__MAIN_TEXT__

Page 1

Miljø& helse FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN

1/05 Årgang 24

Hva kan vi lære av Giardiautbruddet i Bergen? s. 2

Miljørettet helsevern og ny lov om sosialog helsetenesta s. 6

Kraftledninger og helse i Trondheim s. 18

F O R U M F O R

MILJØ OG HELSE

-et tidsskrift fra Forum for miljø og helse

F


Hva kan vi lære av Giardiautbruddet i Bergen? Av Andersen, E., Pettersen, J.E. og Krogh,T., Folkehelseinsituttet

Ny kunnskap, endringer i samfunnets normer for akseptabel risiko og endringer i trusselbildet er alle faktorer som gjør at man kontinuerlig må vurdere om vannverkenes hygieniske barrierer er gode nok. Selv om giardiautbruddet i Bergen er et eksempel som illustrerer dette, medfører det ikke nødvendigvis et akutt utbedringsbehov ved alle norske vannverk som benytter klor. Man har tid til å gjennomføre eventuelle utbedringer i tråd med vanlige, gode planprosesser.

HVORDAN KUNNE UTBRUDDET SKJE? Høsten 2004 opplevde Norge sitt første vannbårne giardiautbrudd (et utbrudd er flere syke personer med samme sykdom og samme årsak). Over 1000 personer i Bergen ble syke med magesmerter og kraftig diare. Hvordan kunne dette skje til tross for god drift av vannverket? Fordi flere uheldige omstendigheter førte til at de hygieniske barrierene ble brutt samtidig. Kraftig nedbør førte til at giardiainfisert avføring fra en ukjent kilde ble vasket ut i Svartediket, og ble blandet i vannmassene på en slik måte at forurensningen ble trukket inn i inntaksrøret for vannverket. Vannet desinfiseres med klor, og klor har ingen effekt på

2

parasitter, i dette tilfellet på Giardia intestinalis (også kjent som Giardia lamblia). For å sikre drikkevannets kvalitet er det i Norge et prinsipp at man skal ha minimum to hygieniske barrierer mot alle typer forurensning. De hygieniske barrierene består normalt av sikringstiltak ved vannkilden, kombinert med vannbehandling. Hygieniske barrierer er utførlig omtalt i en tidligere artikkel1, og Vannforsyningens ABC2 gir grundigere veiledning i hvordan etablere gode vannverk. Vi synes ikke det er nødvendig å lete med lys og lykte etter hvem som var årsaken til at smitten nådde Svartediket,


eller nøyaktig hvordan havnet der. I helsesammenheng er det ikke noe poeng å finne syndebukker, det viktige er hva vi kan lære av et utbrudd, for ved å bruke lærdommen kan man øke sikkerheten rundt vannkilden og derved heve kvaliteten på vannforsyningen. Det er nå gjennomført tiltak rundt Svartediket som vil redusere sannsynligheten for at ny smitte kan bli tilført fra nedbørfeltet, og samtidig etableres det en bedre hygienisk barriere i vannbehandlingen. Ingen hygienisk barriere er 100 % sikker til enhver tid, det er alltid forhold som kan føre til at den svikter. Derfor krever regelverket at det skal være minimum to hygieniske barrierer. På ett eller annet nivå må man si at hver av barrierene er sikre nok. Videre er det også slik at det kan finnes forhold som på et tidspunkt ikke har vært ansett som en hygienisk trussel, men som ny kunnskap og nye erfaringer viser at man må sikre seg mot. Det å sikre at vannverket har tilstrekkelige hygieniske barrierer må derfor være et kontinuerlig arbeid hvor man hele tiden er forberedt på å møte ”nye” trusler. I Bergen fungerte antakelig Svartediket som en god nok hygienisk barriere i nesten 150 år, men da den første barrieren sviktet i august/september i fjor, hadde man ikke den ønskete barriere nummer to mot cyster av Giardia. Derfor ble smitten spredt videre. De fleste norske vannverk ble bygget ut i en tid hvor man trodde at klorering var tilstrekkelig for å desinfisere vannet i forhold til alle aktuelle smittsomme mikrober, og klorering ble derfor ansett for å være en god desinfeksjonsmetode. Man har de senere årene fokusert på ”nye” typer sykdomsfremkallende organismer, det vil si organismer som man tidligere ikke var klar over at fantes i norske drikkevannskilder, men som sannsynligvis har vært her i lang tid. Bl.a. gjelder dette hvilestadier av parasitter som Giardia intestinalis og Cryptosporidium parvum. De første vannbårne utbrudd av disse parasittene i Vest-Europa ble registrert på 1980-tallet. Parasittene har også vært påvist i lave antall i norske vannkilder,men det har vært usikkert om disse har vært av typer som kan smitte mennesker3. Denne nye kunnskapen har ført til at de fleste større vannverk som benytter klor, også vannverket i Bergen, startet en

prosess med å vurdere oppgradering av desinfeksjonsanlegget lenge før dette giardiautbruddet. Men siden risikoen for slik smitte i Norge har vært bedømt som relativt lav, har oppgraderingen skjedd langsommere enn man nå kunne ha ønsket seg i Bergen.

Klorering gir ingen hygienisk barriere mot bakteriesporer og parasitter, og mange steder går man derfor over til UV-desinfeksjon (Foto: Bjørn Løfsgaard)

Giardiautbruddet var forårsaket av en uventet forurensningssituasjon som ikke vannverket var utformet for å takle. At det første giardiautbruddet kom i Bergen, kan være tilfeldig, det finnes en rekke andre større og mindre vannverk i Norge som heller ikke ville vært i stand til å takle tilsvarende episoder. Utbruddet illustrerer derfor to ting: Vi må hele tiden være på vakt i forhold til nye trusler, og de fleste større norske vannverk drives så profesjonelt at man allerede før man fikk dette utbruddet, var i gang med å iverksette tiltak som skulle eliminere denne typen risiko. Vi har også lært en helt annen ting av dette utbruddet, hvordan bør vi forholde oss til enkeltanalyser. Det ble i den mest hektiske fasen av utbruddsoppklaringen tatt ut sju parallelle 10-liters prøver til giardiaanalyse. Resultatene varierte fra 0 til 5 per 10 liter i det som egentlig skulle være samme vannet. Altså vil ikke et resultat 0 i én prøve utelukke at det i ”nabo-10-literen” vil kunne finnes 5, eller omvendt. Enkeltanalyser vil altså gi veldig usikre resultater. Sikkerheten i vannforsyningen kan ikke vurderes ut fra slike enkeltanalyser av vannet,vurderingen må basere seg på kunnskapen om hvordan de hygieniske barrierene fungerer. ENDRES VÅRE RÅD OM VANNBEHANDLING? Vi har tidligere signalisert at det kan være tid for å fase ut klor som hoveddesinfeksjons-metode ved mange norske vannverk4. Selv om vi da ikke hadde noe norsk utbrudd å vise til, visste vi at klo-

3

rering ikke var til å stole på i forhold til disse ”nye” mikrobene. Bedre alternativer er i denne sammenheng UV-bestråling, ozonering eller membranfiltrering, med koagulering/filtrering som mulig forbehandling. Vi fastholder vår anbefaling om at de store vannverkene bør gå foran i dette arbeidet, da det for samfunnet er vanskelig å takle konsekvensene av en svikt dersom svært mange mennesker blir syke samtidig. Mange små vannverk har heldigvis allerede har valgt UV-anlegg til desinfeksjonen da de er mindre krevende å drive, samtidig med at de gir svært gode desinfeksjonsresultater når de drives korrekt. 1. Pettersen, J.E: Hygieniske barrierer i vann forsyningssystemer. Miljø & helse 2, 2003. 2. Folkehelseinstituttet: Vannforsyningens ABC. Folkehelseinstituttet 2004: www.fhi.no/vannabc 3. Robertson, L. og Gjerde B: Cryptosporidium og Giardia i drikkevass kjelder i Norge. SNT rapport 6, 2000. 4. Krogh, T. og Andersen, E: Kan klorering fortsatt aksepteres som hygienisk barriere ved norske vannverk? Miljø & helse 4, 2003.


Informasjon fra styret Det er gjennomført trekning blant besvarte spørreskjema om FMH - Vinner av gratis deltakelse på jubileumskonferansen ble Tore Hagen. Vi oppfordrer medlemmene til å sende inn sin e-postadresse til anita.jusnes@trondheim.kommune.no så vi kan komme lettere i kontakt med dem mellom hver utgivelse av Miljø & helse. Husk å ta med navn på medlem i e-posten. Dette er spesielt viktig for institusjonsmedlemmer. Sjekk om nødvendig adresseetiketten til Miljø & helse.

