Page 1


Kveldssola kaster sine siste rødlige stråler over Aeroflots ansamling av rutefly, helikopte og militære maskiner. Klokka er 21.37 den 5. august 2013.

FØRSTE ETAPPE En knallrød kveldssol kler landskapet langs Nordre Dvina i purpur idet det tilårskomne Antonov-24-flyet senker turtallet, endrer kurs og går inn for landing. Bak oss ligger Kvitsjøens sanddekte strender og under oss snor Dvinadeltaet seg gjennom uendelige skogog myrstrekninger. Etter hvert åpenbarer små fiskerlandsbyer og datsjaer seg. Noen minutter senere lander flyet på Talagi lufthavn utenfor Arkhangelsk. Etter at propellflyet som går i skytteltrafikk mellom Tromsø og Arkhangelsk, har takset fram mot terminalbygget, kan vi forsiktig klatre ned den altfor spinkle flytrappa bakkemannskapet til Arkhangelsk Avialinje har satt opp for oss. Idet kveldssola kaster sine siste rødlige stråler over Aeroflots ansamling av rutefly, helikoptre og militære maskiner, setter jeg foten på russisk jord sammen med en gruppe forventningsfulle reisefeller fra Norge. Selv om det er kveld, er det varmt, sikkert nærmere 20 grader. 14

Jeg kaster et blikk på klokka som jeg nylig har stilt fram to timer; den viser halv ti og datoen er 5. august 2013. Tidsforskjellen tatt i betraktning, er det nærmest på timen hundre år siden Fridtjof Nansen og Jonas Lied lettet anker i Tromsøsundet og la ut på den legendariske ferden som skulle åpne en ny handelsvei til Sibir, og som Nansen beskriver i boka Gjennem Sibirien. Polarforskeren, vitenskapsmannen, diplomaten og brobyggeren Fridtjof Nansen var invitert med på denne ferden av en ung forretningsmann som ønsket å skape blest om sin forretningsidé – å etablere en sjøveis handelsrute til Sibir. «Jeg ville ha Nansen til å være om bord på neste skip … fordi intet som Nansen lånte sitt navn til, slo feil», skriver den unge forretningsmannen Jonas Lied senere.1 Og ferden ble en suksess; i de kommende årene skulle Lieds Sibiriske selskap sende seks skipsekspedisjoner over Karahavet til Jenisej og Sibir lastet med varer markedene i henholdsvis Sibir og Vesten etterspurte.

«Correct» ligger for anker i Tromsøsundet 5. august 1913. Samme dag la Nansen og Lied ut på ferden som skulle åpne en ny handelsvei til Sibir. foto: jonas lied. bildet tilhører nasjonalbiblioteket.

I motsetning til sommervarme Arkhangelsk, var Tromsø hundre år tidligere heller hustrig med gråtung regnværsstemning: «Godt smakte det å komme fra den klamkalde dagen inn i den lune kahytten og få mat og et velkomstbeger», skriver Nansen etter at han har gått om bord i dampskipet «Correct», som var leid inn for ferden.

Også for oss startet reisen i Tromsø. Men i motsetning til Nansen og Lied, som forlot byen sjøveien, har vi valgt fly den første etappen fram til Arkhangelsk. Det er først og fremst gjort av ut fra praktiske årsaker – både for å slippe problemer med grensekryssing og fortolling til havs – og for å spare inn noen dager av seilingstiden.

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

15


Flyet tok av fra Tromsø klokka ett, og etter en mellomlanding i Murmansk landet vi i Arkhangelsk klokka kvart over ni lokal tid. Vi blir geleidet videre inn i en av Aeroflots tilbringerbusser. Etter å ha kjørt om lag to hundre meter, kan vi gå ut porten framfor terminalbygget og bort til det vesle skuret hvor bagasjen forventes å komme. Da de reisende har fått bagasjen og fulgt køen forbi en kraftig, uniformskledd kvinne med steinansikt som sjekker at det er samsvar mellom talongene og bagasjemerkelappen, er det gått en halvtime og det er nesten blitt mørkt. Uvant for oss som kommer fra Tromsø,

hvor det fortsatt er fløyelsblå augustnetter uten nattemørke. Men Arkhangelsk, pomorhovedstaden ved Kvitsjøen, ligger på 64. breddegrad, hele fem grader lenger sør enn Tromsø. Reisefellesskapet samles i to minibusser sammen med to russiske tolker. Bussene er leid inn av universitetet i Arkhangelsk. Vel om bord tar bussene oss ut av flyplassen, og etter å ha kjørt gjennom jordbruksland og industriområder dominert av kraftige rørgater for fjernvarme, nærmer vi oss Arkhangelsk by. I stedet for å kjøre mot sentrum, følger bussen hovedveien på østsiden av byen. Gatenavnene viser at de gamle heltenes minne

Deltakere på Jonas Lieds andre ekspedisjon (i 1913) for å etablere en sjøvei til Sibir. Foran f.v.: Fridtjof Nansen, Stephan Vasilievitsj Vostrotin, gullgruveeier og medlem av guvernementsrådet (Duma) fra Jenisejsk, Johan Samuelsen, kaptein på «Correct». Bak f.v.: Jonas Lied, direktør for Det sibiriske selskap og lederen for reisen, Josef Gregorievitsj Loris-Melikov, sekretær ved den russiske legasjonen i Kristiania. foto: ukjent. bildet tilhører nasjonalbiblioteket

16

holdes i hevd; først følger vi Gagarin-gata, oppkalt etter Sovjetunionens første kosmonaut, før vi fortsetter videre på Dzerzjinskijgata, oppkalt etter grunnleggeren av Sovjetunionens første hemmelige politi Tsjekaen. Dette brutale politiet skulle senere danne skole for russisk sikkerhetstjeneste og hemmelig politi kjent under forkortelsene NKVD, KGB og FSB.2 På litt avstand kan vi se lysene fra byen vi gradvis legger bak oss. Snart kjører vi over Severodvinsk-brua, en stålkoloss bygd i 1958, som gjorde det mulig å krysse Nordre Dvina med bil. Vel over elva kommer vi til den føderale motorveien M8 som kan følges helt til Moskva, 1233 kilometer lenger sør. Alternativt kan man svinge mot nordvest og etter 44 kilometer ende opp i den lukkede verftsbyen Severodvinsk. Under andre verdenskrig var Severodvinsk, eller Molotovsk som byen het fram til 1957, endepunktet for mange av de arktiske konvoiene med alliert hjelp til Sovjetunionen. Byen er også kjent for Det nordlige maskinbyggingsselskap, forkortet til «Nordmaskin» eller «Sevmasj» på russisk. Det er et skipsverft som har produsert atomubåter gjennom hele den kalde krigen. Produksjonen av ubåter og andre militære fartøyer ble kraftig redusert på 1990-tallet grunnet Russlands vanskelige økonomiske situasjon, men på 2000-tallet, hvor landet satte seg mål om igjen å bli en supermakt, ble produksjonen igangsatt med fornyet styrke. Sevmasj er det største skipsverftet i Russland og i dag det eneste som bygger

atomubåter. I 2009 hadde verftet en arbeidsstokk på hele 26 951 personer av byens totalt 192 300 innbyggere, og det hadde en inntjening på militære produksjoner tilsvarende 533 millioner dollar.3 Vårt reisemål denne sommerkvelden er verken Moskva eller Severodvinsk, men Isakogorskij havn, som ligger noen kilometer utenfor Arkhangelsk bysentrum. Her ligger skipet som skal frakte oss inn i Arktis og langs den nordlige sjøveien fram til Jenisej. Etter enda noen kilometer på veier av varierende kvalitet stopper minibussene foran en militær kontrollpost. Idet en vaktmann skal til å åpne bommen, får han kontrabeskjed, hvoretter det utspiller seg en heftig diskusjon mellom en av sjåførene og en offiser. Hva er galt? Etter en stund får vi vite at sjåførene ikke har nødvendig sikkerhetsklaring for å kunne kjøre helt fram til havna. Vi har heldigvis det, så det siste stykket bærer vi kofferter og bager langs humpete grusveier. Om bord i skipet som skal ta oss inn i ishavet, blir vi, foruten mannskapet, ønsket velkommen av Øyvind Nordsletten, Kjell Lund og Thomas Nilsen, som alle har ankommet Arkhangelsk tidligere samme dag. Litt senere kommer skipets kaptein, Viktor Aleksandrovitsj Losjtsjevskij, en staselig mann på om lag 50 og hilser på oss. Skipet vi akkurat har gått om bord i, heter «Professor Moltsjanov», og er et isforsterket forskningsfartøy. Skipet som skal bli vårt tilholdssted i nesten to uker, har trivelige lugarer, en salong som også kan brukes som foreles-

