Page 1

Kjell-G. Kjær

ARKTISK JAKTSAFARI Storviltjakt i Ishavet 1859–1909

Orkana


Innhold Forord................................................................................................................................6 Innledning.........................................................................................................................9

Kapittel 1: James Lamont, adelsmann og fangstmann

13

James Lamont tilbake på Ishavet................................................................................23 En britisk storviltjeger kjøper norsk ishavsskute.........................................................35 Ishavslegenden Benjamin Leigh Smith ......................................................................41 Georg Sørensen – ishavsskipper, gründer og turistpioner...........................................51 Markien av Ormonde på jakttur i Isfjorden i 1874....................................................53 Ishavsbaronen Sir Henry Gore-Booth........................................................................58 Walter J. Clutterbucks jaktekspedisjon til Jan Mayen og Spitsbergen.........................71 The Spitsbergen Swindle............................................................................................79

Kapittel 2: Jegere fra forskjellige nasjoner

91

Elling Carlsen og det italienske mannskapet..............................................................91 Da den første moskusen ble felt på Grønland ...........................................................98 Keiser Wilhelm II på hvaljakt..................................................................................102 Vesteraalens Dampskibsselskab arrangerer jaktutflukter på Spitsbergen....................107 Prinsen av Napoli sine jaktekspedisjoner – en kongelig massakre.............................116 Ekspedisjon til Bjørnøya og Spitsbergen i 1899.......................................................119 Grev Otto von Zedlitz til Svalbard på isbjørn- og seljakt..........................................122

Kapittel 3: Badeperioden 1891–1903 133 Innledning........................................................................................................................ 133

Arktisk jaktsafari og kulldrift...................................................................................136 Hvalfangst, turisme og jaktsafari..............................................................................144 Med tremasteren Hertha til Frans Josefs land på storviltjakt.....................................150

Kapittel 4: Hertugen av Orléans – jaktreiser 1904, 1905, 1907 og 1909

155

Hertugen av Orléans – storviltjeger, tronarving og ishavsreder.................................155 Belgica-ekspedisjonen i 1905...................................................................................164 Med hertugen av Orléans på isbjørnjakt og hvalrossfangst.......................................178

Kapittel 5: Arctic Sports Bureau A/S

187

Grev von Westerholt til Svalbard og Grønland.........................................................196 Bryllupsreise til Spitsbergen og Grønland ...............................................................202 Kmunkes jaktlag til Grønland og Svalbard...............................................................213 Slutten...........................................................................................................................222 Polarportretter................................................................................................................239 Jaktekspedisjoner til Ishavet fra 1859 til 1909 som ikke er omtalt i boka........................261 Noter.............................................................................................................................268 Referanseliste .................................................................................................................272


Forord I 2013 leverte jeg manuskriptet til boka Ishavsfarerne 1859–1909 til Orkana Forlag. Tilbakemeldingen fra forlaget var positiv, men de mente at dette var manus for minst to bøker. Ishavsfarerne 1859–1909 ble utgitt på Orkana Forlag i 2016. Den delen av det opprinnelige manuset som het «Arktisk jaktsafari 1859–1909», er omarbeid og foreligger her. Den handler om storviltjegere som drev jakt på Ishavet fra 1859 til 1909, og bygger i hovedsak på jegernes egne beretninger i brev, dagbøker og publiserte fortellinger, foto og avisomtale. Skipsjournaler og uttalelser til avisene av de norske sjøfolkene som førte jegerne nordover er en del av kildematerialet. Andre kilder har vært tolljournaler, seilingslister og fangstrapporter fra norske og utenlandske arkiv. I perioden fra 1859 til 1909 seilte mer enn 115 utenlandske jaktekspedisjoner fra Nord-Norge til Ishavet. Boka tar for seg et utvalg jaktekspedisjoner hvor det har vært et godt og tilgjengelig kildemateriale. Jaktsafariene til Ishavet skiller seg fra vanlig fangstekspedisjon ved at dette var «Lystreisende paa Sports- og Fangsttur», som en avis beskrev det.1 Arktiske jaktsafarier ble i hovedsak ledet av adelsmenn, medlemmer av kongehus eller europeiske og amerikanske rikmenn som ble ført nordover av norske ishavsfarere. I perioden fra 1859 til 1880 var det stort sett bare britiske adelsmenn som jaktet isbjørn, sel, reinsdyr og hvalross på Svalbard og Novaja Semlja. Fra 1885 til omkring 1900 ble artisk jaktsafari dominert av adelen og rikmenn fra kontinentet, tyskere, østerrikere, italienere og franskmenn. Etter år 1900 ble arktisk jaktsafari utvidet til også å omfatte Øst-Grønland. Disse jaktekspedisjonene ble nå i all hovedsak arrangert av firma som markedsførte jaktreiser som sin spesialitet. Blant disse var Arktis Sports Bureau A/S, Vesteraalens Dampskibsselskap og Tromsø Amt Dampskibsselskab. Arktisk jaktsafari var en aktivitet som varte i over 100 år. Virksomheten opphørte etter at Norge og andre land innførte fredning av isbjørn i 1973. I mellomtiden var hvalross og svalbardrein blitt fredet for jakt av trofejegere. Dette er et tema som tas opp i slutten av boka.

