Ottars verden

Inger Storli

OTTARS VERDEN En reiseberetning fra 800-tallet

Orkana Akademisk

Innhold Forord................................................................................................................ 7

OTTARS BERETNING OTTARS HÅLOGALAND

9 15

Det flerkulturelle Hålogaland........................................................................... 16 Kong Salomo og Jørgen Hattemaker i nordnorsk vikingtid.............................. 19 Med flere bein å stå på...................................................................................... 24 Hvem var Ottar, og hvor bodde han? .............................................................. 26 Den politiske styringen av Hålogaland............................................................. 27 Tingstedet på Bjarkøy....................................................................................... 29

REISEN TIL BJARMELAND

33

Hvem var bjarmene og hvor lå Bjarmeland?..................................................... 34 Hvor starter beretningen om Ottars bjarmelandsreise?...................................... 36 Med vind i seilet langs den «øde» strekningen................................................... 38 … så langt nord som hvalfangerne drar på det lengste …................................. 39 Ottar runder Nordkapp.................................................................................... 41 Sagaenes Bjarmeland........................................................................................ 44 Kola – en del av vikingtidens Norðweg?............................................................. 45 Verdiskapningen i nord.................................................................................... 46

LANGS HÅLOGALANDS KYST

49

En høvding på hvert nes og i hvert sund........................................................... 51 Borg i Lofoten.................................................................................................. 54 Et kystsamfunn i opprør og oppbrudd ............................................................. 58 Mulighetenes land............................................................................................ 61

FRA LADEJARLENS RIKE TIL SKIRINGSSALKAUPANGEN

65

Håløygslekta og Hålogaland............................................................................. 66 Myten om jarlenes opphav............................................................................... 68 Gullgubber og opphavsmyter........................................................................... 69 Håkon Grjotgardsson og Harald Hårfagre ....................................................... 71 Nære bånd langs kysten.................................................................................... 72 Avaldsnes – sjøkongers sete?............................................................................. 75 Harald Hårfagres rike....................................................................................... 77

6

I SKIRINGSSALKAUPANGEN

83

Skiringssal........................................................................................................ 84 «Mitt skip er lastet med …».............................................................................. 84 Masseproduksjon for markedet?....................................................................... 87 Et internasjonalt bysamfunn............................................................................. 90 Hvordan foregikk handelen? ............................................................................ 91 Skiringssal i et mytisk landskap........................................................................ 91 Fra Skiringssal til Hedeby ................................................................................ 95

HEDEBY MELLOM NORD, SYD, ØST OG VEST

97

Keiser Karl og Danmark................................................................................... 98 I Hedeby.......................................................................................................... 99 Ottar og Wulfstan.......................................................................................... 100 Birka.............................................................................................................. 102 Vikinger i østerled.......................................................................................... 104 Samer mellom vest og øst .............................................................................. 107 Møte med kristenmisjonen............................................................................. 109

TIL KONG ALFRED

113

Blant landsmenn på Shetland og Orknøyene ................................................. 114 En vikingbegravelse på Scar, Sanday............................................................... 116 Vikinger i Irland............................................................................................. 119 Danskenes England........................................................................................ 121 Vikingenes York............................................................................................. 122 Langs kontinentets kyster............................................................................... 123 Hos kongen.................................................................................................... 124

TILBAKE I HÅLOGALAND

127

Ny kunnskap – nye muligheter ...................................................................... 129 Hålogaland og verden .................................................................................... 131 Kristendommens inntog i nord...................................................................... 133 Nådde kristendommen Borg?......................................................................... 135 Ved reisens slutt.............................................................................................. 137 Referanser ..................................................................................................... 140

7

Finner

Terfinner Bjarmer

Hålogaland

Vesterhavet

NORGE

Skiringssal

SVEALAND

Jylland DANMARK

IRLAND

Sillende Hedeby Vender

Angler Saxer

Folkegrupper, land og steder som omtales i Ottars beretning.

Illustrasjon: Adnan Ičagić, etter Janet Bately 2007: 28.

Kvener

OTTARS BERETNING

Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde nord i landet, ved Vesterhavet. Men han fortalte også at landet strakte seg meget langt nordover derfra, men det er helt ubebygd unntatt at på noen få steder her og der slår samer leir, for å gå på jakt om vinteren og for å drive fiske ved havet om sommeren.

Han fortalte at han ved en anledning ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg rett mot nord, eller om det bodde noe menneske nordenfor den øde strekning. Så fór han rett nordover langs kysten. I tre dager hadde han hele tiden det ubebodde landet på styrbord side og det åpne havet på babord. Da var han så langt nord som hvalfangerne drar på det lengste. Så fortsatte han rett nordover så langt som han kunne seile i løpet av tre dager. Da bøyde landet rett mot øst eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene. Men han visste at der ventet han på vind fra vest og en smule fra nord, og seilte så østover langs kysten så langt som han kunne seile i løpet av fire dager. Der måtte han vente på vind rett fra nord fordi landet bøyde rett mot syd, eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene. Så seilte han derfra rett sydover langs kysten så langt som han kunne seile i løpet av fem dager. Der var det en stor elv som strakte seg innover landet. Så dreide de oppover elven, for de våget ikke å seile forbi den av frykt for fiendtligheter, fordi landet var helt bebodd på den andre siden av elven. Før det hadde han ikke støtt på noe bebygd

9

land siden han dro fra sitt eget hjem, men hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer – og hele tiden var det åpent hav på babord side.

Bjarmene hadde dyrket sitt land meget godt, men de våget ikke gå i land der. Men ter-finnenes land var helt ubebygd, unntatt der hvor jegere hadde slått leir, eller fiskere eller fuglefangere.

Bjarmene fortalte ham mange beretninger både om sitt eget land og om de landene som lå omkring dem, men han visste ikke hva som var sant av dette fordi han ikke selv hadde sett det. Han syntes samene og bjarmene talte nesten samme språk.

Foruten å utforske landet dro han dit først og fremst på grunn av hvalrossene, fordi disse har meget fint bein i sine tenner – de brakte noen slike tenner til kongen – og deres hud er meget velegnet til skipstau. Denne hvalen er mye mindre enn andre hvaler: den er ikke mer enn syv alen lang. Men den beste hvalfangst finnes i hans eget land; de er åtte og førti alen lange og de største femti alen lange. Han fortalte at han og fem andre drepte seksti av disse på to dager.

