Kaosreformene Bind 1

Page 1

KAOSREFORMENE Prosessene

som førte fram til sammenslåinger av kommuner og fylker under regjeringa Solberg

BIND 1

Lokalsamfunnsforeningen Per Gunnar Stensvaag


KAOSREFORMENE KAOSREFORMENE BIND 1 1 -- INNHOLD INNHOLD BIND

5. FORORD ved leder og nestleder i Lokalsamfunnsforeninga 5. FORORD ved leder og nestleder i Lokalsamfunnsforeninga 7. INNLEDNING ved forfatteren 7. INNLEDNING ved forfatteren HAMMERFEST (Hammerfest, (Hammerfest, Kvalsund) Kvalsund) 8. 8. HAMMERFEST 10. SENJA (Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken) 10. SENJA (Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken) 16. TJELDSUND TJELDSUND (Skånland, (Skånland, Tjeldsund) Tjeldsund) 16. 18. NARVIK NARVIK (Narvik, (Narvik, Ballangen, Ballangen, 1/2 1/2 Tysfjord) Tysfjord) 18. 24. HAMARØY (Hamarøy, 1/2 Tysfjord) 24. HAMARØY (Hamarøy, 1/2 Tysfjord) 28. NÆRØYSUND NÆRØYSUND (Nærøy, (Nærøy, Vikna) Vikna) 28. 37. NAMSOS (Namsos, Namdalseid, Fosnes) 37. NAMSOS (Namsos, Namdalseid, Fosnes) 41. STEINKJER STEINKJER (Steinkjer, (Steinkjer, Verran) Verran) 41. 47. INDRE INDRE FOSEN FOSEN (Rissa, (Rissa, Leksvik) Leksvik) 47. 53. ÅFJORD (Åfjord, Roan) 53. ÅFJORD (Åfjord, Roan) 61. ØRLAND ØRLAND (Ørland, (Ørland, Bjugn) Bjugn) 61. 89. TRONDHEIM (Trondheim,Klæbu) 89. TRONDHEIM (Trondheim, Klæbu) 104. ORKLAND (Orkdal, Meldal, Meldal,Agdenes, Agdenes, 1/3 1/3 av av Snillfjord) Snillfjord) 104. ORKLAND (Orkdal, 118. HITRA (Hitra, 1/3 1/3 av av Snillfjord) Snillfjord) 118. HITRA (Hitra, 123. HEIM (Hemne, Halsa, Halsa, 1/3 1/3 av av Snillfjord) Snillfjord) 123. HEIM (Hemne, 141. HUSTADVIKA (Fræna, 141. HUSTADVIKA (Fræna, Eide) Eide) 153. MOLDE (Molde, 153. MOLDE (Molde, Midsund, Midsund, Nesset) Nesset) 208. ÅLESUND (Ålesund, 208. ÅLESUND (Ålesund, Skodje, Skodje, Ørskog, Ørskog, Haram, Haram, Sandøy) Sandøy) 282. FJORD (Norddal, Stordal) 282. FJORD (Norddal, Stordal) 321. VOLDA (Volda, 321. VOLDA (Volda, Hornindal) Hornindal) 397. ETTERORD ved 397. ETTERORD ved professor professor Bjarne Bjarne Jensen Jensen 400. KILDER 400. KILDER

Kommer i seinere bind

3 ISBN 9778-82-69-25050-3


INTERAKTIVT KART Klikk på aktuell kommune på kartet for å lese om kommunesammenslåingen der. Dobbeltklikk for å zoome inn/ut. (Kommuner i grå tekst kommer i senere bind)


Denne boka er skrevet av Per Gunnar Stensvaag etter initiativ og med støtte fra Lokalsamfunnsforeningen. Om Lokalsamfunnsforeningen: Lokalsamfunnsforeningen ble stiftet 07.09.2009 etter et initiativ fra en gruppe ordførere fra alle partier som er representert på Stortinget, samt Fagforbundets leder Jan Davidsen. Foreningen er tverrpolitisk og organiserer kommuner og fylkeskommuner, samt frittstående institusjoner med et felles mål om arbeide for lokaldemokrati og desentralisering. Lokalsamfunnsforeningen deltar i debatten om kommune- og fylkesstrukturen og det lokale folkestyret, og er motstander av tvangssammenslåing av kommuner og fylker.

Om forfatteren: Per Gunnar Stensvaag (født 18.05.56 i Bergen, oppvokst og bosatt i Trysil) er ßykaptein og har tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv i lufta. Etter utdannelse og noen år i USA, var han ambulanse- og ruteßyger på kortbanenettet i Nord-Norge. De siste 36 år har han vært ansatt i SAS hvor han har ßøyet alt fra innenrikstraÞkk til langrutene til USA og fjerne østen. Få har samme oversikt over landet og den øvrige verden som ham, men det skyldes først og fremst en svært sterk geograÞ-interesse som oppsto allerede før han begynte på skolen. For sine kunnskaper på området har han blitt såpass beryktet at det ikke var for ingenting at han var fagdommer i NRKprogrammet "Kvitt eller Dobbelt", emne "Norske Kommuner". Stensvaag har lenge vært en aktiv samfunnsdebattant med spesielt engasjement mot sentralisering. I forbindelse med kommune- og regionreformene har han holdt et tresifret antall foredrag landet rundt, skrevet svært mange kronikker og debattinnlegg og var medforfatter av boka "Folkestyre eller elitestyre" (Res Publica 2016).

4

KAOSREFORMENE - BIND 1


Norge står midt oppe i en stor politisk strid om sentralisering og folkestyre på samme nivå som i 1972 og 1994. På mange måter er dette en konßikt mellom sentrum og periferi. Denne striden foregår samtidig både i Stortinget, fylkestingene og i kommunestyrene. Striden på nasjonalt nivå er det nokså enkelt å dokumentere. Men striden handler om lokalsamfunnenes framtid – og den lokale kampen har ikke fått noen samlet framstilling. Lokalsamfunnsforeningen har ønsket å endre på det. Per Gunnar Stensvaag har vært en meget viktig deltaker i debatten slik den har foregått rundt om i landet. Ingen har reist mer og skrevet mer, ingen har mer omfattende og detaljerte kunnskaper om lokale forhold over hele landet, kunnskaper om dagsaktuelle og historiske forhold. Vi har derfor bedt Stensvaag om å lage en framstilling av hva som har foregått i de mange lokalsamfunnene som ble rammet av «kommunereformen». Under regjeringsforhandlingene i 2013 kom det bare en "lekkasje" fra partene. Den nye regjeringen skulle gjennomføre en "kommunereform". VG skrev i 2014 at «Solberg og Høyres store reform er å gi Norge en ny kommunestruktur.» Avisen skrev også at «Færre kommuner vil på sikt bidra til sentraliseringen, det kan ikke bortforklares», men avisen mente at det ville bli billigere og bedre tjenester - og at det var det viktigste. Regjeringen oppnevnte et "ekspertutvalg" som i 2015 la fram en rapport med nye prinsipper for kommuneinndelingen. Medlemmene i utvalget anbefalte at kommunene skulle ha minst 20.000 innbyggere. Dette ville føre til at Norge Þkk om lag 100 kommuner. «Ekspertene» var håndplukket av regjeringen og de ble i ettertid sterkt kritisert. Professor Øyvind Østerud skriver i Aftenposten i 2016: «Ekspertutvalget om kommunestruktur ble politiske aktører fordi de tilpasset innstillingen til et mandat der en sentral konklusjon var gitt på forhånd. På side 9 i innstillingen sier de at "utvalget tar utgangspunkt i Regjeringens mål om at kommuner skal slås sammen til større enheter". Utvalget hadde i uvanlig sterk grad et bundet mandat, og det ble heller ikke organisert noen ordinær høringsrunde på grunnlag av utredningen. Det har vært uklart hvilken betydning folkeavstemningene i kommunene skal ha, både i forhold til fylkesmennene og i forhold til den endelige behandlingen i regjering og storting.» Lokalsamfunnsforeningen har hatt et langvarig samarbeid med den største arbeidstagerorganisasjonen i kommunene: Fagforbundet. Arbeidstakerorganisasjonen formulerte tidlig en overordnet strategi for hva kommunereformen måtte bygge på: • Fakta • Frivillighet • Folkeavstemninger Dette var framsynte prinsipper. Ekspertutvalget viste tidlig at det ikke var noen vilje til å drøfte kommunesammenslåing utfra en balansert framstilling av fakta. Det ble etter hvert også klart at det største regjeringspartiet, Høyre, var sterk motstander av 5

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


folkeavstemninger og oppfordret sine folkevalgte til å forhindre det. Når statsminister Solberg ble konfrontert med dette faktum i Stortinget, svarte hun i affekt at andre partier var bygget på stalinistiske prinsipper! Prosessene som deretter foregikk utover i landet førte likevel til at det ble arrangert over 200 folkeavstemninger, men ofte med grove feil og mangler i gjennomføringen. Regjeringen endret inntektssystemet for kommunene for å presse fram sammenslåinger og skape usikkerhet blant lokalpolitikerne. Kommunereformen endte til slutt i Stortinget med tvangssammenslåing av kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Mer enn 2 millioner nordmenn bor i kommuner eller fylker som er tvangssammenslått. Alle lokale og nasjonale konsekvenser av denne skandaløse prosessen er fortsatt ikke klare. Men det dokumentasjonsarbeidet som denne boken er begynnelsen på skal bidra til at hele bildet kommer fram. Per Gunnar Stensvaag har startet et svært krevende utredningsarbeid som mange vil ha stor nytte av. Det skal dessuten ikke bli glemt hva som foregikk under «kommunereformen». For det er dessverre liten tvil om at for mange mennesker og for mangt et lokalsamfunn medfører det som har skjedd store kostnader. Det Þnnes ikke et absolutt svar på hvor mange kommuner vi bør ha i landet vårt. Det Þnnes heller ikke et entydig svar på hvilke oppgaver kommunene bør ha, hvor omfattende velferdsstaten skal være eller hvordan den skal Þnansieres. Økonomisk effektivitet er ikke det eneste kriteriet for hvordan samfunnet skal organiseres. Rettferdighet, tillit, likeverd og folkestyre er vel så viktige mål for Norge. Kommunereformen framstår som om Solbergregjeringen ikke ser dette. Å få vekk så mange kommuner som mulig har åpenbart vært et overordnet politisk mål. Og denne regjeringen har varslet at reformen skal fortsette også etter stortingsvalget høsten 2021. Nettopp fordi kommunereformen skal gå videre dersom Erna Solberg får fortsette som statsminister er det viktig at det kommer fram en systematisert oversikt over det som har vært kritikkverdig. Lokalpolitikere og innbyggere i mange lokalsamfunn over hele landet må lære av hverandres erfaringer. Det er nyttig å lese hvordan innbyggere og kommunestyrer ble manipulert og presset mange steder. Hvordan fylkesmennene og forskningsmiljøene har latt seg bruke i denne kampanjen er det også viktig å dokumentere. Boken om "Kaosreformene" er første bind. Vi håper mange vil bidra i det videre dokumentasjonsarbeidet i tiden framover. Lokalsamfunnsforeningen Þnansierer trykking av boken og tilrettelegging for en elektronisk utgave. Det som Per Gunnar Stensvaag har laget, er svært viktig dokumentasjon av hvordan kommunereformen foregikk i landet. Det er ingen tvil om at framgangsmåten fra regjeringen, fylkesmennene og andre aktører har vært svært spesiell og sterkt kritikkverdig i mange tilfeller. Det skal ikke bli glattet over og glemt. Per Gunnar er svært beskjeden når han sier: «Eg berre skriv». Sannheten er at han intervjuer sentrale aktører, systematiserer tilgjengelig informasjon, bruker av sin egen enorme detaljkunnskap og er forfatter med full frihet til å forme denne første boken slik han ønsket. Lokalsamfunnsforeningen har ønsket å formidle og Þnansiere det hele. Vi har tidligere bidratt tilsvarende til en bok om kommunereformen i 2016 som den gang ble utgitt som vitenskapelig artikkelsamling på Res Publica: "Folkestyre eller elitestyre?" Rena/Skiptvet, 25. april 2021, Ole Gustav Narud, leder / Svein Olav Agnalt, nestleder Lokalsamfunnsforeningen
 6

KAOSREFORMENE - BIND 1


INNLEDNING Da vår gode nabo i 2017 fylte 100 år, lanserte noen lyse hoder i Nord-Troms en artig idé til jubileumsgave fra Norge. Finland er jo stort sett et nokså ßatt land. Dessuten er geograÞen så uhøvelig innrettet at deres høyeste fjell faktisk ligger i Norge! Det krever en nærmere forklaring: Finlands høyeste punkt, kalt Haltiatunturi eller bare Halti, ligger 1325 meter over havet, på riksgrensa et lite steinkast nede i lia under den 1331 meter høye toppen som ligger på norsk side. Gaveidéen gikk ut på å justere grensa slik at disse kvadratmeterne med gråstein, jevnstort med en halv fotballbane, havnet på Þnsk side. Hvordan gikk det så med forslaget? Er Finlands tak nå et mer prominent punkt hvor man kan skue vidt omkring i alle retninger. Nei, Den norske regjeringa med statsminister Erna Solberg avviste det, og med en meget god begrunnelse: «Man tukler ikke med grensene». Skulle Finland ha fått den ørlille ubebodde biten av steinrøysa Norge, ville det ha blitt betraktet som en suverenitetsavståelse som krever 3/4 ßertall i Stortinget. Slikt kan være en nyttig sikkerhetsventil. Stabile grenser er normalt et kvalitetsstempel på et samfunn. Da er det et tankekors at Norgeskartet i forbindelse med region- og kommunereformene har blitt omrokkert i ekspressfart med ned mot én stemmes overvekt i Stortinget som følge av politisk hestehandel, ofte sterkt i strid med folkeviljen og/eller de lokale folkevalgtes syn, rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse. Ordentlig utredning eller sedvanlige høringsrunder er også en mangelvare, særlig i regionreformen. Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, viser historia at eventuelle endringer skjer mest smertefritt og har best mulighet til å lykkes dersom de kommer etter ønske nedenfra, etter en modningstid, og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken. Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt fører alt for ofte til et himla spetakkel og et dårlig resultat. Akkurat som vi forventer at Storting og regjering hegner om Grunnloven, skulle man tro at en kommunalminister så det som sin viktigste oppgave å hegne om formannskapslovene av 1837 med sine intensjoner om lokalt sjølstyre. Er det ikke da et paradoks at vi de siste snart 8 år har holdt oss med statsråder som ser ut til å måle egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de klarer å bli kvitt? «Man tukler ikke med grensene», er Erna Solbergs egne ord. Her følger en oppsummering av prosessene der hvor det til slutt ble sammenslåing eller for å si det på en annen måte; ble «tuklet» med grensene: Per Gunnar Stensvaag —————————————— Tekstforklaring til overskrift i kapitlene:

T=tvangsvedtak fra Stortinget

Navn på sammenslått kommune med ordførers partitilhørighet,

Tidligere kommuner med ordførers partitilhørighet og folketall ved sammenslåing. Store bokstaver indikerer hvor felles kommunesenter havnet.

7

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


FINNMARK HAMMERFEST Ap

HAMMERFEST Ap 10475, Kvalsund Ap 973

I perioden 1986 til 1994 ble antallet Norske kommuner redusert fra 454 til 435 ved at 19 landkommuner ble innlemmet i nærmeste by. Dette skjedde etter anbefalinger fra de såkalte Buvik-utvalgene, ledet av tidligere stortingsmann og daværende fylkesmann i Troms, Martin Buvik (H). I runde 2 var Buvik & Co. sin innstilling at både Sørøysund og Kvalsund skulle innlemmes i Hammerfest. Sistnevnte hadde et lite areal som helt var omsluttet av Sørøysund som i sin tur hadde administrasjonen inne i byen, altså utenfor egen kommunegrense. Likevel ble nei-prosenten i folkeavstemning her så høy som 58. I Kvalsund var den 90. Også i Hammerfest var lysten til å bli større heller lunken. Bare 55 % stemte for å sluke Sørøysund og skarve 37 for også å ta med Kvalsund. At sentralmakta til slutt lot byens fjernere nabo bli holdt utenom skyldes nok først og fremst det samiske innslag i kommunen og gjennomslag for ønsket om å bevare den del av Kvalsunds identitet. Sørøysund 123 år lange historie som egen kommune var imidlertid over i 1992. Da Kvalsunds eksistens på nytt ble truet under den blå-blå kommunereformen, kan det synes som om det samiske argumentet ble fullstendig glemt. Som mange andre steder i landet hadde nok oppfatningen om at det nå ikke lenger var mulig å stå alene, også fått et visst fotfeste. I folkeavstemninga 30.05.2016 med deltagelsen på 59,82% var det tre alternativer. 38,33% stemte for sammenslåing med Hammerfest, 42,88 for å forbli egen kommune. De resterende 16,51% gikk inn for sammenslåing med både Hammerfest og Måsøy, en løsning hvor Kvalsund hadde blitt liggende i midten. Dette var imidlertid Måsøyfolket lite interessert i (26,5% ja, valgdeltagelse 53%). Fra kommunesenteret deres, Havøysund, er det jo 17 mils kjøring til Hammerfest. Kvalsund-ordfører Terje Wikstrøm (Ap) forholdt seg helt nøytral i forkant av folkeavstemninga med begrunnelsen at han ikke ville påvirke resultatet. Etterpå avslørte han at han hadde stemt nei til sammenslåing og rettet samtidig sterk kritikk mot styresmaktene for hvordan reformprosessen ble drevet igjennom. Da treenigheten med Måsøy var luket ut som alternativ, sto mange av dem som så for seg at Kvalsund skulle havne i midten av en storkommune, fram og uttrykte at de ikke ønsker å bli en utkant i Hammerfest. Annetvalget deres var å stå alene. Sammen med det faktum at selvstendighetslinja hadde kortest vei til å få ßertall, tilsier det en overveiende sannsynlighet for at det hadde blitt resultatet med god margin med bare to alternativer. Tilhengere av sammenslåing mente derimot de hadde ßertall etter summering av to alternativer. Uheldig spørsmålsstilling der fortsatt selvstendighet har blitt satt opp mot ßere sammenslåingsalternativ, har ofte ført til tolkninger i fusjonsfantastenes favør. Om man hadde gjort som i et fransk presidentvalg med ßere omganger, hadde selvstendighetslinja hengt med til siste runde også i kommuner som møtte sin undergang, og vunnet klart. Derfor var det en fornuftig sannsynlighetsvurdering som lå til grunn for ordfører Terje Wikstrøm og andres standpunkt om at Kvalsund burde fortsette som egen kommune. 8

KAOSREFORMENE - BIND 1


Kreativ bokføring med stemmetallene ble anvendt mange steder i landet for å rettferdiggjøre sammenslåing. Kvalsund var i så måte langt fra det verste eksempelet, og i første omgang førte det heller ikke fram. I henhold til formannskapets innstilling vedtok kommunestyret med ßertall 9 mot 6 i juni 2016 at Kvalsund skulle forbli egen kommune. Umiddelbart etterpå ble det krevet nytt kommunestyremøte med henvisning til at det var foretatt en feil ved innkalling av vararepresentant. Selv med annen stemmegiving fra denne éne representanten ville ikke det være nok til å snu resultatet, men et KrF på vippen var i mellomtida blitt satt under sterkt press fra sine partifeller inne i byen:

Det ekstraordinære kommunestyremøtet ble avholdt 27.06.2016, 3 dager før kommunalminister Sanners frist. Nei-folk som da ikke kunne møte, ble erstattet av Hammerfest-tilhengere og vedtak om sammenslåing fattet 8 mot 7. Slik ble altså Kvalsund som hadde vært egen kommune siden 1869, da med 514 innbyggere, ca. halvparten av dagens, en saga blott etter en heseblesende og kaotisk prosess, tilfeldigheter og uten bred folkelig tilslutning.

9

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


TROMS SENJA T Sp

LENVIK H 11619, Berg Sp 844, Torsken Ap 900, Tranøy H 1488

Storebror Lenvik under ledelse av Hordfører Geir Inge Sivertsen ivret sterkt for en storkommune i Midt-Troms. Dette er for øvrig samme mann som ble statssekretær og senere Þskeriminister i en kort periode etter at han høsten 2019 tapte valget og ordførervervet i nye Senja kommune. Vedlagte illustrasjon viser NHOs idé til nytt kommunekart der også Sørreisa, Dyrøy, Salangen, Lavangen, Bardu og Målselv inngikk. Dette var nok en drøm som ble delt både av Sivertsen og kommunalminister Sanner, selvfølgelig med førstnevntes Finnsnes som kommunesenter. Der ligger også redaksjonen til Troms Folkeblad som i stor grad spilte på lag med disse sterke sentraliseringskreftene. Slike tanker vant lite gehør i øvrige kommuner, for å si det mildt, også for å slå seg sammen bare med nærmeste nabo(er). I folkeavstemninger ble det rungende ßertall for å fortsette alene som før (Dyrøy 88, Sørreisa 81, Bardu 80, Målselv 73, Salangen 72 prosent). I Lenvik ble det ikke avholdt noen folkeavstemning, men i en innbyggerundersøkelse var 54% positive til en konstellasjon hvor, i tillegg til de tre ute på øya, også Sørreisa og Målselv var tenkt å være med i storkommunen. Tranøy hadde også en Høyre-ordfører, Jan Fredik Jenssen, som talte varmt for sammenslåing. I folkeavstemninga stemte likevel 64,3% (frammøte 36,6%) for å fortsette som egen kommune. Høsten 2016 behandlet kommunestyret en intensjonsavtale framforhandlet mellom kun Tranøy og Lenvik. Her delte Ap-gruppa seg, og derved ble det ßertall mot seks stemmer for en sammenslåing mellom disse to. Tranøy besto av den sørøstre delen av øya Senja. Den nordøstre tilhørte Lenvik, men halvparten av kommunens areal og hovedtyngden av befolkningen med kommunesenteret Finnsnes ligger på fastlandet innenfor. Yttersida av Senja besto av Berg i nord og Torsken lenger sør. For folk i disse kommunene var det nok en smule provoserende at de to på innsida/ fastlandet ville kapre «Senja» som varemerke. På 10

KAOSREFORMENE - BIND 1


nyåret 2017 ble det utarbeidet en ny intensjonsavtale, basert på den første, der Berg og Torsken ble bakt inn. En slik konstellasjon, med 81% av arealet og halvparten av befolkninga på denne landets nest største øy, ville i det minste gjøre navnevalget mer naturlig.

Mens Kjell Opseth (Ap) var kommunalminister i Jagland-regjeringa, ble det med insentiver og påtrykk derfra også satt i gang en omfattende utredning om en tilsvarende storkommune. Tranøy med sin daværende åpenhjertige ordfører Martin Rolness (Ap), ga snart klar beskjed om at det gadd de rett og slett ikke å kaste bort tida på, og hoppet av hele greia. Før Tranøys kontante exit, tilkjennegav hans partifelle, ordfører i Sørreisa fra 1992-99, Paul Dahlø, at han syns opplegget virket så interessant at han Þkk sin kommune hektet på prosessen. Dahlø, som gjorde come-back som ordfører 2011-15, ble forøvrig også etter denne sin siste periode stående som en nokså ensom svale i hjembygda hva gjaldt å gi opp selvstendigheta. Akkurat som folket var de øvrige politikerne i Sørreisa, da som nå, stort sett enige om at de klarte seg best alene. Dahløs entusiasme ble på ingen måte delt på yttersida heller. Der satt på den tida ordførerne Hans Peder Pedersen (Sp) i Torsken og Trond Abelsen (Ap) i Berg. Ikke engang høvdingen inne på Finnsnes, ordfører Arne Bergland (Ap) i Lenvik, tente spesielt på idéen selv om en slik løsning i praksis ville ha betydd at hans rike ville blitt kraftig utvida. Ikke så underlig da at hele suppa rant ut i sanden. Som så ofte før og etter, både her og der, var det bare konsulentene bak utredninga som hadde noe utbytte av denne øvelsen. Vi hopper fram igjen til 2016. Folkeavstemninga i Berg 30/5 ga et utvetydig signal. 71% stemte for at kommunen skulle bestå. Valgdeltagelsen var 54%. Flertallet i kommunestyret 11

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


forholdt seg til dette, og da den opprinnelig fristen for kommunereformen gikk ut 01.07.2016, så det ut til at saken var ute av verden. Kommunalminister Sanner tok imidlertid ikke nei for et nei og lanserte den ene omkampen etter den andre. Samtidig økte han presset ved bruk av sine fylkesmenn og skremsler om økonomisk smalhans ved alenegang. I all støyen og kaoset som oppsto, benyttet en tidligere Ap-ordfører høvet til på nytt å fremme sin hovedagenda i lokalpolitikken, å få lagt ned hjemkommunen. Som om ikke hans midler og iver var tydelig nok fra før, demonstrert han den til fulle i beste sendetid på TV før jul 2016. Her påsto han at hvis de ikke ble med på det frivillig, ville det bli tvang, og da ville de også gå glipp av reformstøtten. Her kan det være nødvendig å minne om at sittende stortingsßertall hadde presisert at det skulle være reell frivillighet for kommunene. «Reell» bør jo bety at hverken tvang, økonomisk strupetak eller det som verre er skulle kunne brukes. Derfor må gammelordførerens spill betegnes som intet mindre enn grov og dobbel feilinformasjon, et simpelt forsøk på å lure de øvrige i kommunestyret til å bli med på «frivillig tvang». I motsetning til ovennevnte detroniserte ordfører, som tapte valget i 2011, gikk hans etterfølger som Bergs fremste mann til valg i 2015 på at kommunen skulle bestå. Nå gikk det ikke bedre enn at også han måtte gi fra seg klubba etter én periode for så å friste tilværelsen som varaordfører. Et relativt høyt fravær fra kommunestyremøtene kunne være én indikasjon på at entusiasmen for hjemkommunen etter hvert dabbet kraftig av, overveiende nattlige opphold i Lenvik, som de i praksis ville bli lagt under, en annen. Vedkommendes bosituasjon ble tatt opp av da sittende, dvs. Bergs siste ordfører, noe som ikke er uvanlig når det hersker tvil om personers reelle kommune-tilhørighet. Dette trekket frambrakte en slik harme hos vedkommende at hans glideßukt fra selvstendighetslinja endte med en kræsjlanding i samme djupe destruktive grop som hans forgjenger. Berg skulle forsvinne fra kommunekartet koste hva det koste ville, og uansett hva bygdefolket måtte mene. I begge de to ytterside-kommunene ble det avholdt en ny runde med svært godt besøkte folkemøter. Stemningen var nærmest unison for fortsatt selvstendighet. Alt tydet på at nye folkeavstemninger ville gitt enda mer rungende nei. Dette ble bekreftet av en underskriftskampanje i Berg hvor ßere enn antallet som stemte nei året før, skrev under. Til og med Troms Folkeblad oppfattet stemninga, og skrev på kommentarplass at de hadde forståelse for ønsket om å stå alene. De to halsstarrige tidligere ordførerne fortsatte ufortrødent sin kamp, og med sine sviende partipisker lå det an til at Berg kommunestyre ville vedta sammenslåing med én stemmes overvekt. Alle de overtydelige signalene fra folkemøtene, underskriftskampanjen og tallrike avisinnlegg som forsvarte kommunes eksistensberettigelse, Þkk dem imidlertid til å feige ut. Med et ßertall på 8 mot 7 ville de hverken stadfeste eller omgjøre det stående vedtaket om at Berg skulle forbli selvstendig. I stedet kastet de kortene og overlot avgjørelsen til Stortinget! At et kommunestyre på en slik måte abdiserer, er ikke bare oppsiktsvekkende, men kanskje også konstitusjonelt problematisk? Hvordan forholdt så Stortinget seg til dette? Det vil si, her var det snarere et knippe på Þre representanter som Þkk skalte og valte med nervøse kommuners skjebne. På folkemunne ble disse karene, André Skjelstad (V), Geir Toskedal (KrF), André Njåstad (FrP) og Frank Jensen (H) etterhvert kjent som «Tvangsgutane». Svar på ovennevnte spørsmål skulle man få i mars 2017 da Njåstad, som også var leder av kommunalkomitéen, tok seg en snartur nordover til Tromsø. Der hadde han innkalt de Þre Senja-ordførerne til møte på 12

KAOSREFORMENE - BIND 1


fylkesmannens kontor. Mest spent var nok Fred Flakstad (Ap) fra Torsken og Roar Åge Jakobsen (Sp) fra Berg. Begge sto fjellstøtt på folkets uttalte vilje. Siden de hadde brakt i erfaring at det i kommunestyret fantes en ßertallskonstellasjon som var for sammenslåing, vurderte Njåstad & Co. Berg som en ja-kommune. Dette overskygget altså det formelt sett fortsatt stående nei-vedtaket. Folkets tydelig uttalte vilje ble åpenbart heller ikke vektlagt. Akkurat det er gjerne mindre oppsiktsvekkende fra nettopp Tvangsgutane. Etter det 15 minutter lange skjebnesvangre møtet måtte de to ytterside-ordførerne kjøre de 22 milene hjem igjen for å videreformidle det for dem nedslående budskapet om at det gikk mot sammenslåing mellom alle Þre tross Torskens helt utvetydige selvstendighetsønske (ref. senere avsnitt). Følgende sto å lese i FrPs prinsipprogram: “Våre representanter skal alltid følge resultatet av en folkeavstemning”. Werner Enoksen, partiets eneste representant i Berg, sto i så måte som en lysende stjerne hva gjaldt å holde valgløftet. Når ßertallet av kommunens egne folkevalgte abdiserte i saken, burde det være rimelig å anta at også Helga A. Njåstad, en av FrPs ledende rikspolitikere, ville foreta sine vurderinger i tråd med eget partiprogram. I stedet var “folket” som betydde noe for ham, de åtte som ikke selv ville ta avgjørelsen, men som altså hadde tilkjennegitt en holdning stikk i strid med ønsket til et overveldende ßertall av sine sambygdinger. Avisa Nordlys i Tromsø gratulerte på lederplass Senja og viste samtidig liten tillit til lokalbefolkningas vurderingsevne i saken og avslørte manglende innsikt i de geograÞske forhold. De skrev blant annet: «Det er knapt noe sted i landet at forholdene for kommunesammenslåing ligger bedre til rette enn på øya Senja. Avstandene er ikke avskrekkende, og innbyggerne har i utgangspunktet en felles identitet som senjaværinger. Regionale hensyn tilsa at det var riktig av Stortinget å fravike frivilligheten». «Senjaværinger»? Finnsnes og halvparten av folket bor jo på fastlandet! Skribenten hadde tydeligvis heller ikke fulgt med på TV-programmet «Brøyt i vei» der seerne Þkk innblikk i utfordringene med å holde veiene fra yttersida åpne om vinteren. Fra de tidligere kommunesentrene Gryllefjord og Skaland er det hhv. 62 og 59 km til Finnsnes. Slike strekninger kommer nok til å føles lengre enn langt for befolkninga om skoler, sykehjem og alt annet av kommunale tjenester i tråd med all erfaring forsvinner i retning maktens høyborg. Nordlys hadde ikke behov å dra lenger enn til sitt eget nærmeste bakland for å se et grelt eksempel på hvordan det dessverre alt for ofte går; Ullsfjord som ble innlemmet i Tromsø i 1964. Et annet utdrag fra lederartikkel er som følger: «Gjennom å samle seg får Senja en tyngre stemme når det gjelder å synliggjøre de store uløste oppgavene innenfor transport og 13

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


samferdsel». Under et folkemøte på våren 2016 i Senjehopen i Berg ble forsamlinga spurt om de trodde det hadde blitt noe av internveien i kommunen, tunnelen fra stedet til Ersfjord med vei videre til Skaland, dersom de hadde vært en del av Lenvik? Svaret var et unisont «Nei, aldri i verden». Det var jo nettopp deres egne folkevalgte ombudsmenn og kommunen som samfunnsinstitusjon som hadde kjempet som løver for å få denne for lokalsamfunnet så viktige forbindelsen. Hva så med Torsken som også har ønsket seg en tilsvarende samferdselsløsning? Hvem tror at internveien der noengang vil bli realisert etter at kommunen ikke lenger eksisterer? I panegyriske vendinger mente avisa videre at Senja skulle bli en maktfaktor, ikke bare i Troms, men i den nye regionstruktur de også så ivrig forfektet. Dette var et paradoks på grensen til det tragikomiske når makta etter stenging av herredshusene i Vangsvik, Skaland og Gryllefjord ble ßyttet fra øya. Det er jo fra fastlandet Senjas “tyngre stemme” angivelig skal runge helt til Grense-Jakobselv. Like selvmotsigende var det at en «ressursrik maktbastion med Finnsnes som et enda sterkere senter» dannes etter tilførsel av det Nordlys gjennom sin argumentasjon hadde beskrevet mest av alt som tre forgubbede ødeland av noen håpløse kommuner uten framtidsutsikter eller livets rett. Var det ikke nettopp slike samfunn Karlsøypresten hadde i tankene da han ved trykkingen av Nordlys ønsket å være “en ærlig talsmann for smaafolks sak”? Alfred Eriksen måtte jo rotere i graven av at avisa hans i stedet hadde blitt et organ for Tvangsgutane. Å kalle Berg sitt opphør som egen kommune for «frivillig» vil være en svært drøy påstand. Ikke bare var vedtaket sterkt i strid med folkeviljen, men også med kommunestyrets opprinnelige syn. Dessuten kan man spekulere i hvorvidt den tidligere ordførerens omstridte bostedsregistreringa hadde avgjørende betydning. Han meldte omsider ßytting til Lenvik og oppga derved sitt verv innen valgperioden var over, men ikke før etter de avgjørende møtene. Slik kunne han være til stede og påse at gruppa fulgte de rene prøyssiske linjer og forsikre seg mot eventuelle sprell fra vedkommende som ellers ville ha rykket opp på hans faste plass. Om man skal kalle en spade for en spade, ble altså de svært uskjønne gifteplanene presset fram av to forsmådde gammelordførere: I Torsken sa 75,7% nei (valgdeltagelse 50,5%) til sammenslåing, et selvstendighetsønske som lot til ytterligere å styrke seg etter stemninga på seinere folkemøter å dømme. Kommunestyret fulgte opp med enstemmig vedtak om å fortsette som egen kommune. Dette holdt de fast ved gjennom alle forsøk på press fra sentralt hold, fylkesmannen og regionens egne sammenslåingsforkjempere. Selv etter Stortingets tvangsvedtak i juni 2017 ville de ikke bøye seg, men håpet at et annet stortings-ßertall etter valget høsten samme år ville redde kommunen deres. Slik gikk det ikke, og Senja kommune ble således en nydannelse som så dagens lys, ikke bare gjennom «frivillig tvang», men etter ren skjær tvang fra Oslo-makta. Da er det vel gjerne til liten trøst at Torsken kommune framstår forbilledlig med en ryddig prosess og politikere som stod samlet og rakrygget gjennom en kaotisk og svært krevende tid. Etter at sammenslåinga ble effektuert 01.01.2020, må nok selv de største optimistene erkjenne at den nye Senja kommune har fått en heller dårlig start. Troms Folkeblad har 14

KAOSREFORMENE - BIND 1


vært fylt av leserinnlegg fra misfornøyde innbyggere og artikler som beskriver svulmende byråkrati og sentraladministrasjon med økende lederlønninger og en kommuneøkonomi i krise. Da må det nødvendigvis kuttes, og hvor skjer det om ikke nedover i systemet og utover i periferien? Mens alle kommuner har minst en skole, en barnehage og sykehjem/ omsorgsboliger, Þns det mange eksempler på at eks-kommuner etter hvert har blitt strippet for alle slike basistilbud. Skulle det være noen grunn til å tro at de ikke ble salderingsposter også i Senja kommune? Advarslene om at intensjonsavtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på, skulle snart vise seg å være høyst berettiget. Her ble den mer eller mindre lagt til side ganske umiddelbart. Om de tidligere småkommunene på den ßotte øya Senja ikke akkurat rant over av melk og honning, hadde de sine åpenbare kvaliteter. Et eksempel kan være eldreomsorgen i gamle Torsken. Få steder har de gamle det bedre enn på de to sykehjemmene i den nå nedlagte kommunen, men de havna fort på lista over kuttforslag, stikk i strid med intensjonsavtalen. Det Þkk 530 av de 900 innbyggerne i Torsken til å signere på et opprop i protest, og foreløpig er det fortsatt lys i vinduene i de to bygningene. Om det ikke blir nedlegging i første omgang, er omorganisering en annen trussel. Man ser konturene av hva man har sett så mange ganger før der sammenslåinger er gjennomført: Sykehjem blir til omsorgsboliger, de spesialiserte tjenestene med sin kompetanse sentraliseres. De gamle og syke blir ßytta rundt omkring i andre deler av storkommunen enn der de har sine pårørande, og kjærkomne besøk blir sjeldnere. Idet kommunegrenser viskes ut, forsvinner ikke bare det siste bolverket mot sentralisering, men også en garanti for at innbyggerne får tilbringe sine siste år nogen lunde i nærheten av sitt eget kjente og kjære lokalsamfunn.

15

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


TJELDSUND Ap

SKÅNLAND Ap 2979, Tjeldsund H 1237 (fra Nordland) De tre landkommunene Evenes, Tjeldsund og Skånland hadde et velfungerende interkommunalt samarbeid, kjent som ETS. Gjennom det hadde de fått til god fordeling av oppgaver og unngått ødeleggende bygdekrangler seg i mellom. På hver sin side ligger byene Harstad og Narvik. Kommunereformen utløste i disse nokså vidløftige tanker om ekspansjon inn i ETS såvel som andre omkringliggende kommuner. Ordføreren i Harstad, Marianne Bremnes (Ap), så for seg å kunne regjere også over resten av Sør-Troms, dvs. Ibestad, Gratangen, Kvæfjord og Skånland. Dessuten så hun over fylkesgrensa til Tjeldsund som tidlig i prosessen sa nei til Narvik, og til Lødingen som like mye ligger i yttergrensa til både Vesteråls- og Lofot-regionen. Evenes ble liggende i et slags limbo med sin Harstad/Narvik lufthavn midt mellom de to byene. Jardar Jensen (H), kommunens tidligere ordfører og daværende statssekretær for kommunalminister Sanner, reiste hjem og lanserte det mest ytterliggående forslaget. Drømmen deres var én kommune fra Salangen til Tysfjord. Både Harstad og Narvik med landkommuner både mellom dem og i vid omkrets skulle alle inngå i «one big happy family»!!!! Med to byer i smeltedigelen kunne man saktens spørre seg hvor gigantkommunens administrasjon skulle holde hus, i Harstad/Narvik luftslott kanskje? Det imperialistiske tankegodset i Harstad Þkk mildt sagt liten tilslutning hos de potensielle partnerne. Med sine folkeavstemninger pekte de formelig nese ved følgende prosenttall for å legge seg under Harstad: Skånland 6,6, Kvæfjord 12,0, Ibestad 16,3, Tjeldsund 26,3, og Evenes 2,7%. I Gratangen stemte de også overbevisende (73,8%) for å bestå som egen kommune, men der var Narvik alternativet. Omtrent like stort (72,2%) var ønsket om selvstendighet i Lødingen. På spørsmål 2 om hvilket retningsvalg de foretrakk dersom det ble sammenslåing var Vågan i Lofoten mest populært med 47,6% mens Harstad Þkk 23,9. Under spillet som foregikk, havnet Evenes med sine 1387 innbyggere i spagat. I folkeavstemninga gikk 39,7% inn for en ETS-kommune, 38,9 for å legge seg under Narvik. Uansett hvilken vei de gikk, ville det altså være med et splittet folk på lasset. Enden på visa ble at kommunestyret stemte 9 mot 8 for å fortsette som egen kommune, et vedtak som overraskende for mange ble respektert av sentralmakta idet tvang ble et virkemiddel i kommunereformen. Da gjensto bare to småkommuner uten vedtak om å fortsette alene. Storebror i ETS, Skånland med godt over halvparten av det totale innbyggertall i trioen, hadde som ovenfor nevnt totalt avvist å bli en liten utkant i Harstad. Med en nærmest selvfølgelig utsikt til å beholde Evenskjer (ikke å forveksle med Evenes) som felles kommunesenter var det der stemming for å danne en ETS-kommune. I folkeavstemninga med 53,1% frammøte gikk hele 79,5% inn for den løsninga. I Tjeldsund var ikke resultatet av folkeavstemninga med 58,3% deltagelse like entydig. 48,29% ville danne en ny kommune av de tre i ETS. I hele trekløveret var det nok mange som hadde et egentlig førstevalg å fortsette som egne kommuner med det lenge innarbeidede og utbredte samarbeidet. Også her var det imidlertid en oppfatning, ei skjebnetru, om at det ikke ville være mulig.

16

KAOSREFORMENE - BIND 1


Med Evenes ute av bildet vedtok så kommunestyrene i Skånland og Tjeldsund sammenslåing bare mellom de to, et alternativ som altså ikke sto på seddelen under folkeavstemninga hos noen av dem. Mens Skånland har den befolkningsmessige kjøttvekta (over 70%) og kommunesenteret, Þkk Tjeldsund med seg navnet inn i ekteskapet. Det som omsider ble resultatet, er en konstellasjon som ble utredet i 2003, mens Erna Solberg var kommunalminister, uten at det da ble noe av: http://distriktssenteret.no/wp-content/uploads/2015/02/181098-ts_sluttrapport_kommunesammenslutning.pdf Mens hele tidligere Skånland kommune ligger på fastlandet, er gamle Tjeldsund kommunes geograÞ fordelt mellom en fastlandsdel med broforbindelse over Ramsundet til Tjeldøya samt en bit på andre sida av Tjeldsundet, dvs. på Hinnøya med grense til Lødingen i sør og Harstad i nord. Fra dette området rundt bygda Kongsvik var det tidligere båtforbindelse til kommunesenteret Hol på Tjeldøya. Den er nå nedlagt slik at de rundt 250 innbyggerne her nå bor enda mer i en de facto eksklave. For å komme til administrasjonssenteret og resten av kommunen må de gjennom den sydlige og landlige utløperen av Harstad kommune, Sandtorg/Gausvik-området, for så å kjøre over Tjeldsundbrua til fastlandet. I utredninga fra 2003 ble det anbefalt å overføre denne delen til den eventuelle nye kommunen bestående av gamle Tjeldsund og Skånland. Når den fra 01.01.2020 er en realitet er det nok likevel grunn til å tvile på at det er aktuelt for den mektige byen å avgi noe av sitt territorium selv om avstanden er betydelig kortere til Evenskjer, fra brua bare 7 km mot nesten 3 mil til bysentrum.

17

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


NORDLAND NARVIK T Ap

NARVIK Ap 18511, Ballangen Sp 2445, 1/2 Tysfjord Ap 889

Narvik proklamerte også at de hadde åpne armer for naboer som ønsket seg inn i deres favn, men de gikk nok ikke ut like offensivt som Harstad. Etter hvert avtegnet det seg et bilde som tilsa at det bare var én potensiell sammenslåingskandidat; Evenes. Som det fremgår i kapittelet om Tjeldsund, valgte man der til slutt å fortsette som selvstendig kommune. Hvordan kunne det da likevel skje at byen Þkk bortimot doblet sitt areal og tilført 3334 innbyggere? Tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, direkte villedning og hastverk gir ikke noe godt utgangspunkt for et vellykket resultat. Slike faktorer var i aller høyeste grad utslagsgivende for at Ballangen, stikk i strid med hva alle solemerker viste, brått skulle bli en del av en bykommune. I 2015 gikk SPs lokallag til valg på at at kommunen skulle bestå. Derfor gjorde de et brakvalg og partiets Per Kristian Arntzen ble ordfører. Ved folkeavstemninga våren 2016 kom en ny indikasjon på ønsket om selvstendighet, 76% nei, 21% ja. Riktignok var valgdeltagelsen lav, men det skyldes nok at sammenslåing virket så fjernt at bare 26% så noen vits i å oppsøke valglokalet. Kommunestyret fulgte opp med å respektere folkeviljen og holde egne løfter. Da fristen for å hive seg på Sanners hurtigtog gikk ut 01.07.2016, var det således ingenting som tydet på at kommunen skulle forsvinne fra kartet. Ministeren satte imidlertid straks opp ekstraavganger, og budskapet fra regjeringas svovelpredikanter ble ytterligere spisset. Stakkars dem som ble stående igjen på perrongen! Kommunestyret i Ballangen var av dem som bet på og sto før jul samme år overfor følgende dilemma framført gjennom rådmannens innstilling: Om de ikke gikk for sammenslåing før årsskiftet, fryktet de å bli tvunget inn til byen uten å få ta del i reformens økonomiske virkemiddelpakke. Et kjapt «frivillig» vedtak ville gi et salig pengedryss i form av reformstøtte. Brått snudde både ordføreren og ßertallet i kommunestyret og stemte hals over hode for å bli en del av Narvik. Simpel skremselspropaganda, ren løgn, kombinert med tidspress førte til plutselig panikk og en skjebnesvanger beslutning i strid med valgløfter, folkeavstemning og tidligere kommunestyrevedtak. Hva om slike vedtak ble satt i en rettslig kontekst? Dersom det er begått prosedyrefeil og/ eller dom har falt etter anklager som åpenbart ikke lenger holder vann, må saken selvsagt opp på ny. I Ballangen såvel som i mange andre kommuner ble avgjørelsen beviselig tatt på gale premisser. Kommunalminister Sanner, samme mann som hadde presset på for omkamp på omkamp der han hadde fått nei til sammenslåing, lukket øynene for slikt. Om det kunne være aldri så mye grunn til en ny runde der man hadde havnet på et ja, var mantraet fra regjeringshold: «Omkampenes tid er forbi». I Tysfjord vaklet de mellom fortsatt selvstendighet eller å gå i den ene eller annen retning. Rådløsheten reßekteres i virvaret av alternativer som forelå til folkeavstemninga; å gå nordover og bli en del av en stor Ofoten-kommune, sørover for å slå seg sammen med

18

KAOSREFORMENE - BIND 1


kommunene i indre Salten, dele kommunen i to mellom nord og sør eller å forbli egen kommune. Dessuten ble det presisert at de måtte ha med muligheten til å stemme blankt. Det kan man forstå i og med at det var svært uklart hvem og hvor mange kommuner de eventuelt skulle slå seg sammen med. Det ble utarbeidet et forslag til intensjonsavtale for en storkommune i Indre Salten bestående av Tysfjord, Saltdal, Fauske, Sørfold og Hamarøy. Tysfjord hoppet tidlig av og siden kokte hele prosjektet bort i kålen. Bare i luftlinje er det 20 mil fra nord til sør over denne eventuelle kommunen med sitt fjellendte landskap, dype fjorder og svingete veier. Den planlagte folkeavstemninga ble også avlyst i Tysfjord. Da kommunestyret på nyåret i 2017 behandlet kommunereformen, skulle de ta stilling til to alternativer: deling av kommunen, slik fylkesmannen tidligere hadde foreslått, dvs vestre halvdel til Hamarøy og den østre til Narvik og Ballangen, eller fortsette som egen kommune. Etter ßere timers lang debatt ble begge alternativene nedstemt. Da fremmet varaordføreren et benkeforslag om at hele Tysfjord skulle slås sammen med Narvik og Ballangen. Det ble så vedtatt med 11 mot 6 stemmer. Vedtaket ble tatt dårlig i mot hos mange, spesielt på vestsida. De må jo først krysse fjorden for så å kjøre 10 mil for å komme til Narvik.

Da den endelige avgjørelsen ble tatt av Stortinget 08.06.2017 om å dele Tysfjord i to, var det begynnelsen på enda mer bråk. At det var i strid med kommunestyrets vedtak er så sin sak, men så dukket jo det virkelig store spørsmålet opp: Hvor skulle delelinja gå? Her kan det være på sin plass å minne om Erna Solbergs egne visdomsord: «Man tukler ikke med grensene» (ref. innledninga s.7). Alternativer for grensedragningen forelå i ßeng, alt avhengig av hvilken bygd - for ikke å si familie - forslagsstilleren tilhørte. Fylkesmannen utredet fem mulige løsninger. Den som til slutt ble anbefalt derfra førte selvfølgelig til misnøye fra en del kretser, akkurat som andre ville ha murret om et annet alternativ hadde blitt valgt. Den endelige avgjørelsen lå hos kommunaldepartementet som i mellomtida hadde blitt overtatt av Monica Mæland. Ikke så rent lite lobbyvirksomhet hadde nok foregått i kulissene før ministeren i april 2018 kunne presentere hvor grensa skulle gå. Den avvek på et viktig punkt fra fylkesmannens anbefaling. Fra Mannfjorden gjør streken plutselig en tilsynelatende umotivert sving over fjellene mot nordøst for så å stupe ned til Sørfjorden,
 19

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


en liten arm av Inner-Tysfjorden. Der går den i en bue over vannet før kursen går sørøstover til svenskegrensa.

En reise fra det øvrige Hamarøy til denne aller ytterste og ubebodde delen av nykommunen er bare mulig med båt. Først må man over den store Tysfjorden, krysse kommunegrensa til nye Narvik for der å tøffe forbi Kjøpsvik, det tidligere kommunesenteret i Tysfjord. Videre er det 18 kilometers sjøreise innover til man omsider krysser kommunegrensa på ny. Like etter kan man sette bena på tørt land i det som nå har blitt Hamarøys territorium, og der få svaret på hvorfor grensa ble dratt slik og hvorfor det hele er så omstridt: Her innerst i en trang fjord og innover i fjellheimen ligger det nemlig to vannkraftverk. Dessuten er et vindkraftanlegg under bygging. Det handler altså om kraftinntekter. Man kan jo hevde det var et sympatisk trekk av departementet å ville gi «gullgruven» til den minste og mest næringssvake av de to kommunene. En kikk på kartet kan nok imidlertid få en til å konkludere med at det rent geograÞsk ikke henger på greip. De nye partnerne i Narvik og Ballangen ble også opprørt over å bli snytt for den melkekua de så for seg de ville få. Dessuten handler det om følelser, identitet og tilhørighet. Tradisjonelt har jo dette området vært bakhagen til folk i Kjøpsvik og omegn. Under en demonstrasjon der i april 2018 viste de derfor ved en symbolsk handling ryggen til Monica Mæland som ennå ikke hadde dristet seg nordover. Da Tysfjord-ordfører Tor Asgeir Hansen i sin appell fortalte at fellesnemnda hadde lagt ned arbeidet med sammenslåinga, ble han imidlertid avbrutt av en voldsom applaus. Frank A. Jensens bok «Saltbingen» er av det som bør være et minimum av pensum for å forstå de spesielle forholdene i dette lulesamiske kjerneområde blandet med norsk industrisamfunn. Man kan saktens spørre seg om Monica Mælands lokalkunnskap. Hun kan i hvert fall ikke ha forstått at hun med sin delelinje stakk handa inn i et vepsebol. I ei tid hvor åpenhet i offentlig forvaltning blir mer og mer et krav, ble det dessuten reagert kraftig 20

KAOSREFORMENE - BIND 1


på at departementets behandling foregikk med svært manglende innsyn. Enda mer enn før sto nå same mot bumann, same mot same, bumann mot bumann og østside mot vestside. 01.06.2018 besøkte så Monica Mæland Tysfjord. På Drag ved fjordens vestside ble hun møtt med applaus. Skulle ministeren ha funnet på å snu i saken, ville de ikke ha blitt nådige der. På østsida hersket en harme ministeren ikke kunne unngå å registrere da hun ankom med ferga til Kjøpsvik. Langs hele den drøyt 1 kilometer lange kjøreturen til rådhuset sto det folk som ga henne rødt kort, rene spissrotgangen altså. Mens hun hadde møte med de Þre involverte ordførerne, samlet ßere hundre forbitrede innbyggere seg på torget utenfor. Med høyttalere som runget mellom fjellene ble det der holdt appeller og foredrag som gikk i rette med hele kommunereform-prosessen. De ga seg ikke før det prominente følget kom ut fra møtet. Ministeren ble da invitert opp på scena hvor hun Þkk utdelt et av de røde kortene (ref. bilde) som folkehopen fortsatt viste henne og to bokgaver, «Folkestyre eller elitestyre» og «Nye Kristiansand - unnfanget ved voldtekt», historia om en annen hårreisende prosess.

Mælands besøk var ikke egnet til hverken å stagge gemyttene hos folket eller få i gang igjen arbeidet til fellesnemnda. Så stor var forbitrelsen der at alle de tre ordførerne og samtlige representantene så nær som en Høyremann fra Ballangen sto fast ved vedtaket om å legge ned sine verv. Departementet var like urokkelig hva gjaldt grenselinja si, og frustrasjonen på østsida økte ytterligere.

21

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Samtidig og uavhengig av den betente delingssaken surna stemninga mellom Narvik og Ballangen. Trua på at kommunehuset hos lillebror skulle få beholde like mye aktivitet som før, tapte seg nok etter at de i byen murret over at Ballangen «tuska» til seg goder ved å omgjøre energiselskapet til en lokal stiftelse. Reformarbeidet i Ofoten stoppa altså helt opp. Da departementet avviste en klage på avgjørelsen, sementerte de steile frontene seg både på tvers av fjorden og mellom den streikende fellesnemnda og sentralmakta. Til og med høyrerepresentanten Paul Rosenmeyer fra Narvik støttet boikotten fullt ut. Han uttalte at det var hensiktsløs å gå videre i prosessen slik de hadde stelt seg fra departementet sin side. Lederen av fellesnemnda, Narvik-ordfører Rune Edvardsen (Ap) fulgte opp med at det kunne hende de tre ikke ønsket å slå seg sammen i det hele tatt: «Vi kan stå hver for oss, det kunne vi gjort uavhengig av dette». Var man nå kommet til et punkt hvor det ville vært best å gå tilbake til start og beholde den gamle kommunestrukturen? En utfordring her ville selvfølgelig være å lege de åpne sårene styresmaktene hadde forårsaket i Tysfjord ved å drive sin kile inn i fjordarmene der. Dessuten ville jo en retrett bety et enormt prestisjetap for regjeringa og en kommunalminister som i likhet med sin forgjenger målte egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de Þkk avviklet. De tre ordførerne med sin bortimot samstemte fellesnemnd Þkk snart merke at det er makta som rår. Via fylkesmannen ble de med henvisning til at det de drev med var brudd på loven, nekta å stoppe sammenslåinga. Slik ble de mer eller mindre pressa til å fortsette arbeidet. 22

KAOSREFORMENE - BIND 1


Man kan godt si at Monica Mæland med sin famøse delelinje kokte seg en rå graut i Tysfjord, og hun er neppe spesielt velkommen litt lenger nord heller. Like etter at fellesnemnda hadde slitt seg gjennom sitt arbeid og den nye kommunen var et faktum, forsvant hun imidlertid over til et annet departement. Igjen sitter to nye kommuner hvor naboskapet ikke akkurat er av det hjerteligste. Saken om delelinja er fortsatt brennhet. Et tilbud fra Narvik om 120 millioner i kompensasjon i bytte mot justering av grensa ble avvist:

Idet det trues med rettsak mot staten, er nok på langt nær siste ord sagt om den betente grenselinja. Sårene fra den opprivende striden i kjølvannet av denne kommunereformen vil det nok ta enda lengre tid å lege, men slik kan det gå når landet styres med Monica Mælands metode:

23

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


T HAMARØY Sp

HAMARØY H 1744, 1/2 Tysfjord Ap 1022 Hamarøy var en av tolv kommuner som sto på menyen til en av Norges mest sultne politikere, en ordfører totalt uten magemål. Ole H. Hjartøy (H) i Bodø måtte se seg vidt omkring for at hans «by» skulle bli den mest folkerike i nord. Kampen mot Tromsø nådde helt absurde høyder da han ville sluke alt fra Skomvær fyr til svenskegrensen, fra Ofotfjorden til Polarsirkelen. Hadde Hjartøys vidløftige plan virkelig blitt gjennomført, ville Bodøs areal blitt tidoblet til 13.500 km2. Salt sjø i form av store havstykker og dype fjorder som splitter opp hans ønskede rike, er da ikke medregnet. Dette kalte Hjartøy «en veldig kompakt region». Var andre storbyordførere like glupske, ville Norge sitte igjen med 24 kommuner. De utpekte Þkk gitt svar på tiltale; satt Hjartøy på rette staden. Her er kommunene med prosenttall for å legge seg under Bodø, enten alene eller i en gigantkommune (alternativene er summert der det er aktuelt) slik det kom fram i folkeavstemningene: Røst 22,0, Værøy 6,9, Gildeskål 15,0, Saltdal 5,0, Fauske 17,1 og Sørfold 0,9. Ja, du leste riktig: null komma ni prosent, eller 9 - ni - stemmer. Indre Salten-alternativet Þkk 14. Her er det grunn til å overbringe en gratulasjon for rekord til nettopp Sørfold hvor de resterende 1024 ville beholde kommunen. Det ga nemlig en prosentandel på 97,6 som var den høyeste under hele denne runden med kommunereform. I Sørfold burde de dessuten kunne si seg nokså fornøyd med frammøtet; 63%. I de øvrige kommunene var den også relativt god, vel over 50% over alt. Tysfjord, Beiarn, Meløy og

24

KAOSREFORMENE - BIND 1


Rødøy brød seg aldri om å gjennomførte noen folkeavstemninger med det smått absurde spørsmålet, men i en innbyggerundersøkelse var 6,0% av rødøyfjerdingene positive til det. Steigen hadde to folkeavstemninger. Resultatet burde være klart nok i den første som ble avholdt i juni 2016. Tross et voldsomt kjør fra lokale sammenslåingstilhengere ville 64% beholde kommunen sin. Et knapt ßertall i kommunestyret ga seg ikke og mobiliserte både regionalt og sentralt alle krefter som arbeidet for å redusere antallet kommuner uansett hvor lite geograÞen spilte på lag med dem. Det kan her være grunn til å minne om at kjøreveien på svingete veier gjennom tre andre kommuner er på rundt 25 mil mellom Steigen og Bodø. Det ble så krevd ny folkeavstemning som gikk av stabelen i januar 2017. Engasjementet var stort og valgdeltagelsen økte fra 59,3 til 71,9%. Det var tydeligvis uten betydning for varaordfører Arne Våg (V) og APs Fred Eliassen som, med mangeårige ambisjoner om å bli Steigens fremste mann, aldri hadde drevet det lenger enn til å bli den forrige varaordføreren. De skjelte heller til at Ja-andelen hadde økt fra 35 til 37,8%, en trend de altså mente talte i favør av deres retningsvalg. Ordfører Asle Schrøder, hans Sp-gruppe og de to fra Rødt sto på selvstendighetslinja, men nok en gang stemte et knappest mulig ßertall i kommunestyret for at Bodø skulle få seg en fjern koloni, et anneks lenger nord. Slik så det altså ut som om Ole H. Hjartøy skulle få Steigen som trøstepremie. Det var bare det at han tapte valget i 2015 og hadde blitt erstattet i ordførerstolen av Ida Pinnerød fra Ap. I utgangspunktet var nok også hun noe besnæret ved tanken på å få et større rike å regjere over. I hvert fall besøkte hun Steigen for å ha samtaler med sine beilere. Kanskje var det reiseveien og frykt for om hun ville klare å være tilstede i hele den store eventuelle kommunen som gjorde utslaget? Hvorom nå allting er; enden på visa ble at hun sammen med et knapt ßertall i Bodø bystyre stemte nei med henvisning til at de hadde respekt for folkeviljen i Steigen. En slik holdning burde i sannhet mange i større kommuner landet rundt ta lærdom av. Hva så med Hamarøy som det her egentlig skulle dreie seg om? Der havnet Bodø aldri på stemmeseddelen. Frammøtet på bare 37,4% kunne tyde på at hamarøyværinger ßest anså kommunen som lite aktuell for annet enn å stå alene. Av de som stemte, var det da også bare 12,95% som ønsket å bli med Tysfjord, Sørfold, Fauske og Saltdal. For denne særdeles vidstrakte konstellasjonen ble det utarbeidet et forslag til intensjonsavtale. Tysfjord lengst i nord var snar med å hoppe av, men det bedret ikke stort på avstandsproblematikken. Enhver som tar kjøreturen fra topp til tå i de resterende Þre, vil forstå hvorfor entusiasmen var heller laber også der. Dvs., i Fauske, hvor de nok så for seg å bli denne verdens navle, mønstret folkeavstemningen 22,3% for en slik kommune, men i Saltdal og Sørfold kun skarve 4,3 og 1,3%. Derfor rant også hele prosjektet ut i sanden uten at noen engang hadde funnet fram pennen for å skrive under. Lokallaget til Sp var klar på at de ønsket at Hamarøy skulle bestå som før. I de øvrige partiene var det en viss stemning for å danne en kommune de ville kalle Nord-Salten, dvs. 25

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


med Tysfjord og Steigen. Som nevnt ovenfor, hadde enkelte av deres politikerkolleger i Steigen en så sterk hang til å bli «byfolk» at de to nordligste etter hvert sto igjen som det eneste spleise-alternativet. I folkeavstemninga stemte hele 12% blankt. Det reßekterer nok til en viss grad den interessen det også på grasrota var for en Nord-Salten kommune, men 75% stemte altså for at Hamarøy skulle fortsette alene. Idet de begynte å puste ut i den tru at det ville bli slik, ble de igjen utsatt for det evinnelige maset fra Kirsten Giftekniv. Slik var det for kommuner landet rundt. Uansett hvor mye de ønsket å forbli singel, hvor langt det var til naboen eller hvor lite naturlig det ellers fortonet seg å inngå ekteskap, ville ikke Jan Tore Sanner og hans kommunaldepartementet med sine forlengede armer på fylkesmannkontorene lette på trykket. Fylkesmannen i Nordland ga høsten 2016 tilrådning om at Tysfjord ble delt, og berørte kommuner ble pålagt å gå i nye samtaler for å prøve å Þnne grunnlag for sammenslåinger. Uten den helt store entusiasmen gikk så Hamarøy i gang med å utarbeide en intensjonsavtale med Tysfjord om å gå sammen med deres vestside. Da Tysfjord kommunestyre i januar 2017 hadde saken oppe til avgjørende votering, sto det mellom en slik løsning og å stå alene som før. Som det er mer detaljert beskrevet i kapittelet om Narvik, klarte de etter timesvis med debatt ikke å lande et ßertall for noen av de to. Isteden vedtok de 11 mot 6 et benkeforslag om å ta hele kommunen nordover og sammen med Ballangen gå inn i Narvik. Å gå samlet sørover var ikke engang tema. Betød så dette at Hamarøy ville forbli uforandret? En måned før ovennevnte vedtak ble fattet, kom fylkesmannen med en endelig anbefaling om at Tysfjord vest og Hamarøy burde slås sammen uavhengig av hva kommunestyrene måtte komme fram til. Et forhandlingsutvalg bestående av formannskapene i de to kommunene kom fram til et forslag til intensjonsavtale som Tysfjord altså skrotet med sitt retningsvalg for hele kommunen. I Hamarøy ble den vedtatt, men det ble presisert at en del forutsetninger skulle spesiÞseres etter hvert Så var det altså at styresmaktene sørpå overkjørte de lokale folkevalgte og bestemte at Tysfjord kommune skulle deles. Dette var en løsning mange på vestsida av Tysfjorden hadde ønsket seg. I Hamarøy var det helt fra starten en del skepsis selv om et slikt utfall i praksis kunne fortone seg som en landevinning i og med deres befolkningsmessige klare overtall. Monica Mælands famøse, men for dem svært fordelaktige grensedragning (ref. kapittelet om Narvik) var nok egnet til å sukre pillen, men spørsmålet for skeptikerne var nå om ikke nye Hamarøy ville arve mye av den bygdestriden Tysfjord hadde slitt med mellom Kjøpsvik og tettstedet Drag en fergereise unna? Som kommunesenter i gamle Hamarøy var Oppeid ubestridt med sin beliggenhet midt mellom de to bygdene Skutvik og Ulvsvåg. Stedet Innhavet i sør så mange som et naturlig sentrum i en eventuell Nord-Salten kommune. Da det ikke ble noe av, hadde beliggenheten i enden av kommunen de tilhørte, en fordel. Avstanden gjorde bygdas skole relativt trygg mot sentraliseringsspøkelset. Med Tysfjords vestside innenfor samme grense rykket en slik trussel brått mye nærmere, bokstavelig talt. Til Drag er det bare en tredjedel så langt som til Oppeid og skolen der har Þre ganger så mange elever som den på Innhavet. På Oppeid næret de også en viss frykt for at det skulle gå troll i ord hva gjelder stedsnavnet Drag, at funksjoner og institusjoner ville bli trukket i den retning. Hvilke krefter de får å hanskes med i framtida, Þkk de en forsmak på ved valget høsten 2019. Til tross 26

KAOSREFORMENE - BIND 1


for å ha med seg bare 1022 innbyggere inn i ny-kommunen mot gamle Hamarøys 1744 kapret Tysfjord-delen hele 12 av de 17 representantene i kommunestyret. De var altså tydeligvis aktive med kumulering og taktisk stemmegiving. At stedstilknytning er sterkere enn partitilhørighet er ikke nødvendigvis et godt tegn, men snarere en indikasjon på at bygdestrid overskygger det å prøve å dra lasset sammen i en kommune. Jan-Folke Sandnes fra Høyre var ordfører de siste Þre årene i gamle Hamarøy kommune. Han var slett ingen slugger for å promotere gigantkommuner slik partifeller lenger sør drømte om. I den grad han ønsket en endring, burde det ikke overraske om han ville ha gått inn for «Nord-Salten» som en nyvinning på kommunekartet i og med at han bor på Innhavet. Stedet som allerede er et lite knutepunkt langs E6, ville havne midt i blinken i en vidstrakt enhet bestående av Tysfjord, Hamarøy og Steigen, men denne mulige løsninga havnet jo ikke engang på seddelen i folkeavstemninga. Den mest høyrøstede for dette alternativet var daværende varaordfører May Valle fra Venstre. I et forsøk på å demme opp for fylkesmannens anbefaling og det sentralmakta til slutt tvang gjennom, skrev ordfører Sandnes seinhøstes 2016 brev til sin partifelle Jan Tore Sanners kommunaldepartement. Der beklager han seg over det sterke presset Hamarøy følte seg utsatt for. Sitat: «Vi er overhodet ikke klar til å ta over en del av Tysfjord slik situasjonen er i dag». Han fryktet for konsekvensene, økonomiske og andre. Selv om han nødvendigvis ikke var negativ til sammenslåinger, mente han at prosessen hadde gått for fort og at de ikke hadde fått god nok tid på seg til å kunne utrede hva en sammenslåing ville ha å si for kommunen. Til media sa han: «Vi ligger i en skvis, ettersom Hamarøy i utgangspunktet ønsker å bestå som egen kommune». I et avisinnlegg i juni 2018 fulgte han opp med å referere til Hamarøy kommunestyres uttalelse fra januar året før om at den vedtatte sammenslåinga ikke var i tråd med kommunereformens intensjon. De må der ha siktet til målet om bærekraftige enheter, eller «robuste» for å bruke moteordet til reformistene. Ved valget i 2019 Þkk Sp 6 av de 17 representantene og ordføreren ved Britt Kristoffersen fra Oppeid i tidligere Hamarøy kommune. Hun har også uttalt frustrasjon over det de ble pålagt, ja direkte tvunget til å være med på: «Dette har vært ßere tapte år for det en kommune egentlig skal holde på med, næringsutvikling, skaffe gode tjenester for innbyggerne etc. Alt for mye energi har gått med til prosessene rundt eventuelle og den sammenslåinga vi til slutt havnet i, både i forkant og etter at den endelig ble bestemt.» Det kan være grunn til å frykte at hun og de øvrige folkevalgte har visse utfordringer også i framtida for å få alle kretser og interessegrupper til å trekke nogen lunde i samme retning. Motsetningene mellom Tysfjords øst- og vestside kan dessverre se ut til å bli videreført mellom sistnevnte og gamle Hamarøy. Man kan ikke annet enn håpe at motbakkene ikke blir like bratte som opp til det kjente 613 meter høye landemerket Hamarøyskaftet. 27

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


NORD-TRØNDELAG T NÆRØYSUND Ap

VIKNA Ap 4596, NÆRØY Sp 5079 (NB delt kommunesenter Rørvik/ Kolvereid)

Nærøya er med sin posisjon ved skipsleia historisk viktig. Her ble det bygget kirke allerede på 1100-tallet og gjennom ßere hundre år var øya et politisk, kulturelt og åndelig sentrum for Ytre Namdal. Fra tidlig 1600-tall fram til 1877 var den også en yrende møteplass for sjøfarende til den store martnan der hver sommer. Etter at Petter Dass ble foreldreløs som liten gutt, bodde han på Nærøya i 6-7 år hos presten som var gift med tanta hans. Her lærte han både om presteyrket og sjølivet, og i hans verk Þnnes det ßere skildringer fra Nærøya. Prestegjeldene var det viktigste grunnlaget for grensedragningene ved opprettelsen av kommuner etter at Formannskapslovene ble vedtatt i 1837. Lovens intensjon om lokalt sjølstyre og forvaltning gjorde imidlertid en slik administrativ inndeling for grovmasket. Ganske umiddelbart etterpå startet derfor prosesser som i løpet de neste 94 år førte til en økning av antall kommuner fra de opprinnelige 392 til 747. Slik var det også i Trøndelag. Den første Nærøy kommune tilsvarte prestegjeldet for så etter 22 år å bli delt etter sognegrensa midt i Nærøysundet. Øyriket Vikna vest for sundet ble altså opprettet som egen kommune i 1869, da med 1749 innbyggere. Bortsett fra at de Þkk overført øygruppa Gjæslingan med 61 personer fra Fosnes 20 seinere, var Viknas grenser uberørt fram til tvangssammenslåinga under regjeringa Solberg. Området innafor med 1477 innbyggere beholdt kommunenavnet Nærøy, men denne var mye mindre enn den som 01.01.2020 ble en del av storkommunen Nærøysund. Fra nord i sundet gikk grensa mot sørøst over øya Kvingra og fastlandet for så å følge Folda ut sør av Abelvær. Etter en brann i 1848 ble kirka på Nærøya aldri gjennoppbygd annet enn en viss restaurering av ruinene i senere år. Øya mistet mer og mer sin betydning, Þkk aldri noen fastlandsforbindelse og i dag er det bare ett gårdsbruk igjen der. Administrasjonen i denne utgaven av Nærøy kommune holdt hus på Varøya, et noe misvisende navn i og med at stedet faktisk ligger på fastlandet. I forbindelse med den store kommunereformen på 1960-tallet (Schei-komitéen) ble Nærøy, da med 2182 innbyggere slått sammen med Kolvereid (2426), Gravvik (816) og det meste av Foldereid (817 innb.) til én kommune. Mens Kolvereid ble kommunesenter, Þkk Nærøy beholde navnet. Etter 183 år forsvant også dette da Nærøy og Vikna ble tvunget sammen 28

KAOSREFORMENE - BIND 1


til Nærøysund kommune. Veien dit gikk i rykk og napp med gearet i overdrive såvel som i revers og der to andre kommuner, Leka og Bindal, til slutt slapp med skrekken. Forslag om å slå sammen Vikna og Nærøy har vært lansert fra tid til annen også tidligere fra enkelte hold. Omtrent like i folketal, med mange fellesnevnere hva gjelder næringsliv, kultur, historie etc. og «bare» 22 km mellom de to kommunesentrene Rørvik og Kolvereid har vært brukt som argumenter. Dette er ikke nødvendigvis noen oppskrift på suksess, men kan snarere være et grunnlag for opprivende bygdekrangler og lokaliseringsstrid. Det er nok å vise til skilsmissene i 1976-77 etter 10 til 13 års ulykkelig kommune-ekteskap. Avstanden mellom f.eks. Tolga og Os er 19 km, mellom Vinstra og Hundorp i Nord- og Sør-Fron bare 12, med svært god vei- og dessuten jernbaneforbindelser i mellom. I begge disse kortvarige sammenslåtte konstellasjonene skulle man tro likhetstrekkene var enda ßere og sterkere enn i Ytre Namdal, men samlivet fungerte altså slett ikke slik Scheikomitéen hadde forespeilet. I juni 2016 var en intensjonsavtale mellom Vikna og Nærøy klar. Der sto det at: «Rørvik og Kolvereid skal være likestilte sentra i den nye kommunen, men tildeles oppgaver ut fra naturlig fortrinn og med tanke på balansert utvikling». Allerede her kan nok enkelte driste seg til å anføre at det ikke er hogd i stein hvilket av de to stedene som har «naturlig fortrinn», men at det snarere åpnes for heftig debatt om hvem som skal tildeles hva. Man kan saktens også se for seg at det etter hvert framstår både for dyrt og lite hensiktsmessig med en slik spredning av funksjoner, og da vil det være på’n igjen med heftig drakamp. Om enn noe i motstrid med overskrifta i ovennevnte del av avtalen virker første kulepunkt klarere: «Kolvereid skal ha hovedtyngden av kommuneadministrasjonen». Disse seks ordene er viktige å ha med seg for å forstå hvorfor utfallene av folkeavstemningene ble som de ble. Med sitt sideblikk fra Nærøys ytterste utpost i nord, på øya Austra, skrev den lokale bloggeren Terje Årseth: «Flertallet i begge kommunene er nok tilhengere av en sammenslåing, vel og merke hvis man kan oppnå fordeler på bekostning av den andre». Årseth ilte til med en innrømmelse om at uttalelsen gjerne var nokså ßåsete, men han har helt klart et poeng. Hvor ordføreren og rådmannen med sin stab tildeles sete, har stor praktisk såvel som symbolsk betydning. Derfor konkluderte han også med at resultatene uten tvil ville blitt motsatt dersom de to stedsnavnene hadde byttet plass i teksten. Til tross for noe skuffende valgdeltagelse (47,5 og 49,8%) var svarene i folkeavstemningen 12.09.2016 klare nok: I Nærøy sa hele 69,9% ja til sammenslåing, mens bare 31,2% var positive i Vikna. Rørvik tettsted har nesten dobbelt så mange innbyggere som Kolvereid (3200 mot 1700), har betydninga og ikke minst statusen som anløp av hurtigruta gir, og er det ubestridte sentrum i øyriket i vest. Likevel må velgerne ha sett tegninga, ikke bare i intensjonsavtalen, men også på kartet. Rent geograÞsk er det ingen tvil om at Kolvereid ligger mer strategisk plassert i navet av storkommunen, det mest naturlige møtepunktet enten man kommer fra Gravvik, Foldereid, med ferga fra Geisnes/Salsbruket eller fra Abelvær. Hvis man på den annen side plusser på Nærøys ytre bygder, som ligger rett over sundet for Rørvik, ßyttes det befolkningningsmessige tyngdepunkt dit. Slik sett ser det ut til at forhandlerne har gjort et godt stykke arbeid på Kolvereids vegne. En liten kuriositet uten annet enn symbolsk verdi på vektskåla er at Kolvereid, i motsetning til Rørvik, kaller seg by, riktignok Norges minste. Nærøy kommunestyre benyttet i 2002 anledningen til å gi sin «hovedstad» en slik statusheving. Det kunne de gjøre fordi, foruten å kunne peke på en konsentrert bebyggelse med handels- og servicefunksjoner, også tilfredsstilte kravet om minst 5000 innbygger, i kommunen vel og merke. Uansett om 29

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Rørvik skulle passe bedre hva gjelder det første, manglet Vikna noen hundre personer for å oppfylle det andre kriteriet for å få bystatus. Ved alteret hjelper det lite om den ene sier ja, så lenge den andre svarer med et kontant nei. Det knapt halvhjertet og utenfra pådyttede forsøket på å få Nærøy og Vikna smidd i hymens lenker kunne avsluttes. «Like greit» var nok en utbredt reaksjon i begge leire, også for gifteklare på Nærøy-sida i og med at den utkårne var så lunken. Roen så altså ut til å senke seg i Ytre Namdal. Framfor å skulle tilbringe framtida under samme tak kunne Nærøy og Vikna heller konsentrere seg om samfunnsbygging og drift av kommunene sine hver for seg som gode, og gjerne samarbeidende, naboer. Trodde de. Jan Tore Sanners reform hadde på ingen måte blitt den suksessen han hadde sett for seg. Et par for ham svært brysomme stortingsvedtak sto i veien; det fortsatt stående Frivillighetsvedtaket av 1995 og sittende Stortings presisering av at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene i prosessen. Utilbørlig bruk av pisk, en rad av mer eller mindre tvilsomme gulrøtter, stadige krav om omkamp der han hadde tapt første runde, og oppfordringer til å ignorere folkeviljen, alt i sterk motstrid til de gjeldende premisser, var heller ikke nok til å rokke de lokale folkevalgte over alt.

«Frivillig tvang» hadde allerede blitt et begrep i reformen, men om kommunestyrene hverken lot seg presse eller lure, skulle de likevel ha det siste ord. På nyåret 2017, da uttellinga for ministeren & Co fortsatt så ut til å bli relativt mager, begynte det å svirre rykter om at ren skjær tvang ville komme til anvendelse. Spekulasjoner ßorerte om hvem som ville bli rammet. Sanner selv sto nå tilsynelatende litt på sidelinja (ref. bilde under kapittelet om Senja). Eventuelle tvangsvedtak skulle fattes av Stortinget, må vite. I praksis lå mange nervøse kommuners skjebne i hendene på Þre herrer, medlemmer av kommunalkomitéen fra regjeringspartiene H og FrP og deres støttespillere KrF og V, de etter hvert noe beryktede Tvangsgutane. Heller ikke i Ytre Namdal følte de seg helt trygg, men her skulle det vise seg at ikke bare Nærøy og Vikna, men også Leka og Bindal havna i den sorte gryte. Bortsett fra en noe usikker Venstremann var kommunestyret i lille Leka svært samstemt på å holde på selvstendigheta. Sammen med 9 andre små lokaldemokratiske enheter uten landfast forbindelse (Hasvik, Værøy, Røst, Træna, Smøla, Solund, Fedje, Utsira og Kvitsøy) var de med på det såkalte Øykommuneprosjektet. Idet alt tydet på at alle 10 skulle få være i fred slik de ønsket, ble Leka-ordfører Per Helge Johansen (Sp) klokka halv åtte en lørdag 30

KAOSREFORMENE - BIND 1


morgen denne vinteren oppringt med en svært urovekkene, ja direkte sjokkerende melding: Det var ingen av Tvangsgutane, ei heller kommunalministeren som slo på tråden, men en journalist fra VG. Han ville ha ordførerens kommentar til at Nærøy, Vikna, Leka og Bindal skulle slås sammen med tvang. Slik ble altså en kommunes dødsdom kunngjort i et Norge lidende av sterk reformpsykose. Johansen Þkk snart summet seg og satte sammen med sine sambygdinger straks i gang med en ganske enestående mobilisering for å redde Leka kommune fra nedleggelse. Presten hadde de allerede mistet og lensmannen var i ferd med å forsvinne med politireformen. De hadde rett og slett ikke råd til å bli fratatt ßere offentlige arbeidsplasser og med kommunen fryktet de at også legesenteret, sykestua og ambulansen snart ville forsvinne innover til fastlandet. Foruten fergereisa er det fem mil til Kolvereid. Ordfører Johansen var ikke sen med å prøve å ta tyren ved hornene. Han konfronterte Helge André Njåstad (FrP), lederen av kommunalkomitéen, direkte og spurte hvorfor akkurat Leka skulle tvinges. De ni andre i Øykommuneprosjektet, fem av dem med færre innbyggere enn Leka, slapp jo alle unna. Nei, dette var ikke noe Njåstad ville ta ansvaret for. Kanskje hadde han aldri hørt om Leka før de Þre laget sin tvangs-liste i et bakrom på Stortinget? Ordføreren Þkk beskjed om heller å snakke med komité-medlemmet fra Venstre. I følge Johansen uttalte Njåstad i samme åndedrag at han, André N. Skjelstad, var besatt av å få slått sammen de tre nordvestligste kommunene i sitt eget fylke NordTrøndelag og Bindal nord om grensa til Nordland. Dette sier vel noe om hvilken hestehandel som foregikk mellom de Þre partiene. Ikke lenge etter, under et besøk på fylkeshuset i Steinkjer, ville tilfeldighetene det slik at Leka-ordføreren Þkk treffe «sin» tingmann. Nå var det faktisk Skjelstad som kom bort til en noe overrumplet Johansen idet han Þkk øye på en pin med Lekas kommunevåpen på ordførerens jakkeslag. «Den vil jeg ha!», utbasunerte han og strakte fram handa for å markere at han mente alvor. «Hvorfor det?» ville Johansen vite. «Fordi Leka skal bort». End of discussion. Case closed. Etter dette noe bisarre møtet i forbifarten reiste ordføreren hjem enda mer bestemt på å kjempe for sitt lokalsamfunn, og han hadde i aller høyeste grad sine sambygdinger med på laget. I mars 2017 ble det trommet sammen til folkemøte i Herlaugshallen, Lekas storstue, som ble fylt med over 40 prosent av kommunens befolkning. André N. Skjelstad var invitert som innleder, men meldte avbud i siste øyeblikk. Han fryktet gjerne ikke å se sine egne velgere der i øynene, 11 ved valget i 2013, redusert til 6 halvåret etter møtet, men kanskje den øvrige del av horden i hallen. I Skjelstads sted møtte daværende leder for Nord-Trøndelag Venstre, Hans Martin Storø. Året før hadde han søkt jobben som rådmann i Leka uten å nå opp. Like greit kanskje siden han nå argumenterte for å nedlegge kommunen og dermed den arbeidsplassen han nylig hadde ønsket seg. Hans budskap vakte liten begeistring, for å si det mildt. Etter 10 minutter overlot han ordet til den andre innlederen som hadde en meget mer takknemlig oppgave i denne forsamlingen. Per Gunnar Stensvaag, fagdommer i Kvitt eller dobbelt, emne Norske kommuner, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre og foredragsholder på langt over 100 lignende folkemøter, Þkk holde på i nesten 2 timer. Namdalsavisa slo saken stort opp og kalte seansen et vekkelsesmøte, men lekaværingenes kamp vakte også nasjonal oppmerksomhet. TV2 var tilstede med et helt Þlmteam og ga saken bred dekning. Et sterkt engasjement vedvarte utover våren, både 31

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


hos politikerne og på grasrotplan. Det tradisjonelle spelet om den mytiske Kong Herlaug som ligger i gravhaug på Leka, ble tatt opp igjen, nå med en klar politisk brodd mot den aktuelle situasjonen med det de kalte for sentralmaktas overgrep. Gjennom teaterøvelsene samla bygdefolket seg i en kulturell front mot tvangsvedtaket. 1. mai dro lekaværinger i ßokk og følge til Bindal for å stå sammen med folket der i en storstilt markering av begges krav om å få fortsette hver for seg som før. Nå var det bare å håpe at bønnene ble hørt i Stortingets irrganger. For Bindals vedkommende var det ikke bare kommunens eksistens som sto på spill, men spenningen dreide seg også om folket der fortsatt skulle få være nordlendinger eller ei. Ordfører Britt Helstad (Ap) hadde kommunestyret med seg på å si nei til begge deler. Det virket også som om sambygdingene i stor grad støttet den linja bl.a. med et sterkt engasjement fra tidligere Þskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap). Som en symbolsk protest mot å bli trønder stilte hun den skjebnesvangre dagen på Stortingets talerstol iført Nordlandsbunad. André N. Skjelstad hadde imidlertid en relativt høylydt våpendrager like nord for fylkesgrensa. Venstres lokallagsleder, Magnar Bøkestad, satt ikke selv i kommunestyret, men var likevel den mest aktive pådriver for å få strøket Bindal fra kommunekartet. Hans innlegg fra panelet på tre folkemøter og i sosiale medier hadde til dels preg av nokså sterk svartmaling av kommunens aktuelle situasjon og framtidsutsikter ved alenegang. Også i Nærøy/Vikna var det utbredt frustrasjon over tvangsbruken, og i alle de Þre kommunene var det mange som helt til det siste håpet på et under da det hele skulle opp til votering i plenum i Stortinget 08.06.2017. Det var nok om bare to fra ßertallskonstellasjoner av H, FrP og V hoppet av. Slik gikk det ikke. Fra sin statsrådpult kunne Jan Tore Sanner nikke fornøyd da Tvangsgutane Njåstad, Skjelstad og Høyres Frank Jensen holdt sine tropper samlet slik at stemmetallene ble 86-83 for overkjøring av lokal folkevilje.
 32

KAOSREFORMENE - BIND 1


Ga de så opp nordtrønderne og sørhelgelendingene? Aldeles ikke. Et nytt Stortingsvalg var bare tre måneder unna, og håpet lå nå i reversering ved et eventuelt regjeringsskifte. Da Erna Solberg, Jan Tore Sanner & Co. Þkk fortsette, klamret de seg til et siste halmstrå. Med den nye sammensetninga av Stortinget var det ikke lenger nok for H/FrP-regjeringa å ha støtte fra bare enten Venstre eller KrF. De var nødt for å ha med seg begge for å få ßertall. Selv om KrF i juni stemte i mot alle tvangssammenslåingene, hadde de signalisert at de ikke ville gå inn for reversering av vedtakene når de nå hadde muligheten til å være tungen på vektskåla. Ville det likevel være mulig å appellere til kristenfolket om å vise nåde?

Så var undrenes tid altså ikke forbi. Geir Toskedal, KrFs egen Tvangsgut, havna i mindretall i stortingsgruppa si, men det var bare Leka og Bindal av de tvangssammenslåtte som ble sluppet fri. Dvs.; de Þkk muligheten dersom det var det de fortsatt ville. Krfs stortingsrepresentant Torild Brandsdal forklarte partiets snuoperasjon for akkurat disse to med at Leka, ikke bare hadde et soleklart nei-standpunkt, men også som den eneste av de ti i Øykommuneprosjektet ble vedtatt tvangssammenslått. For Bindal ble fylkestilhørigheten avgjørende. På Leka gikk champagnekorkene i været, og de var snar med å sende inn søknad. Juble gjorde de også i Bindal. «Nå slipper vi å bli trøndere. Dette er noe vi har kjempet intenst 33

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


mot i fra dag en», uttalte ordfører Helstad, lettet over at hjemkommunen ikke ble dratt inn i en sammenslåing med sine tre naboer i sør. De ville imidlertid kjøre en runde til med vurderinger før endelig avgjørelse. Folkeavstemning var her et viktig element.

Til tross for bestrebelsene fra sammenslåingstilhengere anført av regionens Venstre-folk var det ikke egnet til å snu valgvinden i nevneverdig grad før bindalingene gikk til urnene 26.02.2018. Frammøtet var upåklagelig, hele 78%, og stemmetallene levnet ingen tvil: Resultatet ble 642 - 308 for å stå alene. Fra tidlig i prosessen ble Austra brukt som et argument for sammenslåing samtidig som den ble en het potet i seg selv. Øya er nemlig delt mellom to fylker og tre kommuner. Yttersida med 69 innbyggere rundt grenda Gutvik hører til Leka, 20 minutters fergereise unna. Anført av en tidligere varaordfører var det røster her som gikk inn for sammenslåing eller, om det ikke ble noe av, en grensejustering slik at de havna under Nærøy/ Nærøysund. Det ville i tilfelle bety at de måtte via Nordland fylke under kjøreturen til sitt eventuelle nye kommunesenter 5 mil unna. For de ßeste av de 127 bindalingene nord på øya var det uaktuelt å skille lag med sine sambygdinger og dermed også forlate fylket sitt, men de stilte seg nok ikke avvisende til å innlemme resten av øya i kommunen sin. Nok en liten pussighet i dette grenselandet er at bindalingene på Austra må kjøre ca. en halv kilometer på trøndersk fastland for å komme til hoveddelen av Bindal. Langs Årsetfjorden på innsida av Austra bor det 14 personer. De av dem som er født før 1964, har nå tilhørt tre kommuner, først Gravvik, så Nærøy i 56 år før det ble Nærøysund fra 01.01.2020. Grenseproblematikken skapte nok ikke særlig høye bølger i denne lille de facto eksklaven. De må kjøre halvannen kilometer på Nordlands del av øya for å kunne 34

KAOSREFORMENE - BIND 1


krysse brua til fastlandet og eget fylke og kommune. Barnehage- og skoletilbudet deres lå i Horsfjord på Bindals-sida av Austra. Om det var et problem, eksisterer ikke det lenger i og med at det er fritt for unger blant de 14. Apropos problem! Det som i kampens hete ble presentert som nettopp det, må nok landet leve videre med. Tre kommuner i to fylker på ei øy ble brukt for alt det var, eller ikke var verdt for å vise til nødvendigheten av strukturreformer. Etter nøye vurdering kom imidlertid Det Kongelige Kommunal- og Moderniseringsdepartement fram til at de artige kuriositeter av noen grenselinjene på Austra skal få ligge i fred. I utredninga fra fylkesmannen heter det at «både innbyggerundersøkelser og de tre kommunenes synspunkter gjør at det ikke er noen entydig omforent løsning som peker seg ut». En hovedbegrunnelsen i det endelige vedtaket (07.12.2018) fra departementet, nå med Monica Mæland på statsrådtaburetten, er at: «Det er lite bruk av kommunale tjenester på tvers av dagens grenser, da det er store avstander til kommunesentrene i nabokommunene». Javel, ja, så inndelinga var ikke så håpløst unaturlig likevel, eller begynner kanskje også Mæland å helle til at: «Man tukler ikke med grensene», for å sitere hennes sjef (ref. innledning s. 7). Hva så med Nærøy og Vikna etter frislippet av Leka og Bindal? Nøkkelen lå igjen hos KrF. I utgangspunktet var jo de i mot tvang, men også i mot reversering av den samme tvangen. Ovennevnte tilfelle var et ekstraordinært unntak. På den annen side eksisterte det jo ikke noe formelt Stortingsvedtak om tvangssammenslåing av bare de to gjenværende i den planlagte storkommunen. Her forelå det altså en mulighet for nullstilling uten å komme i konßikt med reverseringsfobien, om bare KrF ville. Det var også et uttalt ønske fra de involverte kommuner om å starte på ny frisk med en ny prosess mot en eventuell frivillig sammenslåing. Signalene fra den forrige runden ga vel ikke noe stort håp om at man ville lykkes med en slik løsning. Endringer av intensjonsavtalen for å tekkes Vikna til et ja ville som vi har vært inne på før, fort tippe Nærøy til et nei. Ikke bare i Venstre, men også blant lokale KrF-ere var det dem som ønsket sammenslåing, og her gjaldt det om ikke å risikere noe knussel, dvs. åpne for frivillighetslinja. Hvor mye deres lobbyvirksomhet overfor egne partifeller i maktas høyborg hadde å si, skal være usagt. Hvorom nå allting var, Þkk regjeringa på nyåret 2018 med seg, ikke overraskende Venstre, men også KrF på dannelsen av en Nærøysund kommune. Vikna og Nærøy ble altså utsatt for to tvangsvedtak. Nye og svært krevende forhandlinger om detaljene i intensjonsavtalen førte til en skjerping av frontene. I Vikna Þkk de blod på tann, så en muligheten for å favorisere Rørvik da det med sentralmaktas overkjøring ikke var noen vei tilbake. Spesielt ivrig på vegne av egen kommune var Bjørn Ola Holm, Venstre-politiker både på lokalog fylkesplan. Han hadde gjennom hele prosessen vært ihuga pådriver for sammenslåing og en samarbeidspartner for sin partifelle på Stortinget, Andre N.

35

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Skjelstad. Om enn noe redusert Þkk de to en Nærøysund kommune, men Holm nådde ikke helt opp med sine ambisjonene for Rørvik. Fylkesmannen ble brakt til forhandlingsbordet og var sterkt medvirkende for å Þnne en løsning hvor Kolvereid beholdt sin posisjon på avtalepapiret. Venstres rolle både på det nasjonale, regionale og lokale plan har vært helt sentral hva gjelder å få drevet gjennom sammenslåinger. Hvordan står så partiets betydning og gjennomslag i saken sett i forhold til den folkelige oppslutning? Så lenge totalresultatet for hele landet havner over sperregrensa på 4%, nyter de godt av utjevningsmandater. Hvem som er så heldig å bli tildelt slike og hvilket fylke de representerer, er ikke nødvendigvis beroende på høyt stemmetall. En rekke faktorer, kall det gjerne tilfeldigheter, spiller inn her. Da Andre N. Skjelstad ble en av Nord-Trøndelags 5 stortingsrepresentanter i 2013, hadde han 4,1% av stemmene i hjemfylket bak seg. Fire år seinere ramla resultatet ned på bare 2,2%. Likevel berga han plassen i nasjonalforsamlinga, igjen ved hjelp av ordninga med utjevningsmandater. Vikna, med hans nære allierte Bjørn Ola Holm, dro opp gjennomsnittet med 4,2%. Mindre imponerende var det med 2,9 og 1,6% i hhv. Nærøy og Leka. Det som skjedde i Ytre Namdal kan således stå som et av mange tegn på hvordan hestehandel gjør det mulig å få drevet i gjennom saker i politikken uten at det nødvendigvis er «brei semje» bak dem. En liten sak til slutt i soga om kommunereformen i Ytre Namdal: Et område sør for Folda rundt bygda Lund, en fergereise unna, hørte til Nærøy. Under folkeavstemninga hadde innbyggerne der muligheten til også å tilkjennegi sitt syn på om de skulle grensejusteres sørover eller ei. 27 av de 40 som stemte (80% frammøte) ønsket det. Dette ble tatt til følge. Dermed mistet Nærøysund 52 innbyggere. Tilbake sitter så to tidligere kommuner som både på kort og lang sikt forhåpentligvis Þnner ut av det med hverandre. Hva gjelder løsninga med delt kommunesenter, en potensiell kime til evig konßikt, kan det passe å avslutte kapittelet med et visdomsord fra bloggeren på Austra, Terje Årseth. Med henvisning til lokaliseringsspørsmålet, hvor Nærøysunds hovedstad bør ligge, skrev han: «Det vil være en stor unnlatelsessynd av regjering og Storting å ikke bestemme dette også når man først har funnet det formålstjenlig å bruke tvang.»

36

KAOSREFORMENE - BIND 1


NAMSOS Ap

NAMSOS Ap 13013, Namdalseid Sp 1555, Fosnes Sp 610, + 52 fra Nærøy

I utgangspunktet ble det tenkt stort da man i Midtre Namdal, som overalt ellers i landet, måtte bruke tid, energi, penger og ressurser på kommunereformen med naboprat, utredninger, forhandlinger og utarbeidelse av intensjonsavtaler. Om et resultat i Jan Tore Sanner ånd hadde blitt brakt i havn, ville Namsos ha blitt litt av en storby, arealmessig. En sammenslåing av de seks involverte ville gitt en kommune på 4077 km2, omtrent på størrelse med hele Østfold fylke. Da er ikke den langt mer innskårne kysten med svært mye salt sjø mellom landområdene tatt med i regnskapet. Etter at intensjonsavtalen var klar i mars 2016, Þkk grasrota i alle kommunene utenom Namsos høve til å uttale seg gjennom folkeavstemninger 23. mai samme år. Av de fem landkommunene ligger Overhalla (3885 innb.) desidert nærmest Namsos. Fra kommunegrensa er det bare 7-8 km til sentrum av byen, fra kommunesenteret Ranemsletta; 25. Med en valgdeltagelse på 56% stemte likevel 63% for at Overhalla skulle bestå slik den har gjort med så godt som uforandrede grenser siden starten i 1837. Tre mil videre innover i landet og fjernere fra byen ligger Høylandet (1231 innb.). Der var både frammøtet (62,1%) og, enda mer, selvstendighetstrangen høyere enn i Overhalla. Hele 82% stemte for at Høylandet også etter 01.01.2020 skulle fortsette sin 119 år lange historie som egen kommune (Utskilt fra Grong i 1901). Den store lyngbrannen som sved av 15 km2 land og ødela 64 bygninger i Flatanger vinteren 2014, ga oss et av mange eksempler på hvordan det ved naturkatastrofer og andre kriser er viktig med lokalt plassert myndighet, forvaltning og kompetanse. Folket i Flatanger (1103 innb.) hadde altså fersk erfaring med verdien av egen kommune som satte krisestab og med nærhet og lokalkunnskap taklet en svært vanskelig situasjon. På den annen side gikk de heller ikke her ute ved kysten, 7 mil fra byen, fri fra propagandaen fra sentraliseringskreftene om at småkommuner ikke lenger ville klare seg alene.

37

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Folkeavstemninga med 61,4% frammøte levnet imidlertid ingen tvil. Bare 26% var villig til å oppgi den selvstendigheta Flatanger hadde hatt siden 1871. Et par dager etter folkeavstemningene møttes ordførerne (5 fra Sp, bare Namsos Ap) og rådmennene i de seks kommunene for å oppsummere. Det ble en kort seanse. Med klare svar fra innbyggerne og støtte fra de lokale folkevalgte hoppet Overhalla, Høylandet og Flatanger av. De tre øvrige ble enige om nye møter for å forhandle videre og prøve å komme i mål før kommunalministerens da gjeldende frist 5 uker fram i tid (01.07.2016). Fosnes var opprinnelig en geograÞsk svært vidstrakt kommune, men i 1871 ble det dratt en delelinje ytterst i Namsenfjorden slik at Flatanger ble en nykommer på kommunekartet. Dernest ble øygruppa Gjæslingan med 61 innbyggere overført til Vikna i 1889 før Otterøy i 1913 også ble utskilt som egen enhet. Schei-komitéen sørget for at sistnevnte opphørte å eksistere i 1964. Otterøys område nord for Namsenfjorden med 2/3 av innbyggerne fulgte da kommunene Vemundvik og Klinga inn i Namsos. Det gjorde også nok en ßik av Fosnes, Finnangerodden med 116 innbyggere. Slik forsvant over halvparten av det opprinnelige arealet bit for bit gjennom årene, men kommunenavnet Fosnes hadde altså eksistert siden starten med Formannskapsloven av 1837. Gjennom disse skiftende tider har kjerneområdet alltid vært øya Jøa hvor kommunesenteret Dun ligger. Vi er jo nå i forfatteren Olav Duun sitt rike. Derfra går det ferge til Elvalandet som har vei og bruforbindelse sørover til Namsos 35 km unna. Bare den nordre delen av denne øya hørte til Fosnes og derfra er det bru over til det som var kommunens fastlandsdel, Salsnes og et så godt som ubebodd område rundt det store Salsvatnet. Med en slik historie kan det synes underlig at man ville oppgi det som var igjen og dermed det lokale sjølstyre. Det var de ikke villig til i henhold til en innbyggerundersøkelse gjennomført året før. Fosnes hadde imidlertid en rådmann, Rønnaug Aaring, som kjørte en relativt knallhard kampanje for en storkommune. Da den etter hvert ble en realitet, riktignok i forminsket utgave, kunne hun forøvrig ta plass i rådhuset inne i Namsos som assisterende rådmann. Kommunens ferske ordfører, Trygve Sandvik (Sp), var i tvil, men en sterk skjebnetru Þkk nok etter hvert fotfeste både hos de folkevalgte og på grasrotplan. «Sammenslåing blir det uansett", var omkvedet. Dessuten var alternativet som, ikke bare ble kraftig forfektet, men som det altså også ble stemt over, en konstellasjon hvor også Overhalla Høylandet, Flatanger og Namdalseid skulle legges under Namsos. Skulle den aller minste av de seks, som den eneste i regionen, ta

38

KAOSREFORMENE - BIND 1


sjansen på å bli stående alene utenfor det gode selskap? Stemninga fra innbyggerundersøkelsen ble snudd til at hele 67% sa ja til sammenslåing (58% frammøte). Hva om de hadde kjent de klare nei-resultatene i tre av de andre før de selv gikk til urnene? Ville de da med helt andre premisser kanskje ha vurdert saken annerledes?

I denne sammenheng er det også naturlig å nevne grenda Lund som ligger nordøst for Salsnes og en halvtimes fergereise fra resten av Nærøy, kommunen de tilhørte. I samsvar med ønsket til et ßertall av befolkninga i området ble deres tilhørighet ßyttet sørover. Bilveien fra Lund til Namsos er fem og ei halv mil lang. Om Fosnes hadde bestått, ville en slik grensejustering ført til at kommunen for en gangs skyld hadde fått tilført areal og innbyggere. Arealet til Namdalseid ßytta seg nordover gjennom historia. I syd ble nemlig Beitstad utskilt som egen kommune i 1904. Dette tapet ble delvis dekket 60 år seinere da Namdalseid ble tillagt land i nord, tidligere Otterøy kommunes område på sørsida av Namsenfjorden med 571 innbyggere. Kommunenavnet Namdalseid har altså eksistert helt siden starten med formannskapsloven av 1837. Tross en noe omskiftende geograÞsk historie er det grunn til å undres over at man i kjerneområdet av kommunen skulle være villig til å oppgi selvstendigheten. Også den tilførte delen i nord har etter omleggingen til landverts transport en mer naturlig tilknytning til resten av Namdalseid enn til byen slik også Scheikomitéen resonnerte. Likevel gikk Sp-ordfører Steinar Lyngstad inn for sammenslåing og Þkk med seg 61,6% av de som deltok i folkeavstemninga (frammøte 63,3%). Kunne det være at faktorer som beskrevet ovenfor om Fosnes også påvirket holdningene i Namdalseid? I EU-kampen i 1994 var det mye snakk om «svenskesuget». Strategene i Gro Harlem Brundtlands regjering sørget for at Norge avholdt folkeavstemninga 14 dager etter svenskene. Nei-folket fryktet da, og med god grunn, at et ja i Sverige, som det også ble med 52,3%, skulle påvirke nordmenn til å stemme likedan. Det gjorde det nok også, men ikke nok. 52,2% stemte likevel nei her i landet. Så kan man saktens spekulere i om resultatet også i Sverige hadde blitt nei dersom de hadde stemt etter oss. Uansett kan det ikke være tvil om at tidspunkt og rekkefølge for slike avstemninger har betydning. Ville ikke da kjennskap til utfallet i Overhalla, Høylandet og Flatanger kunne ha fjernet mye av bysuget i Namdalseid såvel som i Fosnes? 39

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Det som skjedde i Midtre Namdal kan virke noe bakvendt på mer enn en måte. At Overhalla, med sin sterke motstand, ligger mye nærmere byen er allerede nevnt. Fra herredshuset på Namdalseid er det Þre mil til Namsos. Med vektleggingen av bo- og arbeidsmarkedsregioner i prosessene skulle man også tro at den gamle fylkeshovedstaden Steinkjer hadde vært et vel så naturlig valg når kommunen først skulle gi opp seg selv. Avstanden sentrum til sentrum her var 34 km, redusert til 29 ved åpninga av ny vei rundt sørsida av Hjellbotn i 2020. Fra folkedypet i det nå detroniserte kommunesenteret falt også følgende uttalelse: «Det blir vel så vi setter Namsos mer på kartet, men for oss er det Steinkjer som er byen». Framfor at Namdalseid kunne ha fortsatt som en naturlig og vel arrondert landkommune mellom Namsos og Steinkjer, kan det synes som om hastverkselementet, skjebnetrua og en variant av svenskesuget førte til at de to byene Þkk felles grense.

40

KAOSREFORMENE - BIND 1


STEINKJER Sp

STEINKJER Sp 22058, Verran Ap 2367 - 68 til Indre Fosen Nyttårsaften 1963 hadde Steinkjer 4325 innbyggere, neste morgen 19.583. Over natta hadde det gamle kjælenavnet «bygdenes by» fått en ny betydning. Kommunens areal økte fra 1,7 til 1564 km2 ved innlemmelsen av Ogndal, Sparbu, Stod, Egge, Beitstad og Kvam Denne landevinninga blir imidlertid bare blåbær mot de mest ekstreme alternativene som ble lansert for området under Solberg-regjeringa og Jan Tore Sanners sammenslåingsframstøt. Kommunereformen førte til en formidabel bonanza for konsulent-bransjen. Muligens ga det en viss rasjonaliseringsgevinst da det på seinsommeren 2015 ble laget en felles utredning for kommunene Frosta, Levanger, Verdal, Inderøy, Verran, Steinkjer, Snåsa og Namdalseid. I rapporten Þgurere 13 forskjellige kombinasjoner av disse i innholdsfortegnelsen, bl.a. sammenslåing av alle 8. Noen hadde altså tenkt tanken, men i selve teksten står det kun at «alternativet er med i matrisen. Siden det ikke er nevnt i noen av de politiske vedtakene, blir det imidlertid ikke kommentert videre». I den mest omfattende konstellasjonen som ble noe nærmere vurdert i utredninga, manglet Levanger og Frosta. Som det framgår av forrige kapittel om nye Namsos, forsvant Namdalseid etter hvert nordover, mens Verdal, tross svært laber interesse hos egne politikere med ordfører Bjørn Iversen (Ap) som nei-general, til slutt inngikk en intensjonsavtale med kun Levanger. I folkeavstemninga 06.06.2016 Þkk han støtte for sin motstand fra 71,3%. Det var en avgjørende faktor for endelig å få saken ute av verden for dem.

41

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Med halvparten av de 8 kommunene skrellet av ble det senhøstes 2015 laget en ny utredning for bare Steinkjer, Verran, Snåsa og Inderøy. For sistnevntes del ble det der vist til at de nylig hadde gjennomført en sammenslåing (med Mosvik i 2012), og som det står i rapporten: «ser ut til å mene det får være bra i denne omgang». Videre ble det pekt på at kommunen er delt mellom å gå sør- eller nordover hvis de må slå seg sammen med noen, underforstått at det vil de ikke. I siste avsnitt står det da også at: «I Inderøy kommune ønsker politikerne fortsatt selvstendighet». Slik ble det også, og de var heller ikke med på noen videre prosess. Så sto de altså bare 3 tilbake, og i løpet av våren 2016 Þkk disse utarbeidet en intensjonsavtale. Blant mange fagre ord om gjensidig respekt og raushet og lovnader om at ingen skal miste jobben, står det som et grunnleggende prinsipp for sammenslåinga at «kommunene er ulike, men likeverdige». Likeverd ja, men hva med likevekt når Steinkjer har 5 ganger så mange innbyggere som de to andre til sammen og ligger som en magnet i midten? Både Verran og Snåsa hadde helt ferske ordførere fra Ap, hhv. Anders Lindstrøm og Tone Våg. Begge gikk de helhjertet inn for sammenslåing med byen mellom dem, men i Snåsa var både varaordføreren fra SV og Spgruppa i mot. Det var også i høy grad folket som gikk til urnene 23.05.2016. Med en valgdeltagelse på 72,8%. var det bare 29,3% som hadde latt seg overbevise av Våg. Hun var skuffet, men ikke overrasket over det klare og tydelige signalet og uttalte straks at de måtte styre i henhold til det. «Det har vært en kamp, og nå er jeg glad for at vi kan legge denne debatten bak oss», sa hun. Snåsa kommunestyret fattet så vedtak i tråd med folkeviljen, og derved var det bare to tilbake. Mye vil ha mer, er det noe som heter, og under kommunereformen kom slike holdninger til overßaten landet rundt. Oppildna av en sentraliseringsivrig regjering så regionsentra sitt snitt til landevinning. I mange tilfeller utvikla det seg til en nokså bisarr kamp mellom byer om på død og liv å bli størst. Kommuner som lå i mellom, kunne da fort bli objekter i en kappe land-leik. Man skulle tro at Schei-komiteen hadde sørget for at Steinkjer Þkk nok albuerom allerede i 1964 da syv kommuner ble til én. Derfor var byen heller ikke på lista til Buvik-utvalgene som på 1980- og 90-tallet hjalp 8 andre ut av påstått trangboddhet. 19 landkommuner inngikk i utvidelsene. Anneksjon er ikke et for sterkt uttrykk gitt den massive motstanden i disse. Fra sentrum av Steinkjer er det ei mil til ytterkanten av nærmeste nabo, som faktisk er Inderøy. Med bare 14 innbyggere pr. km2 (2019) ville ikke akkurat arealmangel kunne brukes som noe argument heller. Likevel viste de en viss appetitt på de resterende mulige partnere, noe overraskende kanskje med en ordfører fra Sp, Bjørn Arild Gram, som 42

KAOSREFORMENE - BIND 1


forøvrig ble leder av Kommunenes sentralforbund fra 2020. Mens ekspansjonsivrige politikere i mange andre byer tok det mer eller mindre for gitt at innbyggerne var for slike utvidelser, kan man gjerne kalle det en formildende omstendighet at de i hvert fall avholdt en folkeavstemning. Med ordføreren i spissen vedtok kommunestyret i Steinkjer 06.04.2016 å anbefale innbyggerne å stemme ja til sammenslåing med Snåsa og Verran før de skulle gå til urnene den 23. måneden etter. Da Þkk man gjennom en deltagelse på kun 24,5% et tegn på at det for byfolk ßest ikke betyr så mye fra eller til om en småkommune eller to blir innlemmet eller ei. Av de frammøtte fulgte 61,8% oppfordringa fra kommunestyret. «Jeg er veldig glad og fornøyd med at det ble et ja i Steinkjer», uttalte ordfører Gram samtidig som han syns det var synd at snåsningene ikke ville være med. «Men nå blir det en ny kommune med Steinkjer og Verran», konkluderte han.

Verran, ja. En vise av Otto Nilsen heter «Verre enn været kan værra i Verran», men så ille kan vel ikke de meteorologiske forhold være at det var grunn nok til at verraværingene ville emigrere til byen? Bygdas tidligere historie og tilhørighet har en del med endringer i samferdselsmønsteret å gjøre. Et framskritt på den fronten var også på gang samtidig som denne prosessen mot sammenslåing skred fram. Brua som ble åpnet over Beitstadsundet våren 2020 kortet ned avstanden mellom rådhusene i Malm i Verran og Steinkjer fra 31 til 22 km, men var det i seg selv en avgjørende faktor? Til sammenligning er det 21 fra byen til Straumen, kommunesenteret i Inderøy som altså var svært samstemt på å stå alene. For å komme til begynnelsen av Verrans kommunale historie må vi ta båt. Ytterøy, som nå tilhører Levanger, var en gang et sentralt sted, og kommunen med samme navn opprettet i 1837 omfattet da, ikke bare selve øya midt i Trondheimsfjorden, men også et stort område på fastlandet nordvest for den. Denne delen ble så utskilt som egen enhet under navnet "Mosvik og Verran" i 1867 for så å bli to separate kommuner med respektive navn i 1901. Malm ble egen kommune etter å ha blitt utskilt fra Beitstad i 1913. Den ble så slått sammen med Verran i 1964. Med 50% ßere innbyggere Þkk Malm kommunesenteret mens Verran beholdt navnet. Bare Þre år seinere ble denne nye og større enhet krympet i sør. Veibygging på halvøya sørøst av Verrasundet gjorde det naturlig at Fram-Verran med 395 innbyggere ble overført fra Verran til Mosvik i 1968. 43

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Mosvik for sin del ble en del av Inderøy i 2012, en såkalt frivillig sammenslåing med 58% ja i folkeavstemninga. For en liten, næringssvak kommune med press på økonomien gitt forespeilede rammebetingelser var det tegn på resignasjon og styringsslitasje både i politisk og administrativ ledelse. Derfor kunne det nok syntes forlokkende å gå i kompaniskap med en større nabo som sto med åpne armer og viste raushet overfor lillebror. Er det så paralleller fra tilfellet Mosvik til Verran? Noen svar Þnner vi i utredninga: «Dagens regjering signaliserer ganske tydelig at kommuner som velger å bestå som selvstendige kommuner med få innbyggere vil få mindre tilskudd.» Om ikke det var nok til skremme sindige inntrøndere, står det videre under kapitlene anbefalinger og konklusjon: «Om inntektene for kommunen strammes til, er det sannsynligvis små muligheter for å bestå som egen kommune», og nærmest som en siste spiker i kista: «I Verran kommune er det stor risiko for at kommunen ikke har god nok økonomi til å levere tilstrekkelig kvalitet på lovpålagte tjenester de kommende årene.» Ikke bare Mosvik, men også andre har tråkket opp samme spor mot avvikling av det lokale sjølstyre. Det bekreftes i rapporten med følgende: «Verran kommune har mange fellestrekk med kommuner som har søkt sammenslåing tidligere pga. svak økonomi.» Dette har vært en viktig faktor, for noen den eneste, bak sammenslåingsvedtak hos mange, også under Solberg-regjeringas kommunereform. Her kan man saktens stoppe opp med en liten reßeksjon: Akkurat som enkeltmennesker, familier og virksomheter av alle slag kan også kommuner gjennom et langt liv til tider oppleve smalhans. Om det skulle være slik at løsninga på økonomiske problemer alltid er å slå seg sammen med naboen, ville vi nok ha vært nede på én kommune i Norge for lengst. Regnskapet for Verran i tida fra vedtak til effektuering av sammenslåing 01.01.2020 kan tyde på at framstillinga av økonomien bar preg av en viss svartmaling. Uansett var frykt for bunnskrapt kommunekasse og framtidige rammebetingelser åpenbart mye mer framtredende hos politikerne og i administrasjonen enn i Snåsa og Inderøy. Dette virker å ha smittet over på grasrota som stemte hele 73,8% ja til sammenslåing etter valgdeltagelse på 55,1%. I kommunens sørvestlige del, Verrabotten, Þkk bygdefolket anledning til å ta stilling til om de skulle forlate skuta. Derfra går korteste vei (7 mil) til Steinkjer via Inderøy. Da er Rissa betydelig nærmere, og 80% stemte for å gå den veien. Dvs., da gjensejusteringa ble foretatt, ble de 68 innbyggerne overført til Indre Fosen kommune som ble dannet to år tidligere (2018) av Rissa og Leksvik. Det resterende av Verran vil altså i løpet av 183 år administrativt sett ha ßyttet seg fra Ytterøya midt i Trondheimsfjorden, rundt hele Beitstadfjorden og inn til Steinkjer. Sammenligning av tettsteder kan være en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men det er ingen tvil om at de som mistet status som administrasjonssentra er preget av tap for kjøttvekta, nedgang i folketall og tomme forretningslokaler og offentlige bygg. Nedlegginga av bergverksdrifta i Fosdalen i 1997 førte til at mange arbeidsplasser forsvant fra nærområdet til Malm. Likevel var utviklinga der over tid relativt positiv med hensyn til en landsbydannelse rundt rådhuset. Om ikke akkurat en verdensmetropol, kunne man se at dette var et kommunesenter. I utredninga pekes det også på at Verran la vekt på å gi Malm nødvendige senterfunksjoner med tiltalende uteområder og nærmiljøanlegg i 44

KAOSREFORMENE - BIND 1


sentrum. Videre står det at «Kommunen har mange ideer og ambisjoner knyttet til stedsutvikling.» Utenom Steinkjer er det Malm som har ßest innbyggere og mest tettstedspreg i den nye kommunen. Som kommunesenter kom stedet altså mye mer fordelaktig ut enn de som mistet den statusen i 1964, både i kommunene som da ble lagt under Steinkjer og i landet forøvrig. Noen slik sammenligning ble ikke gjort i utredninga. Når kommuner som Verran velger å kaste inn håndkleet, handler det mye om sjøltillit. Med alle de ressursene og ikke minst retorikken som ble brukt for å drive gjennom denne reformen, er det ikke underlig om den Þkk seg et skudd for bauen. Så kan man spørre seg om folk i Verran hadde vært litt mindre ivrig på å legge ned egen kommune dersom de på valgdagen hadde kjent til snåsningenes sjøltillit. For Verran, slik det går fram av både utredningen og intensjonsavtalen, er det viktig å få beholde de helse-, skole- og andre tilbud de hadde fra før også i storkommunen. Dessverre er det svært mye empiri på at dette ikke holder stikk. Intensjonsavtaler viser seg alt for ofte ikke å være verdt papiret de er skrevet på. Ved fjerning av kommunegrensa forsvinner ikke bare det lokale sjølstyre, men også det siste bolverket mot sentralisering. Fra Verran trenger de ikke å se langt hverken i geograÞ eller tid for å Þnne et eksempel på det: Allerede i 2019, bare 7 år etter sammenslåinga med Inderøy, var nærmeste nabo Mosvik ribbet for det meste. Nå er det stort sett bare barnehagen som ikke er vedtatt nedlagt. Historia vil vise hvor lenge den lovnaden varer, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra Sp, Ap og H. Det hjelper ikke engang om det er det uttalte desentraliseringspartiet Sp som styrer, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt? Det er mye mer en ufravikelig regel enn et unntak at eks-kommuners skjebne er å bli en stemoderlig behandlet utkant i storkommune.

45

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Nord-Trøndelag Venstres stortingsrepresentant, André N. Skjelstad, er selv fra Verran. Holdninga til folket og kommunestyret der gjorde at han ikke behøvde å bruke sin maktposisjon som en av Tvangsgutane for å få gjennomført det samme han sørget for lenger nord i fylket (ref. kapittelet om Nærøysund). Det skulle ikke ta lang tid etter at prestisjeprosjektet han så helhjertet hadde støttet, slo tilbake som en liten boomerang på hans egen hjemmebane. Det er som en skjebnens ironi at nettopp han så snart beklaget seg over brudd på intensjonsavtalen. Svaret han Þkk fra et formannskapsmedlem i nye Steinkjer, Stein Erik Aalberg (Ap), er ikke så rent lite typisk for hva som er en realitet i de reformerte kommuner: «Det er naivt å tro at alt skal være som før når man slår sammen to kommuner.»

46

KAOSREFORMENE - BIND 1


SØR-TRØNDELAG INDRE FOSEN H

RISSA 6631 H, Leksvik 3458 H (fra Nord-Trøndelag)

Et oppslag i avisa Fosna-Folket høsten 2014 hadde følgende overskrift: "Sammenslåing blir det uansett". Ingressen fulgte opp med at "De kommunene som ikke klarer å bli enige seg imellom, vil regjeringa vedta sammenslåing for i 2017". Avbildet under disse bastante glosene var ordførerne Einar Strøm (Sp) i Leksvik og Ove Vollan (H) i Rissa sammen med sine respektive rådmenn. Teksten i artikkelen levner heller ingen tvil: «Rådmann Vigdis Bolås (Rissa) skriver i sin utredning at det i praksis ikke er noe spørsmål om kommuner skal slås sammen eller ikke. Det vil komme en sammenslåing uansett».