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

17


ningsrom, et lite bibliotek og ikke minst: en god, finsk badstue. På øvre dekk er det et sett med benker hvor det er godt å sette seg ned og la blikket hvile på en dypblå, speilblank Nordre Dvina. I nordøst kan vi se de fjerne lysene fra byen mot blåsvart nattehimmel med et vell av stjerner. Gruppa som har gått om bord denne kvelden utgjør 26 personer foruten forfatteren. Dens norske lederteam består av Jan-Gunnar Winther, direktør for Norsk Polarinstitutt, Øyvind Nordsletten, Norges generalkonsul i Murmansk og tidligere ambassadør i Moskva og Asbjørn Bartnes, kommunikasjonsdirektør ved Universitetet i Tromsø. Av fagpersoner, akademikere og forskere deltar Kirsti Strøm Bull, preses i Det Norske Videnskaps-Akademi; Andrej Sjaljov, Norges honorære konsul i Arkhangelsk; Rune Rafaelsen, leder av Barentssekretariatet: Salve Dahle, direktør ved Akvaplan-niva; Harald Ellingsen, leder av Institutt for marin teknikk, Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet; Arild Moe, seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt; Fridtjof Unander, divisjonsdirektør i Norges forskningsråd; Pål Sørgård, avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet; Johan Mathis Turi, leder av Verdensorganisasjonen for reindriftsfolk; Kari Myklebost og Jens Petter Nielsen, historikere ved Universitetet i Tromsø; Harald Steen, biolog ved Norsk Polarinstitutt; Trond Langemyr, rådgiver i Kystverket; Natalia Loukacheva, Nansenprofessor i arktiske studier ved Universitetet 18

i Akureyri, Island; Gunnar Sætra, informasjonsrådgiver ved Havforskningsinstituttet; Leonid Saveljev, masterstudent ved Universitet i Tromsø og for anledningen med som filmfotograf, og Zoia Ravna, rådgiver ved samisk senter ved Universitetet i Tromsø. Gruppa har også med et lite utvalg av næringslivsfolk med særlig interesse for Russland. Det er Felix Tschudi, reder og direktør for Tschudi Shipping Company, Svein Ruud, lakseeksportør og direktør for Troika Seafood AS og Kjell Lund, representant for Norsk-Russisk Handelskammer. I tillegg er ekspedisjonen godt dekket med pressefolk: Eskil Engdal fra Dagens Næringsliv, Rune Alexandersen fra Nordlys og Thomas Nilsen fra Barents Observer. Vel om bord på «Professor Moltsjanov» denne lumre seinsommerkvelden er det naturlig å rekapitulere noe av bakgrunnen for turen som nå er blitt en realitet. At rektor Jarle Aarbakke ved UiT fant ideen om å følge i Nansens kjølvann interessant og viktig, var avgjørende for dens realisering. Det åpnet for at så vel Norges generalkonsul i Murmansk Øyvind Nordsletten som Universitetet i Arkhangelsk kunne involveres i prosjektet. Lenge var også eventyreren og forfatteren Stein P. Aasheim med i planene. Gjennom Norsk Polarinstitutts direktør JanGunnar Winther hadde han etablert kontakt med Nordsletten. På Nordslettens initiativ ble det enighet om å samkjøre ideen rektor Aarbakke hadde gitt sin tilslutning til med Aasheims i et felles prosjekt.

«Professor Moltsjanov»4 «Professor Moltsjanov» er et isforsterket oseanografisk forskningsfartøy av den såkalte Akademik Shuleykin-klassen, bygd i Åbo i Finland i 1982, og som eies og drives av Hydrometrologisk institutt (Gidromet) i Arkhangelsk. Det har et volum på 1,753 bruttotonn (GT), er 69,7 meter (229 ft.) og to dieselmotorer som til sammen yter 3120 hestekrefter. Disse gir henne en marsjfart på ti knop. Skuta har 23 dobbeltlugarer og to trippellugarer og er sertifisert for å ta 48 passasjerer med på tokt i ishavet. I tillegg har den et mannskap på 32. Skipet har også to Zodiac-liknende gummibåter for ilandstigning. Hver sommer blir skipet nyttet som flytende arktisk universitet, hvor studenter og forskere fra Det nordlige arktiske føderale universitetet i Arkhangelsk får delta på tokt langs arktiske øyer som Frans Josefs land og Novaja Zemlja. «Professor Moltsjanov» er oppkalt etter Pavel Aleksandrovitsj Moltsjanov, en sovjetisk meteorolog og vitenskapsmann. Han er kjent som oppfinneren av radiosonden; et apparat som blir festet til værballonger for å måle atmosfæriske variabler som trykk, høyde, temperatur, posisjon, vindstyrke og vindretning – og sender dem tilbake til en mottaker på bakken. Moltsjanovs radiosonde var så godt konstruert at den ble brukt fram til 1958 uten vesentlige endringer. Moltsjanov ble arrestert av Stalins hemmelige politi NKVD i april 1941 og henrettet på en fangelekter på Ladogasjøen i oktober samme år.

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

19


Dampskipet M/S «Correct»

5

Dampskipet «Correct» tilhørte rederiet Ivar An. Christiansen i Haugesund, og var bygd i Nederland i 1908 for alminnelig skipsfart. Skuta var solid bygd med tykke stålplater som gjorde den egnet til å gå i farvann med drivis. I tillegg var skroget dekket med ishud, et treverk festet i vannlinja for å beskytte mot is. Skipet veide 1550 tonn dødvekt, var 68,5 meter (225 fot) langt og hadde en trippel ekspansjonsmaskin på 700 indikerte hestekrefter, som tilsa at den kunne gjøre omtrent ti knop lett lastet og i stille vær. På 1913-ekspedisjonen var den imidlertid tungt lastet med sementtønner som skulle til den transsibirske jernbanen.

20

– Prosjektet hadde nettopp et innhold som gjør at det kan løftes fram som et forskningsog formidlingsprosjekt innbefattet TVprogram, framholdt Winther under et møte i Tromsø i september 2012, hvor han foreslo å markedsføre det under paraplyen «studietur i øst». Polarinstituttet meldte seg dermed med tyngde på i realiseringen av prosjektet. På et møte i Tromsø i oktober samme år ble planene spikret. Det forelå da to initiativer for å markere 100-årsjubileet for Nansens ferd fra Tromsø til Jenisej. Ett fra denne forfatteren hvor det gjennom en skipsreise langs nordkysten av Russland skulle rettes oppmerksomhet mot forskningsformidling og folk-til-folk-samarbeid. Det andre var fra Stein P. Aasheim, som planla å gjenta en reise fra 1990 for å lage en reportasje for NRK. På møtet fikk initiativene støtte fra Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Tromsø, Barentssekretariatet og Generalkonsulatet i Murmansk. I Nansens ånd

ble det bestemt at også næringslivsfolk skulle inviteres til å delta. I januar 2013 ble avtalen mellom Universitetet i Tromsø, Universitet i Arkhangelsk og Norsk Polarinstitutt underskrevet, hvor det blant annet framgikk at forskningsfartøyet «Professor Moltsjanov» skulle nyttes for ekspedisjonen. Dessverre fikk ikke Stein P. Aasheim fullfinansiert sitt filmprosjekt, noe som gjorde at han takket nei til å delta. Vår første etappe er tilbakelagt. Vi er klar for å lette anker og seile ut i Barentshavet, hvor vi øst for Kolgujev vil komme inn på Nansens og Lieds lei, og deretter følge den videre over Karahavet fram til Jenisej og videre opp denne elva fram til Krasnojarsk. Noe av hensikten med vår ekspedisjon er nettopp å videreføre arbeidet for å fremme samarbeid og fredelig sameksistens mellom Norge og Russland i nordområdene – både gjennom

handel, kulturelt og sosialt samkvem, og ikke minst gjennom forskning og faglig samarbeid. Det har da også noe symbolsk over seg at det er de to arktiske universitetene; Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Det nordlige arktiske føderale universitetet i Arkhangelsk, som har gått sammen om å få til denne ekspedisjonen langs den nordlige sjøveien.

SJØVEIEN TIL SIBIR6 Sjøveien til Sibir, som var grunnlaget for Jonas Lieds store prosjekt, er også den vestlige halvdelen av den nordlige sjøveien, Nordøstpassasjen. Utviklingen av sjøveien til Sibir henger således nøye sammen med kampen for å beseire den nordlige sjøveien. Denne starter nord for Europas fastland og går gjennom isødet nord for Sibir. Nordøstpassasjen

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

21


har opp gjennom historien vært en forlokkende, men ufarbar snarvei til Østens rikdommer. Bortenfor is og kulde har fyrster, konger og handelsmenn sett for seg rikdommer som krydder, silke og gull – eller pelsverk av sobel og hermelin, mens eventyrere og sjøfarere har latt seg fascinere av muligheten til ære og berømmelse. Men denne sjøveien har også vært en drepende utfordring, hvor sjøfarere har ofret livet i jakten på heder og ære. Blant mange er Willem Barents og Roald Amundsens navigatør Aleksandr Kutsjin de mest kjente. Den eldste troverdige skildringen av en reise langs den nordlige sjøveien er håløyghøvdingen Ottars beretning til kong Alfred av England. Ottar berettet om en ferd langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya fram til Kvitsjøen, angivelig i år 890.7 Senere skulle Erik Blodøks og Tore Hund seile i samme led – på jakt etter pelsverk og edelt metall.8 Sett i et globalt perspektiv var det uro og krig i helt andre deler av verden som satte fart i forsøket på finne den nordlige sjøveien. På slutten av 1200-tallet fikk de tyrkiske mamelukkene kontrollen over Midtøsten. Tyrkerne la store avgifter på handel og transport langs den legendariske Silkeveien til Kina, noe som gjorde at det både ble vanskeligere og dyrere for de europeiske fyrstene å skaffe seg luksusvarer som porselen, silke og krydder. Det utfordret dem til å lete etter andre veier til Kina og India og de fantastiske rikdommene som de ventet å finne der. Da portugiserne oppdaget at afrikakysten dreide mot øst, åpnet det for at Vasco da 22

Gama i 1498 kunne finne sjøveien til India. Seks år tidligere hadde Christofer Columbus fått støtte fra de spanske regentene Ferdinand og Isabella for finne en annen sjøvei til Østens rikdom. I erkjennelsen av at jorda var rund, stakk han ut kursen vestover for å komme til det forjettede land. Selv om kursen til Columbus var rett, hadde han ikke tatt høyde for det amerikanske kontinentet, og strandet i stedet på Bahamas i året 1492 – i forvissning om at han hadde nådd India – derav navnet indianere på Amerikas urfolk. Freden i Tordesilla i 1494, hvor paven delte jordkloden mellom Spania og Portugal, skulle bidra til økt søkelys på en nordlig sjøvei. Som følge av Spanias og Portugals dominans i de sydlige farvann, måtte sjøfartsmaktene England og Nederland, som også ville delta i kappløpet om veien til Kina eller Cathay, søke nordover. Det resulterte i det første forsøket på å nå fram til Kina via sjøveien nord for Sibir. Under kongelig beskyttelse ble et engelsk handelskompani etablert for å handle med Kina via en nordlig sjøvei. Dets første ekspedisjon forlot London i mai 1553 og besto av tre skip under kommando av Sir Hugh Willoughby. Skipene kom ulykkeligvis fra hverandre i en storm. Sir Willoughby nådde fram til Novaja Zemlja, hvor han snudde. På ferden tilbake måtte han søke vinterhavn på Kolakysten, der han og mannskapet omkom av sult og skjørbuk. Flåtens nestkommanderende, Richard Chancellor, var mer heldig, og endte sin ferd i munningen av Nordre Dvina, ikke langt