Han var en mann svært rik på den slags eiendom som deres rikdom består i, det vil si dyr. Han hadde ennå på den tid da han besøkte kongen, seks hundre usolgte tamme dyr. Disse dyrene kaller de reinsdyr. Seks av dem var lokke-rein. De er meget kostbare blant samene, fordi de fanger ville reinsdyr med dem.

Han var blant de fremste menn i landet, likevel hadde han ikke mer enn tyve kyr og tyve sauer og tyve griser; og det vesle som han pløyde, det pløyde han med hester.

Men deres rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert av disse skal være seksti alen langt; det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.

Han fortalte at nordmennenes land var meget langt og meget smalt. Alt det av det som enten kan brukes til beite eller pløyes ligger ved havet, og selv dette er meget berglendt noen steder. Det ligger øde fjellstrekninger mot øst og ovenfor, langs det bebygde land. På disse fjellområdene bor det samer. Og det bebygde land er bredest sydpå og smalere etter hvert som man kommer lengre nord. Sydpå kan det være seksti mil bredt eller en smule bredere, og midt på, tredve eller

10

bredere; og nordpå, sa han, der hvor det er smalest, kunne det være tre mil bredt til fjellstrekningen. Og så er fjellet på noen steder så bredt som man kan fare over i løpet av to uker, og på andre steder så bredt som man kan fare over på seks dager.

Langs den sydlige del av landet, på den andre siden av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet; og langs den nordlige del av landet, kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og nordmennene stundom mot dem.

Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette båter.

Ottar fortalte at det distriktet han bodde i kaltes Hålogaland. Han sa at ingen mann bodde nordenfor han. Det er en kjøpstad som heter Skiringssal i den sydlige del av landet. Dit sa han at man ikke kunne seile i løpet av måned dersom man gikk i land om natten og hver dag hadde god bør; og hele veien må man seile langs land. Og på styrbord har man først Irland og deretter de øyene som ligger mellom Irland og dette land. Deretter har vi dette landet på styrbord side til man kommer til Skiringssal; og hele veien har man Norge på babord.

Syd for Skiringssal strekker det seg en meget stor sjø inn i landet.

Den er bredere enn noen mann kan se over. Og Jylland ligger rett over på den andre siden og deretter Sillende. Denne sjøen strekker seg mange hundre mil innover i landet.

Og fra Skiringssal sa han at han seilte til den kjøpstaden som kalles Hedeby i løpet av fem dager. Den ligger mellom vender og sakser og Angeln, og hører inn under danene. Da han seilte dit fra Skiringssal, hadde han Danmark på babord og på styrbord hadde han åpent hav i tre dager; og deretter, i to dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord Jylland og Sillende og mange øyer. I de landområdene bodde anglene før de kom hit til lands. Og i to dager hadde han på babord de øyene som hører inn under Danmark (Sandved 1984).

*** Ottars beretning er en av vikingtidens mest sentrale og siterte kilder. Den har overlevd som et tillegg til en gammelengelsk oversettelse av det latinske historieverket Historiarum adversum Paganos Libri Septem – Sju bøker historie mot hedningene – som ble skrevet av den spanske teologen Paulus Orosius på 400-tallet e. Kr. Foranledningen for verket var den gotiske hærføreren Alariks beleiring av Roma i året 410, noe som rystet romerne i den grad at de 11

mente at det måtte være de gamle gudenes hevn over alle som hadde latt seg omvende til kristendommen. For å tilbakevise den alvorlige beskyldningen, ble Orosius satt til å lage en oversikt over alle ulykker, kriger og naturkatastrofer som tidligere hadde rammet verden uten at noen hadde lagt skylden på de gamle gudene.

Orosius’ verdenshistorie er altså en historisk oversikt med et kristent perspektiv som spenner fra oldtidens Assyrerrike til forfatterens egen tid. Verket ble en klassiker i Europa, og på slutten av 800-tallet sørget kongen av Wessex, Alfred den store, for at det også ble oversatt til gammelengelsk. Innledningen til originalverket inneholdt en kort geografisk oversikt, men denne omfattet bare den delen av verden som Orosius selv hadde kjennskap til, nemlig områdene sør for Alpene. I forbindelse med oversettelsen, og muligens også som et ledd i et utdanningsprogram kong Alfred selv tok initiativet til, ble verket derfor supplert med en beskrivelse av Europa nord for Alpene, og det er her vi finner Ottars beretning.

Man antar at beretningen ble skrevet ned av lærde menn ved kong Alfreds hoff i forbindelse med et besøk Ottar avla hos kongen i løpet av regjeringstiden hans som varte fra 871 til 899. Det er vanskelig å tidfeste besøket nøyaktig, men man antar at beretningen ble føyd til resten av verket etter at oversettelsen fra latin til gammelengelsk var ferdig, og i så fall kan besøket ha funnet sted en gang rundt 890 (Bately 2007 a: 32–33). Man kjenner heller ikke bakgrunnen for besøket. Var Ottar en tilfeldig gjest ved hoffet eller var han i kongens tjeneste? Hadde han oppsøkt kongen av fri vilje, eller var han kanskje kongens fange? Eide han selv skipet som hadde fraktet han til Wessex? Seilte han alene, eller hadde han følge med andre skip, og sist, men ikke minst: Hvor vanlig var egentlig slike lange sjøreiser blant 800-tallets nordlendinger? Slike spørsmål gir beretningen ingen svar på. Vi vet heller ikke hvor etterrettelig beretningen er når det kommer til detaljer. Den kan være preget av både språklige og kulturelle misforståelser og ikke minst av penneførerens egne forkunnskaper og fordommer (se Hesjedal 2011). Ottar kan også selv ha pyntet på detaljene for å framstå i et så flatterende lys som mulig; han befant seg tross alt hos kongen av Wessex.