Skadedyrbekjempere, gassingsledere og meldeplikt Av Geir Tore Aamdal, Brannvesenet Sør-Rogaland IKS, avd. miljørettet helsevern og skjenkekontroll

Miljørettet helsevern mottok en henvendelse om at det var foretatt en skadedyrutrydding med utgassing i Sandnes. Firmaet som foretok utgassingen hadde ikke gitt noe varsel om dette til kommuneoverlegen. Det oppsto dermed en del spørsmål som vi kontaktet folkehelseinstituttet for å få svar på. Trolig vil dette være av interesse også for andre kommuner. I svarbrev får vi opplyst følgende:

Ifølge rundskriv om krav til godkjenning av skadedyrbekjempere nr. I-10/2002 fra Helsedepartementet stilles det i pkt 6 krav om at skadedyrbekjemperen gjennomfører og består et spesialkurs for å kunne bruke bekjempelsesmidler som er klassifisert som meget giftig og giftig. Det vil si gasser som metylbromid, fosfin m.m. Spesialkurset gir kunnskaper om gassingen, og har gyldighet i fem år. Dette kurset tas i Sverige, og godkjennelsen til å bruke disse midlene gjelder også etter norsk regelverk. De norske reglene er forskjellige fra de svenske. Skadedyrbekjempere må være godkjent i Norge for å kunne være utgassingsleder her i landet. Det er ikke firmaet, men navngitte personer som står ansvarlige for planlegging og gjennomføring av skadedyrbekjempelse, og disse skal være til stede ved bekjempelsen.

4

Gassing er et stort og farlig bekjempelsestiltak. Derfor har § 3-3 en merknad med utførlig beskrivelse av hva som skal gjøres i forhold til tilsynsmyndigheten. Det er viktig at kommunen får god tid til å vurdere hvorvidt hensynet til helse, hygiene og sikkerhet ivaretas i skadedyrbekjempelsen. Det har også i Norge skjedd uhell med dødelig utgang ved utgassinger. Videre skal § 3-1,§ 3-2,§ 3-4 og § 3-5 følges. På kursene er man meget nøye med å beskrive viktigheten av dette, og bruker ekstra tid på utfylling av protokoll som tilsynsmyndigheten til enhver tid kan kreve å få seg forelagt. Den skal inneholde: tidspunkt for tiltaket, sted, eier, oppdragsgiver, anvendt middel, kvantum, metode, resultat, hvilken type skadedyr, nabovarsel og eventuelle skader. Oppdragsgiver skal også få disse opplysningene.


L e d e r

Miljø& helse -et tidskrift fra Forum for miljø og helse Miljø & helse sitt formål er å spre kunnskaper om miljøets betydning i det forebyggende og helsefremmende arbeid i samfunnet samt fremme forståelse for betydningen av dette arbeidet.Tidsskriftet skal reflektere den aktuelle debatten på området og selv være en aktiv pådriver ved å sette søkelyset på aktuelle saker. Miljø & helse skal ha en faglig høy kvalitet og være en formidlingskanal mellom myndigheter, fagmiljø, organisasjoner, næringsliv og publikum. Informasjon mellom ulike aktører på sentralt, regionalt og lokalt nivå vil være sentralt. Miljø & helse skal drive saklig og uavhengig journalistikk forankret i formålsparagrafen til Forum for miljø og helse, i Fagpressens redaktørplakat og i pressens Vær Varsom-plakat.

Ansvarlig redaktør: Erik A.Aschjem Redaksjonsgruppe: Janne Brovold Kjetil Furuberg Roy W. Norborg Ingun Th. Østlie Utgiver: Forum for miljø og helse Postboks 9374, Grønland 0135 OSLO Telefon 22 05 08 00 Telefax 22 05 08 01 E-post: fmh@fmh.no

Retten til et røykfritt arbeidsmiljø gjelder kun for utvalgte grupper Ved innføringen av røykeforbud på serveringssteder var hovedbegrunnelsen at de ansatte skulle ha rett til et røykfritt arbeidsmiljø. Begrunnelsen er etter min mening veldig bra, og støtten fra de ansatte i bransjen har vært god. De ansatte i bransjen har tydeligvis vært heldige. Det kan virke som lovgiverne har fått innført et forbud (rettet mot befolkningen), men med begrunnelse i de ansattes rett til et røykfritt arbeidsmiljø. I tilegg har lovgiverne gitt kommunehelsetjenesten mulighet til å håndheve de ansattes rett. Og et ivrig korps av helsekonsulenter, slipper man ikke unna. Retten til de ansatte i serveringsbransjen er absolutt- uten unntak, og man burde tro at en slik rett også skulle gjelde resten av arbeidslivet… men, nei så enkelt er det ikke. Ansatte i hjemmesykepleien, psykiatrien og andre institusjoner der ansatte har sin arbeidsplass i private hjem har ikke samme rett til et røykfritt arbeidsmiljø. Dagsavisen refererte nylig fra et brev fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus, der helsetilsynet påpekte at det er snakk om et frivillig valg av yrke og at denne yrkesgruppen må regne med røykfylte rom i private hjem. Plutselig var vi tilbake til den tiden det ble bortforklart med frivillighet! Røyking er fortsatt helseskadelig, også for ansatte i hjemmesykepleien? Direktoratet for arbeidstilsynet henviser til arbeidsmiljølovens generelle bestemmelser og påpeker at røykeloven ikke gjelder i private hjem m.v. Videre framheves det at arbeidsgiver har plikt til å organisere arbeidet på en slik måte at…! Et av forslagene fra myndighetene er at arbeidsgiver organiserer arbeidet slik at ansatte som selv røyker, skal tildeles pasienter som røyker osv. En konsekvens av dette er at de ansatte dette gjelder for, blir utsatt for enda mer røyk og får enda større risiko for helseskader. Jeg ser for meg rettssaker og erstatningskrav fra ansatte i hjemmesykepleien som er blitt valgt ut til å bli utsatt for et helseskadelig arbeidsmiljø av sin arbeidsgiver. Hvis begrunnelsen for innføringen av røykeforbud på serveringssteder i realiteten var tuftet på beskyttelsen av de ansatte, bør den samme argumentasjonen kunne brukes for andre ansatte som også utsettes for passiv røyking. Det kan virke paradoksalt at retten til de ansatte i serveringsbransjen blir håndhevet av to ivrige tilsynsmyndigheter, mens ansatte i hjemmesykepleien blir bendt om å se pragmatisk på sitt helseskadelige arbeidsmiljø.

Produksjon/trykk: Creato Media AS

Roy W. Norborg

ISBN 0800-4455

FRA INNHOLDET: Skadedyrbekjempere, gassingsledere og meldeplikt s. 4

Frist for stoff til neste nr: 10. mai 2005

Sosiale forhold i bostedskommune og uføretrygding s. 9 Er lufta for alle? s. 10

5

Muggent korn, et stort helseproblem tidligere s. 14 Medisinsk etterretning – oppstraumssida i folkehelsearbeidet s. 16 PCB – kilder og spredning fra urbane områder s. 20


Miljøretta helsevern og om sosial- og helsetene NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene Av Geir Sverre Braut, medlem i lovutvalet (Bernt-utvalet)

Våren 2003 blei det oppnemnd eit utval for å kome med framlegg til harmonisering av den kommunale sosial- og helselovgjevinga. I dag er det sentrale regelverket om desse tenestene fordelt på to lovar, sosialtenesteloven frå 1991 og kommunehelsetenesteloven frå 1982 (khtl). Hovudmotiva for arbeidet var knytte til ønskje om å sikre heilskapleg regulering av likarta tenester, utvikle tilbodet til tenestemottakarar med samansette behov, gjere regelverket enklare og hindre ansvarsfråskriving mellom ulike sektorar. Det var såleis ikkje særlege føringar knytte til miljøretta helsevern som fagfelt. Dette ber også utkastet til lovtekst preg av. Heile kapittel 4a i gjeldande kommunehelsetenestelov er overført til eit nytt kapittel 10, utan eigentlege materielle endringar. Utvalet såg det ikkje som si oppgåve å gjere større endringar i desse reglane fordi ein var kjent med andre prosessar i forvaltninga som vil kunne gje ei betre grunnlag for eventuelle større endringar. FAGLEG ANSVAR FOR MILJØRETTA HELSEVERN Kommunelegens rolle i hastesaker (khtl § 4a-3 andre ledd) er erstatta av tilsvarande rolle for den som er fagleg ansvarleg for vedkommande teneste (utkastet § 10-3 nr 3). Altså legen sitt ”monopol” som saksbehandlar i slike saker fell bort. Det kjem også fram gjennom at kravet om medisinsk fagleg rådgjevar i khtl § 3-5 er fjerna. I staden kjem det inn ein heilt ny

regel gjennom utkastet § 11-1 nr 3 som seier dette: Kommunen skal utpeke faglig ansvarlige for tjenestene etter loven her. Den enkelte faglig ansvarlige har et selvstendig og personlig ansvar for å påse at det tjenestetilbudet som gis oppfyller lovens krav om et faglig forsvarlighet, og for å melde fra til kommunens ledelse og om nødvendig til tilsynsmyndigheter om så ikke er tilfelle. I merknadene til denne regelen seier utvalet følgjande: Denne bestemmelsen er ny i utkastet her. Kravet om faglig forsvarlighet er grunnleggende både for kommunens egen virksomhet og i overprøvings- og tilsynssituasjoner, og det er derfor helt nødvendig at det er klare ansvarsforhold når det gjelder de faglige vurderingene innen de enkelte deler i kommunens forvaltning av oppgavene etter loven her. Den som er faglig ansvarlig for en deltjeneste, behøver ikke være tillagt selvstendig beslutnings- og budsjettansvar. Hun eller han har imidlertid et selvstendig ansvar for å påse at det tjenestetilbudet som gis oppfyller lovens krav om et faglig forsvarlig tilbud til borgerne, og for å melde fra til kommunens ledelse og om nødvendig til tilsynsmyndigheter om så ikke er tilfelle. Utvalet har såleis falle ned på at klåre

