Page 1

Kjell Kjær og Ulf Aasebø


Nordenskiölds skip innefrosset i Mosselbukta. Til høyre «Polhem», til venstre briggen «Gladan» og i midten «Onkel Adam». (Foto: Centrum för Vetenskapshistoria).

– 35 –


Tragedien innledes

– 36 –


Nordenskiölds ekspedisjon til Mosselbukta

I november 1871 offentliggjorde det svenske vitenskapsakademiet planen om Nordenskiöld sin overvintringsekspedisjon på Spitsbergen. Målet var å nå Nordpolen, eller så langt nord som mulig, ved hjelp av reinsdyr. Nordenskiöld hadde kjøpt inn 40 reinsdyr med pulker og kjøreutstyr fra reineier Johan Nilsen Heika i Karesuando. Kjøpmann P. Esbensen i Vadsø hadde skaffet en del reinmose og utstyr fra nenetsene (samojedene) rundt Kvitsjøen. 50 kvener i Karesuando og Lyngen hadde i løpet av våren sanket 1 764 sekker og 1 936 tønner reinmose og sørget for transport fra fjellet ned til kysten. Advokat Ebeltoft hadde kjøpt inn 21 par ski og dobbelt sett av pesker, skaller og andre vinterklær for 28 mann på markedet i Skibotn. Klær, skaller og bellinger av reinskinn var sydd i Kautokeino.35 Nordenskiölds ekspedisjon til Mosselbukta i 1872 var den første vitenskapelige ekspedisjonen som skulle overvintre på Svalbard.36 Den bestod av blant annet fire svenske vitenskapsmenn som skulle gjennomføre et program innen meteorologi, jordmagnetisme, nordlys og zoologi. Ekspedisjonen hadde med legen Axel Envall, som var 28 år gammel. Han var også ekspedisjonens fotograf. Ekspedisjonsskipet i 1872 het «Polhem». Fartøyet var en isforsterket postdamper som hadde gått i trafikk i Bottenviken. I Tromsø tok fartøyet om bord forsyninger. Den 18 år gamle fangstmannen Christian Isaksen var en av mange harpunerere i Tromsø med finsk innvandringsbakgrunn. Han mønstret på 35) Brev fra A. Ebeltoft til Adolf Nordenskiöld 1871, A. Ebeltofts mappe, Nordenskiölds arkiv, Centrum för vetenskapshistoria. 36) Brev fra A. Nordenskiöld til Oscar Dickson, Adolf Nordenskiölds mappe, Centrum för vetenskapshistoria.

– 38 –


«Polhem» som islos og kjentmann. «Kvenen Christian», som Nordenskiöld og ekspedisjonen kalte ham, hadde som oppgave å jakte sel og rein og bistå ekspedisjonen med praktisk arbeid. Den 21. juni kastet «Polhem» loss og satte kursen nordover. «Polhem» seilte fra Tromsø direkte til Kapp Thordsen hvor kolonien holdt på å føre opp Svenskhuset. Adolf Nordenskiöld ble hilst velkommen av Patrick Graham. De to var nære venner fra Stockholm. Gjensynet med geologen Per Öberg var hjertelig. Öberg hadde to år tidligere vært med Nordenskiöld sin ekspedisjon til Grønland. Nordenskiöld sitt besøk hos kolonistene varte hele uken fordi «Polhem» gikk på grunn i Adventbukta. Kullasta ble dumpet i sjøen for å lette fartøyet slik at «Mimer» på flo sjø greide å trekke «Polhem» uskadd av grunn. Nordenskiöld benyttet anledningen til å foreta befaring sammen med Graham for å påvise koprolittforekomstene som ikke var på selve Kapp Thordsen, men litt lenger inn i Isfjorden. Planen til Nordenskiöld var å føre opp ekspedisjonsbygningen så langt nord som mulig, i Brennevinsbukta på Parryøya. Men 1872 var et vanskelig isår. Utenfor Hinlopen ble ekspedisjonen stoppet av is. Sommeren var snart over, og man måtte raskt finne et sted å sette opp et vinterkvarter. Ekspedisjonsbygningen og observasjonshusene ble derfor reist i Mosselbukta, en bred vik på vestsiden av Mosselhalvøya, 40 km øst for Gråhuken. Samtidig med at Nordenskiöld sin forskningsstasjon ble oppført i Mosselbukta, forlot kolonistene Svenskhuset i Isfjorden. Nordenskiöld måtte leie inn to forsyningsskip som skulle frakte byggematerialer, reinsdyr, sekker med reinlav, vitenskaplige instrumenter, proviant og andre forsyninger nordover til Spitsbergen. Den svenske marinen stilte briggen «Gladan» til disposisjon for ekspedisjonen. Fartøyet seilte direkte fra Gøteborg til Isfjorden. Det andre forsyningsskipet var et dampskip som het «Onkel Adam». Det var en godsbåt som nettopp var sjøsatt. «Onkel Adam» skulle, i henhold til kontrakten, levere forsyninger både til Nordenskiölds ekspedisjon i Mosselbukta og til kolonien på Kapp Thordsen. «Onkel Adam» ankret opp i Tromsø den 3. juli 1872. På Ebeltofts brygge var det stor aktivitet. Det ble ført om bord flere tusen tønner reinmose, levende svin og høns, flere sekker korn til dyrene, 40 levende reinsdyr, vitenskaplige

