Page 1

MIN KRIGSDAGBOK Nenne Rachløw Isachsen

Orkana


Innhold Innledning ved Fredrik Fagertun

7

I. En høyst spesiell dagbok......................................................................................... 7 II. Krigen i Øst-Finnmark........................................................................................... 9 Byer i bomberegn............................................................................................... 10 Krigstid i Kirkenes............................................................................................. 11 Tyskere i alle hus............................................................................................... 12 Et tett og mangfoldig samfunn........................................................................... 12 Motstand og lærerstøtte.................................................................................... 14 Evakuering og frigjøring.................................................................................... 15 III. «Nennes» historie.............................................................................................. 16 Dagboken – et farlig redskap?........................................................................... 17 Telegrafen – en utkikkspost............................................................................... 18 Gode og dårlige nordmenn................................................................................ 19 Lærerfangene..................................................................................................... 19 Nennes forhold til kvener/finner........................................................................ 19 Kirkenes i bomberegn........................................................................................ 20 Litteraturliste..................................................................................................... 21

Min «krigsdagbok» Påbegynt 9. april 1940 i Oslo

23

1940 23 Bok nr. I...................................................................................................... 23 1941 35 Bok nr. II..................................................................................................... 36 1942 43 Bok nr. III.................................................................................................... 49 Bok nr. IV.................................................................................................... 61 Bok nr. V..................................................................................................... 70 Bok nr. VI.................................................................................................... 80 1943 83 Bok nr. VII.................................................................................................. 96 Bok nr. VIII............................................................................................... 111 1944 113 Bok nr. IX................................................................................................. 131 Brevet fra Nenne En spottevise får svar

145 163


34


1941 Her strømmer til arbeidere fra alle kanter og i særdeleshet fra Oslo. Jeg går til ortskommandanten39 i januar og sier at han må befri oss for Leisner. Det blir merkelig nok gjort. Inn flytter så Marineintendanturdienststelle!40 Kontor med fire marineoffiserer. De er meget høflige og elskverdige. Så takk til å ha tyskere for en viss slags såkalte nordmenn41. – Det er den stillferdige løytnant Bohle og assistent Hartung (gåsung som Sissel sa!) kallt Julenissen, som særlig er hyggelig og blir Rigmor, Wenche og Sissels svorne riddere. Virksomheten ellers blir større og større. Her passerer på hundrevis med hester av alle sorter. Fine ridehester, store tunge arbeidshester og søte, troskyldige små nordfjordinger. Arme dyr – hva de gikk i møte. Mennesker er det ingen synd i, men dyrene. Alskens materiell kommer hit. Byen blir seende verre og verre ut. Brakker bygges over alt. Skog hugges ned. I mai flytter marinen og vi får istedenfor wehrwirtschaftsofficerhauptmann42. Hardt og hans kontorist Bruno Boldt. Disse blir virkelig våre gode venner. Hardt er meget charmerende. Snakker bra norsk. Blir veldig glad i barna. Spesielt Sissel. Han ber om å få høre på vår radio (naturligvis Oslo og tysk bare) og er ofte hos oss. Er egentlig bergingeniør. Vært med i forrige krig.

39 

40 

41  42 

Ortskommandanten er en tysk, som oftest offiser, som har ansvaret for et avgrenset geografisk område. I det daglige har han myndighet over både militær og politi. På norsk plasskommandant. Marinens intendantur, ansvarlig for forpleining, bekledning, utrustning, kontormateriell m.m., samt regnskap. Nenne sikter nok til norske nazister, hirdmenn osv. Det er muligens et ordelement for mye, men her er det snakk om en næringslivsmann med offisers grad, fra en del av næringslivet som betraktes som særlig krigsrelevant.

Kirkenes sett fra vest. I forgrunnen tyske brakker under bygging. Arkiv: Rune Rautio


Tyske soldater med hester på ekspedisjonskaia. Trolig tilhører de et kløvkompani. Sett fra sør fra et skip ved kai. Arkiv: Rune Rautio.

Lørdag kveld 21. juni 1941 Hardt inviterer Leif inn på et glass «snaps». Virker nervøs og plutselig sent utpå kvelden hører vi han si: «Heute nacht bomben wir Murmansk.» Det var vidunderlig vær, solskinn og fint, men allikevel uforklarlig nifst. Vi gikk tilslutt og la oss. I 5–6-tiden kommer Sverre opp og vekker oss og forteller at krigen Tyskland – Russland var brutt ut og at vi vel kunne vente bombing når som helst. Søndagen gikk med å bære i kjelleren alle bøkene, pakke klær i kofferter. Ryggsekk med det viktigste av klær, forbindingssaker og litt mat. Det kunne jo hende at man måtte rømme byen når som helst.

