ROSinfo jubileumsutgave

Jubileumsutgave

Leder

40 år med glødende engasjement Et Norge uten frivillighet og glødende engasjement for å hjelpe hverandre hadde vært et helt annet Norge. Liv Opstvedt og mannen hadde engasjementet som skulle til på begynnelsen av åttitallet. Et engasjement som i 1983 resulterte i etableringen av Anorexia/Bulimia Foreningen, som noen år senere skiftet navn til ROS – Rådgiving om spiseforstyrrelser.

For 40 år siden fantes det så og si ingen behandling for personer med spiseforstyrrelser i Norge. Liv og mannen reiste til USA og hentet inspirasjon fra den amerikanske organisasjonen «Anorexia nervosa/Bulimia nervosa Foundation».

Foreningen var en støtteforening for de syke og deres pårørende, men jobbet også aktivt med å spre informasjon og øke forståelsen for sykdommen.

Straks ekteparet var tilbake i Bergen, bestemte de seg for å etablere en forening i Norge. Det hele startet med et leserbrev i BT, som fikk en overveldende respons. Én ting ble klart – det var veldig mange andre fortvilte foreldre der ute. Liv og mannen inviterte noen av disse hjem til seg for å danne et styre for foreningen mot slutten av 1982.

Utallige timer med frivillig innsats er lagt ned siden den gang. Fra et nokså usikkert fundament uten midler fra det offentlige, til en organisasjon med en solid grunnmur som bidrar med viktige samfunnstjenester til en verdi av 35 millioner kroner.

Etter samtaler med Liv opp igjennom årene ser jeg en rekke paralleller når det gjelder utviklingen av organisasjonen fra dens opprinnelse og frem til i dag. Knappe ressurser har fulgt oss i alle år. Både økonomiske og menneskelige.

Inspirasjon fra USA går også igjen. Da jeg startet som generalsekretær i ROS for 10 år siden, var det samme året som den amerikanske diagnosemanualen DSM ble oppgradert til DSM5. En av oppgraderingene her var at overspisingslidelse endelig hadde fått sin egen diagnosekode. Dette førte til stor oppmerksomhet fra media, og antall henvendelser til ROS fra denne gruppen økte betraktelig. Det offentlige hadde så og si ingen tilbud til de mange som strevde med overspisingsproblematikk, og i 2015 bestemte ROS seg for å sette dette øverst på agendaen.

For å lære mer kontaktet jeg amerikanske interesseorganisasjoner og ble invitert på besøk. Her fikk jeg innblikk i hvordan de hadde utviklet seg siden 70-tallet. Mye av suksesshistorien var at de samarbeidet tett med psykologistudenter som kunne bidra frivillig med å hjelpe, men samtidig styrke sin kompetanse på området. Jeg undersøkte også hvilke evidensbaserte metoder som ble brukt i behandling og veiledning for de med overspisingslidelse. Her kom det tydelig frem at en rekke mindfulness-intervensjoner viste til gode resultater. Jeg reiste hjem til Norge med mye inspirasjon til å styrke frivilligheten for å få på plass vår chattetjeneste, og ikke minst starte jobben med å implementere mindfulness-tilnærminger i organisasjonen.

Oppsummert kan jeg si at vi har lykkes med veldig mye. Vi er blitt rå på å skrive prosjektsøknader, og derigjennom sikret helt nødvendige midler til organisasjonen, og vi har virkelig blitt landsdekkende med egne sentre for spiseforstyrrelser i Oslo, Stavanger, Trondheim, Bergen og Tromsø, i tillegg til vårt digitale nasjonale senter. Vi har en stab av ansatte på hele 43 i skrivende stund. En gjeng med både høy faglig kompetanse og verdifulle livserfaringer, i tillegg til et unikt engasjement for saken. De utstråler varme, tilstedeværelse og trygghet, og er glødende sjeler som berører alle de kommer i kontakt med. Det er noe helt spesielt å jobbe med et såpass stort team hvor ROS-verdiene «modig og direkte, til stede og inkluderende og ekte og raus» levendegjøres hver dag – gjennom utallige menneskemøter. Møter som redder liv!

Det finnes ikke ord som helt kan beskrive denne 40 år lange reisen, men takknemlighet, glede, pågangsmot, kampånd, forandring, uforutsigbarhet og en bratt læringskurve for oss alle, som igjen har resultert i en helt unik spisskompetanse, dekker i alle fall mye av reisen. Sist, men ikke minst vil jeg takke alle dere som har sett verdien av vårt arbeid og støttet oss økonomisk. En spesiell takk til Stiftelsen DAM, Bergen kommune, Kavlifondet, Sparebanken Vest, Grieg Foundation og Abrahamsfondet. Uten dere hadde ikke ROS vært der vi er i dag.

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Innhold 4

Hilsen fra helseministeren

6

Det startet med et leserbrev

9

Frivillig i ROS

10

ROS gjennom 40 år

12

Folkene i ROS

14

Fra mysterium til mestring

20 Hør, hør!

22

ROS i vekst

26

Rammer hele familien

30

ROS sine sentre

36

Viktig tilbud for et stort behov

38

Prosjekter i ROS

44

ROS er viktig

Kunnskap, erfaring, visdom og masse omsorg Kjære ROS, Jeg vil berømme dere for standhaftig innsats for mennesker berørt av spiseforstyrrelser gjennom 40 år. Dere har helt fra start løftet brukerstemmen, arbeidet for å skape mer oppmerksomhet rundt dette temaet og for at de som er rammet skal få bedre tilbud.

Dere er nå en voksen organisasjon, samtidig er dere fortsatt høyst aktuelle – dessverre.

Dere møter mennesker i sårbare livssituasjoner som prøver å manøvrere i en kompleks ytre og indre verden. Dere møter de som står rundt og kjenner på hjelpeløshet og redsel og som ofte samtidig er støtteapparat for den som strever.

Dere gir støtte, råd og veiledning gjennom et bredt spekter av tilbud og aktiviteter og møter mennesker med kunnskap, erfaring, visdom og masse omsorg. Dere viser at dere strekker dere etter å få til gode menneskemøter gjennom ROS´ verdier om å være modig og direkte, til stede og inkluderende og ekte og raus.

Dere bruker dere selv i arbeidet. Jeg vet det er tøft over tid å stå i situasjoner med så mye fortvilelse, men også at det kan kjennes meningsfullt å støtte medmennesker som står midt i en vanskelig hverdag. Det er verdifullt å være med å bringe håp – og det kan være av stor betydning for den som får formidlet dette håpet.

Som helse- og omsorgsminister er jeg bekymret over omfanget vi ser av spiseproblemer og spiseforstyrrelser. Fremover vil jeg arbeide for styrket kunnskap og kompetanse om spiseforstyrrelser, og for god behandling.

Sammen har vi felles mål om å forebygge problemer og å hjelpe de som strever med mat, kropp, trening og det som kan være knyttet til av vanskelige opplevelser, tanker og følelser.

Jeg vil gratulerer dere hjerteligst med jubileet og ønsker dere lykke til i det videre arbeidet.

4

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

du fikk se meg da jeg sto midt i det eller egentlig da jeg lå nede og du valgte å se du lukket ikke øynene du valgte å bli og ga meg tid til det samme

Elisabeth Skeie

Det startet med et leserbrev Tekst: Ingjerd Strøm Skreien

Et leserinnlegg i Bergens Tidende var starten på det hele. Responsen var umiddelbar.

– Behovet for en støtteorganisasjon for dem som var rammet av en spiseforstyrrelse var stort, sier Liv Opstvedt, som sammen med sin mann grunnla Anorexia/Bulimia Foreningen i 1983.

– Jeg er stolt av hvor forutseende vi var, sier Liv. – For 40 år siden var anorexia lite kjent selv blant behandlere. Det gav heller ingen prestisje å forske på denne sykdommen, som ble sett på som en utfordrende lidelse å behandle. Pasientene endte ofte opp som kasteballer mellom psykiatriske og medisinske avdelinger. Da vår datter ble syk, var det vanskelig å skaffe seg nødvendig informasjon, og det vi fant, stemte oftest dårlig med det vi selv erfarte.

”

Jeg er stolt av hvor forutseende vi var.

Inspirert av amerikansk organisasjon

Under et opphold i USA noen år senere, fant Liv og hennes mann frem til den amerikanske Anorexia nervosa/Bulimia nervosa Foundation i Seattle. Samtidig som de var en støtteforening for de syke og deres pårørende, jobbet de aktivt med å spre informasjon og øke forståelsen for sykdommen.

– Måten de arbeidet på, inspirerte oss til å starte arbeidet med å etablere en norsk forening straks vi var tilbake i Bergen.

Etter at leserbrevet sto på trykk i BT 8. oktober 1982, strømmet det inn med henvendelser fra hele landet.

– Vi ante ikke at problemet var så utbredt og at det var så mange fortvilte foreldre der ute, sier Liv. – Vi tok kontakt med noen av dem som kontaktet oss, to pårørendepar og to som hadde egenerfaring, og samlet dem hjemme hos oss for å danne et styre.

6

Liv Opstvedt er grunnlegger av det vi i dag kjenner som ROS. Organisasjonen ble stiftet i Bergen i 1983.

Det var ikke vanskelig å bli enig om hva målet var med støtteforeningen: Å være til gjensidig hjelp og støtte for dem som var syke og deres pårørende, arbeide for et bedre behandlingstilbud og å spre informasjon om symptomer og behandling. I mars 1983 ble Anorexia nervosa/Bulimia nervosa Foreningen (ABF) formelt stiftet.

Møtt med skepsis i starten

Alle henvendelsene til støtteforeningen førte til at ABF allerede i 1986 ba om et møte med daværende helse- og sosialminister Tove Strand. Etter å ha redegjort for det store behovet for informasjon og støtte samt et dårlig behandlingstilbud, besluttet Strand å oppnevne den aller første arbeidsgruppen som skulle kartlegge omfang av spiseforstyrrelser og utarbeide forslag til tiltak og behandling. I dag er det etablert behandlingstilbud i alle helseregioner.

Men at pårørende startet en støtteforening ble også møtt med skepsis, ikke minst hos legestanden.

– Den gangen ble gjerne foreldrene, og da spesielt mødrene, sett på som en del av årsaken til at enkelte unge jenter utviklet spisevegring. Vi skjønte derfor raskt at her måtte vi sørge for å ta utgangspunkt i solid faglig og forskningsbasert dokumentasjon, forteller Liv. – Heldigvis hadde vi god støtte hos enkelte fremtredende

I 40 år har dere i ROS gitt råd, støtte og hjelp og samtidig kjempet for et bedre behandlingstilbud for alle som er rammet av spiseforstyrrelser. Jeg er imponert over hva dere har oppnådd - både enkeltmennesker og samfunnet trenger organisasjoner som dere.

- Stian Slotterøy Johnsen, Generalsekretær i Frivillighet Norge

personer i fagmiljøet. Spesielt vil jeg fremheve dr.med Hans H. Bassøe ved Haukeland sykehus, Bergen og dr.med Olav Trygstad ved Rikshospitalet i Oslo. Begge var endokrinologer som i sitt arbeid med overvekt og diabetes også fikk henvist sterkt undervektige pasienter. Det førte til at de begynte å interessere seg for problematikken knyttet til spiseforstyrrelser.

Bindeledd

– Vi fikk etter hvert et godt faglig samarbeid med behandlere på ulike nivåer.

Dette er en tilnærming som også kjennetegner ROS i dag. Vi ble sett på som seriøse og ansvarlige. Vi var ikke en ren selvhjelpsorganisasjon, men klarte å bli et bindeledd mellom de som var rammet av sykdommen og de som skulle gi medisinskfaglig hjelp.

ABF sitt ønske om å informere, ikke bare de som var rammet av spiseforstyrrelser, men også helsepersonell og behandlere, førte til at foreningen i 1984 arrangerte det første tverrfaglige symposiet om spiseforstyrrelser i Norge, med blant annet psykolog Kim Lampson og ernæringsfysiolog Dan Reif, som Liv og hennes mann hadde fått møtt i Seattle. Den senere så kjente engelske psykologen John Blundell holdt foredrag om appetittens biologi, og dr.med Hans H. Bassøe dekket det medisinske perspektivet i behandling av anorexia.

Favnet bredt og jobbet tverrfaglig

Bulimi var ukjent, og at gutter også kunne få spiseforstyrrelser var det ingen som visste. Dessuten hadde Liv og mannen som foreldre erfart at datteren trengte hjelp fra mange ulike faggrupper: Lege, psykolog, fysioterapeut, tannlege og ernæringsfysiolog.

– Å skulle jobbe tverrfaglig på den måten, det som i dag blir betraktet som en optimal tilnærmingsmåte, var nærmest uhørt.

– I tillegg til å drive aktivt informasjonsarbeid, startet vi samtalegrupper for de som var berørt av spiseforstyrrelser. I gruppene for pårørende kunne en møte mennesker i samme situasjon, hente støtte og utveksle erfaringer. Når det gjaldt samtalegrupper for de som selv hadde en spiseforstyrrelse, så var vi skeptisk til at syke skulle lede syke. Derfor stilte vi krav om at den som ledet gruppen skulle ha en helsefaglig bakgrunn.