Til tross for alle spørsmålene som kan reises i forbindelse med Ottars beretning, er den, i motsetning til store deler av sagalitteraturen, som ofte ble skrevet flere hundre år etter at hendelsene som omtales fant sted, en samtidsberetning. I den forstand kan den også betraktes som en historie fra virkeligheten. Vi får imidlertid verken vite noe om Ottars status i hjemlandet eller hvor i Hålogaland han kom fra. Egentlig kjenner vi heller ikke hans rik-

12

tige navn; i den gammelengelske versjonen omtales han som Ohthere (Bately 2007 b: 54). Det er likevel ingen grunn til å tvile på hovedtrekkene i beretningen. I denne boken vil det imidlertid bli lagt mindre vekt på spørsmål knyttet til Ottar selv. Det betyr ikke at Ottar ikke er viktig, men at han ikke vil spille noen hovedrolle i framstillingen. Vi følger derimot i kjølvannet hans på reiser han foretok både i Hålogaland og til områder utenfor. Hva preget hans verden i år 890 e. Kr.? Hva lærte og opplevde han underveis, og hva kan han ha bragt med seg hjem av ting og tankegods? Sist, men ikke minst; hva var de samfunnsmessige konsekvensene når reisende av Ottars støpning vendte hjem?

Framstillingen bygger på ulike kilder, deriblant arkeologisk materiale.

Arkeologisk materiale forteller imidlertid ikke noe direkte om fortiden. Det spriker i mange retninger og må gjennom ulike tolkningsprosesser før det kan anvendes som kildemateriale (se bl.a. Olsen 2010: 39–62). Ulike forskere kan dermed gi ulike framstillinger til tross for at de er basert på det samme arkeologiske materialet. Sagatekster, som også trekkes inn i utstrakt grad, inneholder derimot konkrete beskrivelser av personer og hendelser. Problemet med dem er at de ofte ble skrevet ned flere hundre år etter at hendelsene fant sted, og siden man ikke vet hva forfattere som levde på 1200-tallet visste om 900-tallet, har tekstene gjerne blitt tillagt begrenset verdi som historiske kilder. Skepsisen bygger særlig på sagaforfatternes bruk av muntlig tradisjon.

Man skal imidlertid ikke undervurdere betydningen av muntlig tradisjon.

I tidlig kristen tid krevde for eksempel kirken at man kunne gjøre greie for slekta si i sju ledd, det vil si rundt 200 år, og da nærmer vi oss et tidsspenn som tilsvarer avstanden mellom den tiden sagaene beskriver og det tidspunktet da de ble skrevet ned. Selv om dette ikke er noen garanti for at muntlig tradisjon alltid er pålitelig, viser kravet om den omfattende slektskunnskapen samfunnets gode evne til å ta vare på muntlig tradisjon, som igjen kan ha gitt sagaforfatterne et historisk skjelett å spinne sine fortellinger rundt (Mundal 1987: 18–20, Birgisson 2014: 27).

13

Kaninhalvøya Nordkapp Sørøya Loppa Lyngen Malangen Bjarkøy

Varangerhalvøya Mortensnes

Svjatoj Nos Mezen

Kola Varzuga Kvitsjøen

Steder som omtales i kapitlet «Reisen til Bjarmeland».

Illustrasjon: Adnan Ičagić, Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

Dvina

REISEN TIL BJARMELAND

Orosius’ historieverk, som kong Alfred fikk oversatt til gammelengelsk, manglet, som tidligere nevnt, referanser til Nord-Europa, og Alfred sørget derfor for at verket ble supplert med blant annet Ottars beretning. Alfred var imidlertid ikke den første boklærde som interesserte seg for Europas nordområder. Den bysantinske forfatteren Jordanes skrev allerede på 500-tallet historieverket Getica, der han redegjorde for goternes opphav i det sørlige Scandza – Skandinavia – og deres vandring gjennom Europa helt til kysten av Svartehavet. Verket inneholder en detaljert beskrivelse av Scandza og navngir nærmere 30 forskjellige stammefolk, hvorav de aller fleste kan forbindes med skånske og norske områdenavn som er kjent fra historisk tid. Adogit er navnet på folket lengst mot nord, og nabofolket deres er skrerefennane. Det er en utbredt oppfatning at skrerefennane refererer til samene. De brød seg ifølge Jordanes ikke om korndyrking, men levde av villdyrkjøtt og egg av fugler.

Det er derimot uklart hvilken folkegruppe Adogit refererer til. Det kan dreie seg om en forvrengning av Alogii eller Halogii, det vil si innbyggere i Hålogaland, selv om denne tolkningen er usikker (Tveitane 1979: 167–168). Det er likevel ingen tvil om at Adogit levde langt mot nord; Jordanes forteller at de har kontinuerlig lys i 40 dager og netter om sommeren, og om vinteren har de mørke et tilsvarende antall dager og netter (Jordanes Gotesoga: 33–35.)

Procopius, en annen forfatter som levde og virket i Konstantinopel samtidig som Jordanes, omtaler også både midnattssola og samene. Procopius beretter i tillegg utførlig om herulerne, som skal ha vandret fra Balkan, via Danmark til Thule, der de slo seg ned, og måten han skriver om dette på tyder på at Thule må være Skandinavia (Wood 2007: 61).

33

Hvor Jordanes og Procopius hentet opplysninger fra er uklart, men trolig baserte de framstillingene sine på historier som ble fortalt av omreisende handelsmenn og krigere. Det er i alle fall ingenting som tyder på at de selv hadde besøkt nordområdene. Det samme gjelder for kong Alfred og kretsen rundt han. Forfatterne av Ottars beretning kan naturligvis ha vært fortrolige med både Jordanes’ og Procopius’ verk, men Ottars beretning er likevel den eldste kjente førstehåndsbeskrivelsen av de nordligste delene av Europa og bidrar således til å løfte området opp fra mytenes verden.

Det er uklart hvor omfattende kunnskap Ottar hadde om områdene nord for Hålogaland før han la ut på reisen til Bjarmeland. Han kjente bjarmene av omtale, og kjente tydeligvis også godt til mulighetene for gode fangster av hvalross, men utover dette synes han å ha hatt begrenset kunnskap om området. Ett spørsmål man derfor kan stille er hvor utbredt bjarmelandsfarten egentlig var i siste halvdel av 800-tallet. Var Ottar en av pionerene? Og hvor lå egentlig Ottars Bjarmeland?

Hvem var bjarmene og hvor lå Bjarmeland?

