Page 1

www.nettros.no

02/16 Ikke vet du At dine ord for alltid synger i mitt hjerte Dine ord pĂĽ en vanlig ettermiddag da og nĂĽ fyller meg

Fokus: O R D


MER ENN BARE ORD Velkommen til nok en spennende og mangfoldig utgave av ROS-info, som denne gang tar for seg viktigheten og betydningen av ord. Alle har vi vel vært i situasjoner der det å finne de riktige ordene ikke har vært så lett. Det kan være mange grunner til at ordene liksom bare forsvinner. Noen ganger er vi nervøse, bekymret for hva og hvordan ordene vi velger vil påvirke den andre. Andre ganger kan en hektisk hverdag over tid, påvirke tilgangen vi har på ord og til og med noen ganger føre til valg av feile eller upassende ord. Og for noen vil vanskelige opplevelser i livet kunne kapsle seg inn som en opplevelse med få eller ingen ord. Som du kan lese i denne utgaven av ROS-info er det mange måter å frigjøre ordene på, og at denne prosessen for mange er en viktig del av tilfriskningsprosessen. Ord er ikke bare ord. Ord blir tolket. Ord uttales med et tonefall som kan forsterke eller formilde budskapet. Ord kan frigjøre og ord kan låse fast. Som vår rådgiver i Oslo refererer til i Rådgivers hjørne på side 18: «Behandle dem med varsomhet, fordi ord har større kraft enn atombomber». Vi ser og oppfatter alle verden gjennom ulike linser. Hva som former det vi ser gjennom vår egen linse er det levde livet vi har med oss så langt. Dette kan ligne andres livsopplevelser men vil aldri være det samme. Av denne enkle grunn kan ordene vi formidler til en gruppe mennesker oppfattes nokså forskjellig. Kanskje kunne vi vært dette noe mer bevisst, slik at vi i større grad åpner opp for andres måter å være i verden på. Ord kan glede og ord kan såre. Igjen, ord er ikke bare ord. Med ord påvirker vi hverandre enten gjennom noe som beriker og fyller oss, eller med noe som tapper, lukker oss og skaper avstand. En fin øvelse fra min mindfulness-praksis er å rette fokus mot alt som er positivt rundt deg i en ukes tid. Legg merke til hva dette gjør med deg og se hva som skjer Ønsker dere alle en riktig fin sommer og håper mange av dere vil være med på noen av våre kurs innenfor mindfulness til høsten. Irene Kingswick Generalsekretær ROS

www. nett ros.no www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styreleder: Steinar Holm E-post:leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen Dikt forside: Linn Bæra


INNHOLD ROSINFO 2/16 4

6

8

Ordets makt - frihet fanget på papir

Kristine Getz setter tanker og minner fri gjennom skrevne ord.

Den gode samtalen

Vi søker etter nøkkelen til den gode samtalen.

Så stor at jeg er usynlig

Om å ikke passe inn i båsen for spiseforstyrrelser.

10

12

14

16

18

19

Den store istesten

Asle Halvorsen reflekterer over innhold og budskap i istester.

4

Å føle du føler for mye

Hvorfor er høysensitivitet så negativt ladet?

Ord for alltid

Når ord publiseres på nett, er det ingen angrerett.

Hullet i skolen

Hvorfor tas ikke psykisk helse på alvor i vårt skolesystem?

Rådgivers hjørne

Forandre dine ord og du forandrer din virkelighet.

Min nøkkel

16

For Marloes Suzanne ble åpenhet en viktig nøkkel.

20 Bokanmeldelse

22

24

Vi anmelder «Spring for livet» av Kristin Roset.

Veien til frihet

Hedda Riktor velger å velge det friske, og er på vei til frihet.

Å finne tilbake til seg selv

Selv etter å ha blitt frisk, kan det ta tid å finne tilbake til seg selv.

25

ROS aktiviteter

22


FOKUS

Ordets makt frihet fanget på papiret Tekst: Kristine Getz Foto: Julie Harris Jeg har distrahert meg fra følelser på ulike måter. Skrubbet dem vekk med Jif, svelget dem ned med iskrem, kastet dem opp igjen, sultet dem vekk, forsøkt å løpe fra dem eller bare avledet meg med lange to-dolister. På kort sikt har dette holdt ubehaget på avstand. Men aldri over tid. Å distrahere seg fra seg selv er rett og slett ikke bærekraftig. Da jeg startet behandling for spiseforstyrrelser måtte jeg lære å fungere uten disse avledningene. Og mange kjenner seg nok igjen i kaoset som oppstår når man plutselig ikke kan løpe, når kostlister erstatter to-dolister, når mat må inntas i mengder bestemt av andre – og beholdes. Følelsene vi har neglisjert, kanskje i flere år, skyller over og gjennom oss i voldsomme og ukontrollerbare bølger. Og når noen sier: «Sett ord på hvordan du har det?» Da svarer vi enten med komplett stillhet, et frustrert sukk, eventuelt et brøl, for hvordan beskrive et navnløst kaos? Vi vet hvor viktig det er å prosessere følelser, at de er verdifulle fordi de forteller oss hva vi trenger. Å dykke inn i ubehaget vi har flyktet fra krever mot, å finne de rette ordene krever tålmodighet og øvelse. Men for å leve som en hel person, for å føle indre ro og fungere optimalt, er det nødvendig. Min erfaring er at det er mindre skummelt å uttrykke meg skriftlig, og fordi jeg i tillegg tenker klarere når jeg noterer ned tankene har jeg derfor i mange år ført dagbok. Jeg gjør det for hånd, tidlig om morgenen, før jeg snakker med noen, sjekker mail, leser nyheter. Egentlig før jeg (og den indre

4

kritikeren min) er skikkelig våken. Og jeg har tre regler jeg følger: 1) Skriv uten å tenke, helst til jeg soner ut. 2) Ingen skal noensinne lese – det er derfor trygt å være helt ærlig. 3) Ikke døm det som dukker opp. Skrivebøkene mine blir som speil. Alt som foregår på innsiden, alt jeg tidligere ville skjøvet unna – bekymringer som ofte spinner i loop, tankerekker som er skumle å avslutte, vanskelige følelser som sjalusi, sinne og bitterhet – reflekteres tilbake. Jeg ser hvordan fryktene mine liksom diskuteres i hjel på sidene, hvordan de – etter hvert som jeg spør meg selv på papiret: «hvorfor så redd?» og: «hvorfor så farlig?» og: «hva er det verste som kan skje?» – ofte avsløres som irrasjonelle og mister sin makt. Teksten er usammenhengende, kjedelig, motiverende, selvsentrert, rå, fin, vond, sutrete, oppløftende. Og det er helt greit. Kvaliteten på hva jeg produserer eller hvorvidt jeg er politisk korrekt eller ikke er fullstendig uvesentlig. Jeg skriver for å bearbeide, sette ord på hva jeg føler og trenger, rett og slett komme nærmere meg selv. Da jeg var syk fryktet jeg at spiseforstyrrelsen hadde gjennomsyret personligheten min, at jeg kun var et skall. Men på papiret gjenkjenner jeg meg selv fra tiden før jeg utviklet spiseforstyrrelser og mistet meg selv i sykdommen – en omsorgsfull, nysgjerrig og engasjert person med solide meninger, evner og interesser. Det er trygt å se at jeg fremdeles er jeg, samtidig motiverende å kunne definere hvem jeg ønsker å være – sterkere, modigere, enda friere.


Ved å sette ord på følelser og ved å fange minner og tanker på papiret har jeg også satt dem fri.