”

Vi var på rett plass til rett tid. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på hvor uredde vi var, som våget å utfordre fagkunnskapen og de gjengse oppfatningene som rådet den gangen. Jeg er kjempestolt over den utviklingen organisasjonen har hatt og føler at de som leder ROS i dag har tatt vare på de tankene vi hadde da vi startet.

– Hva tenker du om ROS etter 40 år?

– Vi var på rett plass til rett tid. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på hvor uredde vi var, som våget å utfordre fagkunnskapen og de gjengse oppfatningene som rådet den gangen. Jeg er kjempestolt over den utviklingen organisasjonen har hatt og føler at de som leder ROS i dag har tatt vare på de tankene vi hadde da vi startet. Det er givende å lese ROS-info og på den måten kunne følge med på hva som skjer i organisasjonen.

Derfor er åpenhet et nøkkelord for Liv. Straff og tvang har hun derimot lite til overs for.

– Tvangsmidler som sondeforing bør bare brukes utfra en medisinskfaglig begrunnelse. Må en ty til slike virkemidler, bør pasienten gis en god forklaring på hvorfor det er nødvendig. Du må starte med å møte personen med forståelse og omsorg – og tålmod. Så er det viktig å minne om at kroppen har en enestående evne til å heles, men det kan ta tid.

Et kroppsfiksert samfunn

Liv Opstvedt har aldri angret på at hun sto frem som den første moren hvis datter hadde en spiseforstyrrelse.

– Jeg må takke min datter for at jeg og hennes far fikk lov til å fortelle vår historie. Det er viktig både for den som er syk og for de som er rundt å vite at de ikke er alene.

At forekomsten av spiseforstyrrelser har økt de siste årene, kommer ikke helt uventet på Liv Opstvedt, som lenge har vært opptatt av spiseforstyrrelser i et kulturelt perspektiv.

– Vi så det allerede den gangen. Vi lever i et kroppsforstyrret samfunn. Det er et usunt fokus på enkeltindividet som forsterkes gjennom sosiale medier. Budskapet er at dersom du ikke har en «perfekt kropp», mangler du kontroll og selvdisiplin, og da er du ikke noe verd. Det er rett og slett ikke rom for at du kan være deg selv.

Hvis du ikke er god nok, kan du i alle fall bli slank nok.

Angsten for å ikke være god nok ligger der hele tiden, påpeker Liv og utdyper: – Angsten er spiseforstyrrelsens følgesvenn. Angsten for å miste kontrollen. Angsten for å ikke klare å stoppe hvis du først begynner å spise. Angsten for å legge på seg.

Tror på åpenhet

Mange av de som utvikler en spiseforstyrrelse er opptatt av hvordan andre oppfatter dem.

– De vil gjerne «please» omgivelsene ved å være flinke.

Selv for nærstående kan det ofte ta lang tid å fange opp faresignalene.

8

Gjør en forskjell

– Hvilken rolle tror du ROS vil ha i fremtiden?

– Jeg håper og tror at ROS vil fortsette å gjøre en forskjell for de som er rammet av sykdommen. Vi har ennå ikke svaret på hva som konkret utløser en spiseforstyrrelse, men vi vet litt mer om veien ut av spiseforstyrrelsen.

– Tidligere var den gjengse oppfatningen at spiseforstyrrelser bare rammet unge jenter fra såkalt «bedrestilte» familier. I dag vet vi bedre. En spiseforstyrrelse kan ramme både unge og voksne, jenter og gutter, i alle samfunnslag. Likevel har de en ting til felles: De er rammet av en sykdom som, dersom den ikke blir behandlet, kan ødelegge mange år av et menneskes liv, og i verste fall være dødelig. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse er en lang prosess, derfor kan det være lurt å søke hjelp og støtte hos noen som har vært i samme situasjon og som skjønner hva du står i.

Frivillig i ROS Da jeg oppdaget muligheten til å være frivillig i ROS, kjente jeg for første gang på en mening bak min egenerfaring med spiseforstyrrelser. Etter å ha vært frivillig over flere år har jeg blitt kjent med utrolig mange fantastiske mennesker, både gjennom arbeidet vi gjør, men også gjennom sosiale sammenkomster og arenaer for faglig påfyll.

Dette i kombinasjon med å kunne være der og utgjøre en forskjell for personer som trenger det, er grunnene til at jeg liker å være frivillig i ROS. Tilbakemeldingene jeg får fra de jeg snakker med gir meg motivasjon til å fortsette så lenge jeg kan.

Ida Kristine Sekkingstad

Det å ha hatt en spiseforstyrrelse er noe av det tyngste jeg har gått igjennom. Som frivillig i ROS har jeg fått lære om hvordan det å lytte og være et medmenneske kan hjelpe mennesker til å ta livet sitt tilbake og få det bedre med seg selv.

Det er utrolig meningsfullt og får meg til å føle at det kanskje har kommet noe godt utav det vonde.

Ann-Kristin Knudsen

Det å være frivillig i ROS er litt som å vinne i Lotto samtidig som drømmedama spør om du vil ta en kaffe, opphøyd i at man skårer et mål i Fifa rett før kampen er ferdig. Med andre ord, frivillighet i seg selv skaper positivitet, hvor man føler at man som person og egne erfaringer blir et gode for andre, uten egne baktanker.

Når man kan gjøre dette i samhandling med mange andre blomstrende mennesker som kun er opptatt av å hjelpe andre, så blir resultatet at man smiler og ler mens man får andre til å smile og le for første gang på lenge.

Vetle Olsen-Ryum

9

Anorexia/Bulimia Foreningen (ABF) stiftes.

Arrangerer den første nordiske konferansen om kroppspress og spiseforstyrrelser hos gutter og menn.

Starter lokallag i nord og sør, starter samtalegrupper for pårørende.

1983 1 ansatt

4 ansatte

1988 Arrangerer 1. Nordiske kongress om spiseforstyrrelser. Markerer posisjon som interesseorganisasjon og pådriver.

2003 Blir medlem av FFO forå få større gjennomslagskraft

1993

Stifter Senter for spiseforstyrrelser i Stavanger, sammen med IKS (senere SPISFO)og Rogaland fylkeskommune.

Lanserer nettsiden nettros.no for økt synliggjøring.

ABF endrer navn til ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser for å anerkjenne at spiseforstyrrelser er mer enn anoreksi og bulimi.

Oppretter samtalegrupper for selv berørte. Viktigheten av faglig ledelse av gruppen fremheves.

2 ansatte

1998

10

Åpner første lokale senter: ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland. Starter tilbud med individuell rådgivning.

4

2008

ÅR

ROS ressursteam etableres. Markerer starten på systematisk satsning på frivilligheten.

Starter satsningen på sosiale medier som kanaler for informajonsformidling og synliggjøring.

2013 6 ansatte Åpner Senter i Oslo

Lanserer chat som rådgivningskanal.

10 ansatte Overtar Senter i Rogaland

Åpner Senter i Trøndelag

2018

Åpner Senter i Troms og Finnmark, samt nasjonalt, digitalt senter etter økte midler fra statsbudsjettet

2023 12 ansatte 19 ansatte

41 ansatte

11

Folkene i ROS Tekst: Asle Halvorsen, psykolog

Første gang jeg traff folkene i ROS var i 2006 da jeg for første gang var med å arrangere pårørendeseminar.

Pårørendeseminaret er et seminar ROS i Bergen og Regional avdeling spiseforstyrrelser har gjennomført i en årrekke. På dette seminaret er pårørende i sentrum.

Her får de høre på forelesninger, møte hverandre og utveksle erfaringer, og de får møte tidligere pårørende eller folk som har hatt spiseforstyrrelser tidligere.

Disse folkene stiller fra ROS, og det er gjerne siste del av dagen, etter lunsj.

Vi hadde en periode der mange av de pårørende gikk før lunsj og ikke fikk dette med seg. Det syntes vi var fortvilende, da det viste seg at de som ble igjen alltid rangerte disse bidragene høyest på evalueringen.

Løsningen ble at jeg sa dette veldig tydelig hver gang jeg startet min forelesning om morgenen. «Bli hele dagen og for all del, få med deg folkene fra ROS. De er det beste vi har». Heldigvis har dette fungert. Nå pleier samtlige være til slutt, og evalueringene er fortsatt som tidligere. ROS skårer høyest.

Jeg har hatt gleden av å få bidra for ROS i mange sammenhenger gjennom årene. Vi har hatt felles fagdager og forelesninger i flere sammenhenger. Linn Bæra og jeg hadde en lang periode et svært givende samarbeide der vi holdt felles innlegg for BUPer og DPSer. Jeg har fått stille på utallige temakvelder. Jeg har fått jobbe i redaksjonen til ROS-magasinet ROSInfo. Jeg har fått bidra med artikler. Jeg sitter i ROS sin valgkomite. Vi har laget «podcast» sammen. Jeg har veiledet ansatte i ROS. Asle Halvorsen

12

Jeg setter utrolig stor pris på den jobben ROS gjør, og jeg er sjeldent så stolt i mitt liv som når jeg får lov til

”

ROS har vært helt avgjørende for hjelp til folk som sliter med spiseforstyrrelser i Norge. De har også vært og er en helt avgjørende påvirker for utvikling av helsetjenester til disse pasientene.

å bidra sammen med ROS. Og dette handler bare om meg, siden jeg har fått æren av å skrive noe om ROS og meg i dette jubileumsnummeret.

Da er det så fantastisk å vite hvor stort og omfattende ROS er. Det jeg har sett og fått bidra med er bare en bitte liten del av alt det ROS gjør hver dag over hele landet. Når jeg er inne på nettros.no og surfer rundt blir jeg alltid overveldet over hvor stor aktiviteten er og hvor mye bra som skjer.

Nå er ROS 40 år. Det er ganske utrolig. Folk i Norge har nok hatt spiseforstyrrelser lenge før 1983, men på den tiden var det svært lite fokus og kunnskap om disse lidelsene, og enda mindre god og effektiv hjelp og behandling. Bulimi som tilstand ble først navngitt og beskrevet bare noen få år før Liv med flere startet denne fantastiske reisen.

ROS har vært helt avgjørende for hjelp til folk som sliter med spiseforstyrrelser i Norge. De har også vært og er en helt avgjørende påvirker for utvikling av helsetjenester til disse pasientene. Helsetilbudet i Norge blir aldri godt nok, men det hadde ikke vært så godt som det er uten ROS. ROS har også hjulpet og hjelper ekstremt mange mennesker direkte med sitt lavterskeltilbud der hvem som helst kan ta kontakt uten å gå omveien om noen andre. Jobben rådgiverne legger ned er fantastisk. Rådgiverne i ROS er mine helter. De er hjertet i ROS. Folkene fra ROS er fantastiske. Jeg er nok inhabil som har jobbet mye med ROS og spiseforstyrrelser, men samtidig er jeg jo også en av de som vet hva jeg snakker om fordi jeg har hatt mye med ROS å gjøre. Av alle organisasjoner som gjør en viktig jobbe for å hjelpe mennesker og redusere lidelse, er ROS min absolutte favoritt.

Gratulerer med 40 årsjubileet!

13

Fra mysterium til mestring: Forskningens betydning i forståelse av spiseforstyrrelser Tekst: KariAnne Vrabel, forskningsleder Modum Bad

Etter å ha arbeidet med spiseforstyrrelser i fire uker var jeg fast bestemt på å slutte. Jeg blir på Modum Bad i et helt halvt år, tenkte jeg. Det er nå 24 år siden.

Da jeg ble spurt om å skrive denne teksten for ROS, måtte jeg gjøre opp en liten varetelling for meg selv.

Hvorfor har jeg blitt? Hvorfor jobber jeg fortsatt med dette? Hvorfor blir jeg fortsatt beveget når jeg møter pasienter som føler en lammende skam, avsky over seg selv, tyr til maten som en desperat mestring av et vanskelig liv og opplever mørke midt på dagen? Og ikke minst, hvorfor skal vi forske på dette?

Har du noen gang lurt på hvordan vi vet det vi vet? Vel, svaret er forskning. Tenk så mange som har bidratt med alle sine erfaringer og besværligheter gjennom årenes løp i ulike prosjekter for å øke kunnskapen og kompetansen til alle som arbeider i dette fagfeltet. De som strever med sine liv og på tross av dette strevet har tatt seg tid til å svare på lange spørreskjemaer eller sittet i flere timer i intervjuer. Dette krever sitt mot. Og ikke minst tid.

Jeg har samtykket til å bli med i en stor undersøkelse om motstandsdyktighet i befolkningen, som gjennomføres av forskere ved Modum Bad og Universitetet i Oslo. Vi stiller spørsmål som: Hva føler du nå? Hvor nedstemt er du nå? Hvor konsentrert er du i det du holder på med nå? Jeg jobber med dette til daglig og synes spørsmålene er vanskelige. Hva jeg føler? Akkurat nå skal jeg skrive denne teksten, så jeg har ikke så mye tid til å kjenne etter hva jeg føler. Jeg vet ikke jeg? Men det er ikke et alternativ, jeg må krysse av på et eller annet.