I sagalitteraturen framstilles ferdene til Bjarmeland som godt etablerte. De fleste historiene er fra 900- og 1000-tallet, og i Egilssoga hører vi om en reise som Eirik Blodøks, sønnen til Harald Hårfagre, foretok til området. «På denne ferda hende det mykje», beretter sagaen, «Eirik helt eit stort slag ved elva Vina på bjarmeland og vann siger der, så som det er sagt i kveda hans» (Egilssoga: 76).

Til tross for at Egilssoga spesifikt plasserer Bjarmeland ved elva Dvina, foreligger det ikke noen unison oppfatning av den nøyaktige plasseringen av Bjarmeland. Den vanligste oppfatningen er at Bjarmeland omfattet Kolahalvøya, Kvitsjøens østkyst og områdene nettopp omkring munningen av Dvina, slik Egilssoga antyder (se bl.a. Englert 2007: 126–127, Bratrein 2018: 96). Den russiske arkeologen Nikolaj Makarov går imidlertid ikke god for at dette var Ottars Bjarmeland. Han hevder at endestasjonen for Ottars sjøreise østover enten må ha ligget omkring det østligste punktet på Varangerhalvøya eller et sted på nordkysten av Kola. Han begrunner dette med fraværet av arkeologiske funn både på Kola og ved Kvitsjøen, som kan stamme fra det Ottar refererer til som veldyrket land (Makarov 2007: 143). De eldste funnene fra Kvitsjøbassenget dateres til tidsrommet 1000–1200 e. Kr., hvilket ifølge Makarov innebærer at det ikke finnes bosettingsspor i dette området som stammer fra Ottars tid (Makarov 2007: 146, 148).

34

Filolog og forfatter Bergsveinn Birgisson er av en annen oppfatning og har trukket 800-tallets Bjarmeland mye lengre mot øst.

Han argumenterer for at Bjarmeland betegner landområdene på østsiden av innseilingen til Kvitsjøen, mellom Kaninhalvøya og Jamalhalvøya, og viser blant annet til funnet av ei norrøn brystnål fra 900-tallet helt øst i Sibir, ved munningen av Ob (Birgisson 2014: 108, 141–142). Han hevder at bjarmelandsfarten på Ottars tid hadde både lange tradisjoner og et Hvalrossen lokket Ottar og andre vikinger betydelig omfang. På grunnlag av til Bjarmeland. Foto: Tromsø Museum – et omfattende kildemateriale har Universitetsmuseet. han konstruert et mulig livsløp for den islandske landnåmsmannen Geirmund Hjørsson, med tilnavnet Heljarskinn – «den som har svart skinn» – og selv om tolkningssprangene hans tidvis er store og ikke kan dokumenteres, er arbeidet hans både fascinerende og inspirerende.

Geirmund vokste ifølge sagaen opp på en kongsgård i Rogaland; på Avaldsnes, Utstein eller Sola (Birgisson 2014: 42). Faren, Hjør, skal ha vært av vestnorsk kongeslekt. Moren hans, Ljufvina – Ljúfvinu – var derimot, ifølge et sagn som er gjengitt i Landnåmabok, datter av bjarmelandskongen.

Ifølge sagnet ble Ljufvina røvet i Bjarmeland, men Birgisson argumenterer for at opplysninger om at hun var Hjørs dronning, tyder på at det kan dreie seg om en ekteskapsallianse som var inngått mellom personer med felles økonomiske interesser (Birgisson 2014: 40).

Birgisson plasserer Ljufvina og hennes folk i området omkring elva Mezen, som i likhet med Dvina har sitt utløp på østsiden av Kvitsjøen. I sin søken etter hva som ligger bak tilnavnet «Heljarskinn», mener han å finne indikasjoner på at de må ha vært etterkommere etter en nå forsvunnet samojedisk folkegruppe; en maritim jegerkultur som levde langs Sibirs kyster i områdene øst for Kvitsjøen, der de livnærte seg av å fange hvalross, sel og hval. Naboene til disse jegerne omtalte dem som sikhirtya, som har samme betydning som heljarskinn, nemlig «folk med svart ansikt». Birgisson mener at dette må referere til deres mongolske utseende (Birgisson 2014: 128–129, 139). Geirmunds morsslekt skal altså ha tilhørt denne folkegruppen, og 35

Birgisson mener å finne belegg for at Geirmund delvis vokste opp der, hos morens familie (Birgisson 2014: 24–25, 138).

Geirmund var trolig født rundt 850 e. Kr. Dersom det bildet som tegnes av bakgrunnen hans er riktig, åpner det for at bjarmelandsfarten var i full sving på Ottars tid. Eventyrlyst og håp om å vinne gods og gull kan nok ha lokket de langveisfarende nordmennene, men Birgisson mener at det snarere var hvalrossen som lokket, nettopp som i Ottars beretning (Birgisson 2014: 33, 99–101).

Hvor starter beretningen om Ottars bjarmelandsreise?

Det er altså ikke full enighet om hvor Ottars Bjarmeland lå, men foreløpig lar vi spørsmålet ligge. I stedet seiler vi i Ottars kjølvann og spør om hva arkeologien kan fortelle om forholdene langs reiseruten. Hva passerte han underveis, og ikke minst, hvor øde var egentlig den «øde» strekningen? Før vi gir oss i kast med det, bør vi imidlertid gjøre oss opp en mening om omtrentlig hvor reisen startet.

Lyngen- og Skjervøy-området dannet som tidligere nevnt et grenseområde mellom Hålogaland og Finnmǫrk. Grensen var imidlertid ikke absolutt, for i kystområdene mellom Malangen og Skjervøy ligger fornminner av samisk og norrøn karakter side om side. Gravene i dette området inneholder dessuten ofte en blanding av gjenstander som enten regnes som typisk norrøne eller typisk samiske (Sandmo 1994, Nilsen R. A. 2014). Fra arkeologisk hold er det røster som hevder at det ikke finnes noe entydig skille mellom norske og samiske kulturminner, og at det derfor er vanskelig å trekke slutninger om etniske forhold (Schanche, A. 2000).

