ROSinfo 1/23

1/23

INFO

Fokus: Den digitale hverdagen

Vår digitale verden

Den digitale revolusjonen hadde sin spede begynnelse i USA i 1969. Fire datamaskiner knyttet sammen til et nettverk var starten på Internett. Den gang kalt ARPANET. Fire år senere var Norge knyttet til, som det aller første land utenfor USA, men det var først i 1997 at Schibsted og Telenor Norge åpnet Norges første internettportal. Mangt har skjedd siden den gang. Ikke minst en pandemi som virkelig satte fart på digitaliseringen, noe vi i ROS merket på mange områder.

Flere av våre gruppetilbud ble flyttet til digitale plattformer. Kurs i selvmedfølelse «Hva trenger jeg i møte med meg selv?», Mindful Eating og pårørendegrupper ble nå tilbudt digitalt, mange av våre individuelle samtaler ble flyttet til Teams og Zoom. Vi var selvsagt spente på hvordan dette ville fungere. Til vår store overraskelse fungerte det over all forventning. Tilbakemeldinger fra gruppetilbudene var svært positive. For mange var dette den eneste måten å koble seg på verden der ute. Noen var for dårlige til å møte opp fysisk, mens andre kjente på en større trygghet ved å kunne sitte hjemme og delta fra egen stue.

Digitaliseringen av samfunnet hjelper oss også med å nå ut med vårt forebyggende informasjonsmateriale til langt flere som trenger våre tjenester. Våre årlige brukerundersøkelser viser at de fleste finner frem til ROS ved hjelp av Google, Facebook, TIKTOK eller Instagram.

I 2021 fikk ROS midler over Statsbudsjettet til blant annet å åpne et eget nasjonalt digitalt senter. Ventelistene ved alle våre sentre for spiseforstyrrelser var urovekkende lange, og noe måtte gjøres. I tillegg til å ansette flere rådgivere ved sentrene, besluttet vi å åpne et eget digitalt senter som skulle ha ansvar for alle våre digitale tjenester. Chat, individuelle samtaler, telefon og vårt siste tilskudd «Spørsmål & Svar» ligger nå innunder det nasjonale senteret, som hjelper mange av våre brukere som ikke har muligheten for å oppsøke et av våre fysiske sentre som ligger i byene Bergen, Stavanger, Oslo, Trondheim og Tromsø.

Mulighetene som har åpnet seg digitalt er selvsagt ikke bare positive. Det er nettmobbing, «mørke rom», retusjerte virkeligheter alt for mange strever med å leve opp til med alvorlige utfall. Det er viktig at vi voksne lærer barn og unge hvordan de skal ferdes ute i denne overveldende digitale verdenen.

Forskning viser blant annet at for mye skjermtid går ut over søvnkvaliteten og øker risikoen for depresjon, angst og ensomhet. Dette er et vanskelig tema, og det finnes neppe et svar man kan sette to streker under. Vi tror på god og åpen kommunikasjon og å styrke de unge på en måte som lærer dem å skille mellom hva som lever sitt eget filtrerte liv på sosiale medier og hva som er virkelig i sitt eget liv. Hjelp de unge til å forstå sine egne verdier, hva som betyr noe for dem i livet, hvilke behov de har for at de skal ha det godt og føle seg trygge. Både på og utenfor skjermverdenen! Ønsker dere alle lykke til mot en balansert digital hverdag

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 Chat: nettros.no ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no ROS Senter i Troms/Finnmark: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: tromso@nettros.no Se nettros.no for åpningstider Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Marianne Clementine Håheim Marte Vigeland Line Orvedal Ella Holi Kari Anne Trefall E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Forsidebilde:

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Trykk: MAKE!Graphics

v

Innhold 4

Aktuelt

6

Barnevakten - for trygghet og bevissthet på nett

8

Lukkede nettverk

10

10

Min beste venn var overspising

14

Ny og bedre?

16

«Det er ikke bra for helsa det her»

18

Vil fjerne stigma

22

Det digitale samtalerommet

25

Ny tjeneste - Spørsmål og svar

26

Bokanmeldelse - Det digitale dopet

28

Annonser

30

Tilbud i ROS

17

22

Aktuelt

Innovasjonsprogrammet En Av Ti er i gang!

Hva skal til for å forebygge spiseforstyrrelser og forhindre alvorlige sykdomsforløp?

Ved hjelp av den brukerstyrte innovasjonsmetodikken Design Thinking vil 24 håndplukkede deltagere de neste 6 månedene jobbe i tverrfaglige team og i felleskap utvikle nye løsninger og kommunikasjonsverktøy som treffer barn og unges behov: Hvordan kommunisere med barn og unge om problematikken rundt kropp og mat?

Gruppene tar umiddelbart i bruk Design Thinking-metodikken, og det er med stort engasjement vi er i gang med innsiktsfasen som skal gi oss størst mulig forståelse, gjennom empati.

I løpet av disse månedene intervjues mer enn 200 personer som har erfaring med utfordringer knyttet til kropp og mat.

Videre skal mulige løsninger utvikles, testes og justeres av fire ulike team. Hvert team har sin mentor, med solid erfaring fra Design Thinking. Deltagerne er i de beste hender når nye, trygge løsninger og kommunikasjonsverktøy rundt spiseforstyrrelser skal skapes for barn og unge.

«Spiseforstyrrelser er et samfunnsproblem som vi må dra i samme retning for å løse. Etter bare tre dager sammen på innovasjonsprogrammet er jeg sterk i troen på at vårt prosjekt vil gi uvurderlige bidrag til dette arbeidet. Engasjementet i rommet var til å ta og føle på. Det er inspirerende og motiverende å være blant mennesker som er så villige til å gi av seg selv og trå ut av komfortsonen for å skape endring. Jeg er spent på veien videre!»

– Marianne Clementine Håheim, deltager og prosjektleder fra ROS

Foto: Tove Lise Mossestad

4

ROS fyller 40 år!

Nytt forskningsprosjekt om behandling for barn og unge med spiseforstyrrelser Familiebasert terapi (FBT) er behandlingsformen som er anbefalt for ungdom med spiseforstyrrelser, men man vet at denne ikke fungerer for alle. Omtrent femti prosent blir friske etter en slik behandling – dette tallet er avhengig hvordan man definerer å bli frisk.

Samtidig erfarer ROS at denne behandlingsformen er svært krevende for mange familier.

I februar 1983 ble ROS, (den gang Anoreksia/Bulimia foreningen) stiftet. Siden oppstarten har organisasjonen jobbet med å gi råd, støtte og hjelp til alle som møter spiseforstyrrelser i hverdagen og å bedre behandlingstilbudet for dem som er rammet.

Organisasjonens 40 års jubileum vil markeres gjennom hele året, med en hovedmarkering på «Spiseforstyrrelsens dag» 2. juni.

Vil du være på vårt jubileumsseminar?

Les mer på nettros.no/ros40

Et nytt forskningsprosjektet skal nå sammenlikne FBT opp mot kognitiv terapi for ungdom, som også har vist god effekt. Prosjektet ledes av Øyvind Rø, ved Oslo universitetssykehus HF. – Dersom resultatene viser at de to behandlingene har sammenlignbare resultater vil det si at barn-og ungdomsfeltet vil få ytterligere en behandlingsform de kan tilby ungdom med spiseforstyrrelser, sier Rø til Dagens Medisin.

Studien skal gjennomføres ved 8-9 poliklinikker i Norge og er planlagt til vinteren 2024.

Vi i ROS er svært glad for denne forskningen og vil følge den tett i årene fremover.

Nytt rekordår for ROS ROS har opplevd en enorm økning i antall henvendelser de siste årene. I 2022 har vi besvart nærmere 16 000 henvendelser, en økning på 51 % fra 2020.

Henvendelser fra barn og unge under 18 år, har økt med 71 % siden 2020.

Spiseforstyrrelser har blitt et folkehelseproblem og lavterskeltilbud som ROS er viktigere enn noensinne.

5

Fokus

for trygghet og bevissthet på nett

”

Tekst: Nina Hvidsten, ROS

Har du noen gang googlet et spill eller en app?

Kanskje vurdert om barnet skal få spillet «alle andre har», eller lurt på hva som egentlig er greia med Zoomerang? Da er sannsynligheten stor for at en anmeldelse fra Barnevakten dukker opp.

Barnevakten er en stiftelse som formidler fakta og råd om barn, unge og medier. De jobber blant annet med foredrag, anmeldelser og artikler. Et av deres hovedmål er å øke voksnes kunnskaper og stimulere til engasjement for å skape gode rammer for barn og unges mediebruk. Samtidig ønsker de å engasjere barn og unge til egen refleksjon med digital dømmekraft som mål.