Bok nr. II Juni 1941 Tordis og småpikene er heldigvis evakuert til Oslo. Anna og hennes unger til Bodø. Og ellers er de fleste reist ut av byen. Man har jo Kristiansund og Bodø i frisk erindring. Hva skal så ikke bli her. Men – vi blir for så vidt gledelig overrasket. Første flyalarm gikk her mandag 23. juni. Var på vakt men sprang hjem. Så flyene. Det ble ingen bombing da. St. Hansaften flyalarm om morgenen. Intet skjer, men om ettermiddagen alarm igjen og kort etter voldsomme drønn. Fulltreffer på en brakke på stadion. Svart røk velter utover. Også delvis ødelagt en av de militære

36


villaene i Presteveien. Litt etter hvert blir flyalarm og bombing dagligdagse ting for oss. Vi ser at de ikke med vilje vil gjøre byen noe så vi føler oss relativt trygge. Vi hører om svære trefninger ved fronten. Her begynner å komme sårede. Hardt skal reise hjem. Flyr til Oslo. Vil så gjerne hilse på småpikene, spesielt Sissel og tar med pakker og brev til dem. Bl.a. Rigmors store badedukke. Var rent trist å si adjø. En meget sympatisk fiende. Men Boldt blir igjen og ny sjef kommer. De store hospitalskipene kommer hit og henter sin uhyggelige last. På kirkegården her blir flere og flere fremmede graver. I juli blir det fryktelig hett. Vi hører de grusomste ting fra fronten. Alle de lidelser de må gjennomgå bare på grunn av insekter for eksempel! De kaller myggen for lillerussen. Daglig tordner bombeflyene herfra over byen mot fronten. Og likeså sikkert kommer de andre hit. En dag fulltreffer på en båt ved lastekaien. På stasjonen trodde vi vår siste time var kommet. Bombene formelig drøsset rundt kaien men datt heldigvis i sjøen. Ved kaien lå en bensinbåt. Reflektionerna gjör sig själva!! Leif43 er sivilpoliti og må vandre ute under flyalarmen for å jage inn folk fra gaten. Det såkalte store engelske flyangrepet på Kirkenes så vi på – delvis da. Kanonene tordnet og mitraljøsene knitret og kvatret, lufttrykket av en lufttorpedo de slapp – var så sterkt at jeg ble slengt inn fra vinduet i 3dje! Et tysk fly kommer og vifter nær sagt, med vingene. Jeg tror det er skadet, men Sverre forteller at det betyr at de har skutt ned en fiende. Litt etter litt stilner det av. Senere får vi høre at tre engelske maskiner er skutt ned. En ramlet ned på «Hælen» og brant opp. To i Renøysund. Noen var død, men et par ble tatt til fange. En søndag vandret mama og jeg på landtur på knausen over Soldatbukta. Jeg hadde så vidt fått badedrakten på til soling, hei der hører vi «russerdur» i luften, umulig å se flyene, men i neste sekund et brak. Bombe på Jakobsnes. Jord og sten ble hivd opp i luften, før vi fikk sukk for oss 3–4 bomber mot noen krigsskip som lå mellom Prestøya og Solsvikt. Vannsøyler stod himmelhøyt til værs, luftvernet skjøt så det pep om ørene på oss. Så var det over – like fort. Vi hadde ventet å få se skipet truffet og mennesker ligge i vannet, men nei de traff ikke. Er du i livet, ropte mama, hun satt oppå knausen med et smørbrød i hånden! Det hele var som en film og vi kunne ikke annet enn å le til oss selv. Senere viste det seg at Sverre og Palmer holdt på å bade i bukta nedenfor akkurat da. Vi satt lenge og ventet på flere spennende opplevelser, men så ruslet vi hjem. Ikke før var vi kommet hjem så braket det løs igjen som vanlig, uten varsel. Da falt det bomber ovenfor den nye kirkegården hvor vi hadde gått for et øyeblikk siden. Skibsforbindelsene blir dårligere og dårligere. – Murmansk som skulle taes på noen dager holder fremdeles stand.44 Svanvik fyldes med sårede, kirken blir tatt til lasarett. Flyalarmer og bombinger hører til dagens orden. Helst i omvendt orden. I september blir «Richard With»45 senket 43  44 

45 

Leif Rachløw Isachsen er Nennes bror. 21. september stanset tyskerne offensiven i retning Murmansk. Troppene gikk i vinterstillinger og fronten «frøs fast» ved Litza. 13. september 1941 ble hurtigruten «Richard With» senket av en britisk ubåt. 99 mennesker omkom.