Og med slike avkrysninger og svar har de som strever med spiseforstyrrelser bidratt i prosjekt etter prosjekt, studie etter studie, og sånn sett hjulpet oss klinikere til

14

”

Skal vi redusere dødeligheten av spiseforstyrrelser må vi brette opp ermene og øke forskningsinnsatsen ytterligere.

å både se det store bildet – for eksempel hvilken behandling som virker best.

Og de små detaljene – hva er det spesifikt som hjelper i behandling.

Hvorfor skal vi forske på spiseforstyrrelser?

Hva spesifikt har vi funnet ut de siste tiårene når det gjelder spiseforstyrrelser? Da jeg kom inn i dette fagfeltet for over 20 år siden, sendte vi pasienter med spiseforstyrrelser ut av landet. Mora og Anorexi Center i Sverige, Maudsley i England. Tanken var kanskje god. Vi skulle sende pasientene til steder hvor de virkelig kunne behandle spiseforstyrrelser. Mens vi behandlere satt igjen og tenkte: «disse klarer vi ikke å hjelpe, de må utenlands».

Mye har skjedd siden den gang. Opptrappingsplan for psykisk helse, foretaksreformen og ikke minst regionale spesialenheter for spiseforstyrrelser.

I dag finnes det regionale enheter som gir spesialisert behandling til pasienter med spiseforstyrrelser i Tromsø, Bodø, Levanger, Bergen og Oslo. I tillegg finnes Villa Sult i Oslo, Capio i Fredrikstad som behandler unge pasienter og Modum Bad, hvor jeg jobber. Vi er en privat, ideell virksomhet med avtale med det offentlige helsevesenet. De fleste pasienter behandles antagelig i BUP- og DPS-systemet, eller hos privatpraktiserende psykoterapeuter.

ROS og SPISFO bidrar også med avgjørende hjelp og støtte til personer med spiseforstyrrelser og ikke minst deres nærmeste pårørende.

På denne måten har fagmiljøer og -personer bidratt til at behandling av og forskning på spiseforstyrrelser har hatt en levende tradisjon og rivende utvikling de siste tiårene. Vi vet veldig mye mer enn i 1868, da Sir William Withey Gull ga den første beskrivelsen av anorexia nervosa. I de 150 årene som har gått siden, har flere ulike spiseforstyrrelser blitt beskrevet, alle med alvorlig medisinsk og psykologisk innvirkning for den det gjelder og familie og venner som står nær.

KariAnne Vrabel

Det er få andre lidelser som utfordrer oss på så mange områder.

Spiseforstyrrelser er multifaktorielle og ofte komplekse. Det er mange faktorer som spiller inn for at en spiseforstyrrelse utvikler seg til en alvorlig, fastlåst, psykisk lidelse. Gener, kontekst, hendelser i livet og ikke minst alle de opprettholdende faktorene. Derfor må forskning og klinisk forståelse omfatte mange

15

disipliner – somatisk og psykologisk, og mange temaer, for eksempel kjønn, kultur, traumer.

Gjennom årenes løp har stadig nye studier økt kunnskapsnivået hos oss alle. Vi vet mer om forekomst av spiseforstyrrelser og at spiseforstyrrelser også forekommer hos menn. Men vi vet også at spiseforstyrrelser i flere land er økende. Det viser en stor oversiksstudie fra 2019.

I Norge har vi generelt dårlig oversikt over forekomst av spiseforstyrrelser. Men en upublisert studie fra regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Ullevål sykehus (RASP) viser at blant ungdom på videregående, har ti prosent en klinisk diagnostiserbar spiseforstyrrelse (Oslo Universitetssykehus 2022).

Folkehelseinstituttet publiserte en registerstudie hvor de fant at andelen med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten blant jenter i alderen 13-16 år ble doblet og blant jenter i aldersgruppen 6-12 år tredoblet under pandemien. Blant jenter i alderen 13-16 år var 1,5 % (1 av 67) registrert med spiseforstyrrelsesdiagnose i spesialisthelsetjenesten i perioden etter pandemien. Dette er såpass store tall at forskerne konkluderte med at spiseforstyrrelser må betegnes som et folkehelseproblem i denne gruppen. Forskerne mener at restriksjoner som rammet unges sosiale liv og skolegang sannsynligvis har bidratt til økningen.

Gjennom flere studier vet vi at spiseforstyrrelser kan forebygges ved å iverksette tidlige intervensjonsprogrammer og forebyggende tiltak. Studier har også vist at tidlig identifisering og inngripen kan redusere lidelsesvarighet og føre til bedre utfall, og det er mulig for mange som strever med spiseforstyrrelser å bli helt friske hvis de får riktig behandling til riktig tid Det er imidlertid fortsatt en jobb å gjøre.

16

”

Mennesker med egenerfaring som er påvirket av forskning, bør også være med å påvirke forskning. For å svare ut alle spørsmålene som stilles, trenger vi den akademiske forskeren, den kliniske forskeren og forskeren med egenerfaring.

Vi gratulerer en solid og nyskapende organisasjon med 40 år.

Spiseforstyrrelser har store omkostninger både i samfunnsregnskapet og for den enkelte pasient og deres pårørende. Dette tar ROS på det største alvor. Gjennom rådgivningstjenester, informasjonsarbeid og relevante lavterskeltilbud, gjør dere en viktig forskjell. Vi ser frem til mange flere år med viktige bidrag på feltet, og ikke minst et fortsatt godt samarbeide. Vi heier på dere!

Selv om vi vet mer i dag enn for 30 år siden, har vi en lang vei å gå. Mennesker med erfaring fra å ha en spiseforstyrrelse rapporterer gjentatte ganger at tilgangen til behandling er variabel, behandlingen leveres inkonsekvent, det er vanskelig å orientere seg i de ulike helsetjenestene, behandling som blir gitt er ofte ikke kunnskapsbasert, og i verste fall rapporterer de at det kan være skadelig. Skal vi redusere dødeligheten av spiseforstyrrelser må vi brette opp ermene og øke forskningsinnsatsen ytterligere.

Hva må vi vite mer om?

Spørsmålet blir da: hva må vi vite mer om? Hva skal vi forske på? Her vil jeg trekke frem det de gjør i Australia.

Der har statlige myndigheter samlet personer med egenerfaring, forskere, klinikere, tjenestetilbydere og organisasjoner som jobber med spiseforstyrrelser, og sammen har de blant annet definert tydelige prioriterte forskningsområder inn i fremtiden og demonstrert hva som kan oppnås ved å kombinere ekspert- og brukerperspektiver i et samarbeid. Deres kongstanke er å i størst mulig grad forebygge nye tilfeller og i mest mulig grad redusere sykdomsbyrden for de som allerede har utviklet en spiseforstyrrelse.

Ifølge deres arbeid er det særlig 10 viktige prioriteringsområder (InsideOut Institute, 2021) 1) Forebygging: Finnes det spesielle strategier som familier kan bruke for å forebygge utviklingen av en spiseforstyrrelse?

2) Støtte for familier: Hvilken støtte og ferdigheter trenger familier for å hjelpe sine nære i alle aldre og stadier av behandling gjennom tilfriskningsprosessen?

Villa SULT Stiftelsen Institutt for spiseforstyrrelser

3) Risiko- og beskyttelsesfaktorer: Hva er de viktigste risiko- og beskyttelsesfaktorene og hvordan påvirker de utviklingen av (eller risikoen for å utvikle) en spiseforstyrrelse?

4) Tidlig intervensjon: Hva er hindringene for tidlig intervensjon og hvordan kan disse adresseres?

5) Tidlig identifikasjon: Hvordan kan leger og andre helsepersonell bedre identifisere usunn spising og spiseforstyrrede symptomer på alle stadier av alle typer spiseforstyrrelser, og intervenere på gode måter som en del av deres rutinepraksis?

6) Likeverdig tilgang: Hvordan sikrer vi at alle har lik tilgang til effektiv behandling for spiseforstyrrelser uavhengig av hvor de bor eller hva de har råd til?

7) Stigma og helsefremming: Hvordan kan folkehelsemeldinger om sunn spising og vekt formidles uten å påvirke utviklingen av spiseforstyrrelser og føre til vektstigma?

8) Ikke skade: Hva er de positive og negative virkningene av nåværende behandling - hvordan kan vi redusere den negative påvirkningen og øke den positive?

9) Behandlingsresultater: Hvilke eksisterende spiseforstyrrelse-tjenester, -behandlinger eller -behandlingsfaktorer er mest effektive, både på kort- og lang sikt?

10) Individualisert behandling: Hvordan kan behandlinger bli mer individualisert for å ta hensyn til ulike behov, livsfase, sykdomsvarighet, type og diagnose?

17

Spørsmålene gjør det tydelig at vi fortsatt har noe å strekke oss etter hvis målet er å unngå at noen får spiseforstyrrelse, nå ut til alle som strever og gi virksom behandling til alle som har behov for det.

Dette er spørsmål på ramme alvor som kan få stor betydning for enkeltpersoner, familier og grupper hvis vi klarer å finne svarene på dem. I behandling må sammenhengene av plager og symptomer kartlegges hos hver enkelt pasient. Først da kan vi tilby skreddersydd og kraftfull behandling.

Hvilken rolle kan brukerorganisasjoner ha?

Hva tenker vi at en brukerorganisasjon som ROS skal bidra med i denne kunnskapsinnhentingen? Svaret er ganske enkelt; for å komme til målet må alle bidra.

Mennesker med egenerfaring som er påvirket av forskning, bør også være med å påvirke forskning. For å svare ut alle spørsmålene som stilles, trenger vi den akademiske forskeren, den kliniske forskeren og forskeren med egenerfaring. Personer med egenerfaring, det være seg brukere eller pårørende, kan bidra på ulike måter: •

Bli med i et forskningsprosjekt som deltaker

•

Bli med i forskningsprosjekter som aktør i samarbeid med andre. Brukerstemmen kan være viktig i alle deler av prosessen; definere hva som mangler i fagfeltet, hente frem hva som finnes (litteraturstudier), utvikle relevante forskningsspørsmål, designe studiene, utforme datainnsamling (for eksempel pilotere spørreskjema), bidra inn i analyse-arbeidet (pasienters perspektiv i analyse og fortolkning), skrive og publisere og omsette i praksis

•

Være prosjekteier på egne kvalitets- og forskningsprosjekter

Mindful eating – Bli venn med maten

Utvikling og evaluering av kurset Mindful Eating Conscious Living – eller Bli venn med maten, som ROS valgte å kalle det – er et eksempel på hvordan en brukerorganisasjon utvikler lavterskeltilbud basert på behovet til sine brukere og ikke minst evaluerer dette for å øke kunnskapsgrunnlaget for deres tilbud. ROS tok på alvor at det eksisterte både få tilbud og lite forskning knyttet til overspising/spiseforstyrrelsesproblematikk.

18

”

Det vi trenger i Norge er en organisert og helhetlig tilnærming til spiseforstyrrelser.

Dette står i sterk kontrast til de psykiske, somatiske og funksjonelle vanskene denne gruppen har. De implementerte derfor et lavterskel kurstilbud for personer med overspisingsproblematikk med det formål at brukerne kunne bli kjent med indre prosesser knyttet til hva og hvorfor man spiser, fremfor å fokusere på vektreduksjon. I evalueringen undersøkte de selvrapporterte spiseforstyrrelses-symptomer og grad av selvmedfølelse og fant at brukerne i betydelig grad reduserte symptomer og økte selvmedfølelse etter åtte ukers kurs.

Nå har dette prosjektet vokst seg større og har blitt et doktorgradsprosjekt med tilknytning til Universitetet i Bergen.

Vi klinikere og forskere skal gjøre vår del av jobben. Det vi også trenger i Norge, er en organisert og helhetlig tilnærming til spiseforstyrrelser. Det være seg sykehus, akuttmottak, fastlegen, helsesykepleier, DPS og BUP. Formålet må være å behandle så mange som mulig så tidlig som mulig med så mye kompetanse som mulig.

19

Illustrasjon fra ROS sitt prosjekt i samarbeid med Norske Hemmeligheter

Hør, hør Tekst: Synnøve S. Sønsteby

De siste årene har jeg kjempet en kamp. Mest handler kampen om jeg ikke er bra nok med den kroppen jeg har fått, med dens fysiske, psykiske, seksuelle og sosiale egenskaper. Som jeg har ønsket meg skulle vært annerledes. I dag skriver jeg til de som selv kjemper en kamp, har kjempet, de som står ved siden av, lever sammen med, kjenner noen, styrer eller påvirker hvordan vi har det- og til de som kommer til å bli berørt.

Jeg har en lidelse som tidligere har hatt så kraftig kontroll på meg at evnen min til å se at jeg er noe annet enn en kropp har vært fraværende. Jeg har brukt kompenserende atferd for å håndtere at jeg er meg.

Jeg har brukt mat som en flukt for å hindre at følelser blir overveldende. Følelser og minner som henger sammen, som jeg har fortrengt gjennom et forsøk på å gjøre det ytre perfekt eller uperfekt.