Her kan det være nødvendig å minne om at Frivillighetsvedtaket av 1995 på dette tidspunkt fortsatt var gjeldende. Det sittende stortingsßertall hadde dessuten presisert at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene som deltok i prosessen, dvs. at «frivillig tvang» heller ikke skulle være aktuell politikk. Slik sett må de politiske og administrative 47

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


toppene i de to kommunene ha levd i en åpenbart villfarelse. Alternativt hadde de en krystallkule som fortalte dem om Tvangsgutane sin inntreden på arenaen to og et halvt år seinere? Med slike holdninger i de to rådhusene er det ikke underlig om en utbredt skjebnetru også ble plantet i bygdefolket. Så kan man spørre hva vitsen skulle være med at de Þkk uttrykke meninga si gjennom både en innbyggerundersøkelse og folkeavstemninger når resultatet uansett var gitt? Jo, omkvedet var at det var mye bedre å gjøre det frivillig enn å bli tvunget. Om det kunne gå over stokk og stein mange steder i landet, lot de til å ha det spesielt travelt på innsida av Fosenhalvøya, og i særdeleshet i Rissa. Allerede i september 2014 la de fram en utredning gjennomført ensidig fra egen kommune. I rapporten ble det presisert at den var laget uten deltagelse fra den potensielle partneren, og videre: «All informasjon i utredningen om Leksvik kommune er basert på offentlig tilgjengelig informasjon og statistikk.» Videre står det å lese at: «Denne utredninga gir ingen krystallklare svar på om kommunene Rissa og Leksvik bør slå seg sammen.» Derimot går det fram at «Kriterier for god kommunestruktur» var et viktig grunnlag for de vurderinger som førte fram til en konklusjon. Det var en rapport utarbeidet av det såkalte Vabo-utvalget, bestående av eksperter håndplukket av kommunaldepartementet. Statsråd Jan Tore Sanner så seg nok derfor fornøyd med at utredninga fra Rissa kommune avsluttes med en anbefaling om at «Rissa blir slått sammen med Leksvik så snart det er mulig.» Prosessen fortsatte så med sjumilssteg. Et halvår seinere viste Rissa, nå i fellesskap med Leksvik, at de lå et et hestehode foran de ßeste andre. Allerede 12.03.2015 skrev de nemlig under på en intensjonsavtale. Hastverket ble bekreftet i første setning i dokumentet: «Leksvik kommune og Rissa kommune tar sikte på å slå seg sammen så tidlig som mulig, og senest 01.01.2018.» Rissa og Leksvik lå ikke bare i henholdsvis Sør- og Nord-Trøndelag fylker, men har også en svært forskjellig historie som kommuner. La oss se på den kompliserte først: Opprinnelig var det Stadsbygd som var kommunenavnet sør om fylkesgrensa. Med båten som det viktigste samferdselsmiddelet omfattet den også et stort område på andre sida av Trondheimsfjorden, nemlig bygdene Ingdalen og Lensvik (NB! Ikke å forveksle med Leksvik). I 1860 ble kommunen delt i en indre og en ytre del, dvs. med grense, ikke midt i, men tvers over fjorden. Stadsbygda beholdt Ingdalen mens Lensvik ble en del av Rissa som da altså ble et nytt navn på kommunekartet. I 1905 krympa Rissa ved at Lensvik rev seg løs fra hovedbølet nord om fjorden. Så var det stille helt til Schei-komitéen kom på banen og gjorde vei i vellinga i 1964. En detalj i det hele var det at Stadsbygd måtte gi fra seg sitt lille anneks på sørsida av fjorden. Samtidig med at Lensvik og Agdenes ble slått sammen til én kommune som beholdt sistnevntes navn, ble Ingdalen med sine 171 innbyggere grensejustert dit. De i Stadsbygd som ønsket å beholde kommunen slik den var, syns nok det var enda verre å bli slått sammen med dobbelt så store Rissa. Dessuten ble 3/4 av Stjørna lenger vest med i den nye kommunen. Navnespørsmålet vakte stor strid i og med at nydannelsen skulle hete Rissa og ikke Stadsbygd slik tilfellet var sist de var sammen drøyt hundre år tidligere. 48

KAOSREFORMENE - BIND 1


I mai 2015 ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse i begge kommuner. Av 500 respondenter i Rissa var 71% positive til sammenslåing med Leksvik. Fire måneder seinere sank den prosenten til 63,3 da det ble avholdt folkeavstemning samtidig med kommunevalget den 14. september. Opptellingen avslørte store kretsvise forskjeller. I vest, dvs. i området som før 1964 hørte til den da eksisterende kommunen Stjørna, var bare 28,4% positive, men det var på langt nær nok til å oppveie den motsatte holdning i kommunens øvrige deler, spesielt i sentrum. Med alle de ovennevnte historiske endringer på kommunekartet hos naboene sør om fylkesgrensa kan det nesten synes utrolig at Leksvik helt fra dannelsen av norske kommuner ved Formannskapslovene av 1837 forble uforandret i 180 år. Den burde gjerne være verneverdig bare av den grunn. Skulle så Jan Tore Sanners store prestisjeprosjekt, ovennevnte villfarelser og utbredte skjebnetro være det som skulle til for å gjøre ende på en lang, stolt og stabil historie? Innbyggerundersøkelsen viste ikke samme høye tilslutning for sammenslåing i Leksvik. Av 350 respondenter var 58 % positive, og ja-vinden løyet i løpet av sommeren. Rett før folkeavstemningen viste en meningsmåling et knapt nei-ßertall. Kunne det skyldes en realitetsorientering, at skjebnetrua begynte å slippe taket på deler av befolkninga? Ville dette skiftet i folks oppfatning være nok til å tippe resultatet av folkeavstemninga i motstandernes retning? 49

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Rissa var nesten dobbelt så stor som Leksvik, og vil, som normalt er, i kraft av sin kjøttvekt bli tyngdepunktet i den nye kommunen. Det er jo nærmest som en naturlov at det som er stort på sikt blir større, og det som er lite blir mindre, spesielt hvis man legger til betydningen av hvor felles administrasjon havner. Her var det aldri noe realistisk alternativ til at Årnset i Rissa skulle beholde sin status som kommunesenter også i den større enheten. Riktignok fastslår intensjonsavtalen at Leksvik skal ha noen funksjoner, men det er nok å se til naboen i nord, Mosvik, for å avsløre verdien av det papiret. De slo seg sammen med mye større Inderøy i 2012, og de fagre skrevne ord viste seg slett ikke å være noen bom som hindret at tjenester og institusjoner forsvant over Skarnsundbrua (ref. kapittelet om Steinkjer). En viktig faktor egnet til å gi økt tilslutning til ja-sida i Leksvik var spørsmålet om videregående skole. I skrivende stund har de fortsatt hver sin, i Årnset og i Leksvik sentrum. Sistnevnte hadde i ßere år vært truet av nedleggelse. Derfor er følgende punkt i intensjonsavtalen svært viktig: «I samarbeid med fylkeskommunene skal det utredes og arbeides for en felles videregående skole som legges til Vanvikan.» De var altså villig til å oppgi sin skole på Rissa-sida. Dette punktet var en skikkelig gulrot for den sørvestre delen av Leksvik kommune der Vanvikan ligger bare noen kilometer fra den gamle grensa. Leksvik-ordfører Einar Strøm, som selv er fra Vanvikan, ßagget at han var for sammenslåing. I lokallagets valgkampbrosjyre er villfarelsen det vises til i innledninga, også med: «Det er ßertall på Stortinget for bruk av tvang for å få reformen igjennom.» På det tidspunkt var jo det rett og slett feilaktig skremselspropaganda. Den gamle høvdingen i bygda, med totalt 12 år i ordførerstolen, hadde stort sett kommunestyregruppa si med seg. Her var Aud Dagnar Ramdal en modig opponent. Ikke bare uttrykte hun stor skepsis for prosjektet, men viste også til at det var i strid med hva partiet sentralt sto for. Motsatt av den nasjonale trend gikk da også Sp tilbake i Leksvik ved valget i 2015 og tapte ordførervervet (20,7%, 5 av 25 mandater). I Ap var motstanden uttrykt først og fremst gjennom deres ordførerkandidat Knut Ola Vang. Han gjorde et brakvalg (36,9%, opp fra 7 til 10 mandater) uten at han klarte å kapre toppvervet. Det gikk til Steinar Saghaug fra Høyre som sto på stedet hvil fra forrige valg (20,1%, 5 mandater). Der i gården var de med på sammenslåingslinja til regjerings-Høyre. Likevel var det nok mest geograÞsk framfor partipolitisk tilhørighet som skilte folket i spørsmålet. Ja-sida sto sterkere dess nærmere Vanvikan man kom, og vise versa lenger innover i fjorden der de fryktet stagnasjon i administrasjonssenteret Leksvik. Strøm argumenterte med at et nei ville føre til nedleggelse av Leksvik videregående skole. Videre fryktet han at det ville bety at kommunen ble delt i to. «Det vil i så fall bli en sørgelig affære», uttalte han og fortsatte: «Jeg vet at folk er klare til å starte en aksjon om å slå Vanvikan sammen med Rissa, dersom det blir nei i folkeavstemninga.» Spenningen var naturlig nok stor før det skjebnesvangre resultatet ble kjent. Partiene hadde nemlig på forhånd sagt at de skulle forholde seg til folkets dom, om det så ble med 0,1% ßertall den ene eller den andre veien. Det ble det ikke. Med en valgdeltagelse på 69% stemte 949 ja og 949 50

KAOSREFORMENE - BIND 1


nei. Uavgjort resultat hadde man aldri før opplevd her i landet. Hvordan skulle de stakkars politikerne handtere dette? Listetopp for Fremskrittspartiet i Leksvik, Kurt Myrabakk, hadde lenge vært bekymret over splittelsen spørsmålet om kommunesammenslåing hadde skapt. «Jeg tror nesten ikke mine egne øyne, og er overlykkelig over at resultatet ble akkurat 50/50», uttalte han med følgende begrunnelse: «Nå har vi muligheten til å ta tak i saken med kløkt, og hindre de skadelige prosessene som er uttalt ville starte ved et marginalt ßertall.» Så ble det altså ikke folket, men Myrabakk som sammen med det nye Leksvik kommunestyre, valgt samme dag som folkeavstemninga (14.09.2015), som skulle avgjøre det hele. Einar Strøm var nå ute av politikken, men siden den nye ordføreren, Steinar Saghaug, også er fra Vanvikan og dessuten Høyremann, er det vel ingen overraskelsen at han bar fanen for sammenslåing videre. Den mest tungtveiende argumentasjonen fra jasida var den samme som før: Uten sammenslåing kunne de måtte vinke farvel til den videregående skolen uansett om de prøvde å beholde den i Leksvik sentrum eller gikk inn for bygging av ny i Vanvikan. Trusselen om at Vanvikan kunne løsrive seg hang også over dem som et spøkelse. Avgjørelsen falt under kommunestyremøtet i desember 2015. APs Knut Ola Vang, som med brask og bram offentliggjorde sitt nei-standpunkt før valget, var tre måneder seinere en av 16 som sa ja i kommunestyret. SPs Aud Dagmar Ramdal gikk i sitt innlegg til angrep på regjeringens kommunereform som hun omtalte som en sentraliseringsreform. «Jeg tror ikke på dette ekteskapet, eller det svært mange opplever som et tvangsekteskap. Jeg har tro på Leksvik som en egen kommune», sa Ramdal. Hun Þkk støtte fra APs Torkil Berg som langt på vei latterliggjorde reformen til regjeringa. De to var blant de 9 som stemte nei til sammenslåing. For kommunalminister Jan Tore Sanner var avgjørelsen i Leksvik selvfølgelig en seier. Da han mottok søknaden om sammenslåing med Rissa, må det likevel kunne kalles en trøstepremie. Det var nemlig folkeavstemning i totalt 14 kommuner valgdagen i 2015. I 12 av dem ble det nei, kall det borteseier, foruten uavgjort i Leksvik og ja i Rissa. Det gir 4 poeng på tabellen, noe som normalt burde bety nedrykk. Likevel var han blid som en sol da han mottok de to Høyre-ordførerne på sitt kontor bittelille julaften 2015. Søknaden ble godkjent i departementet og sammenslåinga effektuert 01.01.2018, samtidig med at Nordog Sør-Trøndelag ble ett fylke. Steinar Saghaug (H) fortsatte da som ordfører fram til valget høsten 2019. Statsråden gratulerte lokalpolitikerne med å ha gjennomført en god prosess. Her kan det igjen være fristende å vise til mye empiri som tilsier at endringer skjer mest smertefritt og har best mulighet til å lykkes dersom de skjer etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når 51

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken. Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt som hans fører alt for ofte til et himla spetakkel og et dårlig resultat. Avstemningsresultatet i Leksvik er en nesten symbolsk indikator på en splittet bygd. Villfarelsene nevnt i innledninga av dette kapittelet kan ha ført til at vedtaket ble fattet på feilaktige forutsetninger. Dersom den utbredte skjebnetrua hadde fått litt mer tid på å slippe taket, er det også grunn til å tro at folkeavstemninga hadde tippet fra sin perfekte likevekt over til nei-sida. Hvordan har det så gått med den videregående skolen som var en slik avgjørende faktor? Vel, fortsatt undervises det både i Leksvik sentrum og i Årnset i Rissa, nå riktignok under samme administrative paraply og navn; Johan Bojer videregående skole. Ny samlet skole i Vanvikan er planlagt ferdigstilt i 2023, men ennå er ikke spaden stukket i jorda. Under kommunevalget i Indre Fosen i 2019 ble Høyre mer enn halvert, Þkk bare 5 av de 37 kommunestyrerepresentantane og mistet ordføreren. Bjørnar Buhaug fra Sp tok over med 10 mandater i ryggen etter en viss framgang. Ellers var det Pensjonistpartiet og Kommunelista som utmerka seg med brakvalg, hhv 4 og 6 representanter. Kommunelista er kjemisk rensa for folk fra Leksvik-sida, og under valgkampen sto det i Adresseavisa at «Onde tunger vil ha det til at lista har bare en sak: Omkamp for at den videregående skolen blir i Rissa». Det er nok partiets viktigste anliggende, men de framhever også at Indre Fosen trenger étt sterkt kommunesenter, nemlig Årnset, og mener det da bør være en selvfølge at den samla videregående skolen også må ligge der. Dessuten har de uttrykt seg svært skeptisk til annen satsing i Vanvikan. Kommunelistas gode valg er et symptom på polarisering etter sammenslåing, et nytt eksempel på at bygdelister da får økt oppslutning. Framtida vil vise om de klarer å torpedere bygginga av den omstridte skolen i Vanvikan og derved intensjonsavtalen. For at ikke pessimismen skal få for mye fotfeste på Leksvik-sida, bør man gjerne ikke minne dem om kjøttvektas makt. Kanskje er det også noen på ja-sida som vil angre for at de bidro til å gi fra seg det lokale sjølstyret. Som Anne Grete Preus sang: «Noen ganger er en millimeter nok», for Leksvik sitt tilfelle var det én skarve stemme.
 52

KAOSREFORMENE - BIND 1


ÅFJORD Ap

ÅFJORD Ap 3348, Roan H 940 Åfjord har Þgurert som kommunenavn helt fra starten i 1837, men den geograÞske utbredelsen har endret seg med både minus og pluss. Roan var fra samme begynnelse en del av kystkommunen Bjørnør. I 1892 ble denne delt i tre, foruten Roan også Stokksund og Osen. Fire år seinere ble Åfjords del på sørsida av Løvøyfjorden utskilt som Jøssund kommune. Schei-komitéen sørget så for at Åfjord Þkk nytt territorium da Stokksund ble innlemma i 1964. Osen og Roan gikk klar denne største endringen på det kommunale Norgeskartet noensinne og kunne altså feire 125 års-jubileum i 2017. De to naboene Osen og Roan var så godt som jevnstore både i folketall og areal og også relativt like hva gjelder næringsgrunnlag. Til kommunereformen inntok de imidlertid forskjellige holdninger. Folkevalgte og menigmann i Osen var gjennom hele prosessen veldig samstemte om at de vil fortsette som selvstendig kommune. Den samme trua på seg selv var nok dessverre ikke like utbredt i Roan. Riktignok hadde kommunen hatt synkende folketall over lang tid. "Roan for oss toan" hadde, om enn galgenhumoristisk, blitt en noe destruktiv parole, selv om det burde være grunn til å tro at bunnen snart var nådd. Det var nemlig tegn som tydet på at trenden var i ferd med å snu i mange av landets grissgrendte strøk. Slik sett kom kommunereformen på verst tenkelige tidspunkt. Også i Roan burde man kunne ha sett mer optimistisk på framtida grunnet en allerede ferdigstilt vindmøllepark og gode muligheter innenfor turisme og primærnæringer med et av verdens mest produktive sjøområder langs kysten. I folkeavstemninga avholdt i mai 2016 stemte likevel 64,4% ja til sammenslåing med Åfjord etter en valgdeltagelse på 65,7. Kommunestyret fattet vedtak deretter, men det hadde hele tida vært en forutsetning at ingen ßere kommuner skulle med i nydannelsen. Roan kunne leve med å være et anheng til Åfjord 5-6 mil unna, men å havne i den ytterste periferi i en enda større og svært langstrakt kommune var utelukket. Så hendte altså likevel det at noen langt i sør banka på døra: I en tidlig fase av reformen, i 2014, havarerte nemlig et forsøk på sammenslåing lengst sørøst på Fosenhalvøya. Folket i Ørland, som da skulle få kommunesenteret, var for mens de i Bjugn stemte klart i mot. To år seinere snudde de på ßisa. Kanskje ikke overraskende, om enn ironisk nok, endte det denne gang med ganske nøyaktig motsatt resultat; Bjugningene tente på idéen mens Ørlendingene var tilsvarende avvisende. Den forsmådde frier så seg da om etter partnere nordover, men der kunne jo Roans betingelser stikke kjepper i hjulene? Der veien innover fra Stoksund møter hovedveien nordover Fosen ligger Årnes, tidligere kjent som Å i Åfjord. Som kommunesenter har stedet utviklet seg til en Þn liten landsby. Kanskje så man der for seg at det etter hvert skulle bli enda mer av en verdens navle? I den sammenheng syntes gjerne ikke lillebroren i nord, Roan, som all verdens landevinning. De knappe tusen innbyggerne der ville bare utgjøre en drøy femtedel i 53

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


en sammenslått enhet mellom de to. Da både folk og politikere i Roan sa ja til denne nyordningen, så det ut som om det hele skulle fullføres uten mere om og men. I Åfjord tok man seg ikke engang bryet med en folkeavstemning om spørsmålet. "Mye vil ha mer"-holdningen var det som kunne sparke ben under denne sammenslåingen. Anført av Ap-ordfører Vibeke Stjern var man nemlig slett ikke avvisende til ytterligere ekspansjon da hennes parti- og ordførerkollega i Bjugn, Ogne Undertun, sto på trappa og bød fram forlovelsesringen. Hva annet enn Sanners gulrøtter og press kunne ligge bak for å bringe en såpass unaturlig sammenslåing på banen? Kjøreturen mellom Bjugn og Åfjord går jo faktisk gjennom en bit av Rissa. I et forsøk på å Þnne en mer legitim grunn ble det hevdet at dette kunne være et grep egnet til å realisere den gamle drømmen om bro over Løvøyfjorden. Delelinja ble naturlig nok trukket der i 1896 mellom Åfjord og Jøssund som i sin tur havnet under Bjugn i 1964. Om dette milliardprosjektet var det fristende å replisere: "Keep on dreaming!". Avstanden fra Bjugn til Roan er uansett større enn det noe land med mål om folkestyre kan være bekjent av. Det mente man i hvert fall i Roan. I en sammenslåing med bare Roan ville Åfjord være helt ubestridt hva gjaldt hvor felles kommunesenter skulle ligge. I en konstellasjon med bare de to i sør ville det stille seg helt annerledes. Med et innbyggertall halvannen gang høyere enn Åfjords kunne Bjugn sitte med trumf. I denne ligningen ble da selvsagt Roan en viktig faktor for Åfjord. I en drakamp mot kjøttvekt i sør gjaldt det om å ha med lillebror i nord for å ligge i midten og være mer av et naturlige sentrum i en ny kommune. Det kunne virke som de i Åfjord tok det for gitt at Roan skulle holde seg innenfor folden, og kommunestyret avviste Senterpartiets forslag om å avholde folkeavstemning om en eventuell sammenslåing også med Bjugn. De sa ja til begge. La oss ta et lite steg tilbake i tid: En intensjonsavtale med bare Åfjord, signert av de to ordførerne 14.12.2015, var grunnlaget for folkeavstemninga i Roan et knapt halvår seinere. Like etter at opptellinga viste ja, ble det arrangert en busstur hvor begge kommunestyrene dro rundt i de to kommunene for å bli kjent både i geograÞen og med hverandre. Ved ankomst ßerbrukshuset på Stokkøya Þkk de uinnvidde et forvarsel om hva som var på gang. Der sto nemlig Bjugn-ordfører Ogne Undertun (Ap). Var han der bare for gammelt vennskaps skyld, i egenskap av tidligere personalsjef i Åfjord kommune, eller gjorde han sine hoser grønne? Svaret kjenner vi ut fra ovenstående tekst. På Stokkøya holdt han apell, en tale fra en beiler, for mulige politikerkolleger av ham i sammen kommune. Da hadde han allerede hatt uformelle samtaler med ordførerne i Åfjord og Roan. Dette var altså i begynnelsen av juni. Den 16. skulle saken behandles av kommunestyret i Roan, vel og merke sammenslåinga med bare Åfjord, men brått hadde det altså dukket opp et troll av eska (ikke bokstavelig 54

KAOSREFORMENE - BIND 1


talt, Ogne er en meget trivelig og jovial fyr). I et vedtak gjort 14 mot 3 stemmer ble det slått fast at de på det tidspunkt ikke ville åpne for å gjøre endringer i prosessløpet, da det ville kreve ytterligere utredning og innbyggermedvirkning. De sa altså nei til å gå i dialog med Bjugn og fylkesmannen, som også involverte seg i saken, for eventuell videre prosess med ßere enn Åfjord. Man kan godt si at Undertun og hans Bjugn kom inn på arenaen i 12. time. Kommunalminister Sanners frist var jo 01.07.2016, så da skulle man tro at han måtte slå seg til ro med at han ikke Þkk komme inn i den varmen han søkte. Det var bare det at Sanner var mer enn villig til å forlenge frister der man ikke var kommet til det mål han foretrakk, dvs. ßest og størst mulig sammenslåinger.

Framhaldsoga heldt soleis fram: I september 2016 ble det presentert et dokument myntet på likevel å etablere en treenighet. Symptomatisk for hele prosessen var det at Roan mangla på bunnlinja, der ordføreren setter sine navnetrekk, ikke underlig siden de ikke hadde vært med på moroa. I innledninga bekreftes det at «Bjugn og Åfjord har utarbeidet en politisk plattform som bygger på tidligere avtale mellom Roan og Åfjord, samt Bjugn kommune sine forespørsler om dialog». Lenger ned i teksten legges det en kraftig føring for vedkommende som har stilt seg utenfor: «Basert på gjensidige vedtak om kommunesammenslåing mellom Åfjord og Roan den 16.06.2016, er det lagt til grunn at Roan kommune fortsatt er med som partner i den nye kommunen». Her må det være tillatt å spørre: «Forstår de ikke norsk?» gitt Roan sin utvetydige holdning til saken. Om avstanden til Åfjord ikke syntes avskrekkende for ßertallet, var det en utbredt frykt i Roan, ikke uten grunn, for å bli en fjern, glemt og stemoderlig behandlet utkant med bare rundt 10% av folketallet i en treenighet. Derfor holdt kommunestyret utover høsten 2016 fast ved sitt nei til samtaler med begge storebrødrene til tross for at også fylkesmannen kom med en klar oppfordring om å gjøre det. De klarte også å stå i mot et nytt strengt brev fra statens og Jan Tore Sanners forlengede arm i Sør-Trøndelag. "Vil du ikke, så skal du", har blitt et kjent begrep i prosessen med kommunereformen, og i sitt tredje brev slo fylkesmannen med storslegga. Om de fortsatt var motvillige, gjorde hun det klinkende klart 55

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


at Roan i så tilfelle ville bli tvangssammenslått. Det ville være hennes utvetydige anbefaling til sentrale myndigheter. Embetsmannsstaten Þkk altså sin renessanse også på Fosenhalvøya. Fylkesmannens agerende førte til den rene opprørsstemning i Roan og sementerte i første omgang deres standpunkt i saken. Hanne Skjæggestad fra Venstre kalte det et overgrep og bemerket: «Her har vi allerede behandlet saken to ganger tidligere, og vi har IKKE endret mening.» Senterpartiets Ola Håvard Krogfjord var heller ikke nådig: «Det får være måte på innblanding i en demokratisk prosess. Det er helt bak mål, en ren trussel. Hvis de skal tvinge folk, kunne de bare gjort det fra starten av i stedet for å kaste bort så mye tid og ressurser på frivillige sammenslåinger», og han fortsatte «Roan har gjort det vi skal gjøre, nemlig å vedta sammenslåing med Åfjord. Når de vimser rundt med Bjugn, kan ikke vi ukritisk hoppe etter dem.»

De kanskje hardeste reaksjonene, og de som må ha svidd mest om de nådde kommunalministerens ører, kom fra Roans Høyre-ordfører fra 2003-2011, Albert Larsen. Han forlangte beklagelse fra fylkesmannen for det han oppfattet som intet annet enn trusler om tvangssammenslåing. «Jeg ble målløs og forbannet. Dette er ikke demokratiske spilleregler», mente han, og sa videre, «Det får være grenser. Kommunal- og moderniseringsminister Sanner har jo selv påpekt at reformen skal være basert på frivillige prosesser. Jeg har ikke fått med meg at det har kommet noe annet. Da lurer jeg på hvilken myndighet fylkesmannen har til å true med tvang?» For å forsikre seg om at Roan nå endelig hadde forstått alvoret, troppet fylkesmannens prosessveileder opp og satt ringside i kommunestyresalen da spørsmålet ble behandlet for tredje gang. Det er symptomatisk for hele kommunereformen hvor effektivt det etterhvert hadde blitt med trusler i landet vårt. Med en stemmes overvekt ble det denne gangen vedtatt å gi etter for "henstillingen" om å gå i samtaler med både Bjugn og Åfjord. Samtidig som kommunestyret ga etter for press, begynte folket å reise seg. Det ble satt i gang en underskriftskampanje som krevde at Bjugn holdt Þngrene av fatet. En del var også av den oppfatning at man nå burde benytte anledningen til å komme seg ut av hele greia. Et i utgangspunktet monogamt ekteskap kunne i neste omgang fort bli truet, gitt de 56

KAOSREFORMENE - BIND 1


polygame tendenser Åfjord med sin ordfører Vibeke Stjern så tydelig allerede hadde vist. Den fremste talsmann for den totale selvstendighetslinja var Albert Larsen som så mulighetene de hadde i den fra naturens side ressursrike kommunen. Svært misfornøyd med sentraliseringsiveren til Sanner & Co., meldte han seg etter hvert ut av Høyre. Sittende ordfører, Einar Eian, var også fra Høyre. Han ønsket sammenslåing, også med Bjugn. Senterpartiet i Roan ville at kommunen skulle bestå. At det ikke, slik som i Osen, var et mer massivt ønske om det i folket, skyldes nok at det i en tid hadde vært en viss misnøye med den kommunale administrasjon og en opprivende skolestrid som førte til at en av tre barneskoler ble nedlagt (Vik/Bessaker). Det aktuelle bygget i Bessaker ble drevet videre som barnehage, så kritikerne spurte hvor besparelsen lå. Nettopp fra dette området nord i kommunen med 21% av innbyggerne ulmet også et ønske om heller å bli overført til Osen. Sentralmaktas forlengede arm vant altså fram med å tvinge Roan inn i samtaler med begge de to andre. Etter det første møtet med alle tre meldte pressen om et godt forhandlingsklima. Idet ekspansjonistene ved hjelp av fylkesmannen så ut til å få det som de ville, snudde imidlertid vinden brått igjen. Selv om delegasjonen som kom hjem til Roan, mente å ha fått bra gjennomslag for egne krav, bleknet det nok mot en økende folkelige motstand. Den hadde nå manifestert seg ved at underskriftene hadde passert halvparten av antall stemmeberettigede. I hvert fall ble det en drøy uke før jul gjort et vedtak 9-8 der Åfjord Þkk et ultimatum. Om svermeriet med Bjugn ikke var avsluttet innen 31.01.2017, kunne de betrakte forlovelsen med Roan for brutt. Sanners våpendrager i Sør-Trøndelag ga seg ikke. I likhet med kommunalministeren virket det som fylkesmann Brit Skjelbred målte egen suksess i hvor mange kommuner hun klarte å stryke fra kartet. I kjølvannet av ovennevnte havari fortonte denne fylkesmannen seg nok en gang som et gufs fra fortida, fra embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida: Hennes bidrag til å skape julestemning i 2016 var en nokså bastant melding om at hele Fosen skulle bli én kommune fra 2020. Dvs, fylkesmannen hadde ikke helt forlatt frivillighetslinja: Folket på Fosen skulle selv få bestemme hvor kommunesenteret skulle ligge. Et nytt spøkelse ble dratt ut av hatten våren 2017. Regjeringa hadde engasjert NIVI Analyse for å utrede kommunestrukturen for hele Fosen. Selskapet ledes og drives for det meste alene av Geir Vinsand, i media ofte omtalt som kommuneekspert. De som bestilte dette arbeidet, visste nok hvilket svar de Þkk, og Vinsand sviktet ikke. For kritikere av kommunereformen var det vanskelig å karakterisere det som noe annet enn et rent bestillingsverk. Ikke overraskende anbefalte NIVI nemlig at Stortinget snøggast råd, dvs. 08.06.2017, burde vedta å slå sammen samtlige kommuner på Fosen. Alle sju skulle altså med, Leksvik, Rissa, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen. Her er et punkt i argumentasjonen for NIVIs konklusjon: «Fosen kommune gir store utviklingsmuligheter. Den nye kommunen kan organiseres som en balansert 57

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


ßersenterkommune med utvidet ansvar for tjenesteproduksjon og samfunnsutvikling, som vil være en ny og forsterket kommuneløsning med overføringsverdi til andre deler av landet.» Hang du med i svingene? Skulle dette være en kommune, en kanton eller en delstat? Rapporten viser bl.a. til at «den nye kommunen vil ha viktige likhetstrekk med enkelte danske kommuner». Som eksempel brukes Lolland som også er en konstruksjon av 7 tidligere kommuner. Mens Fosen er svært kupert med svingete veier og djupe fjorder, er Lolland ßat som ei pannekake, har et areal bare en fjerdedel av Fosens, og man kan kjøre fra det ene ytterpunkt til det andre på en drøy halvtime. Her kunne det også være betimelig å spørre Vinsand om hvor vellykket den danske kommunereformen (2007) har vært? Ikke lenge før publiseringa av NIVIs rapport, hadde avisa Klassekampen en omfattende reportasje for å prøve å gi svar på det. Tilfeldigvis (eller kanskje ikke?) hadde de reist til nettopp Lolland kommune, og det var ikke akkurat noe glansbilde de viste fram. Selv i kommunesenteret Maribo ble det meldt om tomme hus og butikkvinduer, og tilstanden var ikke bedre i de andre byene i «ßersenterkommunen». Sammenligningen kunne virke, foruten lite relevant, også mot sin hensikt, men Vinsand leser kanskje ikke Klassekampen? NIVI anbefalte 01.01.2022 som dato for effektuering av Stor-Fosen kommune slik at det skulle bli tilstrekkelig tid til å fullføre den allerede vedtatte fusjonen mellom Leksvik og Rissa før de måtte i gang med en ny runde omstilling. Apropos disse to! Allerede da de var i sin prosess, var spekulasjoner om gigantkommunen en faktor egnet til å påvirke deres avgjørelse. Over hele halvøya spøkte dette alternativet i bakgrunnen og er således en forklaring på hvorfor Fosen-kommunene i større grad enn de ßeste andre i Norge så seg om etter én partner. Situasjonen på Fosen framsto mer og mer som en karikatur for hvilket kaos kommunereformen førte til mange steder i landet. Muligens låt likevel fylkesmannens knallharde direktiver og NIVIs rapport som musikk i ørene for enkelte. Denne leken handlet jo mye om å posisjonere seg for å bli sentrum i det de mest skjebnetro så for seg skulle bli en kommune helt etter Sanners ønske, dvs. størst mulig. På den annen side kunne det fort bli et problem for slike som Åfjords ordfører at de hadde samme tanker i en del andre kommunesentre på Fosen. Her ble det altså lagt tilrette for at striden denne kommunerefomen forårsaket i et ellers fredelig område, skulle kunne vare i uoverskuelig framtid. En kikk på kartet gir ikke noe umiddelbart svar på hvor det ville være naturlig å ha kommunesenteret i en mega-enhet utmeislet i Sanners, fylkesmannens og Vinsand sitt bilde. Rent geograÞsk er Årnes i Åfjord mest nærliggende, men Botngård (nå omdøpt til Bjugn) kommer best ut hvis befolkningsmessige tyngdepunkt

58

KAOSREFORMENE - BIND 1


legges til grunn. Der kommer også Årnset i Rissa bedre ut enn Årnes i Åfjord, men er sammen med de øvrige i den geograÞske periferi. Derfor hjelper det heller ikke Brekstad, langt ute mot spissen av Ørlandet, å være det største tettstedet og det eneste som kaller seg by. Ut fra en slik geograÞsk realitet burde det ikke overraske at det bortsett fra i Åfjord var vanskelig å få et ßertall for en kjempekommune. Da det var klart at de ikke Þkk med seg resten frivillig, konsentrerte de seg om å få på plass den langstrakte varianten på yttersida. Bjugn hadde til og med tilbudt at Åfjord skulle få kommunesenteret. Det hjalp ikke for å få med Roan. De fryktet at Bjugn, som er mer folkerike enn de to andre til sammen, med sin kjøttvekt senere kunne endre dette slik at veien til rådhuset ble dobbelt så lang. Slik sto altså saken på nyåret 2017: Ørland ville ikke være sammen med Bjugn som da isteden gjerne ville slå seg sammen med Åfjord og heller ikke protesterte på å ta med Roan på laget. Åfjord hadde lovet seg bort til Roan, men slapp også gjerne inn Bjugn i klubben. Roan syns det var mer enn nok med bare Åfjord og ville for enhver pris ikke ha med seg Bjugn. Det hele var som en Catch 22. Mon tro hvor mange som nå var dyktig lei hele suppa og ønsket at grensene ikke hadde blitt tukla med? Det er kanskje ikke til å undres over at mange ble overrasket, for ikke å si sjokkert, over søknadene som ble sendt til kommunaldepartementet i februar 2017. Åfjord og Bjugn ba om å få slå seg sammen med hverandre. Roan ble altså støtt ut i det ytterste mørke, for ikke heller å si at de var fri, free at last, fra hele greia. Til tross for underskriftskampanje med krav om folkeavstemning ble aldri noen slik gjennomført i Åfjord. Isteden ble det like i forkant av at søknaden ble sendt, gjennomført en innbyggerundersøkelse. For sikkerhets skyld utelot de alternativet om å stå alene. 45% stemte for det sporet de først var inne på, dvs. sammenslåing kun med Roan, mens 37% syns det var greit å være i midten av en treenighet. 14% svarte vet ikke. Hva så med det alternativet det ble søkt om, der Roan var plassert på utvisningsbenken? Skarve 4 - Þre - prosent gikk inn for en sammenslåing med Bjugn alene.

Kommunalminister Sanner hadde knapt mottatt søknaden, før han hadde Vibeke Stjern og Ogne Undertun på sitt kontor, men de var ikke alene. Han hadde nemlig invitert samtlige syv ordførere på Fosen. De hadde da allerede vært hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Tema begge steder var kongstanken om å danne én eneste kommune som omfattet hele 59

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


halvøya. Om frivillighet skulle gjelde, var nok dette en tanke som behøvde mer modningstid enn de tre månedene fram til kommunereformen skulle behandles i Stortinget. Kun i Åfjord og Bjugn hadde det tidligere vært stemning for en slik storkommune, men da saken nå kom opp i Bjugn kommunestyre, hoppet også de av. Med 13 mot 8 stemte de nei til et Stor-Fosen. Ogne Undertun tilhørte mindretallet. Spekulasjoner svirret og Tvangsgutane hadde uttalt sitt om hvordan det skulle bli, men intet var helt klart før plenumsmøtet i Stortinget 08.06.2017. Enden på den lange og kronglete visa ble at Ørland og Bjugn ble tvangssammenslått med Høyre, FrP og Venstres 86 stemmer mot de øvrige partiers 83. Åfjord og Roan ble også vedtatt sammenslått, men var det frivillig? Det var jo faktisk ikke det Åfjord i siste instans hadde søkt om. Derfor kan det debatteres om dette skal betraktes som tvang eller ei. Forvirringen rundt kommunereformen på Fosen reßekteres i stemmetallet på Stortinget denne skjebnesvangre dagen. Bare KrF med sin da erklærte frivillighetslinje sluttet seg til de tre tvangspartiene slik at det ble 96-73 for sammenslåing. Uansett kan man si at Fosen ble utsatt for en svært høy grad av frivillig tvang der til slutt bare Osen lengst i nord gikk fri. La oss avslutte kapittelet om Åfjord og Roan med en detalj i den store sammenheng: Åfjord ville ta med seg eget navn videre mens Roan foreslo og holdt fast på at den nye kommunen burde hete Bjørnør. Da det ikke var mulig å komme til enighet, havnet saken i kommunaldepartementet. Der bestemte de at det skulle være Åfjord. Et plaster på såret var det for Roan at de Þkk beholde kommunevåpenet med tre hvite terner da partneren til slutt ga slipp på sitt med to åfjordinger, en ßott båttype fra Åfjord. Samtidig begynte nok de ßeste åfjordinger av kjøtt og blod å bli tilfreds med at det likevel aldri ble noe av en unaturlig spleising også med Bjugn. Da kunne det nok fort ha blitt strid om mye mer enn navn og kommunevåpen.

60

KAOSREFORMENE - BIND 1


ØRLAND T H

BJUGN Ap 4955, Ørland H 5368

Arkeologiske utgravinger og historiske bygninger beviser at Ørlandet gjennom uminnelige tider har vært et svært godt egnet sted for utøvelse av makt og handel. Halvøyas beliggenhet ved Trondheimsfjordens munning var perfekt i et samfunn basert på sjøverts ferdsel. Her må det ha vært et slags regionsenter allerede i jernalderen, og helt fra Olav den helliges tid var det kongsgård på Austrått. Mektige fru Inger, udødeliggjort gjennom Ibsens skuespill, residerte der for 500 år siden. Fra tidlig 1800-tall var den ßate landtungen, med sorenskriver og fut, senter for kystdistriktet fra grensen mot Nordmøre i sør til Osen i nord. Prestegjeldet strakk seg også over til sørsida av Trondheimsfjorden foruten drøye 3 mil i luftlinje nordøstover på Fosenhalvøya inkludert begge sider av Stjørnfjorden. Dette området utgjorde fra 1837 også den første Ørland kommune. Det skulle imidlertid ikke vare lenge før den nordøstre biten ønsket seg ut av hva mange ville kalle en leilendingstilværelse under Ørland, og i 1853 ble den skilt ut som egen kommune med navnet Bjugn. I sin tur ble så denne delt i tre i 1899. Nes og Stjørna ble da ytterligere to nye kommunenavn. Tre år før krympa også Ørland da den mista sine landområder sør for den store fjorden. Om ikke i samme grad som blå-blå kommunalministre tenkte også Schei-komitéen stort på Fosenhalvøya. De så for seg hele det sørvestre hjørne som én kommune. Ørland ble til slutt holdt utenfor etter stemmetall 73-72 på Stortinget og var således uforandret fra 1896 fram til vår tid. Bjugn, da med 1240 innbyggere, derimot, ble i 1964 gjenforent med Nes (1107 innb.) og 1/4 av Stjørna (676) samt at naboen i nord, Jøssund (1917), også ble en del av den den nye storkommunen hvor Botngård innerst i Bjugnfjorden ble det felles kommunesenter. Kjapp hoderegning av ovenstående tall gir 4940 innbyggere. Da regjeringa Solberg med sin reform satte punktum for kommunen 56 år seinere, var folketallet 4955. Grafen gjør noen buktninger underveis, men over tid er det så godt som status quo. Det kan være mer interessant å se på utviklinga innad i kommunen. Det blotte øye kan være godt nok som redskap!

Det første bildet er tatt i 1967, tre år etter at den lille grenda innerst i Bjugnfjorden ble senter for "storkommunen". Bygging av nye typehus er godt igang og ny ßott sentralskole er på plass, synlig i henholdsvis venstre og høyre billedkant. Bildet fra 2012, taler sitt tydelige språk, og stedet har fortsatt å vokse. Hvordan hadde så utviklingen blitt i området dersom kommunestrukturen hadde vært uforandret? Til dette tankespinn er det ikke 61

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


vanskelig å konkludere med at utbyggingen helt klart ville ha blitt annerledes. Som kommunesenter i gamle Bjugn ville nok Botngård likevel vokst, men i mindre grad enn vi har sett. På den annen side ville man fått tilsvarende landsbydannelser i de andre gamle enhetene. Om også Ørland hadde blitt med allerede i 1964 med Brekstad som felles kommunesenter, gir vel svaret seg selv. Botngård hadde vært som hvilken som helst annen grend i storkommunen, ikke stort mer enn det veikrysset det engang var. Uansett om man er for eller mot sammenslåinger, må man erkjenne at administrativ inndeling alltid har hatt og fortsatt vil ha svært stor betydning for hvordan samfunns- og tettstedsutvikling blir. Tilhengere av frivillighetslinja kan trygt mene at sammenslåingen i 1964 var feil i og med at den ble gjennomført etter et diktat fra sentralmakta. På vei mot en ny eventuell sammenslåingen på Fosen var det også tydelig at sårene fra 50 år tilbake ennå ikke var leget. Den hete debatten i forkant burde være et varsel om at gamle blir revet opp og nye sår dannes også ved en ny sammenslåing. Det er ikke dermed sagt at kommunestrukturen nødvendigvis må være statisk. Endringer i bosetnings- og samferdselsmønster gjør det naturlig og bra med både grenseendringer og sammenslåinger, delinger også, kan man driste seg til å tilføye, når det er tjenlig for å oppfylle intensjonen med formannskapslovene av 1837 og det lokale sjølstyre. Det har ofte blitt hevdet at om noen kommuner skulle egne seg for sammenslåing, måtte

det være Bjugn og Ørland, omtrent like som de er i folketall, med et for en stor del felles arbeidsmarked, tett samarbeid og felles interesser på mange områder og bare skarve 14 kilometer mellom de to kommunesentrene. Nettopp spørsmålet om hvilken av bygdebyene, Botngård eller Brekstad, som skulle bli hovedstad, har hver gang stukket kjepper i hjulene for fusjonsforkjemperne. Nå så det likevel ut som om Jan Tore Sanner som nytilsatt kommunalminister høsten 2013 skulle kunne få en pangstart med sin reform. Bjugn og Ørland var nemlig allerede i gang med en prosess. Foranledningen var Stortingets vedtak i juni 2012 om lokalisering av fremtidig kampßybase på Ørland ßystasjon. Her gjaldt det for Bjugn kommune om å få sin del av denne svære kaka. På initiativ derfra ble det av begge kommunestyrene vedtatt å utrede en sammenslåing fra 2016 for, slik det ble uttrykt; «å utnytte effektene av kampßybasen». Det ble lagt opp til en omfattende prosess og nedsatt en styringsgruppe bestående av begge ordførerne, varaordførerne, rådmennene, representanter fra opposisjonen, de ansatte og fra fylkesmannen. Fylkesrådmann Odd Inge Mjøen ble satt til å lede arbeidet, mens Arent M. Henriksen var rådgiver for kommunene. Sistnevnte satt 12 år på Stortinget for SV (73-77 og 81-89) og var ordfører i Bjugn fra 1995 til 1999. Året etter meldte han forøvrig overgang til AP, partiet han hadde forlatt i 1973. Foruten alle disse kapasiteter ble Telemarksforskning innleid for å utrede. Det ble i det hele tatt satt inn store ressurser i saken. Selv om det ble konkludert med at det var små økonomiske gevinster å hente, anbefalte utrederne å slå sammen de to kommunene. Rapporten ble så presentert for kommunestyrene, deretter på et stort felles folkemøte. Et enstemmig Bjugn kommunestyre vedtok å gå videre med prosessen. Det gjorde de også i Ørland, men der stemte et stort mindretall i mot. Styringsgruppa ble oppnevnt på ny, denne gang også med to ungdomsrepresentanter, og Þkk i oppdrag å ha klar en intensjonsavtale innen 01.12.2013 med behandling i kommunestyrene før jul. Preliminært ble det lagt opp til rådgivende folkeavstemning 24.02.2014. 62

KAOSREFORMENE - BIND 1


Stemningen gikk fra god til anstrengt etter som arbeidet skred fram og man skulle ta stilling de de vanskelige spørsmålene. Her la fylkesrådmannen fram forslag. Han mente at nytt kommunevåpen kunne bestemmes etter vedtak om kommunesammenslåing. Slik kunne i hvert fall det minste stridsspørsmålet feies under teppet så lenge. «Austrått» som kommunenavn var nok noe begge kunne leve med om det var det eneste stridens eple. «Administrative funksjoner deles mellom Brekstad og Botngård» burde være et punkt egnet til å helle olje på vannet. Det var bare det at fylkesrådmannen i sitt forslag også førte opp «Brekstad som kommunesenter». Dermed var levenet i gang. Flertallet i styringsgruppa bestående av, foruten fylkesrådmannen selv, medlemmene fra Ørland samt representanten fra fylkesmannen støttet forslaget i sin innstilling. Mindretallet, samtlige medlemmer fra Bjugn, gikk inn for Botngård som administrasjonssenter og at navnet skulle inneholde noe med Fosen. Ørland kommunestyre vedtok 12.12.2013 å gå videre med prosessen og å avholde folkeavstemningen. Fem dager seinere var det Bjugn sin tur. Ordfører ArnÞnn Astads (Ap) opprinnelige innstilling gikk ut på å stanse prosessen om sammenslåing og derved også avlyse folkeavstemninga. Like etter at kommunestyremøtet startet, snudde han på ßisa: La saken gå til folkeavstemning, men da under den forutsetning at Botngård skal være administrasjonssenter! Det kom da innvendinger om at det i praksis betød at det ikke ble noen folkeavstemning eller at den var verdiløs i og med at innbyggerne i de to kommunene da ikke ville stemme over de samme forutsetningene. Prosessen var kommet langt, mye arbeid var lagt ned og mange av politikerne syns nok det ville være mindre belastende å ta en avgjørelse med et klart mandat fra folket i ryggen. Dessuten viste en meningsmåling at 84% av innbyggerne i begge kommunene ønsket å få si sin menig med stemmeseddelen. Ordførerens forslag falt 15 mot 14 slik at det også i Bjugn ble vedtatt å holde folkeavstemning over ßertallsinnstillingen fra styringsgruppa. Fra da av var det som man knapt hadde tid til å feire jul før en heftig valgkamp var i gang. Veteranen ArnÞnn Astad var midt i sin fjerde periode som Bjugns fremste folkevalgte og var med sine 75 år Norges eldste ordfører. Alderen hindret ham ikke i å gå hardt ut for å redde kommunen sin fra sammenslåing. Kronprins og lokallagsleder i Ap, Ogne Undertun, ledet også aksjonsgruppa «Bjugn for framtida» som drev aktiv valgkamp. De Þkk trykket neibrosjyrer og opprettet sin egen hjemmeside på nettet. Et grelt eksempel på splittelsen, polariseringa og den høye temperaturen saken forårsaket, Þkk veifarende over kommunegrensa fra Ørland til Bjugn øye på to dager før jul. Noen hadde i nattens mulm og mørke gått over streken i å uttrykke sin misnøye over dem som kjempet for å stanse sammenslåinga. Det var Astad som ble hengt ut, framstilt nærmest som diktator i en

63

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


bananrepublikk. Veivesenets skilt var klistret over med en forseggjort og profesjonelt laget folie slik at «Bjugn kommune» var byttet ut med «Astanistan» og underteksten «Ørland blåser jeg i». Ved siden av var det ofÞsielle portrettbildet av Astad med ordførerkjedet om halsen inne i en ramme formet som et våpenskjold. Den makabre spøken ble rapportert til politiet som straks kom til åstedet og etter beste evne prøvde å rive bort dette beviset på splittede bygder før Mesta foretok en full restaurering av skiltet. Det var også en ja-side i Bjugn, men oppslutninga der kom slett ikke fra den kanten det ville være nærliggende å tro. Høyre utmerket seg nemlig som et tydelig nei-parti. «Hos oss er det hundre prosent enstemmighet i mot», kunne Tore Melhuus bekrefte. Han satt både i kommunestyret og styringsgruppa. Da sleit faktisk Astad mer med å holde Ap-gruppa helt samla. Også i Sp var det medlemmer på ja-sida. Engasjementet på grasrotplan ga imidlertid et nokså tydelig tegn på hvilken vei vinden blåste. Da ja-sida prøve å få i stand et folkemøte rant det ut i sanden. Så ble det tatt et initiativ fra utviklingslaget i Vallersund i det som før 1964 var Jøssund kommune. I følge statuttene skal dette være en «fri, upolitisk og selvstendig» organisasjon. Folkemøtet skulle altså arrangeres på nøytral bane. Varaordfører Hans Eide (Sp) ble invitert fra neisida. Han uttrykte skepsis over at fylkesrådmann og leder av styringsgruppa Odd Inge Mjøen skulle ha en sentral rolle på møtet. Dette var jo samme mann som hadde foreslått ei innstilling som var totalt uspiselig for nei-sida i Bjugn. Også dette møtet ble da avlyst under den begrunnelse at Eide hadde takket nei til invitasjonen. «Jeg takket ikke nei, uttrykte bare skepsis», presiserte så Eide. Det lille stridsspørsmålet ble stående påstand mot påstand. Så var det Bjugn for framtida sin tur til å prøve, og folkemøte ble det så taket i kulturhuset i Botngård nesten løfta seg. Hovedinnleder var Bjarne Jensen, professor i forvaltningsøkonomi. Med henvisning til forskning på en rekke områder advarte han mot sammenslåing fordi det ville svekke lokaldemokratiet, forårsake lokaliseringsstrid, ikke gi økonomisk gevinst, tilfredsheten med tjenestene er høyere i små kommuner som generelt sett heller ikke sliter mer enn store med å skape nødvendig kompetanse, osv. «Her er det enorm uenighet om hvor administrasjonssenteret skal ligge. Det vil ikke være spesielt smart å starte i en ny kommune med så mye negative følelser», konkluderte han.

64

KAOSREFORMENE - BIND 1


Skepsisen var også sterk i salen, og derfra kom det mange friske uttalelser, blant annet fra ørlendingen Rudolf Olafsen: «Æ e så gammel at æ veit at å slå sammen Bjugn og Ørland er verre enn å slå sammen Israel og Palestina.» Stort snauere eller særlig optimistisk var ikke Oddvar Vasskog fra Bjugn heller. Han minnet om at bjugningene hadde vært leilendinger under Ørland også tidligere: «Koffor ska æ betal skatt og send det te Ørlandet? Da kan æ like godt gå å hæng mæ.» Til dette kvitterte fylkesordføreren i SørTrøndelag, Tore O. Sandvik (Ap) med følgende kommentar på Facebook: «Det spørs om det ikke hadde vært bedre å etablere en fredsbevarende styrke framfor en kampßybase på Ørlandet.» Politikerne i panelet var ikke fullt så dramatiske, men likevel klinkende klare i sine uttalelser. Høyremann Melhuus og Senterpartist Eide viste begge til at tonen i styringsgruppa var god til å begynne med. Like samstemte var de om at prosessen etter hvert ikke føltes frivillig lenger. Den skjeve fordelingen som ble presset gjennom av fylkesrådmannen, gjorde det uaktuelt å gå inn for sammenslåing, hevdet de to. Ogne Undertun mente at selv med en jevnere fordeling mellom de to kommunene ville en sammenslåing ha ßere ulemper enn fordeler. Med henvisning til utbygginga av kampßybasen og diverse industrisatsninger hadde han tro på en gullalder for både Bjugn og Ørland. «Å si ja betyr sentralisering», sa han og i tråd med hva professor Jensen hadde lagt fram, spurte han retorisk: «Så hva skulle gevinsten være?» I Ørland var Hallgeir Grøntvedt fra Sp ordfører. I motsetning til sin partifelle, varaordfører Hans Eide i Bjugn, var han for sammenslåing. Han mente at alle kommuner etter eget initiativ burde komme i gang med prosesser før det var for seint. «Med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering vil kommunesammenslåing ellers bli tvunget ned over hodet på oss», argumenterte han. Han Þkk jo faktisk rett til slutt, men på den tida var det formelt sett helt andre og mer demokratiske regler som gjaldt. Akkurat som i Rissa og Leksvik (ref. kapittelet om Indre Fosen) var åpenbart også resten av halvøya hardt angrepet av skjebnetrua. Grøntvedt, en framtredende representant for et parti som så sterkt sto på frivillighetslinja, var altså av dem som mante til frivillig tvang. Det ble avholdt folkemøte også i Ørland. Fremmøtet var godt, men stemningen var langt fra så nær kokepunktet som i Bjugn. Riktignok kom noen spørsmål og kommentarer fra salen. Skarpest i tonen var bygdas egen Bernt Gjelvold. Han mente at teksten i intensjonsavtalen folket skulle stemme over, var uklart utformet og at det hersket en utbredt mistillit mellom de to kommunene. «Krangling, intriger og skjulte agendaer er det eneste som er robust mellom Ørland og Bjugn», sa Gjelvold før han oppfordret folk til å stemme nei. Likevel følte nok et par ja-folk fra et mer nei-preget Bjugn at de var kommet til en forsamling som stort sett var meningsfeller. Halve SPs kommunestyregruppe, dvs. Gerd Hegvik og Ole Graneng, hadde i hvert fall dristet seg over kommunegrensa. De kunne forsikre ørlendingene at bjugninger ikke er farlige, og ja til sammenslåing var svaret dersom innbyggerne skulle kunne tilbys best mulig tilbud for framtida. Punktet om Brekstad som administrasjonssted var helt klart det som gjorde at et ßertall i Ørland kommunestyre helte mot ja til sammenslåing. Slik var det nok også blant Høyres representanter, men de holdt en forbausende lav proÞl i valgkampen. Kunne det være at de ikke ville erte på seg sine partifeller på den andre sida av kommunegrensa? Under folkemøtet på Brekstad var seks partier representert i panelet. Fire av dem bekjentgjorde at de ville stemme ja, mens Venstres mann viste til at de hadde programfestet nei til 65

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


sammenslåing (ja, du leste riktig). Bare Torhild Aarbergsbotten fra Høyre ønsket ikke å tone ßagg. I likhet med de øvrige ville også de lytte til folket, bekreftet hun og innrømmet at det var delte meninger innad i partiet. La oss nok en gang se på det nokså enestående fenomenet Bjugn Høyre! Ikke bare var de totalt på kollisjonskurs med moderpartiet, men hadde tydeligvis også erkjent sammenhengen mellom administrativ inndeling og samfunnsutvikling: Partiets gruppeleder Tore Melhuus uttalte seg helt i tråd med de historiske fakta det vises til tidligere i dette kapittelet. Idet han mente prinsippet om likeverdighet ble forlatt da styringsgruppas ßertall pekte på at Brekstad skulle huse ordfører og rådmann, sa han: «Det viser seg over alt i kommune-Norge at utviklinga skjer der kommunesenteret ligger.» Melhuus var også på fullstendig kollisjonskurs med partiet sitt sentralt hva gjaldt å forholde seg til resultatet av folkeavstemninga. Han mente nemlig at et knapt ja-ßertall ikke automatisk skulle bety sammenslåing. Så kan man jo spørre hvem som befant seg mest i et demokratisk bakvendtland? Primært frarådet Høyre med kommunalminister Sanner i spissen folkeavstemninger i den lovpålagte innbyggerinvolveringa. Om det likevel gikk så galt, ga de følgende anbefaling: Kun ved minst 75% frammøte og over 60% nei, burde det vurderes å ta hensyn til folkets røst. Dette gikk fram av en intern e-post til partiets tillitsvalgte avslørt for offentligheten i ettertid. Gjennom hele reformen ble det slik at ingen kommunestyrer turde å gå i mot selv det minste ja-ßertall. I Leksvik gikk til og med uavgjort i samme retning (ref. kapittelet om Indre Fosen). Melhuus var sikkert kjent med at suverenitetsavståelse krever 3/4 og grunnlovsendringer 2/3 ßertall vedtatt i to Stortings-perioder. Han syns nok det var en god idé med «brei semje» også bak andre betydningsfulle forandringer i samfunnet. Det burde normalt i hvert fall være en fordel, men i Høyres verden skulle det altså være nødvendig å stable på bena langt mer enn simpelt ßertall for å stoppe en strukturendring. Her kan det være fristende å dra en liten parallell over dammen. Da Donald Trump i 2016 sådde tvil om han ville respektere resultatet av presidentvalget, parerte han kjapt kritikken med: “Selvfølgelig vil jeg godta utfallet, …om jeg vinner”. Nordmenn ßest reagerte med vantro, men samtidig bredte et tilsvarende “demokratisk” tankegods om seg her hjemme. Mens det hoderystende ble raljert over sjokkuttalelsen til “The Donald”, ble de som overstyrte folkes nei til kommunesammenslåing, framstilt som lokalpolitiske fyrtårn og Þkk ros av Jan Tore Sanner for sitt gode lederskap. Høyre-ordføreren i Loppa var av dem som fulgte opp moderpartiets oppfordring med halsbrekkende matematiske krumspring. Etter 85% nei med 56% valgdeltagelse summerte han like godt de 72 ja-stemmene med hjemmesitterne og Þkk da et knepent ßertall for sammenslåing. At det motsatte regnestykket ga skarve 8,5% for å gi opp det lokale sjølstyret, var visst ikke så nøye. Loppa kommunestyre ble imidlertid ikke med på ordførerens ville ferd mot Alta. Da de folkevalgte i Tranøy vedtok å gå inn i også Høyre-
 66

KAOSREFORMENE - BIND 1


styrte Lenvik (seinere Senja), uttalte ordføreren at det var en gledens dag for Tranøys innbyggere. For alle? I folkeavstemninga ble det jo 64% nei. Tilbake til Ørland og Bjugn hvor spenninga steg fram mot folkeavstemninga: Avisa Fosnafolket med redaksjon på Brekstad Þkk i november 2013 utført en meningsmåling hvor 67% av bjugningene var positive til sammenslåing. Bare 17% sa nei. På nyåret bestilte Bjugn kommune to. Den første, publisert i slutten av januar, viste dødt løp før ja-prosenten sank til 40 ei uke før folkeavstemninga. Like lite som nei-sida stolte på Fosna-folkets måling, ville sammenslåingstilhengerne tro at slaget var tapt. Frammøtet reßekter i hvilken kommune folket oppfattet saken som viktigst. Den var på 64,7% i Bjugn mot 54,1 i Ørland. Resultatene ble omtrent like, men med motsatte fortegn. Ørland: 63,1% ja - 35,6% nei, Bjugn: 64,2% nei - 35,2% ja. Sammen med hele nei-gjengen var selvsagt ArnÞnn Astad strålende fornøyd. Ordførerkollega Hallgeir Grøntvedt syns det var greit at innbyggerne Þkk avgjøre etter at diskusjonen om sammenslåingen hadde skapt høye bølger i så mange år. Han tilføyde: «Vi har jo sagt at vi skal lytte til folket i begge kommunene, så det blir uaktuelt å gå videre med dette nå. Dette er siste gang vi prøver oss på kommunesammenslåing.» Snipp, snapp, snute, så var altså det eventyret ute, og det var kanskje like greit? Hele prosessen burde jo ha vist at man her hadde stått overfor et kroneksempel på noe som betyr trøbbel: To omtrent jevnstore enheter med hvert sitt naturlige sentrum, Brekstad og Botngård, er svært vanskelig å forene uten store konßikter og en evig lokaliseringskrangel. Hverken giftermål eller samboerskap egner seg da, men hva med "særbo"? Er det ikke mye bedre å være godt samarbeidende naboer enn kranglefanter under samme tak? I kommune-Norge Þnnes det mange eksempler på at over 50 år gamle sår ennå ikke er leget. Gjennom debatten i 2013-14 kunne man i Bjugns ytterdistrikter registrere en viss javind tydelig basert på misnøye med sammenslåingen i 1964. Da tre og en kvart kommune ble til én, Þkk Bjugn beholde både navnet og overta administrasjonen for hele hurven. Folks holdning i dag kan være like forståelig som paradoksal. Om enkelte, ikke helt uten grunn, fortsatt gremmes over at veksten i det nye felles kommunesenter, Botngård, kan ha vært på bekostning av egne bygder, er det ingen grunn til å tro at det ville bli bedre om maktens sentrum ble ßyttet til Brekstad i Ørland, enda lenger vekk. En ja-stemme fra gamle Jøssund kan således lett tolkes som et dårlig skjult og noe misforstått takk for sist. Nå var det likevel tid for å prøve å slikke både gamle og nye sår. Freden burde kunne senke seg over Fosen-halvøyas sørvestlige utløper, og den tøffeste krigeren kunne tillate 67

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


seg å dimittere. Bjugn-ordfører ArnÞnn Astad uttalte at det nå ville ta mange, mange år før en sammenslåing eventuelt kom på tale igjen. Han hadde forøvrig allerede før folkeavstemninga annonsert at han ville gå av dersom det ble nei. Før jul i 2014, et knapt år før valgperioden var over, leverte han klubba videre til Ogne Undertun. Undertun Þkk fornyet tillit ved valget høsten 2015, mens Hallgeir Grøntvedt gikk ut av lokalpolitikken etter totalt 14 år som ordfører. Tom Myrvold fra Høyre overtok da toppvervet i Ørland. Med en kommunereform som rullet over landet som en dampveivals, skulle det ikke vare lenge før de to ferske ordførerne var med på nye eventyr da det viste seg at Astads spådom var feil. De pålagte nabosamtaler var allerede i gang, og nå var det om å gjøre å sy sammen en ny intensjonsavtale. Slike ble laget i ßeng landet rundt, og de ßeste var til fånyttes etter folkeavstemninger som ikke akkurat var festforestillinger for kommunalministeren. Direkte utypisk er ikke Værøy. De hadde allerede vært gjennom full runde med Bodø. Da pådriverne innså at det hverken for lokalpolitiker eller innbyggere var særlig fristende å bli en bydel ßere timers fergereise ute i havet, ble det presset igjennom en andre omgang. Denne gang var alternativet en «Lofoten kommune» med Moskenes, Flakstad og Vestvågøy. De som kjenner geograÞen og samferdselstilbudet i området, vil vite at Værøy ikke akkurat ligger midt i smørøyet her heller. Folkeavstemninga med Þre alternativ talte sitt tydelige språk: 7 personer stemte blank, 23 for Bodø. 90,7% ville at kommunen skulle bestå. 0,3%, 1 - ett - skarve menneske, stemte for at Værøy skulle inngå i en ny og stor Lofoten-kommune. Også for denne enslige svales foretrukne alternativ var det altså full rulle med utredning, naboprat og intensjonsavtale, masse tid, energi og penger rett ut av vinduet. Vanviddet i Sanners påtvungne prosess kjente visst ingen grenser. Når skulle han stilles til ansvar for denne enorme sløsingen? Under en regjering hvor byråkratiet i Oslo vokste og vokste, lanserte ministeren et prosjekt for å fange tidstyver i det offentlige. Tok han bare en kikk i speilet, ville han ikke da straks få øye på den største tidstyven i norsk offentlig forvaltning noensinne? I sin runde nummer to hadde Bjugn og Ørland ny intensjonsavtale klar 21.04.2016. To viktige punkter var endret fra den forrige. Noe måtte de jo Þnne på om det skulle være mulig å få et ja i begge leire. «Austrått» var forlatt som nytt kommunenavn. Ørland skulle beholdes. Om det var et lite plaster på såret ytterst på halvøya, var aksepten lenger inn et lite offer mot å vinne den store lottogevinsten i dette spillet; kommunesenteret. Det skulle nemlig være Botngård. Snedig nok sørget de før sammenslåinga for å

68

KAOSREFORMENE - BIND 1


endre navnet på tettstedet til «Bjugn» slik at det gamle kommunenavnet likevel Þkk leve videre. Begge rådmennene anbefalte å si ja til avtalen. Dessuten hadde den tidligere neigeneralen og nå Bjugn-ordfører Ogne Undertun snudd. Utrolig hva en tildeling av «hovedstaden» kan ha å si. For kollegaen i Ørland, Tom Myrvold, lot det til at moderpartiet Høyres linje om å få til ßest mulig sammenslåinger var viktigere. Her Þkk han ikke støtte av partifelle og medlem av formannskapet, Marit Sletten. Hun mente avtalen var dårlig for Ørland sin del. «Den er inngått for å få et ja fra Bjugn», sa hun og konkluderte: «Kommunens administrasjonssenter må ligge på Brekstad som uten sammenligning er det største stedet». Dessuten slo hun fast at den eksisterende Ørland kommune var liten, kompakt og billig i drift. Høyres tredje representant i formannskapet, Therese Eidsaune, som også var partiets gruppeleder, var på linje med Marit Sletten. Etter hvert havnet 4 av de 7 i formannskapet på nei-sida, i tillegg til de to damene; Bjørnar Dalberg fra FrP og varaordfører Finn Olav Odde fra Sp. Sistnevnte var opprinnelig svært ja-vennlig, men snudde i takt med hvordan en endring også i valgvinden begynte å avtegne seg mot et klart nei. Lokale Høyremedlemmer med veteranen Odd Arne Brekstad i spissen var av dem som sto bak da sammenslåingsmotstandere inviterte professor Bjarne Jensen til å innlede på et folkemøte i regi av kommunene da de oppfattet dette som et rent ja-arrangement. Jensen var ikke nådig i sin analyse av intensjonsavtalen. «Overßadisk, ensidig og negativt» står det med fete typer i overskrifta til et intervju med ham i Fosna-folket gjort idet han ankom valplassen. Ingressen fulgte opp med at professoren slaktet saksframlegget som lå til grunn for en mulig sammenslåing. «Her har vi to jevnstore kommuner som fungerer godt», sa han og reagerte på den negative framstillinga av mulighetene for å seile videre på hver sin kjøl. Videre pekte Jensen på at erfaringene fra sammenslåingene som ble gjennomført fra 1988 til 2012, viste at hovedargumentene som nå ble brukt i de ßeste tilfeller ikke holder stikk. Av de 39 som da var involvert, hadde f.eks. 28 en svakere befolkningsutvikling enn gjennomsnittet for tilsvarende kommuner. Dertil kommer sentraliseringa innad i de sammenslåtte enheter der særlig de som mister kommunesenteret kommer dårligere ut. Bekymringene for at bygdebyen Brekstad ville tape dersom funksjoner forsvant derfra, mente han ut fra empiri var fullt ut berettiget. Etter sammenslåinger blir det totalt sett også arbeidet med færre næringsprosjekter. I små enheter er det et sterkere og bredere lokalt engasjement og innbyggerne er mer tilfreds med kommunale tjenester som pleie, omsorg, helse, skole og oppvekst, konkluderte han. Så ble det et spørsmål om professoren i det hele tatt skulle få fremføre sitt budskap direkte til innbyggerne. Han ble nemlig nektet å være innleder på kommunens arrangement. Det 69

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


ble hevdet at dette skulle være et rent informasjonsmøte, og det var hverken lagt opp til eller gjort noen forberedelser til at det skulle komme noe motinnlegg. Da det spøkte for at det kunne bli bomtur for Jensen, ble presset på arrangøren såpass stort at det kom til et kompromiss. Sammenslåingsmotstanderne kunne få overta lokalet og avholde sitt folkemøte etter at det ordinære arrangert av politisk og administrativ ledelse i de to kommunene var slutt. Møtet startet med innlegg av ordføreren og en representant fra fylkesmannen. Sistnevnte var en av de såkalte prosessveilederne som kommunaldepartementet hadde sørget for å få plassert i hvert fylke. Derfor burde det ikke være en overraskelse at det var Jan Tore Sanners budskap som ble dosert i det lange og det breie. Deretter kom turen til kommunens rådmann som gjennom en like lang seanse gjentok mye av det som allerede var presentert. Enkelte begynte å glippe med øyelokka, men møtelederen gjorde ingen ting for å stoppe den lange ßommen av ord og lysbilder, ei heller ga han noen påminnelse om at det var ytterligere en post på programmet. For alle dem som ønsket også å få høre professor Jensen, fortonte det hele seg mer og mer som ren Þlibustertaktikk for at det ikke skulle bli plass til hans innlegg. Klokka tikka langt over ni før det kanskje var klart for siste akt, «kanskje» fordi det ble sagt at lokalet ikke var leid til de sene nattetimer. Om det ikke var for at det likevel ordna seg, hadde det nok blitt et aldri så lite opprør blant ellers sindige trøndere. Det ble lagt inn en pause slik at de som ønsket det skulle kunne forlate salen. Til tross for at man var langt på overtid, valgte likevel det store ßertall å bli igjen til Bjarne Jensen endelig Þkk framført sitt budskap. Denne kvelden var nok mest av alt egnet til å styrke kampånden i ei nei-side som Þkk enda en bekreftelse på at de ble gitt liten plass i prosessen. Noen form for økonomisk støtte Þkk de heller ikke, mens det ble brukt store ressurser på det de mente var ensidig propaganda for sammenslåing. Som et tilsvar til kommunens profesjonelt utførte informasjonsbrosjyre lot derfor gruppa som hadde invitert Jensen, en kopimaskin gå varm for å trykke ut noen A4-ark med tittelen «Ørland er best alene». Det kunne fortone seg som en Davids kamp mot Goliat, og nå var tiden kommet for folkeavstemning, 30.05.2016. Resultatet ble som en speilvending av den som ble avhold drøye to år tidligere. Også frammøtet var omvendt. I Bjugn sank det fra 64,7 til 45,6 %. Kunne det være et tegn på at folket begynte å bli utmattet av hele greia? I så tilfelle var det først og fremst nei-sida som hadde resignert, eller skulle man heller tolke tallene som nok et tegn på hvilken betydning plasseringa av kommunesenteret i Botngård hadde? 71,4% hadde nemlig lagt ja-seddelen i urna, mot bare 27,7 nei. I Ørland økte frammøtet marginalt til 55,4%, men David slo nærmest knock-out på Goliat; 67% nei mot 31,7 ja. Siden politikerne hadde lovet å respektere et tydelig resultat, burde saken, liksom forrige gang, nå endelig bli lagt død. Slik så det også umiddelbart ut til å bli, i hvert fall i Ørland, men Bjugn anført av sin ordfører Ogne Undertun fortonte seg mer og mer som en hare man ikke riktig kunne vite hvor ville hoppe. Den forsmådde frier hadde ikke før snudd ryggen til Ørland før han gjorde sine hoser grønne overfor Åfjord. Dette er beskrevet i forrige kapittel, men la oss rekapitulere litt, for her er det sannelig ikke lett å henge helt med i svingene: Ogne Undertun gikk altså i løpet av et par år fra å være helt i front i kampen mot sammenslåing med Ørland til å ha et sterkt ønske om likevel å få til spleising mellom de to nære naboene. Uka etter at ørlendingene sa nei, var det langt fjernere Åfjord som gjaldt 70

KAOSREFORMENE - BIND 1


for alt i verden. Der sto de mer eller mindre med åpne armer. Det var bare det at de allerede hadde lovet seg bort til Roan som absolutt ikke ville ha med seg Bjugn i ektesenga. Reine trekantdramaet altså. Da Bjugn og Åfjord utpå høsten 2016 ble enige om en intensjonsavtale, gjorde de opp regning uten vert ved å legge til grunn at Roan fortsatt var med som partner i den nye «kommunen». Det var de altså ikke, og stemningen var også heller laber på grunnplanet hos de to turtelduene. I Åfjord var det underskriftskampanje med krav om folkeavstemning. Signaler om det samme kom også fra grasrota i Bjugn, men det ble avvist av begge kommunestyrer. Uttalelser fra ordfører Undertun ga stadige bekreftelser på at ekteskap med Ørland var noe han nå lot til være glad for at likevel ikke ble noe av. Han så i stedet ei lys framtid med Roan og Åfjord. «Vi politikere i Bjugn har nok blitt betatt av åfjordingene», sa han og videre: «Hvis vi snur oss mot Åfjord møter vi en velordnet økonomi og samme skatter på verk og bruk. Vi kan få til målene vi har satt oss innen samferdsel og næring». Dessuten uttalte han at han var forbauset over at noen i kommunestyret fortsatt var inne på sporet om sammenslåing med Ørland: «Det har vi prøvd på i 20 år uten å lykkes.» Mens prosessen rullet videre med stor entusiasmen fra Åfjord-ordfører Vibeke Stjern såvel som fra Undertun, kan man se for seg at et måpende Roan spurte: «.. men hva med oss?» I mangel av folkeavstemning ble det etter hvert utført en innbyggerundersøkelse. Erfaringsmessig kommer sammenslåingssida bedre ut ved slike ringerunder til et utvalg av befolkninga framfor når alle har muligheten til å gå til en stemmeurne. I Åfjord var det nesten ingen, kun 4%, som ønsket sammenslåing bare med Bjugn. 37% syns det var greit om også Roan ble med, mens 45% ville ha en sammenslåing bare med Roan. 14% svarte vet ikke. Legg merke til at alternativet med å stå alene ikke var med! Ordføreren var positivt overrasket over antallet sambygdinger som ville ha med seg Bjugn. «Det som imponerer meg med denne undersøkelsen, er at så mange etter så kort tid satte seg inn i saken og sa at det her kan være mulig», sa hun. På spørsmål om hvor viktig resultatet var for den videre vurdering av saken, svarte hun: «Når man først bestiller og gjennomfører en slik undersøkelse, så mener jeg at man som politiker må lytte til innbyggerne. Samtidig er ikke dette resultatet et entydig klart signal. Jeg vet i hvert fall hva jeg kommer til å gå for, og det er Roan, Åfjord og Bjugn. Jeg er overbevist om at det er det beste for åfjordingene og utviklinga framover». Skulle man her driste seg til å peke på at de samme åfjordinger i henhold til svarene hun mente det var viktig å lytte til, utvilsomt mente noe annet? 71

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Ogne Undertun var ikke bare positivt overrasket, men uttalte at han var kjempefornøyd med resultatet i sin kommune. 43% av bjugningene sa ja til sammenslåing med Åfjord mens 46% sa nei. «Det er Þfty-Þfty, intet entydig svar», sa ordføreren og mente derfor at det var opp til politikerne å bestemme. Ingen bør vel nå være i tvil om hvilken kurs han ville velge. Om man skulle spekulere i årsaker til denne relativt voldsomme iver etter snøggast råd å Þnne seg en partner, kan det være relevant å titte på ROBEK-lista. Der hadde nemlig Bjugn havnet i august 2014, et halvår etter at de Þkk gjennomslag for sitt sterke ønske om å forbli selvstendig fra Ørland. To år seinere Þkk de som kjent ikke oppfylt sitt like sterke ønske om å slå seg sammen med selvsamme kommune. Hadde den brå vendinga til Åfjord noe med plasseringa på den lite attraktive lista å gjøre? Kunne klingende mynt i form av kommunalminister Sanners reformstøtte være en faktor? Nå var jo Undertun & Co. til og med villig til å la Åfjord få kommunesenteret om det kunne bidra til å få dannet en storkommune. 31.01.2017 vedtok Bjugn kommunestyre 16 mot 5 å slå seg sammen med Åfjord. Roan, som fortsatt sto ved sitt kontante nei til Bjugn, var som seg hør og bør ikke med i miksen. Slik var det imidlertid i Åfjord hvor kommunestyret samme dag stemte 14 mot 7 for sammenslåing med begge de to andre. De var jo bundet av sin avtale med minstemann som man således skulle tro sto som en propp i systemet for videre framdrift. Likevel mente ordfører Vibeke Stjern at kommunestyret hadde gitt henne og rådmannen et klart mandat om å jobbe videre. «I realiteten betyr det å fortsette prosessen med Bjugn», sa hun. Kanskje ikke til å undres over at man fra sidelinja i Roan så på det hele med stigende frustrasjon. Lederen for Sp i bygda, Ola Håvard Krogfjord sa det rett ut: «Sammenslåinga er rene kaoset.» Som om situasjonen ikke skulle være forvirrende nok, ble det mer og mer påtrykk fra regjeringa via sine stråmenn i fylkesmannskontorene og bestillingsverket av en utredning fra NIVI analyse om frivillig å danne én stor Fosen-kommune. Dette er nærmere beskrevet i kapittelet om Åfjord. Samtidig ble tvangs-spøkelset dratt fram. Samtlige syv Fosenordførere ble i februar innkalt til møte hos fylkesmannen for å forberede seg før hele gjengen skulle videre til kommunalministerens kontor uka etter. Vibeke Stjern som i ßere år hadde vært en varm tilhenger av sjuer-løsninga, øynet nå muligheten for å få oppfylt sin drøm: «Vi kan kanskje unngå å bli utsatt for tvang dersom vi kommer til Sanner med en plan på mandag. Vi har mulighet til å styre historien selv», sa hun og Þkk støtte av fylkesmann Brit Skjelbred, som tilføyde: «Dere vil tjene på å framstå som samlet foran statsråden. Regjeringen har ikke ønske om å bruke tvang, det er klart bedre dersom dere selv kan peke ut veien videre.» Som prosessen skred fram, framsto altså begrepet «frivillig tvang» i en stadig høyere potens. 72

KAOSREFORMENE - BIND 1


Som allerede nevnt i forrige kapittel Þkk kommunalminister Sanner nøyaktig det svar han hadde bestilt fra Geir Vinsand i NIVI analyse, selvfølgelig. Å få ßertall i alle kommuner for en slik «frivillig» løsning var imidlertid høyt opp og langt fram. Det vil si; høyt oppe kunne det nok bli, fra Stortinget, men da med ren skjær tvang. Om nasjonalforsamlingas uttalte prinsipp om frivillighet for kommunene i prosessen skulle følges, ville det fortsatt være fem kommuner på halvøya nord for Trondheimsfjorden; Indre Fosen, Ørland, Osen samt to til der enten Roan eller Bjugn, ikke begge, gikk sammen med Åfjord.

Med en tiltagende erkjennelse av at tvang kunne bli et virkemiddel i reformen, bredte frykten seg for at enden på visa ville bli én mega-kommune på Fosen. Selv om den løsninga hadde sine forkjempere også lokalt, var det store ßertall skeptisk, og noen prøvde å demme opp for et slikt endeligt. Thor Bretting satt i Ørland kommunestyre for Høyre. Sammen med allierte i Bjugn hadde han allerede før jul i 2016 samlet underskrifter til et såkalt innbyggerinitiativ for å få kommunestyrene til å vurdere sammenslåing av de to på nytt. Bjugn, den part som et halvår tidligere ville ha det slik, avslo umiddelbart idéen med 18 mot 3 stemmer. Idet de 7 ordførerne gjorde seg reiseklare til ovennevnte møte med Sanner, og samtidig som Tvangsgutane begynte å rasle med sablene, mobiliserte Bretting igjen med en underskriftskampanje under tittelen «Hjelp oss å slå sammen Bjugn og Ørland til én kommune». Over 600 signaturer ble sendt, ikke til kommunene denne gang, men til fylkesmannen som de krevde skulle gripe inn for å få spleisa de to kommunene. Dette ville selvfølgelig i praksis bety en tvangssammenslåing, men da en som skulle hindre en enda større påtvunget kommune. Det ble også opprettet en egen Facebook-gruppe som argumenterte for sammenslåing av Ørland og Bjugn. Et viktig argument forkjemperne brukte var den geograÞske nærhet og det utstrakte samarbeidet over kommunegrensa. På spørsmål om ikke samarbeidet kunne fortsette selv om Bjugn slo seg sammen med Åfjord, svarte Thor Bretting at det ville bety helt andre konstellasjoner. «Dessuten har vi fått ßere henvendelser fra folk som ønsker grensejusteringer dersom fylkesmannen ikke tar underskriftskampanjen på alvor. Flere ønsker å løsrive seg fra Bjugn dersom sammenslåinga med Åfjord trumfes gjennom», mente han og pekte på områder som Ervik, Høybakken og Stallvika som bygder hvor løsrivelse fra Bjugn var aktuelt. Som om ikke spekulasjoner om separatistbevegelser var nok, ble det fra Bjugn kommunestyres talerstol uttrykt at man hadde sterke mistanker om at Ørland drev direkte 73

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


sabotasje av romansen med Åfjord. Det ble vist til en henvendelse før jul fra Ørland om å komme i dialog med Bjugn igjen. Bakgrunnen var, slik det står i brevet, at «man har registrerer at det i den politisk plattformen mellom naboene i nord var aksept for en tjenestefordeling mellom kommunene som tilsynelatende avviker fra hva Bjugn i forhandlinger med Ørland var villig til å legge til Brekstad.» Underforstått; Hvorfor kunne dere ikke ha vært litt mer medgjørlige i spørsmålet om kommunesenter også med oss, så skulle dere ha sett at det hadde ßaska seg med et ja i både Ørland og Bjugn. Uttalelsen som falt på folkemøtet tre år tidligere, i februar 2014, om at en sammenslåing mellom disse to naboene var like fåfengt som å forene Israel og Palestina, framsto mer og mer relevant. Kunne det da kanskje hjelpe at en kirkens mann i strøket intervenerte? Ola Garli, sogneprest i Ørland, men bosatt på Høybakken i Bjugn, var av dem som reagerte med stor undring på hvordan ordfører Ogne Undertun hadde beveget seg fra å være fremst i rekka for å beholde Bjugn som egen kommune via å kjempe for sammenslåing med Ørland for så, etter nei derfra, å snu på hælen til å bli en nesegrus Åfjord-beundrer. Garli skrev et sju sider langt brev til Bjugn kommune der han pekte på hvordan argumenter for sammenslåing nordover like godt eller enda mer kunne vært brukt for å gi Ørland en ny sjanse. Dessuten slo mye av det som ble sagt under selvstendighetskampen i 2014, i hjel begrunnelsene for sammenslåinga de nå ivret slik for. Alt dette kombinert med hastverket og mangelen på folkeavstemning for Åfjord-alternativet mente sognepresten gjorde at prosessen manglet legitimitet.

Debatten om hvorvidt man skulle gå for én Fosen-kommune eller ei, var også relativt heftig. På oppløpet fram mot endelig avgjørelse i Stortinget 08.06.2017 ble Ogne Undertun den fremste talsmannen for denne løsninga. Kunne det være at han begynte å tvile på at den såkalt frivillige løsninga mellom Bjugn og Åfjord ville bli noe av? Selv om de to nettopp hadde vedtatt sammenslåing, sa Undertun nå at han kunne være villig til å sette det 74

KAOSREFORMENE - BIND 1


prosjektet på vent dersom det var politisk vilje til å danne kun én kommune på Fosen. For å avklare dette spørsmålet ble det avholdt et ekstraordinært kommunestyremøte midt i februar. Forslaget falt med 13 mot 8 stemmer. Tro mot moderpartiets grunnholdning gikk Bjugn Høyre i 2015 til valg på å danne én kommune av alle sju på Fosen. Ny gruppe- og opposisjonsleder ble da Einar Aaland. Nå hadde han og lokallaget snudd i saken og fremmet forslag om å bekrefte at Bjugn ønsket frivillig sammenslåing med Åfjord. Aaland Þkk støtte fra APs Kristin Skilleås: «Det vil være best for innbyggerne i Bjugn», hevdet hun, og tilføyde at det ville være tragisk dersom de frivillige vedtakene fra Åfjord og Bjugn ble avslått slik at de havnet i en tvangssammenslåing med Ørland. Forslaget ble vedtatt med 16 mot 5 stemmer. Ordfører Undertun sa at han ville forholde seg til vedtaket om å legge én Fosen-kommune på is, men presiserte at han i møter framover ikke ville legge skjul på at det var ßere i kommunestyret i Bjugn som var positive og opptatt av å samle Fosen. «I Bjugn vil vi ha frivillige sammenslåinger, og jeg som ordfører skal motarbeide alt som heter tvang», sa han fra talerstolen. I den påfølgende offentlige debatt vekslet han mellom å argumentere for Stor-Fosen og Bjugn/Åfjord. Hans fremste opponent i begge spørsmål ble Høyres Torhild Aarbergsbotten fra Ørland. Hun gikk inn for en tredeling der hennes egen kommune ble slått sammen med Bjugn, hvilket da innebar bruk av tvang. Det samme ville være tilfelle lenger nord på halvøya der hun mente Åfjord, Roan og Osen måtte bli én kommune. Indre Fosen skulle få være slik de der hadde vedtatt. Paradoksalt nok var det altså Ap-mannen Undertun som misjonerte for Aarbergsbottens partifelle på statsrådstaburetten. «Én Fosen-kommune vil kunne krysse av alt på sjekklista over målene som regjeringa har til kommunereformen. Når Aarbergsbotten da sier at tredeling er den beste løsninga, så lurer jeg på om hun har forstått hensikten med reformen», sa han blant annet. Videre angrep han henne for å velge et Ørland-perspektiv framfor det store nasjonale målet, og for riktig å gni det inn avfyrte han: «Det kan umulig være en lykkelig Sanner som leser hennes uttalelser i Oslo.» Aarbergsbotten var på sin side forundret over at Bjugn-ordføreren hadde lagt så mye arbeid i å få til sammenslåinga mellom Bjugn og Åfjord. «Han vet veldig godt at den løsningen innebærer at både Roan og Ørland da vil bli stående alene», sa hun. Undertun parerte med: «Det er rimelig lett å gjennomskue at Aarbergsbotten ønsker tvang mellom Ørland og Bjugn for å utligne det «forspranget» som Indre Fosen har fått som Fosens desidert største kommune. Bjugn kommune har lojalt fulgt Sanners oppfordring om å søke dialog med våre naboer. Når Ørland sa nei, snudde vi oss mot Åfjord. At Aarbergsbotten forsøker å raljere over dette har hun neppe regjeringen i ryggen på.» Undertun, som fra kommunestyrets talerstol hadde framført en hellig forsikring om at han var i mot tvang, fortsatte å agitere for en løsning som også han burde vite kun var gjennomførbar ved nettopp tvang. Han hevdet at en tredeling av Fosen vil føre til brutte samarbeid, mye krig og konßikt, fordi alt av interkommunale samarbeid vil blir kasta opp i lufta. «De nye kommunene vil gjøre alt de kan for å posisjonere seg og gjøre nettopp sin kommune til tyngdepunktet på Fosen», mente han. Frykt for ufred mellom en hel hærskare av bygder tvunget sammen i den virkelig store sorte gryte, næret han tydeligvis ikke. Det vil si; en uttalelse avslørte at selv han så visse ulemper ved sammenslåinger: «Indre Fosen står midt i en prosess som berører ansatte og politikere kraftig, og det å skulle hive dem ut i et nytt kaos forstår jeg er vanskelig.» Derfor mente han at de måtte få fullføre sin prosess først. Samtidig mente han mellomløsninger var bortkasta dersom sjuer-løsninga 75

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


var målet. Sjøl konkluderte han bastant med at: «Fosen kommune er en innertier for kommunereformen.» I Rissa og Leksvik, som allerede var vedtatt å bli til Indre Fosen, gikk også bølgene høye på grunn av alt snakk, press og spekulasjonen om å innlemme dem i en enda større kommune. Da ordfører Ove Vollan (H) og varaordfører Liv Darell (Sp) i Rissa gikk ut og sa at de ville gå inn for én Fosen-kommune i tråd med fylkesmannens anbefaling, ble det skikkelig leven, spesielt fra Leksvik hvor mange mente at dette var egnet til å skape uro og bryte ned tillitsforholdet med politikerne i Rissa. Friskest i sin fordømmelse var Leksviks varaordfører Bjørnar Buhaug (Sp) som sammenlignet utspillet med brura som gikk til sengs med fem andre. «Helt uhørt», mente han. I et langt og følelsesladet innlegg i et felles kommunestyremøte uka etter gjorde Rissaordføreren retrett. Han forklarte det hele med at han hadde en tro på at regionen med sine unike muligheter en gang i framtida kunne bli et lite kraftsenter i Trøndelag. Derfor gjorde det vondt langt inn i hjerterota hans å bivåne hvordan andre kommuner på Fosen var på vei mot tvangssammenslåing og sa: «Fylkesmannens tilråding kommer for oss på verst tenkelige tidspunkt. Med mitt ansvar som styreleder i Fosen Regionråd, blir det her et valg mellom pest og kolera; ett Fosen – eller et Fosen i fullstendig oppløsning.» Han forsikret at han framover ville stå på for Indre Fosen og arbeide for at det skulle bli en mønsterkommune. Om det skulle bli tvangssammenslåing på Fosen, ville han trekke seg som leder av regionrådet. Det ble så enighet i møtet om en felles uttalelse som gikk i mot fylkesmannens anbefalinger.

Svært avslørende for hvordan forholdet må ha vært innad i partiet Høyre på tvers av Stjørnfjorden, var kraftsalven Ove Vollan i sitt innlegg sendte vestover: «Stortingsrepresentanten fra Ørlandet går ut og sier at hun ønsker en tredeling av Fosen, mild i formen, men agendaen skal ingen være i tvil om. Med kirurgisk presisjon på tidspunkt og buskap ønskes det å skape splid på Fosen. Hun vet at ordførerne rundt om blir provosert av at hun jobber for tvangs-sammenslåing. Samtidig samles det inn underskrifter som skal sendes til fylkesmannen – med samme formål. Åfjord og Bjugn har gjort gjensidige vedtak om å få bli én kommune – etter et hardt og intenst arbeid. Men slik det ligger an vil de etter alt å dømme få avslag. Vi i Indre Fosen vet at det er mange tøffe tak man skal igjennom før man kommer så langt, og det hadde vært enormt frustrerende for oss også – om vi hadde måttet oppleve det samme.» Hvilken partifelle på Stortinget var det så Rissa-ordføreren siktet til? Jo, Torhild Aarbergsbotten hadde tatt steget opp fra kommunestyret i Ørland da hun i 2015 ble fast 76

KAOSREFORMENE - BIND 1


møtende vararepresentant i nasjonalforsamlinga så lenge Linda Hofstad Helleland var statsråd. Der hadde hun ikke bare muligheten til å pleie nærmere omgang med Tvangsgutane, men hadde tilgang til landets fremste talerstol da egen og andre kommuners skjebne skulle endelig avgjøres den 08.06.2017. Ville hun benytte også den for å fremme sitt forehavende? Flere måneder før man kom så langt, ble det mer og mer tydelig hvilken vei det bar. Kommunereformen på Fosen ville ikke bli noen frivillig affære, og konstellasjonen Bjugn/Ørland sto på Tvangsgutane sin dødsliste. Fylkesmannens endelige tilråding var ferdig i februar. Den primære var like klar som den var paradoksal: «Fylkesmannen støtter i utgangspunktet de vedtakene som kommunene selv har gjort, men ser at summen av vedtakene ikke gir noe entydig resultat i dette tilfellet. Vi vil derfor gjenta vår tidligere tilrådning om en én-kommuneløsning.» Javel ja, så kommunenes egne vedtak var viktig, men når alt kom til alt ikke så mye å bry seg om likevel? I sin subsidiære tilråding, der det ble forutsatt at den primære ville bli gjennomført på et seinere tidspunkt, innstilte fylkesmannen på at «ingen mellomløsninger bør medføre at Ørland og Roan blir stående alene. Dersom én mellomløsning skal velges, mener fylkesmannen at det må være den løsningen som gir de beste betingelsene for å styrke samlet vekstkraft og gjennomføring av nasjonale oppdrag på Fosen, som underbygger og videreutvikler integrasjonen i ett bo- og arbeidsmarked og som peker best framover mot én Fosen-kommune.» Disse mange og Þne ord ledet ikke fram til en helt bastant konklusjon bortsett fra at alle kommuner måtte inngå i en eller annen sammenslåing. Dette gjaldt også for Osen, men de skulle selv få Þnne ut av om de ville være med naboer på Fosen eller i øst og nord. Siden Rissa og Leksvik var på vei til sitt Indre Fosen allerede ved påfølgende årsskifte, gjensto det for de øvrige da bare to mulige løsninger av kabalen; enten Ørland/Bjugn og Åfjord/Roan eller alle Þre. I sine vurderinger mente fylkesmannen at begge alternativer kunne "tilfredsstille målene i kommunereformen og realisere vekstmuligheter på Fosen". Det ble pekt på at 2/2-løsninga var mest gjennomarbeidet mens en eventuell Þrkløverkommune burde gjennomgå en utredningsfase. Den klareste føringa til de som skulle ta det endelige valget, lå imidlertid i denne formuleringa angående sistnevnte: «Her oppstår det en todeling mellom Indre og Ytre Fosen som også kan svekke mulighetene for å styrke Fosen som samlet region, og som skyter en eventuell én-kommuneløsning ytterligere ut i tid.» Dannet man en for stor kommune i første omgang, kunne det altså bli vanskeligere å nå det primære målet om en enda større senere. 77

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Fylkesmannen var altså gjennom hele prosessen relativt monoman hva gjelder kommuneinndelinga, eller snarere den ønskede mangelen på slikt på Fosen. Én diger kommune var jo målet, men det store spørsmålet om hvor administrasjonssenteret skulle ligge, turde ikke den samme fylkesmannen gi noen anbefaling om. Til det hadde hun gjerne livet for kjært. Adresseavisen var dristigere da de publiserte en kommentar ført i pennen av journalist, redaktør og forfatter Stein Arne Sæther. Med en god porsjon ironi foreslo han å bygge et Fosens svar på Brasilia ved Krinsvatn der alt en i dag Þnner, er en forhatt bomstasjon og en utedo. «Hvorfor ikke plassere kommunesenteret på nøytral grunn, ved det geograÞske midtpunktet der alle veiene på Fosen møtes?» spurte han. «Gjør som Brasil gjorde på slutten av 1950-tallet da de bygde ny hovedstaden midt i ingenmannsland!» Krinsvatn ligger på territoriet til Rissa, nå Indre Fosen, langs den eneste veien mellom det noe umake tenkte paret Bjugn og Åfjord. Sæther konkluderte, alle gode argumenter til tross, med at Fosens Brasilia neppe noengang vil bli realisert. På den annen side kunne han ikke se for seg at noe alternativ ville skape jubel og føles sentralt for andre enn vertene selv. Så spør han: «Hva vil skje når det går opp for åfjordinger, rissværinger og for ikke å snakke om roansbygg og leksværinger, at det mest logiske valget blant nåværende kommunesentre er Botngård i Bjugn?» For alle ovennevnte fosninger er selvsagt også Botngård håpløst usentralt. Bare ørlendinger bor i nabolaget. Likevel er det neppe noen steder en slik løsning vil svi mer enn nettopp på Brekstad. Sæther skriver videre: «Selvsagt har bjugningene for lengst skjønt at hvis man lager en formel som tar hensyn til kilometer og antall innbyggere, er Botngård faktisk Fosens minste felles multiplum», før han tørt legger til som et apropos til Krinsvatn: «For femti år siden var for øvrig heller ikke dette stedet stort mer enn et veikryss.» La oss så dumpe ned i rådhuset ved dette veikrysset i mai 2017 da Bjugn kommunestyre på ny skulle ta stilling til spørsmålet om Stor-Fosen etter at kommunalminister Sanner hadde fått sitt bestillingsverk fra NIVI analyse: Tilrådinga fra fylkesmannen og erkjennelsen av at tvang ikke lenger bare var en trussel, men en nært forestående realitet, satte saken i et helt annet perspektiv. Det var nok bare å ta inn over seg at det Bjugn hadde søkt om, sammenslåing med Åfjord, neppe ville bli vedtatt på høyeste hold. En videre realitetsorientering tilsa at en tvangsspleising med Ørland ikke lenger nødvendigvis ville føre til at Botngård ble kommunesenter slik det var lagt opp til i den siste intensjonsavtalen, den Ørland avviste. Sammenslåinga Ogne Undertun & Co. så helhjertet gikk inn for et år tidligere, virket uansett ikke særlig fristende. Tvert om kunne man få inntrykk av at alt annet var bedre, og hva gjensto da som det eneste alternativet? Kanskje hadde de også gjort samme vurderinger som Sæthre angående Botngård som Fosens navle? Hvorom nå allting var, snudde Bjugn kommunestyret fra 13-8 mot i februar til 14-7 for mega-kommunen nå tre måneder seinere, men Þkk de med seg de andre kommunene? 78

KAOSREFORMENE - BIND 1


Vibeke Stjern kunne fornøyd konstatere at ßertallet i Åfjord fortsatt støttet det hun hadde ønsket hele tida. Bare SPs 5 representanter stemte i mot. Etter å ha blitt tildelt administrasjonssenteret i intensjonsavtalen med Bjugn, var de vel heller ikke helt fremmet for at Årnes kunne ha blitt det også i et eventuelt samlet Fosen. Som et apropos til Sæthers betraktninger, ligger det også et lite poeng i at av alle Fosens kommunesentra er det Årnes som ligger nærmest Krinsvatn, marginalt nærmere enn Botngård. Disse to kommuners ja hjalp lite idet alle de andre fem stemte nei. En meningsmåling tatt opp i samme tidsrom viste at holdningen i befolkninga var likedan. Ogne Undertun, Vibeke Stjern og deres likesinnede måtte altså håpe på at Stortinget brukte en tvang som gikk i deres favør, og nå var dagen kommet for avgjørelsen. 8. juni var samtlige 169 seter i nasjonalforsamlinga besatt. Tilhengere av frivillighetslinja kunne ikke annet enn å krysse Þngrene for at noen skulle trosse regjeringa og Tvangsgutane. Den ene kommunen etter den andre Þkk sin dom. Heftig debatt var ikke nok til å redde noen av dem fra tvangslista. Med helt ned mot én stemmes overvekt Þkk H/FrP-regjeringa med støttepartiet Venstre ßertall for tvang. På Stortinget hadde Fosen sin talsperson i Torhild Aarbergsbotten. Hun lot ikke anledninga gå fra seg og både argumenterte og stemte for å tvangssammenslå hjemkommunen sin, Ørland, med Bjugn. Om det hadde noen betydning for at det ble slik med 86 mot 83 stemmer er vel lite trolig, men hennes opptreden vakte ikke bare positive reaksjoner på hjemtraktene, for å si det forsiktig. Så var det altså gjort. Bjugn Þkk ikke Åfjord som måtte ta til takke med Roan. Rissa og Leksvik kunne fortsette sin prosess mens Ørland og Bjugn var blitt tvangsforlovet før de to og et halvt år seinere skulle inngå det beslutningstagerne kanskje kunne tillate seg å kalle et fornuftsekteskap. Ogne Undertun kommenterte vedtaket slik: «Jeg synes det er en ganske guddommelig komedie at vi den 8. juni får et tvangsvedtak og den 12. juni er vi invitert til Oslo for å delta i en større lokaldemokratikonferanse. Det må være årets spøk.» Han påpekte videre det også mange andre landet rundt reagerte på, at det virket helt tilfeldig hvilke kommuner som blir sammenslått med tvang. «Jeg synes hele reformen har forvandlet seg til en skytekonkurranse på bevegelige mål. Alt som skjer ser ut til å være temmelig tilfeldig. Det er ikke mulig å forstå hvorfor man bruker tvang én plass, men ikke en annen», sa han. I likhet med ordførerkollega Tom Myrvold måtte selvsagt Undertun forholde seg til at landets øverste organ hadde erklært dem for rette ektefolk å regne. Begge uttrykte de vilje til å stille med åpne armer og en positiv innstilling før det i august 2017 ble holdt et felles møte hvor begge kommunestyrene og fylkesmann Brit Skjelbred var tilstede. Symptomatisk for hvordan partene straks begynte å posisjonere seg, var strategiene de fulgte da navn på kommunen kom på agendaen. Mange vil kanskje bli overrasket over at Bjugn umiddelbart og uten videre proklamerte at de ville den skulle hete Ørland? «Vi er komfortable med det», sa ordfører Undertun. Hvilket storsinn! Dette måtte vel være egnet til å tekkes ørlendingene slik at saken ßuksens kunne vedtas ved akklamasjon? Mens bjugningene formelig trippet for å få saken ut av verden der og da, argumenterte Ørland-ordfører Tom Myrvold tvert om for å utsette avgjørelsen. «Vi hadde tenkt å la dette med navn ligge foreløpig, og det er ikke et signal om omkamp eller forhandlingskort fra vår side», forsikret han: «Det handler om å la rett organ få diskutere dette og la avgjørelsen bli tatt av fellesnemnda, eller legge en plan for prosessen knyttet til dette.» Myrvold benyttet selv nøkkelordet for å forstå at holdningen til spørsmålet var stikk motsatt av det man skulle tro; «omkamp». 79

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Dersom intensjonsavtalen fra 2016 skulle ligge til grunn, var det noe bjugningene slett ikke ønsket å kjøre omkamp på. Å krangle om navnet ville da være svært dårlig taktikk med tanke på at da kunne også avtaletekstens punkt om kommunesenter komme i spill. Fra Ørland-sida av forhandlingsbordet mente de at avtalen fra 2014 også måtte være med inn i fellesnemnda. «De er jo ganske like», sa varaordfører i Ørland, Finn Olav Odde, uten å gå nærmere inn på at verkebyllen, sted for hovedadministrasjonen, hadde motsatt fortegn da. Etter å ha presisert at poenget deres var at «det kunne være greit å ßytte avgjørelsen til fellesnemnda, hvis det gjorde prosessen enklere», gikk også ørlendingene i løpet av møtet med på at navnet skulle være Ørland. Før de kom så langt, Þkk bjugningene støtte fra Brit Skjelbred angående utgangspunkt for arbeidet med sammenslåingen: «Fylkesmannen anbefaler at den sist inngåtte avtalen fra 2016 legges til grunn», sa hun. Ville det være nok til å legge spørsmålet om kommunesenter død? Neppe. Da det begynte å demre for fosninger ßest at det kom til å bli tvangssammenslåing, forfattet Ørland-ordføreren en argumentrekke som ble referert i et oppslag i avisa Fosna-folket:

80

KAOSREFORMENE - BIND 1


Myrvold var altså åpenbart overbevist om at Brekstad var helt selvsagt som sted, unnskyld «by», for lokalisering av administrasjonen, og han syns det var en dårlig idé å spre funksjonene. Det siste ville han kunne hente mye støtte for landet rundt i kommuner der man har vokst seg ut av rådhuset sitt. Sentralt i argumentasjonen for å bygge på eller nytt og større er at det er så fryktelig uhøvelig å ha ha avdelinger i ulike bygninger, i samme by/ tettsted vel og merke, ikke med en landevei mellom kontorene. Om man i dag slår opp i leksikon på Ørland, står Bjugn (etter navnebyttet fra Botngård) oppført som adm. senter, men betyr det at all lokaliseringsstrid er over? Det er ikke til å komme fra at det ligger en betydelig kjøttvekt rundt Brekstad slik at drakampen neppe tar slutt med det første. Som separate kommuner hadde de f.eks. hver sin helsestasjon. Etter samlinga er den i Bjugn nedlagt til tross for at nærhetstjenestene innen helse i henhold til intensjonsavtalen skulle opprettholdes begge steder. Det avstedkom en underskriftskampanje som samlet nær 1700 signaturer. Betegnende for klimaet står det i oppropet for aksjonen: «Dette, som så mange andre tjenester og funksjoner, snikßyttes til Brekstad. Det kan vi ikke godta !!!» Underskriftskampanjen kom til behandling i kommunestyret. 17 stemte for at saken skulle revurderes, 17 i mot. En representant var fraværende slik at saken ble avgjort med dobbeltstemmen til ordføreren som klubbet ned innbyggerinitiativet. Adresseregisteret til Norsk Helsenett og fastlegeavtalene er også samlet på Brekstad slik at det i Bjugn er utbredt frykt for at også legekontoret deres i neste fase stenges. Hvordan har det så gått med det politiske klimaet i ny-kommunen? Direkte typisk er det nok ikke, men la oss likevel kikke litt på tilstandene i partiet Høyre: I Bjugn satt de i opposisjon og var sterkt i mot sammenslåing, mens Ørland-ordfører Tom Myrvold var for, begge motsatt av respektive folkevilje og kommunestyrevedtak. Har de blitt mer enige etter det? Dessverre tvert om. Det har haglet med beskyldninger og krangler. Sentrale folk har blitt truet med eksklusjon, mange har meldt seg ut og varslinger har gått i begge retninger. Straks etter stortingsvedtaket om tvangssammenslåing tok Ørland Høyre kontakt med sine partifeller i Bjugn med det for øye å slå sammen de to lokallagene. Der var det imidlertid bortimot fullt opprør og mange ville melde seg ut. Noen foreslo til og med å invitere Trygve Slagsvold Vedum til et møte siden han hadde proklamert at med et regjeringsskifte den kommende høst ville det bli åpnet for reversering. Tonen mellom de to parter bedret seg ikke i løpet av det påfølgende året. Det hele endte med nok en tvangssammenslåing da Trøndelag Høyre i august 2018 grep inn. I protest meldte da en av de folkevalgte seg ut på dagen. Mistankene var sterke om at Ørland Høyre hadde lagt press på fylkespartiet for å få spleiset de to lagene. Samtidig skulle en nominasjonskomité starte arbeidet med å lage en felles liste til kommunevalget 2019. Noen medlemmer i Ørland drev da den rene boikottaksjon for å hindre at partiets gruppeleder i Bjugn, Einar Aaland, skulle stå på lista, mens det derfra kom motkrav om at han skulle ha en av de to øverste plassene. I kulissene ble det samtidig arbeidet for å fremme en motkandidat til Tom Myrvold på topp. Han var på sin side nemlig uønsket i store deler av lokallaget i Bjugn, av en del også i Ørland, spesielt i seniorlaget der. Aksjonen ble avslørt og stoppet. Framfor å fremme benkeforslag stemte 13 medlemmer blankt på nominasjonsmøtet hvor Myrvold altså ble valgt som ordførerkandidat. 81

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Før det andre nominasjonmøtet en måned senere, hvor resten av lista skulle velges, hadde Tom Myrvold bedt om innpass i nominasjonskomitéen for slik å kunne samle det han kalte sitt «winning team». Han ønsket også lojalitetserklæring fra kandidatene som skulle på lista. Det ble avvist. Myrvold, etter at han nå også var nyvalgt ordførerkandidat til storkommunen, sendte derfor varsel på, foruten Einar Aaland, også sin egen styreleder og lederen av Ørland Senior-Høyre for å undergrave partiets interesser. Trøndelag Høyre behandlet disse og fant ingen hold i påstandene. Aaland krevde så dementi fra Myrvold, men han sto på sitt mens saken ble en stadig hetere potet i media. Myrvold ba da Høyres hovedorganisasjon om beskyttelse mot gjengjeldelser idet han mente at utleveringa til media var et angrep på ham. Flere enn 10 på kommunevalglista trakk da sitt kandidatur. Moderpartiet blandet seg inn ved at generalsekretær John Ragnar Aarseth via media truet med sanksjoner og irettesatte Aaland og leder i Senior-Høyre, Arne Brandvik, for det samme som de nettopp hadde blitt frikjent for av Trøndelag Høyre. Like etter skrev 23 Høyre-medlemmer under på en mistillitserklæring mot Myrvold og krevde at han trakk seg som ordførerkandidat, noe han nektet. Etter anmodning om å jobbe for en bedre organisasjonskultur presenterte styret i Ørland Høyre en 50 siders rapport som i stor grad pekte på at Myrvold var rota til den dårlige kulturen som igjen var årsak til stor splid og utmeldelser. Einar Aaland slo tilbake mot Myrvold og sendte varsel om at han angivelig skulle ha brukt varslingsinstituttet for å bli kvitt politiske opponenter. Hilde Kristin Sandvik som var Høyres gruppeleder i gamle Ørland og innstilt til 2. plass i den nye før hun sammen med 10 andre trakk seg fra lista, varslet samtidig Myrvold for maktmisbruk, rolleblanding og trakassering gjennom de siste 4 år. Trøndelag Høyre nektet å behandle disse varslene. Vi har nå kommet fram til juni 2019 da ßere medlemmer krevde ekstraordinært årsmøte. Bakgrunnen var avdekking av at nestlederen i det sammenslåtte lokallaget, mens hun var leder i Bjugn Høyre, hadde handlet mot eget styre da hun sammen med daværende leder i gamle Ørland Høyre ba fylkesstyret om å tvangssammenslå de to partilagene. Ved nytt årsmøte og dermed valg på styre, var hensikten å få henne kastet fra nestledervervet.

82

KAOSREFORMENE - BIND 1


Myrvold og nestlederen strittet i mot kravet og koblet inn Trøndelag Høyre og hovedorganisasjonen som kom med reprimande mot ßere medlemmer. Ekstraordinært årsmøte ble likevel berammet hvorpå nestlederen trakk seg i forkant av dette. Ordføreren inviterte da forsvarsministeren som først takket ja. Det kunne kanskje ha vært en kjærkommen forsterkning? Om han var parat til å gå i krigen, så hadde Høyre sentralt forsøkt å hindre et slikt rabaldermøte midt i valgkampen, og det endte da også med at statsråden avlyste besøket. Seks personer fra Trøndelag Høyre dukket imidlertid opp på møtet som hadde stor deltagelse fra begge sider. Valgkomitéens forslag til ny nestleder støttet av Myrvold og fylkespartiet tapte med 35 mot 30 stemmer for et benkeforslag. Rapporten om organisasjonskulturen ble vedtatt av det nye styret, noe som ikke falt i god jord hverken hos fylkespartiet eller sentralt. Da lokallagsstyret nedsatte utvalget som skulle forhandle med de andre partiene etter valget i september 2019, havnet Myrvold som 3. vara. I praksis betød det at han ble satt utenfor de mange møtene partiet, som hadde ham som ordførerkandidat, deltok i. Uten at dette forhandlingsutvalget visste om det, hadde han i stedet sine egne samtaler med øvrige partier. Samtidig som selve ordførervalget i den nye kommunen også utvikler seg til å bli en ren farse, rullet begivenhetene i Høyres lokallag videre, mye av det i full offentlighet. Før oktober var omme hadde to av partiets fast innvalgte kommunestyrerepresentanter og to øverst på varamannslista meldt seg ut. En av de faste gikk over til Ap. Videre trakk to lokallagsledere seg i protest fra vervet med 14 dagers mellomrom. Samtidig ble det mot Einar Aaland fremmet en eksklusjonssak som Trøndelag Høyre og generalsekretær Aarset ville kjøre for lukkede dører. Saksgrunnlaget ble likevel oversendt og offentliggjort i media som begynte å stille spørsmål om det var hold i saken mens andre også følte de sto for tur til å bli rensket ut. Både enkeltpersoner og grupper sendte støtteerklæringer til Aaland. Fylkesstyret avslo å behandle den og vedtok i stedet å prøve å få til en «dialogbasert løsning». Dette ble det oppnådd enighet om. Einar Aaland godtok å trekke seg fra politikk i ett år mot at Høyre skulle se på hele saken og granske varslene mot Myrvold. John-Ragnar Aarset trakk seg som generalsekretær i Høyre ei uke etter eksklusjonssaken. Om det er en sammenheng, skal være usagt, men han var på det tidspunkt ikke i noen prosess med ny arbeidsgiver. Ingen grunn ble oppgitt annet enn at: «Jeg erkjenner at det beste for meg selv og Høyre er at det kommer inn nye krefter i stillingen.» Like før årsskiftet meldte ytterligere et tyvetalls ørlendinger/bjugninger seg ut av Høyre begrunnet med ordførerens opptreden, ugreia rundt valget av ham, behandlinga fra Trøndelag Høyre, og påstått fremførte løgner. Totalt antall utmeldinger nærmet seg da 50. Da Aalands tid i eksil fra politikken var over, hadde Høyre fortsatt ikke holdt sin del av avtalen om å granske sakene mot Myrvold. Situasjonen for partiet reßekteres i resultatene fra de to siste kommunevalgene: I 2015 Þkk Høyre 23,2% av stemmene i Bjugn og 37,9 i Ørland (44,4% ved fylkestingsvalget). Fire år seinere i en samlet kommune raste de ned til 17,2% og bare 6 av de totalt 35 plassene i kommunestyret. Ap og Sp Þkk 12 hver. Hvordan kunne det da ha seg at Tom Myrvoll Þkk fortsette som ordfører i den nå sammenslåtte utgaven av Ørland? Til det måtte han etter hvert ha hjelp fra både fylkesmann og departement, og historien i seg selv er en indikasjon på klimaet i kommunen. 83

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Mye kunne sikkert vært nevnt om stridigheter i andre partier også, og meget mer skrevet om tumultene i Høyre. Det i seg selv kunne fylt ei hel bok, men ovennevnte bør være nok til å vise hvordan kommunesammenslåinger kan ramme også det politiske liv og engasjement selv internt i et parti med slik uttalt iver og positive innstilling til å slå sammen det meste mellom himmel og jord. La oss så gå tilbake noen måneder og se på det minst like kaotiske valget av ordfører! På valgkvelden 9. september, noen timer før resultat ble kjent, undertegnet Senterpartiet og Høyre en avtale om at Sps Finn Olav Odde skulle bli ny ordfører i Ørland, mens Tom Myrvold skulle bli varaordfører. I tråd med denne stilte de to rundt midnatt samme kveld opp for lokalavisa Fosna-Folket og presenterte Ørland kommunes nye lederteam. Uten at noe forvarsel hadde nådd offentligheten, tok det konstituerende møtet 3. oktober i det nye kommunestyret en svært overraskende vending: Ap, SV og MDG fremmet nemlig forslag om at Tom Myrvold skulle bli ordfører. Han ble valgt med 22 mot 13 stemmer. Avtroppende Ap-ordfører i Bjugn, Ogne Undertun, ble valgt til varaordfører. Det viste seg at representanter fra Ap og Høyre hadde hatt møter om saken i forkant av kommunestyremøtet. Høyres lokallagsleder, Hans Kristian Norset, ble da så opprørt over det som utvilsomt var et klart brudd på den ovennevnte avtalen med Sp, at han trakk seg med umiddelbar virkning. Videre viste han til varsel- og eksklusjonssaken. «Jeg kjenner meg ikke lenger igjen i verdiene til partiet. Det handler om hvordan partiorganisasjonen har behandlet disse sakene», sa han til NRK. Fire dager senere ble det kjent at valget av ordfører og varaordførerer var ulovlig. Framfor håndsopprekking, slik det skal være etter kommuneloven, ble det utført skriftlig. Grunnet denne uregelmessigheten ble det hasteinnkalt til nytt møte for å foreta omvalg av de to fremste plassene. Dette ga en tredje variant der Høyre og Tom Myrvold ble satt helt på sidelinja. APs Ogne Undertun ble ordfører og SPs Finn Olav Odde varaordfører. Høyre påklaget straks dette til fylkesmannen som handlet raskere enn Lucky Luke. Undertun Þkk kun regjere i 24 timer som Ørlands ordfører, og det var ingen hvem som helst som sto bak. Høyres medlem av Tvangsgutane, Frank Jensen, hadde nå nemlig gjort et sprettent opprykk til fylkesmann. Han erklærte ordførervalg nr. 2 for ugyldig slik at hans partifelle Myrvold kunne få tilbake klubba mens Undertun måtte rykke et hakk til side og ta til takke med varaordførerstolen.

84

KAOSREFORMENE - BIND 1


Nå var det den andre siden sin tur til å klage på avgjørelsen, denne gang til kommunaldepartementet, men der stadfestet de fylkesmannens avgjørelse. Enden på visa ble da at Ørland kommune satt igjen med en Høyre-ordfører som hadde støtte fra 7 representanter og en varaordfører som nettopp hadde fått støtte av 28 til den samme toppposisjonen. Tom Myrvold hadde knapt fått hengt på seg ordførerkjedet igjen før han Þkk en skikkelig kraftsalve i ßeisen. To uker etter at Hans Kristian Norset hadde trukket seg som leder for Ørland Høyre, gjorde hans etterfølger, Ola Vollan, det samme. Han er forøvrig far til den nylig avgåtte Rissa-ordfører Ove Vollan. Idet han viste til oppslag i media om saken, begrunnet han i et innlegg i Fosna-folket sin utmeldelse med Myrvolds «løgnaktige påstander om skyldspørsmålet ifm. brudd på inngått avtale mellom Høyre og Sp». Han krevde at Myrvold måtte trekke seg fra politikken i Ørland og tok samtidig øvrige partifeller i skole for at de forsvarte det han mente var uriktige påstander Vollan, en av de virkelig gamle traverne i Høyre, var ikke nådig da han avsluttet sitt innlegg slik: «Derfor er det ikke annen utvei for meg enn å melde meg ut av Høyre. Jeg klarer ikke å Þnne unnskyldninger for at avtalen ble brutt på denne måten. Hvor lenge skal løgn, usannheter og beskyldninger få ßorere før noen setter en stopp for disse uverdige forholdene? Er det ikke Trøndelag Høyre som skal ha ansvaret for det? Nå må Tom tre tilbake, slik at politikere med god moral og sin integritet i behold, igjen kan melde seg inn og begynne å drive POLITIKK til det beste for Høyre og Nye Ørland kommune. Er det riktig for innbyggerne i Nye Ørland, folk fra alle partier å ende opp med en ordfører som over tid har mobbet, trakassert og løyet til politiske motstandere, spesielt i vårt eget parti? Har vi fått den ordføreren som folket i Ørland ønsket? Det blir galt når politikerne prøver å mele sin egen kake bare for å få lønn og ordførerkjede. Det skaper politikerforakt.» I november ble det med et solid ßertall av Ap, Sp, SV og MDG oppretta et nytt utvalg, «hovedutvalg for strategi og drift». Det Þkk samme sammensetning som formannskapet, bortsett fra at ordføreren ble erstattet av en Sp-representant slik at mindretallet bare Þkk én av sju plasser. Hensikten med utvalget var at det skulle kunne gå gjennom alle saker før behandling i formannskapet, en slags skyggeregjering som i praksis Þkk all makt og således umyndiggjorde formannskapet. Myrvold ble altså en del av opposisjonen, men vingeklippinga tok ikke slutt med det. Det ble nemlig også vedtatt at ordførers stilling og lønn skulle halveres. Samtidig ble varaordfører Undertuns stillingsbrøk økt fra 50 til 70% idet han skulle lede det nye utvalget. Flertallet bevilget også 50 prosents frikjøp til deres felles gruppeleder fra Ap, samt til Finn Olav Odde (Sp), som ble tildelt oppgaven som «leder for samferdselsprosjekter». Disse to Þkk dermed samme godtgjøring som ordføreren.

85

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Her hadde man altså havnet i den smått absurde situasjonen at varaordføreren Þkk høyere godtgjøring enn ordføreren. Ikke overraskende krevde mindretallet bestående av Høyre og FrP lovlighetskontroll av kuttene mot Tom Myrvold som uttalte følgende til Kommunal Rapport: «Jeg opplever dette som ubehagelig personforfølgelse. Det er visst ingen grenser for hva ßertallet er villig til å gjøre for å presse meg ut.» Ogne Undertun avviste dette med personforfølgelse, men hadde forståelse for at ordføreren kunne føle seg forsøkt presset ut. «Vi har mistet tilliten til ham og har vanskelig for å se at vi kan samarbeide med ham i Þre år», sa han til samme avis. Selv om det var uroen i Høyre som ble brettet ut i media, var det nok heller ingen søndagsskole i andre partier. Mye av indre stridigheter også der har sin bakgrunn i at de kommer fra to tidligere kommuner med, tross den geograÞske nærhet, forskjellige kulturer. Sprekkdannelser i den store ßertallskonstellasjonen er det heller ikke fritt for idet både partier og enkeltmennesker derfra kan Þnne på å hoppe over til Myrvold-sida. Høyt og lavt som han opptrer i mange sammenhenger som ambassadør for sin hjemkommune er han også populær i vide kretser som en slags borgermester. Den oppgaven Þkk han også høve til å fortsette med på heltid etter at jurister og fylkesmannen ga medhold i klagen på stillingsreduksjonen. Etter måneder med maktkamp gikk Ap så ut og erklærte at de aksepterte at Myrvold blir sittende som ordfører i Þre år selv om de presiserte sin manglende tillit. Utover i 2020 kommer en ny varslingssak mot ham for utidig innblanding i ansettelsesforhold de siste 3 år. En juridisk vurdering konkluderte med intet straffbart forhold, men at hans rolleblanding hadde vært uheldig og upassende. I august ba kommunestyret kontrollutvalget om å granske ordføreren før det i september ble kjent at Myrvold muligens likevel vil forlate ordførerposten to år før periodens utløp. Da kunngjorde han nemlig sitt kandidatur som Stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag. Et halvår etter effektuering av tvangssammenslåinga oppsummerte APs gruppeleder Gunnhild Tettli med et hjertesukk situasjonen på en måte det er vanskelig å være uenig i. Her er utdrag fra hennes avisinnlegg i juni 2020: «Det er ingen tvil om at nye Ørland kommune Þkk den verst tenkelige starten. Det har gått med enormt mye tid til krangling og diskusjoner om roller, representasjon, maktfordeling, godtgjøringer og delegasjon. Etter kommunevalget i 2019 fulgte et politisk kaos uten sidestykke. «‘Ørland i vinden’ har tidligere vært slagordet, men de siste månedene har bydd på motvind, iskald nordavind og en skikkelig storm i ny og ne.» Hun peker også på at Ørland beÞnner seg i Norgestoppen i gjeld og har en svært anstrengt økonomi. Bare sammenslåinga i seg selv har jo kostet adskillig mer enn det som ble presentert som rause bevilgninger av Jan Tore Sanner i form av reformstøtte. 86

KAOSREFORMENE - BIND 1


I september 2020 skrev ordfører Tom Myrvoll et debattinnlegg i Adresseavisa om hatefulle ytringer og konkrete trusler i politikken. Det er vanskelig å tenke seg at han da ikke hadde erfaringer fra sammenslåingsprosessen mellom Bjugn og Ørland i bakhodet. Som avslutning på dette kapittelet kan det passe å trekke fram et avisinnlegg fra september 2020. Det favner hele Fosen, men gir neppe løsninger på de beskrevne problemer eller noen god strategi for å oppnå felles mål. Under tittelen «Umulig å si ja til bru og nei til en sammenslått Fosen-kommune» har Ingvar Sæther (Sp), ordfører i Leksvik fra 1967-79 og 83-85, noen betraktninger det kan være grunn til å fundere litt over: Brua det siktes til i overskrifta, er drømmen om forbindelsen over Trondheimsfjorden, og Sæther skriver: «Dette er den virkelige store saken som hele Fosen har sett frem til. Uten at det raskt fattes beslutning om at det dannes en regional kommune for hele Fosen tror jeg dessverre at sjansen er null. Uten den politiske tyngdekraft som en Fosen-kommune ville bli med sine 25.000 innbyggere har vi ingen mulighet til å konkurrere med regionkommunene Orkland og Stjørdal og en storby imellom. Man kan med andre ord ikke si ja til fastlandsforbindelsen og samtidig si nei til storkommune. Det henger ikke sammen.»

Er det virkelig slik at det er lettere å få gjennomslag for bru til én kommune enn til sju? Det er et ofte brukt argument at en storkommune skal bli så mye mer slagkraftig og får en stemme som runger helt inn til sentralmakta. Den skal kunne hevde seg så mye bedre i kampen mot andre allerede folkerike konstellasjoner, slik også Sæther hevder. Hvilken kamp er det de mener? Ble ikke Norge samlet til et rike etter slaget ved Hafrsfjord i 872? Under denne kommunereformen grep disse holdningene om seg. Det var så om å gjøre å bli stor og mektig, og Gud forby å tape kampen mot andre! Derfor så vi over det ganske land en bisarr strid med spisse albuer med mål om å danne svære enheter eller tilegne seg ßest mulig av sine mindre naboer. På Hamar f.eks. hevet urolige røster seg med krav 87

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


om å erobre resten av Hedemarken slik at tyngdepunktet ikke ble ßyttet til "fel side tå Mjøsa" dersom Gjøvik skulle utvides med hele Toten! For at Lillehammer ikke skulle falle av lasset, ble planen om å få med seg Sør-Gundbrandsdalen gjennopplivet. Neste steg måtte vel bli at alle tre gikk i hop for å skape et virkelig tyngdepunkt mellom Oslo og Trondheim? Da sykehuset på Storkmarknes var truet, gikk alle kommunene med sine ordførere fra forskjellige partier ut i ßokk og følge for å hegne om det. På samme måte sto samtlige seks samlet om å kreve bedre vei gjennom Valdres. Det ble lagt merke til begge steder. Er det ikke nettopp heller slik, når det skal kjempes for regionale interesser, at ßere never fra et helt knippe ordførere slår mye hardere i bordet enn det en enslig spirrevipp fra Sortland eller Fagernes (for Fosen kanskje Krinsvatn) kan gjøre? Dessuten trenger vel et vidstrakt distrikt også sine ombudsmenn for steds- og næringsutvikling, samferdselstiltak og andre viktige samfunnsspørsmål på det mer lokal plan. Riktignok har dette med samferdsel blitt brukt for alt hva det ikke burde være verdt for å tvinge gjennom sammenslåinger. Da Erna var kommunalminister, dro hun blant annet til Tustna/Aure og sa: «Slå dere sammen, så blir det bru over Imarsundet! Ingen sammenslåing, ingen bru.» Et knapt ßertall sørget så for at Tustna kommune ble historie. Samme nøkkelen gjaldt for Bjarkøy om de skulle få ta del i samfunnsutviklinga. Skal det virkelig være slik i en rettsstat, at de som tviholder på selvstendigheta, ønsker å beholde sitt lokaldemokrati, bare kan ha det så godt, sitte der med skjegget i postkassa i evig isolasjon? Så til det andre punktet Sæther fremhever som grunn for å danne et Stor-Fosen, et argument som egentlig enda mer burde tale for det motsatte. Han skriver: «Vi har også kommet fem år nærmere den innstrammingen i samfunnsøkonomien som er i anmarsj, og for den nye kommune Indre Fosen har ikke inntektene vokst i takt med utgiftene. Både de folkevalgte og de ansatte har jobbet tappert hver dag, men det har blitt liten tid for nyskaping av næringsliv og folketilvekst. All tid har gått med til arbeid av administrativ karakter og destruktiv politisk uro. Det siste vil sannsynlig bare forsterkes.» Han bekrefter altså at det, om ikke så ille som hos naboen i vest, ikke akkurat er noen Edens hage i Indre Fosen heller. Hvordan i himmelens navn mener han da at det skulle kunne bli noe bedre ved å ta enda et skritt videre på den etter hans egen beskrivelse tornefulle vei. Med erfaringene fra de sammenslåinger som allerede er gjort på Fosen, bør det være all grunn til å frykte at det slett ikke vil være nok å bygge et Brasilia på Krinsvatn. Kjell Magne Bondevik må nok også opprette en Þlial av sitt fredssenter der.

