Andre verdenskrig i nord. Overfall og okkupasjon

Fredrik Fagertun (red.) Andre verdenskrig i nord Overfall og okkupasjon

Dette er første bind av trebindsverket Andre verdenskrig i nord.

Boken er utgitt med støtte fra UiT Norges arktiske universitet, Trond Mohn, Norges forskningsråd, SpareBank 1 Nord-Norge / Samfunnsløftet, Stiftelsen Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Verksredaktør: Fredrik Fagertun Redaksjonskomité: Fredrik Fagertun, Bjørg Evjen og Stian Bones Bindredaktør: Fredrik Fagertun Bilderedaktør: Rune Rautio Forlagets redaksjonskomité: Elisabeth Johansen og Marcus Bøhn Kapittelforfattere: Tom Kristiansen (kap. 1 og 3), Stian Bones (kap. 1 og 10), Kurt H. Dalmo (kap. 2), Vidar Eng (kap. 2), Geirr H. Haarr (kap. 4), Fredrik Fagertun (kap. 5, 8, 10 og 11), Hans Otto Frøland (kap. 6), Mari Olafson Lundemo (kap. 6), Marianne Neerland Soleim (kap. 7), Gunnar D. Hatlehol (kap. 7), Hallvard Tjelmeland (kap. 8), Maria Fritsche (kap. 8), Steinar Aas (kap. 9), Baard H. Borge (kap. 9) og Kjetil Jakobsen (kap. 9). Rammetekstforfattere: Vidar Eng (kap. 2), Michael Stokke (kap. 7)

Tysk militærkolonne på vei nordover i april/mai 1940. Straumsåsen i Vefsn. Foto: Helgeland museum. Baksidebilder: Tirpitz i Kåfjord, 1943. Foto: Tirpitzmuseet. Norsk soldat vokter tyske fanger, Troms 1940. Foto: Narviksenteret. Sandnessjøen i 1940. Foto: Helgeland Museum.

Trykk: Dardedze holografija

© Orkana Akademisk 2022 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-506-4 www.orkana.no post@orkana.no

Innholdsfortegnelse

Om bokverket Andre verdenskrig i nord ............................................................................ 8 Innledning bind 1: Overfall og okkupasjon 12 Tysk og norsk sivil og militær organisasjon 1940–1945 ................................................. 15

1. Nordkalotten, Nord-Norge og forspillet til krigen

Tom Kristiansen og Stian Bones

................................................17

Brennpunkt Nordkalotten ...................................................................................... 17 Sikkerhetsutfordringer i nord 19 Briter og franskmenn ser nordover.......................................................................... 28 Norsk respons 33 I malstrømmen: krisehåndtering og urovekkende hendelser .................................... 45 Spionasje og overvåking .......................................................................................... 48

2. Felttoget i Nord-Norge i 1940

Kurt Henrik Dalmo og Vidar Eng

3.

55

Militær beredskap og kamp i Nord-Norge .............................................................. 56 Overfall .................................................................................................................. 61

Felttogets avslutning ............................................................................................... 96 Samfunnet bak fronten – sivilsamfunnet i Nord-Norge 9. april–10. juni 1940 105 Konklusjon: det enestående alenestående Nord-Norge.......................................... 125

Nord-Norges

Tom Kristiansen

strategiske betydning og tysk styrkeoppbygging ................. 131

Nordfronten og tysk strategi ................................................................................. 131 Styrkeoppbygging, organisering og strategiske målsetninger 136 Konvoiene ............................................................................................................ 141

4. Britisk-norske raid mot Nord-Norge i 1941 ...........................................................143

Geirr Haarr

Innledning ........................................................................................................... 143

Det første Lofot-raidet – operasjon Claymore 144 Øksfjord-raidet – operasjon Hemisphere .............................................................. 155

Det andre Lofot-raidet – desember 1941 160

5. Nordishavet som stridsarena 169

Fredrik Fagertun

Betydningen av Arktis under krigen 169 Norske arktiske områder før Barbarossa ................................................................ 170

Svalbard i paktperioden ........................................................................................ 173

Svalbard etter Barbarossa ...................................................................................... 174

Evakuering ........................................................................................................... 177

Værkrigen fortsetter 180 Økonomi og gjenerobring av Svalbard .................................................................. 181

Tyskerne angriper Svalbard 184 Tyske værstasjoner i det dypeste Arktis ................................................................. 186

Jan Mayen fra 1942 187 Andre verdenskrig i Arktis – en oppsummering .................................................... 189

6. Tysk bygging av militær og sivil infrastruktur

i Nord-Norge og Nord-Finland ......................................................................................... 191

Hans Otto Frøland og Mari Olafson Lundemo

Det nordlige Fennoskandia som utfordring 193 Byggeapparat og byggeaktivitet ............................................................................. 200 Veibygging i Nord-Norge ..................................................................................... 213 Veibygging i Nord-Finland ................................................................................... 221 Jernbaneplaner ..................................................................................................... 229 Sluttmerknader 238

7. Fangeleirer, utenlandske krigsfanger og norske fanger i Nord-Norge.....241

Marianne Neerland Soleim og Gunnar D. Hatlehol

Det tyske fangeleirsystemet i Norge 242 Fangeleirene for nordmenn i Nord-Norge ............................................................ 263 Fangeleirene på Sydspissen og Krøkebærsletta 264 Leirer i Øst-Finnmark .......................................................................................... 267 Andre leirer i Troms 270 Fangeleirer i Nordland .......................................................................................... 273 Fangeleirer for norske kriminelle 274 Konklusjon ........................................................................................................... 276

8. Tyske og norske styrings- og kontrollorganer under okkupasjonen ..... 279

Hallvard Tjelmeland, Maria Fritsche og Fredrik Fagertun Rikskommissariatets sivile styre i Norge................................................................ 280 Tyske militær- og SS-domstoler i (Nord-) Norge .................................................. 290 De tyske sivile og militære sikkerhetsorganene ...................................................... 301 Abwehr – den tyske militære etterretningstjenesten .............................................. 314 Norsk politi i nord under okkupasjonen 318 Statspolitiet .......................................................................................................... 327 Oppsummering 332