Dersom man skriver over tid og velger å spare på teksten kan man – kulepennblått på hvitt – se en utvikling i tenkemåte og reaksjonsmønstre. Da jeg først startet for mange år siden var tonen i teksten streng, sint, utålmodig og kald. Jeg var bitter over alt sykdommen stjal, sint på meg selv og situasjonen min, men gradvis, over mange måneder med daglige skriveøkter, dukket det opp en varme mellom linjene. Nå ser jeg alt i en større sammenheng og har utviklet en forståelse og empati for meg selv i fortid. Heller enn å be henne skamme seg vil jeg gi henne en klem. Samtalene jeg stadig har med meg selv på papiret har med tid og øvelse blitt trygge og intime. Det føles som om jeg snakker med en veldig god venn – en tålmodig, forståelsesfull og interessert person som vil mitt beste. Og akkurat det er viktig. Dersom en du var glad i slet som du gjør, akkurat nå, hva ville du oppfordret til? Hva trenger man når alt føles håpløst? En dagbok kan gi den forståelsen du kanskje ikke får andre steder. Du kan trøste deg selv på papiret. Og så kan du motivere. Du kan bli sint og skrive: «nok er nok. Jeg fortjener mer!» For det gjør vi. Alle sammen. Ved å sette ord på følelser og ved å fange minner og tanker på papiret har jeg også satt dem fri. Jeg oppfordrer deg til også å prøve. Har man distrahert seg over tid ligger følelsene dypt begravet og frykten for å kjenne på dem er stor. Vær derfor tålmodig med deg selv, minn deg på at verdien ligger i selve prosessen, ikke i et perfekt resultat. Målet er å lære å sette ord på følelser og kommunisere med seg selv uten å dømme eller kritisere. Skriving er så visst ingen magisk løsning, men det er et effektivt og verdifullt verktøy for å skape en identitet separat fra spiseforstyrrelsen. Ved å bearbeide historiene våre kan vi sette en form for punktum for det som har vært. Vi kan få et verdifullt perspektiv på situasjonen vi nå befinner oss i og skape et motiverende bilde av en fremtid uten sykdom. På den måten kan en dagbok fungere som en plattform for endring. Ved å skrive hver dag kan du bevege deg nærmere deg selv – en kombinasjon av hvem du var før du ble syk og hvem du ønsker å utvikle deg til å bli. Og hva du gjør med resultatet er helt opp til deg. La teksten bli et utgangspunkt for en behandlingstime. Lås kladdebøkene i en skuff. Finn dem frem etter noen måneder, bla tilbake og vær stolt av din egen utvikling. Eller tenn på arkene og se fortid, frykt og sinne bli til aske. Hva du gjør med ordene er mindre viktig enn at du finner dem.

5


FOKUS

Den gode

samtalen

Den gode samtalen er kjernen i ROS sin virksomhet. En god samtale kan åpne stengte dører mellom individer, men også inni deg selv.

TEKST: NINA HVIDSTEN Foto: Istockphoto Etter å selv slitt ha med en alvorlig spiseforstyrrelse og fått god støtte av ROS, kom Linn Bæra tilbake til organisasjonen for å hjelpe andre. Linn jobber som rådgiver, formidler og leder nå også brukerutvalget til HelseVest. Sammen med henne søker vi etter nøkkelen til den gode samtalen. – Ord har enorm makt. Ord kan gi nærhet og bevegelse, men kan også provosere og skape motstand. Uansett er det utrolig viktig å få satt ord på det indre kaoset mange opplever. Ord kan ha en magisk effekt, forteller Linn engasjert. Gjennom sin egenerfaring og sitt arbeid i ROS har hun opplevd hvordan noen få ord kan skape en stor forandring. – Enkle ord og tilsynelatende tilfeldige setninger ble enormt viktige for meg i min prosess. Som en undring med myk stemme; «når var du sist alene Linn?» Han fikk ikke svar, lot setningen henge i luften og satte i gang en tankeprosess som etter noen måneder førte til et av de viktigste vendepunktene for meg. Eller som en klar og tydelig respons; «Linn, det er helt urimelig!» Uten rom for «kjære mor» eller unnskyldninger. Der og da skapte ordene først trass og motstand, men reaksjonen ble etter hvert til forståelse, og evnen til å bevege seg mellom perspektiver og å se verden i flere nyanser.

6

For mange har spiseforstyrrelsen blitt et språk, og en mangler ordene for å formidle hva en føler. Hvilke råd gir du til dem som kontakter oss og som ikke finner ordene? – Det er viktig å finne noen du kan finne ordene sammen med. Enten om det er en rådgiver i ROS, venn, lege eller en annen du har tillit til. Alt som er delt er mindre ensomt. En samtale trenger ikke nødvendigvis være så stor eller dyp. Det viktigste er å våge å starte prosessen. Min erfaring er at det er nyttig å finne ord på hva du trenger og hva som er meningsfullt/betydningsfullt for deg. Jeg bruker ofte en øvelse jeg kaller «De viktige fem» der du skal finne ord til følgende punkter; ¡¡ Jeg er ¡¡ Jeg vil ¡¡ Jeg føler ¡¡ Jeg trenger ¡¡ Jeg kan Hvis du sammen med en samtalepartner kan forsøke å finne dine ord, kan dette skape positiv bevegelse. I ROS blir vi ofte kontaktet av pårørende som ikke vet hvordan de skal formidle sin bekymring, hvilke ord de skal bruke for å nå igjennom. Hvilke råd gir du til dem? – Utgangspunktet for en god samtale må være tillit. Den andre trenger å vite at vi vil han eller hun vel. For å skape denne tilliten er det viktig å være åpen, nysgjerrig


Det aller viktigste er å våge å bry seg. og ærlig. Våg å vise deg selv sårbar i din bekymring. Frykt og skam er ofte store hindre for kommunikasjon, i tillegg til mangel på ord. Ta en runde i forkant og tenk over hva du ønsker å formidle. Dette kan være lurt for å hindre at følelsene, og da spesielt frykten, tar overhånd i samtalen. Si gjerne rett frem hva du ser og hva du er redd for. Ellers er jeg for sitt-ned kommunikasjon med øyekontakt. Det er viktig å finne en god timing der man ikke blir forstyrret. Stillhet er en viktig del av den gode samtalen. Men hva gjør du om den du er bekymret for ikke ønsker å snakke med deg om det som er vanskelig? – Dette er svært vanlig, men det er nyttig å huske på at ordene du gir til den andre, kan ses på som små frø. Da jeg selv var syk og familien var bekymret for meg, brydde jeg meg tilsynelatende ikke om det de sa. Men frøene vokste og da jeg selv innså at sykdommen hadde

tatt over for mye av livet mitt, hadde ordene vokst seg større og de ga meg bekreftelsen jeg trengte på at noe var galt og at jeg måtte søke hjelp. For de som er bekymret kan det være vanskelig å være tålmodig, men ord trenger ofte tid til å synke inn og modnes, forteller Linn Vi hører at mange er redd for å si noe som kan gjøre en vanskelig situasjon enda verre. Kan feil ord gjøre skade? - Så lenge du inntar en nysgjerrig holdning og for alvor lytter til den andre, kan du følge med på reaksjonene og eventuelt endre kursen underveis. Ofte blir vi så opptatt av hva vi selv skal si og våre egne ord, at vi ikke lytter til hva den andre egentlig sier. Men åpner vi virkelig opp, kan vi få en ny forståelse for hverandre. Skulle man komme til å si noe som man føler blir feil, er det helt normalt. Da er det viktig å si unnskyld, og for eksempel bruke ord som «jeg forstår at du ble lei deg nå» eller «Jeg ser at du reagerer». Vi er alle feilbarlige og ting kan bli feil. Det avgjørende er hvordan man håndterer feilen. Og det aller viktigste er å våge å bry seg.

7


Så stor at jeg er usynlig Tekst: Christine Svendsen FOTO: ISTOCKPHOTO Det er ikke lett å se på meg at jeg sliter med mat. Jeg er lettere overvektig. Jeg spiser i forventede situasjoner. Jeg smiler, sier «mm, dette var godt», og forsyner meg gjerne en gang til. Det du ikke ser er selvhatet jeg får når jeg i hodet ser for meg hvordan fettet på magen, rumpa og lårene eser ut etterhvert som jeg fyller meg med mat. Hvor vemmelig jeg føler meg, fordi jeg var for svak til å stå imot porsjon nummer tre. Mat er min svakhet. Jeg hater mat. Og jeg elsker mat. Jeg ønsker å føle kontroll, som er det motsatte av hva jeg føler nå. Men jeg trenger også trøsten, belønningen (eller straff), roen, selskapet, rusen, gleden, tidsfordrivet og å fylle tomheten, alle disse tingene maten gjør for meg. Ingen ser hvor vanskelig mat faktisk er for meg. At etter jeg har tatt en bit av sjokoladen på bordet hjemme hos deg, klarer jeg ikke fokusere på annet enn sjokoladeskåla. Kan jeg ta en til nå, eller vil noen merke at jeg forsynte meg for ikke så lenge siden? Har det gått nok tid nå? Nå har hun tatt to sjokoladebiter, kommer hun til å ta en til, sånn at jeg og kan ta en til? Rekker jeg innom butikken på vei hjem? Hvor mye penger har jeg, har de snop på salg i noen butikker? Har jeg plass i sekken så ikke folk kan se posene med godsaker, alt dette unødvendige sukkeret jeg snart skal stappe i meg? Håper det er lite folk på butikken så færrest mulig ser at jeg fyller handlevognen med mat som kunne fødd en hel barnebursdag.

