme. Vi vet ikke. Men det som er sikkert, er at Bos skip ble angrepet.
Sjørøvernes skip hadde ikke så tung last, og det ga dem flere fordeler. Det gjorde at de kunne seile raskere. Dessuten lå skipe-
ne deres høyere i sjøen, så de kunne la det regne med piler ned på dekket til Bos skip, før de selv hoppet ned med sverd og kniver.
Det hjalp ikke at Bo selv var en erfaren kriger som kunne svinge med sverdet. Det
hjalp heller ikke at han hadde flere sterke menn om bord som sloss for ham. Sjørøverne var overlegne og vant kampen.
Bo Knutsson Grip kom aldri fram til kong Kristoffer i Danmark. Han ble tatt til fange sammen med hele mannskapet sitt.
Fallgitter – et tungt gitter i tre eller metall som ble brukt til å sperre porten for fiender. Når noen skulle inn, måtte fallgitteret heises opp.
Jeg ser for meg at Bo satt og skrek og bannet med hendene bak på ryggen, bundet fast i masta på sitt eget skip mens sjørøverne førte det østover. Ante han hvor de var på vei? Ble han redd da han skjønte hvor sjørøverne førte ham? Det vet vi ikke. Men vi vet hvor de dro.
Rundt ni mil øst for Sveriges kyst ligger den største øya i Østersjøen. Øya heter Gotland. Hvis vi reiser dit i dag, kan vi besøke byen Visby, som fortsatt ser ut omtrent som den gjorde i middelalderen. Husene ligger tett i tett langs trange gater innenfor en høy mur med flere tårn. Rett utenfor bymuren ligger ruinene av en borg. Visborg slott.
Da Bo ble ført dit i 1442, var borgen ganske ny. Den var stor og fryktinngytende, firkantet med et tårn i hvert hjørne, høye murer på alle kanter og en vollgrav rundt. Den eneste veien inn var over en smal bro og gjennom en port som når som helst kunne stenges med et tungt fallgitter. Hit var det sjørøverne brakte Bo Knutsson Grip og mennene hans. Og skatten. For her bodde sjørøvernes egen konge, hovedpersonen i denne boka, Erik av Pommern.
Armbrøst var et mye brukt våpen i seinmiddelalderen. Ifølge et råd fra byen Lübeck i 1394 burde hvert skip som skulle kjempe mot sjørøvere, ha tjue gode skyttere med sterke armbrøster.
Foto: Pearson Scott Foresman / WikimediaCommons
Sjørøvere uten sjørøverflagg
De fleste bøker og filmer om sjørøvere handler om ekte eller oppdiktede sjørøvere i Det karibiske hav på 1700-tallet. Disse sjørøverne er omgitt av palmer, har skip med kanoner på dekk og tønner med rom i lasten. Det var annerledes i Norden i middelalderen.
Det er ingen palmer langs Østersjøen. I 1442 var ikke det typiske sorte sjørøverflagget med dødninghodet oppfunnet ennå. Ikke rom heller. Men sjørøvere fantes likevel. Sjørøverne i 1442 hadde neppe kanoner på dekk, men de hadde armbrøster, en spesiell type bue som kunne skyte piler med stor kraft. Sverd og andre håndvåpen hadde de også. Og de var brutale folk.
Myndighetene i mange land har gjennom århundrene strevd for å bli kvitt sjørøverne og gjøre det trygt på havet. Sjørøvere ferdes helst i havområder der det er litt kaotisk, der ingen land har full kontroll og det er
lett å unngå å bli tatt. Slik var det i Det karibiske hav på 1700-tallet. Slik var det også i Østersjøen i seinmiddelalderen.
Et typisk skip fra seinmiddelalderen. Den tyske byen Stralsund hadde denne tegningen i byseglet sitt på 1300-tallet. Foto: Herrick, WikimediaCommons
Skipene i seinmiddelalderen
De vanligste handelsskipene fra seinmiddelalderen kalles kogger. De var flate i bunnen, hadde høye skipssider og en slags plattform bakerst. De hadde som regel én stor mast med et digert seil. Sammenlignet med vikingskip var de klumpete og trege, men de hadde plass til mye mer last. På bildet ser du en modell av en kogge fra 1380 som ble funnet ved Bremen i Tyskland. Både modellen og det opprinnelige skipet finnes på Deutsches Schifffartmuseum i Bremerhaven.
Foto: Beate
Kjørslevik, Norsk Maritimt Museum
Sjørøverkongen på Gotland
Sjørøverkongen Erik på Visborg slott hersket over Gotland. Han hadde makt til å tvinge alle som bodde på øya, til å jobbe for seg, både bønder og byfolk. De måtte bygge og reparere skipene hans og skaffe alt av mat og utstyr som han trengte.
Fra Visborg sendte kong Erik sjørøverne sine ut på raid i Østersjøen. Der spredte de skrekk og gru, særlig blant folk som seilte med dyrebar last, sånn som Bo Knutsson Grip. Etter ordre fra kong Erik kapret sjørøverne aller helst svenske skip. Kong Erik var nemlig rasende på svenskene. Hvorfor han var det, kommer du til å skjønne når du har lest hele historien i denne boka.
Denne vårdagen i 1442 må vi tro at kong Erik var fornøyd. Han hadde nok sett at sjørøverskipene kom tilbake med et ekstra skip i følget. Det fremmede skipet var tungt lastet, det tydet på at toktet hadde vært vellykket. Sannsynligvis kom han selv ned for å ta imot skipene da de la til ved kaia. Han ville nok gjerne inspisere byttet og sørge for at kistene og tønnene fra det kaprede skipet kom trygt i land. Kanskje
pekte han og ga ordre om hvor ting skulle bæres. Sølvmynter hit, matvarer dit.
Han ble nok ekstra glad da han så en adelsmann i fine klær med hendene bundet på ryggen. Å ta en rik og mektig mann til fan
Erik av Pommerns historie er som et eventyr fra virkeligheten. 15 år gammel ble han kronet til konge av det største nordiske riket noensinne. Men etter mange år på toppen fikk han sparken som konge og ble i stedet sjørøver.
Bli med på en reise tilbake til seinmiddelalderen. Det var en tid da prinsesser med gullkroner bodde i borger med høye tårn, riddere i rustning sloss mot opprørske bønder og sjørøvere herjet i nordiske farvann.