9. Krigen i nord og Nasjonal Samling............................................................................ 335

Steinar Aas, Baard Herman Borge og Kjetil Ansgar Jakobsen

Pragmatisk «nyordning» hausten 1940 og våren 1941 335 Regionale skiljeliner, men ein felles kamp ............................................................. 337 Nasjonal Samling i Nord-Noreg før krigen 338 NS-miljøet i Narvik før og under kampane i 1940 ............................................... 344 NS i Nord-Noreg under kamphandlingane våren 1940 347 Nyordninga av Noreg ........................................................................................... 349

NS i nord under krigen: mobiliseringsfasar, sosial profil og geografiske variasjonar ..... 354 Kor stor var oppslutninga om NS i Nord-Noreg? ................................................. 355

NS si veike stilling nordpå før 1940 ..................................................................... 357

«Hålogalandsutstillingen» – NS frir til Nord-Noreg 359 Kven var den nordnorske NS-medlemmen? .......................................................... 362

Mobiliseringsfasar i nord 366

Korfor melde dei seg inn? ..................................................................................... 371

Kor budde dei nordnorske NS-medlemmane? 378

Korleis var kvardagen for NS-folk? ....................................................................... 391

Samanfattande konklusjonar 396

10. Norsk og alliert motstand i Nord-Norge

Fredrik Fagertun og Stian Bones

401

Tidlig motstand .................................................................................................... 402 Britisk organisert motstand i Nord-Norge 404 Partisaner i Finnmark og Nord-Troms .................................................................. 418

Sovjetiske angrep og kidnappinger langs kysten 439 Special Operations Executive – operasjoner i Nord-Norge .................................... 444

Militær motstand i nord – en oppsummering 456

11. Etterretningsorganisasjonen XU i Nord-Norge

Fredrik Fagertun

459

Formål og omfang 460 Organisasjon og utbredelse ................................................................................... 462 Hvem var XUs folk i Nord-Norge? ....................................................................... 465 Kvinner i XU-organisasjonen................................................................................ 468 Mistro og kvinneskepsis i motstandsbevegelsen .................................................... 470

XU-organisasjonen i nord bygges opp 473 «Gode nerver og ikke så litet frekkhet» – XU i arbeid ........................................... 474 XUs utbredelse i Nord-Norge 476 Legasjonens pressekontor – en «søster» av XU ...................................................... 490 Sluttkommentar 491

Noen sluttrefleksjoner ................................................................................................. 493 Litteratur ..................................................................................................................... 496 Register ....................................................................................................................... 514

Forkortelser og betegnelser 529 Arkivinstitusjoner og kilder ......................................................................................... 532 Takk til alle som har vært medvirkende til bokverket 533

Forfatterpresentasjon ................................................................................................... 534 Forfatterbidrag 536

Om bokverket Andre verdenskrig i nord

Vi har i alle tiårene etter krigen fått en rekke bokverk om felttogene i sør og nord, om okkupasjonstiden i Norge og om Norges kamp mot okkupasjonsmakten både i Norge og med utgangspunkt i utlandet. Disse verkene har alle hatt et nasjonalt perspektiv, der alle landsdeler og regioner har hatt sin plass, men hele tiden med utgangspunkt i det nasjonale ståstedet. Det siste av denne typen bokverk, Norge i krig, kom midt på 1980-tallet og var skrevet av norske historikere. Noen bøker som sammenfatter de fleste aspekter ved krigen, har også med jevne mellomrom blitt utgitt, sist Ole Kristian Grimnes sin bok Norge under andre verdenskrig, som kom i 2018. I tillegg har det blitt utgitt regionale bøker og beretninger om krigen, i større og mindre grad med tematiske spesialfelt. Den lokalhistoriske litteraturen om krigen har også vært omfangsrik – bygdebøker, lokalhistorier og årbøker. Slike utgivelser har vært skrevet av faghistorikere, men også i stor grad av lokalhistorikere og historieinteresserte amatører. I Nord-Norge har denne litteraturen vært omfattende og har blitt publisert i alle tiårene etter krigen, men spesielt etter 1970.

Et bokverk om krigen i Nord-Norge?

Det har aldri vært skrevet et tematisk bredt og omfattende faghistorisk verk om den andre verdenskrigen i Nord-Norge. I landsdelen har debatten om krigen til tider vært intens, ofte med kritiske innslag rettet mot det som oppfattes som en nasjonal og sørnorsk dominans i formidlingen av krigshistorien, og en tilsvarende underkommunisering av den nordnorske delen av historien om andre verdenskrig i Norge. I denne sammenhengen har et nytt faghistorisk verk om krigen i Nord-Norge vært savnet og etterspurt. En forventning om en slik historiefaglig satsing har med god grunn vært rettet mot historiemiljøet ved UiT Norges arktiske universitet, det største faghistoriske miljøet i Nord-Norge. Mange historikere i Tromsø har gjennom årene skrevet om krigen i nord i ulike sammenhenger – i bygdebøker, byhistorier, bedriftshistorier og i doktoravhandlinger – men hadde inntil for seks til åtte år siden ikke tatt fatt på en større framstilling av krigen i nord, selv om et slikt prosjekt har vært diskutert mange ganger opp gjennom årene. I 2014 etablerte noen historikere i Tromsø forskningsgruppen «Fra nordfront til isfront», som hadde en sterk innretting mot den andre verdenskrigen i nord, og i 2015 og 2016 fikk daværende Institutt for historie og religionsvitenskap flere stipendiatstillinger med nordnorsk krigshistorie som hovedtema. I 2016 ble også historiemiljøet i

Tromsø tildelt ledelsen for et stort, nasjonalt forskningsrådsfinanisert historieprosjekt om Norges rolle under andre verdenskrig, I en verden av total krig: Norge 1939–1945. Dette bidro til en klar forsterkning av det krigshistoriske miljøet ved instituttet. Omtrent på samme tid fikk vi på plass grunnfinansieringen til den store satsingen – et forsknings- og bokprosjekt om den andre verdenskrigen i nord. Siden 2016 har dermed to store historieprosjekter om andre verdenskrig vært ledet fra nåværende Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Forskere i disse to krigsprosjektene har nå arbeidet parallelt i fem–seks år, og det har vært et fruktbart fellesskap. Flere historikere har arbeidet på begge prosjektene. Det konkrete resultatet av det siste av disse to prosjektene foreligger her i form av tre bind under hovedtittelen Andre verdenskrig i nord.