I et hav av følelser har jeg spist meg vekk og inn i en egen verden, på en måte som utenforstående ikke skjønner rekkevidden av. Det virkemidlet jeg har brukt for å mestre, nemlig kroppen, har blitt betraktet, vurdert og analysert av alle og enhver. Omverden kan undre seg om du er frisk eller syk, forstyrret eller forstandig, om du er rett eller vrang, men jeg tror det er komplekst – du er alt det. For lidelsen trenger seg inn i alle hjørner, alle kriker og blander seg inn.

Hos ROS har jeg blitt møtt med en unik forståelse og medmenneskelighet. Fra mine samtaler hos ROS tar jeg med meg en større bevissthet på hvordan jeg møter meg selv og hvordan jeg kan fungere på en bedre måte. Med et større perspektiv på at min verdi handler om mer enn kropp.

Jeg har klart å senke skuldrene og møte meg selv mer som jeg møter andre. For jeg har fungert som en god

20

! helsesøster, sykepleier og mamma tidligere. Og lysten etter å komme tilbake til de to førstnevnte kan jeg takke ROS for. Det sistnevnte har jeg opprettholdt og klart å bevare, gjennom familie og nære venner som har hjulpet meg til å se at jeg duger og er den unike mamma uansett. Det skal ingen ta fra meg.

Min erfaring sier meg at dette er en organisasjon som bør styrkes. Styrkes til at de kan fortsette å møte enkeltmennesker med en problematikk som i stor grad preger samfunnet vårt. Hadde jeg ikke hatt dette tilbudet ville jeg kanskje ikke startet på min vei tilbake til livet, med en hverdag som handler om andre ting enn bare mat og kropp.

Takket være ROS, tålmodighet og familie og venner fortsetter jeg å kjempe. Takket være dem blir min lidelse mindre og veien til et liv på lag med min egen kropp blir kortere.

Takk ROS! For at dere lærer bort, ser, hører og lytter, bistår og hjelper. Takk!

Veldig bra og livsviktig tilbud. Veiledningen deres har vært avgjørende for at jeg har kommet meg videre. Håper på å selv bli frivillig en gang i fremtiden!

Dere er kjempedyktige, empatiske og veldig gode faglig. Innsatsen deres er uvurderlig for meg. Tusen hjertelig takk!

Jeg er så takknemlig for dette tilbudet!

Jeg føler ENDELIG noen ser forbi spiseforstyrrelsen og kan gi meg god hjelp til å jobbe videre med hva som er årsaken til min spiseforstyrrelse.

Jeg hadde aldri ønsket å gå i behandling for spiseforstyrrelse, og til og med å oppsøke ROS var skummelt og jeg utsatte det en stund, men tilbudet var mye tryggere, varmt, og hjelpsomt enn jeg kunne ha forutsett. Setter virkelig stor pris på hjelpen jeg har fått hos dere!

Synes ROS er godt synlig i mediabildet og liker kampanjene deres i form av intervju, små videoer og lignende! Det er fint å høre andre og dermed ikke føle seg så alene. Er også veldig fint å høre podcasten! Takk for at dere er til!!

Gjennom årlige brukerundersøkelser får ROS bekreftet viktigheten av å være et lavterskeltilbud som vektlegger erfaringskompetanse.

21

ROS i vekst Tekst: Ingjerd Strøm Skreien

I løpet av den siste tiårsperioden har ROS hatt en formidabel vekst og har etablert sentre i Bergen, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

– Vi må heller ikke glemme Nasjonalt digitalt senter som holder til her ved hovedkontoret i Strandgaten 6, sier Irene Kingswick. Hun begynte i stillingen som generalsekretær i 2013 med å feire 30-årsjubileet til ROS. – Jeg har lært mye i løpet av disse årene, ikke minst at ting ikke alltid går så raskt som jeg kanskje skulle ønske. Men når jeg ser tilbake, er jeg stolt over alt vi har fått til. Det har vært tungt til tider, spesielt når økonomien har vært usikker og vi har vært urolige for å måtte innskrenke virksomheten. Vi trengs jo! Behovet for ROS er ikke blitt mindre de siste årene. I 2022 tok vi imot hele 16 000 henvendelser. Det sier sitt.

Noe av det første Irene begynte å arbeide målrettet med, var å få på plass ROS-sentre flere steder.

– På landsmøtet i 2013 snakket jeg med noen av de frivillige i Harstad som ivret veldig for et senter i NordNorge, og jeg lovet å gjøre hva jeg kunne for å få det til. Det tok noen år, men i 2021 var senteret i Tromsø endelig en realitet – det femte i rekken av fysiske sentre hvor du kan møte opp for individuelle samtaler. Senteret i Rogaland overtok vi vi 2016. I Trondheim, der vi også hadde frivillige som jobbet hardt for å få et senter på plass, åpnet vi i 2018.

Landsdekkende = senter i Oslo

Men øverst på listen til den nyansatte generalsekretæren var å etablere et ROS-senter i Oslo.

– For meg var det logisk å starte der. Skulle vi med rette kunne kalle oss en landsdekkende organisasjon, var det en selvfølge at vi skulle ha et senter i hovedstaden, sier Irene Kingswick og legger til at det også var et sterkt ønske fra brukernes side. Mange stilte spørsmål ved om det var behov for to organisasjoner i Oslo.

Irene Kingswick

22

”

Jeg har lært mye i løpet av disse årene, ikke minst at ting ikke alltid går så raskt som jeg kanskje skulle ønske. Men når jeg ser tilbake, er jeg stolt over alt vi har fått til.

– Den gangen var IKS en organisasjon som var forbeholdt kvinner. Siden har det endret seg, men tiden har også vist at det er plass til oss begge.

Senteret i Oslo startet med en deltidsansatt på det Irene beskriver som «et bøttekott av et kontor» hos Natteravnene i Oslo i 2014.

– Vi fikk bruke kantinen til grupper og møter, og etter hvert ble det nok penger til å ansette en rådgiver i 40 prosent stilling. Vi søkte midler fra Oslo kommune og fikk 25.000 kroner i starten. I år har Oslo kommune doblet tilskuddet til ROS, som nå er oppe i 1,8 millioner kroner, forteller generalsekretæren. Å starte i det små, i lånte lokaler med deltidsansatte, bygge kjennskap til ROS og vise hva organisasjonen står for, har vært oppskriften for å kunne vokse.

– Det er en hårfin balansegang. Vi må våge å satse selv om det økonomiske grunnlaget er usikkert. Iblant har vi strukket den økonomiske strikken nesten til bristepunktet, og da har det vært mange søvnløse netter.

Heldigvis har vi gode støttespillere, som trår til når det kniper. Kavlifondet har blant annet reddet ROSsentrene i flere år, både i Stavanger, Trondheim og her i Bergen.

Synlighet og samarbeid

Å bli synlig i media, å ha kontakt med politikere, å samarbeide tett med forskere og fagfolk innenfor spiseforstyrrelsesfeltet, trekker Irene Kingswick frem som helt vesentlig for å lykkes.

– Jeg har vært opptatt av at vi viser oss frem, slik at så mange som mulig kan få et innblikk i hvordan vi arbeider. Det innebærer også å lære opp politikere. Nå vet de fleste som tar beslutninger som berører oss hvem vi er, og vi får ros for å være en seriøs og ryddig organisasjon.

Forståelsen for at en brukerorganisasjon som ROS må ha lønnet personell er også noe av utfordringen når det gjelder å hente inn penger til driften.

– Politikere tenker nok økonomi når de etterspør frivillighet. De frivillige i ROS er viktige og gjør en kjempejobb. Uten dem kunne vi ikke bemannet chatten vår på kveldstid, tatt unna så mange individuelle samtaler eller hatt pårørendegrupper, for eksempel. Men erfaringen gjennom de årene ROS har eksistert, har vist at det også er viktig med fast ansatte for å drifte samt utvikle organisasjonen på en profesjonell måte. Når det er sagt, er vi svært opptatt av å ivareta de frivillige på en best mulig måte og gjerne tilby de faste stillinger når det er mulig. Mange av de som nå jobber i ROS, har startet som frivillige. Og for å gi de frivillige den oppfølgingen de trenger, har vi egne frivillighetskoordinatorer.

Brukerundersøkelser og prosjekter

Uten en administrasjon som legger til rette for utvikling, blir det fort ett skritt frem og fire tilbake, mener Irene. – Og det er jo ikke sånn at vi som jobber på hovedkontoret ikke gjør annet enn å flytte papirer og sjekke tall. Vi deltar alle aktivt både med kurs og som prosjektledere.

– Hvor viktig er det å være tilgjengelig for de som tar kontakt?

23

– Det er helt avgjørende. Mange hjelpetilbud stenger etter vanlig kontortid. Vi dekker et behov ved å ha åpent på kvelden og ha digital rådgivning for de som ikke bor i nærheten av de store byene.

Brukerundersøkelsene, som gjennomføres hvert år, har vært retningsgivende for veivalgene i ROS. – Vi lytter til hva brukerne sier og legger til rette for at vi er et reelt lavterskeltilbud. Å skrive søknader og utarbeide rapporter er en nødvendig, men krevende del av driften i ROS. – I starten satt jeg og Nina mye alene med søknadsarbeidet i tillegg til alle våre andre oppgaver. Så innså vi heldigvis at å skrive gode søknader krever spesialkompetanse, så vi ansatte rett og slett en egen prosjektutvikler til å gjøre jobben. Det viste seg å være et lurt trekk. Vi er blitt skikkelig gode på å skrive søknader, og det gjør at vi får finansiert flere prosjekter, sier Irene stolt.

Stiftelsen Dam – det som tidligere het Extrastiftelsen – gir hvert år støtte til helse- og forskningsprosjekter. Gjennom årene har ROS mottatt 30 millioner kroner i prosjektstøtte.

– Det viser hvor høy grad av kreativitet og produktivitet vi har i ROS, sier generalsekretæren og legger til at Dam har vært en viktig bidragsyter som har muliggjort vekst og innovasjon samt bidratt til viktig synliggjøring.

– Prosjektmidlene har vært helt avgjørende for oss. Samtidig medfører det også en belastning på organisasjonen fordi mye skal skje samtidig. Vi får knapt en krone uten at midlene er

bundet opp mot aktivitet i en eller annen form, og det er en utfordring. Langsiktig økonomisk støtte med frie midler til drift hadde gitt oss en helt annen ro og handlefrihet.

Forskning og folkeopplysning

Helt fra starten har ROS hatt nær tilknytning til forskningsmiljøene ved universiteter og høyskoler.

– Det gir oss et kvalitetsstempel og bidrar til å spre inntrykket av ROS som en seriøs samarbeidspartner Samarbeidet gjennom klinisk nettverk har også vært viktig. Vi evaluerer hele tiden det vi gjør, og bruker ofte de samme målestandardene som forskningssentrene. Det betyr at vi kan stå på en faglig konferanse og underbygge at vårt arbeid har en positiv virkning. ROS skal ikke drive med forskning, men vi driver opplysningsarbeid ved å formidle resultatene av den nyeste forskningen på fagfeltet gjennom ROS-Info. Informasjon kan bidra til å minske skam og tabu som fremdeles er knyttet til spiseforstyrrelser. Sist, men ikke minst, har vi en folkeopplysningsoppgave for å kunne forebygge spiseforstyrrelser.

– Folkehelseinstituttet omtaler spiseforstyrrelser som et folkehelseproblem. Hva tenker du om det?

– Det er ikke overraskende og gjenspeiles vel egentlig i økningen vi har hatt i antall henvendelser. Vi får stadig flere bekymringssamtaler som gjelder barn i barneskole og ungdomsskole. Det usunne fokuset på mat og kropp har også spredd seg til yngre barn, og det er urovekkende.

Rådgivningshenvendelser

24

ROS har opplevd en enorm økning i henvendelser de siste 10 årene. I 2023 besvarte vi ca. 16000 henvendelser.

Satsing i nord

Et eksempel på hvordan satsingsvilje – vågemot vil kanskje noen kalle det – spiller inn, er etableringen av senteret i Tromsø i oktober 2021.

– Vi klarte å komme inn i revidert nasjonalbudsjett med 7 millioner kroner, noe som i seg selv er en prestasjon. Men de rette menneskene i helse- og omsorgskomiteen brant for vår sak, og det gjorde utslaget. I løpet av kort tid pusset vi opp lokaler i både Tromsø og Bergen og ansatte 12 personer på landsbasis for å kvitte oss med altfor lange ventelister ved alle våre sentre. Vi ble mottatt med enorm begeistring i nord, som fikk sitt første ROS senter på plass i sentrum av Tromsø. ROS fikk fort et samarbeid med andre organisasjoner, skoler, behandlingsinstitusjoner og spesialisthelsetjenesten.

Målet var å åpne en avdeling i Alta i 2022.

– Det måtte vi slå fra oss da det gikk opp for oss at vi måtte klare oss med like mye over et helt år som vi året før hadde fått til et halvt års drift, forstå det den som kan. Hadde det ikke vært for at Troms og Finnmark fylkeskommune ga 3 millioner kroner til driften av senteret, så hadde vi måttet stenge etter et knapt år. Det er skremmende. Og skuffende.

– Blir du aldri sint og oppgitt?

– Jo, det er klart, og jeg har vel kommet med noen kommentarer i et følelsesladet øyeblikk.