8

Skammen jeg allerede hadde fordi jeg er stor, vokste seg dobbel, og tok samtidig halve plassen til selvfølelsen. Er jeg for stor til å være verdt å bruke ressurser på? Er jeg like verdiløs som jeg føler meg? Du sier det er godt å se at jeg har god matlyst. For meg er ikke mat lyst-betont. Det er en tvang, et fengsel. En avhengighet, et problem, en vanskelighet. Men fordi jeg er stor, er det ingen som mistenker at jeg har en spiseforstyrrelse og sliter. Som anorektikerne, bruker jeg mat (blant annet) for å regulere følelser og roe angsten, jeg bruker den bare på en annen måte. Jeg ønsket å få behandling, men på alle steder jeg undersøkte var det fokus på vekt, om de hadde individuelle eller faste vektoppgangskrav. De antar altså at jeg er tynn. Skammen jeg allerede hadde fordi jeg er stor, vokste seg dobbel, og tok samtidig halve plassen til selvfølelsen. Er jeg for stor til å være verdt å bruke ressurser på? Er jeg like verdiløs som jeg føler meg? Jeg klarer ikke få en liten kropp, så jeg tenker minst mulig om meg selv i håp om å ta litt mindre plass. Og jeg tror det virker, for jeg blir ikke sett. Jeg er så stor at jeg er usynlig.


Det er ikke mulig å se på noen at de har en spiseforstyrrelse og de fleste som har en spiseforstyrrelse er normalvektig. Overspisingslidelse er den mest vanlige spiseforstyrrelsen og svært mange vandrer mellom ulike former for diagnose. ROS ønsker å knuse myten om at spiseforstyrrelser handler om undervekt. Ønsker du å dele din historie knyttet til overspisingsproblematikk , ta gjerne kontakt med redaksjonen via e-post: nina@nettros.no

9


Den store

I s t e s t en

Tekst: Asle Halvorsen, Psykolog ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO/ROS Avisene er fulle av dem. «Den beste isen», «den beste sjokoladen», «den beste leverposteien», «les dette før du kjøper yoghurt» osv. Jeg går fem på hver gang jeg sjekker en slik test og spesielt de gangene det er snakk om gode ting som is, sjokolade, chips ol. Hvilken is likte de best er det første jeg lurer på. Når jeg så leser teksten får jeg vanligvis en på trynet. For hva er det de skriver. Jo, «denne isen er det få kalorier i og kan spises med god samvittighet. Den har også lite sukker og mye bær». Lurt igjen. Igjen har avisen fått en eller annen ernæringsekspert til å lese lappen med produsentens anvisninger over hva de har puttet i isen, hvor mye energi det er i isen og hvor mye av energien som kommer fra karbohydrater, fett og proteiner. Igjen har ernæringseksperten rangert isene med utgangspunkt i en eller annen teori om hva vi trenger å få tilført via maten og hvordan dette bør være fordelt. Og, igjen er det ingen informasjon om hvilken teori enræringseksperten baserer seg på eller hvem de tenker mottakeren av informasjonen er og hvordan forskjellige mottakere bør forholde seg forskjellig til testen. Hva er målet med testen og hvordan mener avisen at vi skal bruke den? Skal vi bruke den som utgangspunkt for å sette opp et optimalt kosthold basert på is? Har de smakt på isen eller har de kun lest innholdsdeklarasjonen? Uansett, mine forventninger krasjer totalt med fokuset i avisartikkelen. Og kanskje bør jeg bare la det være med det. Likevel vil jeg ikke gjøre det så enkelt. Jeg sier ikke

10

at avisene gjør noe galt, de gjør det de gjør og kan fortsette som de vil. Men dersom de gidder å høre på meg vil jeg gjerne henstille til dem å forklare hva som er fokuset i artikkelen og gjerne komme med advarsler. De kunne for eksempel skrevet:

«Den beste isen. I denne testen har vi latt en ernæringsekspert lese innholdsdeklarasjonen på et utvalg is som selges i Norge i dag og gitt de forskjellige produktene terningkast utfra en tanke om at is er en viktig matvare i ethvert kosthold. Isene er da rangert utfra hvilke som har en mest optimal sammensetning av næringsstoffer og energi. Vi har videre valgt å skåre is med lite kalorier høyere enn de med flere med tanke på at man bør spise så få kalorier som mulig. Vi tar ikke ansvar for om du er undervektig og trenger flere kalorier eller om du har kontroll på kaloriinntaket ditt og ikke trenger passe på hvor mye du spiser til daglig. Dersom du er overvektig vil vi heller ikke anbefale den ene isen før den andre da det ikke er denne testen som kan løse et eventuelt overvektsproblem eller hindrer at noen går opp i vekt. Vi kan ikke si at det å spise is verken fører til vektnedgang, stabil vekt eller vektoppgang. Vanligvis henger vektutvikling sammen med hvor mye du spiser totalt over lang tid og har for de aller fleste liten sannsynlig sammenheng med om du spiser is. Har du en spiseforstyrrelse tar vi heller ikke ansvar for det. Generelt vil vi si at dersom du er usikker på hvilken is du skal velge bør du konsultere legen din. Testen vil ikke ta ansvar for din eventuelle vektutvikling av å spise for mye eller for lite is. Testen har også rangert produktene etter hvor mye sukker de inneholder. Is med lite sukker er rangert foran is med mer sukker. Vi tar ikke ansvar for om du har for mye eller for lite


sukker i kostholdet ditt forøvrig. Dette vet vi ingenting om og du må selv ta ansvar for dette. Dersom du har tilstander som krever at du må være forsiktig med sukker, for eksempel diabetes, har testen helle ikke tatt høyde for det og vi tar ikke ansvar for eventuelle komplikasjoner om du velger å spise is på bakgrunn av denne testen. Noen får dårlig samvittighet av å spise is. Testen tar ikke ansvar for det. Dersom noen vil la være å spise is er det ikke testens ansvar om vedkommende likevel spiser is. Dersom noen på bakgrunn av testen likevel spiser is og synes det er vanskelig kan ikke avisen ta ansvar for det. Dersom du er opptatt av hvordan isen smaker og vil kose deg med det er ikke dette testen for deg. Testen tar ikke ansvar for at noen skulle finne på å kose seg med en is eller flere.

Til slutt vil vi også påpeke at det ikke synes å finnes et optimalt kosthold basert på is eller andre enkeltprodukter. Det florerer av motstridende dietter og diettråd rundt forbi. Det kan være fordi ingen av dem virker (og nå har vi ikke sagt hva de skal virke på). Det beste er sannsynligvis å ikke være så opptatt av hva man ikke kan spise, passe på å spise nok, verken for mye eller for lite, spise så variert som mulig og bruke sjansen til å spise ting man ikke har spist før så ofte som mulig. Kos deg med testen!» PS: Dagbladet hadde faktisk en sak her i vår hvor de kåret den beste isen utelukkende basert på smak. Kudos til Dagbladet for den. Jeg trengte i hvert fall ingen forklaring for å få noe ut av akkurat den testen.

DÅRLIG med GOD samvittighet God med dårlig samvittighet

11


Å føle

DU FØLER FOR MYE

Å være ekstra sensitiv er en stor ressurs. Men hvorfor er ordet høysensitiv så negativt ladet? Og hvordan kan man finne balansen som ung og høysensitiv i dagens hurtigsamfunn?

