Page 1


Lauritz og Mina I Det lukter stramt av ulltøyet som henger på snora over den durende ovnen. I kassa ved siden av, under lokket, ligger tørket torv og noen dyrebare bjørkekubber til å fyre med på sprengkalde dager. Lauritz sitter på lokket og dingler med beina mens han holder seg for det ene øret. Han er fem år. – Har du ør-sting nu igjæn, spør mora. Lauritz hoster og nikker. Anna Grethe finner fram ei skje, heller oppi litt tran og legger skjea et øyeblikk på den varme ovnen. Lauritz bøyer hodet så mora kan helle tranen i det verkende øret. Da hun har gjort det, kaster hun på seg strikkejakka for å gå i fjøset mens hun ber Lauritz om å passe ovnen og Anna Kristine hvis hun våkner og begynner å skrike. Å, så vondt han har i øret. Han skulle ha vært med og hjulpet faren med å egne lina i stedet for å passe lillesøster­en. Men han har ikke så mye han skal ha sagt, og nå er mora ute av døra. Johannes Lauritz Olsen, som skrevet står i kirkeboka, men som sjelden blir kalt noe annet enn Lauritz, sitter på torvkassa med øreverk og vet ikke at han snart skal telles. Faren – fisker og gårdbruker Ole Hansen, som er sønn av fisker og gårdbruker Hans Christian Olbeksen, sønnesønn av fisker Ole Olbæk Hansen, sønnesønns dattersønn av Karen Olsdatter Olbek og dertil sønnesønns dattersønns sønn av Ole Olsen Olbæk, som altså var fisker, gårdbruker og tidligere soldat Ole Olsen Olbæks eneste barn – skal telles. Mora, Anna Grethe Lorentsdatter, søsteren Anna Kristine, fosterbroren Tollef og tjenestegutten Per skal telles. Og dyra som 19


står i fjøset; to kyr og fire sauer. 1865 er et år for telling av folk og fe fra Lindesnes til Grense Jakobselv. Når tellingen endelig er ferdig, er 176 mennesker anført som beboere på Ekkerøy, den lille øya femten kilometer øst for Vadsø. Ei øy som i løpet av et par hundre år har greid å tjore seg fast til Varangerhalvøya med ei tynn snor av gress og fin, hvit sand. Ved fjære sjø ligger tangbeltene som grovmaskede border langs den smale sandstripa, der man kan gå over til fastlandet uten å bli våt på beina. På begynnelsen av 1800-tallet flyttet folk vekk fra Ekkerøy, etter at havet hadde vært svart år etter år og skattefuten begynte å banke på dørene med utpantingsbrev i hånda. Hva annet kunne man gjøre enn å lukke igjen døra en siste gang og finne ut om det var andre steder der det gikk an å livberge seg? Hvert eneste år fylte karer og kvinnfolk båtene med det som var verd å ta med, lot restene ligge og satte kursen mot Vadsø eller Vardø, eller kanskje de reiste enda lenger vekk i håp om at armoda ikke fulgte etter. Folk dro, de tomme husene råtnet på rot. Til slutt var det bare to husstander igjen. To husstander med til sammen ti frelste sjeler som holdt fast i båtene og fiskebruket, som holdt sammen, klamret seg fast i gresstuene, gikk krumbøyde mot vinden og holdt ut. Men så var det plutselig som om både fisken og vinden snudde, og dermed begynte båter og folk å drive tilbake til det forblåste og nesten forlatte fiskeværet. Etterkommere av utflyttede ekkerøyværinger tok ut ny kurs og kom med fiskebruk, kjerring og unger. Andre satte ut fra Alta og Hammerfest og rundet Nordkapp med frisk bør og nordavinds fart til de kunne plante sjøstøvlene i fjæresteinene. Fra sørsiden av Varangerfjorden kom flere som hadde sagt farvel til småplasser og tjuvhåll man knapt hadde hørt om. Én kar kom rekende som drivved helt fra Hardanger, og fra Trondhjems amt kom tre familier med alt sitt pikk og pakk. De falleferdige husene ble reparert og nye ble satt opp av rekved og drivtømmer. Eller russetømmer, som kunne kjøpes på borg og betales tilbake når fisken var dratt opp av havet. 20