Vi har allerede hørt om kvinnegrava fra Steigen som inneholdt en blanding av norske og samiske elementer. På gården Storslett ved Brensholmen utenfor Tromsø er det funnet ei liknende grav, også denne fra 900-tallet. Her ble det allerede i 1893 funnet rester av et menneske som var gravlagt med en rik samling gjenstander; 128 ulike perler som var viklet inn i noe som er tolket som restene etter en pung, tre hengesmykker av bronse, tre små bronsebjeller, spinnehjul av kleberstein, et lite bryne, et dekorert beslag av bein, ei sauesaks, en sigd, tre jernringer og en traktformet gjenstand. Gravformen og de fleste gjenstandene er typiske for norrøne kvinnegraver. Derimot er bronsebjellene, to av hengesmykkene og beinbeslaget av østlig opprinnelse.

36

Disse to anhengene av østlig, muligens finsk, opprinnelse ble funnet i ei rikt utstyrt kvinnegrav på Storslett ved Brensholmen utenfor Tromsø sammen med gjenstander som er vanlige i norrøne graver, deriblant over hundre perler. Foto: Adnan Ičagić, Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Hvem den gravlagte kvinnen var er det ikke lett å si noe sikkert om; hun kan ha vært en samisk kvinne av høy rang som var inngiftet i den norrøne eliten (Sjøvold 1974: 159, Reymert 1980: 113–15).

Ottar synes å ha hatt nær kontakt med samene, og kanskje lå gården hans nettopp her, i skjæringspunktet mellom norsk og samisk bosetting. En liten opplysning i beretningen setter imidlertid visse grenser for hvor langt nord gården hans kan ha ligget, nemlig utsagnet om at «det vesle som han pløyde, det pløyde han med hester». Ottar dyrket altså korn, og ifølge gammel lærdom dannet Malangen nordgrensen for modning av kornet (Fjærvold 1961, Sjøvold 1974: 354–355). Vi har tidligere plassert hjemgården hans et sted i Midt- eller Sør-Troms, på strekningen mellom Malangen og Bjarkøy.

Området byr på en rik vikingtidsarkeologi med mange gårder som kunne ha tilhørt menn av Ottars kaliber. Imidlertid er det ikke sikkert at beskrivelsen av bjarmelandsreisen hans starter akkurat ved hjemgården; vi kan like gjerne se for oss at den starter der hvor det bebygde landet slutter, altså et sted i Nord-Troms.

37

Med vind i seilet langs den «øde» strekningen Etter seks dagers seilas mot nord, bøyde landet rett mot øst, «eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene». Et blikk på kartet forteller oss at Ottar da kan ha befunnet seg i farvannet omkring Nordkapp (jfr. Nansen 1988, Englert 2007). På veien dit, det vil si etter tre dager, hadde han seilt «så langt nord som hvalfangerne drar på det lengste», og hele veien hadde han ubebodd land på styrbord side og åpent hav på babord. Kanskje hadde han da nådd så langt nord som til Sørøya. Arkeologien antyder imidlertid at strekningen han hadde passert, slett ikke var helt ubebodd, for på veien dit må han ha passert Loppa, der det som tidligere nevnt er funnet spor etter norrøn bebyggelse som nettopp skriver seg fra 800-tallet.

Funnene omfatter blant annet flere gravhauger og røyser, et par nausttufter og rester etter et ca. 16 meter langt hus (Bratrein 2018: 93). Undersøkelser av huset avdekket en inngang midt på den østre langveggen samt et ildsted og flere stolpehull i den sørlige delen. Noen av stolpehullene syntes å ha dannet en tverrvegg som hadde delt huset i to rom. Den sørlige delen av huset, der ildstedet lå, ble følgelig tolket som en boligdel. Funnmaterialet besto bare av noen biter jernslagg og brente bein, og en trekullprøve ga huset den noe upresise dateringen til perioden 556–1040 e. Kr. (Nilsen R. A. 2014: 193).

Huset er derfor vanskelig å datere, men vi kan uansett slå fast at det dreier seg om et typisk norrønt jernalderhus med en boligdel og en fjøsdel.

Ei av gravene lar seg tidfeste mer nøyaktig. Her ble det funnet en rik smykkesamling, som omfatter et par ovale spenner, ei rund bronsespenne, et perlekjede, et armbånd og et langt bronsekjede. I tillegg ble det funnet en pilspiss av jern, en kniv, ei sauesaks, et jernbeslag og ei dekorert plate av hvalbein. De ovale spennene er datert til 800-tallet og er som tidligere nevnt et klassisk tilbehør til den norrøne kvinnedrakten. Gjenstandene indikerer at den døde var en kvinne (Sjøvold 1974: 175–177, Nilsen R. A. 2014: 180–181.)

Vi kan ikke gå ut fra med sikkerhet at grava og huset har samme alder, men funnene fra Loppa viser at det fantes norrøne satellitter nord for det som ut fra arkeologisk materiale betraktes som den sammenhengende norrøne bebyggelsen.

38

… så langt nord som hvalfangerne drar på det lengste …

Før vi reiser videre, skal vi også gripe fatt i opplysningene om hvalfangerne, fordi de kan knyttes til en spesiell type kulturminner – hellegroper – som også viser aktivitet i de områdene Ottar omtaler som øde. Hellegropene er registrert i strandsonen i Nord-Troms og Finnmark og framstår som fordypninger i bakken som ofte er fóret med steinheller langs sidene og i bunnen.

Størrelsen varierer, men de fleste er to–fire meter lange og en–to meter brede.

De største konsentrasjonene finnes i Skjervøy-området, men det finnes også store konsentrasjoner lengre nord, i kystområdene mellom Sørøya og Nordkapp og videre østover helt til Varanger (Hansen og Olsen 2004: 76).

Hellegropene ligger ofte samlet i små grupper på inntil fem groper, men det finnes også felt som omfatter 30 til 40 groper. Gropene inneholder som regel skjørbrent stein, trekull og rester av animalsk fett, noe som antyder at det dreier seg om anlegg for utvinning av tran fra hval- og selspekk. Dateringer viser at gropene var i bruk gjennom så å si hele første årtusen e. Kr., men at produksjonen var mest intensiv i perioden fra 600 til 900 (Olsen m. fl. 2011, Nilsen G. 2017).

Spor etter en gammelignende bolig på Slettnes på Sørøya som trolig var i bruk på Ottars tid.

