SNLA-magasinet 02-2017

Magasin 2 | 2017 Behandler slagpasienter

De som får blodpropp i hjernen må få hjelp raskt, men de færreste når frem til sykehuset i tide for riktig behandling.

For første gang gir anestesileger blodproppløsende medisiner utenfor sykehuset. Side 8

Først til trafikkulykke

Sommeren er høysesong for trafikkulykker, og din hjelp kan være avgjørende på et ulykkes­sted. Dette gjør du hvis du kommer først. Side 46

Rev hoften ut av ledd

Da Stig Ottesen falt og rev hofteprotesen ut av ledd på Rørosvidda, gikk tankene til Jens Moe, hans avdøde studiekamerat som brakte luftambulansetjenesten til Norge. Side 28

Små marginer

Hvordan flytte kritisk syke pasienter når de er så svake at en maskin må ta over hjertets og lungenes jobb? Per Bredmose og et fåtall andre spesialister gjør denne jobben. Side 18

NR. 2 2017

3

Innhold Om Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse

Behandler slagpasienter

De færreste som får blodpropp i hjernen når frem til sykehuset tidsnok til å få proppløsende medisiner.

Nå starter Stiftelsen Norsk Luftambulanse behandling av slagpasienter allerede i ambulansen. Side 8 – 13

Fra pusling til forskningsbauta

I dag er Stiftelsen Norsk Luftambulanse et av Europas ledende forskningsmiljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus. Valget om å satse på forskning ble for alvor sparket i gang da den nye sjefen for forskning og ­utvikling tok en stor sjanse – og vant. Side 14 – 17

Stiftelsen Norsk Luft­­ ambulanse er en ideell ­organisasjon med mer enn 360 000 givere og støtte­ spillere, i tillegg har vi nesten 5000 støtte­bedrifter. Målet er å utvikle luft­ambulanse­ tjenesten gjennom­ forskning, undervisning og utviklings­prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

Stiftelsen representerer et av Europas største forskning­smiljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.

Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikopter­ virksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luft­ ambulanse AS er o ­ pe­ ratør på ni av Norges tolv luft­ambulansebaser.

Luftambulanse­tjenesten er offentlig finansiert.

Vårt oppdrag Et finstemt lagspill med små marginer Du kan redde liv

Knut Styrkson har rykket ut til trafikkulykker i mer enn 25 år. Som tidligere paramedic i ambulansetjenesten i Oslo og Akershus har han sett langt flere trafikkulykker enn han skulle ønske. Innsatsen til dem som kommer først kan være utrolig verdifull, sier han. Side 44 – 47

Luftambulanselege Per Bredmose er spesialist på transport av de pasientene som er så syke at en maskin må ta over hjertets og lungenes jobb for at de skal holde seg i live. Denne jobben gjør han gjør sammen med et helt lag av spesialister. Side 18 – 21

Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre ­tjenesten enda bedre på.

Vi har satt en høy standard på luftambulanse­tjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

4

NR. 2 2017

Leder De lo av oss. Men vi slo tilbake.

Foto: Kyle Meir

F

et stort skritt i riktig retning, og viser at det er et feilspor å låse tanken om pasientbehandling til noe som skal skje innenfor sykehusets fire vegger. Dét kommer ikke pasientene til gode.

Veien før en CT er i lufta, er lang. Den er kostbar og krevende. Vi er derfor totalt avhengig av bidragene vi får fra våre mange gode givere. Dere er enkeltpersoner, og dere er bedrifter. Bidragene er små, og de er store. Disse pengene går til å flytte sykehuset ut til pasienten, til å flytte grenser for hva som går an.

Dét kommer pasientene til gode.

Et skip er alltid trygg i sin havn. Men det er ikke hva skipet er bygd for, sa Albert Einstein. Slik tenker vi også. Det som er bra i dag, er ikke nødvendigvis godt nok. Det ligger i ryggraden vår å tenke utenfor boksen – og utvide den. Det har vi gjort med slagambulansen. Vi er ikke i mål, på langt nær. Men vi har resultater som viser at vi er på riktig vei. Tvilere har blitt støttespillere. Nå har latteren stilnet.

DESIGN Spoon Norge

ISSN 1503-951X

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 380 000

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: innsamling@norskluft­ambulanse.no

REDAKSJONSSEKRETÆR Erland Kroken

COVER Kyle Meir

Stiftelsen Norsk Luftambulanses alarm- og rådgivningssentral for utlandet Alarmtelefon: +47 64 90 99 99

STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Postboks 94, 1441 Drøbak Telefon: 64 90 44 44 Telefaks: 64 90 44 45 WWW.NORSKLUFTAMBULANSE.NO E-post: info@norskluftambulanse.no BANKGIRO FOR GAVER

1617 20 74689

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

8 Trykksak 6

VIPPS

4

or noen år siden presenterte jeg ideen om å få en CT-maskin inn i et helikopter for å kunne ta bilder av hjernen og behandle den.

Når diagnosen og behandling starter utenfor sykehus, vil pasientene vinne tid. Tid som kan være forskjellen på et fortsatt aktivt og friskt liv eller et liv preget av slaget som rammet.

Ideen ble presentert i en forsamling med svært kunnskapsrike personer som jobber med slag og slagbehandling. Så hva skjedde? Latter. Noen valgte rett og slett å le av ideen. Himlet med øynene, til og med. De hadde ikke tro på dette.

Ja, ideen var kanskje vill. En CT-maskin fyller et helt rom på sykehuset, veier mange tonn og det kreves spesialister for å tolke bildene. Og det skal man putte i et helikopter? Helsevesenet er preget av en konvensjonell, tradisjonell og byråkratisk måte å tenke på. Men slik tenker ikke vi. For når 40 personer får hjerneslag hver eneste dag og vi vet at kort tid til behandling er avgjørende for utfallet, må vi tørre å tenke nytt. De personlige kostnadene – og mulighet for gevinst – er for store til ikke å skulle gjøre noe med det.

Vår rolle er å utfordre det konvensjonelle. Som ideell organisasjon har vi nemlig mulighet til å tenke tanker og gjøre prosjekter det ikke er rom for i det offentlige helsevesenet.

Ett steg på veien har vært forskningsprosjektet slagambulansen, som i disse dager står for en liten revolusjon: I den behandles slagpasienter utenfor sykehuset. En anestesilege, godt hjulpet av sitt team av paramedics eller sykepleiere, har tatt bilder av hjernen.

Legen har tolket bildene for å slå fast om hjerneslaget er en blødning eller blodpropp. Er det blodpropp, kan legen gi medisiner som løser opp proppen. For første gang i Norge får slagpasienter behandling utenfor sykehus, og for første gang i verden er det en anestesilege som gir behandlingen, og ikke en nevrolog. Det er

2113

NR. 2 2017

5

Småstoff an Sc B/

Fot o: NT

pix

I kongelig audiens

Jobber for ny base Hele tolv politikere og andre beslutningstagere hadde tatt turen til Hovden den første mandagen i påskeuka for å snakke om hvordan vi best kan samles og jobbe for permanent base i området indre Telemark / Agder. Dette området har Stiftelsen Norsk Luftambulanse pekt på som et sort hull når det gjelder luftambulansedekning for befolkningen.

- De politiske prosessene er lange og trege, og kan ta tid. Det haster med å bedre luftambulansedekningen, og vi har et tidsvindu som må brukes nå for å få gjennomslag for et vedtak om en permanent base. Derfor er det viktig at vi bruker tiden godt og jobber sammen mot en felles plattform, sa Gunn Lyng­ vær, som er leder for samfunnskontakt.

Ordførere og representanter fra kommunene Vinje, Bykle, Notodden, Tinn og Skien, to stortingspolitikere fra Sørlandsbenken og en representant fra Telemark fylkeskommune stilte på møtet. For dem er en permanent base i område en svært viktig sak. Det ble

særlig pekt på den dårlige deknings­ graden i området som sammen med økt sentralisering av akuttjenester og behandling må kompenseres. Flere uttrykte at Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse har vært og er en viktig drivkraft for kvalitet i tjenesten og spiller en viktig rolle også fremover.

– Vi er en aktiv pådriver og kommer ikke til å gi oss før vi har en base her.

Målet må være å jobbe frem en base til beste for befolkningen i området, slo Lyngvær fast.

Om ikke alle på møtet var enige om hvor basen bør ligge, kunne alle enes om at faglige vurderinger og hensynet til pasientene må ligge til grunn og avgjøre beliggenhet – ikke kommuneeller fylkesgrenser. For stiftelsen har det vært svært viktig å presisere at organisasjonen ikke kan eller vil bidra i en debatt om basens beliggenhet, men heller fungere som en fasilitator og koordinator, og som premissleverandør for en best mulig tjeneste.

H.K.H. Kronprins Haakon er Stiftelsen Norsk Luftambulanses høye beskytter. En oppgave han er svært opptatt av og setter pris på. Det fikk general­ sekretær Hans Morten Lossius, sjef­ lege Stephen Sollid og forskerstipendiat og lege Maren Ranhoff Hov høre da de var i audiens på Slottet 16. mars.

-Det var et godt møte med god dialog, og det var tydelig at Kronprin­ sen er engasjert og følger godt med på hva vi jobber med, fortalte gener­ alsekretæren etter møtet. Kronprinsen fikk høre om stiftelsens viktige rolle i utviklingen av luftambulansetjenesten i Norge, om forskningsarbeidet og spesielt om slagambulansen.

Kronprinsen satte også veldig pris på gaven han mottok, et innrammet bilde da han ble hentet underhengende av redningsmann Jørn Holmestrand i forbindelse med Semiaden i Asker i 2009.

På flyttefot

Etter snart 40 år i Drøbak skal Stiftelsen Norsk Luftambulanse flytte hovedkontoret. Beslutningen ble fattet tidligere i vår etter lengre tids arbeid og utredninger. Nøyaktig hvor og når er ikke bestemt enda, men mye tyder på at organisasjonen er på vei inn til hovedstaden.

-Vi ønsker rett og slett å se på hva slags lokaler er best egnet for organ­ isasjonen inn i fremtiden, sier general­ sekretær Hans Morten Lossius. Han medgir at det blir vemodig å flytte fra Drøbak hvor organisasjonen har holdt til siden oppstarten på slutten av 70-tallet.

6

NR. 2 2017

Småstoff Foto: Per E. Tandberg

Nordisk samarbeid

Internasjonalt forskningssamarbeid gir oss raskere kunnskap for å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre.

I mars møttes doktorgradsstipen­ diater i akuttmedisin i Norge, Sverige, Finland og Danmark, arrangert i Hel­ sinki av den finske luftambulansetjen­ esten Finnhems.

Verdens mest brukte legehelikopter 50 år Helikoptertypen BO105 ble brukt av Norsk Luftambulanse AS i mer enn 25 år, og i år er det 50 år siden det aller første helikoptret av denne typen lettet. Da Airbus lanserte helikoptret i 1967, var helikoptret banebrytende og innovativt. Det var lett, hadde to motorer, og krevde mindre vedlikehold enn andre helikoptertyper. Modellen ble raskt svært populær både som politihelikopter og som legehelikopter.

Her i Norge er helikoptret et viktig

symbol for luftambulansetjenesten: Norsk Luftambulanse, med Jens Moe i spissen, startet sin virksomhet nettopp med et innleid BO 105 fra Tyskland. Det var ikke penger nok til å kjøpe et.

Siden 1978 har den gamle traveren flydd pasienter i Norge i over 25 år. Det siste BO 105 ble byttet ut i 2005. Det er altså ikke uten grunn at det stod et slikt helikopter foran hovedkontoret i Drøbak før det fikk sin naturlige plass på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Redaktørbytte

Randi Buckley (39) tar over etter Eline Dalland som redaktør av magasinet.

Randi har jobbet som kommunika­ sjonsrådgiver i Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse siden 2013 og kjenner organisasjonen godt. Hun har bak­ grunn som journalist fra blant annet VG og Aftenposten. Eline Dalland har fått nye oppgaver som fungerende kommunikasjons­direktør.