6


De storviltjegerne som dro til Ishavet hadde jakterfaring fra flere kontinent, Afrika, Asia og Sør- og Nord-Amerika. Kvinner var også storviltjegere, og boka omhandler også kronprinsesse Elena av Italia sine jaktekspedisjoner til Svalbard i 1898 og 1899. I boka møter leserne amerikanske kvinner på selog isbjørnjakt i drivisen, og jaktlag av både kvinner og menn under drivjakt av reinsdyr i Isfjorden. På Ishavet møtte storviltjegerne norske fangstmenn. Jegerne ønsket opplysning om fangstplasser, strøm- og isforhold. Møtet mellom norske ishavs­ farere og utenlandske stormenn nord i Ishavet er et gjennomgangstema i boka. At nordmenn og utenlandske stormenn bodde tett sammen om bord på en liten fangstskute over lang tid, førte ofte til konflikt mellom jegerne og det norske mannskapet. Dette gjaldt særlig forhold mellom britiske adelsmenn og nordmenn. Konfliktene har nok sin rot i kulturelle forskjeller. Adelsmenn som kom om bord med sitt tjenerskap, var vant til å få det som de ville, noe fangstmennene ikke alltid kunne eller ville imøtekomme. Konfliktene var mange. Jeg tar ikke standpunkt, men beskriver konfliktene slik de fremkommer i tilgjengelige kilder. Jeg tar heller ikke standpunkt når det gjelder jaktetikk, som å skyte binne med unger, eller nedskyting av fugler i hekketiden. Mitt valg er å beskrive det som skjedde, usminket, basert på kildene. En del jaktekspedisjoner var kombinert med vitenskapelig arbeide. Ekspedisjoner som var drevet fram av et vitenskapelig program er ikke tatt med i boka. De er til gjengjeld omtalt i boka Ishavsfarerne (1859–1909).2 En annen gråsone er turistreiser til Svalbard. En del turister hadde med våpen og ble satt av i Isfjorden, og ble senere hentet av turistdampskipet. Noen av disse kombinasjonsreisene med jegere og turister er omtalt i boka. Til slutt vil leserne finne to vedlegg. Polarportrett er en kort biografi over norske fangstmenn og andre nordmenn som er omtalt i boka. Det andre vedlegget er en oversikt over jaktekspedisjoner til Ishavet fra 1859 til 1909 som ikke er omtalt. Årsaken til at de ikke er med, er at kildematerialet er for lite. Torsvåg, oktober 2018 Kjell-G. Kjær

7


Innledning

Den første kjente jaktekspedisjon til Ishavet var i 1856, da lord Dufferin seilte i sin skonnert Foam ut fra Hammerfest til Svalbard på jakt. I Hammerfest hadde adelsmannen vært en snartur i land. Tilbake på fartøyet skrev han ned førsteinntrykket: «Jeg sløser ikke med papir for å fortelle om dette sted».3 Senere på dagen kom to skuter inn på havna som hadde vært på hvalrossfangst. De hadde blitt skadet i isen. Lord Dufferin tok kontakt med den ene skipperen. Lorden skrev: «Han var en munter og intelligent fyr på 34 år, 180 høy, og hadde en fandenivoldsk væremåte som overrasket og imponerte meg. Kartet ble brettet ut.»4 Dufferin fikk informasjon om isforholdene, strøm og fangstområder. Han ble rådet til å unngå isen ved Bjørnøya, men forsøke å følge iskanten nordover langs Vest-Spitsbergen. Adelsmannen kalte skipperen for «the Hammerfest Sea-horseman». Ekspedisjonen til Lord Dufferin ble vellykket. Tilbake i Storbritannia skrev han boka: Letters from High Latitude. Den ble en bestselger, og allerede første år kom den ut i flere opplag. Boka inspirerte flere adelsmenn i Europa til å dra til Ishavet på jakt. Lord Dufferin og de som fulgte etter han, hadde lang erfaring som jegere på flere kontinent før de utrustet en jaktekspedisjon til Ishavet. Rike landeiere i europeiske land kom til Nord-Norge i sine lystyachter og leide erfarne fangstmenn for å bli ført nordover i Ishavet på jakt. Andre rikmenn leide både fangstskute og norske harpunere og isloser for hvalross-, isbjørn-, reinsdyr-, sel- og fuglejakt på Svalbard, Grønland, Jan Mayen og Novaja Semlja.

Blant storviltjegerne var det også kvinner. Her poserer fru Fleischmann fra Ohio ved en sel hun har skutt i Vestisen. Hun felte også en isbjørn på Svalbard. En av ekspedisjonsdeltakerne, Bettie Holmes, skrev en illustrert bok fra ekspedisjonen. Bøker skrevet av jegerne etter en jakttur, var god reklame for de som arrangerte jaktreiser til Ishavet. (Foto: Perspektivet Museum, Tromsø)

