VOLDA (Volda, Hornindal321. VOLDA (Volda, Hornindal

VOLDA Sp

VOLDA Ap 9207, Hornindal H 1162

Eldre lesere vil kanskje huske en serie med radioinnslag på NRK for noen tiår siden der en volding og en ørsting møttes til samtale over eteren. Skjønt samtale og samtale, fru Blom. Diskusjon blir nok også et for mildt uttrykk. Hver gang utviklet det seg nemlig til et veritabelt munnhuggeri som alltid endte med at en av dem, eller begge, slengte på røret.

Da kommunereformen ble satt i gang, ble Volda og Ørsta lansert som to av de heteste ekteskapskandidatene. Godt var det nok da at de ovennevnte herrer ikke havnet ved forhandlingsbordet. Temperaturen mellom delegasjonene var åpenbart ikke like høy, for de kom faktisk fram til en intensjonsavtale, underskrevet den 15. mars 2016 på Furene. Stedet ligger like ved deres felles ßyplass på Hovden, omtrent midt på kommunegrensa.

Avtalen bærer preg av bestrebelser på å skape balanse i regnskapet. Navn er jo alltid et stridens eple, men her ble det løst ved å hente fram bindestreken. Var det alfabetet som avgjorde rekkefølgen, eller kanskje en motvekt til ßyplass-navnet? Uten en endring av det kunne det etter en eventuell sammenslåing ha blitt landing på Ørsta/Volda lufthamn i Volda-Ørsta kommune.

Som kommunesenter valgte de hverken Furene eller Ivar Aasen-tunet like ved. «Det er ein klar intensjon at det skal vere balanse mellom ansvar og arbeidsplassar i dei to rådhusa som båe skal ha servicekontor», ble de enige om. Siden ordfører og rådmann med stab skulle holde hus i det nordlige hovedkvarter, ville det nok blitt Ørsta som kunne ha smykket seg med tittelen, mens Volda skulle få «leiarfunksjonane for dei mjuke tenestene.»

Var det virkelig mulig, tross den evige rivaliseringa så fantasifullt karikert av de to radioÞgurene, å samle de to bygdene igjen etter 137 år? I 1883 ble nemlig Ørsta, da med 2070 innbyggere, utskilt fra Volda som satt igjen med 3485. Lillebror la imidlertid på seg i 1964 da Vartdal og Hjørundfjord ble innlemmet. Siden har de fulgt hverandre som skygger befolkningsmessig, med Ørsta, som har stabilisert seg med over 10.000 sjeler, litt foran.

Regjeringa Solberg hadde knapt etablert seg høsten 2013 før Jørgen Amdam, professor i kommunal planlegging og administrasjon ved Høgskulen i Volda, kom med følgende melding: «Ørstingar og voldingar må nok bu seg på at det vert ein felles kommune i løpet av få år.» Årsaken var de sterke signalene fra Oslo om store kutt i antallet kommuner og spekulasjoner om at så mange som tre av Þre skulle vekk.

Ørsta og Volda lå spesielt lagelig til for hugg, mente han, fordi et sentralt mål i reformen var å

fjerne grenser innen «naturlige bo- og arbeidsmarkeds-regioner» og det faktum at det er en ganske omfattende krysspendlinga mellom de to bygdene, over 1000 personer i hver retning. Som beskrevet i kapittelet om Ålesund eskalerte ambisjonene etter hvert kraftig i den retning da målet til sterke krefter både sentralt og regionalt var å samle samtlige 17 kommuner på Sunnmøre pluss et par fra nabofogderiet i nord.

Etter at magemålet til disse ble strammet noe inn, var det snakk om å lage en egen kommune for Søre Sunnmøre og forskjellige spekulasjoner om å ha med seg større eller mindre biter av Nordfjord, dvs. sør om fylkesgrensa. Ørsta og Volda avviste tidlig de gigantomane planene om at de skulle styres fra Ålesund og konsentrerte seg heller om å sondere innenfor et litt mindre område og/eller om de kunne Þnne hverandre.

En av dem som lot seg begeistre over regjeringas reformplaner og tidlig kom på banen for å viske ut kommunegrenser, var daværende Høyre-ordfører Rune Hovde i Ørsta. Hans kollega i Volda, Arild Iversen fra KrF, var med på notene. Sammen lanserte de Volda-Ørsta som mønsterkommune for sammenslåing. Hovde skrev en e-post til ministeren med blant annet følgende melding: «Vi trur at ei samanslåing av Ørsta og Volda har kraft i seg til å verte ei signalsak i det komande arbeidet med ein kommunereform i Noreg.»

Responsen lot ikke vente på seg, og på nyåret 2014 dro de to giftesyke ordførerne til Oslo for å møte Sanner. Hovde visste nok at han hadde en jobb å gjøre før de i Ørsta var moden for å ta et slikt steg, men nå håpet han å kunne bringe med hjem signaler fra sin partifelle i departementet egnet til å myke opp sambygdingene. Iversen lot til å være nærmere målet på sin hjemmebane: «Når Ørsta har avklart si haldning, så må vi ta debatten opp att i Volda også, men siste gongen vi diskuterte samanslåing var stemninga positiv», mente han. Samtidig innså han at det ikke var gjort over natta: «Det vil nok tidlegast skje om seks år, for vi treng nok sikkert ßeire utgreiingar, og truleg også folkerøysting.»

Idet regjeringa begynte å presentere sine insentiver i reformen, foretok de to parhestene utpå sommeren et regnestykke med følgende to streker under svaret: Dersom Ørsta og Volda ikke så seg om etter ßere å slå seg sammen med, måtte de regne med færre gulrøtter fra staten. Rune Hovde syns slett ikke det var urettferdig. «Eg forstår korleis regjeringa tenker. Dei vil mellom anna motivere til å få med småkommunane i reforma. Difor legg dei opp til at det skal utløyse meir i støtte å ta med éin eller to ekstra. For vår del medfører det at vi får meir dersom vi tek med til dømes Hornindal og/eller Vanylven», forklarte han og mente en slik ordning var helt avgjørende for å motivere kommunene for å starte prosessen.

Hvor mye hver enkelt sammenslåing skulle få, ble altså bestemt ut fra hvor mange innbyggere man klarte å få innenfor grensene og antallet avviklede lokaldemokratiske 322

enheter. Det hele fortonte seg som en eksponentialfunksjon med folk på X- og kommuner på Y-aksen, et «kommunal-imperialistisk incitament» om man skulle driste seg til å navngi dette virkemiddelet.

Det var formelig så man kunne høre kassaapparatet klinge lißig idet departementets tabeller avslørte hvordan innlemmelsen av bare én liten kommune ekstra kunne utløse ytterligere 15 millioner i reformstøtte. Samtidig passet de på å helle litt kaldt vann i blodet på hverandre. De var nemlig ikke fremmed for at omstrukturering koster ßesk: «Dette gjer det sjølvsagt attraktivt å ta med ßeire, men det er viktig å hugse på at det også medfører større kostnader», sa Hovde. «Om kommunen blir større, blir det også ßeire utkantar som kvar for seg blir relativt mindre, og vi får ulemper med store avstandar. Så vinninga kan gå opp i spinninga her», supplerte Arild Iversen.

I og med regjeringa sto klar med et slikt pengedryss fra felleskassa, reiste naturlig nok spørsmålet seg om det var regningssvarende totalt sett? Det Þnnes mange undersøkelser, f.eks. fra Danmark etter reformen der i 2007, på at gevinsten i beste fall er marginal. Lokalt hadde Møreforsking slått fast at Ørsta og Volda hadde lite å spare på å slå seg sammen.

Mens andre, som f.eks. Ulstein-ordfører Jon Berset (H) forfektet at alle sju på Søre Sunnmøre måtte danne én kommune, var Volda-ordføreren i det hele tatt skeptisk til å tenke for stort og syns nok det kunne holde med dem og Ørsta. Han tok også brodden av påstandene om at grenser måtte fjernes innenfor en arbeidsmarkedsregion: «Eg forstår ikkje at samhandling i næringslivet er avhengig av kommunestruktur. Det har fellesprosjekta vi har gjennomført med Eiksundsambandet, Kvivsvegen og Hovden ßyplass synt», mente han.

Fra folk som ivret for å få med hele hurven, ble det hevdet at det var like godt å lage skikkelig vei i kommune-vellinga med en gang, ellers ville de fort måtte ta en ny runde med sammenslåinger. Det ville være en tabbe ikke å sørge for at reformen ble stor nok. Bare Volda og Ørsta i lag ville bare gi marginalt større slagkraft. Om man ikke gikk skikkelig til verks, ville synergieffekten utebli osv., osv. Hva da med lokaldemokratiet? Joda, også der hadde de et svar på rede hånd slik det også var uttalt fra regjeringshold. De så for seg kommunedelsutvalg, på Søre Sunnmøre; ett for hver av de opprinnelige 7 enhetene, i tillegg til det overordna kommunestyret. Ligger det ikke i dette litt av et paradoks? De som foreslo dette, dvs. den blå-blå sida, var jo de samme som ønsket å avvikle fylkene. Det var det langt fra ßertall for på Stortinget. Ønsket om å gå fra tre til to var altså uoppnåelig, og nå skisserte de et opplegg som innebar at vi skulle få et fjerde forvaltningssnivå!

I september 2014 var det statsråden sin tur til å reise. Under et felles kommunestyremøte for Ørsta og Volda (eller var det Volda og Ørsta?) var han tilstede for å sparke i gang 323

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

reformarbeidet lokalt. Her ble sammenslåinger i alle retninger og vide områder diskutert. Den hvileløse letinga etter partnere ble kommentert i kronikken «Kommunesamansurium» av Idar Flo og Kristian Fuglseth, begge høyskolelektorer i Volda. De trakk en parallell til fest på lokalet før i tida, der siste dansen var et slags sannhetens øyeblikk hvor man godt i farta og panikk bød opp nærmest hvem som helst: «Drivkrafta er frykta for å bli sitjande att som ei attgløyme i ei krå», konkluderte de.

For Sanner måtte det nok være et absolutt minimum at i hvert fall Ørsta og Volda slo seg sammen, men var det stort nok? Burde de ikke se på hele Søre Sunnmøre og/eller gå i retning Nordfjord, var spekulasjoner fremmet av de ßinkeste i ministerens klasse: « Vi er i ferd med å vokse sammen», sa hans partifelle, Ørsta-ordfører Rune Hovde som syns det var en spennende tanke å ta med Nordfjord i samme slengen.

Det var ingen tvil om at statsråden møtte stor velvilje fra sine egne idet han reklamerte for sin kommunereform. Andre ga uttrykk for at det fremdeles var ßere spørsmål enn svar. Siden møtet fant sted på Ivar Aasen-tunet, var det ikke unaturlig at nynorskens stilling ble tatt opp. Bevaring av målforma var i hvert fall noe som samlet de to bygdene om de ellers kunne være uenig om mangt og mye; Ivar Aasen f.eks. Var han volding eller ørsting? Hjemplassen lå jo unektelig i Volda før 1883, men havna så vidt inne på Ørsta-sida etter delinga.

Dette siste var et lite sidespor, slikt noe de to artige radioÞgurene kunne Þnne på å krangle heftig om, men uro for nynorskens framtid i eventuelle storkommuner var reell nok. Kommunalminister Sanner hadde kontant svar på rede hånd og kunne berolige forsamlinga med at et samla Storting hadde slått fast at reformen måtte sikre nynorsk språk.