NR. 2 2017

DETTE GJØR VI 7

Oppdraget

Foto : La

rik

rsE

æk lleb Vo

Jo Røislien statistiker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

BILDETEKST: Per Kristian Hyldmo og Jostein Hagemo har disputert for sine doktorgrader.

Gratulerer med doktorgrad!

To forskere fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse har disputert for sin doktorgrad, og vi gratulerer dem begge!

Per Kristian Hyldmo har forsket på trygge måter å transportere skadde, bevisstløse pasienter, og i april disputerte han for sin doktorgrad. Hyldmo er anestesilege, leder traumeenheten ved Sørlandet sykehus og jobber som luftambulanselege ved luftambu­

40 personer får hjerneslag hver dag.

lansebasen i Arendal. Hans forskning bringer kunnskap om trygg pasientbehandling videre.

Jostein Hagemo forsker på et spesifikt protein som er viktig for at blodet skal koagulere. Hagemo er anestesilege og jobber som luftambulanselege ved basen på Lørenskog. Forskningen hans kan bidra til at legene raskere klarer å stanse blødninger hos hardt skadde pasienter.

10 prosent

av luftambulanseoppdrag må kanselleres på grunn av vær.

1. Hva er din rolle i Stiftelsen Norsk Luftambulanse?

Jeg er statistiker. Som altså betyr at jeg har tall som spesialfelt. Eller rettere sagt; hva man kan – og ikke kan – gjøre med tall, hva som er den beste måten å analysere et innsamlet tallmateriale på, og hvilke måter å analysere tallene på som er direkte galt.

Valg av statistisk metode er utrolig viktig i all forskning. Diskusjonene rundt et forskningsarbeid er direkte avhengig av resultatene, og resultatene er direkte avhengig av metoden man har brukt. Så om man bruker gal statistisk metode, så blir svarene gale, og hele forskningspro­ sjektet faller sammen. Så jeg veileder doktorgradsstipendiatene i forskerutdan­ ningen deres og bistår i arbeidet med de vitenskapelige artiklene.

2. Hvor lenge har du vært involvert i stiftelsen?

Jeg begynte som statistiker og forskningsveileder i 2011. Og har vært involvert siden. Den prehospitale forskningen blir stadig bedre, og med det nyopprettede studiet i prehospital critical care ved Universitetet i Stavanger (UiS), der Stiftelsen Norsk Luftambulanse er tungt inne, har jeg etter hvert gått over til også å bli professor i medisinsk statistikk ved UiS. 3. Hva driver du med nå om dagen?

De siste årene har jeg brukt mye tid på veiledning og undervisning, men denne våren har jeg forsøkt å rydde plass til egne forskningsprosjekter.

Denne våren er jeg også på TV, som programleder for livsvitenskaps-TV-serien Kampen om livet på NRK.

8 TROMBLYSE

NR. 2 2017

BEHANDLER SLAGPASIENTER De færreste som får blodpropp i hjernen når frem til sykehuset tidsnok til å få proppløsende medisiner. Nå starter Stiftelsen Norsk Luftambulanse behandling av slagpasienter allerede i ambulansen.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media Foto: Øivind Haug

NR. 2 2017

LUFTAMBULANSELEGE: – Det føles både betydningsfullt og meningsfullt å være en del av denne forskningen, sier Andreas Monstad.

INGEN Å MISTE 9

10 TROMBOLYSE

FORSKNINGSLEDER: Kristi Grønvold Bache.

V

i er faktisk med på en medisinsk revolusjon, sier paramedic Kent Olav Ringvold.

Han er én av 20 paramedics, sykepleiere og leger fra ambulansetjenesten i Østfold som bidrar til Stiftelsen Norsk Luftambulanses mest ambisiøse forskningsprosjekt noensinne.

I april startet de på den avgjørende etappen, mot et mål mange bare for få år siden avskrev som ren science fiction.

– Vi er i ferd med å flytte både diagnostisering og behandling av slag fra sykehuset og ut i ambulansen, og dermed inn i det tidsvinduet der behandlingen faktisk virker. Det er banebrytende, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i SNLA. FINANSIERT AV GIVERNE Norges eneste spesialutviklede slagambulanse, finansiert av stiftelsens givere og støttespillere, rullet først på Østfold-veiene fra oktober 2014 til januar 2016. Den gang var målet å finne ut om en luftambulanselege kan stille riktig slagdiagnose med en mobil CT, som tar røntgen av hjernen. En diagnose som i dag kun stilles av nevrologer inne på sykehuset.

Svaret var et utvetydig «ja». Det er i

NR. 2 2017

PARAMEDIC OG SYKEPLEIER: Morten Bakkerud.

seg selv et revolusjonerende funn. For når riktig diagnose stilles allerede i ambulansen, kan legene ta en raskere avgjørelse om pasienten kan behandles lokalt eller må til spesialist ved én av landets fire nevrokirurgiske avdelinger. Verdifull tid spares.

Nå skal stiftelsens forskere finne ut om også behandlingen av blodpropp i hjernen kan flyttes ut i ambulansen.

– Får vi til det, kan slagpasienter potensielt få behandling flere timer tidligere enn i dag. Det kan bety forskjellen på liv

og død, et friskt liv eller et liv som pleietrengende med nedsatt funksjonsevne for tusenvis av nordmenn, påpeker Lossius.

HVERT MINUTT TELLER For når hjerneslag rammer, betyr tid alt.

Propp eller blødning i hjernen gjør at hjernecellene ikke får næring og begynner å dø, én etter én, millioner i minuttet.

Jo flere som dør, jo flere vitale funksjoner rammes – tale, syn, bevegelse, kognitive evner.

Hjerneslag rammer nesten 15.000

«Det kan bety forskjellen på liv og død, et friskt liv eller et liv som pleietrengende med nedsatt funksjonsevne.»

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

CT: I denne CT-maskinen tas NR. 2 2017 bilder av hjernen. Bildene tolkes av luftambulanselegen.

INGEN Å MISTE 11

12 TROMBOLYSE

NR. 2 2017

«Det føles både betydningsfullt og meningsfullt å få være en del av denne forskningen.»

Andreas Monstad, anestesilege

nordmenn årlig, og er den tredje hyppigste dødsårsaken og den hyppigste årsaken til varig og invalidiserende funksjonsnedsettelse. Prognosene fra Statens Helsetilsyn viser at antallet rammede vil øke med 50 prosent frem mot 2030. De personlige og samfunnsøkonomiske konsekvensene av slag er enorme.

Ni av ti hjerneslag skyldes blodpropp, som effektivt kan behandles med proppløsende midler – såkalt trombolyse. Så sant pasienten får medisiner tidsnok. I Norge er det i dag bare omlag 15 prosent av pasientene som får trombolyse.

– For å få full effekt, må behandling settes i gang innen 90 minutter. Så avtar effekten minutt for minutt. Fire og en halv time etter de første symptomene, er skadene i hjernen så store at proppløsende behandling bare vil gjøre vondt verre.

Bare de færreste rekker i dag å få behandling i tide, forteller forskningsleder Kristi Grønvold Bache i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hun leder slagprosjektet i samarbeid med Sykehuset Østfold og Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet.

ENTUSIASTISK TESTTEAM Sarpsborg, 28. mars 2017: I slagambulansen er det hektisk aktivitet og en konsentrert stemning. Akkurat som i et legehelikopter jobber et team på tre i tett samspill: En anestesilege, en anestesisykepleier og en paramedic. I fellesskap har de hentet pasienten ut av trapperommet der han falt om og plassert ham varsomt i ambulansen. Nå gjør de klar til å ta CT av hodet hans i den spesialinnredede ambulansen.

Legen kan med én gang utelukke at pasienten har en blødning, og mistenker blodpropp. CT-bildene overføres til nevrologisk avdeling på Sykehuset Østfold Kalnes, der nevrologen bekrefter legens funn. Dermed kan proppløsende behandling settes i gang. Det er bare knapt 11 minutter siden ambulansen ankom stedet.

I dag er det bare trening, men om få dager er det alvor. Da starter teamet reell behandling av slagpasienter. For første

TERPING OG TRENING: Morten Bakkerud og kollegaene må ha behandling i fingrene.

gang i verden skal anestesileger gi trombolysebehandling – og det utenfor sykehus. Alle ambulansearbeiderne og legene som skal bemanne slagambulansen i Østfold har meldt seg frivillig. Interessen har vært enorm.

RAMMER I ALLE ALDRE – Dette rammer jo så mange, vi har slagpasienter i bilen på nesten hver vakt.

Også unge. Den yngste jeg har hatt var 32 år. Det er utrolig spennende å få være med på pionerarbeid av så stor betydning, sier paramedic og anestesisykepleier Morten Bakkerud entusiastisk.

– Det vi bidrar til, er å gjøre for slagpasientene det man på 1990-tallet fikk til med hjerteinfarkt. Det føles både betydningsfullt og meningsfullt å få være en del av denne forskningen, sier anestesilege Andreas Monstad, som anslår at tidsbesparelsen, i et tett befolket område som Østfold, kan være opp til 60 minutter ved blodpropp, der pasienten normalt må til sykehuset Kalnes i Sarpsborg for å få CT og proppløsende medikamenter. For hjerneblødning, der pasienten må trans-

porteres videre til Oslo for operasjon etter diagnostisering på lokalsykehuset, kan besparelsen være så mye som 2-3 timer.

– Dette er stort, ikke bare i Norge, men i verdenssammenheng, mener tredjemann fra dagens «testteam», Kent Olav Ringvoll.

DRØMMELAGET – Noe av det virkelig unike, er at vi ikke bruker spesialister i nevrologi, men et vanlig luftambulanseteam til å stille diagnose og behandle, forteller Karianne Larsen, som er stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og snart ferdig spesialist i nevrologi.

Hun har ansvaret for å samle inn og bearbeide alle data og erfaringer som ambulansearbeiderne og legene samler i felt.

– Målet er til syvende og sist at vi skal få CT og trombolysebehandling opp i legehelikoptret, fortsetter Larsen.

– Dette er virkelig et lagarbeid, supplerer forskningsleder Kristi Grønvold Bache: – Og med på det laget, er giverne våre.

Uten dem hadde dette aldri blitt noe av.

NR. 2 2017

TROMBOLYSE 13

HELSE- OG OMSORGSMINISTER: Bent Høie har fulgt med på slagambulanseforskningen i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. (Foto: NTB/Scanpix)

– Slagambulansen bidrar til enda bedre slagbehandling

Rask behandling kan gi stor gevinst. Da er forskningsprosjekter som slagambulansen nyttig, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie.

H

Tekst: Randi Buckley

elseministeren har fulgt slagambulansen en god stund, og har flere gangen trukket frem forskningsprosjektet, blant annet i forbindelse med presentasjon av Regjeringens Nasjonal helse- og sykehusplan. Det er positivt å kunne gi behandling allerede i ambulansen, sier han.

– Vi har god hjerneslagbehandling i Norge. Den blir dessuten stadig bedre på grunn av forskning som blant annet Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til. Norges geografi og lange avstander gir noen særskilte utfordringer i akutt hjerneslagbehandling. Det er bra for pasientene at behandlingen av blodproppoppløsende medisin kan starte allerede i

slagambulansen. Det er veldig interessant at dette prosjektet åpner opp for nye måter å jobbe på. Sykehuset bringes ut til pasienten, sier Høie.

Han peker på at rask behandling av hjerneslag kan gi et langt bedre helsemessig resultat for pasientene og mindre behov for rehabilitering i etterkant.

– Denne typen forskningsprosjekter er derfor nyttige både for den enkelte pasient og for samfunnet., sier han.

Som ideell aktør er Stiftelsen Norsk Luftambulanse med på å gi merverdi til helsevesenet vårt. Det er positivt, mener helseministeren.

– Jeg er opptatt av at vi må ta alle gode krefter i bruk i framtidens helsetjeneste. Det inkluderer også ideelle aktører, sier han.

«Vi har god hjerne­slag­ behandling i Norge.

Den blir dessuten stadig bedre på grunn av forskning som blant annet Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til.»