6

ansvarstilhøve for ulike tenesteområde, ikkje berre miljøretta helsevern, smittevern og beredskap, er viktigare enn kva profesjon den har som sit i stillinga. Dette synspunktet vil også ha verknad innanfor andre kommunale tenesteområde der det er krav til særlege profesjonsposisjonar, til dømes sjukepleietenesta. Dette er eit sentralt punkt for utvalet. Kravet for fagleg forsvarlege tenester blir såleis ikkje berre stilt på tenesteytingsnivå, men også som eksplisitt systemkrav mot kommunen, jf. utkastet § 2-4. Det er verd å merke seg at Kongen kan gjennom forskrift gje nærare reglar om faglege kvalifikasjonar for personell i særlege stillingar (utkastet § 11-1 nr 2). Utvalet har ikkje teke stilling til om det kan vere aktuelt t.d. innanfor miljøretta helsevern eller andre førebyggjande tenester. Denne forskriftsheimelen kan nyttast dersom staten har grunn til å tru at kommunane vil svikte oppgåva med å sikre fagleg forsvarlege tenester innanfor visse tenesteområde. KOR ER DET BLITT AV KOMMUNEHELSETENESTELOVEN § 1-4 ? Godt spørsmål! Reglar som sikrar det som dagens lov krev er å finne i utkastet i ulike paragrafar. Etter § 11-2 skal den fagleg ansvarlege for ulike tenester medverke til at omsyn til sosiale forhold, helse og miljø blir teke av andre delar av kommunalforvaltninga, og dessutan formidle opplysningar om slike forhold til andre. Altså denne plikta som i dag ligg i khtl § 1-4 blir presisert knytt til den fagleg


ny lov esta

ANDRE SPENNANDE SAKER I UTKASTET I denne teksten vil det gå for langt å gå detaljert inn på dette. Men dei som er interesserte i miljøretta helsevern kan kanskje også merke seg følgjande: Kapittel 3 – detaljering av reglane om individuell plan. Kommunen får eit tydelegare ansvar og skal peike ut planansvarleg som skal vere kontakt for tenestemottakar og pårørande på vegne av kommunen. Kapittel 4 – forvaltningsloven blir gjort gjeldande for saksbehandling også om tenesteyting etter loven. Kapittel 12 – fylkesmannen er føreslegen som tilsynsførar på fylkesnivå, med Statens sosial- og helsetilsyn som overordna.

ansvarlege for dei ulike tenestene, nettopp for å sikre at ikkje berre dei som driv med miljøretta helsevern skal sjå på erfaringsformidling som si oppgåve. Vidare har ein teke inn i utkastet § 2-1 nr 1 ein overordna regel om førebyggjande og helsefremjande verksemd som lyder slik: Kommunen skal til enhver tid ha oversikt over sosiale, helsemessige og miljømessige forhold i kommunen og de forholdene som kan virke inn på disse. Kommunen skal være særlig oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer.

Du finn lovteksten her: http://www.odin.no/filarkiv/223278/N OU0404018-TS.pdf KONKLUSJON?|Eg har sete i utvalet og er vel ugild til å konkludere. Likevel er det mi overtyding at det føreliggjande utkastet gjev ei vel så sterk fagleg forankring også for førebyggjande helsetenester som gjeldande lov fordi: a) Omfang, avgrensing og innhald i det faglege ansvaret blir tydelegare, for alle tenesteområde. b) Det er rom for å stille nærare faglege krav gjennom forskrift. c) Innhaldet i systemansvaret til kommunen blir tydelegare. d) Kommunen får høve til å nytte kompetente folk uavhengig av profesjonsbakgrunn. Ikkje minst miljøretta helsevern vil kunne tene på det.

Høyringsfråsegnene skal vere inne innan 1. april 2005, så her er det berre å stå på med konstruktivt kritiske kommentarar!

Husk høringsfrist på NOU 2004:18 Helhet og plan i sosialog helsetjenesten den 1. april Utredningen finnes på Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside: http://odin.dep.no/hod/

INTERKOMMUNALT SAMARBEID OG BEREDSKAP ER OGSÅ DEKT Gjennom § 11-3 i utkastet er det opning for interkommunalt samarbeid for å løyse oppgåver etter loven, både i form av samarbeid med heimel i kommuneloven § 27 eller ved etablering av interkommunalt selskap.

På høringskonferansen i Oslo 8.februar var det fullt hus.

Gjeldande reglar knytte til beredskap er vidareførte gjennom § 11-8 i utkastet og samordna med lov om helsemessig og sosial beredskap. Reglar knytte til smittevern er uendra ut over det som følgjer av den fagleg ansvarlege for smittevernteneste.

7


Ny støyretningslinje for arealplanlegging Fra sft.no

TA HENSYN I PLANARBEIDET Synliggjøring av støysoner på kart vil gjøre det lettere for både kommuner, utbyggere og publikum å sikre at det tas nødvendige hensyn til støy i planarbeidet. God planlegging er viktig for å forebygge framtidige støyproblemer, og er svært kostnadseffektivt i forhold til å måtte gå inn med tiltak i etterkant. KARTLEGGE STILLE OMRÅDER Retningslinjen anbefaler også kommunene om å kartlegge stille områder som er viktige for rekreasjon, natur- og friluftsinteresser. Dette skal bidra til å sikre at verdifulle stille områder blir bevart. Opplevelse av stillhet er en viktig del av kvalitetene i friluftsområder og kulturmiljøer. MYE NYTT PÅ STØYFELTET Et nytt kapittel 5 om støy i forurensningsforskriften trådte i kraft 1. januar 2005. Gjennom denne forskriften implementeres EUs rammedirektiv for støy (direktiv 2002/49/EF) i norsk lovgivning. Direktivet stiller krav til støykartlegging og handlingsplaner for å redusere støy i større byområder og ved de største samferdselsanleggene. Kravene til innendørs støy (tidligere forskrift om grenseverdier for støy) er videreført i forurensingsforskriften. Ved tiltaksfristens utløp 1. januar 2005 var det blitt gjennomført støytiltak ved rundt 4000 boliger som følge av bestemmelsene i denne forskriften. Ambisjonsnivået på grenseverdiene for innendørs støy skal evalueres i løpet av 2005.

Miljøverndepartementet har vedtatt ny retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging. Den erstatter fem eksisterende retningslinjer og omfatter alle de største støykildene. Den nye retningslinjen for behandling av støy i arealplanlegging innebærer en betydelig forenkling av regelverket for støy i plansaker. Det var tidligere en rekke statlige retningslinjer for hvordan kommunene skulle ivareta støyhensyn i arealplanleggingen. Disse har til dels vært uoversiktlige og utdaterte. PLANLEGGE FOR Å UNNGÅ STØYPROBLEMER Målet er at en samlet og oppdatert ret-

ningslinje nå skal gjøre det lettere for kommuner og utbyggere å planlegge slik at støyproblemer unngås. STØYSONER Retningslinjen innfører støysoner som virkemiddel. For alle støykilder henstilles anleggseierne nå om å utarbeide kart med rød og gul støysone.Til disse sonene er det knyttet klare anbefalinger for ulike typer arealbruk.

8

VEILEDERE UNDER ARBEID Innen sommeren vil SFT ferdigstille både veiledningsmateriale til den nye retningslinjen og til kapittel 5 om støy i forurensningsforskriften. Veilederne vil bli tilgjengelige på SFTs nettsted. NASJONALT STØYMÅL SKAL EVALUERES Stortingets og regjeringens nasjonale mål er at støyplagen skal reduseres med 25 prosent innen 2010 i forhold til 1999. I oppfølgingen av målet ser SFT og samferdselsmyndightene på tiltak for å redusere støy ved kildene, for eksempel gjennom bruk av mer støysvake veidekker og bildekk. I løpet av 2005 skal målet evalueres. Da vil status, utviklingstrekk og nye tiltak og virkemidler som kan bidra til måloppnåelse bli vurdert.


Sosiale forhold i bostedskommune og uføretrygding Fra hunt.ntnu.no

Alle som blir uføretrygdet har sykdommer og plager, men en rekke sosiale forhold har også betydning for om man greier å stå i arbeidslivet til man fyller 67 år. Flere studier fra HUNT har vist dette. I nyhetene har vi i det siste hørt om nedleggelse av en rekke arbeidsplasser i fiskerinæringen, både på Finnmarkskysten og her i Trøndelag. De som blir rammet kommer ofte i en vanskelig situasjon, både økonomisk og på andre måter. For mange blir det derfor også umulig eller svært vanskelig å flytte. Sykdommer og plager som man før greide å leve med, blir verre å bære. Målet med studien som beskrives her, var å se om effekten av bosted i forhold til risikoen for å bli uføretrygdet var større i utkantkommuner som i tillegg strir med sosiale utfordringer som fraflytting, arbeidsledighet, lav gjennomsnittsinntekt og et høyt antall uføre fra før. Undersøkelsen omfattet befolkningen i Nord-Trøndelag i alderen 20-54 år i HUNT 1 (Helseundersøkelsen i NordTrøndelag 1984-86) som ikke hadde uførepensjon ved studiestart, og som bodde i samme kommune fram til HUNT 2 (1995-97), til sammen 40,083 personer.