Tekst: Eva Holmefjord, mor FOTO: ISTOCKPHOTO Under ROS sitt seminar om høysensitivitet, oppdaget min datter at hun slett ikke var unormal og at hun er i selskap med nærmere 1 million mennesker i Norge som også er høysensitive. Gjennom dette forsto hun mer om seg selv og årsaken til at hun fikk en spiseforstyrrelse. Hun lærte i tillegg at noen sliter med ulike utfordringer og det å finne balansen i livet. Kunnskap om sin egen høysensitivitet har vist seg å være en av de viktigste faktorene for min datter i kampen for å bli frisk. Men selv om vi nå forstår bedre, er det dessverre vanskelig å møte forståelse i samfunnet rundt oss. Fra psykologen får vi beskjed om at hun ikke kan jobbe ut i fra at min datter er høysensitiv da dette er noe hun ikke kjenner så godt til, og det ikke er en diagnose. Når vi søkte enerom til vår datter på en folkehøyskole på grunnlag av at hun er høysensitiv, svarte rektor at det helt sikkert kunne la seg ordne og at han gjerne ville vite mer om denne diagnosen. Vi svarte at det ikke var en diagnose og da kunne han plutselig ikke gi henne enerom likevel. Bekjente advarer mot at dette ikke må bli en «hvilepute» og en unnskyldning for å slippe lettere unna eventuelle oppgaver/utfordringer. Noen sier at slike ord er trendy og «in» for tiden, så man burde kanskje ikke legge så mye vekt på det. Vi kunne selvfølgelig bare sagt til psykologen at vår datter trenger å styrke selvbildet og bearbeide angst.

12

Vår datter ønsker gjerne at omgivelsene skal forstå bedre hvorfor hun reagerer som hun gjør. Til rektoren kunne vi sagt at hun etter lang tids sykdom blir fort overstimulert og sliten og derfor trenger et sted hvor hun kan trekke seg tilbake helt for seg selv. Til venner og bekjente kunne vi sagt at hun prøver å forstå seg selv og sin følsomhet. At hun jobber med å føle seg god nok og forstå at andre ikke forventer at hun skal prestere hele tiden. Men for vår datter er det viktig at andre vet hva høysensitivitet er. Hun føler at psykologen ikke forstår henne fullt ut da hun mangler kunnskap om temaet. Og vår datter ønsker gjerne at omgivelsene skal forstå bedre hvorfor hun reagerer som hun gjør. Det å være særlig sensitiv eller høysensitiv er et medfødt personlighetstrekk. Personer med dette karaktertrekket har som oftest en dyp indre glede, har en sterk rettferdighetssans, er omsorgsfull, samvittighetsfull, empatisk, kreativ, lyttende, sterk og følsom. Med andre ord mange flotte personlige egenskaper. Men i et hurtig, individualistisk og utadvendt samfunn kan den høysensitive oppleve det som negativt å være følsom. En skal være utadvendt, tøff, enkel og grei, og lett å ha med å gjøre. Ofte gjelder det å rope høyest og å prate mest for å bli lagt merke til. Å være følsom er i det hele tatt lite verdsatt i vår kultur og de høysensitive opplever ofte at de ikke lever opp til samfunnets forventninger, og de blir ofte ikke «sett» av omgivelsene. Dessverre kan dette føre til liten selvtillit og lav selvfølelse.


I tillegg er det flere faktorer som oppleves vanskelig for sensitiv ungdom. Perfeksjonisme er en av dem, det å våge å dumme seg ut og det å innse at det er menneskelig å feile. Sammenligning kan oppleves vanskelig og annerledesfølelsen er sterk. En annen faktor er bekymring. Det å bekymre seg for fremtiden eller hva du har gjennomgått tidligere og ikke klare å leve i nuet. Høysensitive kan også bekymre seg mer for andre enn seg selv. Som psykolog Trond Haukeland beskriver det, er høysensitive en enorm ressurs, men i et hurtigsamfunn som er «redd» følelser og mangler kunnskap om høysensitivitet, kan mennesker med dette karaktertrekket virke usikre, sårbare og bli sykeliggjort. Med økt kunnskap kunne temaet blitt belyst og diskutert. Og aller helst virket forebyggende for de ungdommene som går rundt og føler seg unormal.

Det å være høysensitiv vil si det samme som å være mer sensitiv, følsom, var og mottagelig for ulike typer inntrykk. Nervesystemet er mer fintfølende og mottakelig for sanseinntrykk, stemninger og stimuli enn hos de fleste andre mennesker, og disse inntrykkene bearbeides dypere. Å være høysensitiv er et medfødt personlighetstrekk og det er like utbredt blant begge kjønn, og blant alle folkegrupper/ kulturer. Forskning viser at mellom 15-20 prosent av befolkningen har dette trekket i større eller mindre grad. Avhengig av hvordan man er blitt møtt med sin høysensitivitet gjennom livet, er det store forskjeller på hvilke mønster og forsvarsmekanismer den enkelte har utviklet for å beskytte sin sensitivitet. Kilde: hsperson.no

13


FOKUS

ORD FOR ALLTID Å skrive kan være en form for egenterapi. Mange som har skrevet dagbok har erfart at det kan være en fin måte å få ut vonde tanker og følelser. Men hva skjer når du deler det du skriver på nettet?

Tekst: Ingjerd Strøm Skreien FOTO: ISTOCKPHOTO Dagboken var ikke ment for andres øyne. I dagboken kunne du skrive uten å drive noen form for selvsensur. Blogg og facebook har overtatt mye av dagbokens funksjon. Med en stor forskjell: Andre kan lese det du har skrevet og kommentere innleggene dine. Og de kan dele innleggene dine videre. Selv med passordbeskyttelse og sikkerhetsinnstillinger vil du ikke ha kontroll over spredningen av teksten i det øyeblikket den er publisert på nettet. Du har heller ingen «angrefrist». Har du først lagt ut noe på nettet, kan du risikere at det er delt og spredd selv om du sletter innlegget en time senere. Det finnes flere eksempler på at private kontoer er «hacket» og bilder som bare var ment for familie og venner er offentliggjort og lagt åpen for alle.

Jenter som blogger

I en masteroppgave fra 2013 om jenter som blogger om spiseforstyrrelse, fremgår det av svarene at mange av jentene ønsker å sette ord på vanskelige

14

følelser som for eksempel skam gjennom bloggen. De beskriver hvordan det oppleves for dem å leve med spiseforstyrrelser. Skriving som egenterapi og opplevelsen av felleskap med andre i samme situasjon, og lesere generelt, trekkes fram som spesielt positivt. Bloggen beskrives som et positivt moment i hverdagen, men de gir uttrykk for at de vil avslutte bloggen når de kan si at de er friske. I en annen masterstudie fra 2011 hvor tema er blogging og spiseforstyrrelser trekkes det fram at de som blogger ikke bare motiveres av skrivingen i seg selv, men også av publikum. Det er lettere å skrive om tankene og følelsene knyttet til spiseforstyrrelsen enn å snakke om den. Negative følelser i en tilfriskningsprosess kan bli snudd til positive følelser som innebærer mestring når bloggeren skal formulere seg skriftlig og dele det med andre. Andre har pekt på at den som skriver kan føle seg ensom og overlatt til seg selv. Det oppstår en distanse til mottakeren. Fordi det er vanskeligere å trekke tilbake noe som er delt skriftlig, kan det hemme

spontaniteten og skape usikkerhet. Usikkerheten kan også være knyttet til hvem mottakeren er.


Bloggtips

Det er mange som skriver om hverdagen med sykdom og behandling. Nettet er tilgjengelig hele tiden, det er lett å dele tanker, følelser, erfaringer og opplevelser. Men tenk gjennom hva du ønsker å dele. Et godt råd er å skrive for deg selv først, og så se igjennom det du har skrevet før du legger det ut. Ha i tankene at dette er noe alle kan lese, ikke bare nå – men også senere. Å skrive om hvordan du har det, kan være en fin måte å holde familie, venner, kolleger og klassekamerater oppdatert. På den måten kan du formidle og sette ord på det du synes er vanskelig å snakke om. Men det er viktig å huske at det du skriver kan bli delt og lest av mange du ikke kjenner. Du kan miste oversikten over hvem som vet og mener noe om deg og sykdommen din.