9


Konflikter på Ishavet Under flere ekspedisjoner oppstod det konflikter mellom de utenlandske jegerne og det norske mannskapet. Særlig forholdet mellom den britiske adelen og norske sjømenn kunne være vanskelig. John Giæver, som hadde mange ishavsekspedisjoner bak seg, hevdet at på alle ishavsekspedisjoner lå et potensiale til konflikt og at det ofte var konflikt mellom lederen og de om bord som hadde ansvaret for fartøyet. Han skrev at Roald Amundsen var klar over dette forholdet, og han tok skipsførereksamen for å få den autoriteten Lord Dufferin, senere visekonge av India, innledet som trengtes som leder for å dempe kon- arktisk jaktsafari da han i 1856 dro til Svalbard på Hans beretning fra ekspedisjonen, viste vei flikter. «Det er imidlertid sjelden at man jakt. for andre storviltjegere som skulle til Ishavet (Fra: får innblikk i de uoffisielle tildragelser på Letters from High Latitude) en arktisk ekspedisjon», skrev Giæver.5 I boka får leseren et innblikk i konflikten mellom britiske adelsmenn og norske ishavsfarere. Å bo tett sammen om bord i et lite fangstfartøy i flere måneder, krever romslighet. De norske ishavsfarerne var vant til å leve tett sammen under fangstsesongen, mens britene nok var vant med større boforhold. Starten på arktisk jaktsafari foregikk i en tid da store deler av Arktis enda ikke var kartlagt. Noen jegere fant for eksempel ei bukt som ikke stod på kartet, og som de ga navn til. Fangstmennene måtte avbryte fangsten og bistå i kartlegging. Andre forhold som kunne føre til konflikt var at jegernes lyst­ yachter eller barkasse6 ofte var utrustet med dampmaskin. De norske sjøfolkene ble sendt i land på Svalbard for å grave kull. Dette førte ofte til konflikt mellom den norske besetningen og jegerne fordi nordmennenes inntekt var utbytte av fangsten. De fikk ikke betalt for annet arbeid som de ble pålagt.7 Konfliktene mellom norsk mannskap og britiske jegere fikk konsekvenser etter at jegerne James Lamont og Albert Markham skrev i sine bøker at de norske

10


fangstmennene var lite samarbeidsvillige.8 Britiske adelsmenn fortsatte å seile til Ishavet på jaktekspedisjoner etter 1880, men nå reiste de med skotske ishavsfarere. På 1890-tallet begynte norske og utenlandske arrangører å markedsføre jaktekspedisjoner til Ishavet. De henvendte seg til adelen på kontinentet og til rike amerikanere. Konfliktene på disse reisene var minimale (se kapittel 5). Det skyldes nok at skipene var større. Nå bodde sjøfolkene og jegerne adskilt, og som vi skal se, la turoperatørene til rette for at jegerne skulle hygge seg under hele toktet. Nordmennene hadde høstet nyttig erfaring.

Bøker som reklame Flere av jegerne publiserte bøker etter et jakttokt til Ishavet, mens andre delte sine erfaringer med publikum gjennom artikler som ble publisert i fagtidsskrifter eller aviser. Som vi skal se, var dette glimrende reklame for de som arrangerte jaktreiser. De brukte det som en del av markedsføringen.

Flere jegere skrev bøker om sine jaktopplevelser på Ishavet. Det var god reklame for de som arrangerte jaktekspedisjoner. (Illustrasjon: Deutsches Weideverk unter der Mittnachtssonne av J. Roth, A. Berger og Graf Zedliz 1901)

11


12


Kapittel 1

James Lamont, adelsmann og fangstmann «Riggen er full av reinsdyrskrotter. Skuta minner om en slakterforretning hjemme ved juletider.»

Sir James Lamont var utdannet i forsvaret, var rik og forvaltet et stort gods i Skottland som han hadde arvet etter en onkel. Lidenskapen for jakt førte han til India og Afrika, og i 1858 dro han med egen skute til Svalbard for å jakte isbjørn og reinsdyr. Møtet med naturen nord i Ishavet, stemningen i tåkedisen, stillheten og det barske landskapet gjorde inntrykk. Det gjorde også møtet med noen norske karer på hans egen alder. De førte riktignok et «pøbelaktig språk», men de var arbeidsomme, dyktige sjøfolk som manøvrerte en åpen båt med største selvfølgelighet.9 Han fikk se karene i kamp med hvalrossene, hvordan fire mann i fangstbåten arbeidet tett sammen med mot og besluttsomhet, mens flere hvalrosser dro fangstbåten med seg. Lamont var ikke i tvil: Han hadde møtt etterkommerne til vikingene! Lamont ville vite mer om jakt på Svalbard, og inviterte derfor skippere og harpunere om bord i sin lystyacht til middag og samtale. En av de som spiste middag med Lamont var hammerfestskipperen Daniel Danielsen. Han tok den unge adelsmannen med i fangstbåten slik at han kunne føle spenningen med fangst av hvalross. Det bidro til å forandre livet til Lamont. I 1859 var han 31 år, og nå gjorde han grundige forberedelser for en ny tur til Ishavet.

