Page 1


Lars Hætta ja Anders Bær Muitalusat doaimmaheaddjit: Nils Oskal, Johanna Johansen Ijäs ja Ivar Bjørklund govvadoaimmaheaddji: Ivar Bjørklund ovddaldas- ja maŋildassiiddu govat: Sophus Tromholt, Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket Bergen ovdasiiddu govat: Sophus Tromholt, Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket Bergen hábmen: Gisle Vagstein / deTuria Design deaddilan: Merkur Grafisk AS Sámediggi lea ruhtadan girjji almmuheami.

© Orkana Akademisk 2019 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-388-6 www.orkana.no post@orkana.no


INNHOLD INNLEDNING 6 Gamle tekster i ny kontekst OM OVERSETTELSEN 22 LARS HÆTTA 24 Min historie med fortellinger av meg – Lásse, sønn til Jakob ANDERS BÆR 94 Erindringer IVAR BJØRKLUND 184 Anders Bærs erindringer 1825–1849 NILS OSKAL 208 Personlig etikk, felles moral og religion i Lars Hættas og Anders Bærs tekster JOHANNA JOHANSEN IJÄS 232 Syntetiske språkstrukturer hos Lars Hætta og Anders Bær


innledning


8


GAMLE TEKSTER I NY KONTEKST De to tekstene som utgjør grunnstammen i denne boka representerer de eldste tekstene vi har på nordsamisk, skrevet av forfattere med nordsamisk som morsmål. Forfatterne var reindriftssamer fra Kautokeino som lærte seg å skrive mens de satt innesperret med en livstidsdom på Akershus festning etter sin deltagelse i opprøret i Kautokeino i 1852. Ingen av dem kunne noe særlig norsk da de ble fengslet, men etter ankomsten til «Agershuus Slaveri» i 1856 ble de kontaktet av prest og språkforsker Jens A. Friis. Han var nylig tilsatt som dosent i samisk og finsk ved universitetet i Christiania, en stilling som Nils V. Stockfleth hadde hatt tidligere. Friis arbeidet med sine bøker Lappisk Grammatik (1856), Lappiske Sprogprøver (1856) og Ordbog over det lappiske Sprog (1887) og trengte samiskkyndig bistand. Han viste til biskop Juells tidligere ønske om å få fangene overført til Christiania fra fengslet i Trondheim og tilbød seg å gi dem undervisning i norsk. Slik startet et langvarig samarbeid som begge parter hadde utbytte av – til tross for de spesielle omstendighetene. Friis var godt kjent i det akademiske og politiske liv i Christiania og hadde dessuten vært i Kautokeino på studietur i mars 1850. Han ble derfor en viktig person for de syv fengslede samene, samisktalende som han også var. Opprøret i Kautokeino vakte voldsom oppmerksomhet over hele landet. Bakgrunnen var store konflikter mellom reindriftssamer og handelsmannen og lensside 6–7: En mobil boligform var forutsetningen for den reindriftssamiske tilpasningen. sophus tromholt, billedsamlingen, universitetsbiblioteket bergen.

9


t.h.: Anders Bær og Aslak Somby (til v.), fotografert på «Agershuus Slaveri» ca. 1860. kulturhistorisk museum.