De 24 kommunene i fylket ble inndelt i tre grupper basert på levekårsdata fra Statistisk sentralbyrå. Risikoen for å havne på uføretrygd i løpet av 10 år etter hvilken bostedskommune man bodde i ble undersøkt.

Helseu ndersø kelsen Trønd elag, HUNT, i Nordalle in omfatt nbygg ere i er er 13 f y år og lket so e m ldre. D HUNT til et helseu den mest om te gjør ndersø fattend k er gj e ennom elsen s o m f Inter n ørt i as en av jonalt er d Nor ge. en og d så har HU e største. S N å lang prosje T 2 mer en kter, o n 80 d t elg over skere jobber 100 fo med d atafile rne.

Som forventet fant man betydelig økt risiko for uføretrygding i utkantkommuner med sosiale utfordringer. I løpet av ti år var det en 30-40% høyere risiko for de som bodde i slike kommuner. Når man i analysene tok hensyn til at de som bodde der i tillegg kunne ha høyere sykelighet m.m., fant man at bostedskommune fortsatt hadde en negativ effekt på rundt 20%. Dette er så vidt man vet den første studien av denne typen som er gjennomført, i alle fall i Norge, altså en liten pionérstudie angående uføretrygding fra HUNT i Nord-Trøndelag.

forverring av situasjonen for mennesker som er bosatt på slike steder og til økende geografiske og sosioøkonomiske forskjeller i befolkningen. Det er derfor med bekymring man leser dagens nyheter om økende nedleggelser i fiskerinæringen.

Forskerne konkluderte med at sosiale utfordringer i utkantkommuner, forårsaket av offentlige og markedsrelaterte sentraliseringsprosesser, forårsaker uføretrygding. Denne effekten fører til

Førsteforfatter for studien er Steinar Krokstad, nestleder ved HUNT forskningssenter og lege ved Sykehuset Namsos, som tok doktorgrad i mars 2004 basert på denne og andre studier fra HUNT. E-post: Steinar.Krokstad@ntnu.no. Krokstad S, Magnus P, Skrondal A, Westin S, The importance of social characteristics of communities for the medically based disability pension, Eur J Public Health 2004;14:406-12

9


Er lufta for alle? Av Ingun Østlie og Kjetil Furuberg

Den 23.11 arrangerte Forum for miljø og helse i samarbeid med NITO kurs om luftkvaliteten i barnehager og skoler med følgende overskrift: er luften for alle? I underkant av 30 deltakere i god blanding, møtte opp på Comfort hotell, Børsparken i Oslo. KJEMIBALLETTEN – HAR DEN GODE VILKÅR I INNELUFT? Første del av kurset innebar en repetisjon og oppfriskning for ”oss drevne og dyktige” miljørettet helsevernkonsulenter. For min del var det første gang jeg hørte Kjell Aas forelese, og jeg må si jeg koste meg når han snakket om ”Kjemiballetten, og cellene som et mangfoldig sammensatt orkester som skaper kjemi – og styres av kjemi”.Aas presenterte også

et lite paradoks: 90 % av forskningen på luftkvalitet går på uteluften, mens vi oppholder oss 90 % av tiden inne. Mange faktorer spiller inn når man skal fokusere på godt inneklima, men ventilasjon med kvalifisert og dokumentert prosjektering, installasjon, vedlikehold, drift og bruk er kanskje den viktigste faktoren. Aas avsluttet med å spørre om vi skal ha en skolehverdag hvor læreren spør hver morgen: Hvem trenger hodepinetabletter i dag? Med dette friskt i minne var deltakerne klare for informasjon om, og ikke minst sammenlikning av, ulike ventilasjonssystemer.

10

HYBRIDE VENTILASJONSANLEGG Jeg var mest opptatt av å få informasjon om de nye hybride ventilasjonsanleggene, og om disse holder mål. Og svaret fikk jeg av Hans Martin Mathisens innlegg: naturlig, hybrid og balansert ventilasjon – hva er det? Sammenstilling av ytelse, drift, vedlikehold og kostnader. Det var satt av to timer til Mathisen som jobber ved SINTEF, avdeling for Energiprosesser, sitt innlegg. SINTEF har følgende konklusjon for sitt arbeid så lang: Hybrid ventilasjon

• kan utføres slik at den tilfredsstiller krav til inneklima og energibruk • er sårbar for feil innredning og bruk • har vesentlig større investeringskostnader enn tradisjonell ventilasjon • årskostnadene (investering og drift) er betydelig høyere enn tradisjonell ventilasjon


• inneholder mange mekaniske og elektroniske komponenter som krever vedlikehold • kan skape problemer med tanke på sikkerhet ved brann • stor variasjon i energibruk mellom forskjellige bygg med hybrid ventilasjon Mekanisk balansert ventilasjon

• Riktig planlagt og bygget mekanisk ventilasjon tilfredsstiller alle krav til inneklima og energibruk • Sikkerhet ved brann er ivaretatt • Investeringskostnadene er lavere enn for hybrid ventilasjon • Effektiv varmegjenvinning gir lavere driftskostnader KARTLEGGING OG VALG AV LØSNINGER – TRONDHEIM KOMMUNE Men de gode innleggene sluttet ikke med dette, for etter Mathisens innlegg, fulgte en interessant oversikt over Trondheim kommunes valg for nye og gamle skoler, ved Monica Berner. Det hele startet med mange enkeltsaker, og typisk ”brannslukningsarbeid”. Deretter gjennomførte kommunen, via et innleid firma, en kartlegging av innemiljøet i alle skolene og barnehagene i kommunen. Kartleggingen gav kommunen en oversikt over hvordan man kan prioritere riktig, og resulterte i en felles prioriteringsplan utarbeidet av Trondheim Eiendom og rådmannens fag stab på bakgrunn av miljøavdelingens pålegg.Avvikene som er funnet skal lukkes innen utgangen av 2006. Når det gjelder å oppnå tilfredsstillende ventilasjon er det stilt krav om at det skal benyttes balansert ventilasjon, og ikke hybride løsninger. Kravet springer bla ut fra en befaring ved Grong skole, hvor de benyttes hybrid ventilasjon, og hvor man opplevde komplisert styringssystem, unøyaktige CO2 følere, støy og usikkerhet knyttet til investeringskostnader og energibruk. Kontakt med andre kommuner gav heller ingen udelt begeistring for oppførte hybridventilerte bygg. Videre ble det vektlagt at for at hybride anlegg skal fungere tilfredsstillende krever det større bygghøyder og derved økte byggekostnader, kulvertene krever vedlikehold og renhold, man mangler driftserfaringer ved denne type anlegg, og eget drifts personell manglende kompetanse på denne type anlegg.

jo ansvaret for å forvalte skattebetalernes penger, og kan derfor ikke drive utstrakt forsøksvirksomhet ved å gå inn på hybride løsninger. STRATEGIPLAN Andres Smith fra Sosial- og helsedepartementet viste som vanlig stort engasjement. Han varslet en strategiplan for astma og allergi fra direktoratet som fokuserer på inneklima, forskning og metoder for å få astma og allergi inn i planprosesser og samfunnsplanlegging. I den forbindelse kom Kjell Aas inn på nyere forskning omkring ultrafine partikler. Ting tyder på at disse har evne til å trenge helt inn i lungeblæren og har dermed et stort potensiale for å skape negative helseeffekter.Det er særlig dieselbiler som produserer slike partikler. Aas antydet at disse dermed burde reduseres i antall (i hvert fall ikke øke). STÅR TILBUD I FORHOLD TIL KRAV? Elevrepresentanten påpekte at det er store behov for friske midler i kommunene til rehabiliteringa av skolebygg. Særlig i noen byskoler. De vil nå bruke endringen i Opplæringsloven så langt det er mulig for å forsøke å bedre arbeidsmiljøet til elevene. Undersøkelser viser at det er mange som er misfornøyd med innemiljøet. Dette gir igjen et dårlig læringsmiljø. Hvilket signal sender vi til elevene når vi tilbyr dem elendige innemiljøforhold? Det kreves at de skal ta til seg kunnskap, men all forskning viser at det er svært vanskelig når man er tung i hodet og vet at man trolig forlater skolen med hodepine før dagen er omme. Er lufta for alle? Ja, jøss den er for alle sammen, flere ganger i timen …… Tips: gå inn på www.aktivhms.no og se deg litt rundt.