Hvorfor et bokverk om krigen i nord?

Norge ble under okkupasjonen sentralt styrt av tyske myndigheter og norske NS-styresmakter. Slik, og på mange andre måter, var krigen en felles nasjonal erfaring som ble delt i alle landsdeler. Den andre verdenskrigen og okkupasjonen av Nord-Norge har likevel noen aspekter ved seg som gjør krigen, krigshandlingene og krigserfaringene spesielle, og som skiller seg fra opplevelsene av krigen andre steder i landet.

Et eksempel er det forlengede felttoget i Nord-Norge i 1940, et annet den særlig dramatiske tvangsevakueringen og ødeleggelsen av Finnmark og NordTroms høsten 1944. Men også den tyske militære okkupasjonen av landsdelen var tyngre og mer trykkende i nord, ikke minst fordi opp mot halvparten av alle tyske soldater i Norge i okkupasjonsårene befant seg i en landsdel med 12 prosent av rikets befolkning. Av i gjennomsnitt 350 000 tysk personell i Norge fra om lag 1942 til 1944 var i overkant av 150 000 lokalisert i Nord-Norge.

Samtidig spilte det nordnorske territoriet en særskilt rolle i den tyske krigsstrategien. Landsdelen ble befestet mot en forventet invasjon fra vest, den militære infrastrukturen i form av havner og flyplasser var hovedplattformer for angrep på den allierte konvoitrafikken, og til sist, og ikke minst, den østligste delen av Nord-Norge ble en krigførende del av Østfronten. Dette både økte graden av tysk tilstedeværelse og gjorde det østligste Finnmark til en krigssone fra sommeren 1941 til mai 1945. Samtidig kom krigen i nord til også å involvere våre naboland Finland og Sovjetunionen, men også vår nøytrale nabo Sverige. Og som allerede antydet, de nordlige havområdene og Arktis må også trekkes inn i dette bildet.

Geografi og perspektiv

Okkupasjonsperioden og krigsopplevelsene i Nord-Norge vil ha stor plass i dette verket. Dette vil prege beskrivelsene av krigshandlinger, motstand, relasjonene til tyske mannskaper og ikke minst hverdagslivet i Nord-Norge under okkupasjonen. Geografisk vil historieverket favne om det området som vi vanligvis betegner som Nordkalotten, det vil si Nord-Norge, Nord-Finland, Nord-Sverige, store deler av det nordvestlige Sovjetunionen, men også de nordlige havområdene og de norske besittelsene i Arktis. Det brede geografiske blikket gir anledning til å beskrive, kontrastere og sammenligne med våre nærmeste naboland, også når det gjelder dagliglivet under krigen. Mye av beskrivelsene og analysene av den nordnorske krigshverdagen vil det likevel være naturlig å knytte til og sammenligne med krigens gang og krigsopplevelsene i det sørlige Norge. Overordnet opplevde folk i både nord og sør at okkupasjonsperioden var en overgang fra et lovbasert og trygt demokrati til et brutalt og vilkårlig diktatur. Derfor må en når en skriver om den nordlige krigshistorien, ikke glemme de mange likhetene mellom nord og sør i opplevelsene av okkupasjonen. Kanskje med unntak av den østligste sonen i Finnmark, som var militært område, var alle i Norge underlagt lovene til tyske myndigheter og det norske NS-regimet, og mange nordmenn fikk oppleve både grov og brutal undertrykking. I dag er det også vanlig i krigshistorisk forskning å sammenligne forholdene under den norske okkupasjonen med situasjonen i andre europeiske land under tysk okkupasjon. Dette blir i noen grad gjort også i dette historieverket.

I bokverket som helhet er det lagt vekt på tematisk og geografisk bredde. Mange tema er i varierende omfang beskrevet og diskutert. De geografiske perspektivene kan også være forskjellige i de ulike bindene. Her er noen ganger gjort vurderinger av om tema og problemstillinger er helt nye eller er godt kjent fra før, eller om det framlegges ny kunnskap eller tolkninger på enkeltområder. Dette kan bestemme omfanget av og typen behandling enkelte emner har fått. Det har imidlertid vært et mål å dekke de aller fleste områder av krigsopplevelser som vi finner i nord. Geografisk er den nordnorske landsdelen både stor og uensartet. Det har vært viktig i utformingen av verket at relevante sider ved krigsperioden skal behandles for alle landsdelens fylker og regioner, det være seg både tematisk og i form av eksempler. Beskrivelsen av noen emneområder vil likevel i ulike tidsperioder variere avhengig av hvor i landsdelen vi befinner oss.

Verkstruktur

Verkets tre bind har både en kronologisk og en tematisk orden. Enkelte tema er relevante for hele krigsperioden, mens andre er knyttet til deler av perioden. Verket har følgende bindstruktur:

Bind 1 omhandler sikkerhets- og krigspolitikk, militære forhold, militær motstand, tysk okkupasjonsadministrasjon og norsk nazistyre. Her er den kronologiske rammen perioden fra 1940 til sommeren 1944.

Bind 2 tar opp hele krigsperioden og omhandler okkupasjonsregimets tilstedeværelse og politikk, hverdagsliv og ulike former for tilpasning til okkupasjonen, sivil motstand, kollaborasjon og utsatte folkegrupper.

Bind 3 starter tidsmessig sommeren 1944 og tar opp den krigspolitiske utviklingen, tvangsevakuering, sikkerhetspolitikk og militære forhold. Bindet omhandler også frigjøring og gjenreisning samt formidling av menneskelige erfaringer og minnehistorie

Det vil alltid finnes sammenhenger mellom tema i de ulike bindene. Bindene kan gjerne leses separat og i ulik rekkefølge. Det vil i notene i hvert enkelt bind gis kryssreferanser innenfor bind og mellom bind slik at leseren kan følge opp tema som interesserer særlig.