Bent Høie, helse- og omsorgsminister

14 FORSKNING

NR. 2 2017

Fra pusling til forskningsbauta

En telefonsamtale fra et toalett i Aarhus sparket i gang noe stort.

I dag er Stiftelsen Norsk Luftambulanse et av Europas ledende forskningsmiljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.

Tekst: Randi Buckley

D

et er forsket mer på urtemedisin enn på akuttmedisin, liker generalsekretær Hans Morten Lossius å si når han skal sette forsknings- og utviklingsarbeidet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse i perspektiv. Kanskje er denne frasen utdatert, men det viser utgangspunktet Lossius hadde da han for litt mer enn ti år siden tok over som sjef for forskning og utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

KOMPLISERT Målet er at pasientene skal møte en akuttmedisinsk spesialisthelsetjeneste allerede utenfor sykehuset, men det forplikter. Både medisinskfaglig og etisk.

For det er ikke gitt at det som fungerer for pasientene inne på sykehus, fungerer på samme måte utenfor sykehuset, forklarer Marius Rehn, som er anestesilege og seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

–Behandlingen – må ikke være til skade for pasienten, og den prehospitale tjenesten må være kostnadseffektiv. Kravet til vitenskapsbasert praksis er like sterkt for behandlingen som gis pasientene utenfor sykehus. For å oppnå dette må vi drive systematisk forsknings- og utviklingsarbeid. På mange måter er avansert behandling utenfor sykehus i dag på et nivå andre etablerte fagfelt som hjerte-kar og kreftbehandling var for flere tiår siden, sier Rehn.

Det er komplisert å forske på behandling utenfor sykehus. Det er flere årsaker til dette. Blant annet behandles pasienten gjennom mange ledd og det er ikke alltid lett å identifisere hvordan ulike tiltak påvirker utfallet. For å finne ut hva som virker og hva som ikke virker, må forskeren ha tilgang til mye informasjon om pasienten. Det i seg selv er komplisert når det gjelder pasienter som lider av tidskritiske tilstander og transporteres i legehelikopter. I tillegg er pasientene ofte

i en tilstand hvor de ikke kan gi sitt samtykke til å delta i studier.

LOVTE BORT PROSJEKT OG JOBB Fra midten av 2000-tallet ble det tatt et bevisst valg om å bygge stiftelsen som forskningsinstitusjon med stor, internasjonal slagkraft og rekkevidde. Det tar tid å bygge opp et forskningsmiljø, spesielt når det ikke finnes større miljøer nasjonalt eller internasjonalt å lene seg på.

–Skal – du få tyngde innen et fagområde, må du bygge en solid, akademisk plattform basert på kunnskap, slik det er i andre medisinske fagmiljøer. Da jeg startet, var det gjort svært lite forskning som dannet grunnlag for evidens og fakta ved avansert medisinsk behandling utenfor sykehus. Alt vi driver med, skal være evidens- og faktabasert, forklarer Lossius, som selv har jobbet som luftambulanselege i 17 år.

Hårete mål da, nå og enda mer hårete mål i morgen: Ikke lenge etter at Lossius hadde fått jobben som sjef for forskning

NR. 2 2017

FORSKNING 15

GENERALSEKRETÆR: Hans Morten Lossius. (Foto: Erland Kroken)

SJEF FOR FORSKNING OG UTVIKLING: Ann Kristin M. Wiik. (Foto: Erland Kroken) SENIORFORSKER: Marius Rehn. (Foto: Fredrik Naumann/Felix Features)

og utvikling i 2006, var han i Aarhus i Danmark. Her tok han freidig på seg ansvaret for å lage en internasjonal standard for traumeregistrering – uten budsjett, uten klarsignal fra ledelsen, og uten folk til å gjøre det. I en telefonsamtale fra et toalett lovet han derfor bort en stipendiatstilling for prosjektet. Lossius hadde et åpent mandat, men et tydelig mål: Å bygge opp Stiftelsen Norsk Luftambulanse som forskningsinstitusjon. Da må man gripe sjansen når den byr seg, og så brette opp ermene og gjøre jobben.

Resten er historie, som man sier.

PRIORITERTE OMRÅDER – I Aarhus begynte det første, store forsknings­prosjektet vårt. Standarden for traumeregistrering ble etter hvert implementert ved mer enn 550 sykehus verden rundt, og blant annet er nå det engelske, australske og tyske traumeregisteret basert på standarden vi utarbeidet, forteller Lossius.

Da strategi og budsjett var på plass, reiste han land og strand, innenlands og utenlands, iført stiftelsens sorte fleece med logo på. Avdelingen la stein på stein.

En forskningsbauta var i ferd med å reise seg: I dag er stiftelsen en ledende aktør innenfor prehospital akuttmedisinsk forskning og utvikling i Europa.

En viktig rettesnor ble til i 2011, da stiftelsen inviterte Europas ledende eksperter innen prehospital forskning og utvikling til Torpomoen i Hallingdal, som er en treningsarena for luftambulansepersonell drevet av stiftelsen. Sammen laget de en såkalt konsensusrapport hvor fem prioriterte forskningsområder innen prehospital akuttmedisin ble utpekt. Disse har siden dannet grunnlaget for stiftelsens forskning: • Bemanning, trening og effekt. Avansert behandling utenfor sykehus • Avansert luftveishåndtering utenfor sykehus • Definere tidsvindu for tidskritisk behandling

• Bruk av ultralyd utenfor sykehus • Utkallingskriterier for legebemannet utrykning NYE MÅL 32 stipendiater har fått eller får sin doktorgrad finansiert, i tillegg er avdelingen bemannet med forskere og andre med høy kompetanse.

–Det – er opplagt et behov for forskning og utvikling innenfor det vi driver med, nemlig å bringe spesialisert medisinsk behandling ut til pasienten. Det er ikke alt staten kan eller bør ta ansvar for, og vår rolle er å sprenge grenser for pasientene, sier Lossius.

Nå settes igjen nye, hårete mål for fremtiden, sier leder for forskning og utvikling, Ann Kristin M. Wiik.

–Vi – ønsker å få enda høyere kvalitet på forskningen vår og høyere produksjon, og kommer til å konsentrere oss om færre, men større forskningsgrupper. Resultater er viktig for oss, og det kommer vi til å ha enda større fokus på, sier Wiik.

16 FORSKNING

NR. 2 2017

Blødning eller ikke blødning

Finnes det ytre tegn som gjør at en luftambulanselege tidlig kan avdekke at en tilsynelatende uskadet pasient har indre blødninger? Det skal stipendiat Ingrid Elise Hoff i Stiftelsen Norsk Luftambulanse finne ut.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media Foto: Fredrik Naumann/Felix Media

D

en unge mannen fikk seg en trøkk da bilen støtte sammen med autovernet. Luftambulanseteamet har fått ham over på båren.

Foruten et brukket kragebein, har han tilsynelatende hatt marginene på sin side.

Pulsen er litt høy, bare, og han kaldsvetter. Helt normale stressreaksjoner på en skremmende opplevelse og smertene i skulderen. Men på vei til sykehuset mister den unge mannen brått bevisstheten. For han er ikke bare lettere skadd. Han blør kraftig – innvendig.

–At – vi er sent ute med å finne ut hvor mye blod en skadet pasient trenger er fortsatt ganske vanlig, særlig når ellers unge og friske mennesker utsettes for ulykker, forteller Ingrid Elise Hoff.

Med støtte fra Stiftelsen Norsk Luftambulanses givere, skal hun bidra til å gjøre noe med det.

KJEDEREAKSJON Jo tidligere en pasient med blodtap får blodoverføring, jo bedre. Når vi blør mye, aktiveres kroppens forsvarsmekanisme. For å sikre nok blod til vitale organer, stenger kroppen ned tilførselen til mindre viktige kroppsdeler. Først til hud, fingre og tær, så gradvis innover i kroppen. Til slutt stenger organer som nyrer, tarm og lever ned etter tur, og i verste fall, hjernen og hjertet.

Ingrid Elise Hoff

Alder: 46 Yrke: Assisterende seksjonsleder ved Avdeling for aneste­ siologi ved Oslo universitetssykehus Ullevål og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Bakgrunn: Anestesi­ lege med erfaring fra både akuttmottak og forsvarets rednings­ helikopter. Har også en mastergrad i folkehelse.

Forsker på: En meto­ de luftambulansele­ ger kan bruke for å avdekke indre blød­ ninger og estimere blodtap før ankomst til sykehuset.

Denne kjedereaksjonen kan gjøre ubotelig skade lenge før den når vitale organer. Vev som ikke lenger får blod, går nemlig ikke alltid tilbake til normalen når blodtilførselen gjenopprettes. Dermed risikerer pasienten alvorlige følgeskader – som kunne vært unngått dersom han hadde fått tilførsel av blodprodukter tidligere.

MÅ VITE FØRST Kjedereaksjonen kan ha pågått lenge før den blir åpenbar.

–Unge – og ellers friske kropper kompenserer spesielt godt for blodtapet. De kan blø en liter eller to inn i kroppens hulrom, uten at det merkes utenpå kroppen, forteller Hoff.

–Men – vi kan ikke kan gi pasienter blod eller plasma for sikkerhets skyld. Gir vi for mye, kan vi gjøre vondt verre. Derfor må vi først vite med sikkerhet om pasienten har en indre blødning og hvor mye blodvolum han har tapt, fortsetter hun.

Utfordringen for luftambulanselegen er at de første ytre symptomene på blodtap er de samme som for flere andre tilstander: som redsel, smerte og nedkjøling. Det er først når blodtrykket faller og pasienten kanskje besvimer, at legen kan fastslå at pasienten har indre blødninger. Da kan organene

NR. 2 2017

FORSKNING 17

DOKTORGRADSTIPENDIAT: Ingrid Elise Hoff vil avdekke indre blødninger før pasienten ankommer sykehuset.

allerede ha begynt å svikte.

Selv på sykehuset er det komplisert å avdekke og måle volumet av indre blødninger. Det kreves medisinsk spisskompetanse og avansert teknisk utstyr – som ikke får plass i en ambulanse.

SIKKER OG ENKEL METODE I samarbeid med forskere ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, prøver Ingrid Elise Hoff å finne en rask, sikker og enkel metode for å avdekke indre blødninger før transport til sykehus.

–Det – vi vet, er at ethvert blodtap skaper fysiologiske endringer i kroppen. For eksempel at vi puster raskere.

Men rask pust kan ha mange årsaker, sier Hoff.

Utfordringen er å finne den rette kombinasjonen av endringer, som er unike for blodtap og kan måles i felt.

PUSTEN KAN FORTELLE I et spesialbygget vakuumkammer på Aker sykehus ligger forsøkskaninen. Her kan forskerne simulere blodtap i overkroppen, gjennom å trekke blodet ned i beina.

Rommet er breddfullt av monitorer, maskiner og et sammensurium av ledninger.

Det piper og blinker, og midt i det hele en rytme

vi kjenner igjen: hjerteslag. Lyden av blod som pumpes ut av hjertet. Nøkkelen til eksperimentet.

–En – av endringene vi undersøker, er mengden CO, i pusten, forteller Hoff. Jo mer blodtap, jo mindre blod passerer hjertet og jo mindre CO2 puster pasienten ut.

Den neste endringen, tar utgangspunkt i kroppens forsvarsmekanisme: At den trekker blod vekk fra små og perifere blodårer, for å sikre tilførselen til vitale organer.

–Enkelt – forklart vil vi finne ut hva det at blodårer i huden trekker seg sammen kan fortelle oss om blodtap andre steder, forteller Hoff.

Den siste endringen forskerne ser på, er trykkvariasjoner ved måling av pulsen i håndleddet.

VINNERKOMBINASJONEN Nå gjenstår det å finne vinnerkombinasjonen. For én endring alene er ikke nok til å utelukke andre tilstander.

–Målet – er å finne én duppedings som kan måle en kombinasjon av endringer som bare skjer ved blodtap, som også kan si noe om volumet. Noe vi kan feste i panna eller lime på huden, som ikke krever inngrep i kroppen, spesialkompetanse eller utstyr som er for følsomt til å ha med i et helikopter, sier Hoff.