Det at innholdet er persontilpasset og algoritmestyrt gjør at det er vanskelig for foreldre å følge opp og vite hva barna og ungdommene får i sine sosiale medier.

Vi har tatt en prat med faglig leder i Barnevakten, Kjellaug Tonheim Tønnesen. Tønnesen er klar på at det å vokse opp i en digital hverdag byr på en verden av muligheter, men også en verden av ulemper.

– Den digitale hverdagen gir mange muligheter for informasjon, læring, kommunikasjon og underholdning.

I tillegg skaper den muligheter for medvirkning og det å være med å påvirke i samfunnet vårt. Samtidig kan disse fordelene i motsatt pol bli til ulemper. Det å ha «hele verden» i lommen er ikke bare enkelt å forholde seg til for barn som kanskje akkurat har lært seg å skrive og lese. Mange foreldre opplever sosialt press og forventning til å koble barna på, for man ønsker ikke at de skal «falle utenfor» sosialt eller «komme bakpå» med teknologien.

– Samtidig vet vi at barn er mer sårbare og lettere kan bli lurt av mennesker med dårlige hensikter, både hva

6

Kjellaug Tonheim Tønnesen, faglig leder i Barnevakten.

Foto: Studio 1 fotografene

gjelder penger og hacking, men også grooming og nettovergrep. Sterke inntrykk som ikke passer for barn er også bare et tastetrykk unna, og kan være med å komplisere barns utvikling. Det er også utfordrende å klare å manøvrere seg frem til det som er sant og ekte og utøve kritisk medieforståelse og kildekritikk. Dessuten er barn og unges personvern viktig å ta på alvor.

Flommen av algoritmestyrt innhold, inkludert reklame, er med på «å fange» barnas interesse og tid. Det kan være bra dersom man ledes til godt innhold, men en stor utfordring dersom man havner i «båser» som er negative eller destruktive. Det at innholdet er persontilpasset og algoritmestyrt gjør også at det er vanskelig for foreldre å følge opp og vite hva barna og ungdommene får i sine sosiale medier, forteller Tønnesen.

Barnevakten møter ofte foreldre som er bekymret for barns skjermtid og spilletid. Mange er også bekymret for nettovergrep og nettmobbing.

– Vi møter en del foreldre som er uberettiget bekymret for barnas skjermtid. De trenger gjerne en prat for å skjønne at dette går helt fint, og vi gir dem noen tips om rammer og innstillinger. De sammenligner gjerne sin egen barndom med barnets oppvekst, og har for eksempel selv ingen forhold til gaming. Andre ganger er det virkelig krise med drop-out fra skole, at barnet har snudd døgnet og så videre. Da viser vi dem selvfølgelig videre til de som kan hjelpe, sier Tønnesen.

– Når det gjelder nettovergrep, så snakker vi om det på temakveldene våre. Det viktigste rådet er å snakke med barna om nettvenner og spillvenner, og å aldri opprette direkte chattekontakt for eksempel på Snapchat med folk man kun kjenner fra spill og sosiale medier.

Vi snakker også mye om forebygging og håndtering av nettmobbing, utenforskap og hatprat og oppfordrer foreldre til å engasjere seg i barn og unges oppvekstmiljø.

Barnevakten møter også barn og unge som selv er bekymret for egen skjermbruk. Noen sier de ønsker at mobilutviklingen stoppet før smarttelefonen.

– Jeg har møtt flere unge som har slettet TikTok i perioder eller for godt, eller som en jente sa: «Jeg sletter den i ukedagene og laster den ned igjen i helgene», forteller Tønnesen.

– Vi snakker også med unge om at ting man kanskje strever med lett blir overfokusert i feeden, nettopp fordi algoritmene fanger opp hvordan man har det.

Strever man med søvn eller slanking for eksempel, så hjelper det dårlig at man i sosiale medier blir minnet på dette hele dagen, selv om det gjerne er mange gode og velmenende råd også som dukker opp. Det er nesten umulig å ikke overtenke og ende opp med angst for angsten, eller for eksempel en frykt for ikke å få sove der man gruer seg hele dagen til natten kommer.

For personer som ønsker at det digitale skal ta mindre plass i hverdagen, anbefaler Tønnesen at man tar en fot i bakken, tenker gjennom hvordan man lever og hva man ønsker å gjøre noe med, og så ta ett skritt om gangen.

– Mye av innholdet vi forholder oss til digitalt, som sosiale medier og spill, er laget for å holde oss der lengst mulig. Se på døgnets 24 timer og pass på at de grunnleggende tingene i livet, som søvn, tid til forpliktelser som skole/jobb/husarbeid, fysisk aktivitet og fysisk sosial omgang med mennesker, blir ivaretatt. Så må vi heller ikke se smått på skjermfrie hverdagsøyeblikk. Spesielt barn trenger tid til å leke, å kjede seg, å glede seg, å grue seg, å kose med katten og å bearbeide inntrykk og følelser de får gjennom dagen.

– Skjermenhetene og mange apper kan hjelpe oss gjennom tilgang til gode innstillinger hvor man kan redusere maset og styre tiden. Man kan skru av pushvarsler, sette mobilen i svart-hvitt, bruke nettleser i stedet for å laste ned apper for alt mulig og så videre, anbefaler Tønnesen.

Fokus

Lukkede nettverk Tekst: Thea Eline Amundsen

Lukkede nettverk på sosiale medier har de siste årene fått økt oppmerksomhet, både i mediene og blant fagpersoner.

Det norske miljøet er stort, og brukerne kommer fra hele landet. Dette har skapt en større bevissthet omkring bruken av sosiale medier hos unge psykisk syke, og behovet for informasjon om fenomenet har økt deretter. Det er likevel vanskelig å få tak i denne informasjonen, fordi menneskene i miljøet i liten grad snakker om at de er en del av det, og enda mindre om hva som foregår «der inne». Selv om miljøet stadig er i endring, er utgangspunktet det samme: Anonyme profiler deler usensurert livet med alvorlig, psykisk sykdom.

Brukerne forteller om livet slik de opplever det, fra psykiatriske institusjoner, i kontakt med barnevernet, fra behandling og hverdagsliv, søvnløse netter og angstanfall; fra legevakten når et dypt kutt fra selvskading må sys, eller fra en ambulanse etter et selvmordsforsøk. Fellesnevneren er psykiske lidelser og symptomuttrykk; mange av dem har en spiseforstyrrelse, samt andre utfordringer som selvskading, rus, depresjon, angst, selvmordsproblematikk og personlighetsforstyrrelser. I miljøet hører man gjerne om «privinsta», som brukes til å benevne fellesskapet blant brukerne på Instagram. Privinstamiljøet strekker seg imidlertid over ulike sosiale medier, og ikke bare Instagram, selv om det er der navnet har sitt utspring.

Det som kjennetegner privinsta-miljøet er hvordan brukerne og innholdet på innsiden er sterkt adskilt fra verden utenfor. Det

8

er ekstremt vanskelig for utenforstående å få innblikk i miljøet.

Samtidig er det en sterk indre justis, som blant annet krever at man ikke rapporterer hverandres innhold, selv om det oppleves grenseoverskridende eller direkte skadelig.

Mange med en spiseforstyrrelse integrerer sykdommen som en del av sin egen identitet. Bevisst eller ubevisst opprettholder man denne delen av seg selv, ofte fordi tanken på å gi slipp virker skummel eller nærmest umulig. Gjennom lukkede nettverk på sosiale medier, som for eksempel privinsta-miljøet, får man mulighet til å skape og opprettholde denne identiteten. Ved hjelp av bilder, videoer og ord lager brukerne en fortelling om seg selv og sin sykdom. Her er det plass til de aller mørkeste tankene, her kan man dele alt uten at noen går inn for å korrigere eller realitetsorientere. Når disse fortellingene kommer sammen, skapes det et enormt sterkt fellesskap. For mange vil dette felleskapet føles trygt og ekte. Brukerne føler seg mindre alene med egen sykdom - de føler at noen endelig forstår og bryr seg. Ofte er det en sammenheng mellom følelsen av å være misforstått eller gitt opp i den «virkelige» verden, og følelsen av tilhørighet og forståelse i lukkede nettverk på sosiale medier.

Konsekvensene av å være en del av et slikt miljø er store. Ved å eksponeres for en utømmelig feed av spiseforstyrrelser og annen tung problematikk, normaliseres veldig syke tanker og handlinger.