Men jeg tror fortsatt på at vi kommer lenger med samarbeid og å skape forståelse for samfunnsoppdraget vårt. Vi opplever

Virke er den største arbeidsgiverorganisasjonen for ideelle og frivillige organisasjoner i Norge. Vi ser hver dag hvor viktig frivilligheten er. For 40 år siden etablerte pårørende det som i dag er en landsdekkende og høykompetent organisasjon, ROS. I alle disse årene har ROS hatt vilje til å ta tak i problemstillinger rundt kropp og mat. Gjennom disse 4 tiårene har samfunnets holdninger til mat og til kropp blitt stadig mer sammensatt, komplisert og utbredt. I dag er ROS en samfunnsaktør som betyr mer for flere enn noen gang. Virke er stolt over å bistå denne stadig viktigere organisasjonen. Gratulerer med 40 årsjubileum!

Erik Eide, Bransjedirektør Ideell og frivillighet i Virke

at søknadsprosessene er blitt stadig mer krevende, og vi vet egentlig ikke hvor mye vi har på inntektssiden før i slutten av mai hvert år. Det har fått oss til å innse at vi må ha flere bein å stå på.

Planen er å henvende seg til næringslivet.

– Vi har allerede fått løfte om prosjektmidler, så det ser lovende ut så langt, sier Irene Kingswick.

Flere sentere?

– Nå har ROS seks sentere i drift inkludert det nasjonale digitale senteret som ble etablert med midlene fra Statsbudsjettet i 2021. Blir det flere?

– Jeg vet at vi er ønsket i Kristiansand, og det får vi til så sant vi kan skaffe finansiering. Selv om brukerne også tar kontakt og får rådgivning via Teams og på chat, etterspør mange vår fysiske tilstedeværelse.

– Er digitale løsninger kommet for å bli?

– Absolutt. Det er viktig for å få ned ventelistene på sentrene, som en periode talte over 200, og gjennom pandemiårene har vi fått god erfaring med både digital individuell rådgivning og grupper.

Ikke alle har mulighet eller ønsker å komme til et senter.

Rådgivningstelefonen er fremdeles åpen, men hensynet til personvernet gjorde at ROS måtte legge ned epost-tjenesten.

– Nå har vi akkurat åpnet en ny tjeneste vi kaller «Spørsmål & Svar», tilsvarende det vår søsterorganisasjonen i Danmark har opprettet. Der går det an å sende inn anonyme spørsmål som blir besvart mer generelt, opplyser Irene Kingswick.

– ROS gir sårbarhet styrke, hva legger du i det?

– At vi våger å prøve og feile og utvikle oss hele tiden. Verdiene vi jobber etter er ikke bare fine ord på et stykke papir, det er noe vi lever etter hver eneste dag; å være modig og direkte, til stede og inkluderende, ekte og raus. Å stadig minne oss selv på disse fine verdiene bidrar til å tilrettelegge for en trygg arbeidsplass og ikke minst til et trygt sted for våre mange brukere.

25

Rammer hele familien Tekst: Ingjerd Strøm Skreien, ROS

Eva Holmefjord og datteren Benedikte har valgt å være åpne om hvordan de opplevde årene da spiseforstyrrelsen kontrollerte hele familiens hverdag. Å leve med en spiseforstyrrelse er ekstremt vanskelig.

Prosessen for å bli frisk er oftest langvarig, og derfor er det viktig å søke hjelp og støtte, understreker de begge når de forteller om familiens kamp for at Benedikte skulle bli frisk.

Eva forteller om en jente som i barneårene var aktiv, tillitsfull, sta og nysgjerrig, men også usikker i uoversiktlige situasjoner: Du var ingen opprørsk tenåring, men var snill, omtenksom, pliktoppfyllende og beskjeden.

Benedikte beskriver seg selv om en grubler. «Tenk hvis» har vært svidd inn i hjernen fra jeg var født, tror jeg. Jeg kunne bli engstelig for ting som ikke var noe å være redd for, og utviklet allerede i førskolealder en ansvarsfølelse for andre. Jeg måtte passe på å gjøre mitt beste for at alle rundt meg skulle ha det bra, selv om det gikk på bekostning av meg selv. Den følelsen kan jeg fremdeles kjenne på, men nå klarer jeg å si fra om hva jeg vil.

kontroll på. Men det kjentes overveldende, det ble så mye forandring på en gang, og det var mye mer lekser enn det jeg var vant til fra barneskolen. For meg som trives best med det som er kjent og trygt, ble det skremmende.

Eva: Skolearbeidet ble altoppslukende, og sekserne kom på løpende bånd. I starten var vi stolte foreldre som ikke helt skjønte hvor ille jenten vår hadde det bak fasaden. Når du trakk deg tilbake til rommet ditt tolket vi foreldre det som en naturlig del av en løsrivingsprosess.

Eva: Problemer med å sette grenser for deg selv og at du ikke klarte å gi tydelig beskjed hvis noen tråkket over grensene dine, kan ha vært en av flere faktorer som førte til spiseforstyrrelsen. Samtidig har du alltid vært viljesterk, når du har satt deg et mål, arbeider du hardt for å nå det.

Foreldrene opplevde at det skjedde en endring i overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen.

Benedikte: Klassen fra barneskolen ble splittet opp, og jeg kom i en klasse der jeg ikke kjente alle like godt fra før og derfor ikke følte meg like trygg. Jeg var ganske skoleflink og skolearbeidet ble noe jeg følte jeg hadde

26

Mor og datter, Eva og Benedikte Holmefjord

Du sammenlignet deg med venninnene og ble opptatt av å bli sunnere og sprekere. Når du kom gråtende hjem fra fotballtrening og følte at du ikke strakk til, prøvde vi å si at du var god nok.

”

Dersom jeg hadde kunnet, ville jeg ha fortalt 16-årige meg at det ikke har noe å si hvordan du ser ut, det er det du føler inni deg som er viktig. Og at det som gjør vondt ikke vil løse seg med å tviholde på spiseforstyrrelsen.

Selv om det er vanskelig, er det viktig snakke om hvordan du har det, å sette ord på følelsene. Jeg fant heldigvis ut av det til slutt.

Benedikte: Jeg var flink til å bortforklare. Dere kunne jo ikke gjøre noe annet enn å stole på det jeg sa. For meg var det en positiv opplevelse å få skryt når andre la merke til at jeg var begynt å jogge og trene styrke.

Men gradvis ble det for mye fokus på mat og kropp. På et punkt klarte jeg ikke å stoppe, hjernen min snudde det til at jeg måtte fortsette med det strenge regimet.

Det hele toppet seg etter at Benedikte begynte på videregående.

Eva: Du stilte veldig høye krav til deg selv og ble enda mer opptatt av å spise sunt, og forskjellige sorter mat forsvant gradvis fra menyen. Samtidig fortsatte du å løpe og trene.

Benedikte: Jeg var opptatt av å ikke være til bry. I stedet prøvde jeg å dempe de vonde følelsene med å underspise og overtrene. Helt til det gikk skeis og det ble umulig å snu uten hjelp. Spiseforstyrrelsen ga meg en slags trygghet. Uten spiseforstyrrelsen kjente jeg at jeg like gjerne kunne slutte å eksistere.

Dersom jeg hadde kunnet, ville jeg ha fortalt 16-årige meg at det ikke har noe å si hvordan du ser ut, det er det du føler inni deg som er viktig. Og at det som gjør vondt ikke vil løse seg med å tviholde på spiseforstyrrelsen. Selv om det er vanskelig, er det viktig snakke om hvordan du har det, å sette ord på følelsene. Jeg fant heldigvis ut av det til slutt.

Eva: Vi prøvde å si til Benedikte at hun ikke trengte å legge så mye arbeid i leksene og trene så mye som hun gjorde. Samtidig var hun jo aldri sint og hadde ikke noe tenåringsopprør, så vi tenkte at det ville gå seg til etter en stund. Var det noe vi aldri hadde trodd, så var det at ett av barna våre skulle utvikle en spiseforstyrrelse. Nå har jeg slått meg til ro med at vi gjorde vårt beste. Og når vi skjønte at her må noe gjøres, og det raskt, så ga vi oss ikke før vi hadde fått hjelp.

Benedikte: Da følte jeg vel at jeg ikke hadde noe valg.

Sånn sett var det bra at behandlingen startet da jeg var under atten, for jeg ble på en måte tvunget. Det

27

hadde vært en mye lenger vei ut av spiseforstyrrelsen hvis jeg selv kunne ha valgt den gangen.

det tankemønsteret som var så sterkt knyttet til spiseforstyrrelsen.

Eva: Vi var nok særdeles heldige som fikk full klaff på første forsøk for å få hjelp.

Eva: Det som vi opplevde som litt demotiverende, var når de fortalte hvor lang tid det ville ta å bli frisk. Ja, det tok noen år, men du var jo ikke like syk hele tiden. Etter at matinntaket begynte å normalisere seg, så ble det bedre. Nå er det nesten rart å tenke på, hvor tvangspreget ditt forhold til mat og trening var.

Fastlegen henviste til Seksjon for spiseforstyrrelser ved Haukeland universitetssykehus, der Benedikte fikk familiebasert terapi over en periode på ti uker. Behandlingen foregikk hjemme og oppfølgingen ved måltidene var det foreldrene som sto for. Et måltid kunne ta mellom en og tre timer.

For Benedikte, som var vant til å ha full kontroll over matinntaket, var det å plutselig skulle spise både frokost, lunsj, middag og kvelds, forbundet med angst og ubehag.

Eva: I starten lot du det gå ut over oss. Du var rasende over at du måtte sitte ved bordet og spise opp maten på tallerkenen.

Benedikte: Jeg kjente meg fysisk dårlig, jeg fikk panikk og følte at jeg fikk ikke puste. Stakkars lillesøsteren min, hun skjønte jo ikke hvorfor jeg laget sånt styr ved måltidene: Hvorfor kan ikke Benedikte bare spise?

Eva: Vi visste ikke så mye om spiseforstyrrelser før Benedikte ble syk, men da vi fortalte om sykdommen til andre, ble vi ofte møtt med kommentaren «det blir hun aldri kvitt». Så det var en stor lettelse å bli fortalt av spesialistene at du kunne bli helt frisk.

Benedikte: På den tiden talte jeg alt: Hva og hvor mye jeg spiste, antall kalorier jeg hadde fått i meg, hvor mange skritt jeg hadde beveget meg, hva jeg veide. Jeg trodde ikke jeg kunne bli fri fra

5 råd til foreldre og andre familiemedlemmer 1. Ikke vær redd for å oppsøke hjelp og ta kontakt med lavterskeltilbud som ROS for å få gode råd underveis.

2. Ta vare på deg selv. Snakk åpent med familie, venner og kolleger.

3. Sørg for å ta «pauser» fra sykdommen. Gå tur, reis på hytten, vær sammen med andre.

4. Som alle foreldre vil du trå feil iblant. Det viktigste er at du bryr deg.

5. Gi ikke opp! Husk at å bli frisk av en spiseforstyrrelse er en lang prosess.

Fra Eva

28

Etter de ti ukene håpet foreldrene at datteren ville fortsette i behandling ved Seksjon for spiseforstyrrelser, men de måtte akseptere at Benedikte ikke hadde tillit til psykologene der.

Benedikte: Nå måtte jeg selv ta tak i hva spiseforstyrrelsen egentlig handlet om. Å fortsette på Haukeland var utelukket. Jeg hatet alle der, selv om de sikkert bare ville meg vel. Men de tvang meg opp på den forhatte vekten to ganger i uken, og jeg følte at de bare brydde seg om hvor mye jeg veide, ikke hva jeg følte. Når vekten økte, falt tankene på en måte litt på plass. Å gå opp de fastsatte kiloene, selv så vanskelig som det var, gjorde at hjernen fungerte litt bedre. Selv om en del av meg fremdeles var opptatt av å gå ned igjen i vekt, klarte jeg å tenke litt mer fornuftig: Hvor lenge kan jeg klare å holde spiseforstyrrelsen gående, og er det et sånt liv jeg vil ha?

Et skolebytte hjalp i prosessen med å bli frisk.

Benedikte: Jeg kom i en klasse med godt miljø, der jeg fikk venner og endelig klarte jeg å være litt sosial. Tidligere hadde jeg trukket meg tilbake fra alt. Nå var jeg ikke lenger «hun som aldri vil være med på noe». Gradvis fikk jeg livsgnisten tilbake.

En av utfordringene var å skulle spise uten å bli passet på. Jeg var usikker på hva og hvor mye jeg skulle spise. Jeg fant ut at det enkleste var å kikke på hva venninnen min

”

Jeg ringte flere ganger til rådgiverne i ROS og fikk svar på mye av det jeg lurte på underveis i behandlingen. Det var godt å snakke med noen som forsto.

la på tallerkenen og velge det samme. Det var en stor hjelp for meg at hun skjønte litt av hva jeg strevde med, hvor angstpreget forholdet mitt til mat fremdeles var.

Hun utfordret meg blant annet med at vi begge skulle spise litt smågodt hver dag i to uker for å se hva som skjedde. Det skjedde selvfølgelig ingenting. Men det hjalp meg til å slutte å telle kalorier.