– 39 –


Nordenskiölds forskningsstasjon i Mosselbukta. Hit kom fangstmennene den 30. september 1872 for å kjøpe proviant. (Foto: Centrum för vetenskapshistoria, Stockholm).

– 40 –


instrumenter og andre forsyninger før «Onkel Adam» lettet anker. Samene Nils Aslak Sara, Mikkel Andreas Kemi, Johan Larsen Gaino og Anders Sara, alle fra Kautokeino, var med for å ta seg av reinsdyrene.37 Så snart «Onkel Adam» var utlosset i Mosselbukta og reinsdyrene var vel i land, returnerte dampskipet til Tromsø for å hente mer kull og forsyninger. Nordenskiöld hadde sendt en liste med kaptein Leonard Clase på «Onkel Adam» over ting som han skulle kjøpe i Tromsø: To juletrær, et par sigarkuttere, toalettsaker, en almanakk, noen flasker sherry og bayer. Han skulle også Den svenske polarforskeren Adolf Nordenskiöld. (Foto: Norsk Polarinstitutt, Tromsø). sende flere telegrammer og sørge for at konjakkfatet ble lastet om bord.38 Ifølge skriftlig instruks fra Nordenskiöld, skulle «Onkel Adam» seile fra Tromsø til Kapp Thordsen med 300 tønner saltkjøtt til kolonien før dampskipet dro videre til Mosselbukta. Mens «Onkel Adam» lastet kull hos kullhandler M. W. Holmboe, ankom D/ S «Mimer» Tromsø, ført av kaptein G. Lithmann, for å ta om bord de siste forsyningene til kolonien. Noen dager senere seilte «Onkel Adam» og «Mimer» ut fra Tromsø med kurs for Isfjorden. Da de to kapteinene steg i land på Kapp

37) Johan Larsen Gaino og Nils Aslak Saras mapper, Nordenskiölds arkiv, Centrum för vetenskapshistoria. 38) Regnskapet til kjøpmann Andreas Ebeltoft, Tromsø 1872, Statsarkivet, Tromsø.

– 41 –


Thordsen, ble de nærmest målløse da de fikk vite at kolonien skulle nedlegges, og at kolonistene kom til å returnere hjem med «Mimer». Kapteinen på «Onkel Adam» tok straks kontakt med sjefen for AB Isfjorden og ga uttrykk for at han var engstelig for at skipet hans kunne bli tvunget til å måtte overvintre på Spitsbergen. Norske fangstskippere hadde advart ham og fortalt at isforholdene nord om Spitsbergen kunne komme til å bli svært vanskelige det året. «Onkel Adam» hadde med 390 tønner saltkjøtt og flere kasser grønnsaker til kolonien. Siden kolonien skulle nedlegges, kjøpte kapteinen like godt alt saltkjøttet og grønnsakene av AB Isfjorden og fikk 33 prosent rabatt på varene.39 Kaptein Clase hadde vært forutseende, for proviantlasta skulle vise seg å bli verdifull – ja så verdifull at den reddet livet til Nordenskiölds ekspedisjon. «Hade jag ej tagit proviant ombord uti Isfjorden hade vi troligen varit både döda och begravna».40 Mens kolonistene pakket sine private eiendeler og forberedte seg på å dra fra Spitsbergen, ankom dampskipet «Fiskeren» Kapp Thordsen for å hente de to engelske turistene Mr. Acton og Mr. Weed. «Fiskeren» tok om bord varer som kunne bli skadet i Svenskhuset i løpet av vinteren, blant annet et fat rødvin og 31 fulle kvart-tønner smør. Tiberg og hans familie ble med fartøyet til Tromsø. Den 10. september var «Onkel Adam» tilbake i Mosselbukta. Kapteinen Clase fortalte Nordenskiöld at kolonien var nedlagt, og at kolonistene hadde forlatt Kapp Thordsen, men at Svenskhuset var blitt oppført. Huset var komfortabelt innredet og inneholdt et stort lager av proviant, jaktutstyr og brensel, men all medisin i Svenskhuset hadde kapteinen tatt med til Mosselbukta. Kapteinen overleverte Nordenskiöld et brev fra sjefen for AB Isfjorden. I brevet beskrev Graham de vanskeligheter de hadde støtt på da de skulle utvinne koprolitt, om samarbeidet med Johan Tiberg som gjorde ham syk, at Per Öberg ikke så noen grunn til å overvintre i Svenskhuset siden vinterdrift ikke var mulig, og om den vanskelige beslutningen han til slutt måtte ta med å innstille virksomheten til AB Isfjorden og oppløse kolonien. Han skrev også at nøkkelen til ytterdøra i Svenskhuset lå «i en liten loda nedgrafd straks nedum dørren till huset». Den siste opplysningen kunne Nordenskiöld dermed senere gi videre til 17 norske fangstmenn. 39) Regnskapet til AB Isfjorden, Centrum för vetenskapshistoria. 40) Kaptein Clases dagbok från svenska polarexpeditions övervintring 1872-1873, i Ymer, Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografi, Stockholm, (1936): 84.