Statsråden mistenkte muligens at sunnmøringer har en sterk identitetsfølelse, og holdt et lite foredrag om at identitet ikke dreier seg om hvor administrative grenser går. Den er knyttet til hvor vi bor og det som ligger der, slikt som idrettslaget, mente han. Som eksempel fra tidligere sammenslåinger brukte han Re i Vestfold. Den ble dannet i 2002 fordi man i de to tidligere enhetene, Ramnes og Våle, fryktet at de stykkevis og delt ville bli spist av de nærliggende byene Holmestrand, Horten og Tønsberg, om de ikke slo seg sammen til en mer standhaftig enhet. Denne bakenforliggende årsak nevnte ikke Sanner. Han fremhevet i stedet at folk der hadde knyttet identiteten sin til den nye kommunen (sa han ikke nettopp at identitet ikke var knyttet til kommunegrenser?) og at dette på alle måter var en vellykket sammenslåing. Så veldig vellykket kunne den likevel ikke være. Etter senere press fra den samme Sanner, lokale allierte og reformens forskjellige piskende og lokkende virkemidler havnet nemlig Re under Tønsberg etter å ha eksistert i kun 18 år.

En opplagt minister roste de to ordførerne for at de hadde vært så fremoverlente i reformprosessen og var helt klar på hvor nødvendige disse samfunnsendringene var. Større kommuner skulle få mer makt over seg og sitt. I det hele tatt var hans opplegg oppskrifta på å styrke lokaldemokratiet. Om de på egne hjemmebaner nå bare kunne følge opp, kunne han love penger, millioner av kroner i bryllupsgaver til de som sa ja til å gå inn i noe større. Om hans tale vakte begeistring hos hans lojale sunnmørske støttespillere, var det heller ikke fritt for at andre syns det gikk litt vel langt: « Dette liknar på eit vekkingsmøte i Åmdalen på 60-talet», sa Stein Aam fra Sp i Ørsta.

Kunne det være at Sanners visitt gjorde susen? Like etter ble det utført en meningsmåling på oppdrag av Sunnmøre regionråd hvor ministerens viktigste støttespiller i strøket satt som styreleder, daværende Høyre-ordfører Bjørn Sandnes (se s. 208). Den viste stor vilje i de ßeste kommuner for å slå seg sammen med noen. Ivrigst av alle var de i nettopp Ørsta og Volda. Henholdsvis hele 76 og 63 prosent var positive, og om det først skulle bli en sammenslåing ville de ha hverandre. Der var tallene 94 og 86%. Å innlemme noen ßere var det liten interesse for.

Ørsta-ordføreren var, ut i fra samtaler han hadde hatt med «folk på gata», ikke overrasket over at ßertallet var enige med regjeringa. men selv ikke han hadde ventet at suget etter sammenslåing var så sterkt: «Eg har nemleg høyrt motstandarar med stor styrke hevde at ingen er positive. Då må dei ha ein annan omgangskrins enn meg», sa Rune Hovde. Han var klar over at antallet respondenter i undersøkelsen var lavt, bare drøyt 100 i hver av kommunene. Likevel mente han at det var et signal om å ta prosessen videre: «Tanken om kommunesamanslåing har mogna seg», mente han.

Pål Heggestad fra Ørsta FrP må åpenbart ha hatt en annen omgangskrets enn ordføreren. Under tittelen «Kvifor skal vi ha kommunereform?» skrev han nemlig et avisinnlegg hvor det kunne virke som om de to herrene, fra hvert sitt parti i sittende regjeringskoalisjon, levde i to forskjellige verdener: «Er ikkje Ørsta kommune stor nok? Vil ei samanslåing mellom Ørsta og Volda bli vellukka? Etter at kommunalministeren var ein avstikkar inn på Ivar Aasen-tunet, og skulle informere oss om saka, vart spørsmålet endå sterkare», skrev han og var ikke nådig i fortsettelsen:

«Denne reforma er noko som vert tredd nedover oss frå toppolitikarar og byråkratar. Det er ikkje eit krav frå folket», var innledninga på en lengre tirade om hvordan prosessen rokket ved selve grunnlaget for folkestyret. Med henvisning til hjembygdas skjebne spurte han retorisk om hva som skulle bli bedre ved å bli enda større: «Då Scheikomiteen herja med kommune-Noreg, vart Vartdal, som var ei velståande veldriven Þskerikommune, med eit pennestrøk ein utkant og ein salderingspost. Sidan har vartdalstrandingane hatt meir enn nok med å slåst for å få eksistere. Legekontoret skal leggjast ned. Sjukeheimen skal vekk. To skular er nedlagde. Biblioteket er borte og med det ein viktig møteplass. Kyrkja vår, som er mykje meir enn eit gudshus for oss, står der målingslaus og skabbete med kittlause vindauge.»

Heggset levnet liten tvil om at han mente Vartdal hadde klart seg mye bedre som egen kommune: «Dei seier at kommunereforma vil gje store slagkraftige einingar, som vil møte framtida med meir effektivitet og kompetanse og yte betre tenester til innbyggarane. Dette stemmer ikkje. Vesle Hornindal gjev dei beste helsetenestene, i heile landet», skrev han og pekte på de generelle funnene i undersøkelser om at det er små kommuner som scorer høyest på tjenester, levekår og trivsel. Han hadde heller ingen tro på at «alt skal verta billegare og meir rasjonelt med store kommunar. Dei som skal betale dette gildet er utkantane!»

Konklusjonen var altså at Ørsta allerede var mer enn stor nok, og at stemoderlig behandling av utkantene økte proporsjonalt med kommunestørrelsen. Dette var for øvrig en frykt professor Amdam delte i sine betraktninger fra året før: «Ein stor og fattig samanslått kommune er kanskje noko av det verste ein kan få. Då vil det ligge så stor kraft i sentrumsområda at bygdene ikkje greier å stå opp mot det.» Heggset ønsket nettopp å stå i mot og avsluttet sitt innlegg slik: «Ein liten kommune er oversiktleg og det er få overraskingar og uventa utgifter, Folk vil føle eigarskap til kommunen sin, kjenne at dei høyrer til og vil derfor yte sitt beste for fellesskapet.»

To som åpenbart må ha likt ovennevnte meningsmåling, var kommunalministeren og Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Høyres aversjon mot å la folk gå til urnene er beskrevet i tidligere kapitler (se s. 66 og 92). Under besøket på Aasen-tunet advarte han igjen mot dette. Lodve Solholm framhevet også spørreundersøkelsenes fortreffelighet framfor alternativet: «Med folkeavstemninger blir det ja eller nei, og da har du med en gang koblet inn følelsene og ikke den sunne fornuften. Det blir et for spinkelt grunnlag, spør du meg, Når vi har en så god prosess som vi nå legger opp til, så vil en spørreundersøkelse gi et mye bedre og mer nyansert svar», sa fylkesmannen til NRK.

Meningsmålingsbyråenes beste venner Þkk motbør fra Jostein O. Mo. Etter at han på nyåret 2015 ble nominert til APs ordførerkandidat i Ørsta, gikk han med eget lokallag i ryggen inn for at det ble avholdt folkeavstemning over spørsmålet våren 2016. Han hadde imidlertid mer på tapetet da han meddelte dette i et leserinnlegg med tittelen «Kor lang tid tek det å køyra frå Ørsta til Volda?» Det var ikke Mo selv som spurte. Han henviste til dem som gjorde et poeng ut av at mange kommunesentra ligger nær hverandre. Mellom Ørsta og Volda er det forøvrig ei mil. Sjøl stilte han heller spørsmålet om en kommune først og fremst er tettstedet der rådhuset ligger? Han fremhevet at det var viktig å regne hele kommunen som en enhet og se det fra det perspektivet.

For utkantene i hver av de to kommunene kan det være langt nok til respektive sentrum, og ikke minst kan det virke enda lenger motsatt vei, glemt som de fort kan bli der ute i periferien. Om de skulle slås sammen, ville det jo bli desto lenger mellom ytterßankene. Fra Norangsdalen til innerst i Dalsfjorden er det eksempelvis over syv mil på vei pluss to fergereiser, alternativt en lang omvei ut av kommunen. Om folk fra Urke deltar i politikken, måtte de i en sammenslått kommune sette seg inn i og være med på å bestemme saker i fjerntliggende Bjørkedalen, og vise versa.

Mo var nok ikke like kritisk som Heggset om utkantenes skjebne i den eksisterende inndelinga, men de to var åpenbart enige om at det ville være svært lite klokt med ßere utvidelser: «Etter femti år som storkommune har Ørsta kome rimeleg greitt frå det», mente han, men var den sammenslåinga noe å feire? «Ørsta kommune markerte i 2008 at kommunen var 125 år», påpekte han. Flaggheising på slike åremålsdager er faktisk helt vanlig, og det skulle også bare mangle. At et samfunn har fått sitt eget lokale sjølstyre er da virkelig noe å heve glasset for.

Det motsatte er slett ikke gitt. Mo viste i den sammenheng til hva som nylig hadde skjedd hos en annen nabo: «Stranda (og Sunnylven) ville markere dei femti åra i fellesskap med ”gullbryllaup” i mars. Dette utløyste hissige motseiingar i formannskapet, og festen er no avlyst. Kommunesamanslåingar skaper ikkje alltid høgtid sett i historisk samanheng.» Etter dette understatement framhevet han at fortsatt alenegang for Ørsta var et fullgodt alternativ som burde kunne stå seg gjennom reformen. Eventuelle endringer burde komme etter et ønske nedenfra, og i hvert fall ikke uten at innbyggerne hadde fått sitt ord med i laget gjennom en folkeavstemning.

I begynnelsen av juni 2015 tok Lodve Solholm og assisterende fylkesmann Rigmor Brøste seg en tur til Søre Sunnmøre. I kjent stil fremmet de på vegne av regjeringa budskapet om viktigheten av at de nå lokalt selv grep sjansen og tok initiativ i prosessen: «Ørsta og Volda er opplagte samanslåingskandidatar, og no vil vi sjå at dei forpliktar seg», var deres klare budskap.

I det påfølgende kommunestyremøtet kunne det virke som om det storÞne besøket hadde hatt en viss virkning. Formannskapet hadde nemlig fjerna formuleringa til rådmannen om å arbeide fram et forslag til intensjonsavtale med Volda. Med alle bygdas folkevalgte samla, ble naboen igjen invitert inn i sammenslåingsvarmen, men det skjedde ikke uten debatt og motforestillinger.

Den sterkeste opponenten var Jostein Mo som åpenbart ikke satte pris på visitten fra statens hus i Molde: «Når fylkesmannen kjem til Ørsta og Volda og nærmast instruerer oss om å slå oss saman, så er ikkje det ein god prosess. No ser vi at oppfatninga om at vi går i lag, spreier seg både i våre kommunar og andre stader, og då får vi ikkje fram dei reelle alternativa», sa han og mente da at muligheten til å stå aleine ikke måtte koke bort i kålen kommunalminister Sanner og hans våpendragere hadde satt på komfyren. Signe Turid Barstad fra Sp fulgte opp: «Innbyggjarane i ei ny, større kommune bør få det like godt eller

helst betre enn i dag. Det er eg ikkje sikker på blir realiteten. Eg er freista til å gå imot heile greia», sa hun.

Josteins Mos kritikk av presset fra høyere makter hadde nok effekt. I debatten var det nemlig ßere som var opptatt av at tilnærminga til Volda ikke måtte virke så forpliktende at den ikke var til å komme seg ut av: «Når vi no kallar det ein intensjonsplan i staden for ein intensjonsavtale, står det fram som mindre bindande, og det er bra», sa SPs Stein Aam, en uttalt skeptiker til sammenslåing. Slik kom de fram til et kompromiss som ble enstemmig vedtatt. I det inngikk det også at det skulle gjennomføres en innbyggerundersøkelse hvor det å stå aleine framsto som et reelt alternativ.