Handlingsplan skal få folk til å bli mer fysisk aktive Fra universellutforming.miljo.no

Flere departementer har sammen laget en handlingsplan for fysisk aktivitet. Planen har som visjon å bedre folkehelsen gjennom økt fysisk aktivitet i befolkningen. Beslutningstakere, planleggere, profesjonsutøvere og fagpersoner på alle nivåer i offentlig, privat og frivillig sektor skal bidra til å realisere tiltakene og intensjonene i planen. Departementene har listet opp 108 konkrete tiltak som skal få folk til å bevege seg mer på fritiden og i arbeidsdagen. Universell utforming og folkehelsearbeid bør være del av kommuneplanarbeidet. Handlingsplanen er utgitt av Helseog omsorgsdepartementet i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Miljøverndepartementet, Samferdselsdepartementet og Utdanningsog forskningsdepartementet.

Konklusjonen ble derfor at så lenge et ikke finnes bedre data kommer ikke kommunen til å gå inn på hybride løsninger. Som Berner sier: Kommunen har

11


JUSHJØRNET Fast spaltist er jurist Ragnhild Spigseth i Helsedepartementet Formålet med spalten er å belyse aktuelle juridiske spørsmål innen forvaltningen av miljø- og helsesaker. Leserne oppfordres til å sende inn juridiske spørsmål, eksemplar på saker som kan kommenteres osv. for å gjøre spalten mest mulig aktuell og matnyttig. Spørsmål sendes til easchjem@online.no.

SPØRSMÅL (FRA KJETIL FURUBERG) I § 2, virkeområdet, i forskrift om miljørettet helsevern er det tydelig slått fast at forskriften ikke gjelder forhold i boliger som ikke virker på omgivelsene. I et bygg med 6 til 8 utleieenheter er det mistanke om omfattende fuktskader med påfølgende muggvekst. Flere av leieboerne har måtte flytte grunnet luftveisplager. Dette har pågått over flere år (mer enn 4). Utleier bor ikke i bygget. Hele bygget eies av en utleier. Kun små endringer har blitt gjort med selve bygget, selv om utleier har fått anmodning om å gjøre mer omfattende tiltak. Det er åpenbart at bruken av bygget medfører helseulemper for samfunnet og den enkelte. Kommunehelsetjenesten ønsker å pålegge eier å fremlegge en tilstandsvurdering av bygget slik at man ut fra det kan vurdere behov for tiltak på bygget og som et grunnlag for å kunne kreve retting. Hvilket lovverk kan slike saker håndteres etter? Har man hjemmel for å kreve en tilstandsvurdering? Har man hjemmel for å kunne kreve retting? SVAR Virkeområdet til forskrift om miljørettet helsevern følger av § 2 og omfatter ”private og offentlige virksomheter og eiendommer hvis forhold direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen”. Dette utgangspunktet er vidt og generelt, på samme måte som kapittel 4a i kommunehelsetjenesteloven som omfatter ”de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen”. Som det vises til i spørsmålet, har forskriftens virkeområde et unntak. Den gjelder ikke for ”miljømessige forhold

som oppstår i boliger og på fritidseiendommer, hvis ikke slike forhold kan virke inn på omgivelsene utenfor boligen eller fritidseiendommen.” Dette innebærer at forskriften ikke kan benyttes til for eksempel å pålegge retting, granskning eller opplysningsplikt om et forhold i en bolig når det bare er den som bor der som plages (og ikke for eksempel naboene). Begrunnelsen for denne begrensningen er at den enkelte kan innrette seg som han/hun vil i sin bolig. I merknadene til § 2 sies det at begrensningen i virkeområdet gjelder uten hensyn til om boligen er selveiet eller om det er en utleiebolig (husleieforhold). Utleie av boliger reguleres av husleieloven som gir leietaker en rekke rettigheter. Husleieloven stiller blant annet generelle krav til husrommets tilstand (§ 2-2), leietaker kan i enkelte tilfeller kreve at utleier for egen regning retter mangel ved husrommet eller tilbehøret (§ 2-10), og leietaker kan for eksempel ha rett til å holde leie tilbake (§ 2-15). Mangler ved en bolig skal etter dette som en klar hovedregel håndteres etter husleieloven. Det betyr ikke at helsetjenesten i kommunen ikke har noen rolle i slike saker. Man vil fortsatt ha et rådgivnings- og veiledningsansvar når det gjelder negativ helsepåvirkning i boliger etter kommunehelsetjenesteloven § 1-4. For å komplisere saken litt til, så er det imidlertid slik at virkeområdet til kommunehelsetjenesteloven ikke kan innskrenkes ved en forskrift, siden lov har høyere rang enn forskrift. Bolighygiene er et av de tradisjonelle områdene/temaene innen miljørettet helsevern, og bolighygiene omfattes av kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a. I enkelte spesielle saker kan det være aktuelt å benyt-

12

te kommunehelsetjenesteloven direkte til å gi pålegg om for eksempel retting (dvs. gi pålegg med hjemmel i § 4a-8, og ikke forskrift om miljørettet helsevern §§ 7 og 10a). Loven bør imidlertid bare brukes direkte i helt spesielle tilfeller, og som et sikkerhetsnett der for eksempel husleieloven ikke ”strekker til”, siden begrensningen i virkeområdet i forskriften gir et klart signal om at kommunehelsetjenesten ikke bør prioritere slike saker. Jeg kan ikke si om det tilfellet som skisseres i spørsmålet vil ”kvalifisere” for å bruke loven direkte, men relevante momenter å vurdere vil være om det er aktuelt å benytte husleieloven, om det er forsøkt, og hvor alvorlig den negative helsepåvirkningen er. Videre vil det kun være aktuelt å gi utleier pålegg om retting dersom årsaken til forholdet er under utleiers kontroll og ansvar. Pålegg vil ikke kunne gis dersom den negative helsepåvirkning skyldes leietakers adferd.


F O R U M F O R

MILJØ OG HELSE

Jubileumskonferansen - 25 år Bergen 8-10. juni 2005

POSTERUTSTILLING Vis oss andre hva du holder på med og få dag 3 på jubileumskonferansen gratis Styret vet at mange i miljø- og helse- Norge har mye å vise fram Delta på jubileumskonferansen med en poster! Vi ser gjerne at tema som tas opp på jubileumskonferansen blir konkretisert med praktiske eksempler, f.eks: • Tilsynsplaner • Fysisk aktivitet • Helse hensyn i planlegging For øvrig ønsker vi oss: • Enkeltsaker som andre kan lære noe av • Prosjekter • Samarbeid med frivillige organisasjoner • Problemstillinger som ikke er regulert i lover og forskrifter • Noe du brenner for Alle som bidrar med poster får fem minutter i plenum for å vekke interesse for sitt tema. Etterpå kan interesserte komme bort til utstillingen for å lære mer eller stille spørsmål. Lurer du på noe i forbindelse med posterutstillingen? Send en e-post til lene.merete.hovi@helse-bergen.no eller ring 55 97 38 52/95299173 PRAKTISKE OPPLYSNINGER: Påmeldingsfrist for poster er samtidig som påmeldingsfrist for konferansen: Angi tittel på poster og navn på forfatter(e) sammen med påmeldingen. Plassen som blir satt av til den enkelte er fleksibel, men dersom du planlegger noe som tar større plass enn A0, må du ta kontakt.

13


Muggent korn, et stort helseproblem tidligere Av Fredrik C. Størmer, pensjonist og tidligere forsker ved Folkehelseinstituttet, avdeling for miljømedisin

I den senere tid har poteten kommet i vanry på grunn av useriøse påstander i media, men det er kanskje den vi har å takke for den helsen og levestandarden som vi har i dag. Livsfarlige muggsoppgifter var etter all sannsynlighet en av de viktigste årsakene til skrantende helse og høy dødelighet gjennom århundreder i Europa, men tidlig på 1700 tallet begynte det å skje viktige ting. Levealder og fruktbarhet økte, og rundt 1750 startet den første

industrielle revolusjon med at nye spinne- og vevemaskiner som ble tatt i bruk for å dekke etterspørselen etter billige klær til den raskt økende befolkningen. Endringer i kosthold må ha vært en viktig faktor til dette. Poteten ble mer vanlig på middagsbordet på bekostning

Meldingsblad i Sør-Rogaland I Sør-Rogaland gir avd. miljørettet helsevern og skjenkekontroll ut et meldingsblad med korte, konkrete og nyttige opplysninger. Kanskje et eksempel til etterfølgelse? Nærmere informasjon kan fås av avdelingsleder Geir Tore Aamdal, 51 50 23 72, Geir.Tore.Aamdal@brannsr.no.