88

KAOSREFORMENE - BIND 1


TRONDHEIM Ap

TRONDHEIM Ap 199.039, Klæbu Ap 6124

Helt siden Olav Trygvason grunnla byen ved Nidelvas os i år 997, har Trondheim hatt en viktig plass i norsk historie. Med et glimt i øyet vil enkelte påstå at den virkelige storhetstid var mellom 1966 og 1972, og det kan de først og fremst takke fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Nikolai Schei, for. Komitéen han ledet, la etter 16 års arbeid frem forslag til endring av den norske kommunestrukturen. Viktigst for en ekte trondhjemmer var det da selvfølgelig at dette også førte til en omkalfatring på den prestisjetunge lista over norske byer. Ettersom byen vokste overtok den biter av sin nærmeste nabo Strinda i 1864, 1894 og 1952. Det brakte arealet opp i 40 km2. Med Scheiutvidelsen i 1964 økte det til hele 342 km2, 4 ganger verdens-metropolen Paris, samtidig som folketallet ble nesten dobla. 56.982 innbyggere ble til 111.419 ved tilførsel fra resten av Strinda (44.600), Leinstrand (4193), Tiller (3595) og Byneset (2049). Det mangla fortsatt noen sjeler på å oppnå det helt store, men grunnet forskjell i folketallsutvikling ble Bergen til stor fornøyelse for trønderne forbigått i løpet av året 1966. Fortvilelsen var selvfølgelig ditto stor mellom de syv fjell over å ha blitt detronisert fra andreplassen blant landets byer. Ordføreren, den legendariske Harry Hansen, kom da med følgende like legendariske oppfordring: "Bergensere; Ligg dokker sammen og gjorr nokke!» Det var ikke nok, men med innlemmelsen av Arna, Åsane, Fana og Laksevåg i 1972 ble sluttstrek satt for 6 forsmedelige år for Bergen og omvendt rekkefølge igjen satt ettertrykkelig på plass. Fra rådhuset nede i Trondheim sentrum kunne det nok sees som en fordel for rasjonell og helhetlig planlegging at hele området lå under en felles administrasjon, men la oss gjøre et relativt enkelt tankeeksperiment! Om f.eks Tiller og Leinstrand hadde stått utenfor, ville funksjonen som kommunesentrum høyst sannsynlig ha gitt den gamle stasjonsbyen Heimdal et helt annet preg enn det som ble tilfelle i storkommunen. Den ville blitt mer av en småby i seg selv. Boligområdene, ut fra hva man har sett i forstadskommuner andre steder, hadde fått mer av småhusbebyggelse framfor den storstilte drabantbyutbyggingen som kom. Trondheim ville rimeligvis ha konsentrert bolig- og næringsutbygging innenfor egne grenser. Heimdalsområdet ville selvsagt under alle omstendigheter ha fått del i byveksten med mange nye innbyggere med arbeidsplass i byen, men utbygginga ville ha skjedd etter et annet mønster fordi de som faktisk bor der, ville hatt større innßytelse på hvordan det skulle sett ut og ha arbeidet for sin egen samfunnsutvikling. Siden Paris allerede er nevnt, la oss ta sjansen på at trondhjemmerne ikke blir fornærmet om vi igjen trekker en sammenligning dit. Av Frankrikes 36569 kommuner er hovedstaden den desidert største med drøyt 2 millioner innbyggere fordelt på 87 kvadratkilometer. Dette området er imidlertid delt opp i 20 såkalte arrondissementer, underkommuner, med eget 89

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


bystyre og borgermester, noe som har vært svært viktig for hvordan Paris etter hvert har blitt seende ut. Farter man litt rundt, vil man legge merke til dette, at det er byer i byen, samfunn med eget pulserende liv rundt respektive rådhus. Denne inndelingen har vært uforandret siden 1860, og det stopper ikke der: Den mer eller mindre bymessige bebyggelse, "The Paris Metropolitan Area" utgjør et område nesten like stort som Sør-Trøndelag og har 1798 kommuner. I motsetning til i Frankrike vokste det, med Akers innlemmelse i Oslo i 1948, Scheikomitéen og de to Buvik-utvalgene, fram en holdning om at byer har en nærmest gudegitt rett til å sluke sine naboer etter hvert som de vokser. Erna Solberg, Jan Tore Sanner & Co. har med sin reformiver ikke akkurat dempet denne trenden. Da får man nødvendigvis også en bebyggelsesstruktur med ett stort sentrum, mens omlandet domineres av boligområder, industri og kjøpesentra, et monotont megapolis framfor levende og pulserende lokalsamfunn. Forskjellen på de to modellene kan man se fra lufta om natta og er tydelig på satellittfoto. Med den franske ÞlosoÞen vil man få større variasjon i lyssettinga mens den vi har sett på frammarsj her på berget i senere år, etterhvert vil gi et mer blast bilde. Hvilken av de to modeller man velger, er altså svært avgjørende for hvilken retning utviklinga går. Kommunestrukturen har stor samfunnsmessig betydning uansett om det er i grisgrendt strøk, ref. forrige kapittel med avsnittene om tettstedsutviklinga i Bjugn, en mellomstor by som Trondheim eller kjempesvære Paris. Eksempler og erfaringer fra inn- og utland bør derfor kunne være verdifulle deler av faktagrunnlaget for å stake ut en framtidig kurs. Selv med innpendling fra kommuner i vid omkrets skulle man tro at Trondheim hadde god nok plass og at ingen, med referanse til ovenstående, ville være tjent med en ytterligere utvidelse. Imperialismen var imidlertid ikke død inne i byen, og en regjering med mål om færrest mulig kommuner satte naboene under sterkt press som også ledet enkelte ut i rene villfarelser. Bystyret vedtok 29.01.2015 med mangeårig ordfører Rita Ottervik (fra 2003) i spissen å gå videre med to mulige alternativer; Malvik, Klæbu, Melhus og Skaun, eller bare de to førstnevnte. I tillegg het det i en ßertallsmerknad at dersom Orkdal og Stjørdal selv ønsket det, var Trondheim åpen for sammenslåing også med disse. Om alle ble med, ville 60% av alle trøndere bo innenfor «bygrensa», og Bergen ville ha all mulig grunn til å skjelve i buksene. Deres forsprang ville igjen nesten bli oppspist med rundt 80.000 nye innbyggere i Trondheim kommune. Flertallet presiserte at utvidelser bare skulle skje dersom det også var ønskelig fra de aktuelle naboer, mens rådmannen hadde innstilt på at de skulle ta imot de Stortinget vedtok, hvem som helst altså. Regjeringspartienes representanter støttet ham. FrPs gruppeleder, Elin Marie Andreassen, mente Trondheim måtte signalisere at de var positive til sammenslåing selv om nabokommunene strittet imot og mente Stortinget snarest måtte 90

KAOSREFORMENE - BIND 1


ta ansvar, gripe inn og gjennomføre reformen uansett om kommunestyret og/eller folket der sa nei. Også Høyre stemte for at enighet fra potensielle partnere ikke burde være en forutsetning, men at dette var en sak Stortinget måtte avgjøre. I en nidvise av Bjørnstjerne Bjørnson heter det «Skit i Norge, leve Toten!» Litt frekt sagt var det her omvendt; «Skit i bondelandet, leve Trondheim!» De kommunene som lå tynnest an, var altså Melhus, Skaun, Malvik og Klæbu. Melhus var straks sterk og klar og gjorde gjennom kommunestyrevedtak i november 2015 det klart at de ikke ville slå seg sammen med Trondheim og avviste samtidig enhver form for utredning den veien. Det luket i grunnen ut alternativet også for Skaun siden veien til byen går gjennom en del av Melhus. Isteden funderte de litt over hvem de eventuelt skulle velge som partner, Melhus eller naboen i vest, Orkdal. For Melhus kokte det snart ned til at eneste alternativ til å stå alene var en sammenslåing med Skaun. Begge to ble gjenstand for omfattende sammenslåinger i 1964. Horg, Hølonda og Per Bortens hjemkommune Flå ble innlemma i Melhus. De tre omtrent jevnstore kommunene Børsa, Buvik og Skaun Þkk sistnevnte som navn, mens Børsa ble kommunesenter. Entusiasmen for en ny runde drøyt 50 år seinere var ikke akkurat overveldende, men reformpress drev dem til det som mest av alt virket som et pliktløp hvor begge avholdt folkeavstemning 13.06.2016. I Skaun stemte 45,9% for å stå alene, 26,6 for Orkdal og 27,1 for Melhus. Siden det var åpenbart at selvstendighetsalternativet ville vinne overlegent mot hvilket som helst av de to alene, ble det slik. Om de skulle ha valgt Melhus, ville det uansett ikke ha hjulpet. Til tross for dobbel kjøttvekt, rundt 16 mot 8 tusen innbyggere, ville ikke Melhus ha med lillebror. Bare 30% sa ja til Skaun. Den svært energiske og Sanner-tro fylkesmannen Brit Skjelbred ga seg ikke med det. Tre måneder seinere innstilte hun overfor sentralmakta at, ikke bare disse to skulle i hop, men at også Midte Gauldal skulle med. Den treenigheta havna aldri på Tvangsgutane sin liste. På andre siden av byen insistere hun på at Malvik måtte slå seg sammen med Trondheim og Klæbu. Fylkesmannen mente det var så mye i byen som også påvirket Malvik. Det kunne de nok tildels være enig i, men ville de ha enda mer av denne påvirkninga? Året før hadde de fått en ung og tøff ordfører fra Ap, nå avdøde Ingrid Aune, som syns kommunen deres var stor nok (ca. 14.000 innb.) til å stå alene og ga klar beskjed om det. Varaordføreren fra Sp var 100% på linje med henne.

91

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I en innbyggerundersøkelse fra april 2015 mente 85% at saken burde gjennom en folkeavstemning før en eventuell sammenslåing. Den samme undersøkelsen burde imidlertid være klart nok på at det ikke var noen grunn til å gå videre med saken, og slik konkluderte også kommunestyret. Riktignok stilte såpass mange som 41% seg positive til sammenslåing, men samme vurdering som i Skaun var høyst relevant. Om det skulle gå slik, var folket nemlig delt 51 mot 42% i retningsvalget; hhv. Trondheim eller Stjørdal. Fylkesmannen Þkk så laget sin egen gallup der 51% sa ja til å slå seg sammen enten den ene eller den annen vei. Fordeling mellom partneralternativene var omtrent den samme. Siden bare 8% ville være med på en deling av kommunen, ble det derfor igjen vurdert slik at ethvert alternativ ville komme til kort mot det å fortsette som før. Tallet 51 plukket Adresseavisen fullstendig ut av sin sammenheng da de under overskrifta «Malvik blir stående alene» i ingressen skrev: «I Malvik er kommunepolitikerne på kollisjonskurs med innbyggerne. Politikerne sier nei og innbyggerne ja til kommunesammenslåing.» Det var nok ikke bare i rådhuset, men også i avisredaksjonen inne i byen de higet etter landevinning. Det lokale Høyre nektet å gi seg. De var lojale mot moderpartiet hva gjaldt å få redusert antallet kommuner, men bomma litt i valg av metode. I en siste krampetrekning for å få lagt ned Malvik tilkalte de høsten 2016 partiets to stortingsrepresentanter fra Sør-Trøndelag, Torhild Aarbergsbotten og sjølvaste Tvangsguten Frank Jensen. Sammen krevde de nemlig folkeavstemning og må da åpenbart ha glemt at det samme moderpartiet så tydelig hadde frarådet sine egne tillitsmenn slikt noe (ref. kap. om Ørland, s. 66). Ordfører Ingrid Aune mente imidlertid det var på høy tid at debatten om kommunesammenslåing ble lagt død og hadde igjen et stort ßertall med seg på det: «Nå vil vi bruke ressursene våre på å bygge to nye skoler og en god eldreomsorg framfor at vi bruker enda mer tid på en sak som allerede har blitt nedstemt tre ganger av kommunestyret», sa hun. Mye energi og tid hadde altså gått med til prosesser der konsulentbransjen som vanlig proÞtterte. Parallelt med vurderingene om å bli Trondheims østligste bydel ble det nemlig lagt ned mye arbeid den andre veien, ikke bare med Stjørdal. Også Frosta, Meråker, Selbu og Tydal var med i en tjukk utredning om det man så for seg kunne bli «Værnes» kommune, et område som allerede hadde et utvidet samarbeid. Den unge og ambisiøse Sp-ordføreren Ivar Vigdenes, i det som ubestridt ville bli felles kommunesenter, ble gjerne fornøyd over å lese denne konklusjonen i rapporten: «Stjørdal, 92

KAOSREFORMENE - BIND 1


som allerede i dag er et sterkt vekstsenter, vil i en sammenslått kommune bidra til utvikling i hele kommunen. Ved en eventuell sammenslåing av Trøndelagsfylkene vil en sammenslått kommune kunne spille en enda større rolle som et vekstområde nord og øst for Trondheim. En større kommune vil bli en tyngre aktør med større innßytelse i den regionale utviklingen av Trøndelag.» Mange Þne ord, ßoskler vil enkelte mene, men vanlige fraser i slike rapporter. Bygger de på empiri eller er det bare rene antagelser, forlokkende ønsketenkning? Hva sier de der man ble stemoderlig behandlede utkanter i en storkommune, og hvem skal sørge for vekst, utvikling og samfunnsbygging ute på en halvøy eller oppover i dalene når lokal forvaltning og folkevalgte er borte? Kanskje var det slike spørsmål som gjorde at ingen av dem bet på agnet. Malvik, som ble utskilt fra Strinda i 1899, kunne altså fortsette sitt selvstendige liv. Derfor slipper nok også gubben sjøl, statsminister Johan Nygårdsvold, å snu seg i grava. Hjemplassen hans, Hommelvik, kan utvikles videre som kommunesenter, et trivelig og levende tettsted mellom Trondheim og Stjørdalshalsen, framfor å bli en soveby. Både E6 og jernbanen går gjennom Melhus og Malvik. Begge har således kjappe og relativt korte tilførselsårer inn til byen. Det er ikke så langt fra Klæbu heller, bare to mil, men bygda ligger, unnskyld uttrykket; mer i ei bakevje. Mer rafÞnert kan man heller si beskyttet bak det 710 meter høye Vassfjellet i vest og ovenfor ikke seilbare deler av Nidelva, mens Selbusjøen og ßere åser og fjell stenger for landverts ferdsel mot øst og sør. Tross sin nærhet til byen, har det vært litt en egen verden som også Þkk styre seg selv helt fra starten i 1837. Den eneste endringen skjedde i 1899 ved at Tiller Sogn ble utskilt som egen kommune. Siden da har folketallet blitt mer enn seksdoblet, og administrasjonssenteret har utvikla seg til å bli en bygdeby med over 3000 innbyggere. Når ingen andre ble med inn i Trondheim, kan det være god grunn til å spørre hvorfor akkurat Klæbu gjorde det? Kan det være at politisk ledelse har betydning? I Malvik var ordfører Ingrid Aune utvilsomt en viktig faktor for at de der forblir utafor bygrensa. Kunne det være at den nyvalgte på topp i Klæbu hadde mer lyst til å spise kirsebær med de store, dvs. med sin partifelle, APs meriterte ordfører i Trondheim, Rita Ottervik? Før Kirsti Tømmervold ble valgt til ordfører i september 2015, foretok Klæbu under hennes forgjenger, Jarle Martin Gundersen fra Sp, de grep som var pålagt av regjeringa i forbindelse med den igangsatte kommunereformen. Før jul 2014 ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse. 54% mente da at kommunen fortsatt burde være organisert som før, mens 15% ønsket at Klæbu skulle inngå i en storkommune for hele Trondheimsområdet. 27% var åpne for sammenslåing med en eller ßere av nabokommunene. Blant denne drøye fjerdedel av klæbyggene var interessen heller laber for å ta med Skaun, Malvik og Midtre Gauldal, hhv. 20, 17 og 16%. Melhus var i så måte mest populær med 71%, mens 55% inkluderte Trondheim. Dette ble gjerne noget komplisert med mange tall, men ved hjelp av kalkulator er det mulig å fastslå at 42% var villig til å inngå i en eller annen konstellasjon, mens bare hos 29,85% av alle spurte var Trondheim med i et svaralternativ. 93

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I tråd med oppfordringen om «naboprat» kom en delegasjon fra Mehus over åsen til et såkalt sonderingsmøte i Klæbu 08.01.2015. Ordfører Jorid Jagtøyen (Sp) hadde med seg varaordfører, opposisjonsleder og rådmann. Klæbu stilte med folk fra de samme posisjonene samt resten av formannskapet hvor også den fremtidige ordfører Kirsti Tømmervold satt. Etter presentasjon av rapporter og respektive fremdriftsplaner avslørte den påfølgende debatt en forskjell i holdninger og tro på seg selv mellom de to kommunene. I Melhus virket de å nære liten frykt for ikke fortsatt å være i stand til å stå alene. De påpekte det som et demokratisk problem at de i en eventuell sammenslåing med byen ville få svært liten representasjon i et felles kommunestyre. En oppsummering kan gjøres kort og greit med følgende sitat fra møtet: «Vi ser nesten ingen fordeler med å gå inn i Trondheim.» Videre ble det tilkjennegitt at bygdas politikere i en klokkeklar konklusjon var enige om at Melhus ikke skulle bli en del av byen. Klæbyggene var åpenbart mye mer på defensiven. Fatalismen, skjebnetrua kommunalminister Sanner hadde lykkes med å plante enkelte steder (ref. kapittelet om Indre Fosen), hadde tydeligvis fått fotfeste også langs Nidelva. Følgende sitat lyser i øynene på dem som leser referatet fra møtet: «Klæbu må nok regne med sammenslåing.» Videre står deg det: «Hva er til beste for innbyggerne i kommunene? - Spørsmålet er om det er tvang eller ikke for “små” kommuner som vil fortsette som egen kommune.» Hvordan skal dette kunne tolkes som annet enn sterk frykt for «frivillig tvang». Om man var freidig nok til å ville beholde et sjølstyre de hadde hatt siden 1837, måtte de nok regne med sanksjoner som ville gå ut over den jevne klæbygg. Dette var to år før Tvangsgutane kom på banen. Frivillighetsvedtaket av 1995 var fortsatt gjeldende, og det kunne igjen være grunn til å minne om at da sittende stortingsßertall hadde presisert at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene i reformen, dvs. at tvang, frivillig tvang eller det som verre er, var bannlyst som metoder for å endre på kommunekartet. Retorisk kunne man saktens også spørre: «Om sammenslåing i seg selv var en slik strålende idé, hvorfor var det da nødvendig med økonomiske incentiver på den ene side og trusler om smalhans på den andre?» Uka etter hadde Klæbu et tilsvarende møte med Trondheim. Byfolka redegjorde for at de så for seg to alternativer for sammenslåing; gå sammen med 4 eller 6 naboer. I debatten etterpå ble tanken om å innlemme de to fjerneste, Orkdal og Stjørdal, mer eller mindre lagt død. Bergen kunne altså kanskje puste lettet ut? Nærdemokratiske ordninger var også tema, noe Trondheim allerede hadde prøvd med bydelsutvalg, bydelsstyrer og bydelsråd før det endte med inndeling i Þre administrative distrikter uten egne politiske nivå. I Oslo er antall bydelsutvalg redusert, i Bergen avviklet. Den tidligere kommunen Skjerstad Þkk etter sammenslåing med Bodø i 2005 sitt eget kommunedelsutvalg, av gammelordføreren der, Fredrik Støvset, karakterisert som et rent supperåd. Konklusjonen i sonderingsmøtet i Klæbu var også at slike ordninger var lite attraktive fordi denslags utvalg har svært liten reelll politisk makt. Likevel virket de ikke å ha samme frykt i Klæbu som i Melhus for tap av innßytelse og et lokaldemokratisk underskudd i en storkommune. Dette til tross for at et enkelt regnestykke skulle tilsi at det ut fra folketall ville sitte i snitt 1,3 klæbygg i bystyret. Trondheim så det som positivt å få tilført nye området til nærings- og boligutbygging, og det ble hevdet at man sammenslått kunne få en bedre arealpolitikk med mer bindende 94

KAOSREFORMENE - BIND 1


reguleringsplaner. Klæbu, som på egen kjøl hadde opplevd vekst i tiår etter tiår, Þkk signaler om at de kunne håpe på mer virksomhet og ßere innbyggere etter sammenslåinga. Det kom på møtet ingen motforestillinger derfra om at disse utbygginger helt og holdent ville kunne styres av et kjempestort ßertall bosatt utenfor bygda. Om det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner er det likevel et lite poeng å Þnne i tall fra Statistisk Sentralbyrå. På de siste 60 år hadde Klæbu fått Þredoblet folketallet sitt og ikke i et eneste av alle disse år var det nedgang. Første gang man opplevde det, var året for sammenslåingsvedtaket og året før effektueringa av det. Den første store konßikten i den ennå ikke spleisa kommunen gikk nettopp på dette med utbygging. Et lenge planlagt boligfelt som året før hadde fått en tverrpolitisk tommel opp i Klæbu, ble det i 2018 satt foten ned for av kjøttvekta i fellesnemnda som var i arbeid fram mot den endelige sammenslåinga. Utbyggeren som også hadde hatt prosjekter i Trondheim, uttalte at dette var en av grunnene til at han personlig stemte imot sammenslåinga. «Klæbu er en mye smidigere kommune å forholde seg til enn Trondheim, med kortere beslutningsveier», sa han. Vel, der ble begivenhetene foregrepet en smule. Tilbake i 2015 ble det avholdt møter også med Malvik, Midtre Gauldal og Skaun. Dette fortonte seg mest av alt som rene pliktløp som ikke førte til noe. Alternativene var snevret inn til å stå alene eller å gå sammen med enten Trondheim eller Melhus. Alle tre sammen var nå luket ut etter sistnevntes klare avvisning av byen. I slutten av oktober sendte den nå nyvalgte Klæbu-ordfører Kirsti Tømmervold et brev til kollegaen i Trondheim med invitasjon til politiske samtaler mellom de to. Det bar bud om hvilken vei det bar. Fra da av var det bare byen som gjaldt. Ingen ßere sonderinger med andre kommuner ble deretter gjort. Samtidig økte trykket fra departementet gjennom en henvendelse til alle påtroppende lokalpolitikere. Med mål om «å gi innbyggerne gode barnehager, skoler, helse- og omsorgstjenester og utvikle attraktive lokalsamfunn og sunn næringsutvikling» argumenterte Jan Tore Sanner: «Da trenger vi færre og større kommuner med sterkere fagmiljø og et velfungerende lokalt selvstyre. Jeg håper dere benytter muligheten til å ruste Kommune- Norge for framtiden.» Et annet sitat vel verdt å tygge på idet målet var å fjerne er rekke lokaldemokratiske enheter var: «Kommunereformen skal også styrke lokaldemokratiet.» Sanners brev ble avsluttet med en oversikt over fristende gulrøtter. En eventuell sammenslåing av Klæbu og Trondheim ville utløse totalt 65 millioner fra statskassa, 30 til såkalt reformstøtte og 35 til å dekke engangskostnader. Etter nyttår i 2016 gikk det slag i slag. Tre felles formannskapsmøter og Þre forhandlingsmøter om en intensjonsavtale ble gjennomført før den ble signert 04.04.2016. Avtalen inneholder en rekke detaljer om tursti og skiløype, vannforsyning og kloakkanlegg, annen infrastruktur og traÞkksikkerhetstiltak. Heving av kvaliteten på FV 704 fremheves spesielt. Så kan man spørre om slikt ikke også kunne løses interkommunalt? 95

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Fyndord gjenkjennelig fra andre intensjonsavtaler landet rundt manglet det ikke på, eksempelvis: «Kommunen skal være motor i regionen, med styrket konkurransekraft i den nasjonale og internasjonale konkurransen» og «Kommunen skal ha robust økonomi». Det hadde ßere ganger blitt fremhevet at her var det to likeverdige kommuner som ble avviklet idet en ny ble dannet. Derfor sto det i avtalen slikt som: «Med utgangspunkt i de to kommunenes sterke sider, tradisjoner, fortrinn og utfordringer skal det etableres en ny kommune», og som en ytterligere presisering «Styrken til begge kommuner skal videreføres og styrkes». Klæbu kunne altså slett ikke være noe puslete lite samfunn i og med at det skulle gi «motoren» slik tilførsel av hestekrefter at det ga økt konkurransekraft, til og med på det internasjonale plan! Siden Trondheim Þkk beholde navnet og kommunevåpenet, all administrasjon skulle samles i rådhuset i Munkegata samt det faktum at Trondheim har 33 ganger så mange innbyggere, er det ikke da likevel litt vanskelig å karakterisere de to som «likeverdige» og prosessen som noe annet enn en ren innlemmelse i byen? Intet bydelspolitisk organ skulle etableres. I den første kommunestyreperioden skulle det dog gis støtte til at innbyggerne i Klæbu kunne ha et «nærmiljøråd» bestående av representanter for lokale foreninger og lag med rett til å høres i saker av lokal betydning. Med henvisning til den tidligere karakteristikken av bydelsutvalg som supperåd, kan man bare fundere på hva Balle Klorin, alias Harald Heide-Steen jr., supperådet far, ville kalt denne ordningen? I kommunestyremøte i Klæbu 12.04.2016 ble intensjonsavtalen vedtatt. Den skulle så til folkeavstemning 9. mai, en knapp måned seinere. Det var altså ikke mye tid til valgkamp, men ved et folkemøte 18. april ble det virkelig slått på stortromma fra ja- sida. Adresseavisen hadde både gitt fyldig forhåndsomtale og var tilstede. Der sto foruten kommunetoppene i Klæbu også dronninga fra Trondheim, Rita Ottervik og Alf-Petter Tenfjord fra fylkesmannen foran en fullsatt sal. At Kirsti Tømmervold hadde bestemt seg var det nok liten tvil om før møtet, og nå ga hun de frammøtte en instendig anbefaling om å stemme ja. Sikker på at det ville være det beste for Klæbu å bli en bydel i Trondheim, argumenterte hun med at det ville bli vanskelig å opprettholde tjenestetilbudet uten kommunesammenslåing. Poenget om at det var to kommuner som ville bli lagt ned og en ny blir oppretta, var hun også nøye med å presisere overfor sine sambygdinger. Fylkesmannens representant benyttet seg av et vanlig argument i reformen, et av Sanners glansnumre, at den norske befolkning eldes slik. Mange har nok spurt seg om hvordan reformen skulle kunne bøte på alderssammensetning i samfunnet, kommunegrenser har så vidt vites aldri lagt bånd på kjønnsdrifta, og akkurat i Klæbu spørs det om ikke Tenfjord bomma litt. Bygda har nemlig en meget ung befolkning, ja i henhold til en undersøkelse fra 2010 faktisk den yngste i landet. 96

KAOSREFORMENE - BIND 1


Seansen ble kalt for et informasjonsmøte der ingen fra nei-sida var invitert. Motforestillinger kom kun fra salen der bygdas kanskje mest skeptiske røst hevet seg, Haldor Grendstad, som i de to foregående periodene hadde representert Sp i kommunestyret. Han var svært bekymret for lokaldemokratiet og viste til at Klæbu hadde 23 folkevalgte, alle ombudsmenn for folket i bygda, og spurte retorisk hvor mange de statistisk ville få i en ny kommune? Svaret ga han selv; som allerede nevnt; i snitt 1,3. Han var også meget kritisk til det svært høye tempoet i prosessen «Det er et råkjør for å få slått sammen kommunene», sa han. Med selveste Rita Ottervik tilstede ble det likevel mest av alt til det rene halleluja-møte for jasida. Overrumpla over at hjemkommunen brått gikk med sjumilssteg mot å bli en bydel i Trondheim, prøvde nei-sida å mobilisere. Som også ellers i landet var det ressursmessig en svært ujevn kamp. Det kunne virke som om kommunalministeren hadde nærmest ubegrenset med midler til å drive gjennom sitt prestisjeprosjekt, og hadde også folk utplassert i tunge posisjoner til å hjelpe ham i sitt forehavende. Hadde f.eks. embedsverket noen gang tidligere så aktivt blitt brukt som redskap for å fronte en bestemt politisk retning? I Sør-Trøndelag hadde Sanner i så måte en særs ivrig våpendrager i fylkesmannen. Motstanden ble mer eller mindre drevet på ren dugnad. Ikke en eneste statlig krone ble bevilget til de som kunne formidle motforestillinger. Foredragsholdere gjorde det stort sett på frivillig basis, uten honorar, overnattet privat eller i en gammel folkevognbuss og var ikke alltid heller så nøye med å skrive reiseregning. En viss støtte kunne det dog være å hente hos Lokalsamfunnsforeninga om motstandsrørsla i den enkelte kommune i det hele tatt kjente til den. I Klæbu organiserte en liten gruppe på 6 personer seg i all hast i et forsøk på å stoppe sammenslåinga, Deres først tiltak ble straks stoppet av kommunen før det var formidlet til mer enn en håndfull av bygdas innbyggere. Informasjonen de ville dele ut, var nemlig skrevet ut på ark hvor også Klæbus kommunevåpen Þgurerte som blikkfang. Det ble ikke tillatt slik at de måtte starte kopimaskina på nytt. Som motvekt til ovennevnte folkemøte leide de med private midler bygdas kulturhus. Som foredragsholder hadde de invitert Nils Aarsæther, professor i samfunnsplanlegging. Han klarte nok å ytterligere sementere nei-folkets syn, overbevise noen tvilere og å snu enkelte fra ja. Til sistnevnte kategori hørte ikke ordfører Kirsti Tømmervold. Hun var tilstede sammen med kommunens rådmann, men ingen av dem tok noen aktiv rolle i møtet. Uten forhåndsomtale i media eller store midler til annonsering klarte de å samle en del folk, men færre enn på det foregående. Tross invitasjon glimret også media med sitt 97

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


fravær. Effekten av møtet ble derfor langt fra slik arrangørene hadde håpet, og resignasjonen bredte seg. Fra motstands-sida rapporteres det at folket lot til å ha gitt opp. Budskapet fra høyeste hold var at det ikke var noen vei utenom uansett. De forteller at ordfører Tømmervold brukte alle sine ressurser for å få ßertall for sitt syn. Blant annet fór hun rundt i bygdas husstander, delte ut roser og ga klare oppfordringer om å stemme ja. Klæbu hadde ikke økonomi til å stå alene. Kommunekassa var tom. En frivillig sammenslåing med Trondheim betød pæng inn på bok. Alternativet var tvang og ikke en krone. Dette var en villfarelse utbredt også ellers i landet og som var den direkte årsak til at enkelte kommuner brått forsvant, ref. f.eks Ballangen i kapittelet om Narvik. Deres kritikk mot prosessen har ikke mildnet i ettertid. «Etter at ßertallet for sammenslåing var sikret, dukket det plutselig opp penger likevel», forteller de: «22 millioner Klæbu-kroner som på mystisk vis hadde gjemt seg bort.» Tvilsomme gulrøtter, lureri, pisk og trusler, ren skremselspropaganda mener de var ingredienser i en svært ugrei og heseblesende opptakt til at folk gikk til stemmeurnene. Om Kirsti Tømmervold & Co. hadde lest hele brevet fra Sanner, var det der et avsnitt de i hvert fall ikke yndet å videreformidle til sine innbyggere. Kommunalministeren skrev nemlig også pliktskyldigst at: «Både regjeringen og stortingsßertallet har gitt uttrykk for at kommunereformen bygger på frivillighet og gode lokale prosesser. Unntak fra frivillighetsprinsippet kan likevel være aktuelt i helt spesielle situasjoner for at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.» At Klæbu skulle være et slikt ekstraordinært tilfelle i verden, skal man jaggu legge god- for ikke å si vrangvilja til for å mene. Det gikk som det måtte gå. I folkeavstemninga med 56% deltagelse sa 2/3 ja til sammenslåing. Siden de partiene i Klæbu som var mest skeptisk til kommunesammenslåing, SV, MDG og Sp, hadde lovet å ta hensyn til ßertallet i folkeavstemningen, var kommunens skjebne allerede beseglet. I Trondheim var det ingen folkeavstemning. I stedet ble spørsmålet lagt ut på det som blir kalt en «målrettet høring». Hva det innebar, gikk nok den jevne trondhjemmer hus forbi. Om de Þkk et lite anheng i sør eller ei hadde svært liten betydning for dem. Vedtakene i respektive kommunestyrer var således bare en ren formalitet. Da sammenslåinga var endelig klubba gjennom 16.06.2016 uttalte Kirsti Tømmervold at det ikke var noen gledens dag for Klæbu ettersom 30 prosent av innbyggerne har stemt nei. «Det blir riktigere å si at jeg føler en lettelse over at vedtaket er gjort.» Til NRK sa hun også: «Det er ikke med lett hjerte en ordfører legger ned egen kommune. Men så lenge jeg er overbevist om at det er til det beste for innbyggerne i Klæbu, så går jeg for det.» Hun understreket at det ikke var noen vei utenom og sa videre: «Det har vært debattert tidligere, både på 60-tallet og tidlig på 90-tallet. Vi hadde litt andre forutsetninger som gjorde at vi kunne si nei da. Denne gangen hadde vi ikke noe valg. Det ville blitt for tøft for oss å være alene. Ved å bli en del av Trondheim klarer vi å opprettholde et godt tilbud til innbyggerne våre og gjøre nødvendige investeringer. Alene ville det være umulig å gjøre begge deler samtidig.» Den forrige Klæbu-ordføreren, nå varaordfører Jarle Martin Gundersen, var i utgangspunktet motstander av sammenslåing, men fortalte at han hadde snudd. Hans korte forklaring er et vitnesbyrd på bruken av frivillig tvang og samtidig i bunn og grunn et nådeløst karakterdrap på hele reformen. «Når Stortinget sier at vi skal reduseres så kraftig 98

KAOSREFORMENE - BIND 1


at vi ikke lenger kan opprettholde et godt nok tjenestetilbud til innbyggerne våre, så er vi økonomiske gisler», sa han. Rita Ottervik hevdet på sin side at ingen hadde blitt påtvunget noe som helst. «Sammenslåingen har vært en av de minst kontroversielle på landsbasis og det beste for begge parter. Det har vært så lite bråk at det ikke ble sett på som nødvendig med en folkeavstemning i Trondheim», sa hun og fortsatte: «Vi er veldig på linje om hva vi tenker om samfunnsutviklingen i både Klæbu og Trondheim. Dette er å betrakte som et kjærlighetsekteskap.»

Gammel kjærlighet ruster ikke, sies det. Denne kjærligheta var nokså ny og kom nok litt brått på for mange. Det skulle heller ikke vare lange stunda før den slo krøll på seg, lenge før den endelige effektueringa av ekteskapet, men først skulle det feires: Da sammenslåinga ble klubbet igjennom i Stortinget 08.06.2017 satt det to ordførere med brede smil ved siden av hverandre på galleriet. Kirsti Tømmervold og Rita Ottervik framsto fortsatt som perlevenner. «I Klæbu satte vi innbyggernes behov først. Vi tok oss god tid, og ventet med å dra for mange bastante konklusjoner. Etter grundige runder, ga svaret seg selv. Det måtte bli oss og Trondheim», sa Tømmervold. God tid? Tre dager senere sto noe helt annet å lese i en kronikk i Adresseavisa. Forfatter var statsvitenskap-student ved NTNU og tidligere folkevalgt i Klæbu for Høyre, Kristin Kulseth. Hun hadde forsket på det som hadde foregått i kommunereformen i hjembygda og skrev: «Denne sammenslåingsprosessen har gått raskere enn i mange andre kommuner. For Klæbu tok det likevel to år å få Trondheim kommune i samtale. Skyldes dette «partybrems» fra Klæbus tidligere senterpartiordfører? Tja. Det er ikke uten betydning at prosessen virkelig tok av først etter kommunevalget i 2015, da klæbyggene valgte seg en ordfører fra Arbeiderpartiet.» Om de leste kronikken, var den nok også egnet til å helle noe malurt i begrene de to ordførerne skålte i. Kulseth skrev nemlig også: «Regjeringens økonomiske incentiver vil ikke kunne sikre et bedre tjenestetilbud. De småpengene har vært totalt uinteressante for kommunene. Regjeringens gulrot sikrer knapt en tursti langs Nidelva.» Saken om den planlagte boligutbygginga er allerede berørt. Like før den ble en het potet, dukket det opp et mer trivielt problem som få hadde tenkt på, men som er svært aktuell ved de ßeste sammenslåinger. Det viste seg at de to kommunene hadde hele 14 felles gate- og veinavn. Det går ikke lenger etter at grensa mellom dem er fjerna. Adresseavisa reiste til Bostadveien i Klæbu og laget en litt morsom sak på dette. Der traff de en eldre pensjonert bonde som hadde bodd i Bostadgrenda hele livet. Han var motstander av hele kommunesammenslåingen: «Vi er jo klæbygg, sa han og var spent på om 99

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


sammenslåingen han ikke ønsket, også skulle føre til at familienavnet forsvant fra veiskiltet. Det gikk bra for Arvid Bostad og naboene hans, men beboere langs sju veier på hver side av den gamle kommunegrensa måtte Þnne seg i adresseendring. Jevn fordeling var en salomonisk løsning. Om enn som en pølse i slaktetida gitt den totale pengebruk ved sammenslåinger, er kostnaden ved slik bytting av skilt og annet ikke ubetydelig. Dette var et arbeid som måtte gjennomføres i de ßeste sammenslåtte kommuner. Regionreformen hadde også sin parallell da Nes på Romerike og Nes i Hallingdal begge havnet i Viken. Kommuner med samme navn går heller ikke innenfor ett fylke, Viken i dette tilfelle. Det ble hallingdølene som måtte ta bryet med å foreta endringer på alt fra brevpapir til kommuneskilt. Nesbyen, står det på dem nå. Denne saken var selvfølgelig bare en ubetydelig detalj, nærmest en kuriøsitet, i den store sammenheng. Selv striden om boligfeltet ble som krusninger på vannet mot hva som etter hvert brygget seg opp. Trondheim, som i ekteskapsforhandlingene hadde blitt oppfattet som raus og gavmild, viste høsten 2018 igjen sine muskler. Saken gjaldt mat, og det skapte et kraftig lokalt engasjement i Klæbu. De ønsket å beholde kjøkkenet i bygda. Der laget de blant annet måltidene til barnehagene og sykehjemmet, lokal mat som ungene, eldre og syke var såre fornøyd med. Det handlet også om arbeidsplasser. At nytt sykehjem skulle bygges, var ikke nok til å dempe forbitrelsen over denne type rasjonalisering, eller sagt med et annet ord; sentralisering. Vedtaket i fellesnemnda, at produksjonen skulle samles ved det kommunale storkjøkkenet i Trondheim, viste at det var den sterkestes rett som gjaldt. Klæbyggene tapte slaget og følte seg overkjørt.

Murringa tiltok da politkerne fra Klæbu i november igjen følte de kom til kort. Denne gang gjaldt det ansettelsesprosessen til den vordende kommunen. Fellesnemnda bestemte at en ny kommunaldirektørstilling skulle lyses ut og ikke besettes som en del av innplasseringa av sittende ledere i de to fortsatt bestående enhetene. I Klæbu mente man at dette var en jobb som burde passe for deres egen rådmann. Samtidig påberope seks kommunaldirektøren i Trondheim seg retten til å beholde sine posisjoner. Dermed lå det an til at alle de øverste stillingene ville bli besatt av byråkrater fra gamle Trondheim, ingen fra 100

KAOSREFORMENE - BIND 1


Klæbu. Som kommentator i Adresseavisen, Harry Tiller, skrev: «Slikt kan gi skeptikere til sammenslåinga vann på mølla.» Et år før den endelige sammensmeltinga kan man ikke akkurat si at julefreden senka seg over de to kommunene. Det ble bekreftet av et oppslag i samme avis 27. desember. Der uttalte varaordfører i Trondheim, Ola Lund Renolen (MDG) at «Sammenslåingsprosessen er for tiden ikke veldig positiv.» Overskrifta var enda mer urovekkende: «Klæbu-ekteskap med Trondheim: – Det bygger seg opp en front.» På nyåret 2019 så de seg i Klæbu nødt for å ta et kostbart grep. Usikkerhet om jobbmulighetene i den sammenslåtte kommunen, Þkk en synkende skip-effekt. En rekke ressurspersoner i administrasjonen hadde pakket kofferten og reist fra bygda for å søke lykken i andre kommuner. Folk i nøkkelstillinger forsvant som dugg for sola. Nå var de redd rådmannen skulle gjøre det samme akkurat idet de i avviklingsperioden av kommunen trengte ham som mest. Derfor Þkk han fra den allerede slunkne kommunekassa en «lojalitetsbonus» på 1,8 millioner kroner, i tillegg til sin ordinære lønn på 1,2 mill., for å bli sittende ut året. «Vi måtte gjøre det slik, for å ivareta kontinuiteten i en periode hvor det blir mye ekstra merarbeid for rådmannen», sa ordfører Kirsti Tømmervold. I sin kommentarartikkel «Scener fra et kommunalt ekteskap», publisert 05.02.2019, mente Harry Tiller at murringa fra Klæbu ga grunn til bekymring og skrev blant annet: «Det ser ut som om skepsisen mot Trondheim øker, og det lover ikke godt for veien videre.» Han ga uttrykk for at han forsto klæbyggen: «Trondheim er mye større, men det kan i seg selv ikke være et argument for at Klæbu skal slukes med hud og hår», mente han og oppfordret Trondheim til ikke å utnytte sin maktposisjon og til å trå varsomt. Uro i slike kommunale ekteskap er vanskelig å unngå, konstaterte han, og nettopp derfor måtte prosessen være åpen, redelig og rettferdig. Med utsikter til at det bare skulle bli gamle koster fra Munkegata i den nye administrasjonen, satt det kommunalt ansatte på alle plan i Klæbu

101

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


med bekymringer for hvordan arbeidsliv og -forhold skulle bli. Slik det nå utviklet seg, kunne det skapes sår det ville ta årevis å lege, fryktet Tiller. Adresseavisen fulgte opp på lederplass 28.05.2019. Der fant de grunn til å minne om Pippi Langstrømpes leveregel om at den som er sterk, også må være snill. «Det gjelder til og med når en stor kommune skal slå seg sammen med en liten», sto det å lese. Artikkelen viste til Kirsti Tømmervolds skuffelse over sammenslåingsprosessen. «Hun setter ord på følelser som mange i Klæbu sitter med. Det må store Trondheim ta på alvor.» Sammenslåingsprosessen ble altså ikke helt slik Klæbu-ordføreren hadde sett for seg. Hun mente intensjonene om raushet og likeverd ikke hadde blitt fulgt. Samtidig som valgkampen til nykommunen var i gang, uttalte hun likevel et drøyt halvår før 182 år gamle Klæbu var en saga blott, at det var noe hun var glad for, men veien dit skulle hun gjerne ha sett annerledes. I sin 17. mai-tale i hjembygda sa hun at selv om ikke alle tjenester nødvendigvis ville bli bedre, så ville helheten bli det. Følelsen av ikke å bli tatt på alvor avtok nok ikke etter hvert. Det var først og fremst ansettelsesprosessene som skapte bruduljer. Åpne konßikter førte til at beskyldninger formelig hagla mellom partene. Tømmervold mente Klæbu hadde fått alt for liten uttelling og at intensjonene om likeverd og raushet ikke ble fulgt. «Ingen ansatte i Trondheim er utkonkurrert av en eneste klæbygg. Jeg er ikke trygg på at de som er ansatt i nye Trondheim kommune er de best kvaliÞserte», sa Klæbu-ordføreren til Adresseavisen. Forholdet til rådmannen i Trondheim gikk fra at de var allierte til en nokså steil front mellom dem.

Utregning av antallet kommunestyrerepresentanter som Klæbu ut fra statistisk sannsynlighet ville få i bystyret, har vil allerede vært innom. I første periode etter en sammenslåing kommer de små som regel relativt godt ut i forhold til folketall. Siden viser dessverre erfaringene at det går nedover. Det totale antall representanter blir også ofte redusert etter hvert. Bjarkøy Þkk inn 2 da de slo seg sammen med Harstad i 2013. Etter første påfølgende valg hadde de ingen. Tromsø slukte to og en halv kommune i 1964. I dag er det så godt som kjemisk renset for folk fra ytterdistiktene i bystyret. Fire klæbygger Þkk plass i bystyresalen i Munkegata etter valget i 2019. Kirsti Tømmervold, som var spådd en lysende karriere i storbypolitikken, var ikke blant dem. Hun trakk seg nemlig fra 7. og sikker plass på Aplista. Ovenfor media ønsket hun ikke å kommentere om beslutningen ble tatt som følge av uenigheter mellom 102

KAOSREFORMENE - BIND 1


Trondheim og Klæbu hva gjaldt kommunesammenslåinga. Alt den snart avtroppende Klæbu-ordførere ville si, var at hun hadde mistet motivasjonen og entusiasmen. Hva gjør så en gammel-ordfører med mange, mange yrkesaktivår foran seg i dag. Jo, hun har tatt steget over fra politikken og blitt rådmann, eller kommunedirektør som tittelen gjerne skal være nå. Det er vel neppe noen som tipper at hun Þkk/tok jobben i Trondheim, vepsebolet hun gjennom en nokså smertefull prosess hadde stukket handa si inn i? Hva med en av de mellomstore kommunen i nabolaget? Nei, valget falt på Norges fjerde minste kommune, Vevelstad på Helgeland. Dette er utvilsomt ei bygd hun har et brennende hjerte for, og som hun gjør sitt beste for både å drive og utvikle. Fredelig er det der også. Stort sett det eneste som kan sette sinn i kok der, er lange fergekøer i sommertraÞkken på RV 17. Vevelstad har 17 km av den med fergeleie i begge ender. I et intervju med Brønnøysund Avis like etter ankomst ble hun spurt hva om hva som gjorde dette til drømmejobben? «Det å ha hele spekteret av arbeidsoppgaver i en så stor bedrift som en kommune faktisk er, synes jeg er veldig spennende. I tillegg har jeg jo et veldig godt forhold til Vevelstad. Så jeg ville hit», sa hun. Journalisten var kjent med hennes rolle i beseglinga av Klæbus skjebne og spurte om hun mente sammenslåinga var veien å gå også for Vevelstad? «Jeg kjenner ikke godt nok til situasjonen her ennå. Det er uansett politikerne som bestemmer, og jeg vet at det ikke er aktuelt for kommunestyret nå», svarte hun. I første omgang kan neppe hverken hun eller ordføreren der bruke økonomi som begynnelse for en eventuell slik løsning. På sitt første møte der Þkk hun nemlig til sin tilfredshet forelagt regnskapet for 2019. Overskuddet var på 9,6 mill., et netto driftsresultat på 12,5%, blant de høyeste i landet.

Det er bare å ønske både Vevelstad og den nye kommunedirektøren lykke til! Det ser ut til å gå bra, men er det ikke et ørlite paradoks at Tømmervold nå satser på en kommune med 463 innbyggere, 1/13 - en trettendedel - så stor som den hun mente ikke hadde livets rett. Hun var sentral i å bringe Trondheims folketall over 200.000. Kanskje kan hun nå uten noen form for sammenslåing få Vevelstad til å bikke 500?

103

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Orkland Sp 18217

ORKDAL Sp 12245, Agdenes BL 1655, Meldal Ap 3881, 1/3 av Snillfjord Ap 436 Orkland, Orkdal, Orkanger. Er man ikke lokalkjent kan det være vanskelig å holde dem fra hverandre. For dem som orker å henge med; la oss når ferden går nedover langs elva Orkla og ut i Orkdalsfjorden, også ta med Orkedalen og Orkedalsøra som geograÞske begrep. For å rydde unna det siste først; Orkedalens herred ble opprettet etter formannskapslovene i 1837, men allerede i 1861 pekte ledende menn på Orkedalsøren på behovet for selvstyre. Fart på sakene ble det i 1911 da det ble nedsatt en komite som skulle utrede spørsmålet om «hvorvidt den nederste del av Orkedalen bør gaa over til egen kommune, eventuelt by.» De lykkes med det første, men da måtte de også Þnne på et nytt navn. Orkedalsøra passet dårlig etter at det ikke lenger lå i Orkedal, dvs. i kommunen som etter hvert mistet e-en i midten. Året var 1920, og det skjedde ikke bare en to-, men tredeling i dalen. Et område på 6,4 km2 på østsida av elveutløpet ved fjorden og opp til Bårdshaug ble en egen enhet. Stedet og den nye kommunen med 1715 innbyggere ble ikke oppkalt etter Orkanger fra StompaÞlmene. Det var omvendt. Navnet ble endelig vedtatt av det første herredsstyret etter at det hadde ßorerte med andre forslag. Orkdal kommune var etter delinga redusert til 295 km2 og lå på begge sider av nedre deler av dalen med 3045 innbyggere og Fannrem som administrasjonssted. Orkland er ikke nytt som kommunenavn. Det ble den øvre delen av tidligere Orkedal hetende, dvs. 169 km2 og 1760 innbyggere med Svorkmo som kommunesenter. Forvirret? Vel, i så måte kom Schei-komitéen til unnsetning ved å sørge for at de tre, da med hhv. 2874, 4152 og 1707 innbyggere, ble gjenforent i 1963, og ikke bare det: Geitastrand, som i 1905 hadde blitt utskilt fra Børsa tvers over fjorden, ble også med og tilførte ytterligere 559 mennesker til det som i hvert fall på den tid ble betraktet som en storkommune. Orkdal ble navnet og Fannrem kommunesenter, men med kontorer også i Orkanger og en sammenvoksing av de to stedene, Þkk etterhvert sistnevnte den statusen. Fram til 2020 hadde Meldal en langt mindre brokete historie. Kommunen ble også til i 1837, og der var de fremst i rekken med å oppfylle intensjonen i Formannskapslovene om lokalt sjølstyre. En av de seks første delinger i landet fant nemlig sted her allerede i 1839. Rennebu, enda lenger oppe i dalføret ble da utskilt som egen kommune. Etter det besto Meldal uforandret i 181 år. 104

KAOSREFORMENE - BIND 1


Forbi Geitastrand, på sørsida av Trondheimsfjorden, ligger Ingdalen som var som et anneks til Stadsbygd på andre sida. Lensvik og Agdenes som følger videre utover, er begge bygder som administrativt også lå under nordsida, men ble utskilt om egne kommuner fra henholdsvis Rissa (1905) og Ørland (1895). Det meste av Agdenes (858 innb.) og Lensvik (1136) ble i 1964 slått sammen til én kommune der også Ingdalen med 171 sjeler inngikk. Agdenes behold navnet mens Lensvik Þkk kommunesenteret. Da Snillfjord ved utskillelse fra Hemne i 1924 Þkk sitt lokale sjølstyre, var kommunen mindre enn den som opphørte å eksistere 96 år seinere. I 1964 ble nemlig folketallet på 681 mer enn doblet. Den første utgaven av Heim forsvant da fra kommunekartet, og den halvparten som lå på østsida av Hemnfjorden med 724 personer ble en del av Snillfjord. Det ble også den ytterste delen av Agdenes med 196. Alt dette skulle altså bli til ett i 2020. Det vil si, bare en tredjedel av Snillfjord, men likevel! Hvordan kunne det gå til? La oss ta utgangspunkt i Orkanger, det ubestridte regionsenteret i denne delen av fedrelandet! Det de ikke Þkk til med løsrivelsen i 1920, oppnådde de endelig i 2014. Da var det blitt mye lettere å få bystatus. Kommunestyret kunne selv bestemme det om de bare hadde minst 5000 mennesker innenfor sin grense. Med sin, om enn symbolske, oppgradering ville det ikke være underlig om man ble en smule provosert over at Trondheim i neste øyeblikk inkluderte Orkdal i sine mest ekspansive utvidelsesplaner. Som det fremgår i forrige kapittel, ble disse forlatt tidlig i prosessen da Orkdal sammen med Stjørdal ble hektet av kroken. På rådhuset i Orkanger var de imidlertid ikke helt fremmed for selv å ekspandere. Kommunestyret vedtok 28.01.2015 en uttalelse der de mente at sammenslåing med Skaun, Meldal, Agdenes og Snillfjord var mest naturlig. Dette ble begrunnet med: «at en slik eventuell kommune ville få ca. 25.000 innbyggere og fremstå som robust i forhold til de ßeste kriterier som er utarbeidet fra ekspertutvalget.» Sitatet er hentet fra fylkesmannens oversikt over hvordan prosessene skred fram i kommunene i Sør-Trøndelag. Ekspertutvalget det vises til, er det regjeringa satte ned med folk de selv hadde plukket ut til oppdraget, det såkalte Vabo-utvalget. Videre står det å lese: «Orkdal kommune ønsker ikke å avvise utredning med andre kommuner om det er ønskelig». Her ble det vist til Hemne og Rindal, kommuner de også hadde et visst interkommunalt samarbeid med. «Vi tar det vi får», kan således lett oppfattes for å ha vært holdninga blant de styrende i Orkdal, men det er viktig å ta med seg en anmerkning vedtatt i det samme kommunestyremøtet: «Hvis kommunenivået ikke tilføres vesentlige nye oppgaver og det videre arbeidet viser at ulempene med kommunereformen er større enn fordelene for innbyggerne i Orkdal eller nabokommunene, skal Orkdal som egen kommune utredes i den videre saksbehandling.» På bakgrunn av dette må det være tillatt å spørre om den endelige oppgavetildelinga rettferdiggjorde sammenslåing av 3 1/3 kommune? Hvilke ßere oppgaver Þkk kommunenen ut over at ordfører Þkk løyve til å vie folk, og kunne det ikke da ha vært en fordel om de var ßere til å dele på oppgaven og giftesyke følgelig hadde kortere vei til åstedet for seremonien? Fra Meldal, som hadde styrt seg selv siden tidenes kommune-morgen, var det i utgangspunktet absolutt ingen tegn som tydet på at denne lange tradisjonen skulle brytes. Før valget i 2015 ßagget både Ap og Sp klar motstand mot sammenslåing. De Þkk henholdsvis 10 og 5 av totalt 19 representanter. Are Hilstad fra Ap hadde vært ordfører fra 105

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


2011, og tallene viser at han åpenbart var en populær mann i bygda. I 2015 Þkk partiet hans nemlig hele 55,4% av stemmene, fram fra 44,8 Þre år før. Nå kunne han altså styre Meldal med et rent ßertall bak seg, men var han kanskje åpen for større oppgaver i et større rike? Meldal-ordfører Are Hilstad er fra det gamle gruvesamfunnet og Arbeiderparti-bastionen Løkken Verk som ligger i et lite parallell-dalføre øst for Orkla. Kommunesenteret ligger nede ved elva midt i et område hvor jordbruk tradisjonelt har vært hovednæringsvei. Mellom disse to har det lenge vært en viss kamp om hvor det egentlige sentrum i kommunen skulle være, dvs. mellom den lille gruvebyen (Ap) og bygda (Sp). Denne striden tilspisset seg med opprivende skoledebatt før en felles barne- og ungdomsskole sto endelig ferdig nede i Meldal i 2013. Fylkesmannen var på hugget også sørvest i Trøndelag, og en representant derfra besøkte på et tidlig tidspunkt kommunestyret i Meldal. Her ble det som sedvanlig fra den kanten levert et budskap, ikke bare om fortreffeligheten ved reformen, men også at sammenslåing var noe som nærmest var uunngåelig. Om det hadde noen innvirkning, var det i tilfelle bare på deler av de folkevalgte. Sp sto på selvstendighetslinja, mens det ble stadig klarere at Are Hilstad og store deler av hans Ap var på vei bort fra sitt valgløfte. Holdninga til den populære ordføreren lot også til å smitte over på innbyggerne. Sp krevde folkeavstemning, men dette ble avvist av av ßertallet i kommunestyret med ordføreren i spissen. I stedet ble det våren 2016 gjennomført en innbyggerundersøkelse med 400 respondenter. Her ble det spurt hvordan man stilte seg til en sammenslåing med Orkdal, Agdenes, Snillfjord, Rindal og Skaun, underforstått at et nei kunne føre til at Meldal kunne bli den eneste kommunen som havnet utenfor «det gode selskap». Verdt å merke seg er det også at korteste vei fra Rindal til Orkanger går via Storås i nordre del av Meldal. 48% svarte de var for, 39% i mot. Tallene viste at det var de 37% av respondentene som kom fra Løkken Verk som dro opp ja-prosenten. Nede ved elva bikka folk mer mot nei, og motstanden tiltok oppover dalen. Misnøyen over at det ikke ble avholdt folkeavstemning, var også til å ta og føle på, med god grunn i henhold til opplysninger som kommer fram i en artikkel i fagbladet Samfunn og Økonomi nr. 1 i 2016 (s. 64-79). Her påpeker professorene Alf Inge Jansen og Bjarne Jensen oppsiktsvekkende forskjeller i resultatene alt etter om det blir benyttet folkeavstemning eller innbyggerundersøkelse i spørsmålet om kommunesammenslåing. De viser til resultater fra 10 kommuner hvor begge metoder ble brukt i kommunevalg-året 2015. I 8 av kommunene var det neißertall i folkeavstemninga, uavgjort i Leksvik og ja bare i Rissa. Spørreundersøkelse ga stikk motsatt resultat: 8 kommuner hadde ja-ßertall mot bare 2 nei. Eksempelvis hadde Dønna, Herøy og Leirfjord henholdsvis 70, 80 og 72% nei i folkeavstemning mens bare 34, 46 og 42% ga samme svar i

106

KAOSREFORMENE - BIND 1


spørreundersøkelsen. Disse tre ga altså alle en differanse mellom de to metodene på over 30%. I snitt for alle 10 var forskjellen 20. Bare i Hjelmeland var det motsatt der tallene var 54% nei i stemmeurna mot 64 der telefon ble brukt. Vedlagt tabell er henter fra side 73 i bladet. Kunne det være at Jan Tore Sanner og partiet Høyre kjente til hvor utslagsgivende valg av metode kan være da de gikk ut med sine sterke advarsler mot bruk av folkeavstemning i spørsmålet om kommunesammenslåing? De anbefalte derimot innbyggerundersøkelser. Slike var i en del tilfeller skjemmet av mange og svært ledende spørsmål før man kom til selve saken. Dessuten er jo bare et begrenset utvalg av befolkninga involvert. Enkelte vittige tunger var frampå og lurte på om Høyre ville gå inn for at spørreundersøkelser i all sin fortreffelighet skulle brukes også i kommune- og stortingsvalg? De to professorene og svært mange med dem var imidlertid klokkeklare på at folkeavstemning var det eneste rette å anvende før man eventuelt gikk til det skritt å avvikle en kommune. I Meldal nyttet det ikke, og nå var det heller ikke lenger tid til å avholde noen folkeavstemning. Kommunalministeren hadde jo klart signalisert at absolutt aller siste mulighet for å henge seg på reformtoget var 30.06.2016. Det ble også datoen Meldals skjebne ble beseglet. Da visste man ennå ingenting om at Sanner allerede dagen etter forlenga fristen. Skaun og Rindal hadde ikke gitt etter for presset og hadde da allerede hoppet av toget. Ingen var i tvil om hvor Sp sto i saken. Motstanden derfra ble først og fremst målbåret av Stig Kalstad og partiets gruppeleder Ola Bjørkøy som hadde tro på bygda si. «Vi klarer Þnt å takle de utfordringer som måtte komme», sa Bjørkøy og mente det var mulig å samarbeide med gode naboer der det var nødvendig uten å slå seg sammen. «Dette er en toppstyrt prosess, ikke et krav fra grasrota, og en ren sentraliseringsreform.» Kalstad fulgte opp med å vise til fortvilelsen mange i bygda følte og en frykt for hvilke konsekvenser sammenslåinga ville få Ordfører Are Hilstad sa fra talerstolen at han hadde vært i tvil, men han til slutt falt ned på at sammenslåing var det eneste rette. «Å konservere det vi har, er ingen god idé. Dette må vi gjøre for å sikre fremtidige arbeidsplasser her i dalføret», mente han. Tenkte han da på de kommunale arbeidsplassene i en lokaldemokratisk enhet han samtidig altså ønsket å legge ned? Kunne næringsutvikling bli bedre langt oppe i dalen ved å ßytte beslutningsmyndighet ned til fjorden? En kommentar fra sidelinja, på en Facebook-tråd som fulgte debatten, da det så ut til å gå hans vei var: «Grønn dal, rødt styre, men blå politikk.» Spenningen i det avgjørende kommunestyremøtet lå i om hele Ap-gruppa delte ordførerens syn. Hans partifelle Odd Arild Svartbekk delte ordførerens oppfatning hva gjaldt viktigheten av å sikre jobb for folk i bygda, men hadde stikk motsatt resept. Han fryktet at arbeidsplasser ville gå tapt og at de ville slite med å opprettholde bosettinga dersom kommunen ble nedlagt. Selv sto han altså fjellstøtt på nei-sida, men hadde inntrykk av at mange hadde resignert grunnet reformtrykket. En annen Ap-mann, Lars Kirkholt, hadde liten tro på at intensjonsavtalen ville stå seg i lengden. Her er det nok å vise til hvordan det gikk med Mosvik etter sammenslåinga med Inderøy i 2012 (ref. s. 45). Han fryktet at det ville bli vanskeligere for meldalingene å bli hørt og at de ikke ville klare å stå i mot en sentralisering som i henhold til erfaringer fra andre sammenslåtte kommuner ubønnhørlig ville komme. 107

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Fem fra Sp og to Ap-representanter, begge fra nede i dalen, hadde dermed ßagga sitt neistandpunkt slik at Are Hilstad behøvde to stemmer fra andre partier for å få ßertall. Høyres ene representant var ikke overraskende på plass allerede i utgangspunktet, og da Ingar Bergeng fra Bergmannslista forlot talerstolen var saken i boks. Han hadde åpenbart falt for skremselspropagandaen om smalhans for dem som ble stående alene: «Det vil bli vanskelig å drive Meldal kommune uten de overføringene vi går glipp av ved å si nei», sa han. Helge Ringli fra FrP fortalte at han hadde vært veldig i tvil grunnet det samme som hadde fått Bergeng til å si ja: «Jeg liker ikke å få trusler tredd ned over hodet», sa han. Samtidig syns han det var mye positivt ved avtalen som han mente ville bidra til å styrke regionen sør for Trondheim. Den siste representanten fra felleslista KrF/V stemte også ja slik at sluttresultatet ble 12-7 for sammenslåing. Are Hilstad Þkk det som han ville. Agdenes hadde hatt samme ordfører i hele 24 år da det gikk mot slutten i 2019, ikke for ordføreren, men for kommunen. Oddvar Indergård var 62 år gammel, fortsatt vital og på det tidspunkt landets lengstsittende i ordførerstolen. Da han først satte seg i den, i 1995, var han valgt inn på Høyres liste. I påfølgende 5 perioder tilhørte han Felleslista for bygdeutvikling. Partibyttet var kanskje like greit siden han ikke var helt på linje med Jan Tore Sanner & Co. Han hadde nemlig tro på at Agdenes skulle kunne bestå som egen kommune helt uavhengig av om han sjøl skulle bli pensjonert fra vervet sitt eller ei. Akkurat som i Meldal krevde Sp i Agdenes folkeavstemning, men ble nedstemt i kommunestyret. Innbyggerundersøkelse ble metoden også her. Samme byrå, Opinion AS, og samme spørsmål ble brukt, men antallet respondenter var halvparten, dvs. 200. Resultatet var imidlertid mye tydeligere: 52% svarte de var i mot sammenslåing, 40% var for. Jasida viste til en anmerkning i undersøkelsen om at nei-overtaket på 12% ikke var statistisk signiÞkant. Vel, om det var tilfelle, skulle man tro det var enda vanskeligere å Þnne noe signiÞkant som talte for en sammenslåing, og i hvert fall ikke i det andre spørsmålet som gikk på hvor stor tilknytning man følte til Agdenes kommune. 58% svarte svært stor, 29% ganske stor, mens tallene i motsatt ende av skalaen var 3 og 1%. 108

KAOSREFORMENE - BIND 1


Kommunen gjennomførte også det de kalte «Høringsrunde med mulighet for skriftlig uttalelse». Et spørreskjema med svaralternativ for avkryssing kunne lastes ned via internett fra kommunens hjemmeside eller hentes i papirformat på rådhuset. Det kom inn totalt 238 svar hvorav bare 4 også hadde brukt muligheten til å gi en nærmere forklaring på sitt syn. Hele 201 hadde krysset av for at de var i mot sammenslåing, bare 27 var for og 10 svarte «vet ikke». I sin saksutredning skrev rådmannen at resultatet viste et overveldende ßertall mot sammenslåing samtidig som det ble stilt i tvil med følgende setning: «Det skal her bemerkes at avisa Sør-Trøndelag kunne i sin utgave 1. juni avsløre at det var lagt til rette for nei-stemmer gjennom aksjon.» I henhold til artikkelen hadde motstandere av sammenslåing kjørt ut så mange spørreskjemaer de kunne skaffe, dvs. til ca. 100 husstander i kommunen. Påstanden om at utvelgelsen av postkasser var selektiv, ble avvist. De oppfordret folk også via sosiale medier om å delta. Det var utvilsomt en viss mobilisering på nei-sida, og dette ble altså mistenkeliggjort av kommunens administrasjon. Så kan man spørre om slike initiativ skal betraktes som en helt vanlig aktivitet slik det er i enhver valgkamp? Kommer det tilsvarende innsigelser mot at partier eller interessegrupper legger lister, partiprogram eller pamßetter i postkassene eller ßagger sine standpunkt gjennom andre kanaler? I dette tilfellet var jo også materialet som ble brakt ut, nøytralt utformet av kommunen. Legitimt eller ei; en må i hvert fall kunne konstatere at det på grasrota i Agdenes var relativt liten entusiasme for sammenslåinga gitt at et tilsvarende engasjement fra den sida var så godt som fraværende, enten det gjaldt å øke deltagelsen eller framme et ja. Ordfører Oddvar Indergård ville hatt ßertall for sitt nei-standpunkt om han hadde hatt hele gruppa si bak seg. Av totalt 17 i kommunestyret hadde Felleslista for bygdeutvikling 6 representanter. 3 av disse så ikke i samme grad som ham viktigheten av å bestå som egen kommune for nettopp å framme bygdeutvikling. Under det avgjørende møtet 29.06.2016 stemte også Arbeiderpartiets 3 for sammenslåing. Det samme gjorde Høyres 2. Senterpartiet sto fjellstøtt på selvstendighetslinja, men med bare 2 representanter behøvde Indergård ytterligere 4. De tilhørte Tverrpolitisk liste. Da bare én av disse stemte nei, var saken avgjort. Agdenes kommune ble 11 mot 6 vedtatt nedlagt. I Agdenes var det nok et visst Meldal-sug da de så hvilken vei det gikk der. Dessuten var bygda preget av den samme skjebnetrua, dvs. at det ikke skulle være mulig å stå alene. På grasrota var det ikke så rent lite murring over handteringa av de to gallupene. Hvorfor spørre folk når det ikke blir tatt hensyn til? I den ene var ikke motstanden signiÞkant nok og den andre hadde et nei-resultat for godt til å være sant. Da var det ikke unaturlig om det i neste omgang ble spurt om hvorfor de ikke heller kunne hatt folkeavstemning? Dessuten ßagget alle partier bortsett fra Høyre før valget i 2015 motstand mot sammenslåing. 109

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Hva som var årsaken til at Snillfjord oppga seg selv og ble delt i tre skal vi se nærmere på i neste kapittel, det om Hitra. Her nøyer vi oss med å se på biten som havnet under Orkland, dvs 436 av de totalt 968 innbyggerne. Om det er noe sted det er grunn til å følge med interesse i åra framover, er det kommunesenteret Krokstadøra som brått ble et lite og relativt ubetydelig sted i storkommunen Orkland. Som vi også var inne på i de to foregående kapitler (Ørland og Trondheim) er sammenligning av tettsteder også en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men det Þnnes faktisk et tilfelle hvor det i dag er folketomt. For å tilfredsstille eventuelle lesere sprekkeferdige av nysgjerrighet får vi vel avsløre hvilket sted: Fram til 1964 var Helgøy senter i kommunen av samme navn. Her hadde lensmann, prest og en liten administrasjon tilhold. Øya slet med dårlige havneforhold, men planene for molo og ordentlig kai forelå allerede i kommunens siste leveår. Etter sammenslåingen med Karlsøy, ble prosjektet lagt på is og det ble aldri senere realisert. Det var ikke lenger noen ordfører og et kommunestyre, folket og stedets ombudsmenn, til å kjempe for saken. Slik Þkk ikke Helgøy ta del i den generelle velstandsøkning og utbygging av infrastruktur. Betegnende for situasjonen er at forfatteren av disse linjer måtte dra dit med sitt eget lille ßy for å få tatt vedlagte bilde. Det går nemlig ingen offentlig transport lenger, ganske enkelt fordi det ikke Þnns fastboende igjen. Sistemann forsvant på 1990-tallet. Et tidligere kommunesenter ligger øde og det på et sted som burde ha ressurser nok til å klare seg, nær Þskefeltene og med godt dyrkningsland. En liten reinßokk holder til der ute. Ellers er det fritt for husdyr. En del av Norge som kunne ha vært i bruk og i aller høyeste grad bidratt til verdiskapinga, ligger altså så godt som brakk. Bare feriefolket kommer innom i sommerhalvåret. Hadde ikke skjebnen til Helgøy blitt en helt annen dersom stedet hadde fortsatt som kommunesenter? Et scenario hvor den onde spiral når like langt for andre som eventuelt også skulle miste en slik status, er kanskje vanskelig å forestille seg, men stagnasjonen, nedgangen, forfallet og resignasjonen er neppe til å unngå. La oss håpe at Krokstadøra kan holde stand, men stedet har dessverre ßere odds mot seg. Arbeidsplasser er allerede borte fra rådhuset, og erfaring viser at slikt har en dominoeffekt. Ikke bare er antall jobber i bygda redusert, men færre har også behov eller grunn for å stikke innom der. Hva gjelder sistnevnte, slår nye og bedre samferdselsløsninger faktisk også ut i Krokstadøras disfavør. Fylkesvei 714, den såkalte Laksevegen, fra Frøya og Hitra inn til riksveinettet går gjennom Snillfjord. Den store traÞkken av svære trailere fulle av Þsk på svingete og smale veier gjorde det tvingende nødvendig med utbedringer. Med nye broer, tunneler og traséer blir den ikke bare bredere men også 12,5 km kortere. Før gikk denne viktige forbindelseslinjen gjennom Krokstadøra. Etter ei snorklipping i 2019 ble stedet brått liggende utenfor allfarvei. 110

KAOSREFORMENE - BIND 1


Som egen kommune hadde Snillfjord en prosess på gang for å erverve grunn for et serviceområde ved nyveien. Planen var å oppføre et bygg der og at butikken kunne bli leietaker slik ordningen hadde vært i åresvis i tilknytning til rådhuset. Dette anså man som nødvendig for å fortsatt å kunne fange opp hyttefolk og annet forbifarende kundegrunnlag og slik sikre omsetning og eksistens for den siste gjenværende butikken i det som enda var en kommune. I store Orkland spørs det om de samme tanker får gjennomslag? Uten et lokalt sjølstyre er det også dem som begynner å frykte for skolens framtid. I Snillfjord var det 3 barneskoler, mens alle på ungdomstrinnet gikk på Krokstadøra. Nå er det bare dem fra Orkland-delen igjen. Totalt elevtall er nede på 44. Skal den nye ßotte veien etter hvert kunne bli et argument for å kjøre ungene de knappe 4 milene til storkommunens mer sentrale strøk? Med 12 mot 5 stemmer vedtok Snillfjord kommunestyre 29.06.2016 en tredeling som i hovedsak fulgte grensene for skolekretsene. Vedtaket var i tråd med rådmannens innstilling og begrunnelsen var «at det vil bli vanskelig å bestå som egen kommune ut fra det framtidige utfordringsbildet.» At Orkdal ville ta i mot den innerste biten i tillegg til Meldal og Agdenes, var mer eller mindre gitt. Likevel kan det være relevant å referere noen uttalelsene fra et folkemøte på Orkanger. Der Þkk de frammøtte høre den ene etter den andre av partienes gruppeledere si hva som var deres standpunkt før kommunestyret skulle ta endelig stilling til sammenslåing. Først ut var Venstres Lavrans Skuterud som gjorde det klart at de hele tida hadde vært og fortsatt var for sammenslåing: «En stor kommune trengs for å opprettholde gode kommunale tjenester», mente han. Ingen konfronterte ham med at dette er stikk i strid med DIFI-undersøkelsene som viser at tilfredsheten med tjenestene kort fortalt er omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen. Dog tok Pensjonistpartiets Torstein Larsen raskt mikrofonen og ßagget at de befant seg på den andre siden: «Vi er imot sammenslåing. Vi liker ikke tvang», sa han og hevdet at kommunereformen ble drevet fram med trusler om endringer av inntektssystemet fra regjeringen og mas fra fylkesmannen. Orkdalslistas Gunnar Hoff Lysholm mente det var viktig å vokse, særlig med tanke på at aksen Trondheim-Steinkjer vil bli sterkere når Sør- og Nord-Trøndelag slås sammen. «Hvis vi ikke klarer å bli sterke her i sørvest, vil veldig mye av det som skjer og der det satses bli mellom de to byene», sa han. Finn Hoff fra Ap var gjerne den som best synliggjorde holdninga i det ubestridte senter i den vordende storkommunen. Han mente den fremforhandlede intensjonsavtalen var et godt kompromiss som de måtte stemme for. «Det negative er at det blir et stort geograÞsk område, men det store positive er at Orkdal blir sentrum for nesten alt.»

111

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


SVs Kjell Rønningsbakk hadde ßere betenkeligheter. «Sammenslåing gir færre folkevalgte, mer sentralisering, avstand til makta blir lengre og mangel på fagfolk løses ikke med å gjøre kommunen større, men ved å utdanne mer folk», sa han. Likevel var han positiv til sammenslåing, mye ut fra samme frykt som Hoff Lysholm: «Vi kan lett komme i skyggen av E6 og aksen Trondheim-Steinkjer. Derfor er SV for sammenslåing med dem som vil slå seg sammen med oss», konkluderte han. Mest temperatur i salen ble det da FrPs Tore Slørdahl entret talerstolen. Han var ikke fornøyd med punktet i avtalen om eiendomsskatt og fryktet for hvordan det ville gå når en kommende fellesnemnd skulle ta stilling til det kinkige faktum at noen kommuner hadde full eiendomsskatt mens Orkdal ikke hadde slik skatt i det hele tatt. «Jeg kan godt tenke meg å si til potensielle partnere: Avskaff eiendomsskatt og kom inn i varmen!» proklamerte han før han tilføyde noe paradoksalt: «Orkdal skal være raus, men det skal være på våre premisser.» Øvrige uttalelser var mye farget av det vanlige vokabularet i reformen: «Vi må være fremoverlent, ikke bakstreverske, og ta nye grep for å møte nye utfordringer», som om strukturendring i seg selv er et simsalabim. Reformistenes favorittord «robust» var selvfølgelig også en gjenganger. Til tross for noen betenkeligheter er det vel derfor ingen bombe at kommunestyret vedtok det som i praksis var å utvide Orkdal med 2 og 1/3 naboer. Da Þkk det passere at de etterhvert måtte Þnne seg i at navnet ble endret til Orkland. De viktigste økonomiske virkemidlene i kommunereformen, reform- og engangsstøtte ga ikke den lokke-effekt Jan Tore Sanner hadde håpet på. Dette er jo omstillingsmidler, en klar erkjennelse av at enhver strukturendring koster ßesk. I praksis viser det seg da også at disse millionene ikke er i nærheten av å dekke de reelle omkostningene ved sammenslåing. Da disse gulrøttene ikke virket særlig fristende, dro statsråden ßere opp av hatten: I adventstida 2015 kledde statsråden seg i nissedrakt og proklamerte at de kommunebarn som var så snille at de vedtok sammenslåing før året var omme, Þkk to millioner hver i en uforpliktende julegave. Mon tru hva vi ville kalt slikt hvis det hadde skjedd i en bananrepublikk? Vi kommer tilbake til dette kanskje mest spesielle agnet i senere kapitler som omhandler de få kommunene som kom innunder den ordninga. I Orkladalføret og bygdene rundt var de uansett for seint ute til å hente en slik pakke under treet. Noen måneder før kom imidlertid første avfyring av en totrinnsrakett som mange i strøket senere ble forledet til å tro kunne oppfylle en gammel drøm. Høsten 2015 ble det bevilget 50 ekstra veimillioner til kommuner som slo seg sammen. Dette var heller ikke penger som kunne hentes ut av løse lufta. Når rene smøremidler tas fra vår felles pott, går det selvfølgelig på bekostning av andre, i dette tilfelle de som foretrakk fortsatt selvstendighet og/eller lå slik til at sammenslåing var uaktuelt. Nettopp der er gjerne nye samferdselsløsninger mest påkrevet, men det var altså Sanners favoritter som skulle begunstiges. 112

KAOSREFORMENE - BIND 1


Dette trikset ble heller ingen suksess. Om mange hadde slått til, var det jo lett å regne seg fram til at det ikke ville blitt mange veimeter på hver. Derfor ble det våren 2016 kasta ytterligere 100 millioner i denne potten. Da begynte det å lukte litt mer fugl for dem med vei-drømmer. Snillfjord og Agdenes lå rygg mot rygg med en lang grense i mellom, men forbindelseslinjer på tvers var det fritt for om man ikke ville ta bena fatt. Ferden måtte gå med båt på små og store fjordarmer og langs Trondheimsleia eller med bil via Orkanger. Skulle de med sammenslåing nå endelig få realisert den lenge etterlengtede veistubben mellom Krokstadøra og Lensvika? For enkelte var nok dette en faktor for deres ja-standpunkt, men hvordan har det gått med drømmen? 22.08.2017 skrev Adresseavisen om saken på lederplass. Der ble det vist til at kommunalminister Sanner ßere ganger hadde brukt Orkland som eksempel når han hadde behov for å vise at kommunereformen var en suksess. «Den samme statsråden er derimot lite raus når den nye storkommunen søker om å få en slant av pengene som er satt av til å belønne kommuner som gjør det regjeringen ber dem om», sto det videre, før det ble argumentert for at ovennevnte veistubb også ville ha åpenbar samfunnsnytte utenom den nye storkommunen. «Et blikk på kartet viser at den foreslåtte utbyggingen er et svært fornuftig prosjekt», mente avisa, og pekte på at knappe 4 km ny vei ville kutte kjørelengden også mellom Hitra/Frøya og Fosen med 35 km i tillegg til å gi store fordeler for innbyggere og kommuneansatte i norddelen av nye Orkland. Prisanslaget var på 20 mill. kr, og det ble søkt om 15 fra potten Sanner hadde fristet med. Det ble blankt avslag på hvert eneste øre. Departementet begrunnet det med at den vordende Orkland kommune året før hadde fått 5 millioner til samordning av IKT-tjenester. At det langt fra var tilstrekkelig for å få felles datasystemer opp og stå, er en annen sak.

Til avisa Sør-Trøndelag sa ordførerne i de Þre fortsatt bestående kommunene at de følte seg lurt og at det var med vantro de mottok avslaget. Fellesnemnda hadde brukt mye tid på søknaden mens det var administrasjonen i Agdenes som gjorde det omfattende arbeidet med å utforme detaljene med kart, kostnadsoverslag og beskrivelse av prosjektet. Det kunne de ha spart seg om det på forhånd hadde blitt bekjentgjort at det ville ha blitt avslag fordi de Þkk midler til et annet prosjekt året før. Først nå opplyste departementet at det ville bli gitt maksimalt 5 millioner i infrastrukturtiltak til hver sammenslåing, og at de ønsket at ßest mulig sammenslåinger skulle motta tilskudd. 113

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Agdenes-ordfører Oddvar Indergård kunne fortelle at det var stor optimisme og nesten å betrakte som en formalitet at prosjektet skulle gå gjennom. Sett i forhold til den store samfunnsnytten pekte han på at det var et rimelig tiltak og en naturlig måte å binde sammen to bygder som skulle innlemmes i samme kommune. «Jeg lurer på om vi, som i en tidlig fase bestemte oss for å slå oss sammen, nå vil bli gående for lut og kaldt vann», sa en svært skuffet Indergård til avisa. Hans kollega i Orkdal, Oddbjørn Bang, fulgte opp: «Det ble ikke sagt noen ting om at vi ville bli nedprioritert i år, fordi vi Þkk midler i fjor. Tvert imot Þkk vi høre at det ville komme nye, friske midler fra en helt annen pott å søke på i år.» Ordførerne var tydelige på at de snarest ville klage på vedtaket og forventer at prosjektet da ville bli vurdert ut fra kvalitet, ikke ut fra at de allerede hadde fått en slant til noe helt annet. Meldals-ordfører Are Hilstad sa rett ut at de i departementet umulig kunne ha lest søknaden. Uansett hvor grundig de der eventuelt studerte klagen, førte heller ikke den fram. Den dagen en vei blir åpnet i traséen der folk fra fjorddistriktene sørvest i Trøndelag i århundrer har gått til Lensvik for å ta båten videre til Trondheim, er i hvert fall en sak helt sikkert: Den vil ikke bli kalt Jan Tore Sanners vei. Humper i veien var det altså, og våren 2019 kom det også kjepper i hjula for storkommunen. Skjær i sjøen kan man nok gjerne tilføye, for nå slo pressa opp at hele Orkland-skuta kunne havarere. «Norske myndigheter kan rive i stykker alt vi har jobbet for. Det er tragisk hvis de ikke Þnner en løsning», sa lederen for fellesnemnda Are Hilstad til NRK. Statskanalen viste til at dette ville bli en av Norges største sammenslåinger i antall involverte kommuner, og at Orkland hadde blitt kalt «utstillingsvindu for kommunereformen», men at det glasset nå kunne bli knust. Steinen var felles arbeidsgiveravgift. Sanner var raus med Þne ord til dem som fulgte opp hans visjon om færrest og størst mulig kommuner. Orkland, som kjempet om den uofÞsielle tittelen «norgesmester i sammenslåing» var av dem han gladelig hyllet: «Jeg vil gi stor honnør til ordførerne og lokalpolitikerne som viser godt lokalt lederskap og som tenker framtidsretta», sa han til Adresseavisen i 2016. Fikk han ikke med seg at de da satte en betingelse om å slippe å få én felles arbeidsgiveravgift i storkommunen? De kunne ikke gå med på at bedrifter i små bygder i randsonen skulle få samme takst som Þrmaer i Orkanger by. «Vi Þkk klare signaler fra daværende statsråd Sanner om at regjeringen skulle Þnne en løsning. Dette med arbeidsgiveravgift skulle ikke stoppe sammenslåingen», sa Hilstad. Lokalpolitikerne var tydelige på at en slik «harmonisering» av avgiftene slett ikke var egnet til å skape harmoni i kommunen som var på beddingen. Tvert om ville det være en svært dramatisk omlegging som særskilt kom til å ramme små, men viktige bedrifter. Beregninger viste at felles takst kom til å koste næringslivet rundt 20 millioner kroner ekstra i året og for kommunen ville det årlige tapet bli på 24 millioner.

114

KAOSREFORMENE - BIND 1


Fellesnemnda i Orkland jobbet febrilsk for å få sentrale myndigheter til å skjønne alvoret. De skisserte en løsning om at arbeidsgiveravgiften skulle bestemmes ut fra postnummer, ikke kommunegrenser. Den nye kommunalministeren, Monica Mæland, kunne ikke annet enn å skuffe dem med henvisning til ESA-reglene som ikke åpner for slik differensiering. Den 9. mai 2019 møttes fellesnemnda og vedtok følgende uttalelse til departementet: «Fellesnemnda er redd for at det nye kommunestyret i Orkland vil se seg nødt til å vurdere en søknad om å oppheve nye Orkland og gå tilbake til gammel kommunestruktur». «Blir det ikke en endring, vil dette være en effektiv stopper for alle fremtidige sammenslåinger», sa Are Hilstad. Dette var meldinger så klokkeklare at statsråden reagerte med forståelse for at dette var en viktig sak lokalt. Samtidig kom hun med en, mulig utilsiktet, tilståelse av hva som var hennes viktigste forehavende. Så sentral er uttalelsen som bevis for hvilken ideologi som ligger bak reformen, at den fortjener å trykkes med store bokstaver: «MIN JOBB ER AT ENDA FLERE SKAL SLÅ SEG SAMMEN.» Derfor lovet hun også å kjempe for best mulig vilkår og at ingen skulle komme dårligere ut enn før, men var det noen substans bak dette løftet? Det var nok ikke bare Orkland kommunalminister Mæland måtte skuffe. EØS-avtalen gjør det nemlig umulig å love både dem og andre norske kommuner differensiert arbeidsgiveravgift. Det som imidlertid var egnet til å roe gemyttene, var at et unntak fra reglene gjør at alle får beholde dagens inndeling ut 2021. Hva som blir ordninga etter det, var ikke godt å si. Fra Mælands eget parti, Høyre, kom det signaler til Orkland om at dette måtte det gå an å løse, men fortsatt må de nok erkjenne at det kan bli en utfordring å få gjennomslag i Brüssel. Idet et eventuelt (og dessverre sannsynlig) negativt utfall vil trå i kraft, vil de rammede bygder da uansett ha gitt fra seg sitt lokale sjølstyre. Den 22. november 2019, en drøy måned før nye Orkland kommune var et endelig faktum, var det i avisa Sør-Trøndelag et oppslag som dessverre er noe typisk for sammenslåtte kommuner. Innledningsvis ble det vist til hvordan så å si alle landets kommuner ble oppfordret til å slå seg sammen da reformen ble lansert. Med kommunalminister Jan Tore Sanner i spissen var mantraet at det skulle gjøre kommunene mer «robust», både med tanke på kompetansetilgang og ikke minst økonomi. Det skulle lønne seg å slå seg sammen. Videre ble det referert et innlegg fra sommeren 2016 i samme avis. Skribenten var Helge A. Njåstad (FrP), lederen av Stortingets kommunalkomité, etter hvert kanskje mer kjent som en av Tvangsgutane. Han slo blant annet fast: «Det er derfor vi oppfordrer alle kommuner til å slå seg sammen, for å gi sine innbyggere et styrket tjenestetilbud.» I kommentarartikkelen ble det stilt spørsmål om det omfattende strukturelle grepet ville føre til bedre tjenestetilbud for innbyggerne. «Det gjenstår å se», skrev journalist Anders Aasegg Morken, og fortsatte: «men faktum er at noe av det første orklandspolitikerne må gjøre, er å spare penger. Mens Sanner og Co. lovte at sammenslåing skulle føre til bedre tjenester for innbyggerne, er realiteten at kommunen må spare 25 millioner kroner allerede i sitt første leveår. Det tilsvarer 35 årsverk. Og uansett hvordan man snur og vender på dette budsjettet, så er det vanskelig å se for seg at innsparinga ikke vil få konsekvenser for tjenestetilbudet, stikk i strid med regjeringas lovnader.» 115

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Morken spurte så retorisk om ikke dette måtte være løftebrudd fra regjeringa? Svaret ga han selv: «Ja, fordi gevinsten som ble lovet ved sammenslåing, er umulig å se.» Deretter la han fram tall som viste at lønns- og prisvekst med nedslående margin ville overgå økning i statlige overføringer. Dessuten ville det bli ytterligere minus for øremerkede midler og mindre gunstig uttelling gjennom inntekstgarantiordninga. Riktignok sliter også mange kommuner som Þkk fortsette som før, med trange budsjetter, men det later til at det er de sammenslåtte som har det mest knagert. De påståtte stordriftsfordelene uteblir, byråkratiet øker og omstillingskostnadene ble både undervurdert og underÞnansiert. Til det siste refereres Orklands påtroppende ordfører og varaordfører, hhv. Oddmund Bang og Are Hilstad på følgende: «Vi føler at vi ikke har fått det som var forutsetninga for sammenslåinga.» De er også samstemt med journalist Morken som allerede i overskrifta konkluderer med: «Dette henger ikke på greip.» Som allerede nevnt, Þkk ikke innbyggerne i noen av de Þre kommunene muligheten til å si sin mening gjennom folkeavstemning. Kan da det smått oppsiktsvekkende resultatet av kommunevalget høsten 2019 være en indikasjon på strømningene i grasrota også om denne saken? Sp hadde klokkeklare nei-standpunkt både i Meldal, Agdenes og Snillfjord. Som det framgår av vedlagte illustrasjon, gjorde partiet nærmest ekstremt gode valg i disse områdene av den nye kommunen. I Þre av de 12 kretsene Þkk de langt over halvparten av stemmene, i Å lengst sør i Meldal 61,1% og i Snillfjord 57,9%. I tre andre kretser ble partiet også størst, så godt som likt med Ap i den åttende og nest størst etter Ap i de tre siste. Unntaket er Løkken krets, Meldal-ordfører Are Hilstads hjemmebane, hvor Ap Þkk hele 69,8%. Han var partiets ordførerkandidat og forhåndsfavoritt til å kapre vervet. Den overveldende støtten fra egne naboer hjalp ikke i og med SPs seiersgang stort sett overalt ellers. Han måtte ta til takke med varaordfører-plassen. Orkdal-ordfører Oddbjørn Bang kunne fortsette å svinge klubba også etter at det ble Orkland kommune. 116

KAOSREFORMENE - BIND 1


Et annet trekk ved valget var en tydelig mobilisering i form av kumulering i ytterdistriktene. Meldal, med en femtedel av befolkninga Þkk en tredjedel av representantene i kommunestyret, dvs. 17 av 51. Agdenes kom også godt ut av det. Med 9% av storkommunens innbyggere Þkk 8 av dem fast plass, mens 2 snillfjordinger møter. Orkdal med 67% av folketallet Þkk under halvparten av representantene, dvs. 24. Så lenge distrikts-Orkland er så godt representert, er det håp om at de ytre bygder blir tilgodesett og får beholde mye av det de ble lovet i intensjonsavtalen. F.eks. kan det se ut som om bilveien fra Krokstadøra til Lensvik likevel skal bli realisert, helt uten hjelp av noen pott fra kommunaldepartementet. Noe er også på gang hva gjelder den nødvendige ßyttinga av Snillfjords siste butikk. Det ville imidlertid være naivt å tro at en slik fordeling i kommunestyresalen på Orkanger vil vare ved. All erfaring viser dessverre at både politisk engasjement og representasjon ubønnhørlig faller i slike nye konstellasjoner etter skremmende kort tid. Med over 10 mil fra en ende til en annen i samme kommune blir det veldig langt for de som bor ytterst å delta, også på møter i eget parti. En gradvis uttynning derfra fører til at hegemoniet havner i sentrale strøk. Der sitter også en administrasjon som ofte har stor makt, og som bøyd over sine regneark like ofte lar distriktene bli salderingsposter. La oss håpe og be en bønn for at Orkland kan bli et unntak fra hovedregelen: Fjerner man kommunegrenser, forsvinner også det siste bolverket mot sentralisering. For geograÞ-nerder kommer her en liten kuriositet som avslutning på kapittelet: Ei engang veiløs lita bygd har i løpet at 25 år vært ute på en reise gjennom tre kommuner. Etter at Moldtun krets hadde fått landverts forbindelse innover i landet til Snillfjord, ønsket innbyggerne der etter hvert å forlate resten av Agdenes som lå en båtreise unna på andre sida av fjorden. Det skjedde stille og rolig i 1995 ved at området med 21 sjeler ble grensejustert. Ved inntreden i Orkland er nå en slags sirkel sluttet.

117

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Hitra Ap 5050

HITRA Ap 4720, 1/3 av Snillfjord Ap 330

Hitra er Norges 7. største øy, den største sør for Lofoten. Så stor er den at det tidligere var plass til 4 kommuner der, dvs. slik var det ikke fra begynnelsen: Sammen med naboøya Frøya utgjorde Hitra ett prestegjeld i første halvdel av 1800-tallet. Siden nettopp prestegjeldene var utgangspunktet for grensedragningene etter at formannskapslovene ble vedtatt i 1837, havnet de to også i samme kommunale enhet. For å oppfylle lovens intensjon om lokalt sjølstyre ble dette selvsagt for vidstrakt. Derfor ble Frøya utskilt som egen kommune i 1877, men det stoppet ikke der: Mens de lengst ute i havet nøyde seg med deling til Nord-Frøya og SørFrøya i 1906, ble Hitra kommune steg for steg redusert til bare å omfatte 1/4 av øya med samme navn. Fillan ble utskilt i 1886, Kvenvær i 1913. Året etter ble også Fillan delt slik at Sandstad ble den fjerde kommunen på øya. Her skal man huske på at det i et nokså veiløst samfunn kunne være like kjelkete å komme seg til andre sida av egen øy som inn til fastlandet eller til naboøya. Endringer i samferdselsmønsteret var en viktig faktor for Schei-komitéens vurderinger av kommunestrukturen i etterkrigstidens Norge. Det var særlig overgangen fra sjø- til landeveistransport som Þkk innvirkning på tegninga av nye kart. Bygdene på hver av de store øyene utenfor utløpet av Trondheimsfjorden hadde fått veiforbindelser seg i mellom, og det var begrunnelsen for å fjerne grensene som gikk over tørt land. Dette gjaldt forøvrig også på andre sida av fylkesgrensa der Smøla administrativt var delt i tre. Etter gjennomføringa av 1960-tallets kommunereform ble det én kommune på hver av de tre øyene. Heller ikke med en slik grei og oversiktlig arrondering slapp de ute i havgapet helt unna regjeringa Solbergs kommunereform. Symptomatisk for hvor langt strikken ble strukket, var forslag som ville ha snudd hele ÞlosoÞen til Schei & Co. på hodet. Det ble nemlig lansert alternativer hvor salt sjø igjen skulle bli intern forbindelslinje i én kommune, til og med over havstykker der det ikke Þnnes etablerte fergeforbindelse. At en samling av Hitra og Frøya ble vurdert, er så sin sak. Mellom dem er det jo en undersjøisk tunnel, men her var det snakk om at de to øyene også skulle gå i kompaniskap med Ørland og Bjugn, ja til og med Åfjord og Roan. «En sterk og 118

KAOSREFORMENE - BIND 1


slagkraftig kystkommune», var typisk for fyndord som ble servert når alle steiner skulle snues i bestrebelsene på å redusere antall kommuner mest mulig. Som om ikke det skulle være nok, er det i oversikten fra fylkesmannen også listet opp alternativ som strekker seg fra Fosen til Nordmøre. I tillegg til ovennevnte er Snillfjord, Orkdal, Hemne, Halsa, Aure og Smøla med der. Konsulentene Þkk nok å henge Þngrene i både med å skrive tjukke rapporter og telle honorar-kroner etter utredninger av forskjellige kombinasjoner. Hvor seriøst ment var f.eks. idéen som ble vist med rød tusj rundt seks kommuner på kartet i vedlagte oppslag i avisa Hitra-Frøya 22.01.2015? Vel, den var i hvert fall med i innbyggerundersøkelsen blant frøyværingene i juni samme år . På spørsmålet om hvilket alternativ de ville velge dersom det ble aktuelt med sammenslåing, dvs. at de var nødt, valgte faktisk 6% seg Fosen-kommunene. Ellers svarte 59% bare Hitra, ytterligere 18 og 11% sa ja til å legge til hhv. ytre eller hele Snillfjord. Det hjalp imidlertid lite da bare 30% ønsket å slå seg sammen med noen som helst. Dette til tross for et noe ledende forutgående spørsmål som lød: «Hvor viktig syns du det er med større budsjetter som gir større økonomisk handlingsrom enn i dag?» Frøya Sp var i mot sammenslåing fra første stund, og da Ap med sitt reine ßertall i kommunestyret, i mars 2016 havnet på samme standpunkt, ble videre forhandlinger om en intensjonsavtale stanset og planlagt folkeavstemning avlyst. Dette førte ikke akkurat til noen katastrofestemning på Hitra. Også der hadde de innsett at man aldri ville kunne komme til enighet om hvor kommunesenteret skulle ligge; Sistranda på Frøya eller Fillan på Hitra. Da var det mye bedre å forlate forhandlingsbordet som venner og fortsette som gode og samarbeidende naboer. Representanter fra regjeringspartiene var riktignok skuffet. Det lokale Høyre ønsket å løse ßoka med delt kommunesenter fordi de mente at uten sammenslåing ville lokalbefolkningen bli lidende grunnet svakere kommuneøkonomi. Var det kanskje frykt for moderpartiets linje overfor dem som sto i mot sentraliseringspresset, som førte til følgende uttalelse fra Espen Hauan i Frøya Høyre: «Det vil bli dramatisk ved at man ikke kan forvente seg å få de samme frie inntektene når man velger å stå alene som en småkommune.» Mens kommunegrensa i Frøyfjorden mellom de to øyene så ut til å skulle bestå, lå det an til at den som gikk midt i Trondheimsleia, ville bli ßyttet et stykke inn på fastlandet. Bakgrunnen var, slik Adresseavisen skrev 18.05.2016, at Snillfjord kunne bli delt som en pizza. Hitra var en av kommunene som da skulle bli tillagt en av bitene. Snillfjord hadde like i underkant av tusen innbyggere fordelt på et vidstrakt og grisgrendt område. Fjorder, fjell og store avstander hadde alltid skapt utfordringer for kommunikasjonene internt i kommunen. Slik sett er det noe av et paradoks at den skulle gå i oppløsning idet gode 119

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


samferdselsløsninger endelig var på plass. Bortsett fra én husstand på den lille Fugløya, var det kommet vei til alle grender, og med den storstilte oppgraderinga av Laksevegen, FV 714, tvers gjennom kommunen kunne rådhuset på Krokstadøra nås fra alle ytterkanter på en drøy halvtime. En av disse ytterkanter var øya Hemnskjela. I 1994 ble ferga avløst av bru til Sundan på fastlandet og resten av Snillfjord kommune, men ikke bare det: Samtidig åpnet en 5,7 km lang undersjøisk tunnel til Sandstad på Hitra. Vips, så var altså folket også knyttet mye nærmere til naboen i vest. Etterhvert begynte noen røster å heve seg for å bytte kommune. I 2011 forsøkte en aksjonsgruppe å få småbarnsforeldrene i området til å bli med på å stille et ultimatum til Snillfjord kommune. Hvis ikke det ble fortgang i bygging av nytt oppvekstsenter på Hemnskjela, skulle de bli med på et opprop som krevde grensejustering til Hitra. Selv om det var et unisont og sterkt ønske om et nybygg, ønsket ikke ßertallet av foreldrene å stille slike absolutte ultimatum. Ny skole og barnehage ble det da også i Snillfjord kommunes regi uavhengig av denne type pressmidler. I mars 2014 sto 123 innbyggere i Hemnskjela/ Sundan-området bak en søknad til fylkesmannen om å få løsrive seg fra Snillfjord for å bli en del av Hitra. Nedbetalingstida på tunnelen dit var da over mens det i forbindelse med bygginga av Laksevegen kom ny bom ved grenda Vaslag et lite stykke innover i landet. Aksjonsgruppas begrunnelse var at de i framtida ville ha best utbytte av å tilhøre øyregionen med en bomfri vei til kommunesenteret. Ikke overraskende så de det da naturlig at ny grense ble trukket ved bomstasjonen. Fylkesmannen svarte at en eventuell utredning av saken i første omgang ville bli utsatt grunnet regjeringas varslede kommunereform, dvs. inntil de hadde fått signaler fra høyeste hold om hvordan en fremtidig kommunestruktur skulle se ut. Det som kunne ha endt med en grensejustering hvor Snillfjord kunne ha fortsatt som en selvstendig, om enn noe krympet kommune, ble altså forßyttet til en prossess med uttalt mål om å redusere antallet kommuner. Ingen fra øvrigheta hverken sentralt eller regionalt luktet på muligheten for å ßytte bomstasjonen, der hunden faktisk lå begravet, eller Þnne en løsning der man slapp å betale en avgift for å kjøre internt i egen lille distrikts-kommune. Under reformen med sitt heseblesende tempo kunne det være svært avgjørende for en kommunes skjebne hvem som mer eller mindre tilfeldig satt med den lokale makta akkurat i valgperioden da denne prosessen rullet over landet. Snillfjords siste ordfører. John Lernes, ble valgt inn i kommunestyret i 1999 som eneste representant fra partiet Høyre. Anders Krokstad fra Sp ble da ordfører, og satt fram til 2007. Valget det året ble preget av striden omkring trasevalget for Laksevegen. Skulle den krysse den indre delen av Åstfjorden eller den ytre over til grenda Vågan sør for Sundan. Nettopp her bor Lernes, og da var det ikke unaturlig at han kjempet for å få lagt veien gjennom denne delen av kommunen, og mange ble mobilisert på hans side. 120

KAOSREFORMENE - BIND 1


Personer og slike enkeltsaker kan gjøre store utslag ved lokalvalg, og i 2007 Þkk Høyre hele 40,7% av stemmene. Dessuten brøt 2 fra Ap og 1 fra Sp, alle fra Lernes sin valgkrets, men sine partier og sørget for at han ble valgt til ordfører. Snorklipping ved tunneler og bru over indre del av Åstfjorden 13 år seinere viser at de tapte kampen om trasévalget. Det ytre alternativet viste seg å bli alt for dyrt. Huset til Lernes blir altså fortsatt liggende ved enden av en blindvei. I 2011 måtte Lernes gi ordførervervet tilbake til Sp, men ikke til Anders Krokstad som nå kun ønsket å være menig kommunestyrerepresentant. Halvveis i perioden måtte Krokstad likevel ta over klubba da sittende ordfører av personlige årsaker trådte tilbake. Før valget i 2015 gjorde han det imidlertid klart at han ikke ville gå på nok en periode som ordfører. Han fant det vanskelig å kombinere det med driften av gården sin. Hva denne beslutningen hadde å si for utfallet av kommunevalget og i neste omgang hvor Snillfjord kom ut i den andre enden av kommunereformen, kan man bare spekulere i. Krokstad var nemlig en sterk tilhenger av at Snillfjord skulle bestå som egen kommune. For John Lernes spøkte det for at hans lokalpolitiske karriere var over, eller i hvert fall ble satt på pause. Høyre klarte nemlig ikke engang å stille liste til kommunevalget i Snillfjord i 2015. Så tok utviklinga en overraskende vending. Ap tilbød Lernes å stå på topp av deres liste, og han aksepterte. For å demme opp mot reaksjoner på det lynhurtige partibyttet sa han til avisa Hitra-Frøya at hans lange lokalpolitiske erfaring og mer fokus på innbyggernes vel enn å drive ren partipolitikk, gjorde byttet relativt udramatisk. Videre uttalte han at det ville bli en svært spesiell periode der den store, store saken ville bli kommunestrukturen: «Det blir en krevende prosess å kjøre i hop en ny kommune», mente han. Betød det at han allerede da var innstilt på at Snillfjords tid som egen kommune snart var over? Med «tidligere» Høyre-folk med på laget Þkk Ap rent ßertall med 9 av 17 representanter og John Lernes ble valgt til ordfører. Under hans ledelse ble spørsmålet ganske snart; ikke om kommunen skulle bestå eller ei, men hvordan den skulle deles. Snillfjord var slett ikke av de dårligst stilte hva gjaldt kommuneøkonomi. Tvert om, og oppføring av vindmøller og svært mange og gode lokaliteter for Þskeoppdrett bidro til klingende mynt i kassa. I vedtaket fra 29.06.2016 om tredelinga var begrunnelsen at «det vil bli vanskelig å bestå som egen kommune ut fra det framtidige utfordringsbildet.» Ingenting tydet på at det skulle slutte å blåse eller at folk ville miste appetitten på Þsk. Pessimismen og resignasjonen som førte til oppløsning av Snillfjord, må derfor i hovedsak ha blitt forårsaket av de forespeilete rammebetingelser og signalene, kall det gjerne skremselspropagandaen, fra ordfører Lernes sine opprinnelige partifeller i kommunaldepartementet. De 330 innbyggerne i den ytterste pizza-biten vil nok bli tatt godt vare på i Hitra kommune, men hva med skolen deres på Hemnskjela (1.-4. klasse)? Er den like trygg som i Snillfjord, kommunen som nylig bygde den for dem? Er det noe rådmenn er snar til å regne på, er 121

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


det jo hvordan de kan spare penger på å busse elever, og til skolen på Strand, tvers over Trondheimsleia, er det bare 13km. For Hitra var ikke dette mer enn en liten utvidelse, som en grensejustering hvor kommunens folketall økte med skarve 7%. De tidligere snillfjordingene Þnner seg forhåpentligvis godt til rette med hitterværingene samtidig som de antagelig bør prise seg lykkelig for at det ikke var et vepsebol de stakk nevene sine inn i. Den utrettelige sammenslåings-fylkesmann Brit Skjelbred ba nemlig Stortinget om å spleise Hitra og Frøya med tvang. Gikk dette så under radaren til Tvangsgutane? Uansett gikk det ikke slik - med den evige lokaliseringsstrid det ville ha ført til. En av de lokale helter, som ikke ville ha sitt navn offentliggjort, sa det slik: «En dannelse av én felles øykommune her ute ville ha ført til at tilstandene i nye Ørland (ref. s. 61-88) ville fortone seg som en søndagsskole.» Da kan man knapt forestille seg hvordan det skulle ha blitt om forslaget om å forene Fosen og de to øyene. Hvor skulle man da ha lagt kommunesenteret? På Halten fyr kanskje?

122

KAOSREFORMENE - BIND 1


HEIM Sp 5963

HEMNE Sp 4198, 1/3 av Snillfjord Ap 202, Halsa Sp 1563 (fra Møre og Romsdal) Mange har stusset over kommunenavnet Heim. Var det noe nytt de fant på? Det har nok versert noen vittigheter fra dem som ikke kjenner historia; om folk som skal heim til Heim og mindre seriøse forslag til slagord for kommunen; «Borte bra, men Heim best!» Navnet høres jo vitterlig hjemmekoselig ut, et riktig sjakktrekk for turistnæringa, for hvem vil vel ikke reise til Heim? Navnestrid er intet ukjent fenomen ved nye kommunedannelser, og noen steder var eneste løsninga å liste opp de gamle enhetene etter tur. I slike tilfeller kan selvfølgelig rekkefølgen bli et stridsspørsmål. I Nore og Uldal gjorde de det alfabetisk, likeså i Evje og Hornnes. Muligens var det loddtrekning som gjorde at det ble motsatt i Tolga-Os, eller var det Tolga/Os? Vittige sleivkjefter påsto nemlig at de til og med kranglet om det skulle brukes binde- eller skråstrek mellom de to som i likhet med ovennevnte Þre ble offer for Schei-komitéens sprell på 1960-tallet. Dette var en av de mange anekdotene fra virkelighetas verdens versjon av tradisjonelle bygdekrangler slik de så livaktig har blitt beskrevet i distriktets egen Kjell Aukrust sine bøker. Uenigheten mellom de to var imidlertid reell nok. Så var de da også av dem som ble velsignet med skilsmisse. Etter ti års ulykkelig ekteskap var Tolga og Os i 1976 igjen to separate kommuner. «Halsa, Hemne og en tredjedel av Snillfjord» hadde nok blitt for drøyt og innviklet som kommunenavn. Hverken binde- eller skråstrek hadde hjulpet. Da var det nok bedre med det korte og greie Heim, men hvorfor ikke Hjem? Bokmål er jo hovedmål i distriktet. Vel, sannheta er at Heim faktisk er et navn som ble hentet fra det kommunehistoriske arkiv. Var det da det mest naturlige valget eller en følge av et kompromiss? La oss gå langt tilbake i tid i et forsøk på å Þnne svaret. Fra begynnelsen, etter formannskapslovene av 1837, ble det opprettet én kommune identisk med det vidstrakte Hemne prestegjeld. Dvs.; på den tiden ble navnet stavet Hevne. For motstanderne av regjeringa Solbergs reform kunne kanskje det ha vært et passende navn på kommunen som ble dannet 01.01.2020? Ønsket fra de forskjellige sognene om å bli egne kommuner ble sterkere og sterkere som årene gikk, men det varte helt til 1911 før området på begge sider av Hemnfjordens ytre del ble egen kommune under navnet Heim. Administrasjonssted ble ved sognekirka på Heimsjøen. I en artikkel i avisa Nidaros 8. januar 1924 sto det: «Alle som i krigsårene hadde med proviantering, rasjonering og tvangsdyrking å gjøre, forstod at det var en stor lykke at denne delingen var gjennomført.» 123

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Man hadde altså erfart hvordan det i krisesituasjoner var fordelaktig med mindre enheter med lokalt plassert myndighet, forvaltning og kompetanse, akkurat som tilfelle har vært i vår moderne tid ved branner (f.eks. Lærdal, Flatanger, Sokndal), ßom (Aurland, Odda), andre naturkatastrofer og nå sist ved korona-pandemien (Frosta). Videre står det i avisa at: «Herredet var allikevel vidstrakt og stort nok», før det refereres til at Hemne kommunestyre i september 1920 vedtok å søke om at også Vinje og Snillfjord måtte bli egne herreder. I og med at formannskapslovenes intensjon om lokalt sjølstyre på den tida fortsatt stod høyt i kurs hos politikerne, ble dette raskt imøtekommet og effektuert 01.07.1924. Således var endelig hvert av de 4 sognene i opprinnelige Hevne/Hemne egne kommuner. 50 år seinere var det tid for samling igjen, nå med forbindelser over land som utgangspunkt. Vinje (576 innb.) og halve Heim (711) ble en del av Hemne (2325), mens den delen av Heim som lå på andre sida av Hemnefjorden ble knyttet sammen med Snillfjord. Halsa var et kommunenavn helt fra starten og eksisterte således i 182 år. Etter i Þre omganger å ha avgitt mindre deler som bare kunne nåes med båt, besto den av området på hjørnet der Halsafjorden og Vinjefjorden møtes, vel arrondert rundt en liten arm av sistnevnte, Skålvikfjorden. Nettopp her var det den verdensberømte spekkhoggeren Keiko valgte å tilbringe sine siste måneder. Ved å dra videre innover Vinjefjorden kom man før 1965 til Valsøyfjord kommune. Da ble fastlandsdelen med 1104 innbyggere slått sammen med Halsa (1192). De 171 valsøyfjordingen på Ertvågøya ble samtidig en del av Aure. Fremdeles manglet det felles grense mellom Halsa og Hemne. Aure hadde nemlig en bit på sørsida av Vinjefjorden. Denne kilen mellom de to framtidige partnerne med 156 innbyggere rundt den lille grenda Rodal ble overført til Halsa i 1976. Slik var kommuneinndelinga fram til endringene kom mer i ekspressfart, som følge av politisk press og spill og til dels rene tilfeldigheter under regjeringa Solbergs kommunereform. Før vi går nærmere inn på det, må ovennevnte navnesak i avklares: Å kalle ny-kommunen Halsa ville vært merkelig i og med at det opprinnelig bare var navnet på den ytterste delen av utstikkeren som ble tilført fra Møre og Romsdal fylke. Snillfjord hadde blitt minst like galt siden mesteparten av den gamle kommunen havnet hos andre. Var det da noen større grunn til å hente fram Heim? Den ene halvparten av den ble jo ikke med inn i nydannelsen, og i den resterende bor bare vel 10% av innbyggerne i den nye kommunen. 124

KAOSREFORMENE - BIND 1


I Hemne mente de nok at de burde få beholde navnet som, foruten på prestegjeldet, hadde blir brukt på kommunen som gjennom alle endringer alltid hadde vært den største i regionen. Dessuten brakte den siste versjonen inn over 70% av folket i nydannelsen. Odd Jarle Svanem (Sp) var Hemnes siste ordfører og den første i nye Heim. Som leder i fellesnemnda innrømmet han at han sleit med tanken og syns det var trist at Hemne skulle forsvinne fra kommunekartet. Samtidig måtte han innse at slaget var tapt. Nemnda besto nemlig av fem fra hver av de tre kommunene og medlemmene fra de to andre ville ikke godta Hemne. Svanem var av de 13 som stemte for Heim. «Det har med samarbeidsklimaet å gjøre», forklarte han. «Et nytt navn signaliserer at alle går inn i en ny kommune. Om vi tviholdt på vårt, kunne det lett ha blitt oppfatta som en utvidelse av Hemne, og det blir også feil», sa han videre. Her gjaldt det om at alle skulle føle seg heime. Dette var unektelig sympatiske betraktninger, men bortsett fra det mer symbolske ved navnet; hvordan blir det i praksis. Som i Hemne blir jo kommunesenteret i nye Heim på Kyrksæterøra og der ligger også den befolkningsmessige kjøttvekt. Som kommunene i de to foregående kapitlene var Hemne med i spekulasjoner om sammenslåing med nære og mer fjerne naboer i alle himmelretninger. Kyrksæterøra hadde litt samme stilling overfor Orkanger som Orkanger til Trondheim. Det gjaldt om å styrke sin posisjon som regionsenter, som satellitt i det kommunale univers, og slik ikke bli offer for tyngdekraften fra kloden innenfor. Etterhvert begrenset det potensielle ekspansjonsområdet seg til Snillfjord, Halsa og Aure, de to siste på andre sida av fylkesgrensa. Dette var også det eneste alternativet til å fortsette alene da det ble avholdt folkeavstemning 25.04.2016. Spørsmålet må ha vært vanskelig, for frammøtet var elendig, bare 21,9%. Av disse stemte hele 84,9% ja til sammenslåing. Denne mulige løsninga rakna allerede samme dag da folk i Aure også gikk til stemmeurnene. Foruten at Stemshaug kommune ble innlemmet i 1965, hadde de der nokså nylig erfaring med sammenslåing og da med selveste Erna Solberg som en svært betydningsfull aktør. Som kommunalminister fra 2001-05 bar hennes sammenslåingsbestrebelser svært få frukter, men en tur til Tustna, Aures nabo i sørvest, ga henne en liten fjær i den hatten. Ved å bruke bru eller ikke bru over Imarsundet mellom de to kommunene som brekkstang halte hun i land et knapt ja i folkeavstemninga der i 2003. Sammenslåinga ble effektuert 01.01.2006, drøyt 3 måneder etter at Erna og resten av Bondevik-regjeringa måtte gå etter valgnederlag. 125

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


De to går ikke så aller verst overens, men lillebror Tustna har opplevd den erfaringsmessig alltid uunngåelige sentraliseringa sammenslåing fører til. Dette erkjenner de også i Aure, likeså at de ville stå for tur dersom neste steg ble tatt på Solbergs og Sanners drømmevei. I folkeavstemninga kunne folk velge på øverste sammenslåings-hylle med to retningsvalg; en eller ßere av Halsa, Hemne og Snillfjord, alternativt en eller ßere av Kristiansund, Averøy, Halsa, Tingvoll og Gjemnes. Slik ßeksibilitet kunne være egnet til å lokke langt ßere til å gå inn for sammenslåing enn om alenegang ble satt opp mot et helt konkret alternativ. Med 55,2% valgdeltagelse ble resultatet likevel at bare 22,8% var interessert i å slå seg sammen med noen som helst, og kommunestyret fulgte opp med vedtak om å fortsette alene. Etter Aures kontante nei drøyde det to måneder før Hemne Þkk endelig svar på sitt frieri til Snillfjord. Inspirert av «Brexit», britenes utgang av EU, Þkk prosessen der kjælenavnet «Snexit», dog med motsatt betydning. Bygda skulle ikke ut av noe. Snexit innebar at det var over og ut for Snillfjord. Kommunen gikk ut av sitt gode skinn og stykkevis og delt inn i tre andre. Som det fremgår av vedlagte kart, Þkk Heim langt mindre enn en tredjedel av arealet og 202 av de 968 innbyggerne. Når det ble slik at kommunereformen førte til at Snillfjord gikk i oppløsning, var det nok en salomonisk løsning at Vennastranda havna i Heim. Derfra til Kyrksæterøra er det bare drøye halvanna mil. En liten trussel henger det dog over den lille skolekretsen. Den krymper nemlig som en følge av reformen. Nabogrenda Vuttudal, hvor folket forøvrig var sterkt i mot at Snillfjord kommune skulle avvikles, er nå nemlig en del av Orkland. Etter en overgangsperiode skal alle barna derfra gå på skole på sin side av den nye kommunegrensa. Med redusert elevgrunnlag og de sedvanlige kalkulasjonene rundt hvordan det kan kuttes i budsjettene, er det vel ikke helt ubegrunnet å frykte at Ven skole på sikt kan bli nedlagt? Knapt noen så særlig realisme i at hele Snillfjord ville gå sammen med Hemne. GeograÞen gjorde det lite hensiktsmessig. Om det var både ventet og naturlig at Vennastranda skulle gjøre det, må Halsa ha ligget på motsatt side av skalaen. Til tross for at kommunen etter ovennevnte grenseregulering med Aure omsider berørte Hemne med noen kilometer felles grense, var det lite som talte for at de skulle inngå i samme administrative enhet. De hadde ingen interkommunale samarbeid og helt minimal pendling over det som også var en fylkesgrense, bare 22 personer i henhold til en oversikt fra fylkesmannen. Dette med felles arbeidsmarkedsregion, en av målsetningene ved kommunereformen, hadde altså ingen relevans. Hvordan kunne da dette skje med Halsa hvor Sp hadde rent ßertall, 10 av 15 i kommunestyret? Om de i det hele tatt skulle slå seg sammen med noen, hadde virkelig ikke kommunereformen med alle sine utredninger mer nærliggende alternativer? Møre og Romsdal fylke hadde 36 kommuner. NHO foreslo å redusere til 3, én for hvert av de gamle og alltid rivaliserende fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre med hhv. 126

KAOSREFORMENE - BIND 1


Ålesund, Molde og Kristiansund som sentrum. Forslaget møtte ikke akkurat høylydt motbør i kommunaldepartementet, og i de tre byene var det ikke fritt for at imperialister nå så sitt snitt til å utvide sitt territorium i tråd med idéen. Landkommuner i grenseområdene mellom fogderiene lå ikke bare, som alle de andre, lagelig til for hugg, men også for kappe land-leken. Kristiansund var noe mer måteholden i uttalt ekspansjonisme enn de to andre. Så hadde de da også hatt en relativt nylig utvidelse, en annen av Erna Solbergs svært få seire som kommunesammenslåingsminister. Under folkeavstemninga i Frei i 2004 stemte 51,5% ja til å bli en del av byen (67,6% frammøte). Akkurat som i tilfellet Aure/Tustna spilte Erna med sine føringer og lovnader en viktig rolle for å skape denne knappe majoriten. Hun stilte personlig opp på folkemøter i innspurten og fristet med økonomisk uttelling dersom det ble sammenslåing. For å legitimere en prosess kan man alltids bestille en utredning. Slike har det blitt mange av under Erna Solberg, Jan Tore Sanner & Co. sitt styre, og kommunereformen må være århundrets gavepakke til konsulentbransjen. Når regjeringas eget bestillingsverk, «Kriterier for god kommunestruktur» (Vabo-utvalget), ligger til grunn, er mye av svaret allerede gitt; sammenslåing må det bli, men med hvem? For Nordmøre med forgreininger til Romsdal og Sør-Trøndelag produserte Telemarksforskning i fem bind hele 979 utrednings-sider, og dette var ikke engang den eneste utredninga for områdene. Hvor mange som har tid og ork til å pløye seg gjennom alt, og om de blir noe klokere, kan man saktens spørre seg om. Telemarksforskning behandla hele 15 mulige storkommuner i de forskjelligste konstellasjoner, alt fra samling av 9 kommuner til noen eventuelle rene parforhold.

127

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Som det framgår av ovenstående tabell hentet fra sluttrapporten inngår Halsa i hele 8 forskjellige kombinasjoner, 3 av dem med Kristiansund. Om ikke myriader av tall, vurderingskriterier og poenggivning er nok til å gjøre en stakkars leser forvirret, kan nok resultatet av scorings-systemet være egnet til å gjøre det. På side 94 i siste bind konkluderes det med at en ny kommune hvor Halsa går sammen med Hemne, Hitra, Aure og Smøla gjør det best. «Dette alternativet scorer spesielt bra på tjenester og økonomi», står det. Litt ßåsete må man kunne tillate seg å spørre om de har feil målestokk på kartet sitt, eller mener de kanskje at helikopter skal være det gjengse transportmiddel i en slik kommune? Sølvmedaljen gikk til «bykommunen» av Kristiansund, Averøy, Gjemnes, Tingvoll, Aure, Smøla og Halsa med følgende begrunnelse: «Også dette alternativet scorer bra på tjenester og økonomi, samt over middels på samfunnsutvikling.» Javel! Blir det virkelig bedre samfunnsutvikling f.eks. på Smøla dersom slikt skal fjernstyres fra Kristiansund? På siste pallplass sto Halsa sammen med Surnadal og Rindal. I tillegg til høy score på tjenester og økonomi har utrederne funnet ut at en sammenslåing av disse tre ville innebære en reduksjon i interkommunalt samarbeid. Ikke så rart kanskje siden det var nettopp med hverandre disse tre samarbeidet mest fra før? Blar man så fram til side 133, dvs. side 957 av hele føljetongen, later det til at utrederne endelig har bretta ut kartet. Det konkluderes nemlig med at Smøla grunnet geograÞ bør få stå aleine. Oppdal og Hitra har de ikke funnet plass til i strøket, mens de fremmet forslag til fem sammenslåtte kommuner på Nordmøre med omland.

For dem som sleit med å Þnne fram til anbefalingen for Halsa, var det godt at NRK gjorde jobben for dem. The winner is: Halsa med Surnadal og Rindal. For Surnadal i midten var det greit nok. Riktignok deltok bare 32,5% i folkeavstemninga 25.04.2016, men 61,3% av dem ønsket denne løsninga. Problemet var bare at ingen ville være sammen med dem. Er det så noe galt med Surnadal? Neppe. Rindal var i ferd med å få oppfylt sitt gamle ønske om å bytte fylke og bli trøndere. Om de ikke skulle stå alene, som enden på visa ble, foretrakk nesten dobbelt så mange å søke seg mot Orkla-dalføret framfor Surnadal. Som samarbeidende nabo var nok ikke Surnadal uglesett i Halsa heller, men å slå seg sammen med dem; «aldri verden!» Telemarksforskning skriver om halsabyggens holdning: «Særlig negativitet er det til utredningsalternativ 1-3 (Halsa til Kristiansund sammen med ytterligere 4-7 kommuner) og 8 (Surnadal og Halsa).» Videre viser de til gjennomgående argumenter fra respondentene i undersøkelsen: «Frykten for å være en liten del av en stor kommune kommer helt klart fram. Ved å bli en del av periferien er det tydelig at respondentene frykter Halsa vil bli en nedprioritert del av kommunen.» 128

KAOSREFORMENE - BIND 1


«En del av periferien»? Blir de ikke det i Heim også? Fra det nå detroniserte kommunesenteret Liabøen er veien halvannen gang så lang til rådhuset på Kyrksæterøra som til Skei i Surnadal (55 mot 37 km). Paradoksene står like mye i kø som alternativene i denne regionen. Få steder har det gått med så mye tid til sonderinger, nabosamtaler, møter i øst og vest og skriving av intensjonsavtaler eller trykket så mange hyllemeter med rapporter som her, for en stor del til ingen nytte kan man godt tilføye. Et spill for galleriet, for å tilfredsstille trykket fra sentrale myndigheter, gjorde mang en ordveksling mest av alt til en diskusjon om pavens skjegg og hvordan gikk det f.eks. med Telemarkforsknings anbefalinger? Ingen av dem ble realisert. Bare i arkivet til avisa Tidens Krav Þnner man et tresifret antall artikler om kommunereformen, ikke totalt, men der også Halsa er en part. Det ble også utført to innbyggerundersøkelser og to folkeavstemninger i Halsa. Den første spørrerunden inngikk i Telemarksforsknings arbeid høsten 2015. Da var det «bare» 7 alternativ og det å bestå som egen kommune kom ut med desidert høyest score etter deres poengsystem; 4,0 mot mellom 2,2 og 3,2 poeng for de øvrige. Det var først etter dette at det 8. alternativet, Halsa, Aure, Hemne, Snillfjord, gjorde sin entré i utredningene. Ordfører Ola Rognskog fra Sp var i liket med sine partifeller både sentralt og lokalt skeptisk til hele reformen og ga da heller ikke uttrykk for entusiasme for noen andre alternativ enn at Halsa skulle bestå som egen kommune. «Vi blir ikke ßere i Halsa selv om vi slår oss sammen med andre», sa han og Þkk under et folkemøte støtte av sin daværende varaordfører Ivar Betten fra Ap. På spørsmål fra salen hva som lå i begrepet «robust» hadde han følgende resonnement: «I Halsa har vi full barnehagedekning, ingen kø for sykehjemsplass, den beste skolen i fylket. I Kristiansund er det lange ventelister for ßere tjenester og dårlig økonomi. Blir vi mer robuste om vi slår oss sammen med dem?» Begge uttrykte de også bekymring for lokaldemokratiet ved eventuelle sammenslåinger. Ved valget i 2015 Þkk SPs Ola Rognskog solid tillit for å gå på sin tredje periode som Halsas ordfører. Partiet hans Þkk hele 64,6% av stemmene og 10 representanter i kommunestyret mot Ap 3 og Høyre 2. Fra samme år var Rognskog også leder i regionrådet for Nordmøre. Han var altså en samarbeidets mann, men både hans uttalelser og partitilhørighet indikerte at han sto fjellstøtt på at Halsa skulle bestå som egen kommune. Så man gjennom den påfølgende vinter likevel en begynnende glideßukt mot det motsatte standpunkt?