At Adolf Erik Nordenskiöld ble den første som seilte gjennom Nordøstpassasjen, er i dag historiepensum. Her portrettert av Georg von Rosen i 1886. bildet tilhører sveriges nasjonalmuseum.

unna dagens Arkhangelsk. Da tsar Ivan den Grusomme i Moskva fikk høre om den eksotiske gjestens ankomst til det russiske nord, inviterte han gjesten til sitt hoff. Invitasjonen munnet ut i en handelsavtale og etableringen av en nordlig sjøvei, ikke til Kina, men mellom England og Russland, som den gang ikke hadde andre havner ved verdenshavene enn Kvitsjøen. Indirekte nådde engelskmennene også Persia via det russiske rikets vannveier. Og vel så viktig, engelskmennene

ble kjent med at de russiske pomorene allerede hadde en sjøvei til Sibir; med lette båter seilte de nordøstover, gjennom Jugorstredet og trakk båtene over Jamalhalvøya for å komme til pelsrikdommene ved elvene Ob og Tas.9 Tross ny kunnskap og nye forsøk i henholdsvis 1556 og 1580, lyktes imidlertid ikke engelskmennene å komme lenger enn til Novaja Zemlja, Vajgatsj og Karaporten. Etter engelskmennene forsøkte hollenderne seg, med Willem Barents i spissen. Til tross for tre ekspedisjoner og bruk av store ressurser på 1590-tallet, kom heller ikke Barents lenger enn til Novaja Zemlja, hvor han under dramatiske forhold overvintret i 1596–97. Under hjemreisen den påfølgende sommeren omkom han av skjørbuk og utmattelse. Selv om Barents ikke fant sjøveien til Kina, skrev han seg inn i arktisk historie med så tykk skrift at det enorme havet nord for Skandinavia og det europeiske Russland i dag bærer hans navn. Interessen for den nordlige sjøveien innbefattet sjøveis adkomst til Sibir bleknet etter dette. Årsakene til det var ikke bare at Karahavet ble betraktet som ugjennomtrengelig, eller at Spania og Portugal mistet sitt herredømme over de sydlige farvann, vel så viktig var det at tsar Mikhail Fjodorovitsj Romanov i 1620 forbød sjøveis handel med Sibir. Han ville med det sikre seg kontrollen med pelshan-

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

23


Hans Christian Johannessen ledsaget Nordenskiöld og «Vega» gjennom den mest krevende delen av Nordøstpassasjen i 1878. Da Lied trengte en islos i 1913, falt valget på den da 67 år gamle ishavsskipperen, her fotografert på brua om bord i «Correct». foto: ukjent. bildet tilhører nasjonalbiblioteket.

delen fra det sentrale Russland etter at russerne fikk herredømmet over landveisforbindelsen østover, hvor «de som overtrådde forbudet skulde pryles tildøde».10 Det skulle derfor gå over 250 år før sjøveien til Sibir igjen ble aktuell som ferdselsåre for kommersiell trafikk. Æren for både å ha vært den første som seilte til Sibir i nyere tid og for å ha beseiret Nordøstpassasjen, er blitt tilskrevet den finsksvenske geologen og polarfareren Adolf Erik Nordenskiöld. Med fangstskuta «Prøven» nådde han 15. august 1875 munningen av Jenisej, og ble dermed den første til å 24

seile sjøveien til Sibirs største elv i nyere tid.11 Tre år senere, i juni 1878, la han ut fra Karlskrona i Sverige med den ombygde selfangerskuta «Vega» og den mindre dampbåten «Lena» som hjelpefartøy. Etter en strabasiøs ferd med fastfrysing nord for Tajmyr, kunne han seile inn i Stillehavet sommeren 1879. Tilbake gikk ferden i triumf gjennom Suez og Middelhavet for å ende i Stockholm 24. april 1880, hvor polarhelten ble mottatt av kong Oscar II og adlet til friherre. At Nordenskiöld ble den første som seilte gjennom den nordlige sjøveien, er i dag histo-

riepensum. Derimot er det langt mindre kjent at verken dette vågestykket eller ferden til Jenisej i 1875 hadde vært mulig uten innsatsen til ishavsskippere fra Troms og Finnmark og i særdeleshet brødrene Edvard Holm Johannessen og Hans Christian Johannessen fra Balsfjord. Begge hadde skapt seg et navn som fangstmenn og ishavsskippere, og de drev også en omfattende kartlegging av øyer samt bunn- og værforhold i Østisen. I 1870 seilte Edvard Holm Johannessen som førstemann siden Willem Barents rundt Novaja Zemlja. Han fikk publisert sine erfaringer i det svenske Kungliga Vetenskapsakademiens Handlingar, noe som bidro til å forandre tidligere tanker om Karahavet som ugjennomtrengelig og dermed muligheten for å seile gjennom Nordøstpassasjen.12 Ishavsskipperne Elling Carlsen fra Hammerfest og Isak Nils Isaksen fra Nordkjosbotn må også nevnes. I september 1871 skrev Carlsen seg inn i historien ved å oppdage Barents’ vinterkvarter fra 1596 på østsiden av Novaja Zemlja. Isaksen var foruten fangstmann i Østisen, engasjert som styrmann og skipper på flere vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard og Sibir på 1860- og 70-tallet.13 De norske ishavsskipperne inspirerte Nordenskiöld, som gjennom den sibirske gruveeieren Mikhail Konstantinovitsj Sidorov alt var gjort oppmerksom på hvilke handelsmessige muligheter en nordlig sjøvei til de sibirske elvene åpnet.14 Det er betegnende at Nordenskiöld engasjerte tromsøskipperne Isak Isaksen og Hans

Christian Johannessen til henholdsvis å navigere «Prøven» gjennom isen fram til Jenisej i 1875, og til å ledsage «Vega» gjennom Nordøstpassasjen. Johannessen ble hyret inn som kjentmann og skipper på «Lena», hjelpefartøyet som skulle føre Nordenskiöld trygt gjennom det vanskelige og farefulle farvannet langs Tajmyrhalvøya. Da «Vega» vel hadde passert det vanskelige havstykket fram til munningen av floden Lena, skiltes fartøyene. Nordenskiöld reiste videre til berømmelse, mens Johannessen førte «Lena» opp elva med samme navn, helt til Jakutsk på jakt etter nye handelsveier. I perioden etter Nordenskiölds ferd var det lite is og oppsving i trafikken fra Europa til Jenisej og Ob. Dette skjedde i hovedsak i regi av engelskmannen Joseph Wiggins. Samme år som Nordenskiöld nådde Jenisej, seilte Wiggins til munningen av Ob. Året etter nådde også han Jenisej. Drøye ti år senere, på slutten av 1880- og 90-tallet, ble han den første til å drive kommersiell frakt mellom Europa og Jenisej, hvor han fem ganger seilte til Jenisej, blant annet med skinner til den transsibirske jernbanen. Kaptein Wiggins ble en inspirasjonskilde for unge Jonas Lied. Tjue år etter Wiggins skulle han i langt større omfang enn sitt forbilde lykkes med kommersiell skipstrafikk langs den nordlige sjøveien. Lieds første ekspedisjon med frakteskipet «Tulla» i 1912 ble imidlertid mislykket grunnet ugjennomtrengelig is, og ifølge han selv en udugelig kaptein samt at Lied ikke var om

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

25


bord i frakteskipet.15 Lied lot seg imidlertid ikke stoppe, og i 1913 leide han dampskipet «Correct» og kaptein Johan Samuelsen for å gjøre et nytt forsøk. Denne gangen skulle han selv være med. Den 5. august 1913 gikk Lied og Nansen om bord. Som islos til den krevende ferden hadde Lied engasjert samme mann som loset Nordenskiöld forbi Tajmyrhalvøya; den da 67 år gamle Hans Christian Johannessen.16 Nansen berettet senere entusiastisk om både båtferden og om det enorme potensialet som lå i handel med Sibir. Nansens støtte ga Jonas Lied og Det sibiriske selskap en brakstart både i Russland og Vesten. Selskapet ble likevel ikke gammelt. Det var imidlertid ikke vanskelige isforhold, men russisk revolusjon og bolsjevikisk maktovertakelse som ble selskapets skjebne. På grunn av uenighet om hvordan man skulle forholde seg til de nye makthaverne, trakk Lied seg fra selskapet i 1918. Samme år nasjonaliserte de samme makthaverne Det sibiriske selskap. Sovjetkommunismen innebar også statlig monopol på forretningsvirksomhet, som innbefattet driften av den nordlige sjøveien. Erfaringene fra Det sibiriske selskapet ble imidlertid nyttet av de nye makthaverne, som bygde ut og videreutviklet handelsveien mellom Jenisej og Europa ved hjelp av en solid isbryterflåte, organisert under Glavsevmorput, Generaldirektoratet for den nordlige sjøvei. I tillegg til å drive arktisk skipsfart skulle generaldirektoratet også organisere utnyttingen av naturressursene, samordne forsyninger, havneutbygginger og transport i det høye nord.17 26

I dag er sjøveien til Sibir svært viktig for industrien langs Ob og Jenisej, blant annet for eksporten av palladium, kobber, platina og nikkel fra industribyen Norilsk.