mannen i bygda. Samtidig ble grensen mot Finland stengt, slik at man ikke lenger kunne bruke sine tradisjonelle vinterbeiter. En del av samene ble grepet av en religiøs vekkelse og mente seg å være «Hellige og Rætferdige», og de hevdet at statskirken og norsk forvaltning var «Djævelens Værk», ifølge forhørsprotokollene.1 I november 1852 gikk 35 voksne (13 menn og 22 kvinner) med 23 barn i en alder av 13 år og yngre til angrep på den norske øvrigheten i Kautokeino og drepte lensmannen og handelsmannen. Det endelige rettsoppgjøret endte med to dødsdommer, elleve livsvarige dommer og 15 lengre og kortere fengselsstraffer. I tillegg mistet tre samer livet under arrestasjonene og fire døde i fengslet.2 De gjenlevende og deres barn ble alle økonomisk ruinert, fordi deres reinflokker ble konfiskert av staten. Først og fremst var det Lars Jacobsen Hætta og Anders Pedersen Bær som Friis fattet interesse for i forbindelse med sine bokprosjekter. Han sørget for at de fikk opplæring i norsk og skriving og har nok også sett muligheten av at de kunne kaste lys over hendelsene i Kautokeino. Det samme kan Anders Bær ha tenkt; han gikk nemlig i gang med å skrive fortellingen om sin barndom og oppvekst – Mu mánnávuođa muitalus. Skrivingen foregikk i fengselscellen etter dagens arbeid. Han skrev på samisk etter den rettskrivingen som Friis var i ferd med å utvikle. Han opplyste senere i livet at det var kaldt i cellen og at han frøs mye, slik at skrivingen må ha blitt oppstykket. Det er ikke bare de fysiske rammene som har virket inn på Bærs skriving. Det er rimelig å anta at alt han skrev ble lest av Friis – for ikke å si sensurert. Anders Bær satt med en livstidsdom, og fengselsmyndighetene ville nok ha innsikt i hva han skrev. Friis søkte om benådning for både Hætta og Bær, og Bærs tekst må derfor leses med disse forholdene for øye. Det er en omfattende beretning, som 1 Arkivet etter Senja og Troms sorenskriverembede, Ekstrarettsaker 1851. Arkivverket, Statsarkivet i Tromsø. 2 Zorgdrager, Nellejet 1997: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samisk motstand mot norsk kolonialisme. Samiske Samlinger, bind XVIII. Oslo: Norsk Folkemuseum & Vett & Viten, s. 482.

10


11


Sogneprest Fredrik Waldemar Hvoslef ble pisket av de omvendte og var deres sjelesørger i fengslet. Han fulgte de dødsdømte til skafottet, men «fordristede mig ikke til at meddele Syndenes Forlatelse». lier kommune, wikimedia commons.

starter med hans barndom og ender heller brått med fortellingen om en presteskyss julen 1848. Bær ble benådet i oktober 1863 sammen med Aslak Olsen Somby, som nå var blitt 70 år, og reiste nordover til Kautokeino. Anders Bær slo seg ned i Kvænangen og ser etter dette ikke ut til å ha hatt noen kontakt med Friis. Hans manuskript ble værende hos Friis og ble senere overført til Universitetsbiblioteket i Oslo sammen med Friis sitt arkiv. Med Lars Hætta derimot forholdt det seg annerledes. Friis fikk han tidlig i gang med å revidere Stockfleths oversettelse av Det nye testamentet fra 1840. Dette arbeidet tok til mens Hætta satt fengslet, og han ble derfor ofte fritatt for det daglige straffarbeidet som andre fanger måtte utføre. Han var også en del plaget av skjørbuk, ifølge fengselslegen.3 Revisjonsarbeidet fortsatte etter at Lars Hætta ble 3 Mikkelsen, Magnar & Pålsrud, Kari 1997: Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino. Veidnesklubben: Albatross Forlag, s. 357.

12


Anders Bær kom til fengselet i Trondheim september 1854 sammen med de andre domfelte og ble behørig innført i protokollen. Her kan vi lese at han «[o]pfører sig meget vel under Underv., viser Lyst og gjør god Fremgang, men hindres noget ved sit daarlige Syn. (Dcbr 55) Er fremdl. bleven undervist, gjør ret god Fremgang og har Lyst til at lære Norsk. Han røber et godt Gemyt og Anger over sin Brøde. Viser Deeltagelse for sin hjemmeværende Familie. Han har med Glæde modt. Brev fra Sognepr. Hvoslef. (Febr. 56)» statsarkivet i trondheim.

benådet og reiste hjem til Kautokeino i 1867. Her giftet han seg året etter med Berit Hansdatter Gaup, som hadde fått tolv års fengsel for sin deltagelse i opprøret. Den reviderte utgaven av Det nye testamentet ble trykt i 1874, og Lars Hætta gikk så i gang med å oversette Det gamle testamentet. Han sto på bar bakke etter hjemkomsten og var helt avhengig av den inntekten han fikk fra oversettelsesarbeidet. Lønnsfastsettelsen og utbetalingen skjedde via biskop Hvoslef i Tromsø, presten som Lars Hætta hadde vært med på å piske tjue år tidligere. Samtidig oversatte 13