De fleste som følger blogger om spiseforstyrrelser gjør det fordi de bryr seg, enten de kjenner deg eller ikke. De fleste vil deg vel og ønsker at du skal blir frisk. Men noen kan bli provosert av å lese om dine opp- og nedturer, og det du skriver om vekt og kropp kan trigge negative tanker hos andre. Du kan også risikere å få negative og kanskje provoserende kommentarer som kan gjøre at du blir lei deg. Husk også at du skal ha et liv etter spiseforstyrrelsen, og at bloggen din fra sykdomstiden fortsatt vil være tilgjengelig på internett. Fremtidige arbeidsgivere kan lese den, fremtidige kjærester, fremtidige barn/barnebarn. Det kan gi dem et innblikk i en del av livet ditt som de gjerne vil snakke om, men som du kanskje ser på som et tilbakelagt stadium.

Derfor: Tenk over hva du skriver og vær bevisst på hva det kan og vil innebære. Rådgivningstjenesten nettvett.no anbefaler alle å tenke langt fram. Alt du publiserer på nettet, kan du risikere forblir tilgjengelig på Internett i all tid.

Når bloggen blir en byrde

Det du legger ut på sosiale medier, kan altså både være til hjelp – men også til byrde. Du kan risikere å føle at du «må» blogge for å tilfredsstille dine «følgere». Du kan også få mange kommentarer – både positive og negative – som du kjenner at du «burde» svare på. Mange som leser det du skriver, kjenner deg ikke på annen måte enn gjennom din profil og det du publiserer. Samtidig kan det skape en fellesskapsfølelse og din åpenhet kan være til hjelp for andre.

Spør deg selv før noe publiseres på nett: – Hva vil jeg tenke rundt det jeg publiserer om fem år? – Hvem kan se det jeg publiserer? – Har jeg mulighet til å slette det i ettertid? – Hvilke gjenopprettingsmuligheter har jeg dersom jeg skulle miste tilgang til konto/ profil? Husk at begrenset synlighet ikke vil si at du er beskyttet mot misbruk. Alt innhold du publiserer eller deler med andre kan kopieres, lagres og publiseres av andre. Kilde: nettvett.no

15


H u llet

i s k o len

Tekst: Kristin Stotesbury Illustrasjon: Kristin Olsen

Skolen skal gi elevene kunnskap og verktøy til å mestre livene sine. Lever den opp til disse kunnskapsmålene? Får barn og unge tilstrekkelig opplæring om hvordan de bevarer helsa? Den psykiske helsa. Som tross alt er en del av folkehelsa den også. Når skal den likestilles? Realiteten

I Norge har mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge psykiske vansker. Dette viser nye tall fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Mange vokser av seg vanskene, men like ofte øker problemene om man ikke griper inn. For mange er det utenkelig å be om hjelp. Redselen for å ikke bli tatt på alvor, for å ikke være hjelpen verdig, for å virke svak, for å ta av maska, for å vise et uretusjert alvor - Lista er lang. Tallene viser at i løpet av de siste tolv månedene har kun 20 prosent av de med betydelige psykiske symptomer kontaktet helsevesenet for plagene sine. Et bekymringsverdig lavt tall.

16

Logisk nok er plager som har fått lov å vokse lenge, vanskeligere å kurere. Løsningen burde være å ta fatt i problemene, før de blir for store. Dette ser ikke ut til å være normalen. Hvorfor ventes det med å be om hjelp? Hvorfor forebygges det ikke? Jeg tror samfunnet har misforstått. Angst, atferdsforstyrrelser, depresjon, søvnvansker og andre symptomer trenger ikke være av en karakter som krever diagnose før hjelp oppsøkes. Disse psykiske plagene kan forebygges og bli tatt på alvor før de utvikles til noe uutholdelig. Det kan virke som om helsesystemet vårt går etter prinsippet hjelp først etter diagnose, ikke hjelp til å holde seg frisk, til å forebygge diagnose.

Til en forandring kunne det vært nyttig med en faglærer som fortalte at karakterer faktisk ikke er det viktigeste i livet. At sorg går over, at sinne er akseptabelt og at det perfekte ikke finnes. den fungerer, men ikke hvordan tankene kan styre den. Følelser kan være ubehagelige, men tross alt nødvendige. Vet vi egentlig hvorfor? Og hvordan skal vi vite at angsten viker fra normalen, om det aldri blir snakket om?

Dette kan mulig også forklare hvorfor det ventes med å be om hjelp. Vi må være på et problematisk nok sted, i samfunnets øyne, for å bli tatt på alvor. Det er her det hele skurrer. Hele poenget er vel å forhindre utviklingen av tyngende forstyrrelser? Alle psykiske lidelser reduserer læringsevne og går ut over skoleresultatene. Minst like viktig er det hvor drastisk psykiske plager preger livskvaliteten. Hvorfor tas det ikke på alvor?

Til en forandring kunne det vært nyttig med en faglærer som fortalte at karakterer faktisk ikke er det viktigeste i livet. At sorg går over, at sinne er akseptabelt og at det perfekte ikke finnes. En som formidler at så lenge man klarer å leve, har man faktisk kommet ganske langt i livet. Da hadde man kanskje også klart å minske at hver tredje ungdom dropper ut av videregående skole. Presset er for stort blant generasjon perfeksjon!

Opplæring

God psykisk helse er grunnlaget for god selvfølelse, omsorgsevne og

Vi lærer om kroppen, om hvordan


opplevelsen av livsmestring. Derfor må det på plass i undervisningen, i alle landets skoler. Dette stadfester heftet «Boken som mangler», et samarbeidsprosjekt for å få psykisk helse inn i læreplanen. Om kostnadene for å reparere skadene er større enn tidlige intervensjoner og forebyggende tiltak har vi vel en vinn-vinn situasjon?

Gjennombrudd

Et steg er tatt i riktig retning. 13. april 2016 kom stortingsmeldingen: Regjeringen vil prioritere folkehelse og livsmestring i skolen. Et etterlengtet gjennombrudd. Da Røe Isaksen presenterte stortingsmeldingen la han vekt på at skolen må bidra til å ruste elevene til et samfunn hvor mange unge opplever press. – Vi er glade for at kunnskapsministeren har lyttet til et samlet

råd fra elever, brukere, lærere og fagfeltet. Barn og unge trenger kunnskap for å forstå seg selv og ta gode valg i livet. Dette uttaler Psykologforeningens president Tor Levin Hofgaard i forbindelse med stortingsmeldingen.

Oppfølging

Foreløpig ser det ikke ut for at verken ventetiden eller køene i helsevesenet blir særlig mindre. Mulig det er på tide å opprette et nytt system? Arne Holthe og Randi Talseth skriver i «Tidsskrift for norsk psykologforening» om muligheten ved å bygge ut psykisk helsehjelp i skolen. De viser til hvordan man klarer å få til tannhelsen blant unge og at vi på bakgrunn av dette skulle klare å få til det samme med den psykiske helsen. Et legitimt poeng. Står tannhelsen høyere enn den psykiske helsen?

Et forslag om å kartlegge den psykiske helsen til alle barn i Norge ved å fylle ut et elektronisk spørreskjema, blir foreslått av Holthe og Talseth. Ordningen vil koste en skoletime hvert år. Slik kunne de

elevene som har svar som vitner til psykiske lidelser, tilbys samtale, slik barn med begynnende tannråte tilbys oppfølgende tannbehandling. Er det ikke behov for oppfølging, er saken grei. Er det behov, kan skolehelsetjenesten tilby en begrenset utredning eller behandling. Barn som trenger mer omfattende hjelp, kan henvises videre til spesialisthelsetjenesten. På denne måten ville mulig terskelen for å fortelle om problematiske forhold vært redusert. Tidlig hjelp, er god hjelp.

Innkallelse til skoletannlegen er helt naturlig. Kan innkallelse til skolepsykolog bli like naturlig?

17


Rå dg hj i ør ve ne rs

Behandle dem med varsomhet, fordi ord har større kraft enn atombomber.