Forfattere

Bokverket har mange forfattere, til sammen 32. Disse er i hovedsak forskere med historiefaglig bakgrunn, men her er også forfattere med bakgrunn i helsevitenskapene og antropologi, og tre av forfatterne har bakgrunn utenfor akademia. De fleste av forfatterne har tilhørighet ved UiT Norges arktiske universitet, men vi har også forfattere fra andre universiteter, høgskoler og museer. Oversikt over forfatternes bidrag og forfatterbiografier finnes bak i hvert bind. Redaksjonens målsetning er at dette skal være et verk som fanger opp og kaster lys over nye områder innen feltet norsk krigshistorie, og at ny kunnskap om og perspektiver på det nordlige Norge og det nordligste krigsteateret under andre verdenskrig også skal berike vår felles, nasjonale krigshistorie.

Tromsø, sommeren 2022

Fredrik Fagertun

Bjørg Evjen Stian Bones

redaktør bind 1 redaktør bind 2 redaktør bind 3

Redaktør og forfatter Bjørg Evjen gikk bort rett etter fullføringen av bokverket. Den øvrige redaksjonen og forlaget vil takke for hennes uvurderlige arbeid.

Innledning bind 1: Overfall og okkupasjon

Andre verdenskrig og det tyske angrepet på Norge, med den påfølgende femårige okkupasjonen, var en nasjonal, dramatisk erfaring. Hele landet var okkupert, og den tyske okkupasjonspolitikken var den samme i hele landet, det samme var det norske naziregimet under ledelse av Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling. I dette bokverket vil vi imidlertid ta for oss hvordan andre verdenskrig ble opplevd og erfart i NordNorge og i noen grad også i de nærliggende nordlige nabolandene. Alt i alt utgjør dette en lang rekke tema og emneområder.

I dette første bindet beskriver vi de tidlige krigshendelsene og den internasjonale bakgrunnen for at det nazistiske Tyskland angrep Norge og satte seg fast her i fem år. Hva var det med de nordlige områdene både i Norge og våre naboland som vakte slik interesse hos de europeiske stormaktene, og som til sist endte med at Norge ble angrepet og okkupert av Tyskland?

Noen av de hendelsene som beskrives i bindet, og som hadde sin årsak i det tyske angrepet, er avsluttet i en tidlig fase av okkupasjonen, men legger forutsetningene for utviklingen i flere år framover. Andre militære operasjoner finner sted tidlig, som Lofot-raidene i 1941, men har sine avleggere i årene etter. Operasjon Barbarossa, det tyske angrepet på Sovjetunionen, hadde store konsekvenser helt fram til freden i 1945. Den tyske infrastrukturutbyggingen i nord fortsatte nærmest til krigens slutt, i dette bindet drøfter vi hvorfor og hvordan dette skjedde. Til dette hører også den brutale bruken av krigsfanger og slavearbeidere.

Erfaringene fra okkupasjonsårene var også en helt ny lærdom for nordmenn, som lenge hadde levd i et samfunn preget av trygghet og demokrati. Nordmenn fikk nå oppleve diktatorisk styre. Okkupasjonen førte med seg en langt strengere og mer uforutsigbar kontroll med mennesker i hverdagen enn nordmenn var vant til. Ytringsfrihet og bevegelsesfrihet ble sterkt innskrenket, og tysk politi og norske nazimyndigheter trådte fram på alle områder i samfunnslivet. I dette bindet tar vi også opp det norske nazipartiet, Nasjonal Samling, utviklingen av partiet og den tilslutningen partiet fikk under krigen. Hvem var de norske nazistene? Hva ville de norske nazistene gjøre med det norske samfunnet? Vi forsøker å legge et grunnlag for å forstå nazipartiets styrker og svakheter, et tema som blir fulgt opp i bind 2.

Gjennom okkupasjonsårene vokste det også fram en sterk motstandsbevegelse i Norge. Denne bevegelsen var delvis norsk og bygd opp av lokale krefter, der ledelsen befant seg både i Norge og i utlandet. Motstanden mot okkupasjonsmakten var også ledet av våre allierte i Storbritannia og i Sovjetunionen, som drev militær etterretning, planlegging, militære operasjoner og sabotasje, som oftest med nordmenn som sentrale aktører. I dette første bindet redegjør vi for den militære motstanden mot okkupasjonsmakten med fokus på Nord-Norge, den sivile motstanden tas opp i bind 2. Den militære organiseringen av styrker – innenlands og utenlands – i frigjøringsperioden blir behandlet i bind 3.

Nord-Norges strategiske stilling ble dramatisk endret i løpet av 1930-årene av to grunner: nærheten til den sovjetiske, nordlige sjørute, og Ofotbanen som brakte jernmalm ut fra NordSverige, og som samtidig var en vei fra atlanterhavskysten inn på Nordkalotten. En av forsvarets oppgaver var å vokte grensen mot øst. Her er den norske generalstaben på studiereise til SørVaranger i 1935. Foto: Statsarkivet i Tromsø.

Nordkalotten, Nord-Norge og forspillet til krigen

Tom Kristiansen og Stian Bones

Fram til et godt stykke utpå 1930-tallet ville knapt noen ha trodd at Nordkalotten skulle bli hjemsøkt av større krigshandlinger. Regionen hadde ned gjennom historien definitivt representert en utkant i politisk og militær sammenheng, til tross for perioder med positiv økonomisk utvikling. Men utkantstatusen tok brått slutt.

Brennpunkt Nordkalotten

De siste årene før krigsutbruddet i 1939 vokste det fram en oppfatning i offentligheten av at det europeiske nord hadde fått så stor betydning for stormaktene at regionen ville bli direkte berørt i en ny krig. Forsvaret i Nord-Norge, landets yngste og minste, ble derfor høyest prioritert i årene før krigen. Det samme gjaldt sivile beredskapstiltak. Hva var bakgrunnen for dette, og hvorfor hadde flere sentrale aktører endret syn? Og hvordan skal vi forstå rapportene som verserte i internasjonal og norsk presse om mistenkelige hendelser i nord i siste halvdel av 1930-årene – om spioner, opprustning, «spøkelsesfly», undergravende politiske flyktninger, etterretningsvirksomhet, nærgående fremmede marinefartøyer og ulovlige militære grensekryssinger under den drøye tre måneder lange Vinterkrigen etter det sovjetiske angrepet på Finland 30. november 1939?