På denne måten vil mange bli sykere selv, fordi grensen mellom hva som oppfattes som sykt og normalt, stadig forskyves. I tillegg vil mange oppleve at responsen fra miljøet, i form av likes, kommentarer og støtteerklæringer, øker med graden av alvorlighet på innholdet. Dette er med på å skape en form for konkurranse om å ha det verst, om alltid å overgå seg selv og andre i hva som blir sagt, gjort og delt. Den ytterste konsekvensen av dette er alvorlige skader og selvmordsforsøk med døden til følge. Det finnes altså ingen grense for hvor langt enkelte kan gå for å utløse responsen fra miljøet. Ikke bare er dette skadelig for de som utfører handlingene, men også for de som blir vitner til hendelser og situasjoner som potensielt er svært traumatiserende. Alvorlig selvskading og selvmordsforsøk har blitt dokumentert og delt - til et publikum som allerede har det vanskelig.

”

Mange opplever at responsen fra miljøet, i form av likes, kommentarer og støtteerklæringer, øker med graden av alvorlighet på innholdet.

Som nevnt innledningsvis er det de færreste som snakker om at de er en del av et slikt nettverk, og enda færre hva de ser eller hva de selv deler. Mange av brukerne er i større eller mindre grad klar over at miljøet kan ha en negativ innvirkning på egen tilfriskning, men er redd for å snakke om det. Det kan handle om frykten for å måtte ta avstand fra miljøet hvis noen får vite om det, eller å bli møtt med fordømmelse. Noen har delt innhold som kan stå i konflikt med hvordan de ønsker å bli oppfattet av pårørende eller hjelpeapparatet. Å være en hjelper kan virke vanskelig i møtet med denne brukergruppen og problematikken. Det viktigste er likevel å tørre å adressere problemet; og vise at man er en hjelper som tåler å høre svarene som kommer.

Skap et rom der det er trygt å dele og vær nysgjerrig på hva slags funksjon miljøet har for den man prøver å hjelpe. Selv om lukkede nettverk på sosiale medier bærer med seg en rekke negative konsekvenser, er det viktig å huske på at for mange av brukerne oppleves fellesskapet viktig og trygt. Og som med en spiseforstyrrelse eller annen destruktiv følelsesregulerende atferd, er det ofte knyttet en sterk ambivalens til endring. Vis forståelse for at det kan føles skummelt og usikkert, og vær tålmodig. Endringsarbeid er ikke gjort i en håndvending, det tar tid, for noen mer enn andre.

Vi kan nok konkludere med at sosiale medier har kommet for å bli; med alle de positive og negative effektene det har på mennesker med spiseforstyrrelser eller andre psykiske lidelser. Lukkede nettverk på sosiale medier, slik som privinsta-miljøet, har en direkte påvirkning på unges muligheter for tilfriskning.

Derfor er det så viktig at det snakkes om. Både de utenfor og de innenfor dette digitale fellesskapet må ta ansvar for at tematikken løftes frem. For én ting er sikkert: Det vil ikke forsvinne av seg selv.

Min beste venn var overspising min verste fiende var skammen Tekst: Merethe Klungtveit

Jeg husker tilbake til en lykkelig barndom med gode foreldre som fulgte oss opp. Vi fikk være mye i naturen og utforske. Det var ingen som krevde at vi skulle være noe mer enn vi var. Våre foreldre satt alltid oss søsken først, og ga oss trygghet og rom til å være barn.

Alt gikk fint frem til jeg mistet min morfar. Det var i hvertfall da jeg kan huske de vonde tankene og følelsene begynte å ta overhånd. Jeg var 6 år og fikk være med å se morfar før begravelsesbyrået hentet han. Jeg ble så redd, brystet strammet seg og jeg slet med å puste. Alt var kaos, men jeg turte ikke fortelle noen om frykten jeg kjente på. Følelsen satt seg i kroppen og jeg var preget av utrolig mye uro, usikkerhet og frykt for at andre skulle se meg som svak. Men jeg var flink til å skjule hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde de ubehagelige følelsene som overveldende og følte at ingen hadde det som meg. Det ble disse følelsene jeg trengte å komme meg bort fra.

”

Jeg kan huske den gode følelsen det ga meg å sitte trygt hjemme og døyve følelsene med mat. Redselen i kroppen forsvant og jeg kjente på kontroll. Jeg gikk inn i en transe. Men like sterk var alltid skammen etterpå.

De første årene på barneskolen begynte jeg å kjenne på hvor godt det var å spise. Jeg kan huske den gode følelsen det ga meg å sitte trygt hjemme og døyve følelsene med mat. Redselen i kroppen forsvant og jeg kjente på kontroll. Jeg gikk inn i en transe. Men like sterk var alltid skammen etterpå.

Det var vanskelig for foreldrene mine å motivere meg til skolen og jeg turte ikke å si høyt hva jeg følte, eller kanskje det handlet om at jeg ikke hadde vokabular til å uttrykke hvor redd jeg var. Jeg gråt og sa jeg hadde vondt i magen eller hodet, og det stemte jo, for redselen satt seg i kroppen.

Disse sterke følelsene mine ble ikke bedre når hormonene inntok kroppen og jeg skulle gå på en skole

10

Gjennom tre helgesamlinger på Nord-Hidle i Rogaland, har Merethe hatt fokus på økt selvomsorg og selvmedfølelse.

lenger borte fra mitt trygge hjem. På denne tiden begynte jeg også å kjenne på kroppspress. Jeg sammenlignet meg med andre og tenkte mye på hvordan folk så meg, og hvordan jeg trodde jeg måtte se ut for å bli akseptert. Ønsket om å være slank og fin ble bare sterkere og sterkere, og vekten ble bare høyere og høyere.

En ond sirkel vokste seg større.

Maten ble tryggheten som kunne døyve det vonde nå også. Jeg hadde alltid tilgjengelig noe jeg kunne spise når uroen nærmet seg.

Men i denne fasen møtte jeg også en fantastisk gjeng som jeg følte jeg kunne være meg selv med. Det hjalp på selvbildet og selvtilliten. Jeg var en del av en gjeng og hadde det supert. Det ble festing og mye spennende opplevelser. Alkohol ble også en metode jeg kunne bruke for å unslippe vanskelige følelser.

Sommeren jeg skulle begynne på videregående, mistet jeg en god kamerat i motorsykkelulykke. Da raste verden sammen, og frykten for å miste andre gravde seg inn i brystet. Jeg klarte ikke komme meg videre, eller kjenne på hva jeg følte. Jeg flyktet igjen inn i trygghet, og det bygget seg opp mye sinne. Jeg sov masse og klarte ikke komme meg på skolen i tide. Jeg kunne sove 12 timer, stå opp og spise for så å legge meg og sove mer.

Til tross for nye vennskap som gjorde livet mitt spennende og kjekt, følte jeg alltid at jeg rømte istedenfor å stå i det som var vanskelig. Jeg måtte alltid ha en sikker rømningsvei for å komme meg i trygghet.

Jeg passet på å aldri vise kroppen min eller sette meg i situasjoner som kunne bli ubehagelige. Det ble slik at jeg automatisk spiste på alle følelser, også i forkant hvis jeg trodde noe skulle bli ubehagelig.

Jeg husker at jeg tenkte «jeg har bulimi, men jeg spyr ikke». Ingen fortalte meg at jeg hadde en spiseforstyrrelse. I følge aviser, blader og «eksperter», var jeg bare lat og altfor glad i mat. Jeg trodde jeg bare måtte jobbe hardere, fortere og straffe meg selv. Det funket like dårlig hver gang.

Jeg prøvde alt av dietter, tabletter fra legen, grete roede, oppkast og alt som fantes av kurer, men jeg ble bare mer og mer skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte det. Så jeg trøstet meg selv med mer mat.

Jeg skammet meg i skjul og jeg var overbevist om at ingen andre hadde det slik som meg. Enda verre ble det de gangene jeg våget å åpne meg i desperasjon for voksne i helsevesenet som alle hadde samme svar.

Jeg må bevege meg mer og spise mindre.

Det var som et slag i magen hver gang.

I 2011 gikk jeg ned i vekt etter en slankeoperasjon. Jeg har aldri følt meg så bra og jeg var i en lykkerus. Jeg møtte min fantastiske samboer og flyttet til han uten å blunke, bort fra mine trygge omgivelser.

11

Men så smalt det. Jeg har aldri følt meg så ensom og utrygg som når min samboer måtte reise vekk på jobb.