14

av korn og kornprodukter. Poteten er mer robust, lettere dyrke enn korn, og den gir betydelig større avling per dekar. I motsetning til korn inneholder poteten vitamin C. En annen stor forskjell er at poteten ikke blir angrepet av mugg. Slik beskriver Hanna Winsnes hvetemelet i sin husholdningsbok for tarvelige familier i by og bygd for 130 år siden. ”Naar man kjøber hvedemel, maa man se hen til at det føles fint mellom fingrene, at det kan klemmes sammen i haanden uden strax at falde fra hinannen, og at det heller maa falde i det gule


enn i det graa, samt at det verken smaker surt eller bittert”. I Bibelen står det ”samle ikke dine skatter hvor møll og rust fortærer-” Ordet rust beskriver dårlig kornkvalitet. Dette tyder på at det ikke alltid var rent mel i posen. Tidligere når det var fuktig klima under innhøstning og lagring, kunne muggangrep på kornet være et stort problem. Noen muggslag angriper kornet mens det står på åkeren, andre trives best under lagring og transport. Ulike mugg kan produsere et batteri med skumle gifter som i små mengder kan svekke immunforsvaret og i større doser føre til død. Spesielt farlig er det å spise korn som har stått ute om vinteren Under siste verdenskrig spiste man i Sibir slikt infisert korn, noe som førte til tusenvis av dødsfall. Mugg kan vokse helt ned mot null grader og det er ikke lett å beskytte seg hvis fuktighet er til stede. En undersøkelse av kosthold og helsetilstand fra England og Frankrike i tidsperioden 1541-1887 tyder på at årene med størst dødelighet og lavest fødselstall kunne årsaken være muggsoppgifter. I denne perioden var det fire kriseår, og i disse årene var klimaet meget gunstig for dannelse av flere av giftstoffene. Særlig året 1557 var spesielt fuktig. Kornet var i en dårlig forfatning, og i 1557/1558 var dødeligheten 60.5% over gjennomsnittet. Flere liknende tilfeller er rapportert (1625/1626, 1657-1659 og 1727-1730). I disse årene ble det registrert høyest dødelighet og lavest fødselstall i forhold til normalen. Lungetuberkulosen gikk kraftig tilbake i London fra omlag 1830. Grunnen til dette ikke ha vært medisinske landevinner eller endrete klimatiske forhold. Men en dramatisk endring i kostholdet skjedde for den fattige delen av befolkningen. Poteten ble mer vanlig, og folk spiste følgelig mindre kornprodukter. HVORLEDES HAR FORHOLDENE VÆRT HER I LANDET? Den første poteten ble plantet på Ullensvang prestegård i Hardanger i 1758 og ble brukt som en prydplante. Tidlig på 1800 tallet begynte bøndene å dyrke poteter men først rundt 1830 ble den vanlig i kostholdet. I perioden 1815-1865 var det nesten en fordobling av folketallet fra 885 000 til 1 701 000.

På landsbasis har tuberkulosen vært på nedtur siden registreringen startet på slutten av 1800 tallet. Mens dødeligheten ellers i landet var ca 27/10000 innbyggere i perioden 1901-1910, kulminerte den i Finnmark i dette tidsrommet med om lag dobbelt så mange tilfeller. Det var ikke bare tuberkulosen som herjet. En undersøkelse fra Vardø i perioden 1865-1914 viste at nærmere 50% av befolkningen ble ikke mer enn 15 år gamle og bortimot 25% døde før de var ett år. De mest plagsomme og utbredte sykdommene var luftveisinfeksjoner som forkjølelser og akutte bronkitter. Hva kan årsakene ha vært? I flere hundre år har de nordligste fylkene handlet med russerne. Vi leverte fisk og fikk grovt tømmer og rugmel i bytte. Rugen kom fra sentrale deler av Russland og ble først fraktet over lange avstander på elver til Arkhangelsk, derfra videre med seilskip til Norge. På denne lange reisen hadde melet rikelig anledning til å bli utsatt for fuktighet. Hvor infisert det var, vet vi ikke, men den høye spedbarnsdødeligheten kan tyde på nærvær av muggsoppgifter. Flere av disse skilles ut i morsmelken og kan påvirke immunforsvaret slik at barnet får nedsatt motstandskraft. I forbindelse med lepraepidemiene på Vestlandet på 1800 tallet kan også muggsoppgifter ha vært en medvirkende faktor. Felles for områdene hvor sykdommen ble registrert var en høy relativ fuktighet og en temperatur under 15°C i juli. En gård kunne være rammet mens nabogården gikk klar. Lagringsforholdene kunne sikkert variere fra

15

gård til gård og på enkelte favorisere vekst av giftproduserende sopper. Gårdene med den høyeste potet- og melkeproduksjonen hadde færrest tilfeller med lepra. En mindre kjent sykdom er radesyken, en syfilisliknende sykdom som rammet store deler av Norge, spesielt Sørvestlandet. Den herjet verst i annen halvdel av 1700 tallet og første halvdel av 1800 tallet. Sykdommen påførte tusener av mennesker store lidelser. Denne sykdommen føyer seg også godt inn i bildet. At den var mest utbredt på Sørvestlandet passer bra. Det er denne delen av landet som har det mest typiske maritime klima med fuktig mildt vær året rundt. Kornet kan følgelig ha vært utsatt for soppangrep både under vekst, innhøsting og lagring. HVORLEDES ER DAGENS SITUASJON? Undersøkelser av morsmelk fra ulike steder i landet viste at en tredjedel av prøvene inneholdt ørsmå mengder av en muggsoppgift (okratoksinA) I en norsksvensk undersøkelse inneholdt samtlige blodprøver denne giften, noe som betyr at de fleste av oss bærer på rundt ett tusendedels milligram. Dette så lite at det ikke er noe å bry seg om. Stoffet kan forekomme i kornprodukter men også i kaffe, vin og bacon. Selv om innhøsting, tørking av kornet, lagring og transport blir utført forskriftsmessig, er slike gifter ikke til å unngå. Det importerte kornet kontrollert for innholdet av aktuelle muggsoppgifter slik at vi kan føle oss trygge på hva vi spiser. Vi må ikke glemme at alt kan være giftig, avhengig av mengde og omstendigheter.


Frå verdslitteraturen Av Geir Sverre Braut

Medisinsk etterretning – opp- utvikle nasjonale og internasjonale planar bygde på eit totalbilete av risikoen mot straumssida i folkehelsearbeidet I debattane om kvifor ein ikkje alltid lukkast i folkehelsearbeidet brukar ein leggje vekta på ”nedstraumssida” – kvifor ein ikkje får i gang tiltak, og kvifor tiltak ikkje verkar. Det er rett og rimeleg å gjere det, særleg når ein finn nye analytiske vinklingar i drøftinga. I ein leiarartikkel i British Medical Journal ser dei nærare på tre ”blinde flekkar” i de nye kvitboka om folkehelsearbeidet i Storbritannia, Choosing health: making healthy choices easier (1). Forfattarane hevdar at om innhaldet i denne meldinga skal bli ein realitet, så må ein for det første sjå nærare på kvifor det opp gjennom historia har vore å vanskeleg å kople retorikken i slike tekstar opp mot konkrete handlingar. Dernest må ein gå djupare inn i uroa kring førebyggingsstaten som ein barnepassarstat (nanny state). Sist, men ikkje minst er det ein blind flekk knytt til kvifor styremaktene sjølve vegrar seg for å ta sin eigen medisin. Ikkje minst undervurderer offentlege organ truleg kor viktige strukturelle endringar eigentleg er, og legg for stor vekt på reint individuelt retta tiltak. Samstundes som det sjølvsagt framleis er viktig å vere oppteken av tiltaka nedover straumen etter planar er lagde og vedtak er fatta, er det ein aukande tendens til å byrje ta inn over seg utfordringane på ”oppstraumssida”, før planane bli laga. I førre utgåva av Miljø & helse såg vi nærare på eit slik instrument for å handtere informasjonen som kjem, nemleg dei internasjonale helseføresegnene. Hendinga i romjula 2004 med flaum i Asia og truslane om fugleinfluensa no etter årsskiftet har minna oss kraftig om kor viktig det er å ha god informasjon om situasjonen når ein på kort eller lang sikt skal planleggje relevante tiltak.

befolkninga og ikkje berre handle ut frå akutte behov (2). I artikkelen etterlyser dei eit internasjonalt organ som kan gjere slike globale risikovurderingar; eit World Institute for Risk Evaluation (WIRE). Krafta i uavhengig, fagleg informasjon er undervurdert. Eit slik organ må difor meir vere ein global overvakar av risiko enn eit myndigheitsorgan. Innanfor smittevernfeltet er vi i ferd med å få noko slik på europeisk basis gjennom opprettinga av eit europeisk senter for førebygging av og kontroll med sjukdommar i Stockholm. Regjeringa gjekk i statsråd 28.januar 2005 inn for at Noreg sluttar seg til dette arbeidet (3).

Utfordringa i alt slikt arbeid er at datainnsamlinga og analysen av informasjonen skjer på så fritt grunnlag som råd. Det skal bli spanande å følgje utvikling av dette arbeidet. Kanskje medisinsk etterretning er eit nytt omgrep vi bør lære oss?

Litteratur 1. Raine R, Walt G. The white paper on public health. Is promising, but has some blind spots, which must be tackled. BMJ 2004; 329: 1247-48. 2. Horton R. Threats to human survival: a WIRE to warn the word. Lancet 2005; 365: 191-193. 3. Offisielt frå statsråd. http://www.odin.no/smk/norsk/aktuelt/off_statsraad/001001-010245/dok-bn.html

Annonseselger ønskes Redaksjonsgruppen i Miljø & helse ønsker å knytte til seg en person som kan fokusere på å selge annonser for bladet. Annonseselgeren vil være fast medlem i redaksjonsgruppen og delta i diskusjoner og idéutveksling om bladets innhold og mulige annonsører. Dersom dette høres interessant ut, så kan du kontakte redaktør Erik Aschjem på e-post easchjem@online.no, telefon 55 59 06 00 eller mobil 995 19 789.