129

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Etter at gulrøttene, reform- og engangsstøtte, ekstra veimillioner og den famøse julegaven til kommuner som slo seg sammen, ikke hadde ønsket effekt, dro kommunalminister Sanner fram en sviende pisk på nyåret 2016; forslag om endringer i inntektssystemet som ville gi kutt i tilskudd til kommuner som valgte å forbli små. Det hadde effekt. Kommuner landet rund så seg om etter partnere i alle retninger. Om ingen ville ha dem, kunne man i hvert fall hevde at de ikke falt under kategorien «frivillig små». Ola Rognskog tok denne trusselen alvorlig, både i kraft av å være leder for Nordmøre regionråd og ordfører i Halsa. Dog kunne han nok ha deltatt mer aktiv i å dempe den utbredte frykten Sanners utspill skapte ved å vise til inntektsgarantisystemet (INNGAR) som sikrer at endringer på langt nær kommer over natta. Det sikrer nemlig at avviket mellom landsvekst pr. innbygger i inntektssystemet og egen vekst ikke skal bli større enn 300 kr pr. innbygger i negativ retning. Det vil si at om landsgjennomsnittet er på f.eks. pluss 1000, havner ingen kommuner under pluss 700. Med sine mål for kommune-Norge var denne sikkerhetsventilen noe det fra regjeringshold ble holdt klokelig kjeft om. Som ellers i landet var villfarelser om dette også i Halsa egnet til å skape inntrykk av at alenegang ville føre til økonomisk ødeland. I sitt forehavende hadde kommunalministeren også hjelp av et annet spøkelse. Om ikke utsiktene til magre tider presset dem til frivillig tvang, lå en på den tid ennå ikke ofÞsielt uttalt trussel om rein, skjær tvang bakom og lurte, og da, Gud forby, kunne det jo bli Surnadal. En tredje faktor for å forstå holdningene når det nå går mot folkeavstemning, er sammenslåinga i 1965 da de to jevnstore kommunene Valsøyfjord og Halsa ble til én. Sårene fra den gang er nok ennå ikke helt grodd i og med at Halsa Þkk beholde både navn og kommunesenter, mens valsøyfjordingene etter hvert mistet skole og mye annet til Liabøen. Selv om det er kortere dit enn til Kyrksæterøra, er det i slike tilfeller ikke noe ukjent fenomen med et takk for sist: Nå kunne det være halsabyggens tur til å bo i kommunens ytterkant og til og med måtte kjøre gjennom Valsøyfjord på vei til rådhuset. Samtidig med at folket gikk til urnene, ble innbyggerundersøkelse nummer 2 offentliggjort. Den ble utført av opinion på oppdrag av Halsa kommune. I et poengsystem fra 1 til 5 scoret sammenslåing med Aure, Hemne og Snillfjord 3,2, Halsa alene 3,0, sammenslåing med Surnadal og Rindal 2,7 og på bånn en storkommune med Kristiansund og 4 andre 2,2 poeng. 130

KAOSREFORMENE - BIND 1


Under folkeavstemninga 25.04.2016 kunne man velge mellom de samme Þre alternativene. Resultatet viste også lik rekkefølge. Det var bare det at Aure samme dag med et rungende nei hoppet av vinnerlaget som Þkk 44,8%. I samme region og fylke var det nettopp Aure rett over fjorden man i Halsa følte mest historisk og kulturelt fellesskap med. Byalternativet var bare å glemme. Under 9% ønsket det, mens Surnadal/Rindal på nest siste plass Þkk 18%. Hva nå? «Vårt resultat er at vi står der med høyest score for ett alternativ som det ikke blir noe av», sa ordfører Rognskog, men han ville ikke parkere kommunereformen ennå. «Nye moment kan komme fra Sanner. Jeg er ganske sikker på at han ønsker at trykket skal holdes oppe. Da ser jeg for meg at det kan komme noe som har betydning for rammene våre, både når det gjelder økonomi og oppgaver», sa han, og var forberedt på at han sammen med både administrasjonen og øvrige folkevalgte fortsatt måtte bruke mye tid på reformen. Uten Aure måtte intensjonsavtalen med Hemne og Snillfjord reforhandles. I tolvte time gjorde de det samme med Surnadal uten Rindal som hoppet av etter sin folkeavstemning 30.05.2016, og nå var det travelt. Grunnet Sanners deadline 01.07.2016 mente man det ikke var tid til ny folkeavstemning. Halsas skjebne lå nå i kommunestyrets hender, men først skulle saken behandles i formannskapet 14.06.2016: Rådmannen innstilte på Hemne og Snillfjord, og nå tilkjennega ordføreren at han hadde falt ned på samme standpunkt. Begrunnelsen haltet imidlertid noe. I hvert fall var den i strid med hans uttalelse fra halvannen måned tidligere der han sa at folket ikke hadde gitt noe klart svar: «Vi har hatt en folkeavstemning som konkluderte med Hemne - Snillfjord. Den mener jeg vi må ta på alvor og at det er vanskelig å konkludere med noe annet når vi får et såpass sterkt signal», sa han til avisa Tidens Krav. Rognskog greide da heller ikke å få med seg to av sine partifeller som sammen med APs ene medlem sørget for at det i formannskapet ble ßertall 3 mot 2 for at Halsa kommune skulle bestå. Ordføreren mente det var helt åpent hva kommunestyret ville vedta, men kunne garantere at det ble ett av de to alternativene formannskapet hadde stemt over. Alternativet med Surnadal virker fullstendig skrinlagt. Ingen kunne da ane at ordføreren skulle kunne Þnne på å grave det fram igjen seinere for å sikre sitt veivalg. «"Tidens viktigste sak" avgjort med minst mulig margin.», sto det i nettutgaven av Tidens Krav som fulgte kommunestyremøtet 24.06.2016 på direkten. Hvilken vei det til slutt vippet, var ikke klart før den endelige avstemninga. Først ut på talerstolen var Høyres Knut Botten som ikke skuffet Sanner da han proklamerte at han og hans ene partifelle ville stemme for å si ja til Hemne og Snillfjord. I sin sluttappell beviste han med overtydelighet og ikke så rent lite gru hvilke premisser som lå til grunn for både eget og mange andres 131

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


holdning i saken: «Er vi så ufornuftig at vi blir stående alene, er jeg redd for at fylkesmannen slår oss sammen med Surnadal.» Rognskogs nestkommanderende i forrige periode, nå menig representant Ivar Betten fra AP, hadde ikke veket en tomme fra sitt nei-standpunkt og tok nå ordføreren i skole for et åpenbart paradoks. Som leder i regionrådet gikk nemlig Rognskog ut og kjempet for å holde fogderiet samlet da det spøkte for at Gjemnes kommune skulle forsvinne inn i Molde og derved over til Romsdal. «Nordmøre trenger Gjemnes, skrev du i Tidens Krav, ordfører Ola, samtidig som du nå vil trekke Halsa til Trøndelag», freste Betten som forlangte en forklaring fra Rognskog. I Einar Vaagland hadde Ap kanskje bygdas tydeligste Halsa-forkjemper. «Reformen er forhastet. Det foreligger ingen avtale som sikrer bygdene våre vekst og utvikling. Å slå sammen uten å kjenne konsekvensene er direkte uansvarlig», sa han. Partiets tredje representant, Tove Karin Halse Lervik, stemte derimot for sammenslåing slik at den sida nå behøvde ytterligere fem stemmer for å få ßertall. Det burde normalt være umulig siden resten av forsamlinga var fra Sp. Spenningen nå lå i om halvparten av gruppa ville bryte med sin egen ordfører. I tråd med eget moderpartis syn på folkeavstemninger mente også Irene Røe Vaagan at den måtte tillegges vekt, men vurderte den motsatt av ordførerens nye tolkning og sa: «Jeg har en intuisjon om at mange stemte på Aure/Hemne/Snillfjord på grunn av Aure. Uten Aure, og uten tid til ny folkeavstemning, må vi gå for å bestå som egen kommune.» Her kan det også være på sin plass å minne om at også det alternativet manglet en del på å oppnå 50%. Ola Rognskog ble også konfrontert av sine egne for selvmotsigelser angående å holde Nordmøre samlet. Det kommenterte han ikke, men grunnga sitt standpunkt som følger: «Det er ikke et overbevist standpunkt jeg har kommet til. Jeg stemmer ja på grunn av en godt utredet sak fra rådmannen, retningsvalget i folkeavstemninga samt at det er avgjørende for meg at vi ser større fellesskap i havbruk, handel og sørvisbransje med Hemne og Snillfjord.» Sverre Vullum tydeliggjorde splittelsen i partiet da han uttrykte stor skuffelse over ordføreren sin: «Det er bare å beklage at en ordfører fra Sp ikke er mer opptatt av næringsutvikling i grisgrendte strøk», sa han. Varaordfører Ellbjørg Reiten fulgte opp Vullums nei og markerte således at kløften også gikk mellom kommunens to fremste folkevalgte. Da Høyres andre medlem, Tore Breivik, i lunsjen ymtet om at han kanskje ville ombestemme seg, så

132

KAOSREFORMENE - BIND 1


nei-sida etter lett hoderegning at det kunne bikke deres vei. «Dette er kjempevanskelig», sa Breivik, «men folkemening er det som avgjør for meg. Derfor går jeg for Hemne og Snillfjord.» Helge Halvorsen fra Sp trakk ja-tolkninga av folkeavstemninga enda lenger: «Flertallet av folket har slått fast at Halsa er en for liten kommune. Jeg er også redd vi er for små, og det er ikke til å spøke med», sa han, og Þkk siden følge av to til av sine partifeller. Rognskog hadde derved tre av sine egne på sin side pluss to fra Høyre og en fra Ap. Stillinga var 7 - 7 og alt sto og falt på SPs siste representant. Siden dette var en hastig innkalt vararepresentant, var det uklart hva han ville stemme. Han fulgte ordføreren. Slik kan altså norske kommuners skjebne avgjøres helt uten de tre erfaringsmessig nødvendige suksesskriterier for administrative endringer referert i innledninga; Ønsket om det kom ikke nedenfra, men var et ideologisk styrt prestisjeprosjekt fra sentralmakta. Modningstid? Tvert om, det hele gikk stokk over stein, og hva med «brei semje»? Not! Så kom altså Halsa i mål, hals over hode innafor Sanners frist. Samme dag utsatte han den. Ministeren åpna for omkamp. Da mente han selvfølgelig i de kommunene hvor de hadde sagt nei til sammenslåing, må vite, men det brydde ikke grasrota i Halsa seg om. De satte straks i gang en underskriftskampanje med krav om ny folkeavstemning. 419 signaturer ble innlevert, over halvparten av antallet som hadde deltatt i folkeavstemninga. Varaordfører Ellbjørg Reiten tok i Ola Rognskog sitt fravær i mot innbyggerinitiativet og lovet at det ville bli behandlet seriøst og uttalte at aksjonistene helt klart hadde opptil ßere gode argumenter. Alle alternativene til å stå alene hadde jo raknet etter folkeavstemninga. I tillegg til Aure hadde nå også mesteparten av Snillfjord forsvunnet fra Halsas nye havn, Rindal ville være aleine og absolutt alle kandidater hadde sagt nei til Kristiansund. Ville ikke all denne selvstendighetsvilje rundt omkring også gi folk i Halsa trua på at de kunne stå aleine? Aksjonen Þkk masse oppmerksomhet og store oppslag i alle aviser i regionen og til og med i Adresseavisen. Også slik ble det lagt et betydelig press på den politiske ledelsen i Halsa. Den 12. august kom endelig ordfører Ola Rognskog på banen. Avisa Driva hadde et oppslag der det med fete typer ble proklamert at han støttet en ny folkeavstemning. I samme avis hadde Rognskog et langt leserinnlegg myntet på å legitimere både prosessen og det vedtaket kommunestyret allerede hadde tatt. Stykket hadde tittelen «Kampanjedemokrati og kommunereform i Halsa». Allerede der avslørte han liten begeistring for initiativet og resten av teksten bar bud om at han syntes en ny folkeavstemning var både beklagelig og unødvendig. Med setninga «Det vil neppe tjene 133

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


saken som helhet å avvise et så massivt krav om en ny runde», tilkjennega han til slutt likevel at han, om enn nokså motvillig, ville kunne gå med på kravet. Så tilføyde han noe som senere skulle vise seg å bli en avgjørende forutsetning: «Skal det imidlertid åpnes for en ny runde med folkeavstemning, må i tilfelle alle reelle alternativ være med.» «Alle reelle alternativ»? Var man ikke nå kommet fram til siste runde der det som i et fransk presidentvalg bare burde stå igjen to på valgsedlene? I tråd med innbyggerinitiativet var det også slik saken formelt ble fremmet i kommunestyret 25.08.2016 av APs Einar Vaagland: Halsa som egen kommune eller Halsa/Hemne/Snillfjord. Hans partifelle Tove Karin Halse Lervik stilte så motforslag som avviste folkeavstemning. Grei skuring så langt, og med ordføreren med på laget skulle man tro det gikk aksjonistenes vei. Da var det Ola Rognskog trakk sitt ess ut av ermet. Han stilte et tredje forslag der også Halsa/Surnadal var med. Var det et «reelt alternativ» i folkeavstemninga? Den forrige og de to innbyggerundersøkelsene indikerte med all mulig sannsynlighet at det ville havne på en overlegen jumboplass. Det var kun egnet til å forkludre et utfall med én klar vinner som tippet 50%, men så var vel kanskje også det hensikten? Deretter fulgte et skoleeksempel på betydningen av voteringsrekkefølgen. Det naturlige ville være at det først ble stemt over om det skulle avholdes ny folkeavstemning eller ei for så å avgjøre hvilke alternativer som skulle stå på stemmeseddelen. I stedet organiserte ordføreren det slik at de som primært støttet underskriftskampanjens krav ble tvunget til å stemme for hans forslag for slik å sikre at det i det hele tatt ble ßertall for folkeavstemning. Ellers risikerte de at det i andre voteringsrunde sto mellom eget forslag og nei til folkeavstemning. Da kunne ordføreren med god samvittighet støtte sistnevnte siden man ellers ville få en stemmeseddel uten «alle reelle alternativer». Med hans oppsett ble det så vedtatt at folket igjen skulle få gå til urnene en måned senere. Kommunen ville ikke stå for noe folkemøte. Som et ledd i valgkampen arrangerte isteden initiativtagerne til underskriftskampanjen et slikt på Liabøen. Hit kom de tre ordførerne fra kommunen som, hvis det gikk aksjonistenes vei, kanskje kunne bli oppløst allerede før den var etablert samt fra Surnadal og Aure. Surnadalsordfører Lilly Gunn Nyheim (Ap) ville ikke gi noe råd til Halsa, men Þkk kveldens største applaus etter følgende innlegg: «Det er så 134

KAOSREFORMENE - BIND 1


mye retorikk i debatten, og det ødelegger naboskap. I Kristiansund-Frei brukte de sju år på sammenslåingen. Her brukes det ett. Det er også galskap at vi skal bruke et halvt år på regionreformen. Vi burde stått opp og protestert.» Ola Rognskog var naturlig nok den som måtte svare mest for seg i debatten. Han begynte med å avviste antydningene fra salen om at han hadde blitt lovet å bli ordførerkandidat for Sp i en ny sammenslått kommune. Fra møteleder Einar Vaagland ble han utfordret på hvorfor han ville ha tre alternativer på stemmeseddelen: «Det er krevende å utelukke Surnadal. Jeg har snakket med mange, og det er betydelig tilslutning til det alternativet», påsto Rognskog, som ßere ganger under debatten ga uttrykk for skepsis til underskriftskampanjens ordbruk. «Det etableres et dem og oss, der tilnærmingen blir like håpløs som et innvandrerregnskap. Du kommer med tendensiøs svartmaling, Vaagland», sa Rognskog. Så ble Rognskog bedt om å forklare hvorfor han i siste liten ombestemte seg fra å være tilhenger av at Halsa skulle bestå som egen kommune til å stemme for sammenslåing. «Dette er ikke enkelt, for jeg syns Halsa er en god kommune, med mange gode ansatte», presiserte Rognskog. Likevel mente han nå at det ville bli enklere med en større enhet. Selv om Halsa hadde hatt noen år med pluss i regnskapet, var han bekymret for fremtidige utfordringer med trange rammebetingelser. «Jeg har tvilt meg fram til et ja», innrømmet han. For denne siste uttalelsen ble han konfrontert med en helt ufravikelig regel i luftfarten: «Er det tvil, så er det ikke tvil!» Om en ßyger blir det minste i tvil om det er trygt å fullføre en innßyging, blir det ingen landing der. Man avbryter og venter til forholdene bedrer seg eller returnerer til utgangspunktet. Da kan man legge ut på ny tur seinere om reiselysten fortsatt er der og tvilen er feid til side. Begge sider mobiliserte utvilsomt fram mot folkeavstemninga 26.09.2016. Et godt mål på engasjementet var at valgdeltagelsen, tross spekulasjoner om at folk hadde gått lei, økte fra sist med 6,8% til 67,6. Ola Rognskogs «reelle alternativ», Surnadal, Þkk 5,3%. Likevel viste det seg at hans sjakktrekk bar frukter. Denne bonden feide nemlig hele brettet i den forstand at ingen kom over 50%. Flest stemmer Þkk Halsa som egen kommune med 48,7%, sammenslåing med Hemne/Snillfjord 45,0%. For selvstendighetslinja hadde det vært nok å kapre 8 av de 46 Surnadals-stemmene for å få en udiskutabel majoritet. Ordføreren ville imidlertid ikke engang gå med på at dette var remis. Han vurderte resultatet som en seier for sin side etter det han kalte «aksjonsdemokrati» fra Einar Vaagland & Co. «Den ekstra folkeavstemninga viser at et ßertall gir råd om at kommunen bør søke sammenslåing, og det dominerende retningsvalget er mot Hemne og Snillfjord», sa han. Han hadde selv satt opp brikkene på brettet og nå erklærte han sjakk matt. Dette hadde ikke vært mulig om det ovennevnte franske valgsystemet hadde blitt fulgt. 135

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Utover høsten steg konßiktnivået mellom politikerne, for ikke å si i hele bygda med tiltagende munnhuggeri og hissige tastetrykk i sosiale media. Det store stridsspørsmålet nå var om saken om sammenslåing skulle opp på nytt i kommunestyret, eller om resultatet av folkeavstemninga bare skulle oversendes fylkesmannen til orientering. I begynnelsen av november ble det klart at deler av Halsa Sp gjennom interpellasjon ville be om at saken kom til ny behandling. To av dem, Kristian Megård og Sverre Vullum, sto fram i media med nokså ramsalt kritikk av sin egen ordfører. De var lite imponert over hvordan prosessen både med kommunereform og eventuelt fylkesbytte hadde blitt handtert. «Vi opplever at ordføreren løper fra eget folk og egne partikolleger», sa de og viste blant annet til det ultimatum han hadde stilt dem rett før møtestart da ja eller nei til folkeavstemning skulle avgjøres. Nå var de lei av dette spillet og ville ikke Þnne seg i at saken ble feid under teppet: «Det handler om å ta folket på alvor», sa Megård. Vullum fulgte opp og fortalte at han ble med i partiet fordi han var opptatt av å ha bosetning i hele landet, og mente det var et stort paradoks om en så sterk Spkommune vedtok å legge ned seg selv. «Vi vet at sammenslåing betyr sentralisering, på sikt blir det mindre aktivitet og færre bosatte på steder som mister sin funksjon som kommunesenter. Det er ikke Sppolitikk å legge ned kommuner», konkluderte Vullum. Det var knyttet en del spenning til om de i hele tatt Þkk fremmet sin interpellasjonen. Rognskog informerte dem om at reglementet ga ordfører og/eller 1/3 av kommunestyret myndighet til å hindre at forslaget ble realitetsvurdert. Selv ville han ikke benytte seg av sin rett til å avvise, og da den spennende dagen rant 16.11.2016, Þkk de slippe til. Da var det altså ikke selve saken om sammenslåing som skulle avgjøres, men om den skulle behandles eller ei i et seinere møte etter saksforberedelse av rådmannen. Et nytt moment var kommet til som burde styrke interpellantenes sak. Fylkesmann Lodve Solholm (FrP) hadde nettopp offentliggjort sin tilrådning til fremtidig kommunestruktur i Møre og Romsdal. Dette var en bestilling gjort til alle fylker fra kommunaldepartementet. Her ble det ikke anbefalt å slå sammen Halsa med Hemne/Snillfjord. Solholm karakterisert en slik konstellasjon som unaturlig og anbefalte i stedet Halsa/Aure. Ola Rognskog syns ikke at fylkesmannen bidro med noe som var aktuelt: «Det er argumenterer i saken som er avgjørende for meg. Om Aure/Halsa hadde vært aktuelt, hadde det blitt utredet tidligere», mente han. På spørsmål fra Tidens Krav måtte han innrømme at det ikke hadde vært lett å se den komme; at Halsa burde slå seg sammen med Aure: «Nei, det var ikke det, men han kom i alle fall ikke med tilslutning til nullalternativet», fastslo han. «Dessuten må man også ta i betraktning at Fylkesmannen i Sør136

KAOSREFORMENE - BIND 1


Trøndelag har anbefalt at vi slår oss sammen med Hemne og Snillfjord», sa han og avslørte således at kommunalminister Sanner ikke hadde sørget for ordentlig koordinering mellom sine fotsoldater, fylkesmennene. Ikke overraskende gikk så ordføreren i mot at kommunereformen skulle behandles på nytt, og da var vel løpet kjørt? Nei, så sannelig ikke. Denne gangen gikk det neisidas vei, og nok en gang var en vararepresentant tungen på vektskåla. APs eneste ja-representant, Tove Karin Halse Lervik, hadde meldt forfall og hennes varamann stemte for ny behandling. Her kan man saktens reßektere over hvordan rene tilfeldigheter har rådet i denne reformen. Tenk om selve saken hadde kommet opp i akkurat dette møtet, eller om det ikke hadde vært nødvendig å kalle inn den avgjørende ja-varamann i juni-møtet! Fram mot det avgjørende møtet 15.12.2016 lot det til at motstanden på grasrota var sterkt tiltagende. Tillitsvalgte fra 7 forskjellige fagforbund (Naturviterne, Akademikerne, NITO, Tekna, Jordmorforbundet, Fysioterapiforbundet og Legeforeninga) skrev et felles brev som i Tidens Krav ble referert under overskrifta «Massiv motstand mot sammenslåing». Der reagerer de på at det fra politisk ledelse hadde blitt vist til at ansatte eller tillitsvalgte hadde vært involvert og støttet en kommunesammenslåing. Selv hadde de ikke blitt hørt i saken og skrev blant annet: «Vår sårbarhet som kommune blir brukt som hovedargument for sammenslåing. Vi mener at utfordringene med å være liten kommune ikke er større enn at det er fullt mulig å yte gode tjenester til innbyggerne også framover. Det er utfordringer med tjenestekvalitet i alle kommunestørrelser. Vi tror ikke utfordringen blir mindre ved sammenslåing til en større enhet. Ansatte i Halsa kommune er tverrfaglig orientert og svært gode på å Þnne løsninger. I korte perioder kan vi stå overfor et problem, våre erfaringer er at det løser seg. Vi driver godt i dag og vi ser ingen grunn til å snakke ned vår evne til tjenesteproduksjon.» Brevskriverne mente at Halsa ville komme godt ut av det økonomisk også framover. De viste til at 71 kommuner i landet var mindre enn Halsa og at de ßeste av dem ønsket å fortsette som før. På den bakgrunn kunne de ikke forstå hvorfor det hastet slik med sammenslåing for kommunen deres og skrev videre: «Slik vi kjenner til, vil det i Halsa kommune være snakk om tap av 15–20 nøkkelstillinger i administrasjonen. Så langt i prosessen har det vært lite fokus på dette. l seg selv er det uheldig at arbeidsplasser ßyttes til Hemne. Vi ser det som usannsynlig at det blir administrative stillinger- eller noe kontor eller fagmiljø av betydning på Liabøen, etter en sammenslåing.» De tillitsvalgte savnet ordentlige konsekvensanalyser for Halsa-samfunnet ved en sammenslåing og viste til at intensjonsavtalen sa lite om hva som ble igjen i bygda. «De samfunnsmessige fordelene med hensyn til arbeidsplasser og muligheter for politiske prioriteringer og investeringer, mener vi er større og viktigere enn eventuelle utfordringer en måtte se ved å fortsette som egen kommune», skrev de og mente videre at framtidige investeringer og nye prosjekter initiert fra geograÞsk sted Halsa ville bli tyngre å få til med et kommunesenter langt unna på Kyrksæterøra. 137

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Med klar adresse til ordføreren og hans ßertallskonstellasjon advarte de mot at vedtak i denne særdeles viktige og avgjørende saken for Halsa skjedde på forhastede konklusjoner og beslutninger. De uttrykte frykt for de uheldige ringvirkningene på sikt med den erfaringsmessig uunngåelige tømming av kommunehuset og tap av kompetansearbeidsplasser som i neste omgang påvirker en rekke andre samfunnsfunksjoner og fører til fraßytting og nedleggelser av butikker, bedrifter, kafeer, foreninger, etc. «Det Þnnes ikke eksempler i vårt, eller andre Nordiske land, på at en kommunesammenslåing fører til vekst og utvikling i slike samfunn som Halsa», viser de til, før brevet avsluttes med: «Vi anbefaler ut fra våre betenkeligheter at kommunestyret vedtar at Halsa kommune består som i dag.» Frammøte av representanter i kommunestyret rett før jul var nøyaktig det samme som da sammenslåing ble vedtatt første gang i juni. Lite tydet på at hverken ovennevnte brev, det store engasjementet på grasrota eller den nye folkeavstemninga var egnet til å rokke noen av de 8 på ja-sida. Tvert om lot de til å være enda mer fastlåst i sitt standpunkt. Selvstendighetsforkjemperne innså raskt hvilken vei det bar. Derfor virket det som futten hadde gått noe ut av dem. Temperatur i salen ble det likevel, denne gang fra Høyre-veteranen Knut Botten som i tidligere debatter stort sett bare hadde lyttet. Nå var han forbannet: «Det er utrolig hvordan folk kan tolke tall til sin inntekt. Det er på kanten til manipulering», sa han og viste til innbyggerundersøkelsen og folkeavstemninga hvor alternativet med Hemne/Aure Þkk ßest stemmer. At det manglet mye på å bikke 50% og at Aure hoppet av, sprang han bukk over. Botten var heller ikke nådig mot underskriftskampanjen og avstemning nummer 2: «Men søren! Heller ikke der Þkk de ßertall. Hva nå? Etter en slik aksjon er det ikke rart at Halsa som egen kommune Þkk litt ßere stemmer. Mange var drittlei av saken og stemte ikke», mente han og hadde tydeligvis heller ikke fått med seg at valgdeltagelsen faktisk hadde økt fra første runde. «Vi kan ikke manipulere med tallene slik vi selv vil», freste han før han bekreftet at han nok en gang ville gå inn for sammenslåing. Med tanke på Bottens støtte til ordførerens utforming av stemmeseddelen og seinere tallmagi var det nok ikke fritt for at enkelte hørte noe singling i glass mellom kraftsalvene. For kommunalminister Sanner var nok dette resultatet, 8-7 også denne gang, en hyggelig julegave, men ville julefreden senke seg over Halsa? Aldeles ikke. Grunnet bekymringer 138

KAOSREFORMENE - BIND 1


over nylig avdekket dårlig økonomi i Hemne ble det krevd ekstraordinært kommunestyremøte på lille nyttårsaften i et siste forsøk på å redde Halsa før Sanners nye frist Þkk ut idet det bikka over til 2017. Det ble det ikke noe av, men førte bare til at ufreden ßytta seg utover på nyåret. Klimaet i kommunestyret var elendig, partigruppene var splitta og Þre av SPs representanter meldte seg ut av lokallaget. Da VALsøyfjord og HALsa ble slått sammen i 1965 var det et forslag om å kalle den nye kommunen for Valhal, på en bokstav nær det samme som æsenes festhall. Nå minnet den naturskjønne bygda mer om et ragnarok, alt grunnet en kommunereform som ingen der hadde bedt om. Kunne kanskje sjefen for de dårlige tidene, selveste kommunalminister Sanner, være den som kunne bringe dem tilbake til nogen lunde fred og fordragelighet? Han skulle jo nå ta stilling til fylkesmennenes forslag, og som nevnt spriket jo de kraftig her hvor to av dem var involvert. Fulgte han sin embedsmann i Møre og Romsdal sin anbefaling om Halsa/Aure, kunne alt bli som før om ikke Stortinget mot formodning ville bruke tvang mot svært uvillige Aure. Ikke overraskende stilte han seg på trøndernes side. Bare slik var han garantert en sammenslåing, en grensekryssende sådan.

Det vakte ikke så rent lite harme blant en del halsabygger da det i ettertid ble kjent at ordføreren på egenhand hadde reist til Oslo for å diskutere sammenslåingen med kommunalministeren uten å informere eller avklare det med sitt eget kommunestyre. Noe mandat derfra hadde han heller ikke da han i regionrådet stemte for at Halsa skulle bli en del av Trøndelag. Også det Þkk man vite gjennom avisoppslag. Folkene bak underskriftskampanjen Þkk på sin side ikke komme på besøk til Møre-benken på Stortinget for legge fram sitt syn på situasjonen på hjemmebane, det de betegnet som vanvidd. Da Stortinget den 8. juni 2017 hadde kommunereformen til behandling, ble Halsa, Hemne og en del av Snillfjord banket gjennom som en frivillig sammenslåing. Vedkommende som antagelig var den aller mest motvillige av de berørte og den mest synlige i motstandsbevegelsen, Einar Vaagland, hadde følgende kommentar om sin egen ordfører: 139

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


«Ola Rognskogs ettermæle er sikret: Han vil bli husket som Senterparti-politikeren som la ned sin egen kommune i strid med folkeviljen og med knappest mulig ßertall, det året Halsa kommune satte rekord i folkevekst og økonomisk overskudd.» Finns det så noe håp om at det kan bli ro i den nye Heim kommune i dette århundre, at også halsabyggen kan føle seg heime der? Aksjonistene har allerede gjort forespørsler til fylkesmannen om å bli grensejustert tilbake til sitt gamle hjemfylke. Svaret var at det ikke er mulig fordi det overstiger de 25% av befolkninga som er maksimum for slike justeringer. Kan da eneste løsninga være skilsmisse, og er det vilje til det lokalt? Kommunevalget i 2019 kan være et barometer for stemninga i det som noe respektløst blir kalt for blindtarmen på en merkelig utseende kommune (sjekk kartet): I Ola Rognskogs egen valgkrets Þkk Sp bare 15,6%, rundt Liabøen 19,2. Dette var i sterk kontrast til brakvalget Þre år før der partiet Þkk nesten 2/3 av stemmene. Han Þkk likevel plass i Heim kommunestyre hvor partifellen Odd Jarle Svanem Þkk fortsette som ordfører. Einar Vaagland ble nektet plass på APs liste. Han ble der ansett for å være en bråkmaker. Da meldte han seg ut og Þkk isteden topp-plassen på Halsalista, et parti dannet av aksjonistene mot sammenslåinga. De ble valgets store vinner med 11.1% i hele kommunen. Enda mer oppsiktsvekkende er resultatet i gamle Halsa med hhv. 68,9 og 47,7% der Sp hadde så stor tilbakegang. Vaaglands gamle parti, Ap ble der bortimot utradert med 4,4% i den ytterste valgkretsen og bare 16,9 rundt Liabøen. Det er altså vanskelig å tolke resultatet dit at motstanden mot sammenslåinga har avtatt.

140

KAOSREFORMENE - BIND 1


MØRE og ROMSDAL Hustadvika Sp

FRÆNA 9842 innb. Sp, Eide 3437 H

Svært mange reisende med Hurtigruta forbinder Hustadvika med sjøsyke. Så er det da heller ikke navnet på ei lun vik, men på det 10 sjømil (18 km) lange åpne og ureine havstykket mellom Romsdal og Nordmøre. Regnet som et av de farligste farvann langs leia har mangt et skip forlist her. Seinest i mars 2019 var det stor dramatikk da det enorme cruiseskipet Viking Sky med nød og neppe unngikk havari. Som kommunenavn ble Hustadvika tatt i bruk først fra 1. januar 2020, men det har eksistert en kommune som het bare «Hustad». Fræna og Bud var egne lokaldemokratiske enheter helt fra starten i 1838. Hustad ble så utskilt fra Bud i 1918 før de tre ble slått sammen i 1964 under navnet Fræna. Eide kommune ble født i 1897 etter å ha vært en del av Kvernes før den tid. Da Kvernes, Bremsnes og Kornstad i 1964 ble samla til en rein øykommune, Averøy, Þkk Eide tilført Kornstads fastlandsdel, Vevang krets i nordvest der den verdensberømte Atlanterhavsveien nå får fast grunn under asfalten igjen. Steinindustri er en viktig næringsvei i Eide som har blitt kalt «Bygda som lever av de døde». Herfra leveres nemlig nær halvparten av alle gravsteiner til det norske markedet. Skulle de nå bli nødt for å reise et slikt monument over seg selv? Ville en reform gjøre at kommunen ble gravlagt 123 år gammel?

Etter samme modell som for Nordmøre (se illustrasjon s. 124) laget Telemarksforskning en 5-binds utredning for Romsdal. Dvs. de deÞnerte det som Molde-regionen i og med at det i rapportene var en viss overlapping mellom de to gamle fogderiene. 5 kommuner Þgurerer i begge, deriblant Fræna og Eide som tradisjonelt hører til hhv. Romsdal og Nordmøre. Fræna inngår i 7 alternativer, 6 av dem sammen med Eide, samt ett i Nordmøre-rapporten der Eide er med i 4. Det var som om hele den bestående kommunestrukturen ble kasta opp i lufta. I hvilke og hvor store hauger de enkelte ville falle ned igjen, var sannelig ikke godt å si. 141

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I rapporten for Molde-regionen vurderes 10 kommuner i 12 kombinasjoner, halvparten rene parforhold mens det største alternativet inkluderer hele hurven minus Rauma og Sunndal. Med regjeringas bestillingsverk «Kriterier for god kommunestruktur» (Vaboutvalget) som rettesnor og bidrag også fra NIVI analyse (Geir Vinsand) opptrer Telemarksforskning her som en kommunal Kirsten Giftekniv av dimensjoner. Med de knappe tidsfristene kommunalminister Sanner satte, bar det også preg av speed-dating. Polygami, for ikke å si harem med Molde som en mektig sultan, syntes å ha vært idealet. Med de sterke føringer gitt fra sentralt hold er det gjerne ingen overraskelse at utrederne falt ned på en slik vidstrakt «bykommune» som det foretrukne i sin «Samlet vurdering av alternativene» (s. 56 i sluttrapporten). Bare Vestnes fra det største alternativet (nr. 1) slipper unna idet nr. 2, ei løsning med 7 kommuner, Fræna og Eide inkludert, får høyest score i det omfattende poengsystemet. Ei sammenslåing av bare Fræna og Eide gjør det dårlig i denne idrettsgrenen og havner nest sist. Akkurat den kombinasjonen var den eneste det ble noe av, ikke utypisk i kommunereformen, men kanskje likevel noe frustrerende for dem som sto bak den tjukke bunken med rapporter? Rapporten inneholder også en innbyggerundersøkelse for de enkelte alternativene. I henhold til poengsystemet forskerne brukte, var respondentene fra Eide negative til en sammenslåing med Fræna, mens fræningene ikke stilte seg avvisende til et slikt parforhold. Det ble så inngått 4 intensjonsavtaler, foruten den mellom bare Fræna og Eide, en med hele 8 kommuner der også Molde, Aukra, Midsund, Gjemnes, Nesset og Rauma inngikk, nok en med alle disse minus Rauma og dessuten en treenighet med Averøy. Sistnevnte kommune var ikke med på den lange lista i utredninga til Telemarksforskning. Innbyggerundersøkelsen viser at respondentene i Molde var positive til ekspansjon, mens holdninga til å bli underlagt byen var gjennomgående negativ hos de øvrige.

Skal man tolke det som skjedde i den videre prosess som til slutt førte til sammenslåing av Fræna og Eide, er det viktig å ha denne skrekken for å bli en del av byen i bakhodet. Hvorfor skulle Fræna, den største jordbrukskommunen i fylket havne innenfor en bygrense? Eide hadde ingen felles grense med Molde, likevel en god del innpendling dit, mens Nordmørs-identiteten sto i motstrid til å bli en del av Romsdals hovedstad. Mens Eides Høyre-ordfører Egil Karstein Strand gjerne ville slå sine pjalter sammen med sin kollega og partifelle inne i byen, Torgeir Dahl, var Frænas Sp-ordfører Tove Henøen på linje med det store ßertall av folket som ikke ønsket noen av Molde-alternativene. I en stor artikkel i Fagforbundets organ, Fagbladet, fra mai 2016 kritiserte hun det sterke tidspresset 142

KAOSREFORMENE - BIND 1


i reformen og manglende konsekvensutredning. Videre bekreftet ordføreren at hun primært ville beholde Fræna kommune som før, men hadde også tro på at det gikk an å få til en god kommune sammen med Eide.

Lederduoen i Fagforbundet lokalt, Sissel Røgh Stakvik og Tor Gunnar Johansen, mente også at Fræna var stor og god nok til å klare seg sjøl. «De snakker om store og «robuste» kommuner, men hva mener de med det?» spurte Stakvik og pekte på at økonomien i fylkets byer ikke akkurat var spesielt sprek, mens Fræna etter et krafttak nå hadde kommet ovenpå og allerede hadde god kapasitet innenfor sine tjenesteområder. Johansen fulgte opp og sa: «Slår vi sammen en haug med Ladaer, får vi ikke en Rolls Royce, bare en større Lada.» Det falt ikke i god jord hos de fagorganiserte at rådmannen i Fræna innstilte på en storkommune i Romsdal, dvs. under Molde. Rådmannen forsvarte seg med at han hadde forholdt seg til kriteriene regjeringa hadde formulert og slik hadde falt ned på at det var det beste alternativet. Fagbevegelsen slo tilbake og mente at en slik storkommune ville gå ut over arbeidsplasser og svekke lokaldemokratiet. Med 1500 yrkesaktive medlemmer i kommunal sektor i ryggen gikk Fagforbundenes Felles Arena (FFA) ut mot innstillinga og uttalte at FFA ville ha bevaring av kommunen som førsteprioritet og en sammenslåing med den mindre naboen Eide som det nest beste alternativet. I et leserinnlegg i avisa Romsdals Budstikke 27.05.2015 lanserte daværende fylkespolitiker, fra 2017 stortingsrepresentant for KrF, Steinar Reiten et nytt forslag. Han likte også dårlig konturene man så av et kommunekart med svært store regionkommuner med byene som sentrum. At politisk ledelse både i Molde og Kristiansund ivret for en slik løsning forklarte han med deres anstrengte økonomi som de så for seg kunne bedres ved å innlemme mindre kommuner med sterkt næringsliv og mer orden i Þnansielle forhold. At dette skulle være til fordel for de utkårede landkommuner, satte han imidlertid et stort spørsmålstegn ved? Derfor mente han at en sammenslåing mellom raden av kystkommuner, Aukra, Fræna, Eide og 143

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Averøy, var den god idé. Da var det nødvendig ikke å «låse utredningsarbeidet i en tilnærming der fogderigrensene nærmest fungerer som en Berlin-mur», som han uttrykte det. I Aukra vakte forslaget minimal entusiasme, og det havnet heller ikke på noen stemmeseddel. Der sa da også folket et rungende ja til å stå aleine og politikerne fulgte opp. Med Aukra ute av ligninga var det ikke overraskende i Eide at en fusjon av de tre øvrige var av interesse. Kommunestyrerepresentant for SP, den kjente trekkspillviritousen Odd Arne Halaas fremmet dette alternativet i et leserbrev i Tidens Krav 22.01.2016. Riktignok var han ikke nådig i sin kritikk av prosessen som han mente var skjemmet av hastverk, et lite relevant utredningsgrunnlag og utelatelse av viktige elementer. Rapporten fra Telemarksforskning betegnet han som et salgsdokument for kommunereformen, et prospekt samlet gjennom klipp og lim. Før slike avgjørende veivalg for framtiden mente han man som et minimum burde kunne forlange en ordentlig analyse, og ikke bare antagelser og info stort sett hentet fra Statens kartverk og Statistisk sentralbyrå. «Her har man kun sett på det som blir kalt ‘muligheter i den nye kommunen’», skrev han og mente det ga et meget tynt grunnlag for å ta en avgjørelse for kommunen og dens innbyggere. Halaas ironiserte ikke så rent lite over regionrådets leting etter et «minste felles mulitiplum» og valget av visjon. Deres «Ville-Våge-Vinne» mente han minnet om mottoet til et tredjedivisjons håndballag. Med henvisning til hvilke vidtrekkende konsekvenser et vedtak om kommunesammenslåing ville ha, fant han det skremmende at man også i hjembygda, som følge av dette trykket, prøvde å fjerne det såkalte 0-alternativet, altså der Eide ville bestå som egen kommune. Likevel må også han åpenbart ha blitt rammet av den i kommunereformen så utbredte skjebnetrua; at det til syvende og sist uansett ikke ville være mulig å bli stående alene. Nettopp derfor reklamerer han for et alternativ med Fræna/Eide/Averøy i sitt innlegg som hadde tittelen «Kommunesammenslåing sett fra Eide». En rask kikk på kartet viser ståstedet. Eide ligger mellom de to andre. Dette er helt vanlig når det handler om kommunesammenslåing. De som eventuelt havner i midten, er positive, mens de på ßankene er negative. Et svært sammenlignbart eksempel Þnner vi i Gudbrandsdalen: I Sør-Fron, som ligger mellom Ringebu og Nord-Fron, var det stemning for en sammenslåing mellom de tre. Idet Ringebu hoppet av, snudde de imidlertid. Å gå sammen bare med dobbelt så store Nord-Fron var ikke interresant. Om man ikke får være verdens navle i en større enhet, er det like greit å være herre i eget hus. Flere i Eide ga uttrykk for denne holdning. Dersom det ikke ble alle tre, var det bedre å stå aleine framfor å gå sammen bare med tre ganger så store Fræna. 144

KAOSREFORMENE - BIND 1


«Dette ville blitt en fantastisk kystkommune med Atlanterhavsveien som motor i reiselivet og med et folk som kjenner hverandre, har samarbeidet på tvers av grensene før og som generelt sett er gode naboer», skrev Halaas. Ville disse Þne ord, like lißige som tonene fra hans bæljespell, få naboene til å stemme i samme melodi? Svaret Þkk man da de gikk til urnene 25.04.2016: Flere folkeavstemninger landet rundt var svært forvirrende med sine mange og uklare alternativer. Ofte ga de resultater som ga rom for tolkning i den retning de enkelte interessegrupper ønsket. Eksempler på dette er allerede beskrevet blant annet på side 9 (om Kvalsund) og 134 (Halsa). I så måte framstår folkeavstemninga i Averøy forbilledlig. Der var det tre alternativer: Averøy aleine, Averøy/Eide/Fræna og en stor «bykommune» under Kristiansund med foruten Averøy også Tingvoll, Gjemnes, Halsa og Aure. Genistreken lå i at man i tillegg til førstevalget kunne føre opp 2. og 3. prioritet. Slik unngikk man også taktisk stemmegiving. Med 56,1% frammøte ga Averøy-folket et klart svar allerede med sine førstevalg. 61,5% ville at kommunen skulle bestå. Kristiansund-alternativet Þkk 28% mens en sammenslåing med det to i sør, på andre sida av Atlanterhavsveien, bare Þkk skarve 10,5%. Tallene for de to øvrige prioriteringene viste at de ßeste som primært ville bli en del av Kristiansund, foretrakk å forbli selvstendig framfor å gå sammen med Eide/Fræna og vise versa. Faktisk hadde bare 3,4% av de frammøtte satt opp fortsatt selvstendighet på sisteplass. Om dette alternativet hadde manglet litt på 50% som førstevalg, ville det altså fått den nødvendige drahjelp fra de mange oppføringene som 2. prioritet. Om Folkeavstemninga i Averøy er et ideal, havner de som ble avholdt i Fræna og Eide på motsatt side av skalaen. Det kan være en forklaring på at valgdeltagelsen der var mye lavere enn i Averøy, hhv 37,4 og 45,8%? De stakkars velgerne skulle plukke fra 4 alternativer uten å kunne oppgi noen prioriteringsrekkefølge: Skulle man da f.eks tørre å stemme for å bestå som egen kommune framfor å legge seddelen på vektskåla for sammenslåing med andre naboer for slik å redusere risikoen for å havne under byen?

En konklusjon er det uansett mulig å trekke: Enda tydeligere enn innbyggerundersøkelsen viser folkeavstemningene at løsninga med en stor Romsdals-kommune med Molde som sentrum sto svært lavt på ønskelisten i de to landkommunene. Dette faktum forsterker så teorien om taktisk stemmegiving til fordel for de mindre sammenslåingsalternativene. I Fræna var det 3 1/2 gang så mange som stemte for dette framfor å havne under byen. Videre var det nær dobbelt så mange som ville slå seg sammen bare med Eide framfor også å ta med Averøy. For fræningene ßest var det, akkurat som i ovennevnte eksempel fra Gudbrandsdalen, bedre å gå i tospann med en som er mye mindre framfor å havne på ßanken i en treenighet. De var på linje med ordfører Tove Henøen i at de egentlig var såre fornøyd med kommunen sin slik den var, men det var også helt greit om Eide ble innlemma.

145

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I et intervju med Romsdals Budstikke dagen derpå uttrykte både Henøen og hennes varaordfører Jan Arve Dyrnes fra Ap skuffelse over den lave valgdeltagelsen, men de var heller ikke nådig i sin kritikk av reformen. Dyrnes la ikke skjul på at han begynte å bli mektig lei av hele greia: «Det har vært et tidssluk av dimensjoner, og verre vil det bli», sa han. Ordføreren fulgte opp: «Hele reformen virker mer og mer feilslått. Den er kommet ovenfra uten mål og mening», men hun trøstet seg med at de nå i hvert fall hadde kommet et hakk videre: «For Fræna sin del er iallfall antall alternativer nå redusert fra Þre til to, enten Fræna alene som før, eller ny kommune sammen med Eide.» Dyrnes stemte i idet begge var klinkende klare på at noe Stor-Molde blir det ikke noe av. Slik avstemningene ble i hele Romsdal, måtte det være åpenbart, mente de. I Eide var de enda mindre interessert i å bli moldensere. Til tross for ordfører Strands veivalg i den retning, stemte bare 10% for det, men heller ingen av de tre andre alternativene var i nærheten av 50%. Ikke overraskende var det muligheten til å bli verdens navle på kysten som Þkk høyest score, 34,85%, men det hadde jo liten verdi i og med at Averøy-folket samme dag totalt avviste en slik kommune. Hvordan disse stemmene ville ha fordelt seg mellom de gjenværende alternativene, kan det dessverre bare spekuleres over, men ut fra de allerede nevnte faktorer er det rimelig å anta at de 31,63 prosenten for å stå alene hadde fått et solid tillegg. Får man ikke være i midten, er det uinteressant å havne under mye større naboer. Så Þkk da også kombinasjonen med kun Fræna bare 23,47%. Denne løsninga hadde sannsynligvis slitt med å oppnå ßertall i en reell folkeavstemning med to klare alternativer hvor Eide alene var det andre. Skulle det likevel til syvende og sist bli resultatet? Pilene pekte mye mer i den retning i Fræna, men der var det dem som nektet å gi opp sin drøm om å bli slått sammen med Molde, med eller uten Eide på lasset. Kjell Lode fra KrF og Elise Fiske fra Høyre argumenterte med nebb og klør for dette både i media og eget kommunestyre. «Eide og Fræna er vel og bra, men det blir for snevert. Derfor ville det være dumt å smelle igjen døra for Molde», mente de. Ordfører Tove Henøen kommenterte at de åpenbart ikke ville lytte til folkets vilje. Lode viste da til at nær to av tre ikke deltok i folkeavstemninga: «Jeg vet at jeg har svært mange i ryggen som gjerne vil mot byen», sa han. For dette måtte han tåle å høre at det ble helt feil å ta dem som ikke hadde benyttet stemmeretten til inntekt for sitt syn. «Eide er vårt eneste alternativ. Ingen har Stor-Molde som førstevalg unntatt Molde sjøl», slo Trond Malmedal fra Sp kontant fast. 146

KAOSREFORMENE - BIND 1


Da spørsmålet kom opp til endelig avgjørelse i Fræna kommunestyre 13.06.2016, hadde representantene fra KrF og Høyre ennå ikke gitt opp, og fremmet forslag om at Fræna skulle gå i nye forhandlinger med Molde. De mente at alle de avvisende folkeavstemningene burde ha myknet byfolket såpass at det ville være mulig å oppnå en bedre avtale med dem i en eventuell ny runde. Forslaget ble nedstemt. Etter nok en gang å ha understreket sin mening om at by-alternativet var best, forsto Lode at det løpet var kjørt og tilkjennega at han subsidiært ville stemme for sammenslåing med Eide. I henhold til intensjonsavtalen skulle Fræna få beholde kommunesenteret i Elnesvågen, mens det skulle etableres et «Familiens Hus» med helsesøster, jordmor, PPT, barnevern osv. i rådhuset i Eide. Flere ga uttrykk for skepsis til sistnevnte punkt. Tove Henøen understreket da at det i slike forhandlinger alltid ville være snakk om noe gi og ta og mente nok egentlig at Eide ikke hadde vært spesielt storforlangende. Høyres Elise Fiske hadde tydeligvis ennå ikke gitt opp å få snudd forsamlinga til Molde da hun karakteriserte de som hadde godtatt en slik avtale for å være på grensa til dumsnille. Varaordfører Jan Arve Dyrnes fra Ap var slett ikke på lag med Høyre-folka i deres higen etter en størst mulig kommune. Da han argumenterte for en mindre variant, var det likevel tydelig at han hadde adoptert noe av vokabularet til de som sto bak reformen: «Fræna og Eide sammen vil bli en bærekraftig og robust kommune.» Hans partifelle SoÞe Elisabeth H. Brekken håpet at de så det likedan hos naboen. «De må ikke føle seg tvunget», sa hun og viste til at det var sådd mye tvil om Eide virkelig ville slå seg sammen med Fræna. Det var altså både tvil og debatt omkring spørsmålet, og denne sammenslåinga hadde neppe kommet på agendaen om det ikke var for initiativet og det sterke presset fra sentrale myndigheter. Den endelige voteringa i kommunestyret viste likevel at det var relativt stor stemning for det som i praksis langt på vei var å øke areal og folketall med hhv. 41% og 35%. Til slutt var det bare representanter fra reformpartiene Høyre og FrP som ikke ville gi sin tilslutning. I likhet med Høyre var Stor-Molde også FrPs egentlige mål, men begge begrunnet sitt nei med at intensjonsavtalen var altfor raus overfor Eide. Med endelig stemmetall 24-7 var det nå bare å vente i 3 dager til man der skulle avgjøre skjebnen for dem begge. I Eide var Høyre-ordfører Egil Strand blant de mange som var ute av stand til å se klart for seg hvor vegen videre ville gå for kommunen etter det han kalte en lite rådgivende folkeavstemning. Han regnet med at diskusjonen i de politiske partiene ville fortsette helt fram til den endelige avgjørelsen i kommunestyret den 16. juni. Romsdals Budstikke pekte på det faktum at alternativet Eide alene hadde oppnådd et sterkt resultat i 147

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


folkeavstemninga. Ordføreren ble derfor spurt om han så det som en god løsning? «Det er sjølsagt et alternativ som vi må vurdere. Vi må regne på konsekvensene, se hvordan basistilskuddet vil slå ut. Det er signal om en omlegging som vi vil vite mer om når regjeringa kommer med sin økonomipakke ut i mai», sa Høyre-ordføreren som syns det var et tankekors at så mange kommuner vil fortsette alene. «Dette bryter med alle kriteriene som var lagt til grunn for kommunereformen», mente han. Avisa ga seg ikke i forsøket på å uteske et svar fra ordføreren om hvilken kommune det eventuelt ville være naturlig for Eide å slå seg sammen med? «Det er vanskelig å komme bort fra Fræna. Vi har et klart signal derfra (44,44%) og en bra score her i Eide (23,47%)», svarte han. Samtidig avskrev han Averøy på bakgrunn av den svært labre interessen (10,05%) der for å gå sørover. Om alternativet med StorMolde, som bare Þkk 10,05% i Eide, ville han ikke være like kategorisk: «Ting kan skje framover som vi ikke har oversikt over i dag», sa han. Hva skulle man gjort uten konsulentene, og hva skulle konsulentene gjort uten kommunereformen? I mangel av et klart svar gjennom folkeavstemninga og lokalpolitikernes egen rådvillhet i saken ble Telemarksforskning i hui og hast engasjert for å gjøre en ny utredning for Eide. Under tittelen «Fordeler og ulemper ved å fortsette som egen kommune» skulle forskerne gi en kortfattet sammenstilling og vurdering av det sett i lys av de overordnede målene med kommunereformen knyttet til økonomi, tjenester, samfunnsutvikling og demokrati. Videre står det i rapportens innledning at det har vært av særlig interesse å undersøke endringene som følge av nytt inntektssystem for kommunene. Basert på et egenutviklet kriteriesett hadde forskerne så gjennomført en analyse av hvordan Eide som fortsatt egen kommune ville stå seg mot det regjeringsnedsatte ekspertutvalgets «Kriterier for god kommunestruktur». Ikke minst dette siste sammen med «målene med kommunereformen» og «nytt inntektssystem» skulle altså være utgangspunktet for hvordan Eide skulle score gjennom Telemarksforsknings system med poenggivning innenfor de Þre ovennevnte områder. Med regjeringas uttalte ønske om desimering av antall norske kommuner i bakhodet, var det allerede nå nærliggende for en leser av rapporten å få visse assosiasjoner: Hadde Eide kommune med sine knappe 3.500 innbyggere særlig større sjanse til å overleve denne utredninga enn en snøball i tropene? Apropos antall innbyggere! Allerede der tapte Eide stort. Innenfor det området var det mulig å oppnå 40 av totalt 400 poeng. Eide Þkk null og niks poeng fordi innbyggertallet var betydelig lavere enn det som ble anbefalt av ekspertutvalget. Lav score ble det også fordi de samarbeidet med naboene på en del områder, men viser ikke undersøkelser at 148

KAOSREFORMENE - BIND 1


interkommunalt samarbeid er like utbredt mellom større kommuner? «Dette behovet vil sannsynligvis øke dersom kommunesektoren får tilført ßere oppgaver», står det så, et moment som gir ytterligere nedtrekk på poengskalaen. Hvordan har det så blitt med disse oppgavene bortsett fra at ordfører nå går både prest og sorenskriver i næringa hva gjelder vielser? «Samlet sett er det økonomi Eide scorer best på, blant annet fordi kommunen driver effektivt», konkluderes det med i rapporten. På dette området havner den lille kommunen godt over middels, men så kommer det store MEN: «En utfordring for Eide er at kommunen i forslag til nytt inntektssystem deÞneres som «frivillig» liten», underforstått at hvis de valgte fortsatt selvstendighet, ville de bli straffet. Riktignok presiseres det at «denne effekten vil ikke slå inn fra et år til et annet på grunn av inntektsgarantiordningen», men her ble det minuspoeng grunnet «systemeffekten på sikt». Under bolken «samfunnsutvikling» forutser forskerne noe vekst i Eides folketall fram mot 2040. Likevel blir det null poeng under punktet næringsstruktur fordi den er «lite variert og arbeidsmarkedet er ikke spesielt variert». Noen poeng blir det imidlertid fordi det konstateres: «Eide har i dag noe kapasitet og kompetanse tilgjengelig i egen kommune til samfunnsutviklingsarbeid.» Her må det vel være tillatt å spørre om dette arbeidet styrkes om disse stillingene forsvinner fra bygda når Eide ikke lenger eksisterer som egen kommune? Så var det lokaldemokrati. Rapporten forteller at Eide har en valgdeltagelse som ligger omtrent på landsgjennomsnittet, en forholdsvis bred politisk representasjon med 5 partier og mulighet for innbyggerne til å påvirke gjennom ordninger utover de lovpålagte med eldreråd og råd for personer med nedsatt funksjonsevne. Dessuten viste en innbyggerundersøkelse gjennomført av NIVI i 2015 at innbyggerne har sterk identitet til stedet de bor og til kommunen sin. Likevel blir det bare 40 av 100 poeng på dette området. Hvordan dette skal forbedres dersom Eide opphører å være en egen lokaldemokratisk enhet, gis det ikke noe svar på.

I en oppsummering skriver Telemarksforskning: «Dersom vi ser på vurderingene av de Þre hovedområdene samlet med utgangspunkt i ekspertutvalgets kriterier og vurderingssystemet som er utarbeidet, får Eide som egen kommune en samlet score på 150 poeng av 400 mulige. Poengscoren ligger relativt lavt på tjenester og samfunnsutvikling, på lokaldemokrati noe under og på økonomi noe over middels. Samlet er måloppnåelse på 37,5 prosent. Det vil si at kommunen bare til en viss grad oppfyller ekspertutvalgets kriterier for en god kommunestruktur.» 149

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Rapporten inneholder også en gulrot-liste og det konstateres: «Ved å fortsette som egen kommune vil Eide gå glipp av de økonomiske virkemidlene som stilles til rådighet gjennom kommunereformen.» Det står imidlertid ingenting om at omstillingskostnadene ved sammenslåing erfaringsmessig overstiger disse statlige tilskuddene. Således blir essensen i rapporten: «Basert på ekspertutvalgets kriterier for god kommunestruktur, og vårt vurderingssystem, ser det ut til at ulempene ved å fortsette som egen kommune er større enn fordelene.» Ble så Eides skjebne beseglet av et poengsystem basert på kriterier fra en regjering som hadde som uttalt mål at nettopp slike kommuner skulle bort? Var den frivillige tvang så åpenbar? Vel, fortsatt hadde de folkevalgte i Eide muligheten til å si nei og ingen turde spå hvilken vei det bar. Da rapporten fra Telemarksforskning forelå i slutten av mai, skrev Romsdals Budstikke om hvordan Eide-politikerne hadde fått et stort tekstmateriale å pløye seg gjennom og litt av en jobb med å danne seg en mening om hva som var det rette for kommunen. Den samme avisa rapporterte fortløpende om hvordan utfallet var uvisst helt fram til det avgjørende kommunestyremøtet 16.06.2016. Overskrifta «Blir veldig tett» bekreftes av dette utdraget fra teksten: «Ut fra uttalelser gitt i forhandlingsutvalg og formannskap, som har drøftet saka tidligere, så det ut for at resultatet kunne bli nei til sammenslåing med Fræna. Men nå viser en uofÞsiell opptelling at det kan bli ja. Men noe stort ßertall blir det neppe.» Av de 21 i kommunestyret hadde Høyre og Ap 7 hver, Sp 4, Venstre 2 og KrF 1. Ap og Sp hadde altså ßertall om de samlet gikk inn for at Eide skulle bestå. Høyres gruppeleder Terje Lyngstad åpnet med å signalisere stor uvisshet før han ga den sida en god start ved å tilkjennegi at han hadde havna på et nei. Samme standpunkt hadde SPs Finn Joralf Lyngstad, men han var mer sikker i sin sak: «Ved første korsveg tror jeg ikke intensjonsavtalen med Fræna er verd noe.» Hans partifelle Kolbjørn Gaustad fulgte opp selvstendighetslinja idet han ga uttrykk for å ha liten sans for Sanners reform. Så viste det seg at Sp ble delt på midten. Odd Arne Halaas pekte på det gode samarbeidet med Fræna: «Vi har vært forlova i mange år og nå skal vi gifte oss», proklamerte han før varaordfører Birgit Dyrhaug fulgte samme spor og sa: «Det er viktig at folk har tiltro til hverandre. Jeg sier ja.» 150

KAOSREFORMENE - BIND 1


Birgit Leirmo fra Ap var ikke overbevist om at man Þkk bedre tjenester ved å gå sammen med Fræna og ville derfor stemme nei. Partifelle Arne Birger Silnes mente folkeavstemninga ga et klart råd, noe som hadde betydd mye for hans standpunkt. Han gikk således også inn for at Eide skulle fortsette som egen kommune, men så kom Kari Nergård på talerstolen og viste sprik også i AP: «Jeg har tvilt meg fram til at vi slår oss sammen med Fræna», sa hun og Þkk etter hvert følge av ßere Ap-folk. Eli Sildnes fra Høyre framførte sitt rungende ja i diktform og Þkk for det applaus av kommunestyret. Fra da av løsnet det for ja-sida: «Klokka 11.51 i dag skiftet jeg mening for siste gang», sa KrFs Merete Egge som da var kommet fram til at Eide kommune var for liten til å takle kommende oppgaver. Ragnvald Olav Eide fra Venstre hadde en mer familiær tilnærming til problemstillinga: «Jeg fant meg kjerring i Fræna, så dette går bra.» At det her gikk fullstendig på tvers av normale skillelinjer, illustreres av at det var gruppelederen fra ordføreren og kommunalministerens eget parti som fremmet forslaget om å si nei til sammenslåing, selve hjertesaken for de to sistnevnte. Med ordene «Summa summarum tror jeg vi skal være litt begeistra», la Egil T. Ekhaugen fra Ap frem motforslaget. Etter ßere innlegg der det ble talt varmt for samarbeid, ble det klart at det ville ende med ekteskap. Det ble 14 stemmer for og 7 i mot. Noen stor navnestrid ble det ikke. «Fræneide» var et ganske hett alternativ i den debatten siden det kombinerte de to gamle kommunene samtidig som det er navnet på området rundt den gamle grensa langs veien mellom Elnesvågen og det nå detroniserte kommunesenteret i Eide. Bare «Hustad» ble også lansert, men da protestere trekkspiller og humorist Odd Arne Halaas: «Vi er enig om grunnstammen i navnet, men jeg vil ha Hustadvika. Hustad har ikke vi på Eide noe forhold til, men Hustadvika eier vi i lag og er motoren i turistnæringen vår. I tillegg kan det sette døra på gløtt om Averøy får «bonanger» og vil være med.» Averøy hadde fortsatt ikke blitt grepet av noen reform-bonanger da sammenslåinga ble endelig effektuert 01.01.2020. Noen dager seinere var det storslått feiring av nykommunen i Eide-hallen med Frænas egen store dikter, Edvard Hoem i spissen. Muligens hadde enkelte av de over 2000 frammøtte neste formiddag et snev av bondeanger, men da var det nok av andre årsaker enn kommunereformen. Sett i lys av noe stormfulle ekteskap en del steder ellers i landet later det til at Fræna og Eide sammen har klart å stake ut en kurs i relativt smule farvann foreløpig. En del skjær i sjøen er det nok likevel, spesielt når det skal kuttes i trange budsjetter. Etableringa av 151

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Familiens Hus i Eide rådhus ble møtt med skepsis allerede i utgangspunktet. Det er jo ikke det mest nærliggende sted for hovedtyngden av befolkninga i storkommunen. Den politiske og administrative kjøttvekt ligger jo også rundt Elnesvågen hos storebror. Samlokalisering er intet fremmedord for de som bøyd over sine regneark er på leting etter besparelser. Alt for ofte viser det seg at intensjonsavtaler har begrenset varighet og da er det alltid juniorpartneren som taper. Akkurat som de i Bud og Hustad etter 1964 har opplevd en viss sentralisering mot Elnesvågen, ville det nærmest være en sensasjon om Eide slapp helt unna i denne omgang. Slik sett bør nok alle være lykkelig for at sentraliserings-porten ikke ble åpnet på vid gap med en fjerning av grensa mot Molde. Man kan ikke annet enn å krysse Þngrene for at Hustadvika ikke som havstykket kommunen er oppkalt etter, blir et åsted for spysjuke og havari!

152

KAOSREFORMENE - BIND 1


Molde H

MOLDE 27028 innb. H, Nesset 2929 H, Midsund 2010 Sp

Molde by er et senter i trippel forstand, foruten i egen kommune også regionsenter for Romsdal og fylkeshovedstad i Møre og Romsdal. For å være sentrum i noe, må det nødvendigvis også eksistere en periferi. Akkurat som for høna og egget er det relevant å spørre. Hva kom først? Svaret er åpenbart. Riktignok Þnnes det tilfeller der byer har blitt bygget midt i ødemarken grunnet politiske beslutninger. Abuja i Nigeria, Belmopan i Belize, Nay Pyi Taw i Myanmar og Brasilia er eksempler på det, men slike byers tilblivelse er utelukkende basert på ßytting av et lands administrasjon. Hovedregelen er at fremveksten av byer og tettsteder er et resultat av liv og virksomhet i et område som igjen er tjent med et sentrum for handel og service. Om slike steder ikke bare skal leve av å klippe hverandre, er velstanden betinget av fortsatt livskraftige omland. En viktig forutsetning for det er i sin tur et levende lokaldemokrati med en stedlig forvaltning som bidrar til å fremme næringsaktivitet, kultur og livskvalitet også i mer grisgrendte strøk. Likevel har denne kommunereformen avslørt stor appetitt både i større og mindre regionsentra for å sluke mindre naboer. Dertil kom de nokså bisarre bykampene som utspant seg landet rundt. For Molde sitt vedkommende strakk ambisjonene seg til åpent hav og til langt inn på fjellet for ßytting av kommunegrensa, og Gud forby å tape i dette rotteracet mot de to andre byene i fylket, Kristiansund og Ålesund! Innbyggerundersøkelser blant Molde-folk i forbindelse med kommunereformen viste at det ikke bare var politikerne med Høyreordfører Torgeir Dahl i spissen som ønsket ekspansjon. På oppdrag fra Molde kommune utførte Opinion en slik i april 2016. Der svarte hele 71% at de ønsket en sammenslåing med Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Nesset og Rauma. Bare 16% svarte nei. Dette var den største eventuelle ny-kommune av de 12 alternativene som Telemarksforskning utredet for Molde-regionen. Den rapporten er det gjort mer rede for i kapittelet om Hustadvika. Bunner disse holdninger i en slags kommunal stormannsgalskap, at man tror hjembyen skal bli så mye mektigere av å bli større i areal og folketall? Kjenner de i så fall ikke sitt eget beste? Kanskje burde det arrangeres guidede bussturer østover for alle dem som ønsker et Stor-Molde, spekulerer i å samle Vesterålen og/eller Lofoten til ett rike, danne et 153

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Gigant-Salten under Bodø, slå sammen de seks kommunene i Valdres til én, ivrer for et Stor-Fosen eller lignende kommunale kreasjoner? Ingen besøkende til Sverige, kan unngå å legge merke til hvordan det langs hele grensa på den andre sida Þnnes utdødde distrikter. Utviklingstrekkene der burde være tydelige og skremmende nok etter at en slik oppskrift er gjennomprøvd. Etter sammenslåinga oppnår nok de felles administrasjonssteder en viss vekst. Det kan lett oppfattes som styrkede, men det skjer på bekostning av de nyslåtte utkanter, ekskommunene. Denne svekkelsen fører i neste omgang til at det ikke er så mye å være sentrum for lenger, og nedgang rammer i løpet av noen år også der. Etter først å ha blitt blåst noe opp imploderer de rett og slett. Naboen til Trysil heter Malung-Sälens kommun og består også av tidligere Lima og Transtrand kommuner. Skiturismen med sine mange sesongarbeidsplasser er et lyspunkt i Sälenfjellet, men i kommunesenteret er det ßatt. Etter sammenslåinga i 1971 Þkk stedet riktignok et visst oppsving, men det var som følge av tilsig fra de innlemmede områder og totalt sett ikke noe varig fenomen. Malung som for tryslinger framsto som et velutviklet sted ved besøk for 40 år siden, ligner nå mer en spøkelsesby. Slike eksempler er det ßust av i et land der det virker som om Svartedauden har gått over "gläsbygden". Om turen østover blir for traurig, hjelper det ikke så mye å dra sydover til det i denne sammenheng ikke lenger så yndige Danmark! Foruten byråkratiet er det bare de største byene som har vokst etter kommunereformen i 2007. Ellers er det allerede også der tilfeller som bekrefter hvordan sammenslåingene først førte til nedgang i omlandet, noe som i neste omgang gikk ut over regionsenteret (ref. avsnittet om Lolland s. 58).

I kontrast til dette har Norge framstått som et land våre naboer på mange måter kan misunne oss, og det skyldes ikke bare våre oljeinntekter. Norge er faktisk en suksess. Vi ligger på topp i alle internasjonale kåringer. I tråd med et uttalt mål fra stortingsßertallet er en desentralisert befolkningsstruktur holdt relativt intakt tross den kraftige nedgangen i antall bønder, Þskere og industriarbeider. Arbeidsledigheten er ikke bare lav i internasjonal 154

KAOSREFORMENE - BIND 1


sammenheng, men også geograÞsk ganske jevnt fordelt. Er ikke dette mye takket være og ikke til tross for en påstått håpløst fragmentert kommunestruktur? Jan Tore Sanner yndet som kommunalminister å framheve Tromsø som et stjerneeksempel på blomstring og vekst etter ekspansjonen i 1964. Det gjelder imidlertid bare byen og da som følge av å være landsdelshovedstad, ikke for de innlemmede naboene som har opplevd stupende folketall, nedleggelser av samfunnsinstitusjoner og næringsliv med brukket rygg. Nedgangen i politisk engasjement og innßytelse har gått så langt at ytterdistriktene i dag står så godt som ribbet for representasjon i bystyret. Krydret med de etter hvert svært forslitte ordene «bærekraftig» og «robust» har de rene eventyrfortellinger blitt lansert som teorier om samfunnsutvikling uten paralleller fra virkeligheten. Sammenslått skulle man bli stor og sterk og få en stemme som riktig runget inn til sentralmakta. Også for Romsdal sin del er det nødvendig å spørre om det virkelig er slik når det skal kjempes for regionale fellesinteresser? Høres ikke en hel gjeng med ordførere, gjerne fra forskjellige partier, mye bedre enn en enslig fugl fra Molde? Dessuten er det vel ikke alltid slik at vedkommende kjenner sin besøkelsestid og hever røsten til nødvendig nivå for en presserende sak i en fjerntliggende bygd i en vidstrakt kommune? Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, sies det. Kombinert med en misforstått og kunnskapsløs forestilling om samfunnsutvikling kan det gamle munnhellet fort få ny aktualitet når en for distriktene dødelig cocktail lanseres som tidens løsen. Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole, barnehage og sykehjem/omsorgsboliger, mens mange eks-kommuner er fri for det og mere til. Kommunegrenser sikrer ikke bare lokalt sjølstyre, men står som et siste bolverk mot sentralisering. Enten man er fra Midsund, Nesset eller Molde kunne det ha vært nyttig med et dypdykk i eksempler både her hjemme, fra våre naboland og verden forøvrig for å stake ut kursen for sine lokalsamfunn. Det ville være for galt om mulig velmente intensjoner og feil oppskrift på vekst og velstand skulle føre oss dit ovennevnte ordtak forespeiler. Om mer enn et snev av stormannsgalskap råder på steder som tar mål av seg til å bli enda mer av en verdens navle, er en sunn skepsis stort sett tilstede der både eget kommunenavn og -senter kan stå for fall. Det er som i havet: StorÞsken spiser mer enn gjerne de små, men de syns nok ikke det er særlig stas å stå på menyen. Denne vrangvilje Þkk også Molde kjenne på. I forrige kapittelet så vi hvordan både Fræna og Eide vred seg unna å bli mat for byen. Hvordan var så interessen hos de øvrige på ønskelista? 155

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Da kan det passe godt å begynne med Aukra som tidligere har bidratt med en ßik til Molde. Det opprinnelige arealet innenfor bygrensa var på bare 2,5 km2 som på nyttårsaften 1963 var bebodd av 8289 mennesker. Neste morgen var kommunen 380 km2 stor og hadde 17.118 innbyggere. Hele Bolsøy (7996 innb.), som omga byen på alle kanter, og den nordre delen av Veøy med 756 personer ble innlemmet. Dertil kom halvparten av fastlandsdelen til kommunen som inntil dette tidspunkt het Nord-Aukra. Siden Sør-Aukra med tilførsel av Dryna og halve Miaøya fra Vatne samtidig ble omdøpt til Midsund, var det like greit å stryke preÞkset. Det aller meste av Aukra utgjøres av øya Gossa og det var nok ikke så mye erfaringa fra 52 år tidligere, tapet av Mordal krets med 77 innbyggere på andre sida av Julsundet, som gjorde at de ville fortsette å styre seg selv. Folkeavstemninga 25.04.2016 var imidlertid ikke til å misforstå: Bare 15,6% sa takk til invitasjonen fra byen, falt for anbefalinga fra Telemarksforskning om en gigantkommune eller ga etter for propaganda og press fra sentrale myndigheter. Vestnes ble utsatt for tautrekking i tre retninger; foruten via en 35 minutters fergereise over Romsdalsfjorden til Molde, også innover sørsida av samme fjord til en spleis med Rauma samt over Ørskogfjellet til en storkommune på Sunnmøre. I en innbyggerundersøkelse utført av Opinion AS fra april 2016 var ett av spørsmålene hvilke(n) kommune(r) man foretrakk dersom det var utelukket at Vestnes skulle fortsette alene. 65% svarte Rauma, 17% Sunnmøre og bare 9% en stor Romsdals-kommune med Molde. Rauma-alternativet satt opp mot fortsatt selvstendighet ga fordelinga 40 og 39%. 21% svarte «vet ikke». Den 25.04.2016 ble det avholdt folkeavstemning. Med den svært labre interessen som var avslørt, ikke bare i ovennevnte gallup, men også av Telemarksforskning året før, var det nok like greit at Molde ikke Þgurerte på stemmeseddelen. Kun tospann med Rauma var satt opp mot Vestnes alene. Bare 12% stemte for sammenslåing, 58,9% for å fortsette som før og 29,1% blank. Kontrasten til innbyggerundersøkelsen er slående og bekrefter det professorene Jensen og Jansen kom fram til i sin undersøkelse om de to metodene (ref. s. 106!). I Rauma fant de plass til Molde+7-alternativet på lappen, men her var dragninga mot «Rosenes by» enda svakere. Bare 7,7% stemte for det, mens 83,9% ville stå alene. Med bare 8,4% tilslutning var også sammenslåinga med Vestnes deÞnitivt bare å glemme selv om åpninga av Tresfjord-brua i 2015 reduserte avstanden mellom kommunesentrene Åndalsnes og Vestnes fra 69 til 47 km. En følge Þkk likevel dette samferdselsmessige framskritt som brått brakte beboerne i Vågsstranda mye nærmere både offentlige og private tjenester hos sistnevnte. Etter et initiativ fra velforeninga i bygda og tilslutning fra begge kommuner ble det 01.01.2021 foretatt en grensejustering der 4% av arealet og 442 156

KAOSREFORMENE - BIND 1


av Raumas innbyggere ble overført til Vestnes, en salomonisk løsning som har lite eller ingenting med kommunereformen å gjøre. Da er 4 av de 7 potensielle landevinningene for Molde strøket. Blir det så tettere og mer spennende før avgjørelsen tas i de 3 siste? I lille Gjemnes med rundt 2600 innbyggere holdt man i hvert fall pusten lenge. Inntil 1965 utgjorde Gjemnes kommune bare området på nordvestsida av Batnfjorden samt Bergsøya, men ble da med 697 innbyggere slått sammen med Øre på andre sida av fjorden. Øre var over dobbelt så stor (1565 innbyggere) og må vel sies å ha vært raus som lot lillebror få beholde navnet. Et nytt felles kommunesenter ble etablert på Batnfjordsøra, ved veikrysset innerst i fjorden nær den gamle grensa. Det var nok et smart og fredsbevarende grep, men de Þkk også med seg en gjøkunge i redet, Tingvolls område på vestsida av Tingvollfjorden med 778 innbyggere i og rundt bygda Angvika. I stedet for å ta ferge til kommunesenteret Þkk de nå knappe 3 mil til herredshuset på Batnfjordsøra. Fergeforbindelsen til resten av sin gamle kommune ble nedlagt i 1992, og slik havna stedet enda mer utenfor allfarvei. Resten av den sammenslåtte kommunen så ut til å komme relativt godt ut av det med hverandre. Batnfjordsøra utvikla seg som det naturlige treffpunkt for grendene rundt og dessuten strategisk plassert på hovedveien midt mellom Molde og Kristiansund. Kunne kommunereformen vekke en slags opprørs- og utbryterstemning i Angvika og omegn, der de nok følte de hadde havna litt i ei slags bakevje her i verden? Gjemnes ble mer enn de aller ßeste satt i en skvis mellom to byers kappe land-lek. Alle deler av kommunen tilhører Nordmøre, så her var det også spørsmål om den gamle fogderigrensa skulle krysses eller ei. Hyllemeterne med utredninger viser hvordan Gjemnes ble dratt i alle retninger og holdt på å bli slitt i stykker. I Telemarksforskning sine rapporter for både Nordmøre og Romsdal Þgurere kommunen i alle tenkelige kombinasjoner hvor hhv. Kristiansund eller Molde også er med. Etter at folkeavstemninger i april 2016 førte til at den ene landkommunen etter den andre sa nei takk til de to byene, Þkk Telemarksforsking enda et oppdrag, denne gang et 57 siders «oppsummerende notat» for bare Gjemnes. I den ble fordeler og ulemper med å slå seg sammen med enten Kristiansund eller Molde og Nesset samt eventuelt Midsund vurdert. Var det så ingen som så på alternativet å bestå som egen kommune? Jo, først og fremst gjemnesingene sjøl. På grasrotplan var det en betydelig mobilisering blant annet gjennom avisinnlegg og ikke minst folkemøter. I utredninga helte Telemarksforskning mot Molde mye grunnet at Kristiansund på det tidspunkt sto på ROBEK-lista. Gjemnes hadde sjøl vært i det lite attraktive registeret, men i rapporten pekes det på at den lille kommunen hadde forholdsvis gode økonomiske nøkkeltall etter at årsregnskapet for 2014 var godkjent. Det vises blant annet til et høyere inntektsnivå enn landsgjennomsnittet, konsesjonskraftinntekter og et netto driftsresultat på 157

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


5,9 prosent i 2015, godt over den anbefalte «normen» på 1,75 prosent for sammenlignbare kommuner. Rapporten konkluderer altså med at det slettes ikke sto dårlig til i Gjemnes, men allerede på side 2 gis det føringer egnet til å få en del tilhengere av selvstendighet til å miste motet. Som i lokale utredninger landet rundt er det også i denne lagt til grunn regjeringas mål med reformen og deres «kriterier for god kommunestruktur.» Da er selvfølgelig løpet for en stor del lagt, og så kommer selve nådestøtet: «I tillegg legger notatet spesielt vekt på økonomiske konsekvenser av å stå alene i lys av forslaget til nytt inntektssystem.» Dette var en sabelrasling kommunalminister Sanner kom med på nyåret 2016. Etter at kommunene viste så liten appetitt på hans ymse gulrøtter, dro han fram denne sviende pisken. Dette var intet mindre enn et gedigent løftebrudd i henhold til uttalelser fra kommunaldepartementet da de satte i gang med reformen. Da het det seg nemlig at kommuner som ville bestå, ikke skulle tape økonomisk på sin alenegang. Dessuten ble det i februar avslørt et internt skriv fra Høyre sentralt sendt før valget i 2015 til bekymrede tillitsvalgte. Der ble det igjen forsikret at små kommuner ikke skulle straffes økonomisk i reformen.

Telemarksforskning henger seg ikke opp i dette åpenbare sviket, men viser til kommunaldepartementets beregninger av effekten av de foreslåtte endringer i inntektssystemet på sikt vil gi et årlig tap for Gjemnes på rundt 4 millioner kroner. Nettopp «foreslåtte» er et nøkkelord her, men i utredningen tas det for gitt at Sanners opplegg til omlegging, som blant annet omfatter basistilskuddet, regionalpolitiske tilskudd og utjevningsordninga, skal gå gjennom i Stortinget. Regjeringspartiene H/FrP kunne i perioden 2013-17 få ßertall med støtte fra enten KrF eller Venstre. KrF vendte ryggen til Sanners system. Til og med fra en del av FrP sine lokallag kom det kritikk av forslaget. Fylkesledere i Venstre ba eget parti om å stoppe det de kalte et «ekstremt forslag» og ble delvis bønnhørt. Kuttet i basistilskuddet ble f.eks. halvert. Etter valget i 2017 behøvde Erna Solberg å ha alle de Þre borgerlige partiene på laget sitt. Derfor kunne et stortingsßertall bestående av Ap, Sp, SV, MDG, Rødt og KrF den 7. desember 2017 fatte et vedtak med følgende formulering: «Stortinget ber regjeringa legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å 158

KAOSREFORMENE - BIND 1


utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføringen av kommunereformen.» Etter at forslaget hadde gått sin formelle vei gjennom den politiske kvern, ble det altså på langt nær slik kommunalminister Sanner hadde ønsket seg. I den aller mest oppjagede fase av reformen hans våren 2016 skulle imidlertid denne trusselen om økonomisk strupetak ha sin effekt både på politikere og folkeavstemninger i mange kommuner landet rundt. I Gjemnes vedtok kommunestyret i sitt januarmøte 2016 enstemmig å ikke arrangere noen folkeavstemning. I stedet gikk de inn for en utvidet innbyggerhøring der 500 respondenter, i tillegg til å bli spurt om de ulike alternativer, også ble personfordelt etter postnummer for slik bedre å kunne vurdere eventuelle grensejusteringer. Undersøkelsen ble utført av Opinion i april 2016. Poengsystemet deres viste at fortsatt selvstendighet stod høyest i kurs. I retningsvalget var det en liten overvekt for Molde, men på Bergsøya og Gjemneshalvøya var det svært liten interesse for en slik løsning. Like kjølig var de til Kristiansund i motsatt ende av kommunen. Mellom bestilling og mottak av rapporten fra Opinion innfridde kommunestyret et nokså massivt ønske fra grasrota. Med det som det må være tillatt å kalle sunn skepsis til slike galluper (ref. s. 106 og 156), hadde 513 gjemnesinger signert på et innbyggerinitiativ med krav om folkeavstemning. Vedtak om dette ble fattet 15. mars og avviklinga berammet til 6. juni. Sentral i oppkjøringa til folkeavstemninga ble rapporten fra Telemarksforskning hvor Gjemnes ble satt opp som en blink i Jan Tore Sanners skremmeskudd om inntektssystemet. Under tittelen «Kan Gjemnes kommune fortsette alene?» skrev kommunestyrets gruppeledere for Ap, FrP, KrF og Venstre et felles avisinnlegg. Allerede i innledninga peker de på at «mange hevder at inntektssystemet er utformet for å tvinge småkommuner til å slå seg sammen», for så å kapitulere på vegne av egen kommune: Om de insisterte på å fortsette alene, ville de bli erklært for «frivillige små»og så måtte ta de økonomiske konsekvensene av dette selv, advarte de. Klarere kan det vel ikke sies, til og med av representanter fra tre av Erna Solbergs støttepartier, at Sanners spill med inntektssystemet var et sjakktrekk myntet på å ta rotta på norske småkommuner. Innlegget fra de Þre lokalpolitikerne ble avsluttet med en anbefaling til sambygdingene om å stemme for sammenslåing. Selvstendighetsforkjemperne Þkk altså oppfylt sitt ønske om folkeavstemning, men spørsmålsstillinga kommunestyret vedtok ble av den noe skumle sorten. Først skulle man nemlig velge mellom å inngå i en større kommune eller stå aleine. I spørsmål to sto valget mellom Molde og Kristiansund dersom det ble sammenslåing. Om «bare» 49,99% hadde stemt for fortsatt selvstendighet, kunne det blitt tolket som grønt lys for å slå sammen med den mest populære av de to beilerne. Med en marginal forskjell mellom dem kunne 159

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


således enden på visa ha blitt en løsning, som i de mest ekstreme tilfellene nesten 3/4 ville stemt i mot, dersom dette var det eneste alternativet til alenegang. Vi har allerede i tidligere kapitler vært inne på hvordan utforminga av stemmesedlene ble utslagsgivende for utfallet, og det kommer ßere tilfeller etter hvert. I Gjemnes slapp de unna om enn med lav margin. Til tross for de sterke føringene fra sentrale, regionale og lokale politikere samt alle sidene med utredning i tråd med regjeringas «kriterier for god kommunestruktur», stemte 51,02% for å beholde kommunen som før. 46,97% gikk inn for sammenslåing i den ene eller den annen retning hvorav det ble en overvekt på 5% fordel Molde framfor Kristiansund. Valgdeltagelsen var på relativt høye 65%. I sin innstilling før møtet i formannskapet 20.06.2016 viste rådmannen til at kommunen hadde relativt god økonomi, med utvikling i ytterligere positiv retning og økende reserver, dessuten jevnt over god kapasitet på tjenesteytingen og forholdsvis effektiv drift. På den annen side pekte også hun på vurderinger gjort i sammenheng med regjeringas målsettinger for kommunereformen. I saksfremstillinga la hun spesielt vekt på at «Gjemnes kommune på sikt vil få reduserte inntekter, jfr. forslaget til nytt inntektssystem», og tallfestet liksom Telemarksforskning tapet til 4 millioner kroner pr. år. Videre skriver rådmannen: «Tilsynelatende er ikke 4 mill. så mye, men når en tar i betraktning at kommunen får store demograÞske utfordringer, ser dette verre ut.» Hun viser altså til det som har vært et av kommunalministrene fra Høyre sine glansnumre, eldrebølgen, det at det blir så mange gamle i forhold til antall arbeidsføre. Her gjelder det for de av oss som begynner å komme opp i årene, om ikke å få makabre tanker om hva grensefjerninger kan føre til. I den grad det er et problem at vi holder oss i live (og dessuten friske) lenger, hvordan kan det å legge ned kommunen gjøre det annet enn enda verre i bygder som Gjemnes? Mange i arbeidsfør alder vil jo uvegerlig forsvinne sammen med de offentlige jobbene. Skal de gamle da rykkes med på ferden inn til Molde for å bli plassert i effektive kjempeinstitusjoner der? Neste avsnitt i innstillinga innledes med at de i Gjemnes de siste årene har lykkes med målsettinga om at innbyggertallet skal stige, men så er også det et problem. Det øker presset på kommunale tjenester som barnehager, skole og helsetjenester. Hun skriver: «Riktignok øker inntektene når vi får ßere innbyggere, men ikke så mye at vi får en realvekst i inntektene fra staten», før hun igjen minner om de nedslående forespeilede kutt i rammeoverføringer. Kan dette være noe annet enn et karakterdrap på hele kommunereformen? Bor man i en liten kommune, gjelder det om hverken å bli gammel eller lage unger. 160

KAOSREFORMENE - BIND 1


Rådmannen mente riktignok det var mulig å fortsette som egen kommune, men neppe uten å øke eiendomsskatten og redusere tjenestetilbudet. Hovedargumentet hennes for å anbefale sammenslåing var dog at det ville oppfylle kriteriene som regjeringa fastsatte for kommunereformen. I valget mellom de to byene, falt hun ned på Molde. Et moment var det planlagte nye stor-sykehuset der, et annet at det, i motsetning til Kristiansund, lå an til at andre landkommuner kunne bli med på det laget. Ordfører Knut Sjømæling fra Sp hadde holdt en lav proÞl i den offentlige debatten i saken som hadde blitt slik en het potet i hjembygda. Uten å ville påvirke utfallet for mye hadde han fulgt opp pålegg fra sentralt hold i reformen og skrevet under på intensjonsavtaler for de to alternativene til å stå alene. Under formannskapets behandling tonet han ßagg og la fram forslag om at Gjemnes skulle videreføres som egen kommune. Han Þkk støtte fra varaordfører Jan Karsten Schjølberg fra Ap samt én representant til, mens to stemte for rådmannens innstilling, dvs. sammenslåing med Molde og Nesset samt eventuelt ßere kommuner. Åtte dager seinere, den 28. juni 2016, skulle kommunestyret fatte det endelige vedtaket. Ved møtestart ble det lagt på bordet en uttalelse fra Angvik bygdelag. Der ble det hevdet at en følge av å bestå som egen kommune ville være å høyne alle kommunale skatter og avgifter samtidig som tjenestetilbudet måtte reduseres. «Vi tror ikke en slik utvikling vil være noe som blir etterspurt av nyetablerere/tilßyttere, heller tvert imot», sto det å lese før det ble meddelt at de ville samrå seg med andre bygdelag og arbeide videre med alternativ de mente vil tjene området sitt best. I mer klarspråk: Hvis kommunestyret vedtok at Gjemnes skulle bestå, måtte de regne med å få en separatistbevegelse å hanskes med. Ap-representant Bjørnar Danielsen, for øvrig fra Angvika, fremmet rådmannens innstilling om sammenslåing som motforslag til vedtaket fra formannskapet om at Gjemnes skulle bestå. Han Þkk støtte fra partifelle Ketil Sorthe som hevdet: «Noen kommuner får endringer nå, andre får endringene seinere.» Så spurte han: «Hva skal fylkesmannen si når rådmannen mener Gjemnes ikke er robust nok til å fortsette som egen kommune?» APs gruppe på Þre var således delt på midten, men splittelsen i saken var åpenbar på ßere plan. I sin innledning avslørte rådmann Birgit Eliassen at hun i folkeavstemninga personlig hadde stemt for en sammenslåing med Kristiansund, men som rådmann anbefalte hun kommunestyret å vende seg i retning Molde. 161

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Ulike syn på valg av kurs kom tydelig fram i debatten, alt etter hvilken del av Gjemnes taleren fra kom: «Ved en eventuell sammenslåing ser det ut til at deling av Gjemnes vil være uunngåelig. Går vi nordover, vil Indre bryte ut. Går vi sørover, vil Ytre bryte ut», sa Erik A. Bakke (FrP) som til slutt stemte for å bevare Gjemnes som egen kommune. Det gjorde også Per Jostein Halset fra Ap etter å ha proklamert sitt andrevalg: «Om det skulle bli sammenslåing, føler jeg vi er forplikta til å ta tak for å hjelpe Nordmøre. Derfor vil jeg heller gå sammen med Kristiansund enn Molde», sa han. Grethe Ranheim fra Høyre var uenig med Halset: «Jeg er nordmøring, men må tenke på hele befolkningen. Krigeren inni meg har bestemt seg for at sammenslåing med Molde er best», sa hun og mente at noe annet ville være å tyne egne innbyggere og at en kommune ikke kunne drives på dugnad. «For unge folk er det viktig å ßytte til et sted der det Þnnes arbeid og ulike tilbud», sa hun uten å fortelle hvordan nedleggelse av kommunen skulle hjelpe på det, om det da ikke var Molde hun mente ungdommen skulle ßytte til? Tonje Hoem Undlien og Borghild Neergaard Aarset, begge fra SP, vektla at det nå var viktig å få en avklaring og bli ferdig med denne svært tidkrevende og opprivende reformprosessen. Etter tre og en halv times debatt var de blant de 10 (5 Sp, 2 Ap, 2 FrP, 1 SV) som stemte for at Gjemnes skulle fortsette som egen kommune. De øvrige 7 (3 H, 2 Ap, 1 V, 1 KrF) stemte for sammenslåing.

Etter møtet uttrykte varaordfører Jan Karsten Schjølberg til avisa Romsdals Budstikke tilfredshet over at ingen bygder skulle hverken nordover til Kristiansund eller sørover til Molde: «Nå kan vi fortsette med de tilbudene vi gir innbyggerne i dag. Å bevare Gjemnes som før er det som skal til for å skape ro i hele kommunen», sa han. «Ro?», kontret partifellen og sammenslåingsforkjemper Bjørnar Danielsen: «Det tror jeg ikke. Når folk får 162

KAOSREFORMENE - BIND 1


oppleve dobbelt så høg eiendomsskatt som i Molde, kan det hende noen begynner å tenke. Med Gjemnes som egen kommune spøker det også for om vi har råd til å bygge sjukeheimen som planlagt.» Garanti for at en slik bygging ville bli realisert i en eventuell storkommune, brakte han imidlertid ikke til torgs. Noe slikt punkt var ei heller å Þnne i intensjonsavtalen. Danielsen minnet så om hva som ulmet i hjembygda Angvika: «Jeg kan ikke si hva bygdelagene vil gjøre, men det er varslet at de vil snakke sammen.» Hans advarsel ble fulgt opp av Høyres Grethe Ranheim: «Det er tydelig at det er sterke krefter i bygdene i indre Gjemnes for å slutte seg til en større kommune sammen med Nesset og Molde. Hvordan det slår ut etter kommunestyrets vedtak, vet jeg ikke», sa hun, men lot nok med det mer enn en antydning henge igjen i lufta om at Gjemnes måtte være forberedt på å få utbrytere å hanskes med. Gjemnes hadde nærmest til overmål oppfylt påleggene i kommunereformen. En rekke alternativer for sammenslåing hadde blitt belyst gjennom 3 omfattende utredninger. Innbyggerne var involvert gjennom mange folkemøter, spørreundersøkelser og en folkeavstemning. Politikerne hadde vært med på nabosamtaler, forhandlinger og inngått to intensjonsavtaler. Like før kommunalminister Sanners frist gikk ut 1. juli 2016 fattet de så sitt vedtak om at kommunen skulle bestå, og da skulle man tro punktum var satt. Stortingsßertallet hadde jo vedtatt at det skulle være reell frivillighet i denne prosessen og uttalte videre: «Dersom kommuner etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt, er dette en konklusjon ßertallet mener må respekteres.» Likevel skulle ytterligere masse tid, penger og energi gå med. En gjøkunge og en fylkesmann gjorde at det fortsatt spøkte for Gjemnes. Angvik bygdelag med sin iherdige leder Terje Angvik tok ikke sommerferie. Allerede andre uka i juli sendte de søknad til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Der ber de om at det settes i gang en utredning med sikte på at Angvik skolekrets, som også innbefatter bygdene Flemma, Fagerlia og Osmarka, skal bli en del av den forestående nye sammenslåtte kommunen av Molde, Nesset og Midsund. I sin begrunnelse viser de først og fremst til rådmannen sine vurderinger, de som altså ikke ble tatt til følge av kommunestyrets ßertall, og konkluderer med at «Gjemnes kommune har ingen framtid og kan heller ikke gi oss den utviklinga og de tjenester vi ønsker og har behov for.» Bygdelaget gjør et poeng av at Geir Vinsand (NIVI Analyse) skal ha betegnet Gjemnes kommune som en klar «parteringskandidat». Uttalelsen falt da Vinsand i 2011 presenterte rapporten sin «Kommunestruktur og interkommunalt samarbeid i Romsdal». Et argument derfra brukes av bygdelaget for noe det faktisk ikke lenger er verdt. Vinsand skrev nemlig at Gjemnes har geograÞske områder med kortere reisetid til kommunesenteret i nabokommunen enn til sitt eget. Det var riktig for nettopp Angvika sitt vedkommende. Til Eidsvåg i nå nedlagte Nesset kommune er det 17 km mens det til rådhuset de ønsker skal bli deres eget, i Molde, er fem og ei halv mil, nesten dobbelt så langt som til Batnfjordsøra. 163

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I den 6 sider lange søknaden er det også noen linjer med kommune-historikk, dvs. om sammenslåinga i 1965 da Angvika ble ßytta fra Tingvoll og ble en del av nye Gjemnes. At sårene etter Schei-komitéen heller ikke her har grodd, avdekkes av følgende setning: «Selv etter 50 år mangler Gjemnes kommune fortsatt en felles identitet, og debatten rundt kommunereformen har avdekket store interesseforskjeller mellom indre og ytre deler av kommunen.» Angvika er utvilsomt et samfunn med mye livskraft og -vilje. Det er intet uvanlig fenomen at slike steder føler de ikke blir ordentlig hørt fra et kommunesenter og administrasjonen der. Gjemnes er da heller ikke alene med å oppleve denne type opposisjon, og i forbindelse med reformen har slike frustrasjoner kommet til overßaten og eskalert. I Gjemnes er likevel Angvika en stor og betydelig del av kommunen og er tilsvarende representert i politikken. Derfor må det være tillatt å spørre hvordan man kan tro at det skulle være lettere å få gjennomslag for ei lita bygd som vil være en mye fjernere utkant til en by og ha en relativt sett forsvinnende liten del av befolkninga? Som om paradoksene ikke står nok i kø, kan det være greit å minne om at Angvika er det sted i Gjemnes som ligger lengst fra Molde. Søknaden var for Terje Angvik, Bjørnar Danielsen & Co. en plan B etter at de tapte det første slaget om å legge hele Gjemnes under Molde. Initiativet førte i neste omgang til spekulasjoner om hvordan det ville gå med resten av kommunen dersom de nå skulle lykkes med å bryte løs 38% av arealet og 25% av innbyggerne? Igjen var det formålstjenlig å ty til Geir Vinsand som på løpende bånd har produsert rapporter og servert uttalelser i sammenslåingsforkjemperes ånd. I et intervju med bygdelagets organ, Angvikposten, sparte han ikke på kruttet: «Gjemnes kommune vil framstå som et blodfattig restområde», ble overskrifta. Som en faktaopplysning kan det her tilføyes at selv etter 01.01.2020 er det 75 norske kommuner med et lavere folketall enn det et slanket Gjemnes ville ha fått. Med alle de dystre spådommene som bakteppe fremmes også følgende: «Angvik bygdelag ber derfor fylkesmannen behandle grensejusteringssaken som en del av kommunereformen og ta med seg våre signaler i sin vurdering av løsninger og anbefalinger til departementet.» Underforstått ser de altså en mulighet til likevel å få gjennomført plan A. 164

KAOSREFORMENE - BIND 1


Nettopp dette værer de i ytre Gjemnes. Derfor sender også en aksjonsgruppe der brev til fylkesmannen, samtidig tilgjengelig for menigmann gjennom avisinnlegg. Med henvisning til underskriftslister og innbyggerundersøkelsen dokumenterer de at det blant folk i det som var Gjemnes kommune før 1965, er overveldende motstand mot å bli innlemmet i Molde dersom det primære ønsket om å stå alene blir overkjørt. De skriver: «Innbyggerne i Gjemnes Ytre har sin tilhørighet og identitet til Nordmøre i en over tusenårig historie og vil ikke la den gå tapt basert på et knappest mulig ßertall i en kommune som er resultat av en tvangssammenslåing på 60 tallet.» Det siktes altså til den marginale overvekt som ønsket seg sørover hvis det ble sammenslåing. I et forsøk på å gardere seg mot et slikt endelikt formulerer de seg slik i brevet: «Dersom fylkesmannen i sin innstilling til kommunaldepartementet, før kommende stortingsbehandling, foreslår Gjemnes kommune sammenslått med Molde kommune, krever Gjemnes Ytre, på vegne av innbyggerne i kretsene Gjemnesstranda, Storlandet, og Bergsøya, at disse sammenslåes med Kristiansund kommune.» Idet kommunalminister Sanner forlenga sin frist i samme øyeblikk som den gikk ut 01.07.2016, ble det åpnet for at nei-kommuner som Gjemnes skulle ombestemme seg. Landet rundt opplevde man et betydelig press om «frivillig» å gjøre det, og her var fylkesmennene er viktig instrument. I et orienteringsmøte Fylkesmannen i Møre og Romsdal hadde med representanter fra Gjemnes kommune var signalene fra Lodve Solholm enda mindre i samsvar med frivillighetslinja: «Det er stor grad av sannsynlighet for at man i innstillinga vil tilrå Gjemnes sammenslått med nye Molde kommune.» Dette vakte naturlig nok reaksjoner i Gjemnessamfunnet, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom et leserinnlegg fra motstandere av sammenslåing under tittelen «Gjemnes i pressituasjon». De uttrykte der bekymring for hvordan en eventuell overkjøring av et lokalt fattet vedtak i neste omgang kraftig ville svekke «vårt lokaldemokrati som fra formannskapslovene av 1837 har utviklet seg til folkets gavn.» Samtidig pekte de på at byråkratiet i en gigant-kommune erfaringsmessig ikke ville minke, men øke. Videre spør de om fylkesmannen har en agenda om ytterligere styrking av Molde på bekostning av Kristiansund og Nordmøre. På bakgrunn av at H/ 165

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


FrP står svakt i Kristiansund og det er Høyre-styre i Molde, spekulerte de omkring koblinger mellom partifrender i regjeringa, Molde kommune, krefter i Gjemnes samt fylkesmannen fra FrP. De mante sine egne lokalpolitikere til å stå i mot presset skapt av denne «Molde-tro» konstellasjonen og minnet om den grundige prosessen i forkant av selvstendighetsvedtaket. Gjemnes måtte altså ikke være av dem som ga etter for frivillig tvang, og dersom det skulle bli ren skjær tvang, krevde de en ny folkeavstemning for slik å få et ord med i laget angående hvilken vei Gjemnes skulle tvinges. Da fylkesmannen utpå høsten la fram sin innstilling var det som en totrinnsrakett med kurs så lang bort fra frivillighetslinja som det overhode var mulig å komme. Det vil si; i sin kommunikasjon med de involverte parter prøvde statens forlengede arm seg på en Þnte ved å kommunisere følgende: «Kommuner bør vurdere å fortsette eller gjennoppta samtaler med sikte på å komme i mål før årsskiftet og dra nytte av de økonomiske insentivene.» Dette var intet mindre enn et utilbørlig forsøk på å få til «frivillige» sammenslåinger i og med at han samtidig innstilte på storstilt tvang. Skulle ßere gå i samme fella som Ballangen i Nordland (ref. s. 18)? Etter å ha stått fjellstøtt på selvstendighetslinja vedtok de der bokstavelig talt i panikk å gå inn i Narvik idet de ble brakt i den villfarelse at de på samme ferd under tvang ville gå glipp av reformstøtte. I sin anbefaling til departementet gikk fylkesmannen inn for at de 36 kommunene i Møre og Romsdal skulle reduseres via 16 på kort sikt til 7 i en endelig løsning. Nye Molde skulle i første omgang også bestå av Nesset, Midsund, Aukra og Gjemnes for så å utvides med Rauma, Vestnes og Fræna/Eide (Hustadvika), totalt 9 kommuner. Hva så med frivillighetsprinsippet Stortinget hadde lagt til grunn? Joda, til og med Lodve Solholm hadde nok hørt om det. Det han imidlertid vektla i sin presentasjon var unntaket et ßertall bestående av H, FrP, V, KrF og Ap vedtok for at ikke kommuner i midten skulle sperre tilhengere av sammenslåing på ßankene. Slike tilfeller Þnns i praksis ikke. Det er jo de i sentrum som gjerne vil ha med dem rundt, ikke omvendt. Vedtaket lyder som følger: «Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.» I henhold til Solholm og hans medarbeidere må altså fylket deres være stappfullt av spesialtilfeller. 166

KAOSREFORMENE - BIND 1


Ved å legge til svært mye godvilje er det mulig å Þnne et tilfelle der fylkesmannen faktisk etterkom den lokale folkeviljen, men da bare delvis og for et sekundær-ønske. Bergsøya med sine 170 innbyggere mente han nemlig skulle tilfalle en ny Kristiansund storkommune. Det to øvrige kretsene i ytre Gjemnes, Storlandet og Gjemnesstranda, måtte vær så god Þnne seg i å bli romsdøler. Disse tre hadde holdt i hop siden den første Gjemnes kommune ble dannet i 1893, de første hundre år uten den ßotte brua over Gjemnessundet (bilde s. 165). Slik sett ville det være litt av et pardoks å trekke grensa midt oppe på forbindelseslinja som hadde sveiset disse bygdene enda tettere sammen. De geskjeftig frontÞgurene i Angvik bygdelag var ikke sene om å reagere da de i Romsdals Budstikke 11.10.2016 kunne lese at man i Gjemnes kommune kom til å sitte stille i båten. Ordfører Knut Sjømæling meddelte at formannskapet tok fylkesmannens tilrådning til etterretning, men at det ikke ville bli tatt nye initiativ i saken. Styret i bygdelaget responderte da som følger: «Angvik bygdelag er svært bekymra over at et lite ßertall av politikerne i Gjemnes fremdeles ikke vil ta inn over seg behovet for endringer. Dette på tross av at både Telemarksforskning, rådmannen og fylkesmannen nå klart har konkludert med at Gjemnes kommune ikke vil være i stand til å greie seg alene i framtida.» Kommunalminister Sanner og fylkesmann Solholm hadde altså noen svært ihuga lokale allierte i bestrebelsene på å få Gjemnes-politikerne på bedre tanker, og dette framstøtet bekreftet deres primære mål om å få hele kommunen inn i Molde. Sine bekymringer framsatte de i et skriv til Fylkesmannen og ba der om å få opplyst hvordan prosessen og den videre tidsplan ville bli. De skrev: «Angvik bygdelag har behov for å få avklart hvordan initiativet til grensejustering blir fulgt opp nå når Gjemnes kommune ikke ser ut til å reagere på fylkesmannen sin oppfordring om å gjøre en ny vurdering.» Romsdals Budstikke fulgte opp saken med en artikkel der lederen av bygdelaget, Terje Angvik, Þkk anledning til ytterligere å spre sitt budskap om at Gjemnes kommune ikke hadde noen framtid. Videre ble han sitert på at han synes kommuneledelsen drev et «kjøle høgt spill» som ikke var til beste for innbyggerne. Et nei til Molde for så seinere å bli tvunget sammen med en annen kommune kunne føre til tap av mange millioner kroner, påsto han, tilskudd som ville komme en ny storkommune til gode og bli brukt til nødvendig investeringer i lokalsamfunn i Gjemnes. Trua på at frivillighet ville gi klingende mynt i kassa mens det ved tvang ble null og niks, hadde altså fått fotfeste i Angvika. Grunnet den manglende lokalpolitiske vilje til å endre på kommunestrukturen så de seg nå nødt for å forfølge den nest beste løsninga, å ßytte bygda si fra Gjemnes til Molde. «Vi har 167

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


ikke fått noen respons på det forrige brevet vi sendte til fylkesmannen, og er spent på om fylkesmann Lodve Solholm vil ta grep nå», sa Terje Angvik til avisa. Romsdals Budstikke tok da direkte kontakt med Lodve Solholm som kunne bekrefte å ha mottatt brev fra Angvik bygdelag: «Vi tar henvendelsen på alvor», sa han før han ga følgende svar på hva som ville bli den videre saksgang: «Ettersom det ikke ser ut til å være enighet i Gjemnes kommune om grensejustering for Angvik, er det en sak som må inn til kommunaldepartementet for avgjørelse.» Noen slik avgjørelse kom aldri gjennom den følgende vinter og vår. Hele saken sto i bero i påvente av Stortingets behandling av kommunereformen 08.06.2017. Dersom innstillinga til Fylkesmannen i Møre og Romsdal ble fulgt eller Gjemnes ble med på lasset til en noe mindre gigantisk variant av Molde, ville jo hele grensejusteringssaken falle bort. Hva som foregikk gjennom hestehandlinga på et bakrom i Stortinget i de foregående måneder, vet vel knapt ßuene på veggen, men Gjemnes var ikke blant kommunene som havna på dødslista til Tvangsgutane (ref. s. 13). Den lokale folkeviljen og kommunestyrets vedtak ble faktisk respektert av stortingsßertallet i dette tilfellet. Gjemnes skulle bestå som egen kommune. Ville så freden endelig senke seg slik at lokalpolitikere og kommuneansatte igjen kunne konsentrere seg om samfunnsbygging og vanlig drift av Gjemnes? Nei, uvissa om kommunens framtid fortsatte idet søknaden fra Angvik bygdelag ble henta fram fra skuffen? Kommunaldepartementet spilte ballen tilbake til fylkesmannen som Þkk i oppdrag å utrede konsekvensene av en slik grensejustering. Allerede i forordet til faktagrunnlaget aner man en viss forutinntatthet: «Dette gjeld grendene Angvik, Flemma, Fagerlia og Osmarka (Øye/Heggem) som ynskjer ßytting til nye Molde kommune.» Her burde nok noen ha minnet fylkesmannen om at det var Angvik bygdelag som alene sto bak søknaden. Slik sett var det kanskje noe freidig at de, med bare 1/3 av den totale befolkning i skolekretsen, uten videre også inkluderte de tre øvrige bygdene i sine utbryterbestrebelser? Etter at fylkesmannen selv hadde utarbeidet sitt faktagrunnlag og innhentet tilsvarende fra Gjemnes kommune, ble ekstern konsulenthjelp engasjert. Telemarksforskning bør takke høyere makter for eksistensen av kommuner som Gjemnes og regjeringas reformiver. Nå skulle de nemlig utrede «Økonomiske konsekvenser av mulig grensejustering mellom Gjemnes og Molde kommuner», den fjerde av deres rapporten hvor Gjemnes hadde en større eller mindre rolle. Samtidig ga fylkesmannen Opinion AS i oppdrag å foreta en innbyggerundersøkelse i de berørte bygder. Telefonintervjuene ble foretatt i uke 3 og 4, dvs. fra 15. januar 2018. Fire dager før de begynte å ringe, arrangerte Angvik bygdelag folkemøte i Flemma grendahus hvor de orienterte om bakgrunnen for søknaden, prosessen og konsekvensene av å forbli i Gjemnes kontra å bli overført til Molde. Foruten ordfører og rådmann i sin egen kommune kom det også storÞnt besøk helt fra Molde, Høyre-ordfører Torgeir Dahl. Han ønsket folket 168

KAOSREFORMENE - BIND 1


fra indre Gjemnes hjertelig velkommen til storkommunen og kunne gjenta forsikringene referert i Angvikposten uka i forveien. Bygdelagets eget organ skrev: «Gjennom utredningen om en eventuell grensejustering opplever vi at mange er skeptiske til å bli en utkant av Molde.» Derfor spurte de Dahl om status på byens utkanter, og han svarte: "I motsetning til Ålesund og Kristiansund har vi i Molde et kommunestyre og ikke et bystyre. I det ligger det en erkjennelse av at Molde kommune ikke primært er en bykommune, men en landkommune med betydelige landbruksressurser.» Angvik bygdelag hadde altså etter langvarig svartmaling av et framtidig liv i Gjemnes nå også lagt et godt grunnlag for et gull og grønne skoger-inntrykk av nye Molde før folket skulle svare Opinion. Dessuten kunne de vise til et ris bak speilet. Da kommunestyret gikk inn for at Gjemnes skulle bestå, fattet de nemlig et tilleggsvedtak om at kommunen skulle være i Nordmøres regionsamarbeid. Slik kunne det spilles på at en stemme for å forbli i Gjemnes kunne bidra til at bygda i en eventuell framtidig sammenslåing kunne risikere å følge med på lasset til Kristiansund. Motstanderne av grensejusteringa i indre Gjemnes ble nok tatt noe på senga, men våkna ganske kraftig etter hvert. Det hadde allerede blitt fremmet krav om at innbyggerundersøkelsen skulle vise resultatene for de Þre kretsene separat, men det nektet fylkesmannen med henvisning til personvernet. Selve gjennomføringa av telefonintervjuene førte i neste omgang til ytterligere kritikk. Opplegget var at Opinion skulle prøve å ringe alle stemmeberettigede opptil 10 ganger inntil de Þkk svar, men det var langt fra nok til full måloppnåelse. Det var feil på lista deres og noen hadde apper som blokkerte markedsundersøkelser eller hadde reservert nummeret sitt etter tidligere kontakt med Opinion. Derfor sørget de for at den omvendte løsning også var mulig. Angvikposten, nettavisa til bygdelaget i den ene av de Þre kretsene, annonserte 2 ganger, den 12. og 22. januar, at folk kunne ringe til byrået for slik å få avgitt sin stemme. Svarene fordelte seg slik: «Overßytting til Molde kommune» 57 %, «Bli i Gjemnes kommune» 36% og «Veit ikkje» 7%. I tidligere kapitler er det vist til store avvik i resultatene på innbyggerundersøkelser og folkeavstemninger (se s. 106). Uansett om denne ringerunden skulle ha gitt et riktig inntrykk av stemninga i indre Gjemnes akkurat da den ble utført, kan det virke som den snudde ganske snart etterpå. Det Þkk da også fylkesmannen klare indikasjoner på: I et brev han mottok fra en gruppe innbyggere i Osmarka Þkk han svart på hvitt at søknaden fra Angvik bygdelag var sendt uten tilslutning fra dem. De forholdt seg til at Gjemnes kommunestyre hadde fattet et gyldig politisk vedtak, med en rådgivende folkeavstemning i ryggen, om at kommunen skulle bestå. Fremtidige utfordringer mente de best kunne løses sammen med resten av Gjemnes kommune framfor å bryte ut. Til slutt pekte de på at en grensejustering var et grep som kunne gjøre det vanskeligere for kommunen å bestå, og en slik nedlegging ønsket de ikke å bidra til. 169

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I Fagerlia var de ikke noe mildere stemt overfor initiativet fra naboene i Angvika. Bygdelaget der sendte rett og slett en søknad til fylkesmannen om å bli grensejuster til Gjemnes dersom angvikingene Þkk innvilget sin søknad. Fram og tilbake er like langt. I brevet gjorde de det klart at de fra første stund hadde vært svært kritisk til og tatt avstand fra at Angvik bygdelag i sin søknad hadde inkludert tre nabokretser på sin heseblesende ferd mot Molde. De delte slett ikke Angvik bygdelags svartmaling av nåtid og framtid i Gjemnes kommune, ei heller «tru på at vi bergar utkanten vår, berre vi kastar oss på kommunereform-toget snøggast råd.» Tvert om deÞnerte de kommunen sin slik i Fagerlia: «Eit velfungerande lokaldemokrati der vi er sikra eigarskap og innverknad i politiske prosessar. Dette balanserer makta mellom lokalsamfunn og sentralmakt, som igjen er nøkkelen til den norske modellen med eit høgt velferdsnivå. Gjemnes tilbyr gode tenester der vi bur, og har ein oversiktlig, gjennomsynlig og lett tilgjengeleg administrasjon med god lokalkunnskap.» Videre skriver de: «Innleingsvis har vi gjeve uttrykk for vår misnøye med måten Angvik bygdelag har gått fram med søknaden sin. Dei har vore pågåande og ßinke til å føre fram saka si, både i presentasjonar på folkemøte og i pressa, der Romsdals Budstikke har vore ein god støttespelar. Motstanden har likevel vore der heile vegen, og har ikkje minka med tida. Den har snarare vakse seg sterkare. Folk forstår etter kvart at svartmålinga av eigen kommune ikkje stemmer. Den hardt tilkjempa sjølråderetten vår bør ikkje avhendast på dette viset, helst ikkje for nokon pris.» Til slutt i brevet får også fylkesmannen sterk kritikk for å nekte å offentliggjøre resultater fra innbyggerhøringa krets for krets. «Om det berre er i Angvika det er ßeirtal for nye Molde, er det direkte usant å hevde at heile indre Gjemnes vil dette», skriver de. Nettopp slik presenterte fylkesmannen sammen med Molde kommune og departementet søknaden og høringa. Det mente Fagerli bygdelag skapte mistillit til de styrende og gjennomføringa av reformprosessen. Dessuten ga det helt feil forutsetning for avgjørelse av saken. I Flemma skjedde det også en bred oppvåkning i saken, og utpå sommeren ble det samlet inn underskrifter for å forbli i Gjemnes. Initiativtaker Jarle Vaagbø fortalte at alle han spurte skrev seg på. Ingen ville til Molde. Da mange var bortreist og grunnet et visst tidspress satte de strek da over halvparten av de stemmeberettigede i bygda var på lista. Den ble sendt inn til fylkesmannen sammen med en søknad om grensejustering tilbake til Gjemnes om Angvik bygdelag Þkk innvilget sinn søknad.

170

KAOSREFORMENE - BIND 1


I et innlegg i Romsdals Budstikke skrev Jarle Vaagbø at: «Kommunereformen i 1965 plager tydeligvis ennå enkelte av dagens politikere i Angvika, selv om de knapt var født den gang.» Han mente at de sammen med makta i Molde, på fylkeshuset og i departementet håpet på en dominoeffekt der hele kommunen ville havne under Molde i en tid der de ßeste piler pekte oppover for Gjemnes: «... en ßott kommune å bo i, med nærhet til gode tjenester, vekst i folketallet, full barnehagedekning og sjukehjemsplasser til alle som trenger det.» Han avsluttet med å ta sterk avstand fra at styret i Angvik bygdelag hadde tatt seg til rette på vegne av andre bygder: «Å gjøre seg til uvenn med sin nærmeste nabo, er aldri noe lurt trekk», skrev han og oppfordret dem til å trekke søknaden! De folkevalgte i Gjemnes hadde i mars 2018 møter for å gi sin formelle høringsuttalelse til saken. I sin anbefaling til vedtak gikk rådmannen imot den foreslåtte grensejusteringa. Med henvisning til saksutredninga fra fylkesmannen pekte hun på at et tap av 25% av innbyggerne ville medføre svært uheldige konsekvenser for Gjemnes kommune. Det ville heller ikke være å betrakte som en justering, men en deling, mente hun, og deling var ikke utredet og måtte dessuten eventuelt vedtas av Stortinget. Nettopp dette skulle bli et sentralt stridsspørsmål videre i prosessen. I formannskapet 6. mars mente den fortsatt ihuga sammenslåingstilhengeren Heidi Hogset (V) at innbyggerne i indre Gjemnes hadde gitt «et overbevisende uttrykk for sitt ønske om å bli innlemmet i Molde» og at dette måtte respekteres. Hun var enig med rådmannen i at dette måtte betraktes som en deling, og det ville «svekke en allerede liten og ressurssvak kommune.» I sitt forslag til vedtak la hun derfor til at en naturlig konsekvens var at kommunens framtid måtte tas opp til ny vurdering. Forslaget Þkk bare hennes egen stemme slik at rådmannens ble vedtatt 4 mot 1. Saken kom opp i kommunestyret en uke seinere. Til tross for sin sentrale rolle i Angvik bygdelag ble APs Bjørnar Danielsen kjent habil i saken og fremmet motforslag til formannskapets innstilling. Med henvisning kun til den omstridte innbyggerundersøkelsen var konklusjonen: «Kommunestyret aksepterer derfor at Angvik skolekrets blir en del av nye Molde kommune fra 01.01.2020.» I debatten kom det ßere kritiske merknader til gjennomføringa av innbyggerundersøkelsen og at søknaden fra Angvik bygdelag uten videre inkluderte de andre kretsene. Den åpenbare motstand i disse og søknadene derfra om tilbakeføring til Gjemnes ble trukket fram for å underbygge kritikken. Det var også tydelig at de ßeste representantene nå hadde fått et mer optimistisk syn på kommunens framtid. Bedret økonomi og gode tjenester ble framhevet i kontrast til det de mente var svartmaling fra de som ivret for sammenslåing både lokalt og hos fylkesmannen. Den slagferdige bonden fra Bergsøya, Johan Aimar Brandvik (Sp), sparte ikke på kruttet i sitt innlegg. «Sanner sier det er slutt på omkamper. Da får vi vel kalle dette en 171

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


ekstraomgang. Det er fortvilende at noen endrer reglene hele tida om de ikke går av med seieren», sa han. Deretter minnet han om at de egentlig var kommet i mål med reformen to år tidligere: «Så lå det et trusselbrev fra Angvika på bordet og de Þkk med seg en og annen byråkrat og noen i departementet», fortsatte han og var ikke nådig i sin karakteristikk av hvordan de nå via en justerings-omvei prøvde å overkjøre det endelige Stortingsvedtaket om at Gjemnes skulle bestå: «Om de lykkes, lever vi i en bananrepublikk», mente han. Brandvik var en av ßere som tok opp et poeng fra Telemarksforsknings beregning av de økonomiske følgene av en eventuell grensejustering. I rapporten går det nemlig fram at Gjemnes ville få 34 millioner kroner mindre i frie inntekter ved fradeling av området med 661 innbyggere. Paradoksalt nok ville Molde fått 44 millioner i økte overføringer for å ta i mot dem. «Er det dette som kalles stordriftsfordeler», spurte Brandvik retorisk og la til: «Det må være fole gale å gå for en sak der samfunnet skal bruke 10 millioner mer i året på å drifte indre Gjemnes.» Voteringa vista at ßere representanter nå hadde fått trua på kommunen sin, til og med Høyre-folk. I sin stemmeforklaring gjorde Leif Ståle Engdahl det klart at han, ikke bare gikk i mot fradelinga, men at Gjemnes på sikt ville stå seg best som egen kommune. Av de tre fra Høyre var det bare Grethe Ranheim som hadde beholdt pessimismen og ikke trodde Gjemnes var liv laga. «Derfor ser jeg helst at hele kommunen går til Molde», sa hun og bekjentgjorde støtte til utbryterne i Angvika i første omgang. Dertil var det bare APs Kjell Sorthe som hadde samme standpunkt. Han hadde angivelig innsideinformasjon fra irrgangene til maktapparatet i Oslo da han påsto at regjeringas intensjon var å tvangssammenslå Gjemnes med Molde. Dette sprakk i forhandlingene med blant annet Venstre, påsto han. Om partiets lokale representant hadde hatt en Þnger med i spillet her, vites ikke, men Heidi Hogset holdt fast på sitt forslag fra formannskapet. Gjemnes skulle forsvinne fra kommunekartet ved en deling. Angvika skulle få ta med seg resten av indre Gjemnes til Molde, mens hun håpet at en ny vurdering ville føre til at de ytre deler gikk til Kristiansund. Bjørnar Danielsen Þkk altså bare med seg disse 3 sistnevnte på sitt forslag slik at det ble et ßertall på 13 mot 4 for en uttalelse som gikk i mot grensejusteringa. Nå var det bare å vente på om fylkesmannen ville ta dette til følge i sin anbefaling til departementet. Det varte bare 10 dager. Kunne det tyde på at fylkesmannen allerede hadde konkludert uavhengig av hva lokalpolitikere og folk utenfor selv Angvika måtte mene? Slik står det svart på hvitt: «Det er fylkesmannen si vurdering at for bygdene i indre Gjemnes vil den beste løysinga vere ei grensejustering over til nye Molde som vil vere ein berekraftig kommune også i framtida». En sak var at anbefalinga gikk i den retning, men fylkesmannen ignorerte ikke bare kommunestyrets to vedtak, en folkeavstemning og ymse uttalelser fra både her og der, men også Stortinget som 9 måneder tidligere lot

172

KAOSREFORMENE - BIND 1


Gjemnes få bestå som egen kommune. På glanset papir til departementet gjentas nemlig visa det har blitt kvernet på fra fylkeshuset i Molde siden tidenes reform-morgen: «fylkesmannen ser det slik at Gjemnes kommune innan kort tid vil måtte inngå i ei større kommunesamanslåing. Utfordringsbildet for Gjemnes kommune har ikkje endra seg sidan vår tilråding i kommunereforma, og det er vår vurdering at kommunen på sikt ikkje vil vere berekraftig verken med eller utan ei grensejustering.» Dernest vises det til at en grensejustering er en krevende prosess både for kommunen selv og alle involverte statlige og regionale instanser, helt unødvendig ressursbruk dersom kommunen innen kort tid likevel skal gjennom en sammenslåing. Fylkesmannen legger altså igjen klare føringer for de gjenstridige gjemnesingene og skriver: «Dersom Gjemnes kommune gjer vedtak om å ta opp igjen forhandlingar med nabokommunane om samanslåing bør grensejusteringssøknaden leggast på vent.» Slik sendte altså fylkesmannen for n’te gang ballen tilbake til gjemnesingene, men det spørs om ikke de begynte å bli nokså immune mot disse stadige forsøkene på å lede dem til frivillig tvang? Kommunal Rapport slår opp saken samme dag under overskrifta «Fylkesmannen river kommunen i Þllebiter». Ordene er hentet fra munnen til Kristiansund-ordfører Kjell Neergaard som sier han er sjokkert. Han bekrefter indirekte at den gamle fogderistriden lever i beste velgående idet han videre refereres: «Ordføreren i Nordmøre-hovedstaden reagerer på at Romsdal får en så stor bit av regionen og mener grensejusteringa vil få konsekvenser ikke bare for Nordmøre, men hele fylket.» Også daglig leder Ellen Engdahl i regionrådet på Nordmøre mener «dette kan utfordre Møre og Romsdal sin framtid som eget fylke.» Hun viser til at reformen har ført to kommuner (Halsa og Rindal) til Trøndelag og ßere har tatt til orde for at det resterende Nordmøre bør gjøre det samme. Om de på den nordlige ßanke er både veldig skuffet, sjokkert og forbannet, er Molde-ordfører Torgeir Dahls reaksjoner stikk motsatt. Han sier han er svært glad for fylkesmannens anbefaling og slutter seg til hans formaninger om at Gjemnes bør ta opp igjen forhandlinger om sammenslåing av hele kommunen sørover til Rosenes by. I Gjemnes er ordfører Knut Sjømæling både skuffet og overrasket over hvordan fylkesmannen har tatt mer hensyn til ett bygdelag enn til et stort ßertall i kommunestyret. Han meddeler så at han vil ta kontakt med stortingsrepresentanter på Møre-benken med henvisning til at en slik eventuell grensejustering må være stikk i strid med kommunereformen. «Det kan da ikke være meningen å gjøre små kommuner enda mindre og mer sårbare», sa han. 173

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Skjebnen til noen små bygder og en liten kommune var nå helt og holdent lagt i hendene på departementet, eller var den det? Nå startet nemlig en drakamp om hvordan inndelingslova skulle tolkes. Var dette en grensejustering eller en deling av kommunen? Hvis det siste var tilfelle, ville det være en sak som måtte helt til Stortinget for endelig avgjørelse. Kommunaldepartementet hadde allerede før jul uttalt at denne saken falt innenfor deres gebet. Etter at problemstillinga ble aktualisert med fylkesmannens innstilling, tiltok protestene mot dette. Det aktuelle områdets innbyggertall i prosent av kommunens oversteg nemlig 25, normalt en øvre grense for departementsbehandling. Senterpartiets Jenny Klinge tok opp saken i Stortinget i spørsmål til kommunalminister Monica Mæland: Kunne det i strid med kommunestyrets vedtak og uten vektlegging av konsekvensene for resten av kommunen fradeles areal med så stor andel av befolkninga uten at Stortinget Þkk saken til behandling? «Ja», svarte Mæland og pekte på at det også i tilfeller over de 25% åpnes for skjønn. «Siden Gjemnes kommune fortsetter å eksistere, vil det være ei grensejustering uavhengig av hvor stor del av kommunen området utgjør», påsto hun. Ordfører Knut Sjømæling kommenterte hoderystende: «Det samme svaret Þkk vi i departementet sist av statssekretær Horrigmo. Hun mente at om så 90 prosent av innbyggerne ble grensejustert, spilte det ingen rolle så lenge resten besto som egen kommune.» Det paradoksale i det hele er jo at de samme kreftene som hardnakket hevdet dette, gang på gang insisterte på at nettopp Gjemnes måtte oppgi sin eksistens, og hva da? Det hele var som en kommunal Catch 22. Sjømæling fastholdt at justeringa var for omfattende til å overlates til et knippe byråkrater med sterke føringer fra dem som ville dem til livs. Han var frimodig nok til å si: «Mæland har rett og slett ikke skjønt poenget.» Jenny Klinge var enig i den konklusjonen og mente å vite hvorfor Mæland svarte som hun gjorde: «Regjeringa og fylkesmannen velger å lese reglene akkurat slik som det passer dem for å oppnå det de vil, og det er ßest mulig sammenslåinger», sa hun og pekte på at Gjemnes var et av deres åpenbare mål i så måte. «Det er rett og slett utidig, og det kan dere sitere meg på», sa en oppbrakt Klinge til pressa. Også hun trakk fram det smått absurde i at nye Molde vil få ßere millioner mer i overføringer for Angvik skolekrets enn det Gjemnes får i dag: «Da faller jo poenget med stordriftsfordelene bort. Det er jo rett og slett komisk», sa hun og holdt fast ved at saken burde havne i Stortinget.