18 UTVIKLING

NR. 2 2017

SMÅ MARGINER Luftambulanselege Per Bredmose er spesialist på transport av de pasientene som er så syke at en maskin må ta over hjertets og lungenes jobb for å kunne overleve. Denne jobben gjør han sammen med et helt lag av spesialister.

Tekst: Randi Buckley Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

P

asientene har fått behandling på en intensivavdeling på et sykehus, men nå er tilstanden så alvorlig at det eneste som kan hjelpe, er å koble dem til en såkalt ECMO-maskin og flytte dem til et universitetssykehus med spisskompetanse på maskinen som holder dem i live, på pasientens tilstand og videre behandling. For disse pasientene er marginene særdeles små.

–Pasientene – er svært syke, og ECMObehandlingen gir kunstig lunge og kunstig blodsirkulasjon. Behandlingen må skje hele tiden; vi kan ikke skru av maskinen, bære pasienten til transport, for så å skru på igjen. Hvis en slange eller kanyle faller ut eller flytter på seg, kan pasienten dø. Dette er ikke en vanlig intensivtransport og krever et svært spesialisert og kompetent team, og vi strekker oss langt for disse pasientene, sier Per Bredmose, som til daglig er luftambulanselege på Lørenskog og doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

TRANSPORTERER KRITISK SYKE Han er en av fire luftambulanseleger i Sør-Norge som utfører såkalte ECMO-transporter. Det kan foregå på ulike måter: Med helikopter, intensivambulanse, ambulansefly eller transport av intensivambulanse i et av forsvarets Her-

cules-fly. Hva som velges, avhenger av flere forhold: Vær, avstand, hastegrad og kompleksitet. Teamet må komme raskest mulig frem, og velge den transporten som ivaretar pasienten på tryggest mulig måte. Målet er færrest mulig omlastinger.

–Vi – i luftambulanseavdelingen transporterer over tusen svært syke intensivpasienter i året, og det er en styrke og forutsetning for at vi kan håndtere de kritisk syke som får ECMO-behandling og må transporteres, sier luftambulanselege Terje Strand, som er klinikksjef for prehospital klinikk ved Oslo Universitetssykehus.

ET KOMPLISERT INNGREP ECMO står for Extra Corporeal Membrane Oxygenation og er en teknikk som brukes for å ivareta hjerte-og lungefunksjonen hos kritisk syke pasienter med svikt i disse organene.

Plastslanger føres inn via de store blodårene i lysken, eventuelt halsen, og suger blod fra hjertets forkammer. Blodet pumpes så gjennom en hjerte-lungemaskin og en membran, som fjerner karbondioksid og tilfører oksygen slik at friskt, oksygenrikt blodet pumpes tilbake i kroppen, forklarer professor og avdelingsleder Arnt E. Fiane, som leder thoraxkirurgisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus.

–På – den måten kjøper vi oss rett og slett tid og gir hjerte, lunger og kroppens andre organer mulighet til å hente seg inn. Dette er et komplisert inngrep som kun gis når annen behandling ikke fungerer og prognosene for overlevelse anses som gode. ECMO brukes for eksempel ved alvorlig hjertesvikt, pasienter som har behov for hjertetransplantasjon, alvorlig lungesvikt eller lungeinfeksjon.

«Hvis en slange eller kanyle faller ut eller flytter på seg, kan pasienten dø.»

Per Bredmose, Luftambulanselage

NR. 2 2017

INGEN Å MISTE 19

20 UTVIKLING

NR. 2 2017

TRANSPORT: Ambulansen, med pasient, kjøres inn i Hercules-flyet.

(Foto: Oslo Universitetssykehus)

–Disse – pasientene ville ikke overlevd uten ECMO-behandling, sier Fiane.

MANGE OVERLEVER Av de rundt 500 pasientene som har fått ECMO ved Oslo Universitetssykehus siden 1990 overlevde rundt 60 prosent.

I 1992 ble den første pasienten transportert med hjerte-lungemaskin i intensivambulanse, og fra 2000 ble Hercules fly tatt i bruk for å frakte ambulansen.

Det utføres årlig tre til fem ECMOtransporter fra sykehus til Rikshospitalet. Hercules brukes til de fleste transportene; 28 pasienter ble fraktet på denne måten, mens 22 ble fraktet med helikopter og 13 med intensivambulanse i perioden 2000 til 2016.

Også Universitetet i Nord-Norge gjennomfører denne typen transporter fra lokalsykehus til Tromsø. Her får mellom 15 og 20 personer ECMO-behandling årlig. Siden 2015 har åtte pasienter blitt transportert.

SAMARBEIDER TETT – Transportene er så komplekse og skjer i et så lavt volum at det må håndteres av et lite antall spesialister som tilegner seg erfaring over tid. Vi er avhengig av samarbeid, noe som krever at kjeden fra vi henter pasienten til vi leverer må fungere, sier Hans Julius Heimdal.

PASIENT: Under alt dette utstyret ligger en kritisk syk pasient som må flyttes.

(Foto: Oslo Universitetssykehus)

«Vi er hverandres forlengede armer og hender.»

Overlege Guro Grindheim, ved anestesiavdelingen på Rikshospitalet

Han er avdelingsoverlege i Luftambulanseavdelingen ved Oslo Universitetssykehus og lokalmedisinsk leder på luftambulansebasen på Lørenskog. Han har sammen med Terje Strand vært med på å utvikle og gjennomføre ECMO-transportene siden 90-tallet.

Terje Strand, Hans Julius Heimdal, Per Bredmose og Liv Berit Stenseth, som var på vakt da denne saken ble laget, er luftambulanselegene fra basen på Lørenskog som utfører ECMO-transporter fra sykehus over hele landet til Oslo i tett samarbeid med Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet. Selv om det er de som er ansvarlig for transporten, jobber de tett sammen med en rekke andre spesialister når de gjør sine vurderinger, og flere er med for å hente pasienten: Det er alltid med en perfusjonist, som er spesialist på

ECMO-utstyret, det kan være behov for en thoraxkirurg, og dersom pasienten er et barn, er en barneanestesilege med. Foregår transporten med intensivambulanse, er en intensivsykepleier en del av teamet.

–Vi – er hverandres forlengede armer og hender. Når de som har dratt ut til pasienten beskriver en dramatisk situasjon, er vi sammen om vurderingene og står klare når de kommer. At vi kjenner hverandre og må stole på vurderingene de gjør utenfor sykehuset, innebærer et helt spesifikt tillitselement. Det dreier seg om å videreføre behandling som er startet utenfor vårt sykehus. Da er vi helt avhengig av optimalisert og dedikert prehospitalt arbeid for at ECMO skal kunne være et alternativ, sier overlege Guro Grindheim, som er barneanestesilege ved anestesiavdelingen på Rikshospitalet.

NR. 2 2017

UTVIKLING 21

ECMO-appen samler trådene

P

er Bredmose har vakt, og det er behov for en ECMOtransport fra et eksternt sykehus til Rikshospitalet. På én formiddag måtte han ta 42 telefonsamtaler for å planlegge transporten. 42 samtaler med ulike personer som inneholder viktig og vesentlig informasjon og oppdateringer om behandling, utstyrsbehov, status på pasienten med mer. Det sier seg selv at det blir vanskelig å holde oversikt.

RIKTIG INFORMASJON TIL RIKTIG TID For å sikre at optimal behandling av pasienten, samles all informasjon på ett sted og er tilgjengelig for alle som skal ha tilgang til den i en app utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Appen fungerer som informasjonskanal og har i tillegg en telefonliste. På den måten reduseres tidsforbruket og antall samtaler, og det kan sendes SMS til alle som er tatt inn i teamet som jobber med den aktuelle transporten. De kan i tillegg følge med på oppdraget underveis, slik at sykehuset kan planlegge ankomst.

–Det – er ekstremt ressurskrevende å holde alt vi gjør oppdatert, og appen gir riktig informasjon til riktig tid. Planleggingsfase, transportfase, sykehusfasen blir mer smidig og kan planlegges bedre. Da vet sykehuset hva slags behandling som er satt i gang og de får informasjon om hva som skal være klart til vi kommer. Dette verktøyet er til stor nytte for oss og kommer pasientene til gode, sier Bredmose.

BIDRAGENE SOM TELLER Gjennom forskning, utvikling og innovasjon ønsker Stiftelsen Norsk Luftambulanse å drive frem løsninger, kunnskap og kompetanse ut over det staten kan tilby.

–Det – er lite rom for å ivareta innovasjon i den statlige luftambulansekontrakten, og vi er derfor avhengige av en motor som det stiftelsen er. Det gir tid og rom for innovasjon og utvikling lokalt, og det må skje i de rette miljøene. Dette er helt nødvendig om vi skal være i forkant og tilby pasientene best mulig behandling og henge med i den medisinske utviklingen i fremtiden, sier Terje Strand.

KLINIKKSJEF: Terje Strand.

VIL UTVIKLE NASJONALE PROSEDYRER Statistikken viser at det er et økende behov for spesialiserte intensivtransporter. Store geografiske avstander gjør det naturlig å benytte luftambulansetjeneste til denne type oppdrag. I tillegg er det i dette fagmiljøet vi finner den bredeste interhospitale transportkompetanse, uavhengig av hvilket transportmiddel som benyttes. Gjennom prosjektet «avanserte intensivtransporter» vil Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidra til utvikling av de krevende ECMO-transportene, med fokus på forbedring av varslingskriterier, utstyr og innfesting av dette, godkjenning av utstyr for flyging. Det er i tillegg et mål å etablere nasjonale prosedyrer for ECMO-transporter.

– I dag eksisterer ikke nasjonale prosedyrer, og transportene kan dermed utføres noe ulikt fra gang til gang. Vi ønsker å etablere samme system for alle, noe som er viktig for pasientene. Vi har også gitt alle som flyr kurs i sikkerhet i og rundt fartøyene og sørget for at de har hensiktsmessige klær når de skal ut til pasienten, sier fagsjef Kjell Otto Fremstad, som er prosjektleder for dette prosjektet.

22 HISTORISK

NORSKLUFTAMBULANSE40ÅR Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I utgavene fremover viser vi bilder som har satt spor.

Sitter du på eldre bilder fra luftambulansetjenesten? Vi blir veldig glade for bidrag!

Send bilder til: magasin@norskluftambulanse.no

NR. 2 2017

NR. 2 2017

HISTORISK 23

2. JUNI 1978

lettet legehelikoptret fra Lørenskog for første gang. Endelig hadde ildsjelene og entusiastene, med lege Jens Moe i spissen, klart å samle inn nok penger til å komme i gang. Å bringe spesialisthelse­ tjenesten ut til pasienten, var en realitet.

Bare åtte dager etter oppstart må et friidrettsstevne på Bislett stoppes i noen minutter. Inn på løpebanen kommer en ambulanse. Kort tid etter lander et legehelikopter på gressmatten. Baksi­ den har store sponsorklistremerker som sikrer midler til drift. Ambulansemann­ skapene haster ut og møter legen og redningsmannen, som kryper ut av det lille helikoptret. De bærer en kuvøse med et nyfødt barn.

Barnet ble født på Gjøvik sykehus samme dag og var på vei til Rikshospita­ let i Oslo for behandling. Det hastet.

Rikshospitalet lå den gang midt i Oslo sentrum uten landingsplass.

Arbeiderbladet skrev på lederplass etter denne hendelsen: «Dette eksem­ plet er ett av flere som viser nytten østlandsområdet har av et eget legehe­ likopter. Vi synes den ordningen som nylig er satt i verk, allerede har vist sin eksistensberettigelse».

Kilde: «Når det haster», 2008

24 DE FØRSTE PASIENTENE

NR. 2 2017

EN AV DE FØRSTE PASIENTENE: Frode Mørck.

IDEALISME REDDET MEG I 1979 frontkolliderte Frode Mørck med en bil som kjørte i feil kjøreretning. Han ble reddet av den nystartede luftambulansetjenesten og en snarrådig UP-sjef.