FRIDTJOF NANSEN OG JONAS LIED18 Fridtjof Nansen (1861–1930) trenger ingen inngående presentasjon. Han er trolig den nordmann, ved siden av Henrik Ibsen, som har nådd størst internasjonal berømmelse gjennom tidene. Nansen var polarforskeren og diplomaten som huskes for sine dristige ekspedisjoner og sin store humanitære innsats etter første verdenskrig. Men han var også en banebrytende naturforsker og en av Norges viktigste talsmenn under og etter unionsoppløsningen i 1905. Nansen var en myteomspunnet nasjonalhelt allerede i sin samtid, og bildet har ikke blitt svekket i hans ettertid, selv om hans politiske grunnholdninger har vært omstridt og til dels forsøkt tatt til inntekt for antidemokratiske bevegelser. I 1888 gjennomførte han sin første polarekspedisjon da han gikk på ski over Grønland. Med seg hadde han blant annet samene Samuel J. Balto og Ole N. Ravna. Nansen har skildret ekspedisjonen i På ski over Grønland (1890) og beskrevet eskimoenes liv og skikker i Eskimoliv (1891). Grønlandsferden var opptakten til en langt større oppdagerferd. På grunnlag av en teori om at polisen drev fra Sibir over Polhavet til

Jonas Lied, direktør for Det sibiriske selskap, leder for Sibir-ferden, om bord i «Correct» 18. august 1913.

Fridtjof Nansen med kikkerten om bord i dampbåten «Omul» på vei oppover Jenisej, september 1913 .

foto: fridtjof nansen. bildet tilhører nasjonalbiblioteket.

fotograf: antagelig stephan vostrotin. bildet tilhører nasjonalbiblioteket.

Grønland, ville Nansen la seg fryse inn og drive med isen i et særskilt konstruert fartøy, for om mulig å passere Nordpolen. Tross skepsis bevilget Stortinget et beløp til ekspedisjonen. Resten ble gitt av kong Oscar II og en gruppe privatpersoner. Den kjente skipskonstruktøren Colin Archer bygde så polskuta «Fram» basert på Nansens utkast. Den 24. juni 1893 forlot ekspedisjonen Oslo med Otto Sverdrup som kaptein. Skipet fulgte sibirkysten østover og inn i isen til 78° 50’ nordlig bredde og 133° 37’ østlig lengde, hvor Nansen lot det fryse fast.

Med drivisen ble «Fram» så ført langsomt mot nordvest. På 84° 4’ nordlig bredde og 102° østlig lengde forlot Nansen og Hjalmar Johansen 14. mars 1895 «Fram» i et forsøk på å nå polen ved hjelp av ski og hundesleder. Den 7. april nådde de etter store anstrengelser 86° 14’ nordlig bredde; lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon hadde vært. De overvintret på Frans Josefs land og kom tilbake til Vardø 13. august 1896. Nansen ble etter dette hyllet som en nasjonalhelt, og hans foredragsturneer i Europa og Amerika ble rene triumf-

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

27


tog. Ferden er skildret i Fram over Polhavet (1897). Ekspedisjonen, som i Norsk biografisk leksikon betegnes som den viktigste og dristigste av alle polarekspedisjoner, bidro til helt nye oppfatninger av polbassenget. I 1905 klarte Nansen, på et kritisk tidspunkt, å tale Norges sak i Europa, og hans bok Norge og foreningen med Sverige fikk stor betydning for den offentlige opinionen i utlandet. Han deltok personlig i forhandlingene med den danske prins Carl (senere kong Haakon VII) om å bli konge i Norge. I 1906–08 var han Norges første sendemann i London, hvoretter han gikk tilbake til sitt professorat i Oslo. Fra 1920 til sin død var Nansen medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet, den første verdensomfattende sammenslutningen av stater med formål å trygge fred og sikkerhet og å utvikle samarbeidet mellom nasjonene. Der kom Nansen til å spille en framtredende rolle. I mai 1920 påtok han seg etter oppdrag av forbundets generalsekretær å lede arbeidet med repatrieringen av krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem takket være denne innsatsen. Da han i august 1921 tok opp arbeidet mot hungersnøden i Sovjetunionen, skjedde det i forståelse med en rekke humanitære organisasjoner. Nansen ble utnevnt til høykommissær for virksomheten og inngikk en avtale med sovjetiske myndigheter om gjennomføringen. Det hjelpearbeidet han ledet, kom til å få særlig betydning for befolkningen i Ukraina og i Volga-distriktet. 28

I august 1921 påtok Nansen seg oppgaven med å hjelpe om lag to millioner russiske flyktninger. Vinteren 1921–22 organiserte han utvekslingen av flere hundre tusen grekere og tyrkere. I 1922 fikk Nansen Nobels fredspris. Nansen brukte midlene i sitt humanitære arbeid, først og fremst i Ukraina. Fra 1925 var det særlig armenske flyktninger han arbeidet for. I 1913 la Fridtjof Nansen altså ut på ferden gjennom Sibir. Reisen skilte seg vesentlig fra Nansens tidligere ekspedisjoner. Mens de tidligere ekspedisjonene hadde utfordret grenser, fysisk og mentalt, samtidig som de hadde hatt klare vitenskapelige mål, var ferden gjennom Sibir uten fysiske utfordringer. Og selv om Nansen gjorde sine observasjoner og nedtegnelser, hvor hans logiske framstilling ble støttet av tegninger som vitner om fin formsans og dyp naturfølelse, var reisen som rekreasjon å regne. Selv skriver han at dette var en fristende, lettvint måte å få seg en tur gjennom ishavet til Jenisej på, hvor han vil få se hele Sibir til det fjerneste Østen, uten forberedelser og uten strev: «Jeg trengte en ferie; bedre kunde den vel ikke brukes, og jeg slo til med takk.»19 Et annet motiv var Nansens levende interesse for Sibir, som han «gjerne ville lære å kjenne». Videre framhever Nansen, som helt siden sitt opphold på Grønland hadde hatt interesse for urfolk, at nettopp muligheten til å møte noen av Sibirs mange urfolk var noe av det «som for mig hadde stått som mest lokkende ved denne turen».20 Nansens forventninger skulle til overmål

I 1914 kjøpte Jonas Lied opp det statseide Jeniseikompaniet, som drev frakt og persontrafikk på Jenisej. Kjøpet omfattet blant annet dampskipet «Turukhansk». Det sibirske selskap kontrollerte dermed transporten mellom Europa og det sentrale Sibir. foto: jonas lied. tilhører nasjonalbiblioteket.

bli oppfylt. Sammen med Lied og kaptein Samuelsen lyktes de i å seile gjennom isen i Karahavet og ankom omlastingspunktet Nosonovskij Pesok i munningen av Jenisej 26. august. Her losset skuta over 1000 tonn sement som skulle fraktes videre på lektere opp Jenisej til arbeidet med den transsibirske jernbanen. Tilbake til Europa ble det tatt om bord trelast, lin, hamp, grafitt og annet som hadde salgsverdi i Europa, innbefattet to kameler fra Mongolia.

Nansen ble ikke med Lied og «Correct» da de returnerte til Europa, men fortsatte oppover Jenisej med den lille motorkutteren «Omul» fram til Jenisejsk og derfra med hest og vogn til Krasnojarsk. Herfra reiste han med den transsibirske jernbanen østover til Vladivostok og returnerte til St. Petersburg to måneder senere. Underveis skrev han med stor entusiasme om Sibir som «fremtidens land», noe som bidro til å gi Lied god publisitet for hans

s jøv e i e n t i l s i b i r

|

29


Kolgujev, nenetsere og Nansens møte med urfolk

62

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

63


Kolgujev er russisk grenseområde, noe som innebærer at pass og visum må sjekkes før man kan gå i land. Her en fornøyd polarinstituttdirektør etter at papirene er funnet å være i orden.

På grunn utenfor Bugrino. Om det er rådene fra skipsreder Felix Tschudi som får oss velberget i land, skal være usagt. foto: eskil engdal.

KOLGUJEV – EN NENETSISK ØY OG EN OLJEBRØNN I BARENTSHAVET

sisk filmfotograf som kom med i siste liten, står alle på lista, og det er fritt fram for oss å fortsette. Filmfotografen opplever imidlertid at russisk byråkrati er urokkelig, og må bli igjen på «Moltsjanov». Førsteinntrykket denne augustdagen er at vi er kommet til en avsides, forblåst plass – selv om verken vind eller vær er spesielt påtrengende. Ovenfor stranda går stien over i et trefortau, noe vi etter hvert skal erfare at er karakteristisk for bebyggelsen, som er helt uten kjøreveier og biler. Her møter vi en gutt på sykkel som betrakter oss med et granskende blikk, før han passerer oss. Et stykke unna kan vi se en far på vei fra butikken; trillende på barnevogn anført av sine to sønner. Lenger borte kommer en mor med sønn med en svinsende hund. Bak oss registrerer jeg at to eldre herrer kontakter noen fra vårt reisefølge. Senere forteller Eskil Engdal meg at det var spørsmål om noe å drikke – og det var ikke vann eller kaffe.

FREDAG 9. AUGUST

– «Passport pozjalujsta– passet, takk», er det første vi får høre når vi setter føttene på fast grunn etter 40 minutter i gummibåt. Etter å ha tilbrakt natta på anker et par kilometer utenfor dagens mål er det tid for ekspedisjonens første landhugg. Målet er Kolgujev; en flat, triangelformet øy der Petsjorahavet møter Barentshavet. – Vår ankomst er behørig varslet, og en politibetjent assistert av den stedlige værobservatøren står klar til å sjekke at gjestene står på lista de har fått tilsendt fra FSB i Arkhangelsk over personer som har tillatelse til å krysse grensen til Den russiske føderasjon. For i Russland er grensen mellom hav og land langs hele den nordlige sjøveien definert som en nasjonal grense det kreves pass og visum for å passere. Foruten en rus64

Bugrino på sørsiden av Kolgujev har om lag 400 innbyggere, en stor del av dem nenetsere. En del av dem er tilknyttet kollektivbruket SPK Kolgujev samtidig som arbeidsledigheten er høy. foto: jasavej.