I ein kommentarartikkel i The Lancet legg forfattarane vekt på at statsleiarar i langt større grad enn til no må vere i stand til å

16


Miljørettet helsevern i Indre Østfold IKS

Tlf: 69 84 59 80 - Fax: 69 84 59 90 Postadresse: Pb. 173, 1851 Mysen Besøk: Jernbanegata. 13, Mysen Epost: postmaster@nio.no Org.nr: 886 110 502

Miljørettet helsevern i Indre Østfold er et interkommunalt selskap som eies av de 10 Indre Østfold kommunene – Aremark, Askim, Eidsberg, Hobøl, Marker, Rakkestad, Rømskog, Skiptvet, Spydeberg,Trøgstad, med til sammen ca. 55 000 innbyggere. Kontoret er lokalisert på Mysen. Selskapet har sitt arbeidsfelt innen miljørettet helsevern og smittevern. MHVIØ har 4 ansatte – miljøhygieniker, ingeniør MHV, ernæringsfysiolog og lege. MILJØHYGIENIKER 50-100% vikariat ledig fra 15.4.2005 i et år, med mulighet for forlengelse. Vi søker primært etter en person med relevant teknisk/ miljøfaglig utdanning. Det er spesielt ønskelig med kompetanse på vann og avløpshygiene, samt offentlig forvaltning. Vedkommende må disponere bil. Godtgjørelse etter off. reg. Vi kan tilby en allsidig og utfordrende jobb i et ungt selskap med spennende kollegaer. Lønn etter avtale. Søknad med CV sendes innen 31.3.05 til : Miljørettet helsevern i Indre Østfold IKS, Postboks 173, 1851 Mysen Kontaktpersoner: Kristin Aamodt Støylen tlf:69845998, kristin@nio.no Astrid Rutherford (leder) tlf: 69845999, astrid@nio.no

Bruk Miljø & helse aktivt!

SEND STOFF

For best mulig å kunne oppfylle tidsskriftets flotte formål (s.5) er vi avhengige av at våre lesere sender inn stoff. Med de små ressursene tidsskriftet drives (Redaksjonen består av entusiaster som gjør dette i tillegg til sin jobb.) har vi begrensete muligheter til å drive aktiv, oppsøkende journalistikk. Vi ønsker at også du gir ditt bidrag til å øke bredden i stoffet og gjøre tidsskriftet mer spennende.Alt som er relatert til forebyggende miljø- og helsearbeid er interessant, enten det er fra en kommunal hverdag eller fra en doktorgradsavhandling. Alle dere som jobber med slike spørsmål i det daglige har mye å

bidra med til andre, samtidig som hver enkelt har mye å lære av andre. Ikke føl noen begrensning på å skrive eller komme med tips!

• Reportasjer fra konferanser, seminarer og andre begivenheter • Store og små, positive og negative erfaringer

I hvert nummer ønsker vi å ha en blanding av blant annet:

Artikler ønskes tilsendt elektronisk enten til Forum for miljø og helse (se adresse på baksiden) eller til redaktøren: easchjem@online.no Formatet bør helst være MS Word.

• Et tema - enten faglig eller tidsaktuelt - presentert med ulike vinklinger • Faglige artikler • Aktuell debatt • Presentasjon av spennende prosjekter • Aktuell informasjon • Forumsstoff • Presentasjon av fagmiljøer og personer • Omtale av interessante saker

17

Neste deadline er 10. mai 2005


Kraftledninger og helse i Trondheim Av Geir Hanssen, Miljø- og landbruksenheten,Trondheim kommune

Er det farlig å bo ved kraftledninger? Får barn leukemi og kvinner brystkreft? Er det sunt at hårene reiser seg og bare moro at det knitrer i luften? Og hvordan skal man som kommunal saksbehandler svare på disse spørsmålene, for eksempel i forbindelse med nye reguleringsplaner? Hvilken kompetanse har vi og hvor kan vi finne hjelp og støtte? Trondheim kommune v/Miljø- og landbruksenheten (MLE) har nettopp gjort seg noen erfaringer.

SENTRALT Statens strålevern er en ressurs for kommunene i denne sammenhengen. De forvalter Lov om strålevern og bruk av stråling, og deres oppgave er da blant annet å bidra til å begrense eksponeringen fra naturlige og kunstige strålekilder i miljøet. I forbindelse med kraftledninger og elektromagnetiske felt viser Strålevernet til Strålevernhefte nr 22. Her forfektes den varsomhetsstrategien som ble anbefalt i NOU 1995:20 (”Elektromagnetiske felt og helse”). Strålevernheftet sier blant annet at ”…man i valgsituasjoner inntil velger løsninger som gir lavest magnetfeltstyrke når dette kan ute særlige merkostnader eller ulemper av betydning.”

I Strålevernheftet settes det ingen krav til grenseverdier, verken med hensyn på avstand eller strålingsnivå. Det vises til at det heller ikke internasjonalt finnes lovfestede grenseverdier, annet enn retningslinjer for å unngå akutte effekter. LOKALT På bakgrunn av det ovenstående – hvordan skal vi som kommune forholde oss til et reguleringsforslag for et utbygging på 400 boliger med en barnehage og en ballplass lagt i skyggen av en diger høyspentmast? Dette var nemlig problemstillingen vi ble stilt ovenfor.

videre mulig gjøres andre

og ”Når det gjelder kraftledninger bør man unngå å bygge nye trasèer nær boliger, barnehager, skoler og lignende, og unngå å bygge nye boliger nær kraftledninger.”

Regjeringen har vedtatt å slutte seg til konklusjonene i NOU’en og varsomhetsstrategien. Kontakt med Strålevernet røper også at varsomhetsstrategien ikke er blitt mindre relevant med årene.

18

Vi prøvde å trenge ned i en rekke rapporter og litteratur for å fiske fram faglig begrunnede råd, men det var lite konkret å hente. Hvordan praktiseres da varsomhetsstrategien i Norge? Etter å ha hørt hva andre kommuner har gjort fant vi ut at det var forskjellig praksis rundt omkring. Noen har satt krav til avstand (ut over den tekniske sikkerhetsavstanden utbyggere kjenner


til fra før) opp til 50-60 meter fra senterlinje, mens andre har satt krav til dokumentasjon av magnetfeltnivåer (ned mot 0,3µT er en vanlig grense).

barnehager og alle utearealer tenkt for lek og lengre opphold. Dvs at transportarealer, parkering, etc kan legges i områder med høyere nivåer.

I denne prosessen fikk vi kopi av et brev Strålevernet hadde sendt til en annen kommune som uttalelse på en målerapport fra et utbyggingsområde. Her kom det fram at Strålevernet anså det som ønskelig ”at dersom forholdene ligger til rette for det bør barns eksponering for magnetfelt bringes ned mot et nivå av samme størrelsesorden som det nivået man finner i en norsk bolig (ca 0,1µT).”

Dette er i samsvar med praksis i andre kommuner og er en riktig varsomhetsstrategi inntil sentrale myndigheter har utarbeidet nasjonale retningslinjer. Statens stålevern har også antydet at varsomhetstrategien ikke er blitt mindre relevant de siste årene.

Vi valgte å ta fatt i denne siste formuleringen og gav følgende krav/uttalelse i den aktuelle reguleringssaken: Ut fra en varsomhetsstrategi vil MLE i nye utbyggingssaker be om at det dokumenteres magnetfeltnivåer ned mot det man vanligvis finner i norske boliger, altså i området 0,1-0,2mT ved normallast på den aktuelle kraftledningen. Nivået skal ikke være høyere enn 0,3mT (ved makslast). Disse kravene bør gjelde for boliger, skoler,

Utbygger satte i gang målinger og disse viste at man (for en 66kV-leder) havnet i avstander på 40-60 meter fra senterlinje, skulle man oppfylle strålingskravet. Dette vanskeliggjorde utbyggers planer for området og de fant fort ut det mest lønnsomme var å ta kostnadene (ca. 10 millioner kroner) ved å legge kabelen i jord. SAMSPILL MED PLANKONTOR OG UTBYGGER Noe av begrunnelsen for at vi har satt nivåkrav for feltstyrken er at vi ønsker å skyve problemløsning over på prosjekterende/utbygger. Ved at de selv måler og ser hvilke arealer dette båndlegger,

kan utbygger selv ta stilling til hvorvidt de skal bekoste å legge kabelen i jord eller ikke. Dette blir et ganske enkelt regnestykke på tomtepriser mot gravekostnader. I arealplanlegging er et slikt krav om magnetfeltnivå mer problematisk. Slike ”funksjonskrav” er jo vanskelig å tegne inn på et fysisk kart. Dette mener vi kan løses ved at man går i litteraturen for å hente erfaringstall. Dessuten kan man ved å få opp temaet tidlig i reguleringsplanarbeidet dokumentere strålingsverdiene og lage plankartet i forhold til dette. Det var fullstendig uproblematisk å få gehør for problemområdet hos planmyndighetene her i Trondheim kommune. Med den fokus det er i dag på elektromagnetiske felt og kreftfare har utbygger en egeninteresse av god dokumentasjon i disse spørsmål – tomtene skal tross alt selges til en stadig mer opplyst befolkning. Verdien på hele nabolaget vil øke ved legging av jordkabler og det er således ikke vanskelig å overbevise utbygger.