Han var min støtte i alt, og jeg kunne ikke fått en bedre mann, men jeg hadde satt meg i en utrygg situasjon hvor jeg mistet kontrollen.

Når jeg innså at ikke en gang en slankeoperasjon hadde hjulpet meg, begynte jeg ganske fort å legge på meg igjen. Jeg straffet meg selv fordi jeg hadde så lite respekt at jeg la på meg igjen etter en så dyr operasjon. Den indre kritikeren var brutal.

Jeg ble gravid, var alene på ukjent sted med ukjente følelser og plutselig turte jeg ikke gå ut av huset.

Katastrofetankene toppet seg. Etter å ha født sønnen min hadde jeg ikke mer igjen å gi, og jeg satt mye oppe på nettene for å se om han pustet. Men jeg hadde blitt en mester i å skjule hvordan jeg egentlig følte det.

Agorafobi kalte de det da jeg var på DPS. Jeg ble forbannet når jeg leste forklaringen på Agorafobi, jeg hadde jo ikke problemer med det sosiale. Det var ikke så mye mer å hente på DPS annet enn denne diagnosen. Men på legekontoret sto de klar med tabletter.

Antidepressiva gjorde meg så dårlig at jeg fikk panikkangst og enda mer frykt for å forlate hjemmet. Den ene gangen jeg møtte opp gråtende og skjelvende på legevakten, fikk jeg beskjed at det ikke var pillene, men mitt hode det var noe galt med. Det var bare å ta en beroligende tablett og fortsette med antidepressiva morgenen etter. De sende meg ut i en forferdelig tilstand, uten å blunke.

Etter det kjørte jeg bilen min inn mot en hekk. Jeg ble så redd for å bli innlagt eller dø, så jeg ringte til mamma som roet meg ned. Sinnet tok etterhvert over og jeg sa til meg selv: nå er det faen nok. Hvis helsevesenet ikke kan hjelpe meg, så skal jeg skaffe egne verktøy til å kunne ta vare på meg selv. Dette ble utgangspunktet for mitt møte med ROS. Jeg kom over et innlegg fra ROS om overspisingsproblematikk. Jeg ble så lettet da jeg leste. Tenk at andre har opplevd noe av samme som meg. Jeg fikk en avtale med det som skulle bli rådgiveren min i ROS, Hege.

Jeg må ærlig innrømme at jeg forventet at Hege skulle gi meg en oppskrift på hvordan jeg skulle slanke meg.

Da jeg spurte om hvilken slankemetode som var best,

12

”

Jeg trenger ikke være en trygg plass, så lenge jeg kan finne et trygt rom inni meg selv.

svarte hun at det finnes ingen rett og galt, men at du må gi kroppen din det den trenger og være snill, nysgjerrig og raus mot deg selv. Jeg ble først satt ut og irritert, for dette kunne ikke stemme. Jeg måtte jo ha en oppskrift og regler å forholde meg til slik at jeg kunne begynne å straffe meg selv på en ny måte.

Heldigvis har Hege en enorm stor raushet og tilstedeværelse som gjør at jeg følte meg trygg og kunne begynne å åpne meg opp om alt som lå bak det fysiske. Møtet med henne var starten på kapittelet om å lære å ta vare på seg selv og stå i vanskelige følelser.

I tillegg til rådgivningssamtaler med Hege har jeg de sistene årene deltatt på både kurs i Mindful Eating og selvmedfølelse.

Kurs som har gitt meg gode verktøy og muligheten til å se at det er mange andre som er i samme situasjon som meg.

Nå er jeg en av de 10 heldige som er med i et prosjekt som handler om økt selvomsorg, der vi som gruppe møtes flere ganger i året på en øy i Rogaland. Det største problemet for meg var å reise ut til denne øyen.

Jeg var ikke redd for båtturen, men redd for å ikke kunne flykte når jeg må hjem i trygghet. Men jeg mestret dette med hjelp av å være med følelsene og ikke rømme vekk.

Takket være støtte fra Stiftelsen Dam har ROS kunnet tilby et 1-årig mindfulness-kursforløp i gruppe, for personer som sliter med overspising. Forløpet har bestått av 3 helgesamlinger i idylliske landlige omgivelser, med 10 deltakere, og 2 instruktører. I tillegg har deltagerne hatt mulighet for individuelle månedlige samtaler med kursleder, samt inspirasjon og øvelser til å utforske nærvær mellom samlingene.

Forløpet byr på muligheter til å: •

Oppdage mer av egne ressurser for selvomsorg og selvmedfølelse

•

Øke selvforståelsen bl.a. om hva som ligger bak spising og sammenhenger mellom følelser og spising

•

Utvikle evnen til å forholde seg til tanker, følelser, kropp og atferd

•

Invitere nærvær inn i møte med mat

•

Utforske øvelser som støtter avspenning og reduserer stress, bekymringer og uro

•

Åpne for fellesskap og lette på skam, skyld og ensomhet

•

Erfare verktøy som styrker helhetlig livskraft og livsglede: meditasjon, nærværsyoga og nærvær i naturen

•

Gi plass til mer av hele seg, i dypere kontakt med indre og ytre natur

For en overveldende god følelse det var å etterhvert kjenne på å få være trygg i å stå i alle følelser. Jeg trenger ikke være en trygg plass, så lenge jeg kan finne et trygt rom inni meg selv.

Det er viktig for meg å dele hvordan jeg har hatt det for å vise andre at det er helt vanlig å ha det vanskelig, og at det finnes hjelp til å hjelpe seg selv. Uten å døyve følelsene, men våge å være med seg selv.

Jeg vet nå at den beste relasjonen du har i livet, er den du har til deg selv.

13

Ny og bedre?

Tekst: Kari Anne Trefall

Hvert år ser vi på det nye året med håp. Håp er godt å kjenne på, og det gir både energi og motivasjon. Rundt oss florerer det med inntrykk, innspill og meninger på hva vi skal bruke denne energien og motivasjonen på.

«Jeg har et helt år, så noe bør jeg jo klare!» Dette kan på den ene siden gi nye hverdagsvaner som er positive for en, men på den andre siden føre til en følelse av mislykkethet dersom en ikke klarer det. Det er lett å gå i fellen å tenke at et helt år er lenge nok til å gjøre store endringer i livet, kanskje uten å ta høyde for at hverdagen fortsetter slik den alltid har gjort. Så skal en bare la være å endre seg?

Nyttårsforsetter, salgstriks og trender på sosiale medier er bare noe av det som kommer på nyåret.

Butikker og tjenester benytter seg av endringsfokuset for å tjene penger. Hos bokhandlerne finner vi nyutgivelser og tilbudsbøker rundt dietter, fysisk aktivitet og mental trening. Treningssentre har medlemskapstilbud eller vennekampanjer. Aviser og magasiner byr på oppskrifter, rådgiving, eller intervju med personer «som har klart det». Det ligger en slags forventning om at en bør forbedre noe ved seg selv.

På sosiale medier finnes det utallige trender på forbedringer, og nye skapes hele tiden. En av disse er «that girl», som handler om å lage seg strenge retningslinjer rundt både trening, hudpleie, matvaner og meditasjon. I VG beskriver Oda Marie Skancke det som «et supermenneske som får til alt i livet». Trender som dette fremstiller det som at dersom en klarer å følge regimet, så får en automatisk mer selvtillit og vil like sin egen kropp. Trendene tar ikke høyde for at vi mennesker er bygget forskjellig og trives med forskjellige livsstiler. Likevel, som Skancke skriver: «når du bruker mye tid på dette innholdet hver dag, setter du deg i en sårbar posisjon for å bli påvirket».

14

”

Å jobbe med selvmedfølelsen og selvaksepten kan noen ganger være en stor nok utfordring i seg selv, og kanskje det første steget som må til før en skal gjøre noe annet.

Endringsfokuset i samfunnet kan skape et press på at en bør «forbedre seg» mentalt eller fysisk. Få gjort mer eller få gjort mindre. Øk effektiviteten eller finn roen.

Det å stå imot slikt press er vanskelig, kanskje fordi presset kan komme innenfra også. «Hvorfor skal jeg ikke ville forbedre meg?» Vi mennesker er selvbevisste, og vi kjenner nok alle til både gode og litt mindre gode sider ved oss selv. Så om en leter litt inni seg, er det alltid noe en kan forbedre.

Dette kan utvikle seg til å bli selvdestruktivt. Å jage etter noe å forbedre ved seg selv hele tiden, kan gjøre at en også løper lengre og lengre vekk fra selvaksepten og selvmedfølelsen.