Jo, nå kan de komme, myndighetspersonene, og telle dem alle sammen. Fiskere og gårdbrukere, snekkere og tjenestekarer, husholdersker og tjenestejenter, losjerende, hustruer, enker, barn og fosterbarn. Trettien hus har det blitt, som står mer eller mindre oppreist når vinterstormene freser over Varanger. Alt i alt en tredobling siden siste telling, i 1835. I fjøsene står både sauer og kyr og noen steder en gris. En enslig arbeidshest er også av de levende vesener som skal bli notert i manntallet, og da skulle mye være nevnt av det som finnes av folk og husdyr på Ekkerøy denne vinterdagen da Lauritz sitter på torvkassa og presser ei hand mot det ene øret. Øreverk er av de ubetydelige ting i livet og blir glemt så fort den forsvinner, enten det skyldes ei skje med litt tran eller at jævelskapen blir borte av seg sjøl. At sola kommer tilbake, er av de betydelige hendelsene, for da er det ikke lenge til man kan høre de tynne skrikene fra tusenvis av krykkjepar som kjemper om de beste reirplassene i Flåget, fjellveggen som reiser seg på østsiden av øya, ut mot Varangerfjorden. Da er det tid for å sanke egg og dun. De lyse dagene blir lengre, og snart går natt og dag i ett og det er tid for å skjære torv og løe den opp så vinden kan fare gjennom de små torvhusene som står tett i tett på fjellplatået og ser ut som spisse hatter. Karene drar på seifiske mens torven tørker på fjellet og multene modnes på myrer og i lier. Langsomt og helt umerkelig begynner mørket å spise av dagen, og snart er det bare ei lysstripe å se før tussmørket tar over når sola ikke greier å klatre over horisonten. Tida måles i forandringene. I snøen som smelter og gresset som gror. I flo og fjære og tomme eller fulle fiskehjell. Den måles i merkedager og etter solas gang over den veldige himmelen som buer seg over dem. Årshjulet surrer, rundt og rundt, rundt og rundt, og en dag står Lauritz foran presten og skal eksamineres i Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.

21


– Kjære barn, vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og salig i himmelen? – Jo, kunde jeg ikkun blive det. Barndommen er over.

II Johannes Lauritz Olsen, født og oppvokst i havgapet nesten så langt nord og øst i landet som man kan komme, skal bli min oldefar på morssiden. Det kan han naturlig vis ikke vite der han spankulerer rundt i kvitskjorta og har blitt konfirmert og voksen etter loven og skal begynne å livberge seg sjøl. Han har nok heller ingen tanker om at et av oldebarna hans en dag i det 21. århundre skal se etter sporene hans. Nei, det er det umulig å tenke seg. Det som er mulig å tenke, er at framtida hans skal være på sjøen. Det er fiskere og sjømenn de er, guttungene som gror opp i linestamp­ ene og mellom tangvasene på Ekkerøy. De har saltvann i blodet og horisonten i blikket, og valget de har, er sjøen. Det er sjøen de kan og vet noe om, og ka farsken ska en mann driv og trø på land ætter. Hadde de kunnet velge noe annet, hadde de ikke valgt det. Lauritz, som lenge har vært for et voksent mannfolk å regne ute i båten sammen med faren, fosterbroren og andre ekkerøy­ karer, finner ut av framtida. Å sette lina fra fembøringen er han vant med, men nå skal det bli større båter og lengre ferder og mer kunnskap om havstrømmer og navigering og alt som hører sjømannskapet til for den som skal bli styrmann. Det er det han vil og det han skal, og en dag legger han Varangerfjorden bak seg og seiler inn i Barentshavet. Han skal langt, han skal lenger enn langt, og båten blir borte i havdisen. Lauritz blir borte så lenge at ungene på Ekkerøy ikke kjenner han igjen den dagen han kommer tilbake. Men han kjenner igjen 22


dem på familietrekk og ganglag og fakter som er nedarvet gjennom generasjoner. Han vet hvor de hører hjemme. Lauritz går gjennom husklyngen med skipssekken over skulderen og roper kjenne dokker ikke igjæn han Lauritz? Han går på en annen måte enn før. Duvende og med lange skritt, som om han drives fram av dønninger. Ungene hoier og løper andpustne hjem. De ramler over dørstokken og forteller at han Lauritz … at det e han Lauritz Olsen som har kommet hjæm. Det er en begivenhet og ikke noe verken unger eller voksne tar for gitt, for på sjøen er mennesket for ingen ting å regne. Mange har ventet forgjeves på sine, og fosterbarn er det mange av. Lauritz står i bislaget og ser at farens oljehyre henger på den samme spikeren, og at støvlene står på motsatt side. Alt er som det var. Lauritz drar av seg støvlene og setter dem ved siden av farens, der har de pleid å stå, men disse er nye, han har kjøpt dem i Bergen. Forandringene synes utenpå, men de innvendige forandringene preger Lauritz mer og skyldes noe annet enn bare tida som har gått. Det er papiret. Inne på kjøkkenet tar han det gylne arket fram fra innerlomma, bretter det ut og legger det på benken. Anna Grethe og Ole ser på Lauritz som har blitt så voksen, og som er så forandret, og de ser på papiret, styrmannspatentet, datert Laurvig den 10. oktober 1884. Det er styrmann Johannes Lauritz Olsen som har kommet hjem. Foreldrene rekker fram handa etter tur og gratulerer, men det er som om den høytidelige handlingen ikke hører hjemme inne på det lille kjøkkenet, der alt er gammelt og slitt og det i grunnen er flere ting som kunne vært reparert, skiftet ut og ordnet på. Dørhengslene skulle vært smurt og torvkassa skulle hatt nytt lokk, men man kan jo ikke rekke over alt heller. – Ja, ja, sier Ole og harker litt. – Her e det nu som før. Mora finner fram kaffekopper og passer på at den Lauritz får, er hel. 23