han og skrev salmer for Friis, noe som resulterte i Salbmagirje i 1870. Videre skrev han kulturhistoriske tekster som kan ha vært med på å danne grunnlag for mye av Friis’ skjønnlitterære produksjon, som for eksempel Lajla (1881) og reiseskildringen En sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen (1871). Slik ble Hættas og Friis’ livsvilkår vevd inn i hverandre ettersom årene gikk. Korrespondansen mellom dem forteller om dette avhengighetsforholdet: om hvordan Hætta innstendig ber Friis om bedre lønn og beskriver sin egen fattigdom, mens Friis på sin side oppfordrer Hætta til flere bidrag.4 Det er på det rene at Hætta hadde det svært vanskelig økonomisk, noe nordlysforskeren Sophus Tromholt påpekte i et innlegg i Morgenbladet i 1882. Han tok her til orde for en pengeinnsamling til støtte for Hætta og skal ha mottatt penger i den anledning.5 Friis var imidlertid uenig i denne fremstillingen og skrev i sitt tilsvar at «Lars Hætta (har) været godt betalt og vel paaskjønnet for det Arbejde han har utført».6 Det fremgår også at Hætta har vært en tur tilbake i Christiania i 1877 og gjort oversettelsesarbeid for Friis, noe han fikk 300 kroner for. Beretningene fra Lars Hætta som gjengis i denne boka, handler om «åndelige og legemlige forhold» i Kautokeino før vekkelsen og er hans egne vurderinger av disse forholdene. Også denne teksten ble liggende blant Friis sine papirer, og man har derfor ment at den må ha vært skrevet under fengselsoppholdet. Mye tyder imidlertid på at så ikke er tilfelle. For det første har teksten et oppstykket preg. Mens Anders Bærs tekst har en kronologisk flytende fremstilling, så består Lars Hættas beretning av mange enkeltstykker som kan leses hver for seg og derfor nærmest lever sine egne liv. Vi ser for eksempel av Pekka Sammallahtis oversettelse av Hættas og Bærs tekster til finsk7 at de inneholder to kapitler av Hætta om Læstadius’ vekkelseshistorie og Kautokeino-samfunnets omvendelse som tidligere ikke har vært publisert. Disse er tatt med her. Videre er det referanser hos Lars Hætta til en hendelse som sannsynligvis skjedde midt på 1880-tallet (se side 55) i Kvænangen og som derfor peker mot at teksten er skrevet etter at han var kom4 Nasjonalbiblioteket håndskriftsamlingen, Ms. fol. 637 m. 5 Moss, Kira & Stauning, Peter 2012: Sophus Tromholt «Skæbnen og Nordlyset er jo lige uransagelige». København: ForlagetEpsilon.dk, s. 112–115. 6 Ibid. 7 Hætta, Lars & Bær, Anders 1993: Usko ja elämä. Oversatt av Pekka Sammallahti. Girjegiisá.

14


TilvÌrelsen pü Akershus festning var en stor overgang for de arresterte reindriftssamene. riksarkivet. Hals- og fotjern brukt av de arresterte i Alta vinteren 1852–53. Lenken veier seks kg og ble boltet fast i veggen. Avstanden mellom hals- og fotjern er kun 83 cm. justismuseet.

15


16


t.v.: Slik satt fangene bak stengte dører år ut og år inn. Anders Bær fortalte til sønnen Per at det ofte var kaldt i fengselcellen og at han derfor hadde det vondt. riksarkivet.