Så hva skjer om en ikke har lyst til å endre seg? Det å bare være seg selv, hele året. «Ta meg som jeg er!» For å akseptere seg selv, må en også akseptere at en vil oppleve motstand. Å akseptere at en går imot strømmen, fordi en vet hva som er best for seg.

«Hvorfor blir du ikke med? Det er jo bra for deg!» På den måten er det ganske vanskelig å være seg selv, akkurat som en er.

Det er altså mange sider ved endring, i tillegg til at endring kan være så mangt.

Om det er noe en har lyst til å endre, er det viktig å huske på at en endring ikke trenger å være så radikal. Små endringer kan bety like mye i det lange løp. Kanskje på den måten kan en samtidig fortsette å være seg selv?

Det viktigste er å være bevisst på at dersom en vil gjøre en endring, bør en sørge for at det skal skje i sitt eget tempo og være fylt med omsorg til seg selv underveis. Det blir viktig å passe på at fallhøyden ikke er så stor, slik at dersom man ikke vil gjøre endringen likevel, så er man like glad i seg selv og tar læring fra erfaringen. Å jobbe med selvmedfølelsen og selvaksepten kan noen ganger være en stor nok utfordring i seg selv, og kanskje det første steget som må til før en skal gjøre noe annet.

15

Fokus

«Det er ikke bra for helsa det her» Tekst: Ella Holi, ROS

TikTok har blitt en av de mest populære plattformene blant barn og unge: ifølge Medietilsynet var over sju av ti (73%) av 9-18-åringene på TikTok i 2022.

Plattformen har fått mye kritikk for å skape kroppspress. Det florerer av videoer som forteller hvordan du skal spise, trene eller se ut, som algoritmene viser til sårbare barn og unge.

Heldigvis finnes det også kontoer som prøver å være en motvekt og skape en positiv endring. En av disse er plus-modell og influenser Sonja Iren Johnsen. Videoene til Sonja Iren handler om klær, sminke, trening og «self-love», og per i dag har hun over 26 000 følgere og nesten en million likes på videoene sine. Noen av de mest populære videoene hennes er en serie «5 ting folk har sagt til meg fordi jeg er tjukk», og videoer der hun svarer eller reagerer på negative kommentarer hun har fått.

– De vanligste kommentarene er komplimenter og som oftest emojis som hjerteøyer, forteller Sonja om responsen på videoene sine.

Hun blir ofte spurt om å lage videoer med sminketips, og får spørsmål om hvor hun kjøper klær. Men kommentarene ikke bare positive.

– Negative kommentarer får jeg nesten hver gang jeg legger ut en video. Noen ganger bare en, men ofte mange flere. Jeg opplever det mest irriterende, fordi jeg ikke forstår hvorfor folk har lyst til å være på den måten, og bruke tid på å prøve å rakke ned på andre.

Jeg blir også lei meg, fordi 15 år gamle meg hadde blitt knust av disse kommentarene. «Å trene hjelper ikke når du spiser som en hest» «Sånn går det når man har sesongkort på maccern» «Må jo spise moderat også for å ikke se ut som en gris»

De fleste negative kommentarene handler om kroppen hennes, og mange påstår at de er «bekymret» over helsen hennes.

– Folk gir meg slankeråd og er slemme, men begrunner det med at de bare tenker på helsa mi. Hadde de brydd seg om min personlige helse hadde de ikke kommentert ting som dette.

«Loose some weight det er ikke bra for helsa det her» «Kontroller at du ikke spiser mer kalorier enn du forbrenner så kan jeg garantere at du går ned i vekt, da øker du vertfall livskvaliteten» Slike kommentarer er typiske eksempler på concern trolling: man påstår å være bekymret over helsen til noen, men bekymringen er ofte brukt som en mer akseptabel grunn til å kommentere slemt og negativt på kroppen til noen - er ikke det bare godt ment, å bry seg om helsen deres? Måten bekymringen er uttalt viser at det er ikke ekte bekymring det handler om.

Bekymringen kan også være rettet mot andre. Trollene argumenterer ofte med at influensere som Sonja Iren promoterer en usunn livsstil, og er bekymret for samfunnskostnadene – som om det er et direkte resultat av å se en tjukk person som er glad i kroppen sin på TikTok. «Bodypositivity handler om å promotere overvekt jo» «Aner du hvor mye penger overvekt/fedme koster staten hvert år? Aner du hvor mange som dør av overvekt hvert år?»

– Jeg blir ofte oppgitt, og spesielt når noen ikke vil gi seg. De er mange som har lyst til å bryte meg ned, og det kan føles trist, forteller Sonja, og fortsetter:

– Jeg blir heldigvis ikke så påvirket, men om det er veldig mange kommentarer som raser inn, kan det gjøre en god dag til en dårlig dag. Jeg har måttet stenge mange kommentarfelt på grunn av så mange stygge kommentarer som jeg ikke ville bruke dagen min på å slette og blokkere. Da har jeg flere ganger blitt anklaget for å ikke ville diskutere eller tåle andre sine meninger. Men det å hetse andre og deres utseende er ikke ytringer jeg synes jeg trenger å diskutere. Det heter hets, og det er ikke greit, forteller hun TikTok er fortsatt en relativt ny plattform, og diskusjonskulturen utvikler seg stadig. Sonja mener at kulturen på TikTok er annerledes enn den er på Instagram: – Det er en stor forskjell på Instagram og TikTok. Jeg får noen stygge kommentarer på Instagram, men jeg får i perioder flere hver dag på TikTok. Det virker mer «trendy» og greit å skrive negativt på TikTok, det tror jeg mange har lagt merke til.

Hun peker på at brukergruppen på TikTok er yngre, og det finnes mer subtile måter å mobbe eller hetse som mange voksne kan gå glipp av: – Det er et mye større ungt publikum på denne appen, og det er mye lettere å hetse enn før. Nå kan man lett legge igjen en emoji i et kommentarfelt som voksne/ foreldre ikke tenker over, men som kan ødelegge en annen person sin dag.

Sonja Iren ønsker å være en positiv motvekt på sosiale medier, men må til stadighet håndtere “bekymrede” nettroll.

(Skjermdump fra Instagram)

Concern trolling «Nettroll er personer eller organisasjoner som bevisst manipulerer og forstyrrer nettbasert kommunikasjon. Trolling er et paraplybegrep som kan beskrive både relativt uskyldige ablegøyer eller provokasjon, og mer alvorlige former, der hensikten er å skape forvirring og å spre desinformasjon.» (SNL). Concern trolling (bekymringstrolling) er en form av trolling der man stiller seg «bekymret». Som oftest er dette en bekymring over helsen til noen i en større kropp, eller samfunnskostnadene bevegelser som kroppspositivisme eller kroppsaksept forårsaker.

Selv om trolling ofte blir tenkt på som noe ganske uskyldig, er concern trolling mer alvorlig: når det er rettet mot personer i større kropper, bidrar concern trolling til vekt-basert diskriminering, moralisering av fedme, og vektstigma.

(Holi, 2019)

Fokus

Vil fjerne stigma Tekst: Marianne Håheim og Nina Hvidsten, ROS

I høst kunne vi se Europas første dramaserie på TikTok: Toxic. Serien er blitt til gjennom et samarbeid mellom ROS og Nordic Screens/Snakk Kommunikasjon, og tar for seg spiseforstyrrelser hos gutter. I Toxic møter du Chris, en ettertraktet TikTokprofil som innleder et kjærlighetsforhold til Aurora.

Men bak fasaden er ikke alt som det ser ut, og Chris får et stadig mer anstrengt forhold til kropp, mat og trening.

Vi har møtt skuespiller Leif Kokvoll, som spiller Chris i serien, for en prat.

Hva tenkte du da du fikk forespørsel om å spille i Toxic?

– Jeg syntes serien omhandlet et utrolig spennende tema, så jeg tok turen ned til Nordic Screens sine lokaler og hadde en audition der sammen med Sandra som spiller Aurora. Når jeg da fikk tilbudet om rollen, ble jeg strålende glad og takket ja til det, forteller han.

Har din forståelse av spiseforstyrrelser endret seg gjennom innspilling av serien?

– Det har virkelig gått opp for meg hvor seriøst tema det faktisk er. I min oppfatning har gutter generelt litt vanskeligere for å snakke om ting som plager dem, kanskje spesielt hvis det handler om mental helse og spiseforstyrrelser. Dette henger gjerne sammen med at det ikke er et like omtalt tema. Jeg har virkelig fått åpnet øynene mine for hva det innebærer å være gutt med disse utfordringene, og hvorfor det er så viktig at det blir snakket mer om.