Pearl Strachan Hurd

Forandre dine ord og du forandrer din virkelighet Tekst: Monica Lindberg Vi tenker mange tanker i løpet av en dag. Tankene kan være som en samtale vi fører med oss selv. Kanskje er det vår egen stemme, kanskje er det andres stemmer som har festet seg. Husk at tankene dine ikke nødvendigvis er sanne selv om du tenker dem, derfor trenger du ikke tro på dem. Særlig hvis tankene sårer deg mer enn de leger kan du sette spørsmålstegn om de er sanne eller ikke. Ord og språk er det som skiller mennesker fra andre skapninger og det gir oss mulighet til å tenke. Vi bruker ord når vi beskriver oss selv, og de ordene vi bruker gir oss en oppfatning av hvem vi er. Når du for eksempel beskriver tilstanden din gjennom ord, så kanskje du legger merke til hvordan de ordene virker på deg? For eksempel når du sier «jeg er så trøtt» - får det deg til å kjenne på det du forbinder med ordet «trøtt» og hvilken betydning det har for deg. Hvis ordet trøtt gir deg mest negative assosiasjoner og dårlige følelser, kan du forsøke å leke litt med andre ord som kan beskrive hvordan du egentlig har det. For eksempel kan kanskje ordene «nå skal det bli godt å få sove» gi deg bedre assosiasjoner. Eller istedenfor «nå var jeg dum» kan du si «nå lærte jeg noe».

18

På denne måten kan ord gjøre oss trist eller skape dårlig selvfølelse, men ord kan også skape glede og livskraft. Det er som om ord bærer i seg forskjellige energier. Mange som kommer til ROS for å få veiledning er veldig klar på hva de ikke ønsker. For eksempel «jeg vil ikke være så sliten» eller «jeg må slutte å overspise». Dersom vi konstant repeterer til oss selv denne type ord og setninger, kan det forsterke negative følelser i større grad enn om vi for eksempel sier: «jeg vil bruke mer tid til å ta vare på meg selv» eller «jeg vil leve sunt og få balanse i kostholdet mitt ». Noen ganger er det vanskelig å sette ord på hva en ønsker seg fordi fokuset naturlig nok er på det som en ønsker å komme bort fra. Hvis jeg sier til deg: «ikke tenk på en blå ballong», hva tenker du på da? Ikke en blå ballong vel? Vel, det sier kanskje noe om hvor viktig det er å beskrive det en vil og ønsker seg i stedet. Ord som må og bør er små ord som kan skape trange rammer for hva vi kan eller ikke kan, og hva som er mulig. Dessuten innebærer ordene en slags kommando. Legg merke til hver gang du for eksempel bruker ordet


må eller bør. Må/bør du, eller kan det være at du heller vil, ønsker eller kan? Vi kan forandre våre følelser og opplevelser bare ved å endre ordene og språket vårt. Først trenger vi å bli klar over hvordan vi snakker til og om oss selv, og om vi ordlegger oss i forhold til det vi ønsker å oppnå. Det handler om hva vi fokuserer på. Kanskje du ønsker frihet, balanse, glede, ro eller spontanitet? Hva vil du fokusere på som beskriver nettopp det du ønsker skal være din virkelighet?

Øvelse

Øv deg i å legge merke til det du sier til deg selv - noter det gjerne ned. Bytt ut de ordene eller setningene som ikke støtter deg og som du kanskje ofte sier til deg selv. Lag så nye setninger som virker mer støttende og som

kan gi deg flere valg og muligheter. For eksempel: Jeg kan ikke Jeg burde Det er ikke min skyld Det er et problem Jeg håper Hvis bare Hva skal jeg gjøre?

Jeg vil Jeg kunne Jeg kan ta ansvar for meg selv Det er en mulighet Jeg vet Neste gang kan jeg Jeg har svaret og kan klare det

Du har alltid mulighet til å være nysgjerrig på de ordene du sier til deg selv, eller som du bruker for å beskrive hvordan du har det. Hva får de deg til å føle? Og om du ikke liker det du føler, hvilke ord beskriver mer det du heller vil føle? Nå er du på god vei til å bedre kunne støtte deg selv.

19 Illustrasjon: istockphoto


FOKUS

Min

nøkkel

Når jeg tør å bruke mine ord, når jeg tør å være åpen og ærlig, så føles det mindre ensomt og tungt.

TEKST: Marloes Suzanne Bijl Etter flere år innlagt både i psykiatrien og somatikken klarte en miljøterapeut å nå inn til meg, og hjelpe meg til å sette ord på alt det vanskelige. Han lot meg skrive. Han leste og satt sammen med meg i timesvis. Han stilte meg de riktige spørsmålene og sa de riktige ordene for å støtte meg. Han hjalp meg å finne den riktige nøkkelen, for meg. Nøkkelen min ble åpenhet. Da han dro på sommerferie raste verden sammen igjen, og jeg mistet alt håp. Igjen. Jeg kjempet igjen for å slippe fri fra å eksistere. Jeg ble igjen flyttet til en ny avdeling. Jeg møtte igjen en ny behandler, men denne gangen var det endelig positivt. Nøkkelen jeg hadde fått fra «engelen» (som jeg kalte ham) ble nå livsviktig. Bokstavelig talt. Jeg skrev til den nye behandleren min, jeg forklarte hvorfor jeg ikke ville leve. Jeg forklarte hvorfor tvangen gjorde meg sykere, jeg forklarte at jeg ville leve, hvis jeg fikk komme hjem.

å snakke, det er vanskelig å sette ord på det ansikt til ansikt med noen. Men skriftlig klarer jeg å uttrykke meg, og det var det som reddet meg ut fra tvangen og alle misforståelser i psykiatrien. Det er lettere å snakke, etter å ha forklart meg skriftlig først. Så det at «engelen» forstod det, og hjalp meg til å tørre å bruke det som kommunikasjon, har vært uhyre viktig for at jeg skal klare å få formidlet det jeg trenger. «Engelen» lærte meg at ingen følelser er feil, mine tanker og følelser er viktige. Det er jeg som vet best hvordan jeg har det. Det er viktig at andre får høre hvordan det er for meg. Mine tanker og følelser betyr noe! Når jeg tør å bruke mine ord, når jeg tør å være åpen og ærlig, så føles det mindre ensomt og tungt. Det er faktisk sant!!

Til tross for at jeg hadde blitt flyttet til et «skjermet rom» og igjen hadde fotfølge på grunn av flere forsøk på å få slippe. Til tross for at ingen andre trodde på at jeg egentlig ønsket å leve om jeg ble skrevet ut. Til tross for at flere trodde at det første jeg ville når jeg kom ut var å gjøre alt slutt. Til tross for alt det så valgte den nye behandleren min å stole på mine ord. Hun valgte å stole på det jeg skrev til henne. Hun forstod at tvang ikke var det riktige for meg, hun forstod at jeg hadde det best utenfor sykehuset. Til tross for alt annet, så valgte hun å høre på meg! Nøkkelen har blitt brukt hver dag etter at «engelen» lærte meg hvor viktig den er. Jeg har det siste året skrevet åpent og ærlig til mamma og jeg har skrevet til de som jobber i helsevesenet som hjelper meg med å klare hverdagen hjemme. Det er fortsatt vanskelig