37


Brann i havneområdet sett fra sør-øst. Arkiv: Rune Rautio

utenfor Havøysund. Temmelig mystisk. En mengde kjente mennesker omkommer. Bl.a. snille H.F. Hansen hos Esbensen og Kanstad fra Vardø. Men folk reagerer ikke slik som kanskje ventet. Man vet for meget – her oppe i alle fall. Det blir verre og verre å få tak i mat. Kjøtt har vi naturligvis ikke sett på måneder, men selv fisk er det liten tilførsel av. Dessuten har også gjestene oppdaget at fisk kan spises!

17. oktober I middagstiden falder plutselig en bombe mellom los Olsen og Aarnes. Vi tror huset vårt er truffet. Vinduene blir blåst inn, det detter ned av veggene og huset skjelver. Vi kommer oss ned, men da er alt over. Som et under er ingen drept. Gamlelosen kommer seg ut og fru Aarnes har hoppet ut gjennom vinduet og fått masse glass­ splinter i ansiktet. Huset er smadret på nedsiden. Likedan bislaget hos Aarnes og huset gjennomhullet. På Haganes falt et par bomber og to menn og et lite barn blir drept av splinter. Folk har sine egne meninger om saken.46 Skipstrafikken blir stoppet. Vi er helt uten tilførsler en tid. Byen blir uten smør (margarin altså) og boksemelk, som vi for øvrig har kort på. Det går så vidt at mange må røre salt i smult og ha det på brødet. Apropos brødet så blir dette snart uspiselig. Vår herre må vite hva melet består av. Brødet vokser i munnen på en. Heldigvis baker mama. Hun har i melet tran (i deigen naturligvis!) og forskjellig så vi får gode brød. Så har vi masse multegrøt, blåbær og tyttebær og rabarbra, C-vitaminer i mengder, men det er synd i de som er henvist til å spise på det opprettede folkekjøkkenet på 46 

38

Det er ikke lett å vite hva Nenne mener med dette utsagnet. Det kan henspille på det dilemma som folk opplever, at egne folk dør som følge av våre venners, de alliertes, bombing.


Malmklang.47 Ikke får de poteter og middagsmaten er skral. Fisk uten smør eller fett, bare med dette sure cellulosebrødet til. Her skal være tilfeller av skjørbuk, begynnende, men allikevel. Grønnsaker naturligvis umulig å få tak i. Som forsyningssjef har de ansatt en mildest talt merkelig fyr fra Oslo. Dørum48 har nyordnet seg som ventelig var og er fremdeles ordfører. Enkelte andre også – men svært få. Hirden – bestående bl.a. av en av Eliseussen på Saga, og Otto M. Olsen har lekt gangstere. Var blant annet på «ransaking» hos doktor Palmstrøms og i flere forretninger. Byen blir igjen full av fremmede som kommer ovenfra. Vi får en besynderlig løytnant i huset. Han forlanger at vi skal vaske for ham og oppvarte ham. Det nytter ikke at vi sier at vi ingen hushjelp har. Vi ryker i tottene på hverandre og han truer med å anmelde meg til ortskommandanten. Hvilket han også gjør. Jeg får innkallelse og vandrer opp i «Villa Truls» forberedt på det verste. Kanskje både arrest og konsentrasjonsleir. Men treffer en meget charmerende og pen adjutant, løytnant D. som er meget elskverdig og saken ender med at den rare løytnant Harten blir forflyttet fra oss. Mørketiden er tung og trykkende. Blending fra tidlig morgen, ja hele døgnet. Man føler seg som muldvarper. Det er nesten utenkelig at det noen gang har vært lyst. Radioene blir tatt fra oss! «Vesterålen»49 blir senket utenfor Øksfjord. Aagot Trøite og alle barna omkommer og mange andre. De uskyldige får unngjelde. Nå går det bare skøyter med post fra Tromsø til Vardø. Derfra med lokalbåt hit. De som skal reise sydover biler over

Tysk 8,8 cm Flak 18 i stilling på Prestfjellet. Sett mot nord med byen i bakgrunnen. Arkiv: Rune Rautio 47  48 

49 

Malmklang er Ungdomslagets forsamlingshus. Sigurd Dørum ble oppnevnt til ordfører (av NS) fra januar 1941 til 1. september 1944. I Aage Lundes Sør-Varangers historie (1979) beskrives han som en opportunistisk, selvhevdende og oppmerksomhetssøkende mann. Kystruteskipet «Vesteraalen» ble 17. oktober 1941 torpedert nord for Tromsø. 54 mennesker omkom.