Kjenner du deg igjen i Chris på noen måter?

– Det gjør jeg absolutt. Vi har alle våre utfordringer i hverdagen, og jeg er ikke noe unntak fra det. Da jeg

18

”

Det er ingen grunn til å skamme seg over å snakke med noen om sine problemer, men for menn er dette ofte vanskelig.

først leste manus for Toxic, kjente jeg meg umiddelbart igjen i mange av situasjonene Chris møter og går igjennom. Mye av det du ser på skjermen, er en god blanding mellom egne opplevelser og Chris sin realitet.

Hva tenker du om kroppspresset gutter i dag opplever?

– Jeg tenker at det er vanskeligere nå enn noen gang.

Det å kjenne på kroppspress er ikke noe gøy. Å føle at du ikke har den «ideelle» eller «perfekte» kroppen kan slite på selvbildet ditt. Jeg har selv kjent mye på akkurat dette gjennom oppveksten. Jeg har alltid vært en tynn og slank gutt, noe som gjorde at jeg så på meg selv som “pinglete” da jeg vokste opp. Det å ta av seg på overkroppen om sommeren var noe jeg helst ikke ville. Jeg fikk ikke nødvendigvis noen negative kommentarer på

Leif Kokvoll spiller Chris i Toxic.

det, men det var stemmen i hodet mitt som konstant snakket negativt om egen kropp. Sosiale medier har bare tatt helt av siden den tid, og jeg ser jo med egne øyne hvor mye innhold om trening og kosthold som er ute på Instagram og TikTok. Det er klart at man kan bli påvirket som ung gutt, som kanskje er litt usikker på seg selv og ikke helt fornøyd med egen kropp ut fra den standarden som vises på Internett i dag.

Har du noen tanker om hvordan vi som samfunn kan gjøre det lettere for gutter/menn å oppsøke hjelp?

– Å fjerne stigma rundt det å oppsøke hjelp er vel førsteprioritet, noe som selvfølgelig ikke er en enkel oppgave. Det er ingen grunn til å skamme seg over å snakke med noen om sine problemer, men for menn

Fokus

”

Det er jo veldig hyggelig å høre at folk liker det du gjør og at det kan ha en positiv effekt. At serien ikke bare har en underholdningsverdi, men også blir en tankevekker.

er dette ofte vanskelig. Av natur har vi ikke lyst til å bry andre med våre problemer, men heller komme til bunns i og ordne opp i det selv.

– Psykisk uhelse er et vanskelig tema. Det er kanskje sett på som litt tabu å snakke om, noe som gjør det desto vanskeligere å oppsøke hjelp. Jeg mener at man skulle hatt muligheten til å gå til psykolog, eller annen form for mental helsehjelp, på lik linje som du kan gå til legen i dag. At du som norsk statsborger skulle hatt krav på, la oss si, minimum en time hos psykolog i måneden. Hvis det var et tilbud som var likt for alle, ville det blitt færre som tenker at det å få hjelp til det psykiske er noe annerledes enn å gå til legen for å få lappet sammen et sår etter at du har slått deg.

– Jeg tror at hvis dette hadde vært en realitet, at alle kunne hatt den muligheten uten å måtte betale skjorta hver gang, så hadde det senket terskelen for å oppsøke hjelp. Dette kunne igjen ført til at utfordringer som for eksempel spiseforstyrrelser kunne blitt oppdaget tidligere.

Hvilke tilbakemeldinger får du fra personer som har sett Toxic?

– Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente. Det er mange som kan relatere seg til Chris og hans problematikk, men jeg får også tilbakemeldinger generelt om serien, og hvor viktig det er at tematikken blir løftet fram i lyset. Det er jo veldig hyggelig å høre at folk liker det du gjør og at det kan ha en positiv effekt. At serien ikke bare har en underholdningsverdi, men også blir en tankevekker.

Hvilke forhåpninger har du til Chris i sesong 2?

– Jeg håper jo at Chris får den hjelpen han trenger, og at det kan bidra til at han får livet litt på skinner igjen.

At han finner en måte å håndtere problemene sine på, som inkluderer dem han har rundt seg som han er glad i, i stedet for å holde på alt selv og ekskludere dem.

Kanskje at han som en offentlig figur også kan være et forbilde, ved å dele sine opplevelser knyttet til spiseforstyrrelse med andre som er litt i samme situasjon.

Sesong 2 av Toxic kommer våren 2023!

20

4

ÅR

Hotel Terminus, Bergen - 2. juni

Jubileumsseminar

Konferansier: Else Kåss Furuseth Program:

Kl. 13.00: Prosjekt Perfekt - mor og datter deler sin historie / med Eva og Benedikte Holmefjord

Kl. 10: Åpning v/ordfører i Bergen, Linn Kristin Engø.

Kl. 13.30: Hva nå?

- presentasjon av ROS-prosjekt om ettervern / med prosjektleder Stian Toft

Kl. 10.10: Smerten ved å aldri være god nok - selvmedfølelse i møtet med perfeksjonisme / med psykolog Per Einar Binder

Kl. 13.50: Mindful Eating - funn fra doktorgrad på Mindful Eating i ROS / med psykolog Anders Ohnstad

Kl. 10.40: Body Project - om forebygging av spiseforstyrrelser / med forsker Line Wisting

Kl. 14.45: TOXIC - dramaserie på TikTok - om gutter og spiseforstyrrelser / med Alexander Dokkeberg & Silje S. Winje

Kl. 11.25: TikTok i ROS - kommunikasjon for og med unge / med Vetle, Marie, Annichen og Heidi-Emilie

Kl. 15.15: Det vi ikke snakker om - når våre innerste hemmeligheter deles / med Cathrine L. Finstad -Norske Hemmeligheter

Kl. 12: Lunsj

Kl. 15:45: Avslutning og vel hjem

Kl. 09:30: Registrering

Bli med oss på seminar: nettros.no/ros40

Pris: kr 500, inkludert lunsj og pauseservering

Påmelding

21

Fokus

Det digitale samtalerommet Tekst: Marte Vigeland, ROS

Da landet stengte ned i mars 2020, måtte helsefrivilligheten mobilisere i rekordfart for å kunne være til stede for dem som trengte oss, der de var. Tre år og en pandemi senere har ROS etablert et eget senter som tilbyr digital rådgivning, kurs og selvhjelpsgrupper til mennesker over hele landet. Vi har tatt en prat med tre av rådgiverne som jobber her; Tonja, Ada og Ania.

lettere å «hoppe i det» når man kjenner at man trenger å snakke med noen, forteller Ada.

– Digital rådgiving gir oss muligheten til å hjelpe langt flere, ikke minst de som av ulike grunner ikke kan møte opp fysisk, forteller Tonja. Enten av geografiske grunner, eller fordi terskelen til det føles for høy. I slike tilfeller kan lett tilgjengelige, digitale tilbud være det som gjør at de de faktisk tør å oppsøke hjelp.

Mange som tar kontakt på chat trenger bare et sted å lufte tankene sine. For noen er dette det første stedet de tør å åpne seg om det som er vanskelig. Det er mange som uttrykker at de ikke helt vet hva de skal si, eller om de er kommet på riktig plass. Mange trenger hjelp til å sette ord på hvordan de egentlig har det. Det er et viktig første steg for videre prosess.

Med flere måter å tilby rådgivning på, både i form av chat, videosamtaler og telefon, har ROS tilbud som kan passe den enkeltes behov.

– Det er svært varierende hvem som benytter seg av de ulike tilbudene våre, sier Tonja. – Vi møter ulike mennesker med ulike problemstillinger på alle plattformer.

Både selv berørte, pårørende, og fagpersoner. Felles er at de har behov for støtte, råd eller veiledning i den situasjonen de står i.

Rådgiverne mener det er viktig å formidle at alle våre rådgivningstjenester er åpne og tilgjengelige for alle som ønsker det, uavhengig av alder og problemstilling. Likevel ser de noen likhetstrekk blant dem som tar kontakt på de ulike plattformene.

22

– Mange som har et anstrengt forhold til mat føler at de belaster systemet og de nærmeste, særlig hvis de har vært syke lenge. Når en ikke klarer å be om hjelp fra de rundt seg, kan det være lettere å gjøre det via chat, mener Ania.

For andre kan det være lettere å prate enn å skrive. Da kan rådgivningstelefonen være et godt alternativ.