D

et er 2. januar 1979. Frode Mørck kommer kjørende sørover på motorveien, og er snart i Oslo. Nær avkjøringen til Østre Aker vei skjer det. I feil kjøreretning, rett mot ham, kommer en bil. Han rekker ikke å tenke. En voldsom kollisjon. Alt blir svart. Frode Mørck overlever takket være det nystartede legehelikoptret og en tidligere UP-sjef.

–Jeg – er fortsatt så takknemlig. Tenk den idealismen og dugnaden som lå bak det å få i gang legehelikoptret på Lørenskog i juni 1978. Med innsamlede midler satte de i gang. Et halvt år etter redder de livet mitt, forteller Frode Mørck som ble

Tekst og foto: Erland Kroken

fraktet til Sentralsjukehuset på Lørenskog hvor han lå fem døgn i koma med en rekke brudd, knusninger og ødelagte muskler.

–Det – at jeg fikk raskt medisinsk hjelp reddet meg, forteller han. Dessverre omkommer personen i den andre bilen.

UP-OLSEN VARSLET Historien inneholder et viktig element til: Ulykken ble nemlig raskt varslet. I en av de første bilene som kommer til, sitter daværende UP-sjef i politiet, Leif N. Olsen.

–Det – var ingen som hadde mobile telefoner den gang. Men én gruppe had-

de det, nemlig politiet, forteller Mørck.

Leif N. Olsen ringte den nystartede basen på Lørenskog, og ba om hjelp.

–Tenk – så tilfeldig dette er, forteller Frode, som har takket den tidligere UP-sjefen direkte. – Det syntes han var trivelig.

38 år senere er Frode en sprek kar som fortsatt jobber fulltid. Han elsker jobben sin, å holde seg i form, hobbyene og familien.

–Jeg – var sykemeldt i ett år og begynte sakte, men sikkert på veien tilbake til jobb. IBM, som jeg jobbet for den gang, var virkelig en raus og flott arbeidsgiver som tilrettela alt for meg. Plagene etter

BASEBESØK: NR. 2 2017 Frode Mørck synes det var stas å besøke luftambulansebasen på Lørenskog og var imponert over det medisinske utstyret.

DE FØRSTE PASIENTENE 25

26 DE FØRSTE PASIENTENE

NR. 2 2017

TRIVELIG MØTE: Pilot Tor Ulvestad synes det var hyggelig å vise Frode Mørck legehelikoptret da han besøkte Lørenskogbasen.

ulykken lever jeg godt med. Jeg har et kunstig kjeveledd, så jeg tygger ikke kjøtt, ler han.

Kroppen har arr og merker her og der, og han har ganske kraftig øresus. Det har han levd godt med i alle år.

–Jeg – er så utrolig glad i livet og alt jeg har, smiler Oslomannen, som bor på Oppsal med sin samboer. Han har to voksne barn. De var 10 og 14 da faren nesten mistet livet.

FØLGER OPP STIFTELSENS MASKINPARK Hans forhold til luftambulansetjenesten og Stiftelsen Norsk Luftambulanse handler ikke bare om ulykken fra 1979. Tilfeldighetene førte til at han fikk jobben med å følge opp stiftelsens datamaskinpark.

–Jeg – har hatt et forhold til systemavdelingen i stiftelsen i 20-25 år, og har ukentlig kontakt og oppfølging. Det synes jeg er så hyggelig. Det er helt utrolig å få følge med på utviklingen og ikke minst se betydningen stiftelsen har for befolkningen, sier han.

I fjor besøkte Frode for første gang luftambulansebasen på Lørenskog. Her fikk han med egne øyne se legehelikoptret, basen og det medisinske utstyret.

–Jeg – er utrolig imponert over hvordan denne tjenesten nå ser ut og drives, og det er nesten surrealistisk å tenke på at jeg ble reddet og hentet med idealisme og av idealistiske grunner – fordi legen Jens Moe og hans ildsjeler mente denne tjenesten var en god idé. Jeg er et levende bevis på det, avslutter han.

BILEN: Frodes bil etter ulykken i 1979.

«Jeg er utrolig imponert over hvordan denne tjenesten nå ser ut og drives.»

Frode Mørck, datatekniker og en av luftambulansens første pasienter

NR. 2 2017

DERFOR GJØR VI DET 27

Ingen å miste t iva Pr

Fo to :

Petter Westeng

Tilbake i livet

Påskebasen på Hovden For sjette år på rad opprettet Stiftelsen Norsk Luftambulanse en luftambulansebase i påsken, og for tredje var basen lagt til Hovden i Bykle kommune i Aust-Agder. Årets påskebase resulterte i 23 alarmer og 20 utrykninger. 13 av alarmene var ulykker og ni sykdom. I tillegg rykket helikoptret ut til ett skred.

Arild Sørensen, som har vært en av de ansvarlige for driften av basen, er ikke i tvil om at det har vært riktig å sette opp en ekstra legehelikopterbase på Hovden i påsken.

– Vi har ikke flydd for å være snille, omtrent alle utrykningene har vært reelle luftambulanseoppdrag. Blant annet var det to tilfeller med antatt hjerneslag, og da er tidsfaktoren viktig. Der måtte pasientene enten ha ventet på en luftambulanse lenger unna eller ligget lenge i en bilambulanse. Det har med andre ord definitivt vært behov for

623 turer

Det er antall oppdrag legebilene hadde fra årets start til 1. mai.

Legebilene er finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og brukes når pasientene best nås med bil eller helikopter.

oss, og vi har vært til stor nytte for de som befinner seg i det aktuelle dekningsområdet – både fastboende og turister, sier Sørensen.

Det ble også arrangert en rekke andre aktiviteter i tillegg til legehelikopterbered­ skap: Stand på turistkontoret, fagkveld hos legevakten sammen med lokal ambulanse og skipatrulje, besøk hos Røde Kors hjelpekorps og skipatruljene, foredrag for alle hyttefore­ ningene i området og trening sammen med lavinehund.

Etter seks år med påskebaseprosjek­ tet, har organisasjonen nå et svært godt grunnlag for videre arbeid med å gjøre basen permanent i området.

– Vi har samlet informasjon og erfaring fra mange år med påskebase, og nå trekker vi dette inn i pådriverarbeidet for å etablere en ny, fast base i Agder- og Telemarkregionen, sier generalsekretær Hans Morten Lossius.

Alder: 44 Hva skjedde: Kolliderte med trailer i 2011.

Hentet av luftambulansen fra Lørenskog.

Skader: Punktert lunge, ti brukne ribben, sprukket mellomgulv, revnet hjertepose.

Begge armene var brukket, og det venstre kneet så å si knust.

Jeg er spent på hvordan det går når jeg skal sykle Landegrensen, som er 180 kilometer. Men hva har jeg å tape? Det verste som kan skje, er at jeg bryter. Jeg har det kanonbra, jeg jobber fullt, er sammen med barna og kjæresten og sykler.

Jeg begynte å sykle et års tid etter ulykken. Ortopeden sa at det ikke var sikkert jeg ville kunne sykle igjen fordi kneet mitt var så ødelagt. Det skal vi bli to om, tenkte jeg, og tok det som en utfordring.

Det var sterkt å fullføre Grenserittet to år senere, og siden har jeg fortsatt å sykle.

Jeg har jo noen smerter fortsatt, men jeg pleier å si at det betyr at jeg er i live.

Jeg har ni metallskruer og en metallvin­ kel i kneet, så det er vel naturlig at det ikke vil bli hundre prosent. Jeg kan ikke gå på knærne og løpe, men det betyr lite for meg. Jeg løp jo ikke mye før ulykken heller.

Jeg har nok alltid vært en positiv type.

Det har hjulpet meg til å holde motet oppe etter ulykken, gjennom rehabilitering og trening.

På Sunnaas møtte jeg mange skjebner, og det gjorde noe med meg. Spesielt husker jeg en mann som hadde mistet begge bena. Likevel hadde han en livsgnist som var så beundringsverdig. Det ga meg motivasjon og perspektiv. Jeg har alltid pleid å si at den som gir seg, er en dritt.

Det finnes nemlig ingen andre alternativer – og det står jeg fortsatt for.

28 INGEN Å MISTE

NR. 2 2017

– NÅ ER RINGEN SLUTTET, JENS Da den pensjonerte anestesilegen Stig Ottesen falt og rev hofteprotesen ut av ledd på Rørosvidda, gikk tankene til Jens Moe, hans avdøde studiekamerat som brakte luftambulansetjenesten til Norge.

Tekst: Erland Kroken Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

NR. 2 2017

INGEN Å MISTE 29

30 INGEN Å MISTE

NR. 2 2017

D

MANGE MINNER: Sidsel og Stig Ottesen bruker mye tid på fjellet. I februar gikk det nesten galt.

STUDIEVENN: Jens Moe etablerte luftambulansetjenesten i Norge.

Last ned Hjelp 113-GPS

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet en egen app for smarttelefoner som gir deg kartposisjonene når du ferdes ute. Om uhellet er ute og du trenger å forklare for eksempel medisinsk nødtelefon hvor du er, kan letemannskaper lettere finne deg.

et spreke ekteparet Stig Ottesen (72) og kona Sidsel elsker å gå på ski, være ute og i aktivitet. Nå er de lei av snømangelen på Østlandet. Det er starten av februar, men hjemme i Sandvika i Bærum er det snøfritt og lite som minner om midtvinter. Derfor velger de å reise til hytta på Glåmos ved Røros, hvor de nyter friheten, stillheten og fantastiske skiforhold og lange turer. Det er midt i uka, og de opplever å ha hele vidda for seg selv.

Den fjerde dagen planlegger de bare en kortere tur. Været har skiftet, gradestokken viser minus sju, vinden er sur.

Gråværet ligger som et teppe over dem.

Det stopper ikke Stig og Sidsel, som allerede har lagt 10 mil på ski bak seg de tre første dagene. Ut må de!

Etter femten kilometer passerer de toppen av Merkesteinshøgda. En ganske bratt, men jevn og fin fjelltopp de har vært over så mange ganger. I finvær er utsikten fantastisk. Nå ser de fint lite.

Nedturen preges av korte, bratte helninger som går over i en lang, slak bakke.

Lyset er flatt, og føret skiftende. Nyanse-

ne er vanskelig å se. Sidsel sklir unna på glatte ski, og ligger mer enn 100 meter foran. Da faller han.

EN EKKEL LYD I fallet hører han en ekkel lyd. I første sekund er han mer opptatt av hvor klønete han har vært, før han raskt forstår hva som har skjedd. Hofteprotesen er slått ut av ledd. Protesepasientenes store frykt er blitt en realitet. Midt på fjellet i minus sju og vind, langt unna folk. Kavende og i store smerter skriker han panisk etter kona Sidsel, som han bare ser skyggen av der nede i dalen. I vindsuset hører hun ham ikke. Den pensjonerte anestesilegen, som er spesialist i smertebehandling, forstår godt hva som har skjedd. For­ gjeves prøver han likevel å reise seg.

Han registrerer at venstre bein er helt ute av stilling.

– Dette er ikke mitt bein, tenker han.

Etter noen minutter kommer Sidsel tilbake, bekymret over at han ikke har kommet etter. Mannen hun har vært gift med i mer enn 40 år – de har holdt sammen i tykt og tynt og reist verden rundt – ligger i en forvrengt stilling.

NR. 2 2017

Oppdrag Hofte ut av ledd på Rørosvidda 6. februar 2017

INGEN Å MISTE 31

Flytid: 25 minutter fra alarmen gikk til de landet Distanse: Glåmos – Trondheim 99 km i luftlinje Før de reiste konstaterte de på kartet at pasienten kunne hentes ved at legehelikoptret kunne lande.

–Jeg – kan ikke gå et skritt, hofta er ute av ledd! Ring 113, får han frem. Fortvilt åpner Sidsel mobilen og taster de tre tallene. I samme øyeblikk slår telefonen seg av, tom for strøm.

–Du – må gå til Glåmos og skaffe hjelp, helst luftambulanse, sier Stig.

Sidsel liker ikke å forlate mannen sin.