20

Utdrag fra innlegget «Det er håp«, skrevet for psykobloggen til Mental Helse


Bokanmeldelse // Kristin Roset

SPRING FOR LIVET - slik blei eg frisk Samlaget 2016

Tekst: MAri Ourom Første gang jeg møtte Kristin var under et intervju til bladet «Birken» i 2007, hvor hun var redaktør og jeg intervjuobjekt. Jeg husker jeg la merke til den tynne og avmagra kroppen hennes, men som langdistanseløper selv er dette et syn som dessverre ikke er helt uvanlig. Noen år senere står Kristin frem i media og forteller sin historie om alvorlige spise- og treningsforstyrrelser. Hun oppretter bloggen «springerinne» hvor hun forteller åpenhjertig om kampen for å bli frisk, og jeg har mer eller mindre fulgt henne siden. Kristin Roset var mellomdistanseløper og norsk mester på 800-meter tre ganger. Hun var en livsglad og sunn idrettsjente med en drøm om OL, men som får drømmen knust da hun etter noen sleivete kommentarer utvikler alvorlige spiseforstyrrelser. Boken «Spring for livet» er Kristins fortelling om kampen mot spiseforstyrrelser og kontrollen, og vi følger henne gjennom år med sult, oppkast, ekstrem trening, selvpålagte regler og pillemisbruk. Først i 2010 får hun den hjelpen hun trenger og blir frisk. Dette er en modig og viktig bok. Kristin skriver godt og teksten brytes opp av gamle blogginnlegg og personlige bilder. Fortellingen er brutalt ærlig og det er som om man kan kjenne på fortvilelsen og håpløsheten gjennom de tunge årene, samtidig som man blir rørt og glad for de små stegene hun tar i riktig retning på veien mot tilfriskning. For dette er en historie med en lykkelig slutt. I dag er Kristin frisk og mamma til lille Noah. Hun har gjort sitt livs comeback og ønsker å hjelpe andre ved å fortelle sin historie. «Fridomen frå sjukdomen har gjeve meg eit nytt liv. At eg skulle få oppleve å toppe det med vesle Noah, er eit under. Han har vist meg at kroppen eg hata i uendeleg mange år, er så mykje meir enn musklar og lite kroppsfeitt. Eg har fått kjenne kor unik den er og at den kan brukast til ufatteleg mykje…» Roset kommer med konkrete råd til den som selv sliter, men også til de som er rundt; både til familie, venner, kjæreste og trenere. Boken gir innsikt i hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse og hvor altomfattende og invaderende lidelsen kan være. Men kanskje det aller viktigste denne boken formilder er håpet. For det er mulig å bli frisk fra spiseforstyrrelser. Anbefales på det sterkeste!

21


Veien til

frihet

TEkst: Hedda Riktor FOTO: PRIVAT/ISTOCKPHOTO I over ti år har jeg eksistert inni et spiseforstyrret fengsel. Et mørkt sted preget av frykt, smerte og tvangspregede tanker og handlinger. For meg handlet ikke spiseforstyrrelsen om et ønske om å bli tynn. Det handlet ikke om utseendet i det hele tatt. For svært mange gjør det ikke det. Det er komplekse krefter i spill, knytta til miljø såvel som gener, som fører en inn i denne sykdommen. For mange blir de ulike formene for spiseforstyrrelser en måte å håndtere livet på. Håndtere smertefulle erfaringer og traumer. Så også for meg. Telling av kalorier og overdreven trening førte til at kroppen min stadig ble svakere, og sykdommen sterkere. En følge av undervekt er kognitiv svekkelse. Jeg klarte ikke lenger tenke rasjonelt. Mat ble til noe å frykte. Jeg ble rigid. Hver dag måtte være lik. Samme antall kalorier. Samme antall timer trent. Det rigide ble det trygge.

22

Sykdommen spiste meg opp innenfra, men jeg opplevde den som nødvendig. Nødvendig fordi jeg trengte den kontrollen. Jeg trengte tryggheten og muligheten til å flykte fra vonde erfaringer. Behandling? Nei. Det fremsto som skummelt. Å gi slipp på noe som hjalp meg til å komme meg gjennom dagene? Kanskje hadde jeg en liten, svak stemme inni meg som prøvde å si at det jeg gjorde var farlig. At jeg risikerte livet ved å sulte meg og presse kroppen min til fysisk aktivitet. Men den stemmen var ikke sterk nok. Noen forsøk ble gjort opp gjennom årene på å endre spise- og aktivitetsmønster, mest for andres del. Fordi pårørende var bekymret. Inni meg ville jeg egentlig ikke, jeg kjente ingen vilje til å gi helt slipp. På mange måter var jeg avhengig av sult, trening og de følelsene det ga meg. Sånn gikk ti år. Opp og ned. Noen tilsynelatende gode perioder, etterfulgt av forverring av sykdommen. Sporadiske samtaler med ulike terapeuter. Fortvilte og

redde pårørende som prøvde å hjelpe. Helt til sommeren i forfjor. Da gikk det ikke lenger. En kropp orker kun så mye. Kun så mye, så sier den stopp. Organene svikter. Det kunne vært meg. Det kunne vært meg som sultet meg til døde. Takket være sykehusinnleggelse ble det ikke det. Først på somatisk der kroppen min kjempet mot døden, så overføring til akuttpsykiatrisk og til slutt på Regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål.


Fri blir man når man konfronterer det vonde, det kaotiske, det utrygge og jobber seg gjennom det. Og det, det er det jeg nå velger å gjøre. Da jeg kom dit holdt sykdommen meg i et mentalt jerngrep og jeg strittet imot behandlinga så godt jeg kunne. Men ansatte der ga ikke opp. De møtte meg med kjærlighet og varme. De forsto at motstanden mot behandling bunnet i frykt. Frykt for å miste alt jeg opplevde som trygt. Gjennom beinhard kamp, gjennom å møte frykten i måltid etter måltid ble kroppen min gradvis bedre. Med mer næring begynte hjernen også å fungere bedre. Jeg klarte å forholde meg mer rasjonelt til egen situasjon og forsto at de ansatte ønsket å hjelpe meg. Hjelpe meg å finne en ny trygghet. Skape et liv der

de destruktive sykdomshandlingene ikke lenger føltes nødvendig for å komme meg gjennom dagene. Ett år var jeg der. Ett år med mye smerte og frykt, men også latter og ikke minst: tilfriskning. Noe endret seg inni meg; det vokste frem et ønske om å bli fri. Et ønske om et liv som var mer enn frykt for mat og tall på en vekt. Selv om kroppen nå tilsynelatende ser frisk ut, er jeg ikke frisk. Ikke ennå. Spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom og det er en lang og kompleks prosess å bli frisk, slik også det å utvikle

sykdommen er. Men jeg skal bli fri. Spiseforstyrrelsen ble en måte å være i verden på for meg, nå må jeg lære å leve uten. Tryggheten den gir, dreper meg. Kontrollen og rigiditeten begrenser livet mitt. Hver dag må jeg velge det friske. Gang på gang. Det er en beinhard kamp, men det er verdt det Det er verdt det fordi jeg vet at spiseforstyrrelsen ikke lindrer det som gjør vondt inni meg. Jeg ønsker ikke lenger å ødelegge kropp og sinn i søken etter noe sykdommen ikke kan gi. Jeg blir ikke fri fra vonde erfaringer ved å flykte inn i sult og trening. Fri blir man når man konfronterer det vonde, det kaotiske, det utrygge og jobber seg gjennom det. Og det, det er det jeg nå velger å gjøre. Jeg har begynt på veien til frihet.

23


Å finne tilbake til seg selv TEkst: Kristina Skarpenes ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO Med et innsnevret, ensidig og ensomt liv der tanker knyttet til mat og kropp opptok 90% av tankene, og venner, famile og skole ble tilsidesatt, følte jeg til slutt at jeg ikke var noe annet enn en spiseforstyrrelse. Jeg var ikke lenger Kristina. Jeg husket ikke lengre hva jeg likte å gjøre, om jeg egentlig likte sjokolade, om jeg egentlig hatet majones og hvordan min egen latter hørtes ut. Så da jeg ble erklært frisk måtte jeg finne ut hvem jeg egentlig var.

Var jeg den morsomme klovnen som jeg var i begynnelsen av ungdomsskolen, eller var jeg den reserverte og deprimerte som jeg var da jeg var syk? Plutselig skulle jeg velge vei ut i voksenlivet, og jeg visste virkelig ikke hva som passet meg og mitt liv. Jeg hadde ikke peiling på hva mine styrker og svakheter var, for spiseforstyrrelsen hadde vært både min styrke og svakhet så utrolig lenge at jeg visste ikke at det bodde noe mer i meg. Mine tanker og følelser hadde så lenge vært preget av spiseforstyrrelsen min at jeg hadde ikke tatt hensyn til hva kropp og hode prøvde å fortelle meg. Følelsene mine har nok alltid prøvd å fortelle meg hva jeg syntes om ulike ting og hvordan jeg reagerte, men jeg har ikke villet lytte. Alt måtte gradvis bygges opp på nytt. Det tok tid. Fremdeles nå, snart 12 år etter jeg var syk, kan jeg oppdage at jeg liker ting som jeg alltid har trodd at jeg ikke likte, fordi det var nei-mat for meg da jeg var syk. Og enda kan jeg oppdage at jeg tror jeg er på en måte, men det viser seg at jeg er helt annerledes. Jeg har også måtte finne ut om trening er noe som henger igjen etter sykdommen, eller om jeg faktisk elsker å trene. Jeg har funnet ut at trening gir meg utrolig mye. Det gir meg glede, mestringsfølelse, energi og gode opplevelser. Det er ofte mye sosialt i det å trene, og jeg storkoser meg hver gang jeg er på trening. Men det viktigste er at jeg trener ganske likt - uavhengig av hva jeg har spist. Jeg drar ikke på ekstra straffetrening om jeg har spist snop, og jeg drar ikke på trening om jeg er utslitt og har sovet dårlig flere netter på rad. Trening for min del skal bare være tilknyttet noe positivt, det er ikke noe jeg må, men noe jeg kan og har veldig lyst til. Det er ingen enkel kamp det å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Heldigvis kan man få mye god hjelp utenfra. Da snakker jeg både om venner og familie, men også ulike behandlingsmetoder for å få satt ting i perspektiv og å kunne hjelpe seg selv. Selv skulle jeg ønske noen hjalp meg i den fasen der jeg skulle finne tilbake til hvem jeg var. Jeg gikk ikke til psykolog lengre i den tiden, og når man står midt oppi det så er det vanskelig å se at man trenger litt veiledning og gode råd. Men i ettertid er det noe jeg vet at de fleste som er på vei ut av en spiseforstyrrelse vil trenge litt hjelp til. Heldigvis finnes det gode støtteapparat, som for eksempel ROS. Det er godt å snakke med noen som forstår og som hjelper deg på veien videre.