Foto: Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

39

Hellegrop ved Berlevåg på Varangerhalvøya. Arkeologiske undersøkelser tyder på at slike groper ble brukt i forbindelse med utvinning av tranolje. Foto: Sven Erik Grydeland.

40

Hvem var det så som sto for driften av disse anleggene? Kan Ottar ha vært delaktig i produksjonen? Han drev jo etter eget utsagn selv med hvalfangst i stor stil og berettet for sine tilhørere i England om en kjempefangst på hele 60 dyr, som han og fem andre hadde høstet på bare to dager. Mange hellegroper kan imidlertid knyttes til rester av boliger som ligner på den historisk kjente samiske rundgammen, noe som tyder på at også samer var involvert (Hansen og Olsen 2004: 71–72, Myrvoll 2011). En hypotese er at nordmenn og samer samarbeidet om produksjonen, og samarbeidet gikk ut på at hvalspekk fra norrøne fangstlag ble videreforedlet av medlemmer av en kystsamisk befolkning (Henriksen 1995).

Det er som tidligere nevnt registrert hellegroper langs hele Finnmarkskysten, noe som indikerer at hval- og selfangst ikke var begrenset til områdene vest for Nordkapp. Dermed aner vi en uoverensstemmelse mellom de arkeologiske kildene og Ottars beretning. Men det er mange uklarheter i beretningen, og kanskje forholdt det seg ganske enkelt slik at hans fangstlag, eller for den saks skyld norrøne fangstlag generelt, ikke dro lengre enn til dette uspesifiserte stedet som trolig lå et sted i dagens Vest-Finnmark.

Ottar runder Nordkapp På grunn av ugunstige vindforhold fikk Ottar et ufrivillig opphold i området der landet dreide mot øst, altså i nærheten av Nordkapp, og det var han neppe den første som opplevde. Snorre skriver at Gjesvær var «den første bryggeplassen når en seiler nordfra» (Snorre, Olav den helliges saga, kap.

133). Gjesvær ligger på Magerøya, like ved Nordkapp, og det var kanskje nettopp der Ottar tilbrakte ventetiden. Snorre omtaler riktignok hendelser som fant sted over 100 år etter Ottars tid og med Tore Hund fra Bjarkøy som en sentral aktør, men arkeologiske undersøkelser i Gjesvær antyder at det var etablert bosetting her allerede på 700-tallet (Bratrein og Niemi 1994: 149, Andreassen og Bratrein 2011: 317, Bratrein 2018: 92). Det er ingen kjente gravfunn fra Gjesvær som kan knyttes direkte til denne tidlige bosettingen, men i Nordvågen, ikke langt fra Gjesvær, er det funnet ei grav under flat mark som inneholdt rester av et skjelett, og en spydspiss av jern som er av en type som er vanlig både i og utenfor Norden og som er tidfestet til 800-tallet (Petersen 1919: 27–28, Sjøvold 1974: 178). Det er vanskelig å sette en etnisk merkelapp på denne grava, men kanskje er dette grava til en viking som endte sin ferd her, på vei til eller fra Bjarmeland.

41

Etter å ha ventet på vind fra vest og «en smule fra nord», fortsatte Ottar reisen østover, og fire dager senere nådde han fram til et punkt der landet på nytt dreide. Tidligere nevnte Nikolaj Makarov hevder at dette må være Varanger (Makarov 2007). På nordsiden av fjorden ligger Mortensnes, som med sin titusenårige, ubrutte bosettingshistorie er et av de rikeste og mest mangfoldige kulturminneområdene i Europa. Blant kulturminnene finnes spor etter teltringer og tufter, offerplasser og fangstgroper samt et gravfelt med over 400 graver som er anlagt i steinur og som har et tidsspenn på over 2000 år, fra ca. 1000 f. Kr. til ca. 1500 e. Kr. (Schanche, A. 2000). Andre argumenterer derimot for at Ottar etter fire dagers reise fra Nordkapp hadde passert Varanger og nådd helt fram til Lumbowski-bukta eller Svjatoj Nos på nordkysten av Kola, nær innseilingen til Mezenbukta og Kvitsjøen (Nansen 1988: 133–134, Selnes 1972: 16, Englert 2007: 127).

Svjatoj Nos er ifølge enkelte historikere identisk med det norske Vegestav, på gammelnorsk Ægistafr- eller Vegistafr, som ganske enkelt betyr «veistaven» (Selnes 1972: 16). Her måtte Ottar på nytt vente på vind rett fra nord «fordi landet bøyde rett mot syd, eller sjøen gikk inn i landet». I diskusjonen om hvor Ottars Bjarmeland lå, legges det særlig vekt på at det ellers i beretnin-

Ottar runder Nordkapp. Maleri av Karl Erik Harr. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

42

Samisk grav i steinur på Mortensnes i Nesseby.

Foto: Ørnulv Vorren, Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

gen bare refereres til to andre like dramatiske endringer av kystlinjen; ved Norges henholdsvis nordligste og sørligste punkt. Det er derfor sannsynlig at Ottar her omtaler et tredje hjørne av den Skandinavisk-Kolaske landmassen, nemlig det østlige hjørnet av Kolahalvøya. Samtidig legges det vekt på at han fortsatte seilasen rett sydover «og hele veien var det ubebygd land på styrbord side». Det er dermed ingenting som tyder på at han krysset Kvitsjøen, og følgelig heller ingen holdepunkter for at elven han kom til etter ytterligere fem dagers seilas var Dvina, men at han snarere hadde nådd fram til en av de store elvene på sørkysten av Kola.

Dersom alt dette er riktig, var dagsetappene fra Nordkapp adskillig lengre enn dagsetappene til Nordkapp, men dette skal ha vært mulig fordi Ottar nå seilte i rom sjø, med god vind og med færre stopp (Nansen 1988: 131).

Anton Englert legger etablerte distansetabeller til grunn og hevder at det både ut fra et nautisk og geografisk perspektiv er sannsynlig at elven Varzuga var endepunktet for Ottars ferd (Englert 2007: 126–128, se også Nansen 1988: 133–134, Morcken 1964). Mens enkelte forskere kobler Ægistafr til Svjatoj Nos, mener andre at Ægistafr lå nettopp her, ved Varzuga, som grensemarkør mellom Norge og Bjarmeland, uten at vi i denne sammenhengen trenger å ta nærmere stilling til det (Morcken 1970: 22–23).

