FILM Hvor evig er barndommen?
Familieterapeut Lise Ulvestrand, som går siste året av profesjonsstudiet på UiO som psykologstudent.
Det var fort gjort å begynne å tenke på barn og familie da jeg ble spurt om å anmelde filmer til selveste Metaforum. Tenke på familie. Og Barn. Barndom. Systemene barn befinner seg i. Og betydningen av disse. Vi vet mye om «trygghet/utrygghet», «tilknytning», «parentifisering», «toleransevinduer», «polyvagale teorier», «kortikale» og «subkortikale prosesser», «dialogiske prosesser» og «betydningen av lek for sosiokognitiv utvikling». Heldigvis gir filmen oss noe annet. Gjennom filmatiserte fortellinger, selvbiografiske eller ikke, kan sensoriske minner vekkes til live. Vi er i filmen. Noen ganger kommer vi også inn i våre egne liv. Vår egen barndom. Eller livene til noen vi kjenner eller har møtt. Jeg vil trekke frem fem filmer som på ulikt vis kretser omkring det å være barn. Å være barnet til noen som aldri riktig helt vokste opp selv, å være noens barn når vi selv skal begynne voksenlivet, å være barn når vonde ting skjer ? eller bare å få lov til å være barn i barnets verden, er temaer som kommer frem i disse filmene. Vi er alle noens barn. Vi har alle vært barn. Og noen av oss er det fortsatt ? i mer eller mindre grad. Vi er inne i en krevende tid. For noen barn og noen familier er det ekstra krevende. Krevende er det også for skapende yrker ? blant annet filmbransjen. Jeg velger derfor kun norske filmer for å minne oss på å støtte opp under kunsten, filmen, det skapende ? Og jeg velger barn(dom) for å minne oss på å gjøre det vi kan: De små, enkle og kanskje svært betydningsfulle grepene i hverdagslivet som kan bidra til å la barn få være barn.
82
Metaforum - November 2020