174

KAOSREFORMENE - BIND 1


Statsråd Mæland sto like fast på at dette var en avgjørelsen som lå til henne og hennes embedsverk og la til et argument hun mente støttet dette; tidsaspektet: «Det er viktig med en tidlig avgjørelse i saken», sa hun i sitt svar til Klinge og meddelte at de la opp til at den ville bli tatt i departementet før sommeren. Da gjensto det å se om det holdt eller om Gjemnes skulle måtte leve i en uholdbar spenning på ubestemt tid. Kommunestyret vedtok samme våren at det skulle gjøres et forsøk på å få i stand et møte med departementet for å få lagt fram problemstillinga fra hele Gjemnes sin synsvinkel. Samtidig ville de be om en snarlig avklaring. Å leve i uvisse over så lang tid var ikke holdbart. Bare Venstres Heidi Hogset stemte i mot. Det samme ßertall stemte også for at de ikke skulle gå i noen nye forhandlinger med byene på hver side, dvs. ikke la seg presse tross situasjonen de var oppe i. Flere tok ordet og påpekte hvor viktig og riktig det var at saken måtte behandles i Stortinget siden mer enn 25% av kommunen eventuelt ville forsvinne. Dette poenget tok delegasjonen med seg til maktens høyborg 26.04.2018. «Som ordfører reiser jeg til Oslo for å forsvare lokaldemokratiet og det kommunestyret har vedtatt for hele kommunen», sa Knut Sjømæling. Vel framme i departementet gikk han ikke rundt grøten. Han slo fast at det ikke ville være snakk om grensejustering, men deling som ville være jevngodt med tvangssammenslåing, spesielt siden store deler av det aktuelle området klart hadde sagt fra at de ikke ville være med på ferden. «Dette vil gå ut over tilbudet til befolkningen, dessuten berøre frivillige lag og foreninger sterkt», påpekte han. Rådmann Birgit Eliassen kunne fortelle om økende folketall de siste fem år, gode tjenester innen oppvekst, helse og omsorg, målrettede arbeidet med kvalitetsheving som hadde gitt resultater, samt en økonomi-handtering som departementet de satt i, faktisk hadde kåret til månedens eksempel på god styring i oktober 2015. Siden hadde den ikke blitt noe dårligere. Sjømæling stemte i og la til IA-prisen (Inkluderende arbeidsliv) kommunen hadde fått: «Saken er at vi er en livskraftig kommune», sa han uten å være blind for at det ville komme utfordringer framover: «... men vi står ikke på kanten av stupet, slik noen vil ha det til», slo han ettertrykkelig fast. Hvilken respons Þkk de så, og ville det komme et svar i løpet av mai slik de ønsket? «Det tydeligste signalet vi Þkk med tilbake, er nok at departementet fremdeles oppfatter dette som en grensejustering», kunne ordføreren fortelle og håpet at et vagt løfte om avgjørelse før sommeren i hvert fall ville bli innfridd. Kommunetoppene i Gjemnes var ikke de eneste som dro til hovedstaden denne våren. Uka etter hadde radarparet fra Angvika, Bjørnar Danielsen og Terje Angvik audiens i 175

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


departementet, og de hadde toppet laget med Høyres fremste mann i Romsdal, Moldeordfører Torgeir Dahl og Brit Rakvåg Roald, prosjektleder for nye Molde kommune. Terje Angvik var trygg på suksess og relativt bastant i sine uttalelser til Romsdals Budstikke før avreise: «Vi har en god sak fordi søknaden fra bygdelaget støtter opp om hensikten med kommunereformen», sa han og fortsatte med et stikk til sine sambygdinger: «Det er verre med dem som er imot grensejustering. For dem er det vanskelig å forklare hvorfor de vil fortsette med dagens struktur, som er en liten og svak kommune», sa han og viste igjen til de da to år gamle saksutredningene.

Ordfører Dahls ærend var heller ikke til å misforstå: «Vi deler fylkesmannens vurdering, så møtet vil for oss handle om å legge dette fram for departementet direkte», sa han. Bjørnar Danielsen forklarte bakgrunnen for søknaden gjennom en 40 minutters lang presentasjon for departementsfolk med statssekretær Anne Marthe J. Horringmo (H) i spissen. Dahl forsikret forsamlingen om at både angvikinger og resten av Gjemnes ville bli tatt godt i mot i byen. Videre refererte han til kommunestyrevedtak om at de alle var velkomne til nye Molde kommune. Kampen om et landområde på grensa mellom Romsdal og Nordmøre hadde altså blitt ßyttet til Oslo, så kunne man saktens spørre seg om det var en nøytral bortebane? Det uverdige spillet som foregikk rundt stakkars Gjemnes vakte etterhvert såpass nasjonal oppmerksomhet at selveste Klassekampen i slutten av mai tok turen til den lille og hardt prøvede kommunen. Med ordspillet «Kan Gjemnes med jorda» forteller de om hvordan den kan bli lagt ned mot kommunestyrets vilje - uten behandling i Stortinget. På rådhuset traff de ordfører og rådmann som begge var frustrert over å ha mista kontrollen over prosessen: «All makt ligger i hendene på folk som sitter på kontorer i Molde og Oslo.» Ordfører Knut Sjømæling fryktet han kunne bli den siste ordføreren i bygda. Som om ikke presset hadde vært hardt nok fra før, prøvde sterke kreftene nå å sette inn et nådestøt med denne grensejusteringa, men var det noen gode alternativ? Han innrømmet at han ikke hadde noen stor tro på hverken Molde eller Kristiansund. Rådmann Birgit Eliassen fortalte hvordan hun i lang tid hadde sett seg nødt til å peke på at kommunen kunne få det trangt i framtida på grunn av det nye inntektssystemet fra 176

KAOSREFORMENE - BIND 1


regjeringa. Hun viste til opplegget hvor kommunene som er «frivillig små», skulle bli straffet. Om hver fjerde skattebetaler også skulle forsvinne, måtte de selvfølgelig revurdere planlagte investeringer som f.eks. til nytt sykehjem, forklarte hun. Klassekampens reportasjeteam beveget seg så til løvens hule, Angvika, hvor de hadde avtalt møte med de to ledende utbryterne, Terje Angvik og Bjørnar Danielsen. Hva syns de så om kanskje å bli brekkstanga i saken? «Jeg føler ikke det er vår skyld om Gjemnes må legge inn årene», svarte Angvik før han viste til hva som var utredet om at Gjemnes i framtida ikke vil være i stand til å gi et godt og likeverdig tilbud sammenlignet med andre kommuner: «Det er andre, som rådmannen, som har konkludert med det før oss. Så har vi vært så freidige at vi har kikka oss om etter et alternativ.» Bjørnar Danielsen fortalte at han nå syns det kunne være lurt å dele kommunen mellom Kristiansund og Molde. I avsnittet med tittelen «Bygd i brann» var det naturlig at Klassekampens journalist Jens Kihl spurte om saken skapte vondt blod? «Tja, enkelte reagerer jo mer enn andre, men jeg vil ikke påstå at det er noe spesielt her, det er oppkonstruert», var svaret. Begynte futten å gå litt ut av opprørerne? Hadde støtten til separatisme selv her på deres absolutte hjemmebane svunnet hen? Klassekampen forsøkte å lodde stemninga i stedets butikk. Der var det vanskelig å få folk i tale. Flere sa at de hadde sterke meninger om saken, men at de ikke turde stå frem med navn og bilde fordi konßikten hadde blitt så tilspissa. De fortalte om naboer som ikke lenger hilste på hverandre og rykter om at folk i de andre bygdene boikottet butikken i Angvika. Til slutt lyktes Kihl i å få Målfrid Håseth Aspås til å stå fram: «Det er noe stort tull, det de to har starta. De vil rasere kommunen», sa hun om Angvik og Danielsen.

Neste møte fant sted ved Øre kirke, symbolsk nok ved en bauta over John Neergaard som var sentral da formannskapslovene ble vedtatt i 1837, slik at vi Þkk lokalt sjølvstyre her til lands. Klassekampen skulle treffe Øyvind Silset og andre fra den lokale aksjonsgruppa for Gjemnes. En hel strøm av biler kom da fra alle deler av kommunen, et tydelig tegn på stort engasjement. Til slutt blir nesten 20 medlemer av den såkalte Fagerligruppa med på intervjuet. De hadde nå levert klage til Sivilombudsmannen fordi de mente at en fjerdedel av kommunen ikke burde få bestemme skjebnen til resten. Videre mente de at innbyggerundersøkelsen var feil og mangelfull og at prosessen var for lukka. 177

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Lederen av ungdomsrådet, Joakim Myklebust Tangen, var også tilstede og ga klart uttrykk for motstand mot delinga: «Jeg håper vi har ei framtid som egen kommune! Det er bedre enn å være en utkant i byen.» Denne lokale motstand ved at slike som Fagerligruppa arrangerte folkemøter, skrev leserbrev, kontaktet politikere og i det hele tatt synliggjorde et stort engasjement for å bevare Gjemnes kommune, var av avgjørende betydning i striden. Det var også de som Þkk stortingsrepresentant Jenny Klinge på banen, og nå fulgte hun opp: Sammen med tre partifeller fra Sp fremmet hun i begynnelsen av juni et såkalt Dokument 8-forslag om endring av inndelingslovas § 6: «Saker om grensejustering skal forelegges Stortinget til avgjørelse når det er uenighet mellom de berørte kommunene». De ba også departementet sette alle aktuelle saker, slik som tilfellet i Gjemnes, i bero inntil forslaget var ferdig behandlet. I en uttalelse 29.06.2018 fra statsråd Monica Mæland argumenteres det over et par sider for å beholde gjeldende ordning. Det vises så til at departementet har ßere saker om grensejustering til behandling, og at disse er krevende for de involverte. Ministeren påpeker derfor hvor viktig det er å få en snarlig avklaring i slike spørsmål og avslutter brevet slik: «Jeg mener at det vil være svært uheldig både for kommunene og de berørte innbyggerne, dersom behandlingen av alle disse sakene stilles i bero. Departementet vil derfor behandle sakene i tråd med dagens lovverk.» Så skulle man vel tro at statsrådens dom var rett rundt hjørnet også gitt lovnaden om at det skulle skje før sommeren? Beskjed fra departementet kom lynhurtig, bare 3 dager seinere, om at avgjørelsen hele Gjemnes hadde gått og ventet på, ikke ville bli tatt før en gang etter sommerferien. På det tidspunkt hadde søknaden om grensejustering ligget uavklart fra myndighetenes side i to år. Romsdals Budstikke skrev på lederplass 5. juli at regjeringa åpenbart så dette som ei svært kontroversiell og vanskelig sak. Ministeren var da midt i den voldsomme stormen omkring sammenslåinga av Troms og Finnmark. Avisa spekulerte i om utsettelsen kunne ha å gjøre med at Monica Mæland ikke ville ha enda en slik sak å bale med gjennom sommeren. Samme uke hadde hennes departement imidlertid avgjort tilsvarende grensespørsmål hvor det også hersket uenighet mellom involverte kommuner. Det ble tolket som at utsettelsen ikke betød at regjeringa ville konferere med Stortinget om saken. Budstikka holdt det for sannsynlig at departementet til slutt ville falle ned på et ja til Angvik bygdelags søknad, men var kritisk til hvordan Gjemnes var overlatt i et vakuum. Den uavklarte situasjonen var svært beklagelig for hele kommunen og gikk ut over så mangt, for eksempel nominasjonsprosessen til valget det påfølgende år og mye planlegging for framtida. «Når september kommer, må avgjørelsen være tatt», ble det konkludert med i lederartikkelen. 178

KAOSREFORMENE - BIND 1


En sommer var over. September kom og gikk, men avgjørelsen lot fortsatt vente på seg. Samtidig var forslaget til de Þre Sp-representantene på vei gjennom Stortingets kvern. Fikk de gjennomslag for å ßytte omstridte grensespørsmål dit, kunne et KrF på vippen gi regjeringa et nederlag dersom departementet innstilte på å ta søknaden fra Angvik bygdelag til følge. Den 6. november deltok ordfører Sjømæling i en høring om saken på Løvebakken. Det ble seier i første runde. En knapp måned seinere innstilte nemlig et ßertall i kommunalkomitéen, med medlemmer fra Ap, Sp og SV, på at forslaget til Klinge & Co. skulle vedtas. Hun tvilte likevel på samme resultat ved den endelige behandlinga i Stortinget 06.12.2018 og Þkk rett. KrF ville ikke være med på å endre arbeidsfordeling mellom fylkesmannen, regjeringa og Stortinget i disse sakene og stemte sammen med H/ FrP/V. «Jeg er skuffet over at ßertallet ikke ser at dette handler om folkestyret og at viktige saker for kommunenes framtid bør behandles i Stortinget», sa Jenny Klinge. Nå lå altså beslutninga helt og holdent i departementet, om de noen gang ville klare å ta standpunkt? Tross gjentagende forespørsler hadde departementet over lang tid konsekvent ikke villet gi noen som helst angivelse av tidspunkt for avklaring, eller årsak til at svaret lot vente på seg. En pågående Romsdals Budstikke klarte endelig å uteske noe av statssekretær Horringmo: «Vi beklager at vi ikke har avgjort dette ennå, men vi forventer å være ferdig før jul.» «Er det jula i år?» spurte Gjemnes-ordfører Sjømæling ironisk da Budstikka viderebrakte svaret fra departementet. Han gjorde det så klart: «Vi kan ikke leve med usikkerheten, så vi planlegger uansett som om vi består som egen kommune. Så lenge vi ikke har fått svar, kjører vi på, og forventer at situasjonen forblir som i dag.» «Nå står ikke verden til påske», var det gjerne mange som utbrøt selv om det var adventstid. For de som kjempet for et samlet Gjemnes, ble nederlaget i Stortinget til seier allerede dagen etter, dvs. 7. desember. Undrenes tid var ikke forbi. Departementet hadde kommet ut av tenkeboksen og vendt tommelen ned for Angvik bygdelag, fylkesmannen, Molde kommune og kanskje seg selv? Monica Mæland meddelte at det hadde vært en vanskelig sak å avgjøre. Momentene pekte i ulik retning, men utredninga hadde ikke avdekket åpenbare ulemper for noen ved dagens grense, ei heller ville justering av den gi noen klar gevinst for innbyggerne. Dessuten framsto det aktuelle området som sterkere knyttet til Gjemnes enn Molde. «Etter ei samla vurdering meiner derfor departementet at det ikkje er grunnlag for å vedta ei grenseendring», skrev ministeren og presiserte til slutt at vedtaket var endelig og ikke kunne ankes. Like i forkant av publiseringa av pressemeldinga kom det et forhåndsvarsel til rådhuset på Batnfjordsøra over telefon fra statssekretær Horringmo. På grunn av den lange og harde striden hadde ordfører Knut Sjømæling vondt for å smile alt for bredt selv om det var dette utfallet han hadde håpet på: «Først og fremst føler jeg en enorm lettelse over at avgjørelsen er tatt, og selvfølgelig at det gikk den veien kommunestyret har fattet vedtak om. Det har vært en krevende prosess, men nå kan vi endelig se framover. Nå skal vi 179

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


ganske umiddelbart starte nominasjonsprosessen fram mot neste valg», sa han til Tidens Krav og mente at temaet kommunesammenslåing nå burde være parkert. Sjømæling sendte også ut pressemelding hvor han takket kommunaldepartementet for en hyggelig førjulshilsen. Videre uttalte han: «Nå er det viktig at alle forener kreftene og ser framover og utvikler Gjemnes til en enda bedre kommune å bo i. Vi har mange utfordringer og oppgaver som venter, men vi har også svært gode forutsetninger for å lykkes med dette arbeidet hvis vi jobber sammen.» Han meddelte også at han hadde mottatt positive tilbakemeldinger fra Angvika og likeså ordfører Torgeir Dahl i Molde hadde uttrykt tilfredshet med at avgjørelsen endelig var tatt.

I grupperingene som hadde stått på seint og tidlig i en rein dugnad og i salige Jon Neergaards ånd for å unngå både kommunesammenslåing og fradeling, var det naturlig nok jubel. Øyvind Silset uttrykte håp om en ny giv i lokalsamfunnet: «Kanskje vi nå kan samarbeide bedre internt i kommunen», var hans lønnlig håp. Ikke bare Gjemnes som helhet, men også Molde er en vinner i denne saken, mente han. «Begynner ikke Molde allerede å bli for stor? Hvordan tjener byen på å få mer territorium? Handler det om på død og liv å bli størst mulig?», spurte han retorisk og konkluderte med: «Hele regionen styrkes dersom vi får et bedre samarbeid framover og samtidig har et lokaldemokrati og tjenester nær folket.» Selv om konklusjonen endte på det gruppa hadde håpet på, var heller ikke Silset fri for kritikk av prosessen, særlig at det tok så lang tid å komme til en avgjørelse. Han tok også opp igjen spørsmål de hadde bedt Sivilombudsmannen vurdere angående initiativrett i en sak som gjaldt en så stor del av kommunen. I loven står det nemlig at «Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld.» Om dette var en delingssak, skulle altså fylkesmannen umiddelbart ha avslått søknaden fra Angvik bygdelag. Bygdelaget kunne isteden reist saken gjennom et såkalt innbyggerinitiativ. Kommunestyret ville da vært pliktig selv å ta stilling dersom minst 2 prosent av innbyggerne, alternativt 300, sto bak forslaget. I Gjemnes ville det ha innebåret 52 personer. I Flemma skrev ßere enn det seg på for eventuelt å bli tilbakeført til Gjemmes, mens søknaden fra Angvik bygdelag er undertegnet av 2 på vegne av styret. Er det ikke et tankekors at en hard kjerne der, uten å gå via kommunestyret, klarte å sette i gang et enormt apparat hos 180

KAOSREFORMENE - BIND 1


fylkesmann og departement og forårsaket noe tilnærmet en unntakstilstand gjennom et par-tre år i en liten kommune? Burde ikke denne historia være nok til å foreta en ny og grundig gjennomgang av inndelingslova for å få bedre og utvetydige retningslinjer? Romsdals Budstikke hadde nok, liksom mange andre aviser med redaksjonen midt i en by, gjort seg til talsmann for Moldes ekspansjon i alle retninger. I dekninga av saken etter departementets vedtak refererte de reaksjonen fra egen ordfører: «Avklaringen burde kommet mye tidligere. Denne saka har tatt altfor lang tid», sa Torgeir Dahl og la til at alle nå satt igjen som tapere. På lederplass sa avisa seg mer enn enig i kritikken av prosessen, men ikke i ordførerens pessimisme på vegne av naboen i nord. Foruten å framheve hvor viktig det var at alle nå visste hva man hadde å forholde seg til, ble det konstatert: «Gjemnes fortsetter som egen kommune. Det er ßertallet av innbyggerne glad for.» Glad var ikke Terje Angvik. På spørsmål fra Budstikka hvordan vedtaket kunne være med å påvirke Gjemnes på en positiv måte, svarte han: «Jeg har ingen tro på det. Vi går en vanskelig tid i møte, og det blir ikke lettere å drifte en liten kommune når vi også vet at vi blir straffet for å være små.» Som nevnt ovenfor viste utredningene at Molde ville få tilført 10 millioner mer enn hva Gjemnes ville tape på grenseendringa. Kanskje var det derfor han i et avisinnlegg et par dager derpå spurte: «Hvordan kan departementet konkludere med at det ikke er noen ulempe å bo i en frivillig liten kommune? Hvorfor gjennomføre en kommunereform, dersom det ikke innebærer en fordel å tilhøre en større og mer robust kommune?» I innlegget, «Grensejustering - tid for ettertanke», funderer Terje Angvik videre over hvordan utfallet kunne bli slik. Dette var akkurat i tida etter at høyresida hadde vunnet den store striden i KrF, og partiet var i ferd med å oppfylle Ernas drøm om en ßertallsregjering. Kunne Gjemnes da ha blitt en del av hestehandlinga? Inndelingslovas §6 forble uforandret ved hjelp av KrFs stemmer i Stortinget. Var det i bytte mot at kommunaldepartementet ble diktert til sitt vedtak dagen etter? «Politikkens forunderlige verden kan man vanskelig bli klok på», mente Angvik og hadde liten tru på noen respons på sine teorier, i hvert fall ikke fra noen av de involverte. Redaksjonen i Romsdals Budstikke hold fast på at regjeringen ikke ville tålt en Finnmark/ Troms-konßikt til, sjøl i mindre skala. Avgjørelsen om å la Gjemnes bestå, var den enkleste og minst konßiktskapende, mente de. I jakten på svar kan man driste seg til å tilføye at departementet kanskje fryktet en domino effekt: Dersom angvikingene hadde fått gjennomslag, måtte de i jo neste omgang ha latt de andre bygdene få gå i retur. Med en slik presedens kunne det blitt en evig vandring av større og mindre grender på kryss og tvers av kommunegrenser over hele landet, spesielt etter misnøyen sammenslåinger har skapt mange steder. 181

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Nivået på det lokalpolitiske engasjementet i lille Gjemnes kan det ikke være noe å si på. Til tross for mye usikkerhet og utsettelser klarte nemlig 7 partier å stille liste til valget i 2019, med kandidater fra hele kommunen vel å merke. For å lodde stemninga noen måneder etter det ble klart at Gjemnes skulle bestå, la oss stikke innom et valgkamparrangement på idylliske Persetra i Batnfjordsdalen i slutten av august! Her var det meste som kan krype og gå av lokalpolitikere og ellers mye folk fra bygda. På plass var også Tidens Krav og NRK Møre og Romsdal. Begge kunne rapportere at det hadde roet seg ned etter all strid om sammenslåing og grensejustering. Ingen hadde heller tro på at et regionskifte fra Nordmøre til Romsdal ville føre noe godt med seg.

NRK-kommentator Trond Vestre kunne med sikkerhet fastslå at det ikke ville skje noe med Gjemnes de neste Þre årene. Arild Myhre, valgkommentator i Kristiansunds-avisa Tidens Krav, var enda mer optimistisk på kommunens vegne: «Gjemnes vil ikke opphøre som egen kommune i overskuelig framtid. De har fått orden på økonomien og vil være attraktivt som bosted også for kristiansundere. Sola skinner nå på Gjemnes», konkluderte han og Þkk applaus fra publikum som koste seg i det samme solskinnet på gårdstunet. En ny runde anså også de ßeste gjemnesinger både som lite aktuelt og ønskelig. Rollen som festbrems denne Þne augustdagen ble spilt av Arne Tømmerbakke fra Venstre. «Vi vil ikke greie oss alene. Venstre vil derfor jobbe for å bli en del av en større enhet på Nordmøre», sa han. Hvordan slo så dette standpunkt an hos velgerne tre uker seinere? Heller dårlig. Venstre ble bortimot utradert i valget med bare 28 stemmer og tap av sitt ene mandat. Bare de reine nei-partiene Sp og SV hadde framgang i valget. Ordførerens Sp gikk fra 5 til 9 representanter og Þkk således reint ßertall i kommunestyret. Ap ble nok straffet grunnet de aktive ja-folka i sine rekker og ble nesten halvert. Jan Karsten Schjølberg som hadde stått last og brast med Sjømæling gjennom alle harde tak, Þkk 182

KAOSREFORMENE - BIND 1


imidlertid fortsette som varaordfører. I det hele tatt bar valget bud om at innbyggerne var fornøyd med at kommunen bestod som før og ikke ville ha noe mer tukling med grensene. Hva så med aktivistene i Angvik bygdelag? Lederen deres Terje Angvik deltok også i politikerdebatten på Persetra og slo fast at de ikke ville prøve igjen. «Nå må politikerne vise at det er mulig å drifte Gjemnes kommune videre», sa han. Kan det være at selv han syns at det ikke går så aller verst, i hvert fall langt bedre enn hva hans egne dommedagsprofetier tilsa, og hvordan står det til i bygda han har fått etternavnet sitt fra? La oss bla litt i hans eget organ, Angvikposten! 15.01.2019, drøyt 5 uker etter at bygda ble spikra fast i Gjemnes, skriver de om "Storstilte planer for vekst i bygda". 40 nye boliger og 100-120 innbyggere de neste 5-7 åra var ambisjonene, og hvem er med på laget? Jo, grunneiere, bedrifter, bygdelaget og Gjemnes kommune! De første husa er i skrivende stund under oppføring. Avisa har senere brakt ßere gladnyheter. F.eks. har det blitt investert for framtida i butikken som under den verste striden ble påstått boikotta av nabobygdene, og stedet har fått ny brannbil og mer slukkeutstyr i oppusset og påbygd brannstasjon. I det hele tatt er det mye som tyder på at bygdefolket har tru på at det er liv laga sjøl i en liten kommune. Dette kapittelet skulle handle om nye Molde kommune, som Gjemnes altså til slutt ikke ble en del av. Likevel har denne beskjedne biten av fedrelandet fått så bred og detaljert dekning. Det synes nødvendig fordi det er et like betegnende som skremmende eksempel på hvordan ellers gode naboforhold har blitt satt på prøve og hva små bygdesamfunn og kommuner har blitt utsatt for grunnet reformen. Dertil kommer den tøylesløse konsulentbonanzaen og enorme ressursbruken for å Þnne ut innenfor hvilke grenser 2600 mennesker hører hjemme, ikke utypisk det heller i et Norge rammet av langt framskreden reform-psykose. Etter ei lang reise ser det altså ut til at de aller ßeste gjemnesinger er fornøyd med at de kom tilbake til utgangspunktet. Kan det være at denne tilfredshet også har litt å gjøre med at de skjeler til hvordan det går hos naboene som ga avkall på sitt lokale sjølstyre? Etter besøket i Angvika går veien sørover til ei «bygrense» som ligget drøye 6 mil fra rådhuset i Molde. Det er likevel ganske nært i forhold til de ytterste bygdene i en svært langstrakt nyskapning av en kommune: Vi har kommet til det som fram til 01.01.2020 var Nesset kommune. Dette er Bjørnstjerne Bjørnsons rike. Her i «Romsdalens stride land» vokste han opp og kjente seg hjemme. Akkurat samtidig med at han kom hit som femåring i 1837 sørget formannskapslovene for at bygdene innerst i fjorden og langt opp mot fjellheimen innenfor Þkk sitt lokale sjølstyre. Nesset kommune var et faktum. Dikterhøvdingen hadde for lengst forlatt prestegården i Nesset da kommunen i 1890 ble delt. Intensjonen i loven ble oppfylt nok en gang da bygdene Eresfjord, Vistdal og Eikesdal ble utskilt som én separat lokaldemokratisk enhet. Bare sistnevnte Þkk ikke med seg 183

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


navnet inn i nydannelsen som altså ble hetende Eresfjord og Vistdal kommune. I 1964 sørget så Scheikomitéen for at alt var tilbake til utgangspunktet fra 126 år tidligere. Med reformen til regjeringa Solberg ble det lagt opp til noe som kunne gi assosiasjoner til situasjonen også før den tid. Under embedsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida, hadde fogden tilhold i Molde dit hele Nesset ved hjelp av sterke sentrale, regionale og lokale krefter nå var på vei.

I Telemarksforsknings utredning ble det konkludert med at man i Nesset var relativt positivt innstilt til å bli med i en storkommune under Molde hvor også Fræna, Eide, Gjemnes, Aukra og Midsund skulle være med. Et alternativ hvor kommunen gikk i motsatt retning og bare slo seg sammen med Sunndal, Þkk imidlertid mye høyere score hos innbyggerne. Denne favoriseringa skulle vise seg å stemme nokså godt med den seinere folkeavstemninga. I den samme rapporten går det fram at det i Sunndal hersket en gjensidig positiv holdning til den løsninga. Det skulle vise seg å være en gedigen bom. I slutten av januar 2016 var kommunestyrene i Nesset og Sunndal samlet til fellesmøte i Eresfjord. Der var også fylkesplansjef Ole Helge Haugen som ble konfrontert med sitt utspill fra året før da han anbefalte kun Þre kommuner i hele Møre og Romsdal. «Jeg trodde ikke jeg skulle bli slått på det, men tror du ikke NHO foreslo tre», sa Haugen ikke uten et glimt i øyet. I denne forsamlinga klarte han ikke å forsvare slike ekstreme endringer på kommunekartet, og mente nå tvert om at «Aura» ville bli «robust» nok. Aura var navneforslaget på en kommune bestående av disse to med den berømte Mardalsfossen i kommunevåpenet. Sistnevnte ville nok kunne stått seg, men navnespørsmålet ble skutt ut i evigheten. Noe som kunne velte hele greia, var at man i Nesset fortsatt ville ha de ßotte jaktområdene sine for seg sjøl, mens mange sunndalinger stilte som en absolutt forutsetning for sammenslåing at de Þkk samme rettigheter med børse i Nesset-fjella. Saken forble uavklart inntil videre med et punkt i avtalen om at det skulle arbeides for at de to fjellstyrene ble smeltet sammen til ett. Med de sedvanlige Þne ord og vendinger om å skape «en livskraftig enhet som fremmer og utvikler bosetting, næringsutvikling, trygge oppvekstmiljø og gode og likeverdige 184

KAOSREFORMENE - BIND 1


tjenester og tilbud i hele kommunen», ble intensjonsavtalen signert 04.03.2016. For ordføreren, andre lokalpolitikere og kommunalt ansatte i Nesset var det travle uker med ßere parallelle løp med naboprat og forhandlinger i sammenslåingas tjeneste. Dagen før ble nemlig en tilsvarende avtale signert med Molde, Fræna, Eide, Aukra, Midsund, Gjemnes og Rauma. Sistnevnte var allerede da såpass lunken at papirmølla gikk også for et alternativ med «bare» de resterende 7. Som i så mange andre kommuner i landet kunne følgende være relevant for Nesset: «Vi vet ikke hvor vi skal, så vi går dit!» Ny kommune var uansett svaret, men hva var egentlig spørsmålet? Tanken og håpet om å beholde det lokale sjølstyre de hadde hatt i 178 år, så ut til ha blitt luket bort mer her enn de ßeste andre steder. Det å stå alene befestet seg som et så lite aktuelt alternativ at det i ettertid er en utbredt oppfatning blant folk i Nesset at det slett ikke sto oppført på seddelen under folkeavstemninga 25.04.2016. Så galt var det imidlertid ikke. Spørsmålet var som følger: Hvilke(n) kommune(r) skal Nesset etablere en ny kommune med? «Sunndal kommune» eller «Flest mulig Romsdals-kommuner». I ruta nedenfor sto det «Nesset som egen kommune» og deretter «Blank». Høyre-ordfører Rolf Jonas Hurlen ßagget nå eget standpunkt og argumenterte iherdig for en størst mulig enhet med sin partifelle Torgeir Dahls Molde som hovedstad. Fra hans eget kommunesenter, Eidsvåg, til byen er det 53 km, til Sunndalsøra 29. Opposisjonen med Ap i spissen ville heller dit. Slik utviklet det seg til i all hovedsak å bli et retningsvalg. Et kryss i feltet for egen kommune betød, slik stemmeseddelen var utformet, at man ikke Þkk deltatt i den kampen. Det må være mye av forklaringa på hvorfor oppslutningen om fortsatt selvstendig ble rekordlav i Nesset, bare 8,9%. Med et frammøte på 60,6% var det Sunndal som gikk av med seieren i den harde tautrekkinga; 49,1 mot 41,1%. Var saken dermed klar? Ble det nå en ny kommune på tvers av den gamle fogderigrensa mellom Romsdal og Nordmøre? Like tydelig som Rolf Jonas Hurlen hadde gått inn for et Stor-Molde, hadde hans kollega i Sunndal, Ståle Refstie (Ap) kjempet for at det skulle bli de to. Han, andre sunndalinger og Nesset-folk som hadde håpet på den spleisen, skulle samme dag få seg litt av en nesestyver. I folkeavstemninga på den sida var spørsmålsstillinga mye enklere og mer real, ganske enkelt: «Bør kommunene Sunndal og Nesset slås sammen til en ny kommune? Ja eller nei? Svaret var et rungende NEI, 77,8%. Sunndalinger ßest syns altså kommunen deres var god nok som den var med sine drøyt 7000 innbyggere, godt over dobbelt så mange som i Nesset. Dette kontante avslaget på grått papir burde vel glede Rolf Jonas Hurlen? Kunne han nå se for seg at døra til Molde likevel åpna seg tross tapet på hjemmebane? Det var bare det at i henhold til et vedtak i hans eget kommunestyre fra 28. februar var det lagt et viktig 185

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


premiss: Nesset måtte ha med seg minst 3 andre landkommuner for at det alternativet skulle være aktuelt. Bortsett fra Midsund hadde alle de øvrige Romsdals-kommunene folkeavstemning samme dag. Som allerede avslørt tidligere i denne soga, ga disse et resultat som må ha vært like nedslående for Hurlen som for Torgeir Dahl. Hva nå? 10.05.2016 var det formannskapsmøte i Nesset. Tilstede var også assisterende fylkesmann Rigmor Brøste, en av de aller ivrigste pådriverne for å få færrest og størst mulig kommuner. Følgende retoriske spørsmål framsatt under møtet var typisk for hennes holdning: «Hvor mye samfunnsutvikling får vi her hvis Møre og Romsdal fortsatt blir stående igjen med 36 kommuner som alle gisper etter luft?» Brøste viste til vedtaket om at Nesset skulle forhandle i to retninger og mente det ville være for galt om de ikke kom videre: «Når det ene stopper opp, må man fortsette i den andre retninga», sa hun og manet til å løfte blikket. Så fulgte en lang harang med de etterhvert så velkjente argumentene for påstått fortreffelighet ved å bli med i en større enhet, her med Molde som den såkalte «motoren» for vekst og velstand fra de ytterste skjær til langt inn i dalom. I kjent stil fra den kanten trakk hun også fram hvordan et slikt grep angivelig også skulle styrke lokaldemokratiet. Flere av Nesset-politikerne var i villrede. Hvordan skulle valgresultatet tolkes, hadde formannskapet mandat til å vedta å gå i forhandlinger med Molde om en ny intensjonsavtale, og var det tid nok til å få alt på plass før Sanners frist gikk ut 1. juli? Toril Melheim Strand (Ap) var den som sterkest uttrykte skepsis og mente nye forhandlinger var bortkastet tid og penger. Hun viste til at folket hadde pekt mot Sunndal framfor Molde: «Når det ikke blir noe av, kan vi ikke bare uten videre gå til den andre naboen», mente hun. «Det er ikke folket, men kommunestyret som skal avgjøre dette», kontret da Rigmor Brøste. «Dette er å sammenligne med å løpe 400-meter, og da gir man seg ikke på oppløpssida», formante Rolf Jonas Hurlen og presiserte: «Vi må snakke med Molde. Vi har ikke noe alternativ etter at Sunndal sa nei.» For ordføreren var altså bare tanken på fortsatt å stå alene like fjern som den hadde vært for ham siden partifellene hans sentralt dro i gang denne reformen. Videre viste han til at Nesset var den kommunen hvor det var desidert størst tilslutning til et Stor-Molde. Det slo ham altså ikke at de kanskje heller burde ta signalet fra alle de andre som så tydelig hadde vendt tommelen ned for idéen. Dessuten så han bort fra at de 41% hadde stemt for «Flest mulig Romsdalskommuner» og vedtaket om at de måtte være minst 4 landkommuner med på ferden. Ordføreren mente formannskapet hadde mandat til å gå videre og Þkk støtte av assisterende fylkesmann Brøste som insisterte: «Dere må ikke la denne muligheten gå fra dere!» Fra ßere av de

186

KAOSREFORMENE - BIND 1


andre kom det innspill om at Nesset i en eventuell ny intensjonsavtale med Molde måtte komme bedre ut av det enn hva som var tilfelle med den som innbefattet hele Romsdalshalvøya. Kari P. Øverås (Sp) mente det burde være mulig siden Molde måtte føle seg som en taper etter at folkeavstemningene viste så lite oppslutning for sammenslåing med dem. Holdninga ble etterhvert den at det uansett ikke ville skade å forhandle seg fram til en avtale, så ble det etterpå opp til kommunestyret å avgjøre om den var god nok. Slik Þkk Hurlen og Brøste det som de ville. 4 av de 7 i formannskapet stemte for å gå videre. Varaordfører Edmund Moorewood (Sp) ble forhindret fra å møte og det ble ikke tid til å kalle inn noen vararepresentant. Han ville uansett ha tilhørt mindretallet på 3, men kunne han med sin sterke skepsis til Molde ha snudd ßertallet gjennom debatten? «Hvorfor skal Nesset slå seg sammen med den kommunen som har dårligst økonomi i hele Romsdal?» spurte han etterpå. Moorewoods motstand avtok ikke etter at han som medlem av delegasjonen fra Nesset midt i mai var i forhandlinger med moldenserne. Gjemnes var også med i forsøket på å snekre sammen en ny intensjonsavtale. «Vi ble ikke møtt med god vilje i Molde», sa Moorewood til avisa Driva og hadde en teori om hva føringer, press og skremsler som hadde kommet spesielt fra statens utsending, hadde forårsaket. «Når Molde ikke akkurat opptrer raust overfor sine naboer, tror jeg det har en sammenheng med at de tror de får småkommunene gratis med hjelp fra fylkesmannen.» Moorewood minnet om at reformen skulle være basert på frivillighet og var ikke i tvil om at Nesset ville være best tjent med å stå alene. 19. mai ble det skrevet under en avtale med Molde og Gjemmes. Moorewood tvilte sterkt på at den ville få ßertall i kommunestyret, slik at de ville stå igjen med å fortsette som egen kommune. Ordfører Hurlen intensiverte på sin side argumentasjonen for det motsatte. «Hvis vi ikke henger oss på nå, frykter jeg at Nesset blir enda mer av en utkant. Nå gjelder det om å bygge en ny kommune», sa han og tok fram igjen det gamle slagordet «By og land - hand i hand». Hurlen pekte på at oppsida ville være «å kunne ta del i en forventet vekst og utvikling som mer og mer gikk i retning byene». Dessuten mente han at folkeavstemninga viste at folk i Nesset var tydelig på at de synes det ville være vanskelig å fortsette som egen kommune og derfor så behovet for en kommunereform. «Jeg synes Molde har vært raus. Tydelig, sjølsagt, fordi de ikke er interessert i å lage noe luftslott. Molde vil ha realisme og en avtale som er mulig å gjennomføre», sa han uten å være sikker på at avtalen ville få ßertall i kommunestyret 23. juni. 187

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Nesset-ordføreren erkjente at det hadde gått noe fort i svingene og at mange var skeptisk til forandring. «Det er en kamp mellom fornuft og følelser», mente han. Selv var han ikke i tvil om hva som var fornuftig og forsikret akkurat som sin partifelle kommunalminister Sanner at kommunereformen ikke ville gå over. Derfor så ha ikke bort fra kommunene som hadde sagt så kontant nei, ville komme etter hvert. I første omgang krysset han Þngrene for at Gjemnes også ble med. Det gikk dårlig for Rolf Jonas Hurlen i formannskapsmøtet i forkant av at kommunestyret endelig skulle ta stilling til intensjonsavtalen 14 dager seinere. Rådmannens innstilling om å bygge en ny kommune med Molde og eventuelt andre Þkk bare hans egen og KrFs Svein Atle Rosets stemmer. Ap og Sp sine til sammen 5 representanter fant hverandre i et felles forslag der de satte sammenslåing med Sunndal som første prioritet og alenegang som nummer to. Ingen var i tvil om at kommunestyret i Sunndal ville følge opp folkets klare nei, slik at forslaget i realiteten betød at Nesset skulle fortsette som egen kommune. Toril Melheim Strand (Ap) begrunnet forslaget med at: «Reforma ser ut til å falle i Þsk over hele landet. Vi merker oss at Kristiansund heller ikke blir større, og Molde har vel snart bare oss igjen etter at også Gjemnes sa nei.» Hun viste til folkeavstemninga der noen dager tidligere (6/6), at ßertallet i Nesset heller ikke ville til Molde og presiserte dessuten at Romsdals-alternativet med minst 4 landkommuner ikke eksisterte lenger. Ordførar Rolf Jonas Hurlen mante da til at man ikke kunne legge til grunn andres folkeavstemninger, men deres egen, før han igjen holdt et lite foredrag om hvor vanskelig det ville bli å stå alene. I og med at Ap og Sp bare hadde 10 (7+3) av de 21 setene i kommunestyret var det ikke gitt at de ville få ßertall også der. De øvrige fordelte seg med H 6, KrF 2, FrP 1, Innbyggerlista 1 samt 1 uavhengig. Ingen kunne med sikkerhet forutse utfallet, og det kunne også komme inn vararepresentanter som kunne få det til å bikke den ene eller andre veien. Hurlen ga ikke opp, og han hadde en mektig alliert i Molde-ordføreren. Både i intervju og innlegg i Romsdals Budstikke la han bredsida til og fyrte løs mot dem som ikke ville leke med ham. Særlig ordskiftet med nestor i Nesset Ap, Melvinn Steinvoll, slo gnister. Sistnevte like dårlig at Torgeir Dahl blandet seg inn i Nessets indre anliggender. Dahl slo tilbake med at moldenserne som part i saken måtte være meningsberettiget når Ap og Sp i Nesset foretok seg det han kalte «krumspring» i saken. Dahl viste til folkeavstemninga og de 41% som hadde krysset av ved Molde-alternativet. «Riktignok var det noen ßere som stemte for å slå seg sammen med Sunndal, men det var ikke en vesentlig stor forskjell», mente han. Han hadde svært lite til overs for vedtaket fra 188

KAOSREFORMENE - BIND 1


Nesset formannskap om Sunndal som førsteprioritet, noe de visste ikke var et reelt alternativ, for at de så i neste øyeblikk automatisk skulle lande på eget ønske om at Nesset skulle bestå. Tydelig irritert på at Ap og Sp kunne snyte ham for landevinning østover, mente han dette var en kynisk måte å overstyre innbyggernes valg på. «Jeg kaller dette klart udemokratisk og tillater meg å reagere sterkt», sa han. Forsøket på inngripen hos de folkevalgte i Nesset hadde altså motsatt fortegn av det hans våpendrager på fylkeshuset brukte i kampen for deres felles mål. Assisterende fylkesmann Brøste hadde jo insistert på at de skulle ignorere folkeavstemninga, hvor altså 59% hadde stemt for noe annet enn Molde, og tenke sjæl. I sin vektlegging av folkets røst hadde Dahl heller ikke tanke for at selvstendighetsalternativet kunne ha stått seg godt satt opp mot hans i en ren duell, dvs. i en reell avstemning. Den pensjonerte LO-sekretæren og Ap-veteranen Melvinn Steinsvoll mente ikke bare at Dahl burde holde Þngrene fra fatet, men også at han var på villspor i sine vurderinger av folkeavstemninga. Hvorfor skulle ikke Nesset-folk, etter å ha realitetsorientert seg, også få igjen trua på kommunen sin når naboer på alle kanter så tydelig ønsket å stå alene? «Hva er det klokeste Nesset kan gjøre?», ble han spurt. «Ta det med ro», svarte den sindige gubben fra Eresfjord i skarp kontrast til Dahls strategi. Det gjaldt jo om å komme i mål før Sanners frist om bare et par uker, og det å ikke fatte et vedtak før den tid, ble jo nærmest framstilt som sivil ulydighet. Hastverkselementet var viktig for å drive gjennom sammenslåinger før folk Þkk ordentlig sukk for seg. En annen som prøvde å mane til ro, var Steinsvolls partifelle Toril Melheim Strand. I kommunestyremøtet 23. juni fremmet hun forslag om å utsette saka til september og før det gjennomføre en innbyggerundersøkelse for således å ha bedre grunnlag for et vedtak. Ordfører Hurlen oppfordret forsamlingen til å si nei til forslaget. «Det er lite demokratisk», påsto han. Strand mente det måtte være mer udemokratisk å ikke høre på folket. Hun ba så om et gruppemøte i et forsøk på å holde partiet sitt samlet og således sikre ßertall for utsettelsen. To av dem hadde nemlig vært innom ordførerens kontor, og man mer enn fornemmet at en «hemmelig» avtale hadde blitt inngått der. Da Stein Ivar Bjerkeli uttalte at han uansett ville støtte Hurlen, innså hun at slaget var tapt og trakk utsettelsesforslaget. Høyre, KrF og Innbyggerlista med til sammen 9 plasser, hadde på det tidspunkt allerede leverte inn forslag til vedtak om sammenslåing med Molde og Gjemnes med virkning fra 01.01.2020. Med ordføreren i spissen ble det argumentert for denne løsninga vekselvis med svartmaling av fortsatt alenegang og lovprising av intensjonsavtalen. Hurlen mente de kunne komme enda bedre ut av det etter hvert fordi fellesnemnda skulle bestå av 5 fra hver kommune. Svein Atle Roset (KrF) trakk fram at avtalen var tydelig på at legevakta skulle styrkes, og at det skulle arbeides for bedre vegstandard i hele kommunen. Varaordfører Edmund Morewood hadde på vegne av Sp, Ap og FrP fremmet motforslag om å fortsette som egen kommune og minnet forsamlinga om at det meste tydet på at Nesset alternativt ville bli alene i byens favn. Det så også Toril Melheim Strand for seg, 189

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


noe som altså ville være stikk i strid med det som i utgangspunktet var en viktig forutsetning. «Molde har ikke milde gaver å gi oss i Nesset, og vi vet de ikke har mye penger», sa hun og advarte sterkt mot det som i henhold til all erfaring både fra inn- og utland ville bety sentralisering mot byen. Arild Svensli (H) mente tvert om at de som fryktet det ville bli mørkt på rådhuset i Eidsvåg, så spøkelser ved høylys dag. Intensjonsavtalen sa jo tydelig det motsatte, påpekte han. Han hadde åpenbart ikke fått med seg at slike avtaler ikke akkurat er hogd i stein, ei heller foretatt en rundreise for å studere rådhus i landets eks-kommuner. «Jeg er blitt tryggere på at vi bør gå til Molde. De vil tross alt ha oss, det er det ikke alle som vil», sa han og håpet inderlig at Nesset ville forbli samla i ny-kommunen med henvisning til at noen hadde ymtet om å løsrive seg. Her pekte han på et ømt og viktig punkt. Også i Nesset hadde det framkommet enkelte ymt om løsrivelse, dog aldri i slike organiserte former som Gjemnes hadde opplevd. Det var i indre Nesset, spesielt i Vistdal, at det verserte noen spekulasjoner i den retning. Avstanden derfra til Eidsvåg er 38 km, til Sunndalsøra 71 og til Molde 91, alternativt 48 på vei pluss ei fergereise (Åfarnes i Rauma - Sølsnes i Molde). Om Nesset kommune skulle legges ned ville Rauma rådhus på Åndalsnes rykke fram som det nærmeste for vistdalingene, 59 km unna. Det var dit det eventuelt var aktuelt å bli grensejustert. Som så mange andre bygdesamfunn har Vistdal med sine rundt 350 innbyggere vært under press fra sentraliseringskreftene. Under budsjettdiskusjoner hvert år er det slike steder som i kommuner landet rundt fort kan bli salderingsposter med forslag om nedleggelse av skoler, barnehager og omsorgsinstitusjoner. Riktignok ble ungdomstrinnet overført til Eresfjord to mil unna i 2005, men ellers har Vistdal holdt bedre stand enn de ßeste. Frykten for at de i skrivende stund 17 mindre skolebarna også skulle måtte ta den samme turen over fjellet, har imidlertid alltid vært mer eller mindre tilstede. Da har det vært viktig at bygda med 12% av innbyggertallet i Nesset kommune alltid har hatt folkevalgte som har kjempet for å opprettholde skolen og andre offentlige tilbud. For nettopp vistdalingene ßest var et Stor-Molde i utgangspunktet det desidert fjerneste alternativet da kommunestrukturen ble tema. Det sto mellom å bestå som før, sammenslåing med Sunndal eller i så tilfelle å bli justert til Rauma. Så ble framtida til bygdas tre offentlige tilbud; skolen, barnehagen og bofellesskapet, kasta i potten i spørsmålet om Nesset skulle til Molde eller ei. Det kom «garantier» om at alt ville bestå i storkommunen. Jan Rindli fra Vistdal hadde vært aktiv lokalpolitiker for Sp i Nesset i ßere tiår. Etter valget i 2015 brøt han med partiet og var nå uavhengige kommunestyrerepresentant. Denne skjebnesvangre dagen gikk han på talerstolen og fortalte at det hadde blitt lettere og 190

KAOSREFORMENE - BIND 1


lettere for ham å bestemme seg: «For meg fra indre er dette et halmstrå for å redde den delen av kommunen», sa han og proklamerte at han ville stemme for Molde. Han Þkk følge av sin datter, Karianne Rindli, og Stein Ivar Bjerkeli, begge fra Ap. Slik sprakk et Arbeiderparti som hadde vært nokså samla på at Nesset skulle bestå. Rett i forkant av kommunestyremøtet var nemlig disse tre vistdalingene tilstede på ordførerens kontor da det ble inngått en spesiell avtale om hvordan kraftfondet skulle styres i framtida til gunst for de indre bygder. Med dem tippet ßertallet i favør fellesforslaget fra Høyre, KrF og Innbyggerlista. Med 12 mot 9 stemmer ble det vedtatt at Nessets lange kommune-historie var en saga blott. Eller var den det? Ikke alle stolte like mye på at de Þne ordene og såkalte garantier gitt gjennom en opphetet og travel prosess ville stå seg over tid. Mange følte seg dessuten rett og slett lurt og mente at resultatet av folkeavstemninga hadde blitt direkte feiltolket. Som representant for en tverrpolitisk aksjon med tilslutning fra hele Nesset troppet derfor Edgar Solbak den 1. desember 2016 opp på rådhuset i Eidsvåg med ei liste med 348 signaturer. De ville ha kommunesammenslåinga stoppet og krevde ny folkeavstemning, denne gang med bare to valgmuligheter; alenegang eller det eneste reelle alternativet som gjensto; sammenslåing med Molde og Midsund.

Solbak kunne rapportere om et stort engasjement fra folk som mente vedtaket fra 23. juni var ugyldig fordi det var fattet på gale premisser. Den konstellasjonen Nesset faktisk var på vei inn i, hadde det jo ikke vært votert over hverken i folkeavstemninga eller i kommunestyresalen. Dessuten hersket det betydelig usikkerhet omkring framtidig plassering av tjenestetilbud og eventuell utßytting og nedlegging av arbeidsplasser. Derfor mente man det var nødvendig å ta et steg tilbake, trekke pusten og prøve å gjøre det riktig, for så kanskje å ha en mer samlet kommune enten resultatet ble slik eller slik. Initiativet Þkk også støtte på lederplass i Aura Avis som mente at fusjonsvedtaket manglet tilstrekkelig forankring i folket og at en ny folkeavstemning da ville være fornuftig. I en kommentar til pressa avviste ordfører Hurlen alle påstander om at vedtaket skulle være ugyldig. Han presiserte at folkeavstemninga bare var rådgivende og viste til alt arbeidet gjennom en over to år lang prosess med en rekke folkemøter, innbyggerundersøkelser, ßere intensjonsavtaler og Telemarksforsknings utredning. Kommunestyret hadde således et godt grunnlag for sitt vedtak, hevdet han og mente derfor dette var en sak man burde være ferdig med. «Nå handler det om å bygge en ny kommune. Vi kan ikke snu ryggen til framtida og utviklinga», sa han. 191

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


På spørsmål fra Romsdals Budstikke om hvordan reaksjonene ville bli dersom Nesset brøt inngåtte avtaler, svarte ordfører Hurlen: «Da vil vi bli oppfattet som useriøse og vinglete. Vi har levert det vi skulle levere.» Denne leveransen ville han for all del at ikke skulle komme i retur og uttrykte et sterkt håp om at kommunestyret ville holde fast ved sitt vedtak. «Tida har gått ut for omkamper», understreket ham. Mon tro om han sendte samme budskap til sin partifelle kommunalminister Sanner som samtidig presset på for omkamp på omkamp overalt hvor man ikke hadde sagt ja til sammenslåing?

Hva mente så ordføreren konsekvensene kunne bli dersom kravet ble etterkommet og resultatet ble slik aksjonistene ønsket? «I så fall nullstiller vi avtalene som er inngått og alt arbeidet som er lagt ned», svarte han og advarte mot at Nesset da ville være prisgitt hva landets fremste folkevalgte ville bestemme når kommunereformen skulle til behandling den påfølgende vår. «Og det skulle forundre meg stort hvis Stortinget gjør noe annet enn å vedta at Midsund, Molde og Nesset skal utgjøre én kommune», sa han. Kunne det være at han med en slik nokså skråsikker antagelse hadde vært i kontakt med Tvangsgutane eller var det hele et forsøk på å demotivere folk fra en ny og påstått nytteløs prosess? Saken kom opp i kommunestyret 15.12.2016. Rådmann Anne Grete Klokset mente at underskriftsaksjonen tilfredsstilte de vilkår loven krever for å bli behandlet. Dernest innstilte hun på å avvise kravet om ny folkeavstemning. For det første mente hun den forrige hadde gitt politikerne tilstrekkelig råd om at et klart ßertall ikke ønsket at Nesset kommune skulle bestå. Dessuten hevdet hun forslaget inneholdt en oppfordring om gjenopptagelse av en sak som allerede var vedtatt i inneværende periode og som kommunestyret i henhold til loven således også kunne avvise. Anders Torvik fra Ap la fram forslag om at kommunestyret etterkom innbyggernes krav, dvs. opphevet tidligere vedtak for så å avholde en ny folkeavstemning. Så fulgte en heftig debatt. Partifellen Mellvin Steinsvoll sa at man sjelden ser et slikt engasjement fra grasrota og støttet Torvik. Svein A. Roset sa seg enig i at innbyggerinitiativet skulle respekteres, men at det var opp til forsamlinga i salen å si ja eller nei. «I KrF Þnner vi ingen grunn til å snu nå», sa han og minnet om at en folkeavstemning var rådgivende. Utfordret av Steinsvoll innrømmet han dog at behandlinga kunne ha vært mer grundig og alternativene klarere, men han hadde ingen tro på at resultatet ville bli anderledes med enda mer stoff og ßere folkeavstemninger. 192

KAOSREFORMENE - BIND 1


Jan S. Alme fra Innbyggerlista sa han forsto de 348 som hadde gitt uttrykk for ureint trav, men syns folket allerede hadde hatt sin sjanse til å stemme. Videre mente han at de mange fra Raudsand og Eidsøra som hadde skrevet under, heller kunne søke grensejustering til Sunndal. Mellvin Steinsvoll kunne da ikke dy seg for en ironisk replikk: «Interessant at Innbyggerlista ikke vil lytte til innbyggerne», sa han tørt. Ordfører Hurlen bedyret at han tok kravet seriøst, men at han avviste det fordi saken hadde blitt behandlet før. «Det blir sagt her i dag at vi ikke lytter til folket. Jeg blir skremt av enkelte representanter», sa han og påpekte at det ikke eksisterte en spesialordning for Nesset med bindende folkeavstemning. «Vi har lyttet! I to og et halvt år har vi holdt på, og jeg tror vi er den kommunen som har brukt mest ressurser på innbyggerinvolvering. Dessuten har Telemarksforsknings og andre vurderinger vist at å stå alene er det dårligste alternativet. Kampen er avblåst og ferdig. Toget har gått», hamret en bestemt Høyre-ordfører fast. Mellvin Steinsvoll var helt uenig. «Det må i så fall være et lyntog», sa han. På det tidspunkt var det ennå et halvår til saken skulle opp i Stortinget og fellesnemnda skulle i tilfelle vedtak om sammenslåing starte sitt arbeid først den påfølgende høst. Ordføreren var imidlertid ikke til å rikke og oppfordret på det sterkeste til at kommunestyret holdt fast ved inngåtte avtaler. «Hvordan vil Nesset bli oppfattet dersom vi bryter dem nå?» spurte han og Þkk det som han ville. Med ßertall 13 mot 8 ble det folkelige opprøret stoppet. Den 8. juni 2017 ble det så banket gjennom i Stortinget at Nesset fra nyttår 2020 skulle bli en del av Molde kommune etter en såkalt frivillig sammenslåing. De som i 2016 sto bak kravet om ny folkeavstemning, var kanskje ikke på det tidspunkt helt skråsikre på seier for selvstendighetslinja? Senere, og spesielt etter at storkommunen ble et faktum, har de nok blitt styrket i trua på at innbyggerne ville ha sagt nei. Høsten 2019 sto en misfornøyd Stein I. Bjerkeli (Ap) fram med frykt for at løftene angående kraftfondet ville bli brutt. Da Þkk man også mer innblikk i hva som hadde foregått i kulissene rett i forkant av kommunestyremøtet 23.06.2016 hvor han og to andre representanter fra Vistdal ble tungen på vektskåla. Bjerkeli bekreftet hvordan den svært spesielle avtalen inngått på ordførerens kontor førte til brudd med egen gruppe. Han fremstilte det hele mest av alt som et "quid pro quo": De Þkk lovnader om gull og grønne skoger for de indre bygder mot at de stemte for sammenslåing. «Uten dette tyder mye på at det ikke ville blitt ßertall for sammenslåing med Molde, men derimot at Nesset skulle 193

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


fortsette som egen kommune», sa Bjerkeli. I ettertid har det vist seg at Bjerkelis frykt var berettiget hva gjaldt kraftfondet. Oppsiktsvekkende nok har også Høyre-folk skiftet side. De mener at Nesset hadde stått seg best alene. «Nesset skulle aldri slått seg sammen med Molde», skrev næringslivsleder og kommunestyrerepresentant for Høyre, Odd Arne Langset, på sosiale medier etter at de hadde prøvd det et halvår. På spørsmål om han ville gå inn for separasjon, svarte han kontant: «Nei, jeg vil ha direkte skilsmisse.» «Mange av politikerne herfra angrer. Vi visste ikke hvor ille det ville bli. Nå frykter vi for tap av arbeidsplasser på kommunehuset, og negative ringvirkninger for butikker og annen næring», sa han. Langset så på situasjonen for distriktspolitikken internt i den vidstrakte kommunen som alvorlig. «Vi må sørge for at det er liv laga i distriktene. Det blir ikke enkelt i framtida å slå sammen kommunar, når nye kommunestyrer kan bryte løfter og omgjøre vedtak gjort i de gamle kommunestyrene», sa han. Jan Ståle Alme, som også ble innvalgt i Molde kommunestyre for Høyre, hadde samme nedslående inntrykk og la til at de også på ßere andre områder som blant annet helse og omsorg ville stått seg bedre alene. «Jeg har undersøkt muligheten for om vi kan rive oss løs, men har innsett at dette dessverre ikke lar seg gjøre da vi frivillig gikk inn for sammenslåingen», sa Alme resignert. Langset trodde også at reverserings-toget hadde gått. Kanskje kunne historia om skilsmissekommunene fra 1976-77 gi dem trua på at det likevel er mulig?

For å lodde stemninga blant menigmann i Nesset kan et besøk på butikken gjøre nytta. Kjøpmann Ingolf Aarseth er fra sin base på Bunnpris i Eidsvåg en god antenne i så måte. I et presseintervju i slutten av november 2020 forteller han at sammenslåinga er et tilbakevendende samtaletema med kundene: «De klart ßeste jeg snakker med, mener det ikke var spesielt lurt at vi ble en del av nye Molde kommune og at det er veldig vanskelig å få øye på noen fordeler. Det er jeg enig i», sa han. Selv var han i utgangspunktet positiv til sammenslåinga, men har altså sammen med mange andre endret oppfatning: «Myndighetene framstilte det som galimatias å fortsette på egen kjøl og som at det heller slett ikke var mulig. De ønsket færrest og størst mulig kommuner», sa han og forklarte videre: «I Nesset ble det ikke stemt over om vi ville til Molde eller stå alene da det var klart at Sunndal ikke ville ha oss. Jeg var blant de mange som derfor følte at vi ikke hadde noe annet valg.» 194

KAOSREFORMENE - BIND 1


Til og med tidligere Nesset-ordfører Rolf Jonas Hurlen innrømmer at sammenslåinga har vært en krevende affære for både politikere og ansatte i den nedlagte kommunen, men har han angret? «Nei, men tankene har streifet meg», svarte han og viste spesielt til den meget betente saken om deponi for farlig avfall på Raudsand. Selv om han erkjenner at alt ikke har gått på skinner, mener han fortsatt at valget de tok var riktig og tror at problemene vil gå seg til etter hvert. Vanlige folk som ble intervjuet til samme artikkel var nok ikke like optimistiske i sine tilbakemeldinger: Det har blitt vanskeligere å komme i kontakt med kommunen. Nesset har bare blitt et påheng på lasset til en kommune som bare er en videreføring av gamle Molde. Kommunale avgifter har økt og NAV- og servicekontor har fått reduserte åpningstider. Ting har blitt mer tungvint. Bygningssaker er et eksempel der saksbehandlinga går mye langsommere og preges av rigide regler. Hvor mye intensjonsavtalen er verdt, stilles det også spørsmål ved. For helsehuset som er under bygging, har planene blitt krympet, og kommunehuset er i ferd med å bli avfolket, ble det hevdet. Skal gamle Nesset, slik som alt for mye erfaring dessverre viser, også bli en stemoderlig behandlet utkant skapt av kommunesammenslåing? Fra Nesset skal vi bevege oss tvers over til det som ble den andre ßanken i den nye kommunen. I utgangspunktet tilhørte hele øyriket på Romsdals-sida av fjordmunningen én kommune kalt Aukra. Etter 30 år, dvs. i 1867, ble Sandøy ytterst i havgapet utskilt som egen enhet. Resten ble så delt i Nord og Sør i 1924. Foruten Otrøya, den største øya i fjorden, besto Sør-Aukra av lille Tautra og halvparten av Midøya. Grensa tvers over Mia, som den også blir kalt, markerte ikke bare skillet mellom to kommuner, men også to fogderier. Den andre delen av Mia samt Dryna tilhørte Sunnmørskommunen Vatne. Da den ble en del av Haram i 1965, fulgte ikke den biten med. Grensa ble ßytta til Midfjorden slik at folketallet over natta økte med 334 i SørAukra, eller Midsund som kommunen i samme øyeblikk ble omdøpt til. Etter noen justeringer gjennom historia skulle man tro Midsund hadde blitt en vel arrondert øykommune tilpasset vår tids samferdselsmønster. Administtasjonsenteret ved Midsundet kunne nås med bil på 20 minutter eller mindre av alle. Fra ytterpunktene i begge ender er det ferge som gjelder for å komme til fastlandet i nord eller sør. En kikk på kartet burde være nok til å bringe fram spørsmålet om hvorfor ikke dette samfunnet skulle fortsette som egen selvstyrende enhet? 195

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I Telemarksforsknings utredning for Molde-regionen inngikk Midsund i 6 forskjellige konstellasjoner bestående av fra 8 til 2 kommuner. Følgende er sakset fra avsnittet om innbyggerundersøkelsen forskerne utførte: «Det er gjennomgående en negativ holdning til strukturalternativene, med unntak av nr. 11 (Aukra og Midsund), som får en svak støtte. Respondentene fra Midsund peker på at de to kommunene har mye felles, som kan gi grunnlag for et godt samarbeid.» Videre pekes det på at de tidligere har vært sammen, begge er øykommuner med mange likheter i kultur og næringsstruktur, Aukra har god økonomi og Midsund god økonomistyring. En eventuell sammenslåing forutsetter dog realisering av bruforbindelse mellom de to over Kjerringsundet. Dette har blitt lansert som en sideforbindelse dersom den fjerne drømmen om Møre-aksen, ferjefritt Molde-Ålesund, via Otrøya skulle bli realisert. Konsulentenes vurdering er at «når en legger til grunn målene ved kommunereformen, er det dette alternativet som kommer dårligst ut i utredningen.» Dette forklares først og fremst med at det også er det minste alternativet i folketall, «bare» drøyt 5500. Hovedmålet med reformen i henhold til regjeringas bestillingsverk «Kriterier for god kommunestruktur» (Vabo-utvalget) var jo å etablere større og mer «robuste» kommuner. Med utgangspunkt i ekspertutvalgets anbefalte nedre grense på 15-20.000 innbyggere vil dermed de ßeste kommuner komme dårlig ut i utredernes øyne. Av alle de 12 alternativene Telemarksforskning utredet for Molde-regionen, var det bare ett som ble realisert, nemlig Fræna/Eide, og da mest av alt som en manøver for å unngå Molde. Det vil altså si at heller ingen av de 6 konstellasjonene Midsund Þgurerte i, ble noe av. Slik gikk det også med intensjonsavtalene kommunen var med i. Variantene med 7 og 8 kommuner smuldret som kjem bort. 13.03.2016 ble så en avtale med bare Aukra signert. Den inneholdt de sedvanlige Þne ord og gode forsetter, men allerede i første setning forstår man at den spleisen uansett ikke ville være relevant før etter et stort samferdselsmessig gjennomslag: «Aukra og Midsund kommune har som intensjon å slå seg saman når vegsambandet «Kjerringsundet» er igangsett», står det. Som kommunalminister innførte Erna Solberg doktrinen «Slå dere sammen, så skal dere få bru» (Tustna/Aure). Her ytterst i Romsdal kan man godt si at de snudde på ßisa: «Gi oss bru, så skal vi vurdere å slå oss sammen.» Om folkeavstemninga i Aukra ikke knuste drømmen om bru, var den imidlertid et kontant nei til sammenslåing. Et lite pluss på sjøltilliten i Midsund var det kanskje at de slo Molde ganske klart. I Aukra stemte nemlig 24,3% for dem, mens byen bare Þkk 15,6. Det tredje alternativet, å stå alene, vant suverent med 59,3. Da var det vel bare også for Midsund å fortsette alene som før? Høyre står relativt sterkt i Midsund. I årene 2003 til 2011 hadde de ordføreren ved Helge Orten. Siden 2013 har han vært storingsrepresentant. En fanesak for ham er fergefri E39 via Otrøya. I den sammenheng har hans dobbeltrolle som investor i hjemkommunen vært 196

KAOSREFORMENE - BIND 1


omdiskutert. Orten er også av dem som har ivret mest for en storkommune i Romsdal og har hatt støtte fra de 5 partifellene som satt i kommunestyret fra 2015. Et argument for å slå Midsund sammen med Molde har vært at det skulle øke sjansene for fastlandsforbindelse. I 2011 overleverte Helge Orten ordførerklubba til Einar Øien fra FrP. Om sistnevnte hadde stilt til gjenvalg i 2015, kunne saka om kommunesammenslåing fått en annen utgang. Som pensjonert lokalpolitiker engasjerte han seg nemlig etter hvert som en ihuga tilhenger av å bevare det lokale selvstyre ute i øyriket og skrev en rekke avisinnlegg mot sammenslåing. Uten Øien på lista mista FrP 4 av sine 5 representanter i Midsund kommunestyre, og den ene som kom inn, slutta seg til Høyre i reformspørsmålet. Det gjorde også KrFs enslige svale. Odd Helge Gangstad fra Sp overtok ordførervervet i 2015 og var en like sterk motstander av sammenslåinga som sin forgjenger. Han tok kritikken mot sentrale myndighetere og spesielt statsråd Sanner et steg videre da man midt oppe i alt strevet, ressursbruken og ikke minst hastverket med kommunereformen også Þkk en regionreform å ta stilling til. Foruten SPs 4 ble Gangstad valgt med støtte fra Ap og Venstre som Þkk inn 3 representanter hver. Flertallskonstellasjonen besto altså av 10 av de 17 i kommunestyret. I den største saken i perioden, for ikke å si i Midsunds historie, skulle det vise seg vanskelig å holde denne gruppa samla. Varaordfører Fritz Inge Godø (V) markerte seg nemlig snart som Molde-tilhenger, mens det var mer usikkert hvor hans to partifeller ville hoppe. De meldte seg forøvrig begge ut av Venstre etter hvert. Et oppsiktsvekkende utslag av den noe kompliserte situasjonen i kommunestyret var utforminga av seddelen til folkeavstemninga 25.04.2020. Først ble det ßertall for at det bare skulle være to alternativer å velge mellom. Det er jo i utgangspunktet ryddigst om de i seg selv er klare nok. Her ble det spurt om man ville Midsund skulle slå seg sammen med enten bare Aukra eller «kommuner i Romsdalsregionen», dvs. Molde og eventuelt andre som hang seg på. Men stopp en hal! Hva med å beholde Midsund som før? Med ßertall 9 mot 8 ble selvstendighetsalternativet manøvrert ut av hele folkeavstemninga. I den grad man kan kalle det en valgkamp, ble den en del preget av at Molde-tilhengerne snakket ned Aukra. Det var nok egnet til å gjøre enkelte på naboøya litt snurt, og det har blitt brukt som en forklaring på hvorfor ikke ßere der stemte for sammenslåing med Midsund. Lyktes de så med å få med seg folket i sin higen mot byen? Heller dårlig. Med et frammøte på 56,6% var det bare 23,1% som ønsket Molde-alternativet. På den annen side hjalp det 197

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


jo lite at 74,7% stemte for Aukra siden folket der samme dag takket kontant nei og forutsetninga om bru over Kjerringsundet fortsatt bare var et fjernt fata morgana. Selv om folkeavstemningene tydelig viste at idéen om et Stor-Molde slo dårlig an hos naboene, ble ikke kortene kastet på ordførerkontoret inne i byen. Dagen derpå uttalte Torgeir Dahl at han fortsatt hadde tro på prosjektet. «De folkevalgte har ansvaret for å ta dette videre», mente han og pekte først og framst på Nesset og Midsund. «Et stort ßertall av innbyggerne i begge kommuner ønsker å lage en større kommune», sa han og så altså bort fra at midsundingene ikke engang hadde fått stemt på det motsatte. I og med at førstevalget deres falt bort, mente han, akkurat som med Nesset, at en naturlig konsekvens var at de gikk videre til ham. Molde-ordføreren avslørte samtidig den hete bykampens betydning i kommunereformen ved å henlede oppmerksomheten på folkeavstemningene som den 19. mai skulle avholdes i en rekke kommuner på Sunnmøre om et eventuelt Stor-Ålesund. Han mente de der hadde fått seg en skikkelig vekker bare ved tanken på at Molde kunne bli større enn dem: «Hvis vi ser at det kan bli en stor kommune rundt Ålesund, vil ikke romsdalingene sitte stille heller. Da er det en ny situasjon», sa Dahl i et intervju med Kommunal Rapport. Det var ikke bare en aspirerende «storby»-ordfører som presset på for at misundinger skulle oppgi kommunen sin. I administrasjonen var det bekymringer for framtidig økonomi, gitt signalene fra sentralt hold om at Midsund som egen kommune ville komme dårlig ut med nytt inntektssystem. I og med at maritime næringer er så viktig i kommunene, hadde man hatt forhåpninger til Havbruksfondet som var på gang. Utsettelser av det førte til spekulasjoner om at det var bevisst fra regjeringas side. Det gjaldt om at det ikke kom noe penger før tomme kommunekasser hadde ledet dem inn i armene på den store naboen. Tross alt press og hastverk ble det likevel til at Midsund-politikerne skulle områ seg i en runde til med bygdefolket. Man aktet ikke å stå med lua i handa overfor et Aukra hvor det nå syntes åpenbart at kommunestyret ville følge folkets råd om å stå alene. En innbyggerundersøkelse uten det alternativet kunne da kanskje bringe dem nærmere et svar: Ville folket nå endelig kakke seg på lag med Molde med de advarsler om smalhans alternativet i følge sterk propaganda forespeilet dem? Ordfører Odd Helge Gangstad var av dem som likevel 198

KAOSREFORMENE - BIND 1


trodde Midsund ville stå seg best alene, og denne gang havnet faktisk den løsninga på menyen. I forkant av at Opinion AS skulle foreta sin ringerunde til grasrota i Midsund, satte kommunens toppledelse i dagene 9. til 13. mai 2016 seg igjen til et forhandlingsbord. Mens mye ennå hang i lufta vedrørende Gjemnes og Nesset, ble det så signert en intensjonsavtale som bare gjaldt for Molde og Midsund. Slik sett Þkk øyfolket et forsprang på de som eventuelt kom etter, og de Þkk løfter Molde umulig kunne innfri overfor andre. Reformstøtten på 20 millioner skulle nemlig i sin helhet gå til Midsund og fritt disponeres av sittende kommunestyre der. Beløpet skulle til og med forskutteres allerede i 2017 etter endelig stortingsvedtak om sammenslåing ved at Molde tok opp et lån inntil pengene kom fra staten ved effektueringa. Tilhengerene av ekteskapet kunne strø om seg med argumenter ved henvisning til avtalen. Mens moldenserne fortsatt måtte tåle å betale eiendomsskatt, skulle misundingene beholde sin ordning med null på det området. Høyest prioritert innen samferdselssektoren sto selvsagt realisering av Møreaksen og ellers bedre kollektivløsningene inn til det felles kommunesenteret. Innen en eventuell realisering av prosjektet til ßere milliarder, ble det lovet et sikrere fergetilbud hvor delÞnansiering av en beredskapsferge skulle hentes fra kommunekassa. Ytterligere 100 millioner skulle investeres i Midsund fram til 2024. Her kan nevnes i ßeng; fotballhall, ny skole og nytt kommunehus, NB! I en kommune som skulle legges ned? De lokale representantene fra H, FrP og KrF samt varaordfører Godø (V) lovpriste i et felles avisinnlegg Moldes raushet. De skrev blant annet: «Ved å være første kommune til forhandlingsbordet har vi fått en unik avtale som sikrer vekst og utvikling i Midsund. Nå er det vi som har regi på vår fremtid og har mulighet til å oppnå goder som vi kan se langt etter dersom vi velger å stå alene, og blir slått sammen med noen mot vår vilje.» Også her var det altså en utbredt oppfatning av at sammenslåing ble det uansett, og bare om man gjorde det «frivillig», Þkk man noen goder ut av det. Bygdas egen stortingsmann, Helge Orten, satte seg også til tastaturet og argumenterte for avtalens fortreffelighet både for Midsund og Molde: «For meg er ikke alenegang et alternativ. I et større fellesskap med Molde vil vi kunne utvikle lokalsamfunnet vårt videre, gjøre de nødvendige investeringene og legge til rette for et kvalitativt godt tilbud til innbyggerne. Sammen står vi sterkere for å jobbe med det som, etter min mening, er det aller viktigste for utviklingen av lokalsamfunnet vårt, Møreaksen.» Sterke og «robuste» kommuner skulle altså ha større sjanser å få realisert sine ønskedrømmer innen samferdsel. Hva da om regjeringa skulle lykkes med sitt mål om storstilt kommunesammenslåing? Det måtte vel også bety en drøss av veg-, tunnel og 199

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


bruprosjekter og astronomiske summer til formålet? Betyr større kommuner mer traÞkk, og/eller er denne reformen egentlig et samferdselsprosjekt? Mens det knapt var grenser for hvilke fordeler og formidabelt pengedryss man ville bli velsignet med ved å oppgi selvstendigheta, ble advarslene intensivert fra samme hold om hvordan et økonomiske strupetak ville ta knekken på dem om de tviholdt på den. Audun Thorstensen i Telemarksforskning forklarte det i mer akademiske, men likevel usminkede ordelag. «Det er nok de små som ligger tett opp til en by, som får det tøffest», mente han og brukte Midsund som eksempel. «Det har blitt færre gulrøtter og litt mer pisk, men det er også laget ordninger for å oppmuntre til kommunesammenslåing. Små kommuner som kommer negativt ut, vil få underdekningen kompensert hvis de slår seg sammen med en større kommune», konkluderte han. Det var i denne sammenheng ikke mye å høre om at ekstra midler kom som et resultat av en rasjonaliseringsgevinst. Ikke så pussig kanskje, i og med at ingen kommunalt ansatte skulle sies opp og et desentralisert tjenestetilbud skulle opprettholdes. Det hele berodde altså på en bevisst strategi fra sentrale myndigheter med en omfordeling av midlene. I en såkalt frivillig reform ville altså småkommuner som valgte å fortsette alene, rett og slett bli straffet, mens premieringa var rundhåndet om man fulgte de rene prøyssiske linjer. At all støtten, og mere til, erfaringsmessig fort ville forsvinne i omstillingskostnader ble feid under teppet. Er det noen som ser Torgeir Dahl som en vår tids William H. Seward? Sistnevnte var utenriksminister i USA fra 1861-69 og var mannen som framforhandlet kjøpet av Alaska i 1867. Russland hadde økonomiske problemer og fryktet at de gjennom krig kunne miste Alaska uten å få noe igjen for det. Ikke helt uten parallell til misundinger som var skremt av trusler om smalhans og tvang, valgte derfor tsaren å selge. Seward på sin side måtte tåle kritikk for lettsindig bruk av skattebetalernes penger, 7,2 millioner dollar, dvs. 5 dollar pr. kvadratkilometer, eller 0,01 cent pr. mål. På folkemunne ble handelen kalt Seward’s folly, Sewards dårskap. Noen kritiske spørsmål reiste seg også fra dem som fryktet at Molde måtte blø for å bygge opp Midsund. Likevel gikk handelen uten problemer gjennom i hans kommunestyre. Seward slet mye mer for å få sin folly godkjent i kongressen. Etter at alt var i boks for Torgeir Dahl, beroliget han i et intervju med Romsdals Budstikke dem som mente Molde hadde vært for snille. «The Alaska Purchase» var mer utvilsomt et røverkjøp. Hvorvidt det ble en velsignelse også for indianere, aleuter og inuitter der nord, får bli en annen diskusjon, men i Midsund var urinnvånernes holdning til «handelen» av deres territorium ikke udelt positiv. Leder i Midsund Sp, Anette Hoel, gruppeleder for Ap i kommunestyret, Lars Hagseth og gammelordfører Einar Øien (FrP) prøvde i et felles leserinnlegg å helle litt kaldt vann i årene på sine sambygdinger. Under tittelen «La Midsund halda fram som eigen 200

KAOSREFORMENE - BIND 1


kommune» erkjente de at intensjonsavtalen med Molde så god ut, på papiret, for så å minne sine sambygdinger om at slike avtaler alt for ofte viser seg å være mindre verdt enn nettopp det papiret de ble skrevet på. Ville et nytt kommunestyre etter 2020 følge opp alle gode forsetter overfor alle små lokalsamfunn fjernt fra byens rådhus? «Demokrati er kjøttvekt og vi veit styrkeforholdet der», skrev de. Skribentene viste til uttalelser fra forskningsleder Svein Frisvoll ved Norsk senter for bygdeforskning: «Det handler om man skal ha råderett over det man oppfatter som egne ressurser. Ved å bli en del av en større kommune forskyves maktbalansen og man får mindre innßytelse og langt færre ombudsmenn som kan tale lokalsamfunnets sak. Ikke minst vil dette være merkbart når en mindre kommune slår seg sammen med en by.» For egen del syns de det var et tankekors at det plutselig skulle bli umulig å drive Midsund videre som egen kommune idet reformen kom på banen: «Det er klart vi har våre utfordringar til liks med dei ßeste andre kommunar, men ingen ting har endra seg drastisk, og vi vil framleis bu i ei ßott og velfungerande kommune også etter juli 2016», konstatert de og håpet folket ville se det likedan i innbyggerundersøkelsen som snart var ferdig. Den 9. juni ble folkets dom presentert. I tillegg til spørsmålet om Midsund burde slå seg sammen med Molde, hadde de svart på hvor fornøyd de var med en rekke punkter i intensjonsavtalen; bygging av ny skole, fotballhall, gang- og sykkelveier samt utbygging og forskjønning av sjøfronten i Midsund sentrum. Det er neppe noen bombe at folk stort sett ga tommel opp for slike gulrøtter. Så ble de også spurt om de var kjent med det nye inntektssystemet for kommunene og hvordan dette vil påvirke tjenestetilbudet om de ble stående alene. Dette var naturlig nok et sak som vekket noe bekymring. Etter alle disse ledende spørsmål kunne det likevel virke som misundingene hadde bevart både sunn skepsis og motforestillinger. Kun 28% var nemlig positive til å la kommunen bli en del av Molde. Heller ikke dette tok motet fra Molde-ordføreren: «La de små kommunene komme til meg», var hans mantra, uansett hvordan man der så på saken. I en liten Lesernes mening-notis i Romsdals Budstikke 15. juni spørs det om ikke signaturen «midsunning» hadde et poeng. Under overskrifta «Dobbeltmoral» viste han til leserinnlegget hvor Torgeir Dahl kritiserte nei-politikere i Nesset for å være både kyniske og udemokratiske. Med henvisning til folkets rungende nei, nå også i innbyggerundersøkelsen, skrev vedkommende: «Det forundrer meg at Dahl håper kommunestyret i Midsund skal velge sammenslåing med Molde, han som er så opptatt av demokrati.» Usikker på hva politikerne i Midsund ville lande på, om de ville lytte til Dahl eller dem, mobiliserte bygdefolket for å stoppe en eventuell enveistur over fjorden. Initiativtaker Per Otto Opstad hadde aldri vært politisk aktiv, men denne saken og trua på et levende folkestyre vekket hans samfunnsengasjement til fulle: «Prosessene rundt kommunereformen er styrt på en måte jeg ikke liker», sa han. Aksjonsgruppa som kalte seg «Folkets røst», satte i gang med å samle inn underskrifter med krav om at hele 201

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


prosessen ble satt på vent inntil det ble en avklaring rundt samferdselsprosjektene Møreaksen og Kjerringsundet. Det ville i tilfelle si på ubestemt tid i og med at det var og fortsatt er svært usikkert om, når og hvor fergefri E39 vil komme. Andre arbeider for at forbindelsen skal komme via øya Sekken lenger inn i fjorden. Opstad var ikke nådig mot hvordan sentrale myndigheter svingte pisken og truet med ymse tiltak for å tvinge småkommuner i kne. «De spiller på frykt, en merkelig måte å utfordre lokalpolitikere på, med framstillinger som får folk til å tro at kommuner som Midsund vil gå konkurs», sa han. Regjeringas strategi hadde utvilsomt effekt, og aksjonistene led et foreløpig nederlag da formannskapet i Midsund behandlet saken den 16. juni. Med 3 mot 2 (1V/2H mot 1Sp/1Ap) ble det ja til intensjonsavtalen om sammenslåing med Molde. Fra da av hadde aksjonistene bare en uke på seg til å få kommunestyret på andre tanker. Folkets røst virket åpenbart som en trussel også mot Helge Ortens agenda. Han gikk straks ut mot aksjonistene som han påsto trakk helt feil konstruksjon. «Jeg er positiv til innbyggerinitiativ», forsikret han, men mente i samme åndedrag at kravet måtte avvises fordi disse sambygdingene av ham startet i feil ende. De hadde altså ennå ikke skjønt hans tese om sammenslåing først, så kanskje bru, ikke omvendt: «Sterke og robuste kommuner har større sjanse til å lykkes med å realisere samferdselsprosjekt», slo han nok en gang fast.

Dette Þkk journalisten fra Romsdals Budstikke til å spørre ham om ikke andre større fellesskap kunne gjøre nytta som pådrivere for slikt. Hva med regionråd, fylkesting og ikke minst folkets ombudsmenn, rikspolitikere som Orten selv? «Min erfaring er at om kommuner går sammen i større enheter, øker muligheten for gjennomslag overfor sentrale myndigheter», var svaret fra stortingsmannen fra Midsund. Hvordan skal man tolke dette? Er det slik at regjeringa med hans partileder som øverste sjef ikke lytter til de små, eller brukes ønsker innen samferdsel som vikarierte argument i en kampsak for Høyre. Uttalelsene fra Helge Orten og vedtaket i formannskapet førte ikke til noe mindre mobilisering fra folkedypet. Aksjonisten sto på helt til det siste og kunne dagen før det skjebnesvangre kommunestyremøtet levere underskrifter fra hele 674 sambygdinger over 18 år til Odd Helge Gangstad på rådhuset i Midsund. Ordføreren var meget imponert over både innsatsen og oppslutninga. «Her er det klare signal om hva folket i Midsund mener», konstaterte han. Det burde ikke være noen overdrivelse i og med at de på rekordtid hadde fått med seg et antall som tilsvarte 84% av alle stemmer ved kommunevalget 9 måneder tidligere, og apropos det! Ingen politiker kunne vel nå neglisjere denne tydelige beskjeden fra dem de skulle tjene, i og med at samtlige partier før nettopp det valget lovet å lytte til folket? 202

KAOSREFORMENE - BIND 1


Det så faktisk lovende ut for selvstendighetslinja. Høyres 5, varaordfører Godø fra Venstre samt representantene fra KrF og FrP var det ikke noe å gjøre noe med, men de utgjorde bare 8 av 17. I et møte mellom de øvrige samme kveld følte Ordfører Odd Helge Gangstad at hans blokk hadde det nødvendige ßertall på 9. Det vil si; én fast representant var ikke tilstede. Gangstads partifelle Magne Reiten var en del på reise i sitt arbeid, og også denne gang var det uvisst om han ville være tilstede i kommunestyresalen dagen etter. Varamannen sto imidlertid klar og var et sikkert kort for folkeviljen og Midsunds lokale sjølstyre. Dagen opprant og Reiten var likevel på plass, men ville det gjøre noen forskjell? Først ut på talerstolen var en annen representant det hadde knyttet seg litt usikkerhet til, men ikke nå lenger, eller? «Jeg har grudd meg fælt til denne dagen. Det er et umulig valg, og jeg ombestemte meg 10 ganger i går. Hodet sier en ting, hjertet noe annet», sa Venstres Ann Kristin Holten. Pulsen økte på ordføreren og ßere til. Skulle det likevel rakne for Midsund kommune? «Men folkets røst er så viktig for meg at jeg sier nei til avtalen med Molde», fortsatte Holten til et lettelsen sukk fra nei-sida før hun etter en liten pause la til: «Jeg tror i alle fall det.» Deretter fulgte en Þre timer lang debatt. Varaordfører Frits Inge Godø hadde vært med i kommunestyret i 29 år. Han måtte innrømme at dette var første gang en sak hadde fått ham til å felle en tåre. Selv for en ihuga Molde-tilhenger gjorde det altså inntrykk at hans retningsvalg sto i sterk kontrast til hva folket mente. For Bjørn Wang, som enn så lenge var hans partifelle, veide det å lytte til folket tyngst: «Derfor sier jeg nei til avtalen», sa han. Venstre spriket altså i alle retninger; en for, en mot og en som ikke riktig visste. Arbeiderpartiets Lars Hagseth minnet forsamlinga om at alle partiene hadde gått til valg på at de skulle lytte til folket og at deres rungende nei i denne saken ikke var til å misforstå. «Dette har vært en vanskelig sak for mange, men å si ja til Molde vil stride mot alle demokratiske prinsipper», sa Hagseth og ga så en klokkeklar oppfordring før han forlot talerstolen: «Vi burde respektert folket, ikke tråkke på dem!» Neste innlegg må virkelig ha smertet gammelordfører Einar Øien. «I FrP står vi steilt mot hverandre i retningsvalget», sa Rolf Kristiansen. «Partiprogrammet sier at vi skal lytte til folket, men der står det også at vi skal si ja til alt, unntatt eiendomsskatt», påpekte han før han slo fast: «Jeg står for avtalen med Molde. Toget går nå. Uten avtalen blir det ingen utbygging. Står vi alene så ender det med nedbygging.» Det gikk et tog også for Einar Øien. Som følge av Kristiansens stemmegiving meldte han seg sammen med 4 styremedlemmer i Midsund FrP ut av partiet. Ordføreren redegjorde for underskriftslista til Folkets Røst. Om den enorme oppslutninga på denne gjorde inntrykk, var heller ikke det nok til å få noen av de 8 til å skifte side. De var urokkelige og argumentene var de samme gamle: Midsund ble for smått til å stå på 203

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


egne bein, utfordringene for store, investeringer ville utebli og inntekter forsvinne, og hva skyldtes det? Lokale representanter for regjeringspartiene og deres allierte, dvs. H, FrP, KrF og V, ga selv svaret. Det var regjeringas økonomiske straffetiltak som bekymret. I en større kommune derimot skulle det bli så meget enklere å få løst framtidige oppgaver og utfordringer, slippe nedskjæringer i basistjenester og få gjennomført nødvendige investeringer. Fremhevet ble også godene i intensjonsavtalen, slik som hele reformstøtten på 20 millioner forespeilet utbetalt fra Molde allerede i 2017 og 100 millioner til investeringer i Midsund fram til 2024. På toppen av alt skulle de altså fortsatt slippe eiendomsskatt på boliger og fritidshus ute i øy-delen av den nye kommunen, og det skulle også jobbes for at det samme skulle gjelde for verker og bruk. Bjørn Wang minnet om at Molde på sin side ikke akkurat var uten store utfordringer. Det er noe som heter at hvis det er for godt til å være sant, så er det gjerne ikke det. «Vi har ingen garantier for hva vi får», sa Wang og pekte så på de sterke reaksjonene som hadde kommet fra innbyggerne, spesielt på sosiale medier, mot dem som ignorerte deres klinkende klare ønske. Nå så det ut som om denne stormen på nettet kunne løye, idet alt tydet på at det ikke var ßertall for intensjonsavtalen med Molde. Så går Magne Reiten på talerstolen like før vedtak skulle fattes og detonerer bomben mot Midsund-samfunnet: «Av hensyn til partiet og folket burde jeg valgt som dem. Jeg har vært med på å legge ned skoler og tatt upopulære valg. Kommuner på vår størrelse vil få det enda verre. Derfor har jeg tvilt meg fram til at Molde er det beste», sa han. Slik er det altså med kommuner. De kan nedlegges nærmest på et blunk, og under tvil. Prøv å overføre det til rettsvesenet! Fører man delinkventen til galgen og henrettet stakkaren under tvil? Hvordan var den igjen, oppskrifta på en eventuell kommunal strukturendring om den skulle bli vellykket, slik den er referert i innledninga? Jo, «eventuelle endringer skjer mest smertefritt og har best mulighet til å lykkes dersom de kommer etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken». Hvor mange av disse kriterier ble oppfylt denne dagen i Midsund rådhus? Fellesforslaget til Sp, Ap og de to fra Venstre om å sette hele reformen på vent til det eventuelt ble noe brubygging, ble ført i pennen av Magne Reiten i et tidlig gruppemøte den dagen. Ingenting tydet altså da på at det var over og ut for Midsund. Derfor var hans kuvending så sjokkerende og oppfattes av mange som et svik de vil slite med å glemme. Reitens valg bante også vei for at Ann Kristin Holten ombestemte seg nok en gang idet hun ikke lenger ville være tungen på vektskåla. Da tok følelsene overhånd og det kom mange tårer. De har nok sprengt seg fram også senere etter hvert som man Þkk se konsekvensene av dette valget gjort etter sterkt press, propaganda i sentraliseringas ånd 204

KAOSREFORMENE - BIND 1


og i hui og hast. Med alle lovnadene som Þkk lokale folkevalgte til å stemme som de gjorde, i friskt minne; la oss hoppe 4 år fram i tid til sammenslåinga er effektuert for å kikke i et avisinnlegg av Ann Kristin Holten, den ene av de to som tvilte seg inn på laget til sentraliseringskreftene. Under overskrifta «Nok er nok» forteller hun om den opprivende prosessen som førte til opphør for Midsund kommune: «Motforestillingene i Midsund var, og er store. Formelt regnes vel sammenslåingen som frivillig, men jeg kan skrive under på at det ikke var mye frivillig over den», fastslår hun. Videre beskriver hun hvordan hun og andre ble ledet, ikke bare mot folkets vilje, men også mot egen overbevisning: «Jeg tror jeg kommer til å ha dårlig samvittighet for det for alltid», erkjente hun. Så tok hun for seg at de ble lovet så mangt og mye. Hun spør og svarer selv: «Slipper vi eiendomsskatt? Neppe. Blir tjenestene «sterkere og mer robuste»? Det gjenstår å se, og at nye Molde bygges på tvers og på nytt må du nesten være politiker der for å tro.» Hun gir uttrykk for det samme som man hører fra Nesset; Molde fortsetter som før mens ßankene bare er med på kjøtt og ßesk, og knapt nok det. Hva så med kollektivtilbudet som skulle bli så meget bedre fra alle deler av den nye kommunen, for Midsund sin del først og fremst ferja? Holten beskriver hvordan dette tvert om har blitt både dårligere og mye dyrere. Hun gir honnør til Odd Helge Gangstad, som ble varaordfører i ny-kommunen, for at han så godt han kan står på for lokalsamfunnet deres, men spør så: «Hvor er ordføreren vår?» Vel, uten vinger må det vel være umulig selv for Torgeir Dahl å ha oversikt over og være tilstede i hele kommunen som strekker seg fra Aursjøhytta innerst i Nesset til ytterpunktet på Dryna, 167 km på vei pluss ei ferjereise tre og en halv time unna. Aura Avis betegnet på lederplass konstruksjonen som «en bydominert kommune med enorme avstander og store kulturforskjeller. Her skal bygdefolk inne fra fjordene, urbane moldensere og en øybefolkning med storhavet som nærmeste nabo ristes sammen i en sekk.» Holtens knusende dom over den sammenslåinga hun selv var med på å vedta, sammenfatter hun slik: «For befolkningen i Midsund blir alle våre antakelser om at vi blir en glemt, nedprioritert utkant nå bekreftet.» Det er ikke bare fra Ann Kristin Holten det kommer anger og mishagsytringer mot nykommunen, for hvordan ble det med de Þne ordene i intensjonsavtale om å få til et allsidig bo-og arbeidsmarked som skulle sikre vekst, utvikling, likeverdige, og ikke minst bedre, tjenester i hele kommunen? Økonomien skulle jo også bli så uendelig mye mer «bærekraftig», ja endog lokaldemokratiet skulle bli styrket? «Hva er blitt bedre? Er det at offentlige arbeidsplasser forsvinner til Molde by?» spør f.eks. Einar Øien i et leserinnlegg sommeren 2020. Han skriver videre: «Under tittelen administrativ organisering så skal det legges til rette for administrative arbeidsplasser i Midsund - så langt har ingen ting skjedd.» Apropos det! Står det nye rådhuset, i kommunen som ble lagt ned, snart ferdig? 205

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Det spørs om ikke sammenslåinga må reverseres om den Þne planen noengang skal bli realisert. Boligbygging har helt stoppet opp, et helt typisk trekk for nedlagte kommuner i likhet med verdireduksjon på eiendom. Entreprenørene har fått mindre å gjøre, også fordi de prosjektene som blir forsøkt satt i gang, lider av mye tregere saksbehandling. Kommunevalget 2019 kan være en stemningsindikator. I Midsund valgkrets Þkk nei-mann Gangstads Sp 48,6%, opp fra 23,0 i 2015. Ja-mann Godøs Venstre raste fra 18,8 til 1,9. La oss gå tilbake til den historiske dagen 23. juni 2016. På rådhuset inne i byen hadde kommunestyret nettopp avsluttet sitt møte, men de drøyde med å gå hjem i påvente av at naboene skulle fatte sine avgjørelser. Ordfører Torgeir Dahl var nok den som var mest spent, gitt følgende ord fra hans munn: «Dersom vi får med oss Midsund, Nesset og Gjemnes i en ny felles kommune, blir det lagt merke til på nasjonal basis. Vi kan ta en nasjonal posisjon i kommunereformarbeidet.» Gjemnes skulle fatte sitt vedtak først 5 dager seinere, og som kjent sprakk litt av Torgeir Dahls drøm der. Med den store glede som likevel snart skulle vederfares ham fra de to andre, kan det for balansens skyld kanskje passe å ta med en uttalelse fra naboen i nord. Senterpartimannen Johan Aimar Brandvik fra Bergsøya gikk i strupen på dem som ville føre kommunen hans inn i Dahl sitt rike, og han sparte ikke på kruttet: «Det blir en meningsløs kommune om vi skal lage en yttergrenser fra Dryna til Eikesdalen og helt til Freifjorden. Det er ßere gjemnesinger som har vært på Gran Canaria enn i Midsund. Er det slik at stort er best, så la Molde og Ålesund slå seg sammen! Går vi i Gjemnes sammen med Kristiansund, blir vi ei mus. Går vi i lag med Nesset og Midsund til Molde, blir vi ei rotte. Jeg blir gjort arveløs av mor mi hvis det står Molde på stemmeseddelen.» Idet beskjedene tikket inn over bygrensa, brøt det ut vill jubel i rådhuset. «Nå blir det ja fra Nesset! Nå blir det ja fra Midsund! Da er det ofÞsielt», utbrøt varaordfører Sidsel Rykhus (Ap) og kastet seg om halsen på ordfører Torgeir Dahl. «Så utrolig bra, dette hadde jeg ikke turt å håpe på. At vi landet dette etter all vinglinga er fantastisk», sa Frøydis Austigard (V). Ordføreren mente dette var et resultat av seriøst arbeid som under godt forhandlingsklima hadde ført til svært gode avtaler for alle parter: «Nå skal dette følges opp», forsikret han. Varaordfører Rykhus var enig: «Så bra at vi får uttelling etter alt det arbeidet vi har lagt ned. Vi ser fram til et kjempebra samarbeid.» 206

KAOSREFORMENE - BIND 1


«Nå kommer vi til å stå sterkere, og gi større forutsigbarhet til mange», mente Margaret Hoff Berg (FrP). Forhandlingsutvalget og ordføreren høstet skryt fra ßere. Terje Tovan fra Borgerlisten var nok den som dro det lengst da han mente at enda større kommuner var en selvfølge: «Jeg ser fram til den dagen vi kan etablere en virkelig stor kommune med våre naboer, også på Nordmøre. Når vi slår oss sammen med Kristiansund og samler våre herligheter, det blir bra det.» Muligens var i hvert fall det siste ironisk ment? I all klapping og jubelen burde det kanskje ha vært en ßue på veggen som minnet forsamlinga om et punkt i intensjonsavtalen som er grunnlaget for sammenslåinga som ble feira. Under overskrifta «Styrket lokaldemokrati» står det: «Et lokaldemokrati som ivaretar alle deler av kommunen i god dialog med innbyggerne.» Hvor malplassert blir vel ikke hurraropene når man vet at de samme innbyggerne ble totalt overkjørt etter rungende nei i både folkeavstemning og gallup samt den overveldende protesten gjennom underskriftsaksjonen. «God dialog, my ass», uttrykte en stemme med kjennskap til engelsk ute i øyene der stemninga minnet mer om gravøl enn bryllup. De eneste som ikke deltok i festen var SPs 3 representanter. De stemte imot inngåtte intensjonsavtaler. «Senterpartiet ser ikke behovet for å gjøre kommunen større. Vi har store nok utfordringer alene, og utkantene blir enda mer utkant. Som lokalpolitiker er det mer enn nok å ta tak i her i Molde kommune for en fornuftig samfunnsutvikling», sa partiets gruppeleder Gerda Tolaas. Torgeir Dahl repliserte da: «Vi må ha respekt for de kommunene som ønsker å samarbeide med oss. Jeg er forundret over at Sp er imot.» Med nevnte unntak var det et begeistret Molde kommunestyre som kunne ta sommerferie i en slags seiersrus. Det er ikke fritt for at man kan få visse assosiasjoner til feiringen etter en krig der seierherren planter ßagg på nyvunnet territorium. En annen assosiasjon kan man fort få ved å ta en kikk på det nye kommunekartet som unektelig har form av en pistol. Da er det dessverre nærliggende for onde tunger å hinte til at dette kan bli en kommune som skyter seg selv i foten.

207

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Ålesund Ap

ÅLESUND 48680 innb. Ap, Haram 9352 Sp, Skodje 4779 H, Ørskog 2254 Ap/H, Sandøy 1193 (15->Aukra)

Betraktningene som innleder det forrige kapittelet (Molde fra s. 150), kunne vært kopiert inn her i en opphøyet potens. Ålesund by har selvfølgelig vært avhengig av og utviklet seg mye på grunn av et livskraftig Sunnmøre forøvrig. Dette viktige samspillet mellom regionsenteret og et omland som styrkes av sitt eget lokale sjølstyre, ble om mulig enda mer oversett av enkelte da kommunereformen begynte å herje i denne delen av fedrelandet. Sterke krefter ønsket faktisk å danne et Stor-Ålesund av samtlige 17 kommuner i fogderiet og sågar naske to fra Romsdal, dvs. Vestnes og Sandøy. NHOs forslag var nettopp å danne kun 3 kommuner i hele Møre og Romsdal fylke, skjønt slikt kan vel pr. deÞnisjon ikke engang kunne kalles kommuner? Hele idéen med formannskapslovenes intensjon om lokalt sjølstyre ville jo forvitre med nedleggelsen av opp mot 18 rådhus. Da hjelper det ikke så mye om fogdens makt i vår tid skulle bli byttet ut med den rene folkekongress av et kommunestyre som samles fra de ytterste øyer til de innerste fjordbunner. Med en svær administrasjon og kontorene til heltidspolitikerne i Ålesund vil kjøttvekta havne der. Da trer en ubønnhørlige naturlov inn: Enhver sentralisering av makt fører til sentralisering av folk og aktivitet. Som om ikke denne sørgelige sannhet var nok, fører årelatinga av distriktene til at regionsenteret har mindre å være verdens navle for og står da for tur til å bli svekket. Blant lokalpolitikerne på Sunnmøre var Høyre-ordfører Bjørn Sandnes i Haram en målbærer av NHOs visjoner og egne sentrale partifellers drøm om størst og færrest mulig kommuner. Han var også styreleder i Sunnmøre regionråd, en posisjon som ga ham en synlig plattform til å formidle budskapet. Det ble åpenbart ikke særlig godt mottatt i hjemkommunen. Ved valget høsten 2015 gikk Høyre på en skikkelig smell og Þkk gruppa si redusert fra 8 til 5. Senterpartiet erobret da ordførervervet ved Vebjørn Krogsæter som sto fjellstøtt på selvstendighetslinja. Samme høst mistet Høyre ordførervervet også i Ålesund, men der var ikke akkurat etterfølgeren noen motstander av sammenslåinger. Tvert om åpnet Eva Vinje Aurdal fra Ap byporten på vidt gap og var også relativt pågående for at distriktskommunene skulle vandre i samlet ßokk gjennom den. Byen hennes måtte jo styrke sin posisjon som det største og mest toneangivende kraftsentrum mellom Bergen og Trondheim, må vite! 208

KAOSREFORMENE - BIND 1


Etter byutvidelser i 1875 og 1923 Þkk Ålesund et areal på 6,3 km2 og besto av Aspøya i midten med det meste av Nørvøya og den nordlige delen av Hessa på ßankene. Resten av de to sistnevnte øyene hørte til Borgund kommune som i 1968 ble slått sammen med Ålesund. Ikke alle var like fornøyd med det, og i 1977 Þkk man i den sørlige delen av tidligere Borgund oppfylt en gammel drøm om skilsmisse. Sula kommune, bestående av øya med samme navn, ble en nyskapning på kartet over Norges administrative inndeling. I mai 2016 ble det utført en undersøkelse blant byens innbyggere av Opinion AS på oppdrag fra Ålesund kommune. Her ble det spurt om interessen for sammenslåing med 9 andre kommuner. Bare 9? Betød det at ambisjonene hadde begynt å avta? Lunken holdning fra øvrige kommuner hadde nok ført til en viss realitetsorientering mot en noe mindre, men likevel enorm, variant av et StorÅlesund. Ørsta, Volda, Vanylven, Sande, Ulstein, Herøy, Stranda, Norddal og Vestnes var således ikke med da en intensjonsavtale ble forhandlet fram mellom de resterende. Svarene viste at et ßertall på 57% av byfolket var positive til en større kommune, samtidig som bare 24% mente det ville påvirke deres hverdag. Resultatet var helt i tråd med det som er vanlig fra steder som skal forbli navet selv om hjulet får en mye større omkrets. Mer interessant er det å se på hvilke kommuner de så det som viktigst og mest naturlig å få med inn i regionkommunen og sammenligne det med hvordan den til slutt ble. La oss begynne med de to som tronet helt desidert på toppen av popularitetslista, aller først med Sula der man hadde 9 års erfaring med å være en del av Ålesund! Folkeavstemninga 19. mai 2016 sier det meste: Selv i Solevåg krets som ligger nærmest byen, var det bare 22,6% som ville tilbake dit. Videre vestover på øya sank ja-prosenten til 13,6 og 8,3 i hhv. Mauseidvåg og Fiskarstrand. Mest nedslående for tilhengerne av sammenslåing var resultatet fra Langevåg med drøyt halvparten av de 9300 innbyggerne i Sula. Skarve 6,8% stemte for Stor-Ålesund. Kunne det ha noe å gjøre med at de der forstår at statusen som kommunesenter betyr mye for stedets utvikling over tid og at den hadde blitt helt annerledes om Sula ikke hadde kommet seg ut i 1977? «Det er bra at folket er på linje med det politiske ßertallet i kommunen», sa ordfører Jim Arve Røssevold 209

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


(Ap) da han kommenterte resultatet som totalt sett viste 10,7% ja til å bli med på et slikt eksperiment en gang til. Ålesund lufthavn ligger slett ikke i Ålesund, men på øya Vigra som var egen kommune fram til 1964. Da ble den slått sammen med Giske som foruten øya med samme navn hadde med seg Godøya og Valderøya inn i nydannelsen. I denne rene øykommunen rett utenfor og med tunnel-forbindelse inn til byen var det heller ikke særlig stemning for å oppgi selvstyret. Selv om ordfører Harry Valderhaug (KrF) i forkant var veldig positiv til intensjonsavtalen, Þkk han bare med seg 17,5% av de som stemte. I Skodje, Haram og Ørskog var ja-andelene for en regionkommune under Ålesund hhv 40,4, 19,1 og 15,2. Likevel ble de altså med. Hvordan og hvorfor skal vi komme tilbake til seinere, og da også se nærmere på at det å stå alene ikke engang Þgurerte på stemmesedlene i Skodje og Ørskog. Ei fergereise fra sørsida av Sula ligger Hareid. Interessen for Stor-Ålesund var omtrent like liten på den sida av Sulafjorden. I Hareid stemte 10,9% for det alternativet og 14,5 for «Runde kommune». Det var navneforslaget på en eventuell konstruksjon med Ulstein, Herøy, Sande og Vanylven. 72,9% ville fortsette alene. Etter at Sanner utsatte fristen, og utsatt for mer mas om sammenslåing, arrangerte de en ny folkeavstemning i slutten av august. Da var spørsmålet om man bare ville slå seg sammen med Ulstein som de deler øya Hareidlandet med. Selv dette langt mindre alternativet Þkk bare 38,6 prosents oppslutning. Sykkylven, på sørsida av Storfjorden, nøyde seg med en innbyggerhøring foretatt i begynnelsen av juni 2016. Da ikke ßer enn 21,1% var positive til «Regionkommune Ålesund» hadde man i Sykkylven en god begrunnelse for å hoppe av hele greia. Gjennom et spørsmål nummer to ble det også klart at over tre fjerdedeler heller ville slå seg sammen med Stranda framfor Ålesund dersom det primære ønsket om å stå alene skulle bli overkjørt. Lenger inn i fjorden, i Stordal, hadde folk enda mindre lyst til å bli ålesundere, bare 8,8%. Da gjenstår bare den siste på den lange smørbrødlista av kommuner som var med i Opinions undersøkelse samt hang med så langt at de også skrev under på en intensjonsavtale mellom alle 10: Sandøy avholdt ingen folkeavstemning om saken, og bare 6% av byfolket hadde krysset av for denne fjerntliggende øykommunen. Likevel ble den altså med. La oss vente litt før vi ser på årsaken og den sentrale rollen den aller minste Þkk for at nye Ålesund tross meget laber interesse hos naboene ble så stor som den ble. 210

KAOSREFORMENE - BIND 1


Tilbakemeldingene fra randkommunene var altså ikke til å misforstå, men ville toppledelsen i Ålesund ta dette soleklare nei for et nei? Absolutt ikke, men fremfor å gjøre som Trump og påstå at det var en «rigged election», kalte ordfører Eva Vinje Aurdal på høyere makter i Oslo. «Jeg håper Jan Tore Sanner tenker på andre ting enn å vinne valgkampen neste år; at han er konsekvent og myndig og benytter de virkemidlene som er nødvendig, nemlig tvang», sa hun.

Hun beholdt så absolutt håpet om at toget ikke hadde gått for en stor sammenslåing som hun mente var nødvendig for at Ålesund kunne fungere som en «regional motkraft» mot både Bergen og Trondheim: «Regjeringa har tidligere signalisert at den er åpen for å bruke tvang når regionale hensyn tilsier det», sa hun og mente dette var en regel som så absolutt burde gjelde for dem. I første omgang krysset Vinje Aurdal Þngrene for at folkevalgte i nabokommunene ville løse ßoka for henne: «Nå blir det spennende å se hvordan lokalpolitikerne tolker resultatene fra folkeavstemningene; om de viser politisk lederskap og mot, slik Sanner har bedt dem om», sa hun. Om ikke Sunnmøre er et demokratisk bakvendtland, er det vanskelig å forstå hvordan noen skulle kunne vurdere de overveldende stemmetallene som noe annet enn rungende nei. Oppfordringen gikk altså ut på intet mindre enn å bruke «mot og lederskap» til å overkjøre egne innbyggere og slik oppfylle ambisjonene hennes på vegne av Ålesund. Eva Vinje Aurdal var også spent på å se hvilket kart fylkesmannen ville tegne den påfølgende høst i sin innstilling til sentrale myndigheter, eller var hun egentlig det? FrPeren Lodve Solholm hadde jo helt fra starten markert seg som et svært nyttig redskap for ytterliggående sammenslåings-alternativer. Det var vel nettopp derfor hun videre sa: «Og ikke minst blir det spennende å se om Sanner følger opp eller feiger ut.» 211

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Idet hun Þkk media til å formidle dette budskapet, benyttet ordføreren også anledninga til å få fram sitt eget ris bak speilet. Om naboene ikke føyde seg, truet hun med å være mindre raus: «Ålesund leverer gjennom interkommunale samarbeid tjenester på alle felt til de små kommunene rundt. Konsekvensen av å si nei til oss kan bli at vi priser tjenestene våre annerledes i framtida», sa hun. Oppfordringene fra Eva Vinje Aurdal vakte naturlig nok ganske mye oppsikt, også nasjonalt. Det er ikke hver dag at noen uten blygsel står fram som en så gjennomført kommunal imperialist. Derfor gikk hun ut i Sunnmørsposten med et forsøk på å moderere utsagnene sine. Hun påberopte seg ikke å være feilsitert, men mente at budskapet hadde kommet ut noe sterkere enn det hun ga uttrykk for. Nå så hun helst at Sanner lokket med sterkere økonomiske gulrøtter: «Det er klart at i Norge har vi mer tro på at man skal gifte seg av kjærlighet, og at tvangsekteskap er noe en bør unngå», sa ordføreren før hun straks la til at det Þnnes gode fornuftsekteskap. Tvang lød ikke som god musikk i hennes ører heller, men samtidig var det ikke noe hun tok avstand fra, måtte hun innrømme overfor avisa. I utgangspunktet hadde Arbeiderparti-kvinnen Eva Vinje Aurdal en støttespiller i Høyremannen Anders Riise, ordfører i Hareid. Han var på linje med politikken til partifellene sentralt og ønsket sammenslåing med Ålesund. Med tilslutning fra bare en tidel av sine sambygdinger mente han imidlertid at resultatet av folkeavstemninga måtte respekteres. Han hadde følgende klare beskjed til dem som ba om tvang fra Jan Tore Sanner: «Hvis målet var å tvinge sammen kommuner, burde man ha startet med det. Man kan ikke sette i gang en demokratisk prosess over to år, for så å ignorere folkets vilje.» Angående behandlinga på høyeste hold var han tilhenger av «brei semje»: «Skal Stortinget bruke tvang i en slik reform, bør det ikke være bare med et knapt ßertall bak.» Ut i fra hvor langt prosessen nå var kommet, presiserte han imidlertid nok en gang at Stortinget uansett måtte respektere valgene som var tatt lokalt. Da det ingen hjelp var å få i sør, skulle den komme fra langt mot nord, der ingen skulle tru at nokon ville gjøre lokalsamfunnet sitt til en fjern koloni for Ålesund. Hvorfor i alle dager skulle ekte romsdalinger melde overgang til Sunnmøre? Tilhørighet til fogderi er en meget sterk kraft i dette fylket, men Sandøy som en pur Romsdals-kommune er en sannhet med en viss modiÞkasjon. La oss se litt på kommunens historie: Med formannskapslovene av 1837 ble øyriket ytterst i Romsdal organisert som én kommune kalt Akerø, seinere Aukra, men det var bare et første steg på veien mot lovens intensjon om lokalt sjølstyre. På 1860-tallet tiltok kravet på de små øyene lengst ute i havgapet om å løsrive seg. I spissen for det lille opprøret sto en mann ved navn Paul 212

KAOSREFORMENE - BIND 1


Knudsen Gaasø (1820-72). Som ledd i kampen sies det at han dro helt til Stockholm hvor han ble svært godt mottatt på slottet. Unionskongen Carl XV hadde forståelse for saken og leste papirene Gaasø hadde med, blant annet fra presten i Aukra. Anbefalinga med kongelig underskrift sendemannen Þkk med seg hjem, gjorde inntrykk og allerede 1. januar 1867 var fradelinga en realitet. På den vesle Sandøya hadde det vært kirke siden 1812 og således også møtested for folk fra øyene omkring. Da var det også naturlig at den nye kommunen Þkk navnet sitt og ble administrert derfra. Etter 2. verdenskrig ble kommunesenteret lagt til Steinshamn nord på den mye større Harøya. En ferd sørover på Harøya går inn i et grenseland i mangedobbelt forstand. I dag er det ingen strek på kartet tvers over øya, men grensa kan fortsatt høres. Selv om det begynner å viskes litt ut, Þnnes her det skarpeste dialektskillet i landet. Søndre del av øya med bygda Myklebust er nemlig opprinnelig en Sunnmørsbygd, men Harøya var ikke bare delt mellom de to fogderiene. Den sydlige biten tilhørte Bjørgvin bispedømme, den nordlige Nidaros. Som om ikke det skulle være nok, har også riksgrensen mellom Norge og Sverige fulgt denne linja. Etter freden i Roskilde i 1658 ble Trøndelag, Nordmøre og Romsdal svensk, men det varte bare to år før området var tilbake i den dansk-norske union. Etter innføringa av det lokale sjølstyre i Norge i 1837, markerte den samme streken en fjerde type grense; mellom Haram og Aukra, seinere Sandøy kommuner. Først i 1965 ble hele Harøya samlet under Sandøy kommune da grensa ble ßyttet til midt i sundet mot naboøya i sør, Fjørtofta i Haram. Sunnmøringene utgjorde bare knapt 15% av den utvidede kommunen, slik at Sandøy i all hovedsak beholdt sin Romsdals-identitet, og den er fortsatt svært sterk, spesielt på småøyene i nord. Som mange andre distriktskommuner opplevde også Sandøy nedgang i folketallet. Dette skyldtes først og fremst fraßytting fra småøyene. På det meste etter krigen bodde det f.eks. 370 mennesker på Ona mot bare noen og tjue i 2016. Harøya og Finnøya som ble knyttet sammen med bru i 1972, har imidlertid stått seg relativt bra og som kommunesenter utvikla Steinshamn seg til en livskraftig liten landsby. I det hele tatt er samfunnet her fortsatt preget av den gründeroptimismen som spredte seg etter løsrivelsen i 1867 med en utvikling mot et ganske mangfoldig næringsliv etter hvert. Samholdet internt og identitet til både kommune og region var sterk og folket var stort sett tilfreds med tjenestene. I 2007, 140 år etter løsrivelsen fra Aukra, ble det ved kommunesenteret i Steinshamn avduket en byste av Paul Knudsen Gaasø, som også var 213

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


kommunens første ordfører (1867-72), et synlig tegn på Sandøys stolte historie og vilje til å styre seg sjøl. Andre rene øykommuner som Hasvik, Værøy, Røst, Træna, Leka, Solund, Fedje, Utsira og Kvitsøy, alle med mye lavere folketall enn Sandøy, sto fast på å beholde selvstendigheta. På den bakgrunn kan det synes som et mysterium at Sandøy ga opp sin. Riktignok hadde det vært noe uro i den kommunale organisasjonen i perioden før valget i 2015. Det var nok mye av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet gjorde et brakvalg og Þkk 10 av 19 i kommunestyret. Oddvar Myklebust gjenerobret derved ordførervervet etter to tidligere perioder (1995-99 og 2007-11). Som etternavnet tilsier, kommer han fra sydspissen av Sandøy kommune, men kunne hans region- og partitilhørighet være årsaken til at han ved hjelp av et rent ßertall bak seg i kommunestyret trakk øyriket sitt mot Ålesund og Eva Vinje Aurdal? Før valget uttalte Myklebust at utredningsarbeidet ikke hadde kommet langt nok til å kategorisk konkludere at Sandøy skulle bestå, skjønt det var nok hans håp at det skulle bli slik. Dersom det ikke skulle være mulig, mente han imidlertid at det var mest aktuelt å se til Haram. Samtidig var han klinkende klar på en sak: «Samanslåing ved tvang er ikkje greitt og vil ikkje bli gjennomført.» Skal tru om han da visste at hans eget seinere ja til Ålesund skulle bli redskapet som ble brukt i en knipetangsmanøver som førte til at kommunen han var født i, ble tvunget i kne? Viljen til å bestå var så absolutt til stede, og vel så mye i opposisjonen som besto av 6 fra Høyre og 3 fra Venstre. Innbyggerundersøkelsen som ble gjennomført i april/mai 2016 viste det samme. 43% var negative til sammenslåing mens 39% sa de var positive. Til spørsmålet om hvilke av de 9 andre i intensjonsavtalen det eventuelt var mest naturlig å slå seg på lag med, var svaret det samme som ordførerens. Haram Þkk 70%, Ålesund bare 26. Var det ikke da bare å glemme den fjerntliggende byen? «Vi vil jo helst stå alene, men nja, Ålesund kan kanskje gi oss noe vi ellers ikke vil få?» Hva skyldtes denne tosidighet? Svaret heter Nordøyveien. Sør for Harøya følger i tur og orden og i alfabetisk rekkefølge de 4 store øyene i Haram kommune, Fjørtofta, Flemsøya, Haramsøya og Lepsøya. De to midterste ligger såpass tett at det lenge har vært bru i mellom dem. Å knytte sammen hele perleraden, Harøya inkludert, og dessuten få fastlandsforbindelse krever imidlertid stor ingeniørkunst og milliarder av kroner. Som det er vist til i ßere av de tidligere kapitlene, har mange lokalsamfunn blitt stilt overfor et dilemma som burde være uhørt i et sivilisert samfunn: «Om dere ikke oppgir sjølstyret deres, kan dere bare sitte der med skjegget i postkassa og glemme å få ta del i utbygginga av infrastrukturen!»