39


Tana, Ifjord, Alta til Tromsø. Eller fortsetter så videre med buss til Mo i Rana hvor man tar jernbanen. Men snart blir snehindringene for store til den trafikken og. Vi får ny «leieboer», en østerisk løytnant Knab. Han bråker nokså meget. Har radioen på hele dagen og ofte om natten. Jeg er rett som det er i tottene på ham. En natt banket jeg i taket. Så banket han igjen! Så fløy jeg ned i morgenkjole og skjente. Vi freste mot hverandre som sinte katter. Han tok ikke mot kommando av meg! Jeg repliserte med at «Ich warte dass deutsche Offiziere auch sind – gentlemen!»50 Men noen dager etter var vi blide igjen. Så ble han sendt til fronten. Den natten står så uhyggelig for meg. Skulle se hva slags bråk det var i gangen. Det var han som skulle bile til Petsamo. Kledt i hvit pels. Bilen stod og durte utenfor – det var knitrende frost. Det gufset uhygge og polarnatt og han stod så underlig tafatt og ensom. Stakkars unge mennesker. De er jo uten skyld i alt det forferdelige som skjer. Hans etterfølger løytnant Müller er mørk og stillferdig. Vi blir etter hvert nokså optimistiske. På stasjonen holder vi på å arbeide oss i hjel. Vi har aldeles usannsynlig stor trafikk. Alt går telegrafisk siden postforbindelsen er så dårlig. Hadde vi bare hatt ordentlige linjer, men alt er jo tatt fra oss. Folk sitter oppå hverandre i skranken og venter på samtaler, i timevis på «iler» med for eksempel Vardø og Berlevåg. Sydover er det umulig å komme pr. telefon for oss. Her ligger stadig en masse skip. Mange ligger her i måneder. Mange går i fart på Petsamo. De er det synd på. Vi er ofte i «bombekjelleren». Fint beskyttelsesrom staten har til oss. Iskaldt og vått – i en vaskekjeller. Ofte er det så fullpakket av mennesker at om det skjedde noe ble det en katastrofe. Folkene mine er mer eller mindre hysteriske alle sammen. Spesielt Olga. De bor oppe i Vinterveiskaret. Her er nå tvungen evakuering (delvis) av barn.

Lastebil tilhørende marinen med registreringsskilt WM-91308 i Kirkenes sentrum. Arkiv: Rune Rautio 50 

40

Oversatt: «Jeg forventer at tyske offiserer også er gentlemen».


Julen 1941 er forholdsvis fredelig, men det er vanskelig å finne frem til jule­ stemningen fra før. En vet for meget grusomt. Alt det forferdelige som skjer daglig. Alle de lidelsene vår arme jord skal gjennomgå. Bare det å vite at de stakkars fangne russerne her sulter og fryser. Jeg har selv sett dem ta opp fra gatesøla ting som ikke en hund ville finne på å spise. De graver i søppelkasser etter matrester og går nesten uten sko på bena. Bare tullet inn i papir og sekkefiller. Og dette skal vi se på uten å ha lov til å hjelpe dem. Snakk om sivilisasjon og humanisme. 30/12 skyter de unge Harry Jensen51 inne i Thomaselvdalen. Han oppfører seg heltemodig.