Det er kaldt og vinden blåser surt, og det er ingen andre mennesker å se. Det er fem kilometer å gå til Glåmos. Motvind og gjenblåste løyper. Hun hjelper ham opp, stående på høyre bein i en posisjon som demper smertene. Får karret ham til slik at ryggen er mot vinden og stavene gir støtte, og gir han de klærne hun selv kan avse.

De klemmer hverandre før Sidsel hiver seg på skiene.

DØDEN I HVITØYET Middels kledd for fjellet, alene og med store smerter ser han skyggen av sin kjære forsvinne mot alt det hvite i snøen.

–Nå – er det jeg som ser døden i hvitøyet, tenker han. I karrieren som anestesilege og spesialist på lindrende kreftbehandling har han truffet tusenvis av svært syke

pasienter. Mange har uttalt at de ser døden i hvitøyet. – Vil jeg fryse i hjel?

Mørket faller på, og han prøver å gjøre en vaggende bevegelse for å holde varmen. Ikke for store bevegelser, smertene holder ham igjen. Venstre bein henger løst, fullstendig ubrukelig. Han krøller fingrene i ett sett inne i skihanskene.

Kulda må ikke få overtak. Faller han og blir liggende i snøen er det slutt, tenker han.

Så kommer andre tanker drivende. Er dette virkelig slutten? Familien, barnebarn, venner.

– Så heldig jeg har vært i livet, tenker han. Samtidig dveler han ved det har hørt, at det å fryse i hjel, ikke skal være så lidelsesfullt. Stemmer det? Han lukker øynene og rister hardt på hodet. Tenker jeg klart? Minuttene går. Tre kvarter, en time. En time og ett kvarter. Ikke sovne.

Ikke falle om kull.

Han lytter og lytter. Det var ikke en snøscooter. Bare et vinddrag. Av og til løfter han blikket mot hvite, ensomme, kalde og uendelige vidder. Minuttene går.

Plutselig braker det i alt det hvite. Stort, bråkete og gult. Et legehelikopter kommer

Mannskap

Anestesilege: Bjørn Ole Reid, St. Olavs Hospital Pilot: Tor Ulvestad, Norsk Luftambulanse AS Redningsmann: Bjørn Carlsen, Norsk Luftambulanse AS

Stig og Sidsels fjellturtips ●● Ta med sekk med ekstra tøy, eventuelt vindsekk

●● Ha alltid med fulladet mobil, ta gjerne med en nødlader, en såkalt «powerbank» ●● Husk at mobildekning i fjellet ikke er garantert.

●● Ta med lommelykt eller annet så du kan synliggjøre deg i mørket.

●● Last ned «Hjelp 113-GPS» på telefonen, Stiftelsen Norsk Luftambulanses app for kartposisjonene.

ULYKKEN: Alle ressurser var raskt på plass. (Foto: Privat)

32 INGEN Å MISTE

NR. 2 2017

«Som lege har jeg en rekke ganger rekvirert luftambulanse, men at jeg selv skulle få oppleve hvor viktig denne tjenesten er, hadde jeg aldri trodd.»

Stig Ottesen, pensjonert anestesilege

plutselig til syne i lav høyde over Merkesteinshøgda. Gode, rasjonelle, fantastiske Sidsel, tenker han, hun klarte det!

Følelsene tar overhånd. Han kjenner et emosjonelt hikst og tårene triller. Den store maskinen lander bare 15 meter unna. Han skifter stavtak og retter ryggen mot den kraftige rotorvinden. Så kjenner Stig en arm rundt skulderen. Det er som i en drøm. Han hører ordene.

–Hvordan – har du det, Stig? Anestesilege og luftambulanselege Bjørn Ole Reid fra St. Olavs Hospital i Trondheim har klatret ut av helikoptret sammen med redningsmann Bjørn Carlsen. Forsiktig blir Stig løftet inn i legehelikoptret.

RINGEN ER SLUTTET Fremme på Glåmos hadde Sidsel, svett og varm etter skituren truffet en dame langs veien. Lånt telefonen, fått varslet 113. Så gikk alt slag i slag. Legehelikoptret tok av fra Trondheim, mens Røde Kors, ambulanse og snøscootere ble gjort klare.

Legehelikoptret med Stig om bord mellomlander på Glåmos. Her blir han lagt på båre, pakket forsiktig inn, gjort klar for transport til St. Olavs Hospital i Trondheim.

Klar for turen til sykehuset, på vei inn i legehelikoptret, sender Stig et langt blikk opp mot himmelen og tenker på sin avdøde studiekamerat, Jens Moe. De studerte medisin sammen i Graz i Østerrike. Senere brakte Moe luftambulansen til Norge, og grunnla Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 1978.

– Nå er ringen sluttet, Jens.

Sidsel skryter av hjelpen hun fikk fra AMK-sentralen.

– Jeg var rimelig stresset, varm og svett etter skituren. Hvor Stig lå, visste jeg heldigvis, slik at jeg kunne forklare ganske nøyaktig hvor det var. Men opera-

tøren spurte og grov, litt mye, syntes jeg.

Tar ikke dette tiden vekk fra utrykningen og hjelpen, tenkte jeg. Da sa AMK-operatøren at luftambulansen og ambulansen var blitt sendt ut mens vi snakket sammen; hjelpen var underveis. Akkurat den beskjeden syntes jeg var deilig å få, smiler hun.

Inne på sykehuset får Stig en kort narkose og hoften blir satt på plass.

Dagen etter sitter han, sliten og litt fortumlet på bussen, Helseekspressen, tilbake til hytta og Glåmos.

–Gjennom – karrieren min som lege har jeg en rekke ganger rekvirert luftambulanse, men at jeg selv skulle få oppleve hvor viktig denne tjenesten er, hadde jeg aldri trodd, sier Stig mens Sidsel byr på rykende ferske hjemmebakte boller.

MEDISINSK ASSISTANSE UT TIL ­PASIENTENE – Det er jo litt rart å tenke på: En hofte ute av ledd inne på et sykehus er plankekjøring, en hofte ute av ledd på fjellet, uten hjelp, er livsfarlig. Det var kanskje noe av det min studiekamerat Jens Moe tenkte på da han etablerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse og fikk i gang denne tjenesten på slutten av 70-tallet? Å sørge for å få medisinsk assistanse ut dit pasientene er; tenk hvor stor betydning tjenesten har hatt. Det er utrolig at jeg nå har opplevd det selv, smiler Stig.

Han var den første i Norge som tok doktorgrad med anestesiologi som tema i 1978. Han har skrevet en rekke artikler og flere bøker, og han følger fortsatt nøye med på det medisinske faget; Tankene går ofte til Jens Moe. –Jeg – husker Jens som en stillfaren og hyggelig kar. Våre veier skiltes etter Graz-perioden, men vi fulgte med på hverandres arbeid, og jeg må si jeg var

imponert over hva Jens fikk til, smiler han.

Det er bare fire måneder siden den dramatiske hendelsen. Historien er sirlig nedskrevet. Her skriver han: «Vi har hatt god helse, min kone Sidsel og jeg. Vi har bare «karrosseriskader», sier vi litt fjollete».

–Vi – ler jo litt av disse titanprotesene, da. Vi liker å reise, og er stadig på farten.

Det piper hver eneste gang vi skal gjennom sikkerhetskontrollene på flyplassene, ler Stig.

Det spreke ekteparet har satt inn fem leddproteser, derav fire helproteser i hoftene. Det var en av disse som hoppet ut av hofteskålen den dagen i februar.

Stig og Sidsel er nå klare for en aktiv vår og sommer. Etter ulykken på fjellet har de imidlertid fått streng beskjed fra de tre voksne barna: Vær bedre forberedt!

–Nå – går vi aldri ut på tur uten en tursekk og fulladet mobil. Jeg har også skaffet meg nødlader til mobilen som alltid er klar til bruk, sier hun.

Mindre ulykker kan få alvorlig konsekvenser

– Ulykken er et godt eksempel på at mindre ulykker og hendelser kan få alvorlige konse­ kvenser i dette landet om ikke hjelpen kom­ mer frem. Da er et legehelikopter viktig, sier Bjørn Ole Reid fra St. Olavs Hospital i Trond­ heim. Han var luftambulanselegen som var med på å hente Stig på vidda.

– Når ulykken først var ute, gjorde ekteparet Ottesen alt riktig. De ga ikke opp, forberedte seg så godt de kunne når ulykken hadde skjedd. Det eneste er at de selvfølgelig kunne hatt med seg varmt tøy og sørget for ladet telefon, forteller den erfarne anestesilegen.

NR. 2 2017

INGEN Å MISTE 33

34 FORMÅLSMIDLER

NR. 2 2017

Utdannes innen fjellmedisin

Lene Pedersen jobber som redningsmann i 330-­skvadronen i Bodø, og må være forberedt på å løse oppdrag utenfor allfarvei, i all slags vær. Med støtte fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse øker hun kompetansen innen fjellmedisin.

Tekst: Randi Buckley Foto: Øystein Karlsen

S

om redningsmann i 330-skvadronen har Lene Pedersen (40) ansvar for redningstekniske aksjoner og er Sea King-legens høyre hånd på skadestedet.

Pasientene hun er med på å hjelpe rammes av skade og sykdom utenfor sykehus og kan dermed være vanskelig å nå.

Dersom pasienten må hentes i ulendt terreng, fra båt eller i vann, er det Lene som har ansvaret for vurdering av egen og andres sikkerhet, og å bringe pasienten i trygt opp.

KREVENDE KURS Hun har søkt om og fått utdanningsstøtte til den første modulen i Scandinavian Diploma in Mountain Medicine (ScanDiMM), som arrangeres av Norsk Fjellmedisinsk selskap og er en utdannelse rettet spesifikt mot håndtering av sykdom og skade utenfor allfarvei. Her trener deltakerne på situasjoner man ikke lærer om andre steder. Kurset varer i to år, og består av tre moduler, med både teori og praksis. Kurset er fysisk svært krevende, og består av en introduksjonsdel, samt alpin- og vinterkurs.

–Det – handler om å kunne gjøre en helhetsvurdering ved ulykke og sykdom i

fjellet og sette i gang en så god behandling som mulig med minst mulig utstyr.

Vi lærer diagnostikk og behandling av de vanligste fjellmedisinske problemstillingene, som brudd, kutt, nedkjøling og høydesyke - i kombinasjon med den redningstekniske biten, forklarer hun.

FÅR KOMPETANSE Pedersen er utdannet sykepleier, og har jobbet som redningsmann i ti år. Hun er et dedikert friluftsmenneske som elsker å være aktiv i fjellet. Erfaringene herfra tar hun med seg i jobben i 330-skvadronen, og omvendt. Kurset gir derfor dobbelt motivasjon, forklarer hun.

–Kurset – er høyaktuelt og veldig relevant for meg, og jeg er veldig glad for å ha mottatt støtte. Som redningsmann terper vi på prosedyrer og har kompetanse, men i vår skvadron har vi ikke så mange oppdrag hvor vi må håndtere kombinasjonen av redningsteknikk og medisin. Ingen oppdrag er like, og nå får jeg et bedre utgangspunkt til å løse oppdragene vi har få av, men hvor forholdene er krevende. Det kan for eksempel være ulendt og vanskelig terreng, mørkt, dårlig vær og skredfare som må vurderes, sier hun.

Formålsmidler Brenner du inne med en kjempegod idé som kan redde liv? Søk om midler til å realisere den!

Hvert år gir Stiftelsen Norsk Luftambulanse økonomisk støtte til tiltak prosjekter, utdan­ ning og organisasjoner i følgende kategorier: Sentral og regional støtte Prosjekter og tiltak det søkes til skal være knyttet til akuttmedisinsk praksis, beredskap eller utvikling, hvor prehospital akuttmedisin blir prioritert.

Søkere kan være organisasjoner, operatø­ rer, helseforetak, grupper og enkeltpersoner.

Utdanningsstipend for LAT personell Disse stipendiene gis til personer som ønsker faglig videreutvikling som bidrar til økt kvalitet i den nasjonale luftambulanse­tjenesten.

Redningsmenn, flysykepleiere og piloter i luftambulansetjenesten kan søke om støtte til kompetansehevingstiltak. Søkerne må ha arbeidsforhold i den operative luftambulanse­ tjenesten, og jobbet minimum tre år i tje­ nesten.