Siden man i Volda også hadde bestemt seg for å spørre folket, ble det i løpet av juni gjennomført en samlet innbyggerundersøkelse med 600 respondenter i hver av de to kommunene. På side 106 Þnnes det en oversikt over hvordan resultatene spriker mellom slike galluper og folkeavstemninger. Ledende spørsmål er en nærliggende forklaring. Her ble utspørringen innledet med «Et ßertall på Stortinget har tatt til orde for en storstilt kommunereform som har som mål å redusere antall kommuner i landet», underforstått at slik ville det bli. 56% i Volda og 48% i Ørsta mente da at hjemkommunen burde slå seg sammen med en eller ßere nabokommuner. Henholdsvis 34 og 41 % ville ha det som før. Resten svarte «vet ikke».

Det var altså en overvekt av folk som var med på idéen om å danne større kommuner, men så var spørsmålet med hvem. «Hele Søre Sunnmøre» Þkk skarve 2% i Ørsta og 3 i Volda. På menyen sto ellers Sykkylven, Stranda, Hornindal, Ulstein, Hareid, Stryn, Sande, Vanylven og Eid. Stakkars Sykkylven scora null hos begge, men de andre hadde heller ingen grunn til å føle seg spesielt attraktive. Ingen Þkk mer enn 4%, bortsett fra Hornindal som Þkk 7, men bare i Volda. «Ingen» var ikke et alternativ i dette spørsmålet. Da er det ikke fullt så overraskende at 87% i Ørsta plukka ut Volda mens resultatet vise versa viste ett prosentpoeng høyere.

Det var ikke bare i Ap de hadde valgt en ordførerkandidat som var skeptisk til sammenslåingskjøret. SPs Stein Aam ville få i gang en nei-bevegelse i Ørsta. Han var overbevist om at den ville få vind i seilene bare de Þkk fram hva reformen ville føre til: «Med statsminister Solberg og kommunalminister Sanner i spissen vert det køyrt eit hardt sentraliseringsløp. Vi treng ikkje gå lenger enn til Danmark for å sjå at konsekvensane ikkje er gode», sa han, og viste til at reduksjonen der i 2007 fra 271 til 98 kommuner bare hadde gitt mer byråkrati.

Ordførerkandidaten refererte fra DIFI-rapporten hvor det gikk fram at innbyggerne i kommuner med under 5.000 innbyggere er mest fornøyd med tjenestene: «Skal vi slå saman to fungerande kommunar som Ørsta og Volda vil det medføre sentralisering også lokalt. Eg har diverre sjølv vore med på å leggje ned skular, og resultatet har vorte eit enorm press på sentrumsskulane. Eg er ikkje sikker på at det vart billegare for kommunen heller», sa Aam som kunne fortelle at han stadig ble kontaktet av folk som var redd for ytterligere sentralisering av Norge og derved også skeptiske til kommunesammenslåing. 328

Valget i september 2015 ble et tilbakeslag for regjeringas støttespillere på Søre Sunnmøre. Både Arild Iversen og den ivrigste av dem alle, Rune Hovde, måtte levere fra seg klubba. Sp ble valgets vinner i Ørsta, og med støtte fra Ap og FrP overtok Stein Aam kommunens øverste verv. Skepsisen han hadde ßagget mot sammenslåing, ble åpenbart delt av mange sambygdinger. Volda Þkk en professor til ordfører, ingen ringere enn den tidligere omtalte og da 70 år gamle Jørgen Amdam. Stein Aam, bonde fra Åmdalen, var forøvrig heller ingen ungsau med sine 65. Disse erfarne og sindige karene skulle altså lede prosessen de var forpliktet til å fullføre, fram til intensjonsavtalen ble undertegnet et halvår seinere.

Før man kom så langt, var de på Oslo-besøk sammen to Høyre-ordførere fra nabofylket, Hornindals Stig Olav Lødemel og Sven Flo fra Stryn. Vert var kommunalminister Jan Tore Sanner, og tema var muligheten for å danne en grenseoverskridende storkommune av de Þre. Møtet fant sted idet ministeren hadde sluppet løs spøkelset om endringer i inntektssystemet. Det skulle innebære kutt for dem som selv valgte å forbli små. Aam fryktet at dette kunne være økonomiske føringer som ville gjøre det vanskeligere for Ørsta å stå aleine. «For øyeblikket står jeg på mitt standpunkt, så får vi se hva resultatet blir», sa han og viste til at han hadde lovet å gå for det ßertallet i folket ønsket seg.

Nå var det altså ikke lenger bare snakk om all reformstøtten, gulrøttene, de ville gå glipp av dersom de valgte å stå aleine. Den forespeilede omlegginga av inntektssystemet representerte pisken. «Dersom vi Þre ikkje slår oss saman vil det kunne bety eit tap på over 20 millionar i året» konkluderte Jørgen Amdam. Han var slett ikke fremmed for at det var veien å gå, men forutsatte da at man måtte etablere lokalpolitiske utvalg med direkte valg slik at «folk i alle delar av storkommunen får meir kontroll over nære og viktige ting», dvs. et fjerde forvaltningsnivå.

En slik ordning var gjerne ikke noe statsråden så for seg, men ga uansett klar beskjed om at ordførerne skulle konsentrere seg om interne prosesser og Þnne gode løsninger kommunene i mellom. Fylkesgrensa skulle ikke på noen måte være til hinder. Eventuelle problemer med den skulle tas tak i etterpå i samarbeid med departementet. Stein Aam kunne også fortelle om en annen melding fra kommunalministeren: «Sanner sa at dersom det vart innført tvang så ville han sjå det som naturleg at Volda og Ørsta vart slått saman, men at det i utgangspunktet skal vere frivillig.»

Noen økende entusiasme for prosjektet var det vanskelig å spore på lokalplanet, ei heller var det alle som lot seg imponere over sentrale myndigheters handtering av prosessen: «Eg vart svært skuffa då Jan Tore Sanner var her i haust», sa formannskapsmedlem i Ørsta, Paul Kristian Hovden fra KrF til Møre-nytt. Han la ikke skjul på at skepsisen etter møtet med ministeren senere bare hadde blitt bekreftet. Slik reformen nå skred fram, kunne det vært like greit om regjeringa tok hele styringa og bare ble ferdig med det de egentlig ville, mente Hovden. Framfor «frivillig tvang» syns han åpenbart de bare kunne ha kjørt på med ren skjær tvang fra starten.

«Denne prosessen er ein gigantisk tidstjuv og eit pengesluk, og eg kan ikkje sjå at han har ført oss så mykje lenger», tordnet lokalpolitikeren, og presiserte at han selv ikke så noen grunn eller behov for at Ørsta skulle slå seg sammen med hverken Volda eller andre kommuner. Så tok han opp et annet element som hadde blitt løftet inn som et kronargument. Dersom denne grensesprengende sammenslåinga ble noe av, ville sykehuset i Volda få et større pasientgrunnlag, noe som kunne få regjeringa til å droppe forslaget om å legge ned akuttkirurgien der. Sanner mer enn antydet at det kunne være aktuelt og avslørte derved dårlig koordinering med helseministeren. Som Hovden sa: «Problemet her er at vi har to statsrådar som seier to forskjellige ting. Bent Høie har jo vore klar på at det ikkje er aktuelt å ßytte føretaksgrensene, og at Nordfjord skal høyre til Helse Førde.»

Samtidig med at de to Høyre-ordførerne sør for fylkesgrensa gjorde sine hoser grønne, og sentralmakta oppfordret til å inkludere også dem, foregikk forhandlingene mellom bare Ørsta og Volda. Slikt er ikke lett når alt fra kraftaksjer til lånegjeld skal fordeles. Det ble etter hvert nokså åpenbart at tiltrekningskraft ikke var helt gjensidig, og at det var Volda som var på tilbudssida, villige til å gi Ørsta økonomiske fordeler og større investeringer over en periode om de sa ja til giftermålet. Selv om det ble sagt med et glimt i øyet, vitner følgende kommentar fra ordfører Aam om at det ikke var så lett å komme i mål: «Det er kanskje like greit at eg skal i fjøsen om ein time. Kyrne der er iallfall samde med meg.»

Volda-politikerne begynte å vakle i trua på at det var mulig å bli enige med Ørsta. Den 9. februar gikk derfor formannskapet inn for å gi forhandlingsutvalget et utvidet mandat slik at de også skulle kunne arbeide for å hale i land en avtale med Hornindal og Stryn. «Volda har ikkje råd til å stå åleine. Difor må vi sjå i andre retningar», sa Jørgen Amdam til Sunnmørsposten. Ap-ordføreren bekreftet altså at han så positivt på frieriet fra de to Høyre-styrte kommunene sør om fylkesgrensa. Han innrømmet også at vedtaket ble gjort litt med sikte på å påvirke prosessen i Ørsta for å få dem inn i folden.

Ikke alle var like enig i å holde også bakdøra åpen: «Alt arbeidet vi har lagt ned til no er retta inn på samanslåing med Ørsta. Vil ikkje dei, så får det heller vere», sa tidligere 330

ordfører Arild Iversen. I Ørsta ville ikke Stein Aam kritisere naboene for å kikke sørover i den hensikt å unngå reduksjon i overføringene. Med den nye Kvivsveien var ikke lenger avstanden til Hornindal avskrekkende, men han var sterkt i tvil om de ville få med Stryn på å ta et slikt steg. For Ørsta sin del fryktet han ikke at de skulle bli isolert, og det forespeilede tapet av tilskudd mente han ikke skulle bli verre enn hva de kunne tåle.

Kommunereformen var utvilsomt en vanskelig sak for mannen som skulle kombinere rollene som Sp-ordfører og leder for forhandlingsdelegasjonen fra Ørsta. «Eg opplever at folk kjem bort til meg og spør om eg har skifta meining. Det har eg heilt klart ikkje gjort», presiserte Stein Aam til avisa Møre-nytt. Han hadde gått til valg på at Ørsta skulle stå aleine, et grunnsyn som var uforandret siden han fortsatt slet med å Þnne gode argumenter for sammenslåing: «Eg er også svært skeptisk til at det gjev nokon effektiviseringsgevinst, og eg fryktar for lokaldemokratiet når vi får færre politikarar per innbyggjar», sa han. Aam så heller ikke at bibehold av eksisterende kommunestruktur på noen måte var en trussel mot Ørsta/Voldas posisjon som regionsenter.

Samtidig var Ørsta-ordføreren klar på at han fortsatt ville spille en aktiv rolle i forhandlingene om intensjonsavtale for å stå sterkest mulig rustet dersom plan B ble gjeldende. I henhold til Ørsta SPs partiprogram ønsket de i utgangspunktet å stå alene, men var også for en grundig utredning av reformen og ville respektere resultatet av folkeavstemninga: «Dette har eg følgt til punkt og prikke og vil sjølvsagt kjempe for ein best mogleg avtale før vi legg saka fram for folket», forsikret Aam, som hadde god tru på at forhandlingene ville bli sluttført fram til en avtale i løpet av kort tid.

«Sit vi her og arbeider med eit avtaleutkast som nokon ikkje er interessert i? Då føler eg at vi kastar vekk tida.» Ordene kom fra voldingen Dan Bjørneset (H) idet han la en utgåve av avisa Møre-Nytt på forhandlingsbordet. Etter lesing av intervjuet med Stein Aam var det nærliggende å tru at han ville stemme nei uansett hva de kom fram til, mente Bjørneset og kalte det et uheldig soloutspill fra Ørstas Sp-ordfører: «Når media går på deg, må du ha eit svar», sa Stein Aam og minnet forsamlinga om det klinkende klare standpunktet han hadde gått til valg på, og at han ikke lot seg hverken presse eller diktere.