Kolgujev Kolgujev er en øy lokalisert på 69. breddegrad i sørøstre del av Barentshavet, om lag 100 kilometer nord for munningen av Petsjora og om lag 75 km fra nærmeste fastlandspunkt. Øya har i uminnelige tider vært tilholdssted for urfolket nenetserne, som har visst å verdsette dens gode beite- og jaktområder. Administrativt hører den inn under Det nenetsiske autonome området i Arkhangelsk fylke. Navnet sies å være av finsk-ugrisk opphav; av ordet kolme som betyr tre, og skal beskrive øyas trekantede fasong. Kolgujev dekker 4968 kvadratkilometer og er ca. 80 kilometer på det breieste. Det meste av dette er flate myrer og våtmark, avbrutt av noen morenerygger; det høyeste punktet er 88 m.o.h. På 1970-tallet ble det oppdaget oljeforekomster på Kolgujev. Disse ble utviklet fra 1983 og satt i produksjon i 1987. Siden den gang har selskapet Arktik Neft produsert 1,8 millioner tonn olje på øya. Nå er oljeressursene snart slutt, og det er forventet at produksjonen vil opphøre i løpet av noen år. Det er to bosetninger på Kolgujev. I Bugrino bor det om lag 400 personer, hovedsakelig nenetsere. Den andre bosetningen ligger på den andre siden av øya og består av oljearbeidere som er der på turnus.

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

65


Vi er kommet til Bugrino, en liten landsby på sørøstkysten av Kolgujev. Landsbyen er øyas eneste faste bosetning, hvis vi ser bort fra en brakkeby med oljearbeidere på den andre siden av øya. Flertallet av de 408 innbyggerne på øya tilhører urfolket nenetserne. Tidligere var mange av dem engasjert i reindrift med fiske, fangst og gåsejakt som binæringer. I dag er det ikke mer enn drøyt 20 mennesker som jobber for stedets reindriftskollektiv SPK Kolgujev, så arbeidsledigheten er høy. På avstand virker det flate og fuktige landskapet på øya ugjestmildt og forblåst. Men øya har et gunstig lokalklima som gjør at lav, urter og gras vokser godt. Samtidig holder svale havvinder myggen i sjakk sommerstid. Øya er således svært godt egnet for reindrift, og blant reindriftsfolk er Kolgujev kjent for sine utmerkede reinbeiter og store rein. Øya huser om lag 7000 rein, hvor 6000 hører til kollektivbruket. I tillegg eier kollektivets medlemmer 1000 rein. Lokalbefolkningen ser like lite til oljearbeiderne som de ser til inntektene av det «svarte gullet». Oljearbeiderne lever i sine egne samfunn med en levestandard lokalbefolkningen bare kan drømme om, og de går i turnus og flys inn og ut med helikopter hver 14. dag. Beliggende om lag 75 km fra fastlandet er Kolgujev en isolert bosetning. At den i tillegg er omgitt av langgrunne sandbanker, har gjort at myndighetene ikke har funnet det mulig å En gutt på sykkel betrakter oss med et granskende blikk før han forsvinner bortover tregata.

66

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

67


På tidløse tregater i Bugrino: Far og barn på vei hjem fra butikken. Stor barneflokk betyr lykke i reindriftsfamilier. Th.: Babusjka, barnebarn og hund på handletur.

Klesvasken henges til tørk i Ulitsa Morskaja 3 – Sjøgata 3.

konstruere noen fungerende havn. Sammen med is bidrar det til at øya deler av året kun kan nås med helikopter. Alminnelige folk har imidlertid ikke økonomi til slik transport, slik at de i realiteten er isolert fra omverdenen store deler av året. At øya er omgitt av grunt, farefullt farvann og dermed vanskelig tilgjengelig selv i de varmeste sommermånedene, var noe vi til gangs fikk erfare da vi tok oss til land en drøy time tidligere. Det var på ingen måte tung sjø da vi gikk i den 17 fot store Poseidon-gummibåten med en 25 hk påhenger. Likevel fikk vi oppleve at havet, og særlig sandbankene utenfor Bugrino, ikke er til å spøke med. Etter å ha fått på oss redningsvester, klatret ned leideren og funnet plass om bord, blir påhengeren kjørt i gang. Med ti mann i båten

trisk tilt, noe som gjør at vår båtfører, som heldigvis beholder fatningen, får heist motoren, og med propellen i vannskorpa kommer vi oss løs og navigerer sakte over sandbanken. Litt senere kan skuldrene senkes; vi er kommet ut i dypere og mer smult farvann og resten av ferden inn til land foregår problemfritt. Knappe to måneder senere skulle jeg i en russisk nettavis lese en artikkel som viste at det var grunn til å være bekymret denne augustdagen.44 Under tittelen «To av medlemmene til ekspedisjon Arctic 2013 omkommet» framgår det at «Professor Moltsjanov» på sin neste ekspedisjon, som startet bare tre dager etter at vi gikk i land, var utsatt for en tragisk ulykke. Fire av ekspedisjonens forskere skulle den 14. september gå i land i Obbukta på Jamalhalvøya. Bare 50 meter fra land kantret

68

føler vi oss i overkant tungt lastet, men det er kort vei og forholdsvis lett sjø. Så jeg ser ikke noe betenkelig i at båten er såpass tungt lastet. Filmfotograf Mikhail Dolinin tar imidlertid sine forholdsregler og pakker kameraet godt inn i plast. Et stykke foran gummibåten observerer jeg dønninger som bryter hvitt, og med min ungdomserfaring fra Tanamunningen vet jeg at man skal styre unna slike. Vår unge båtfører er imidlertid ikke av samme oppfatning, og fortsetter rett framover mot bølgene. I mitt stille sinn tenker jeg at han har sikkert kjørt her før og vet hva han gjør. Men den gang ei. Plutselig merker vi at båten mister fart; påhengsmotoren tar i bunnen. Kort tid etter slår de første bølgene over båten. Nå er gode råd dyre. Heldigvis er motoren utstyrt med elek-

gummibåten Poseidon 520. To av forskerne kom ikke tilbake til «Moltsjanov» i live. Inne i Bugrino setter min kone og ekspedisjonsdeltaker Zoia og jeg kursen mot brakka til Gidromet, værvarslingstjenesten som tilsvarer Meteorologisk institutt i Norge. Værobservatøren som bisto politibetjenten i å kontrollere vår ankomst, er velvilligheten selv etter at passene var kontrollert, og inviterte oss til brakka si for å gi oss litt informasjon om stedet. Vel inne slår han et telefonnummer. Ferdig med samtalen får vi vite at utenfor kontoret til SPK Kolgujev vil det vente et eldre nenetsisk ektepar på oss klokka tolv: – De kan fortelle om livet med reinen på Kolgujev. Det er ennå halvannen time til klokka tolv, så vi bruker tiden til å se oss litt omkring. Zoia kommer raskt i snakk med noen bygnings-

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

69


arbeidere. To av dem er nenetsere, de kommer fra Anderma, en landsby beliggende ved Karahavet, hvor det knapt nok er et menneske igjen. Her på Kolgujev bygger de skole og barnehage. Bygningsarbeiderne er nysgjerrige på hvor Zoia kommer fra, og da hun forteller at hun er nenetser og kommer fra Krasnoje utenfor Narjan-Mar, forteller arbeiderne at de jobber med en sambygding av henne som heter Tajbarej. – Dere må stikke innom dem, de bor bare et par steinkast unna. Følg gata den veien, så er det hus nummer 15, får hun vite. Tajbarej er et vanlig navn i Krasnoje, så Zoia vet ikke helt hvem hun kommer til å møte da vi banker på døra i Tundrovaja nummer 15. Men det blir et hjertelig møte. Mikhail Jefimovitsj Tajbarej, eller Misja, er en gammel barndomsvenn av Zoia, som hun ikke har sett siden hun dro til St. Petersburg for å studere på 1990-tallet. Vi blir straks invitert inn på te, som hos nenetserne betyr oppdekning med reinkjøtt, buljong og nyplukkede multebær. Misja forteller at han har fått tilbud om bygningsarbeid på Bugrino, et tilbud han ikke kunne si nei til da det er smått om arbeid ellers i området. Sammen med kona Jana og barna Sofia, Aljona og minstemann Denis på bare tre måneder, har de akkurat flyttet til Bugrino. – Vi trives her, det er en bra jobb og brukbart betalt. Firmaet vårt bygger bolighus og skole, sier Misja, som forteller at han har utdannet seg til kranfører. – I Krasnoje eller NarjanMar er det lite arbeid for kranførere, og derfor passet det utmerket at det er behov for folk på anlegget her nå. Klimaet her er heller ikke 70

verst, og firmaet spanderer en helikoptertur til fastlandet hvert år; så, – ja, vi trives. Etter at reinkjøttet og multebærene er satt til livs, og Zoia og Misja har fått utvekslet nytt om livet i Krasnoje, nærmer klokka seg tolv; det er tid for å bevege seg mot reindriftskollektivet. Etter om lag femhundre meter kommer vi til en bygning som er skiltet med SPK Kolgujev. SPK betyr Selskokhozjajstvennyj proisvodstvennyj kooperativ og kan oversettes med landbruksproduksjonskooperativ. Dette er den nye betegnelsen på kollektivbrukene som i sovjettiden gikk under navnene sovkhoz og kolkhoz. Etter at Sovjetunionen ble oppløst, ble det bestemt at disse brukene skulle avvikles og eierskapet overføres til arbeiderne på brukene. Men i realiteten skjedde det lite, sier Zoia: – Reindriftsfolket jobber fortsatt for en luselønn for statlige eiere; den eneste endringen er at nå heter det kooperativ i stedet for kolkhoz. I gangen utenfor kollektivsjefens kontor sitter det et eldre ektepar og venter på oss. Zoia og jeg ser begge fram til en givende samtale om reindriften på Kolgujev. Imidlertid merker vi at mannen ikke er like pratelysten som reindriftsfolk flest. Heller ikke kona, som underdanig følger mannen, gjør antydning til å si noe. Plutselig åpner mannen munnen: – Pjattysjats euro, 5000 euro. Zoia blir stående som et spørsmålstegn før hun skjønner tegninga. Mannen vil ha nærmere 40 000 kroner for praten, snakk om eksklusivt intervju. Zoia prøver å få en avklaring, kanskje det var rubler og ikke euro han mente, noe som ville

Et gledelig gjensyn i Tundrovaja 15. Misja Tajbarej i samtale med Zoia Ravna.