Rett hjelp til rett tid var viktig både for mor og datter.

Benedikte: Det tok litt tid å finne en psykolog som «skjønte greien». Det er ikke alle behandlere som kan nok om spiseforstyrrelser, så da lukket jeg meg bare.

Men terapeutene kom jo ikke noen vei før jeg åpnet opp for det selv.

Det jeg trengte var en behandler som klarte å nøste opp i hvorfor spiseforstyrrelsen hadde fått sånt tak, og gi meg omsorg og noen verktøy videre i livet. Jeg var nok litt redd for å bli voksen, og trengte noen som kunne vise meg vei. Noen som kunne hjelpe meg å bli kvitt følelsen av å ikke strekke til, angsten for ikke å være god nok.

ROS ble en viktig støttespiller for Eva mens Benedikte

Benedikte Holmefjord

var i behandling. Senere ble hun leder for en pårørendegruppe gjennom en fireårsperiode.

Eva: Jeg ringte flere ganger til rådgiverne i ROS og fikk svar på mye av det jeg lurte på underveis i behandlingen. Det var godt å snakke med noen som forsto. Det ønsket jeg å bringe videre.

Benedikte: Det hjelper å snakke med noen. Jeg er glad for at jeg har lært å være åpen om både spiseforstyrrelsen og angsten. Kanskje blir noen litt overrasket og overrumplet av hvor ærlig jeg snakker om årene jeg var syk, men samtidig tenker jeg at det kan være godt for andre å høre at selv om det tar tid, så kan du bli frisk.

5 råd til deg som sliter med mat og kropp 1. Bruk mindre tid på sosiale medier. Slutt å sammenligne deg selv med andre når det gjelder kropp og utseende.

2. Søk støtte hos de rundt deg. Prøv å sette ord på hvordan du har det, selv om det kan kjennes vanskelig.

3. La ikke spiseforstyrrelsen styre livet ditt så du blir ensom og isolerer deg.

4. Våg å teste grensene dine! Husk at du kan ikke bli helt frisk uten å ha en sunn vekt.

5. Gi ikke opp! Ta hvert musesteg på veien som en liten seier og finn det som gir deg livsgnist.

Fra Benedikte

29

ROS-sentrene ROS senter Hordaland ble etablert i 1999, og var dermed det første senteret som ble startet opp i ROS. Fra å ha én ansatt i starten, har ROS senter Vestland i dag fem årsverk som består av rådgivere, foredragsholdere og frivillighetskoordinator. I tillegg har vi flotte frivillige som bidrar slik at vi får mulighet til å hjelpe enda flere.

Ser vi på statistikken fra 2017 og frem til i dag kan vi se at behovet for vår kompetanse har økt betraktelig de siste årene. Fra å ha besvart 1544 henvendelser i 2017, har senteret i 2022 bevart 2838 henvendelser, som gir en økning på 84 prosent!

Gjennom årene ser vi også en stor økning i etterspørselen etter foredrag, både fra skoler og helseforetak. Fra 2019 og frem til i dag, har foredragsvirksomheten økt med 65 prosent. Tallene taler for seg selv, ROS Senter Vestland som lavterskeltilbud er en viktig ressurs, både innenfor forebyggende arbeid ved å være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud for dem som trenger oss, og å være en brukerstemme inn i behandlingssystemet.

Dessverre har vi ikke klart å imøtekomme det store behovet for våre tjenester, noe som har ført til at vi til tider har hatt lange ventelister ved senteret.

Heldigvis har vi en stor bidragsyter som Bergen kommune med på laget, og vi er nå i gang med å ansette flere årsverk ved senteret. Vi håper med dette at ventelisten vil forsvinne slik at vi igjen kan bli det lavterskeltilbudet vi er ment til å være.

På veien videre ønsker vi å kunne fortsette vårt viktige arbeid innenfor forebygging, kunne være til stede for dem som trenger en likeperson å prate med, og fortsette det viktige arbeidet med å bryte myter og tabu rundt spiseforstyrrelser.

Etablert : 1999

30

ROS sitt lokale senter i Oslo åpnet i 2014. Mye har skjedd i de årene vi har vært på plass i hovedstaden.

Fra å ha én ansatt i redusert stilling er vi i dag fem fast ansatte og en god og stabil gruppe på ca. 20 aktive frivillige i Oslo.

ROS senter i Oslo tilbyr individuelle samtaler, veiledning knyttet til selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising» både individuelt og i gruppe, pårørendegruppe, kurs i Mindful eating, samt en rekke kurs og foredrag for ulike målgrupper.

Senteret jobber aktivt for å styrke og stabilisere vårt eksisterende tilbud. Vi har spesielt fokus på rådgivning, foredragsvirksomhet og etablering av et tettere samarbeid med økonomiske bidragsytere, lokale politikere, offentlige helsetjenester og andre organisasjoner og lavterskeltilbud. Fremfor alt er det viktig å sikre tilstrekkelig kapasitet på våre rådgivningstjenester slik at vi kan møte den stadig økende mengden henvendelser.

Vi ønsker oss, og jobber for, et mer formelt samarbeid med utdanningsinstitusjoner for yrkesgrupper som møter spiseproblematikk i alle varianter, spesielt blant barn og unge.

Målet er å inngå avtaler hvor vi er fast inne og tilbyr foredrag/kurs, både på utdanningene og for offentlige helsetilbud som ønsker kompetanseheving om problematikken.

Etablert : 2014

Vi har et mål om å i fremtiden øke bemanningen til et nivå hvor vi kan tilby dropin-samtaler både på dagtid og kveldstid, å øke stillingsprosenten til frivillighetskoordinator slik at vi kan rekruttere flere engasjerte frivillige, samt å ansette en foredragsholder i en 100 prosent stilling.

31

ROS-sentrene Senteret i Rogaland ble startet som en selvstendig stiftelse i 1994, men ble i 2017 en del av ROS. Senteret er etter hvert et veletablert og godt kjent kompetansesenter på spiseforstyrrelser i regionen.

I løpet av de årene senteret har eksistert, har antall årsverk og ansatte variert fra en til fem, avhengig av den finansielle situasjonen og pågang fra brukere. I tillegg har også frivillige bidratt med uvurderlig innsats.

Akkurat nå er vi fire fulltidsansatte og ni frivillige i Breigata 13, midt i Stavanger sentrum, Senteret har opplevd en jevn økning av mennesker som tar kontakt i løpet av disse årene. Dette er både enkeltpersoner og offentlige ansatte innen helse, omsorg og opplæring.

De som benytter seg av tilbudene våre kommer fra hele fylket, noen ganger også fra nabofylkene. Det betyr at noen kjører i opptil to timer for å komme til timeavtaler eller være med på temakvelder og gruppetilbud. Tilbakemeldingene vi får fra brukerne våre, er at tilbudet vårt betyr så utrolig mye for dem, at det bidrar til å endre livet deres i positiv retning og utgjør en forskjell.

For mange er møtet med ROS Rogaland den første gangen de opplever å bli forstått og få hjelp med utfordringene sine. Pårørende gir tilbakemelding om at vi styrker og hjelper dem igjennom en utfordrende

32

og krevende periode av livet. Helse- og skolepersonell utrykker sin takknemlighet for at vi er her, både for at de kan sende videre barn, unge og voksne med utfordringer de selv ikke opplever de har nok kompetanse på, men også for å kunne få råd og veiledning i enkeltsaker og generelt. Vi opplever at vi er godt kjent og at enkeltmennesker og det offentlige har tillit til den kompetansen vi forvalter.

Lange ventelister har vært en utfordring de siste årene, og vi har et stort ønske om både å sikre dagens drift økonomisk og utvide tilbudet vårt til de som trenger det. Vi ønsker å være et lavterskeltilbud uten ventelister, vi ønsker å kunne tilby foredrag til alle som ønsker det, vi ønsker å utvide våre gruppetilbud, vi ønsker å kunne styrke pårørende i enda større grad og vi ønsker å overføre vår kompetanse og kunnskap til enda flere.

Del av ROS: 2017

ROS Senter Trøndelag ble offisielt åpnet høsten 2018 etter flere år med lokal aktivitet av frivillige.

Senteret startet med en senterleder/frivillighetskoordinator i halv stilling, og etter hvert en driftig gjeng med ca 30 frivillige. Fra våren 2020 kunne senteret endelig ansette en medarbeider til, og fra våren 2021 en etterlengtet tredje medarbeider. Som følge av flere ansatte og økning i antall henvendelser til senteret, har vi trengt mer plass. Fra å leie et «bøttekott», til en mellomstasjon, til å endelig åpne et fullverdig og innbydende senter våren 2021.

Parallelt med senterets utvikling med utvidet antall ansatte og størrelse, har ROS Trøndelag blitt mer synlig og ettertraktet i regionen. Senteret har etablert gode samarbeidspartnere på tvers av ulike helsetjenester og organisasjoner. ROS Trøndelag ser mange muligheter for utvikling og samarbeid i fremtiden som vil komme våre brukere, helsepersonell, skolevesenet og øvrige samarbeidspartnere til gode, både lokalt og nasjonalt.

Som følge av dette blir en viktig satsning å sørge for å ha tilstrekkelig antall ansatte tilknyttet senteret. Dette er nødvendig for å frigi kapasitet til videreutvikling, pleie av gode samarbeid, samtidig som vi imøtekommer alle henvendelser.

Etablert : 2018

ROS Trøndelag har ønske og mål om å videreføre og videreutvikle tilbudet og senteret, samt opprette flere fruktbare samarbeid i årene som kommer.

Vårt langsiktige mål er å bli et godt etablert senter for spiseforstyrrelser som anses som et viktig supplement til øvrige offentlige og private helsetjenester.

33

ROS-sentrene ROS sitt etterlengtede senter i Troms og Finnmark åpnet oktober 2021 i flotte lokaler ved havet.

Her har det siden åpningen arbeidet fire-fem engasjerte mennesker samt fire frivillige med fokus på å være en støtte for alle som på ulike måter er berørte av spiseforstyrrelser. En kort periode hadde vi også et fysisk rådgivingstilbud i Alta, som dessverre måtte legges ned grunnet manglende finansiering.

Ved senteret i Tromsø tilbyr vi nå individuell rådgivning, temakvelder, pårørendegrupper og yoga. I tillegg holder vi mange foredrag for skoler, helsetjenesten og andre organisasjoner om tematikken, og står på stands.

I perioden siden 2021 og frem til i dag har senteret inngått mange gode, lokale samarbeid, blant annet med Frisklivssentralen, Kirkens SOS, Sosialmedisinsk senter, Kraft, Fritid, Bup, RSS, Bupa, Alma Halsesenteret, Jekta og skoler. Dette har ført til økt synlighet og satt søkelys på problematikken innenfor spiseforstyrrelser – som også er en del av det forebyggende arbeidet til ROS.

34

Senteret har opplevd god støtte også fra politisk hold, og fikk tilskuddsmidler fra Tromsø kommune, Helse Nord og Troms og Finnmark fylke i 2022.

Vår erfaring etter åpningen er at mange mennesker er veldig takknemlige for at ROS har åpnet et senter i nord, og at de opplever seg sett, hørt og tatt vare på hos oss. Dette er vi veldig stolte av.

I tiden fremover ønsker vi et tettere samarbeid med spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge, øke synligheten av vårt senter enda mer og få en sikrere finansiering av tilbudet.

Etablert : 2021

Etab lert 2021 :

ROS NASJONALT ROS sitt nasjonale senter ble opprettet i oktober 2021 og bidro til at vi kunne hjelpe enda flere.

Siden da har vi vokst fra å være 7 til 10 ansatte. Vi tilbyr rådgivningstjenester via chat, telefon og digitale samtaler. Tilbudet har vist seg å ha høy etterspørsel, og antall henvendelser har steget jevnt helt siden starten. I løpet av 2022 har vi klart å utvide disse tilbudene, både med tanke på åpningstider og flere rådgivere.

Det digitale tilbudet har vist seg å være et viktig tilbud til brukere som ikke ellers har mulighet til å komme til våre fysiske sentre. Vi har enorm pågang og har fortsatt venteliste, selv etter flere nyansettelser og økte stillingsprosenter. Veldig mange bor utenfor de byene der ROS har etablert sentre. Mange forteller også om en helsetilstand som gjør at det digitale tilbudet er det eneste de har og klarer å komme til. Det er i ordets rette forstand veldig lav terskel å kontakte oss via våre digitale flater.

På denne måten står vi i en særstilling med å kunne nå ut og være en støtte for mange som kanskje ellers ikke ville søkt hjelp. Vi kan være til stede i øyeblikket «her og nå», men også motivere og hjelpe bruker til å søke videre hjelp i systemet.

Fortsatt vekst er målet for det digitale senteret, både for å kunne redusere ventelister og for å kunne tilby den lavterskelhjelpen som vi ønsker. Vi har et mål om å utvide alle våre tjenester, både åpningstider på chat og telefon, men også bedre tilbud om individuelle samtaler digitalt.

I år har vi på ny fått i gang lukkede pårørendegrupper og har utvidet tilbudet til pårørende generelt. I tillegg til dette har vi som mål å starte med digitale foredrag og temakvelder på sikt, noe vi får mange forespørsler om.