24 Illustrasjon: istockphoto


ROS aktiviteter Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Du forholder deg til samme person hver gang og samtalene har en varighet på 45 minutter. Du kan som regel komme til oppfølgingssamtale annen hver uke, avhengig av hvor stor pågangen er. Innholdet i samtalen vil variere ut i fra ditt behov. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppen ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

Nyhet ved ROS senter i Hordaland: Gratis Yoga

Ved vårt senter i Hordaland kan vi nå tilby yoga, individuelt og i grupper. Les mer på nettros.no eller ta kontakt med kursleder Marianne Målsnes på marianne@nettros.no

25


Mjøsgrønt AS

Borkhus 5, 9518 ALTA - Tlf. 995 19 810

Silovegen 10 2335 STANGE Tlf. 480 98 837

Skårersletta 55 1473 LØRENSKOG Tlf. 21 61 10 00

2686 LOM Tlf. 61 21 90 00

Indremisjonshjemmet Hystadv. 167 3230 SANDEFJORD Tlf. 33 45 70 00 www.jotun.no

Ytre Arnavegen 100 5261 INDRE ARNA Tlf. 55 24 93 33

Hollendergaten 15 5017 BERGEN Tlf. 55 31 71 78

Follestadv. 34, 3474 ÅROS Tlf. 31 28 81 14

Blomkvist ITK driver med IT konsulentvirksomhet, rådgiving og teknisk arbeid. Salg av datautstyr og programvare samt byggautomasjons og sikkerhets produkter. Kommunikasjonsutstyr og elektronikk. Les mer på vår hjemmeside www.blomkvistitk.no eller på facebook https://www.facebook.com/blomkvistITK

Skedsmo Senter

Furuveien 1 2020 SKEDSMOKORSET Tlf. 400 78 631

4001 STAVANGER - Tlf. 51 51 66 00 - www.rogfk.no

T: 64 97 23 00 M: post@kisif.no

Klinikk for psykisk helsevern Avdeling for barne- og ungdom

SiV HF

W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Veum Allé 1, 1612 FREDRIKSTAD - Tlf. 08 600

Klinikk psykisk helse og rusbehandling Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Vestre Viken HF

Helse Sør-Øst - Klinikk for psykisk helse og rus

Erik Børresensalle 11-14, 3015 DRAMMEN Tlf. 03 525

A-K maskiner AS avd Gjøvik

Thomasdalen 9, 2818 GJØVIK Tlf. 61 13 86 30

ROS 2-2016.pmd

26

2

Ytrebygda bydel Sandsli helsestasjon for ungdom Fanatorget, Aurdalslia 14, 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

09.05.2016, 09:22


Stavanger kommune Oppvekst og Levekår

Dokka

Storgata 55 2870 DOKKA Tlf. 61 11 06 00

Lienv 41, 3580 GEILO Tlf. 32 08 71 00

LaserWash AS

Gorudvegen 46, 3300 HOKKSUND Tlf. 415 11 166

stavanger.kommune.no

Nordre Land kommune avd. for psykisk helse nordre-land.kommune.no

Flaskebekk

Kapellveien 84 1450 NESODDTANGEN Tlf. 66 91 16 02

SAR Hammerfest Havneveien 49 9610 RYPEFJORD Tlf. 78 40 77 70

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Bø kommune

Avd. for psykisk helsearbeid boe.kommune.no

Rælingen kommune ralingen.kommune.no

Vennesla kommune vennesla.kommune.no

Kristiansund kommune

ANONYM STØTTE

Enhet Psykisk Helse kristiansund.kommune.no

Meråker kommune meraker.kommune.no

Asko Øst AS Delitoppen 4 1540 VESTBY Tlf. 02 425 wwww.asko.no

Skipsholmvegen 22 9110 SOMMARØY Tlf. 77 66 40 00 www.sommaroy.no

Lillehammer kommune Rytrøa 14 2550 OS I ØSTERDALEN Tlf. 62 47 03 00 - www.os.hedmark.no

Barneverntjenesten lillehammer.kommune.no

Lørenskog kommune Rus og Psykisk Helse lorenskog.kommune.no

Herøy kommune heroy.kommune.no

Wilbergjordet

Aurskog-Høland kommune

Wilbergjordet 10 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 60 50

aurskog-holand.kommune.no

Regional seksj for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Storgata 8 6200 STRANDA Tlf. 70 26 92 50

Erling Skakkesg 14 7004 TRONDHEIM Tlf. 73 86 60 00 www.stfk.no

Tlf. 23 01 62 30

Sirdal kommune

Enhet for helse - avdeling psykisk helse sirdal.kommune.no

Trysil kommune trysil.kommune.no

Nes kommune

Psykisk helsetjeneste nes.kommune.no

Mirawa Restaurant

Asker kommune

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Hitra videregående skole 7240 HITRA Tlf. 72 81 11 90

Sykehuset Telemark Barne og Ungdomspsykiatrisk Seksjon

Grieg Seafood Finnmark AS

Markedsgata 3 9510 ALTA Tlf. 78 44 95 95 www.griegseafood.no

Ulefossveien, 3710 SKIEN Tlf. 35 00 35 24

Psykisk Helse og Rus avd Mestringshuset asker.kommune.no

Stokke kommune

Psykisk Helse og Rustjenester stokke.kommune.no

Hjartdal kommune

Tjeneste Psykisk Helse hjartdal.kommune.no

Jevnaker kommune jevnaker.kommune.no

Matkroken Angelosen Eftf Nordnesøy 8198 NORDNESØY Tlf. 75 09 67 13

Lavangen kommune Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Luster kommune Psykisk Helseteam luster.kommune.no

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no Hadelandsveien 841 3520 JEVNAKER Tlf. 32 11 44 80

lavangen.kommune.no

Herøy kommune

Barn, Familie og Helse heroy.kommune.no

Kvinnherad kommune kvinnherad.kommune.no

27


STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER BLI STØTTEMEDLEM

Medlemskap i ROS er åpent for alle som ønsker å støtte ROS sitt arbeid. Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434 eller benytt innmeldingsskjema på nettros.no Bedrifter, institusjoner, lag og foreninger som ønsker å bidra, kan tegne kollektivt medlemsskap ved å ta kontakt via admin@nettros.no.

GI EN GAVE

Ved å sende SMS med kodeord ROS50 til 2434, støtter du ROS med kr 50. Du kan også sende gave via Vipps, vårt vippsnummer er 12720.

BIDRA MED DIN GRASROTANDEL

Ved spill hos Norsk Tipping vil inntil 5 prosent av spillinnsatsen gå direkte til ROS, og best av alt, hverken innsats, premie eller vinnersjanse reduseres. Registrer oss som grasrotmottaker hos din kommisjonær. ROS sitt organisasjonsnummer er 971021160.

28

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no @nettros

ROSinfo 2/16  

ROSinfo er informasjonsbladet til ROS Rådgivning om spiseforstyrrelser. Se nettros.no for mer info.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you