Misja og Jana Tajbarej med datteren Sofia og minstemann Denis på tre måneder.

bety om lag 1000 kroner. Men nei, det er euro, og beløpet er heller ikke gjenstand for forhandlinger. Så vi går. Idet vi forlater rommet, hører vi at kona med nesten gråtende stemme kjefter på mannen; hun hadde trolig vært åpen for å snakke med oss for et helt annet beløp. Nå får de ingenting. Senere får vi litt av forklaringen; flere cruisebåter har ankret opp utenfor Kolgujev de siste årene, og om bord har det vært en del velbeslåtte turister som har vært rundhåndet med driksen. Om noen virkelig har betalt 40 000 kroner for et intervju, er likevel tvilsomt. Når vi først er utenfor reindriftskontoret, kan vi ikke la være å gå inn. Flere av våre reisefeller har alt funnet veien hit og er i prat med kollektivbrukets leder Tatiana Mikhailnova

Romanenko. Hun er opprinnelig fra Ukraina, og har tatt et avbrekk i forskningsarbeid på rein for å bestyre kollektivets reindrift. Til tross for at hun er oppvokst langt unna tundraen og har mesteparten av sin kunnskap om reindrift fra universitetet, er det tydelig at hun kan sitt fag. Tatiana Romanenko forteller entusiastisk om reindriften på Kolgujev. Den drives i to brigader under SPK Kolgujev med drøyt 20 reingjetere som til sammen vokter om lag 6000 dyr. Etter år med mangelfulle inntekter og liten støtte fra administrasjonen i Det nenetsiske autonome området, er det nå grunn til å se lysere på framtiden: Kollektivbruket har fått løfter om en sum tilsvarende åtte millioner kroner for å bygge opp nye gjerdeanlegg og

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

71


Leder av verdensorganisasjonen for reindriftsfolk, Johan Mathis Turi, i samtale med leder av Kolgujev-kooperativet, Tatiana Romanenko. Zoia Ravna er tolk.

et slakteri. Pengene til slakteriet kommer som følge av en avtale med Kina. – Vi skrev nylig under en avtale med interessenter fra Kina, som ville investere i et slakteri her for å få tilgang på kjøtt og andre reinprodukter, forteller Romanenko. – Det er nok folk som vil jobbe med reindrift, fortsetter Romanenko: – En annen ting er at det nå er nødvendig å støtte gjetere; hjelpe dem til å innse at de er eiere av øya – og reinsdyrene i kooperativet. Dette er hennes siste sesong på Kolgujev. Etter fire år på øya skal hun flytte tilbake til Narjan-Mar, hvor hun skal fortsette å jobbe med reinforskning på OPH Narjan-Mar; utviklings- og forskningsstiftelsen som hører inn under den regionale administrasjonen. Mens samtalen pågår, kommer Johan Mathis Turi inn. Zoia introduserer lederen av verdensorganisasjonen for reindriftsfolk for den lokale kollektivbrukslederen, og tar med at han 72

elsker rein og kan snakke om dem i timevis. – Akkurat som meg, repliserer Romanenko, og de to finner straks tonen. Reindriftssjefen fra Kautokeino og Sápmi starter med det obligatoriske spørsmålet reineiere i Norge helst ikke vil svare på; om hvor mange rein det er på øya og får bekreftet tallet på 6000. – Enn vekta? Turi er kjent med at reinen på øya er berømt for sin størrelse, og vil gjerne ha det bekreftet. – 38 kilo for årskalver, er svaret. – Ja, det er jo litt av en vekt, må Turi medgi; det er langt over det vi kan håpe på i Finnmark hvor tilsvarende vekter er på 20 til 25 kilo. – Reinen nyter godt av gode beiter, milde vintre og kalde somre, og slipper stort sett unna mygg, reinbrems og annet utøy slik at den får beite i fred, forklarer Romanenko, som også kan fortelle at de har slaktet oppimot 4000 rein det siste året. Respekten for høye slaktevekter og store

slaktetall viker imidlertid for bekymring når Turi får vite at slaktetallene skyldes en planlagt halvering av reinflokken; fra 12 000 til 6000 dyr. – Det er vanskelig å forstå grunnen til det da det er gode beiter her samtidig som de nylig har fått i havn en gunstig avtale med Kina. Turi er også bekymret for reindriftsutøverne. – Tross gode kjøttinntekter er ikke lønningene bra. Kombinert med lite private rein og kraftig reduksjon i dyretall lover ikke dette bra for framtiden. Romanenko kommer inn på et annet anstrengt tema; isdekte beiter, og da særlig problemene det skapte sist vinter. – Dette har skjedd tidligere. Men vanligvis er det forholdsvis begrensede områder som er isdekt, slik at det er lett å finne alternative beiter. Men sist vinter var det annerledes. Da var det storm, varmegrader og kraftig nedbør, som i løpet av kort tid frøs til is. De påfølgende dagene falt temperaturen kraftig; helt ned mot – 20 grader, noe som førte til at store beiteområder ble dekket av et hardt islag. Dyrene fikk ikke tak i lav og måtte spise torv. Mange sultet til døde. Dessuten klarte ikke dyrene, selv når de senere fant lav, å fordøye dette etter å ha sultet. Det ble også forsøkt å fôre dyrene med høy, uten at det hjalp. – Vi klarte etter hvert å flytte dyrene bort fra dette området, fortsetter Romanenko og peker på et kart hun har lagt fram på bordet. Dette gjorde at vi berget mesteparten av flokken. Men likevel mistet vi 615 rein, og 200 var så utmattet at de måtte avlives. Det var forferdelig. – Ja, det nytter ikke med brå fôring, skyter Turi inn: Dyrene må vennes til

alternativt fôr over en lang periode. – I stedet for støtte opplevde vi negative reaksjoner fra omverdenen mens krisen sto på, fortsetter Romanenko. Først da meteorologene kunne bekrefte at værforholdene alene var årsaken til katastrofen, endret dette seg. – Ja, klimaet og de varme vintrene har skapt et problem også i Norge, fastslår Johan Mathis Turi. Polarinstituttets Jan-Gunnar Winther, som har overhørt samtalen, bekrefter dette: – Lavtrykksystemene som kommer opp langs kysten, bringer inn mer fuktig nedbør nå enn tidligere. Det skaper problemer for reindriften både i Norge og Russland. Det er tid for å forlate reindriftssjefen, som ikke kommer inn på arbeidsledigheten og den sosiale nøden blant urfolket på øya. Vi går imidlertid ikke mange skritt før Zoia kommer i prat med den førtidspensjonerte reineieren Aleksej Vynukan. – Det er dårlige tider nå, slår Vynukan fast. Folk i administrasjonen bryr seg ikke om reindriftsutøvere. De betaler ikke ut lønna i tide og holder folk for narr. Ingen har respekt for oss lenger. Vi får ikke engang hus her i landsbyen som holder vinden ute. – Det var bedre i sovjettiden, fortsetter han. Da var det en annen arbeidsdisiplin og gjeterne hadde det bedre. – Men du blir boende i Bugrino, spør vi, har du ikke lyst å flytte? – Nei, i NarjanMar kan jeg ikke være lenge. Jeg liker ikke byer, blir dårlig av dem. – Hva med jakt og fiske? – Jeg jakter på gås. Men lokalbefolkningen tar ikke mye. Bare det vi trenger til eget hushold. Vynukan har også noen rein. – Det er

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

73


Fiske og fangst er viktig på Kolgujev. Her en fisker med en nylig fanget garbusja – pukkellaks.

ikke mange, og en god del døde i vinter som følge av nedisede beiter; de sultet i hjel. – Hva med ungdommen, satser de på reindrift? – Kun barna til reindriftsutøvere. Og heller ikke de har særlig lyst til å jobbe i reindrifta. Det er ikke åpnet for privat reindrift her, og hvem vil vel jobbe gratis for andre? Vi treffer også på Konstantin Ardejev. Han er 37 år og arbeidsledig, og må klare seg på en trygd på 800 rubler eller 160 kroner i måneden. Han sper på trygden med litt jakt og fiske. – Men det er vanskelig å få tak i patroner, de må bestilles fra byen og er slett ikke billige, forteller han. Under slaktinga på høsten eller når gjerdene skal repareres, får han litt jobb innen reindriften. Men han har ikke de store forhåpningene for en bedre framtid: – Vi fattigfolk er vant til at andre stikker av med fortjenesten. Inntrykkene av livet på øya er blandede. Det 74

er positivt at det er innført restriksjoner på vodkasalget, noe som nok har bidratt til at det åpenlyse alkoholmisbruket som kan observeres i mange urfolksbosetninger i Russland, er forsvunnet. Men misbruket er på langt nær borte; ikke langt unna reindriftskontoret observerer vi et nabolag hvor både mor, far, tanter og onkler hadde tatt seg en ordentlig fest midt på formiddagen med småbarna som tilskuere. Og det var trolig ikke bare denne ene dagen. – Vel er det en del sosiale problemer her, sier Konstantin Zaikov, som har lang reiseerfaring fra det høye nord: – Men dette er langt fra noen døende plass. Det foregår en god del byggevirksomhet her, hvor det er hentet inn tømrere og andre fagfolk fra det nære fastlandet. Forhåpentligvis blir de eldste og mest utette husene snart byttet ut. Hovedinntrykket er likevel at folket på Bugrino lever fattigslig med få offentlige tjenester, stor arbeidsledighet