met hjem. Han refererer også til misjonsblader han har lest, noe han kan ha fått tilgang til fra presten i Kautokeino gjennom sitt arbeid som kirketolk. Man bør også ta med i betraktningen at Lars Hætta bare var 18 år da han ble fengslet, mens mye av teksten bærer tydelig preg av en godt voksen manns tanker og erfaringer. Det er derfor sannsynlig at store deler av teksten kan være skrevet etter at han var kommet tilbake til Kautokeino. Lars Hætta fikk stadig nye oppgaver både fra Friis og Bibelselskapet, særlig viktig var hans bidrag til Ordbog over det lappiske Sprog, som Friis ga ut i 1887. Arbeidet med en fullstendig utgave av Bibelen på samisk ble påskyndet av biskop Skaar. Skaar dannet Norsk Finnemisjon i 1888 som en motvekt til den læstadianske vekkelsen og fikk samlet inn penger til formålet. Her var også Just Qvigstad ved Tromsø Museum en viktig medspiller. På dette viset fremsto etter hvert Lars Hætta som en intellektuell ressurs og kontaktperson for det norske lappologiske miljøet, bosatte som de alle var i Christiania og Tromsø. Brevvekslingen mellom Friis og Hætta vitner om at de holdt kontakt gjennom hele livet. Opprøret og fengselsoppholdet skapte nærmest et skjebnefellesskap mellom dem. De hadde mye å takke hverandre for; benådningen av Lars Hætta og hans inntekter i Kautokeino var langt på vei et resultat av Friis sin innsats. Mye av Friis’ akademiske karriere var på sin side bygget på bidrag fra Lars Hætta – dette gjaldt også Hættas rolle som veiviser for Friis og professor og stortingsmann Ludvig K. Daa8 under deres ekspedisjon til Finnmark, Kola og Karelen i 1867. Denne gjensidigheten fikk sitt eget uttrykk da de begge døde, Friis den 16. februar 1896 og Hætta dagen etter. Fremdeles er ikke Lars Hættas tekster komplette; han viser til stykker han har skrevet, men som ennå ikke er funnet. Når det gjelder Anders Bærs tekst, så har det vært påpekt at beretningen ender brått ved juletider i 1848. Om selve opprøret 8 Ludvig K. Daa var søskenbarn av Friis og en kjent akademiker og politiker som satt på Stortinget 1841–1856. Han var blant stifterne av det som i dag heter Det Norske Videnskaps-Akademi, en omstridt venn av Henrik Wergeland og ble i 1863 professor og bestyrer av Etnografisk Museum.

17


Jens Andreas Friis, teolog og språkforsker. skilling-magazin.

skriver han ingenting. Mange har derfor ment at det må ha vært en fortsettelse som kanskje har vært fjernet i ettertid, men som det fremgår av kapitlet om Anders Bær, synes ikke dette å være tilfelle. Etter at Friis døde, ble begge tekstene liggende i Universitetsbibliotekets arkiv inntil Just Qvigstad publiserte dem i norsk oversettelse i 1923 og 1926. Det var da gått trekvart århundre siden hendelsene i Kautokeino, og de fornorskningspolitiske tiltakene hadde vart like lenge. Tekstene ble trykt i det kirkehistoriske tidsskriftet Norvegia Sacra og fremstår der som kontekstløse vitnesbyrd fra en svunnen tid. Det skulle gå enda en mannsalder før disse bidragene omsider ble publisert på samisk i 1958, med Knut Bergsland som redaktør og i samsvar med den nye 18


Bergsland-Ruong-ortografien. Ortografien ble endret i 1979, da det ble skapt en felles rettskriving for nordsamisk i Norge, Sverige og Finland. Thor Frette ga derfor i 1982 ut den samme teksten etter den nye rettskrivingen, også denne så å si uten kommentarer. Som tidligere nevnt, finnes det blant Lars Hættas manuskripter to kapitler som tidligere ikke er publisert på samisk, selv om disse er like tilgjengelige som de øvrige kapitlene i arkivet etter Friis. Qvigstad oversatte ikke disse to til norsk da han publiserte de øvrige kapitlene. Heller ikke Bergsland eller Frette tok disse med da de i sin tid transkriberte og offentliggjorde Hættas og Bærs manuskripter i boka Muitalusat. I Sammallahtis finske oversettelse Usko ja elämä er imidlertid disse to kapitlene tatt med. I denne boka har vi i tillegg inkludert del tre av Hættas innledning der han skriver om ulven og gjeting av rein. Til den foreliggende utgaven har Johanna Johansen Ijäs transkribert håndskriftene som ligger til grunn for oversettelsen på nytt. Boka inneholder i tillegg tre artikler som ser nærmere på hva tekstene kan fortelle om sin samtid. Ivar Bjørklund analyserer de økonomiske, økologiske og sosiale strategiene som datidas reindrift bygde på, slik det fremkommer av Anders Bærs beretning. Beretningen er en uvurderlig kilde til å forstå det moralske og kognitive universet som reindriftssamene opererte innenfor. Nils Oskal tar for seg de etisk eksistensielle og moralske sidene som kommer til uttrykk. Hensikten er å klargjøre den etiske horisonten som Hætta og Bær opererer innenfor, og hvordan de tenker om forholdet mellom personlig etikk, felles moral og religiøse overbevisninger. Johanna Johansen Ijäs tar for seg enkelte karakteristiske språkstrukturer som i dagens nordsamiske tekster ofte blir erstattet med andre uttrykksmåter. Gjennom disse artiklene avdekkes det store potensialet i tekstene til Lars Hætta og Anders Bær. Materialet har tidligere i liten grad vært satt inn i en forskningsmessig ramme, men har kun vært presentert som ukommenterte skriftstykker. Tekstene representerer noe langt mer enn «kirkehistoriske bidrag», slik Qvigstad formulerte det. For det første er beretningen om forhistorien til hendelsene i 1852 skrevet av to av deltagerne og således den viktigste kilden vi har til en forståelse av opprøret fra deltagernes ståsted. Vi blir informert om deres liv og levnet og deres møter og erfaringer med den norske omverdenen. Foruten å ha en realhistorisk 19