– 42 –


Reinsdyret Trofaste Christian sammen med de fire samene fra Kautokeino og kvenen Christian Isaksen. Fotoet er tatt i april 1873. (Foto: Centrum för Vetenskapshistoria).

– 43 –


Nordenskiöld reagerte med vantro og sinne da han hørte kaptein Clases beretning. Etter å ha lest brevet fra Patrick Graham, skrev han til styret og meddelte at han påtok seg å lede Kolonien neste år, og at Louis Palmer, kapteinen på «Polhem», skulle overta på Kapp Thordsen som direktør i AB Isfjorden og at «Graham bör afskedes» – - – «är absolut udugelig för de arktiska trakterna».41 «Polhem» skulle overvintre sammen med ekspedisjonen i Mosselbukta, mens de to forsyningsskipene, «Onkel Adam» og «Gladan», skulle returnere til Sverige fra Spitsbergen den 15. september, i henhold til kontrakten. Tidlig om morgenen den 15. september observerte de svenske fartøyene i Mosselbukta en liten seilskonnert som krysset Wijdefjorden. Skuta var «Pepita» av Balsfjord. En måned senere kom dette fartøyet til å ha en hovedrolle i dramaet som skulle utspille seg på Spitsbergen. Om kvelden var det en hyggelig fest i Mosselbukta. Det var avskjedsselskap for mannskapene på «Onkel Adam» og «Gladan» som skulle returnere til Sverige. Det ble servert god mat og drikke; det ble talt og skålt for en lykkelig hjemreise.42 Men i løpet av kvelden blåste det opp til storm fra nord som økte i styrke utover natta. Det var ikke mulig for forsyningsskipene å forlate Mosselbukta, og utfordringen ble å hindre at fartøyene ble presset mot land, eller at ankerkjettingene røk. Plutselig begynte noen å rope: «Isen kommer! Isen kommer!» Stormen førte store isflak fra nord inn Mosselbukta. Før ismassene bygget seg opp som en svær isbarriere, flerret de kobberhuden og roret av på «Gladan», mens mannskapet stod tett ved rekka med båtshaker og forsøkte å styre isflakene vekk fra skutesiden. Temperaturen sank til -29 grader, og det dannet seg sjøis. Nordenskiölds to forsyningsskip ble fanget inne i isen. Mannskapene på «Onkel Adam» og «Gladan» måtte overvintre om bord, noe de ikke var utstyrt for, og heller ikke var mentalt forberedt på. Nordenskiölds ekspedisjon var utrustet for 28 mann, men nå ble også 25 mann fra «Gladan» og 12 mann og ei kvinne fra «Onkel Adam» tvunget til å overvintre på nesten 80° nord. Amanda Wennberg var kokke om bord i «Onkel Adam» og er den første kvinne som vi vet navnet på, som har overvintret på Spitsbergen.43 41) Brev fra Adolf Nordenskiöld til Oscar Dickson datert 14. september 1872, Adolf Nordenskiölds mappe, Centrum för vetenskapshistoria. 42) Kjellman: Svenska Polar-Expeditionen 1872-1873: 101-102. 43) S. Nicol: «Woman over-winters in Svalbard 1898-1941» i Polar Record, Cambridge University Press, Cambridge, (2007): vol. 43: 49.

– 44 –


Typisk nordnorsk fangstfartøy. Jekta «Familien» av Hammerfest drev Ishavet fra 1880-­tallet til den forliste ved Novaya Zemlya i 1901. (Foto: Trygve Nissen, Tromsø).