– Kor fin jakke du har kjøpt, sier hun og kjenner på stoffet i vadmelsjakka som Lauritz har hengt over stolryggen. – Og for nån fine knappa. Ja, det er ei fin jakke Lauritz har kjøpt i Bergen. Fin og sikkert dyr også, det kan de se. – Korsn e det i Bergen? spør Ole, som aldri har vært så langt sør. Lauritz begynner å fortelle om den store byen mellom fjellene, om alle båtene som ligger i Vågen, og om den nye jernbanen som går fra Bergen og helt til Voss. Ordene kommer i rykk og napp, så uvant som det er å ha foreldrenes øyne hengende ved munnen. Hvor har det blitt av alle historiene, alt det han har ligget i køya og tenkt at han skulle fortelle når han kom hjem? Ryktene har løpt over hele Ekkerøy, og søsteren har småsprunget for å komme hjem til Lauritz som hun ikke har sett på så lenge. Innafor døra tar hun av seg jakka og skautet, men blir stående, var for den uvante stemningen som ligger i rommet. Lauritz ser på henne og smiler skjevt. Det er rart hvor fremmed en plutselig kan bli for hverandre, og hvor vanskelig det kjennes å feste blikket på en søster som har vokst ut av en kantete jentekropp. – Kor forandra du e, sier de to søsknene i kor, og mer skal det ikke til før sjenansen smetter ut gjennom veggene og den stive høytidsstemningen glir ned mellom noen glisne gulvplanker. Ole forsyner seg med en sukkerbit og slurper i seg kaffe fra skåla. – Du må nu ta det fra begynnelsen av, Lauritz. Nu som ho Anna Kristine e kommet, sier han. Lauritz begynner på nytt. Det ene minnet avløser det andre, og om ordene ikke akkurat renner som erter fra en sekk, så kjenner de tre som sitter ved kjøkkenbordet at de er med på Lauritz’ ferd langs den ulidelig lange norskekysten, der båtene knuses til pinneved hvis man er uheldig eller dumdristig, eller hvis en styrmann skulle komme til å gjøre en feil. Anna Grethe slår hendene 24


sammen rett som det er mens Lauritz legger ut om alt han har opplevd og alt han har sett. Er det rart kjøkkenet blir lite når så mye av verden skal inn i det? Men også denne dagen tar slutt, og i morgen er det en ny dag med gammelt arbeid for dem alle. Seinere, kanskje noen år seinere, sitter Lauritz på kaia sammen med kameraten og ser ut over fjorden og mot Kiby, en liten husklynge på Varangerhalvøya, på veien mot Vadsø. Kameraten tygger skrå og Lauritz bretter opp skjorteermene og de skal ingen ting, de sitter bare på kaia og spekulerer og drømmer og nyter sommeren som kanskje er over allerede i morgen. – Til Kiby e det nu bare et høn-skræv, sier kameraten og glis­er, og lar ordene henge over bryggekanten til Lauritz får bestemt seg eller kanskje han ikke bestemmer seg, men bare lar det stå til og hopper ned i prammen uten å si et ord. Kameraten flirer og gjør honnør med hånda til lua mens Lauritz løsner fortøyningen, skyver fra, setter føttene mot spantene og fossror mot Kiby i den skjære sommerkvelden. Snart trekker han båten over de glatte, runde fjæresteinene nedenfor Eleseussen-huset. Over flomålet trekker han den. Det er kanskje ikke nødvendig, men man skal være på den sikre siden. En mannlaus båt på fjorden er et dårlig tegn og en skam for den som har gjort seg båtlaus i uvetta. Ute er det ingen å se og heller ikke en lyd å høre, men døra står åpen og da er det nok noen hjemme. Lauritz henger lua på en årepinne og vasker av seg ­ansiktssvetten med det kalde sjøvannet. Når det er gjort, drar han kammen opp fra bukselomma, trekker den gjennom håret, putter den tilbake, retter litt på skjorta og setter lua på plass. Kanskje står det noen bak vinduet der oppe og ser at han kommer. Den lille gressbakken opp mot huset er så skimrende grønn at det rent svir i øynene, men mange skrittene er det ikke. Så står han der plutselig, på trammen utenfor, og kjenner lukta fra det solvarme treverket og hjertet som dunker så rart at det suser i ørene. 25


Nordnorsk julesalme