På den måten kan vi nå ut og hjelpe enda flere.

Vi jobber også for å styrke og øke frivilligheten i ROS. Særlig har vi ønske om å etablere digitale frivillighetsteam, for på den måten å fange opp frivillige som ikke befinner seg i nærheten våre fysiske sentre. Vi vet at mange der ute har et stort hjerte og ønske om å bidra til frivillig arbeid, og i dag trenger ikke geografisk avstand å være et hindre for å kunne bidra.

35

Et viktig tilbud for et stort behov Tekst: Liv Sand, psykologspesialist og styremedlem i ROS

Vi lever i en kultur hvor kropp og vekt er nært knyttet opp til selvbilde, identitet og sosial aksept. Det kan være flere forklaringer på dette, men flere peker på den individualistiske kulturen i særlig vestlige land hvor både ytre utseende og prestasjoner har blitt viktig for å vise hvem vi er, gjerne på bekostning av indre kvaliteter, verdier og egenskaper. Samtidig med dette har kroppsidealer hatt en markant endring de siste tiårene, med stadig strengere idealer for kvinner og menn i form av henholdsvis slanke og trente kropper, som for svært mange er uoppnåelig på naturlig vis.

Tips til dietter og slankekurer presenteres i ulike media som spiller på den enkeltes evne til å ta riktige valg med tanke på livsstil, og det å ha en synlig frisk og atletisk kropp assosieres gjerne med å være populær, suksessrik og viljesterk.

man vil være og hva som er normalt når det man eksponeres for er polert og urealistisk, og den såkalte forbedringskulturen tjener store penger på å underbygge kroppsmisnøye ved å komme med forslag til sunt kosthold, treningsformer og skjønnhetsprodukter som kan løse utfordringene. At det nærmest er sosialt forventet å uttrykke misnøye med eget utseende kan også normalisere negative kommenterer på andres kropp, og det er flere som viser til at utsagn om at de burde trene mer, ser tykke ut eller ikke passer enkelte klesplagg utfra sin kroppsform, nærmest har brent seg fast og bidratt til at de ønsker å endre egen vekt ved overdreven trening eller slanking. Slike kommentarer kan komme fra både venner, familie eller andre i omgivelsene, men det kan Liv Sand også skje ved kommunikasjon på nett eller i sosiale medier som kan være ekstra sårt når det vises skriftlig.

Genetiske forhold som kroppsbygning og forbrenning underkommuniseres i stor grad, og det som kan se ut som et likt utgangspunkt for å nå rådende idealer, er i realiteten en svært ujevn loddtrekning hvor det er betydelig mer enn kosthold og trening som spiller inn på vekt og figur. I tillegg har nye sosiale medier invitert til en visuell verden hvor særlig unge har fått nye og spennende muligheter til kontakt og deling, men som også åpner for negativ sammenlikning og eksponering for kroppsfokuserte og tidvis retusjerte bilder som lett kan skape misnøye med eget utseende i tillegg til å motivere usunn slanking og trening.

Når man i tillegg vet at mat kan være en effektiv måte å regulere følelser på i sårbare perioder, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor spisevansker har vist seg å øke i befolkningen og at spiseforstyrrelser har en tidligere debut enn før blant barn og unge. Under pandemien er spiseforstyrrelser en av de psykiske lidelsene som har vist seg å øke mest, og et studie basert på tall fra spesialisthelsetjenesten viser at slike diagnoser er fordoblet blant jenter mellom 13 og 18 år sammenliknet med nivåer før pandemien.

Det er lett å miste kontakt med hvem man er, hvem

36

I lys av dette er det ekstra viktig at ROS finnes som organisasjon, både for de unge som trenger å lufte vanskelige tanker med noen på chat, voksne som trenger

noen å snakke med noen om sitt vanskelige forhold til mat og vekt, eller pårørende som har bekymringer og spørsmål de trenger å dele.

”

ROS fremstår i 2023 som en kunnskapsrik og kreativ organisasjon med svært engasjerte ansatte og frivillige som bidrar til å utvikle organisasjonen videre.

ROS som organisasjon har vokst utfra behov, men også utviklet sine tjenester utfra rådende samfunnstrender og endringer i sårbarhetsfaktorer blant befolkningen på en imponerende måte. I løpet av de siste årene har det blant annet vært prosjekter som har rettet seg mot negative kommentarer på kropp og utseende, tilbud for overspising, spiseforstyrrelser hos menn, informasjon til treningssentre og grupper for mindfulness i tillegg til kurskvelder og oppfølging ved samtaler. Man har også nådd ut til flere ved å bruke nye medier, hvor både chat-funksjonen og podcasten «Uforstyrra» har blitt svært populære. Videre er ROS opptatt av å systematisk evaluere sine tilbud og prosjekter, og samarbeider med både flere etablerte kliniske miljøer og forskningsinstitusjoner for å styrke hjelpen til de som strever med ulike typer spisevansker. Med samfunnsmessige endringer som har påvirket budsjettordningene for ideelle organisasjoner, har også ROS styrket den interessepolitiske innsatsen for å kunne sikre en stabil og forutsigbar vekst fremover.

ROS fremstår i 2023 som en kunnskapsrik og kreativ organisasjon med svært engasjerte ansatte og frivillige som bidrar til å utvikle organisasjonen videre. Med Irene i spissen som generalsekretær har ROS også en inspirerende og ambisiøs leder som både er lojal mot grunnverdiene, våger å satse og er tett på fagfeltet og de skiftende behovene i kulturen vår. Slik oppleves temaene ROS har fokus på og tilbudene som utvikles som relevante og treffende for de som strever, og aktiviteten i organisasjonen er stadig økende, både med tanke på samtaler og veiledning og mer utadrettet virksomhet i form av kurs, undervisning og prosjektarbeid i tillegg til synlighet på sosiale medier.

Som et lavterskeltilbud har ROS en viktig oppgave med å være lett tilgjengelige og kunne forebygge utvikling av alvorlige spiseforstyrrelser på tvers av alder og kjønn. Gjennom ROS er det mange som har fått hjelp til å forstå seg selv og forholdet til mat, vekt og trening bedre, i lys av tilbudene som nå finnes i stadig flere norske byer. For barn og unge er det gjerne gjennom chat’en de første samtalene starter, og muligheten til å lufte vanskelige tanker og bekymringer anonymt med noen som har gode svar er uvurderlig for de som ikke tør å dele disse med andre enda. Som leder i BUP og forsker innen spiseforstyrrelser blant barn og unge er jeg er stolt over å være en del av ROS sitt styre, og gleder meg til det store jubileumet hvor det er mye å feire og glede seg til!

37

Trysil Bil AS Vestmovegen 26 2420 TRYSIL Tlf. 62 44 84 00

Takringen AS 3005 DRAMMEN Tlf. 32 20 29 00

Det Syljuåsen ASer rystende statistikk - EN AV TI har problemer i forhold til mat og kropp. Et Kallerudlia 15 kjempestort samfunnsproblem som vi MÅ ta tak i. Det er behov for å tenke nytt i 2816 GJØVIK Tlf. 61 14 forhold 50 80 til denne komplekse problematikken, og vi er glade for at Sparebanken Vest

kan støtte ROS i dette utrolig viktige arbeidet.

Vi skulle ønske behovet for organisasjonen ikke var så stort, men ser klart viktigheten av arbeidet ildsjelene i ROS gjør. Dere støtter mennesker i krise, både de som er syk, men ikke minst pårørende som står i en svært krevende situasjon. Vi heier på dere, og gratulerer dere med jubileet, 40 år med rådgivning om spiseforstyrrelser – 40 år der dere har reddet liv.

Giske Eggen, Ansvarlig for samfunnsansvar, Sparebanken Vest Schweigaardsgate 14 0134 OSLO Bleikmyrvegen 45 4276 VEDAVÅGEN Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) • JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA.

38

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

Gratulerer så mye med 40-årsjubileet. Vi vil benytte sjansen til å takke for et veldig godt samarbeid, helt siden 1997, da Stiftelsen Dam hadde sin første tildeling fra overskuddet til Norsk Tipping. Siden den gang har vi hatt gleden av å støtte hele 38 av deres prosjekter med nesten 30 millioner kroner.

Bak disse tallene ligger en solid innsats med å bidra til bedre helse og livskvalitet for mennesker med spiseforstyrrelser, og deres pårørende. Vi ser fram til videre samarbeid og mange gode ROS-prosjekter. Lykke til videre med deres viktige arbeid!

Hans Christian Lillehagen, generalsekretær i Stiftelsen DAM

Vi i Sparebankstiftelsen SR-Bank arbeider for å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge. For oss som utviklingspartner og samfunnsaktør er det viktig å bidra til realisering av prosjekter som kan gjøre en forskjell, særlig for sårbare barn og unge. Vi vet at spiseforstyrrelser er en økende samfunnsutfordring og det er et stort behov for hjelp.

Stiftelsen er derfor stolte over å få mulighet til å legge til rette for at ROS kan hjelpe enda flere. Dette med å bidra til å utvide tilbudet ved kompetanseoverføring til flere kommuner i Rogaland og bidra til å utvikle et verktøy for trygg kommunikasjon med barn og unge om mat og kropp i Bergen.

Det er viktig for Stiftelsen å se prosjekter og organisasjoner i helhet og har derfor initiert og står bak finansiering av Prosperaprosjekter både til Bergen og Stavanger våren 2023. Det gjelder å bygge forutsetninger for å kunne drive langsiktig og ha forutsigbarhet og bygge organisasjon for å på sikt kunne hjelpe enda flere. Dere gjør en viktig samfunnsinnsats og er helt avgjørende for de som rammes av spiseforstyrrelse og dem som står rundt.

Vi gratulerer hjerteligst med 40-årsdagen og ser frem til å følge både prosjekter og arbeidet deres videre.

Jannicke Haugan Leder Prosjekt og strategi, Sparebankstiftelsen SR-Bank

Utvalgte ROS-prosjekter

Operasjon selvfølelse I 2020 etablerte vi ungdomspanelet Operasjon Selvfølelse, der vi inviterte en gruppe ungdommer til å bidra med synlighetsarbeid overfor barn og unge.

Mindful Eating

Ungdomspanelet har hjulpet oss med å få bedre innsikt i hva som rører seg blant målgruppen, og hvordan vi best kan kommunisere med dem.

I 2018 startet ROS prosjektet «Venn med maten», der vi utdannet og sertifiserte 15 instruktører i selvhjelpsprogrammet Mindful Eating.

Panelet har bidratt med å planlegge og utforme eget innhold, blant annet i form av kampanjer, kronikker og Youtube-videoer, og kommet med viktige innspill knyttet til informasjons- og interessepolitisk arbeid.

I løpet av prosjektperioden ble det gjennomført og evaluert hele 29 8-ukers kursrekker for totalt 196 deltakere. Prosjektet resulterte i en stor menge datamateriale som blant annet er blitt forsket videre på ved UiB. Det har også blitt publisert en fagartikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2022.

Kurset har fått svært gode tilbakemeldinger, og er nå et fullverdig kurstilbud i ROS.

Det som aldri stilner I 2022 utviklet kunster Hanne Dahl Geving lydinstallasjonen Det som aldri stilner.

Installasjonen er basert på dybdeintervjuer med ni personer som deler sine egne erfaringer med å ha, eller ha hatt en spiseforstyrrelse.

Målet var å gi pårørende og andre verdifull innsikt i hvordan sykdommen oppleves for den som er rammet, og hva den egentlig kan handle om.

Installasjonen turnerte rundt om i landet, og mottok svært gode tilbakemeldinger fra publikum.

40

Mind the gap Mange pasienter opplever at overgangen mellom barne- og voksenpsykiatrien fungerer dårlig. Dette var utgangspunktet for forskningsprosjektet “Fra barn til voksen - Mind the Gap”, ledet av Veronica Lockertsen ved OUS. Studien har gitt en bedre forståelse for hvilke erfaringer brukere med anoreksi, pårørende og behandler har med denne overgangen.

Skift tema!

I 2018 utviklet ROS, i samarbeid med illustratør Ida Neverdal, animasjonsfilmen Skift tema!

Filmen tok for seg fenomenet “negativt kroppssnakk”, og skulle bidra til å bevisstgjøre om hvordan omtale av egen kropp påvirker de rundt oss.

Filmen ble utgangspunkt for den større kampanjen #skifttema, som fikk stor respons.

Få bukt med overspising I 2018 var ROS den første instansen som gjennomførte og evaluerte det veiledede selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising», utviklet av Dr. Christopher Fairburn, under norske forhold.

150 personer deltok i prosjektet, og evalueringen viste svært gode resultater.

Programmet er i dag en viktig del av vårt tilbud.

Kom nærmere Mann Nok Prosjektet og kampanjen «Mann nok» handler om menn og spiseforstyrrelsesproblematikk.

I samarbeid med The Human Aspect laget vi seks dybdeintervjuer med gutter og menn som har egenerfaring med spiseog treningsforstyrrelser.

Ved å dele sine historier har de bidratt til økt åpenhet om og forståelse for problematikken.

