Bodoboka

BODØBOKA Thoralf Fagertun og Morten Wintervold (red.)

Orkana

Bodøboka Thoralf Fagertun og Morten Wintervold (red.)

Boken er utgitt med støtte fra kunstprosjektet Bodøhistorier i regi av Bodø kunstforening. Stiftelsen Fritt Ord har støttet kunstprosjektet Bodøhistorier med midler til tekstutvikling.

Forsidebilde: Helene Sommer: Levninger av dag og natt (2024–25), stillbilde fra videoverk fra utstillingen Bodøhistorier. © Helene Sommer / BONO 2024.

Tekster: Mathias Nyhagen Asplund, Endre Lund Eriksen, Sondre Midthun, Morten A. Strøksnes, Ragnfrid Trohaug og Tor Eystein Øverås Redaktører: Thoralf Fagertun og Morten Wintervold Kurator og prosjektleder for Bodøhistorier: Helga-Marie Nordby Forlagets redaktør: Marcus Bøhn Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija  Orkana forlag 2024 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-624-5 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold Forord B-en i Bodø.............................................................................. 7 BODØHISTORIER............................................................. 11 Mathias Nyhagen Asplund TO DIKT................................................................................ 13 Endre Lund Eriksen BODØ BALLONGKLUBB LUFTER UT......................... 19 Sondre Midthun @INGRID_14....................................................................... 33 Morten A. Strøksnes FLYPLASSEN VED BEGYNNELSEN AV VERDEN.......45 Ragnfrid Trohaug 8015 HUNSTAD................................................................... 65 Tor Eystein Øverås PÅ INNSIDEN...................................................................... 75

Bidragsytere ....................................................................... 102

5

Endre Lund Eriksen

BODØ BALLONGKLUBB LUFTER UT

19

På kjøkkenet er benken full av skitne tallerkener og glass fra i går. Ingen har orket å tømme oppvaskmaskina. Det lukter gjær og svidde bakeark.

I utslagsvasken står plastbollen som pappa lagde pizzadeigen i, full av melgrumsvann og annen skitt som har blitt skylt av glass og tallerkener. Stettglassene har størknet rødvin i bunnen og fettete fingeravtrykk på utsida, som om politiet har vært og tatt bevis. En lukt av råtten rødvin slår imot meg. Den kommer ikke fra glassene, men fra vaskerommet innafor.

Jeg titter inn gjennom døråpninga. Vindunken har bobla over igjen, på golvet nedenfor ligger en flekk som ligner størkna blod. Jeg holder meg for nesa og drar rulledøra igjen. Det der får mamma rydde opp i sjøl, det er ikke jeg som er medlem av Hjemmevinklubben.

Hun snorker fra skinnstolen i stua. Føttene ligger på puffen, og klumpene stikker ut under teppet. Hun har trukket det helt opp til haka, og hodet har velta over på sida så kjeften gaper som en død torsk.

Det strammer seg i kjeven, og jeg blir hard helt ut i skuldrene. Jeg tramper over gulvet og lukker døra på rommet mitt med et smell.

Kjevene har låst seg, men jeg tvinger dem fra hverandre og setter meg ved skrivepulten under vinduet. Fra skuffa løfter jeg ut tegneboka. Jeg 21

finner pennalet i sekken og tar ut blyanten. Den er nykvessa, jeg gjorde den klar på skolen på fredag.

Jeg skal prøve å tegne noe, må prøve å bli glad igjen.

Men idet jeg bøyer meg over arket med blyanten mellom fingrene, merker jeg en skygge der ute, noe som beveger seg over taket nede i Tverrveien. Noe gult bølger bak der, noe gult med noe rødt i. Det ser ut som tøy, som glinser, og vokser og buler. Er det en ballong?

Jeg klatrer opp på skrivebordet for å se. Den gule kula blir mer synlig. Den vokser og blir større, det er en ballong! En diger varmluftsballong som man kan fly med! Tenk, det er noen som skal fly med ballong, her på Hunstad!

Nede på plenen vår ser jeg stigen stå mot husveggen. Pappa klatrer oppover med et malingsspann i handa. Jeg åpner vinduet.

– Pappa! roper jeg. – Se! Jeg peker mot ballongen.

– Hm? sier pappa og titter opp på meg. Han strekker seg og ser mot der jeg peker.