Luftambulanse-prosjekter Disse midlene går til utviklingsprosjekter som bidrar til å støtte og videreutvikle luftambu­ lansetjenesten i Norge.

Midlene deles ut to ganger årlig, med søknadsfrist 1. Mai og 1. Oktober. Søknader sendes inn via www.merennhelikopter.no.

Her finnes også mer informasjon.

NR. 2 2017

I AKSJON: redningsmann INGENSom Å MISTE 35 på Sea King er Lene Pedersen ansvarlig for redningsaksjoner.

36 FORMÅLSMIDLER

NR. 2 2017

Fikk penger til vinterkurs

I vinter ble en tysk kvinne tatt av snøskred på Haugastøl.

Hun lå begravd under snømassene i hele fire timer. Hun ble funnet i live av en lavinehund, som takket være sin fantastiske nese og mye trening fant kvinnen.

Tekst: Randi Buckley Foto: Yngve Smørdal

H

undeførere med redningshunder er som deg og meg, helt normale mennesker, men med en hobby som potensielt redder liv. I år fikk deltagerne på Finsekurset, et vinterkurs i regi av Norske Redningshunder Hordaland, dekket noen av sine utgifter til dette kurset av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

–Disse – pengene var veldig kjærkomne for deltagerne. Veien fra valp til godkjent lavinehund er kostbar for eieren, og det betyr mye å få deler av dette viktige kurset dekket, sier Frank Listøl (48), som er kursansvarlig for Finsekurset.

Kurset går over syv hele dager, og har fokus på søk i snø og skred. Deltakerne er inndelt i flere nivåer: Nybegynner, viderekomne og i godkjenningsklassen, hvor hundene godkjennes som lavinehund før de kan brukes i redningsaksjoner. Her er menn og kvinner i alderen 30 til over 60, som alle deler samme interesse: Interessen for hund kombinert med ønsket om å være en frivillig del av den norske redningstjenesten.

Dagene tilbringes utendørs på et fast treningsfelt med skredområder som brukes til å trene hundene i søk, blant annet ved at deltakerne graves ned i huler under snøen. Etter en time slippes hunden løs i området.

–Det – handler om å trene på det viktige samspillet mellom hunden og føreren, og å gi hunden trening i å gjenkjenne lukten fra et menneske i snøen og markere der denne lukten er sterkest. Det kreves mye øvelse og mengdetrening. Derfor er Finsekurset både viktig og nyttig, forklarer Listøl.

På kveldstid er det undervisning, skredteori og relevante foredrag. Også nattorientering på isen i samarbeid med Røde Kors står på programmet.

–Dette – er en vinterferie uten ferie, men deltagerne drar hjem med et smil om munnen. Det er en svært motivert gjeng, sier Listøl.

Han er politimann av yrke, men har lang erfaring som hundefører. Snart skal hans tredje lavinehund, en Schäfer, pensjoneres fra tjenesten og erstattes med en jakt Golden Retriever. Det blir en livsstil, og hundeførere må innrette livet etter hobbyen sin når de har sagt seg villig til å stå i beredskap for felleskapet nesten halve året.

–Stiftelsen – har stilt opp for oss når vi har søkt om penger til dette kurset, og vi er veldig takknemlig for at ideelle organisasjoner kan støtte den frivillige redningstjenesten. Vi har også et svært godt samarbeid med luftambulansebasen i Bergen, som gir hundene utsjekk før sesongen starter, sier Listøl.

SEA KING: Frakter lavinehundene til skredområdet.

NR. 2 2017

INGEN Å MISTE 37

«Disse pengene var veldig kjær­ komne for deltagerne. Veien fra valp til godkjent lavinehund er kostbar for eieren.»

Frank Listøl, kursansvarlig for Finsekurset

TRENING: Her gjør Geir Duesund og hans firbeinte elev funn i skredområdet på Finse.

38 INGEN Å MISTE

Sven Mollekleiv, president i Røde Kors

Fanebæreren for idealisme og fri­villighet

S

Tekst: Erland Kroken Foto: Røde Kors

ven Mollekleiv har i alle år vært en tydelig fanebærer og forkjemper for frivillighet og idealisme. Derfor er det helt naturlig for ham og familien å støtte Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanses arbeid.

Med bakgrunn fra Norges Idrettshøgskole, Norges Idrettsforbund, Norges Fotballforbund og som generalsekretær i Norges Røde Kors, er han et kjent ansikt i Norge. Siden 2008 har han vært president i Norges Røde Kors. Til da­ glig er han direktør for samfunnskontakt i Det Norske Veritas, som opprinnelig ble stiftet som en medlemsorganisasjon.

Hvorfor støtter familien Mollekleiv Stiftelsen Norsk Luftambulanse?

Alle i familien Mollekleiv er opptatt av å kunne bidra til trygghet, sikkerhet og et samfunn der alle tar ansvar for hverandre. Stiftelsen har en viktig samfunnsrolle gjennom, forskning, utvikling og pådriverarbeid. Vi er glade for å kunne støtte det livreddende arbeidet.

Hva er det viktigste bidraget ideelle organisasjoner står for?

Norge er verdens mest frivillige samfunn.

Frivillighet og idealisme engasjerer store deler av den norske befolkning, og samfunnsverdien er enorm. Frivillige organisasjoner utvikler be­ redskapen gjennom handling, tilstedeværelse og kompetanse. Frivilligheten, som Røde Kors og andre frivillige redningsgrupper, samarbei­ der svært tett med profesjonelle rednings­ mannskaper som for eksempel luftambulan­ setjenesten når det er behov.

Den viktigste verdien av frivilligheten er likevel egenverdien. Det å stå for noe, ville noe og høre til i et miljø som utvikler verdier sam­ men. Tilhørighet og identitet skaper trygghet og glede.

Hva er den største trusselen ideelle organisasjoner som Røde Kors og Stiftelsen Norsk Luftambulanse kan møte i fremtiden?

Den største trusselen for frivillige organisas­ joner er likegyldighet. Det er avgjørende at vi alle bryr oss og ønsker å bidra til et varmere, inkluderende og aktivt samfunn.

NR. 2 2017

NR. 2 2017

DU KAN BIDRA 39

Alt å vinne 4064 gaver til forskning og utvikling

Det er mange som ønsker å støtte stiftelsens ideelle arbeid. Bare i april kom det inn hele 4064 engangsgaver.

Dette er via Vipps, giro og SMS. Bidra­ gene er på forskjellige summer. – Vi er helt avhengig av denne støtten for å drive vår forskning og utvikling fremover, sier markedssjef Tine Brinchmann Hansen.

Synlighet for å skaffe støtte

Du har kanskje sett eller hørt det?

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har markedsført det gode budskap for å skaffe støtte. Både annonser i magasiner, i digitale kanaler og radioreklame.

Budskapet «40 nordmenn får hjerneslag hver dag. De færreste i nærheten av et sykehus», er ett av temaene, med en illus­ trasjon av leger og sykepleiere i fjellheimen.

Akutt-ABC

Alle får tilgang til vårt nettbaserte kurs, som gir livsviktig teori innenfor førstehjelp.

Kurset kan tas på smarttelefon, nettbrett eller pc/mac, og du kan stoppe og starte som du selv ønsker. Kurset er tilgjengelig for alle på www.norskluftambulanse.no.

Foto: DNB/Vipps

Støtt med Vipps

Vipps 2113 valgfritt beløp.

Tusen takk!

Støtter det ideelle arbeidet

2016 ble et godt økonomisk år for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. 338 millioner kroner ble samlet inn. Pengene kom inn via bidrag fra givere, gavebidrag og fra bedrifter.

– Det er tydelig at befolkningen i landet, uansett hvor en bor, bryr seg om og øn­ sker en best mulig luftambulanse­tjeneste.

Dette er midler som gjør det mulig å jobbe videre med avansert medisinsk behan­ dling ut til pasientene. Tusen takk til alle som støtter vårt arbeid, sier en gener­ alsekretær Hans Morten Lossius.

40 SLIK KAN DU STØTTE

NR. 2 2017

Småstoff Foto: iStock

Slik kan du støtte oss

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell pådriverorganisasjon som jobber med formålsprosjekter slik at flere liv kan reddes. Støtte og gaver vi får fra privatpersoner og bedrifter gjør at vi kan utvikle og forbedre luftambulansetjenesten. Hjelp oss i dette arbeidet med å gi støtte. Slik kan du bidra: GAVE OG GIVERMULIGHET VIA NORSKLUFT­AMBULANSE.NO Gi en engangsgave eller du kan velge å gi fast støtte månedlig eller årlig. Gå inn på våre nettsider norskluftambulanse. no og klikk deg inn på «støtt oss».

KONTO FOR GAVE Ønsker du eller bedriften å gi et gave­ bidrag? Bruk bankkontonummer: 1617 20 74689. Skriv anledningen og giver navn og adresse.

VIPPS Valgfritt beløp til 2113.

Gi blod og støtt Stiftelsen Norsk Luftambluanse Mange blodgivere gir mer enn blod.

De gir også viktig støtte. Blodbanken i Oslo ­ønsker hele tiden nye givere, og er svært takknemlige for alle som gir.

Etter å ha gitt blod får man som takk en forespørsel om en ønsker en gave, eller om man ønsker å donere gaven i form av støtte til en ideell organisasjon.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en av de heldige organisasjonene som blod­giverne kan gi sin tøtte til. Rundt 20 % av giverne i Oslo velger å donere gaven til en organisasjon. Ønsker du å bli blodgiver? Ta kontakt med www.blod­ banken-oslo.no Du kan også ringe 22 11 89 00.

MINNEGAVE Ved minnegaver oppgi avdødes navn og pårørendes navn og adresse slik at vi kan sende takkebrev. Bruk bankkon­ tonummer: 1617 20 74689.

STØTTEBEDRIFT Bli støttebedrift ved å gå inn på nor­ skluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter. Støttebedriftene bidrar med et årlig beløp.

INFORMASJON For informasjon om gaver, minnegaver og testamentariske gaver, ta kontakt med oss på telefon 64 90 43 00 eller på e-post: innsamling@norskluft­ ambulanse.no.

NR. 2 2017

VI STØTTER 41

Bedrift

GLAD GIVER: Fred Stenseth (59) fra Bilia Økern i Oslo.

60 000 kroner i gave fra Bilia Økern

R

Tekst og foto: Erland Kroken

ett etter påske inviterte Bilia Økern i Oslo til dekkskifte, hvor alle inntektene gikk til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Mange benyttet seg av tilbudet, og da dagene var over, hadde nesten 260 biler fått sommerdekkene på. Det resulterte i et flott gavebidrag på rett over 60 000 kroner.

–Vi – er opptatt av å jobbe for et godt arbeidsmiljø.

Fornøyde ansatte er den viktigste ressursen vi har, sier plassjef Fred Stenseth, med sine vel 110 ansatte i tankene. Stenseth trekker frem gode og trygge ruti-

Fred Stenseth

Alder: 59 Yrke: Plassjef Bilia Økern i Oslo Aktuell: Har gitt stiftelsen alle inntektene etter aksjon på å skifte dekk.

ner, relasjoner og spennende oppgaver som viktige elementer til et godt arbeidsmiljø i en travel hverdag.

For Billia Økerns del består denne av salg av nye og brukte biler, i tillegg til en stor servicedel. Årlig triller rundt 1000 nye Volvoer ut herfra, omtrent 300 nye Ford og vel 1300 brukte biler av alle merker.

Det er ett element til som plassjefen er spesielt opptatt av.

–Vi – har et ønske om å bidra utover vår egen virksomhet, og velger derfor å støtte en ideell organisasjon som bidrar til utvikling i samfunnet. Derfor valgte vi nok en gang å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse i forbindelse med dekkskifte rett etter påske. Det bidraget er noe alle hos oss på Bilia Økern står bak og støtter, smiler sjefen.

De 260 bileierne som var innom Økern i løpet av arrangementet bidro til et flott gavebidrag på rett over 60 000 kroner. Kundene fikk noe lett å spise og drikke, og innføring i livsviktig førstehjelp.