I en pause i forhandlingane erkjente Volda-ordfører Jørgen Amdam at Aam nok hadde mange ørstingar med seg: «Når ordføraren deira er så sterkt imot samanslåing, så aukar det sjansen for at også ßeirtalet i ei folkerøysting seier nei, trodde han. På møtet argumenterte Amdam nok ein gong for sammenslåing. Det var det som skulle til for å demme opp for sentralisering og hindre at både sykehuset og høyskolen kom i fare: «Samla kan vi stå mykje sterkare enn vi vil gjere kvar for oss. Vi vil bli eit regionsenter for Søre Sunnmøre og delar av Nordfjord», sa Amdam.

Stein Aam lot seg fortsatt ikke overbevise: «Einkvar er salige i si tru, og eg i mi. Eg står fjellstøtt på partiprogrammet», sa Aam, og dro papirversjonen fram fra dokumentmappa si, samtidig som han nok engang presiserte at avgjørelsen lå i folkets stemmegiving. Da han ble utfordret på om det var slik at han selv kom til å stemme nei, kom svaret kontant: «Slik det ser ut no, så kjem eg til å gjera det.»

Den holdninga skyldtes slett ikke at det allerede var avtalt at navnet skulle være VoldaØrsta, og ikke Ørsta-Volda. Til gjengjeld var det jo også klart at Ørsta skulle få en viktig status, eller var det kanskje ikke slik likevel? Høyres Dag Bjørneset hevdet nemlig at det ikke var riktig at man var enige om at Ørsta skulle være kommunesenter: «Det vi har sagt er at administrasjonen skal vere i Ørsta», sa han. For ordens skyld var det såvidt vites ingen av de her involverte personer som spilte voldingen og ørstingen i de satiriske radioinnslagene.

Uka etter, den 23. februar, så det faktisk ut som om de to forhandlingsutvalgene etter litt Þnpuss hadde fått ned på papiret en tekst som kunne være grunnlag for en eventuell sammenslåing. «Det har i grunnen gått glatt, og no har vi på plass ein intensjonsavtale. Så blir det spanande å sjå kor glatt det går vidare i prosessen», sa Jørgen Amdam, ikke uten henvisning til kollegaen som ble ordfører i nabokommunen mye på grunn av nettopp skepsis mot sammenslåing: «Forhandlingane har vore ryddige og greie. Litt kiving mellom Ørsta og Volda har det vore, og det er normalt», repliserte Stein Aam, som var sikker på at avtalen ville passere neste formelle hinder, godkjenning i kommunestyret: «Såpass har vi forpliktet oss», sa han, uten dermed å gi noe signal om at han selv hadde snudd i saken. Deretter ble det opp til ørstinger ßest, i folkeavstemninga 19. mai, og kommunestyret, i sin endelige behandling av saken, å bestemme utfallet.

Voldas gardering med å kjøre et parallelt løp med Hornindal/Stryn Þkk sin godkjenning av kommunestyret et par dager seinere. Odd A. Folkestad fra FrP hadde i formannskapet stemt i mot å gi forhandlingsutvalget et slikt utvidet mandat, men nå hadde han ombestemt seg: «Det er uvisse i lufta, og det er ikkje minst skapt av Ørsta, om korleis utfallet av folkeavstemninga vert», sa han for så å tale varmt for at også Eid skulle inn i klubben. Partifellen Roald Espeset ville utvide den ytterligere med Vanylven. Da var det kanskje godt at Jørgen Amdam tok ordet før en hel kanton ble kasta inn i potten? «Det blir ikkje lett å manøvrere her, men eg foreslår at vi avgrensar oss til Hornindal og Stryn i vedtaket, så får vi handtere andre førespurnader etterpå.»

I Stryn var Høyre-ordfører Sven Flo glad for at det kom klare signaler nordfra: «Eg vil så snart som råd få avtala eit møte med Volda, slik at vi kan stake ut den vidare prosessen», sa han. Også for ham var det uklart hva ørstingene egentlig ville. Det var imidlertid ingen tvil om at han var positiv til å gå i forhandlinger med Hornindal og Volda. Ville det føre til at en ny «Kviven» kommune så dagens lys,

oppkalt etter fjellpartiet mellom indre Nordfjord og Søre Sunnmøre, og hvor mange ble eventuelt med?

Fortsatt lå prosessen mellom Ørsta og Volda først i løypa, og som avslørt på første side i kapitlet, ble en intensjonsavtale undertegnet den 15. mars 2016, utrolig nok, vil nok noen si. Etter slike signeringsseremonier ble det ofte framstilt som om spleisen var så godt som i boks. Begivenheten på Sunnmøre nådde til og med rikspressa, og Nationen brukte overskrifta «Ørsta og Volda nærare samanslåing». Det må man vel kunne kalle en sannhet med visse modiÞkasjoner.

At champagnekorkene ville smelle i Ørsta, var det få som trodde, og nå kom også skeptikerne i Volda på banen for fullt. Idar Flo, en av høyskolelektorene bak den tidligere nevnte kronikken «Kommunesamansurium», var også leder i Volda Venstre. Nå skrev han et nytt innlegg som mest av alt var ren slakt av hele avtalen. Han mente den var så vag at den ikke burde vært signert, uklare punkter tett som hagl, og like lite forpliktende som ønske om god jul og godt nyttår. Varaordfører Fride Sortehaug, også fra Venstre, satt i forhandlingsutvalget og mente dette var det beste de kunne få til med det hastverket det var lagt opp til i reformen. Direkte uenig med sin partifelle var hun imidlertid ikke.

Også i andre partier var begeistringa begrenset, for å si det forsiktig: «Avtalen har ei rekkje manglar, og på ßeire punkt er ikkje Volda sine interesser godt nok ivaretekne», mente FrPs Odd A. Folkestad. Minst tro på prosjektet og mest skepsis til å anbefale sammenslåing var det nok i Sp. «Det er vanskeleg å sjå poenget, kva som er gevinsten. Vi ser i staden at ulempene kanskje er større», sa Sølvi Dimmen.

Også i Ørsta gikk det ei kule varmt, men der var det mest fordi man i Høyre var misfornøyd med den negative holdning andre hadde til kommunesammenslåing generelt og prosessen med Volda. Det var spesielt APs Jostein Mo som Þkk på pukkelen av Høyres formannskapsmedlem Per-Are Sørheim: « Han er ute i avisene og rører opp kvar gong det er ei utvikling, og skapar forvirring», sa Sørheim. Riktignok erkjente han at det ikke alltid var like lett å være «heilt orientert om kva Volda styrer på med, men vi har no gjeve signal til Volda om å vere tydelege. Då skal vi ikkje late att døra og vere småfurtne», mente han.

Jostein Mo var både sjokkert og skuffa over det han følte var et rent personangrep, som han syns ordføreren burde ha klubba ned. At Sørheim gikk til angrep på lokalpolitikere som engasjerte seg i avisspaltene mot reformen til partifellene hans sentralt, tydet på manglende demokratiforståelse, mente han. Sørheim repliserte at han slett ikke var i mot

diskusjoner, heller ikke i avisene: «Men det er ikkje akkurat den glade bodskapen som Mo har framheva», sa han i den mest oppheta sekvensen av debatten.

Ordvekslinga fant sted da tema var hvorvidt også Ørsta skulle delta i samtaler med Hornindal og Stryn, noe Sørheim og Høyre ikke overraskende var sterkt for. Andre fremholdt at det var viktig å vente med dette til forholdet til Volda var avklart, dvs. til etter et eventuelt ja i folkeavstemninga. Kurtise med andre allerede nå var bare egnet til å forvirre velgerne, mente Jostein Mo, og det var ikke bare han som reagerte over Voldas framferd i den sammenheng: «Eg er skuffa over Volda. Ein rotar ikkje med andre i forlovingstida, eller sonderer terrenget for å vurdere andre partnarar», sa Synnøve Rekkedal Hill fra Sp.

Jostein Mo minnet om at den kommende folkeavstemninga bare gjaldt om Ørsta skulle slås sammen med Volda eller ei. Punktum! «Eg vil røyste imot forhandlingar med Stryn og Hornindal», klargjorde han og tonet også tydelig ßagg om hvilken seddel han ville stikke i urna 19. mai, ved å si at det går godt an å leve som ungkar. Den påfølgende replikk fra hans partifelle, varaordfører Karen Høydal, var egnet til å løse opp noe av den ampre stemninga: «Det er greitt å leve som ungkar, men det er ikkje det som gjev ßeire folk her i bygda.»

Et samstemt Ørsta formannskap mente faktisk at Volda hadde opptrådt uryddig i prosessen, og at det var uheldig at de hadde begynt samtaler med de to på sørsida av fylkesgrensa. Enden på visa ble likevel at de mot ei stemme, Mos, vedtok å forhandle med Hornindal og Stryn, men først etter folkeavstemninga. Kan det være at de ßeste av de øvrige 8 følte seg trygge på at den ville sette en strek for hele prosessen?

Kritikken fra Ørsta lot ikke til å gå særlig inn på voldingene, eller var det kanskje nettopp den som førte til at ßørten sørover ble kraftig intensivert? På rekordtid forhandlet nemlig Volda seg fram til enighet på de aller ßeste punkter i en avtale om sammenslåing med Hornindal og Stryn. «Det har vore ein god og konstruktiv prosess. No har vi eit godt utgangspunkt», sa den ihuga sammenslåingstilhengeren og ordfører i Stryn, Sven Flo, da de var så godt som i mål idet kalenderen bikka over til april

Kommunesenteret skulle plasseres i Volda og inneholde «det strategiske leiingsnivået og administrative støttefunksjonar knytt til dette. Dei tidlegare kommunesentra skal stimulerast gjennom å verre lokale knutepunkt ved bruk av servicetorg, og plassering av publikumsretta og andre tenester som det er naturlig ligga desentraliserte. Ein skal ha representasjon knytt til NAV og sosiale tenester i dei tidlegare kommunane.» Fellesnemnda skulle få oppgaven med å vurdere demokratimodeller, blant annet knyttet til oppretting av kommunedelsutvalg.

Ved lesing av alle intensjonsavtalene landet rundt i forbindelse med kommunereformen er det fort gjort å føle seg hensatt til et norgesmesterskap i Þne ord og fett ßesk. Idar Flos god 334

jul og godt nyttår-bemerkning kan synes på sin plass for de ßeste. Det er nesten så en venter å lese at man går inn for «godt sparkføre» eller «medvind på cykelstierne», et valgløfte som brakte den danske komiker, sanger, skuespiller og «politiker» Jacob Haugaard inn i Folketinget.

I disse dokumentene serveres det fagre løfter om at det fortsatt skal være liv og røre i alle kommunale bygg. Når man til og med går inn for å opprette et fjerde forvaltningsnivå for å ta vare på lokaldemokratiet i storkommunen, må det være tillat å spørre om hvorfor strukturen ikke bare kunne være som før, og så heller løse de regionale utfordringer gjennom gode samarbeid på tvers av kommunegrensene framfor å legge opp til bygdekrangel innenfor en alt for stor enhet? Erfaringer viser da også at byråkratiet heller vokser etter sammenslåinger og argumentet om at det var penger å spare på prosjektet, var til og med noe kommunalminister Sanner måtte forlate etter hvert.

Bare ett punkt sto igjen; navn på den nye kommunen. «Kviven» ble aldri seriøst vurdert. Siden Volda skulle få titulere seg som kommunesenter, var Sven Flo klar: «Sjølv om Volda har mange studentar som gjer kommunenamnet kjent, har Stryn mange gongar ßeire turistar som bringar namnet ut rundt om i landet og verda.» Jørgen Amdams primære standpunkt var «Stryn og Volda», eller aller helst «Volda og Stryn», men han var villig til å godta bare Stryn. Han holdt fast på dette, sjøl om Sunnmørsposten minte han på at datoen var 1. april. Slik ville man altså kunne ha fått følgende svar på spørsmål om hvor en person er hjemmehørende: «Eg bur i Volda i Stryn.»