Nyttårsaften 1941–42 Kl. 1700 uler brannfløyten. En tysk brakke oppe på Wesseljordet, som vanlig. Veldig flammehav. Kl. 19.00 et forferdelig drønn. Bombe. Neste treffer her, tenker jeg og i samme sekund er det som dommedag omkring oss. Skranken full av mennesker som snublet ut over hverandre og kom seg i kjelleren i en viss fart. Ingen vil frivillig oppholde seg hos oss under flyangrep. Luftvernet og «flaket»52 skjøt som besatt. Kommet opp fra kjelleren får vi høre at det var fulltreffer på «Villa Truls» hvor Ortskommandanturet holdt til og at syv tyskere var omkommet. Huset og alt var blåst vekk. Dessuten flere bomber som ingen spesiell skade gjorde. Der var fælt, men vi ble i perlehumør over fulltrefferen og fangsten. Hjemme hadde vi gjester og mama og guttene, gjestene og en ny tysker vandret i kjelleren og hadde likør med seg. Det var ennå to alarmer før vakten var slutt kl. 21.00.Vi hadde nettopp spist og skulle drikke kaffe, hei der er de her igjen. Vi tok med oss kaffen og likøren og vandret ned. Slik fór vi opp og ned flere ganger, men humøret holdt seg! Tilslutt ble vi sittende nede hos Sverre. Kl. 24.00 trodde vi de skulle komme igjen, men nei. Vi skålte også i år i champagne. I 3-tiden om natten ny bombing, men ingen skader i byen. Det er strålende måneskinn. Lyst som midt på dagen. Vi får høre om besøket i Lofoten.53 Rakel og hennes gemal får tvungen utenlandsreise. Våre hjemlige størrelser sies å være nervøse. Nå er det helt slutt med kaffe. Altså ingen kort på dem. Bare erstatning. Rika, Karoma, Trio og alle de andre. Det er det verste å måtte unnvære kaffe! Melk finnes ikke heller, ikke ost eller egg. Ikke poteter. Ikke grønnsaker, ikke kjøtt. Det lille vi får av margarin er så dårlig, og ellers er jo alt bare erstatning. Men så er det jo visse andre som har flust opp av alle ting. Der er visst ingen mangel på noe. Man kan se billass med kål og sitron, kjøtt og hermetikkasser.54 51 

52 

53 

54 

Harry Jensen ble i juni 1941 arrestert av tyskerne for spionasje for Sovjetunionen. Han ble torturert og henrettet i slutten av desember 1941. Flak er en tysk forkortelse for Flugabwehrkanone eller luftvern. Flakild er intens ild fra slikt luftvern. Her siktes til det andre Lofotraidet i romjulen 1941 der britiske og norske spesialstyrker deltok. Vi vet ikke hvem «Rakel og hennes gemal» er. Det kan siktes til at noen sivile ble tatt med til England etter raidet, men de ble neppe tvunget til det. Kan være at Nenne her hentyder til tyske militæres forpleining, men mest sannsynlig tenker hun på norske nazister og NS-medlemmer som får særlig tilgang til varer som det ellers er stor mangel på.


42


1942

En søndag etter nyttår har vi en voldsom bombedag igjen. Vi satt i posthuskjelleren i nesten en time. De laget sperreild over byen og det var noe av det fæleste vi hadde hørt til da, bombene drønnet og de svære kanonene skjøt så jorden rystet. Jeg var overbevist om at stasjonen ville bli truffet, men det er rart hvor kaldt man kan reflektere i sånne øyeblikk. Kl 2000 blåses faren over. Vi var temmelig blåfrosne og stive da vi kom opp og skulle fortsette arbeidet. Jeg skal springe hjem, men kommet til apoteket går det alarm igjen. Da må jeg inn i Ingilæ-kjelleren. Der er offentlig beskyttelsesrom og masse mennesker og unger som skriker. Uhyggelig. Der høres alt ennå verre. Det er visst mitraljøse på taket sier noen. Fine greier. Da skytingen holder opp litt, springer jeg hjem. Senere går det ennå en alarm. Det må være på Høybuktsiden. Her i byen falt ingen bomber. I Vardø blir det også bombet av og til, men Vadsø er utenfor alt som vanlig. Som en gutt på telegrafen der uttrykte seg: «her er man blitt 25 år og har ikke opplevd en eneste bombing!» Folk tar alt med ro. Unntatt enkelte som er hysteriske. Vi hører stadig om skip som blir senket. En natt blir «Gullsmedvik» beskutt av fremmede krigsskip! De små lokalbåtene på Vest-Finnmark «Ingøy» og «Sørøy» blir senket. Hvem det enn er så er det dårlig gjort. England vinner ikke krigen med å senke de stakkars små skipene som var vårt eneste forbindelsesmiddel. Mange mennesker omkom.