– Jøss! sier han, og stemmen har fått en lys og oppspilt klang.

Jeg må ut og se på den! Jeg hopper ned på gulvet og røsker opp døra. Mamma kvepper til i stolen og kaver så pleddet flagrer.

– Hva faen er det som skjer?

– En ballong!

Jeg har helt glemt å være sint på henne. – Nede på sletta!

22

Mamma grynter irritert, og jeg spretter ned trappetrinnene, løper ut i gangen og får på meg skoene.

Pappa har klatra ned fra stigen og satt spannet fra seg. Han har gått helt ut til kanten av skråninga og strekker seg for å se.

– Blir du med? spør jeg, og stopper ved siden av han. Beina tripper, jeg må videre! I lufta over sletta har ballongen blitt kjempesvær, den siger oppover og er nesten helt oppblåst nå.

– Jeg kan se herfra, sier han. – Gå, du!

Jeg tar snarveien ned skråninga og klatrer over gjerdet. Flere av naboene er også på vei for å se.

Bak meg, øverst i bakken, kommer mora og faren til Erling. De stirrer opp mot ballongen og ser meg ikke.

Jeg småspringer nedover det siste strekket og ser at det har stimla sammen en del folk på sletta, noen står og lener seg mot gjerdet. Noen unger og ungdommer trekker nærmere ballongen, som har vokst seg helt enorm. Snorene er litt slappe, men de strekkes oppover etter hvert som ballongen løfter seg. Oppi kurven står en mann med snurrebart og stripete genser og titter opp mot kula som utvider seg og blir rundere og større. Han ser liksom ikke helt norsk ut, han er som fra en film. Han skrur på en slags flammekaster under åpninga, et hissende ul høres, og en rødgul ild slår opp.

Jeg går fram til de andre ungene, men ikke helt fremst. Det er sikkert ikke lov. Plutselig er Erling 23

ved siden av meg, jeg kjenner det på lukta. Jeg vet ikke hvor han kom fra, men nå står han tett inntil.

– Åh, dæven! sukker han. Han møter ikke blikket mitt, men stirrer opp på ballongen. Jeg ser gjenskinnet av flammen i øynene hans, han har et glis i munnvikene.

Et par av de store gutta fra Galnåsmyra går helt fram til kurven. Han lengste, jeg tror det er Ronny han heter, begynner å klatre opp på utsida.

– Hei, du! Gå ned! roper mannen med snurrebarten, og han er norsk, helt norsk. Ekte bodøværing.

Ronny står og holder seg fast. Han har det der fliret, det han alltid har. Som om han pønsker på noe.

Mannen skuler strengt på han. Ronny blir stående litt. Motvillig glir han ned på bakken. Han holder seg helt inntil kurven, stapper hendene i lomma på dongerijakka, har det der sløye blikket sitt, som om det her er helt dagligdags.

Erling dulter meg i skulderen.

– Kom, sier han, og smetter forbi de andre ungene. Han går nesten like langt fram som Ronny.

Jeg nøler, men følger etter, stiller meg litt bak han, vil ikke ha kjeft.

– Heia! roper Erling som om han og mannen er gamle kjente. Mannen snur seg og nikker.

– Kjenner du han? hvisker jeg.

– Snart, sier Erling. Han går nærmere. – Hva er det du holder på med?

Han må rope for å trenge gjennom hisset fra gassbrenneren.

24

Mannen strekker seg og ser opp mot ballongen. Inni der er det utrolig stort, som et sirkustelt.

Han drar i en spak, og ei ildkule spruter oppover.

Kompisen til Ronny skvetter, men Ronny blir stående, dytter bare henda enda lenger ned i lomma.

Skal liksom mer til for å vippe han av pinnen.

Gassen får duken til å bølge oppover, snorene danser.

– Hva gjør du? roper Erling. Han har gjort stemmen mørkere.

– Lufter ballongen! roper mannen uten å snu seg.

– Hvorfor det? spør Ronny med hån i stemmen.

Som om han vet alt om ballonger og at lufting er helt teit.

– Ble litt våt da vi fløy med den i går, sier mannen mens han speider inn i ballongen, sjekker at alt er i orden.

– Skal du fly med den i dag?