214

KAOSREFORMENE - BIND 1


Dette var en taktikk Erna Solberg innførte i sin tid som kommunalminister, men i dette tilfellet var aktørene i spillet mer på det regionale plan. Nordøyveien er fylkeskommunal. For å få det nødvendige ßertallsvedtak i fylkestinget var det selvfølgelig mange og viktige stemmer å hente fra den største kommunen, Ålesund. Denne sammenheng Þkk det til å gå fort i svingene i Sandøy. Samtidig Þkk de høre det kjente budskapet om pengedrysset som ville komme dem tilgode om de heiv seg på reformtoget, og elendighetsbeskrivelser av en fortsatt alenegang. Den lille kommunens rådmann var av dem som kvad mest høylydt på den siste visa. Sandøy var med i 3 intensjonsavtaler. Den mest omfattende, underskrevet 18.03.2016 med hele 10 kommuner, forvitra med det bastante nei fra ßesteparten. Samme dag ble det også inngått en avtale med bare Haram, alternativet som i følge innbyggerundersøkelsen i Sandøy ble sett på som det desidert mest naturlige dersom de ikke skulle stå alene. Haram hadde døra åpen. I folkeavstemninga der Þkk «Haram slår seg saman med Sandøy under føresetnad av at Nordøyvegen vert bygt» 51,9% av stemmene. Når eller om denne forutsetning ble oppfylt var på det tidspunkt uklart. Var de styrende i Sandøy uansett kommet dit at det i realiteten bare fantes ett reelt alternativ, kun én Nordøy-vei til saligheta, dvs. helt til byen? Den 15. juni var den tredje intensjonsavtalen klar, denne gang med Ålesund, Haram og Skodje. At Ålesund sa ja til denne var ingen overraskelse. De tok alt de kunne få, og i bystyrevedtaket 22/6 er det også med et punkt om at andre kommuner som eventuelt ombestemmer seg, gjerne må bli med på laget etter hvert. Samme dag var det kommunestyremøte i Haram. Der ble det klart og tydelig nei også til denne varianten av et Stor-Ålesund. I tråd med folkeavstemninga gikk de i stedet inn for sammenslåing med bare den lille naboen i nordvest, gitt ovennevnte forutsetning om bygging av Nordøyveien. Punkt 2. i vedtaket lyder som følger: «Dersom Haram/Sandøyalternativet syner seg å verte mindre aktuelt, vil kommunestyret gå inn for å halde fram som eigen kommune.» 27. juni var det så Sandøy kommunestyres tur til å fatte endelig vedtak. Det å stå alene virket å være feid fullstendig under teppet, og mange spurte seg nok etterpå: «Hva skjedde egentlig med gode gamle Sandøy kommune?» Svar kan man lete etter i den siste intensjonsavtalen som med strykninger og tillegg var et omarbeidet dokument fra den skrota avtalen mellom 10 kommuner. Følgende setning er den første som er strøket over: «Før vedtak blir gjort, skal innbyggarane få høve til å gi uttrykk for sitt syn på avtalen.» I Sandøy hoppet man altså galant over både folkeavstemning og

215

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


noen videre innbyggerinvolvering. Det var det da heller ikke tid til med bare to uker å gjøre det på i alt hastverket mellom signering av avtalen og Sanners frist 1. juli. Løftene fra valgkampen i 2015, også fra ham som da ble ordfører, om å avholde folkeavstemning, ble således brutt. Et svært sentralt punkt i avtalen var hvilke samferdselsprosjekter en eventuell ny kommune ville støtte. Med strykning av tre andre samband framsto Nordøyveien som styrket på prioriteringslista. Styrket var også forestillinga om at et nei til Ålesund betød nei til fastlandsforbindelsen. Prosjektet Nye Ålesund skulle få 30 millioner kroner i reformstøtte, dessuten 50 millioner i engangstilskudd som det ble besluttet skulle gå til investeringsprosjekter. I henhold til avtalen ville Sandøy fra disse midlene få nytt dekke på sentralidrettsanlegget og anlagt sykkelstier i Steinshamn, prosjekter beregnet til fem millioner kroner. En slik øremerking av midlene kunne nok virke forlokkende og ryddig, men var virkelig disse bevilgningene fra staten rene premier fordi man var så grei å slå seg sammen? Er ikke benevnelsen «tilskott til eingongskostnad» i seg sjøl en erkjennelse av at strukturendringer er dyrt? Erfaringene fra tidligere sammenslåinger er jo faktisk slik at de tilførte midlene på langt nær har vært nok til å dekke omstillingskostnadene. Hadde man i Ålesund en annen pott til slikt eller ei tru på at fusjoner er gratis? Ordfører Oddvar Myklebust hadde tidligere gitt uttrykk for at Haram ut fra geograÞske forhold var nøkkelen til at en storkommune under Ålesund skulle kunne bli en god løsning for Sandøy. Nå mente han at avtalen med byen selv uten Haram ville gi Sandøy mer tilbake enn den med Haram alene. «Det gir et større fagmiljø og ßere å støtte seg på innenfor de ulike fagfeltene», sa han. Ordføreren så det heller ikke som noe problem at Sandøy, med Haram ute, i enda større grad ville framstå som en satellitt til Ålesund. «Vi er tvunget til å gjøre et valg», sa han, og da var tydeligvis det å fortsette alene ikke aktuelt som alternativ. Åpenbart var det ingenting som kunne stoppe kommunestyret fra å ta rennefart mot Ålesund denne junidagen i 2016. Etter nesten 150 år med lokalt sjølstyret ble det vedtatt å avvikle det. Mon tro om ikke bysten av Paul Knudsen Gaasø rett på utsida vred seg i vånde. Det han og mange sambygdinger hadde kjempet så hardt for, ble brått blåst sørover Sunnmørskysten? Skodje, den fjerde kommunen i intensjonsavtalen, skulle ha sitt avgjørende møte to dager seinere. Ordfører Myklebust mente det var en forutsetning at også de gikk inn for avtalen. «Vi kan ikke gå alene til Ålesund», sa han. Da ville det vært naturlig straks å springe videre til Skodje for å høre hva de fant ut der. Soga om Sandøy var imidlertid langt fra over, så da kan det være greit å gjøre den ferdig først. Møre og Romsdal fylkesting vedtok høsten 2016 med 26 mot 21 stemmer å bygge Nordøyveien. Det har vært en del spetakkel, fram og tilbake og krav om stans på grunn av stor kostnadssprekk ut over det opprinnelige estimat på 3,8 milliarder. I skrivende stund er imidlertid bygginga kommet så langt at det ikke lenger er tvil om at prosjektet blir fullført i 216

KAOSREFORMENE - BIND 1


sin helhet. Veien vil selvsagt bli til stor velsignelse for folk og næringsliv ved at traÞkken kan gå uavhengig av rutetabeller, men vil Sandøy bli knyttet noe nærmere Ålesund? Faktisk kan det til dels bli litt tvert om. Den greieste reisemåten til byen er med hurtigbåt en drøy time til halvannen alt etter antall stopp underveis, men hvor trygg er man for at dette tilbudet vil bestå etter at veien er ferdig og fylkeskommunen må spare penger? Fergereisa fra Myklebust til Brattvåg tar tre kvarter før det er knappe fem mils kjøring inn til Ålesund. I rene kilometer blir ikke den nye forbindelsen noen snarvei fordi den snirkler seg såpass mye mellom og på øyer og fastland. For å sette det inn i en sammenheng som kanskje også Jan Tore Sanner og Nicolai Astrup kan forstå, er Ålesund like fjernt fra Sandøy som Oslo er fra Hvaler, ytterst i fjorden kloss inntil svenskegrensa. Der er det bare én undersjøisk tunnel og dessuten Þre-felts motorvei på store deler av strekninga. Avstanden er den samme, drøye 10 mil, men ville de to herrer Þnne det naturlig om saker som berører hverdagslivet til Hvaler-folket skulle avgjøres i rådhuset i hovedstaden? Når veien endelig er på plass bør ingen bli overrasket dersom det romsdalske øyfolket i tråd med ånden fra Paul Knudsen Gaasøs tid vil kreve løsrivelse fra Sunnmørshovedstaden. Noen av dem gjorde det allerede før sammenslåinga ble effektuert. Om avstandene er store nok for dem som får veiforbindelse, er det bokstavelig talt et hav ekstra for beboerne lengst nord i kommunen. Derfor var de der ikke sene om å ta initiativ for heller å bli grensejustert til det mye mer nærliggende Aukra. Allerede i august 2016 mottok fylkesmannen en søknad om dette underskrevet av et stort ßertall, dvs. 56, av innbyggerne på øyene Ona, Sandøya og Orten. Senere ble det presisert at nå fraßyttede Gåsøya, Seterøya og Lyngværet burde følge med på ßyttelasset. Etter Stortingets vedtak 08.06.201 om sammenslåing ga departementet rett over sommeren fylkesmannen i oppdrag å utrede den ønskede grensejustering. I den forbindelse ble så godt som alle de stemmeberettigede (53 av 55) spurt i en ringerunde utført av Opinion AS. 45 ville til Aukra, 7 sa nei til å bryte båndet med resten av Sandøy mens 1 svarte vet ikke. Mens Aukra mer enn gjerne tok i mot øyene, vedtok Sandøy kommunestyret 16 mot 3 en uttalelse om at også de nordligste sambygdingene burde bli med på ferden sørover. I Ålesund var de svært lite fornøyd med at en separatistbevegelsen truet med å redusere det fremtidige albuerommet. Fellesnemnda for den vordende nykommunen ledet av Eva Vinje Aurdal mente selvfølgelig også at alle skulle med. Noe annet ville hverken være i tråd med intensjonsavtalen eller sentrale mål i inndelingslova og kommunereformen, ble det hevdet i vedtaket derfra. Det var nesten ikke grenser for hvilken krisemaksimering denne saken ble gjenstand for. Hvordan skulle Ålesund kunne tåle et tap av et 70-talls nye innbyggere, 5% av Sandøys befolkning eller 1 promille av totalen i

217

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


storkommunen de var i gang med å danne? Det ble til og med hevdet at ei tukling her i den ytterste periferi ville medføre en mer omfattende og krevede prosess enn selve sammenslåinga av 5 kommuner. I vedtaket heter det at «Fellesnemnda understrekar at ei grensejustering vil vere ei stor tilleggsoppgåve i prosjektorganisasjonen, noko som kan medføre eit risikoelement i framdrifta med etablering av nye Ålesund kommune.» Kan man her ane noen vikarierende argumenter? Ville det virkelig være så krevende å tegne en strek over blåmyra? Det kunne vel heller ikke være bare de få skarve sjelene, en forsvinnende liten del av det totale folketall, det var så om å gjøre å tilegne seg? De er ikke nevnt med ord i intensjonsavtalen. Der kan man i stedet lese om hvor viktig det er: «å utnytte kommunens strategiske posisjon på kysten og i de etablerte næringsclustere innen f.eks, turisme, maritim-, marin-, og energinæring. Havrommet skal utvikles som en større strategisk næring, der fagmiljø for dette og vindenergi skal etableres i Sandøy kommune i nært samarbeid med forskingsinstitusjoner.» Aha! Er det ikke der det ligger? Som enhver kolonimakt er det altså ressurser Sunnmørs-byen vil hente ut av de store sjøarealene utenfor Romsdals-kysten. Hadde kommunereformen utviklet seg til å bli en kamp om å erobre territorium? Etter innsamling av informasjon og mottak av høringsuttalelser skulle så fylkesmannen på nyåret 2018 gi sin innstilling til departementet. Om hans anbefaling står det å lese: «Søknaden om grensejustering er grunngitt ut i frå identitet, tilhøyrsle og at søkarane ser Aukra og Molde som sin kvardagsregion. Resultatet frå innbyggarundersøkinga støtter opp om søknaden.» Fra statens hus i fylket får altså beboerne på de tre øyene medhold i sine bestrebelser på å forbli romsdalinger. Fylkesmannen mente endog at de burde få med seg de fraßyttede øyene omkring inn i Aukra kommune. Hadde egentlig fylkesmannen noe valg? Samtidig behandlet han ßere grensejusteringssaker, bl.a. i Gjemnes. Den er beskrevet i kapittelet om Molde. Der var en eventuell justering uendelig mye mer omstridt internt enn det så godt som samstemte ønsket fra småøyene i Sandøy. Siden han anbefalte at hele Angvik skolekrets med en fjerdedel av Gjemnes sin befolkning skulle overføres til Molde, hvordan skulle han da kunne nekte et fåtall mennesker å bli knytta til Aukra? I og med at det var uenighet mellom de involverte kommuner, skulle den endelige avgjørelse tas i departementet. Der mente de også at et så entydig ønske blant innbyggerne måtte tillegges vekt, men ikke at det alene kunne avgjøre utfallet av saken dersom andre momenter talte mot ei grensejustering. Videre vurderte de det slik at konsekvensene for Ålesund kommune ville være små om øyene gikk til Aukra, gitt det svært beskjedne antall innbyggere det gjaldt. Et avgjørende moment for departementet var imidlertid en forståelse for at en grensejustering ville være en belastning i den pågående prosessen med å danne nye Ålesund kommune. Her gjaldt det altså om å unngå kjepper i hjulene til kommunereformen.

218

KAOSREFORMENE - BIND 1


Betød det dermed at innbyggernes ønske ble overkjørt, eller påførte departementet sammenslåings-kameratene likevel en belastning? Ikke helt og ikke fullt så mye. I vedtaksbrevet står det nemlig: «Etter ei heilskapleg vurdering meiner departementet at argumenta som skal til for å vedta ei grensejustering, berre er til stades for Orten.» Det ubebodde Lyngværet og Flatßesa fyr Þkk være med til Aukra mens resten måtte Þnne seg i å bli en del av Ålesund. Det ble vurdert slik at siden grensa med en slik løsning ble trukket der avstanden mellom øyene er størst og havet dypest, ville det være enklere å handtere saken i det pågående sammenslåingsarbeidet. Innbyggerne på de tre øyene hadde stått sammen i kampen, men nå skulle de altså splittes av en grense. I brevet undertegnet av statsråd Monica Mæland står bl.a. følgende: «Etter departementets vurdering synleggjer ikkje fylkesmannens utgreiing at dei tre øyene har ein felles identitet eller på anna vis utgjer ei eining som skil dei frå resten av Sandøy kommune. Departementet kan derfor ikkje sjå at det er avgjerande at dei tre øyane tilhøyrer same kommune.» Odd Arve Orten var opprørt på vegne av sine naboer på Ona og Sandøya. Når det først ble slik at Sandøy kommune, der han var lokalpolitiker for Venstre, havna under Ålesund, var han likevel tilfreds med at øya hans ble overført til Aukra. Sammen med de andre 14 innbyggerne der føler Orten seg godt mottatt. Også her har han fått plass i kommunestyret, nå for Arbeiderpartiet. Aukra Þkk altså tilført den nærmeste øya mens Ålesund vant kontroll over store arealer utenfor, det attraktive havrommet det ble lagt slik vekt på i intensjonsavtalen. På Ona og Sandøya var de forbannet. «Vi havner en plass vi ikke hører hjemme», sukka Oddgeir Viken, talsmann for innbyggerne på Ona, i et intervju med NRK. Han mente lokalsamfunnet deres hadde blitt en brikke i et spill der næringene i området, havet og turismen var det som var interessant for de nye makthaverne, mens innbyggernes beste ble nedprioritert. «Vi som bor her betyr ingenting. Vi føler oss som de innfødte i Amazonas», fortalte Viken, og pekte på at Ona og de andre øyene på Romsdalskysten ligger mye nærmere Aukra enn Ålesund. En reise til byen tar i beste fall godt over tre timer. Avgjørelsen var også en stor nedtur for talsperson for Sandøya, Arve Linningsvoll. Han ga i samme intervju uttrykk for at han ikke hadde mye tru på at de små øyene på Romsdalskysten ville få

219

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


noe igjen for å være en del av nye Ålesund kommune. Ordfører Eva Vinje Aurdal tilbakeviste dette: «Jeg forstår i grunnen ikke frustrasjonen deres. Innbyggerne har ingenting å frykte. I Ålesund blir de en del av en kommune med større muskler», hevdet hun. Er det det kommunereformen handler om, en alles kamp mot alle, der det er den sterkestes rett som gjelder? Ålesunds-ordføreren la ikke skjul på at det er attraktivt å ha Ona og varemerket Ona fyr med på laget i den nye storkommunen. «En sak er de store havområdene, en annen turismen. Vi vil utvikle et produkt som er godt for hele Ålesunds-regionen», varslet Eva Vinje Aurdal. At de fjerneste innbyggerne slett ikke følte seg hjemme i den, var da åpenbart av underordnet betydning. I innledninga til intensjonsavtalen fremheves det at reformen må sørge for at et nytt kart tegnes slik at det blir samsvar mellom kommunegrensene og den hverdagsregionen innbyggerne er en del av. Hvor malplassert blir vel ikke dette for Sandøy kommune, og spesielt for de nordlige småøyene? Sett derfra må et annet punkt i avtalen også fortone seg som noe av en ßoskel: «Ålesund kommune skal vere det urbane midtpunktet mellom Bergen og Trondheim.» Da kan vi ta fatt på den lange ferden gjennom dette svære «urbane midtpunkt» sørover til Skodje, den eneste kommunen som hadde landegrense til Ålesund. Skodje ble ved utskillelse fra Borgund egen kommune i 1849, og var da større enn den utgaven som opphørte å eksistere 01.01.2020. I 1902 ble det nemlig gjennomført en ny deling. Omtrent halvparten av både folk og areal ble til Vatne kommune i nord. Da norgeskartet skulle forandres på 1960-tallet, var ßere alternative sammenslåinger på tale i denne delen av Sunnmøre. Kommuneinndelingskomitéen under ledelse av Nikolai Schei la i en foreløpig anbefaling fram to forslag. I det ene skulle Skodje, Ørskog og Stordal samt Liabygda (Stranda sitt område på nordsida av fjorden) slås sammen, mens Vatne skulle få bestå, dog med en grensejustering i nord (Dryna/Mia til Midsund). Det andre gikk ut på igjen å danne én kommune av Skodje og Vatne og slå sammen bare Ørskog og Stordal pluss Liabygda. Dette var det foretrukne alternativet for kommunestyrene i Skodje og Stordal og ble også Schei-komitéens endelige innstilling. I Ørskog derimot gikk de inn for løsninga med alle tre, der de selv ville havne i midten. Etter videre behandling i fylkesutvalg, departement og Stortingets kommunalkomité ble også dette det endelige utfallet i nasjonalforsamlinga, det vil si; Liabygda ble igjen i Stranda. Den 1. januar 1965 ble så sammenslåinga effektuert av denne treenigheta, skjønt enighet skulle vise seg å bli noe av en mangelvare langs nordsida av Storfjorden. Bare i Ørskog 220

KAOSREFORMENE - BIND 1


som kapret både navnet og felles administrasjon til Sjøholt, lot de til å ha slått seg til ro med nyordninga, mens sterke krefter var i bevegelse på ßankene for å gå tilbake til det gamle. En såkalt listeavstemning avholdt i Skodje i april 1969 viste et overveldende ßertall (98,4%) for løsrivelse, og utpå høsten samme år krevde aksjonsgruppa både der og i Stordal at departementet måtte vurdere spørsmålet om oppløsning av den bare knapt 5 år gamle Ørskog storkommune. På nyåret 1970 vedtok kommunestyret å avholde en folkeavstemning om saken i hele kommunen. Frammøtet gir et godt bilde av hvem dette var viktig for. I gamle Ørskog gikk bare skarve 6% av de stemmeberettigede til urnene. Av disse var 43 personer for oppløsning, 21 imot. Til sammenligning kan man da godt si at folket i Stordal og Skodje gikk mann av huse til valglokalene. Av 81% frammøtte i Stordal og 66% i Skodje ønsket henholdsvis 92,1 og 92,6% å få kommunene sine tilbake slik de var. Signalene var ikke til å misforstå slik at også kommunestyret så det som best for alle parter å reversere hele greia. De begrunnet det videre med ulike interesser, økning i stedet for reduksjon av administrasjonsutgifter og at målsetninga som ble lagt til grunn for sammenslåinga generelt sett ikke på noen måte syntes å være innen rekkevidde. Det var ikke bare på Sunnmøre det ble et himla spetakkel grunnet den nye kommunestrukturen. Landet rundt var det tvangsekteskap som var så mislykket at skilsmisse syntes å være eneste utvei. Myndighetene så seg derfor i 1971 tvunget til å sette ned et nytt utvalg for å vurdere eventuell reversering av noen av følgene etter Schei-komitéen. 21 tvangssammenslåtte kommuner kom så langt i prosessen at de Þkk besøk av de tre utnevnte herrer. Lederen for det såkalte Tallaksen-utvalget het Leo til fornavn og var kjøpmann og fylkesordfører i VestAgder. Sammen med ham leverte sosialsjef og ordfører i Inderøy, Kåre Sjøvold, og bonde og stortingsmann Ottar Landfall fra Stange sin innstilling i 1974. Tross overveldende ßertall og sterke lokale ønsker om oppløsning var nåløyet til utvalget svært trangt. Bare for 3 av de 21 gikk de inn for å etterkomme folkeviljen. Etter stortingsbehandlingen økte dette til 10. Selve delingsprosessene ble gjennomført i 1976-77. Rapporten gjengir uttalelser fra aksjonsutvalgene i Skodje og Stordal. Om disse skulle brukes som fasit for hvordan vår tids sammenslåinger vil fungere, er det nedslående lesning. Store motsetninger og tautrekking mellom de tre bygdene etter at de kom under samme tak, er et gjennomgående tema, og dette er forhold som også så ut til å forsterke seg, ble det hevdet. Det ble klaget over at alt for mye dreide seg om Sjøholt som sentrum for den nye kommunen mens man i Skodje og Stordal følte seg mer som stemoderlig behandlede utkanter. Om det lille tettstedet i Ørskog føltes som en årelatende trussel for de andre, kan man saktens lure på hvordan det skal bli når «storbyen» Ålesund har overtatt en slik rolle for bygder i vid omkrets. Det samme spørsmålet kan fort gjelde for et annet ankepunkt. 60- og 70-tallets Ørskog storkommune ble uoversiktlig og tungvinn å drive, ble det påpekt, noe som også gjorde at administrasjonen Þkk for stor makt. Det ble et «funksjonærstyre». Følelsen av fellesskap 221

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


og det å ha en stemme som var med på å avgjøre ymse saker i lokalsamfunnet, det viktigste vilkåret for godt kommunalt sjølstyre, forsvant. Som eksempel på hvordan det politiske engasjement dalte, ble det vist til at samtlige representanter fra Stordal frasa seg gjenvalg etter én periode i det nye kommunestyret. Videre pekte de på at dårlig samarbeidsklima og resignasjon førte til at alle deler av storkommunen ble skadelidende. Et par små utdrag fra aksjonistenes uttalelser kan passe som sammenfattende konklusjon: «Etter 5 års tvangsekteskap torer ein trygt seie at den nye Ørskog kommune er dei tre tidlegare kommunane totalt underlegen.» Ordet «bærekraftig», som sammen med «robust», har blitt brukt med overhyppighet i forbindelse med vår tids reformer, er ikke av ny dato. I den nær 50 år gamle rapporten står også dette sitatet: «Ein av dei største fordelane ein skulle oppnå ved større einingar, meir berekraftige kommunar, har slått feil.» Med 2 mot 1 stemme anbefalte Tallaksen-utvalget at Moskenes/Flakstad og Tolga/Os ble delt. Den tredje kommunen de gikk inn for å gjøre noe med var Ørskog, men her ga de bare delvis etter. Kun Stordal skulle få skille seg ut, men det var under forutsetning av at de da skulle overta Liabygda fra Stranda. Med hjelp av gode lobbyister i Oslo klarte imidlertid bygdefolket å få det som de ville da saken kom til behandling i Stortinget. De gamle grensene ble gjenopprettet samtidig som Standa akkurat som i forrige runde Þkk beholde sitt anneks en liten fergereise unna. Etter delinga i 1977 kunne nok også rekken av kommuner på nordsida av Storfjorden, som de ßeste andre, ha sine utfordringer, men utviklinga ble på ingen måte dårligere enn gjennomsnittet. For Skodje sin del steg folketallet i løpet av de påfølgende 43 år jevnt og trutt fra 2634 til 4779. Den relative nærhet til Ålesund (ca. 3 mil mellom rådhusene) har selvfølgelig hatt betydning. Hvor forskjellig det hadde blitt rent tallmessig dersom Skodje gjennom perioden hadde vært innenfor Ålesunds grenser, er vanskelig å si, men det er mer enn rimelig å anta at veksten hadde blitt annerledes fordelt med mindre utvikling rundt eget kommunesenter i Skodje. Gjenopprettelsen av den mer fragmenterte strukturen hadde nok i det hele tatt stor betydning for den videre landsbydannelsen rundt alle rådhusene innover fjorden og en mer balansert folketallsutvikling generelt. På bakgrunn av disse tidligere erfaringer er det etter gjennomgang av vår tids prosess i Skodje med utredninger, intensjonsavtaler, innbyggerundersøkelse og folkeavstemning vanskelig ikke å sitte igjen med spørsmålet: Hva med alternativet å fortsette alene? Hvordan kan det ha seg at det er fraværende på stemmeseddelen? I letinga etter svar kan det være nyttig å se på uttalelser fra dem som allerede i utgangspunktet avskrev status quo som løsninga også for framtida. Pål Aarsæther satt i Skodje kommunestyre for Høyre og var en svært ivrig talsmann for en størst mulig regionkommune under Ålesund. Han hadde ßere utspill hvor han vekselvis gikk til angrep på den rødgrønne sida og lovpriste de blå-blå. Åtte år med regjeringa Stoltenbergs sultefôring

222

KAOSREFORMENE - BIND 1


hadde kjørt norske kommuners økonomi rett i grøfta, hevdet han, og således tvunget fram den reformen han nå var en slik ihuga tilhenger av. I følge ham ble denne elendigheta ytterligere forsterket da Skodje hadde Sp-ordfører i 4 år fra 2007. I 2011 Þkk Terje Vadset fra FrP tilbake ordførerklubba han også hadde i perioden 2003-07, for så å levere den videre til Høyres Dag Olav Tennfjord i 2015. Aarsæther fremhevet innsatsen til disse to, rådmannen og kommunens ansatte, men først og fremst regjeringa Solberg for å ha tatt nødvendige grep for å få skuta på rett kjøl igjen: «Kommuneøkonomien har ikke vært bedre siden 90-tallet», hevdet han i et avisinnlegg før valget i 2017 og skrev videre «Tenk hva vi kan få til med Þre år til med Erna Solberg som statsminister!» Rett før folkeavstemninga i mai 2016 hadde han en noe annen innfallsvinkel i et forsøk på å forklare hvorfor alenegang var utelatt. Kommuner som Skodjes ve og vel var visst ikke så rosenrød likevel under Erna Solberg og Jan Tore Sanner, og verre skulle det bli om de nå ikke ga slipp på sitt selvstyre: «Kommunestyret har vedteke at dette ikkje er noko alternativ, fordi det rett og slett vil bety kroken på døra økonomisk. I følgje tall frå departementet vil vi då tape rundt fem millionar i året», skrev han i et innlegg med tittelen «Kommunereforma: Berre eit mogleg val for Skodje». Allerede året før Tvangsgutane kom på banen, hadde Aarsæther tydeligvis heller ikke særlig tro på at regjeringa og deres støttespillere på Stortinget ville vise respekt for hverken folkeviljen eller lokaldemokratiet dersom man i hjemkommunen prøvde seg på noe sprell: «Med vår nærleik til Ålesund må Skodje også rekne med å bli tvangssamanslått med byen viss vi skulle velje å stå aleine», kunngjorde han. Om ikke sviende økonomisk strupetak og pisk «frivillig» skulle drive dem utover mot byen, ville altså de samme «gode» krefter slenge dem over skuldra og bære dem dit. Med slike forutsetninger kan man saktens spørre hva vitsen var med å avholde folkeavstemning. Høyre sentralt var jo sterkt i mot å lodde stemninga på den måten i forbindelse med kommunereformen (se s. 66). På det feltet hadde de sine meningsfeller på Sunnmøre, spesielt i Ålesunds Apordfører. Eva Vinje Aurdal så åpenbart slikt noe som en trussel mot sin drøm om en kjempekommune: «Jeg tror at på mange måter kan en folkeavstemning være å bestille et nei», sa hun og pekte på at spørsmål som medførte så store samfunnsendringer krevde en del kunnskap, reßeksjon og vurdering fra dem som skulle ta avgjørelsen. Å skaffe seg den nødvendige innsikt var altså ikke bare-bare, og derfor mente hun at menigmann ville være for lett henfallen til å si nei. Ålesundernes fremste ombud slapp folkeavstemning på hjemmebane, men ellers var det bare i Sandøy hennes bønn ble hørt i så måte. Der ble det etter hvert tydelig at også 223

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


partifelle og ordførerkollega Oddvar Myklebust, på tross av tidligere lovnader, var svært lite villig til å la folket komme til valglokalene. Med rent ßertall bak seg i kommunestyret og orden i rekkene, Þkk man således aldri bekreftet at Vinje Aurdals teori om at «folkeavstemning er å be om et nei» var gjeldende også i Sandøy. Som tidligere beskrevet Þkk hun så til overmål bevis for dette over alt ellers. Pål Aarsæther må ha fått bakoversveis da disse resultatene tikket inn. I ovennevnte ytring viste han til at Skodje Høyre var positive til en stor-kommune med Ålesund, «så lenge ikkje Skodje åleine blir «slukt» av byen.» Det var altså slett ikke skummelt å stå på Vinje Aurdals meny så lenge alle andre var på vei inn i det samme gapet. Videre skrev Aarsæther: «Når vi no ser responsen regionkommune-alternativet har fått, då er ikkje dette eit tema lenger.» Man kunne altså trygt legge den seddelen i urna, forsikret han i innlegget som ble publisert 14 dager før folkets dom viste det stikk motsatte. Til slutt i sitt ßammende valgkampinnlegg konkluderer Aarsæther: «Difor har skodjebygdarane berre eit reelt val i folkerøystinga, og det er å gå for regionkommunealternativet med dei ni andre kommunane på Sunnmøre.» Det er allerede avslørt at det ikke var mulig å krysse av for at Skodje skulle bestå. Siden det likevel ble avholdt folkeavstemning, kan det vel ikke ha vært som et valg i en totalitær stat med diktatoren som eneste kandidat? Nei, det var faktisk lagt mye arbeid i et annet alternativ, igjen først og fremst til glede for konsulentene som Þkk oppdraget med en omfattende utredning av «Landkommune Sunnmøre». Sommeren 2015 avsluttet forskerne sitt arbeid med en konstellasjonen bestående av Ørskog, Norddal, Stordal, Skodje, Haram, Vestnes og Sandøy. Idéen vakte såpass lite entusiasme at de tre sistnevnte hoppet av før de Þre øvrige skrev under på en intensjonsavtale 17. mars 2016. Arbeidstittelen for den mulige nye enheten var «Storfjord kommune». På det tidspunkt hadde den nye ordføreren i Skodje, Dag Olav Tennfjord, allerede tilkjennegitt at han støttet Eva Vinje Aurdal i synet på folkeavstemning. Også han mente metoden hadde betenkelige sider i et slikt spørsmål: «Vi har tradisjon for representativt demokrati. Mange av tinga vi diskuterer er vanskeleg tilgjengeleg, og folk har liten interesse for å søke kunnskap», mente han og hevdet at det var en kjempeutfordring å formidle heile bildet: «... men vi har gjort harde forsøk», sa han. 224

KAOSREFORMENE - BIND 1


Skodje-ordføreren seilte opp som Høyres fremste mann i den tenkte regionkommunen. Han ble da også partiets ordførerkandidat i nye Ålesund kommune ved valget i 2019 og av mange utpekt som favoritt til å vinne. Kanskje var det på den bakgrunn at journalisten fra avisa Nordre tillot seg å utfordre Tennfjord: «Er du redd for å stille spørsmålet fordi du fryktar at du er ueinig med svaret?» «Nei. Eg er redd for å stille spørsmålet fordi det er uklart om eg får det rette svaret, det som heile innbyggjartalet eller kommunen vår samla, meiner», svarte han og mente at en innbyggerundersøkelse var å foretrekke. Tennfjord var altså helt på linje med partiet sitt sentralt, ikke bare i saken om å danne en størst mulig kommune, men også på hvilken måte innbyggerne skulle involveres. I slutten av februar 2016 Þkk både han og Eva Vinje Aurdal ny inspirasjon for å stå på og holde samme stødige kurs. Som henholdsvis nestleder og leder i prosjektet som skulle føre til at de ti sunnmørskommunene gikk sammen til én, Þkk de besøk av Jan Tore Sanner. Ingen behøvde å tvile på at de hadde full støtte fra kommunalministeren som på møtet hevdet at et slikt grep kunne redusere konsekvensene av nedturen inne olje og gass. «En ny regionkommune vil kunne føre til økte investeringer både fra privat og offentlig sektor. Kraften i regionene er noe staten ser på når nye offentlige arbeidsplasser skal etableres», lovet Sanner. Eva Vinje Aurdal fortalte pressen at en av grunnen til møtet med Sanner var at en ønsket signaler om at kommunen da ville bli stor nok til å komme inn under belønningsordningen for kollektivtransport. Det mente hun vil bety mye for å kunne knytte sammen en ny storkommune. «Om folk fra distriktet ønsker å dra inn til Ålesund og spise middag på en restaurant risikerer de å måtte betale 1.000 kroner i drosje for å komme seg hjem. Skal vi bygge en ny storkommune må vi samtidig Þnne løsninger for å binde den nye kommunen sammen bedre enn hva denne regionen er i dag», sa hun. Hvordan dette skulle løses f.eks. for restaurantgjester fra Ona ble neppe diskutert med statsråden. 225

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Ordførerne var fornøyd med at Sanner noterte seg synspunktene deres vedrørende å bli med i belønningsordningen, men Vinje Aurdal påpekte at her måtte også samferdselsministeren med. En vittig tunge som leste avisreferatet, kunne da ikke dy seg fra å bemerke: «Hva med utenriksministeren?», siden Ålesund skulle strekke seg tvers over den gamle fogderigrensa. Skodje-ordføreren framhevet at en ny kommunestruktur på Sunnmøre også vil ha store positive effekter og berede grunnen for et bedre samarbeid i næringslivet. Sanner var enig og varslet at det uansett ville bli endringer: «Ingen må tro at det å ikke ville være med i en ny storkommune betyr at alt vil fortsette som før. Det er ikke alternativet», forsikret han. Hvor stor betydning denne smule press fra høyeste hold hadde er ikke godt å si, men faktum er at samtlige ti kommuner, Ålesund, Sula, Giske, Sandøy, Haram, Hareid, Sykkylven, Stordal, Ørskog og Skodje, skrev under på en intensjonsavtale den 18. mars. Det var dagen etter at de tre sistnevnte skrev på en tilsvarende avtale med Norddal om «Storfjord kommune». «Det er nå jobben starter», sa Eva Vinje Aurdal etter at hennes egen og signaturen fra ni ordførerkolleger hadde havnet på papiret og fortsatte: «For at avtalen skal bli noe av, må vi som har vært med på den stå frem med den kompetansen vi har fått, gi innbyggerne våre råd og peke på hva som er best for Sunnmøre. For å få gjennomslag i befolkninga må vi tørre å vise politisk lederskap.» En viktig del av dette politiske lederskap var altså å hindre folkeavstemning for slik å være mer sikker på å få det nødvendige gjennomslag. Dag Olav Tennfjord var optimistisk for at de skulle lykkes med det: «Nå skal vi opp og spille i en annen divisjon», sa han og framholdt hvor viktig det var å løfte blikket for å løse samfunnsoppgavene som lå foran. På hjemmebane måtte imidlertid Skodje-ordføreren tåle et tilbakeslag da han i slutten av mars likevel måtte gi etter for krav om folkeavstemning. Tennfjord hold fast ved at denne reformen ikke egna seg for slikt, men da saken kom til kommunestyret, hadde mange av de som tidligere delte hans syn, snudd etter diskusjon med egne innbyggere og debatt i media. Det rørte seg altså på grasrota, og ordføreren ble da spurt av pressa om dette var en demonstrasjon av styrken i nærdemokratiet? «Eg veit ikkje om eg ville ha nytta dei orda», svarte han, men erkjente at det var økende engasjement og interesse for saka: «Det har vore skriveri i avisene, og så blir ein farga av det som skjer i nabokommunane», sa han og forklarte at det bunnet i denne type argumentasjon: «Kvifor skal ikkje vi når alle andre har det?» «Når folket no vert høyrd, så er det med både belte og seler», uttalte ordføreren etter at han hadde blitt med på et enstemmig vedtak i Skodje kommunestyre. Med det viste han til 226

KAOSREFORMENE - BIND 1


at de både skulle gjennomføre en innbyggerundersøkelse med telefonintervju av 300 personer og avholde en folkeavstemning. Som vi har vært inne på i ßere tidligere kapitler, kan det være svært avgjørende for resultatet hvordan stemmeseddelen er utformet. Ut fra bygdas egen historie og de store nei-ßertallene i nabokommunene er det mye som tyder på at den mest utslagsgivende faktoren for Skodje var utelatelsen av selvstendighetsalternativet. På leit etter hvordan det kunne skje, la oss stikke innom et folkemøte på Valle skole i slutten av april! Her ble de to intensjonsavtalene det skulle stemmes over, landkommunen «Storfjord» og Regionkommune Ålesund, presentert for publikum. Kommunestyrerepresentant Gunnar Hauge fra KrF benyttet imidlertid anledningen til å komme med en erkjennelse om at han følte seg veldig dum i etterkant av saksbehandlinga. Han hadde tatt det for gitt at Skodje som egen kommune skulle være et av alternativene og mente at et ßertall i kommunestyret hadde samme oppfatning. Var det da rent lureri som gjorde at det forsvant ut bakveien? «Då saka kom opp til avgjerd i januar i år, var det snakk om retningsval», sa Hauge og fortalte at han oppfattet det som et uttrykk for hvem de skulle forhandle med: «Ein forhandlar jo ikkje med seg sjølv.» Da ordet «retningsval» senere ble lagt til grunn for at man i folkeavstemninga bare skulle peke den ene eller den annen vei, ikke stå på stedet hvil, gikk det opp for Hauge at han hadde strukket handa i været for noe han ikke var enig i. Et forsøk i tolvte time på å få inn Skodje alene på seddelen ble så nedstemt i kommunestyret. Det Þkk klare seg at innbyggerne hadde anledning til å stemme blankt. Denne Þnten var med på å sementere en generell oppfatning om at det for mindre kommuner ikke lenger var mulig å stå alene. Sammenslåing ville det bli uansett. Spørsmålet var bare med hvem, og nå var det «Storfjord» sin tur til å få hard medfart i argumentasjonen. Ordføreren var i så måte ikke den som brukte de sterkeste ordene da han uttrykte engstelse for at et nytt inntektssystem ville svi på pungen til landkommunen. I skriveriene til Tennfjords partifelle, Pål Aarsæter, står det bl.a. at et eventuelt fortsatt selvstendig Skodje grunnet lave inntekter og minking av statlige overføringer ville bli et «Ulandsdistrikt» i Norge. Merk at det var i Ernas Norge han mente dette ville skje! Stort mer nådig var han ikke mot «Storfjord». «For skodjebygdarane vil det vere ein tragedie», hevdet han: «... ein utkant i ein liten utkantkommune med svært lite sjølråderett og eit ikkeeksisterande lokalt tenestetilbod.» Disse teoriene hadde han for så vidt et visst belegg for med tanke på det tidligere landkommune-eksperimentet, men hva med de panegyriske vendingen han brukte i beskrivelsen av alternativet? «Då vil vi bli sjølve navet i ein stor og dynamisk regionkommune», påsto han og reklamerte videre for at de ville få tilgang til statlige støtteordninger for de største bykommunene. Total økonomisk gevinst for et StorÅlesund tallfestet han til 2 milliarder kroner over de første 15 år. Opinion AS gjennomførte innbyggerundersøkelsen i april/mai. Folkeavstemninga var 19. mai. En studie av de to gir gjerne ßere spørsmål enn svar, men der det er relevant å sammenligne, er forskjellene uansett slående:

227

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I telefonintervjuene ble det stilt en rekke spørsmål, bl.a. «Korleis stiller du deg til at Skodje kommune skal danne ein ny kommune med andre kommunar?» Dette gjaldt altså uansett retning, og 17% svarte «Svært positiv» mens 31% var «Ganske positiv». I valget mellom de to alternativene kom «Ålesund kommune» best ut med 52% mens «Storfjord kommune» Þkk 38 og «Veit ikkje» 10%. Dette var nokså stikk motsatt av folkeavstemninga der storby-løsninga bare Þkk 40,4 og landkommunen 47,7%. Det kanskje mest underlige resultatet kom av: «Dersom ikkje alle dei 10 kommunane blir med i Ålesund kommune, kven meiner du i det minste må bli med for at det skal ha noen hensikt å endre på kommunestrukturen?» At de mer fjerntliggende kommunene Sykkylven, Hareid og ikke minst Sandøy bare Þkk 7 % hver, var ikke så underlig, ei heller at Stordal Þkk 12 og Ørskog 31, økende til 32 og 37% i bynære Giske og Sula. Naboen i nord, Haram, «vant» med 46%, men så kommer det overraskende: Kun 43% syns at Ålesund måtte være med i nye Ålesund kommune!!!! Verdt å legge merke til er det også at ikke mer enn 39% ville ha med sin egen Skodje på dette laget. Om ikke spørsmålet ble fullstendig misforstått, kunne det være at disse svarene må tolkes som et tegn på protest? Hele 76% svarte ja på at de skulle delta på den nært forestående folkeavstemninga. 14% sa nei og 10% visste ikke. Hvor mye skal man da kunne stole på en slik undersøkelse når faktum er at bare skarve 36,7% møtte opp? En del av forklaringa kan være at mange respondenter tok det for gitt at de også kunne stemme på Skodje alene for så, da de Þkk vite at det ikke var mulig, lot være å ta turen til valglokalet. 11,8% av de frammøtte benyttet anledningen til en liten protest ved å stemme blankt framfor å legge seddelen sin på vektskåla i kampen om retningsvalget. I en rapport fra 2017 utarbeidet av Institutt for samfunnsforskning, om gjennomføringen av folkeavstemninger, er Skodje en av kommunene som må tåle kritikk. Ikke overraskende er grunnen at alternativet «Nei til sammenslåing» ikke er med. I et intervju med Sunnmørsposten på selve valgdagen var Dag Olav Tennfjord klar på hva han mente var best for sambygdingene sine: «Vi bør slå oss sammen med Ålesund og bli en storkommune», sa han. På spørsmål om han var villig til å ofre ordførerkjede og -klubbe for Ålesund, svarte han: «Ja, posisjonar skal ikkje kome i vegen for kva som er best for folk ßest.» Hans egne utsikter til å bli storbyordfører ble ikke nevnt i denne sammenheng. «Eg tenkjer at det er viktig at politikarane lytter til folket», sa han videre og håpte på et klart svar. Fikk han det, og i hvilken grad var det åpent for tolkninger i den retning de i hans posisjoner ønsket seg? Mens Sunnmørs-kommuner i ßeng samme dag i overveldende grad hadde stemt for å beholde selvstendigheta, mente Tennfjord at det var stikk motsatt i Skodje: «Spørjeundersøkinga viste at ti prosent vil stå aleine, så det er eit klart mindretal», sa han. Hvaforno??? Hvor Þkk han det tallet fra annet enn at i valget mellom Ålesund og «Storfjord» svarte nettopp 10% «veit ikkje»? 228

KAOSREFORMENE - BIND 1


I retningsvalget var ordføreren like kategorisk. Til tross for at landkommunen Þkk ßest stemmer, 47,7 mot 40,4, pekte han mot byen: «Innbyggerundersøkelsen må telle mer enn en folkeavstemning der bare 25 prosent av befolkningen ga et klart råd», mente han. Hvordan kom han så fram til det tallet? Jo, ganske enkelt ved å subtrahere 11,8% blanke stemmer fra frammøtet på 36,7%. Var ordføreren virkelig så blendet av neonlysene fra det urbane Ålesund at han hadde glemt grunnleggende matematikk? Om de som stemte blankt ikke skulle telles med, blir likevel frammøtet 32,4% (man trekker fra 11,8% av 36,7, dvs. 4,3). 1345 personer tok seg bryet med å gå til valglokalet hvorav 1186 krysset av for et av alternativene. I innbyggerundersøkelsen ble 300 personer oppringt, kanskje mens de hadde en pjolter i handa, spiste middag eller var opptatt med andre gjøremål og således ivrig med å bli ferdig med alle spørsmålene. Sistnevnte metode mente altså Skodjeordføreren var den som ga det beste rådet når skjebnen til kommunens hans skulle avgjøres. Resultatene var knapt offentliggjort før Eva Vinje Aurdal tok initiativ til et møte med sine kolleger i Skodje og Ørskog, de eneste to kommunene som hadde hatt folkeavstemning uten å få et rungende ja til å stå alene, ganske enkelt fordi det alternativet glimret med sitt fravær. «Vi tenker å skape en liten fugl Fønix», fortalte Ålesundsordføreren og avslørte at de allerede var i gang med forhandlinger for å slå seg sammen og hadde godt håp om å komme i havn før 1. juli. «De kommunene som ikke kan legge en samarbeidsavtale på bordet innen den tid, går også glipp av en rekke statlige gulrøtter i millionklassen», advarte hun. «Vi gir oss altså ikke, og det er jo ikke Ålesund som har slått hånda av naboene sine for å si det slik», sa Vinje Aurdal og Þkk støtte fra Dag Olav Tennfjord: «Jeg har inntrykk av at Ålesund er villig til å strekke seg langt for at vi skal få til en avtale. Vi har fått et oppdrag fra Stortinget, og det går selvsagt ikke an å melde seg ut av prosessen nå», mente han. Skodje-ordføreren var også glad for at sambygdingene hans var positive til Stor-Ålesund i innbyggerundersøkelsen, og at heller ikke folkeavstemningen viste et så massivt nei som f.eks. i Sula. Så langt var altså kommunereformen kommet. Det var greit å gå for en sammenslåing som folket egentlig ikke ville ha, fordi andre så enda mer svart på en slik løsning. En journalist fra Sunnmørsposten tillot seg da å spørre om ikke Ålesund med bare Skodje og Ørskog ble noe puslete? «Det kan man kanskje si, men hvis disse tre kommunene går sammen frivillig, kan det være starten på noe mer», svarte Tennfjord. Mente han da at de andre skulle komme tuslende av seg selv etter hvert, eller hadde han kanskje signaler fra sine partikamerater sentralt om at de kunne bli drevet inn med pisk? 229

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Mens politisk ledelse i Skodje virket bestemt på å lose kommunen sin inn i byen, begynte andre lokalpolitikere å ta til motmæle: «Nå er det på tide at ordfører Tennfjord stikker Þngeren i jorda og får opp øynene for resultatene av innbyggerhøringene», skrev de to FrP-representantene Monica Strømmen og John-Ola Røstad i et leserinnlegg. De syntes det ble helt feil å vektlegge telefonintervjuene framfor folkeavstemninga. Dessuten pekte de på at forutsetningene for valgalternativet den «store, robuste og slagkraftige regionkommunen» uansett hadde forsvunnet som dugg for solen da det store ßertall av andre Sunnmørs-kommuner ønsket å stå alene. Om Ørskog, hvor bare 15,2% hadde stemt for Stor-Ålesund, fulgte med på det sterkt reduserte lasset, var også høyst usikkert. Derfor fant de det ugreit at ordføreren fortsatte med det de oppfattet som forhandlinger med Ålesund. Det var for den store varianten, som deÞnitivt hadde smuldret bort, han hadde mandat til å gjøre det. Tennfjord påsto han hadde ringt rundt til medlemmene av kommunestyret for å informere om at han snakket med byfolket, men skribentene fra FrP var åpenbart av dem han i farta ikke Þkk kontaktet. De gikk også i rette med Tennfjord for påstandene om at Ålesund og Skodje sammen, pluss eventuelt Ørskog, skulle få tilført ßersifret antall millioner i støtte til kommunikasjon: «Der må vi dessverre skuffe ordføreren, for det kunne ikke Sanner love at Ålesund Regionkommune med nærmere 100 000 innbyggere heller kunne få», minnet de ham på. En annen påminnelse de fant det relevant å komme med, var det faktum at Ålesund, ikke bare hadde et stort etterslep på vedlikehold og investeringer, men også sto på ROBEKlista. Skodje på sin side hadde et investeringsfond på over 29 millioner, folkevekst, økning i skatteinngang, kommunale bygg og annen infrastruktur i god stand og kommuneplaner for videre framgang. Utbygginga på Digerneset, som allerede var godt i gang, trakk de fram som et eksempel på at Skodje klarte seg utmerket godt alene. De konkluderte med at bygda ville være best tjent med å disponere inntektene fra slik utvikling selv og avsluttet med følgende lille kraftsalve: «Nå må vi sette oss ned og lese resultatene av innbyggerhøringene på skikkelig vis, og ikke la oss manipulere til noe innbyggerne i Skodje hverken vil eller er tjent med i det lange løp!» En annen som uttrykte stor skepsis både til selve prosessen og den underlige tallmagien med stemmetall og økonomiske lokkemidler, var tidligere ordfører (2007-11) Modolf Hareide (Sp). «Eg har stilt spørsmål i kommunestyret om korleis vi skal tyde blanke stemmer utan å få noko svar», sa han og mente det var hevet over en hver tvil at mangelen på alternativet Skodje som egen kommune holdt svært mange borte fra å stemme. De så ikke vitsen med å delta på noe som var avgjort. I ettertid ble det på bakgrunn av den smått absurde spørsmålsstillingen dannet en gruppe på Facebook ,«Ja eller blank», med et satirisk blikk på kommunereformens mange krumspring lokalt. 230

KAOSREFORMENE - BIND 1


Modolf Hareide pekte på mye av det samme som de ovennevnte FrPere angående økonomien og advarte mot at en storkommune ikke nødvendigvis ville bety større inntekter totalt sett. Forslaget til nytt inntektssystem var bare et nytt stunt fra Sanner (se s. 158) for å tvinge fram kommunesammenslåinger med trusler om straff for dem som frivillig ville fortsette som små og svake, mens de store og sterke skulle få penger. Dessuten mente Hareide at tjenestetilbudet og kompetansenivået i en mindre kommune ikke nødvendigvis var lavere enn i de store generelt sett, og at Skodje på ingen måte var spesielt dårlig skodd. Videre ble han provosert over at regjeringa tillot seg å kalle dette en «nærdemokratireform» når nettopp nærhet til innbyggerne med ett syntes å ha blitt et problem som måtte elimineres. Kommunesammenslåing var således slett ingen løsning som i utgangspunktet ble etterlyst fra Skodje, men en idé plantet fra en regjering med det som ideologi. Ikke før i forbindelse med valget i 2015 ble dette brått en het sak som det hasta med idet en storstilt kampanje for å slå sammen kommuner også skyllet inn over Sunnmøre. Mens det ßorerte med lovnader om store beløp til omstilling og ymse utviklingstiltak for dem som ble med på ferden, måtte de som sto igjen og tviholdt på sitt lokale sjølstyre, bare forberede seg på smalhans og sveltihel. Det manglet bare at disse stakkarene ble forespeilet å måtte gå tilbake til transport med hest og kjerre, mens de «fremoverlente» snart kunne hive seg på T-banen innover Storfjorden, ref. den ovennevnte nærmest latterlige trua på at Sanner & Co. skulle inkludere dem i belønningsordninga for kollektivtransport i storbyer, bare kommunene slo seg sammen. Møter i øst og vest, talløse samlinger for kommunepolitikere og byråkrater, ja til og med ekskursjoner til Danmark ble arrangert, alt ledd i sammenslåingsprosjektene. Regjeringa satte inn alle tilgjengelig ressurser til det som for en stor del var det rene propagandamaskineriet. Her var fylkesmennene en viktig innsatsfaktor som sentralmaktas forlengede arm, noe Modolf Hareide særskilt trakk fram i sin kritikk. Også der i strøket var assisterende fylkesmann Rigmor Brøste svært aktiv og reiste rundt med de samme skremslene som regjeringa. Ofte hadde hun med seg fylkets utbyggingssjef som kjørte veldig hardt på at sammenslåinger var både naturlige og nødvendig for å få til felles arbeidsmarkedsregioner. Det gikk så langt at enkelte saktens kunne begynne å lure på når Polen skulle innlemmes i Stor-Ålesund med tanke på alle som kommer derfra for å arbeide i Þske- og verftsindustrien på kysten. I Skodje ble disse idéene omfavnet av, foruten Høyres 5 representanter, også av Venstres 2 mens FrP (4) var delt. Tidligere ordfører (2003-07 og 2011-15) og seinere gruppeleder for partiet, Terje Vadset, var også for. Han var imidlertid noe mer forsiktig i sine uttalelser og støtte og lot etter hvert til å ha revurdert sine synspunkt en god del. Så var det Skodje Ap (4) som danset helt etter partifelle Eva Vinje Aurdals pipe. Foruten Dag Olav Tennfjord var Ap-varaordfører Geir Ove Leite og Venstres gruppeleder Kari Grindvik særlig ihuga og så det som sin fremste oppgave å gjennomføre prosessen som skulle bringe Skodje inn i en Ålesund storkommune sammen med ßest mulig andre. De to førstnevnte uttalte til og med at de engasjerte seg i politikken for å få dette til. Modolf Hareide beskrev det som at en hallelujastemning uten sidestykke ble skapt i denne grupperinga hvor kritisk tenkning lot til å være totalt fraværende. Det var ikke bare fra regjeringshold og fylkesmannen det ble viftet med såkalte gulrøtter. Fra byen var det heller nesten ikke grenser for hva man kunne friste de innover fjorden med. I et oppslag i Sunnmørsposten 31. mai sto det å lese hvordan Ålesund Høyre hadde utarbeidet ei «smørbrødliste» over tiltak de mente måtte være så appetittvekkende at 231

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


hverken Skodje eller Ørskog kunne si nei til å gå inn for en ny kommune sammen med byen. Det skulle gå buss hvert kvarter de Þre milene mellom Sjøholt og Ålesund sentrum, all plasskrevende næring skulle lokaliseres til indre strøk og etter forslag fra Dag Olav Tennfjord skulle det bygges ishall på Digerneset i Skodje. «En avtale mellom de tre kommunene må bli så god at andre som har sagt nei, vil gremmes av å måtte stå på gangen», sa Edvard Devold, den ene av Høyres smørbrød-kokker. Hva gjaldt kommunale tjeneste skulle de bli mer rasjonelle og effektive, dog med en målsetting om et likeverdig tilbud i alle deler av kommunen. Antallet arbeidsplasser på rådhusene i Skodje og Ørskog skulle opprettholdes mens det skulle bli færre administrative stillinger i Ålesund. De ville også øremerke 40 millioner kroner av stimuleringstilskuddet i reformen til Skodje og 30 millioner til Ørskog, penger som f.eks. kunne gå til oppgradering av gang- og sykkelveger og idrettsanlegg. «Hva med omstillingskostnader, og/eller er dette penger som kan brukes ßere ganger?» er det kanskje noen som nå lurer på. Et punkt som gjerne kunne virke forlokkende for indre deler av en eventuell ny kommune, var støtte til å legge traséen for ny E39 over Ørskogfjellet, men det kunne kanskje få fogderistriden til å blusse opp, i hvert fall internt i Møre og Romsdal Høyre. Partiets stortingsmann, Helge Orten fra Midsund, er jo den ivrigste forkjemperen for at den fergefrie forbindelsen mellom Ålesund og Molde, Møreaksen, skal gå lenger vest og over øya hans (ref. kapittelet om Molde). Eva Vinje Aurdal så det nå opportunt å fokusere på det positive ved avskallinga fra den enorme drømmekommunen sin da hun framholdt at det ville bli mye enklere når to eller tre kommuner skulle bli enige, og ikke ti. Som eksempler dro hun fram at de med en slik løsning visste mer om hvilket økonomisk handlingsrom de hadde og at de kunne være helt konkrete med hva de mente med å desentralisere ulike tjenester. «Vi har som målsetting å få til en avtale mellom Ålesund, Skodje og forhåpentligvis Ørskog innen fristen den 1. juli», forsikret hun. Begynte hun nå å innse at det også er noe som heter «stordriftsulemper»? Ville hun være tilfreds med bare å få med seg en småkommune eller to, eller hadde hun fortsatt følere ute for å få hanka inn ßere? I henhold til folkeavstemningene lå det an til at en eventuell landkommune kunne bli halvert. I Norddal og Stordal var det nemlig bare henholdsvis 19,2 og 34,3% tilslutning til den. I Ørskog hadde de likevel ikke gitt opp denne løsninga, og for å bli det naturlige 232

KAOSREFORMENE - BIND 1


midtpunkt var det nødvendig å ha med seg Skodje. Dag Olav Tennfjords kompass pekte imidlertid helt åpenbart vestover mot byen, samtidig som han slengte ut en slepekrok for å få med seg den nærmeste naboen i øst: «Vi vil gjerne ha Ørskog med på laget. Det er en stor fordel hvis vi kan være to landkommuner som lager en ny kommune sammen med Ålesund.» I Ørskog var det stort sett bare fungerende ordfører Geir Peter Aure (KrF/V) som ivret for å bli en del av Ålesund. Under et ekstraordinært kommunestyremøte 2. juni ble han med 15 mot 2 stemmer kastet fra forhandlingsutvalget, og det nye utvalget Þkk mandat til å arbeide for landkommune-alternativet. Den 6. hadde Sunnmørsposten et oppslag der tidligere Ørskog-ordfører Thorbjørn Fylling (FrP) og Arne Abelseth (Ap) uttalte at Skodjeordføreren var i utakt med sine egne innbyggere. «Tennfjord ivrar for regionkommunen Ålesund medan eit ßeirtal av folket vil ha landkommunen Storfjord», sa de. Tennfjord reagerte på det han åpenbart mente var utidig innblanding i Skodje kommunes indre anliggende: «At politikarar i Ørskog fortel kva vi her bør gjera når det gjeld kommunesamanslåing, synest eg er påfallande og merkeleg og kanskje ikkje den luraste måten å ta opp igjen diskusjonen om landkommunen på», sa han til avisa. Han hadde heller ikke noe til overs for ørskogpolitikernes fortolkning av innbyggerhøringene i hjembygda si og holdt fast ved at telefonundersøkelsen var mye mer pålitelig enn folkeavstemninga: «Dette resultatet har låg feilmargin, er eit sikkert funn og dannar faktagrunnlaget for kommunestyret», påpekte han: «Oppslutnaden ved folkeavstemninga gjer at vi kan sitje med eit skeivt utval, som ikkje er representativt for folket», mente han og avviste teorien om at det lave frammøtet hadde noe å gjøre med at Skodje alene manglet. Han trodde heller mye av forklaringa lå i at mange syns dette var komplisert. Dagen etter brakte Sunnmørsposten en presisering: Thorbjørn Fylling mente seg feilsitert i påstanden om at Tennfjord var i utakt med eget folk: «Eg ville aldri ha uttalt meg på den måten, særleg når vi i Ørskog her bedt om at landkommunealternativet vert vurdert på nytt», sa han. Dementiet druknet i et svært oppslag med tittelen «Landkommunen er skrinlagt». Ordene stammet fra Skodje Høyres tidligere leder, alltid like iherdige Pål Aarsæther, som ga naboene svar på tiltale. Han mente Ørskog-politikernes angrep hadde feil adresse: «Det er Haram og Vestnes som er nøkkelspelarane om vi skal få til eit landkommunealternativ, og dei har trekt seg. Når det kokar over på Sjøholt, så skvett det på oss også, men vi tek det ikkje personleg», sa Aarsæther og konkluderte med at Skodje, Ørskog, Stordal og Norddal ble for smått. 233

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Uansett hva Aarsæther mente, var en kjempestor regionkommunen deÞnitivt ute. Stemninga mellom Skodje og Ørskog var dessuten slik at selv en mini-variant av landkommune-alternativet syntes usannsynlig. Ville da Skodje gå alene til Ålesund, eller «slukt», som var ordet Pål Aarsæther brukte (s. 224) om ingen andre skulle henge med? For at han skulle kunne stemme for å bli en del av byen uten å tape ansikt, skulle man da tro at minst én til måtte bli med, om så Shetland. En ikke fullt så fjerntliggende øygruppe ble i så måte en reddende engel, om de knapt 1200 innbyggerne som ble med fra Sandøy, var det som skulle til for at Skodje skulle unngå å bli spist levende. I ekspressfart kom forhandlinger mellom Ålesund, Skodje og Sandøy i gang. «Det har gått veldig bra. Jeg er veldig fornøyd både med prosessen og at vi nå kan vise til helt konkrete resultater», uttalte Dag Olav Tennfjord til NRK den 13. juni. To dager seinere skulle de ha den endelige avtaleteksten klar. «Vi er nå faktisk med på å forme den fremtidige utviklinga av Ålesund by. Vi sitter ved bordet og legger føringer for den utviklingen, og jeg er overbevist om at dette blir veldig positivt for de som deltar nå», konkluderte en svært optimistisk Skodje-ordfører. Apropos deltagelse! Den gemene hop Þkk ikke noe ord med i laget i denne runden. En ny innbyggerhøring var det ikke tid til: «Vi spisser avtalen for de kommunene som fortsatt er med, og der prøver vi å konkretisere hva dette betyr for folk ßest», forsikret Tennfjord og minnet så om Sanners deadline som de var nødt til å forholde seg til: «1. juli er absolutt siste frist. Vi skal ha kommunestyremøte 29. juni der avtalen blir grundig behandlet.» Hva med Haram som alle de tre ordførerne så gjerne skulle hatt med? Denne naboens posisjon i geograÞen, mellom Sandøy og de andre to, tente håpet hos Tennfjord. «Trur du Haram kan endre meining om dei vert ‘inneklemd’?» Det var journalisten fra Nordre, lokalavisa for Haram og Sandøy, som spurte. «Eg skal vere forsiktig med å ytre meg om kva Haram vil, men vi er positive til å ha dei med i ein avtale. Vi meiner Haram kan få til mykje saman med både Skodje, Sandøy og Ålesund», svarte han og Þkk oppfølgingsspørsmålet: «Ynskjer du at tvang skal nyttast for å få med Haram om det vert naudsynt?» Responsen til Tennfjord burde vært hengt opp i glass og ramme på rådhuset i Ålesund, kommunalministerens kontor og på Stortinget: «Nei, det er ikkje noko eg ynskjer. Eg vil at ein skal sjå at det er ei god løysning med samanslåing. Tvang er ikkje eit godt utgangspunkt for eit harmonisk samliv.» 234

KAOSREFORMENE - BIND 1


Som allerede avslørt under avsnittene om Sandøy (s. 215), satte Haram sin signatur på intensjonsavtalen som ble inngått 15. juni. De kom med i forhandlingene i tolvte time, dvs. tidsnok til å være med på et maratonmøtet i Ålesund samme dag. Deltagelsen var nok mest av alt for å vise god vilje og for å holde døra åpen for en eventuell sammenslåing med bare Sandøy. Det hjalp ikke at forhandlerne «elta og knadde» (sitat Sunnmørsposten) avtalen fra det havarerte prosjektet for 10 kommuner. Haram kommunestyret fastslo i sitt endelige vedtak 22. juni at en inntreden i et Stor-Ålesund var utelukket. Samme dag var det formannskapsmøte i Skodje. I den forutgående hektiske drøye uken hadde det også på den annen ßanke foregått forhandlinger som fra Skodjes side neppe engang kan kalles halvhjertete. Allerede før de kom i gang, hadde Norddal takket nei til invitasjonen fra Ørskog om på nytt å stable på beina en landkommune. I en pressemelding den 20. juni forklarte Dag Olav Tennfjord hvorfor det heller ikke ble noen avtale mellom de resterende tre. «Årsaka til brotet er knytt til at Skodje opplever at det var ulik forståing for dei økonomiske utfordringane den nye kommunen vil stå ovanfor i framtida, og kva dette innebar i form av omstillingstiltak i drifta. Dessutan ønska Skodje å ha halvparten av medlemmane i fellesnemnda, eit krav Ørskog og Stordal ikkje gjekk med på.» Med landkommune-alternativet ryddet av veien og formannskapsmøtet avviklet, følte ordfører Tennfjord seg sikker på at det blåste hans vei: «Alt tyder på at det går mot en fusjon med Ålesund», mente han, og det gjald uansett om ingen andre ble med. Med 5 mot 2 stemmer ble det fattet vedtak om sammenslåing med byen - «der også Sandøy og Haram kan bli med dersom disse to kommunene vedtar det samme.» SPs Karoline Stette, som sammen med KrFs representant stemte i mot, uttalte til NRK at dette var alternativet hun ønsket seg aller minst. På den nest siste dagen før det i følge Sanner ville være for seint å hive seg på hans tog, ble det avgjørende møtet i Skodje kommunestyre avholdt. I debatten manglet det ikke på innlegg fra skeptikere, spesielt fra Sp: «Intensjonsavtalen lover ingenting. Kva som helst kan skje», advarte Ragnhild Stette og mente Skodje kunne miste mye av råderetten over nærområdene om de gikk inn i Ålesund. Hennes partifelle, tidligere ordfører Modolf Hareide, fulgte opp: «Jeg er sikker på at vi blir slukt. Jeg har ingen tro på at Skodje får en slags forrett framfor andre, slik enkelte liker å tro. Vi blir en bydel i Ålesund.» I den endelige voteringa var det bare de 4 fra Sp, KrFs 2 og 2 fra FrP, totalt 8, som stemte nei. Et samlet Høyre, Ap og Venstre samt de øvrige 2 fra FrP utgjorde ßertallet på 13. «Det vart som forventa», sa ordfører Dag Olav Tennfjord, svært tilfreds med at 235

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


intensjonsavtalen ble stående uendret, til tross for at Haram hadde trukket seg, og la til: «Jeg føler glede og lettelse over at vi nå kan ßagge klart og tydelig hvilken veg Skodje går.»

Følte så Tennfjord at man var i mål? Åpenbart ikke. «Jeg synes det er veldig viktig at vi nå er to kommuner som har pekt på at vi går mot Ålesund, og jeg har stor tro på og forhåpninger om at det kan bli ßere når disse prosessene går til fylkesmannen, og når det endelig vedtaket skal gjøres i Stortinget neste vår», sa han. På bakgrunn av de klare nei ellers på Sunnmøre kunne man saktens lure på om Skodje-ordføreren allerede hadde løpt fra sitt nylige klart uttalte standpunkt om at tvang var en dårlig idé? Uansett hva Dag Olav Tennfjord, Eva Vinje Aurdal eller Jan Tore Sanner hadde av ønsker, hadde altså de aller ßeste kommuner ikke funnet hverken fristelser eller trusler sterke nok til at de ville gi opp sitt lokale sjølstyre. Igjen kan det kanskje være på sin plass å minne om stortingsßertallets presisering av at det skulle være «reell» frivillighet for de kommunene som deltok i prosessen? Dessuten var den magiske datoen 1. juli nå passert. Da skulle man vel tro at nye Ålesund hadde funnet sin endelige form med tilførselen av knappe 6000 innbyggere fra Skodje og Sandøy? Framhaldssoga held nok likevel fram. La oss dra østover og tilbake i tid for å ta fatt på neste avsnitt: Ørskog kommune eksisterte i 182 år. Fra starten i 1838 omfattet den land på begge sider av Storfjorden. I 1883 ble Sykkylven utskilt som egen kommune. Ved en grensejustering i 1955 (se kart s. 220) ble resten av området på sørsida med 348 innbyggere også overført dit. Så var det det tidligere omtalte intermessoet for et halvt århundre siden da Ørskognavnet i 12 år spredte sine vinger i begge retninger langs nordsida av fjorden. Dette er hjembygda til både Lodve Solholm og Sylvi Listhaug. Partiet deres har stått relativt sterkt i Ørskog, og mellom 2007 og 2015 hadde FrP ordføreren ved Thorbjørn Fylling. Hverken han eller resten av gruppa hans hadde særlig interesse av å bli en del av Ålesund. Det hadde heller ikke ßertallet av andre lokalpolitikere eller folk ßest. Hvordan kunne det da likevel bli slik til slutt? 236

KAOSREFORMENE - BIND 1


Ørskog hadde muligens sittet noe stille i båten etter at reformen ble sparket i gang, men under et såkalt sonderingsmøte for regionkommueprosjektet i Langevåg på Sula i januar 2016 var det ei som ville få fart på både den ene og den andre: «Noen har nok ment det var enklest å være litt laidback og innta «vente og se»-holdningen. Da er det heller ingen som blir sure på deg. Men nå er det vårt ansvar å ta et standpunkt som handler om framtida til denne regionen», sa en utålmodig Eva Vinje Aurdal og presiserte: «Denne prosessen trenger et lederskap, og det ansvaret må vi som politikere ta på oss.» Tretten kommuner var opprinnelig ventet til denne samlinga. Stranda og Norddal hadde like før meldt seg ut, og da møtet åpnet, viste det seg at også Ulstein hadde hoppet av. Nå gjaldt det altså om å få samlet troppene, dvs. de 10 som var igjen. Vinje Aurdal innledet med å komme med et frieri: «Dette kan bli Norges beste kommune», mente hun og understreket at Ålesundsregionen måtte bli et urbant midtpunkt på Nordvestlandet. Hele regionen? Skulle det bli tjukt av folk og tett i tett med traÞkklys fra Ona til Stordalen, eller var det bare selve byen som skulle ese ut, slik erfaringa er ved lignende sentraliserende eksperimenter? Ålesundsordføreren gjorde det helt klart at hun aktet å sette seg i førersetet i arbeidet med kommunereformen. Kan det ha vært prosjektets største understatement? «Reformprosessen må tilføres mer energi», krevde hun. Fortsettelsen skulle vise hvor svært mye av denne energien kom fra. Den helt store halleluja-stemningen ble det nok likevel ikke i salen. Forhandlingsutvalgene benyttet anledningen til å legge fram det de mente var de største utfordringene ved å gå sammen i en stor regionkommune. Gjennomgående gikk bekymringene mest på lokaldemokrati, kommunale tjenester, samfunnsplanlegging og lokale arbeidsplasser. Økonomi lot til å være av underordna betydning selv om det var nettopp Ålesund som mest av alt utmerket seg med å Þgurere på den lite attraktive ROBEK-lista. Her skal man huske på at dette var sammenfallende i tid med at kommunalministere kom med sine svært skumle skremmeskudd om et nytt inntektssystem for kommunene hvor det rent umiddelbart så ut som om de små ville få svi kraftig (se s. 158). APs Eva Vinje Aurdal, Høyres Dag Olav Tennfjord og de andre tilhengerne av en størst mulig Sunnmørskommune hadde en støttespiller i Venstres stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal, Pål Farstad: «Skulle en komme i mål med en storkommune rundt Ålesund, tror jeg ikke Molde og Kristiansund kan sitte i ro og se på. Da må de foreta seg noe. Det vil skape en dynamikk som de andre byene må forholde seg til», sa han til Sunnmørsposten. Uttalelsen kom etter at folkeavstemninger i Romsdal og på Nordmøre hadde vist at 237

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


distriktskommunene var lite interessert i å bli bydeler, og før det samme bildet tegnet seg på Sunnmøre. Farstad var ikke i tvil om at et Stor-Ålesund vil kunne gi Sunnmøre et forsprang på resten av fylket: «En kommune som dette vil bli en driver blant annet innen næringsutvikling», mente han. Om dette ville komme hele det enorme området til gode, sa han ingenting om. Det ville i tilfelle være noe i motstrid til det forskning kan vise til: Kommuner, uansett størrelse og hvor langt ute på landet de ligger, er med sine næringsavdelinger og -fond viktige tilretteleggere, start- og utviklingshjelpere. De medvirker således til at verdiskaping og ressursutnyttelse Þnner sted i alle kriker og kroker av landet vårt. Farstad er kanskje ikke av dem som er mest opptatt av målsettinga om å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret i Norge, men om han skulle lese bare akkurat disse avsnittene, gjør vi plass for enda en repetisjon av en naturlov innen samfunnsutvikling: «Enhver sentralisering av makt fører til sentralisering av folk og aktivitet.» Pål Farstads heiarop til den bisarre bykampen som utspant seg midt oppe i alt, var nok ikke det som hadde størst betydning for distriktskommunenens valg. Skremselspropagandaen som fulgte i kjølvannet av forslaget til nytt inntektssystem, var mye mer effektivt, spesielt for tilfellet Ørskog. Et oppslag i Sunnmørsposten 28.04.2016 hadde overskriften «Fristes med 220 millioner kroner i potten». Summen ble presentert som «gulrøttene fra kommunalminister Jan Tore Sanner». «Dette er ikke noe ubetydelig beløp. Det er penger vi kan bruke til bedre tjenester for innbyggerne i en ny storkommune», kunne Ålesund-ordfører Eva Vinje Aurdal reklamere med, men nedsida ved omlegginga var like viktig å få fram: «Tallenes tale er klar. Som tabellen viser vil nabokommunene rundt Ålesund få kutt i overføringen på 25 millioner kroner årlig ved å fortsette aleine», sto det svart på hvitt, og for Ørskog var det ekstra ille: Av alle landets daværende 428 kommuner var det bare én som kom dårligere ut enn Ørskog, nemlig Lurøy med knappe 2000 innbyggere. Hvorfor akkurat dette samfunnet med sine småbygder spredt rundt på et arkipelag og en smal fastlandsstripe på Helgelandskysten skulle bli straffet så voldsomt, kan man jammen lure på. Det samme spørsmålet var det nok mange som stilte seg også om Ørskog. Hva var årsaken til at nettopp denne landkommunen skulle rammes så mye hardere enn andre? Her skulle man vel aller helst ha avsatt plass til et svar fra Jan Tore Sanner. Den gang sendte han i stedet ut en pressemelding hvor han gav uttrykk for glede over at det nå ble endringer som 238

KAOSREFORMENE - BIND 1


gjorde det mer lønnsomt for kommuner å slå seg sammen. Den fæle tabellen ble brukt for alt hva den egentlig ikke helt var verdt. Opplegget ble jo seinere justert for åpenbare urimeligheter. Dessuten har vi jo inntektsgarantiordningen (INGAR) som skal skjerme kommunene fra brå nedgang i rammetilskuddet fra et år til det neste. Sveltihel ville altså uansett ikke komme over natta. Kunne det da være at en eventuell realitetsorientering kom først etter at løpet var lagt for Ørskog? Etter valget i 2015 ble Karen Simonnes Aanes fra Ap ordfører. Da hun etter få måneder ble sykmeldt måtte varaordfører Geir Peter Aure fra Venstre overta klubba, og som den ihuga Ålesund-tilhenger han var, talte han et språk som neppe skurret i ørene på dem som ønsket å ßytte på bygrensa: «Dette er helt uhåndterlig for oss», sa han med henvisning til stjernesmellen på 6,2 millioner årlige kroner. Elegien ble framført tostemt. «Uavhengig av hvilke partier som sitter med regjeringsmakta, tror jeg vi må innstille oss på at gullalderen vi har hatt de siste 10 årene er slutt», kom det fra ordføreren i ROBEK-kommunen Ålesund. «Det vil også vise seg i kommuneøkonomien», mente Eva Vinje Aurdal før hun slo over til lißigere toner: «Det økonomiske opplegget som nå ligger på bordet for en ny storkommune, mener jeg er med og sikrer drifta for oss de neste 30 årene.» Vinje Aurdal la ikke skjul på at hun fryktet at Sunnmøre skulle lide samme skjebne som Romsdal og Nordmøre, der distriktskommuner ßest allerede helt hadde avist å slå seg sammen med byene: «Ålesund har sagt tydelig fra om at vi går inn i en ny kommune på like fot med våre naboer. Om noen etter dette sier nei og begrunner det med at ålesundere er arrogante eller noe slikt, blir jeg forbanna. For det er direkte feil», var beskjeden fra Vinje Aurdal. God vilje viste hun forøvrig også da hun godt kunne ofre bynavnet på storkommunens alter. Med tanke på navnestriden som oppsto i 1968, om den nye kommunen skulle hete Borgund eller Ålesund, var det nok like greit at ingen ga bort noen forhandlingskort i bytte mot dette. Lurøy sammen med 89 andre kommuner med lavere folketall enn Ørskog valgte å fortsette på egen kjøl, så hvorfor ikke akkurat denne kommunen med sin lange historie og åpenbare ulyst til å bli en del av Ålesund? Med de forespeilede rammebetingelse påpekte fungerende ordfører Geir Peter Aure at det for kommunepolitikerne i Ørskog var uaktuelt å stå aleine. Skjebnetrua, forestillinga om at sammenslåing ble det uansett, sto nok sterkere i Ørskog enn hos noen andre. Kunne de likevel sett annerledes på det om det på et tidligere tidspunkt sto klart at et for dem besnærende alternativ skulle smuldre bort? 239

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Ingen lå mer midt i smørøyet enn Ørskog i en eventuell landkommune (ref. s. 224), spesielt med Vestnes på laget. Veien derfra går over Ørskogfjellet til Sjøholt hvor den møter hovedferdselsåren langs nordsida av Storfjorden. Selv etter frafall nordfra, fra dem lengst inne i fjorden og ytterst mot havet, holdt de i Ørskog fast ved et håp om at deres kommunesenter igjen skulle kunne bli en navle for det landlige nordre Sunnmøre. Som vi allerede vet, manglet selvstendighetsalternativet ved folkeavstemninga 19. mai. En såpass lav valgdeltagelse som 44,2% kunne kanskje tolkes som en protest mot det. I hvert fall Þkk Ørskog, akkurat som Skodje, kritikk for dette i rapporten fra Institutt for samfunnsforskning. Resultatet levnet likevel ingen tvil om hvilket alternativ menigmann ønsket seg, vel og merke dersom Ørskog skulle slå seg sammen med noen. En landkommune ble foretrukket av 83,2%, mens regionkommune Ålesund bare Þkk 15,2%. Til tross for den motvind og stampesjø man skulle tro dette medførte, sto fungerende Ørskog-ordfører Aure likevel støtt til rors med kurs for Ålesund: «Folket har sett oss i ein litt vanskeleg situasjon. Alternativa Þnst ikkje lenger», mente han og viste til økonomi: «Ørskog har ikkje råd til å stå åleine. Vi får størst tap med den nye Þnansieringsordninga. Innføring av eigedomsskatt vil ikkje kompensere for det inntektsbortfallet som kommunen vil få ved å stå åleine. Kommunen vil ikkje vere i stand til å levere lovpålagde tenester. Tida er mogen for handling», formante han. En annen form for handling kunne ha vært å protestere høylydt mot det nye inntektssystemet regjeringa trua med, stikk i strid med Høyres tidligere lovnader. Den første han da burde ha fått med seg på barrikadene, var Eva Vinje Aurdal som satt i representantskapet i Møre og Romsdal Arbeiderparti. Noen uker tidligere kom de nemlig med følgende resolusjon: «Kommunereformen må bygge på reell frivillighet og fakta, ikke på økonomiske trusler og usikkerhet som forslaget til nytt inntektssystem skaper. Tvangssammenslåing av kommuner må ikke godtas eller gjennomføres.» Som allerede viden kjent hadde hun som ordfører i Ålesund en agenda helt på tvers av dette.

Nettopp Aures navigering vestover Þkk konsekvenser under et ekstraordinært kommunestyremøte den 2. juni. Kapteinen ble rett og slett fjerna fra brua, dvs. stemt ut av forhandlingsutvalget (15-2). De Þkk mandat til å gå videre med operasjon landkommune. Sunnmørsposten ba Aure om en kommentar til utkastelsen: «Det er noko merkeleg. No skal dei forhandla med kommunar som i tur og orden har avvist landalternativet, og dei vil heller ikkje gå i dialog med regionkommunen Ålesund. Dei må gjerne peike på alternativ, men då må dei faktisk vere realistiske», svarte han, og presiserte at han holdt fast ved det 240

KAOSREFORMENE - BIND 1


han hele tida hadde ment ville være best for innbyggerne i hjembygda. Nok en gang gjentok han at Ørskog ikke hadde råd til å stå aleine og konkluderte: «Dermed blir regionkommunen Ålesund einaste alternativet.» Aure pekte på et viktig poeng: «Problemet for Ørskog er at kommunen ikkje har greidd ut alternativet om å stå åleine.» Mens mange andre hardt pressede kommuner hadde foretatt grundige nok vurderinger i den retning og faktisk funnet ut at det likevel var det beste, sto man i Ørskog brått igjen med spørsmålet: Hva gjør vi nå? Hvorvidt alenegang kunne ha blitt utfallet også der om kabalen hadde blitt lagt anderledes, er et åpent spørsmål, men nå tikket Sanners klokke ubønnhørlig mot 1. juli. Da saken var på agendaen igjen i kommunestyremøtet 16. juni, kom det ikke til noen avgjørelse. Forhandlingsutvalget trengte mer tid, derfor ble det berammet nytt møte 29. juni, på den nest ytterste dag altså. Som opptakt kom rådmannen den 27. med et varsel om at Ørskog, forøvrig for første gang, risikerte å havne på ROBEK-lista den kommende høst. Om noen på dette tidspunkt i det hele tatt tenkte på å foreslå alenegang, kom denne meldinga neppe beleilig selv om kommunen på det tidspunkt slett ikke hadde noe reelt udekket underskudd. Bakgrunnen var at tidligere regnskapsmessige underskudd ikke var dekket inn på en korrekt måte. Problemet var ikke større enn at de var ute av lista igjen neste sommer. Til sammenligning har den store frieren ytterst i fjorden, Ålesund, nærmest hatt permanent opphold der gjennom det aller meste av den tid kommunaldepartementet har hatt en Høyrestatsråd, Erna Solberg inkludert. Med 11 mot 6 stemmer vedtok så kommunestyret en uttalelse hvor de mente at «innbyggjarane i Ørskog er best tjente med ein stor landkommune mellom Ålesund og Molde. Kommunestyret vil då peike på Norddal, Stordal, Skodje, Haram og Vestnes som aktuelle for ein slik kommune.» Uvisshet om hva som videre ville skje førte til følgende tillegg: «Dersom dette alternativet smuldrar bort, blir for lite, eller blir lagt bort etter fylkesmannen si tilråding/Stortinget si avgjerd, bør noverande Ørskog Kommune bli ein del av regionkommunen saman med mellom anna Ålesund og Skodje.» I slutten av august møttes tre par ordførere og rådmenn på Finnøya i Sandøy. De som hadde vedtatt å slå seg sammen, begynte der å legge en plan for den nye storkommunen. Ørskog-ordfører Karen Simonnes Aanes (Ap) var tilbake i jobben etter sykemeldinga og var med som observatør. Ingen representanter fra Haram var tilstede. De hadde tatt sin avgjørelse og var fortsatt fast bestemt på ikke å bli en del av Ålesund. Deltagerne var nok hverken døve eller blinde for at ikke alle var like begeistret for den administrative enheten som var i støpeskjeen. Kommunikasjonssjefen i Ålesund var derfor med nordover og holdt et innlegg om hvor viktig det var å ha en kommunikativ strategi overfor motkreftene og kartlegge både ja- og nei-sida: «Ein må passivisere motstandarane og aktivisere tilhengjarane, og så må ein sikre tilhengjarane, så dei ikkje går over», sa hun med henvisning til negative debattinnlegg og spurte: «Det er alltid dei som kjem fram i media, ikkje sant?» 241

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


I referatet til avisa Nordre kan man videre lese hvordan kommunikasjonssjefen mante til bevissthet rundt målgruppene og hvilket budskap som ble båret fram til hver av disse: «Og gjenta, gjenta, gjenta! Det er alltid nokon som ikkje får det med seg. Uansett. Bak det inn i alt! Det gjeld små og store ting vi skal "selje inn" til media, tilsette og næringsliv», sa hun. Eva Vinje Aurdal fulgte opp med at om de skulle få fram dette budskapet, måtte de involvere ßere, slik at de ikke ble alene om å presentere det. Propagandamaskineriet i departementet og på fylkeshuset hadde altså en like ihuga parallell med utspring i jugendbyen. Et viktig tema på møtet var hvorvidt det ville komme ßere gjester til sammenslåings-festen. Skodje-ordførar Dag Olav Tennfjord poengterte at en journalist i Kommunal Rapport hadde skrevet at i Møre og Romsdal var det spesielt en kommune som kvaliÞserer for tvangssamanslåing, nemlig Haram. Sandøy-ordfører Oddvar Myklebust så ingen utfordring i at kommunen hans ikke grenset mot Skodje og Ålesund: «... men vi håper framleis at Haram vert med i det gode selskap», presiserte han. Spekulasjonene stoppet ikke med Haram, hva gjaldt å utvide klubben. Sanner hadde jo gitt alle kommuner utvida frist ut året til å gjøre endelig vedtak. I første omgang ventet de på fylkesmannens innstilling som var ventet i begynnelsen av oktober 2016, deretter departementets på nyåret og Stortingets behandling i juni 2017. Det var altså ßere muligheter for ytterligere utvidelser, men forsamlinga var bevisst på at det var en joker i dette spillet; Stortingsvalget 2017. Noen dager før møtet hadde nemlig Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gjort det klart at om de rødgrønne vant valget, ville alle eventuelle vedtak om tvangssammenslåing bli opphevet. For de tre ordførerne framsto nok fylkesmannen som en alliert, men det spørs om de ikke så noe svart på et eventuelt regjeringsskifte, til og med de to fra Ap? Sandøys Oddvar Myklebust sa rett ut at han følte seg trygg på FrPeren Lodve Solholm, mens han var langt mer usikker på hva han egen partileder egentlig mente om kommunereformen: «Jonas Gahr Støre bør være tydelig. Jeg har forstått det slik at han ikke bare vil stoppe reformarbeidet om Arbeiderpartiet kommer til makta, men også la kommuner som blir tvunget sammen, stå fritt til å bryte ut av ekteskapet. Dette er uttalelser som ikke henger på greip», uttalte Myklebust til Romsdals Budstikke. Frustrasjonen hans berodde på at Støre på APs landsstyremøte i september kom med slike lovnader angående en reform han i følge Myklebust bare noen måneder før hadde sagt partiet var for. «Hvorfor skulle mange kommuner da føle seg tvunget til å slå seg sammen med andre? I Sandøy Þkk vi beskjed om at vi var for små til å bestå som egen kommune, og at vi hverken hadde befolkningsgrunnlag eller økonomi til det», sa Myklebust. Han følte seg altså lurt: «Utspillet fra Støre er merkelig, kanskje ville vi fått et annet vedtak om han kom med dette tidligere», mente Ap-sjefens fremste partikollega fra Sandøy. «Jeg tror i det minst at Haram blir oppfordret til å fatte vedtak før nyttår om å bli med på laget», sa Myklebust, samtidig som han var spent på hva som ville skje med en rekke andre kommuner. Man kan vel godt si at han gikk godt i tospann med sin parti- og ordførerkollega Eva Vinje Aurdal i å benytte APs slagord lett omskrevet: «Alle skal helst med!». Et tema som de samme kreftene stadig gjentok var dette med at den såkalte boog arbeidsregionen rundt Ålesund besto av langt ßere kommunen enn de som allerede hadde sagt ja til å slå seg sammen. Det ble antatt at mange av disse ville komme tuslende etter fordi, hvis de bare rakk Sanners nye frist, da Þkk ta del i de økonomiske fordelene. I så fall ville de ikke være alene om å gå i den fella. (se side 18, 98 og 166!) 242

KAOSREFORMENE - BIND 1


Signalene Karen Simonnes Aanes Þkk med seg fra ovennevnte møte i Sandøy, andre utspill fra hennes tre ordførerkolleger, foruten det evig malende budskapet fra høyere styresmakter, i det hele tatt den opphausede stemning som var rundt kommunereformen på Sunnmøre denne høsten, satte både henne og Ørskog-politikerne under press. Med fylkesmannens innstilling publisert 4. oktober kom kanskje den mest avgjørende faktoren for hva de til slutt falt ned på; Skulle de bli med som passasjerer hele veien i den totrinnsraketten (se s. 166) som han anbefalte å fyre av?

Fylkesmannen ville redusere antallet kommuner i Møre og Romsdal fra 36 via 16 til 7. I første omgang mente han at Ørskog burde bli slått sammen med Stordal og Norddal. Fra sistnevnte skulle bygdene Eidsdal og Norddal grensejusteres til Stranda mens de på sin side måtte avgi Liabygda, dvs. at alt land innover nordsida av Storfjorden skulle utgjøre denne midlertidig tenkte kommunen. Intensjonen var altså at denne i neste omgang skulle spleises med konstruksjonen av Ålesund, Sula, Giske, Skodje, Haram og Sandøy. Kanskje ikke underlig om noen spurte hva vitsen var med å gå gjennom prosessen med å danne én kommune med de to innerst i fjorden for så etter kort tid å måtte ta fatt på en ny sjau med alle de andre? Hva var det Erna Solberg sa, ref. innledninga s. 7? «Man tukler ikke med grensene!» Om denne fylkesmannens opplegg skulle følges, måtte det i så tilfelle bli tukle-rekord. Da formannskapet møttes den 23. oktober, anså de det som urealistisk å få etablert den rurale kommunen man i Ørskog hadde sett for seg. Mot en stemme fra FrP ble det vedtatt å innlede forhandlinger med Ålesund, Skodje og Sandøy med sikte på å bli med i storkommunen. «Det er ikke med den store begeistringen, men etter at vi har prøvd alt for å oppfylle folkeßertallets ønske om en landkommune, ser jeg ingen annen utvei», uttalte Høyres Knut Harstad til Bygdebladet. Nå var det nok ikke helt utelukket å få til en landkommune, men igjen så man hvordan preferansene varierer alt etter hvordan plasseringa er i geograÞen. I utgangspunktet hadde både Norddal og 243

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Stordal sagt nei til både regionkommune og landkommune. I slutten av oktober kom det likevel et initiativ fra Stordal om en «frivillig» sammenslåing med de to nærmeste naboene. Mens Ørskog ville være det naturlige midtpunkt i en stor variant, kunne Stordal ha blitt det i den mindre uten Skodje. Det var vel nettopp derfor de syns det kunne være en god idé, akkurat som den lille av motsatt årsak virket mindre forlokkende på Sjøholt i Ørskog. Innerst i fjorden, det vil si i Norddal, utelukket de ikke en allianse kun med lillebror Stordal, men om også Ørskog ble med mistet de ikke bare sin kjøttvekt, men havnet på ßanken. Da kommunestyre møttes 24. november, måtte igjen varaordfører Geir Peter Aure svinge klubba fordi ordføreren hadde meldt forfall. Hans afÞnitet for byen hadde ikke avtatt, og på tilhørerplass satt det en håndfull «demonstranter» med plakater som viste at også de ville dit. En parole var: «Vi er uenig med Lodve. Direkte til Ålesund!» De mente altså at det var nok med ett trinn på raketten til fylkesmannen. På bakgrunn av at folkeavstemninga et halvår tidligere mildt sagt viste svært lunken tilslutning for det alternativet (15%), ble Aure spurt om han trudde de hadde folket bak seg? «Ja, vi fekk jo sjølvsagt både positive og negative tilbakemeldingar i starten av denne prosessen, men det verkar som om folk har sett at landkommunen ikkje gjekk. Eg trur folkeviljen har snudd i tråd med det som etter kvart har kome fram», svarte han til Sunnmørsposten. Med 12 mot 5 stemmer ble det så endelig vedtatt at Ørskog skulle gå sammen med Skodje, Sandøy og Ålesund fra 01.01.2020. Aure var svært tilfreds: «Eg har tru på ein slagkraftig kommune mellom Ålesund og Bergen, og handlingsrommet trur eg blir større enn folk trur. Som del av ein storkommune kan vi få større konkurransekraft, og stå sterkare mot utfordringar som til dømes fråßytting», mente han. Dessuten syns han det var viktig å komme med tidlig for slik å kunne delta i bygginga av den nye kommunen, og lurt å være mest mulig i forkant av at Stortinget våren 2017 skulle fatte det endelig vedtak om opprettelsen av Nye Ålesund. Var egentlig Ørskog så tidlig ute slik Aure hevdet? De rakk jo ingen av Sanners opprinnelig oppsatte togavganger, men de kom i hvert fall i forkant av eventuell tvang. Signaler om slikt begynte på dette tidspunkt å sive ut fra irrgangene i Stortinget om det som skulle være en frivillig demokratireform. For Ørskog var det vel i grunnen uansett snakk om «frivillig tvang» siden selvstendighets-alternativet helt fra starten hadde blitt totalt tilsidesatt. Slik gikk det altså til at nok et bygdesamfunn havnet i det kommunal-historiske arkiv. Ikke alle aktørene som var med å sørge for det, ble med å føre Ørskog-toget til endestasjonen. 244

KAOSREFORMENE - BIND 1


På nyåret 2017 søkte varaordfører Geir Peter Aure om fritak fra vervet fordi det hadde blitt mer omfattende enn han hadde tid til grunnet ordførerens stadige sykdomsfravær. Da kommunestyret skulle behandle saken, Þkk de ytterligere en søknad på bordet. Ordfører Karen Simones Aarnes ønsket permanent fritak fra alle verv av helsemessige årsaker. Aure, som forøvrig seinere meldte seg ut av Venstre, ville ikke overta på heltid. Ørskog måtte altså Þnne en ny folkevalgt til å lede kommunen de knappe tre årene den hadde igjen. Skjønt ny var han slett ikke, Knut Harstad fra Høyre. Han satt som ordfører fra 1995 til 2003 og Þkk nå, 73 år gammel, igjen overrakt klubba. Harstad forteller at arbeidet i fellesnemnda gikk relativt bra, men idet alle fagre ord, lovnader og gode intensjoner skulle settes ut i praktisk politikk ved effektueringa av sammenslåinga, kunne han, nå fra sidelinja, ikke unngå å registrere utfordringene. Med erfaringene fra denne prosessen meldte han våren 2020 overgang til Sp. Høyre ble mer og mer et parti han ikke kunne identiÞsere seg med, ikke minst grunnet kommune- og fylkesreformene og partiets distriktspolitikk. Til og med i gruppa som demonstrerte for Ålesund i kommunestyresalen da det avgjørende slaget sto, skal det etter sigende være dem som har snudd i saken. Atter andre som nå ønsker å komme seg ut av byen, tar pennen fatt. I et leserinnlegg i Sunnmørsposten 19. januar 2021 åpner Jostein Tomren fra Sjøholt med følgende salve: «Stordriftsfordelar var medisinen som skulle gi innbyggarane betre og rimelegare tenester. Nok ein gong har vi «bonane på lannne» latt oss lure til å «selje smør utan å få betalt.» Tomren viser til alt fra nakne ßaggstenger på høytidsdager, omtrent som under krigen, via manglende svar på søknader og meldinger om feil på infrastruktur til økte kommunale avgifter og gebyrer. Verst er likevel det han mener er dårlig oppfølging av pasienter og at pleietrengende blir ßyttet rundt og plassert på institusjoner utenfor hjemstedet. Erfaringa med nye Ålesund kan altså dessverre synes å være den samme som overalt hvor det er foretatt sammenslåinger: Idet kommunegrenser viskes ut, forsvinner ikke bare det siste bolverket mot sentralisering, men eldre mennesker er ikke lenger sikret å havne på et pleiehjem i sitt eget nærmiljø. Økonomi, eller snarere truslene om dårligere sådan, som var mye av årsaken til at Ørskog kastet inn håndkleet, synes fra Sjøholt slett ikke lenger å være noe argument for storkommunen: «Dei nye politikarane ytte høgare løner til toppane i rådhuset og saftige godtgjersler for seg sjølve. Ein kikk i regnskapsboka burde fått dei frå dette, også med tanke på omdømmebygging. I staden er media fulle av negative opplevingar som innbyggarane har fått i møte med kommunen», skriver Tomren. Ingen bør vel da være overrasket over at han ønsker reversering, men han er nok av dem som fortsatt drømmer om den store landkommunen. I og med at den kan synes noe vrien å få på plass og 245

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


dårlige erfaringer med slike eksperiment med ßere bygder under samme tak, burde man ikke også i Ørskog omsider se på muligheten til å stå på egne bein? Igjen kan det være nødvendig å minne om at 90 norske kommuner fortsatt eksisterer med et lavere folketall enn det Ørskog hadde. Da kommunalminister Sanners utsatte frist gikk ut samtidig som året 2016 var omme, hadde det gjennom såkalt frivillig sammenslåing blitt tegnet et kart over nye Ålesund kommune gjeldende fra 1. nyttårsdag 2020. Mest av alt framsto det som en byutvidelse innover i mer rurale strøk og anskaffelsen av en fjern koloni langt nord i havet på Romsdals-sida av den gamle fogderigrensa. Soga om reformen på disse kanter er imidlertid ikke ferdig. La oss dra til Haram som høyst uvillig ble hovedaktør i siste akt og havnet i konstruksjonen som i følge Tomrens innlegg sliter med sitt omdømme. Som Ørskog har også Haram vært et kommunenavn helt fra formannskapslovene av 1837 sin tilblivelse, men utbredelsen har variert noe over tid. Fra begynnelsen var ikke bare halve Harøya i nord en del av kommunen, men også Vigra sør for de andre Þre øyene. Den ble utskilt som egen enhet i 1890 og ble en del av Giske 75 år seinere. Fastlandsdelen var mye mindre, men med innlemmelsen av det meste av Vatne (2260 innb.) samt bygdene Grytastranda, Søvik og Gamlem (1191 innb.) fra Borgund i 1965 ßyttet tyngdepunktet på seg. Av gamle Harams (kart s. 220) på det tidspunkt 4689 innbyggerne bodde over 60% ute på øyene. Med tilførsel av totalt 3451 fastlandsmennesker og tapet av 287 til Sandøy havnet øyfolket i klart mindretall. Før 1965 møttes kommunestyret på Haramsøya, ligningskontoret lå på Fjørtofta og kommunekassa på Flemsøya. Teknisk etat holdt til i Brattvåg på fastlandet. Etter sammenslåinga tok alt veien dit. Grafen for folketallsutviklinga på øyene har en tilnærmet pyramide-proÞl med topp på nettopp 1965, mens det i den nye kommunen som helhet var vekst også etter det tidspunkt. Det var i det hele tatt ßere grunner til at det etter kort tid oppsto en hel separatistbevegelse for å danne en rein øykommune. I brev av 11. juni 1971 fra Haram Næringsskipnad søkte man departementet om at kommuneinndelinga ble vurdert på nytt med sikte på å få opprettet en egen enhet av Lepsøya, Haramsøya, Flemsøya og Fjørtofta. De lykkes da også å bli av dem som ble gjenstand for Tallaksenutvalgets arbeid. I utvalgets rapport fra 1974 står det å lese bl.a. følgende om holdningene lokalt før 60tallets kommunereform ble gjennomført: «Innan Haram kommune har det vore ei utbreidd oppfatning at øyane i Haram høver dårlig inn i ein felleskommune og at dei derfor bør skipa ein sjølvstendig kommune». I Vatne kunne man akseptere å inngå i en enhet som omfattet hele halvøya nord for Grytafjorden, men i kommunestyrets enstemmige vedtak går det fram at de er «bestemt i mot samanslåing med heile Haram», dvs. hold øyene utenom! Representantene fra Borgund-området ga også sin fulle tilslutning til en slik todeling. Da som nå lot det til at det var i Oslo man hadde forutsetninger for å vite lokalbefolkningas eget beste: «Departementet kan for sitt vedkomande ikkje sjå at ein kommune av øyane vert noko høveleg eining. Med omlag 3000 innbyggjarar vert det ein heller veik kommune med eit noko einsidig næringsliv, mest basert på eit Þske som har gjeve ujamne inntekter 246

KAOSREFORMENE - BIND 1


dei siste åra. Etter fråsegna frå skuledirektøren er det óg tvilsomt om ei slik eining vil gje grunnlag for eigen ungdomsskole. Innhysing av elevane frå øyane på ein større internatskule i Brattvåg er lagt fram som eit betre alternativ. Så vidt departementet kan sjå, vil hopehavet med ein større fastlandskommune omkring Brattvåg gi øyane i Haram tydelege føremoner.» Kommunalkomitéens ßertall sluttet seg til departementets vurderinger. Mindretallet mente derimot at en slik storkommune ville bli for vidstrakt og vanskelig å administrere, og de fryktet motsetninger og interessekonßikter mellom øyfolket og de på fastlandet. Videre uttalte de: «Det meste av administrasjonen i Haram kommune ligg no på øyane, og dersom den vert ßytta inn til fastlandet, vil det riva sund miljøet på øyane og truleg føra til fråßytting og avfolking. Difor er det særs viktig for trivselen og busetnaden på øyane at dei får skipa sin eigen kommune med sin eigen administrasjon og sin eigen 9-årige skule.» Rett før Stortingsbehandlinga ble det foretatt en meningsmåling ved hjelp av underskriftslister på øyene. 80% av de stemmeberettigete deltok. Av disse ønsket 65% egen øykommune. Bare 20% ville henge med fastlands-Haram inn i den nye kommunen mens 15% svarte «vet ikke». Heller ikke det gjorde tilstrekkelig inntrykk hos våre fremste folkevalgte. Med 73 mot 70 stemmer vedtok Stortinget 21.05.1964 en sammenslåing på tvers av ønsket til folk ßest i hele den nye kommunen, effektuert ved det følgende nyttår. Aksjonsutvalget som gikk i spissen for løsrivelse, viste til en rekke momenter aktuelle for svært mange lokalsamfunn, da som nå, der de følte seg som en noe stemoderlig behandlet utkant i en storkommune. Riktignok hadde også de fått tatt del i den generelle velstandsutvikling og utbygging av infrastruktur. Ungene slapp internatet i Brattvåg, veier Þkk fast dekke og det kom bruforbindelse mellom Haramsøya og Flemsøya, men de pekte på forskjellige praktiske ulemper storkommunen medførte og at det grunnet avstander og ferger var vrient for øyfolket å delta i det politiske liv. Aksjonsutvalget la stor vekt på fordelen av å kunne styre seg sjøl og få en administrasjon som var innstilt på å løse øyenes spesielle problemer og drive samfunnsbygging der. De pekte på hvordan de i den sammenslåtte kommunen hadde kommet i mindretall og at deres interesser og utfordringer ikke ble prioritert høyt nok. En egen administrasjon ville også gi kjærkomne arbeidsplasser med de ringvirkninger det ville gi, mente de. Med et folketall og økonomisk grunnlag godt nok for å være egen kommune, hevdet aksjonsutvalget at det ville være urimelig om øyfolkets krav ikke ble imøtekommet. De anså det heller ikke som noe tap for resten av kommunen om de ble fraskilt. Dette siste sa faktisk alle de tre herrene i Tallaksen-utvalget seg enig i da de vurderte saken. Således skulle de altså først og fremst avgjøre hva øyene isolert sett var best tjent med, hvilket de også klargjorde før de kom med sin anbefaling. Ottar Landfald støttet kravet om deling med bakgrunn i sakens forhistorie, de geograÞske forhold, framlagt dokumentasjon og den lokale folkemening, men han ble alene om det 247

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


synet. Flertallet, Leo Tallaksen og Kåre Sjøvold, var uenig med aksjonsutvalget i at øyene som egen kommune ville hindre fraßyttinga. Tvert om var de redd for at det motsatte ville skje. Mangelen på et markert sentrum mente de kunne bli en fare for bosettingen der ute. Folk ville i stedet søke til tettstedene på fastlandet, i første rekke Brattvåg. De så da tydeligvis bort fra, slik erfaringa ellers er, at en egen samlet administrasjon kunne føre til en landsbydannelse også der et rådhus for øyene eventuelt ville havne. Tallaksen frarådet således 2 mot 1 at Haramsøyene skulle bli utskilt som egen kommune, og det ble heller ikke noe gjennomslag for en slik tanke på Stortinget, slik Sula lyktes med. Alle bygdene og øyene innenfor den grensen som ble trukket i 1965, måtte altså Þnne en sameksistens med Brattvåg som sentrum. Denne forhistoria kan være grei å kjenne til for å forstå at det ikke har vært helt fritt for interessekonßikter i den kommunen som eksisterte i 55 år. En tredeling med Vatne i øst, halvøya mellom Grytafjorden og Midfjorden i midten og de Þre øyene i vest ble aldri visket helt ut, men da sentralmakta igjen ville tre en ny kommunereform nedover hodet på dem, sto de relativt samlet. Nå kan det kanskje være nødvendig å minne om at Eva Vinje Aurdal ikke kunne vise til et eneste ja gjennom folkeavstemning i noen av de mange kommunene hun drømte om skulle bli en del av hennes Ålesund. Ikke engang der de hadde utelatt selvstendighets-alternativet var man i nærheten av et ßertall for regionkommunen. Bare fra Sandøy slapp hun å få et rungende nei i ßeisen, men så løp da også den politiske ledelse der fra sin lovnad om å avholde en brysom folkeavstemning. Haram var som allerede nevnt, intet unntak. I sitt referat fra folkeavstemninga 19.05.2016 skrev lokalavisa Nordre: «Torsdagens røysting vart ei lita reprise frå haustens val, der dei borgarlege mista rattet i kommunepolitikken.» Artikkelen viste til at velgerne hadde vendt tommelen ettertrykkelig ned for det blåblå ønske at Haram skulle bli en del av et Stor-Ålesund (19,1% ja). Avisa, som var tilstede under opptellinga av stemmene, kunne rapportere om én liten opptur for lokallagslederen i Haram Høyre: ««Det var bygda si det», sa Ewa Hildre nøgd då ho fekk sjå tala for valkrinsen Søvik/Grytastranda. «Dei har alltid kjent seg knytt til byen der.» "Seieren" for sammenslåingstilhengere besto i at "hele" 40,7% der hadde stemt for det alternativet. Ellers utmerket de seg med lavest valgdeltagelse i hele kommunen, bare 27,9%. Ute på øyene var saken tydeligvis av større betydning, og det var på Lepsøya den var høyest, 59,6%. Ewa Hildre og Høyre Þkk mindre å juble for der: Bare 8 av 167, dvs. 4,8%, hadde stemt for Regionkommune Ålesund. Samme tendens så man på Fjørtofta. 57% deltok, 3 av 69, 4,3%, ville til byen, mens alternativet Þkk 8,2% totalt sett ute på øyene, 24,6% i Vatne og 14% i Brattvåg og omland. Resultatet fra de Þre øyene gir grunn til noe reßeksjon om hvordan det kunne gått om man i Sandøy hadde stått ved løftet om at folket skulle få gå til stemmeurnene. Som tidligere beskrevet var realisering av Nordøyveien en avgjørende faktor for kommunens avgjørelsen om å legge seg under Ålesund, et aldri så lite "quid pro quo" mellom det fjerne øysamfunnet og byen. Fastlandsforbindelse, som faktisk også var tema ved 248

KAOSREFORMENE - BIND 1


sammenslåinga i 1965, var selvfølgelig like mye et ønske på Haramsøyene som hos naboen i nord. Likevel bet velgerne slett ikke på det agnet. Riktignok hadde man ikke i Sandøy erfaring med sammenslåing, men gir ikke de oppsiktsvekkende lave stemmetallene for Stor-Ålesund hos deres mest nærliggende samfunn en pekepinn om hvordan det kunne ha gått. Eva Vinje Aurdal sa det vel best sjøl: «En folkeavstemning kan være å bestille et nei.» For Harams to fremste folkevalgte kom ikke folkets uttalte vilje som noen ubehagelig overraskelse: «Det vart som eg trudde», sa en tilfreds varaordfører Randi W. Frisvoll (KrF) som følte hun nå sto enda tryggere og sterkere på sitt standpunkt om at Haram burde fortsette alene. Høyre-leder Ewa Hildre var ikke like overbevist: «Skal Haram stå i vegen for Sandøy som har signalisert storkommune?» spurte hun og la til: «Her har Haram skapt kaos. Vi er ikkje ferdig med dette. Det kan bli tvangssamanslåing.» Leder av Haram FrP og tidligere varaordfører, Svein Harsjøen, kunne ikke annet enn erkjenne at folket hadde gitt et klart råd: «Det er tydeleg overvekt av dei som røysta, som sa at Haram ikkje burde endre seg i takt med tida», sa han med mer enn et snev av skuffelse. Hvilken konsekvens skulle han så ta av det? «Eg høyrer på folk. Når dei er spurt, må ein høyre på dei, det er det ikkje tvil om», svarte han. Samtidig var det tydelig at han ble trukket mellom egen overbevisning og paragrafen i partiets prinsipprogram om at representantene alltid skal følge resultatet av en folkeavstemning: «I utgangspunktet vil eg respektere røystinga sjølv om ho er veldig svak og lett kan lesast annleis enn det motstandarane av utvikling og framsteg til folks beste gjer», sa han. Harsjøen ville ikke gi noen garanti for hva han ville stemme når saken skulle til votering i kommunestyret og svarte slik på Nordrejournalistens spørsmål om hva han syns om Eva Vinje Aurdals bønn til sentrale myndigheter om tvang: «Konklusjonen på det heile er at tvang kanskje er siste utveg og moglegheit, men då skal ein tenkje seg veldig nøye om. Eg er ikkje noko for tvang. Det kan vere i openbare tilfelle med store samfunnsinteresser, men det er det ikkje her. Her er det ei strukturendring, men eg er einig med Aurdal i at det er politikaranes plikt å handle etter eigen overbevisning. Om 10-20 år, når resultatet av ei feil beslutning kjem fram, så er det politikarane som har ansvaret, ikkje røystarane som sa sitt 19. mai 2016.» Om denne lokale FrP-representantens uttalelser var egnet til å skape både forvirring og frykt for tvangsbruk, ble det ikke bedre da hans partifelle høyere oppe i systemet svarte på problematikken i begynnelsen av juni. Helge A. Njåstad, leder av kommunalkomitéen på Stortinget, så slett ikke bort fra tvang om en kommune sa nei og naboen sa ja: «Vi 249

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


utelukker ingenting. Først skal vi se hva kommunestyrene og fylkesmennene sier, så blir det rikelig anledning til å trekke konklusjoner neste vår», sa han til NRK. Her kan man saktens lure på om det er slik at en komitéleder på Stortinget kan ignorere vedtak gjort av den samme nasjonalforsamling? La oss igjen minne om den klare hovedregelen i reformen: «Stortingsßertallet er opptatt av at det skal være "reell" frivillighet for de kommuner som deltar i sammenslåingsprosesser.» Eventuelle unntak skulle bare kunne gjøres i helt spesielle tilfeller slik at enkeltkommuner ikke kom i veien for hensiktsmessige endringer ut fra regionale hensyn. Som vi tidligere har vært inne på (s. 166) skal man jaggu legge godfor ikke å si vrangvilja til for å Þnne noen slike helt spesielle tilfeller. Det nærmeste måtte kanskje være nettopp alliansen Ålesund Sandøy, som på det tidspunkt fortsatt var uavklart, men husk da Sandøy-ordførerens uttalelse om at han ikke så noen utfordring i at kommunen hans ikke grenset mot Skodje og Ålesund. I den grad byens øy-koloni skulle kunne brukes i en knipetangsmanøver overfor Haram, hva da med «regionale hensyn»? Ville det være riktig om en kommune med knapt 1200 innbyggere, som i halvannet hundre år hadde klart seg alene, skulle kunne avgjøre skjebnen til en med over 9000 og et sterkt ønske om å beholde sitt sjølstyre? Siden en parallell allerede er dratt til hovedstaden og et øyrike i samme avstand: Om Oslo og Hvaler skulle få en like forfjotta idé om å slå seg sammen, ville det da være riktig å forlange innlemmelse av de mellomliggende kommuner langs fjorden? Fram til da hadde tvangsdebatten i kommunereformen bare handla om at Stortinget kunne skjære gjennom i smått usannsynlige tenkte tilfelle hvor én nei-kommune blokkerte for ßere ja-kommuner i samme region. Folkeavstemningene viste så med all ønskelig tydelighet at det var ja-kommuner som var de enslige svalene. Njåstads uttalelser forårsaket spekulasjoner om tvang skulle komme til anvendelse også der det var snakk om to naboer? Kunne så statsminister Erna Solberg bringe klarhet da hun av NRK ble spurt om alle neißertall i folkeavstemningene gjorde behovet for tvang større? Noen klar avvisning av Njåstads tvangstanker Þkk man ikke. I kjent stil var statsministeren rund i sine formuleringer og viste til den åpninga for tvang som allerede lå i Stortingsvedtaket fra 250

KAOSREFORMENE - BIND 1


2014. Hvordan den teksten skulle tolkes f.eks. hva gjaldt utvidelser av hennes manns hjemby, Ålesund, gikk hun heller ikke nærmere inn på. Jonas Gahr Støre Þkk samme spørsmål av NRK. Han var klar på at det skulle svært mye til før det kunne bli aktuelt for Stortinget å overstyre lokale vedtak: «Jeg synes det blir helt galt å diskutere det. Stortinget har et ansvar dersom noe skjærer seg fundamentalt i Norge. Jeg har ikke sett noen eksempler i det kommunekartet vi nå har, som viser en sånn situasjon. Hvis du ber kommunene ta ansvaret, og det skal være basert på frivillighet, så må vi stå ved den linjen vi har lagt oss på», slo han fast, neppe til særlig begeistring for en framstående partifelle av ham på Sunnmøre. Prosessene fram til reform-fristen 1. juli 2016 og vedtakene gjort like i forkant er allerede beskrevet, men la oss kort rekapitulere situasjonen på det tidspunkt! Kommunestyrene i Skodje og Sandøy hadde gitt sine ja til Ålesund, mens Haram hadde sagt nei. Hele saken burde da være avgjort, men så var det disse spekulasjonene om at Haram kunne være et mulig tvangsobjekt: «De kan ta hurtigbåten rett til Ålesund», var ordfører Vebjørn Krogsæters kontante svar. I den grad det var et problem å bevege seg innenfor en ny storkommune, var det hans forslag til løsning for naboene. Han kunne da vise til at det argumentet også hadde blitt brukt av dem som ivret for at Sandøy skulle bli en del av byen. Haram-ordføreren trodde ikke hverken fylkesmannen, kommunaldepartementet eller Stortinget ville bruke tvang mot kommunen hans fordi om Ålesund, Sandøy og Skodje skulle slås sammen: «Nei, det ser jeg ingen grunn til. Jeg mener Haram ikke er klemt inn mellom disse kommunene. I så tilfelle er Giske like inneklemt», sa han og la til: «Jeg har merket meg at noen forsøker å skape en slik knipetvangøvelse overfor Haram, men det Þnns ingen grunn til at vi ikke kan fortsette som nå.» Krogsæter viste til at man i Haram lojalt hadde fulgt opp alle departementets påbud i en prosess som likevel førte fram til soleklart standpunkt om fortsatt selvstendighet. En noe pågående journalist fra Sunnmørsposten Þkk tross ßere forsøk ikke ordføreren til å gå med på at Haram kunne være aktuelle for tvang gitt, geograÞen og kriteriene nedfelt i stortingsvedtaket: «Men dette kan bety at dere vil gå glipp av sammenslåingsmillioner fra Sanner», minnet avismannen ham om. Det burde ikke være egnet til å gi noen ordførere i selvstendighetselskende kommuner mareritt. Erfaring både fra tidligere og siste runde med strukturreform viser jo at kostnadene til omstilling langt overstiger de skarve kronene kommunalministeren vifta med. 251

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Haram hadde som alle andre kommuner fullført sin fordømte plikt i reformen og kommet til sin endelige slutning. Dernest var det fylkesmennenes tur til å gi sin innstilling til sentrale myndigheter. Skulle ikke da nettopp lokalsamfunnenes egne konklusjoner være bakgrunnsmaterialet? Hvilken vekt det ble tillagt, varierte sterkt fra fylke til fylke. I Møre og Romsdal er det nærliggende å påstå at statens forlengede arm ga fullstendig blaffen i holdningene på grunnplanet. Da man egentlig skulle ha vært i mål med beslutningene 1. juli 2016, hadde bare 5 av fylkets 36 kommuner, dvs. Halsa, Midsund, Nesset, Skodje og Sandøy, mer eller mindre frivillig levert inn sine oppsigelser som egne kommuner. Fylkesmannen anbefalte i sin tilrådning å redusere antallet med ytterligere 24. Før den ferdige innstillinga ble sendt til departementet i begynnelsen av oktober, var en delegasjon under ledelse assisterende fylkesmann Rigmor Brøste på rundreise for etter sigende å ha dialog med den øverste ledelsen i kommunene før dokumentet ble ferdigstilt. Det kunne kanskje være greit å få pyntet på det ved å få de vrangvillige til å komme på bedre tanker gjennom omkampen Sanner hadde åpnet for? I hvert fall beskrev avisa Nordre den 12. august det slik: «I desse dagar er fylkesmannen på signingsferd for å slå saman ßeire kommunar.» Haram lå også på reiseruta, og avisa stilte et svært relevant spørsmål: «Haram sa nei til å vere med i storkommunen, men fylkesmannen har kanskje andre planar?» I den såkalte dialogen var nok ikke antennen til statsapparatet spesielt godt innstilt på å ta i mot signalene nedenfra, mens budskapet ovenfra på nytt gikk ut med full styrke og vel så det. «Har du fått inntrykk av at fylkesmannen ynskjer Haram med i ein storkommune?» Det var ordfører Vebjørn Krogsæter som Þkk spørsmålet av Nordre: «Fylkesmannen er regjeringa, og dei har eit mål for auget. Innstillinga til fylkesmannen vil vere mest mogleg i tråd med regjeringa sitt ynskje. Det er ikkje sikkert dei legg vesentleg vekt på det som er kome med i kommunestyrevedtaket. Kanskje gjer dei vedtak på tvers av det», svarte han. Samtidig hadde han fortsatt håp om at Stortinget ville holde fast på frivillighetslinja og at det lokale vedtaket til syvende og sist ville bli stående. Rigmor Brøste lettet såpass mye på sløret at også Sunnmørsposten på lederplass konkluderte med alt arbeidet med utredninger, intensjonsavtaler, innbyggerundersøkelser, folkeavstemninger etc. ville ha liten eller ingen innßytelse på fylkesmannens anbefaling til departementet. «Regjeringen vil ha færre og større kommuner. Dermed blir det fylkesmennenes jobb å tegne det kartet Jan Tore Sanner vil se, og som han for øyeblikket ikke er i nærheten av å ha oppnådd gjennom den frivillige prosessen kommunene har holdt på med i snart to år», var redaktørens ord. Sagt på en annen måte: Regjeringa og fylkesmannen ville lytte til folket, men bare hvis folket sa det de ville høre. 252

KAOSREFORMENE - BIND 1


Fylkesmennenes rolle som regjeringa og Jan Tore Sanners sluggere i reformarbeidet var egnet til å skape mye usikkerhet og frykt for tap av lokalt sjølstyre. Innstillinga som kom fra fylkesbygget i Molde 3. oktober var slik sett bare et nytt, om enn spesielt kraftig, gufs fra fortida, fra embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida. Håpet lå i at vi et par århundrer seinere hadde kommet lenger enn at en slik fut skulle få være allstyrende. I Haram holdt de fortsatt hodet kaldt og lot ikke skremsler om tvang lure dem til «frivillig» å vedta sammenslåing. Høyre-ordfører Dag Olav Tennfjord i Skodje var derimot svært fornøyd med at fylkesmannen var tydelig overfor naboene til Ålesund og satte stor pris på at Haram var med i forslaget til storkommunen. Ennå var det 8 måneder til Stortinget skulle fatte den endelige avgjørelse. I mellomtida måtte man i kommuner som Haram leve i spenning og tåle stadige mer eller mindre veloverveide uttalelser om nødvendigheten av tvang. I denne saken var det heller ikke rom for julefred. Under overskrifta «Haram, en åpenbar tvangskandidat» gikk parlamentarisk leder for FrP på Stortinget, Harald Tom Nesvik, forøvrig fra Ålesund, bastant ut i Sunnmørsposten. Han fastslo at Haram helt utvilsomt ville bli slått sammen med Ålesund. Mens Nesvik ellers var tilbakeholden med å konkludere med hvor det var nødvendig med slike virkemidler, mente han at Haram helt tydelig skilte seg ut: «Haram ligger inneklemt mellom Sandøy og Skodje som ønsker å bli en del av nye Ålesund kommune. I slik tilfeller har et bredt ßertall på Stortinget sagt at en vil bruke tvang», påsto Nesvik. Videre argumenterte han med viktigheten av å rydde i kommunestrukturen rundt Ålesund og således bidra til å bygge byen til et nytt sentrum mellom Bergen og Trondheim. «Jeg mener en bør vurdere å ta med Giske også», sa Nesvik, men han ville ikke røre Sula som klarte å løsrive seg fra byen hans da han var 11 år gammel. Dag Olav Tennfjord var igjen frampå og ble viet et eget avsnitt i samme avisartikkel, også i egenskap av nestleder i gruppa som skulle sy sammen den nye Ålesund kommune. Skodje-ordføreren mente naboen i nord måtte kjenne sin besøkelsestid: «Haram må nå ta disse tydelige politiske signalene om de vil ha med seg de pengene som kommer i form av 253

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


overgangsstøtteordninger», formante han og mente at jo lengre tid det gikk, dess dårlige ville forhandlingsposisjonen og handlingsrommet bli for Haram. Der kom den altså igjen, denne påstanden om at kommuner som eventuelt ble utsatt for tvang, ville lide en dobbelt vanskjebne ved at de heller ikke ville få fem ßate øre i reformstøtte. Var hans partifeller i maktas høyborg virkelig så nådeløse? Om disse stadige formaninger og påminnelser kom av ren nestekjærlighet, eller iver etter å gjøre storkommunen størst mulig, skal være usagt, men stopp en hal! Var det ikke den samme Tennfjord som ville ha seg frabedt at Ørskog-folk blandet seg inn i hans egen kommunes indre anliggender (s. 233)? Omtrent samtidig med Nesviks utspill hadde Aftenposten en større artikkel om tvangsspøkelset som hang over kommuner landet rundt. Overskriften var «Her er kommunene som kan forsvinne når Sanner skal slå sammen med tvang.» Ingenting var ennå ofÞsielt, og statsråden selv hadde ikke levert inn noen uttalelse. Med anonyme politikere i regjeringspartiene og deres støttespillere som kilder skrev avisa: «Det vil bli foretatt en «helhetsvurdering» til slutt av hvor mange tvangssammenslåinger man ønsker å gå for i et valgår. Etter det Aftenposten erfarer vil en slik vurdering, slik situasjonen er nå, foregå i et intervall mellom 15 og 20 tvangssammenslåinger.» Da Sunnmørsposten refererte oppslaget fra den store hovedstadsavisa, ga de inntrykk av at alt var avgjort: «Disse kommunene blir tvangssammenslått», sto det foran lista hvor skjebnen for kommunene i Ålesunds-området ble skissert identisk med Nesviks spådom. Nordre, lokalavisa for Haram og Sandøy, arresterte da sin større konkurrent for å fare med forhastede konklusjoner. «Tynt om tvang» var overskrifta på lederartikkelen som også minnet om at: «Jonas Gahr Støre lover å stoppe reforma. Partiet seier nei til tvang. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har lova å reversere alle tvangsvedtak, mens regjeringa risikerer å tvinge seg sjølv ut av departementskontora.» Ovennevnte utdrag fra avisene er bare noen av mange eksempler på hvordan propagandakrigen nådde et høydepunkt idet Sanners utsatte frist ved nyttår bare var et par uker unna. Tvangstrusselen var nå våpenet som skulle presse, lokke og lure kommuner til i siste liten å fatte de «rette» vedtakene. Alt ville jo se mye penere ut om de «frivillig» gikk med på sammenslåinga, og det burde vel også stoppe kjeften på Vedum og andre som ropte om reversering? Den smått absurde situasjonen sammenfattes best i følgende to setninger fra artikkelen i Aftenposten: «Dessuten foregår det akkurat nå samtaler på overtid i ßere av kommunene som risikerer tvang. Håpet er at ßere av disse faller på plass, slik at antall tvangsvedtak blir færrest mulig.» Er det ikke fantastisk? 254

KAOSREFORMENE - BIND 1


Dersom man føler seg truet av tvang, er det bare å gjøre det frivillig, og vipps, så er det grusomme tvangsspøkelset borte. Ålesund-supporteren, og her er det ikke fotballklubben det er snakk om, FrPs Svein Harsjøen, tok opp saken i kommunestyremøtet 15. desember. Han fryktet at Haram kunne bli isolert når viktige avgjørelser skulle bli tatt om den nye storkommunen rundt byen. Med henvisning til hva som hadde kommet fram om at de var i målgruppa for tvang, spurte han ordføreren om hva han ville foreta seg i den forbindelse. Vebjørn Krogsæter svarte da at han kjente seg komfortabel med situasjonen, og det ble heller ikke reist spørsmål fra andre kommunestyrerepresentantar. «Eg har heile tida meint at Haram burde slå seg saman med ein storkommune rundt Ålesund, men no er føresetnadene annleis enn då folket og politikarane i Haram tok si avgjerd. Eg meiner saka uansett er mogen for ei revurdering», mente Harsjøen. Tross tvangstruslene hold Haram kommunestyre som helhet hodet kaldt og fattet heller ikke noe panikkvedtak slik som i Ballangen samme dag (se s. 18). Blant sambygdingene hans var det mange som viste kampvilje for kommunen sin og slett ikke delte hans frykt for isolasjon. I romjula tok kommunestyrerepresentant for KrF, ArntOve Tenfjord, til motmæle i Nordre, og det var ikke bare Harsjøen som Þkk tilbakemelding: «Fylkets tredje største landkommune er vaken i tida, vital, framoverbøygd og klartenkt, men blir av fylkesmann og media framstilt som ein liten viljelaus og hjelpelaus brikke av ei nikkedokke som skal kallast inneklemt.» Tenfjord var dyktig lei av all negativ omtale og påstandene om «at vi nærmast står i vegen for den sanne og sunne utvikling.» Med klar adresse til enkelte aktører i reformen minnet han om at den skulle være frivillig og ikke innrettet slik at partitopper rundt om i landet skulle få større revir å boltre seg på: «No opplevast det som at mange rundt oss høyrer ordet tvang mellom linjene kvar gong statsråd Sanner opnar munnen.» Han var ikke i tvil om at Haram ville stå seg godt alene for framtida, en konklusjon som både et stort ßertall av folket, kommunestyret og rådmannen etter en lang prosess hadde kommet til: «Vi har brukt 50 år på å byggje opp ein god og samlande identitet for Haram etter den forrige opprivande strukturdebatten. Då spelar vi ikkje hasard med alt vi har vunne. Haram er snakka nord og ned så lenge no at det går på sjølvtilliten laus for somme. No må vi få fred!» ba han om. At også NRK omtalte saken på årets nest siste dag er nok et bevis på hvordan dette både opptok og opprørte folk i Haram. Statskanalen intervjuet varaordfører Randi Frisvoll (KrF) som reagerte sterkt på signalene om en mulig tvangssammenslåing med Ålesund: «Skjer det blir jeg veldig skuffa. Jeg har fått en forståelse av at dette skulle være en frivillig 255

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


prosess. Nå har vi kjørt ßere runder, vi har hatt folkeavstemning og folk har sagt nei. Haram er stor i seg selv, og at lille Sandøy skal presse oss inn i en storkommune, forundrer meg veldig», sa hun og spådde at dette ville møte sterk motstand blant folk ßest i kommunen. Sterk motstand møtte det i sannhet, og i takt med økende spekulasjoner og stadig mer tydelige signaler om tvang ble lokalavisa fylt av leserinnlegg med argumentasjon mot dette. Leder i Haram Ap, Siv Katrin Ulla, syns hele idéen om at kommuner som ikke grenset til hverandre skulle kunne velge å slå seg sammen var svært spesiell. Om Sandøy ville gjøre seg selv til Sunnmøres Kaliningrad, Þkk det bli deres sak, men at noen få sjelers ønske på denne øy-eksklaven langt fra byen skulle være egnet til å overkjøre det mangedoble antall mennesker mellom dem, ble for drøyt. Hun fant det både provoserende og arrogant at noen mente at "folket ikkje veit sitt eige beste, ikkje har evne til å tenkje stort, nytt eller sjå den store samanhengen", og derfor måtte tvinges på plass.