Tysk militærparade til ære for de overlevende etter kampene på Litsa-fronten i mai 1942. En avdeling fra Hirden i Sør-Varanger deltar. Arkiv: Rune Rautio


Er her ikke bombing så uler brannfløyten og som regel er det en tysk brakke. De er øyensynlig fryktelig uforsiktig med varme. En natt med kraftig bombing treffer de en lagerbrakke – opp i Gammelveien. Det ble en voldsom brann. Ildsøylen stod himmelhøyt til værs og det ble slynget glødende partikler over hele byen. Det skulle være sanitetsmateriell og der eksploderte naftafat og andre brennbare saker. Vårt brannvesen ble utkommandert og måtte arbeide mens flyene kom tilbake og slapp flere bomber. En lørdag kveld i 22-tiden – mama og jeg sitter og leser, så hører vi flydur, ingen alarm, men plutselig hører vi hvinet av bombene og forferdelige brak. Vi kommer oss ned i kjelleren i en fart. Der har vi matte på gulvet, tenner varme i komfyren, har stoler og pledd og frakker. Alt i alt ganske koselig! Min første tanke når jeg er hjemme under bombing er alltid stasjonen. Da det blåste av fløy jeg i telefonen. Det var frk. Schrøen som var alene på nattevakt på telegrafen. Hun gråt og hikstet. En bombe skulle være falt like utenfor på platten. Hun fikk vinduet over seg og ellers ristet huset og skalv og vinduene ellers ramlet inn. Hun sprang i kjelleren selvfølgelig uten å sette stillinger.55 Kommet opp får hun uforskammet munn av en konstabelfyr som sitter trygt i byens eneste bombesikre rom. Hun ringer til politipresidenten56 og klager på fyren og sier at de kan være gla til at vi overhodet sitter der nede og for-

Kirkenes før krigen. Det høye tre-etasjes huset med hvit grunnmur er post- og telegrafbygget. Her var også tollboden. Midt på bildet, skolen og gymnastikksalen. Arkiv: Sør-Varanger museum 55  56 

44

«Sette stillinger» er trolig et telegafiuttrykk. Nazistene innførte tittel og embete kalt politipresident i stedet for politimester. Det var normalt NS-folk som bekledte disse stillingene.


Bombeskader i bebyggelsen i Kirkenes. Arkiv: Rune Rautio

søker å gjøre vår plikt under forhold som ingen andre her i byen vil arbeide – midt i faresonen. Ja, politimesteren sa jo i sommer at vi måtte være fatalister!! Nå – Schrøen hadde fått sjokk. Jeg måtte hente henne opp. Leif hadde bridgelag på «labben». De fikk også vinduene inn, og ellers var speilglassrutene gått i hele nedre byen. To svære bomber var falt ved nedre lager. De var på ca. 250 kg. Et tjærefat var slengt oppå taket til Dampcentralen. Det var store ødeleggelser på mange ting der nede. Utenfor stasjonen var det en svær splint som hadde rotet opp jorden. Den natten var vi visst syv ganger i kjelleren. I 4-tiden la vi oss alle på flatseng på spisestuegulvet for å være snarere i vendingen med å komme i kjelleren. Luftvernet skyter fra Sagafjellet så det høres ut som det trommer på taket når vi er på kvistene. I flere hus i byen er det gått inn mitraljøsekuler. Hos Wold og på Hoels Hotell bl.a. Utpå morgenkvisten må jeg gi Schrøen sovetabletter for å stoppe munnen på henne. Hun prater uopphørlig om det samme! Eilertsen overtar hennes nattevakt og sitter med åpne vinduer i minus 30 grader. Jeg undres om telegrafstyret noensinne vil takke oss for at vi har holdt ut på Kirkenes stasjon i hele denne forferdelige tiden. Jeg tror det ikke. Fra russerkrigen begynte og ut året 1941 hadde vi omkring 200 flyalarmer derav ca. 80 angrep uten varsel og mellom 400 og 500 bomber er sluppet ned. Det er et under at ikke større skader er gjort. Leif og sivilpolitiet for øvrig får ordre om å undersøke om husvertene har sørget for å ha på loftet: sandkasse, spade, «skjold», vann for eventuelle brannbomber. Når denne kommer dalende og legger seg pent på gulvet skal den taes på spade og hives ut – «skjoldet» (et grytelokk) skal verge mot heten. Dersom dette gjøres med en gang skal det kunne utføres, men som regel sitter man jo i kjelleren under bombing! Løytnant Muller reiser til fronten. Vi får fire nye. Oberwachtmeister Rössner, Raup og Peters og Höhnke. De har heldigvis ikke radio og er merkelig stillferdige, men hver dag har de en ny oppasser som kommer trampende. Etter hvert blir vi jo svært godt kjent med disse. De er ustanselig hos mama og får varmt vann og kaldt vann. De vasker gulv og trapper, men først etter å ha bodd i en måned. Da ble skittenlukten så 45