Hva så med Hornindal midt opp i alt? Ja, for honndølene med sitt kommunesenter, Grodås, beÞnner seg jo faktisk i midten. Noen foreslo, om enn spøkefullt, at deres kommunevåpen med tre ljåblad, måtte kunne brukes. I så tilfelle var det et sterkt ønske å tilføre et fjerde skarpt redskap for høyslått: «Ørsta burde vore rundt bordet i dag», sa nemlig Sven Flo, men fortsatte med: «Vi kan ikkje sitte lenger og vente på dei. Ørsta har sjølv kopla seg av prosessen.»

Navnespørsmålet ble løst. Det ble Stryn-Volda kommune, og intensjonsavtalen mellom de tre ble signert 14. april 2016. Om man i Ørsta anklaget Volda for polygami, var heller ikke 335

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

Stryn særlig monogame. Før forhandlingene med Hornindal og Volda var sluttført, foretok de nemlig et nytt framstøt mot Stranda. Et frieri den veien, et drøyt år i forveien, ble mottatt med liten interesse: «Stranda har ballen. Vi har sagt at vi er interesserte. Det er ikkje for seint, men det begynner å haste», sa Sven Flo og minnet om at Sanners frist bare var knappe tre måneder fram i tid.

Stryns ordfører fortalte at han hadde fått henvendelser fra interessegrupper og enkeltpersonen både i Hellesylt og Geiranger, dvs. fra gamle Sunnylven kommune som ble innlemmet i Stranda i 1965. Fra Hellesylt er det vei over til Grodås i Hornindal, mens kommunikasjonene fra Geiranger er noe mer komplisert. Riktignok er det en drøyt 7 mil lang forbindelse via en bit av Skjåk kommune og Strynefjellsveien, men den nasjonale turistveien som slynger seg opp fra fjorden til 1038 meters høyde, er stengt halve året, minst. Etter den snørike vinteren 2019-20 ble Geirangerveien f.eks. ikke åpnet før 17. juni, men håpet ligger der om helårsvei. Skulle en endring på kommunekartet kunne framskynde en slik fjern drøm?

Sven Flo mente signalene fra de to bygdene tilsa at de ikke var fremmed for å løsrive seg fra Stranda, men forsto også at de der nødig ville miste land og folk: «Det ville heller ikkje vi i Stryn ha likt. Derfor er ønskesituasjonen min at Stranda kommune som heilskap hadde vore villig til å forhandle om ei mogleg kommunesamanslåing. Det hadde vore det optimale», mente Flo i et intervju med avisa Sunnmøringen i Stranda. Om det ikke ble utfallet, stilte han seg imidlertid mer enn villig til å ta i mot deler av nabokommunen.

Nabo? Riktignok har Stryn og Stranda felles grense i høyereliggende fjellstrøk, men ingen direkte veiforbindelse. Det har, som nevnt ovenfor, derimot Hornindal, og Sven Flo hadde svar på rede hånd da avisa konfronterte ham med geograÞen. De to Høyrestyrte Nordfjordkommunene hadde nemlig allerede inngått en intensjonsavtale om sammenslåing: «Vi har gjort unna forarbeidet og kan eventuelt slå saman dei to kommunane i morgon», sa han.

I Stranda var de like lunkne som før. Ordfører Jan Ove Tryggestad mente avstandene ville bli alt for store, noe som i enda større grad gjaldt Sykkylven, som de på det tidspunktet fortsatt hadde følere ute med. Der gikk det åpenbart en grense også for Sven Flo: «For vår del er ikkje Sykkylven aktuell. Vi ønskjer ei sjølvstendig forhandling med Stranda, og då er reiseavstanden absolutt innanfor fornuftig rekkevidde», mente han, og argumenterte videre: «... spesielt viss Fv. 60 blir oppgradert,» - Han sikta da til strekninga Hellesylt-Grodås, også kalt verdens lengste berg og dalbane - «... og ikkje minst at ein får på plass Strynefjellsvegen med arm til Geiranger. Då vil ein sy saman ein ny kommune på ein heilt annan måte.» Ordføreren hadde tydeligvis falt for Erna Solberg-metoden (ref. s. 88, 3. avsnitt): Sammenslåing av kommuner er lurt, for da kan man få bedre veier, mens prisen for å tviholde på lokal sjølråderett kan være at man havner sist i, eller helt utafor, køen i utbygginga av infrastrukturen.

Stranda-ordfører Tryggestad erkjente at folk kunne ha forskjellig syn på retningsvalg, alt etter hvor de bor, men han hadde svært liten tro på at det var særlig interesse i hjemkommunen for Flo sitt frieri: «... men viss det er slik at sunnylvingane på død og liv vil til Stryn eller til Ørsta, kan dei på eige grunnlag køyre same løpet som bygdene Norddal og Eidsdal gjer (ref. kapittelet om Fjord). Eg vil bli overraska viss det blir retninga, for eg har slett ikkje oppfatta at det har vore så tydeleg hittil», sa Tryggestad, som sjøl er sunnylving. Stranda kom seg da også gjennom kommunereformen like hel.

Kanskje var det like greit at Stranda hold seg unna? Det var sannelig nok baller i lufta idet signeringa av intensjonsavtalen mellom Volda, Hornindal og Stryn ble feira med kakespising, 14. april. Det eneste som da la en liten demper på stemninga, var at Ørsta ikke var med i et Þrkløver. De hadde jo sin avtale med Volda, akkurat som Hornindal hadde en egen med Stryn. Slik forelå det altså tre forskjellige, men overlappende intensjonsavtaler. Kunne de nært forestående folkeavstemningene rydde litt i dette virvaret?

Mellom kakemunnfullene ga ordførerne samlet uttrykk for håp om at sammenslåinga mellom de tre ble en realitet. Samtidig var de klar på at storkommunen burde bli enda større: «Ørsta og Stranda bør vere med. Då vert vi landets største kommune på reiseliv», sa Hornindal-ordfører Stig Olav Lødemel. Sven Flo hevdet at det lå an til til prat med Stranda kommune etter hvert, uten at noe møtetidspunkt var bestemt. Dessverre for Flo skulle nok dette vise seg å være ønsketenkning.

Journalisten fra avisa Fjordingen ville vite hva Hornindal ville gjøre dersom Stryn sa nei til en treenighet og honndølene derved måtte velge mellom dem og Volda? «Eg håpar intenst at det ikkje vil skje. Vi treng Stryn i ein slik storkommune», svarte Stig Olav Lødemel: «Skulle det likevel skje, oppfattar eg at både innbyggjarane og politikarane i Hornindal ser at vi er best tente med å gå til Volda. Med Austefjorden og Bjørke som opptaksområde til Hornindal skule vil vi få tilført større elevgrunnlag.» Ordføreren hadde altså helt klare preferanser, men hva med å stå aleine? I feststemninga denne dagen var ikke det engang tema, om i det hele tatt gjennom hele prosessen. I hvilken grad sambygdingene skulle få være med å bestemme retningen ble også et relevant spørsmål etter hvert.

Lødemels rangering av alternativene var naturlig nok ikke musikk i Sven Flo sine ører: «Hornindal må velje sjølv», sa han, men argumenterte så igjen sterkt for at det beste ville være om alle kunne være i en stor lykkelig familie: «Det ligg ein del følelsar i denne saka, men det er viktig å få fram fakta og ikkje la følelsane ta overhand. Det viktige er den kraft ein slik kommune kan skape både i form av allsidige arbeidsplassar og tilbod til inn-

byggjarane», sa han, og han ga seg ikke med det: «Stryn er sterke der Volda er svake, og motsett. Stryn er sterke først og fremst på næringsliv og reiseliv. Volda er sterke på offentlege arbeidsplassar og ikkje minst utdanning. Og Hornindal midt i mellom har ein del sterke sider på til dømes landbruk og næringsliv. Slår vi desse saman, vert vi i sum mykje sterkare.» En leser av avisreferatet kommenterte tørt at: «Det neste blir vel at navnet blir Obelix kommune, oppkalt etter galleren som falt i tønna med styrkedråper.»

Jørgen Amdam var også opptatt av styrke og poengterte at storkommunene som lå an til å bli etablert rundt Førde og Ålesund, gjorde at man burde tenke stort og slagkraftig også for enheten på tvers av fylkesgrensa mellom Nordfjord og Søre Sunnmøre: «Det som skjer sør og nord for oss, er sterke argument for å gjennomføre det vi no har signert, og helst endå større», framholdt Amdam.

Det skortet altså ikke på vyer for hvilke muskler som skulle samles i indre fjordstrøk mellom Førde og Ålesund, akkurat som sistnevnte skulle «styrke sin posisjon som det største og mest toneangivende kraftsentrum mellom Bergen og Trondheim» ved å få en skare distriktskommuner til å vandre i samlet ßokk gjennom byporten (se s. 208). Siden sommeren var i anmarsj, hørte man ikke mellom alle fynd- og godord noe «god jul og godt nyttår». Et løfte om «medvind på sykkelstiene» kunne dog ha vært på sin plass med de avstandene det bla lagt opp til i denne «optimale» konstruksjonen.

Det var visst heller ikke noe å bekymre seg for: «Avstandane er eg ikkje redd for. Du skal leite lenge etter ein kommune som har E39 som livsnerva gjennom heile kommunen», sa Stig Olav Lødemel. Bomma han ikke litt der? Veien bommer i hvert fall foreløpig på Stryn kommune. Den tar i stedet «omveien» via Gloppen og Eid før den når Hornindal. Planen nå er riktignok en omlegging til indre strøk framfor bru Anda-Lote, men i den evige drakampen om hvor traséen skal gå, er ikke det noe man bør ta for gitt før milliardene ruller til ny hovedvei.

Med under en måned igjen til folkeavstemninga var valgkampen i gang med folkemøter og avisskriverier. Jørgen Amdam markerte seg som tilhenger av sammenslåinga både i skrift og tale, enten det gjalt alternativet med bare Ørsta, som de skulle stemme over i første omgang, eller treenigheten med de to på sørsida. Det alternativet skulle man ta stilling til senere.

Amdam viste til hvordan intensjonsavtalene la opp til at tilbud og tjenester både skulle opprettholdes og utvikles nærmest i alle kriker og kroker i en ny storkommune: «Ein kan også etablere kommuneutval som dels har eigne midlar til lokalsamfunnsutvikling og eit ansvar for oppsyn med og kvalitetssikring av tenestetilbodet i sitt område. Den daglege leiinga av det nære tenestetilbodet skal vere i lokalområdet. Avtalen inneber at vi skal dele inn den nye kommunen i slike delvis "sjølvstyrte" område.» 338

Volda-ordføreren la også mye vekt på alle millionene de som valgte å stå aleine, risikerte å gå glipp av, på den ene sida Sanners gulrot-penger og på den andre det økonomiske strupetaket nytt inntektssystem truet med. Stein Aam mente fortsatt at det eventuelle tapet ikke var verre enn det de kunne tåle, og sto fast ved sitt primærstandpunkt om at Ørsta burde bestå som før. Det var mer selve skremselspropagandaen om smalhans og alt annet press og mas som gjorde at han var spent på folkeavstemninga: «Kanskje har det vore eit ßeirtal imot, men folk byrjar å bli leie av all hamringa frå storsamfunnet om samanslåing, og det kan føre til at ßeire til slutt seier ja», fryktet Ørsta-ordføreren.

Under et folkemøte i Hornindal talte ordfører-trioen Amdam/Lødemel/Flo med samlet røst for en storkommune og viktigheten av å bli kvitt den mellomliggende fylkesgrensa som en del av arbeidet med regionreformen. For kommunene sin del, var det tydelig at inntrykket av at sammenslåing blir det uansett, hadde et godt grep på de frammøtte. En frittalende Odd Harald Sundal, austefjording og gruppeleder for Sp i Volda kommunestyre, mente at den klare folkemeninga i hjemkommunen var «å sjå mot Hornindal og Stryn og la ørstingane styre med sitt».