Forsvars- og beredskapstiltakene i Nord-Norge før krigen må sees som en respons på helt nye sikkerhetsutfordringer. De europeiske nordområdene ble tettere vevet inn i storpolitikken. «[K]ampen tilsjøs mellom Tyskland og Russland i neste krig [ventes] av begge parter utkjempet bl. a. i Nordishavet», skrev sjefen for 6. divisjon, den konservative og notorisk

pro-britiske, general Carl Johan Erichsen i 1936. Det burde ikke overraske noen, føyde han til, siden «siste krig sluttet der – både tillands og tilsjøs».1 Generalstabssjef Otto Ruge resonnerte på samme måte da han et par år etter hevdet at «i Nord-Europa er Østersjøen og Nordsjøen – og i den siste tid Ishavet – de centrale områder i maktpolitikken».2 Og maktpolitikken i Nord-Europa omfattet også Frankrike og Storbritannia. Han mente ikke bare at Norge hadde havnet «i ildlinjen», men også ville bli trukket inn i neste krig på et innledende stadium.3 Det er en vanlig oppfatning i norsk historieskrivning at forsvarsledelsen først og fremst var opptatt av «den røde fare» og krig med Sovjetunionen. Hverken i forsvarsplanleggingen eller i de strategiske analysene finner vi spor av dette før Vinterkrigen, selv om slikt forekom hyppig i den politiske retorikken i det offentlige rom. Sovjetunionen hadde, etter militærledelsens oppfatning, hverken kapasitet eller interesse av en aggressiv opptreden mot Norge. Både de politiske og militære myndighetene var enige om at de sikkerhetsutfordringene landet sto overfor, sprang ut av beliggenheten og ressursene, ikke forholdet til andre stater. Flertallet på høyeste politiske og militære hold hadde riktignok en langt mindre dramatisk situasjonsforståelse. De mente at Norge var trygt plassert bak Royal Navys brede rygg: «Regjeringen stolte på England», som kommanderende general, i årene 1931 til 1940, Kristian Laake, fortalte Undersøkelseskommisjonen etter krigen.4 Dessuten mente de fleste at avstanden til kontinentet var et forsvarsverk i seg selv. For å låne Nicolai Wergelands ord på Eidsvoll i 1814, var Norge «en hyperboræisk Afkrog paa Kloden», utenfor krigerstatenes rekkevidde.5 Framfor alt pekte de fleste på at nordområdenes beskaffenhet la sterke begrensninger på all landmilitær virksomhet i nord. De alternative røstene argumenterte med at ny teknologi og nye operasjonsformer hadde overvunnet de tidligere hindrene, og at nordområdene var godt innenfor rekkevidden til militære styrker som kom gjennom luften og over havet. Som norske historikere har påpekt, var politikere og mange militære overbevist om at landet var omfattet av en britisk «implisitt garanti» dersom det ble angrepet.6 Selv om det tilsynelatende var en avgrunn mellom det dominerende synet på landets sikkerhet og det som ble forfektet av enkelte på militært

1 SATØ, 6. divisjons skriv til generalstaben, 9. november 1936, «Meldinger om fremmede fly og krigsskibe».

2 Internasjonal Politikk 1938: 48.

3 Befalsbladet nr. 21, 1938.

4 Innst. Undersøkelseskommisjonen av 1945: 78.

5 Sitert etter Riste 1991: 8.

6 Sannes 1977; Riste 1973.

hold, var det enighet om at Nord-Norges stilling ville være ganske annerledes enn før, under og etter første verdenskrig. Hva hadde skjedd i nord i løpet av 1930-tallet? Interessen for nordområdenes strategiske og økonomiske betydning ble stadig sterkere, men hvilke konkrete konsekvenser fikk det for stormaktene og de nordiske landene? Hvordan skulle de nordiske småstatene håndtere situasjoner hvor de nærmest ble tatt på slep inn i konflikter mellom stormaktene fordi de lå der de lå og kontrollerte de ressursene de gjorde?

Sikkerhetsutfordringer i nord

Det representerte altså noe nytt at Nordkalotten hadde fått en plass i stormaktenes strategiske overveininger. Endringen var først og fremst et resultat av de nye, tilspissede motsetningene mellom stormaktene utover i 1930-årene, ikke av de nordiske småstatenes bilaterale forhold til stormaktene. De tidligste endringene i tenkningen var dessuten basert på militærstrategiske analyser, som var løsrevet fra de stadig sterkere politiske motsetningene mellom liberale og totalitære stater, 1930-årenes dominerende internasjonale konflikt, som destabiliserte selve statssystemet fra oppgjøret etter første verdenskrig. Geografien og ressursene drev ganske enkelt Norden inn i stormaktenes kraftfelt. Årene etter verdenskrigen hadde vært preget av stabilitet i nord, fordi britene dominerte til sjøs, mens både Russland og Tyskland var innadvendte og svake som følge av krig, revolusjon og borgerkrig. Stabiliteten ble ikke utfordret før de to hadde gjenvunnet sin styrke og dermed kunne utfordre etterkrigsordningen. Og som en følge ble også de europeiske nordområdene satt på det internasjonale kartet i siste halvdel av 1930-årene.