42 DERFOR STØTTER JEG

NR. 2 2017

– Det er naturlig å støtte det jeg tror på

Da Daniel Berland (29) fra Askøy utenfor Bergen var liten gutt, ble broren stygt skadet i en sykkelulykke. Han fikk raskt medisinsk hjelp av luftambulansen. Det gjorde noe med den lille gutten.

Dette var noe han ville støtte.

Tekst: Erland Kroken Foto: Helge Skodvin

R

ørleggermesteren og sauebonden har et helt bevisst forhold til det å støtte en god sak.

–Det – gir en god følelse å støtte en ideell organisasjon. Vi bor i et rikt og flott land, men likevel er det ideelle organisasjoner som ofte driver utviklingen fremover og løser viktige samfunnsoppdrag som storsamfunnet eller politikere ikke klarer i dag. Her mener jeg Stiftelsen Norsk Luftambulanse gjør en flott jobb.

Hvorfor velger du å støtte?

– Jeg vet selvfølgelig at alle i Norge får hjelp av luftambulansetjenesten hvis det er nødvendig, akkurat som broren min fikk for mange år siden.

Det jeg liker, er at stiftelsen jobber for at denne tjenesten hele tiden skal bli enda bedre. At mitt bidrag da går til forskning, utvikling og kompetanse, synes jeg er helt supert.

Hvorfor opprettet du en egen innsamlings­ kampanje via Facebook?

– Det er jo stadig flere slike aksjoner som foregår på sosiale medier, og jeg tenkte at det var en fin måte å samle inn penger til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Så jeg ba om «likes» og støtte, og fikk fin respons på denne ideen. Dette gjorde jeg om til penger, og betalte inn en hyggelig sum til saken. Enkelt og greit!

Hva tenker du om distrikts-Norge og luft­ ambulansetjenesten?

– Det er utrolig viktig for distrikts-Norge at landet har en god luftambulanse. Politikerne sentraliserer stadig flere sykehustjenester. Selv bor jeg på Askøy utenfor Bergen, her har vi en ambulanse. Nærmeste

Daniel Berland

Alder: 29 år Bor: Askøy utenfor Bergen Familie: Samboer og venter sitt første barn.

Yrke: Driver Rørlegger­ mester Daniel K. Ber­ land AS og er sauebon­ de på fritiden.

Aktuell: Satte i gang Facebook-kampanje og samlet inn penger til Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanses arbeid.

luftambulansebase for oss er i Bergen. Ikke alle i dette landet bor så nærme. Jeg vet at stiftelsen jobber for å få flere baser i landet, det liker jeg også godt.

Du driver din egen rørleggerbedrift, i tillegg driver du et lite småbruk?

– Det blir mange mil bak rattet i distriktet som rørlegger. Jeg jobber med små og store oppdrag. I tillegg driver jeg et lite småbruk hjemme med sauer, jeg kaller det kulturlandskapspleie. Det er veldig trivelig, jeg pleier å si at jeg er med på å passe på at Norge ikke gror igjen.

Hvor viktig er det at pengene du gir går til en god sak?

– Selvfølgelig svært viktig. Det er jeg sikker på med å støtte stiftelsens arbeid. For meg er det naturlig å støtte det jeg tror på.

«At mitt bidrag går til forskning, utvikling og kompetanse, synes jeg er helt supert.»

Daniel Berland, rørlegger, sauebonde og støttegiver

NR. 2 2017

INGEN Å MISTE 43

NATURLIG Å STØTTE: Daniel K. Berland (29) opprettet egen innsamlingsaksjon på Facebook og ga alle pengene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

44 DETTE KAN DU GJØRE

ERFAREN: Knut Styrkson har møtt mange som kom først til en trafikkulykke, og er ikke tvil: De gjør en verdifull innsats før ambulansen kommer.

NR. 2 2017

NR. 2 2017

DETTE KAN DU GJØRE 45

Du kan redde liv

Knut Styrkson har rykket ut med ambulanse i mer enn 25 år og har sett langt flere trafikkulykker enn han skulle ønske. Innsatsen til dem som kommer først kan være utrolig verdifull, sier han.

Tekst: Randi Buckley Foto: Erland Kroken

S

ommeren betyr lyse sommernetter, tørre veier og flere trafikanter på veiene. Høyere fart, lyse netter og flere som kjører i ruspåvirket tilstand fører til flere ulykker enn resten av året: I snitt omkom 49 personer i trafikkulykker i juni, juli og august de siste fem årene. Rundt 2000 personer ble skadet.

Skulle man være førstemann til en trafikkulykke, er det viktig å vite hva man skal gjøre.

–Ambulansen – bruker alltid noe tid før den kommer frem, og de første minuttene etter en ulykke, spesielt om den er alvorlig, er svært viktige.

Innsatsen til dem som kommer først kan definitivt være avgjørende og utgjøre forskjellen på liv og død, sier Styrkson, som jobber som fagutvikler i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og er tidligere paramedic i ambulansetjenesten i Oslo og Akershus.

TRE VIKTIGE TING Han minner først om egensikkerhet på stedet; se deg godt om på stedet, og bruk bilen til å sperre av veien eller sett ut varseltrekant før du går til skadestedet. Når du ringer 113, gis det veiledning hele veien.

–Det – er viktig å ringe til 113 på vei bort til skadestedet. Høyt kvalifiserte AMK-operatører veileder gjennom gitte prosedyrer og rutiner, og det er viktig å holde forbindelsen helt til ambulansen kommer frem. AMK gir svært god hjelp og forteller hva man skal gjøre og i hvilken rekkefølge, sier Styrkson.

Luftveier, blødninger og varme: Dette er de tre tingene Styrkson vil at vi skal huske. For det er tre tilstander, alene eller i kombinasjon, som ofte er årsaken til dødsfall ved en trafikkulykke: Ufrie luftveier, store blødninger, eller nedkjøling. Å ha tepper i bilen, kan vise seg å være gull verdt.

–Det – dreier seg om helt grunnleggende første-

hjelp på stedet. Det er en tendens til at man ønsker å dra de skadde ut av bilen og legge dem på bakken.

Men det aller beste er å la dem bli sittende i bilen og sørge for frie luftveier. Samtidig er det viktig å forsøke å stanse store, synlige blødninger og holde de skadede varme, forklarer Styrkson.

FINNER STYRKE Å komme først til en ulykke er forbundet med frykt og stress – og for mange redselen for å gjøre noe galt. Det siste først: Man trenger ikke være redd for å gjøre noe galt. De som omkommer, dør fordi skaden de pådro seg i ulykken er uforenlig med liv – selv om noen forsøkte å hjelpe. Ifølge Styrkson er det heller ikke slik at folk løper rundt som hodeløse høner og ikke aner hva de skal gjøre.

–Jeg – har aldri opplevd at folk mister hodet; min erfaring er at de handler intuitivt og vettugt, at de finner styrke, og er veldig flinke til å ivareta dem som er innblandet i ulykken – både dem som er skadet og dem som ikke er det, sier han.

MANGE VIL HJELPE Vi har alle plikt til å stanse og hjelpe personer som har kommet til skade i trafikkulykker. Dette er regulert i straffeloven, og en kan i ytterste konsekvens straffes dersom en lar være å hjelpe. Men ifølge Styrkson skjer det kun unntaksvis.

–Jeg – har tvert i mot opplevd at mange ønsker og tilbyr seg å hjelpe, både helsepersonell og andre.

Min oppfatning er at folk har et grunnleggende ønske om å hjelpe til. Når jeg har bedt om hjelp, for eksempel til å bære båren eller hente utstyr, har ingen sagt nei.

Til sist har han en oppfordring: Sørg for å ta førstehjelpskurs, og hold kunnskapen ved like. En dag kan din kunnskap redde liv.

46 DETTE KAN DU GJØRE

NR. 2 2017

Dette gjør du ved trafikkulykker

Vær forberedt på å hjelpe og følg disse stegene hvis du opplever å være førstemann til en trafikkulykke.

SIKRE – VARSLE – HJELPE! Handlingsrekkefølgen ved ulykker hjelper deg å huske de viktigste tiltakene som kan utføres mens du venter på profesjonell hjelp. På neste side viser vi deg hva du bør gjøre hvis du kommer først til en trafikkulykke.

DIN INNSATS PÅ ET ULYKKESSTED KAN REDDE LIV En ulykke kan øke i omfang ved at andre biler kjører inn i vraket. Ved å sette ut varseltrekant, og plassere din egen bil med varselblink i god avstand, bidrar du til å hindre ytterligere skade.

Ufri luftvei er den farligste konsekvensen av bevisstløshet. Dersom

noen sitter bevisstløse med snorkende eller manglende pustelyder, er det et tegn på at luftveiene ikke er tilstrekkelig åpne. Ved å løfte hodet i nøytral poisjon kan du gjøre det mulig for den skadede å puste godt nok igjen.

Mennesker med skader er svært utsatt for nedkjøling, også om sommeren. Ved å legge varme tepper eller klær over (og om mulig under) den skadede hindrer du nedkjøling.

DU FÅR HJELP AV OPERATØREN PÅ MEDISINSK NØDTELEFON I samarbeid med operatøren på akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) 113 vil du kunne gjøre en flott

innsats for den som er skadet. Mens du venter på ambulanse vil operatøren på 113 gi klare beskjeder om hva du bør foreta deg. Om nødvendig får også veiledning i førstehjelp.

HVA SKJER NÅR DU RINGER 113?

Når du ringer medisinsk nødtelefon 113 kommer du til nærmeste akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK). Disse er plassert ved store sykehus rundt om i landet. Den som svarer er som oftest en spesialutdannet sykepleier eller erfarent ambulansepersonell. Operatøren vil lede deg gjennom samtalen og spørre etter informasjon som fort kan bli glemt.

NR. 2 2017

1

DETTE KAN DU GJØRE 47

Sikre skadestedet og sørg for egen sikkerhet

• Skaff deg rask oversikt og vurder situasjonen • Plasser egen bil i god av­ stand fra de involverte kjøre­ tøyene slik at brannvesen og ambulanse får plass til sine kjøretøy

3

Bruk refleksvest • Sett ut varseltrekanter i begge fartsretninger (helst 150 meter unna) – få om mulig noen andre til å gjøre dette • Skru av tenningen på bilene og hindre at noen røyker i området

Hold frie luftveier på bevisstløse

• Løft opp hodet til normal stilling og hold det stødig • Lytt etter pust – om nødvendig forsøk å trekke underkjeven fram med fingrene – dette gjør det mulig for luft å passere samtidig som det stabile grepet gjør at eventuelle nakkeskader skånes

• Bevisstløse som ikke er inne i et vrak bør legges i sideleie – pass da på å bevege hodet, nakke og rygg som en enhet • Kontroller at pasienten puster, og sjekk at luftveiene holdes frie • Forsøk å fjerne væske og frem­ medlegemer fra munn og svelg

2

Varsle medisinsk nødtelefon så raskt som mulig

• Om mulig bør du holde kontinuerlig kontakt med 113-operatøren • Dersom samtalen brytes, ring raskt opp igjen

4

• Hvis dårlig batteri (eller samtale fra fasttelefon) bør du oppgi ett eller flere telefon­ numre som operatøren kan ringe deg opp på i ettertid

Hindre varmetap og stans ytre blødninger

• Forebygg varmetap – legg tepper, klær og bobleplast over, og hvis mulig også under den skadede for å hindre varmetap

• Legg trykkbandasje eller direkte trykk på store blødende sår – bruk om mulig hansker

Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse Postboks 253, 1441 Drøbak

HJELP 113 – GPS Appen som viser din nøyaktige posisjon – når det haster Mer enn 650 000 har til nå lastet ned vår populære app som gir deg kartposisjonene når det haster.

Når uhellet eller ulykken er ute, er det viktig å få fortalt medisinsk nødtelefon 113 hvor du er.

Du finner appen både til iPhone, Android og til Windows telefoner.

Tips alle dine venner! Den er helt gratis.

Last ned 113- appen til iPhone/ Android/Windows.