Han vurderte det som mest trolig at de ville si nei til sammenslåing: «Ørstingar er litt meir ørstingar enn voldingar er voldingar. Det er kanskje ein av grunnane til at det sit tre og ikkje Þre ordførarar her i dag», mente Sundal. Han fortalte vidare at de ble tatt litt på senga da frieriet fra Stryn og Hornindal kom: «Vi var ikkje førebudde og såg ikkje at det skulle kome så fort, men vinden har meir enn overmanna oss. Den bles heilt klart gjennom Kvivstunnellen, og vi kjenner ein frisk bris tilbake», sa Sundal. Honndølene sitt ønske om å overta hele Austefjorden som opptaksområde for Hornindal skole, syns imidlertid Sundal slett ikke noe om.

Ordførernes stor, større, størst-holdning så ut til å smitte over på forsamlinga. I tillegg til deres ønske om å få med både Stranda og Ørsta, kom det henstillinger om også å inkludere Eid, og nå til og med Gloppen. Utsira neste, eller hva? Angående Eid og Gloppen sa Sven Flo at han var spent på utfallet der: «Seier dei nei til kvarandre, står to kommunar utan alternativ. Her har vi ei reform som fangar opp slike vakuum til 2020», sa han, underforstått at her var det muligheter til ytterligere ekspansjon.

Under den noe opphausede sammenslåings-stemninga var det likevel noen som turde å spørre om hvor lenge en intensjonsavtale varer? Lødemel svarte at det ikke er mulig å love noe om hva politikerne vil vedta i 2024. Ingenting ble nevnt om hvordan erfaringene er med slike fra tidligere sammenslåinger, brutalt sagt at avtalene viser seg ikke å være verdt papiret de er skrevet på. Gå bare tilbake og les f.eks. fra side 45 om skjebnen til Petter Northugs hjembygd!

Til spørsmålet om lokaldemokratiets kår i en slik storkommune trakk Jørgen Amdam igjen fram sine tanker om et fjerde forvaltningsnivå, kommunedelsutvalg, en modell han mente det var fullt ut mulig å få realisert.

Nå kunne det virke som tungebåndet begynte å løsne på dem som hadde motforestillinger, idet noen til og med turde å ta til orde for at også Hornindal burde gjennomføre en folkeavstemning, slik at alle skulle få anledning til å få si sin mening om saken. Det ville bli gjennomført en innbyggerundersøkelse, svarte bygdas ordfører. Alternativene i den, og mangelen på folkeavstemning, skulle bli en betent sak som vi skal komme tilbake til etter hvert.

Så var det folkemøte i Volda, men da dreide det seg om en eventuell sammenslåing bare mellom de to på nordsida av fylkesgrensa. Begge ordførerne var til stede, og de representerte motsatte syn i debatten. Jørgen Amdam holdt fast ved at han primært gikk inn for en spleis med Ørsta, men det var vel heller ingen tvil om at han så for seg enda større løsninger. Hvorvidt han ville få et ja fra Ørsta, var ett usikkerhetsmoment, og om den nærmeste naboen i så tilfelle ville bli med inn i en virkelig grensesprengende enhet, et enda mer åpent spørsmål.

Angående tolkning av folkeavstemninga var Jørgen Amdam klar på at de i Volda ville bruke skjønn om det ble dårlig frammøte i valglokalene. Klar var også Ragnhild Aarßot Kalland, Sp-ordfører i Volda 2003-11, i sin kritikk av hele reformopplegget: «Det er rett og slett galimatias frå regjeringa», sa hun, og mente at man før eventuelle endringer i hvert fall måtte ha ro til å gjennomføre en god og ordentlig prosess. Sanners hastverkselement, som man lett kunne få inntrykk av var en viktig del av strategien, hadde hun åpenbart ikke særlig sans for: «Slik som det er no er samanslåing hasardiøst», tordnet hun, og mente uansett at intensjonsavtalen langt fra var god nok til at hun som volding kunne stemme ja.

En annen volding i forsamlinga trakk en parallell til en russiske ubåt-kaptein: «Min ståstad i problemstillinga er litt som karakteren til Harald Heide-Steen jr.: "Vi kan jo ikke se den grense under vann"», og viste til at han selv hadde kjørt til arbeidet sitt i Ørsta i en mannsalder. Slik illustrerte han at de to bygdene var å anse som ett og samme område. Samtidig la han ikke fram noe dokumentasjon for at kommunegrensa ved ßyplassen hadde vært noe mer til hinder for ham enn maritime delelinjer var for ubåtkapteinen gestaltet av den kjente og kjære komikeren.

Volda kommune med ordføreren i spissen førte en nokså offensiv strategi for å hale i land et ja. Det er en mulig forklaring på at det var en klar overvekt av nei-innlegg i avisene. Om brosjyra som havna i folks postkasser skrev en anonym innsender: «Med kos og luftige påstandar om hundrevis av millionar kroner å tene for den nye kommunen skal folket forførast.»

Helge Standal, leder i Volda MDG, var også svært kritisk til det kommunen hadde distribuert om intensjonsavtalen med Ørsta: «Den er ei einsidig rosemåling for samanslåinga», mente han. «Når region blir religion» var tittelen på innlegget hvor han også skrev: «Vi ser at våre lokale leiarar entusiastisk overoppfyller ynskja frå sentraliseringsminister Sanner. Kommuneleiinga kastar no vekk mykje tid og ressursar med uendelege nabopratar, innbyggargranskingar og utgreiingar. Dette er uproduktivt omorganiseringsarbeid og ei avleiing frå dei viktige sakene i norsk politikk.» Som MDG-er 340

var han naturlig nok opptatt av miljøspørsmål og så hvordan de, blant mye annet, druknet i alt reform-maset. Region-varianten fant han like meningsløs.

Helge Standal anbefalte ikke overraskende folk å stemme nei. Om situasjonen lokalt skrev han: «Intensjonsavtalen kan ikkje vise til eit einaste nytt fellesprosjekt som ørstingar og voldingar kan samle seg om. Den stadfestar at Volda skal få kulturhus og Ørsta ßeirbrukshall, noko som kvar kommune vil greie elegant utan samanslåing.» Viktig for ham og partiet var det også å presisere at: «Intensjonsavtalen har ikkje med eit einaste ord om miljøkonsekvensar. Det seier seg sjølv at bilkøyring mellom Ørsta og Volda vil auke monaleg etter samanslåing med utslepp, veg- og dekkslitasje.»

Så spurte han retorisk: «Kvifor lagar ikkje kommunen ei eiga brosjyre som fortel kor bra det blir ved å halde fram som før, med samarbeid over kommunegrensene?» Standal plukka i Þller det ene kronargumentet etter det andre: «Vi høyrer hint om at sjukehuset og høgskulen kan bli lagt ned om vi ikkje slår oss i hop, utan ei logisk forklaring. Med to kommunar kan to ordførarar saman vitje statsrådar i Oslo og kjempa for akuttfunksjonen på sjukehuset. At éin ordførar skal greie dette betre aleine, har eg inga tru på.» Dernest lurte han på hvordan de folkevalgte skulle få tid til å sette seg inn i en mye større saksmengde og få oversikt over lokalsamfunn langt fra eget nærområde. Dette var en problemstilling som ble luftet mange steder hvor sammenslåing truet. Ja, hva med ordførerne som bør være nærværende i alle deler av kommunene sine? Skal de farte i løypestreng mellom bygdene?

En tydelig oppvåkning på grasrotplanet over hele fogderiet kunne tyde på at de i det sammenslåings-ivrige Sunnmøre regionråd begynte å bli nervøse for at de kunne gå på en smell i folkeavstemningene. 18. mai, dagen før dagen, hadde Sunnmørsposten et oppslag med rådets Erlend Krumsvik og Per Ivar Lied under tittelen «Trur kjensler vil kunne styre valet». I ingressen ble de sitert med: «Politikarane på Sunnmøre har jobba så grundig med kommunereforma, at dei er godt kompetente til å ta avgjerd. Folket kan lett vere styrt av kjensler.» Var det noen vits å lese videre, eller var det allerede klart at konklusjonen var «Skit i folket!»

19. mai skulle folk i hele 13 kommuner på Sunnmøre gå til urnene: «Spørsmålet er kva dei seier ja eller nei til - er det kjensler eller innhald i kommunereforma? Norsk åtferd tilseier at det er lettast å seie nei til endringar», sa Krumsvik som forøvrig også satt i kommunestyret for KrF i Volda: «Folkerøystinga om kommunereforma er berre eit innspel frå folk. Det er kommunestyra som tek endeleg avgjerd», presiserte han. Lied supplerte at gyldigheten i dette var omvendt proporsjonal med valgdeltagelsen, men la til at han håpet folk ville møte opp.

Budskapet deres gjenspeilet en utbredt holdning under kommunereformen. Det var fullt ut legitimt for lokalpolitikerne å gå i mot eget folk dersom de sa nei, men hva hvis det var omvendt? I Ørsta f.eks. lente nok et ßertall av politikerne mot nei. Om det ble ja i 341

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

folkeavstemninga, ville da Sunnmøre regionråd fortsatt oppfordre kommunestyret til å bruke egen fornuft framfor å la seg styre av innbyggernes føleri?

Lied hadde vært forhandlingsleder for «Runde» kommune, en eventuell konstellasjon av Hareid, Ulstein, Herøy, Sande og Vanylven. «Politikarane her har lært mykje om kvarandre i arbeidet med kommunereformen», sa han. Det hadde han nok rett i, og man skal ikke se bort fra at den type kontakter over hele landet kunne være egnet til å styrke det framtidige samarbeidet også over grensene dersom de besto.

På den annen side kunne den enorme penge- og ressursbruken i prosessene i seg selv bli et argument for sammenslåing. Det er lett å forstå at de som hadde brukt så mye tid og energi på dette, etter hvert syns det ville være for galt om det ikke ble noe av, enten de var rådgivere som Lied og Krumsvik, ansatte i statsforvaltninga, kommunebyråkrater eller lokalpolitikere. I sin beskrivelse av fenomenet satte professor Bjarne Jensen et navn på dem som slik ble låst til et mål om å fullføre det igangsatte. De blir «prosjektmakere», som etter hvert setter til side både tidligere kunnskap og nye fakta for å gjennomføre noe som vil få deres stempel på seg.

Med en mindre akademisk tilnærming, skal man våge å trekke en noe mer makaber parallell til rettsvesenet? Om det etter en straffesak likevel skulle vise seg at den dødsdømte er uskyldig, kreves det en omstilling fra dem som var sikre på at den opprinnelige slutning var riktig: «... men nå har vi jo bygget galgen og hyra inn bøddelen, så da må vi jo nesten henge fyren.»

Krumsvik var forhandlingsleder for reformarbeidet i «Regionkommune Ålesund» og Stranda/Sykkylven. Han betegnet det som suksesshistorier. Bla tilbake et par kapitler og les om hvordan «suksessen» skred fram etter folkeavstemninga 19. mai! Runde sank også i havet, dvs. ikke øya, den ligger fortsatt der ytterst på Søre Sunnmøre, men storkommunen viste seg å være en av reformens mange luftslott. Alle 5 kom seg helskinnet gjennom den.

Hva så med våre venner lenger inn i fjordene? Med de karikerte radioutgavene av de to folkeslagene som bakteppe, var det jo nesten ikke til å tro at de hadde kommet fram til en avtale. Hvor enige de egentlig var, kan man nok likevel spørre seg. Om noen syns voldingene hadde vært noe ettergivende overfor naboene for å få signaturen på papiret, var det andre som forklarte det med at de uansett var sikre på at ørstingene ville avise dem i folkeavstemningen.