– Det å få bruke stemmen til å sette ord på det som er vanskelig, og få respons av en rolig og bekreftende stemme tilbake, tror jeg kan ha både en beroligende og trøstende effekt, sier Ada. Digitale, individuelle rådgivningssamtaler foregår som videosamtaler på Teams. Samtalene varer i 45 min, og en kan få snakke med samme rådgiver hver 14. dag.

Det er ingen begrensning for hvor mange samtaler en kan få, så lenge en opplever at det gir en noe.

– For dem som ønsker å være anonyme er chatten et fint tilbud, og vi ser at mange unge foretrekker å ta kontakt her, sier Tonja.

– De digitale samtalerommene kan være et sted hvor mange opplever at det er trygt å sette ord på noe de kanskje har holdt tett til brystet veldig lenge. Jeg tror det oppleves som godt å bli møtt med forståelse, et varmt blikk og noen som ønsker å lytte, forteller Ada.

– Chatten er åpen både på dag- og kveldstid, og en trenger ikke å avtale tid først. Det tror jeg gjør at det er

– Innholdet i samtalene er litt avhengig av hva den som tar kontakt ønsker og har behov for, fortsetter Tonja. I

”

Digital rådgiving gir oss muligheten til å hjelpe langt flere, ikke minst de som av ulike grunner ikke kan møte opp fysisk. første samtale bruker vi mest tid på å bli kjent med hverandre, og gjør brukeren kjent med tilbudet vårt. Det kan være viktig for at det skal føles litt tryggere å dele det som er vanskelig. Det er ingen fast mal på innholdet i samtalene, men ofte kan det være fokus på å bli kjent med vanskelige tanker, følelser og mønstre knyttet til mat, kropp og vekt, å gi kunnskap om problematikken, og ikke minst å forsøke å bli kjent med hva den enkelte selv trenger i den situasjonen de er.

At de fleste av rådgivere som jobber i ROS også selv har erfaring med spiseforstyrrelser, tror rådgiverne kan gi håp til mange.

– Jeg tror det kan føles verdifullt å snakke med noen som selv har stått i, og kommet gjennom, noe lignende som en selv står i. Og så håper jeg vi klarer å legge til rette for nysgjerrighet og selvmedfølelse, som to viktige elementer i samtalerommet, forklarer Ada. Alt i alt synes rådgiverne det fungerer veldig bra å ha digitale samtaler, men den nye teknologiske hverdagen kan også føre med seg noen utfordringer.

– Som rådgiver synes jeg det kan være lettere å skape en trygg atmosfære når man sitter i samme

Tonja, Ada og Ania er rådgivere ved ROS sitt nasjonale senter

23 Illustrasjon: istockphoto

Fokus

rom, sier Ada. Jeg tror det er godt for oss mennesker å møtes fysisk når så mye i livene våre skjer på en skjerm.

Skjermen kan ofte gjøre at man mister noen små, verdifulle nyanser, for eksempel i kroppsspråket. Å møtes digitalt gjør at vi som rådgivere må være mer bevisste på hvordan vi kan være til stede gjennom skjermen, og skape trygghet for den vi møter der. Det er for eksempel viktig å skru av alt som kan forstyrre av digitale pop ups, og være fokusert på det som skjer i møtet med den enkelte.

– Jeg tenker at det kan være litt utfordrende å markere grenser i det digitale samtalerommet, da disse er veldig flytende, sier Ania. I det fysiske samtalerommet har vi mer kontroll over omgivelsene. Ved digitale samtaler sitter kanskje den vi snakker med i et rom som også er tilgjengelig for andre. Da finnes det alltid en risiko for at noen andre plutselig kommer inn, eller at noen kan overhøre samtalen.

– Det er også noe symbolsk i det å sitte sammen i et fysisk samtalerom, fortsetter hun. Alt vi snakker om forblir liksom i det rommet, og vi kan forlate det og lukke døren bak oss når vi er ferdig. Det markerer et slags skille. Jeg tror det kan være utfordrende for noen å avslutte en samtale som har handlet om noe vanskelig, for å så være alene hjemme etterpå.

På spørsmål om hva som er mest givende i rollen som rådgiver, er ikke jentene i tvil.

– Å få gjøre en forskjell for noen, og å gi dem håp. Det er godt å se at de som tar kontakt kjenner på en lettelse når de har åpnet seg, som om noe tungt ble løftet av skuldrene deres. Når de forstår at de ikke trenger å bære på dette alene, sier Ania.

– Å så er det givende å få lov å gi noen tid og rom til å snakke om det som er vanskelig. Og å se at skammen får slippe opp litt, fortsetter Ada. – Det er også veldig rørende å se all den jobben de vi snakker med selv gjør for å få det bedre. Å se hvor langt de kommer i å endre mønstre som har vært veldig begrensende for dem. Det er en fin reise å få følge.

24

DIGITALE RÅDGIVNINGSTILBUD i ROS

•

Chat

•

Telefon

•

Digitale, individuelle samtaler

•

Digital veiledning knyttet til selvhjelpsprogrammet Få bukt med overspising

•

Digitale pårørendegrupper

•

Digitale kursrekker i Mindful Eating og Mindful Self-Compassion

•

Spørsmål & svar-tjeneste

Les mer på nettros.no

Ny tjeneste: Spørsmål og svar

I februar lanserte ROS sin nyeste tjeneste: «Spørsmål og svar». Her kan man stille spørsmål knyttet til spiseforstyrrelser, kropp, trening, kosthold, selvfølelse og relasjoner. Man kan også søke i tidligere besvarte spørsmål innen disse kategoriene.

Tjenesten finner du på nettros.no

25

Bokanmeldelse

Det digitale dopet

Hvordan bli kvitt skjermavhengigheten av Dr. Ole Petter Hjelle Tekst: Line Orvedal, ROS

Når jeg startet å lese denne boken hadde jeg liten kunnskap om hva den teknologiske hverdagen vår faktisk innebærer og betyr for oss. Det å få kjennskap til hvordan teknologigründerne helt bevisst designer digitale verktøy med ett mål for øyet, nemlig å gjøre oss avhengig, ble en tankevekker for meg. Det er dette forfatteren innleder boken med. Han referer til Sean Parker, en av grunnleggerne av Facebook som skal ha uttalt: «Målet med Facebook var aldri å forene oss, men å distrahere oss. Målet var å se hvor mye tid og oppmerksomhet vi kunne beslaglegge» Denne holdningen, eller kall det kynismen, er på ingen måte unik for Parker. Det fremkommer at den teknologiske bransjen med sitt tilholdssted i Silicon Valley, lever etter regelen «never get hight on your own supply», og i stor grad beskytter sine egne barn mot dopamindrevne tilbakemeldingssystemer. På skolene i Silicon Valley, hvor de fleste barna kommer fra familier hvor minst en av foreldrene jobber i store tech-selskaper, er skjermbruk utrolig nok forbudt. Evan Williams, grunnleggeren av Twitter, hadde strenge restriksjoner for barnas skjermbruk, og foruten til skolebruk levde de i en analog verden.

For å forklare oss lesere denne avhengigheten mange av oss opplever, ofte uten å være det bevisst, tar hjerneforskeren oss inn i en forklaringsmodell rundt signalstoffet dopamin og dopaminets effekt på belønningssenteret i hjernen som basis for all form for avhengighet. Det er ved hjelp av dette og vitenskapelige metoder at teknologigründerne forsøker å fange

26

og holde på oppmerksomheten vår. Dette forklarer forfatteren forsterkes gjennom en rekke smarte innretninger og triks som finnes på de ulike sosiale plattformer, med det mål å gjøre oss enda mer avhengig. Med andre ord mener forfatteren at vi ikke lenger trenger å gruble over hvorvidt teknologien og utviklerne bak har som hovedmål å skape avhengighet. Videre refererer Ole Petter til en rekke undersøkelser gjort både blant barn og voksne som underbygger hans påstander.

Et av de områdene forfatteren bruker tid på å drøfte i boken, er søvnens betydning for oss mennesker.

Han viser til undersøkelser som forteller oss at ca. 30 prosent av den norske befolkning får for lite søvn og dermed ikke får dekket sitt biologiske behov. En av forklaringene på dette har sammenheng med utstrakt skjermbruk. Her kommer forfatteren med helt konkrete tips for bedre søvn.

Videre i boken berøres tema skjermbruk og mental helse med blant annet utgangspunkt i Ungdata undersøkelsen. Her viser han også til en økning i skjermbruk blant unge. Mens det i 2015 var ca. 50% som brukte minst 3 timer daglig foran en skjerm, var det i 2020 steget til 65%.