Hvis vi ser bort fra noen episoder under Napoleonskrigene (1803–1815) og Krimkrigen (1853–1856), kom ikke regionens strategiske potensial klart til syne før under første verdenskrig. Det ble da raskt klart at det høye nord gjorde det mulig for Russland å omgå sitt stredeproblem. Når skipstrafikken gjennom Østersjø-innløpene og Bosporos ble stanset av krig, kunne Russland opprettholde sjøforbindelsene ved å dirigere importen nordover. Først skjedde det gjennom omfattende kløvtransporter fra Skibotn til Finland fra 1915.7 Denne trafikkåren hadde begrenset kapasitet, men fra 1916 kom en vesentlig endring. Da ble Murmansk grunnlagt,

Berg 1995: 210 f.

og jernbanen til byen åpnet, noe som muliggjorde skipstransporter fra vestmaktene hele året, ettersom Arkhangelsk havn med sin jernbaneforbindelse ikke kunne brukes når Kvitsjøen var frosset til. Dette var bakgrunnen for at de nordlige farvannene ble en del av tysk blokadekrig og forsøkene på å stanse tilførselen av materiell til Russland i nord. Tyskland erklærte i 1916 deler av Barentshavet som sperresone, hvor all skipstrafikk ville bli angrepet.

Før andre verdenskrig hadde det knapt vært ført konvensjonell landkrig på Nordkalotten. Men også på dette punktet var det noen tilløp til endringer fra slutten av første verdenskrig. Etter den russiske revolusjonen og under borgerkrigen motarbeidet vestmaktene det nye sovjetregimet på tre måter: gjennom militær intervensjon, økonomisk boikott og å nekte diplomatisk anerkjennelse. Det fant også sted en vestalliert intervensjon i det nordvestlige Russland. Britiske avdelinger utgjorde hoveddelen, men styrken omfattet også amerikanske og franske enheter og frivillige fra det baltisk-nordiske området. Opprinnelig var oppdraget å sikre lagrene av materiell som vestmaktene hadde sendt til Arkhangelsk og Murmansk,

Trønderbataljonen på nøytralitetsvakt i grensetraktene mot Finland vinteren 1940, i et landskap og klima uegnet for moderne krigføring. Foto: Trondheim byarkiv, Trygve B. Gjervans samling.

men intervensjonen utviklet seg til en blanding av depotsikring, ordensoppdrag og mindre trefninger med dårlig organiserte russiske avdelinger på begge sider av borgerkrigen. Fram til andre verdenskrig var dette stormaktenes hovederfaring med krig i nord. To av de sentrale aktørene under felttoget i Norge i 1940 hadde erfaring fra denne intervensjonen: sjefen for den britiske generalstaben Edmund Ironside og sjefen for de allierte bakkestyrkene ved Narvik (fram til 13. mai) Pierse Mackesy. Sistnevnte ble utpekt fordi han var blant de få britiske offiserene som hadde sett snø. Likeledes hadde Nikolaus von Falkenhorst, ansvarlig for det tyske angrepet på Norge, deltatt i Østersjødivisjonen som støttet de hvite i den finske borgerkrigen i 1918.

Hendelsene under første verdenskrig var et tidlig varsel om den plassen Nord-Norge skulle få i storpolitikken utover på 1900-tallet. Norge sto på noen måter i en særstilling blant småstatene i regionen. For det første fordi nøytralt norsk kystfarvann kunne være en nødutgang til Nord-Atlanteren for tysk skipsfart hvis britene iverksatte blokade. For det andre ble den svenske jernmalmen som tysk industri importerte i store kvanta, skipet ut over Narvik havn, samtidig som Ofotbanen hadde militær verdi fordi det var den eneste veien inn i Nord-Skandinavia fra kysten. For det tredje flankerte kysten av Øst-Finnmark sjøruten til Nord-Russland. Ved å kontrollere finnmarkskysten kunne Russlands fiender lettere stanse trafikken til havnene i nord. Likeledes ville Sovjetunionen kunne sikre den samme trafikken ved å ta kontroll over kysten fra Petsamo til Øst-Finnmark. For myndighetene var det en utfordring at Nord-Norge var vevet inn i stormaktenes maritime strategier, enten de var defensive eller offensive. Men når og hvordan vokste denne erkjennelsen fram på øverste politiske og militære hold i Norge?

Nordkalotten fikk som sagt liten internasjonal oppmerksomhet på 1920-tallet og et stykke utover i 1930-årene. Regionen ble lenge oppfattet som en ødemark. Men etter hvert gjennomgikk de tynt befolkede nordvestlige delene av Sovjetunionen en merkbar vekst. Industri ble bygget, gruver åpnet og skogbruket utviklet i høyt tempo. Alt tydet på at sovjetiske myndigheter også ville videreutvikle infrastrukturen i regionen. Stalins tredje femårsplan (1938–1943) omfattet dobbeltspor på deler av jernbanelinjene til Murmansk og Arkhangelsk, i tillegg til at det var planlagt en tverrforbindelse mellom dem ved Soroka-Plesetskaja. I 1935 var Kvitsjøen knyttet sammen med Onega, Ladoga og Finskebukta gjennom nye kanaler. Til dette kom 22 flyplasser med faste forbindelser, nye veier

og 18 radiostasjoner. Regionen hadde definitivt fått større betydning for Sovjetunionen.8 Den samfunnsmessige veksten i det sovjetiske nord skapte en viss uro på nordisk side og et ønske om å følge utviklingen tettere.

I et notat fra 1936 om nøytralitetsforberedelsene diskuterte kommanderende general hvordan veksten i Nord-Russland påvirket det strategiske utsynet og fikk betydning for forsvaret av Nord-Norge. General Laake noterte seg at Sovjetunionen i en krig med Tyskland ikke ville kunne bruke Østersjøen, men bli «henvist til å lede sin trafikk over sine Ishavshavner (om vinteren bare over Murmansk) og videre langs Nord-Norges kyst ut mot Verdenshavet. Tyskland vil søke å hindre denne trafikk.»9 Derfor kunne man fra et militært synspunkt ikke se bort fra at Sovjetunionen ville søke å forsvare forbindelseslinjene sine bedre ved å flytte baseområdene for luft- og sjøoperasjoner lenger vest, selv om Laake foreløpig ikke ville legge for stor vekt dette. I en redegjørelse til hærledelsen om mobiliseringen av nøytralitetsvernet i nord satte 6. divisjon fingeren på det samme problemet, nemlig at Sovjetunionen ville «søke å holde tilgangen fra vest til

8 Kristiansen 2008: 72 f.

9 SATØ, 6. divisjon stabs hemmelige kopibok, kommanderende generals memorandum. «Nøytralitetsforanstaltninger i Nord-Norge», vedlagt skriv, 7. november 1936.