Tysk luftvern på Toppenfjellet beskyter russiske bombefly i mørket. Arkiv: Rune Rautio

uutholdelig at jeg måtte si det til dem at vi brukte å vaske gulv og trapper her i Norge. Jo da – siden var de svært renferdige. Især var lille Karl Linder fra Hamburg flink til å skure! – Stakkars unge gutter. Vi vil jo ikke krige, sier de. Vi vil jo helst reise hjem osv. En av soldatene var tsjekkoslovak. En høflig stille og dannet mann. Kanskje på et meget høyere dannelsestrinn enn de unge fyrene han måtte oppvarte. Det er en underlig vinter i år. Kulden har vært uvanlig sterk og vedvarende siden november. Og aldri har vi hatt så mye måneskinn, synes vi! Vi har lært oss å beregne bombebesøkene etter været. Men sne fins nesten ikke. I februar en natt blir her orkan­aktig storm, snestorm. Flere store skip kommer i drift, noen går på grunn, andre mister anker og kjetting. En svær båt, D/S Birk, som har ligget her i et par måneder kommer i drift og forsvinner. Det sies den har gått på minefeltet ute i fjorden, men ikke den minste rest finnes, så folkemeningen er at den er kommet seg ut til venner i øst. Kapteinen og maskinmesteren var på land (angitt av en om bord for å ha hørt på London i radio). De sitter nå arrestert. Til tross for at man hører om masse skip som blir senket på finnmarkskysten så kommer her stadig store konvoier. Her har aldri ligget sånn mengde skip som nå. Svære tankere og amerikafarere. «Knute Nelson», «Topeka», «Taiwan», «Arna», «Ringar», «Rigel», «Belpamela» og mange, mange andre. Det er noe så eventyrlig med skipsnavn synes jeg. Her er til og med en liten «pappabåt» fra Oslofjorden. «Fjellstrand». De går i fast rute mellom her og Neiden med sårede. En fortalte de grusomste ting om hvordan de blir behandlet av sine kamerater, slengt og skubbet. Særlig hadde det vært masse forfrysninger. Store kjekke mannfolk med bena eller armene helt ødelagt. Når vi har

46


minus 30 grader her nede er det jo opptil eller ned til minus 50 grader oppå høyfjellet eller i Finland – Russland. De kommer stadig ingen vei med russerne later det til. Nå har de fått ny general. Alle soldater går alltid med gevær på seg. Alarmtilstander. En dag «leker» de gatekamper. Fælt. De skyter og raser innimellom husene, på gatene, oppå trappen hos oss for eksempel maskingeværene og mitraljøsene freser nedover som sinte katter. Slik holder de på fra seks om morgenen til kl. 1200. Alle avdelinger, både land og sjø og kystvakten er i aktivitet. Jo – vi har noe å glede oss til.

26/2 Sverres gebursdag. Fint måneskinn. Ganske riktig i 22-tiden braker det løs. Sverre har herreselskap og vi møtes nå alle sammen i kjelleren. Mama tender i ovnen så det blir varmt og godt. Bombene drøsser ned, huset rister. Dr. Palmstrøm og Golden underholder meg med stygge historier og vi har det svært morsomt!! Den om mannen som gikk i Hyde Park må jeg forsøke å huske og engang fortelle Per som elsker fæle historier! Fire ganger måtte vi ned. Siste gang kl. halvtre om natta. Det var Prestøya med kanonstillingene, Soldatbukta og havna som ble bombet. Ingen sivil skade.