I 2020 utviklet ROS et videobasert læringsprogram til pårørende.

I videoene møter man ti personer som deler sine erfaringer med å stå nær noen som har, eller selv har en spiseforstyrrelse.

Målet med prosjektet var å gi pårørende mer kunnskap, forståelse og innsikt i sykdommen, for å bidra til å ruste dem i den krevende rollen de står i.

Læringsprogrammet er tilgjengelig via ROS sine nettsider.

Det vises ikke utenpå I 2018 utviklet vi, sammen med Mikrofilm, en animasjonsfilm ved navn «Det vises ikke utenpå.»

Målet med filmen var å bryte noen av de mest seiglivede mytene knyttet til spiseforstyrrelser, blant annet at sykdommen er en kvinnelidelse.

Filmen ble klippet i kortere sekvenser til bruk i sosiale medier, og ble blant annet vist som kino- og TV-reklame.

42

Uforstyrra podcast De siste fem årene har ROS hatt sin egen podcast, Uforstyrra.

Når trening blir tvang

I podcasten inviteres ulike personer som deler kunnskap og egenerfaring om spiseforstyrrelser og relatert problematikk. I tillegg sendes kortere episoder av konseptet Uforstyrra svarer, der vi svarer på spørsmål og problemstillinger fra lytterne.

ROS har utviklet et eget e-læringsprogram for ansatte i treningssenterbransjen, for å sikre grunnkunnskap om spiseforstyrrelser.

Uforstyrra har en stor og engasjert lytterskare, og vi mottar mange positive tilbakemeldinger på podcasten.

I tillegg er det utviklet et felles sett med retningslinjer og prosedyrer når bekymring skal fanges opp og håndteres.

E-læringsprogrammet ble utviklet i samarbeid med TASK Alliance, og består av opplæringsbolker og videoer, med tilhørende caser og oppgaveløsning

43

ROS er viktig Tekst: Ingjerd Strøm Skreien

Øyvind Rø er professor i psykiatri og forskningsleder ved Regional seksjon spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus. Han er også leder av fagrådet i NorSpis – Norsk kvalitetsregister for behandling av spiseforstyrrelser, og nasjonal koordinator for Nasjonalt klinisk nettverk innen spiseforstyrrelser NKNS. Begge steder er representanter fra ROS med.

– Å ha med brukernes stemme er viktig, og jeg opplever kontakten med ROS som berikende, sier han.

NorSpis har som mål å øke kvaliteten på behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser gjennom blant annet å bidra til økt kunnskap og forskning om spiseforstyrrelser.

”

Mitt ønske for fremtiden er at ROS bevarer sin selvstendige egenart, med en sterk brukerstemme som pådriver for bedre behandlingssystemer.

Og sist, men ikke minst: Ta vare på engasjementet hos de frivillige!

– Vet vi nok om spiseforstyrrelser?

– Så lenge vi ikke klarer å behandle alle som sliter med en spiseforstyrrelse, så kan vi ikke si at vi vet nok, understreker Øyvind Rø. – Vi har fortsatt en lang vei å gå med å nå ut til alle som strever med en spiseforstyrrelse, både med tanke på kapasitet og kvalitet. Og vi må erkjenne at det er mangler både ved effekten av den behandlingen vi tilbyr og ved bredden i tilbudet.

Mange får ikke en hjelp som gjør dem friske.

– Hvilken rolle spiller ROS i denne sammenhengen?

– Som brukerorganisasjon har ROS en viktig funksjon ved å vise vei til behandling for de som trenger det.

Gjennom sin tilstedeværelse kan ROS bidra til å senke terskelen for å søke hjelp. Ikke minst kan ROS oppdage og bistå personer som har problemer med å nå frem i helsetjenesten. Og for mange av brukerne vil støtten de får gjennom ROS etter endt behandling være helt avgjørende.

– ROS har siden starten vært opptatt av å samarbeide med fagmiljøet. Har det vært riktig, slik du ser det?

44

Øyvind Rø

– Det kan ligge en fare i at båndene til behandlingsapparatet blir for tette. ROS kan best ivareta sin rolle ved å være en pådriver og en påpasser. Konstruktiv kritikk av behandlingstilbudet er viktig og noe jeg personlig ønsker velkommen. Nettopp derfor er det nødvendig at ROS deltar i ulike brukerutvalg og brukergrupper. Vi som behandlere trenger også å se ting fra pasientenes perspektiv. Rådgiverne i ROS får nok høre langt flere historier om møter med behandlingsapparatet enn vi gjør, både gode og ikke minst dårlige. Jeg tenker at det er viktig å få videreformidlet disse historiene for at behandlingen skal bli bedre.

Informasjon som når bredt ut

Øyvind trekker også frem betydningen av ROS som informasjonskanal.

– ROS produserer mye nyttig informasjon om spiseforstyrrelser som favner bredt, fra trykte brosjyrer og temahefter, til podkaster og innlegg på sosiale medier.

Min erfaring er at både de som sliter med en spiseforstyrrelse, deres pårørende og vi som helsepersonell har nytte av denne informasjonen. Spesielt for allmennlegene tror jeg det er viktig å kunne vise til ROS for å gi et overblikk over hva en spiseforstyrrelse er og hvilke behandlingstilbud som finnes. Vi som sitter i spesialistfunksjoner skal passe oss for å klage over at fastlegene ikke har nok kunnskap om hva en spiseforstyrrelse dreier seg om, og heller minne oss selv om at vi som jobber med dette til daglig har et annet kunnskapsgrunnlag.

– Med økt kunnskap og forskning kommer det også nye behandlingsmetoder. Er det nyeste alltid det beste?

– Jeg har ikke tro på at det finnes en enkelt tilnærmingsmåte som virker for alle, og jeg tror det er klokt ikke å forkaste alle tidligere behandlingsmetoder. Jeg ser ingen motsetning mellom mer persontilpasset behandling, som er det vi ser mer av i dag, og en strukturert metode som for eksempel kognitiv terapi.

Behandling er mye mer enn innholdet i en manual eller en spesifikk tilnærming. Noe av det som kan være utfordrende i en behandlingsprosess, er at typiske kjennetegn ved sykdommen, som for eksempel et ambivalent forhold til å bli frisk, kan gjøre det vanskelig å skape et godt samarbeid mellom behandler og pasient. Derfor må vi også vektlegge mer generelle elementer, som er viktige på tvers av ulike behandlingstilnærminger.

Øyvind Rø har jobbet med spiseforstyrrelser i over 25 år og har fremdeles pasienter i behandling. Han trekker frem det å være med på dialoger som fremmer konstruktive endringsprosesser hos pasienter som har vært fanget i et spiseforstyrret handlingsmønster, som noe av det mest spennende med jobben som psykiater.

– Det er utrolig givende å få være med i disse tilfriskningsprosessene, selv om de noen ganger kan ta veldig lang tid. Jeg har møtt mange som har vært syke i mange år og som har utviklet et langvarig sykdomsløp, selv med betydelig innsats både fra pasienten selv, pårørende og behandler. Heldigvis blir mange friske eller mye bedre. Men jeg har også lært at noen ganger må vi forsone oss med at det viktigste er å ha en god livskvalitet, en god hverdag, og ikke nødvendigvis å bli helt frisk.

Forskning og fremtid

Rø er involvert i to forskningsprosjekter som skal i gang fra høsten. Det ene er en studie som ser på tarmflora hos pasienter med anoreksi. Det andre prosjektet er en studie der man skal undersøke effekten av familiebasert terapi og kognitiv terapi hos ungdommer med spiseforstyrrelser.

– Forskning er viktig for å lære mer om hvilken behandling som virker, sier Rø.

– Kommer det til å være behov for ROS om 40 år?

– Jeg håper jo ikke det. Samtidig er det vel litt for optimistisk å anta at vi i helsetjenesten skal klare å hjelpe alle som sliter med en spiseforstyrrelse. Jeg tror det viktigste er at vi øver opp en aksept for at vi mennesker iblant må igjennom vanskelige livsfaser, og at vi skaper åpenhet for å søke hjelp når vi trenger det enten i brukerorganisasjoner eller i det offentlige hjelpeapparatet.

Mitt ønske for fremtiden er at ROS bevarer sin selvstendige egenart, med en sterk brukerstemme som pådriver for bedre behandlingssystemer. Og sist, men ikke minst: Ta vare på engasjementet hos de frivillige!

45

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO Bleikmyrvegen 45 4276 VEDAVÅGEN Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

ROSinfo er utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no

ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33

ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no

Redaksjon: Nina Hvidsten Ingjerd Strøm Skreien Irene Kingswick Marte Vigeland Line Orvedal

ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no

Alle har rett til å bli hørt!

E-post: nina@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg Trykk: og JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for 5barn og voksne med store E-post: trondheim@nettros.no Administrasjon: MAKE!Graphics sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no ROS Senter i Troms/Finnmark: • JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende likeverd og likestilling.

Tlf: 948 17menneskerettigheter, 818, innvalg 6 • Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

E-post: tromso@nettros.no Landsdekkende rådgivning: • JAG er medlem Tlf: 948 17 818, innvalg 1av European Network for lndependant Living (ENIL).

Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å Chat:• nettros.no Se nettros.no for åpningstider

velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) • JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA.

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

All-tjeneste AS

Tønsvikvegen 164 9023 KROKELVDALEN Tlf. 77 61 50 50

Viken senter

Vikenveien 66, 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 Spor av himmel - smak av jord www.vikensenter.no

Vi støtter rådgivning om spiseforstyrrelser

Stavanger kommune Teiealleen 7, 2030 NANNESTAD Tlf. 63 99 99 10

Oppvekst og Levekår

stavanger.kommune.no

Ullensvang kommune

Divisjon Psykisk helsevern 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200

PB 298 Sentrum, 3701 SKIEN Tlf. 907 76 282

ullensvang.kommune.no

Hole kommune hole.kommune.no

Alt innen: Graving • Sprenging • Transport Tlf. 90 59 23 22 / 90 97 05 78 - turhusmaskin.no

Smiuhagan 25 2323 INGEBERG Tlf. 917 71 400

Gjerdrum kommune gjerdrum.kommune.no

no

Trysil Bil AS

Vestmovegen 26 Divisjon psykisk helsevern 2420 TRYSIL Tlf. 62 44 84 Tlf. 00 05 300 AS Optimera

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Monter Stormarked Forus

Maskinveien 7 4033 STAVANGER Tlf. 476 03 300 Takringen AS Badeveien Badeveien 287, 3370 287 VIKERSUND 3005 DRAMMEN 3370 Tlf. Tlf. 3232 742097 www.modum-bad.no 29 00, 00 Vikersund

Ta kontakt!

Tlf. 32 73 63 75

Telefon 32 74 og 97 00 Bergenhus Årstad Engen helsestasjon for ungdom www.modum-bad.no

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

Teaterg 41, 3 etg.

5010 BERGEN Syljuåsen AS T: 64 97 23 00

www.capioanoreksisenter.no

Kallerudlia 15 Tlf. 55 56 94 20 M: post@kisif.no 2816 GJØVIK Tlf. 61 14 50 80 W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Kirkegata 9 A, 3616 KONGSBERG Tlf. 32 73 63 75

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Hadelandsveien 841, 3520 JEVNAKER Tlf. 32 11 44 80

Motorsenteret Heidal AS Støget 74, 4760 BIRKELAND Tlf. 37 27 61 08

Mirawa Restaurant

Schweigaardsgate 14 Divisjon Psykisk helsevern 0134 OSLO Furnesv 26, 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200 Tlf. 962 09 666 Bleikmyrvegen 45 www.jagassistanse.no Totalleverandør på 4276 VEDAVÅGEN trelast og04 byggevarer Tlf. 52 40 40 thaugland.no www.solstein.no

Båtsfjord kommune

Barneverntjenesten

ralingen.kommune.no

batsfjord.kommune.no

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

sborg.kommune.no

Bogøy Dagligvare

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Mirawa Restaurant

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Grønnegata 58/60 9008 TROMSØ Tlf. 77 68 01 00

Eidskog kommune

Oppvekst og Læring eidskog.kommune.no

Herøy kommune

nter rus og psykisk helse

Ysterivegen 5 2676 HEIDAL Tlf. 61 23 34 00

avd Psykisk helsearbeid heroy-no.kommune.no

avdeling psykisk helse og rus sirdal.kommune.no

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) • JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

21.09.2021, 12:00 Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA. JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

ROS er en viktig pådriver for at folk skal føle seg bedre. Dere har tatt på dere den store og viktige oppgaven det er å snakke om hvordan holdninger og kroppsfokus kommer i veien for at mennesker skal leve gode liv. Dere betyr mye for alle som trenger hjelp og støtte for problemer knyttet til kropp, mat og følelser - og for alle pårørende.

Dere dytter samfunnet i riktig retning gjennom både holdningsarbeidet dere gjør, kunnskapen dere formidler og gjennom å gi hjelp og støtte til de som trenger det. Dere klarer å snakke om problemene og dele kunnskapen på en måte som gjør Norge til et bedre sted.

Vi gratulerer med 40-årsdagen og gleder oss til å følge arbeidet videre!

Tove Gundersen, Generalsekretær i Rådet for psykisk helse