Den sovjetiske nordflåtens base Poljarnoje, ytterst i Kolafjorden. En ubåt av Shch-klassen anløper kai. Foto: Nordflåtens museum avd. Murmansk.

Murmansk åpen – mens dets motstandere hadde en tilsvarende interesse av å stenge den. Divisjonen tror at dette er det varige strategiske problem under en storkrig som berører Nordishavet.»10 I 1936 forsto den norske forsvarsledelsen sovjetisk militærpolitikk som ivaretakelse av legitime forsvarsbehov, ikke som uttrykk for ekspansjonisme.

Fordi myndighetene bare satt inne med spredte og ofte ikke-verifiserte informasjoner om Finland og Sovjetunionen i nord, hadde forsvarsledelsen allerede i 1935 startet arbeidet med militærgeografiske oversikter over Øst-Karelen, Kolahalvøya og Kvitsjø-regionen. I 1936 fulgte en tilsvarende oversikt over Nord-Finland.11 De inneholdt detaljerte opplysninger om klima, topografi, naturressurser, befolkning, byer, kommunikasjoner, forsyningsmuligheter og næringsliv. Oversiktene, som hovedsakelig var basert på åpne kilder, viste hvilke muligheter og begrensninger som lå på militær virksomhet i nord. Selv om den raske økonomiske og kommunikasjonsmessige utviklingen i regionen hadde endret forutsetningene for militære operasjoner, måtte fortsatt Nord-Finland og Kola regnes som uegnet for bakkeoperasjoner på grunn av mangelen på veier, spesielt mellom landene. Fram til krigsutbruddet ble det derfor regnet som mest sannsynlig at landmilitære operasjoner ville være bundet til jernbanetraseene til Murmansk og Arkhangelsk.

På bakgrunn av den generelle utviklingen anbefalte general Erichsen i slutten av 1936 å etablere en offensiv og en defensiv etterretningstjeneste i divisjonen. Han argumenterte for at det både var behov for å orientere seg om hva som skjedde i de andre landene i nord, og å sikre seg mot undergravende virksomhet internt i landsdelen. Den offensive etterretningen skulle særlig holde seg orientert om den sovjetiske nordflåtens virksomhet. Divisjonen fryktet ikke for et direkte sovjetisk angrep, men mente at den måtte ha sikrere holdepunkter for å vurdere de sovjetiske sjømilitære tiltakene. Videre var det behov for å få oversikt over virksomheten i Barentshavet. Året etter ble det så oppnevnt lokale etterretningsoffiserer i Troms, Vest-Finnmark og Øst-Finnmark, og i 1938 tilsvarende stillinger i Sør- og Nord-Hålogaland. Som vi skal se, viser rapportene fra virksomheten i tiden fram mot 1940 at den nye tjenesten først og fremst var i stand til å drive overvåking i Nord-Norge. Tilgangen på informasjoner fra

10 SATØ, 6. divisjon stabs hemmelige kopibok, skriv til kommanderende general, 12. februar 1937, «Nøitralitetsvernets mobiliseringsberedskap».

11 Marinemuseets bibliotek, Enkelte oplysninger vedrørende Øst-Karelen, Kolahalvøen og Hvitehavskysten, utarbeidet for generalstaben av kaptein Aage R. Pran, april 1935, og Militærgeografiske oplysninger om Nord-Finland, fra mars 1936.

Kvitsjøkanalen – før krigen omtalt som Stalinkanalen – ble bygget av fanger i årene 1930–1933. Nærmere fem mil med kanaler skapte en sammenhengende vannvei fra Østersjøen til Kvitsjøen via innsjøene Ladoga, Onega og Vygozero. På kanalen skulle det primært fraktes malm og tømmer til Østersjøen, men den fikk også en militær betydning for små marinefartøyer som kunne transittere trygt mellom Østersjø- og Nordflåten. Foto: Republikken Karelens statlige regionmuseum.

alle nabolandene var fortsatt liten, med unntak av den sivile utviklingen i det nordlige Finland og Sverige og sporadisk informasjonsutveksling med finske og svenske militære.12

I en situasjon hvor norsk og internasjonal presse flommet over av spekulasjoner om sovjetiske hensikter og hvor bekreftede informasjoner var sterkt begrenset, foreslo den norske forsvarsledelsen å opprette et «sentralkontor for bearbeidelse av materialet om og fra Sovjet-Samveldet».13 Tanken ble ikke realisert før krigen, men viser likevel at myndighetene hadde behov for å utforme sin sikkerhetspolitikk basert på sikrere kunnskaper enn de ideologisk og politisk fargede ytringene i pressen.

Selv om ingen kunne bestride at Sovjetunionen hadde nye forsvarsbehov i nord, var problemet sett med de nordiske landenes øyne å skjelne

12

SATØ, 6. divisjon til kommanderende general, 18. november 1936, «Efterretningstjeneste for nøitralitetsvern i Nord-Norge»; «Direktiver for efterretningstjenesten», 23. november 1937; 6. divisjon til generalstaben, 15. april 1937, «Halvårsrapport vedrørende efterretningsvesenet»; 6. divisjon til kommanderende general, 12. april 1938, «Rapport om e.-tjenesten 1/10 1937–1/4 1938»; 6. divisjon til kommanderende general, 18. oktober 1938, «Rapport om efterretningstjenesten 1/4–38–1-/10–38».