James Lamont, lord David Kennedy og binne med unger. (Fra James Lamont: Sommer blant sjøhester. Jaktfortelling fra Svalbard 1859)

13


Sir James Lamont og Lord David Kennedy til Svalbard St. Hansaften 1859 ankret lystyachten Ginevra opp på havna i Hammerfest. Sammen med James Lamont var en annen skotsk adelsmann, lord David Kennedy, sønn av jarlen av Cassillis. Lord David var 39 år og hadde hatt en ledende stilling i Det britiske østindiske kompani. Han delte vennens lidenskap for jakt, og da Lamont fortalte om jakt på isbjørn og hvalross og at han arbeidet med utrustning til en ny jaktekspedisjon til Svalbard, bidro Kennedy «til foretagendet med så vel hjertet som lommebok».10 Yachten var den samme som Lamont hadde benyttet året før på Svalbard, skonnerten Ginevra på 84 fot, bygd for Lamont sju år tidligere. Lamont var ikke den første utenlandske storviltjegeren som drev jakt på Svalbard, men han er sannsynligvis den første utenlandske jegeren som oppsøkte en nordnorsk by for å skaffe seg islos og harpuner for en jakttur til Svalbard. Dermed innledet han noe nytt i polarhistorien: Arktisk jaktsafari ble etter hvert et satsningsområde for enkelte ishavsrederier i Nord-Norge. Ishavsrederiene leide ut fartøy med islos og erfarne fangstmenn som førte storviltjegerne nordover til Ishavet.

Lamont fikk bygd to hvalrossbåter i Hammerfest. Legg merke til hakkene foran. Harpunlina ble lagt inn i hakkene. Havnet harpunlina på siden av båten, kunne hvalrossbåten kantre. I forgrunnen poserer fotografen Wilhelm Dreesen. Han kalte fotoet: På bjørnejakt. Mennene i båten er ukjent. (Foto fra 1896 av Wilhelm Dreesen. Fra: John T. Reilly: Greetings from Spitsbergen)

14


Lamont og Kennedy skulle først og fremst på hvalrossjakt, og Lamont hadde derfor fått bygd to hvalrossbåter i Hammerfest. En hvalrossbåt er en fangstrobåt, spesialbygget for hvalrossfangst. Adelsmennene hadde leid jakta Anna Louise ført av ishavsskipper Isak Dolpi.11 Planen var at yachten skulle ligge i opplag i Hammerfest mens jegerne dro nordover med jakta. Britene møtte rederen, kjøpmann Johan Berger, som med stor entusiasme viste fram ekspedisjonsfartøyet. Men britene syntes at Anne Louise var «en særdeles stygg, klumpete, liten badestamp», med små, trange køyer som stinket av gammelt spekk og tran. De besluttet å benytte Ginevra som fangstfartøy.12 Men jakta, ført av Isak Dolpi, ble med som forsyningsfartøy. Om fartøyet var dårlig, var skipperen det motsatte: Lamont omtalte Dolpi som «i det hele tatt en førsteklasses fyr». Islosen og harpunerne som kom om bord var hammerfestingene Abraham (styrmann og los), Johan, Christian og Salomon som vi ikke kjenner etternavnene på.13 Turen gikk først nordover til Storfjorden, Tusenøyane, via Stans Forland, øya som i dag heter Edgeøya, og videre til Kong Karls Land.

Møtet med ishavslegenden Johannes Persen Kurrø Lamont beskrev fangstmennene som «modige, tøffe og utholdende» når det gjaldt «sult, kulde og tretthet». Men ellers var de en «vill, pøbelaktig og uvøren gjeng». De var dyktige og energiske sjøfolk som drakk seg full når de var i land, forteller han.14 En av disse modige og tøffe ishavsfarerne var Johannes Persen Kurrø. Han var skipper på ishavsjakta Johanne Christine av Hammerfest og var kjent for å være litt av en hardhaus.15 Mens Lamont og Kennedy drev fangst ved Tusenøyane, forliste Johanne Christine ved Hopen. Jakta gikk rundt og sank da et isfjell kantret. Heldigvis oppholdt mannskapet på ni mann seg i fangstbåtene under forliset. Kurrø og mannskapet tok til årene og rodde rundt i to fangstbåter for å finne hjelp. Dessverre kom de bort fra hverandre i tåka. Vel en uke senere var mannskapet igjen samlet, etter å ha hatt noen strabasiøse døgn. De som oppholdt seg i den ene fangstbåten hadde ikke spist på flere dager. De hadde forsøkt å koke suppe på hvalrosshuden som var surret rundt tollepinnene.16 Til brensel hadde de brukt toftene. Skipper Kurrø hadde mistet en av røy-

15


Fra hvalrossfangsten i 1869. (Fra: Yachting in the Arctic seas. Illustrasjon: William Liveary)

sertene (lærstøvel) og hadde fått alvorlige frostskader. Han måtte bæres om bord i fartøyet som fant dem.17 Det ble klart at Kurrø måtte til Norge for medisinsk behandling før det gikk koldbrann i sårene. Fangstskuta som fant dem, var en slupp (seilbåt med en mast), men skipperen og mannskapet hadde ikke lyst til å avbryte fangsten og seile hjem med en syk mann. Det ville gi minimal fangstlott. De tok derfor kontakt med James Lamont om bord i Ginevra med spørsmål om britene kunne ta ansvaret for den skadde skipperen. Lamont var ikke villig til å avbryte ekspedisjonen, men han gikk om bord i sluppen for å undersøke nærmere og måtte innse at det var fare for koldbrann og at en amputasjon var nødvendig. For å rense sårene kunne de bruke alkohol. Lamont ga derfor Kurrø to flasker rom, en til utvortes og en til innvortes bruk.18 Etter noen dager dukket det opp en skonnert som var fullastet og klar for avgang til Hammerfest. Kurrø ble med, men ingen ville ta ansvaret for amputasjon som nå var nødvendig. Det ble til at Kurrø selv skar vekk tærne med sin egen kniv. Han renset såret «og tættet det efterpaa med kvae».19 Kurrø ble med årene en legende på grunn av sitt mot og utholdenhet i svært kritiske situasjoner. 16