Harams tidligere ordfører, Bjørn Sandnes (H), sluttet seg til rekken av skribenter som syns tvang var en uting, men han snudde virkelig på ßisa da han i avispolemikken argumenterte for å føre hjemkommunen inn i et Stor-Ålesund. Det var det som i følge ham var innbyggernes vilje: «Fleirtalet i kommunestyret har tolka folkerøystinga slik det passar til deira eiga meining og stoppa det som burde vore ein naturleg prosess fram til eit endeleg vedtak. Dei har ikkje lytta til, men skulda på folket», mente han og mante til omkamp: «Kommunar rundt oss har gått nye vegar etter drøftingar. Alternativ som er vraka, gir nye moglegheiter. Det blir ein dynamisk prosess. Vegen blir til mens ein går. Det beklagelege er at Haram ikkje går, men står!» I innlegget med overskrifta «71% i Haram ville ha sammenslåing» foretar Sandnes et stykke særdeles kreativ bokføring. Til de 19% som hadde stemt for Stor-Ålesund la han til de 52% som syns det var greit å innlemme bare lille Sandøy i Haram dersom Nordøyveien ble realisert. «Når 71% meiner at Haram ikkje bør stå åleine, er det då demokratisk å køyre over desse, eller burde ein gå ei ny runde?» spurte han retorisk. Om man ikke lokalt tok det ansvaret, forespeilet han at sentralmakta ville sørge for at folkeviljen, dvs. hans tolkning av den, ville vinne fram: «No har ßeirtalet i Haram kommunestyre gitt Sanner & Co. ein gåvepakke. Regjeringa og Stortinget kan tolke det som tvang å gå inn for Haram som eiga kommune, om dei ser på røysteresultatet.» Her gjelder det å holde tunga rett i munnen for å henge med på Sandnes sine vidløftige vurderinger: Siden ordfører Krogsæter, varaordfører Frisvoll, Ap-leder Ulla, KrFs Tenfjord og ßere andre hadde tilkjennegitt slik sterk aversjon mot tvang, kunne de altså regne med at sentralmakta ville lytte til dem og således sørge for at de stakkars innbyggerne ikke ble tvunget til å bli holdt utenfor storbyen. Det var imidlertid en alvorlig hake ved denne 256

KAOSREFORMENE - BIND 1


analysen. Så blendet var nemlig gammelordføreren av utsikten sørover mot sitt Shangri-La at han ignorerte et viktig faktum i folkeavstemninga. Der var det nemlig mulig å føre opp alternativene i prioritert rekkefølge, og av de 1413 stemmene for kombinasjonen Haram/ Sandøy var det bare skarve 122 som hadde sammenslåing med Ålesund som annetvalg. Legger man disse til de 519 som hadde by-alternativet på topp, blir det 641 av de totalt 2723 avgitte stemmene, dvs. 23,5%. Uansett hvor mye Sandnes, Sanner, eller Vinje Aurdal vred og vrengte på resultatet, var det ikke til å komme i fra at selvstendighetsvedtaket i Haram kommunestyre var helt i tråd med et overveldende ßertall av folket. De ville ikke bli en del av Regionkommune Ålesund. Basta! Et annent innlegg innledet Bjørn Sandnes som følger: «Etter at kommunestyret samrøystes gav meg, som ordførar i førre periode, klar melding om å gå breitt ut og «snakke med mange», kom vi så langt at vi såg konturane av ei større og meir slagkraftig kommune til det beste for regionen.» Han pekte så på hvor viktig det var å sitte i førersetet framfor å bli vist til tribuneplass. Sistnevnte skjebne mente han åpenbart hadde rammet kommunen etter valget i 2015, siden han videre skrev: «Haram har no isolert seg til å opptre som ei kommune som er seg sjølv nok og skyv frå seg eit politisk ansvar ved å visa til ei folkerøysting med svært lågt frammøte og eit alternativ som ikkje lenger er reelt.» Dernest trakk han fram det store riset bak speilet som Eva Vinje Aurdal også hadde viftet så truende med: Nye Ålesund ville nullstille alle samarbeid, det være seg renovasjon, IT, barnevern og ßere titalls andre interkommunale avtaler, med dem som ikke ble med på leken. I rene Tuppen og Lillemor-stil skulle ikke de som tviholdt på sitt lokale sjølstyre, få skli på kjellerlemmen på nabogården. I sitt motinnlegg til Sandnes sine skremsler skrev etterkommeren i ordførerstolen, Vebjørn Krogsæter: «Eg håper og trur «nye Ålesund» er bevisst rolla si som regionsenter. Målet om å bli det urbane sentrum mellom Trondheim og Bergen har full støtte frå Haram og for å få til dette må alle krefter spele på lag. Dersom «nye Ålesund» vel ei «proteksjonistisk» linje overfor nabokommunane, kan vi alle risikere å tape.» Mens det gikk en kule varmt i de sunnmørske avisspalter, foregikk det en tilsvarende brytekamp om tvang/ikke tvang på den nasjonale politiske scene. Den viktigste beslutnings-arena for skjebnen til Haram og andre utrydningstruede kommuner var bakrommet på Stortinget hvor de Þre representantene for regjerings-kameratene H/FrP og deres to støttepartiet V/KrF meislet ut århundrets kommunal-politiske hestehandel. Ville så Tvangsgutane (se s. 13) vise noen nåde overfor Haram? KrF var dypt splittet i synet på kommunereformen. Også i stortingsgruppa var meningene delte. Daværende partileder Knut Arild Hareide så helst at frivillighetslinja ble fulgt, og 10 av partiets 17 ordførere sa tvert nei til all tvangsbruk. Så ble fylkene, som Høyre og FrP i utgangspunktet ville kvitte seg med, kastet inn i potten. På dette punktet kunne de føye seg etter småpartiene, som begge hadde et uttalt ønske om å styrke det mellomste forvaltningsnivået, men det 257

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


forutsatte en samordning av tvangstankene hva gjalt kommunene. FrP gikk lengst i å true med at deres støtte til en regionreform hang i en tynn tråd dersom ikke også KrF stilte seg bak en avtale hvor de godtok at enkelte kommuner ble slått sammen mot sin vilje. I og med at H/FrP/V i den perioden hadde ßertall alene, hjalp det hverken Haram eller andre som lå tynt an, at KrF til slutt gikk i mot tvang. Kompromisset mellom de øvrige tre partier hadde da som følge en regionstruktur som i bunn og grunn bare Venste ville ha. Det vil si; H/FrP, som var alene om helt å ville avvikle nivået, kom et stykke på vei ved at antallet ble redusert fra 19 til 11. Dessuten ble det enighet om at viljen til et knippe mer eller mindre tilfeldig utvalgte kommuner spredt utover landet ble overkjørt. Slik sett ble det et stjerneeksempel på politisk hestehandel hvor det er lengre enn langt fra «brei semje» om noen av enkeltvedtakene i avtalepakken. «Dette er en tvangsliste som viser regjeringens groteske forakt for det lokale folkestyret», sa Trygve Slagsvold Vedum til VG da avisa den 18. februar 2017 publiserte hva som hadde lekket ut fra Tvangsgutanes lønnkammer. Sp-lederen fant det helt uhørt at avgjørelser, som i følge regjeringa selv skulle være bygget på lokaldemokratiet, nå hadde endt opp med at Þre-fem stykker satt på et kontor i Oslo sentrum og tegnet et nytt kart. «Lista viser også at det er helt bingo hvilke kommuner som rammes», tilføyde Vedum og advarte om at dette bare var et forvarsel på enda mer kommune-tvang dersom H/FrPregjeringa Þkk fortsette etter valget den kommende høst. Leder for både Tvangsgutane og Stortingets kommunalkomité, Helge A. Njåstad, forsvarte lista: «Vi har hele tiden sagt at reformen baserer seg i hovedsak på frivillighet. Det er kun i de ytterste unntakstilfellene at Stortinget kan skjære gjennom, og det er i så fall ut fra regionale hensyn», sa han. Disse «ytterste unntakstilfellene» syns nok selv på langt nær at de lå i veien og sperret for andres lykkelige valg, men følte seg tråkket på, overkjørt og frastjålet sitt lokale sjølstyre. Njåstad så det tvert om og sa: «Vi gjør det nettopp fordi vi skal styrke lokaldemokratiet, så kritikken fra Vedum faller på sin egen urimelighet.» Studerer man avisoverskriftene fra slutten av februar 2017, Þnner man alle slags reaksjoner fra fortvilelse, sjokk og vantro til tilfredshet og pur glede. For Høyre-leder Ewa

258

KAOSREFORMENE - BIND 1


Hildre i Haram gikk det slik hun hadde håpet. Hun var svært fornøyd med tvangsvedtaket, mens det store ßertall av hennes sambygdinger var alt fra lett hoderystende til himla forbanna. Ordfører Vebjørn Krogsæter var av dem som var svært skuffa, over både prosess og egen kommunes vanskjebne, og sa: «Vi skulle ha ein reform som skulle vere grunnlagt på lokaldemokratiske avgjerder. Så opplever vi at Venstre sel lokaldemokratiet og ofrer nokre av kommunane for å få gjennomslag for ei regionreform som verkar meiningslaus, utan oppgåver og innhald.» Han ga imidlertid ikke opp. Et mulig annet stortingsßertall etter valget et drøyt halvår senere satte han sin lit til ville kansellere hele vedtaket. Sammen med ordførere fra Leka og Leikanger, som begge var i samme båt, var Vebjørn Krogsæter torsdag 23. februar med i NRKs «Debatten». De Þkk i innledninga av TVprogrammet hver for seg møte kommunalminister Jan Tore Sanner og prøvde da å legge fram egne og respektive lokalsamfunns misnøye. Det må de ha følt var som å snakke til veggen. Sanner vred i stor grad tema over til hvilken suksess denne reformen var og framhevet alle de fantastiske og fremoverlente politikerne som hadde tatt ansvar og vist godt lokalt lederskap ved å bringe i havn de såkalt frivillige sammenslåingene. Slike som Eva Vinje Aurdal, Oddvar Myklebust og Dag Olav Tennfjord var kanskje da av dem som satt hjemme i godstolen og sugde til seg rosen? Så var det da slik at det måtte tas noen grep der man ikke hadde kommet helt i mål, forklarte Sanner. Særlig forståelse for de tre fortvilte ordførernes argumenter var ikke å spore hos statsråden. Han serverte sin servanlige lange harang som egentlig kunne vært sammenfattet med at de og deres gjenstridige innbyggere ikke forsto sitt eget beste. Da de ga uttrykk for at de følte seg overkjørt, overprøvd og oversett, minnet ministeren om at Stortinget var landets høyeste politiske organ som i tilfeller som dette måtte se et større bilde og skjære gjennom for den allmenne interesses beste. At Tvangsgutane i stor grad hadde blitt delegert dette ansvar ble ikke nevnt i denne sammenheng. Statsråden som stadig hevdet å ha reist land og strand rundt, tatt i mot signaler fra grunnplanet og da følt på entusiasmen og behovet for reformen sin, måtte i den påfølgende paneldebatt tåle følgende one-liner fra andre sida av podiet: «Om Ibsen skulle ha skrevet om denne turnéen din, Sanner, måtte tittelen ha blitt "Når de døve lytter".» Apropos lytte! Fant kanskje noen spesielle ønsker likevel veien gjennom Stortingets irrganger og helt inn til Tvangsgutanes hellige paulun? Kunne det være at navnene på dødslista ikke var så tilfeldig utplukket som det ved første øyekast kunne virke? Ifølge en artikkel i Dagbladet hadde FrPs parlamentarisk leder, ålesunderen Harald Tom Nesvik, mer enn én Þnger med i spillet hva gjalt tvangstiltaket mot Haram. I så tilfelle hadde han altså bedre forutsetninger enn de ßeste da han i forkant spådde det utfallet, men hvorfor tok han ikke med Giske og Sula når han først var i gang? Vebjørn Krogsæter pekte da på at der var representantene fra regjeringspartiene i mot sammenslåing. Som kjent var de 259

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


ikke det i Haram som derfor ble plukket ut. Dernest håpet de at det skulle forrykke balansen slik at de andre ble med etter hvert, mente Krogsæter. I kapittelet om Nærøysund er det beskrevet hvilken aktiv rolle Tvangsguten André Skjelstad og hans lokale partikamerater i Venste spilte for å få til en omfattende sammenslåing i ytre Namdal (se s. 31-36). Med den myndighet som ble tillagt ham og de øvrige i den lille gruppen stortingsmenn, burde det gjerne heller ikke være noen bombe at kommuner der ble av de utkårne for tvang. Under reformen var det visst nesten ikke grenser for hva en enslig representant kunne oppnå i eget hjemfylke eller -kommune, selv med en forsvinnende liten andel av velgerne bak seg. I ovennevnte TV-debatt deltok den ihuga Sanner-supporteren Janne Fardal Kristoffersen (H). Som ordfører i Lindesnes slet hun med vrangvilje mot sammenslåing både fra eget kommunestyre og folk, men kunne juble da de også var av dem som ble velsignet med tvangsbruk til tross for at kommunen slett ikke lå som noen geograÞsk sperre for noen. Det argumentet kunne nok ha relevans for Spydeberg, men det var kanskje heller ikke uten betydning at det er hjembygda til Ingjerd Schou som i skrivende stund har 15 år bak seg på Stortinget for Høyre? Mannen hennes, Petter, var kommunens ordfører og hadde samme problem som partifellen på Sørlandet, men også der kom Tvangsgutane til unnsetning. Dette var bare noen få eksempler på spekulasjoner om koblinger mellom innßytelsesrike enkeltpersoner og utfallet for tvangstruede kommuner i den ene eller annen retning. I ett tilfelle ble imidlertid svaret brettet ut i all offentlighet av hovedpersonen selv: Stortingsrepresentant Pål Farstad innrømmet glatt, ja han tok æren for å ha reddet Gjemnes kommune fra tvangssammenslåing med Molde, noe Høyrestyret i byen hadde et sterkt ønske om. I enhver hestehandel dreier det seg om å gi og ta, og i akkurat denne kampen kan man vel godt si at, ikke først og fremst Venstre, men Kristiansund vant. Farstad er opprinnelig fra Ålesund, men har for lengst etablert seg i Nordmørsbyen. I den grad man skulle tillate seg en smule spekulasjon her, er det vel ikke helt urimelig å anta at det var en faktor at man ikke unnet byrivalen i Romsdal den skalpen, ref. kappe land-leken som utspilte seg mellom de to byene omkring stakkars Gjemnes. Farstad var ikke den eneste som ble beskyldt for dobbeltmoral. I alt 200 kommuner sto på lista da fylkesmennene kom med sine forslag til sammenslåinger. 21 av disse var hjemkommune til sentrale politikere, dvs. statsråder og stortingsrepresentanter, fra Høyre, FrP og Venstre. Både Aftenposten, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad brakte store oppslag der de mer enn insinuerte at disse hadde hatt et ord med i laget slik at 20 av dem slapp tvangssammenslåing med naboen. Unntaket var ovennevnte Spydeberg der Høyrefolka altså ønska tvang. I oversikta avisen laget gikk det fram at to av politikerne erkjente å ha jobbet aktivt for dette, sju ville ikke avvise at de hadde hatt et slikt engasjement, mens tolv nektet for å ha forsøkt å skjerme hjemkommunen. 260

KAOSREFORMENE - BIND 1


Helga Pedersen, daværende kommunalpolitisk talsperson i Ap, og partiets nestleder Hadia Tajik, nærmest ropte i kor hvordan det her oste av partipolitisk dobbeltmoral. «Det er åpenbart enklere å gå inn for tvangssammenslåinger hvis man ikke blir berørt selv», sa Pedersen. «De tar alle andre enn sine egne. Dette viser vilkårligheten i kommunekartet vi nå har fått av H/FrP-regjeringa», supplerte Tajik og forlangte: «Statsminister Erna Solberg bør nå gi en skikkelig forklaring på hvordan hun kan tillate at kommunestrukturen blir avgjort av tilfeldigheter og muskelbruk på bakrommet.» Historiker og forsker ved Rokkan-sentret, Yngve Flo, fant det også påfallende at så å si samtlige hjemkommuner av toppolitikerne til partiene bak reformen, slapp unna tvang: «Legitimiteten til kommunereformen hadde nok økt hvis partiene bak den hadde ofret litt hjerteblod og skapt misnøye i egne partier også», sa han. Lokalmedia viste naturligvis interesse for hvordan stortingsrepresentantene fra Møre og Romsdal stilte seg til saken. Pål Farstad lå nok nå noe lavere i terrenget om egen og Venstres tilslutning til tvangsbruk mot Haram enn hva han gjorde om sin egen heltemodige innsats for å redde Gjemnes fra det samme. Tvangssammenslått ble heller ikke Hareid, hjemkommunen til FrPs andre representant fra fylket, Oskar Grimstad, hverken med Ålesund eller Ulstein. Han hadde proklamert generell tvangsmotstand og var på nei-sida i FrPs gruppeavstemninga om saken på Stortinget, men så var det dette med partipisken og partifelle Harald T. Nesviks sterke ønske om å utvide sin hjemby, Ålesund. Kunne man likevel håpe på at Grimstad ville følge egen overbevisning og stemme i tråd med folkeavstemningene, også for Haram sin del, slik partiet faktisk har programfestet de alltid skal gjøre, når saken skulle opp i Stortinget i juni? 261

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Høyres Helge Orten mente det var helt rett å slå sammen Haram med stor-Ålesund og rettferdiggjorde tvangsbruken fordi den var dekket av unntaksbestemmelsen i reformen. Dessuten mente han åpenbart mye bedre en Haram-folk sjøl å vite hva som ville være best for dem og kommunen deres: «Jeg skjønner at det vil skape en del frustrasjon og motstand, men på sikt vil det vise seg å være en god løsning både for Haram og for den nye regionkommunen rundt Ålesund», sa han til NRK.

Steinar Reiten, som møtte som vara på Stortinget for KrF mens denne striden raste, var en uttalt motstander av tvang og slapp å komme i klemme da ßertallet i gruppa tok samme standpunkt. Senterpartiets og deres representant fra fylket, Jenny Klinges, holdning til reformen var ingen i tvil om. Nå Þkk de mer og mer følge av Ap i sin motstand og klare signaler om at det ville bli en annen dans etter et eventuelt regjeringsskifte den kommende høst. Dette gjaldt både sentralt med Jonas Gahr Støre og i Møre og Romsdal med stortingsrepresentant Else-May Botten i spissen. «Haram blir ikke slått sammen med Ålesund om Arbeiderpartiet får regjeringsmakta etter valget», lovet hun og la til: «Vi bygger på frivillighetslinja.» Botten var glad for at Møre og Romsdal fylke skulle få bestå, og forsikret at Ap åpnet for å reversere også alle de foreslåtte tvangssammenslåingene i regionreformen. Ålesunds-ordføreren likte svært dårlig slike utspill, enten de kom fra toppledelsen, stortingsrepresentanter eller andre medlemmer av partiet hennes: «For meg handler dette om å bygge landet, noe Arbeiderpartiet alltid har vært opptatt av. Utspillet om reversering av tvangsvedtak vitner ikke om at Ap står på denne stolte tradisjonen», uttalte hun til NRK da de samme signalene kom fra partitoppene allerede en måned tidligere. Eva Vinje Aurdal mente Ap-ledelsens beslutning om reversering var så dramatisk at hun forlangte at saken måtte behandles når partiets øverste organ, landsmøtet, skulle Þnne sted i april den våren. Kommunalminister Sanner hadde ikke før offentliggjort Tvangsgutane sin dødsliste, så reiste grasrota i Haram seg mot det de følte som et overgrep. Det kokte på sosiale medier, og ganske raskt ble det dannet en tverrpolitisk, for ikke å si upolitisk aksjonsgruppe. Her var det nemlig også mange som aldri hadde vært medlem av noe parti som våkna og gikk på barrikadene for å kjempe for bygda si. De organiserte en underskriftskampanje med avspark foran Kulturkafeen i Brattvåg hvor en folkemengde den 7. mars samla seg for å markere sin motstand og signere oppropet mot tvangssamanslåing. Her var det fjes å se fra de ßeste bygdelag i kommunen og av politikerne var det også ßere fra partier som hadde gått i bresjen for det de nå protesterte kraftfullt mot. 262

KAOSREFORMENE - BIND 1


I sin velkomsttale redegjorde organisator Edel Tolås for hvordan denne grasrotbevegelsen ville drive sin kamp: «Vi er mange som meiner at noko må gjerast, og no vil vi visa Stortinget at dette aksepterer vi ikkje. Haram skal ikkje bli del av ein storkommune ved tvang slik både den rådgivande folkerøystinga og ßeirtalet i kommunestyret var tydelege på.» Kommunestyrerepresentant for KrF, Arnt-Ove Tenfjord, tok i sin apell de frammøtte med på tur til landsbyen til Asterix og Obelix, Gallias parallell til Norges Haram: «Vi er som dei og nektar å bøya oss for dei romarske okkupantane, og styrkedrikken vår er brennsnuten frå Kulturkafeen. Vi er uslåelege, og no skal vi heve fanene innanfor demokratiets spelereglar, gå ut på nettet og i gatene og heilt til Stortinget om nødvendig. No er det i Haram og om Haram kampen står. Neste gong er det i Sula og Giske. Vi tenner vardar og varslar», sa han og avviste at kommunen var inneklemt som selvstendig: «Nei, det er beklemte og ubekveme vi er, på grensa til klaustrofobi grunna dette tvangsspøkelset!» I appellen uttrykte han også håp om ny regjering den kommende høst, som en garanti dersom de ikke skulle lykkes med sitt initiativ overfor det sittende regime. Også mangeårig politiker for Høyre, 79 år gamle Rolv Rørhus, Þkk ordet: «Å først spørje om meininga i folkerøysting, og så ikkje høyre på den, er ikkje demokrati, men "demo-crazy"», sa han til stor applaus fra publikum. Rørhus kunne også fortelle at denne opprørende saken hadde fått ham til å melde seg ut av partiet han hadde vært medlem av i en mannsalder eller to.

Underskriftene begynte straks å fylle listene, både under dette arrangementet og der de ellers var lagt ut på butikkene i den vidstrakte kommunen. Aksjonen skulle avsluttes innen utgangen av mars, hvorpå en delegasjon ville reise til Oslo for å levere bunken med signaturer, fortrinnsvis til kommunalminister Sanner. Journalisten fra Nordre minnet om at statsråden på pressekonferansen hadde sagt at «Sånn blir det» og la til: «Dei har bestemt seg. Har dokker ikkje fått det med dokker?» «Jau, eg veit det, men det er vår rett å protestere», svarte Edel Tolås: «og det er ikkje så mange representantar som skal til, før det bikkar over når det skal opp i Stortinget. Går det ikkje då, så må det bli regjeringsskifte, og vi gjer oss i alle høve ikkje.» Aksjonistene Þkk motbør i fra nord, men samtidig servert et sentralt argument i saka på sølvfat. Det siste var kanskje ikke tilsiktet? På bakgrunn av Ap-ledelsens signaler om at de støttet kommuner som Harams ønske om reversering, publiserte avisa Nordre et intervju 263

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


med Sandøy-ordfører Oddvar Myklebust. Han ble spurt om han ville stemme på eget parti ved kommende stortingsvalg, og om han håpet på regjeringsskifte? «Ja, det gjer eg sjølvsagt. Eg forstår kvifor du spør, men eg er heilt ueinig i at dei skal reversere det som blir vedtatt i Stortinget», svarte han og viste til at sammenslåing var en omfattende og komplisert prosess som ville bli forkludra om Haram skulle få trekke seg ut etter først å ha blitt tvunget med: «Det er heilt håplaus politikk. Eg er så frimodig å seie at dei veit ikkje kva dei snakkar om», sa han med klar adresse til sine egne partifeller høyt på strå. Her kan det være grunn til å minne om at det var nesten tre år til sammenslåinga skulle bli effektuert, men bare tre måneder til Stortinget kunne fatte vedtak i tråd med både Harams sterke ønske og frivillighetslinja som var utgangspunkt for hele reformen. Kunne man således ane et snev av krisemaksimering i den framstillinga? «Det må vere eit dilemma for deg at dersom ditt parti kjem til makta, vil den tilsynelatande viktigaste saka for Sandøy gå i vasken?» spurte avisa og Þkk kontant svar: «Nei. Det går ikkje i vasken. Vi har bestemt oss for å vere med i Nye Ålesund uavhengig av om Haram er med eller ikkje.» Myklebust dementerte heller ikke det han tidligere hadde sagt om at det var uproblematisk om hjemkommunen eventuelt manglet felles grense mot dem de skulle slå seg sammen med. I seinere kapitler skal vi se hvordan Stortinget faktisk godtok ßere enda mer merkelige konstellasjoner der det er nødvendig å ta turen gjennom naboers territorium for å reise mellom de tidligere enhetene i den sammenslåtte kommunen. I ett tilfelle går korteste vei til og med ut av eget fylke over en strekning på ei drøy mil. Såfremt de ikke ble plaga med veibommer på uønska kommunegrenser, om de skulle velge bil framfor snøggbåt, ville altså dette «inneklemt»-argumentet, at et fritt og uavhengig Haram lå i veien, bli noe svekket. Et annet hyppig brukt moment, dette med felles bo- og arbeidsmarked, var heller ikke særlig relevant for Sandøy. En oversikt viste at andelen av befolkningen som pendlet til byen, var forsvinnende liten. Om man likevel på død og liv ville la seg fjernstyre fra Ålesund, hvorfor skulle det gå ut over Haram? Det spørsmålet stilte ßere enn bare frihetskjemperne i Haram seg. Steinar Reiten, som hadde blitt nominert på topp av Møre og Romsdal KrFs liste til stortingsvalget, gikk nå ut og lovet at han ville argumentere for å gjøre om tvangsvedtaket dersom han ble valgt: «Eg har nytta Haram som døme på kor gale det kan gå, der ein liten øykommune brukast til å tvinge inn ein nabo med klart nei-vedtak», sa han. Med KrF i boks og 3500 underskrifter i ryggen var det en optimistisk og kampvillig gjeng aksjonister som i månedsskiftet mars/april satte kurs mot Ålesund. Der avholdt nemlig Venstre sitt landsmøte den helga, og nå gjaldt det om å få også dem over på sin side. Om partiet var lite, hadde det jo stor makt i denne saken med sin vippeposisjon på tinget. Det ble bomtur. Riktignok Þkk de til et møte med partiets kommunalpolitiske talsmann, André Skjelstad, og fylkets egen Pål Farstad, men hverken all verdens argumenter eller en tjukk bunke med underskriftslister Þkk dem til å endre menig. Førstnevnte demonstrerte straks at «Tvangsgutane» ikke var et malplassert navn på den lille gruppa han tilhørte: 264

KAOSREFORMENE - BIND 1


«Engasjementet gjør selvfølgelig inntrykk, men det forandrer ikke mitt ståsted. Vi har vært tydelige fra dag én på hvilke kommuner som ville bli vurdert i henhold til bruken av styringsretten», sa han og la til: «Dette handler om den helhetlige regionale utviklingen i området. I tillegg så er Haram deÞnitivt en inneklemt kommune.» Det ble umiddelbar klart at heller ikke Farstad, den selvutnevnte redningsmannen for Gjemnes, ville gå på barrikadene for Haram selv om han hevdet å forstå frustrasjonen: «Det er klart at her er noen dilemmaer, og Haram er befolkningsmessig sett vesentlig større enn Sandøy, men når Venstre nå har lagt noen premisser for hva som skal skje, så kommer altså Haram innenfor disse, og det synes jeg ikke vi kan løpe fra», sa han til NRK. I et lengre intervju med avisa Nordre ble Farstad konfrontert med de ßeste argumenter som var brakt på banen for å bevare Haram som egen kommune. Overskrifta var «Venstre-Farstad snakkar ut om tvangstankane». Igjen og igjen forsvarte han Venstres standpunkt med at Haram var «inneklemt» og dermed innenfor dette tvangs-premisset de ikke kunne fravike: «Kommunalminister Jan Tore Sanner har sagt det same, at kjærleik utan grenser ikkje går i lengda», sa han og mente vel da at bygdene i en og samme kommune måtte grense mot hverandre. Journalisten pekte så på ovennevte tilfeller av «grenselaus kjærleik» og lurte på hvordan de kunne tillate det? «Der har løysinga vore unntaket frå det vi har sagt som hovudlinje», svarte Farstad og må da ha ment hovedlinja for tvang i og med at den egentlige hovedlinja var frivillighet. Et unntak fra unntaket altså. Forvirret? I tilfelle er du ikke den eneste. Pål Farstad presiserte at hverken han eller Venstre hadde noe behov eller grunn til å unnskylde det de hadde gjort og sa: «Vi ville aldri tvinga Haram inn i noko dei ikkje ønskte, viss ikkje du hadde Sandøy oppi der.» Om det da var Sandøy som burde gå rundt med dårlig samvittighet, sa han ingenting om, men han avsluttet med kjente toner i det som etterhvert kunne fortone seg som et kretsmesterskap i ßoskler for å framstille en esende jugendby: «Eg er heilt overtydd om at ein bieffekt blir at vi får til å skape ei kjempekraft på nordre Sunnmøre. Det vil tene heile regionen. Plutseleg har vi ei eining som er såpass stor at den kan bli ein buffer både mot Bergen og Trondheim.» Her kan man saktens spørre om ikke et Ålesund etter hans ønske ville bli så stor at byene og bygdene omkring i neste omgang ville måtte bygge sin egen buffer osv. osv., for hvor skulle denne alles kamp mot alle stoppe? Under Venstre-landsmøtet Þkk faktisk aksjonistene også stukket sitt opprop/info-skriv i neven på partilederen. Hvorvidt Trine Skei Grande la noen vekt på det, vites ikke, men det var nok noe nærliggende å trekke en parallell til hvordan folk i forbifarten høßig tar i mot pamßetter fra idealister som prøver å fremme et budskap, enten det er Jehovas vitner eller Den åndsrevolusjonære nyorienteringsbevegelsen som deler ut. Aktivistene fra Haram lot seg imidlertid ikke knekke. De dro videre til Oslo: 265

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Ordfører Vebjørn Krogsæter var i hovedstaden i annet ærend og ble med delegasjonen på fem til Stortinget. Lokallagsleder i Ap, Siv Ulla, Þkk allerede på Løvebakken bekreftet tidligere lovnader fra eget parti med håndtrykk og oppløftende ord fra Else May Botten. «Sentralstyret står også bak oss i saken», forsikret hun. KrFs Arnt-Ove Tenfjord rapporterte som følger om hvordan de umiddelbart opplevde møtet med landets fremste folkevalgte inne i bygningen: «Vedum tok i mot oss på ein Þn og human måte, til liks med SVs Karin Andersen. Andre møtte oss med eit blikk og ein kulde som vi ikkje trudde var mogleg. Dei hadde bestemt seg.» Tenfjord fortalte videre hvordan de i møtet med sentrale medlemmer av kommunalkomitéen igjen måtte tåle å få servert svært kreative tolkninger av folkeavstemningen i Haram. Det som likevel såret mest var at den tjukke bunken med nitidig innsamlede underskrifter mot tvangssammenslåinga ikke ble tillagt vekt: «Jeg forstår det slik at det stilles en del spørsmål ved disse signaturene», sa Høyres Ingjerd Schou med en både bebreidende og mistenksom mine, i følge Tenfjord. Hun hadde åpenbart fått innspill fra ja-sida i Haram, hvor særlig Bjørn Sandnes og Svein Harsjøen hadde stilt hele underskriftskampanjen i tvil. Det disse ildsjelen med ærlige intensjoner hadde satt i gang for nok en gang å vise folkeviljen, ble dratt ned i søla som om det skulle være bevisst lureri. Politimannen Harsjøen, som hadde tjenestegjort i Afghanistan, hadde endog kalt initiativtagerne for stammekrigere. Sammenslåings-tilhengerne hadde funnet noen tilfeller hvor personer Þgurerte på to lister eller bare hadde tilknytning til, og ikke var folkeregistrert, i Haram. Det hjalp ikke at aksjonsgruppa dobbeltsjekka og kvalitetssikra listene og fortsatt kunne vise til at nesten halvparten av kommunens stemmeberettigede legitimt hadde skrevet seg på. Diskrediteringa av et enestående folkelig engasjement nådde helt inn til Stortingets komitérom. Der følte de langveisfarende seg mistenkt for juks, som om en stemme fra en nær framtid ropte til dem "rigged election, illegal aliens and dead people voting". «Kampen om sannheta var tapt. Propagandamaskineriet til koalisjonen H/FrP/V dundra over oss og la alt vi hadde kjempet for ßatt», forteller Arnt-Ove Tenfjord. Det de sto igjen med var at den rødgrønne ßøy gjorde det helt klart at de ville reversere tvangsvedtak om de Þkk makta etter valget et halvår seinere.

Sammen med ovennevnte fra Sp, Ap og KrF, fagforeningsleder Ann Mari Skarbø og leder for aksjonistene, Edel Tolaas, var stifteren av Haram FrP, Anders Fjørtoft, med på turen. 266

KAOSREFORMENE - BIND 1


Han var ikke nådig mot egne partifeller: «Anders Lange ville snudd seg i grava om han fekk veta at partiet han starta, oppførte seg sånn og tvangssamanslår kommunar», sa han og pekte på at Frp brøt med egne prinsipper om at meninga til folket skal komme først. Skulle så denne nedturen til Oslo bli fulgt av nok et tap, dvs. en seier for Eva Vinje Aurdal idet Ap mot slutten av samme måned avhold sitt landsmøte? Ålesunds-ordføreren Þkk nemlig oppfylt sitt ønske om at problematikken som truet hennes storkommune-planer ble behandlet som egen sak der. I og med at hun ikke ble valgt som delegat fra hjemfylket, Þkk hun ikke anledning til fra talerstolen å agitere mot planen om reversering av tvangsvedtak. Det ville jo bryte med partiets «stolte tradisjon», slik hun tidligere hadde formulert det. I partiets tidligere program sto følgende: «Endringer i kommunestrukturen baseres som hovedregel på frivillighet og gode lokale prosesser.» Med 162 av 300 stemmer vedtok landsmøtet å holde fast ved denne formuleringa, bortsett fra de to ordene «som hovedregel». Strykning av dem utgjorde en vesensforskjell som ikke falt i god jord hos et par ordførere som satt hjemme på Sunnmøre. Mens det gamle partiprogrammet åpnet for tvang i unntakstilfeller, betød endringen at Ap nå var helt på linje med Senterpartiets politikk. Ingen kommuner skulle tvinges til sammenslåing. Med et eventuelt annet stortingsßertall 5 måneder seinere var det også mer enn nok tid til å reversere alle tvangsvedtak før planlagt effektuering 01.01.2020, uansett hvor ille Oddvar Myklebust og Eva Vinje Aurdal syns eget partis vedtak var. Utover våren ßorerte det med spekulasjoner om at enda ßere kommuner ville bli slått sammen med tvang. På den annen side ble ikke håpet slukket om at ßertallet for enkelte kommuner kunne tippe over til nei i Stortinget når alt skulle avgjøres den 8. juni. Det var spesielt FrP-representanter man så for seg kunne bryte med regjerings-blokka. I de aktuelle kommunene rundt Ålesund har vi allerede stiftet bekjentskap med ßere av partiets lokale tillitsvalgte som hadde tatt til orde mot sammenslåing, og i særdeleshet mot tvang. Nå sluttet også Geir Stenseth fra byen seg til denne protesten der han sto midt i alt ståket med å lage en ny storkommune. «Slik denne prosessen har utviklet seg, har det oppstått det rene kaos», mente han. Stenseths fylkesleder, Frank Sve, var imidlertid tindrende klar på at Stortinget måtte ha muligheten til å bruke tvang og tegne kommunekartet. Han Þkk full støtte av de to 267

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


daværende FrP-statsrådene fra Møre- og Romsdal, Jon Georg Dale og Sylvi Listhaug. SPs voldsomme framgang på meningsmålingene lå nok som et bakteppe da landbruksminister Dale langet ut mot konkurrentenes ønske om å reversere reformen: «Arbeiderpartiet har kjøpt Senterpartiets billige retorikk om at kommunegrensene skal være slik de var på slutten av 60-tallet», påsto han. Alle tre tvilte sterkt på at FrPlandsmøtet skulle legge seg på samme linje som de rødgrønne. De Þkk rett. Tvang vant fram også i det selverklærte folkeavstemnings-partiets høyeste organ. Idet vi skriver juni 2017, avgir Stortingets kommunalkomité sin innstilling. Helt til det siste var det spenning om enkeltkommuner. I noen tilfeller var meningene delte også mellom de to regjeringspartiene, men Tvangsgutane Þkk samla troppene. Det ble ingen endringer på den allerede kjente dødslista. Regjeringas ene samarbeidsparti, KrF, sa nei til tvang, men Venstre sikra ßertall for de største endringene i kommunestrukturen siden 1960-tallet: «Det er behov for sterke og livskraftige kommuner for å realisere målene med reformen. Den skal sørge for gode og likeverdige tjenester til innbyggerne,» sa komitéleder Helge A. Njåstad i kjent stil. Nå gjensto bare en barriere å passere før tvangstanken hadde fått fullt gjennomslag, Stortingets endelige behandling 8. juni, og det skulle bli med et ordentlig plenum. Sp sa nemlig nei til såkalt utbytting hvor partiene gjør avtale om å reduserer frammøtet forholdsmessig: «Noen ville sikkert synes det ville være behagelig å slippe unna, men vi skal sørge for at alle representantene møter i Stortinget og voterer over tvangssammenslåingene kommune for kommune og region for region. Hver enkelt representant må stå til ansvar overfor sine velgere i denne saken», sa Trygve Slagsvold Vedum. Høyre, FrP og Venstre hadde til sammen 86 av de 169 representantene. Det ville altså være nok om bare 2 skiftet side, så ville ßertallet tippe over til 85-84 mot tvang. Det var nettopp dette aksjonistene hadde håp om da de dagen før, som en siste påminnelse om den store motstanden i Haram, sendte e-post til alle medlemmene i kommunalkomitéen samt Venstre og FrPs stortingsgrupper. Høyre så de liten hensikt å bry seg mer med. Hos Jan Tore Sanner var det fullstendig hakk i plata da han for n’te gang uttalte seg om fortreffeligheten ved reformen og nødvendigheten av tvang i en del tilfeller, der de altså ikke forsto sitt eget beste. Blant partiets 48 representanter var det nok ingenting å hente, neppe heller i Venstre-gruppa på 9, men hva med FrP? Ikke bare lokale tillitsmenn, men også enkelte av partiets 29 tingmenn og -kvinner hadde jo gått ut offentlig med sin motstand mot tvang. Kunne det nå være at noen av dem ville bryte med regjeringas rene prøyssiske linje og stemme i tråd med egen overbevisning? Svaret er ja. Ingebjørg Amanda Godskesen fra Aust-Agder hadde allerede annonsert at hun ville stemme mot regionreformen, og muligens også kommunereformen. I Frp på 268

KAOSREFORMENE - BIND 1


hennes hjemmebane hadde det vært sterk motstand mot sammenslåingen av fylkene: «Jeg ofrer ikke min integritet for en Venstre-sak. Det står ikke noe i regjeringserklæringen eller partiprogrammet om dette», sa hun. Dagen før var Godskesen fortsatt ikke sikker på hva hun ville stemme i kommunespørsmålet: «Jeg bestemmer meg først under debatten. Det blir veldig vanskelig. Jeg hadde helst ønsket at vi hadde utsatt disse sakene», sa hun. Om Godskesen stemte med opposisjonen også i kommunereformen, ville de likevel mangle én stemme for å stanse tvangsbruken. FrPs parlamentarisk leder, Harald Tom Nesvik, opplyste at ingen av stortingsrepresentantene hadde blitt fristilt i saken, men dersom en eller ßere fra hans side ble syke eller av andre årsaker forhindret fra å delta, kunne det faktisk få som konsekvens at reformen ikke ble vedtatt. Ingenting var helt avklart, mye sto på spill og det ble mobilisert fra begge sider helt til det siste, lokalt på Sunnmøre ikke bare av frihetskjemperne i Haram. I Ørskog satte de i tolvte time i gang med en underskriftsaksjon med krav om at det ble gjennomført en bindende folkeavstemning før de eventuelt skulle gå sammen med Ålesund. Som kjent var den første reine snyteriet siden det å stå alene ikke engang var med på seddelen. «Vi føler at det som no skjer med kommunen vår ikkje følgjer dei demokratiske spelereglane. Vi krev at folk må få seie si meining», sa initiativtager Tore Tenfjord, kommunestyrerepresentant for FrP. Selv om aksjonistene også i Ørskog meldte om et stort engasjement blant folk og mange som skrev under, var de nok for seint ute. Torsdag 8. juni 2017 ble de to reformene banket igjennom i Stortinget. Ingebjørg Godskesen sto ved det hun hadde sagt angående regionreformen, uten at det ble utslagsgivende. Med én skarve stemmes overvekt ble altså fylkeskartet omrokkert som følge av en politisk hestehandel, i strid med folkevilje og/eller lokale folkevalgtes syn, med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse, utredning eller sedvanlige høringsrunder.

Godskesen brøt også med gruppa si da det var kommunereformen sin tur, men bare delvis. «Det som gjør meg frustrert, er at Frps program sier at vi skal følge folkeavstemninger. Mange kommuner har hatt slike avstemninger, og svaret har vært klart nei i de aller ßeste. Så når vi er for både tvang og for folkeavstemninger, havner jeg i et dilemma», forklarte hun. For nye Kristiansand, Lindesnes og Sogndal trykket hun på neiknappen, men for de øvrige, nye Ålesund inkludert, økte tvangs-ßertallet fra 85-84 til 86-83. Det gjorde ikke partiledelsen stort mildere stemt overfor rebellen fra Sørlandet. 269

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Partiets stortingsgruppe vedtok ganske umiddelbart å frata da 60 år gamle Godskesen hennes internasjonale verv i Europarådet og Nordisk råd, men var det tilstrekkelig straff? «Da min parlamentariske leder, Harald Tom Nesvik, fra Stortingets talerstol sa at partiet ikke lenger hadde tillit til meg, skjønte jeg at det var over. Det var sårende, fordi jeg setter lojalitet høyt og hadde varslet at jeg stemte mot tvangssammenslåing på vegne av mine velgere», fortalte hun til Dagbladet og fortsatte: «Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake og brast i gråt i stortingsalen. Representanter fra alle partier kom til unnsetning og trøstet meg, men ingen fra mine egne i Frp.» Hun skjønte at det gikk mot eksklusjon, og etter nesten 8 år som stortingsrepresentant meldte hun seg der og da, den 19. juni, ut av partiet. Slik kan man si at en ring ble sluttet for henne. Ingebjørg Godskesen engasjerte seg i lokalpolitikken da hjemkommunen Øyestad ble tvunget inn i Arendal i 1992 til tross for at 94,5% stemte nei i folkeavstemninga: «Jeg gikk inn i Frp på grunn av motstanden mot tvangssammenslåing. Nå melder jeg meg ut av samme grunn, fordi partiet ikke taklet at jeg sto på det jeg lovte velgerne mine», sa hun. Med henvisning til skandaler av en noe annen art i partiet hadde hun følgende kommentar til Dagsavisen: «Det virker som at seksuelle overtramp er helt greit, mens det å stemme i tråd med partiets program krever eksklusjon.» Overskriftene i avisen på Sunnmøre, både på artikler og leserinnlegg, gir et bilde av den frustrasjonen som rådet. En lederartikkel tok opp det faktum at det ikke engang på Stortinget var ßertall for disse tvangsløsningene. Det var hestehandel og partipisk som hadde drevet vedtakene igjennom. For motstanderne lå håpet i et annet stortingsßertall etter valget som bare var 3 måneder unna. I mellomtida var de lokale folkevalgte som hadde kjempet i mot, nødt for å gjøre det beste ut av situasjonen og stille opp på de møter som ble dytta på dem. Fylkesmannen var nemlig snar med å kalle inn til en felles samling for alle de fem kommunestyrene. Det var ikke fritt for at noen mistenkte at dette hastverket rett før sommerferien var av strategiske årsaker. Om det ble lagt mye tid, arbeid og penger i å tilrettelegge for sammenslåing, ville det i seg selv være et argument mot å reversere.

Hele 133 politikere var tilstede på samlinga hvor Lodve Solholm åpna ballet før han overlot møteledelse til Eva Vinje Aurdal. De to nærmest smilte om kapp: «All ære til disse fem kommunene. De har gjort en solid jobb. Jeg tror absolutt at de kommer til å lykkes med dette. Så synes jeg det er voksent gjort av Haram at de vil bidra til tross for at de er blitt tvunget inn i dette», sa fylkesmannen. 270

KAOSREFORMENE - BIND 1


«Jeg kjenner veldig på meg at dette er en historisk begivenhet», sa en høytidsstemt Ålesunds-ordfører og mente etter møtet at optimismen var til å ta og føle på: «Dette lover bra for den nye kommunen. Her er det en sterk vilje og et sterkt ønske om at dette skal vi få til», sa hun. Alle var nok ikke like feststemt, Harams varaordfører, Randi Frisvoll, f.eks.: «Det er svært spesielt å være her, veldig merkelig, ja nesten litt surrealistisk, men vi er jo nødt for å stille, og ta ansvar», sa hun og mente samtidig at det fortsatt var et sterkt ønske og stort ßertall i Haram for reversering dersom de Þkk muligheten. Selv ville hun deÞnitivt gå inn for det. Når det ellers ble rapportert om god stemning på stormøtet, så var det heller ikke så mye å krangle om. Fylkesmannen sa det sjøl: «Det skal ikke fattes vedtak i dag.» Likevel ble et par saker endelig avklart: Navn på det store barnet var vel egentlig gitt på forhånd. Riktignok hadde vittige tunger foreslått Ny-Ålesund, men siden det allerede var opptatt, var det ingen uenighet om at det Þkk holde med det gamle bynavnet. Etter noe diskusjon gikk også alle 5 inn for at det skulle være 77 representanter i kommunestyret. Det er det høyeste antall i hele landet. Da forstår man hvorfor dette politiske organ har fått kjælenavnet «Folkekongressen». I begynnelsen av august kommer en Jan Tore Sanner i valgkampmodus nordvestover. Møre og Romsdal Høyre hadde drevet stemmeÞske fra sykkelsetet gjennom hele den vordende storkommunen, og på sjarmøretappen den siste lille biten inn til Ålesund sentrum Þkk de med seg selveste kommunalministeren. Der venta en pressekonferanse hvor Høyre hadde lovet at en stor nyhet skulle avsløres. Med ett var statsråden i sykkel-tights forvandlet til gutten med gullbuksene. Overraskelsen viste seg å være en liten ekstra pengegave på fem millioner kroner til bredbåndutbygging og prosjektering av gang- og sykkelveger i den nye kommunen. Ordfører i Skodje og Høyres kandidat til vervet i Stor-Ålesund, Dag Olav Tennfjord, sa at dette synliggjorde hva de Þkk til i den nye kommunen, en av mange positive effekter av sammenslåinga. Dette var forøvrig ikke første gang statsråden vrengte lommene sine på denne måten. I det hele tatt var kommunalminister Sanner svært raus, i hvert fall overfor dem som gjorde som han sa. Et godt eksempel på hans storsinn Þkk vi i adventstida 2015. Da hans reform på det tidspunkt så ut til å bli et eneste stort mageplask, lovet han ut to millioner i uforpliktende julegaver til snille kommunebarn som fattet vedtak om sammenslåing før året var omme. Mon tru hva vi ville kalt slikt hvis det hadde skjedd i en bananrepublikk? Statsråden framhevet hvordan Ålesund, såvel som nabobyen Molde, gjennom reformen nå ville bli store kommuner og viktige knutepunkt i Møre og Romsdal. I hvert fall det siste må 271

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


de vel ha vært fra før, eller hva? «Det blir viktig både når det gjelder å utvikle tjenester og infrastruktur, og i konkurranse med andre kommuner», sa han, før han igjen kom med sin viktige tese, kall den gjerne Lex Sanner: «Størrelse betyr noe når man skal konkurrere om midler fra staten.» Der hører man altså: Er man så uheldig å være liten, eller dum nok til ikke å slå seg sammen til noe stort, kan man bare ha det så godt og i beste fall bare motta smuler. Hadde Jan Tore Sanner vært kirkeminister og kjørt en reform også på det området, spørs det om vi ikke hadde fått et nytt bibelord her i landet: «Størst av alt er storleiken». Ikke overraskende måtte statsråden tåle spørsmål om Haram og det sterke ønsket der om reversering. Det mente han ville være svært uklokt, og den beste garantien for at det ikke skulle skje var selvfølgelig å stemme Høyre, et parti som ikke vaklet i sine tvangstanker: «Nå må kommunene med sine administrasjoner og politikere få ro til å gjennomføre det Stortinget har vedtatt og til å gjøre jobben på en god måte. Vi må se framover, ikke bakover», sa han. Noen ville også vite hvordan det kunne ha seg at Sula og Giske slapp, mens Haram ble tvunget. Det ville ikke Sanner gå nærmere inn på, men han ga uttrykk for at reformen var en suksess i og med at så mange hadde gått sammen over kort tid: «Så er jeg sikker på at det kan bli ßere etter hvert», konkluderte han. Kommunalministeren manet altså til ro, og da gjaldt det om å følge hans oppskrift. I et leserinnlegg i Sunnmørsposten Þkk han snart svar på tiltale fra den tverrpolitiske motstandsgruppa: «Statsråd Sanner seier at reversering for Haram vil skape uro i ßeire år. At ßeirtalet av 9.300 innbyggarar aldri får att roa, må telje meir. Det går i alle fall ikkje an å reise rundt for å reparere skaden ved å stille søtsuget til veljarane med helgasnop. Såret stikk djupare», skrev de med henvisning til millionene han hadde drysset over nykommunen. Innlegget bar bud om at motstanden heller hadde økt til tross for Sanners gave, og de gjorde det klart at kampen ville fortsette. De framhevet også lokalpolitikernes holdning til saken og lekset opp følgende: «Er det nokon som har stått fast, er det ordføraren og kommunestyret i Haram, med støtte i noko viktig som heiter folket. Som motstandar av tvang i kommunereforma, er vi for ein god distriktspolitikk og levande bygder, for skaping av arbeidsplassar og for framgang for næringslivet, for god helsepolitikk, for god 272

KAOSREFORMENE - BIND 1


eldreomsorg og for ein god skule. Vi er for å rigge for framtida, for gode, moderne tenester. Vi trur ikkje den beste nøkkelen til framtida heiter tvang.» Videre minnet de om at selv Eva Vinje Aurdal på det store felles kommunestyremøtet i juni hadde brukt ordlyden «hvis Haram kommer med». «Alle veit det er ei dør på gløtt. Ikkje alle fryktar den», skrev de og henledet oppmerksomheten til at ordfører Knut Harstad i Ørskog hadde bedt om at prosessen tok time-out et par måneder inntil valget hadde avklart Harams skjebne: «Nokre skjønar at dette ikkje let seg løyse med bruk av rå makt eller tryllestav ala professor Humlesnurr i Harry Potter. I staden syner dei visdom og empati med folket i nabokommunen som ikkje vil tvangsgiftast. Mange politiske blodhundar er på sporing etter Haram om dagen. Byttet må få ei lita pause no», mente de. Skribentene stilte så spørsmål om Tvangsgutane turde å gå med på den ønskede time-out i påvente av eget eventuelle valgnederlag og den reversering det derved ville bli åpnet for, men tvilte nok på det. «No gler vi oss til valet 11. september i forventning om at Fridomspartia skal stå seg betre enn Tvangspartia», skrev de og kom med følgende oppfordring: «Røyst Ap, Sp, KrF eller SV om nei til tvang er ei viktig sak for deg!» Ved et rødgrønt ßertall etter valget var det ingen tvil om at de som ønsket det, ville komme seg ut av tvangstrøya. Senterpartiet trakk det enda lenger: Også for dem som hadde vedtatt sammenslåing, burde det være mulig å ombestemme seg, og de Þkk støtte av SV. Ja, hvorfor ikke? Kommunalminister åpnet jo for omkamp på omkamp for dem som hadde sagt nei, uansett hvor grundig de hadde gjennomført den foregående prosess. De kunne når som helst komme løpende og inngå ekteskapspakt i ekspressfart. SPs andrekandidat til stortingsvalget fra Møre og Romsdal og ordfører i Vestnes, Geir Inge Lien, kastet inn denne brannfakkelen under en valgdebatt i Tresfjord i slutten av august: «Vi vil lytte til kommunestyrene. Bommen for å slå seg sammen med andre går ikke ned før i 2020. Kommer lokalpolitikerne til at det er best for kommunen å stå alene, vil vi ta hensyn til det», sa Lien. Han pekte på det enorme presset kommunene hadde vært under for å slå seg sammen til større enheter, og mente derfor det var høyst legitimt av en eventuell ny regjering å gi dem angrefrist. Dette Þkk motdebattant Helge Orten fra Høyre til å se rødt: «Dette er fullstendig useriøst, helt uhørt, og skaper usikkerhet i prosesser der mange kommuner står midt oppi arbeidet med å forberede sammenslåing.» Som om det ikke var ille nok å ville reversere ren, skjær tvang, så han altså åpenbart på reversering av frivillig tvang som helt vanvittig: «Her åpner Senterpartiet for omkamp også der hvor det har vært kjørt grundige prosesser og kommunestyrene sjøl har vedtatt sammenslåing», freste en tilsynelatende nærmest vantro Orten. Mon tro om han serverte samme salven til sin partifelle, kommunalminister Sanner, omkampenes fremste forsvarer? I Ålesund været Eva Vinje Aurdal faren. Om hun fryktet at eget parti skulle vinne valget, vites ikke, men her gjaldt det om å være i forkant av begivenhetene og gi klar beskjed 273

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


dersom det skulle skje. Ikke bare mente hun at de som allerede var vedtatt, ville bli gjennomført, men hun spådde at det ville komme et ras av ytterligere sammenslåinger uansett om det ble regjeringsskifte. Om Tvangsgutane skulle bli strippet for sin makt, satt man i Ålesund nemlig fortsatt på det trumfkortet hun hadde viftet med ved ßere tidligere anledninger, mente hun. Våpenet til nye storkommuner var å si opp alle avtaler om interkommunalt samarbeid og nekte å inngå nye. Ålesunds nærmeste naboer, Giske og Sula, var de som lå mest lagelig til for hogg etter at de avviste frieriet. At de sto utmerket på egne bein, var takket være et omfattende interkommunalt samarbeid med Ålesund, ble det hevdet i en stor artikkel i Aftenposten publisert en drøy uke før valget. Slik ville det ikke bli lenger i følge Vinje Aurdal som fortalte at fellesnemnda for den nye kommunen allerede var i full gang med å si opp samtlige avtaler med naboene. Om noen skulle beholdes, ville de i tilfelle måtte prises på en annen og riktigere måte, mente Ålesunds-ordføreren og la til: «Vi vil fortsette med å være en god nabo til Sula og Giske, men det går en grense for hvor grei du skal være.» Aftenposten hadde vært i kontakt med ßere såkalte kommune-eksperter som støttet Vinje Aurdals spådom, ikke minst Geir Vinsand med sitt Þrma NIVI Analyse: «Sula og Giske vil komme i en helt håpløs situasjon når mye av det interkommunale samarbeidet med Ålesund opphører. Dette vil utløse en ny dynamikk og føre til ßere sammenslåinger. Mange kommuner som mente de ville greie seg godt alene må nå tenke seg om igjen», mente konsulenten som virkelig hadde skummet ßøten under reformens bonanza for konsulenter. Han hadde antagelig også satt bakkerekord i antall anbefalinger av omfattende kommunesammenslåinger. Heidi Greni, kommunalpolitisk talskvinne i Sp, reagerer sterkt: «Dette er takk for sist. I stedet for å riste av seg skuffelsen over at nabokommunene sa nei til sammenslåing, oppfører storbyene seg nå som forsmådde friere», sa hun og oppfordret de små til å stå opp imot det hun mente var bare nok et utilbørlig forsøk på å få enda ßere til å kaste inn håndkleet og gi slipp på sitt lokale sjølstyre: «Om de ikke gjør dette for å tvinge småkommuner under seg, er det et forsøk på å presse opp prisene på tjenester», sa Greni. Hun hadde følgende svar på hva Sp i regjering kunne gjøre for å motvirke denne tyninga: «Vi vil reversere endringene regjeringa gjorde med inntektssystemet, slik at vi igjen får et system som gir likeverdige tjenester uansett kommunestørrelse.» 274

KAOSREFORMENE - BIND 1


Stortingsvalget den 11. september ble en nedtur for dem med håp om regjeringsskifte. Riktignok gikk alle de Þre partiene som hadde sikret Erna Solberg makta de siste Þre åra, tilbake. Med en samlet nedgang på 5,3% havna de totalt sett på 48,8% av stemmene, mot 49,3% for de øvrige fem som Þkk plass på Stortinget. Det som gjorde den store forskjellen og likevel berga taburettene for de blå-blå, var at Venstre og KrF havna såvidt over sperregrensa på 4%, mens MdG og Rødt ikke gjorde det. Dermed ble mandatfordelinga 88 mot 81 mandater i høyresidas favør. Var dermed alt håp om fortsatt selvstendighet ute i Haram? En viss resignasjon grep nok om seg, men samtidig var det jo ikke lenger noe ßertall bak Tvangsgutane sitt opplegg. H/ FrP/V satt igjen med bare 80 representanter og behøvde således minst 5 av KrFs 8 for å få ßertall. En av dem, Steinar Reiten, hadde nå fått fast stortingsplass og hadde forhåpentligvis ikke glemt lovnadene om at han ville gå inn for reversering dersom han ble valgt? Nyvalgt til Stortinget var også Torhild Brandsdal som i de forutgående 18 år hadde vært ordfører i Vennesla. Hun hadde markert seg som forkjemper for at hjemkommunen skulle bestå såvel som motstander av tvang. De sprikende avisoppslag utover høsten vitner om både tautrekking internt i KrFs gruppe og press fra den regjeringa de ikke ville velte. Den 10. oktober leverte så en gruppe fra Sp inn «Representantforslag om anledning til omgjøring av vedtak om tvangssammenslåing av kommuner». Ved å stemme sammen med de rød-grønne, ville KrF her ha muligheten til å rette opp det de var i mot den 8. juni, men ville de gjøre det? Lokalt i Haram steg forventningene såpass at den politiske ledelsen tok opp saken for raskt å effektuere retretten i det øyeblikket Stortinget eventuelt ga grønt lys for det. Av hensyn til både naboene og egne innbyggere mente de det var en god idé å være forberedt på å avslutte prosessen dersom det fortsatt var ønsket av ßertallet. Det var det i kommunestyret, men initiativet falt i dårlig jord hos regjeringspartienes representanter. I sin kritikk brukte FrPs Svein Harsjøen ord som "dårleg sakshandsaming, sannsynlegvis utanfor reglementet og dårleg folkeskikk". Høyre-leder Ewa Hildre sa seg enig og var like lite blid for at dette hadde blitt tema igjen: «No føler eg at det byrjar å bli litt respektlaust mot dei vi samarbeider med. Skal vi bruke arbeidsdagane våre på eit sånt arbeid, er det vekkasta? Eg er ferdig med den saka», sa hun. En som absolutt ikke var ferdig med saken, var varaordfører Randi Frisvoll, og hun tilhørte jo partiet som kunne redde det lokale sjølstyret i Haram. Hun tok seg en Oslo-tur før reverserings-spørsmålet skulle avgjøres og Þkk der møte Reiten og Brandsdal. Innen hun rakk fram, hadde det kommet signaler med motsatt fortegn: «Dette er ikke en type sak som egner seg for reversering, selv om vi i KrF stemte mot tvangssammenslåinger», uttalte stortingsrepresentant og nestleder i KrF, Olaug Bollestad. Hun presiserte at KrF ikke gikk til valg på reversering, slik Sp gjorde, men stengte likevel ikke døra helt: «Dersom det kommer fram særlige momenter som gjør at det er riktig å se på enkeltsaker på nytt, skal vi selvsagt gjøre det», la hun nemlig til. 275

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Om hele gruppa var mot tvangssammenslåing, hjalp det lite dersom et ßertall av dem gikk i mot reversering av det samme, dvs. å rette opp igjen det de mente var galt. Dessuten var det ikke bare fra kommuner som ønsket å bestå, det ble drevet lobbyvirksomhet. KrF i Ålesund var f.eks. sterkt i mot at Harams skulle slippe løs. En langt viktigere faktor i denne dragkampen var nok likevel at dramaet utspilte seg samtidig med budsjettforhandlingene. Frihetskjempende kommuner landet rundt var kort i en stor kabal, og hvis ikke den gikk opp, kunne det bli regjeringskrise. For å sette det på spissen kunne altså KrFs hjertesak, bistand, bli styrket med noen kroner i statsbudsjettet dersom partiet ikke stakk kjepper i hjulene for Erna Solberg, Jan Tore Sanner og Tvangsgutane sin hjertesak; å bli kvitt norske kommuner. De 8 i KrF-gruppa ville, uansett hvor splittet de var i reverseringsspørsmålet, stemme samlet når saken skulle avgjøres i Stortinget. Hvilken vei det tippet, ble avslørt allerede på side 33 i denne boka. Før vi rekapitulerer det, la oss trekke fram det som slo ut positivt for dem som kjempet mot sammenslåinger og var kritiske til hvordan reformen ble drevet igjennom: KrF stemte nemlig sammen med de rød-grønne og sikret dermed ßertall for deler av forslaget fra Sp-representantene. For inneværende stortingsperiode, dvs. 2017-21, skulle ingen ßere kommuner slås sammen ved tvang. Dessuten skulle inntektssystemet «sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen». Det skulle altså også bli slutt på «frivillig tvang». Slik skulle det jo faktisk være allerede i utganspunktet inntil Sanner, i strid med Stortingsßertallets presisering av «reell frivillighet» og eget partis lovnader, kom med sine forslag til endringer i inntektssystemet på nyåret 2016. Hadde dette prinsippet blitt knesatt på nytt litt tidligere, kunne det kanskje hatt stor betydning for avgjørelsen i f.eks. Ørskog? I spørsmålet om reversering støttet KrF imidlertid i hovedsak regjeringa. Bare Leka og Bindal slapp ved partiets hjelp ut av tvangstrøya. Om mange i Haram ble skuffet, kom ikke det endelig vedtaket som noen stor overraskelse etter de signalene som i forkant hadde kommet fra KrF sentralt. Torhild Brandsdal, som hadde blitt valgt til partiets kommunalpolitiske talsperson, uttalte til Sunnmørsposten at hun var godt kjent med at partifellene i Haram kjempet for å få omgjort vedtaket, men at situasjon der var spesiell: «Det er den eneste sammenslåingen der en kan argumentere for å bruke tvang», sa hun til avisa. Knipetangsmanøveren med Sandøy vant altså fram uansett hvor lite man i Haram følte seg inneklemt og at man ute i øy-kolonien ikke så sin nærmeste nabo som et stengsel for å bli en del av Ålesund. Hvorfor sørget så ikke KrF for å hekte av kroken alle de andre som deÞnitivt ikke stengte for noe som helst? Man kan saktens også spørre om dette med «inneklemt» var et 276

KAOSREFORMENE - BIND 1


vikarierende argument. Uansett var det ikke fritt for at mange i Haram følte seg sviktet av KrF, og spesielt fylkets egen nyvalgte representant, Steinar Reiten, som stemte i strid med sine lovnader og egen overbevisning. Hestehandel fører til så mangt, spesielt når det rasles med nøklene til regjeringskontorene. En kommune hist og her måtte vel et borgerlig parti kunne ofre for å holde sosialister unna makta? Nå var det endelig. Haram kommune ville være historie fra 1. januar 2020, og de lokale folkevalgte måtte bare gjøre det beste ut av tvangs-situasjonen. Ambisjoner var ingen mangelvare hos dem de skulle samarbeide med i det som skulle bli det store kraftsentrum mellom Bergen og Trondheim, en kommune med «Nasjonal slagkraft, regional attraktivitet og lokal identitet». Fra det overordna styringsdokumentet for sammenslåinga Þnner man også mottoet: «Det vi skal, skal vi være gode til. Det vi vil, skal vi tørre å gjøre noe med.» Hvem burde vel ikke bli inspirert av slike visjoner? Et annet uttalt forsett for nydannelsen var å ta med seg det beste fra de gamle kommunene. Hva gjelder de ansatte i ledende stillinger, kan det virke som de ressursene i stor grad allerede holdt til i byen. Det er i hvert fall noe påfallende hvor få fra de øvrige som kom inn i slike stillinger. Slik som lang reisevei og derav følgende manglende motivasjon kan være en årsak, men dette med kjøttvekt er nok en faktor for den administrative såvel som den politiske side. Hvordan er så stemninga i Ålesund storkommune etter at den ble en realitet 1. januar 2020? Om det i det hele tatt er mulig, skal man nok lete lenge etter noen som vil påstå at forventningene som ble forsøkt skapt av sentrale myndigheter og lokale pådrivere, har blitt oppfylt. Tvert om kommer mer og mer misnøye til overßata. Om det kunne det ha vært skrevet et eget kapittel, og til det bringer avisene til stadighet nytt stoff:

277

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Er det så noen som, når det igjen stunder mot valg, tør å ta ordet reversering i sin munn? Svaret er ja, og det blir stadig ßere som kommer til den konklusjonen. Mange som har sittet hver for seg og hatt samme tanke i hodet, tar nå bladet fra munnen, og det hele begynner å ligne en bevegelse. Det er nok i Haram, som måtte tåle ren skjær tvang, at ropene om reversering foreløpig høres best, men ønsket er deÞnitivt til stede også i de andre tidligere kommunene. Til og med inne i byen ser mange det slik, for hvorfor skal de måtte ta avgjørelser som gjelder de fjerneste småbygder? Saksmengde og -papirer vokser jo de stakkar 77 medlemmene i «Folkekongressen» fullstendig over hodet. Nye Ålesund framstår så mislykket at noe må gjøres, og det snøggast råd. Verkebyllen vokser seg bare større jo lenger man venter på å ta det eneste grepet som duger; reversering. Så er det selvfølgelig dem som peker på alt som er brukt av tid, penger og energi på sammenslåinga. Denne enorme ressursbruken kan da ikke helles ut som en baby med badevannet for så å bruke ytterligere midler på å nullstille alt? Erkjennelsen vokser likevel mer og mer fram om at det vil bli uendelig mye billigere enn å fortsette med en dysfunksjonell enhet. Dessuten vil man få tilbake noe som er av uvurderlig verdi for ethvert samfunn, det lokale sjølstyret. Allerede i begynnelsen av juni 2020 sto to utmeldte Høyre-medlemmer fram og ville ha tilbake kommunen sin. Arne Harnes og Trond Skjelten, begge med bred bakgrunn både fra politikk og i næringsliv, opplever Stor-Ålesund som, ja nettopp, alt for stor, og med alt for lite kunnskap om lokalsamfunnene innenfor egne alt for vide grenser. Ingen av dem så en eneste fordel med kommunesamanslåinga. «Vi må ut av denne koalisjonen snøggast råd», slo Arne Harnes fast i intervjuet med avisa Nordre. «Alt ser ut til å vere vanskeleg», supplerte Trond Skjelten og signaliserte et like sterkt ønske om umiddelbar revers.

278

KAOSREFORMENE - BIND 1


«Dette er ikkje rette vegen å gå for oss som bur i ytre del av kommunen. Vi mistar meir og meir, og får mindre og mindre engasjement og medstyringsrett», sa forretningsmannen Harnes og mente dessuten det ville være direkte naivt å tro at utkantene i ei storkommune ikke blir taperne på lang sikt: «Her var det snakk om fordelar med å drive stort, men det er det langt i frå. Det heile har blitt ein byråkratisk koloss som ikkje tener folket på den måten det burde. Eg trur ikkje vi ein gong har sett starten på problema», sa han og pekte på innføringa av eiendomsskatt og økte kommunale avgifter, mens det som var veldrevet og godt utviklet innen helse og omsorg, oppvekst, kultur og idrett ble rammet av kutt. Trond Skjelten syns det var svært trist å se hvordan identiteten til gamle Haram ble revet vekk. Dette med lokalt sjølstyre er viktig i den sammenheng, og apropos det. Han savnet den raske responstida de hadde, nærheten til organisasjonen og den korte veien til beslutningstagerne. «Dersom det var noko ein lurte på før, kunne ein gå til kommuneadministrasjonen eller politikarar med spørsmål. No har dette blitt så stort at ein ikkje veit kvar ein skal vende seg», sa han og Þkk full støtte av Harnes: «For meg er lokalsamfunnet ekstremt viktig, og eg har vore stolt og motivert av å jobbe i ei bygd kor myndigheitene har vore til stades. At vi vart dradd etter nakken inn i dette av våre eigne, når det var opplagt at folket ikkje ønska ei samanslåing, er rett og slett forferdeleg. Vi snakkar om demokrati, men her gjaldt plutseleg ikkje demokratiet. Det bør nokon av dei lokale forkjemparane også kjenne på i dag», sa han med klar adresse til tidligere partifeller og deres allierte både i Oslo og i hjembygda. «Som mange andre tenkte eg at når det først vart bestemt at vi skulle inn i ny kommune, så måtte vi legge til side motstanden og forsøke å få det til så godt som muleg i den nye. No i ettertid ser eg at vi som var imot, skulle ha kjempa mykje meir», sa Skjelten. Både han og Harnes hadde kommet til en klar erkjennelse av at det ikke var liv laga for storkommunen: «Det er eit administrativt udyr heile greia. Er det muleg å få snudd dette, så må vi gjere det fortast råd», sa Harnes. Er det så mulig? Kommunalminister Sanner lyktes med å plante en skjebnetro i store deler av det norske folk da han satte i gang med sin reform: «Sammenslåing blir det uansett», var omkvedet. På samme måte er det nå en utbredt oppfatning av at det ikke går an å løse dem opp igjen, men det har jo skjedd før. Det er bare å bla noen sider tilbake, så Þnnes eksemplene snublende nær. Idet det skrider mot Stortingsvalget 2021 er det bred rødgrønn enighet om at det skal være anledning til skille de tvangssammenslåtte. Senterpartiet vil stå hardt på at det også skal gjelde de som angrer, dvs. føler seg utsatt for frivillig tvang. Så blir det hevdet at det må være ßertall i den nye storkommunen for en eventuell oppløsning, men slik kan det da ikke være? Om en liten vever kvinne ønsker skilsmisse fra en svær brande av en mann, kan det da ikke være slik at han i kraft av sin kjøttvekt kan holde henne fanget? Joda. Folk i alle deler av Nye Ålesund begynner å få trua på at det er mulig å gå tilbake til slik det var, vel å merke dersom det blir regjeringsskifte etter valget høsten 2021. Det synes på leserinnlegg og intervjuer med politikere og andre som, ikke bare håper, men begynner å organisere seg og jobber for at det faktisk skal skje. Facebook-gruppa «Exit Ålesund» ble startet i mai 2020 og bikka 2000 medlemmer i løpet av de første to ukene. Tidligere ordfører i Skodje, Modolf Hareide, var også ute før det hadde gått et halvår, og målbar ønsket fra mange om å få tilbake kommunen. Idet vi skriver 2021, etter at eksperimentet fylte ett år, ser det ut til at forkjempere for lokalt sjølstyre har kobla inn et ekstra gir, i revers. KrFs Arnt-Ove Tenfjord, som havnet i Ålesund bystyre, fylte 4. februar hele forsida i Nordre hvor han i klinkende klokkeklare ordelag 279

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


uttrykte at reversering var den eneste veien ut av uføret: «Eg føler meir og meir at dei som snakka om kommunesamanslåinga for år attende, dreiv ein propagandakrig med uærlege middel. Dei lurte oss», mente han og fortsatte: «Tvangen og alt som har skjedd første året, er eit ope sår som ikkje kan lukkast med krydderblandingar eller kosmetiske setningar. Mange påstår det blir dyrt. Ja, men ikkje så dyrt som å halde fram med det vi har fått.»

Tenfjord kunne rapportere om at et nytt tverrpolitisk opprør var på gang før han via avisa videreformidla følgende tanker: «Viss ikkje kommunesamanslåinga gagnar menneska som bur her, er det ei feilslått reform. Vi skal tole nye ting, vi skal tole endring, men vi skal ikkje tole å måtte knipe att augene og vere uærlege mot oss sjølve for å tekkast eit feilslått politisk reformarbeid. Då lyg vi mot oss sjølve. Med kommunereforma har vi dessverre kome i skade for å vende ryggen til menneska og veljarar. Det går ikkje bra.» En annen som ikke er redd for å si sin hjertens mening om den nye mega-kommunen, heter Jonny Helland. I et leserinnlegg i både Nordre og Sunnmørsposten 28. januar listet han opp ßere punkter han syns var svært ugreit før han videre skrev: «Dette er berre eit lite utval av kva det første året av nye Ålesund kommune har gitt oss. At folk ropar på reversering er ganske naturleg. Får dette halde fram, er eg redd dei gode patriotane ute i dei ulike kommunedelane kastar korta og seier takk for seg. Prosjekt som var "gryteklare" der vert lagt bort, og blir vel neppe tatt opp igjen.» Så gir han et realt spark til favoritt-ordet til kommune-reformatorene: «"Robust" forbind eg med sterk/solid, men kan ein seie det om denne kommunen? Nei, her er det motsette rett.» Helland har drevet forretningsvirksomhet i Brattvåg, og frykter at tapet av statusen som kommunesenter vil få sterke negative følger for stedet. Det har han god grunn til, og det burde være åpenbart for enhver som reiser rundt i landet og studerer tettstedsutvikling, eller snarere -stagnasjon der samme skjebne har rammet. Også derfor så han fram til det forestående valget og avsluttet med: «Då får ein sjå om ikkje nokon av dei politiske partia 280

KAOSREFORMENE - BIND 1


ser det same som folket, nemleg at reversering er den einaste løysinga både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå der det er ønske om det.» Harams siste ordfører, Vebjørn Krogsæter, var som kjent en innbitt motstander av sammenslåinga. Etter at det ikke var noen vei tilbake, kunne han ikke annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen. Han ble så valgt til varaordfører i Stor-Ålesund og har der selvfølgelig måttet skjøtte sitt verv som best han kunne ut fra de premissene som var lagt. Eventuelle reverseringstanker har han vært forsiktig med å uttrykke selv om han aldri har forlatt oppfatninga av at Haram hadde klart seg godt aleine og at det hadde vært den beste løsninga. Etter de klare signalene fra hans eget parti sentralt og utsiktene til ny regjering, er det nok liten tvil om hvordan han vil forholde seg dersom det blir et annet stortingsßertall fra september 2021. Til avisa ga Krogsæter uttrykk for en klar oppfatning av at de ßeste i gamle Haram ønsker reversering. Kommunen slik den var, ville være godt nok rusta til å stå på eigne bein både hva gjelder økonomi, infrastruktur og størrelse, mente han og sa: «Skal ein greie å utvikle det geograÞske området, må ein ha nokon som brenn for å utvikle nettopp det området, og den krafta trur eg var større slik som det var.» Også NRK registrerte at reverserings-tanken slett ikke var død. 11.02.2021 formidlet de det framvoksende håp om gjenoppretting av lokalt sjølstyre. De refererte til kommunestyrerepresentant Lisa Alvestad (Sp), som fortalte at hun ikke kjente noen i gammelkommunen som mente det hadde ført noe godt med seg å bli ein del av Ålesund. Om Stortinget noen gang skulle få et ßertall som tar hensyn til hvordan fotfolket føler det, kan kanskje dette kapittelet bli beskrivelsen av en liten parentes i historia til 5 kommuner?

281

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


FJORD Ap

NORDDAL Sp 1612, Stordal Ap 937

«Fjord» kommune? Steiler du litt over navnet? I tilfelle er du ikke den eneste. Språkrådet var blant dem som reagerte negativt. Fjord er et allmenn-ord som ikke bør brukes som kommunenavn, mente de og Þkk støtte av professor i navneforskning, Tom Schmidt: «Eg har ikkje sansen for eit namn som Fjord. Det er ikkje presist nok. Det Þnst jo så mange fjordar», sa han. Som siste stavelse, slik det Þnnes 14 andre tilfeller av, ville det vært greit, men hva skulle de eventuelt legge til? «Storfjord» var navneforslaget på landkommune-alternativet som Telemarksforskning utredet (se s. 224), men særlig «stor» ble ikke den biten som ble igjen etter at den ene kommunen etter den andre hadde hoppet av. Dessuten ville det bli noe misvisende i og med det aller meste av Storfjorden ligger lenger vest. Storfjord kommune i Troms Þkk altså ingen navnebror på Sunnmøre. Noen vil gjerne også mene at det ville ha vært mer naturlig om «dal» Þgurerte som andre ledd siden det var slik i begge de tidligere navnene. Det er forøvrig fortsatt tilfelle i hele 43 kommuner, men hvilket førsteledd skulle de da ha valgt? Enten det hadde blitt Nord- eller Storville det ha ført til bygdekrangel. I en navnekonkurranse kom det inn over 60 mer eller mindre fantasifulle forslag: «Vi valde oss Fjord fordi det er eit norsk namn med internasjonal teft. Vi vil at turistane skal kome til oss, og Fjord vil kome øvst i søksfeltet på Google når dei skal planlegge feriane sine», forklarte ordførar i Norddal, Arne Sandnes (Sp), da de hadde bestemt seg. Ved sammenslåinger er kommunesenter og -navn klassiske stridstemaer. Om sentrale myndigheter ellers var henfalne til overkjøring i sine reformer, overlot de nettopp disse spørsmål til lokale krefter. Da var også Språkrådets sterke fraråding av underordnet betydning: «Det viktigste for regjeringen er å høre på de som skal danne de nye kommunene», sa daværende kommunalminister Jan Tore Sanner idet navn allerede tidlig i prosessen ble et hett tema mange steder. Hør, hør! Monica Mæland hadde overtatt departementet da de der skulle avgjøre om «Fjord» gikk gjennom sensuren. Slik ble det hun som foretok den endelige overprøving av Språkrådet: «Navn betyr mye for innbyggerne og er viktig når en skal bygge en ny kommune og en ny felles identitet. Jeg er glad de to har blitt enige om Fjord, og vi følger opp dette. Det er bra for den videre prosess», mente hun. Vel, vel. Kanskje det var bare bra at vi Þkk tilført «Fjord» i navneßoraen i og med at Berg, Eid, Fjell og Sund var allmenn-ord som forsvant fra kommunekartet som følge av 282

KAOSREFORMENE - BIND 1


reformen. Ennå holder Os, Vik, Ås og Nes stand med én hver. Sistnevnte var forøvrig en gang i tida Norges mest populære kommunenavn med hele 5 eksemplarer. Det får holde med drodling rundt navn. La oss heller Þnne ut hvordan det gikk til at Norddal og Stordal ble til Fjord, for var det ikke slik at de begge egentlig ville bli stående alene hver for seg? Fra starten i 1837 besto Stranda kommune av landområder omtrent likelig fordelt på begge sider av den midtre delen av Storfjorden. Gjennom deling i 1892 ble Stordal opprettet som egen kommune. Stranda beholdt bare Liabygda på nordsida av fjorden, mens Skotet-området lenger ut på sørsida ble tillagt Stordal. Etter 73 år ble selvstendigheta avbrutt av det 12 år lange intermessoet sammen med Ørskog og Skodje. Det er beskrevet på sidene 217-219 og viser at Stordal var ei bygd som kjempa for å være fri og frank. En slik status har vist seg å være svært viktig for mange mindre lokalsamfunn. Stordal utmerket seg i mange år med så godt som ingen arbeidsledige. En krise i kommunens viktige møbelindustrien endret brått på det. Da så man hvor verdifullt det var med det lokale sjølstyre og de offentlige arbeidsplassene som dermed beÞnner seg innenfor egne grenser. Har en i familien jobb der, er det mer nærliggende for den andre å satse på å få i gang ny privat virksomhet i hjembygda. For å få til det, er gjerne også kommunen en sentral medspiller. I Stordal lyktes de samme krefter også å få tilført fylkeskommunale midler som et bidrag for å få bygda på fote igjen gjennom nødvendig omstilling. Eksemplene er mange på hvordan tap av arbeidsplasser, stupende folketall og annen elendighet langt fra demmes opp på samme måte i eks-kommuner. De har jo ikke lenger i samme grad sine egne ombudsmenn eller en lokal forvalting til å tale bygdas sak. Idet kommunestatistikken blir mindre Þnmasket, avsløres heller ikke negative trender lenger så lett. De blir rett og slett både gjemt og glemt som en utkant. I en kronikk publisert i Sunnmørsposten i juni 2015 Þkk Stordal et skussmål som nok er svært få kommuner forunt. Skribent var Arne Sandnes, på det tidspunkt for lengst avgått ordfører i Norddal med totalt 14 år i vervet. Tre måneder seinere, 68 år gammel, ble han igjen satt til å lede kommunen innerst i fjorden. Under tittelen «Reform på avvegar» var han ikke nådig mot Jan Tore Sanners store prosjekt og brukte det faktum at den lille naboen var truet, som eksempel på hvor meningsløs kommunereformen var: «Stordal er i dag det næraste du kjem ein mønsterkommune i Norge. Kommunen er den minste i Møre og Romsdal, men ho tek stadig imot prisar som «best på» det eine og hitt. Kan det ha noko med storleiken å gjere? Kan det vere fordi det er kort veg mellom innbyggarane og dei som styrer? At det er lett å mobilisere frivilligheita? Eller - er det slik som regjeringa synest å tru - at Stordal har lukkast på tross av at dei er små?», skrev han. 283

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Så viste han til hvordan myndighetene stilte Stordal overfor et valg mellom pest eller kolera: «Same kva Stordal gjer, vil ein stå att som tapar i høve til situasjonen i dag. Ved ei samanslåing til ei storkommune vil dei miste arbeidsplassar. Viss ein derimot vel å stå åleine, kan det bety mindre rammeoverføringar frå staten. Høyrest det bra ut? Burde ein ikkje heller vise til kva stordalingane har fått til, og presentere Stordals-modellen som eit føredøme framfor eit problem?» I mars 2018 skrev Stordal under på to intensjonsavtaler, Regionkommune Ålesund sammen med 9 andre og en med Skodje, Ørskog og Norddal. Sistnevnte holdt seg unna den store varianten. Et på alle måter vellykket lokalsamfunn ble altså revet mellom ønsket om å bestå som egen kommune og tvilen om det lot seg gjøre. Skjebnetrua, den at sammenslåing blir det uansett, lå som en klam hånd over alle bygdene innover fjorden. Stordalinger ßest var likevel ikke av dem som ville gi seg uten sverdslag. Det viste folkeavstemninga 19. mai 2016. Bare 8,8% ville være av dem som la seg under byen, mens 34,3% stemte for landkommunen langs fjorden. 54% gikk inn for å kjempe for selvstendigheta. Kommunestyret tok dette til følge i sitt møte 29. juni og stemte 9 (Ap, Sp, KrF) mot 6 (H, FrP) for at Stordal skulle bestå. To dager seinere gikk Sanners frist ut for det som Stortinget hadde presisert skulle være en reform bygd på reell frivillighet. Da skulle man tro at saken var avslutta. Stordal hadde gjennomført en grundig prosess og konkludert med at kommunen skulle bestå. Ferdig arbeid! Akkurat som Stranda lenger ut ble Norddal i 1837 oppretta som en kommune som favnet begge sider av fjorden. Riktignok strekker arealet seg langt opp i fjellheimen og dermed rundt de innerste fjordarmene, men selv ikke i dag er det noen veiforbindelse under de bratte fjellsidene mellom nord-og sørsida. Utover fjorden og ellers i landet førte delinger til at antallet kommuner fra utgangspunktet på 392 i løpet av 93 år økte til 747 i 1931. Norddal forble imidlertid uforandret, et fritt og udelelig rike i 182 år. Den var faktisk den eneste kommunen i Møre og Romsdal som ikke hadde vært utsatt for hverken deling, sammenslåing eller grensejustering, og burde kanskje ha vært verneverdig bare av den grunn? Kommunen tok sitt navn fra Norddal som i likhet med Eidsdal ligger på sørsida. Tvers over fjorden ligger Sylte nederst i Valldalen. I tettstedet ved veikrysset her, hvor det er forbindelse videre innover til Tafjord og via Trollstigen til Åndalsnes i Romsdal, er administrasjonen plassert. For den knappe tredjedelen av kommunens befolkning i Norddal-/Eidsdal-området har dette til tider vært litt vondt å svelge. Det er ikke noe uvanlig fenomen at øvrige bygder føler seg noe glemt av kommunesenteret. Hva er da mer velegnet enn en kommunereform for å vise sin misnøye? Gammelordfører Arne Sandnes er allerede nevnt, og han stilte altså som pensjonist opp igjen til valget i 2015 etter 8 års pause. Hans politiske engasjement hadde blitt vekket på nytt av den blå-blå sentraliseringspolitikken generelt og kommunereformen spesielt. Signalene fra sentrale myndigheter om sammenslåinger i stor stil, eller Ålesunds ambisjoner om ekspansjon også til de innerste fjordstrøk, falt åpenbart ikke i særlig god jord hos hans sambygdinger heller. Senterpartiet gjorde nemlig et brakvalg og økte fra 14,7% Þre år før til 51,4% og reint ßertall i kommunestyret: «Resultat som dette bør vera 284

KAOSREFORMENE - BIND 1


ein vekkar for regjeringa. Det er ein sterk og tydeleg protest mot deira politikk som er å gå frå eit samfunn med levande bygder til meir urbanisering. Folk vil ikkje ha det slik», sa Sandnes. Apropos protest! Valgresultatet i Norddal viste også tegn på den indre uro som lå og ulmet. Foruten at ei tverrpolitisk liste Þkk 31,4 og Ap ramla fra 27,4 til 10,6%, var hele 75 stemmer blanke. Det var nøyaktig like mange som Ap Þkk. Slikt gir selvsagt ingen representasjon i kommunestyret, men var bare et uttrykk for protest fra sørsida. Ikke lenge etter valget ble det tatt et initiativ fra bygdene der om eventuelt å gå sammen med Stranda, enten hele Norddal kommune eller bare den sørlige delen. På hver sin side, både av fjorden og i denne saken, sto Arne Sandnes og Merete Løvoll Rønneberg. I perioden fram til 2007 var de to henholdsvis ordfører og varaordfører i Norddal, begge for Sp. Før valget den gang ble Sandnes utfordret av sin nestkommanderende om plassen på toppen av lista. Under en voldsom mobilisering fram mot nominasjonsmøtet økte medlemstallet i lokallaget fra 28 til 132. Da det hele skulle avgjøres, stilte 123 av dem, og i kampvoteringa vant Sandnes 72 mot 51. Løvoll Rønneberg meldte seg da ut av partiet og trakk seg fra lokalpolitikken inntil hun 4 år seinere var tilbake i kommunestyret for Norddalslista som da Þkk hele 31,9%. De stilte ikke opp igjen i 2015 fordi de etter sigende følte seg motarbeidet og isolert av de øvrige partiene. Der ligger nok også forklaringa på at 10,6% stemte blank, noe som forøvrig var norgesrekord i kommunevalget. I et brev til Norddal og Stranda kommuner skrev initiativtagerne i oktober 2015: «Bygdene Norddal, Eidsdal og Geiranger ligg geograÞsk slik til at dei naturleg høyrer saman, og allereie i dag er det godt samarbeid på ßeire felt. Likeeins har ein felles interesse i utvikling av kommunikasjonar/samferdsel. Dette er forhold som gjer at vi ynskjer å sjå nærare på fordelar og ulemper ved å kome saman i ein felles kommune.» Da hadde de allerede gjennomført en rundspørring i Eidsdal/Norddal som de pekte på bar bud om en overveldende interesse for en slik løsning. Under et påfølgende folkemøte i Eidsdal i november med rundt 80 tilstedeværende var stemningen blant et stort ßertall åpenbart likedan. Sammenslåing mellom de to kommunene var ikke det som sto øverst på agendaen hos politisk ledelse og ßertallet i kommunestyrene hverken i Norddal eller Stranda. I sistnevnte, den desiderte storebror i indre fjordstrøk, avviste de riktignok ikke en konstellasjon hvor også Stordal var med, men siden det syntes så lite aktuelt, ble det ikke gjort noen alvorlige fremstøt derfra. Gruppa i søndre Norddal ga seg imidlertid ikke og arrangerte et nytt folkemøte i januar 2016. Der møtte ikke bare Arne Sandnes, men også hans parti- og ordførerkollega fra Stranda, Jan Ove Tryggestad, begge med andre fra kommuneledelsen. Arbeidsgruppa hadde i egen regi utarbeidet en 80 siders utredning om saken: «Vi føler mellom anna at det i lengre tid har vore ei skeivfordeling av goder og byrder i kommunen, og meiner at rapporten viser ßeire fordelar ved eit tettare samarbeid med Stranda», sa Merete Løvoll Rønneberg og Þkk støtte fra salen: «Det beste hadde vore om Norddal kommune slo seg saman med Stranda, men dersom ßeirtalet i kommunen stemmer nei til dette, så synest eg at Norddal og Eidsdal bør gå over til Stranda», sa Torunn Ljøen til NRK 285

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


og fortalte at misnøya blant bygdefolket var stor: «Det meste blir lagt ned på sørsida, medan det blir satsa i sentrum. Det følast veldig urettferdig.» De som nå sitter bøyd over kartet, spør seg kanskje hvordan folket i disse bygdene så for seg at de skulle få så mye mer gjennomslag ved å være en del av Stranda, en kommune 3 ganger så folkerik som Norddal? GeograÞen spiller jo ikke akkurat på lag. Slik sett kan man forstå at man i Stranda ikke umiddelbart og begjærlig ville gripe sjansen til landevinning. Det kunne bli både dyrt og vanskelig å oppfylle forventningene til de eventuelle nye og fjerne innbyggerne. Mens rådhuset på Sylte ligger tvers over fjorden fergeturen tar 10 minutter -, må man for å komme til Stranda sentrum krysse den to ganger samt kjøre ei drøy mil mellom ferjekaiene på nordsida. Arne Sandnes pekte på disse åpenbare kommunikasjonsmessige utfordringer og sa: «Eg meiner at det er ein logisk brest å kome til ein sånn konklusjon. Men eg skjønar frustrasjonen, men då må ein ta saka politisk i Norddal kommune.» Samtidig uttrykte ordføreren at han var imponert over frammøtet og engasjementet, og sa at kommunen måtte ta bygdefolkets meninger på alvor og vurdere tiltak: «Eg ser at vi må få til ei balansert utvikling i kommunen innanfor dei ressursane vi sit på. Sørsida har ßeire område, mellom anna landbruk og reiseliv, som vi i større grad kan satse på», sa han og mente også at misnøya som ble uttrykt fra sørsida gjaldt politiske vedtak fra fortida: «Det vil bli annleis no. Mellom anna har Norddal Sp sikra ungdomsskulen i Eidsdal», sa han. Det var nok nettopp det punktet i programmet som førte til at partiet hans gjorde det såpass godt i valget også på sørsida. Den observante kartleser vil bemerke at det faktisk er en direkte forbindelse mellom fergekaia i Eidsdal og Stranda kommune, nemlig via Ørneveien til Geiranger. På vinteren kan snø eller rasfare stenge veien ved det høyeste punkt (624 moh.) der kommunegrensa går. Selv om den skulle være åpen, kommer man seg ikke videre utenom sommersesongen. Bare da går det ei turistferge til Hellesylt tre mil fra Stranda sentrum. Disse bygdene utgjorde Sunnylven kommune som i 1965 ble innlemmet i Stranda. Nå er planene kommet langt for å legge den rasutsatte strekningen mellom Geiranger og Eidsdal i tunnel. Flere fra aksjonsgruppa la vekt på den nære relasjonen til turistmagneten og at det var viktig å styrke dette samarbeidet. En sammenslåing kunne føre til sterkere satsing på reiselivet i Norddal, mente de. Arne Sandnes hadde kastet frampå tanken om at det i stedet burde være Geiranger som ble grensejustert til Norddal. Han så også for seg at Liabygda gikk samme vei, gjerne også Stordal. Om grensene i det hele tatt skulle endres, ville det være det nærmeste man kom en kommune som hang sammen, mente han, en hverdagsregion for å bruke et populært ord i reformen. 286

KAOSREFORMENE - BIND 1


Stordal var på det tidspunkt ikke særlig interessert, Liabygda ville bli igjen i Stranda og hvem vil vel gi slipp på nasjonalhelligdommen Geiranger? For Merete Løvoll Rønneberg og hennes allierte på sørsida kunne det virke som idéen også bare var egnet til å provosere. De fortsatte ufortrødent sin kamp for å legge ned eller løsrive seg fra kommunen sin. Med den overveldende kjøttvekta til Stranda var det urealistisk å tenke seg kommunesenteret noe annet sted. Spørsmålet reiser seg da igjen hvordan de kunne tro de ville bli så mye mer tilgodesett derfra? Kunne det være at de med en sammenslåing i hvert fall så for seg å bli likestilt med nordsida? Bare framtida ville da vise om det betød at de Þkk like mye som Sylte, eller at de også i nord ble trukket ned på det nivået sørsida klaget over? Innßytelsen ville jo fort bli mindre for begge parter om sjølstyret ble mindre lokalt. Apropos lokalt sjølstyre! Mens mye ellers pekte i retning av stor, større, størst, ble det faktisk også foreslått å danne en helt ny og fergefri kommune bestående av Geiranger og Eidsdal/Norddal. Alternativet ble behandlet såpass seriøst at det Þkk tildelt ei side i utredninga til aksjonsgruppa. Beliggende i verdensarvområde skulle en slik eventuell enhet «utgjere eit korrektiv til den alminnelege utviklinga». Dessuten skulle den: «ha nasjonen sin utøvande funksjon med tanke på ansvar for å røkte verdsarvområdet og utvikle eit levande kultursamfunn ved å oppretthalde busetjing og produktiv aktivitet.» Ved å skape et «levande museum» skulle folk kunne oppleve historia i et moderne perspektiv i en kommune som bygde videre på og utviklet den etablerte turistvirksomheten i området. I Erna Solberg, Jan Tore Sanner og Tvangsgutane sin verden, er det fare for at et slikt forslag, om det nådde så langt, i beste fall bare ville bli oppfattet som en kuriositet, framfor en kjettersk tanke. Med 700 innbyggere ville den imidlertid langt fra være landet minste. Hele 11 kommuner hadde færre innbyggere enn som så, hvorav to, Fosnes og Rømskog, ble borte fra 1. januar 2020 som en følge av reformen. En annen instans som deÞnitivt ikke ville bifalt et slikt forslag, var Fylkesmannen i Møre og Romsdal. I et intervju med avisa Sunnmøringen 9. januar Þkk nestkommanderende der, Rigmor Brøste, spørsmålet: «Kan kommunar på denne storleiken overleve i framtida?» Da mente de ikke en utopisk eventuell nydannelsen i verdensarvområdet, men gode gamle Norddal og Stranda: «Nei, ikkje slik rammevilkåra og premissane no er lagt. Då vil ikkje dei kommunane bli berekraftige på lang sikt», svarte hun. Assisterende fylkesmann sa altså rett ut at politikken til den statsmakt hun representerte, ville ramme de små. Hva da med stortingsßertallets presisering av at det skulle være reell frivillighet for kommunene i reformen?

287

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


På spørsmålet om det var greit å justere litt på eksisterende grenser, svarte hun: «I arbeidet med reformen Þnst det ingen kommunegrenser og ingen fylkesgrenser. Det er viktig å sjå kartet på ein heilt ny måte og ikkje la seg styre så mykje av dagens grenser.» Deretter understreket Brøste at hun så positivt på innbyggerinitiativet i Eidsdal/Norddal. Folkelig engasjement er alltid bra, mente hun og forklarte at de involverte kommuner ikke hadde noen vetorett i slike saker. De kunne uttale seg om hva de mente var best for egen kommune, men endelig beslutningsmyndighet lå høyere opp, meddelte hun. Avisen refererte videre: «Brøste meiner det er klokt av kommunane å nytte seg av det handlingsrommet ein har no. I staden for å snakke om at ein ikkje vil ha samanslåing, bør ein prøve å sjå framover.» Hvilket handlingsrom, vil noen kanskje spørre? I neste øyeblikk la hun nemlig til: «Fylkesmannen har fått ei bestilling frå Stortinget, og vil ikkje utan vidare godta om ein kommune berre fortel at ein vil vere åleine.» Om noe fortsatt skulle være uklart, hjelper det kanskje med skremmeskuddet den assisterende fylkesmannen serverte som avslutning på intervjuet: «Viss ein klarer å byggje sterke kommunar mange plassar så vil det bli endå verre for dei småkommunane som blir ståande igjen åleine.» Umiddelbart i etterkant av folkemøtet i januar ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse blant beboerne på sørsida, igjen i regi av aksjonsgruppa selv. 211 innbyggere deltok, tilsvarende 53% av de stemmeberettigede i kretsen. Her Þkk man enda et resultat som i overveldende grad gikk i favør av å skifte kommunetilhørighet på den ene eller annen måte. 55% ønsket å bringe hele Norddal sammen med Stranda, mens 29% av respondentene ønsket å bli grensejustert dit. Med bakgrunn i disse tallene ble kommunestyret i det videre arbeidet med kommunereformen anmodet om å gå videre med alternativet sammenslåing med Stranda. I rådmannens saksfremlegg til endelig vedtak er det redegjort for hvorfor dette ikke ble tatt til følge på bakgrunn av hva som allerede hadde vært vurdert, utredet, forhandlet og skrevet intensjonsavtaler om. Her inngikk Regionkommune Ålesund med 10 andre kommuner, en landkommune på nordsida i ulike varianter og et indre Storfjord med Sykkylven, Stordal, og Stranda. Dertil kom nabosamtaler også med Stryn og Hornindal. For alle disse aktiviteter i forbindelse med reformarbeidet sto et enstemming kommunestyre bak. Det samme var tilfelle for å vurdere/ utrede om Norddal skulle bestå som før, og at innbyggerne skulle «høyrast på en tenleg måte» før endeleg vedtak i juni. Med 15 mot 2 stemmer ble det også vedtatt å gå i dialog med bare Stranda kommune «for å identiÞsere sentrale utfordringspunkt før oppstart av eventuelle forhandlingar om ein intensjonsavtale for etablering av ei ny og større kommune.» Her ble det konkludert med at det ikke var grunnlag for å gå i forhandlinger med tanke på en eventuell sammenslåing. De to ordførerne hadde allerede på det ovennevnte folkemøtet presisert at godt naboskap og samarbeid over grensa uansett ville være viktig. 288

KAOSREFORMENE - BIND 1


I et leserinnlegg i avisa Sunnmøringen 23. mars var ikke aksjonsgruppa nådig: «Den politiske leiinga i Norddal kommune har heile vegen vist manglande vilje til å gå i dialog med Stranda. Det skin gjennom at forhandlingsutvalet ikkje ynskjer å ta omsyn til andre enn sine eigne meiningar», skrev de bl.a. og var også svært provosert over at rapporten deres ikke ble tillagt større vekt. Fra rådmannens saksframlegg tre måneder seinere tar vi med følgende utdrag for å illustrere avstanden mellom partene: «Det kan sjå ut til at rapporten er sterkt prega av ein politisk strid som har bakgrunn i eldre stridssaker, meir enn at den er sakleg og fagleg forankra i høve til dei overordna og framtidsretta måla for kommunereforma. Det er også ei utfordringa at rapporten berre omhandlar delar av Norddal kommune utan å vurdere heilskapen, og at konklusjonen i rapporten soleis er basert på ei vurdering av kva som er best for eit mindretal.» Kommuneledelsen i Norddal kunne vise til et 8 siders notat som de mente dokumenterte en grundig nok prosess med Stranda. Der stor det å lese at partene systematisk gikk gjennom alle sentrale tema som var omfatta av reformen, demokrati, tjenesteproduksjon, samfunns-/næringsutvikling og økonomi. Konklusjonen var at Norddal ville tape både arbeidsplasser, innbyggere og innßytelse ved en sammanslåing. Dessuten Þkk man den store ulempa med at «ein dreg på seg ei ekstra fjordkryssing.» Hva gjaldt eventuelle grensejusteringer i den ene eller den annen retning, var dette fra Stranda sin side ikke et tema i og med at bygdene Geiranger og Liabygda ikke hadde gitt klart uttrykk for et ønske om ßytting. Samtidig ble det fra samme hold understreket at de ikke «ville gå etter» Eidsdal/Norddal: «Det er viktig å respektere andre sine grenser», sa Stranda-ordfører Jan Ove Tryggestad. I kommunestyremøtet 17.03.2016 ble det således satt endelig sluttstrek for prosessen med Stranda. Et enstemmig kommunestyre, hvorav to medlemmer kom fra sørsida, vedtok så utforminga av seddelen til folkeavstemninga 19. mai. På den var det to alternativ; «Landkommune saman med ein eller ßeire av kommunane Stordal, Ørskog, Skodje» og «Norddal åleine». Aksjonsgruppa på sørsida var proaktive. Rett i forkant av folkeavstemninga gjennomførte de enda en innbyggerundersøkelse i egne hjembygder. Denne gangen deltok 225 personer. Av dem ønsket 82% en grensejustering dersom både Stranda og Norddal ble stående alene. Av en eller annen grunn sank utbrytertrangen til 70% dersom Norddal skulle slå seg sammen med Stordal. Stranda drev på sin side sonderinger med Sykkylven. Om det skulle bli noe av et slikt frieri, var det bare 55% som var interessert i å havne på den østlige ßanke i en slik kommune: «I så tilfelle er det ikke sikkert vi vil gjøre det. Vi har hele tiden sagt at vi vil ha et klart ßertall for et såpass drastisk steg som å søke om grensejustering», sa Merete Løvoll Rønneberg. Om man ønsker å ta et slikt «drastisk steg», er da alle dører åpne? Er det slik at ethvert bygdesamfunn kan shoppe rundt etter en ny kommune, eller kan man risikere å bli møtt av «Du må’kke komme her og komme her», for å bruke en kjent strofe fra Øystein Sunde? 289

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Sunnmørsposten stilte spørsmålet i den havn de lenger inne i fjorden ønsket seg til. «Det er utelukka å ta inn delar av Norddal. Det er store kostnader vi då må ta over, og bygdelaga har store krav», sa Frank Sve (FrP), Strandas ordfører i to perioder fram til 2011: «Det vil by på utfordringar, og ut av respekt for resten av kommunen må ein kunne svare at dette ikkje medfører dårlegare tenester for Hellesylt og Stranda tettstad.» Sittende ordfører Jan Ove Tryggestad var ikke fullt så kategorisk, men mente det var nødvendig å tenke seg godt om i en slik sak. I forkant av folkeavstemninga inviterte kommunen til folkemøter i alle de fem bygdene, Valldal (Sylte), Fjørå, Tafjord, Norddal og Eidsdal. Spesielt i de to siste kom det fram en tydelig forbitrelsen over at Stranda-alternativet hadde falt ut. Uansett hvor mye kommunetoppene bedyret at de hadde gjort grundig arbeid og seriøs vurdering også i den retning, ble mistanken om at forsøket ikke engang var halvhjertet, hengende igjen i møtelokalet: «Kva stoppa samtalane med Stranda? Ikkje kom med den fjorden igjen! Fjorden stoppar ikkje oss», var en ikke helt utypisk ytring fra salen referert i avisa Storfjordnytt. Hovedforfatteren av aksjonsgruppas egen rapport, Else Ragni Yttredal, tok også ordet. Hun var i prinsippet enig i at sammenslåing fører til sentralisering: «... men det som skjer i Norddal er nettopp sentralisering. Alle midlar vert brukte i Valldal sentrum i staden for å sjå muligheiter i bygdene», sa hun. En annen tilstedeværendes bidrag kan neppe sies å være spesielt diplomatisk, og sannhetsgehalten kan det nok også stilles spørsmål med. Det er likevel verdt å ta med for å illustrere splittelsen mellom bygdene: «Når jordbærdyrkarane i Valldal bestemmer utviklinga, vert det reinhekla korrupsjon», sa vedkommende som skal få være anonym i denne publikasjonen. Separatistbevegelsen Þkk svært mye oppmerksomhet i media med stadige oppslag, ikke bare i Storfjordnytt, lokalavisa i egen kommune, men også i Sunnmøringen på Stranda, regionavisa Sunnmørsposten og til og med i NRK. Timinga med den siste innbyggerundersøkelsen virket også å være perfekt med hensyn til å mobilisere til folkeavstemninga, men vent litt! Alternativet deres var det jo ikke mulig å stemme på. Likevel var det utvilsomt i valgkretsen på sørsida at frammøteprosenten var høyest. Deltagelsen totalt sett var ikke imponerende, 48,3%, men forskjellen mellom de to alternativene var tydelig nok. Bare 19% stemte for å gå inn i en eventuell landkommune på nordsida, mens 45% stemte for at Norddal skulle bestå slik den hadde gjort siden tidenes kommune-morgen. Kjapp hoderegning avslører at noe mangler, og sannelig hadde ikke Norddal-folket overgått seg selv i å stemme blankt! 234 personer, 36%, hadde lagt en slik stemme i urna. Det var mer enn nærliggende å tolke det som nok en protest-markering fra sør. Under ovennevnte folkemøter kom det da også ßere oppfordringer om å bruke stemmeretten på den måten. Hvordan skal man så forholde seg til et slikt resultat? Det er naturligvis rimelig å anta at de blanke stemmene i hovedsak var fra dem som ønsket grensejustering eller full 290

KAOSREFORMENE - BIND 1


sammenslåing med Stranda, men kan det bli betraktet som annet enn det, en antagelse, om enn sterk? Er det ikke rent formelt de øvrige stemmer som gjelder, med en fordeling 70 mot 30 prosent mellom det å stå aleine og slå seg sammen med nabo(er) vestover? I avstemninger med ßere og uklare valgmuligheter, ßorerte det under reformen av tolkninger som skulle rettferdiggjøre sammenslåing. Med de blanke stemmene i potten ville en tilsvarende kreativ anvendelse av tallene tilsi at det var ßertall for at Norddal ikke lenger skulle bestå i sin daværende form. Det var utvilsomt sterke krefter som ønsket nettopp det, men de hadde i praksis meldt seg ut av det politiske liv som til slutt fatter vedtak i en kommunestyresal. Ikke stilte de på noen liste, og ved ikke å møte opp, eller med sine blanke stemmer, boikottet de valget i 2015. Således frasa de seg muligheten til å påvirke hvem som skulle representere befolkninga. Disse ombudsmenn skal selvfølgelig lytte til alle innbyggere og ta hensyn til de forskjellige bygdenes interesser, men skulle de i dette tilfellet sette sin egen overbevisning, og alternativet som Þkk ßest stemmer, til side? Om de hadde gått for en spleis med Stranda, som de ikke engang hadde forhandlet fram en avtale med, hvor hadde vi da vært? Vi opererer med et representativt demokrati og, med de rådgivende folkeavstemninger; et tilnærmet direkte demokrati. Lytte og ta hensyn til, ja selvfølgelig, men må man ikke samtidig vokte seg slik at et kampanje- og aksjonsdemokrati ikke får fullstendig overtak? Kommentator i Sunnmørsposten (pensjonert redaktør), Harald Kjølås, var av dem som hadde regnet på tallene og trukket en konklusjon i aksjonistenes favør: «Resultatet viser at Norddal er ein kommune i strid med seg sjølv. Over 35 prosent blanke stemmer er ein protest, og tar du med dei som stemte for landkommunealternativet, er det faktisk ßeirtal for noko anna enn det ordføraren og kommunestyreßeirtalet er for», uttalte han. Likevel regnet han med at kommunestyret, med et dominerende Sp, ville gå inn for at Norddal skulle forbli aleine. Samtidig ga Kjølås uttrykk for at han godt kunne forstå at bygdene på sørsida var misfornøyd med det de opplevde som sentralisering til nordsida: «Viss sørsida søkjer om å få gå til Stranda, og dei kjem sikkert til å få ja hos fylkesmannen og departementet, så blir Norddal ein god del mindre. Då har kommunen ikkje noko anna alternativ enn å slå seg saman med Stranda», konkluderte avismannen. Om avstemninga i Nordal hadde vært organisert som et fransk presidentvalg, dvs. med ßere runder inntil en kandidat passerte 50%, er det vel mer enn rimelig å anta at selvstendighetslinja hadde vunnet. Det behøvde bare 34 av de 125 landkommune-stemmene for å slå et Stranda-alternativ selv om det hadde fått de resterende i tillegg til alle de blanke. Harald Kjølås foretok ikke noen slik tall-analyse. Det gjorde ordfører Arne Sandnes og anså folkeavstemninga som et klart nok signal om at Norddal burde bestå som egen kommune.