13 RA, Halvdan Kohts privatarkiv, pakke 1, udatert, men trolig fra 1937/38, «Memorandum. Et sentralkontor for bearbeidelse av materiale om og fra Sovjet-Samveldet»; Holtsmark 1988: 13.

mellom sikringen av legitime behov og ekspansjonisme. I offentligheten ble Sovjetunionen gjerne tillagt aggressive hensikter. Likevel var tendensen i militærfaglige analyser at Sovjetunionen i all hovedsak utviklet forsvarstiltak i nord. Legasjonen i Helsinki, som fulgte utviklingen i Sovjetunionen nøye, kunne i 1938 bekrefte at det fant sted en omfattende opprustning i nord, men at den var av defensiv karakter og hadde front mot sjøen.14 De militære hadde også registrert at Sovjetunionen var i ferd med å styrke marinen i nord, mens Østersjøflåten ble redusert. Bakgrunnen for dette, forklarte generalstabssjef Ruge, var at Østersjøen enklest kunne kontrolleres med landbaserte fly. Et hovedpoeng hos Ruge var at styrkingen av Nordflåten ville «forandre den militære stilling vesentlig, ikke bare for oss, men også for Tyskland og England».15 Det uløselige problemet for Sovjetunionens naboland i vest var at en grunnleggende defensiv sovjetisk nasjonalstrategi kunne komme til uttrykk som aggresjon på lokalt nivå i form av krav om avtaler og grenserevisjoner. Finland erfarte dette, men ikke Norge.

Finsk militær tilstedeværelse i nord var mest symbolsk. Så vidt norske myndigheter kjente til, var det kun fire grensevaktkompanier lengst nord. Forsvaret her var bundet av Dorpat-avtalens paragraf 6 – fredsavtalen mellom det nyetablerte Finland og sovjetregjeringen fra 1920. En eventuell finsk ishavsmarine kunne bare bestå av bevæpnede fartøyer under 100 tonn og ikke mer enn 15 på inntil 400 tonn. Ikke en gang en slik flåte ble bygget.

Den sovjetiske militære utviklingen i nord ga altså liten grunn til uro på norsk hold fordi den var av klart defensiv karakter. Likevel var det et tankekors da man i 1938 ble kjent med at sovjetiske styrker i nord nå trente på troppeforflytninger over sjø og landstigningsøvelser.16 Sovjetunionens nordflåte ble erklært etablert i 1938, etter en beskjeden start som den nordlige flotilje fra 1933. Flåten hadde hovedbase i Aleksandrovsk og skulle i all hovedsak forsvare murmankysten og sikre sjøforbindelsene til de to store havnebyene.17 Fra britisk marineetterretning hadde nordmennene fått opplyst at Nordflåten var i ferd med å bli styrket, og den omfattet trolig 10–15 ubåter og 10–15 store sjøfly. I tillegg kom et ukjent

14

15

RA, UD, 52D1, skriv fra legasjonen i Helsingfors til UD, 25. januar 1938.

RA, UD, 52D1, Otto Ruges memorandum, 23. desember 1937 om den russiske militære utbyggingen ved Murmansk.

16 Legasjonen i Moskva oversendte en artikkel i Krasnaja Zvezda nr. 64, 20. mars 1936, «En militær småby nordpå».

17 Holtsmark og Petrov 2020.

Nordflåten disponerte 10–15 ubåter fram til krigsutbruddet. Her er D-3 Krasnogvardejets (Røde garde) til kai i Murmansk i 1933. D-klassen – Dekabrist – var den første klassen russiske ubåter etter revolusjonen. D-3 ble sjøsatt i 1929. Foto: Museet for historien til de russiske ubåtstyrkene, St. Petersburg.

Jageren Grosnij, av Gnevnij-klassen, var del av Nordflåten fra årsskiftet 1938/1939. Grosnij deltok i eskortetjenesten for de allierte ishavskonvoiene fram til 1945. Her anløper den flåtebasen Poljarnoje i 1942. Foto: Jevgeni Khaldei / Nordflåtens museum avd. Murmansk.

antall mindre fartøyer – ingen større enn jagere – og kampfly.18 Den eneste regulære hæravdelingen norske myndigheter kjente til, var infanteriregimentet i Murmansk og et grensevaktregiment underlagt GPU – Det politiske hoveddirektoratet, forløperen til NKVD, den sovjetiske sikkerhetsog etterretningstjenesten. En divisjon var under etablering i Kandalaksja i 1938.19

Alt i alt var det lite ved den sovjetiske militærutbyggingen i nord som pekte i offensiv eller ekspansjonistisk retning. Den fikk heller ingen alarmklokker til å kime på kompetent militært hold i Norge. Det er en seiglivet myte i historieskrivningen at Forsvaret planla for krig med Sovjetunionen, og at forestillingene om en «russisk fare» preget den profesjonelle forståelsen. Forsvarsledelsen både sentralt og regionalt hadde etter eget syn et rasjonelt og faktabasert syn på de sikkerhetsutfordringene Sovjetunionen representerte.

Fram til undertegnelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten 23. august 1939 så norske myndigheter på sikkerhetsutfordringene i nord som en funksjon av konflikten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Med ikkeangrepsavtalen inngikk de to rivalene i et slags allianseforhold, og det kompliserte det strategiske bildet fordi paktens fiender, Frankrike og Storbritannia, var vevet inn i den nye helheten. Den sovjetisk-tyske ikkeangrepsavtalen kastet mørke skyer over hele det baltisk-nordiske rom. Polen

18 RA, UD, 52D1, skriv fra legasjonen i London til UD, 19. januar 1938.

19 RA, UD, 52D1, strengt fortrolig skriv fra legasjonen i Helsingfors til UD, 25. januar 1938.

ble rammet først og delt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Uvissheten om de andre landenes skjebne var stor. Først etter et knapt år forelå det en fasit. Sju av åtte baltisk-nordiske land ble lagt under den sovjetiske og tyske jernhælen. Bare Sverige hadde bevart sin formelle frihet, mens Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Norge og Polen helt eller delvis hadde mistet sin. Pakten hadde gitt Sovjetunionen frie hender i Finland, og finnene ble i 1940 tvunget til avstå store landområder. Tyskerne hadde fått anledning til å etablere en forsyningsbase for krigsmarinen i nærheten av Murmansk, den såkalte Basis Nord. Den ble aldri særlig viktig for den tyske marinen, men kom til å spille en viss rolle i 1940 fordi noen av forsyningsskipene til Narvik var utrustet der.

Hvalkokeriet Jan Wellem i Kiel i 1936. Under det tyske angrepet på Narvik 9. april 1940 hadde Jan Wellem seilt fra det tyske marinestøttepunktet på Kola, Basis Nord, og lå klar som tankog forsyningsskip for den tyske angrepsstyrken. Foto: Erling Skjolds samling.