På Kolgujev er det forbudt å omsette vodka. Alkoholmisbruket er likevel på langt nær borte; i nabolaget til reindriftskontoret har folk tatt seg en ordentlig fest midt på formiddagen med småbarna som tilskuere.

og fravær av velferdsgoder de fleste forventer å finne i et moderne samfunn. På vei bortover plankefortauet blir Zoia stoppet av en gutt på sykkel: – Det er en dame som vil treffe deg, sier han. Overrasket følger vi med. Gutten peker på et hus: – Gå inn der. I gangen blir Zoia hjertelig mottatt av Raisa Mikhailovna Nogo. Raisa er fra Krasnoje og søskenbarn av Zoias mor. Zoia var bare noen år gammel da Raisa flyttet fra Krasnoje og husker ikke henne. Men Raisa husker Zoia, og da hun fikk nyss om at en nenetsisk kvin-

ne som er gift i Norge var med på ekspedisjonen, skjønte hun at det måtte være Zoia. Slektsbåndene er sterke blant urfolkene, og mors kusine regnes som nær familie. Det blir et varmt møte; på nytt diskes det opp med multebær og reinkjøtt, og praten går; om livet i Krasnoje, Tromsø og Narjan-Mar. Skjebnen ville at Raisa skulle bli gift med en mann fra Kolgujev. Han er gått bort for flere år siden. Men Raisa har bodd her lenge: – Dette er hjemmet mitt nå, sier hun. Vel ute på gata treffer vi på ambassadør

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

75


Zoia Ravna i samtale med Aleksej Vynukan.

Ambassadør Vasiljev: – Det burde være mulig å bruke litt mer av oljeinntektene på velferden til urfolket som bor på Kolgujev.

Thomas Nilsen handler nenetsiske suvenirer i den lokale butikken.

Utenfor butikken snus det på rublene: Prisene på dagligvarer i Bugrino er nær det dobbelte av prisene i Arkhangelsk.

Anton Vasiljev. Mannen som etter to dager til sjøs er blitt kjent for å framheve det problemfrie forholdet mellom Norge og Russland, er her mer nyansert. Etter å ha poengtert at dette er eksotisk og et virkelig bilde av livet i det høye nord, blir han mer alvorlig: – Her er kun skole for de yngste barna. Allerede ti år gamle må de flytte alene til byen. Foreldre han nylig har møtt, har uttrykt bekymring over at de ikke får se noe til barna; de bor på internat i Narjan-Mar, på andre siden av havet. Vasiljev kommer også inn på oljeindustrien: – Selskapet Arktik Neft har, som vi har fått vite i dag, utvunnet 1,8 millioner tonn olje her. Det burde være mulig å bruke litt av oljeinntektene på velferden til folket som lever i denne bosetningen, avslutter Vasiljev. En sterk uttalelse til å komme fra han.

Om ettermiddagen er sjøen tilsynelatende langt roligere enn det den var tidligere på dagen. Klokka seks forlater vi Kolgujev som siste gruppe. Zoia har fått følge av Raisa, som ønsker å ta avskjed på stranda; det blir nok en stund til hun igjen får besøk av slektninger fra Krasnoje. Noen gutter kommer også ned for å ta farvel med oss. En har med et postkort til de sjeldne gjestene fra en fjern verden de ennå ikke har stiftet bekjentskap med. Litt senere setter gummibåten kursen mot «Moltsjanov». Vinden har stilnet av og jeg ser derfor for meg en udramatisk tilbakeferd. Selv om det startet bra, skulle det vise seg ikke å holde stikk. Til tross for at det nærmest er vindstille på land, bryter dønningene fra sydøst heftig mot skroget til «Moltsjanov». Som følge av sterke sjøstrømmene blir skipet, som ligger

for anker, liggende slik at sjøen står inn mot den siden vinsjen er på. Det skaper problemer. Med litt mer dumdristighet enn ønskelig, blir det i stedet for å lette anker og legge vinsjsiden i le, besluttet å ta oss opp på direkten. Og det skjer ikke uten dramatikk; mens dønningene banker meterhøye mot skipssiden og slår over den lille gummibåten, forsøkte mannskapet å få festet trossene til gummibåten. Selv om det ikke var fare for personene, fikk flere eksponert fotoutstyr for saltvann; selv opplevde jeg at søkeren på videokameraet vårt sluttet å virke. Flaksen var for øvrig bedre enn vettet når det gjaldt mitt lille lommekamera: Veska som jeg hadde rundt halsen, ble fullstendig oversprøytet med sjøvann – men heldigvis var ikke kameraet i veska. Selv på en nærmest vindstille høysommerdag

er adkomsten til Bugrino krevende og nærmest hasardiøs. Hvor isolert den lille urbefolkningen ute i ishavet er når høst- og vinterstormene setter inn, kan man jo bare tenke seg. Vel om bord blir jeg fortalt en nærmest usannsynlig historie en av deltakerne opplevde på land, og som til gangs understreker et av problemene med isolasjon, korrupsjon og monopolisert handel. Filmfotograf og masterstudent Leonid Saveljev forteller at allerede om bord på «Moltsjanov» hadde han fått nyss om at prisene på dagligvarer som brød og melk på Bugrino var det dobbelte av gateprisene i Arkhangelsk. Dette hadde han bestemt seg for å sjekke nærmere. Diskret hadde han spurt en dame på gata om butikkprisene og fått bekreftet oppfatningen, folk betaler en solid overpris for et brød på øya: – Butikken ligger to hundre

76

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

77


meter unna, bare gå og se selv. Samtidig merket Saveljev at han ble iakttatt av en av betjentene som hadde vært til stede da vi fikk våre pass kontrollert. Han tenkte imidlertid ikke mer over det, men bestemte seg for med selvsyn å sjekke prisene i det lokale butikkutsalget. Idet Leonid kommer på butikktrappa, hører han at det klikker i låsen, og da han to sekunder senere griper fatt i dørhåndtaket, er det låst. Til tross for at det er folk i butikken, og at han nylig har sett folk komme ut med varer, nytter det ikke å banke; døra er låst.

En halv time senere observerer Leonid at butikken er åpen, og han bestemmer seg for å gjøre et nytt forsøk. Denne gangen er det ikke noe problem å komme inn. Prisene på dagligvarene er heller ikke noen hemmelighet; de har godt synlige prislapper, for anledningen håndskrevet – og ingen av varene koster en rubel mer enn hva de ville ha kostet i Arkhangelsk. Vel ute av butikken blir Leonid tatt til side av en dame som tidligere har jobbet for kjøpmannen. Hun nikker mot TV-kameraet til Leonid og sier: – Det nytter ikke å lage noen

reportasje herfra, ingen ting blir endret. Han, fortsetter hun og nikker mot butikken, styrer begge butikkene i bygda, og priser varene som han selv vil. Det nytter heller ikke å klage, han sitter også vegg i vegg med ordføreren i landsbyens administrasjon. Og han selger vodka, fortsetter kvinnen. At salg av vodka er forbudt, betyr ikke at den ikke selges, men at kjøpmannen som har et eget nett for distribusjon, kan doble prisen, får Leonid vite: – De fleste har kreditt hos kjøpmannen og betaler på en gjeld de aldri klarer å gjøre opp. Og det er ikke bedre når det gjelder arbeid, sammen

med en liten klikk i landsbyens administrasjon, bestemmer kjøpmannen hvem som skal få jobbene i varehandelen, i kollektivbruket og for øvrig innen kommunen; og det er selvfølgelig familien hans, venner og de som er lojale, avslutter kvinnen.

NENETSERE, SAMOJEDER OG SAMOJEDISKE FOLK45 Kolgujev er nenetsisk område; både formelt da øya er en del av Det nenetsiske autonome

De fåtallige urfolkene i Det russiske nord, Sibir og fjerne Østen Etter sovjetisk klassifisering ble 26 folkegrupper regnet med blant kategorien »De fåtallige folkene i Norden, Sibir og Det fjerne østen». Et vilkår for å være fåtallig var at folket ikke utgjorde mer enn 50 000 individer. Den russiske urfolksorganisasjonen AKMNS /RAIPON har i sin opplisting over urfolk i dag medregnet følgende 40 folk: aleuter, aljutorere, dolganere, enetsere, evenere, evenkere, eskimoer, inuiter, itelmenere, jukagirer, kamtsjadalere, kerekere, ketere, khantier, korjaker, kumandintsere, mansier, nanajtsere, negidalere, nenetsere, nganasanere, nivkhier, orokere, orotsjere, samer, selkupere, sojotere, sjorere, tasiere, telengitere, teleutere, tsjelkantsjere, tsjuktsjere, tsjuvanere, tsjulymtsere, tofalarere, tubalariere, tuvinere-todsjintsere, udegere, ultsjere og vepsere.48 Større nasjoner, som utgjør mer enn 50 000 individer, men som likevel må antas å fylle urfolksdefinisjon i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 1, nr. 1; om å nedstamme fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region av det på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som har beholdt noen av egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner, er ikke medregnet. Eksempler på slike folk er komier, jakutere (sakha), nanaier, burjatere og karelere. Noen gutter er kommet ned til stranda for å ta farvel med de sjeldne gjestene.