Nytt om navn Hensikten med spalten Nytt om navn er at leserne bedre skal kunne følge med på de endringene som skjer i fagmiljøene rundt omkring. FMH vil også informere om de nye medlemmene Forumet får. Spalten blir akkurat så innholdsrik, nyttig og interessant som tilgjengelige opplysninger gjør den. Derfor oppfordres alle til å informere redaksjonen eller sekretariatet i FMH nå man får kjennskap til aktuelle endringer. Det kan for eksempel være hvem som begynner eller slutter i en stiling (også permisjoner), hvem som tar hva av etter- og videreutdanning, hva som skjer av omorganiseringer i kommuner og bedrifter etc.

Opplysningene vi kan presentere denne gangen er: ✓

Grethe Rettedal er ansatt som ny miljøhygieniker ved Brannvesenet Sør-Rogaland IKS, avd. miljørettet helsevern og skjenkekontroll. Grethe har hovedfag innen miljø og helsefag fra Høgskolen i Telemark. Hun har arbeidet som miljøhygieniker i Bergen og yrkeshygieniker i Rogaland fylkeskommune.

19


PCB – kilder og spre fra urbane områder Av Morten Jartun, Norges geologiske undersøkelse (NGU)

Høsten 2004 foretok NGU en prøvetaking av 64 sandfang, dvs. kummer som fanger opp det som transporteres på gatenivå. Det ble påvist PCB i 60 av 64 sandfang i Bergen. 12 sandfang hadde en konsentrasjon over 100 µg PCB/kg.

Høsten 2004 foretok NGU en prøvetaking av 64 sandfang, dvs. kummer som fanger opp det som transporteres på gatenivå. Det ble påvist PCB i 60 av 64 sandfang i Bergen. 12 sandfang hadde en konsentrasjon over 100 µg

PCB/kg. Ett enkeltsandfang representerer et lite område, og man kan bruke dette for å lokalisere kilder til forurensning. Undersøkelsene av sandfang i Bergen viser at det er mange aktive kilder til PCB nær havnebassenget.

20

Polyklorerte bifenyler (PCB) er en gruppe organiske forbindelser som utgjør en stor miljøbelastning i Norge. 31 norske fjorder og havneområder har pr oktober 2004 kostholdsråd mot inntak av visse typer fisk og skalldyr, over halvparten


edning av disse på bakgrunn av PCB-innholdet i sedimenter og biologisk materiale. PCB er meget stabile forbindelser, og har således lang oppholdstid i naturen. Bruken i Norge var størst på 1950-, 60og 70-tallet, og omfattet tilsats i oljer, maling og elektriske komponenter. Ny bruk av PCB i Norge ble forbudt i 1980.

Sandfang vil kunne representere et definert område for spredning via overvann i byer.

NGU har tidligere funnet høye konsentrasjoner av PCB i betongfasader i Bergen. PCB tilsatt maling og murpuss har vært kildene. Vi prøver nå å undersøke om disse kildene utgjør et potensiale for spredning av PCB i miljøet, og prøver å utvikle metoder for å kunne påvise eventuelle nye kilder. Sandfang nær havnebassenget kan stå i direkte kontakt med havnebassenget. Dvs. at innholdet fra sandfangene før eller seinere føres ut i sjøen. Opprydning av forurensede sedimenter i indre havneområder vil sannsynligvis ha kortvarig effekt, dersom miljøgifter transporteres til sjøen fra aktive forurensningskilder på land. Rester fra ytre vedlikehold kan transporteres via overvannssystemet.

arrangeres i Grieghallen i Bergen 13.-15. juni. Se program og praktisk informasjon på safebergen.com.

21


PRESENTASJON AV FAGMILJØER OSLO I Oslo er arbeidet med miljørettet helsevern delt på to nivåer: Hver enkelt bydel har et selvstendig ansvar for bydelsomfattende miljørettet helsevern. Helseog velferdsetaten har ansvaret for byomfattende saker, i praksis forhold som gjelder mer enn en bydel. En spesiell utfordring i Oslo er de store helseforskjellene mellom østlige og vestlige bydeler. Helse- og velferdsetaten Helse- og velferdsetaten har en Folkehelseavdeling med to seksjoner; Seksjon for miljørettet helsevern og Seksjon for samfunnshelse. Fagområdene under Seksjon for miljørettet helsevern er: luftkvalitet, inneklima, støy, jordforurensning, vannforvaltning, rekreasjon og nærmiljø samt badevannskvalitet. Kommuneoverlegen og smittevernoverlegen er organisert i Seksjon for samfunnshelse. Helseovervåkning hører inn under denne seksjonen.

Bydelene benytter seg av spisskompetansen som Helse- og velferdsetaten innehar. Et eksempel er at Helse- og velferdsetaten uttaler seg på sitt nivå i plansaker i henhold til kommunehelsetjenesteloven §1-4. Bydelene bruker disse uttalelsene i sine høringsuttalelser. Bydelene Det er 15 bydeler i Oslo. De fleste bydelene har en helsekonsulent og en bydelsoverlege som har det daglige ansvaret for miljørettet helsevern. Stillingsbrøk, organisering og arbeidsoppgaver varierer da det er individuelle forskjeller mellom bydelene (noen har for eksempel ansvar for marka, noen har strandlinje, andre ikke). Befolkningstallet i hver enkelt bydel varierer fra 24.00045.000 innbyggere. Helsekonsulentstillingen tillegges ofte oppgaver som kan relateres til miljørettet helsevern, for eksempel LA-21, Miljøfyrtårnsertifisering og sekretærfunksjoner.

Et samarbeidsforum for helsekonsulenter ble opprettet i 1991. Forumet holder møter 4-6 ganger i året. Helse- og velferdsetaten deltar på møtene og står som arrangør av et møte hvert halvår. Helsekonsulentene samarbeider med nettverket i Akershus ved at en representant fra hvert nettverk deltar på hverandres møter. På denne måten får vi utvekslet erfaringer og sørget for faglig oppdatering. I blant arrangeres det felles kursing. I tillegg samarbeides det på tvers av bydelsgrensene gjennom rådføring i enkeltsaker, og ved at det er opprettet undergrupper av samarbeidsforumet.

ANNONSÉR I

Miljø& helse STILLINGSANNONSER SALG AV PRODUKTER, TJENESTER MM. KUNNGJØRINGER

SEND E-POST TIL FMH@FMH.NO FOR ANNONSER I TIDSSKRIFTET

22


Helsekonsulentene Fra høyre: Øyvind Eide, Ann Kristin Ødegaard, Marit Mykland, Ellen Svinndal, Reidunn Myster Beier, Marit Lillesveen, Tone Midtskogen, Liv Marit Nikolaisen, Sunniva Øverland. Følgende mennesker var ikke med når bildet ble tatt: Eigil, Lunden, Hjørdis Sæther, Merethe Loberg, Marthe Bratsvedal, Morten Vegelbo og Claus Fischer.

Seksjon for miljørettet helsevern Fra bakerste rad fra venstre: Torkill Nordahl-Olsen, Erling Rimstad, Kjell Sandaas, Per Østraat Første rad fra venstre: Tore Joranger, Gina Mikarlsen, Tone Høysæter.

23


B -BLAD

Returadresse: Postboks 9374, Grønland 0135 OSLO

FMH-kontoret er midlertidig ubetjent. For kontakt ring Marianne Langedal 72 54 64 27 E-post: fmh@fmh.no • Hjemmeside: www.fmh.no Besøksadresse: Lakkegata 3, 0187 OSLO

Bli medlem av Forum for miljø og helse Forumet har som hovedmål å spre informasjon og kunnskaper for å bidra til å styrke det forebyggende helse- og miljøarbeidet i kommunene. Ved siden av våre årlige konferanser anser vi tidsskriftet Miljø & helse som det viktigste arbeidet for å nå dette målet. • Tidsskriftet kommer ut med 4 nummer i året • Institusjonelt medlemskap i Forumet koster kr 950 pr. år • Personlig medlemskap i Forumet koster kr 300 pr. år Abonnement på tidsskriftet inngår i medlemskapet i tillegg til redusert avgift på Forumets konferanser.

Jeg / vi ønsker medlemskap i Forum for miljø og helse: Navn / institusjon: Navn: Adresse:

Slippen sendes: Forum for miljø og helse Postboks 9374, Grønland 0135 OSLO

www.creato.no

Postnr. / sted

Profile for Nettverk for miljørettet folkehelsearbeid

Miljø og helse nr. 1 - 2005  

Miljø og helse nr. 1 - 2005  

Advertisement