De Þkk rett. Med et fremmøte på 50,4% ble resultatet 62% nei, 37% ja. Mer overraskende var det at motstanden i Volda var enda større; 69% mot 30. Der var deltagelsen på 52%. 342

Kommunalminister Jan Tore Sanner og andre som hadde sett for seg at man her hadde to gifteklare kandidater Þkk seg en skikkelig skuffelse. De hadde gjerne ikke hørt ovennevnte radioinnslag eller trukket noen parallell fra Søre Sunnmøre til Nord-Østerdal og Kjell Aukrusts fargerike fremstilling av bygdekrangelen mellom Tynset og Alvdal. Den foregikk bortimot like heftig i virkelighetens verden litt lenger nord i dalen etter sammenslåinga av Tolga og Os med påfølgende skilsmisse 10 år seinere (se s. 123).

Dermed kunne Ørsta melde seg ut av den bisarre stolleken. Ikke bare hadde ørstingene selv sagt rungende nei, men også blitt enda mer grundig avvist av voldingene. Med god samvittighet kunne kommunestyret den 16. juni gå inn for at Ørsta skulle bestå som før. Vedtaket var enstemmig, men ikke før Høyre hadde hevet temperaturen i lokalet betraktelig. Partiets Per-Are Sørheim syns Volda sitt parallelløp med Hornindal og Stryn var uheldig, men hans egen ordfører Stein Aam Þkk også på pukkelen. I Høyre mente de at han i eksterne fora hadde kommet med uheldige kommentarer og at hans neistandpunkt fra tidlig i prosessen hadde påvirket velgerne i samme retning.

«Av respekt for folkerøystinga støttar vi eit nei til samanslåing. Det betyr likevel ikkje at alle i Ørsta kommunestyre meiner det er rett å gå vidare åleine», sa tidligere ordfører Rune Hovde, og avslørte at de i Høyre hadde vurdert å stemme ja for å markere at den sida også hadde blitt hørt. Det hele ble løst ved at de Þkk en protokolltilførsel der partiet uttaler at sammenslåing ville gitt sikrere kommuneøkonomi og bedre tjenestetilbud. Forslaget deres om at intensjonsavtalen med Volda burde legges til grunn dersom det oppsto en situasjon der kommunene måtte vurdere sammenslåing på ny, ble imidlertid nedstemt. «Lat oss håpe at siste ord er sagt i denne saka», var kommentaren til Ap-veteranen Jostein O. Mo. Nå Þkk nok være nok, men var virkelig streken satt, eller ville fylkesmannen, departementet og/eller Stortinget Þnne på noen sprell etter hvert?

Samme dag, dvs. 16. juni, fatta kommunestyret i Volda også vedtak om å annulere den første intensjonsavtalen de hadde inngått, og sa derved nei til sammenslåing med Ørsta. Voldingene hadde det imidlertid langt mer travelt i tida etter folkeavstemninga. La oss skru klokka tilbake til dagen etter at folkets dom falt! Da møtte Sunnmørsposten de to ordførerne på ßyplassen midt mellom rådhusene deres. Mens Jørgen Amdam hadde mye å tenke på, var Stein Aam både lettet og glad. Ørsta-ordføreren hadde følgende svar på spørsmålet om han fryktet for tvangssammenslåing: «Nei, det torer ikkje han Sanner.»

Aam følte dette var en seier både for demokratiet, partiet og bygda hans, men de ble jo faktisk slått av voldingene. At neißeirtalet der ble større enn i Ørsta var ikke bare en stor overraskelse, men måtte vel være et tilsvarende stort nederlag for Amdam? «Eg hadde rekna med nei i Ørsta, og håpte på eit lite ja-ßeirtal i Volda, men dei siste dagane har det vore stor aktivitet med nei-aksjonar på Facebook, så eg såg kva veg det bar», svarte han.

Sykehuset i Volda hadde vært en stadig tilbakevendende ingrediens i denne saken, og i innspurten hadde voldingen Bent Ingebrigtsen, som var kommunelege i Hornindal, et innlegg Jørgen Amdam

mente hadde spesielt stor virkning: «Vi har en unik mulighet til å påvirke Volda sjukehus sin skjebne dersom vi i de neste månedene opptrer klokt», skrev doktoren og kom med en sterk oppfordring om å stemme NEI til det enkle spørsmålet om Volda skulle slå seg sammen med Ørsta eller ei. Budskapet var at det ville åpne for et ja til Hornindal og Stryn, og det igjen ville sikre pasientgrunnlaget for sykehuset.

Jørgen Amdam og hans Volda så nå altså sørover. Dersom det var mulig å få en spesialavtale med kommunalminister Sanner om å få utsatt hans absolutt siste frist 1. juli, så man for seg en ny folkeavstemning om dette alternativet den påfølgende høst. Var det da slik at voldingene tok det for gitt at Hornindal og Stryn ville slå seg sammen med dem? «Nei, og eg er mest usikker på Stryn», svarte ordføreren og la til: «Helst burde vi hatt på plass ei bru i indre del av fjorden, slik at det vart kortare til Innvik og Utvik, men uansett resultat så må vi samarbeide tettare både med Hornindal og Stryn.»

Volda-ordføreren var ikke den eneste som tvilte på at den jevne stryning ville Þnne seg i å bli styrt fra rådhuset hans. Fra nevnte Utvik er det 10 mil. Amdams fjerne drøm om bru kunne kutte rundt tre av dem, men ingen av de 58 km fra Stryn sentrum. Selv om Sven Flo, i likhet med sin kollega i Hornindal, var ihuga pådrivere for deres partifelle Sanners planer om størst og færrest mulig kommuner, kunne det synes smått utrolig om et ßertall av sambygdingene var enig. Nå fyrte også Flo av et lite skudd for baugen på Amdams skute: «Eg skulle gjerne ha sett at Stryn, Hornindal og Volda gjekk saman, men då må Volda vere klare på at dette er ein kommunereform, ikkje ein sjukehusreform.»

Flo hadde fulgt interessert med på resultatene som tikket inn frå folkeavstemningene på Sunnmøre. "Gedigen Þasko" var overskriften på lederartikkelen der avisa Fjordabladet omtalte det hele, og da mente de for regjeringa og kommunalministeren. Resultatet var jo stort sett solide nei, i de 13 kommunene hvor de hadde turt å slippe folket til urnene. Nå var Flo spent på om politikerne i Volda ville Þnne fram igjen intensjonsavtalen de hadde skrevet under på den 14. april sammen med Hornindal og Stryn, men: «Viss det eine og åleine er for å berge sjukehuset at dei vender seg til oss, så kjem vi ikkje særleg langt», trodde han.

At det var så massiv motstand også til en Volda-Ørsta kommune, var en stor overraskelse for Sven Flo. Idet alternativet var ute av bildet, erkjente han at det etter hans syn måtte være bortimot den mest naturlige sammenslåinga i hele kongeriket. Hadde han aldri hørt radioinnslagene eller kjente han ikke til fenomenet bygdekrangel som de to gretne gubbene så glimrende ga lytterne eksempler på gjennom eteren?

Overrasket og spent på neste trekk fra voldingene var også Stig Olav Lødemel: «Vi i Hornindal må iallfall gjere eit val, anten vi blir midten i ein ny kommune saman med Volda og Stryn, eller vi går til den eine eller andre kanten», sa han. Verdt å legge merke til er det at ordføreren helt unngår å nevne et fjerde alternativ, nemlig å stå alene! «Stryn er ßinke på næringsliv og reiseliv, Volda har mange offentlege arbeidsplassar, med både sjukehus og høgskule, så honndølene er best tent med å vere saman med begge desse», mente han.

Igjen ble det spørsmål om hva Hornindal ville gjøre hvis de måtte velge bare en av naboene. Denne gangen ville ikke Lødemel ßagge noen preferanse, ikke før den vedtatte innbyggerundersøkelsen var gjennomført. Allerede nå mente han imidlertid å kunne fornemme størst skepsis til en treenighet i Stryn og avslørte kanskje i sin neste kommentar likevel i hvilken retning han ønsket seg? «Stryningane bør ikkje vere altfor sikre på at Hornindal vel dei, om vi må velje mellom Stryn og Volda», sa han.

Innbyggerundersøkelsen ble gjennomført 27/5-10/6 2016 med 800 respondenter hver i Volda og Stryn, 200 i Hornindal. Spørsmål 1 var om man var for eller mot sammenslåing. Med hvem var ikke spesiÞsert, noe som kan forklare en for-prosent på hele 62. Her havna alt som hver enkelt kunne plukke fra øverste hylle, i én pott. For Volda og Stryn med henholdsvis drøye 9 og 7 tusen innbyggere ville en sammenslåing med bare Hornindals 1200 knapt merkes. Det ville framstå mer som en landevinning framfor en sammenslåing.

Motsatt oppfattes det for en liten kommune normalt som en trussel å bli slukt av en større. At man nettopp i Hornindal hadde erfaring med det, kommer vi tilbake til, men hva med en på hver side? Da ville jo Grodås bli stedet alle måtte passere på vei mellom de andre to tidligere kommunene, og kunne således bli storkommunens møtested. 71% av de spurte honndølene foretrakk da også dette framfor bare 26% for dem og Stryn. De resterende 3% sa «vet ikke». Sammenslåing med kun Volda var ikke et alternativ.

I Volda var det derimot mulig å si sin mening om en spleis med bare Hornindal kontra alle tre. Den største varianten vant 45 mot 41 (resten vet ikke), men da skal man huske at Volda skulle være kommunesenter. I Stryn var det ikke overraskende liten interesse for det, bare 27%, mens 70% heller ville ha bare Hornindal. Stryningene ga seg ikke med det, men avholdt den 13/6 også folkeavstemning. Da var det faktisk også mulig å stemme for status quo, som Þkk 30,1% oppslutning. 57,1% ønsket å innlemme Hornindal, mens bare lusne 11,7% ville ha med også Volda. Dermed døde drømmen om Stryn-Volda kommune, men Sven Flo hadde sambygdinger i ryggen for å gjøre sine hoser grønne bare overfor Hornindal.

I Volda gjennomlevde politikerne en periode med stor rådvillhet. Det de hadde arbeidet lengst og hardest med, sammenslåing med Ørsta, var bare å glemme. En klarere avvisning enn den de Þkk fra Stryn, var det knapt mulig å få. Antagelig var det like greit. Skepsisen til en slik konstellasjon var nemlig også sterk blant Voldas folkevalgte. Sammenslåing med andre kommuner, slik som Vanylven og Eid, ble igjen brakt på banen, men de togene var nok gått uten egentlig å ha vært i nærheten av Volda stasjon.

Mangelen på klare mål og gjennomtenkte strategier preget debatten i en slik grad at KrFs Anders Straume kalte det hele for en lapskaus. Med Hornindal alene var det hverken gjort noen utredning eller skrevet intensjonsavtale. Alt de hadde var innbyggerundersøkelsen 345

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

som i grunnen var svært lite verdt. Med sine to alternativer sto de igjen med det av dem som Þkk lavest score, og som honndølene ikke hadde fått ta stilling til. «Lapskaus», ble det sagt. Ja, ei ordentlig suppe og ei salig røre hadde det blitt. Kanskje ville det beste være om noen kom og laget plukkÞsk av hele reformen?

I så tilfelle lå løsninga hos honndølene. Hvorfor kunne ikke de bare si nei til både Stryn og Volda, slik at alle kunne bli ferdig med saken? Knapt noen hadde jo kjempet så hardt for sitt lokale sjølstyre som dem. Skulle man ikke da også tro at ingen var mer interessert enn dem i å beholde det? La oss ta et liten gjennomgang av Hornindals historie:

Fra starten var Hornindal en del av Eid, men i 1867 ble formannskapslovenes intensjon om lokalt sjølstyre også oppfylt for folk ved Europas dypeste innsjø og dalen innenfor. Denne dyrebare rettighet beholdt de i 98 år før den ble tatt fra dem i tråd med Schei-komitéens forslag.