43

Sagaenes Bjarmeland I motsetning til sagaenes Bjarmeland kan altså Ottars Bjarmeland ha ligget på sørkysten av selve Kolahalvøya. Sagaenes Bjarmeland ser derimot ut til å ha ligget på østsiden av Kvitsjøen, der morsslekta til den svarte vikingen Geirmund Heljarskinn angivelig hadde sine røtter (Snorre, Olav den helliges saga, kap. 133, Egilssoga: 76, Birgisson 2014). Rundt midten av 900-tallet skal også Eirik Blodøks’ sønn, Harald Gråfell, ha foretatt et herjingstokt til Bjarmeland og Dvina, og i minnediktet om han, Gráfeldardrápa, nevnes en by som kan være den senere velkjente Holmogori, som lå oppe i Dvina-munningen. Ifølge historikeren Halvdan Kohnt var hensikten med toktet å trygge det norske handelsveldet i Bjarmeland, og det gjorde han ved å flytte Norges riksgrense dit. Dermed sikret Harald «gråfellen», det vil si pelsverk nordfra, for norsk handel, og det var dette som ga han tilnavnet «Gråfell» (Koht 1930–33).

På Olav den helliges tid, det vil si på begynnelsen av 1000-tallet, var Bjarmeland fremdeles et sentralt område for norsk kongemakt, og i sagaen om han berettes det utførlig om en ferd som Tore Hund og hans menn foretok dit sammen med Karle den håløygske. Karle kom fra Langøya i Vesterålen og var kongens utsending. Snorre skriver at Da de kom til Bjarmeland, la de inn til et sted det var handelsplass; der ble det nå marken, og alle de som hadde varer med, fikk dem godt betalt. Tore fikk en mengde gråverkskinn og bever og sobel.

Karle hadde også en mengde varer som han kjøpte for, han fikk mange skinnvarer (Snorre, Olav den helliges saga, kap. 133).

Da kjøpstevnet var slutt, seilte de ut gjennom Dvina, og med det opphørte freden med lokalbefolkningen. Tore Hund ga mennene sine tillatelse til å vinne seg gods, og i en jordhaug kom de over en umåtelig stor sølvskatt som blant annet inneholdt en diger halsring. På hjemveien ble Tore og Karle uforlikt om hvordan byttet skulle fordeles, og det hele endte med at Tore drepte Karle og beslagla både røvergodset og det de hadde handlet på markedet.

Senere dro han sørover med hele lasten til kong Knut i England, der han ifølge Snorre ble tatt vel imot (Snorre, Olav den helliges saga kap. 133, 139).

Virksomheten på Bjarmeland gjorde Hålogaland til en velstående og viktig region. Ferdene dit pågikk i flere hundre år, og rettighetene til de rike inntektene var et sentralt element i kampen mellom kongemakten og de nordnorske høvdingene. I de endeløse skogområdene sør og øst for Kvitsjøen 44

fantes mengder med sobel, mår og ekorn, og hele veien langs kysten fantes det sel og hvalross, dun og fjær. Slike varer synes det å ha vært et ubegrenset marked for i vikingtidens Europa.

Kola – en del av vikingtidens Norðweg?

Det er uklart hvor langt øst virksomheten strakte seg. I sagaene danner Dvina østgrense, men vikingene kan ha nådd enda lengre øst, kanskje helt til Novaja Semlja (Selnes 1972: 14). Sagatidens navn på Kola og Kvitsjø-området er Gandvik. Bokverket Norge–Russland, grannefolk gjennom tusen år refererer til flere middelalderkilder som indikerer at hele dette området ble regnet med til norsk riksområde (Selnes 1972). I Odd munks saga om Olav Tryggvason, skrevet i ca. 1190 av islendingen Odd Snorresson, heter det for eksempel at Men sør for Norge er Danmark, og Sverige i øst, og vestenfor er England, og nord for Norge er Finnmark. Norge er formet av tre nes …, lengden av landet er – fra lengst i sør og nordover – fra Gautelv (= Götaelven) og nord til Vegestav. Og bredden og vidden fra øst til vest (er) fra Eidskog til Englandshavet (= Nordsjøen). Og landet er ordnet og kalt slik: Viken, Hordaland, Oppland, Trondheimen, Hålogaland og Finnmark (Selnes 1972: 16).

Vegestav omtales altså her som et av Norges tre nes, eller hjørner. Dette bekreftes i en annen kilde fra 1100-tallet: «… Hålogaland strekker seg fram til stedet «Vegestav» som skiller det fra Bjarmeland». Kildene indikerer at hele Kolahalvøya ble regnet som en del av Norge. Flatøybok fra 1300-tallet, den største av de islandske middelalderskriftene, slår fast at «Olav Haraldsson rådde som enekonge i Norge med de samme grenser som i Harald Hårfagres tid, nemlig Gandvik i nord, Gautelv i sør, Eidskog i øst og Aunguleyjarsund (= Irskehavet) i vest». Samme opplysning finnes i et hyldingsdikt til Håkon Håkonsson: «Den unge fyrste har alt en større lykke, han rår over hele landet mellom Gandvik og Gautelv» (Selnes 1972: 13, 16–17).

I løpet av 1200-tallet gled Bjarmeland ut av norsk herredømme, og ferdene dit avtok. De siste kjente norske ekspedisjonene dit fant sted i 1222 og 1310, samtidig som russerne stadig ekspanderte nordover. Handelen i området ble fra nå av administrert av byrepublikken Novgorod, som ligger i nærheten av Ladoga, og det ble etablert nye handelsruter derfra direkte mot sør og øst (Hansen og Olsen 2004: 154–155).

45

De arkeologiske sporene etter bjarmelandsferdene er ikke lett å påvise.

I Nord-Norge er det riktig nok funnet mange gjenstander, særlig smykker, av østlig opprinnelse, men disse knyttes gjerne til den samiske befolkningen (Hansen og Olsen 2004: 87–89). Gjenstander av østlig opprinnelse opptrer dessuten hyppig i de indre delene av Skandinavia, noe som kan tyde på at mange av dem nådde norske områder over land og ikke langs sjøveien.