Ikke visste jeg at skjermavhengighet har fått et navn – nemlig nomofobi (no mobile – phone phobia), som er en diagnose og som beskriver frykt for å være uten mobilen vår. For å stille denne diagnosen benyttes en test på bakgrunn av 20 utsagn som også er tilgjengelig i boken. Her graderes skjermavhengigheten i en skala fra ikke nomofobisk, mild, moderat til alvorlig nomofobi. Jeg skal innrømme at jeg selv tok testen og ble dessverre litt overasket over graden av frykt for å skulle fungere og leve uten min Iphone. På den annen

side ble det en verdifull bevisstgjøring rundt min egen avhengighet av duppeditten.

Av andre viktige tema som boken tar opp kan nevnes forskjellen på det å kommunisere mennesker mellom over digitale flater kontra det å snakke sammen face to face, og hvordan dette påvirker vår kommunikasjon i negativ retning. Når vårt nonverbale språk forsvinner, mister vi av syne de følelsesmessige reaksjonene som måtte komme, og vår empatiske evne blir satt på stor prøve. Hovedpoenget til forfatteren er at når vi beskytter oss bak en skjerm eller et tastatur, uten mulighet til å observere mottaker, øker sannsynligheten for at vi blir digitale mobbere.

Hva kan vi gjøre?

Både foreldres og myndighetenes rolle tematiseres i boken, og hele siste kapittel er viet til bokens egentlige budskap, nemlig hvordan få bukt med skjermavhengighet. Forfatteren kommer med helt konkrete tips til hvordan du som enkeltmenneske kan ta kontroll over skjermen med det formål å redusere bruken. Helt avslutningsvis påstår forfatteren at vi alle er med på et gigantisk kollektivt eksperiment som vi ikke aner rekkevidden av, og det er det god grunn til å være bekymret over.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale alle å lese.

På tross av å være til dels urovekkende, opplevde jeg den svært informativ og ikke minst bevisstgjørende.

Forfatternes troverdighet tuftes i høy grad på stor bruk av forskning som underbygger hans påstander. Det at han også bruker tid på å beskrive alle de fordeler den digitale hverdagen har gitt oss gjør boken mer nyansert. Den er i tillegg ganske morsomt skrevet og med gode eksempler fra dagliglivet som vi alle kan kjenne oss igjen i.

God lesning.

Ole Petter Hjelle er i tillegg til forfatter både fastlege, hjerneforsker og foredragsholder. Han har også bakgrunn som toppidrettsutøver med NM - gull i maraton. Ole Petter har tidligere gitt ut bøkene «Sterk hjerne med aktiv kropp», «Lev til du blir 100» og «Mat for hjernen» sammen med Tine Mejibo.

27

Vi støtter rådgivning om spiseforstyrrelser

Krødsherad kommune

Motorsenteret Heidal AS Ysterivegen 5 2676 HEIDAL Tlf. 61 23 34 00

H-Bygg AS

Stavanger kommune

7212 KORSVEGEN Tlf. 72 87 98 85

Oppvekst og Levekår

krodsherad.kommune.no

stavanger.kommune.no

Gjerdrum kommune

Bamble kommune

gjerdrum.kommune.no

bamble.kommune.no

Ullensvang kommune

Kristiansund kommune

ullensvang.kommune.no

Seksjon for helse og omsorg kristiansund.kommune.no

Hole kommune

Notodden kommune

hole.kommune.no

Enhet Psykisk Helse og Rus notodden.kommune.no

Gråkallen Bygg og Utleie AS Øvre Flatåsveg 12 7079 FLATÅSEN Tlf. 73 51 16 00

Grønnegata 58/60 9008 TROMSØ Tlf. 77 68 01 00

Tonstad Bakeri AS

Tonstadveien 20A 4440 TONSTAD Tlf. 38 37 01 22

Prost Stabels vei 8 2019 SKEDSMOKORSET Tlf. 404 94 992

Båtsfjord Regnskapsbyrå AS Hindberggata 19, 9990 Båtsfjord PB 376 9991 BÅTSFJORD Tlf. 909 22 423

Divisjon Psykisk helsevern 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200

Tangengata 42 4950 RISØR Tlf. 21 90 40 20

Maria Alstad Øverås

Å bli frisk Det finnes mange bøker om spiseforstyrrelser, men svært få handler om det de aller fleste lurer på i møte med denne lidelsen. Hvordan blir man frisk?

Kr 359,-

28

Kjøp boken på universitetsforlaget.no

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO Bergenhus og Årstad

Kirkegata 9, 3616 KONGSBERG

DIXI Ressurssenter mot voldtekt

Engen helsestasjon for ungdom

Bygdøy allé 1, 0257 OSLO Tlf. 22 44 40 50 www.dixi.no

Tlf. 962 09 666 Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN www.jagassistanse.no

Tlf. 32 73 63 75

Tlf. 55 56 94 20

E-po Trysil Bil AS

Vestmovegen 26 Divisjon psykisk helsevern 2420 TRYSIL Tlf. 62 Bergenhus 44 84 Tlf. 00 05 300 og Årstad

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Engen helsestasjon for ungdom

Ta kontakt!

Teaterg 41, 3 etg.

5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20 Takringen AS

BadeveienBadeveien 287, 3370 287 VIKERSUND DRAMMEN 3370 Tlf.3005 32 74 97 00, Vikersund www.modum-bad.no

Tlf. 32 73 63 75

Tlf. 32 20 29 00

Telefon 32 74 97 00

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.modum-bad.no

www.capioanoreksisenter.no

Kirkegata 9 A, 3616 KONGSBERG T: 64 97 23 00 Syljuåsen AS 63 75 Kallerudlia 15 Tlf. 32 73 M: post@kisif.no 2816 GJØVIK W: http:/kisif.no Tlf. 61 14 50 80

A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Mirawa Restaurant

Lars E. Strand Malermester og Entreprenørforretning AS

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Hvamsvingen 11B14 Schweigaardsgate 2013 SKJETTEN 0134 OSLO Tlf. 901 26 631

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Andreas Bottolfs Verksted AS Heggenveien 9, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 78 84 81 • post@bottolfs-verksted.no

Støget 74, 4760 BIRKELAND Tlf. 37 27 61 08

Mirawa Restaurant

Divisjon Psykisk helsevern Schweigaardsgate 14

Furnesv 26, 2380 BRUMUNDDAL 0134 OSLO Tlf. 915 06 200 Tlf. 962 09 666 Bleikmyrvegen 45 www.jagassistanse.no 4276 VEDAVÅGEN Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Båtsfjord kommune

ang.kommune.no

Barneverntjenesten

ralingen.kommune.no

batsfjord.kommune.no

www.sarpsborg.kommune.no

Bogøy Dagligvare 8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Henrik Bulls veg 48 2069 JESSHEIM Tlf. 63 98 64 00

Rakkestadv 1 1814 ASKIM Tlf. 69 83 80 10

Dyrmyrgata 4 3611 KONGSBERG Tlf. 926 30 300

Bogøy Dagligvare

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Eidskog kommune

Oppvekst og Læring eidskog.kommune.no

Herøy kommune

mpetansesenter rus og psykisk helse

Grefsen Eiendom AS

avd Psykisk helsearbeid heroy-no.kommune.no

avdeling psykisk helse og rus sirdal.kommune.no

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) 21.09.2021, 12:00med behov for assistert arbeidsledelse.

• JAG har stor kompetanse om BPA for personer Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA. JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

29

ROS sitt tilbud Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook, Twitter, TikTok og Instagram @nettros.

Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid. Individuelle samtaler tilbys både fysisk og digitalt.

Rådgivning via chat

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

Rådgivning via telefon

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Selvhjelpsprogrammet «få bukt med overspising»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising».

Både fysisk og digitalt. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising.

30

Samtalegrupper

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

Temakvelder

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Pårørendeseminar

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus), i Trøndelag og i Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

Pårørendegrupper

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

Kurs i Mindful Eating: Bli venn med maten

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

Kurs: hva trenger jeg i møte med meg selv?

Dette er et 8-ukers kurs i Mindful Self Compassion med åtte digitale samlinger. Hver samling har en varighet på 3 timer. Kurset passer for alle som har utfordringer med å forholde seg til seg selv på en vennlig og aksepterende måte, og som kjenner at kropp og mat er vanskelig.

31

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2022 fikk ROS nærmere 16 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem?

Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

nettros.no

948 17 818