10 år senere møttes Lamont og Kurrø igjen i Hammerfest. Kurrø var da halt, og hadde to svære arr i panna som gikk helt inn til skallebeinet. Kurrø fortalte at arrene hadde han fått av tennene til ei hvalrossku som dro han under vann, helt til bunns. Han mente at kua neppe hadde til hensikt å drepe han, men at hvalrosskua trodde at Kurrø var en hvalrossunge som hun ville beskytte. Etter et kort opphold på havbunnen tok hvalrossen han med til overflaten slik at han fikk puste, og så dykket den igjen med tennene rundt hodet på ishavsskipperen. Kurrø kom seg fri, svømte til overflaten og ble berget av mannskapet i fangstbåten.20 Historiene om Johannes Kurrø er mange og like eventyrlige, og de er gjengitt av en rekke kilder.21 Det hører også med til historien at Kurrø fortsatte å drive Ishavet som skipper til han snublet i noe tauverk på havna i Hammerfest, falt i sjøen og druknet i 1873.22

Erik Eriksen, skipperen som gjenoppdaget Kong Karls Land Kong Karls Land ble oppdaget av den britiske hvalfangstskipperen Thomas Edge i 1617.23 I 1853 ble Kong Karls Land gjenfunnet av Erik Eriksen. Han oppdaget øygruppa fra et fjell på Edgeøya. Han var da skipper på ishavsbriggen Nordby fra Tønsberg. I 1859 skrev Eriksen til Den Kongelige Marine at han hadde gjenfunnet øygruppa, og at han hadde vært i land og foretatt observasjoner i 1859. Han skrev at han rodde rundt og noterte ned observasjoner og posisjoner mens han orienterte seg ved hjelp av kompasset.24 Eriksen har et vitne som dokumenterer disse fakta, ettersom han møtte James Lamont ved Kong Karls Land sommeren 1859. Eriksen og Lamont hadde møttes året før ved Tusenøyane. Eriksen fortalte da Lamont at det beste fangstområdet for hvalross var Kong Karls Land. Dette var noe av bakgrunnen for at Lamont utrustet en ny jaktekspedisjon i 1859 og Kennedy brukte Lancaster-rifler med med erfarne norske fangstmenn, og at Lamont fire løp under hvalrossfangst. (Foto: Svein A. Anhan fikk bygd hvalrossbåtene i Ham- dresen, Andresen Vaabenforretning, Tromsø) merfest. 17


Det ble et hjertelig gjensyn. Eriksen ble invitert til middag om bord i Ginevra. Lamont omtaler skipperen fra Vestfold med respekt og beskriver Eriksen som en tettvokst kar med hvalrossbart, og ikke ulik en storkobbe når han vandrer rundt på dekket. Eriksen fortalte at de hadde mistet en mann på turen. En ung mann på 22 år falt ned fra riggen og brakk nakken da han klev ut av utkikkstønna. Teleskopkikkerten ble knust i fallet, et uunnværlig instrument for ei fangstskute. Før Lamont forlot Nordlys ga han Eriksen en av sine kikkerter og var glad for å kunne yte en tjeneste til «en så dyktig og hjelpsom kar».25 Eriksenstredet, mellom Kong Karls Land og Nordaustlandet, er oppkalt etter ishavsskipperen.

Gjensyn med Daniel Danielsen Daniel Danielsen var en kjent mann i ishavsmiljøet. Han var både skipper og harpuner på ishavsskonnerten Algas som tilhørte hammerfestkjøpmannen Johan Berger.26 Som før nevnt hadde Danielsen vært invitert på middag om bord i Ginevra i 1858. Nå møttes de igjen ved Ryke Yseøyane som ligger like øst for Edgeøya. Lamont beskrev møtet som et hyggelig gjensyn. Danielsen var nå på fangst med Algas i samme område som Lamont. Danielsen og mannskapet hadde

Lamonts lidenskap var fangst av hvalross. (Foto: forfatteren)

18


god fangst, men skonnerten hadde fått en lei lekkasje så de måtte avbryte fangsten og returnere til Hammerfest for reparasjon. Før Danielsen seilte skonnerten hjem tok han seg tid til å besøke Lamont. Danielsen var en god forteller og underholdt adelsmennene med beretninger fra Ishavet. Han fortalte at fem år tidligere, i 1853, hadde to fangstskuter fra Hammerfest slaktet nærmere 1000 hvalross ved High Rocks.27 Etter at fartøyene hadde tatt om bord en del hvalrosshuder, seilte de hjem nedlastet. Da de returnerte for å hente resten av hudene, kom drivisen sigende og hindret dem i å nå land. De måtte returnere, men Danielsen lå tålmodig med sitt fartøy i nærheten og ventet. Da strømmen skiftet, åpnet det seg en isled, og fangstbåtene rodde inn. Fangstfolkene hadde ordre fra Danielsen om å ikke ta hvalrosshuden, men hugge ut de verdifulle hvalrosstennene og frakte dem ut til fangstskuta. Fangstbåtene gikk i skyttel gjennom isleden. Når strømmen skiftet, ville leden lukke seg, og det var med nød og neppe at siste fangstbåt kom ut, og Danielsen kunne seile Algas hjem godt lastet med elfenben, en godt betalt vare.28 Lamont skrev i sine memoarer at Danielsen var «en av de flotteste fyrene jeg noensinne har truffet: Modig som en løve og sterk som en hest».29