t.v.: I fengslet øvde Lars Hætta seg lenge og vel i kunsten å skrive. nasjonalbiblioteket.

verdi utgjør tekstene i dag et viktig bidrag til å rehabilitere og videreutvikle samisk selvforståelse, språk og samfunnsmessig posisjon. Slik sett vil disse tekstene ha betydning langt utover hva Friis kunne tenke seg da han forsynte Lars Hætta og Anders Bær med skrivesaker og alfabet på «Agershuus Slaveri» for hundre og seksti år siden. Vi vil få takke Norges forskningsråd, Samisk høgskole og Norges arktiske universitetsmuseum for støtte til prosjektet, og Nasjonalbiblioteket og Samisk arkiv for viktig hjelp til arkivarbeid. Vi takker spesielt Harald O. Lindbach for oversettelse til norsk av Lars Hættas og Anders Bærs tekster samt Nils Øivind Helander for språklige kommentarer til oversettelsen.

Kautokeino og Tromsø, juni 2019 Nils Oskal, Johanna Johansen Ijäs og Ivar Bjørklund


OM OVERSETTELSEN Tekstene ble første gang oversatt og utgitt på norsk av Just Qvigstad i 1923 og 1926 i tidsskriftet Norvegia sacra under tittelen «Bidrag til Finmarkens kirkehistorie». Imidlertid er denne oversettelsen noe ufullstendig. Qvigstad lot være å oversette alt, og i oversettelsen av Hættas tekst utelot han det han mente var «overflødige ord og en del likegyldigt religiøst ræsonnement». Qvigstad oversatte heller ikke Bærs tekst i sin helhet, selv om han riktignok gjør krav på at teksten «gjengis her uavkortet». Vi har derfor valgt å oversette tekstene på nytt med utgangspunkt i en ny transkribering av de håndskrevne manuskriptene. Lars Hætta og Anders Bær har organisert sine tekster på ulike måter, det gjelder både nummerering og overskrifter. Vi har valgt å følge deres egen fremstilling, selv om det til tider kan virke noe usystematisk. I tekstene forekommer ulike avledninger og sammensetninger av suopma og láddi, som for eksempel suopmelaš og láddelaš, Látteeanan og Suomaeanan, og de brukes til dels om hverandre. I dagligspråket henviser suopmelaš til statsborgerlig tilhørighet, mens láddelaš refererer til etnisk tilhørighet. I denne oversettelsen er det valgt å oversette láddelaš med kvæn og suopmelaš med finlender, og Látteeanan med Kvænland og Suomaeanan med Finland. I oversettelsen brukes svenske, finske og norske stedsnavn på større tettsteder, som for eksempel Karesuando, Hetta og Alta, i stedet for de samiske stedsnavnene som Hætta og Bær bruker i grunnteksten. I de samiske tekstene er samiske personog slektsnavn skrevet på ulike måter. Disse er ikke standardisert i oversettelsen. Lars Hætta har selv tilføyd ord på norsk i parentes i manuskriptet på samisk. Disse parentesene har vi beholdt i oversettelsen i sin opprinnelige form, og markert med «LH». 22


Kart over Finmarken 1868 arkivverket.

Samisk skrivemåte brukes i ord som for eksempel lávvu og noaidi, selv om disse på norsk er standardisert som lavvo og noaide. For inndeling i kapitler har vi tatt utgangspunkt i Pekka Sammallahtis oversettelse av tekstene til Hætta og Bær i boka Usko ja elämä. Vi har i tillegg føyd en overordnet tittel til Bærs tekst. Redaktørene


Profile for Orkana

Erindringer  

Erindringer  

Profile for orkana
Advertisement