Det er Erling som spør. Han har det der ivrige rykket i stemmen, som når han får en vill idé og bare må fortelle det, fort.

– Næsj, sier mannen. – Kanskje en bitte liten tur.

– Jeg blir med!

Ronny hopper opp på utsida av kurven og klamrer seg fast med begge armene.

– Ned derfra, har jeg sagt! roper mannen.

Ronny slipper kurven og ramler over ende på grusen.

25

Sleiken til mannen har falt ned i panna, han har fått noe rødt i kinnene. Han ser mot Ronny, har fått noe skremt i øynene, som om han angrer. Blikket flakker mot gjerdet der de voksne står. Han stryker luggen tilbake. Så roper han, høyt, så de voksne skal høre: – Det er livsfarlig å stå der når kurven letter!

Akkurat da gjør kurven et lite byks, ballongen napper og drar i den.

Ronny får fart på seg og kravler unna.

– Der ser du! sier mannen. Borte hos de voksne nikker en mann med Hunstad FK-jakke og legger armene i kors.

Erling snur seg. Fra fuglekassehusene kommer ei dame trampende med raske skritt. Han ser på meg, nikker mot dama, sjekker at jeg også har sett.

Han smiler skeivt, nå blir det action.

Det lange håret hennes virvler i vinden, og de store puppene hopper opp og ned under T-skjorta.

Hun tråkker inn på sletta og uten å komme ut av rytmen og farta, vrir hun en strikk løs fra håndleddet og samler håret i en hestehale. Fjeset strammer seg, og hun ser enda surere ut.

– Sture! brøler hun, og røsker i kurven, men den rikker seg ikke.

Erling kniser. Jeg må også flire. Mannen ser ut som en Riccardo eller Antonio. Sture høres veldig vanlig ut.

Sture kaster et raskt blikk på henne. Han får det travelt med å undersøke gassbrenneren igjen.

26

Ronny går mot dama.

– Det er ikke lov å stå så nær, sier han.

– Klapp igjen! bjeffer dama mens hun stirrer kvast på ballongmannen. – Sture Mentzoni! Hva faen er det du holder på med?

– Ballongen må tørkes.

Han sier det helt rolig. Som om han ikke helt har fått med seg hvor sint hun er.

– Og hvem faen sier at det må skje akkurat nå?

– Bodø Ballongklubb, svarer han, like rolig. – Det står i reglene.

– «Det står i reglene?» Du var ute og lekte med den jævla ballongen i hele går, og nå er du faen meg i gang igjen?

– Ballongen må tørkes, sier Sture. Like rolig, men høyere og mer bestemt.

Dama fnyser: – Skulle faen meg trodd du var gift med Bodø Ballongklubb!

Plutselig får Sture det travelt. Han slenger ut sandsekker, som blir hengende og dingle i enden av hver sin snor. Når han har kommet helt rundt, løsner han sandsekkene og slenger dem på bakken.

– Akkurat, ja! sier dama. – Det er så jævla typisk!

Hver gang det blir vanskelig, så bare stikker du!

Ronny går helt fram til kurven igjen, han har tatt henda ut av lomma. – Får jeg bli med, eller? spør han.

Kompisen spretter også fram. – Jeg vil også!

27

I antologien Bodøboka har seks forfattere fått frie tøyler til å skrive stedsspesifikke tekster som gjenspeiler deres relasjon til Bodø. Gjennom noveller, essays og poesi løftes alternative historier om byen og menneskene frem.

Vi skal ut på tur i luftballong over Hunstad og tett på Oscar Bodøgaards forhold til lyset.

Det er militær luftfart og tante Bolla i Fugløyveien. Det er alle kjellerstuene med langhårete vegg-til-vegg-tepper hvor man forsøkte å finne ut av seg selv i ungdommen. Det er jobben ho frøken Toril gjorde for fellesskapsforståelsen på postnummer 8015, og her er Glasshuset et selvsagt sted for handling i ei novelle.

Tekstene i Bodøboka er litterære steds- og selvransakelser skrevet av et stjernelag av litterater med tilknytning til Bodø: Mathias N. Asplund, Endre Lund Eriksen, Sondre Midthun, Morten A. Strøksnes, Ragnfrid Trohaug og Tor Eystein Øverås.

ISBN 978-82-8104-624-5

www.orkana.no