Lamont forteller fra hvalrossfangsten En tidig morgen ble Lamont og Kennedy vekket ved at det ble ropt: «Hvalross på isen!» De kom seg raskt ut på dekket, og stirret «storøyde på et besynderlig og opphissende skue».30 På noen store isflak lå 80–100 hvalross. Det så ut som ei øy, laget av hvalrosser. Fangstbåten ble låret. Harpuneren stilte seg i baugen, klar med harpunen. Kennedy og en fangstmann rodde, mens Lamont satt på bakerste toft med blikket vent framover og styrte med årene. Lamont skrev: Salomon, vår ferske harpuner, klarte seg godt gjennom den sin første skikkelige prøve. Han drepte én i den første flokken og to på en gang i den andre. Ved siste tilfellet veltet han nesten båten ved å la en av linene løpe over esingen […]. Båten ville helt sikkert ha veltet om den ikke var så tungt lastet […]. Båten fylte seg halvveis med vann, og Lord David og mannskapet var på nippet til å hoppe på sjøen, da den heldigvis hevet seg opp på rett kjøl.31

19


En dag oppdaget de en svær hvalrossokse med store, praktfulle tenner. Fangstbåten ble låret. Lamont forteller: Til min store fortvilelse kastet Salomon to harpuner rett etter hverandre og bommet med begge på det svære dyret. Hvalrossen våknet av lyden av den andre harpunen da den traff isen, og kastet seg i sjøen. Hele mannskapet var like ergerlig som jeg, og bannlyste den ulykkelige Salomon på alle skandinaviske språk. Jeg tror jeg tilføyde noen engelske kraftuttrykk.32

Lamont forklarer utfordringene under storkobbejakt Lamont skrev at jakt på storkobbe ga ikke den samme spenningen som hvalrossjakt, men at jakta var langt mer krevende fordi en måtte treffe med ett, kun ett, velrettet skudd i hodet, ellers ville selen forsvinne i sjøen. Som våpen brukte de fireløpete Lancaster-rifler, kaliber 40. «Lancaster-rifla med fire løp ble mye brukt under tigerjakt i India.»33 Lamont skrev at de ikke kunne ro nærmere enn 50–60 meter, før selen gled ned av isen og ut i havet. Hjernen på en stor sel er på størrelse med en appelsin. Lamont skrev: Enhver skytter, eller våpensmedlærling som leser dette vil sannsynligvis utbryte: «Det er ikke vanskelig, jeg kan treffe en appelsin med hvert skudd på hundrede meter». Dette er muligens sant, min djerve skytter eller våpensmed. Dere har da ikke tatt hensyn til at båten ruller som følge av bølgene, og isflaket som appelsinen ligger på også ruller. Ved nærmere ettertanke vil dere sannsynligvis medgi at dette øker vanskelighetsgraden en smule. Verken Lord David Kennedy eller jeg var nybegynnere med rifler, men vi fant det krevende. Etter noen dager ble vi rene mesterne og bommet sjelden.34

20


Lamont forteller fra reinsdyrjakta Etter som tiden gikk begynte det å minke på den medbragt provianten, og «innvollene til alle om bord lengtet etter fett reinkjøtt».35 Noen fra mannskapet rodde Kennedy og Lamont i land ved Kvalpynten på Edgeøya hvor Lamont hadde skutt noen reinsdyr året før. Lamont forteller: Jeg fant først tre unge reinsdyr ute i en åpning hvor jeg ikke kunne komme nærmere enn 220 meter. Jeg klarte likevel å skyte i stykker bogen på den fineste, og avlivet den med enda et skudd. De andre løp opp i skaret, men jeg fulgte ikke etter. Jeg hadde oppdaget to mye finere bukker på en høyde en nautisk mil unna. Jeg smøg meg opp et lite uttørret elvefar, og kom meg usett ganske nær. I det øyeblikket jeg stakk hodet fram og kikket ble de likevel skremt. De løp ned en bratt skråning. Kulene mine nådde de igjen, og begge døde og stupte kråke ned bakken.36

Etter hvert kom mannskapet gående opp lia, og startet med å åpne dyrene og bære skrottene ned til fangstbåten.

Lamont skjøt en mengde reinsdyr på Edgeøya og i Isfjorden. (Illustrasjon: William Liveary)

21


Tilbake i Hammerfest Ekspedisjonen seilte til vestkysten av Spitsbergen og var innom Bellsund og Isfjorden før de returnerte til Norge. I riggen hang reinsdyrskrotter til mørning. Britene mente at det minnet om en slakterbutikk hjemme ved juletider. Reinsdyrtunger lå saltet i små tønner. Det var delikatesser som skulle serveres under en middag som storviltjegerne så fram til å holde for sine venner hjemme i Skottland, mens de underholdt gjestene med å fortelle om sine jaktopplevelser på Svalbard. Den 10. september var Anna Louise tilbake i Hammerfest. Dagen etter ankret Ginevra opp på havna. Fangsten ble 46 hvalross, 88 sel, 6 døde og 2 levende isbjørner, 1 hvithval, 61 reinsdyr og flere tønner spekk etter vel to måneders jakt. Salget av fangsten dekket nesten ekspedisjonskostnadene. I begynnelsen av oktober var Ginevra tilbake i Leith.