– 45 –


Utfordringen for Nordenskiöld ble å skaffe mat til så mange. Han kunne hatt 40 reinsdyr i matreserve, men alle rømte under stormen. Kun ett reinsdyr kom tilbake. Dette reinsdyret fikk navnet Trofaste Christian. Trofaste Christian hadde store sår på ryggen etter angrep fra isbjørn, men med god hjelp av doktor Envall og samene ble sårene leget. Trofaste Christian ble ekspedisjonens maskot og et viktig trekkdyr for vitenskapsmennene når de skulle ut å samle inn biologisk materiale. Hvor ble det av de rømte reinsdyrene? Noen år senere fikk Nordenskiöld et brev fra en gutt som het Martin Ekroll. Han var sønn av distriktslegen i Skrova i Lofoten. Ekroll skrev at mannskapet på ishavsjekta «Lofoten» hadde skutt noen merkede reinsdyr på Spitsbergen. Dette var ikke svalbardrein.44 En ishavskipper fra Tromsø skjøt en rein på Edgeøya. Han ble forbauset da han oppdaget at dyret var merket og kastrert. En annen skipper skjøt et stort reinsdyr i Storfjorden. Han hevdet at dette var en annen rase og leverte skinn og gevir til Tromsø Museum som dokumentasjon. Dyrene var sannsynligvis fra Nordenskiölds ekspedisjon.

Situasjonen i Gråhuken, ved Velkomstpynten og i Mosselbukta Stormen natt til 16. september som førte ismasser inn Mosselbukta og isolerte de svenske fartøyene, sperret også inne flere norske fangstskuter som hadde søkt havn i Gråhuken. Amandus Knudsen som var skipper på «Jacobine Fredrikke», har berettet hva som skjedde om kvelden 15. september, og som førte til overvintringen i Svenskhuset. Uværet slo til etter at de hadde ankret opp jekta i Gråhuken. Der lå det allerede flere fangstfartøyer. Mannskapet hans rodde over til andre fartøyer for å møte kjente. Da det begynte å blåse opp, gav Knudsen ordre om at hans mannskap skulle returnere øyeblikkelig til fartøyet. Ankret ble hevet, og seil satt mens «Jacobine Fredrikke» krysset i kraftig motvind ut Woodfjorden. Jekta ble imidlertid stoppet av drivis og ny sjøis ved Velkomstpynten. Knudsen tok teleskopet og klatret opp i tønna, og oppdaget til sin fortvilelse at det hadde dannet seg is i nord og i vest. I vest skulle det være åpent hav i september, men Knutsen så bare ei isflate så langt teleskopet rakk. Han ble oppmerksom på en liten skonnert som forsøkte å nærme seg 44) Martin Ekrolls mappe, Nordenskiölds arkiv, Centrum för vetenskapshistoria.

– 46 –


østfra. Amandus Knudsen kjente skuta og skipperen godt. Det var «Pepita» av Balsfjord, ført av Nils Johansen. Men også hun ble fast i isen noen kabellengder lenger øst. Knudsen dreide teleskopet sørover mot Gråhuken. Han så mastetoppene på fire fartøyer som var sperret inne bak en svær skruis. Skruisen hadde dannet en 10-11 meter høy isbarriere som hindret skutene i å komme ut.45 Seks fartøyer var innesperret i Gråhuken og ved Velkomstpynten. Disse var jekta «Jacobine Fredrikke» med et mannskap på 10, ført av Amandus Knudsen, skøyta «Svanen» med et mannskap på seks mann, ført av Henning Andresen, jekta «Elida» med et mannskap på 10 ført av Johannes Mathillas, jekta «Helene» med et mannskap på 11 ført av Johan Myre, jekta «Dragedukken» med et mannskap på 10, ført av Johan Carl Johannesen og skonnerten «Pepita» med et mannskap på 10, ført av Nils Johansen.46 Uværet førte til at to ekspedisjoner var fanget i isen nord for Spitsbergen. Den ene var en norsk ekspedisjon som bestod av de seks fangstskutene i Gråhuken og ved Velkomstpynten, med til sammen 58 mann. Den andre ekspedisjonen var Adolf Nordenskiöld sin ekspedisjon i Mosselbukta med 66 mann, 40 kilometer lenger øst. 124 mann måtte innse det faktum at de måtte overvintre. Enten måtte man få brakt forsyninger nordover fra fastlandsnorge, eller så måtte noen forsøke å ta seg fram sørover langs kysten til Kapp Thordsen hvor Kolonien hadde etterlatt et hus med mat og andre nødvendigheter. Det var fangstmenn fra fartøyene i Gråhuken og ved Velkomstpynten som søkte tilflukt i Svenskhuset.

45) Kjellman: Svenska Polar-Expeditionen 1872-1873: 147. 46) Aftenposten, 5. desember 1925.

– 47 –


Nordenskiölds ekspedisjonsskip «Polhem» innestengt av is i Mosselbukta i april 1873. (Foto: Centrum for vetenskapshistoria).

– 48 –

Tragedien i Svenskhuset  

Kjell Kjær & Ulf Aasebø / Orkana Akademisk / www.orkana.no - En smakebit fra boken: Boken forteller historien om 17 norske fangstfolk som om...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you