Verdiskapningen i nord Skal vi trekke fram én funngruppe som, selv om den kanskje ikke kan knyttes direkte til bjarmelandsfarten, likevel sier noe om verdiskapningen fra den samlede handelsvirksomheten for befolkningen i nord, må det være edelmetalldepotene, eller sølvskattene. I tidens løp er det publisert en rekke arbeider der disse er hovedtema (bl.a. Grieg 1929, Hårdh 1996, Zachrisson I. 1984, Zachrisson T. 1998, Spangen 2010). Tolkningene av sølvskattene varierer; dels knyttes de til handel og betraktes som en form for urealisert kapital, og dels tolkes de som rituelle nedleggelser eller som markører av kulturell identitet. Det er funnet en mengde større og mindre sølvdepoter i hele Norden og også i Russland. Fra Nord-Norge kjenner vi rundt 30, og flere av dem er funnet i Finnmark. Uansett hvilken betydning disse «skattene» kan ha hatt, er det ingen tvil om at sølvet representerer store økonomiske verdier, noe det også må ha gjort mens det var i sirkulasjon. Dette framgår tydelig i episoden der Tore Hund og Karle på tampen av bjarmelandsekspedisjonen ranet et depot som inneholdt mengder med gull og sølv – «så mye de kunne bære» – blant annet en sølvbolle fylt med sølvpenger og den tidligere omtalte halsringen (Snorre, Olav Trygvessons saga, kap. 133). Slike halsringer er vanlige også i de nordnorske depotfunnene.

Det sies ikke noe i Ottars beretning om liknende episoder, men i vikingenes verden gikk handel hånd i hånd med rov og ran, og det er liten grunn til å tro at Ottar representerer noe unntak. Vi vet ikke hva et eventuelt ransutbytte på hans tid kan ha bestått av; de fleste sølvdepotene skriver seg fra senere perioder, anslagsvis etter år 1000, men både pelsverk og produkter av hvalross kan ha fristet vel så mye. Slaver kan også ha vært en vesentlig del av byttet.

Birgisson mener riktignok at det var fredelige forhold mellom nordmenn og bjarmere, men han viser samtidig til en passasje i Landnåmabok som sier at kong Hjør, den svarte vikingens far, «tok Ljuvina, dotter til bjarmekongen,

46

De mange sølvskattene viser hvilke verdier som tilfløt det nordlige Norge i vikingtid og tidlig middelalder. Disse sakene ble funnet i Maursund i Nord-Troms i 1949.

Foto: Adnan Ičagić, Tromsø Museum – Universitetsmuseet

som hærfang» (Birgisson 2014: 35). Slaveriet var en anerkjent virksomhet i Nord-Europa allerede på 800-tallet, og sammen med araberne var vikingene datidens største slavehandlere. Treller ble hentet overalt hvor mulighetene fantes (Graham-Campbell 1981: 18, Roesdahl 1994: 135, 2001: 209, Frankopan 2017: 142–143). Selv om verken Ottar eller noen av sagaforfatterne refererer til slavehandel i forbindelse med bjarmelandsfarten, må vi derfor holde mulighetene åpne for at også den var en del av virksomheten.

47

25-sessen «Draken Harald Hårfagre». De største nausttuftene har kunnet romme skip på denne størrelsen. Foto: Gunnar Eldjarn.

LANGS HÅLOGALANDS KYST

Vel hjemme etter et langt fravær, manglet det ikke på oppgaver for bjarmelandsfareren. Ottar hadde som tidligere nevnt kyr, sauer og griser pluss hester, som han blant annet brukte til å pløye den vesle åkerlappen sin. Vi vet ikke hvor mange mennesker som hørte hjemme på Ottars gård, men det kan være snakk om flere titalls, og gården måtte skjøttes. Bygninger skulle vedlikeholdes, husdyrene skulle ha stell, og forsyninger til en ny vinter måtte i hus. Sist, men ikke minst; skipet skulle utstyres, bemannes og klargjøres for nye tokt.

Reiser var et vesentlig element i enhver vikings liv, og beretningen forteller at Ottar minst én gang i løpet av livet satte kurs sørover, og at han minst én gang oppsøkte Skiringssal, Hedeby og England. Hva slags skip han disponerte, er derimot ukjent. Det kan ha vært av samme type som Gokstadskipet, og det må ha vært utstyrt med mast og seil (Christensen 2007: 114).

Gokstadskipet hadde 16 årepar og ble rodd av 32 menn (Solberg 2000: 243).

Mannskapet kan dermed ha omfattet nærmere 40 personer.

Til tross for at det ikke er funnet mange båter i Nord-Norge som stammer fra vikingtiden, er det liten tvil om at håløygene rådde over gode skip. Gode skip var avgjørende for all virksomhet på havet, og avstandene var store. Fra båtbyggerhold er det antydet at håløygene ganske enkelt hadde de største og beste båtene (Eldjarn 1995). Det finnes ingen sikre holdepunkter for dette, men de tallrike nausttuftene strider ikke på noen måter med påstanden. Spor etter 25 til 30 meter lange naust er ikke uvanlig, og det finnes også naust som er enda lengre, hele 40 meter (Nilsen R. A. 1996, Nilsen G. 1998, Nielssen 2012: 71). Disse kunne enkelt romme skip på størrelse med Gokstadskipet, 49

Ottars var en mann fra Hålogaland som en gang på slutten av 800-tallet besøkte kong Alfred den store av Wessex. Der fortalte han om livet i nord og om steder han hadde besøkt. Ottars beretning ble skrevet ned og føyd til et historieverk som kong Alfred fikk oversatt fra latin til gammelengelsk.

Ottars beretning er i dag en av vikingtidens mest sentrale og siterte kilder. Forskere har først og fremst festet seg ved opplysninger om Ottars gårdsdrift, inntektskilder og formue.

I denne boken er perspektivet et annet. Her tar forfatteren oss med på reiser Ottar foretok både i Hålogaland og til områder utenfor.

Hva preget tiden Ottar levde i, områdene han passerte og stedene han besøkte? Hva kan han ha sett og lært underveis, og ikke minst, hva var de samfunnsmessige konsekvensene når reisende av Ottars støpning vendte hjem?

Inger Storli er professor i arkeologi ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

ISBN: 978-82-8104-331-2

Orkana Akademisk

WWW. ORKANA. NO