Lamont fikk bygd et nytt skip, tremasteren «Diana» for sine jaktekspedisjoner i 1869, 1870 og 1871 (Fra: James Lamont: Yachting in the Arctic Sea)

22


Fangstredskaper og utrustning under fangst på Ishavet: Isanker, hakapik ble brukt som båtshake for å dra robåtene fram gjennom trang isled og til avliving av sel, kniv for å flense hvalross, lanse til å avlive hvalross, handharpun for fangst av hvalross i sjøen og storkobbe på is, handharpun for hvithval. Da Lamont dro til Ishavet i 1871, benyttet han harpungevær. (Fra: James Lamont: Yachting in the Arctic Sea)

James Lamont tilbake på Ishavet «Den optimale jakt er kampen med sjøhestene i åpen båt.»

Ekspedisjonen med «Diana» i 1869 Ti år etter ekspedisjonene med Ginevra utruster Lamont tre nye jakt­ ekspedisjoner til Ishavet. Ut fra erfaringene fra ekspedisjonene i 1858 og 1859 fikk han bygd et nytt skip som skulle tåle utfordringene i Ishavet. Skuta het Diana og var en blanding av en yacht og en skotsk selfanger. Den ble bygget i Skottland av Alexander Stephen & Sons. Verftet er kjent for å ha bygget solide polarfartøyer, som eksempelvis Terra Nova og Discovery.37 Under arbeidet med konstruksjonen, konsulterte Lamont erfarne skotske fangstskippere for å få innspill og råd slik at han fikk et optimalt ishavsfartøy. Diana var bygget av tre på jernspanter og hadde ishud av kobber, var 115,4 fot (38 meter) lang, og utrustet med dampmaskin. Lamont var innvalgt i Parlamentet, men frasa seg alle politiske verv for å forberede og gjennomføre sine jaktekspedisjoner til Ishavet.38 Som en del av forberedelsene førte Lamont korrespondanse med Charles Darwin om sjøpattedyr og med den tyske kartografen August Petermann vedrørende oseanografiske problemstillinger. 23


The Royal Geographical Society i London bidro til utrustning av ekspedisjonen gjennom avtaler som gjorde at Lamont fikk kjøpe kull og proviant rimelig av forsvaret. Skuta var lastet med 130 tonn kull da den seilte ut fra Leith med kurs for Norge.39 Lamont var selv kaptein, mens ishavsskipper Carl Iversen fra Fredrikstad var navigasjonsoffiser. Iversen var en erfaren og bereist ishavsfarer. Han hadde blant annet seilt som kaptein på skotske fangstskuter som drev hvalross- og hvalfangst i Davisstredet og Baffinbukta.40 Den 5. mai 1869 ankret tremasteren Diana opp på havna i Tromsø.41 I Tromsø gikk ishavsskipper Johan Helstad om bord som islos sammen med to harpunere, Kristian og Hans, som vi bare kjenner fornavnene til, og fire fangstmenn. De inngikk i et mannskap på 21 mann, de fleste skotske fangstmenn. Islos Helstad hadde drevet Ishavet som skipper fra slutten av 1850-tallet. I 1864 var han skipper på Adolf Nordenskiölds ekspedisjonsskonnert Axel Thorsen for en vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard. I sin ishavskarriere hadde han blant annet drevet tradisjonell ishavsfangst og håkjerringfiske på Havbroen, strekningen mellom Bjørnøya og Spitsbergen. Diana hadde med legen Charles E. Smith. Han hadde vært lege for den britiske hvalfangstflåten ved Grønland. Dagboka som han skrev under en dramatisk og ufrivillig overvintring på Grønland ble utgitt etter han var død. Boka From the Deep of the Sea ble en bestselger.42 Blant gjestene til Lamont var tegneren William Liveary, som illustrerte bøkene hans. Tre dager etter ankomst, den 8. mai, ble det fyrt opp under dampkjelene, og Diana, med Carl Iversen ved roret, stimte ut av havna.43 Diana-ekspedisjonen var først og fremst en jaktekspedisjon som skulle til Svalbard og Novaja Semlja, men ekspedisjonen skulle også foreta observasjoner innen oseanografi.

Hvalrossboomen på Novaja Semlja Årsaken til at Lamont utrustet jaktekspedisjoner til Novaja Semlja i 1869, 1870 og 1871 skyltes at det pågikk en eventyrlig fangst av hvalross i russisk Arktis i disse årene. Hvalrossfangst var Lamonts spesialitet og lidenskap. I 1869 fanget norske fangstmenn hele 2300 hvalross ved Novaja Semlja. Neste år ble flere fartøyer utrustet for hvalrossfangst, men ikke alle var egnet for drift i is, og hele 13 norske fangstskuter forliste, flere godt lastet. I 1870 ble det innført om lag 2100 hvalross fra Novaja Semlja.44 24