78

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

79


Barn av nenetsiske reindriftsfolk på Jamal.

området, og tradisjonelt sett da øya er brukt av nenetsere i uminnelige tider som reinbeite og jaktmarker. Nenetserne er det mest folkerike av de 30 fåtallige urfolkene i det høye nord, Sibir og fjerne Østen. Ifølge folketellingen for 2002, som er den siste som er gjort, utgjør de 44 600 personer. Den treløse tundraen som strekker seg fra Kvitsjøen og Kaninhalvøya i vest, til Tajmyrhalvøya i øst, utgjør det som noe poetisk kan kalles Nenetsia. Utstrekningen innebærer at vi har Nenetsia på styrbord side under hele ferden fram til Jenisejs munning. Derfra og et stykke oppover Jenisej vil det føl80

Nenetsisk reineier på flytting over Bolsjezemelskaja tundra i det nenetsiske autonome området i Arkhangelsk oblast.

ge oss på både styrbord og babord side. Administrativt er nenetsernes hjemland delt inn i tre områder; Det nenetsiske autonome område i Arkhangelsk oblast med øyene Kolgujev og Vajgatsj, som utgjør et areal på 176 700 km2, Det jamal-nenetsiske autonome området i Tjumen oblast som utgjør 750 300 km2, og Det Tajmyr dolgano-nenetsiske autonome distriktet (raion)46 i Krasnojarsk kraj, som utgjør 862 100 km2. Til sammen er dette et landområde drøyt 1,5 ganger størrelsen til Skandinavia inkludert Finland. De drøyt 44 000 nenetsere fordeler seg med omlag 7000 personer i Det nenetsiske auto-

nome området, om lag 23 000 i Det jamalnenetsiske autonome området og resten på Tajmyr. I dag vokser flere og flere nenetsere opp med russisk som førstespråk. I Jamal taler enn så lenge en betydelig del av den yngre generasjonen nenetsisk flytende. På den europeiske siden av Uralfjellene er det svært få barn som lærer nenetsisk, om vi ser bort fra enkelte unntak blant reindriftsutøvere.47 Nenetserne har tradisjonelt levd av reindrift med jakt og fangst som binæringer. Dette er et næringsgrunnlag de har utviklet gjennom årtusener, godt tilpasset det værharde klimaet

på den arktiske tundraen, og som gjør at de i dag trolig har nordområdets mest spesialiserte reindriftskultur. Jakt og fiske har etter hvert fått mindre betydning, og i dag er det få som lever av disse næringene. Derimot er det vanlig at reindriftsfolket driver snarefangst om vinteren og fisker med garn under flytting med reinflokkene på sommerbeitene. Nenetserne ble tidligere kalt samojeder, eller mer presist jurak-samojeder, da samojed også er brukt på enetsere, nganasanere og selkupere. I dag bruker man ikke lenger betegnelsen samojed. Men man bruker fortsatt betegnelsen

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

81


Ural-altaiske folk og språk Det var den finske etnografen og lingvisten Mathias Alexander Castrén (1813–1852) som først brukte begrepet altaiske folk i sitt arbeid med å kartlegge hvilken menneskerase den finske folkestammen hørte inn under.49 Klassifiseringen gjorde han på rent språklig grunnlag da Castrén var sterkt kritisk til klassifisering basert på fysiologi eller kraniologi. Navnet beskrev verken samtidens geografiske tilhørighet for folket, eller folkenes vandring, men det som etter hans mening var deres tidligste tilholdsområde. Til denne gruppen regnet han de tungusiske, mongolske, turkiske (turkisk, i motsetning til tyrkisk, omfatter hele språkfamilien med blant annet aserbaidzjansk, kasakhisk og turkmensk), finske og samojediske folkeslagene.50 Som en kuriositet kan det vises til at Arthur Montefiore i 1895 framholdt at samojedene og finnene burde settes i samme gruppe, og med Tacitus (romer som i boka Germani nevnte folket Fenni i år 98 e.Kr.) som vitne, var gruppens vestlige utbredelse for mer enn 2000 år siden gitt.51 I dag er det vanlig å dele den ural-altaiske folkegruppen, basert på språklig tilhørighet, i en altaisk og en uralsk undergruppe, hvor en i sistnevnte finner en finsk (permisk) gren med blant annet finner, samer og komier, en ugrisk gren med blant annet khantier og mansier, og en samojedisk gren som omfatter nenetsere, selkuper, enetsere og nganasanere.52

samojediske folk om folkegruppen disse fire nasjonene tilhører. Det har vært vanlig å regne denne gruppen som en undergruppe av de uralske eller de ural-altaiske folkene. Likeledes bruker man betegnelsen samojediske språk om disse folkenes gren av den uralske språkgruppen, hvor man også finner finsk-ugriske språk som samisk og finsk. På nenetsernes språk betyr nenets mann eller menneske, og har flertallsformen nentsy. Omkring 1930 ble denne betegnelsen adoptert av sovjetmyndighetene som et etnonym på folket. Som egenbetegnelse var det neppe mye 82

brukt den gang, da klan- eller slektsnavn var mer utbredt. Nenetserne på Jamal brukte også khasava som egenbetegnelse, noe som på deres dialekt har samme betydning som nenets. Det er videre vanlig å dele nenetserne inn i skog- og tundranenetsere. Sistnevnte utgjør om lag 95 prosent av folket, og er de som oftest forbindes med nenetsere. Skognenetserne er en mindre gruppe som selv betrakter seg som et eget folk og bruker egenbetegnelsen nestsjang eller khandejar.53 Lingvistisk skiller de seg ikke mer fra de øvrige nenetserne enn at språket deres blir betegnet som en nenetsisk dialekt. Geografisk finner vi dem langs elva Pur i Det

jamal-nenetsiske autonome området, og langs midtre del av Ob i Det khantimansiske autonome området. De utgjør i dag om lag 2000 mennesker, og deres småskalareindrift er i ferd med å forsvinne helt, blant annet som følge av intensiv olje- og gassvirksomhet i Pur-regionen. Den tidligere betegnelsen samojed har aldri blitt fullt ut forklart, men har gitt opphav til en rekke spekulasjoner. Man antar at navnet først ble brukt av russere fra Novgorod, som hadde kontakt med nenetserne tidlig i det andre årtusen etter Kristus, da det første gang er nevnt i Nestors krønike fra omkring år 1100. Tidligere var det vanlig å forklare navnet ut fra selvspiser, altså kannibal, en myte russiske reisende gjerne bygde opp om. I en beretning fra omkring 1560 ble det hevdet at samojedene trakterte en besøkende handelsmann med et av sine egne barn, og skulle handelsmannen omkomme, ville høyst sannsynlig også han bli spist.54 Så sent som på slutten av 1800-tallet skal Arthur Montefiore fått den samme forklaringen fra guvernør A. P. Engelhart i Arkhangelsk.55 I dag er det neppe noen forskere som vil forsvare en slik teori, selv om det ennå er vanlig å høre denne forklaringen blant lekfolk. Flere andre varianter utledet av det samme, men uten noen vitenskapelig begrunnelse, er også blitt lansert, slik som for eksempel semgo-jed, som betyr laksespiser. Den tyske vitenskapsmannen Johan Eberhard Fischer hevdet allerede i 1768 at etnonymet samojed kunne komme fra samisk; sameädna som betyr sameland.56

NANSENS MØTE MED NENETSERE Fridtjof Nansen hadde stor interesse for de han omtalte som naturfolk. Nansen besøkte ikke Kolgujev; han og Lied seilte et godt stykke nord for øya, og Nansen fikk først møte nenetsere etter at han var kommet inn i Karahavet. Det er interessant å se på hvordan Nansen summerte opp sine inntrykk etter hans første møte med nenetsere – eller samojeder, som var betegnelsen som ble brukt i hans tid, nå mens vi har vårt møte med nenetsere på Kolgujev friskt i minne. I et forsøk på å forsere de store ismassene som dekket Karahavet i 1913, måtte Nansen og Lied søke etter isfri lei langs vestsiden av Jamalhalvøya. Den 12. august ankom de munningen av elva Mordy jaha, eller Mora Jaga, som Nansen skriver. Her møtte de fem samojeder, eller nenetsere, sammen med en syrjen, eller komi som folket heter i dag. «Eftersom vi kom det nærmere», skriver Nansen, «kunde vi skimte folk bevege sig inne ved merket; det syntes å stå en flokk der oppe på flaten å glane på os. Var det Samojeder?» Litt senere rapporterte islosen Johannessen at det kom en båt fra land: Det er stor spenning om bord, er det Samojeder eller Russere? Nu kan vi i kikkerten se folkene i båten over de sprette flakene. De er ialfall kledd i Samojedenes renskinns-pesker med hetter over hodene; og som Loris-Melikov sa, så de nesten ut

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

83


Nenetsere fra Obdorsk-distriktet i robåtene ved «Correct» 12. august 1913. De nøler før de bestemmer seg for å komme om bord. foto: fridtjof nansen. bildet tilhører nasjonalbiblioteket.

som apekatter. Det var seks mann i båten, men det var ellers ikke så like å avgjøre kjønnet (s. 21).57 Det ble ropt en hilsen til folkene i båten på russisk, men de bare bøyde seg på østerlandsk vis, tilsynelatende uten å forstå et ord, fortsatte Nansen. Etter hvert viste det seg imidlertid at det var én som forsto litt russisk. Det var syrjenen, eller komien, som for øvrig var fra Pustosersk-distriktet, ikke langt fra dagens Narjan-Mar. Samojedene var ifølge Nansen fra Obdorsk-distriktet, eller Salekhard, det som i dag er senteret i Det jamal-nenetsiske autonome området. 84

Syrjenene er samojedenes blodsugere, var Nansen blitt fortalt av sitt reisefølge Vostrotin, som også hadde orientert Nansen om urfolkenes lynne og drikkfeldighet: … Syrjenene var store slåsskjemper, og glade i vodka (brennevin), mens Samojedene var fredsommelige, selv om de også gjerne tar en rus, når og hvor de kan (s. 22). Nansen skriver videre at en hadde et tiltalende, nesten vakkert ansikt, mens en annen «som vel hadde hat kopper; var rød og arret … og så nu fæl ut, og dertil lite oppvakt». Som vi ser, var Nansen et barn av sin tid og brukte ord og ut-

Nenetsere fra Obdorsk-distriktet på besøk om bord i «Correct» 12. august 1913. foto: antagelig j. samuelsen. bildet tilhører nasjonalbiblioteket.

ko l g uj e v , n e n e t s e r e o g n a n s e n s m ø t e m e d u r f o l k

|

85


Gjennom Sibir med Nansen  
Advertisement