28/2 Leifs gebursdag. Dette er det fæleste vi har opplevd. Vi sitter og drikker kaffe etter aftens. Jeg var nettopp begynt på disse mine opptegnelser, så går alarmen. Mama sier at den sier «dø-den, dø-den» og det er i grunnen sant. Nå. Vi gikk i kjelleren. Så begynner den voldsomste bombing og skyting. To kolossale brak. Vi lå på kne på kjellergulvet og holdt om hverandre. Huset gjorde formelig ett skritt fremover. Neste treffer her hvis vi ikke allerede er truffet, tenkte jeg og så for det gjennom meg at «memoarene» mine ble jammen ikke lange. Så kommer et dommedagsbrak i neste sekund. Vi skjønte jo det var nært her og da skytingen stilnet går vi utenfor og får høre (og se) at en bombe har truffet like mellom Jacklin og Indbjørs hus – bare noen få hus fra oss, og to bomber på øversiden i Presteveien utenfor ingeniør Lien. Steinspruten har stått høyt til værs. Hele gaten er dekket. Husene hos Jacklin og Indbjør meget ramponert. Lengere nede i gaten bak Knutstad også en liten bombe. Ellers fulltreffer på en brakke nedenfor kirkegården mot sjøen og et par stykker ovenfor Tømmerstøls forretning hvor alle vinduer splintret. Fremdeles ingen sivile skadet. Det er nesten som noen styrer disse bombene. Så gikk vi opp og kokte ordentlig kaffe og fant ut at vi måtte være blitt sløve siden ingenting anfekter oss! Man venner seg til alt i denne verden. Selv bombing, men dette var virkelig fælt. Våre «beskyttere» utfolder stadig større aktivitet. Ryktene går. Enkelte mener de skal gå løs på Sverige. Andre at de skal forsøke ny offensiv på russerfronten. Det snakkes også om at de forbereder en linje fra Kongsfjord over vidda til Finland. Fra Finland fortelles at der er forferdelig. Nesten uten mat. Skjønt fisken vi skulle hatt blir sendt dit. Det sies at stemningen mellom

47


Boligbebyggelse på Haganes i 1941–42. Blikk ned Fridtjof Nansensgate mot Sjøgata, fra et punkt like nord for dagens Russermonument. Arkiv: Rune Rautio

finnene og «våre venner» er hatefull. Nå – kvenene kan bare ha det. Som de har redet ligger de. De har bl.a. uten videre demmet opp Pasvik oppe ved utløpet så vannstanden er sunket tre meter, sies det og det skal være noe av en katastrofe for dalen oppover og skogen. Og absolutt ulovlig da Pasvik er grenseelv og halvparten norsk. Skogen ja. Noe av det aller sørgeligste er at de ødelegger skogen vår aldeles. Hugger og raserer. Presteveien er helt ødelagt. De skjønne gamle bjørkene er for det meste hugget. Vandaler.

Søndag 15/3 Merkedag! Ryper til middag! Californiske pærer. I luften tordner syv tyske bombere (Stukas) og et par jagere. Strålende sol og nysne. Grammofonen spiller «C’est vous». Sverre og Leif spiser to ryper hver. Vi fråtser. Etterpå ordentlig kaffe og cognac. Vi er litt nervøse for at det skal gå flyalarm før vi får spist den gode maten! I morgen håper Sverre å få starte på sin reise til Oslo. Med bil til Skippagurra. Derfra med bil eller hest til Karasjok. Derfra til Bossekop i Alta med rein og videre med rutebil til Mo i Rana og jernbane til Oslo. Det blir nok en spennende reise.

48


Denne boka er ei høyst spesiell dagbok: Den omhandler en av de mest unike perioder i norsk historie, andre verdenskrig, den dekker størstedelen av okkupasjonsperioden og følger utviklingen nøye. Boka er spesiell fordi den er skrevet på bakgrunn av egne opplevelser og oppfatninger av den trolig mest krigsherjede byen i Norge, Kirkenes. Byen ble utsatt for 328 flyangrep og hadde 1028 flyalarmer i perioden 1941–1944. Forfatteren hadde et uvanlig godt utsyn over krigsutviklingen lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hun hadde holdninger og meninger, og med god formuleringsevne uttrykker hun seg både nøkternt og med sterke følelser. Dette er et unikt dokument og svært spennende lesing. «Nenne» Laura Rachløw Isachsen (1903–1966) jobbet på telegrafen i Kirkenes under hele okkupasjonen. Dagbøkene gir et realistisk og levende bilde av krigshverdagen i et lokalmiljø som var dominert av tyske og østerrikske soldater og under nærmest kontinuerlig bomberegn. Innledning ved historiker Fredrik Fagertun.

ISBN 978-82-8104-285-8

Orkana

www.orkana.no

Min krigsdagbok  

Andre verdenskrig hverdagsliv i Kirkenes - mest bombet by i Norge

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you