Store fangster av hvalross ble drevet fram av etterspørselen etter hvalrosshud, som i hovedsak gikk til produksjon av rekyldempere til kanoner og til vognhjulsdekk, mens hvalrosstennene var et ypperlig materiale for å lage gebiss.45 Den ivrige og erfarne hvalrossjegeren James Lamont hadde havnet midt i smørøyet. For Lamont var jakten på isbjørn ikke den store utfordringen: Fangst av hvalross fra åpen båt var for han den optimale jakt. Han så fram til spennende dager i fangstbåten i kamp med hvalrossen som han kalte «the monarch of the Arctic world».46 En erfaren ishavsfarer skrev om hvalrossjakt: «Den er avgjort den farligste jakt i de arktiske egner og har dessverre krevd så altfor mange menneskeliv.»47 En annen kjent fangstmann skrev: «Å harpunere disse dyrene i vannet og skyte dem etterpå, er ikke tilrådelig for nybegynnere.»48

Hvalrossfangst. (Illustrasjon: Otto Torell)

25


Fridtjof Nansen forteller fra hvalrossfangsten i boka Fram over Ishavet: Og så bar det i vandet med hele flokken, så vandspruten stod om os. Alt var sked på et par sekunder. Men snart kom de op igjen, rundt om båden, det ene hode sværere og styggere end det andre, og ungerne tæt ved siden. De stod på ende i vandet, brølte og rautet, så luften skalv, kasted sig forover mod os, til siderne, og på ende igjen, og nye brøl fyldte luften.49

Oppskriften på hvalrossfangst hadde Lamont fått fra ishavsfarere fra Hammerfest: Først sette harpunen i en hvalrossunge. Når ungen utstøter angstskrik, kommer hvalrossflokken settende for å befri ungen og for å angripe fangstbåten. Da må harpuneren og de andre i fangstbåten være klar til å følge styrmannens korte kommandorop. Når de store dyrene fikk harpunen i ryggen begynner de å dra fangstbåten for å komme fri. Et dyktig mannskap kunne manøvrere en fangstbåt med tre til fem hvalrosser som dro i harpunlina. Dyrene ble avlivet med øks eller nakkeskudd.50

I fangstbåten For å forstå den spenningen Lamont følte, må vi ta for oss samarbeidet i fangstbåten, et samarbeid som var utviklet over lang tid: Foran i baugen stod harpuneren klar med håndharpunen som ble kastet i ryggen på dyret. På første tofte satt den sterkeste karen av mannskapet og rodde. Når dyret var truffet, snudde kraftkaren seg, tok harpunlina og begynte å dra mens hvalrossen trakk båten framover. Mannen på neste tofte hadde som oppgave å ro, men straks hvalrossen begynte å dra fangstbåten, dro han inn årene og begynte å øse. Vann kom inn når de svære dyrene, hver på et par tonn, dro fangstbåten gjennom bølger. Ikke rart at Lamont kalte dem sjøhester. På bakerste tofte satt styrmannen med ansiktet vent framover og hadde oversikt. Hans kommando lød kort og konsist. Han hadde en tilleggsoppgave: Når harpunskaftet av tre fløt opp, skulle han bøye seg ut over rekka, plukke det opp mens hvalrossen dro båten framover. Straks kraftkaren hadde dratt båten tett inn til hvalrossen, ga harpuneren som stod framme i baugen, hvalrossen et lansestikk i nakken, før den ble avlivet med skudd eller øks. 26


Skuddbanen for jakt på hvalross. (Tegning: William Liveary)

Aktiviteten i fangstbåten var et lagarbeid, ikke uten risiko. Det var to forhold som kunne føre til alvorlige ulykker, og som måtte unngås for enhver pris: En måtte hindre at en hvalross dukket opp ved siden av båten, og satte tennene innenfor relingen og vippet den rundt. Et stort ansvar lå hos harpuneren: Foran ved stevnen på båten var det noen dype hakk. Hvalrosslina ble lagt ned i et av hakkene. (Se illustrasjon side 69.) Harpunerens oppgave var å se til at lina ikke gled ut av hakket og havnet på siden av båten. «Skjer det, velter sannsynligvis båten, noe som er årsak til de fleste ulykkene en hører om», skrev Lamont. 51 Da Daniel Danielsen tok Lamont med i fangstbåten for første gang, var Lamonts oppgave å øse, nå var han styrmann og ropte ut ordre. Da han returnerte til Ishavet i 1871 var han harpuner. 27


Arktisk jaktsafari handler om den første storviltjakten i nordområdene. Jegerne var i hovedsak eventyrlystne og velstående utenlandske aristokrater som drev jakt på polardyr ved Svalbard, Grønland og Novaja Semlja. Boken bygger på jegernes egne beretninger slik det framkommer i brev, dagbøker og øvrige upubliserte og publiserte kilder. Illustrasjonene i Arktisk jaktsafari er unike. Flere jaktlag hadde med fotograf eller tegner som dokumenterte jaktscener, og boken inneholder en stor mengde historiske bilder som på unikt vis dokumenterer storviltjakten i nordområdene fra siste halvdel av 1800-tallet. Kjell-G. Kjær har tidligere gitt ut Tragedien i Svenskhuset (2012) sammen med Ulf Aasebø og Ishavsfarerne 1859−1909 (2016).

ISBN: 978-82-8104-339-8

Orkana

www.orkana.no

Profile for Orkana

Arktisk jaktsafari  

Arktisk jaktsafari  

Profile for orkana
Advertisement