291

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Samtidig erkjente han at alle de blanke stemmene var et tydelig tegn på splittelse. Han så det som en utfordring at bygdene i kommunen ikke klarte å trekke i lag, og det gjalt ikke bare i reformsaken, men også i mange andre spørsmål: «Vi må jobbe for å samle kommunen igjen», sa han. Problemer og konßikter gjelder det selvsagt om å ordne opp i, ta ondet ved roten, men kanskje er det ikke alltid like lurt å rykke opp alle røttene? Det Þnns ßust av eksempler på at omorganisering i seg selv ikke er noe sesam, sesam. Trua på det kan tvert om bli en hemsko. Fenomenet forekommer innenfor mange samfunnsområder. Vi er ikke få som på vår arbeidsplass har opplevd nye koster komme inn for å Þnne opp hjulet på nytt, men hvor ble det av framskrittet? Det er fort gjort at omveltningene i stedet suger energi ut av bedriften mens forbedringer uteblir fordi ingenting ble gjort med innholdet, bare strukturen. Argumentene for omkalfatring av kartet kan også fort bli både haltende og selvmotsigende. Det kan saktens virke som om forandring forfektes kun for forandringens skyld, en svært synlig, men akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på. I stedet for å ta tak i selve problemet, i innholdet, Þnne en løsning, angripes alt ved det eksisterende, gjerne på en lite konstruktive måte. Samtidig skapes en illusjon om at en strukturendring ved et trylleslag snur alt til det bedre, at graset er grønnere på andre sida. Dette blir så en sovepute og en unnskyldning: "Vi får ikke gjort noe med dette før kommunene et slått sammen", er en beleilig distraksjon ved handlingslammelse, og "Problemet lot seg ikke løse fordi kommunene nektet å slå seg sammen", brukes som bortforklaring for feilslått politikk. Selvsagt kan det være mye å klage på i egen kommune eller hva det skulle være, men ved å tro at alt skal bli så mye bedre i en større eller annen enhet, hvilket det neppe blir, kanaliseres energien mot rene luftslott. Selvsagt er det slik at hvis strukturen er for dårlig, kan det være vanskelig å Þnne de beste løsningene. På den annen side; i en evig søken etter å Þnne en optimal struktur, den til enhver tid beste og mest effektive administrative inndeling, vil evnen til å Þnne løsninger innenfor den struktur man har, ofte forsvinne. Skal man ha et lokaldemokrati, fordres det nødvendigvis også noen grenser, og man vil alltid kunne Þnne sammenhenger hvor disse kan virke uhensiktsmessig. Ved å endre dem, kan man risikere at man kun oppnår å ßytte på de påstått problematiske grenseområdene. Samtidig oppstår ofte nye uforutsette utfordringer. Heller ikke i næringslivet er fusjoner noen garanti for suksess, langt i fra. Kommunereformen Þkk millionene til å rulle, har skapt mye frustrasjonen, var, og er fortsatt, en enorm ressurs- og tidstyv. Enten det gjelder det offentlige eller private, blir slike prosesser ofte smertefulle, og det tar svært lang tid å få de nye strukturene på plass. Over 50 år gamle sår fra Schei-kommitéen er jo ennå ikke leget. Dertil kommer alt det sekundære som henger på den eksisterende struktur. Det må selvfølgelig også endres; detaljer som vei- og gatenavn, registrering av Þskebåter, telefonkataloger, og matrikkelinndeling, organisering av stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet etc, etc. Romeren Gaius Petronius skal for snart to tusen år siden ha kommet med følgende hjertesukk: "Vi øvde hardt, men hver gang gruppen ble funksjonsdyktig, skulle vi omorganisere. Senere i livet erfarte jeg at tendensen er å møte enhver ny 
 292

KAOSREFORMENE - BIND 1


situasjon med organisasjonsendringer. Dette er en vidunderlig måte å skape en illusjon om fremskritt på, mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering." Er ikke dette også en god beskrivelse av den reformpsykose som vederfares dagens Norge? Illusjonen Petronius skrev om, er forførende fordi det skjer jo noe. Spørsmålet vi må stille oss, er om det er til det bedre, og i tilfelle om det er verdt alt ståk, styr og sekundærproblemer prosessene fører med seg? Hvorvidt Merete Løvoll Rønneberg kjente til Gaius Petronius og om hun hadde gjort seg noen reßeksjoner rundt hans visdomsord, vites ikke, men resultatet av avstemninga endret slett ikke hennes mål for hjembygda: «Eg tolkar det slik at hovudtyngda av dei blanke stemmene ville gått for alternativet Norddal/Stranda. Når delen blanke stemmer (nesten 36%) er så mykje høgare enn landkommune-alternativet (19 %), ser eg det som ei særs tydeleg tilbakemelding til Norddal kommune: Dei har valt å underskrive intensjonsavtale med total feil konstellasjon», uttalte hun til avisa Sunnmøringen (Nyss etter sammenslåing med Sykkylvsbladet i 2021). Som beskrevet i kapittelet om Ålesund, kom det i midten av juni en invitasjon fra Ørskog til en ny dialog om etablering av en landkommune på nordre Sunnmøre. På bakgrunnen av den svært labre interessen som ble avdekket for en slik løsning i folkeavstemninga, takket Arne Sandnes på vegne av forhandlingsutvalget nei takk. Grunnlaget for en omkamp i den retning var bare ytterligere svekket siden første forsøk. Det nærmet seg Sanners frist med stormskritt, og dette initiativet kom faktisk etter at formannskapet den 13. juni hadde fattet endelig vedtak i kommunereformen. Det var enstemmig i samsvar med rådmannens innstilling: «Norddal kommune held fram som sjølvstendig kommune med same kommunegrenser som i dag.» I kommunestyret halvannen uke seinere ble det også 17-0 for at kommunen skulle bestå som før. Det eneste det var en viss uenighet om, var hvorvidt det var nødvendig å ta med et forklarende punkt 2 fremmet under møtet. Håkon Myklebust (Sp) var lei hele saken og mente at man nå burde sette strek og legge vekk taktikkeri og redsel for fylkesmannen: «No seier vi kva vi meiner med to strekar under svaret og sendar det vidare. No er vi ferdige.» Etter noe diskusjon fant man imidlertid en formulering som kollegiet også enstemmig vedtok: «Etter ein grundig prosess og etter ei rådgivande folkerøysting, står dette igjen som det einaste alternativet. For alle andre alternativ som har vore vurderte, veg ulempene tyngre enn fordelane målt oppimot intensjonane med kommunereforma. Det Þnst difor p.t. ikkje saklege argument for å lansere andre strukturmodellar for Norddal.» 293

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Når så den siste potensielle partner, Stordal, 5 dager seinere også fattet endelig vedtak om å stå aleine, da var man vel i mål med denne såkalt frivillige kommunereformen i disse indre fjordstrøk? Idet det gjallet i Sanners gongong kl. 24:00 den 30. juni 2016, kunne sluttstrek settes for en lang og ressurskrevende prosess, eller hva? Både blant de folkevalgte og i kommunens administrasjon hersket det altså en bemerkelsesverdig unison enighet i saken. Like bemerkelsesverdig er det da at en såpass stor andel av befolkninga var så rykende uenig med de vurderinger og vedtak som ble gjort. Ville de nå godta utfallet, begrave stridsøksen, bli med på et forsøk på å samle kommunen igjen og få bygdene til å trekke i lag, samt etter hvert tre inn igjen i kommunens ordinære politiske liv og organer? Aksjonsgruppa tok knapt betenkningstid før de valgte å fortsette utbryter-kampen. Allerede 29. juni Þkk fylkesmannen på bordet et 28 siders dokument som ble innledet som følger: «Under føresetnad av at Stranda held fram som sjølvstendig kommune, søkjer vi med dette om grensejustering slik at bygdene Norddal og Eidsdal endrar tilknyting frå Norddal til Stranda kommune.» Etter faktaopplysninger, henvisning til stemninga på folkemøter, resultatene fra innbyggerundersøkelsene og folkeavstemninga samt fremlegging av ymse argumenter står det videre å lese: «Vi vil likevel streke under at både arbeidsgruppa og eit ßeirtal av befolkninga i Eidsdal og Norddal, meiner den beste løysinga hadde vore at heile Norddal kommune slår seg saman med Stranda. Norddal kommune forkasta likevel tidleg i prosessen dette alternativet.» Merete Løvoll Rønneberg uttalte til NRK at hun forventet at søknaden ville få en seriøs behandling: «Det har hele tiden blitt sagt at innbyggerne skal høres, og her er signalet ganske klart», sa hun. Samtidig presiserte hun igjen at primærønsket var å holde Norddal samlet, dvs. at hele kommunen gikk sammen med Stranda, men erkjente nå at det ikke lå innenfor aksjonsgruppas mandat å utrede den løsninga. Derimot gjorde hun det klinkende klart at de ville utbe seg en skikkelig forklaring dersom fylkesmannen ikke så noen grunn til å gjøre noe med grensene. Gjøre noe med grensene vet vi fra de foregående kapitlene at Fylkesmannen i Møre og Romsdal var innstilt på, og det til gagns. Da spørs det om ikke en skarve justering mellom noen småbygder ville bli som en pølse i slaktetida; at disse grensene likevel ville bli borte i en større plan klekket ut på fylkeshuset i Molde? Rigmor Brøste mente det styrket søknaden at såpass mange av innbyggerne i bygdene Eidsdal/Norddal sto bak, men hele spørsmålet Þkk nok bero i påvente av innstillinga som skulle komme fra den kanten angående framtidig kommunestruktur i fylket. Da den forelå i begynnelsen av oktober 2016, var reaksjonene alt fra sjokk, via overrasket og stikk i strid med hva man hadde blitt forespeilet, til stor tilfredshet blant dem som ønsket sammenslåinger i stor stil. I sistnevnte kategori var det nok svært få i indre fjordstrøk. 294

KAOSREFORMENE - BIND 1


Fylkesmannens totrinnsrakett hvor antall kommuner skulle gå fra 36 via 16 til bare 7, er nærmere redegjort for i kapittelet om nye Ålesund, og på side 243 Þnnes en illustrasjon til denne store generalplan. La oss zoome inn på området som er aktuelt i denne sammenheng! I første omgang skulle Norddal, minus bygdene på sørsida av fjorden, slås sammen med Stordal og Ørskog. I trinn 2 var planen å etablerte en «lokal»demokratisk enhet som skulle strekke seg fra Pyttegga (fylkets høyeste fjell, 1999,2 moh.) øst i Tafjordfjella til de ytterste skjæra på Romsdalskysten. Ytterligere 6 kommuner inngikk her med Ålesund som denne framtidige verdens navle. Straks etter offentliggjøringa av innstillinga kom aksjonsgruppa sammen for å drøfte situasjonen: «Vi merkar oss at fylkesmannen tilrår ein kommune på nordsida av Storfjorden, og den strekkjer seg frå grendene i Tafjorden og heilt ut på Finnøya i Sandøy kommune. Her kan ein verkeleg snakke om utkantar», uttalte Merete Løvoll Rønneberg i et intervju med Sunnmøringen. Da var det et langt bedre alternativ med en kommune sammensatt av Stranda og Sykkylven, slo hun fast, men ville de være med i den? Folketallet i Sykkylven var på 7.675 mot 4.598 i Stranda. Da hjelper det ikke så mye på hvor tyngdepunktet havner, om 477 sjeler blir lagt til fra andre sida av fjorden. Det var ikke for ingenting at de der satte som en forutsetning for en eventuell grensejustering at Stranda skulle stå aleine. Derfor utløste ikke fylkesmannens innstilling noen jubel hos separatistene selv om kartstreken over fjord og fjell i deres umiddelbare nabolag var ßyttet helt i tråd med eget ønske. Nå ville de gå i tenkeboksen, igjen lodde stemninga på hjemmebane og avvente den videre utvikling i kommunereformen. Stranda-ordfører Jan Ove Tryggestad var heller ikke tilfreds, og det var ikke bare fordi fylkesmannen ville fjerne Liabygda fra kommunen hans: «På indre får vi ei løysing som splittar meir enn den samlar», sa han til avisa Storfjordnytt og viste til at både innbyggere og folkevalgte i Stranda såvel som i Sykkylven hadde sagt klart nei til en sammenslåing mellom de to. Hva syns han så om at tapet av Liabygda ville bli kompensert med tilførselen av to andre bygder? «Dette er eit svar som verken Stranda kommune eller initiativtakaren på sørsida i Norddal ba om», svarte Tryggestad og konkluderte med at folk i Stranda mildt sagt var forvirra etter hva som hadde kommet fra statens forlengede arm i fylket. 295

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Forvirret var det ßer som var. Om det var kommuneledelsen eller fylkesmannens folk som slet med hukommelsen er ikke godt å si. Sistnevnte var nemlig på en rundtur til de enkelte rådhus hvor de hadde samtaler med ordførere og rådmenn i ukene før offentliggjøringa av innstillinga si. I Stranda Þkk de da en klar oppfatning av at fylkesmannen ville anbefale en sammenslåing av Norddal, Stordal og Stranda. Dette skrev avisa Sunnmøringen om etter å ha foretatt et stykke gravende journalistikk. Da kunne de også avsløre at det på den samme reisa ble gitt svært divergerende meldinger til andre, om det da ikke var slik at noen slet med å forstå nordmørsdialekta til Rigmor Brøste? Etter forespørsel kunne ordfører Eva Hove fortelle Sunnmøringen at de i Stordal slett ikke Þkk de samme signalene i saken som i Stranda. Det samme var tilfelle for Sykkylvenordfører Odd Jostein Drotninghaug og hans stab, men de hadde åpenbart oppfattet Brøste riktig. I følge avisa Þkk de nemlig allerede under visitasen der en klar forståelse av at kartet ville bli tegnet nøyaktig slik det etter hvert framsto på glanset papir i fylkesmannens innstilling. «Signala var ikkje til å ta feil av. Eg berre konstanterer at fylkesmannen har endra standpunkt», sa ordfører Tryggestad da avisa refererte til at Brøste ikke ville vedkjenne seg å ha vært inne på en slik tanke: «Nei, når vi har halde på med dette, så er det ei samla vurdering, ikkje ein og ein kommune som gjeld. Vi har måttet løfte blikket og sett heilskapen. Det som har vore viktig for oss, er at det har vore konsekvent og konsistent argumentasjon heile vegen», sa hun og la til: «Gjennom prosessen har utallege alternativ vore diskutert. No har fylkesmannen svart på sitt oppdrag med å gje ei fagleg tilråding til departementet. Så er det politikk resten.» Sunnmøringen gikk et steg høyere for å høre argumentene for kartegninga: «Eg har følt at fjorden er ein barriere. Det er der det ligg mest», svarte Lodve Solholm. Konfrontert med at løsninga hans førte til at noen bygder måtte krysse fjorden, ikke en, men to ganger, svarte han at det var deres eget ønske. Fylkesmannen hadde altså tydeligvis ikke fått med seg forutsetninga de der stilte om å holde Sykkylven utenfor. Liabygda, som de involverte sørside-innbyggerne må kjøre gjennom mellom de to fergene, skulle gå motsatt vei, uten at det der var fremmet noe ønske om å skilles fra Stranda. Her kan man altså godt si at kommunale ßyktninger ville krysse hverandres spor med Lodve Solholms modell. På kartet kan fylkesmannens strek se riktig pen ut, men for geograÞ-nerder er det noe som skurrer, i hvert fall litt lenger ute i fjorden: Med sine gamle fjellhyllegårder er Skotet 296

KAOSREFORMENE - BIND 1


historisk, geograÞsk og kulturelt helt udiskutabelt tilknyttet Stordal rett over fjorden. Her er den slett ikke den barrieren Solholm snakket om, men bindeleddet. Det hverken Þnns, eller vil noen gang bli bygget, veier gjennom det ulendte terrenget til resten av den nye kommunen han ville innlemme dette særegne området i. Kan det være at det har skortet en smule på lokalkunnskapen både her og der da den allmektige ekspertisen på fylkeshuset i Molde tegnet sine nye kart? Skotet var nok uansett bare en liten detalj i fylkesmannens store bilde: «Hovudpoenget er at vi ønskjer at Stranda og Sykkylven skal ta fram igjen og bygge videre på den gode intensjonsavtalen dei hadde, for å danne ein sterk og god kommune», sa han. Journalisten fra Sunnmøringen konfrontert ham da straks med at begge parter hadde sagt klart og tydelig nei til den: «Ja, ja, det er greitt. Det har eg full respekt for, men eg skulle lage mi innstilling ut frå mi faglege vurdering slik eg ser heile fylket under eitt. Og då enda eg opp der. Det er mi innstiling», fastslo han. At Stranda og Sykkylven skulle kunne greie seg hver for seg alene så fylkesmannen liten mulighet for, spesielt ikke med et sterkt Ørsta/Volda på ene sida og et Stor-Ålesund på den andre, slik han hadde foreslått. Slik hadde det altså blitt i Solberg, Sanner og Solholm sitt Norge: Å ha store og sterke naboer, «det er fali det», for å sitere Ludvig i Flåklypa. Derfor mante Lodve Solholm til fornuft: «Eg håpar at dei to ordførarane kan ta eit tak no, prøve å snakke saman ein gong til, og få til frivilligheit i staden for eventuelt at Stortinget gjer eit vedtak der dei ikkje får vere med å bestemme.» Heller ikke i Stordal ble fylkesmannens konklusjoner applaudert. «Om dette skulle bli det det endar med, vil det seie stor grad av tvang, og det er ikkje i tråd med kva Stortinget har sagt», mente ordfører Eva Hove. For egen kommunes del var hun litt forberedt på at presiseringa derfra om reell frivillighet ville bli tilsidesatt av det regionale embedsmannsveldet. Under sin visitas hadde nemlig Rigmor Brøste signalisert at det neppe ville bli anbefalt at kommunen skulle få bestå. At gigantomanien skulle ta så til de grader overhånd, fant Eva Hove derimot svært overraskende. En effektuering i to trinn fryktet hun dessuten ville gjøre prosessen enda mer rotete enn den hadde vært inntil da. Hove kommenterte også hvor ulikt fylkesmennene rundt om i landet tolka mandatet fra regjeringa, der noen av dem respekterte de lokale vedtak, mens andre satte dem fullstendig til side. I hvilken bås hun i så henseende plasserte eget fylkes statlige representanter, er det neppe nødvendig å gå nærmere inn på. Om slike som Ålesunds Eva Vinje Aurdal (Ap) og Moldes Torgeir Dahl (H) jublet, følte nok det store ßertall av lokalpolitikere seg overkjørt. Hva skulle de så gjøre i Stordal? Skulle de følge oppfordringa fra fylkesmannen om å prøve å få til en «frivillig» løsning? «Samanslåing med Ørskog og Norddal er ikkje i tråd 297

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


med Stordal kommune sitt primære ønskje, men det er samanfallande med landkommunealternativet som kommunestyret vårt har peika på viss Stortinget ikkje skulle late Stordal halde fram som eigen kommune», svarte hun. Som det ble avslørt allerede på side 243/244 i forrige kapittel, tok de et initiativ for å se om det gikk an å få til noe med de to naboene. For Stordal var jo en slik løsning ikke så helt ueffen, siden de lå i midten, skjønt det ville jo endre seg drastisk etter trinn 2. I Norddal lot de seg foreløpig ikke skremme til å gå inn i en treenighet hvor de ville bli et ytterpunkt med en tredjedel av det totale folketallet. Ordførar Arne Sandnes sa det rett ut til avisa Sunnmøringen at han i hvert fall ikke ville ha med Ørskog i en ny kommune. For Norddal ville det gi en svært uheldig sentraliserende effekt utover fjorden, mente han. Som såkalt frivillig alternativ smuldret det også opp idet Ørskog like etter vedtok å henge seg på direktetoget til byen. De så det lite hensiktsmessige å ta noe opphold på en mellomstasjon, hvor Stordal dessuten lå an til å bli kommunesenter, dersom de likevel skulle legges under Ålesund i neste omgang. Arne Sandnes sa at han hadde blitt «reint mållaus» da fylkesmannen la fram sitt forslag hvor antallet kommuner i Møre og Romsdal på sikt skulle reduseres til bare 7. Etter å ha fått summet seg tok han imidlertid bladet fra munnen og var ikke nådig i sin kritikk av hvordan den regionale statsmakta blanda seg inn i lokalpolitikken. Ut fra premissene som var gitt fra Stortinget om reell frivillighet, kunne han heller ikke tro at en slik ekstrem omkalfatring av kommunekartet ville bli tatt til følge. Norddal-ordføreren hadde allerede i et avisinnlegg gått hardt ut mot de sentrale myndigheter for arroganse, alt for sterke føringer, overstyring, i realiteten frivillig tvang, og etter hvert rasling med det som enda verre var: «Erna sin eigen superminister, Jan T. Sanner, prøver kvar dag å bortforklare eige mageplask i reforma; at dei ßeste seier nei til samanslåing. Samtidig trugar han dei ulydige med tvang», skrev han. Dersom staten virkelig skulle Þnne på å bruke makta si og tvinge, stikk i strid med tidligere lovnader, mente Sandnes at det ville føre til ei tillitskrise mellom folk og politikere generelt, og mellom lokaldemokratiet og statsmakta spesielt: «Folk reagerer på sentralisering, på konsentrasjon av politisk og økonomisk makt rundt ein akademisk elite som synest å vite best på vegne av alle.» Selv om han innså at loven ikke åpna for å trekke seg, fant ordføreren en eventuell overkjøring så dramatisk at han i så tilfelle ville ha et ønske om å forlate skuta: «Vi har stolt på lovnaden om at vedtaket i kommunestyret ikkje skal overprøvast. Viss det løftet vert brote, betyr det at regjeringa endrar spelereglane etter at ballen er sett i spel. Då blir 298

KAOSREFORMENE - BIND 1


folkestyret berre ein selskapsleik», sa Sandnes i et intervju med Sunnmørsposten og avsluttet med følgende kraftsalve adressert til Oslo: «Når kommunalministeren er så arrogant som han er, så tek han ein stor risiko. Eg kan ikkje minnast at ein statsråd har kome så i utakt med folket sitt, men tilsynelatande ser han det ikkje sjøl.» Den gamle ringreven hadde stilt opp på nytt og gått til valg på at kommunen skulle bestå. Han viste til prosessen de hadde gjennomført med en folkeavstemning han mente hadde gitt dem et klart råd om det samme: «Kor mange vil bry seg med å røyste neste gong om det ikkje vert teken omsyn til? Vidare vil eg med eit reint ßeirtal i eige parti og eit samrøystes kommunestyret i ryggen, måtte jobbe mot mi eiga overtyding, mot folket sin vilje og mot lovnader eg har gitt før valet. Eg vert m.a.o. redusert til eit gissel, ein marionett, ein narr som styrer etter diktat frå statsmakta», freste en ordfører som ikke la skjul på at han var forbanna. Skriveriene til Arne Sandnes vakte oppmerksomt, ikke bare lokalt, men helt inn til departementet. Der satt Paul Chaffey som begynte sin politiske løpebane i Det Liberale Folkepartiet, ble omvendt til sosialist og satt 8 år på Stortinget (89-97) for SV, før han i det nye årtusen snudde igjen og ble Høyremann. Som Sanners statssekretær Þkk nå denne uttalte ihuga globalisen oppgaven med å imøtegå en opprørsk ordfører i en liten norsk distriktskommune: På vegne av departementet avviste Chaffey at noen der var i uttakt med folket, slik Arne Sandnes hadde beskyldt statsråden for å være. Samtidig ikke bare bekreftet han, men presiserte at reformen var basert på frivillige og lokale prosessar: «Ordførar Arne Sandnes i Norddal kommune snur difor saka på hovudet når han mellom anna hevdar det no blir truga med tvang om ikkje alle folkerøystingar blir respekterte. For det første er folkerøystingar i Noreg rådgjevande. Politikarane kan ikkje, anten dei er lokale eller nasjonale, unndra seg det ansvaret som fylgjer med rolla som folkevald. Ein del av dette ansvaret er mellom anna å tolke resultata», skrev han i sitt avisinnlegg. Om politikere i kommuner, hvor folket hadde stemt rungende nei, også hadde begått tolkningsfeil, nevnte han ingenting om. Med gjentatte oppfordringer til alle og enhver om å ta opp saken på nytt, omkamper etter Sanners utsettelser av frister, og fylkesmannens vidløftige karttegning er det lett å få det inntrykk: I rådhusene rundt omkring var det mange som ikke hadde vært sitt ansvar bevisst, kjent sin besøkelsestid, og heller ikke tolket et nei for et ja. De hadde fulgt folkets framfor statsmaktas vilje. Chaffey framførte også ßere av de etter hvert så kjente argumentene og sedvanlige fyndordene, dvs. den samme gamle visa om «robust» meg her og «robust» meg der. Hva 299

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


gjalt Sandnes uro for tillitskrise mellom folk og politikere, delte han den, men han snudde på ßisa: «Det politiske system er avhengig av tillit mellom dei som leverer lokale tenester og legg grunnlag for lokal samfunnsutvikling og innbyggjarane i den einskilde kommunen. Skal vi ta vare på denne tilliten, treng vi kommunar som har kraft til å møte forventningane frå innbyggjarane.» Størst mulig var altså svaret, men er ikke det i motstrid med undersøkelsene utført av Direktoratet for forvaltning og IKT, DIFI, som var underlagt hans eget departement? Disse viser jo i hovedtrekk at graden av tilfredshet med de offentlige tjenester snarere er omvendt proposjonal med kommunestørrelsen. Statssekretæren forklarte at hovedgrunnen for reformen var at eksisterende grenser ikke var et godt nok svar på de utfordringene Norge ville få i de kommende år. «Mange lokalpolitikarar og lokalsamfunn er samde med meg. Dei har funne saman i nye einingar som gjer dei betre rusta til å levere gode helse- og omsorgstenester, betre sakshandsaming, hjelp til utsette grupper og til å utvikle regionen deira», hevdet han. Hva så med dem som fortsatt ikke var enige med ham og ønsket å bevare sitt lokale sjølstyre? Igjen understreket han at fri vilje skulle være utgangspunktet før han minnet leserne om at: «Eit ßeirtall i Stortinget har heile tida sagt at unntak frå frivilligheit kan vere aktuelt i spesielle situasjonar, der einskildkommunar ikkje skal kunne stanse endringar som er formålstenlege ut frå regionale omsyn.» Etter en studie av fylkesmannens kart må det være nærliggende å konkludere med at Møre og Romsdal måtte være spekket med spesialtilfeller og at det var svært mange regionale hensyn å ta. Etter sine frittalende utspill havna Norddals ordfører i en kryssild. Det var nemlig ikke bare det store og mektige departementet som tok til motmæle. Separatistene fra de to småbygdene tvers over fjorden fra kontoret hans gikk også ut i media: «Arne Sandnes møter seg sjølv i døra i samband med politikk i eiga kommune, der det er ei formidabel satsing på sentrum og tilsvarande mindre satsing på bygdene», sa Else Ragni Yttredal på vegne av aksjonsgruppa på sørsida. Mens ordførerne kjempet mot at kommunen hans skulle bli rammet av sentralisering, beskrev Yttredal Eidsdal/Norddal som «ein utkant i ein utkant». De var fortsatt forbitret fordi kommunestyret i følge dem hadde gjort sitt beste for å overse initiativet deres. Sandnes mente på sin side at kommuneledelsen hadde strukket seg langt for å etterkomme oppfordringene fra aksjonsgruppa om Stranda-alternativet. Etter dette lille tilbakesteget til juli 2016, for å få med denne avispolemikken som nok en gang viste splittelsen i Norddal kommune; la oss skru klokken fram igjen til høsten da fylkesmannen la fram sin innstilling! Den var jo ikke udelt positiv for noen av de stridende parter. Kunne så denne ytre trussel føre til en indre samling? Arne Sandnes syns allerede i utgangspunktet lite om en deling av Norddal kommune. Slik fylkesmannen nå hadde tegnet kartet, mente han det ble «heilt rådalaust». Sørsida av Norddalsfjorden ville bli en eksklave der folket ikke bare via to fergereiser måtte ut av og inn igjen i egen kommune, men også kjøre videre de 33 km over Strandafjellet (veiens høyeste punkt 533 moh.) for å 300

KAOSREFORMENE - BIND 1


komme til Aure i Sykkylven. Der ville kommunesenteret utvilsomt havne i denne foreslåtte konstruksjonen. Derfor var nok ikke aksjonistene helt uenige med ordføreren i at dette ville bli en lite rasjonell struktur. «Eg hadde håpa at vi skulle få ro rundt dette, slik at vi kunne få jobba med andre ting som har vore nedprioritert. No må vi fortsette arbeidet og bruke mykje ressursar for vidare dialog og lobbyverksemd for våre interesser. Det er uheldig», mente Arne Sandnes, som var dyktig lei hele reformprosessen. Når skulle de få ordentlig med tid til å drifte kommunen igjen og drive samfunnsbygging i bygdene sine? Han kjøpte heller ikke fylkesmannens påstand om at anbefalingene derfra bare var basert på faglige vurderinger, ikke politikk: «Stortinget har sagt at dette skal vere frivillig - også teiknar han likevel eit slikt kart. Det må i høgste grad vere politikk, regjeringas politikk», sa han. I Norddal hadde de sitt enstemmige kommunestyrevedtak om å fortsette aleine, men kunne det være at trua etter hvert begynte å slå sprekker? Da spørsmålet om å gå i forhandlinger med Stordal og Ørskog kom opp, ble følgende tilbakemelding referert i en interpellasjon: «Norddal kommune må vakna slik at vi ikkje hamnar ein stad vi ikkje vil.» De sto i mot også da, og så løste spørsmålet seg uansett da Ørskog gikk den annen vei, men presset økte for å gå inn for hva som helst annet enn status quo. Også Arne Sandnes begynte å frykte at fylkesmannens anbefalinger ville veie tungt i Stortinget. Dessuten svirret ryktene om tvang mer og mer. De to kommunene inne i fjorden hadde etter initiativ fra Sandnes tidlig i prosessen snakket om større samhandling for å stå i mot og ha et alternativ til sammenslåing. Kunne det av taktiske hensyn, slik det nå utviklet seg, være bedre å kakke seg helt på lag? Da invitasjonen kom fra Stordal om samtaler i den retning, takket man i Norddal straks ja: «Primært vil vi stå åleine, men vi vil gjerne ha eit nært forhold til Stordal. Og får vi til ein god avtale for begge, er eg for ei samanslåing», sa Arne Sandnes. Ordførerkollega Eva Hove ville i et intervju med Sunnmørsposten før møtet ikke spå hva utfallet ville bli: «Kan Stordal, fylkets minste kommune, framleis få lov til å stå åleine etter denne reforma?», ville avisa da vite. «Ja, det trur eg vi kan. Det er sagt nokså klart at reforma skal tuftast på fri vilje», svarte hun. Helt sikker kunne hun nok likevel ikke være. Hadde hun det vært, ville vel selvstendighetsvedtaket fra juni ha vært det endelige punktum for reformen også i Stordal? Gjennom første halvdel av adventstida var det hektisk møtevirksomhet mellom de to forhandlingsutvalgene. Plasseringa av rådhuset var selvsagt det store stridsspørsmålet. Det førte til en ukes utsettelse før de endelig, den 13. desember, kom i mål ved å møtes på halvveien. «I Liabygda?» vil noen kanskje spørre etter en titt på kartet. Stedet ligger jo ganske nøyaktig midt i mellom, halvannen mil fra hvert av de to kommunesentrene. Det kunne kanskje ha 301

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


vært en salomonisk løsning, men noe merkelig siden Liabygda hører til Stranda. De var ikke fremmed for å ta med seg dette området inn i en eventuell ny kommune, men i denne runden kom ikke noen kappe land-lek inn som et forstyrrende element. Selv om Sylte skulle få statusen som «hovedstad» med tilhold av rådmannen og hans nærmeste stab, lå det i korta at det skulle være aktivitet i begge kommunehus. Helse, omsorg og teknisk etat skulle være i Stordal, mens andre tjenester slik som brannstasjoner skulle beholdes slik det var begge steder. De to ordførernes signering av avtalen var naturlig nok hovedoppslag i Storfjordnytt, lokalavisa for indre Sunnmøre. Under tittelen «Ein bittelitt større kommune» var saken også tema på lederplass: «Vi kan sjå tilbake på ein interessant debatt, og ikkje minst ein merkeleg prosess», sto det å lese. Avisa trodde også at det kunne bli litt av hvert mer å skrive om «før den nye kommunen blir røyndom - etter planen 1. januar 2020.» Det var nok ikke nødvendig å være spesielt klarsynt for å komme med en slik spådom, uansett om det ble sammenslåing eller ei til slutt. «Heile reformprosessen kom skeivt ut frå starten, fordi ho vart sett i gang nærast som eit dekret frå kommunalministeren og pressa ned over kommune-Noreg», skrev redaktøren, men det var ikke bare sentralmakta som måtte tåle et spark. I ßere tidligere publiserte lederartikler hadde Storfjordnytt markert støtte til Stranda-alternativet og fant det nå «vanskeleg å leite fram den store entusiasmen for intensjonsavtalen som vart underskriven på tysdag.» I en oppsummering ble det konkludert med at den var kommet i stand av rent taktiske grunner: «På bakgrunn av både debatt, innbyggjarundersøkingar, folkerøystingar og kommunestyrevedtak verkar avtalen meir som eit pliktløp og ei gardering overfor kommunaldepartementet enn eit ønske om å skapa ei slagkraftig eining til beste for både innbyggjarar og næringsliv på indre Sunnmøre.» Presset ovenfra hadde altså ført til at en «frivillig» prosess var godt i gang mellom Norddal og Stordal, men ville det gjøre kommunen «robust» nok? Dette forslitte ordet, brukt med stor overhyppighet i reformen, forklarte forøvrig Arne Sandnes betydningen av i en kronikk han skrev på våren samme år: «Det er synonymt med svekka, avfolka og sentralisert.» Fylkesmannen i Møre og Romsdal var neppe enig i den tolkninga. I en uttalelse derfra mente man at kommunen i støpeskjeen var for liten til å oppfylle målene i reformen, men at det var bedre enn at de to fortsatte hver for seg. Derfor anbefalte han lokalpolitikerne å si ja til intensjonsavtalen. Etter en høringsrunde kom saken til behandling i kommunestyrene over nyttår. Stordal var først ute den 25. januar: «Vi har havna på sidelinja i denne viktige saken. Sammenslåing med Norddal er sjølsagt bedre enn å stå åleine, men det burde vore tatt initiativ til forhandlingar med nye Ålesund», mente Frode Færøy fra Høyre. Han Þkk med seg to av sine Þre partifeller pluss FrPs ene for å gå samme vei som Ørskog. Sistnevnte, Jonas Falch, argumenterte med at Norddal og Stordal ville bli for puslete og fryktet at Stranda ville bli lagt inn i en slik konstellasjon. 302

KAOSREFORMENE - BIND 1


Eva Hove med ßere ga uttrykk for at det kunne ha vært gunstig å få med Ørskog om det først skulle dannes en landkommune, «men det toget har gått», sa ordføreren. Med stemmetallet 11-4 ble det så ikke overraskende vedtatt å si ja til intensjonsavtalen. Større spenning var det nok knyttet til om kommunestyret hos naboen ville gjøre det samme dagen etter. Et tilleggspunkt lød: «Dersom Norddal kommune gjer vedtak om ikkje å slå seg saman med Stordal, vil Stordal kommune halde fram som eiga, sjølvstendig kommune.» Rådmannen i Norddal ga en viktig saksopplysning under møtet der. Han hadde snakka med fylkesmannen om dette med sørsida og deres søknad om grensejustering og fått en bekreftelse om at et vedtak om sammenslåing i så fall ville gjelde hele kommunen. Arne Sandes anbefalte spleisen med Stordal, men 5 av SPs 9 og SVs ene representant stemte i mot. Med 11 mot disse 6 ble det likevel et ja-vedtak også i Norddal. Da var det altså klart for den sedvanlige markeringa med bløtkake. Flere slike hadde funnet sted i departementet med kommunalminister Sanner med kakespaden i handa og et stort smil om munnen ßankert av tilreisende ordførere og rådmenn. I dette tilfellet nøyde de seg med en samling på Nilsgardstunet i Stordal den 10. februar uten storkarer helt fra Oslo. Fylkesmann Lodve Solholm hadde imidlertid tatt turen fra Molde til hjembygda si, Ørskog, sitt nabolag. Også han smilte fra øre til øre mens han holdt rundt de to ordførerne som var brakt sammen. Tallet på antall kommuner i fylket tikket jo ned med enda én. Spørsmålet nå var om han, og ikke minst stortingsßertallet, var fornøyd nok. På dette tidspunkt begynte nemlig også Tvangsgutane å gjøre seg mer og mer bemerket. I sin tale innrømmet Eva Hove at de hadde vært noe usikre til dette frieriet: «Vi har klart oss godt åleine, så dette blir meir som eit fornuftsekteskap. Stordal har vore gift tidlegare, men det vart krangling og til slutt skilsmisse. Det har satt sine spor», sa hun, men presiserte at selv om de var to ulike kommuner, hadde de likevel mye til felles. «Tenk at det skulle bli oss to, Eva. Det var ikkje akkurat love at Þrst sight», kvitterte Arne Sandnes før han framhevet at de var folk skåren over samme lest, og at begge hadde god medgift inn i ekteskapet: «Norddal har kraftaksjer og verdsarvstatus, Stordal industri, skianlegg og dugnadsånd», sa han før det var Lodve Solholms tur til å sprite opp stemninga. Han overrakte et brev som bekreftet at kommunene ville få én million kroner hver i de kommende tre år fram til sammenslåinga. Disse pengene framsto mest av alt som en premie for at de hadde gjort et vedtak i tråd med den glade givers ønske. 303

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Tilløpet til feststemning denne februardagen i Stordal ble likevel mest av alt som et lite avbrudd i tvangsspekulasjonene som svirret landet rundt. Det ytterliggående kartet Lodve Solholm hadde tegnet, hang som en spesielt mørk skygge over mange lokalsamfunn i Møre og Romsdal. Mange pustet nok derfor lettet ut da det bare var Haram som ble utsatt for ren skjær tvang i fylket. Den 8. juni 2017 vedtok således Stortinget sammenslåing av Norddal og Stordal, uten hverken fratrekk eller tillegg av områder slik som henholdsvis Eidsdal/Norddal og Liabygda. Denne problematikken var imidlertid på ingen måte et avsluttet kapittel. «Vi har ikkje planar om å trekke søknaden om grensejustering etter den siste utviklinga i arbeidet med kommunereforma», sa Merete Løvoll Rønneberg i aksjonsgruppa allerede da det syntes klart at det gikk mot sammenslåing mellom Norddal og Stordal. Det var ikke bare på Sunnmøre eksisterende grenser ble utfordret. På landsbasis forelå det innen august 2017 hele 37 søknader fra enkeltpersonar eller bygdelag som ville ut av egen kommune og over til en nabo. Det var nå opp til departementet om det var grunnlag for å gå videre med de enkelte sakene, som i så tilfelle ville bli utredet av fylkesmannen. Dersom de Þkk klarsignal, gjorde Løvoll Rønneberg det klart at initiativtagerne i Eidsdal/Norddal igjen ville lodde stemninga i bygdene sine: «Skal vi halde oppe søknaden om grensejustering, bør det framleis vere eit klart ßeirtal for det», presiserte hun. Mens de på sørsida ventet på hva sentrale myndigheter ville foreta seg, var det på nordsida en utvikling med motsatt fortegn. Stranda hadde nemlig vedtatt å legge ned skolen i Liabygda og hadde spurt om å få kjøpe plasser til elevene derfra av Stordal og Nordal kommuner. Svaret de Þkk var at hele Liabygda var velkommen til å bli en del av den nye, sammenslåtte Fjord. «Frå vår synsstad er det både naturleg og ønskeleg, men eit initiativ bør kome frå Liabygda eller Stranda kommune», skrev de to ordførerne Hove og Sandnes i et felles svarbrev til Stranda kommune. Mye av opprørsstemninga i bygdene på sørsida hadde sin bakgrunn i at ungdomstrinnet der i åresvis hadde vært truet av ßytting til Valldal. Grunnet SPs valgløfte og påfølgende reine ßertall i kommunestyret fra 2015 Þkk Eidsdal skole bestå som før, i hvert fall inntil videre. Ved en eventuell grensejustering ville man selvfølgelig heller ikke ha noen garanti for at den ville være fredet til evig tid. Så kan man spørre seg hva som ville skje etter hvert dersom elevgrunnlaget ble svekket og/eller Stranda kommune kom trekkende med nedleggingsspøkelset? Hvor skulle da ungene sendes, med ei ferge til Fjord, dvs. Valldal skole, eller med to til den nye hjemkommunen? I slutten av september 2017 kom svaret fra departementet. Joda, de ga grønt lys for en videre prosess og ga fylkesmannen i oppdrag å utrede og komme med en innstilling, ikke bare for bygdene på sørsida, men også for Liabygda. For sistnevnte brukte departementet 304

KAOSREFORMENE - BIND 1


sin egen initiativrett. Derfra hadde det ikke framkommet noe ønske om å bytte kommune. Den geograÞske posisjonen, mellom de to som skulle slå seg sammen og tilhørende en tredje på andre siden av fjorden, gjorde imidlertid at de 220 innbyggerne der hadde havnet i en skvis. Derfor ville det også for dem være greit å få en avklaring. I et avisinnlegg skrev noen av dem: «Norddal og Stordal kommunar skal slå seg saman. Eidsdal og Norddalsbygda ynskjer å gå over til Stranda, og Liabygda ynskjer å vere på lag med alle. Korleis løyser vi dette til beste for innbyggarane?» Under et folkemøte i Liabygda i slutten av oktober var stemninga entydig. Lokalbefolkninga ville ikke skilles fra kommunen de alltid hadde tilhørt. Utredningen som var på gang, forsterket frykten for at bygda kunne bli grensejustert med tvang, og de frammøtte ga klart uttrykk for at i så tilfelle ville de ha med seg resten av Stranda. Ordfører Jan Ove Tryggestad var tilstede, tok i mot disse klare signalene, og bekreftet at han så det likedan. I det hele tatt var de i Stranda kommune slett ikke fremmed for en treenighet i indre fjordstrøk. I den sammenheng skal man huske at de satt på kjøttvekta med nesten dobbelt så mange innbyggere som i de to andre til sammen. Samme faktum kan man legge til grunn for at de ble avvist av de to lillebrødrene på nordsida. Typisk for stemninga er følgende uttalelse fra et medlem i fellesnemnda: «Om dei i Liabygda sjølve ynskjer å koma til oss, er det greit, men ikkje snakk om at resten av Stranda skal med, uansett kor mykje standarane prøver seg på det. Vi må halda tunga beint i munnen her.» «Byspøkelset» ble også stadig trukket fram som et argument for denne løsninga, eksempliÞsert med følgende utdrag fra lederartikkelen i Storfjordnytt 26.10.17: «Håpet er at fylkesmannen endar med å tilrå den einaste gangbare løysingar for innbyggjarane på Indre: at heile Stranda kommune vert ein del av nye Fjord kommune. Det ville blitt ein litt større, men framleis liten kommune, men stor nok til å hindre at vi her inst i fjorden vert «slukte» av nye Ålesund kommune i løpet av kort tid.» Om den andre grensejusteringssaken gjorde Stranda-ordføreren det under møtet i Liabygda klart at han ikke ønsket å kjøpslå for at de to bygdene skulle rive seg løs fra Norddal: «Det er ikkje slik vi byggjer demokrati, men dersom dei ønsker det, er dei velkomne til Stranda», sa Tryggestad. Mest av alt fryktet han at Liabygda skulle bli tvangsinnlemma i Fjord. I sin oppfølgende kommentar ga han, utilsiktet eller ei, indirekte forståelse for holdninga også til sin ordførerkollega i Norddal: «Tar ein ut ei bygd her og ei bygd der, står kommunen attende som ei ribba høne.» Grensejusteringssaken var helt utvilsomt en utfordring og et forstyrrende element for dem som nå skulle danne den nye Fjord kommune. Bedre ble det ikke av at disse prosessene ble brukt, av krefter både i lokalområdet og fra sentralmaktas representanter, som en 305

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


brekkstang for å få også Stranda med i selskapet. Krav om ßytting av noen streker på kartet kunne lett oppfattes som vikarierende argument for å fjerne dem helt. Til NRK bekreftet da også Else Ragni Yttredal på vegne av aksjonsgruppa langt på vei det: «Vi har søkt om en grensejustering, men primærønsket er vel en sammenslåing av hele Norddal, Stranda og nå altså Stordal. Vi har tro på at den konstellasjonen kan bli veldig bra og håper at fylkesmannen også vil åpne opp for den diskusjonen.» Selv om det gikk på tvers av den streken han opprinnelig tegnet, var det ingen tvil om at fylkesmannen ønsket det nettopp slik etter at Stortinget hadde sagt sitt. Ytterligere sammenslåing var ikke å forakte, men blant de folkevalgte på nordsida var det knapt noen som ville lukte mer på den løsninga. De hadde gjort sine endelige vedtak, to ganger til og med; først å stå alene, og så etter press; å slå seg sammen. Nå Þkk det være nok: «Jeg registrerer at det er interesse for dette. Men Norddal og Stordal har gjennomført en prosess og skal vi gå inn på dette, så må vi begynne på nytt», sa Arne Sandnes og presiserte at han ville forholde seg til at agendaen nå skulle være grensejustering, ikke enda mer sammenslåing. I Stordal hadde sammenslåing med Stranda aldri engang vært tema, og kommunen var kjemisk renset for pressgrupper som ønsket seg i den retning. Tre ville være en for mye og helt i strid med forutsetningene da de gikk inn i dette: «Jeg forholder meg til dette som grensejusteringer, og skulle det være noe annet så må en faktisk nullstille hele prosessen. En kan ikke ta for gitt at Stordal blir med i en kommune fordi at noen andre ønsker at det skal være slik», sa Eva Hove. Så dukket det opp en ny vinkling i debatten, både lokalt ßere steder i landet og helt til topps i Oslo. I en del kommuner utgjorde de aktuelle områder en befolkningsmessig så stor andel av totalen at det ble reist spørsmål om det skulle betraktes som en grensejustering eller en deling. Foruten i Norddal, var denne problemstillinga særlig aktuell i Ås og Gjemnes. Disputten om dette i sistnevnte og hvordan spørsmålet ble tatt opp i Stortinget av Sps Jenny Klinge, er beskrevet fra side 167 i kapittelet om Molde. Reglene er klare: Enkeltpersoner, bygdelag, næringsdrivende, kort sagt hvem som helst, har såkalt initiativrett i spørsmål om grensejusteringer. Dersom det gjelder ønsker om sammenslåing eller deling ligger derimot den retten bare hos de berørte kommunestyrer. Dette går tydelig fram av inndelingslovas § 8 om initiativrett. Så reiser selvsagt spørsmålet seg om hva som er hva, i dette tilfellet en justering eller deling? På regjeringas egne nettsider om kommunereformen fant man i dokumentet «Formelle rammer i bygginga av nye kommunar» et svar som også burde være klart nok: «Område som består av meir enn 25 prosent av innbyggjarane vil stort sett alltid bli behandla som kommunedeling.» I slutten av november 2017 reise Arne Sandnes spørsmålet om det de i hjemkommunen sto midt opp i, formelt sett var ei grensejustering eller en delingssak. Fylkesmannen svarte da at de hadde drøftet spørsmålet med departementet og fått bekreftet at saken skulle utredes. Som dokumentasjon for det var det i svaret kopi av brev datert i september. Det oppfattet Sandnes som en generell bestilling fra departementet til fylkesmannen og slett ikke som en juridisk begrunnelsen for at utredningen var innenfor gjeldende regelverk. 306

KAOSREFORMENE - BIND 1


I begynnelsen av desember arrangerte aksjonsgruppa på sørsida et folkemøte for å diskutere framtidig kommunetilknytning og orientere om prosessen. Merete Løvoll Rønneberg fortalte om oppstartsmøtet hos fylkesmannen hvor brevet «kor ein sår tvil om det lovmessige i grensejusteringsprosessen», fra Norddal kommune ble lagt fram. «Eg har snakka med fylkesmannen som i sin tur har snakka med departementet. Det klare svaret er at departementet har gjeve fylkesmannen eit oppdrag om at grensejusteringa skal greiast ut», bekreftet hun. Hos de mest ihuga Strandatilhengerne ble nok dette siste utspillet fra kommuneledelsen mest av alt oppfattet som nok et forsøk på obstruksjon av deres ønske. Igjen ble det også klaget på at deres foretrukne alternativ ikke var med på seddelen under folkeavstemninga 7 måneder tidligere. «Det er ein skandale som har øydelagt prosessen. Stranda må med, det er det ingen tvil om, elles vil nye Ålesund sluke meir og meir», mente en av deltagerne. I det hele tatt syntes det mer og mer tydelig at det ikke var grensejustering, men full sammenslåing som var det egentlige målet. I så tilfelle ville det vel ikke være tvil om at bare dersom initiativet kom fra kommunestyret, skulle det tas til følge av høyere myndigheter? Den 5. januar sendte Norddal-ordføreren en e-post til prosjektlederen for grensejusteringsarbeidet hos fylkesmannen i Møre og Romsdal i et nytt forsøk på å bringe klarhet i dette sentrale spørsmålet. Her pekte han på at 29 prosent av kommunens innbyggere var bosatt i det aktuelle området, dvs. mer enn de 25 % som er «brytningspunktet» i lovteksten: «Slik formannskapet i Norddal tolkar inndelingslova, må dette deÞneres som ein delingssak. Om det er rett, er det kommunestyret og ikkje innbyggjarar åleine som har initiativretten til å fremme eventuelle søknader til departementet», skrev Sandes. I sin purring mente Sandnes at det hastet med en avklaring i og med at det hadde stor prinsipiell og praktisk betydning for både Norddal og andre kommuner i samme situasjon. «I ytste konsekvens kan handteringa av denne saka avgjere lagnaden til den nye Fjord kommune. I lys av alvoret i saka ber vi om eit snarleg svar grunngitt med visning til gjeldande rett», skrev Sandnes og krevde: «Dersom vår tolking av Inndelingslova er korrekt, men departementet likevel krev at denne saka vert greidd ut som ei grensejustering, ber vi vidare om innsyn i kva for unntaksreglar som er gjort gjeldande i dette spesielle tilfellet.» I Stordal var de forsiktige med å blande seg bort i den betente grensestriden, men ordfører Eva Hove viste til at intensjonsavtalen ble forhandlet ut i fra det eksisterende areal og folketall. Hun ønsket heller ikke å forskuttere utfallet dersom ei grensejustering skulle skje, men sa det vil være naturleg at kommunestyret i Stordal i så tilfelle vurderte vilkårene for sammenslåinga på nytt. Kunne dette være en mulighet til å returnere til det opprinnelige 307

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


vedtaket om å stå aleine? Etter valget var det jo ikke lenger noe stortingsßertall for tvang. Derfor burde det heller ikke lenger være noen frykt for at Fjord skulle tvinges sammen med Stranda. «Vi trivst med å vere små», sa Eva Hove og mente storkommuner har et anna fokus enn de mindre: «Difor er det viktig å ta vare på dei små kommunane.» Manglende klare svar kunne kanskje tyde på at sentralmakta slet med tolkninga av lovverket og hvordan rettsregler skulle praktiseres av egne forvaltningsorganer? Utrednings-prosessen gikk sin gang. Konsulenter og opinionsbyrå var i full sving. Telemarksforskning ble også engasjert for å se på de økonomiske konsekvensene for de involverte kommuner dersom det ble noe av endringene. Muligens var det for fylkesmannen en strek i regninga at de også uttalte seg om inndelingslova og distinksjonen mellom deling og justering? Telemarksforskning trodde nemlig det skulle mye til for at departementet ville gi grønt lys for ßytting av bygdene ettersom det dreide seg om en innbyggerandel på over 25%. I siste halvdel av januar ringte Opinion AS til samtlige innbyggere over 16 år i Eidsdal/ Norddal og Liabygda. I begge områder oppnådde byrået en svarprosent på 77. Resultatet i Liabygda var i tråd med inntrykket fra folkemøtene. 68% ville forbli i Stranda, mens 27% ønsket overføring til nye Fjord kommune. I bygdene på sørsida var ikke kravet om å bli grensejustert like massivt som arbeidsgruppas innbyggerundersøkelser viste, men fortsatt var det er ßertall på 57% for overßytting til Stranda. 17% svarte «Veit ikkje». I sin høringsuttalelse gikk Norddal kommunestyre «på det mest bestemte imot at bygdene Norddal og Eidsdal vert skilte frå Norddal og ßytta over til Stranda kommune gjennom ei deling eller ei grenseregulering.» I en omfattende begrunnelse ble det blant annet trukket fram at prosessen med dannelsen av Fjord kommune, anbefalt av fylkesmannen og vedtatt av Stortinget, var kommet langt og kunne bli satt i spill om dette skulle bli en realitet. I Stordal så de det likedan og uttalte at det i verste fall kunne ødelegge grunnlaget for nye Fjord kommune: «Vi ber om respekt for det grundige arbeidet kommunane har gjort – både fram til samanslåings-vedtaket og etterpå – og vil på det sterkaste gå imot den omsøkte grenseendringa som gjeld Norddal kommune.» Fellesnemnda for nye Fjord kommune ga så sin fulle tilslutning til uttalelsene fra de to kommunestyrene. I uttalelsen fra Norddal blir det igjen pekt på inndelingslova og at det her ikke dreide seg om en justering, men en deling, og at det da var kommunestyret som hadde den lokale initiativrett, ikke innbyggerne selv. Her Þkk de full støtte av fylkesutvalget i Møre og Romsdal som mente «at dei omsøkte grensejusteringane i Norddal og Gjemnes representerar ei deling av kommunane og difor må behandlast av Stortinget.» 308

KAOSREFORMENE - BIND 1


Fylkesutvalet uttalte dessuten «at grensejusteringar med potensielt store verknader for «restkommunen» og regionen bør få eit breiare beslutningsgrunnlag enn mindre justeringar. Her må innbyggjarundersøkinga offentleggjerast på grunnkrinsnivå og kommunestyret si uttale må leggast stor vekt på i den vidare behandlinga.» Krav om at resultatet av ringerunden skulle vises også for de enkelte kretser, som det er Þre av på sørsida, var noe fylkesmannen ikke ville etterkomme. Søkerne på sørsida mente at hverken Norddal eller Fjord kommune ville være stor nok til å greie oppgavene som ville bli pålagt kommunen. Derfor så de det som «langt viktigare at vi beheld kvardagstenestene frå kommunen, enn å ha kort veg til sentraladministrasjonen». Av samme årsak trodde de at «om ikkje lenge vert det naudsynt med ein ny samanslåingsprosess.» Samtidig lot det tydelig skinne gjennom at det var løsninga de primært ønsket allerede i denne runden: «Gjennom ei samanslåing med Stranda kommune ser vi det som ein moglegheit å utvikle framtidsretta kommunale tenester i fellesskap med Geiranger, Norddal og Eidsdal.» Formannskapet i Stranda brukte det samme argumentet da de stilte seg positiv til grensejusteringa. De ovennevnte områder i samme kommune mente de ville kunne «gje synergier som kunne styrke og sikre dei kommunale tenestetilboda og arbeidsplassar i bygdene.» Da rådmannen i Norddal plukket opp dette poenget og argumenterte for at det var mer naturlig og heller burde bli slik at Geiranger kom til dem, gikk det ei kule varmt over fjorden: «Det er heilt greitt at dei meiner at Norddal/Eidsdal høyrer til deira kommune, men eg fyrer meg opp når dei vil ha Geiranger», var kommentaren fra ordførar Jan Ove Tryggestad. Tonen var ikke fullt så uforsonlig, men standpunktene var motsatt også i spørsmålet om Liabygda. Kommunestyrene i Norddal og Stordal samt fellesnemnda uttalte alle at de «vil utelukkande sjå det som ein fordel om Liabygda krins blei ein del av Fjord kommune i framtida. Vi har respekt for at ßeirtalet av innbyggarane i dag ynskjer å halde fram i Stranda kommune, men nye Fjord kommune vil ha kapasitet til å yte velferdstenester som vil vere lettare tilgjengeleg for innbyggarane i Liabygda.» På Vestbredden, dvs. på Stranda, var signalene fra rådhuset like tydelige på at de ønsket å beholde Liabygda. Samtidig beklaget de i sin uttalelse at samtaler om framtidig sammenslåing med Fjord kommune ikke hadde lykkes. De mente at det ville få store konsekvenser for kommunen, også for den videregående skolen i Stranda sentrum, om de skulle miste dette området: «Dette vil i ytterste konsekvens kunne svekke det samla tenestetilbodet i andre delar av Stranda kommune og såleis få negative konsekvensar for alle bygdelaga i kommunen.» 309

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Kan man ane en viss krisemaksimering her? Liabygdas andel utgjorde under 5% av det totale folketall, og for disse ønsket de å kjøpe tjenester, slik som skoleplasser, fra Fjord. Om det var så ille, måtte det være tillatt å spørre hvor solidariteten var med den mye mindre naboen som sto i fare for å miste mye mer? Da avisa Sunnmøringen, med redaksjonen på Stranda, på lederplass også langa ut mot Norddal, begynte det virkelig å koke i disse indre fjordstrøk. Ille nok var det de mente var ublu prisforlangende for å ta imot elevene fra Liabygda, «men å seie at Geiranger høyrer «naturleg inn» i Fjord?» Der gikk altså grensa: «Vi tør våge den påstanden at Stranda er langt betre egna til å følge opp Geiranger enn Norddal kommune og framtidige Fjord kommune nokon gong kjem til å bli», skrev redaktøren. Videre sto det å lese at «rådmannen i Stranda har stilt spørsmål med kor levedyktig ein framtidig kommune med 2.668 innbyggarar er.» Det gjorde Sunnmøringen også for så virkelig å dra fram trumfkortet i ordkrigen: «Stranda kommune er på veg ut av Robek-lista, tre år før tida. Det er eit salsargument av dimensjonar i denne diskusjonen – alle andre stader enn i Norddal, openbart.» Joda, under Tryggestad hadde man utvilsomt gjort et utmerket arbeid med å omstille drifta for å komme ut av Robek-fengselet. Der hadde Stranda i åresvis konkurrert med Ålesund om å være den hyppigste stamgjest. Det redaktøren helt unnlot å nevne var at både Norddal og Stordal helt hadde glimret med sitt fravær på denne lite attraktive lista. Neste stikk var at: «Politikarane i Norddal utviser ingen respekt for Stranda kommune. Det står dei fritt til, kor uklokt det enn er.» Så vred redaktøren virkelig kniven om i såret: «Det som er verre, er at dei ikkje utviser noko respekt for sine eigne innbyggarar. Røynda passar ikkje politikarane, så då omskriv ein røynda.» Avslutningsvis kom forsikringa om at de hadde langt bedre holdninger på deres side av frontlinja: «Sunnmøringen ønsker, som kommunepolitikarane i Stranda, bygdene Norddal og Eidsdal hjarteleg velkommen inn i Stranda, om dei ønsker det. Og vi kan forsikre om at Stranda er langt meir lydhøyre overfor sine bygdelag enn Norddal kommune ser ut til å vere.» Siden ingen fredsbevarende ßåtestyrke hadde blitt sendt innover fjorden, kom det snart en mitraljøse i retur fra Arne Sandnes, publisert i Sunnmørsposten: «Først til min gode kollega, Jan Ove Tryggestad: Politikarane i Norddal har ikkje sagt at dei vil ha Geiranger! Derimot høyrer vi at ordføraren i Stranda, gang på gang gjentek, at Norddal og Stordal burde vore slått saman med Stranda.» Sandnes tok tak i tvilen som hadde vært reist fra den sida om levedyktighet: «Ein kan undra seg over kva som ligg til grunn for denne rørande omsorga for naboen. Har ikkje Stranda nok å stri med på heimebane?» Han kunne så trøste dem med at de ikke burde bekymre seg for dem ved å vise til at Telemarkforskning

310

KAOSREFORMENE - BIND 1


hadde regna ut at de ville klare seg aldeles utmerket: «I Stranda er framleis samanslåing ein gjennomgangsmelodi i den politiske debatten», skrev Sandnes og presiserte at det verken i Norddal eller Stordal var interesse for en spleis med Stranda: «Den diskusjonen er vi ferdig med for lenge sidan og saken vart for vårt vedkomande avslutta då Stortinget gjorde vedtak om Fjord kommune i juni 2017.» I klare ordelag ba Sandnes om respekt for dette standpunkt og at saken nå gjaldt spørsmålet om grenseregulering, og intet annet. Om den betente striden skrev han: «Etter ßeire utspel i media i seinare tid, seinast utblåsinga om Geiranger i Stranda formannskap sist måndag, sit eg att med eit inntrykk av at bygdelaga deira er freda vilt, medan andre jaktreglar gjeld for å få has på våre.» Striden om Øst-Grønland på 1930-tallet ble avgjort av den internasjonale domstolen i Haag. Da vant Danmark over Norge. I den mer lokale striden på indre Sunnmøre skulle nå Fylkesmannen i Møre og Romsdal komme med sin dom. Kunne han i sin visdom fordele land og folk slik at ingen sto igjen som tapere? 23. mars 2018 ble innstillinga presentert. Da Lodve Solholm åpna pressekonferansen, fortalte han at han hadde planlagt å lese dikt, men det var vanskelig å Þnne et som var passende: «"Til lags åt alle kan ingen gjera" var det næraste eg kom», sa han for så å skildre prosessen som mye vanskeligere enn arbeidet med kommunereformen: «Det er små forhold, bygd mot bygd, nabo mot nabo, kommune mot kommune, stort engasjement og offentleg debatt. Vi har forsøkt å gjere ei grundig vurdering, med omsyn til søkjarar og kommunane det gjeld.» Angående striden om hvilken kategori saken med sørside-bygdene tilhørte, ble det opplyst at fylkesmannen ikke hadde tatt stilling til om enkeltsaker gjaldt grensejustering eller deling av kommunen: «KMD har bede oss behandle dette som justeringssaker. Deretter vil dei ta stilling til om det er snakk om deling når dei får saka inn frå vår side», sa Solholm. Han tilbakeviste altså ikke innvendingene om manglende initiativrett for søkerne grunnet 25-prosentregelen. Tvert om bekreftet han at det lokalt bare var kommunestyret som kunne gjøre det, for så å peke på at det var departementets egen initiativrett som hjemlet utredningen. Så forklarer han at bakgrunnen for det igjen var det grundige og gjennomarbeidede initiativ de mottok fra aksjonsgruppa og tilrådningen han selv ga for å gå videre med saken. Her skal det sannelig et klart hode til for å henge med i sirkelargumentasjonen, men i en eller annen skarp sving må da vel inndelingslovas § 8 om initiativrett ha forsvunnet ut over sidelinja? I dokumentet «Grensejustering, utgreiing og tilråding» for Norddal/Eidsdal fyller disse juridiske vurderinger et par sider under kapittelet «Rettsgrunnlag». Her får man det etter hvert svart på hvitt at «fylkesmannen tek ikkje stilling» og «departementet tek endeleg 311

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


avgjerd», men helt til slutt legges det likevel en føring for hvordan departementet kan forholde seg til spørsmålet uten å komme i konßikt med inndelingslova: «Fylkesmannen si vurdering er at det vil vere naturleg å sjå saka utifrå folketalet i den nye Fjord kommune. Der vil innbyggjarane i Eidsdal og Norddal utgjøre 18,3% av totalen.» Etter å ha forklart at «vi i vår vurdering har lagt stor vekt på ein godt grunngjeve søknad», pekte Solholm på de geograÞske forhold: «Dei tre bygdene Norddal, Eidsdal og Geiranger ligg langt unna kommunesenteret, og i den samanheng er det ein fordel at dei høyrer til i same kommune.» Betød det da at han mente det var gunstigst med bare ei ferge til rådhuset, eller ville han anbefale at det ble to slik at det faktisk ble riktig langt? La oss like godt først som sist avsløre at han konkluderte med at det var best å grensejustere Norddals sørside til Stranda, mens Liabygda skulle forbli der de alltid hadde vært. Om det ble tatt til følge, kunne altså folk kjørende til sitt nye rådhus, på strekningen mellom fergene, møte bussen med barn fra Liabygda i den nye hjemkommunen på vei til skolen i kommunen sørside-folket var justert ut av, ref. Strandas ønske om kjøp av tjenester i Fjord. Henger du med? Stranda Þkk det altså som de ville, mens alt gikk i mot den nye Fjord kommune. Reaksjonene lot ikke vente på seg: «Dette blir tungt», sa en svært skuffa og sjokkert Arne Sandnes: «Dette er den svartaste dagen i mi politiske karriere. Er det verkeleg mogleg. Vi hadde massive argument. No må vi få tenkje på det som har skjedd», fortsatte han, men Þkk snart summet seg og konstaterte: «Sjølv om 500 innbyggjarar no forsvinn over til nabokommunen, er nye Fjord kommune liv laga.» Ingen skulle altså få presse dem til mer «frivillig» sammenslåing.

Stordal-ordfører Eva Hove var ikke noe mildere stemt. Den ellers så sindige damen var rett og slett sint. Hun mente at fylkesmannens forslag til grensejusteringer markerte det absolutte nullpunktet i kommunereformen: «Vi har i månedsvis gjennomført en prosess som endte med at Norddal og Stordal frivillig vil slå seg sammen til Fjord kommune. Fylkesmannen har støtta oss i dette. Storting og departement har også stadfesta sammenslåinga. Så kommer altså fylkesmannen med ei tilråding som svekker grunnlaget for den samme kommunen. Motivet kan ikke være noe annet enn å tvinge fram større kommuner. Dette er embetsmakt av verste slag», freste Hove. 312

KAOSREFORMENE - BIND 1


«No har vi lagt fram vår tilråding, og politikken overtar», sa Solholm. Var det ikke likevel svært mye i det han sa og skrev, som tydet på at han langt fra så seg ferdig med egen rolle som barrikadestormer for regjeringa i dens bestrebelser for å redusere antallet kommuner? «Det er framleis moglegheiter for å forhandle om samanslåingar, og då skal vi støtte opp så godt vi kan. Kommunereforma er ikkje over», konstaterte han. De to Fjord-ordførerne gikk langt i å uttrykke en slik mistanke. «Eg må seie at tilliten til fylkesmannen no er utfordra», sa Arne Sandnes og mente han i fylkesmannens framferd så en helt klar agenda for å få til en sammenslåing mellom Norddal, Stordal og Stranda: «Eg har ikkje mandat til å møte Stranda for samtaler om samanslåing, det har vorte avvist før», slo Norddal-ordføreren fast. Eva Hove hadde tidligere uttalt at et utfall som fylkesmannen nå anbefalte, betød en endring av forutsetningene fra da de gikk inn i Fjord-prosessen: «Vi må se hvor vesentlig dette er. Skulle det vise seg at Fjord kommune ikke er liv laga, krever vi at prosessen blir nullstilt. Vi kan ikke akseptere at Stordal skal bli ei brikke i ei grensejusteringssak i Norddal» fastslo hun. Med det holdt hun det åpenbart ikke for usannsynlig at Stordal kunne Þnne tilbake til sitt opprinnelige ønske om å stå alene. En utvikling i motsatt retning med ytterligere sammenslåinger satte hun imidlertid uten å nøle foten helt ned for og viste til at Stranda ikke på noen måte lå innenfor hverdagsregionen til Stordal. Går man nærmere inn og leser fylkesmannens samla vurdering for sin anbefaling, kan det ikke være mye tvil om hvor han egentlig ville: «Det klare resultatet frå innbyggarhøyringa talar sterkt imot at Liabygda blir grensejustert over til nye Fjord kommune», er greit nok, men hva med fortsettelsen? «Representantar frå Liabygda har gitt klart uttrykk for at dei primært ønskjer seg ein større og meir robust kommunesamanslutning.» Her hadde han slett ingen formell innbyggerhøring å vise til. Der gikk det bare fram at ßertallet ønsket å forbli en del av Stranda, og så kom det uttalelser på folkemøtet om at dersom de skulle bli grensejustert, var ønsket at resten av Stranda ble med på ferden. Her har fylkesmannen tatt seg en frihet ved å legge «robust-begrepet» sitt i bygdefolkets munn. Han ga seg ikke med det: «Det er etter Fylkesmannen si vurdering ikkje grunnlag for å grensejustere Liabygda over til ein mindre berekraftig kommune enn den dei høyrer til i dag. Fylkesmannen meiner at den beste løysinga for Liabygda vil vere å inngå som ein del av ei større kommunesamanslutning.» Så tar han virkelig i ved å vise til viljen fra formannskapet i Stranda til å «ta opp igjen kommunesamanslåingsprosessen og gå i drøftingar med andre kommunar om ei eventuell samanslåing frå 2020.» Her tas ikke bare Fjord med, men også "andre aktuelle kommuner, slik som Sykkylven, Ålesund og Volda/ Hornindal". De samme sterke føringer ligger også i den andre innstillinga. Riktignok skriver han: «Fylkesmannen har forståing for at Norddal og Stordal kommune ønskjer ro i samanslåingsarbeidet, og at dei ønskjer å gå inn i nye Fjord med heile kommunen samla jf. intensjonsavtalen deira.» Blant ßere «men» skriver han videre. «Samstundes er det naturleg at det kan oppstå ønskjer om grensejustering som følgje av endring i kommunestrukturen.» Ja, det kan man slett ikke se bort fra, men så kommer det han egentlig vil fram til: «Det er Fylkesmannen si vurdering at det er behov for å etablere ein større kommunesamanslutning på indre Sunnmøre for å kunne løyse kommunane sine utfordringar framover.» Ut i fra det forslaget til kommunestruktur fylkesmannen la fram høsten 2016 (kart s.243), var det liten tvil om at han ønsket størst og færrest mulig kommuner, langt på vei en 313

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


avvikling av det lokale sjølstyre, kan det være nærliggende å hevde. Hadde han så gått glipp av begivenhetene siden den gang? Stortinget, selv med Tvangsgutane sine grep, vedtok den 8. juni 2017 et kart som langt fra gikk til Fylkesmannen i Møre og Romsdal sine ytterligheter. Dessuten Þkk vi samme høst et stortingsßertall som helt gikk i mot mer tvang. Nå skulle han kun utrede og anbefale i noen saker om eventuelle grensejusteringer, og så sang han likevel videre på samme gamle visa med et kraftig hakk i plata. Helt til slutt i det 20 sider lange dokumentet gis det håp for dem som gjerne vil slippe den brysomme prosessen med grensejustering. Etter sin anbefaling: «Fylkesmannen rår til ei grensejustering av bygdene Eidsdal og Norddal til Stranda kommune», følger nemlig også med fete typer: «Dersom dei aktuelle kommunane gjer vedtak om å ta opp igjen forhandlingar med nabokommunane om samanslåing, bør grensejusteringssøknaden leggast på vent.» Fylkesmann Lodve Solholm presiserte at han hadde svart på oppgava han hadde fått fra departementet etter beste evne. Likevel ble han i et intervju med Sunnmørsposten konfrontert med at noen hevdet at dette var en strategi for å få til større kommuner: «Jeg blir glad hvis jeg kan sitte som pensjonist og se at Møre og Romsdal består av sju kommuner slik vi foreslo i starten av reformprosessen. Det dokumentet står seg ennå», mente han. Skal tro om ikke den uttalelsen styrket mistanken til dem som var skeptisk til at det bare sto om noen skarve grensejusteringer i det som foregikk? Joda, all tvil var vel egentlig for lengst feid til side om at Fylkesmannen i Møre og Romsdal fortsatt ville være en av de sterkeste pådriverne for en ny runde med sammenslåinger. Skulle det aldri bli ro rundt disse spørsmålene? I håp om å slippe delinga ønsket kommunestyret i Norddal å komme i dialog med kommunaldepartementet om saken. Uansett utfall vedtok de å fortsette på det sporet de var inne på i tråd med stortingsvedtaket. «Vi klarer oss økonomisk selv om vi mister de to bygdene», sa Arne Sandnes med henvisning til Telemarkforsknings beregninger. Han var mer bekymret for identitet, tilhørighet, og mye praktisk ugreie ved endringa: «Hele denne situasjonen har satt alt i spill igjen, og opprørt mange bygder.» Apropos opprørte bygder! Fra sørsida ble det også sendt et brev til departementet. Avsender var «Interessegruppa for bygda Norddal». De kom med en sterk oppfordring om å avslå søknaden om at de skulle skilles fra kommunen sin. De skrev at å bli grensejustert til Stranda kommune ville «vere meir til ulempe enn ei forbetring for innbyggarane i Norddal.» Dette initiativet viste altså at aksjonsgruppa langt fra hadde full tilslutning i egen krets. Kunne det være at de selv også begynte å se litt svart på å bytte kommune? I hvert fall ble det nå satt i gang en ny offensiv for å få til en samling av rubbel og bit i indre fjordstrøk. 316 innbyggere i hele Norddal kommune var med på et opprop for å få politikerne sine til å ta ny kontakt med Stranda kommune med tanke på full sammenslåing: «Vi set pris på at arbeidet med å slå saman Stordal og Norddal er komme godt i gang, men meiner den nye 314

KAOSREFORMENE - BIND 1


Fjord kommune ikkje blir sterk og slagkraftig nok i møte med krava som vert stilte til kommunane i åra som kjem - også når vi ser korleis nabokommunar slår seg saman til meir slagkraftige einingar», skrev initiativtakerne i brevet til kommunen. Merete Løvoll Rønneberg var en av underskriverne. Når det nå endelig så ut for at hun skulle få oppfylt sitt ønske om ßytting, hadde hun altså omsorg for dem hun ville skilles fra. Frelsen for dem var å følge med til Stranda. Dette bekreftet vel bare det som tidligere hadde blitt uttalt om at sammenslåing var det primære målet, og styrket antagelsene om at framstøtene om grensejustering var en brekkstang for å få det til? De ba om at det ble gjennomført en innbyggerundersøkelsene i Fjøra, Tafjord og Valldal, slik at folk i disse bygdene også skulle få si sin mening om alternativet med en ny kommune i indre Storfjord hvor også Stranda var med. «Oppropet legg opp til at vi skal starte prosessen på nytt, men det løpet er for lengst køyrt», sa ordfører Arne Sandnes og hadde kommunestyret med seg på det. Underskriftene, som man måtte anta i hovedsak kom fra sørsida, var langt fra nok til å overbevise dem om at ßertallet ville det slik, i hvert fall ikke på nordsida. Og hva med forlovelsen med Stordal? Den måtte i tilfelle brytes. Der visste man jo at det ikke var fnugg av interesse for å ha med Stranda. Mens man ventet på departementets avgjørelse, som var lovet før sommerferien, foregikk det en kamp i Oslo. Som beskrevet i soga om Gjemnes i Molde-kapittelet fremmet noen stortingsrepresentanter under ledelse av Jenny Klinge (Sp) sitt Dokument 8-forslag om endring av inndelingslovas § 6: «Saker om grensejustering skal forelegges Stortinget til avgjørelse når det er uenighet mellom de berørte kommunene.» De ba også departementet sette alle aktuelle saker, slik som tilfellet i Norddal, i bero inntil forslaget var ferdig behandlet. Endringsforslaget Þkk aldri ßertall, men for Gjemnes sitt vedkommende ble avgjørelsen utsatt og utsatt. For departementet var det tydeligvis litt av en nøtt. Det skulle man kanskje tro de to sakene på indre Sunnmøre også var, men der Þkk de bestemt seg og avsa dommen den 2. juli 2018. La oss først se på Liabygda: «Departementet meiner at Liabygda geograÞsk høyrer naturleg til i nye Fjord kommune, skilt frå resten av Stranda kommune av Storfjorden og liggande midt mellom Norddal og Stordal kommunar, med vegen gåande gjennom. Det er også kortare og ferjefri reiseveg til alle tenester i nye Fjord kommune. Ei grensejustering vil derfor etter departementets vurdering gi ei meir formålstenleg grense enn i dag.» De hadde altså studert kartet i departementet, men betød det at Liabygda måtte vinke farvel til Stranda? I neste avsnitt i brevet signert av Monica Mæland, følger svaret: «Departementet meiner likevel at det i denne saka må leggast stor vekt på at eit stort ßeirtal av innbyggarane ikkje ønsker justeringa. Dette momentet får ekstra tyngde ved at det ikkje ligg noko innbyggarinitiativ til grunn for utgreiinga. Utgreiinga blei satt i gang på fylkesmannens oppmoding, og fylkesmannen tilrår sjølv at justeringa ikkje skal gjennomførast. Departementet meiner derfor at det ikkje bør gjennomførast ei grensejustering for Liabygda.» Her ble altså folkets ønske lyttet til og fylkesmannens råd fulgt. Dessuten hadde hverken Norddal eller Stordal sendt sine stormtropper ut i krigen for å erobre dette stykke land. 315

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


De hadde bare sagt «kom til oss, om dere vil!» Derfor burde det ligge an til at ferdselen over fjorden fra Liabygda kan fortsette på ei «innenriks» ferge i Stranda kommune uten ledsagende fartøy fra den Kongelige Norske Marine. Hva så med Norddal/ Eidsdal? Den saken var det knyttet mer spenning til. Ville ministeren følge fylkesmannens anbefaling også der? Det springende punkt var hvorvidt saken skulle ansees som grensejustering eller deling. Hun skriver: «Departementet kan fastsetje at endring av grensene til eit område skal behandlast som ei grensejustering, dersom området har ein mindre del av innbyggjarane i ein kommune.» I dette tilfelle var det tale om 29,2% av Norddals befolkning, så da burde det kanskje gi seg selv, men så kommer det: «Omtalen i forarbeida av kva som vil vere ein "mindre del" inneber ikkje ei absolutt grense på 25 prosent av innbyggarane.» Aha! Fant de der det nødvendige smutthullet for å kunne støtte fylkesmannens vurdering? Faktisk ikke. Skjønnsvurderinga var tvert om som følger: «Det er ingen tvil om at innbyggarane i bygdene utgjer ein ikkje ubetydeleg del av Norddal kommune, og det er vanskeleg å Þnne argument for at dei utgjer ein "mindre del" slik lovregelen seier. Departementet meiner heller ikkje det ligg føre særlege argument for at saka skal handterast som ei grensejustering. Etter ei heilskapleg vurdering er departementet komme til at saka er ei deilingssak.» I henhold til inndelingslova kan departementet kun fatte vedtak om deling dersom de involverte kommunene slutter seg til forslaget. Om de ville gå videre med saken, måtte den altså, grunnet Norddals motstand, til Stortinget for endelig avgjørelse. Siden de der for perioden 2017-21 hadde vedtak om nei til mer tvang, fant ikke departementet grunnlag for å bringe den dit og konkluderte dessuten: «Å legge saka fram for Stortinget vil også gjere at det vil ta lang tid å få ei avgjerd, noko som vil vere svært uheldig for den pågåande samanslåingsprosessen til nye Fjord kommune.» Vurderinga av at dette var en delingssak, mente departementet således i seg selv var nok til å konkludere. Likevel fant de grunn til å legge til at de viktigste objektive kriteria heller ikke tilsa at en grensejustering burde gjennomføres: «Departementet meiner grensejusteringar først og fremst skal vere eit reiskap for å tilpasse kommunegrenser til eksisterande samhandlingsmønstre og innbyggaranes bruk av kommunale tenester. Det ligg i dette at ei kommunegrense må gi nokre utfordringar for innbyggarane som ei grensejustering vil kunne løyse.» Slike fant ikke departementet at utredninga kunne påvise. Tvert om pekte de på at en endring ville føre til betydelig lengre reisevei til nytt 316

KAOSREFORMENE - BIND 1


administrasjonssted og at innbyggerne i Norddal/Eidsdal mottok alle sine tjenester fra og var klart mest knyttet til Norddal kommune. Siden det for Liabygdas vedkommende ble lagt stor vekt på folkemeninga, hvorfor Þkk ikke det avgjørende betydning på sørsida av fjorden? Departementet oppfattet det slik at innbyggerne var delt i synet på hvilken kommune de ville tilhøre, og det ßertall som var for Stranda, vurderte de ikke alene kunne grunngi en grenseendring. Dermed var det gjort. Departementet vedtok «ikkje å endre grensa mellom Stranda og Norddal og Stordal (nye Fjord) kommunar», og avsluttet brevet med: «Det er ikkje klagerett på endeleg vedtak om grensejustering.» Dagen etter at den avgjørende meldinga kom fra departementet, tillot man seg en aldri så liten feiring på rådhuset i Norddal med representanter fra sin tilkomne partner, Stordal, til stede. Arne Sandnes var naturlig nok svært tilfreds med det han kalte for sin største politiske seier i sine 17 år som ordfører: «Vi har heile tida hevda at dette var ei delingssak og ikkje ei grensejustering», minnet han om og kalte departementets avgjørelse for en full seier for linja kommunen hadde kjørt: «Og så er det ein siger for det representative demokratiet og ikkje aksjonsdemokratiet som dette initiativet var», sa han. Arne Sandnes fortalte hvordan han hadde blitt sjokkert over fylkesmannens innstilling, ja han gikk så langt som å karakterisere den som rein galskap: «men departementet si avgjer har gjeve meg trua tilbake på at demokratiet fungerer når no også statsmakta følgjer dei regler som er.» Rådmann i Norddal, Karl André Birkhol, hadde en kommentar i samme retning: «Denne avgjerda viser at vi har eit departementet som ser den logiske bristen i denne grensejusteringa.» Eva Hove var også svært glad for at departementet ikke hadde fulgt rådet fra fylkesmannen. «Dei må ha sett at den løysinga ikkje ville ha ført til nokon betre kommunestruktur», mente hun og sa at det uavklarte grensejusteringsspørsmålet lenge hadde skapt et vakuum det skulle bli godt å komme ut av: «men så må eg få lov til å seie at prosessen styresmaktene har lagt opp til, har vore oppsiktsvekkjande dårleg», la hun til. «Skuffa og deppa», var Merete Løvoll Rønnebergs første reaksjon på utfallet da hun ble kontaktet av Storfjordnytt: «og så er eg forbanna på måten Norddal kommune har lagt opp og køyrd prosessen. Det gjør det fryktelig vanskelig å respektere vedtaket som no er kome, og eg er spent på om dei kjem til å nullstille seg eller om det vil vere ein hemnprosess, særleg overfor Eidsdal.» Mens hun selv heller følte for å heise ßagget på halv stang, var hun kritisk til ordførerens gledesreaksjon: «Det er respektlaust overfor innbyggjarane og viser berre at han skjønar svært lite av kor djupt dette eigentleg stikk.» Løvoll Rønneberg likte også dårlig at kommunen hadde tatt med seg Interessegruppa for Norddal til møtet med departementet: «Dei kom på bana i siste liten og representerer ikkje heile bygda», mente hun.

317

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


FrontÞguren for aksjonen på sørsida fortalte hvordan hun opplevde at fylkesmannen lytta, viste forståelse og så helheten: «Eg følte det hella mot at vi fekk medhald i departementet også. Dei har jo sagt at ein ville høyra på folkemeininga, men det gjorde dei altså ikkje her», sa hun. Arne Sandnes uttrykte at han var glad på vegne av alle i Norddal og våget å tro at også sørsidefolket kunne se positivt på avgjørelsen: «No vil eg be om at vi alle legg dette bak oss, sluttar å krige, ikkje brukar tid på å Þnne syndebukkar og heller står i lag slik at vi saman med Stordal kan skape ein god kommune. Vi har trakka vatnet lenge nok grunna uvissa knytta til arrondering av kommunen. Det skal bli godt med ro no.» «Det er Þne ord, men eg vil sjå det i handling», var Merete Løvoll Rønnebergs kommentar da hun Þkk referert ordførerens uttalelse, og la til at hun fryktet det verste. Det aller verste kunne det nok likevel ikke være, i og med at hun også sa: «Vi stryk vel ikkje med, same kvar vi hamnar, men eg må vedgå at dette var kjempeskuffande.» Den tidligere varaordføreren gjentok sin spådom om at «Eg trur heller ikke Fjord kommune kommune er særlig levedyktig og frykter at den med tida vil bli slukt av nye Ålesund.» Stranda hevdet hun også var dødsdømt, dvs. nødt for å slå seg sammen med noen, og mente derfor at Fjord kommune snøggast råd burde nærme seg Stranda før de der slo til på et tilbud fra noen andre. Når vi først er inne på denne naboen, som forøvrig fortsatt består nøyaktig som den har gjort siden 1895, la oss høre hvilke kommentarer ordføreren der hadde etter Monica Mælands endelige dom: «For Stranda sin del er dette ei heilt grei avgjerd, men du verda så mykje tid som har gått med til møte - til inga nytte. Dessutan har det skapt uro internt i Norddal. Det er heilt utruleg at ein med så mykje ressursbruk endar med ingenting.» Jan Ove Tryggestad uttrykte seg også i en for ham nærliggende språkdrakt, sauebonde som han også er: «I saka om kommunereform har det vore mykje skrik, men lite ull.» «Ro» var et ord som gikk igjen i uttalelser lokalt. I sin pressemelding la også Monica Mæland vekt på det: «Når saka no er avgjort, vil dette skape ro for Norddal og Stordal. No kan dei bruke ressursane på det viktige arbeidet med å bygge ny kommune.» Dette ble snappet opp nord i landet: I kapittelet om Narvik fra side 18 er det beskrevet hvordan delinga av Tysfjord kommune skapte alt annet enn fred og ro, og spetakkelet fortsetter. I en kommentarartikkel i avisa Fremover heter det blant annet: «Når vi vet hvordan delingen av Tysfjord kommune gikk, er det interessant å se hvordan departementet fortsetter å være inkonsekvente i hvordan de foretar grensejusteringer og delinger. Mens kommunalministeren altså valgte fred ett sted i landet, kunne hun ikke bry seg

318

KAOSREFORMENE - BIND 1


mindre om fred i Tysfjord, hverken før delingen, under og i hvert fall ikke etter. Mæland har vært alt annet enn ydmyk for at delingen har skapt konßikter som hun burde ta ansvar for å løse. I stedet for å søke løsning og fred, har hun stått beinhardt på sitt – ikke rikket seg en tomme, og fortsatt å bevise hvor inkonsekvent hele kommunereformen egentlig er.» «Man tukler ikke med grensene.» Var det ikke det en kjent norsk toppolitiker sa? (se s. 7, Innledning) Kan det være at folk ßest på sørsida av Norddalsfjorden har tatt til seg disse visdomsord? Har de kanskje funnet ut at det var like greit ikke å bli grensejustert? Etter departementets endelige vedtak kan det i hvert fall virke som om utbrytertrangen har avtatt og konßiktnivået er senket. Et tegn på at det har roet seg, Þkk man i Norddal kommunes siste dager. Rett før jul i 2019 inviterte Arne Sandnes til storslått avslutningsfest etter 183 år som egen lokaldemokratisk enhet. Hvem ba han da om å være programleder for kvelden om ikke en av bygdas fremste ildsjeler og kulturpersonligheter? Merete Løvoll Rønneberg takket ja, og ikke overraskende skjøttet hun oppdraget på en utmerket måte. Festen ble en suksess, og så vidt vites kom det ikke til noen nevekamper bakom lokalet. Fellesnemndas arbeid gikk naturlig nok også mye lettere uten bryet med den heftig verserende grensejusteringssaken. De lokale politiske partiene Þkk også samlet seg. Høyre hadde lenge stått sterkt i Stordal, men hadde ikke engang stilt liste i nabobygda på lenge. Nå opphørte Tverrpolitisk liste for Norddal både å være særlig tverrpolitisk og å eksistere. Tillitsvalgte derfra gikk nemlig inn i det nye Fjord Høyre som Þkk 26% og 6 av 23 representanter i kommunestyret. Arne Sandnes pensjonerte seg fra politikken i en alder av 72. Med eller uten ham på lista skulle det uansett mye til for Sp å nå opp til resultatet i Norddal Þre år før (51,4%), siden de i Stordal, selv med et for dem rekordresultat i 2015, da bare Þkk 17%. Noen stor overraskelse var det likevel ikke at de ble største parti ved at resultatet ble ganske presis midt i mellom, nemlig 33,8%. Det ga dem 8 representanter. Norddals siste varaordfører, Per Magnus Berdal, var partiets toppkandidat og en av favorittene til å bli Fjords første ordfører. Eva Hove ble på forhånd også gitt gode odds i kampen om ordførervervet, men de sank kanskje noe da hennes Ap bare Þkk 23,1% og 5 mandater? Forhandlingene mellom partiene tok så en noe uventet vending og viste hvor kort levetid intensjonsavtaler kan ha. Høyre tilbød nemlig å støtte Hove som ordfører dersom deres Viktor Valdal, fra den ovennevnte tidligere bygdelista, ble varaordfører. De kastet også en annen faktor i potten, og det var nok den som avgjorde utfallet. Høyre tilbød nemlig også å gå inn for Stordal som kommunesenter, stikk i strid med hva som sto i intensjonsavtalen. Sylte skulle jo i følge den være tilholdssted for ordfører og hovedadministrasjon. Slik kom det til en rød-blå allianse som følgelig holdt valgvinneren Sp helt utenom kommunens toppledelse. Koalisjoner på tvers av de vanlige politiske skillelinjer er slett ikke uvanlig etter lokalvalg, så akkurat den biten syns Arne Sandnes var grei nok. Han ble imidlertid nokså opprørt og skuffet over at den avtalen de hadde jobbet så hardt for å snekre sammen, ble brutt allerede før den skulle implementeres. Slik er det nok dessverre. Er det noe denne kommunereformen virkelig har bekreftet, så er det at intensjonsavtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på. Den observante iakttager av norsk kommunepolitikk, vil vite at Sylte likevel står oppført som administrasjonssted i Fjord. Slik ble det nemlig likevel etter hvert. De to tidligere 319

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


kommunene ser ut til å ha funnet relativt godt ut av det med hverandre. Sammenlignet med hvordan det er på mange andre kanter av landet, framstår det i hvert fall som den rene Edens hage. En nøkkel her er nok den avtalte fordelinga mellom de to gamle kommunesentrene. Samtidig kan det være nettopp her det ligger en snubletråd. Hva er et ofte benyttet argument for oppføring av nye rådhus? Jo, plassmangel har tvunget etater til å ha tilhold i forskjellige bygg spredd rundt i samme by eller tettsted. Selv med bare noen kvartalers avstand oppleves dette som så lite høvelig at det for bedre samhandling er nødvendig med en ny eller utvidet bygning. I Fjord er spredninga på tre mil. Plassmangel er neppe problemet, men når blårussen har slitt ut nok regneark, kan det være grunn til å spørre hvor lenge man i en liten kommune tillater seg to hovedkvarter med ansatte i skytteltraÞkk mellom dem. Det skal nå mye til at det blir trukket en kommunegrense midtfjords mellom nord- og sørsida i gamle Norddal. Da kan det nok virke mer nærliggende om Liabygda skifter side. Foreløpig, og så lenge ferga til Stranda sentrum fortsetter å gå, er heller ikke det på tapetet. En kikk på kartet får da unektelig Fjord kommune til å se noe merkelig ut. Riktignok henger den geograÞsk i hop, men det er i høyereliggende og helt uveisomme strøk. For å farte fra den ene til den andre delen av kommunen, kommer man ikke utenom å kjøre gjennom Strandas anneks i mellom dem. Det er en kjensgjerning at de to kommunene hadde bestått som før, slik deres egentlige vedtak også var, om det ikke var for alt press kommunereformen brakte med seg. Sammenslåinga kom i stand utelukkende som en strategisk manøver for å berge stumpene av det lokale sjølstyre. Spørsmålet blir da om det noen gang, under andre høyere makter, kan bli aktuelt å vende tilbake til der de engang var, slik Stordal har gjort en gang før?

320

KAOSREFORMENE - BIND 1


VOLDA Sp

VOLDA Ap 9207, Hornindal H 1162

Eldre lesere vil kanskje huske en serie med radioinnslag på NRK for noen tiår siden der en volding og en ørsting møttes til samtale over eteren. Skjønt samtale og samtale, fru Blom. Diskusjon blir nok også et for mildt uttrykk. Hver gang utviklet det seg nemlig til et veritabelt munnhuggeri som alltid endte med at en av dem, eller begge, slengte på røret. Da kommunereformen ble satt i gang, ble Volda og Ørsta lansert som to av de heteste ekteskapskandidatene. Godt var det nok da at de ovennevnte herrer ikke havnet ved forhandlingsbordet. Temperaturen mellom delegasjonene var åpenbart ikke like høy, for de kom faktisk fram til en intensjonsavtale, underskrevet den 15. mars 2016 på Furene. Stedet ligger like ved deres felles ßyplass på Hovden, omtrent midt på kommunegrensa. Avtalen bærer preg av bestrebelser på å skape balanse i regnskapet. Navn er jo alltid et stridens eple, men her ble det løst ved å hente fram bindestreken. Var det alfabetet som avgjorde rekkefølgen, eller kanskje en motvekt til ßyplass-navnet? Uten en endring av det kunne det etter en eventuell sammenslåing ha blitt landing på Ørsta/Volda lufthamn i Volda-Ørsta kommune. Som kommunesenter valgte de hverken Furene eller Ivar Aasen-tunet like ved. «Det er ein klar intensjon at det skal vere balanse mellom ansvar og arbeidsplassar i dei to rådhusa som båe skal ha servicekontor», ble de enige om. Siden ordfører og rådmann med stab skulle holde hus i det nordlige hovedkvarter, ville det nok blitt Ørsta som kunne ha smykket seg med tittelen, mens Volda skulle få «leiarfunksjonane for dei mjuke tenestene.» Var det virkelig mulig, tross den evige rivaliseringa så fantasifullt karikert av de to radioÞgurene, å samle de to bygdene igjen etter 137 år? I 1883 ble nemlig Ørsta, da med 2070 innbyggere, utskilt fra Volda som satt igjen med 3485. Lillebror la imidlertid på seg i 1964 da Vartdal og Hjørundfjord ble innlemmet. Siden har de fulgt hverandre som skygger befolkningsmessig, med Ørsta, som har stabilisert seg med over 10.000 sjeler, litt foran. Regjeringa Solberg hadde knapt etablert seg høsten 2013 før Jørgen Amdam, professor i kommunal planlegging og administrasjon ved Høgskulen i Volda, kom med følgende melding: «Ørstingar og voldingar må nok bu seg på at det vert ein felles kommune i løpet av få år.» Årsaken var de sterke signalene fra Oslo om store kutt i antallet kommuner og spekulasjoner om at så mange som tre av Þre skulle vekk. Ørsta og Volda lå spesielt lagelig til for hugg, mente han, fordi et sentralt mål i reformen var å 321

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


fjerne grenser innen «naturlige bo- og arbeidsmarkeds-regioner» og det faktum at det er en ganske omfattende krysspendlinga mellom de to bygdene, over 1000 personer i hver retning. Som beskrevet i kapittelet om Ålesund eskalerte ambisjonene etter hvert kraftig i den retning da målet til sterke krefter både sentralt og regionalt var å samle samtlige 17 kommuner på Sunnmøre pluss et par fra nabofogderiet i nord. Etter at magemålet til disse ble strammet noe inn, var det snakk om å lage en egen kommune for Søre Sunnmøre og forskjellige spekulasjoner om å ha med seg større eller mindre biter av Nordfjord, dvs. sør om fylkesgrensa. Ørsta og Volda avviste tidlig de gigantomane planene om at de skulle styres fra Ålesund og konsentrerte seg heller om å sondere innenfor et litt mindre område og/eller om de kunne Þnne hverandre. En av dem som lot seg begeistre over regjeringas reformplaner og tidlig kom på banen for å viske ut kommunegrenser, var daværende Høyre-ordfører Rune Hovde i Ørsta. Hans kollega i Volda, Arild Iversen fra KrF, var med på notene. Sammen lanserte de Volda-Ørsta som mønsterkommune for sammenslåing. Hovde skrev en e-post til ministeren med blant annet følgende melding: «Vi trur at ei samanslåing av Ørsta og Volda har kraft i seg til å verte ei signalsak i det komande arbeidet med ein kommunereform i Noreg.» Responsen lot ikke vente på seg, og på nyåret 2014 dro de to giftesyke ordførerne til Oslo for å møte Sanner. Hovde visste nok at han hadde en jobb å gjøre før de i Ørsta var moden for å ta et slikt steg, men nå håpet han å kunne bringe med hjem signaler fra sin partifelle i departementet egnet til å myke opp sambygdingene. Iversen lot til å være nærmere målet på sin hjemmebane: «Når Ørsta har avklart si haldning, så må vi ta debatten opp att i Volda også, men siste gongen vi diskuterte samanslåing var stemninga positiv», mente han. Samtidig innså han at det ikke var gjort over natta: «Det vil nok tidlegast skje om seks år, for vi treng nok sikkert ßeire utgreiingar, og truleg også folkerøysting.» Idet regjeringa begynte å presentere sine insentiver i reformen, foretok de to parhestene utpå sommeren et regnestykke med følgende to streker under svaret: Dersom Ørsta og Volda ikke så seg om etter ßere å slå seg sammen med, måtte de regne med færre gulrøtter fra staten. Rune Hovde syns slett ikke det var urettferdig. «Eg forstår korleis regjeringa tenker. Dei vil mellom anna motivere til å få med småkommunane i reforma. Difor legg dei opp til at det skal utløyse meir i støtte å ta med éin eller to ekstra. For vår del medfører det at vi får meir dersom vi tek med til dømes Hornindal og/eller Vanylven», forklarte han og mente en slik ordning var helt avgjørende for å motivere kommunene for å starte prosessen. Hvor mye hver enkelt sammenslåing skulle få, ble altså bestemt ut fra hvor mange innbyggere man klarte å få innenfor grensene og antallet avviklede lokaldemokratiske 322

KAOSREFORMENE - BIND 1


enheter. Det hele fortonte seg som en eksponentialfunksjon med folk på X- og kommuner på Y-aksen, et «kommunal-imperialistisk incitament» om man skulle driste seg til å navngi dette virkemiddelet. Det var formelig så man kunne høre kassaapparatet klinge lißig idet departementets tabeller avslørte hvordan innlemmelsen av bare én liten kommune ekstra kunne utløse ytterligere 15 millioner i reformstøtte. Samtidig passet de på å helle litt kaldt vann i blodet på hverandre. De var nemlig ikke fremmed for at omstrukturering koster ßesk: «Dette gjer det sjølvsagt attraktivt å ta med ßeire, men det er viktig å hugse på at det også medfører større kostnader», sa Hovde. «Om kommunen blir større, blir det også ßeire utkantar som kvar for seg blir relativt mindre, og vi får ulemper med store avstandar. Så vinninga kan gå opp i spinninga her», supplerte Arild Iversen. I og med regjeringa sto klar med et slikt pengedryss fra felleskassa, reiste naturlig nok spørsmålet seg om det var regningssvarende totalt sett? Det Þnnes mange undersøkelser, f.eks. fra Danmark etter reformen der i 2007, på at gevinsten i beste fall er marginal. Lokalt hadde Møreforsking slått fast at Ørsta og Volda hadde lite å spare på å slå seg sammen. Mens andre, som f.eks. Ulstein-ordfører Jon Berset (H) forfektet at alle sju på Søre Sunnmøre måtte danne én kommune, var Volda-ordføreren i det hele tatt skeptisk til å tenke for stort og syns nok det kunne holde med dem og Ørsta. Han tok også brodden av påstandene om at grenser måtte fjernes innenfor en arbeidsmarkedsregion: «Eg forstår ikkje at samhandling i næringslivet er avhengig av kommunestruktur. Det har fellesprosjekta vi har gjennomført med Eiksundsambandet, Kvivsvegen og Hovden ßyplass synt», mente han. Fra folk som ivret for å få med hele hurven, ble det hevdet at det var like godt å lage skikkelig vei i kommune-vellinga med en gang, ellers ville de fort måtte ta en ny runde med sammenslåinger. Det ville være en tabbe ikke å sørge for at reformen ble stor nok. Bare Volda og Ørsta i lag ville bare gi marginalt større slagkraft. Om man ikke gikk skikkelig til verks, ville synergieffekten utebli osv., osv. Hva da med lokaldemokratiet? Joda, også der hadde de et svar på rede hånd slik det også var uttalt fra regjeringshold. De så for seg kommunedelsutvalg, på Søre Sunnmøre; ett for hver av de opprinnelige 7 enhetene, i tillegg til det overordna kommunestyret. Ligger det ikke i dette litt av et paradoks? De som foreslo dette, dvs. den blå-blå sida, var jo de samme som ønsket å avvikle fylkene. Det var det langt fra ßertall for på Stortinget. Ønsket om å gå fra tre til to var altså uoppnåelig, og nå skisserte de et opplegg som innebar at vi skulle få et fjerde forvaltningssnivå! I september 2014 var det statsråden sin tur til å reise. Under et felles kommunestyremøte for Ørsta og Volda (eller var det Volda og Ørsta?) var han tilstede for å sparke i gang 323

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


reformarbeidet lokalt. Her ble sammenslåinger i alle retninger og vide områder diskutert. Den hvileløse letinga etter partnere ble kommentert i kronikken «Kommunesamansurium» av Idar Flo og Kristian Fuglseth, begge høyskolelektorer i Volda. De trakk en parallell til fest på lokalet før i tida, der siste dansen var et slags sannhetens øyeblikk hvor man godt i farta og panikk bød opp nærmest hvem som helst: «Drivkrafta er frykta for å bli sitjande att som ei attgløyme i ei krå», konkluderte de. For Sanner måtte det nok være et absolutt minimum at i hvert fall Ørsta og Volda slo seg sammen, men var det stort nok? Burde de ikke se på hele Søre Sunnmøre og/eller gå i retning Nordfjord, var spekulasjoner fremmet av de ßinkeste i ministerens klasse: « Vi er i ferd med å vokse sammen», sa hans partifelle, Ørsta-ordfører Rune Hovde som syns det var en spennende tanke å ta med Nordfjord i samme slengen. Det var ingen tvil om at statsråden møtte stor velvilje fra sine egne idet han reklamerte for sin kommunereform. Andre ga uttrykk for at det fremdeles var ßere spørsmål enn svar. Siden møtet fant sted på Ivar Aasen-tunet, var det ikke unaturlig at nynorskens stilling ble tatt opp. Bevaring av målforma var i hvert fall noe som samlet de to bygdene om de ellers kunne være uenig om mangt og mye; Ivar Aasen f.eks. Var han volding eller ørsting? Hjemplassen lå jo unektelig i Volda før 1883, men havna så vidt inne på Ørsta-sida etter delinga. Dette siste var et lite sidespor, slikt noe de to artige radioÞgurene kunne Þnne på å krangle heftig om, men uro for nynorskens framtid i eventuelle storkommuner var reell nok. Kommunalminister Sanner hadde kontant svar på rede hånd og kunne berolige forsamlinga med at et samla Storting hadde slått fast at reformen måtte sikre nynorsk språk. Statsråden mistenkte muligens at sunnmøringer har en sterk identitetsfølelse, og holdt et lite foredrag om at identitet ikke dreier seg om hvor administrative grenser går. Den er knyttet til hvor vi bor og det som ligger der, slikt som idrettslaget, mente han. Som eksempel fra tidligere sammenslåinger brukte han Re i Vestfold. Den ble dannet i 2002 fordi man i de to tidligere enhetene, Ramnes og Våle, fryktet at de stykkevis og delt ville bli spist av de nærliggende byene Holmestrand, Horten og Tønsberg, om de ikke slo seg sammen til en mer standhaftig enhet. Denne bakenforliggende årsak nevnte ikke Sanner. Han fremhevet i stedet at folk der hadde knyttet identiteten sin til den nye kommunen (sa han ikke nettopp at identitet ikke var knyttet til kommunegrenser?) og at dette på alle måter var en vellykket sammenslåing. Så veldig vellykket kunne den likevel ikke være. Etter senere press fra den samme Sanner, lokale allierte og reformens forskjellige piskende og lokkende virkemidler havnet nemlig Re under Tønsberg etter å ha eksistert i kun 18 år. 324

KAOSREFORMENE - BIND 1


En opplagt minister roste de to ordførerne for at de hadde vært så fremoverlente i reformprosessen og var helt klar på hvor nødvendige disse samfunnsendringene var. Større kommuner skulle få mer makt over seg og sitt. I det hele tatt var hans opplegg oppskrifta på å styrke lokaldemokratiet. Om de på egne hjemmebaner nå bare kunne følge opp, kunne han love penger, millioner av kroner i bryllupsgaver til de som sa ja til å gå inn i noe større. Om hans tale vakte begeistring hos hans lojale sunnmørske støttespillere, var det heller ikke fritt for at andre syns det gikk litt vel langt: « Dette liknar på eit vekkingsmøte i Åmdalen på 60-talet», sa Stein Aam fra Sp i Ørsta. Kunne det være at Sanners visitt gjorde susen? Like etter ble det utført en meningsmåling på oppdrag av Sunnmøre regionråd hvor ministerens viktigste støttespiller i strøket satt som styreleder, daværende Høyre-ordfører Bjørn Sandnes (se s. 208). Den viste stor vilje i de ßeste kommuner for å slå seg sammen med noen. Ivrigst av alle var de i nettopp Ørsta og Volda. Henholdsvis hele 76 og 63 prosent var positive, og om det først skulle bli en sammenslåing ville de ha hverandre. Der var tallene 94 og 86%. Å innlemme noen ßere var det liten interesse for. Ørsta-ordføreren var, ut i fra samtaler han hadde hatt med «folk på gata», ikke overrasket over at ßertallet var enige med regjeringa. men selv ikke han hadde ventet at suget etter sammenslåing var så sterkt: «Eg har nemleg høyrt motstandarar med stor styrke hevde at ingen er positive. Då må dei ha ein annan omgangskrins enn meg», sa Rune Hovde. Han var klar over at antallet respondenter i undersøkelsen var lavt, bare drøyt 100 i hver av kommunene. Likevel mente han at det var et signal om å ta prosessen videre: «Tanken om kommunesamanslåing har mogna seg», mente han. Pål Heggestad fra Ørsta FrP må åpenbart ha hatt en annen omgangskrets enn ordføreren. Under tittelen «Kvifor skal vi ha kommunereform?» skrev han nemlig et avisinnlegg hvor det kunne virke som om de to herrene, fra hvert sitt parti i sittende regjeringskoalisjon, levde i to forskjellige verdener: «Er ikkje Ørsta kommune stor nok? Vil ei samanslåing mellom Ørsta og Volda bli vellukka? Etter at kommunalministeren var ein avstikkar inn på Ivar Aasen-tunet, og skulle informere oss om saka, vart spørsmålet endå sterkare», skrev han og var ikke nådig i fortsettelsen: «Denne reforma er noko som vert tredd nedover oss frå toppolitikarar og byråkratar. Det er ikkje eit krav frå folket», var innledninga på en lengre tirade om hvordan prosessen rokket ved selve grunnlaget for folkestyret. Med henvisning til hjembygdas skjebne spurte han retorisk om hva som skulle bli bedre ved å bli enda større: «Då Scheikomiteen herja med kommune-Noreg, vart Vartdal, som var ei velståande veldriven Þskerikommune, med eit pennestrøk ein utkant og ein salderingspost. Sidan har vartdalstrandingane hatt meir enn nok med å slåst for å få eksistere. Legekontoret skal leggjast ned. Sjukeheimen skal vekk. To skular er nedlagde. Biblioteket er borte og med det ein viktig møteplass. Kyrkja vår, som er mykje meir enn eit gudshus for oss, står der målingslaus og skabbete med kittlause vindauge.» 325

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Heggset levnet liten tvil om at han mente Vartdal hadde klart seg mye bedre som egen kommune: «Dei seier at kommunereforma vil gje store slagkraftige einingar, som vil møte framtida med meir effektivitet og kompetanse og yte betre tenester til innbyggarane. Dette stemmer ikkje. Vesle Hornindal gjev dei beste helsetenestene, i heile landet», skrev han og pekte på de generelle funnene i undersøkelser om at det er små kommuner som scorer høyest på tjenester, levekår og trivsel. Han hadde heller ingen tro på at «alt skal verta billegare og meir rasjonelt med store kommunar. Dei som skal betale dette gildet er utkantane!» Konklusjonen var altså at Ørsta allerede var mer enn stor nok, og at stemoderlig behandling av utkantene økte proporsjonalt med kommunestørrelsen. Dette var for øvrig en frykt professor Amdam delte i sine betraktninger fra året før: «Ein stor og fattig samanslått kommune er kanskje noko av det verste ein kan få. Då vil det ligge så stor kraft i sentrumsområda at bygdene ikkje greier å stå opp mot det.» Heggset ønsket nettopp å stå i mot og avsluttet sitt innlegg slik: «Ein liten kommune er oversiktleg og det er få overraskingar og uventa utgifter, Folk vil føle eigarskap til kommunen sin, kjenne at dei høyrer til og vil derfor yte sitt beste for fellesskapet.» To som åpenbart må ha likt ovennevnte meningsmåling, var kommunalministeren og Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Høyres aversjon mot å la folk gå til urnene er beskrevet i tidligere kapitler (se s. 66 og 92). Under besøket på Aasen-tunet advarte han igjen mot dette. Lodve Solholm framhevet også spørreundersøkelsenes fortreffelighet framfor alternativet: «Med folkeavstemninger blir det ja eller nei, og da har du med en gang koblet inn følelsene og ikke den sunne fornuften. Det blir et for spinkelt grunnlag, spør du meg, Når vi har en så god prosess som vi nå legger opp til, så vil en spørreundersøkelse gi et mye bedre og mer nyansert svar», sa fylkesmannen til NRK. Meningsmålingsbyråenes beste venner Þkk motbør fra Jostein O. Mo. Etter at han på nyåret 2015 ble nominert til APs ordførerkandidat i Ørsta, gikk han med eget lokallag i ryggen inn for at det ble avholdt folkeavstemning over spørsmålet våren 2016. Han hadde imidlertid mer på tapetet da han meddelte dette i et leserinnlegg med tittelen «Kor lang tid tek det å køyra frå Ørsta til Volda?» Det var ikke Mo selv som spurte. Han henviste til dem som gjorde et poeng ut av at mange kommunesentra ligger nær hverandre. Mellom Ørsta og Volda er det forøvrig ei mil. Sjøl stilte han heller spørsmålet om en kommune først og fremst er tettstedet der rådhuset ligger? Han fremhevet at det var viktig å regne hele kommunen som en enhet og se det fra det perspektivet. For utkantene i hver av de to kommunene kan det være langt nok til respektive sentrum, og ikke minst kan det virke enda lenger motsatt vei, glemt som de fort kan bli der ute i periferien. Om de skulle slås sammen, ville det jo bli desto lenger mellom ytterßankene. Fra Norangsdalen til innerst i Dalsfjorden er det eksempelvis over syv mil på vei pluss to fergereiser, alternativt en lang omvei ut av kommunen. Om folk fra Urke deltar i politikken, måtte de i en sammenslått kommune sette seg inn i og være med på å bestemme saker i fjerntliggende Bjørkedalen, og vise versa. 326

KAOSREFORMENE - BIND 1


Mo var nok ikke like kritisk som Heggset om utkantenes skjebne i den eksisterende inndelinga, men de to var åpenbart enige om at det ville være svært lite klokt med ßere utvidelser: «Etter femti år som storkommune har Ørsta kome rimeleg greitt frå det», mente han, men var den sammenslåinga noe å feire? «Ørsta kommune markerte i 2008 at kommunen var 125 år», påpekte han. Flaggheising på slike åremålsdager er faktisk helt vanlig, og det skulle også bare mangle. At et samfunn har fått sitt eget lokale sjølstyre er da virkelig noe å heve glasset for. Det motsatte er slett ikke gitt. Mo viste i den sammenheng til hva som nylig hadde skjedd hos en annen nabo: «Stranda (og Sunnylven) ville markere dei femti åra i fellesskap med ”gullbryllaup” i mars. Dette utløyste hissige motseiingar i formannskapet, og festen er no avlyst. Kommunesamanslåingar skaper ikkje alltid høgtid sett i historisk samanheng.» Etter dette understatement framhevet han at fortsatt alenegang for Ørsta var et fullgodt alternativ som burde kunne stå seg gjennom reformen. Eventuelle endringer burde komme etter et ønske nedenfra, og i hvert fall ikke uten at innbyggerne hadde fått sitt ord med i laget gjennom en folkeavstemning. I begynnelsen av juni 2015 tok Lodve Solholm og assisterende fylkesmann Rigmor Brøste seg en tur til Søre Sunnmøre. I kjent stil fremmet de på vegne av regjeringa budskapet om viktigheten av at de nå lokalt selv grep sjansen og tok initiativ i prosessen: «Ørsta og Volda er opplagte samanslåingskandidatar, og no vil vi sjå at dei forpliktar seg», var deres klare budskap. I det påfølgende kommunestyremøtet kunne det virke som om det storÞne besøket hadde hatt en viss virkning. Formannskapet hadde nemlig fjerna formuleringa til rådmannen om å arbeide fram et forslag til intensjonsavtale med Volda. Med alle bygdas folkevalgte samla, ble naboen igjen invitert inn i sammenslåingsvarmen, men det skjedde ikke uten debatt og motforestillinger.

Den sterkeste opponenten var Jostein Mo som åpenbart ikke satte pris på visitten fra statens hus i Molde: «Når fylkesmannen kjem til Ørsta og Volda og nærmast instruerer oss om å slå oss saman, så er ikkje det ein god prosess. No ser vi at oppfatninga om at vi går i lag, spreier seg både i våre kommunar og andre stader, og då får vi ikkje fram dei reelle alternativa», sa han og mente da at muligheten til å stå aleine ikke måtte koke bort i kålen kommunalminister Sanner og hans våpendragere hadde satt på komfyren. Signe Turid Barstad fra Sp fulgte opp: «Innbyggjarane i ei ny, større kommune bør få det like godt eller 327

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


helst betre enn i dag. Det er eg ikkje sikker på blir realiteten. Eg er freista til å gå imot heile greia», sa hun. Josteins Mos kritikk av presset fra høyere makter hadde nok effekt. I debatten var det nemlig ßere som var opptatt av at tilnærminga til Volda ikke måtte virke så forpliktende at den ikke var til å komme seg ut av: «Når vi no kallar det ein intensjonsplan i staden for ein intensjonsavtale, står det fram som mindre bindande, og det er bra», sa SPs Stein Aam, en uttalt skeptiker til sammenslåing. Slik kom de fram til et kompromiss som ble enstemmig vedtatt. I det inngikk det også at det skulle gjennomføres en innbyggerundersøkelse hvor det å stå aleine framsto som et reelt alternativ. Siden man i Volda også hadde bestemt seg for å spørre folket, ble det i løpet av juni gjennomført en samlet innbyggerundersøkelse med 600 respondenter i hver av de to kommunene. På side 106 Þnnes det en oversikt over hvordan resultatene spriker mellom slike galluper og folkeavstemninger. Ledende spørsmål er en nærliggende forklaring. Her ble utspørringen innledet med «Et ßertall på Stortinget har tatt til orde for en storstilt kommunereform som har som mål å redusere antall kommuner i landet», underforstått at slik ville det bli. 56% i Volda og 48% i Ørsta mente da at hjemkommunen burde slå seg sammen med en eller ßere nabokommuner. Henholdsvis 34 og 41 % ville ha det som før. Resten svarte «vet ikke». Det var altså en overvekt av folk som var med på idéen om å danne større kommuner, men så var spørsmålet med hvem. «Hele Søre Sunnmøre» Þkk skarve 2% i Ørsta og 3 i Volda. På menyen sto ellers Sykkylven, Stranda, Hornindal, Ulstein, Hareid, Stryn, Sande, Vanylven og Eid. Stakkars Sykkylven scora null hos begge, men de andre hadde heller ingen grunn til å føle seg spesielt attraktive. Ingen Þkk mer enn 4%, bortsett fra Hornindal som Þkk 7, men bare i Volda. «Ingen» var ikke et alternativ i dette spørsmålet. Da er det ikke fullt så overraskende at 87% i Ørsta plukka ut Volda mens resultatet vise versa viste ett prosentpoeng høyere. Det var ikke bare i Ap de hadde valgt en ordførerkandidat som var skeptisk til sammenslåingskjøret. SPs Stein Aam ville få i gang en nei-bevegelse i Ørsta. Han var overbevist om at den ville få vind i seilene bare de Þkk fram hva reformen ville føre til: «Med statsminister Solberg og kommunalminister Sanner i spissen vert det køyrt eit hardt sentraliseringsløp. Vi treng ikkje gå lenger enn til Danmark for å sjå at konsekvensane ikkje er gode», sa han, og viste til at reduksjonen der i 2007 fra 271 til 98 kommuner bare hadde gitt mer byråkrati. Ordførerkandidaten refererte fra DIFI-rapporten hvor det gikk fram at innbyggerne i kommuner med under 5.000 innbyggere er mest fornøyd med tjenestene: «Skal vi slå saman to fungerande kommunar som Ørsta og Volda vil det medføre sentralisering også lokalt. Eg har diverre sjølv vore med på å leggje ned skular, og resultatet har vorte eit enorm press på sentrumsskulane. Eg er ikkje sikker på at det vart billegare for kommunen heller», sa Aam som kunne fortelle at han stadig ble kontaktet av folk som var redd for ytterligere sentralisering av Norge og derved også skeptiske til kommunesammenslåing. 328

KAOSREFORMENE - BIND 1


Valget i september 2015 ble et tilbakeslag for regjeringas støttespillere på Søre Sunnmøre. Både Arild Iversen og den ivrigste av dem alle, Rune Hovde, måtte levere fra seg klubba. Sp ble valgets vinner i Ørsta, og med støtte fra Ap og FrP overtok Stein Aam kommunens øverste verv. Skepsisen han hadde ßagget mot sammenslåing, ble åpenbart delt av mange sambygdinger. Volda Þkk en professor til ordfører, ingen ringere enn den tidligere omtalte og da 70 år gamle Jørgen Amdam. Stein Aam, bonde fra Åmdalen, var forøvrig heller ingen ungsau med sine 65. Disse erfarne og sindige karene skulle altså lede prosessen de var forpliktet til å fullføre, fram til intensjonsavtalen ble undertegnet et halvår seinere. Før man kom så langt, var de på Oslo-besøk sammen to Høyre-ordførere fra nabofylket, Hornindals Stig Olav Lødemel og Sven Flo fra Stryn. Vert var kommunalminister Jan Tore Sanner, og tema var muligheten for å danne en grenseoverskridende storkommune av de Þre. Møtet fant sted idet ministeren hadde sluppet løs spøkelset om endringer i inntektssystemet. Det skulle innebære kutt for dem som selv valgte å forbli små. Aam fryktet at dette kunne være økonomiske føringer som ville gjøre det vanskeligere for Ørsta å stå aleine. «For øyeblikket står jeg på mitt standpunkt, så får vi se hva resultatet blir», sa han og viste til at han hadde lovet å gå for det ßertallet i folket ønsket seg.

Nå var det altså ikke lenger bare snakk om all reformstøtten, gulrøttene, de ville gå glipp av dersom de valgte å stå aleine. Den forespeilede omlegginga av inntektssystemet representerte pisken. «Dersom vi Þre ikkje slår oss saman vil det kunne bety eit tap på over 20 millionar i året» konkluderte Jørgen Amdam. Han var slett ikke fremmed for at det var veien å gå, men forutsatte da at man måtte etablere lokalpolitiske utvalg med direkte valg slik at «folk i alle delar av storkommunen får meir kontroll over nære og viktige ting», dvs. et fjerde forvaltningsnivå. En slik ordning var gjerne ikke noe statsråden så for seg, men ga uansett klar beskjed om at ordførerne skulle konsentrere seg om interne prosesser og Þnne gode løsninger kommunene i mellom. Fylkesgrensa skulle ikke på noen måte være til hinder. Eventuelle problemer med den skulle tas tak i etterpå i samarbeid med departementet. Stein Aam kunne også fortelle om en annen melding fra kommunalministeren: «Sanner sa at dersom det vart innført tvang så ville han sjå det som naturleg at Volda og Ørsta vart slått saman, men at det i utgangspunktet skal vere frivillig.» 329

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Noen økende entusiasme for prosjektet var det vanskelig å spore på lokalplanet, ei heller var det alle som lot seg imponere over sentrale myndigheters handtering av prosessen: «Eg vart svært skuffa då Jan Tore Sanner var her i haust», sa formannskapsmedlem i Ørsta, Paul Kristian Hovden fra KrF til Møre-nytt. Han la ikke skjul på at skepsisen etter møtet med ministeren senere bare hadde blitt bekreftet. Slik reformen nå skred fram, kunne det vært like greit om regjeringa tok hele styringa og bare ble ferdig med det de egentlig ville, mente Hovden. Framfor «frivillig tvang» syns han åpenbart de bare kunne ha kjørt på med ren skjær tvang fra starten. «Denne prosessen er ein gigantisk tidstjuv og eit pengesluk, og eg kan ikkje sjå at han har ført oss så mykje lenger», tordnet lokalpolitikeren, og presiserte at han selv ikke så noen grunn eller behov for at Ørsta skulle slå seg sammen med hverken Volda eller andre kommuner. Så tok han opp et annet element som hadde blitt løftet inn som et kronargument. Dersom denne grensesprengende sammenslåinga ble noe av, ville sykehuset i Volda få et større pasientgrunnlag, noe som kunne få regjeringa til å droppe forslaget om å legge ned akuttkirurgien der. Sanner mer enn antydet at det kunne være aktuelt og avslørte derved dårlig koordinering med helseministeren. Som Hovden sa: «Problemet her er at vi har to statsrådar som seier to forskjellige ting. Bent Høie har jo vore klar på at det ikkje er aktuelt å ßytte føretaksgrensene, og at Nordfjord skal høyre til Helse Førde.» Samtidig med at de to Høyre-ordførerne sør for fylkesgrensa gjorde sine hoser grønne, og sentralmakta oppfordret til å inkludere også dem, foregikk forhandlingene mellom bare Ørsta og Volda. Slikt er ikke lett når alt fra kraftaksjer til lånegjeld skal fordeles. Det ble etter hvert nokså åpenbart at tiltrekningskraft ikke var helt gjensidig, og at det var Volda som var på tilbudssida, villige til å gi Ørsta økonomiske fordeler og større investeringer over en periode om de sa ja til giftermålet. Selv om det ble sagt med et glimt i øyet, vitner følgende kommentar fra ordfører Aam om at det ikke var så lett å komme i mål: «Det er kanskje like greit at eg skal i fjøsen om ein time. Kyrne der er iallfall samde med meg.» Volda-politikerne begynte å vakle i trua på at det var mulig å bli enige med Ørsta. Den 9. februar gikk derfor formannskapet inn for å gi forhandlingsutvalget et utvidet mandat slik at de også skulle kunne arbeide for å hale i land en avtale med Hornindal og Stryn. «Volda har ikkje råd til å stå åleine. Difor må vi sjå i andre retningar», sa Jørgen Amdam til Sunnmørsposten. Ap-ordføreren bekreftet altså at han så positivt på frieriet fra de to Høyre-styrte kommunene sør om fylkesgrensa. Han innrømmet også at vedtaket ble gjort litt med sikte på å påvirke prosessen i Ørsta for å få dem inn i folden. Ikke alle var like enig i å holde også bakdøra åpen: «Alt arbeidet vi har lagt ned til no er retta inn på samanslåing med Ørsta. Vil ikkje dei, så får det heller vere», sa tidligere 330

KAOSREFORMENE - BIND 1


ordfører Arild Iversen. I Ørsta ville ikke Stein Aam kritisere naboene for å kikke sørover i den hensikt å unngå reduksjon i overføringene. Med den nye Kvivsveien var ikke lenger avstanden til Hornindal avskrekkende, men han var sterkt i tvil om de ville få med Stryn på å ta et slikt steg. For Ørsta sin del fryktet han ikke at de skulle bli isolert, og det forespeilede tapet av tilskudd mente han ikke skulle bli verre enn hva de kunne tåle.

Kommunereformen var utvilsomt en vanskelig sak for mannen som skulle kombinere rollene som Sp-ordfører og leder for forhandlingsdelegasjonen fra Ørsta. «Eg opplever at folk kjem bort til meg og spør om eg har skifta meining. Det har eg heilt klart ikkje gjort», presiserte Stein Aam til avisa Møre-nytt. Han hadde gått til valg på at Ørsta skulle stå aleine, et grunnsyn som var uforandret siden han fortsatt slet med å Þnne gode argumenter for sammenslåing: «Eg er også svært skeptisk til at det gjev nokon effektiviseringsgevinst, og eg fryktar for lokaldemokratiet når vi får færre politikarar per innbyggjar», sa han. Aam så heller ikke at bibehold av eksisterende kommunestruktur på noen måte var en trussel mot Ørsta/Voldas posisjon som regionsenter. Samtidig var Ørsta-ordføreren klar på at han fortsatt ville spille en aktiv rolle i forhandlingene om intensjonsavtale for å stå sterkest mulig rustet dersom plan B ble gjeldende. I henhold til Ørsta SPs partiprogram ønsket de i utgangspunktet å stå alene, men var også for en grundig utredning av reformen og ville respektere resultatet av folkeavstemninga: «Dette har eg følgt til punkt og prikke og vil sjølvsagt kjempe for ein best mogleg avtale før vi legg saka fram for folket», forsikret Aam, som hadde god tru på at forhandlingene ville bli sluttført fram til en avtale i løpet av kort tid. «Sit vi her og arbeider med eit avtaleutkast som nokon ikkje er interessert i? Då føler eg at vi kastar vekk tida.» Ordene kom fra voldingen Dan Bjørneset (H) idet han la en utgåve av avisa Møre-Nytt på forhandlingsbordet. Etter lesing av intervjuet med Stein Aam var det nærliggende å tru at han ville stemme nei uansett hva de kom fram til, mente Bjørneset og kalte det et uheldig soloutspill fra Ørstas Sp-ordfører: «Når media går på deg, må du ha eit svar», sa Stein Aam og minnet forsamlinga om det klinkende klare standpunktet han hadde gått til valg på, og at han ikke lot seg hverken presse eller diktere. I en pause i forhandlingane erkjente Volda-ordfører Jørgen Amdam at Aam nok hadde mange ørstingar med seg: «Når ordføraren deira er så sterkt imot samanslåing, så aukar det sjansen for at også ßeirtalet i ei folkerøysting seier nei, trodde han. På møtet argumenterte Amdam nok ein gong for sammenslåing. Det var det som skulle til for å demme opp for sentralisering og hindre at både sykehuset og høyskolen kom i fare: «Samla kan vi stå mykje sterkare enn vi vil gjere kvar for oss. Vi vil bli eit regionsenter for Søre Sunnmøre og delar av Nordfjord», sa Amdam. 331

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Stein Aam lot seg fortsatt ikke overbevise: «Einkvar er salige i si tru, og eg i mi. Eg står fjellstøtt på partiprogrammet», sa Aam, og dro papirversjonen fram fra dokumentmappa si, samtidig som han nok engang presiserte at avgjørelsen lå i folkets stemmegiving. Da han ble utfordret på om det var slik at han selv kom til å stemme nei, kom svaret kontant: «Slik det ser ut no, så kjem eg til å gjera det.» Den holdninga skyldtes slett ikke at det allerede var avtalt at navnet skulle være VoldaØrsta, og ikke Ørsta-Volda. Til gjengjeld var det jo også klart at Ørsta skulle få en viktig status, eller var det kanskje ikke slik likevel? Høyres Dag Bjørneset hevdet nemlig at det ikke var riktig at man var enige om at Ørsta skulle være kommunesenter: «Det vi har sagt er at administrasjonen skal vere i Ørsta», sa han. For ordens skyld var det såvidt vites ingen av de her involverte personer som spilte voldingen og ørstingen i de satiriske radioinnslagene. Uka etter, den 23. februar, så det faktisk ut som om de to forhandlingsutvalgene etter litt Þnpuss hadde fått ned på papiret en tekst som kunne være grunnlag for en eventuell sammenslåing. «Det har i grunnen gått glatt, og no har vi på plass ein intensjonsavtale. Så blir det spanande å sjå kor glatt det går vidare i prosessen», sa Jørgen Amdam, ikke uten henvisning til kollegaen som ble ordfører i nabokommunen mye på grunn av nettopp skepsis mot sammenslåing: «Forhandlingane har vore ryddige og greie. Litt kiving mellom Ørsta og Volda har det vore, og det er normalt», repliserte Stein Aam, som var sikker på at avtalen ville passere neste formelle hinder, godkjenning i kommunestyret: «Såpass har vi forpliktet oss», sa han, uten dermed å gi noe signal om at han selv hadde snudd i saken. Deretter ble det opp til ørstinger ßest, i folkeavstemninga 19. mai, og kommunestyret, i sin endelige behandling av saken, å bestemme utfallet. Voldas gardering med å kjøre et parallelt løp med Hornindal/Stryn Þkk sin godkjenning av kommunestyret et par dager seinere. Odd A. Folkestad fra FrP hadde i formannskapet stemt i mot å gi forhandlingsutvalget et slikt utvidet mandat, men nå hadde han ombestemt seg: «Det er uvisse i lufta, og det er ikkje minst skapt av Ørsta, om korleis utfallet av folkeavstemninga vert», sa han for så å tale varmt for at også Eid skulle inn i klubben. Partifellen Roald Espeset ville utvide den ytterligere med Vanylven. Da var det kanskje godt at Jørgen Amdam tok ordet før en hel kanton ble kasta inn i potten? «Det blir ikkje lett å manøvrere her, men eg foreslår at vi avgrensar oss til Hornindal og Stryn i vedtaket, så får vi handtere andre førespurnader etterpå.» I Stryn var Høyre-ordfører Sven Flo glad for at det kom klare signaler nordfra: «Eg vil så snart som råd få avtala eit møte med Volda, slik at vi kan stake ut den vidare prosessen», sa han. Også for ham var det uklart hva ørstingene egentlig ville. Det var imidlertid ingen tvil om at han var positiv til å gå i forhandlinger med Hornindal og Volda. Ville det føre til at en ny «Kviven» kommune så dagens lys,

332

KAOSREFORMENE - BIND 1


oppkalt etter fjellpartiet mellom indre Nordfjord og Søre Sunnmøre, og hvor mange ble eventuelt med? Fortsatt lå prosessen mellom Ørsta og Volda først i løypa, og som avslørt på første side i kapitlet, ble en intensjonsavtale undertegnet den 15. mars 2016, utrolig nok, vil nok noen si. Etter slike signeringsseremonier ble det ofte framstilt som om spleisen var så godt som i boks. Begivenheten på Sunnmøre nådde til og med rikspressa, og Nationen brukte overskrifta «Ørsta og Volda nærare samanslåing». Det må man vel kunne kalle en sannhet med visse modiÞkasjoner. At champagnekorkene ville smelle i Ørsta, var det få som trodde, og nå kom også skeptikerne i Volda på banen for fullt. Idar Flo, en av høyskolelektorene bak den tidligere nevnte kronikken «Kommunesamansurium», var også leder i Volda Venstre. Nå skrev han et nytt innlegg som mest av alt var ren slakt av hele avtalen. Han mente den var så vag at den ikke burde vært signert, uklare punkter tett som hagl, og like lite forpliktende som ønske om god jul og godt nyttår. Varaordfører Fride Sortehaug, også fra Venstre, satt i forhandlingsutvalget og mente dette var det beste de kunne få til med det hastverket det var lagt opp til i reformen. Direkte uenig med sin partifelle var hun imidlertid ikke. Også i andre partier var begeistringa begrenset, for å si det forsiktig: «Avtalen har ei rekkje manglar, og på ßeire punkt er ikkje Volda sine interesser godt nok ivaretekne», mente FrPs Odd A. Folkestad. Minst tro på prosjektet og mest skepsis til å anbefale sammenslåing var det nok i Sp. «Det er vanskeleg å sjå poenget, kva som er gevinsten. Vi ser i staden at ulempene kanskje er større», sa Sølvi Dimmen. Også i Ørsta gikk det ei kule varmt, men der var det mest fordi man i Høyre var misfornøyd med den negative holdning andre hadde til kommunesammenslåing generelt og prosessen med Volda. Det var spesielt APs Jostein Mo som Þkk på pukkelen av Høyres formannskapsmedlem Per-Are Sørheim: « Han er ute i avisene og rører opp kvar gong det er ei utvikling, og skapar forvirring», sa Sørheim. Riktignok erkjente han at det ikke alltid var like lett å være «heilt orientert om kva Volda styrer på med, men vi har no gjeve signal til Volda om å vere tydelege. Då skal vi ikkje late att døra og vere småfurtne», mente han. Jostein Mo var både sjokkert og skuffa over det han følte var et rent personangrep, som han syns ordføreren burde ha klubba ned. At Sørheim gikk til angrep på lokalpolitikere som engasjerte seg i avisspaltene mot reformen til partifellene hans sentralt, tydet på manglende demokratiforståelse, mente han. Sørheim repliserte at han slett ikke var i mot 333

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


diskusjoner, heller ikke i avisene: «Men det er ikkje akkurat den glade bodskapen som Mo har framheva», sa han i den mest oppheta sekvensen av debatten. Ordvekslinga fant sted da tema var hvorvidt også Ørsta skulle delta i samtaler med Hornindal og Stryn, noe Sørheim og Høyre ikke overraskende var sterkt for. Andre fremholdt at det var viktig å vente med dette til forholdet til Volda var avklart, dvs. til etter et eventuelt ja i folkeavstemninga. Kurtise med andre allerede nå var bare egnet til å forvirre velgerne, mente Jostein Mo, og det var ikke bare han som reagerte over Voldas framferd i den sammenheng: «Eg er skuffa over Volda. Ein rotar ikkje med andre i forlovingstida, eller sonderer terrenget for å vurdere andre partnarar», sa Synnøve Rekkedal Hill fra Sp. Jostein Mo minnet om at den kommende folkeavstemninga bare gjaldt om Ørsta skulle slås sammen med Volda eller ei. Punktum! «Eg vil røyste imot forhandlingar med Stryn og Hornindal», klargjorde han og tonet også tydelig ßagg om hvilken seddel han ville stikke i urna 19. mai, ved å si at det går godt an å leve som ungkar. Den påfølgende replikk fra hans partifelle, varaordfører Karen Høydal, var egnet til å løse opp noe av den ampre stemninga: «Det er greitt å leve som ungkar, men det er ikkje det som gjev ßeire folk her i bygda.» Et samstemt Ørsta formannskap mente faktisk at Volda hadde opptrådt uryddig i prosessen, og at det var uheldig at de hadde begynt samtaler med de to på sørsida av fylkesgrensa. Enden på visa ble likevel at de mot ei stemme, Mos, vedtok å forhandle med Hornindal og Stryn, men først etter folkeavstemninga. Kan det være at de ßeste av de øvrige 8 følte seg trygge på at den ville sette en strek for hele prosessen? Kritikken fra Ørsta lot ikke til å gå særlig inn på voldingene, eller var det kanskje nettopp den som førte til at ßørten sørover ble kraftig intensivert? På rekordtid forhandlet nemlig Volda seg fram til enighet på de aller ßeste punkter i en avtale om sammenslåing med Hornindal og Stryn. «Det har vore ein god og konstruktiv prosess. No har vi eit godt utgangspunkt», sa den ihuga sammenslåingstilhengeren og ordfører i Stryn, Sven Flo, da de var så godt som i mål idet kalenderen bikka over til april Kommunesenteret skulle plasseres i Volda og inneholde «det strategiske leiingsnivået og administrative støttefunksjonar knytt til dette. Dei tidlegare kommunesentra skal stimulerast gjennom å verre lokale knutepunkt ved bruk av servicetorg, og plassering av publikumsretta og andre tenester som det er naturlig ligga desentraliserte. Ein skal ha representasjon knytt til NAV og sosiale tenester i dei tidlegare kommunane.» Fellesnemnda skulle få oppgaven med å vurdere demokratimodeller, blant annet knyttet til oppretting av kommunedelsutvalg. Ved lesing av alle intensjonsavtalene landet rundt i forbindelse med kommunereformen er det fort gjort å føle seg hensatt til et norgesmesterskap i Þne ord og fett ßesk. Idar Flos god 334

KAOSREFORMENE - BIND 1


jul og godt nyttår-bemerkning kan synes på sin plass for de ßeste. Det er nesten så en venter å lese at man går inn for «godt sparkføre» eller «medvind på cykelstierne», et valgløfte som brakte den danske komiker, sanger, skuespiller og «politiker» Jacob Haugaard inn i Folketinget. I disse dokumentene serveres det fagre løfter om at det fortsatt skal være liv og røre i alle kommunale bygg. Når man til og med går inn for å opprette et fjerde forvaltningsnivå for å ta vare på lokaldemokratiet i storkommunen, må det være tillat å spørre om hvorfor strukturen ikke bare kunne være som før, og så heller løse de regionale utfordringer gjennom gode samarbeid på tvers av kommunegrensene framfor å legge opp til bygdekrangel innenfor en alt for stor enhet? Erfaringer viser da også at byråkratiet heller vokser etter sammenslåinger og argumentet om at det var penger å spare på prosjektet, var til og med noe kommunalminister Sanner måtte forlate etter hvert. Bare ett punkt sto igjen; navn på den nye kommunen. «Kviven» ble aldri seriøst vurdert. Siden Volda skulle få titulere seg som kommunesenter, var Sven Flo klar: «Sjølv om Volda har mange studentar som gjer kommunenamnet kjent, har Stryn mange gongar ßeire turistar som bringar namnet ut rundt om i landet og verda.» Jørgen Amdams primære standpunkt var «Stryn og Volda», eller aller helst «Volda og Stryn», men han var villig til å godta bare Stryn. Han holdt fast på dette, sjøl om Sunnmørsposten minte han på at datoen var 1. april. Slik ville man altså kunne ha fått følgende svar på spørsmål om hvor en person er hjemmehørende: «Eg bur i Volda i Stryn.» Hva så med Hornindal midt opp i alt? Ja, for honndølene med sitt kommunesenter, Grodås, beÞnner seg jo faktisk i midten. Noen foreslo, om enn spøkefullt, at deres kommunevåpen med tre ljåblad, måtte kunne brukes. I så tilfelle var det et sterkt ønske å tilføre et fjerde skarpt redskap for høyslått: «Ørsta burde vore rundt bordet i dag», sa nemlig Sven Flo, men fortsatte med: «Vi kan ikkje sitte lenger og vente på dei. Ørsta har sjølv kopla seg av prosessen.»

Navnespørsmålet ble løst. Det ble Stryn-Volda kommune, og intensjonsavtalen mellom de tre ble signert 14. april 2016. Om man i Ørsta anklaget Volda for polygami, var heller ikke 335

KLIKK FOR INNHOLDSFORTEGNELSE - Bruk CTRL+F for å søke i boka


Stryn særlig monogame. Før forhandlingene med Hornindal og Volda var sluttført, foretok de nemlig et nytt framstøt mot Stranda. Et frieri den veien, et drøyt år i forveien, ble mottatt med liten interesse: «Stranda har ballen. Vi har sagt at vi er interesserte. Det er ikkje for seint, men det begynner å haste», sa Sven Flo og minnet om at Sanners frist bare var knappe tre måneder fram i tid. Stryns ordfører fortalte at han hadde fått henvendelser fra interessegrupper og enkeltpersonen både i Hellesylt og Geiranger, dvs. fra gamle Sunnylven kommune som ble innlemmet i Stranda i 1965. Fra Hellesylt er det vei over til Grodås i Hornindal, mens kommunikasjonene fra Geiranger er noe mer komplisert. Riktignok er det en drøyt 7 mil lang forbindelse via en bit av Skjåk kommune og Strynefjellsveien, men den nasjonale turistveien som slynger seg opp fra fjorden til 1038 meters høyde, er stengt halve året, minst. Etter den snørike vinteren 2019-20 ble Geirangerveien f.eks. ikke åpnet før 17. juni, men håpet ligger der om helårsvei. Skulle en endring på kommunekartet kunne framskynde en slik fjern drøm? Sven Flo mente signalene fra de to bygdene tilsa at de ikke var fremmed for å løsrive seg fra Stranda, men forsto også at de der nødig ville miste land og folk: «Det ville heller ikkje vi i Stryn ha likt. Derfor er ønskesituasjonen min at Stranda kommune som heilskap hadde vore villig til å forhandle om ei mogleg kommunesamanslåing. Det hadde vore det optimale», mente Flo i et intervju med avisa Sunnmøringen i Stranda. Om det ikke ble utfallet, stilte han seg imidlertid mer enn villig til å ta i mot deler av nabokommunen. Nabo? Riktignok har Stryn og Stranda felles grense i høyereliggende fjellstrøk, men ingen direkte veiforbindelse. Det har, som nevnt ovenfor, derimot Hornindal, og Sven Flo hadde svar på rede hånd da avisa konfronterte ham med geograÞen. De to Høyrestyrte Nordfjordkommunene hadde nemlig allerede inngått en intensjonsavtale om sammenslåing: «Vi har gjort unna forarbeidet og kan eventuelt slå saman dei to kommunane i morgon», sa han. I Stranda var de like lunkne som før. Ordfører Jan Ove Tryggestad mente avstandene ville bli alt for store, noe som i enda større grad gjaldt Sykkylven, som de på det tidspunktet fortsatt hadde følere ute med. Der gikk det åpenbart en grense også for Sven Flo: «For vår del er ikkje Sykkylven aktuell. Vi ønskjer ei sjølvstendig forhandling med Stranda, og då er reiseavstanden absolutt innanfor fornuftig rekkevidde», mente han, og argumenterte videre: «... spesielt viss F