Da Hornindal kommune forsvant fra kartet i 1965, ble områdene i vest på begge sider av sjøen med 310 innbyggere innlemmet i Eid. De øvrige 1184 personene fra den østlige delen ble slått sammen med to andre kommuner pluss litt til. I denne miksen var de 2982 stryningene faktisk i mindretall. Innvik ble nemlig også utsatt for datidas tvang og brakte med seg 3003 innbyggere inn i nydannelsen som også Þkk en liten bit av Gloppen, Hoplandsgrenda med 42 sjeler. Første nyttårsdag 1965 hadde således en kraftig utvidet Stryn kommune 7211 innbyggere.

Da Hornindal kommunestyre i forkant behandlet saken, la de spesielt vekt på at tapet av et eget nærliggende administrasjonssted ville være skadelig for bygda: «Ein meiner at det er ei utbygging av det sentrumet ein har i kommunen, som kan føre til vekst og trivsel i Hornindal», het det blant annet i vedtaket som med 15 mot 2 stemmer konkluderte med at «ein må halde fast på at kommunen må vere sjøvstendig eining.»

Honndøler ßest var også svært lite fornøyd med å miste en slik viktig status. Kort tid etter at sammenslåinga var effektuert, tok et folkevalgt aksjonsutvalg opp spørsmålet om å få gjenopprettet Hornindal som egen kommune. Det ble i den anledning arrangert en folkeavstemning som i overveldende grad viste at folket følte seg overkjørt av sentralmakta. Av honndølene som hadde havnet under Stryn, stemte hele 93%, 557 av de 598 frammøtte, i tråd med kravet som formelt ble fremmet i søknad av 26. mars 1966.

Stryn kommunestyre vedtok med 26 mot 7 stemmer å anbefale departementet å ta opp inndelinga til ny vurdering. Da det hadde gått såpass kort tid, fant de der ikke å kunne etterkomme dette. Samme begrunnelse ble gitt da saken ble tatt opp igjen i 1968: «Den nye enheten bør prøves i praksis i noe lengre tid før en tar standpunkt til inndelingsspørsmålet igjen.» Kommunestyret sluttet seg da med 21 mot 11 stemmer til en slik vente og se-strategi. Fylkestinget vedtok derimot med 22 mot 8 å tilrå at Hornindal ble utskilt som egen kommune igjen.

Honndølene ga seg ikke så lett i kampen for å få igjen sjølstyret sitt. Høsten 1968 ble det gjennomført en såkalt listeavstemning. Folk kunne signere i kolonner for og i mot Hornindal som egen kommune. Av den delen som hadde blitt justert til Eid, ble det ßertall 65 mot 55 for å forbli der. Kommunikasjonene i den retning på nordsida av vatnet hadde da også blitt mye bedre, mens det fortsatt i dag mangler noen kilometer vei på tvers av kommunegrensa som ble trukket i 1965. I hoveddelen hadde derimot trangen til å gjenoppstå helt åpenbart blitt enda sterkere. 630 skrev under på at de ønsket Hornindal tilbake som egen kommune. Bare én - 1 person - støttet at den nye inndelinga burde opprettholdes.

I kapittelet om Ålesund går det fram at honndølene slett ikke var de eneste som ville ut av tvangsekteskap (se s. 221). Så mye misnøye var det landet rundt at regjeringa i 1971 måtte sette ned det såkalte Tallaksen-utvalget som skulle vurdere eventuelle skilsmisser. Stryn var en av 21 sammenslåtte kommuner som Þkk besøk av de tre herrene i utvalget, og det var honndølenes ønske de skulle ta stilling til.

I rapporten som var ferdig i 1974, refereres aksjonsutvalgets påstand om at utviklingen i bygda hadde stagnert etter sammenslåinga, lite eller ingenting ble gjort for Hornindal og at folk rett og slett følte seg diskriminert. En rekke eksempler på hvordan de mente seg stemoderlig behandlet i storkommunen listes opp, slik som ingen bygging av hverken sykehjem eller ny skole på Grodås, ei heller tilrettelegging av boligfelt, samt manglede veibygging og -vedlikehold. Dessuten ble det hevdet at kommunens ledelse, ikke bare motarbeidet ny industrireising i Hornindal, men også aktivt gikk inn for å få næringsvirksomhet overført fra Grodås til Stryn sentrum.

Om Hornindal atter Þkk styre seg selv, mente aksjonsutvalget at en naturlig vekst kunne komme i gang igjen. Den optimistiske spådommen skulle man tro Tallaksen & Co. ville feste en viss lit til. I deres egen rapport står nemlig følgende beskrivelsen svart på hvitt: «Da Hornindal var egen kommune, ble det gjort mye fra kommunens side for å skaffe industri til bygda, og Hornindal var visstnok den første kommune som bygde industribygg for utleie.» De erkjente også at «det er et faktum at det fra storkommunens side har vært investert lite i Hornindal etter sammenslutningen.»

Hornindal var likevel ikke blant de tre som slapp gjennom det trange nåløyet i Tallaksenutvalgets ferdige innstilling fra 1974. Riktignok erkjente man at samarbeidet innad i den nye kommunen var dårlig, men her ble Hornindals sterke motstand mot sammenslåinga anført som en sannsynlig hovedårsak. «At samarbeidet ikke synes å ha blitt bedre med årene, kan dessuten skyldes at Hornindal har sett muligheten for å bli skilt ut fra Stryn, og at Hornindal, med dette som mål, ikke har innstilt seg på å samarbeide», står det å lese i begrunnelsen.

I ßertallets uttalelse (2-1, Tallaksen/Sjøvold mot Landfald) skisseres også «løsninga» på problemet: «Dersom det nå blir endelig avgjort at Hornindal ikke blir egen enhet, må det være grunn til å tro at samarbeidet vil bli bedre, idet det da ikke lenger er noe å «vinne» for 347

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

Hornindal ved å stille seg i motsetningsforhold til kommunen.» Med henvisning til at de hadde kommet inn i «en økonomisk sett sterkere enhet» og kunne «dra nytte av et godt utbygd og livskraftig sentrum i Stryn», kunne man formelig ane Tallaksens hevede pekeÞnger i følgende: «Dette forutsetter imidlertid samarbeid fra Hornindals side i en ganske annen grad enn det som har vært tilfelle hittil.»

I og med at det for Tallaksen og Sjøvold var så om å gjøre at Schei-komitéens struktur besto, kan følgende i deres rapport kanskje virke noe merkelig: «For Stryn vil det antakelig ikke medføre ulemper om Hornindal blir fraskilt. Økonomisk sett vil det tvert i mot bety en fordel, ble det sagt i formannskapet.» Således må det derfor ha vært omsorg for dem som så gjerne ville ut, som var begrunnelsen for å holde dem inne. Avgjørende for komitéßertallets standpunkt var det nemlig at «Hornindal ikke vil ha økonomisk evne til å fungere tilfredsstillende som egen kommune.» Videre mente de at næringsgrunnlaget var svakt, inntektsnivået lavt og folketallet ville minke dersom de Þkk viljen sin.

Det var først etter iherdig lobbyarbeid – ikke minst av «gammelordfører» Kåre Maurset, at Stortinget vedtok å gjenopprette Hornindal som egen kommune i 1977, dog uten den delen som gikk til Eid. Maurset ble for øvrig den første ordfører i den restaurerte kommunen. Fikk så Tallaksen & Co. rett i sine dommedagsprofetier? Folketallet har holdt seg og velstanden har ikke på noen måte stått tilbake for andre deler av landet. Ligger ikke mye av hemmeligheten i at de har hatt en lokal forvaltning med en ordfører som bygdas fremste ambassadør for å holde på institusjonene, arbeide for steds- og næringsutvikling, bedret infrastruktur, skole, sykehjem og andre viktige samfunnsspørsmål?

Kommuner ßest kan nok kjenne seg hardt pressa av trange rammevilkår og negativ folketallsutvikling. Likevel viser historia og statistikken tydelig at bygder som har klart å holde på sitt lokale sjølstyre, har berga seg uendelig mye bedre enn de som led den vanskjebne å bli en stemoderlig behandla utkant i en storkommune. Uansett hvor liten en kommune er, og det fantes 41 som var mindre enn Hornindal da den igjen ble truet av å bli avvikla, har de minst en skole, en barnehage og egen eldreomsorg med gamlehjem. Mange eks-kommuner er ribba for slikt og mere til. Faktisk Þnns det en tidligere kommune som er fri for folk og et tidligere kommunesenter som ligger like øde (se s. 110).

Eksemplene på forskjellen mellom levende og døde kommuner, nåværende og tidligere kommunesentra, er nesten overveldende om man graver seg ned i materien, men rent umiddelbart er det ikke alltid så lett å få øye på det. Når en kommune opphører å eksistere, forsvinner den nemlig også fra statistikken. De som f.eks. mener at sammenslåing er nøkkelen til full legedekning, får jo rett når etter hvert permanent stengte legekontor liksom stupende folketall og annen elendighet i utkantene ikke lenger blir avslørt av Þnmaska kommunestatistikk.

Honndølene trenger ikke reise langt for å Þnne et sammenligningsgrunnlag. Ja, for hvordan ligger det an med det som allerede er en utkant i Volda? Akkurat som Hornindal ble tvunget inn i Stryn, havna Dalsfjord igjen under Volda i 1964 etter å ha levd 40 år i frihet. Ved utskillelsen i 1924 hadde Dalsfjord 960 innbyggere, et tall som steg til 1151 før nedlegginga. Kommunen var altså ganske nøyaktig like stor som den delen av Hornindal som gjekk til Stryn og 13 år seinare ble utskilt igjen som egen kommune. Hvor mange bor det så i dag i det som en gang i tida var Dalsfjord kommune, og hvordan har det tidligere kommunesenteret der utvikla seg sammenligna med Grodås? Svaret på det siste ser en med det blotte øye, men tallenes tale er også klare: Mens Hornindal har hatt ein så godt som ßat folketallskurve, har Dalsfjord mista 36 prosent av sine innbyggere. I 2015 var det igjen 742. Er det ikke å lure seg sjøl å tro at samfunn som Hornindal vil blomstre etter avvikling av egen kommunestatus for så å måtte konkurrere med bygder som Dalsfjord og andre utkanter om gunsten til sentralmakta i storkommunen?

Spørsmålet melder seg igjen: Hvorfor skulle akkurat Hornindal kaste inn håndkleet? Som liten distriktskommune hadde den klart seg relativt godt. Nedgangen i sysselsatte i primærnæringene hadde blitt kompensert med annen virksomhet. Folketallet har holdt seg stabilt rundt 1200. Landsbydannelsen, dvs. utviklinga av kommunesenteret Grodås, var slett ikke verst, størrelsen på bygda tatt i betraktning, og i 1995 sto et nytt og trivelig rådhus ferdig nede ved den store innsjøen.

Etter Schei-kommitéen og sammenslåingsbølgen på 60-tallet har strukturdebatter ridd oss hvert tiår gjennom utvalgene til Tallaksen, Buvik og Christiansen samt Ernas tid som kommunalminister. Felles for alle disse anslag mot det lokale sjølstyre er at dommedagsprofetiene over de som unnslapp sammenslåing, har blitt gjort til skamme. Igjen er det grunn til å minne om den omvendte proporsjonalitet mellom tilfredshet med de offentlige tjenester og kommunestørrelsen, og Hornindal var på ingen måte et unntak som bekreftet den regelen. Det Þnnes heller intet belegg for en generell påstand om at små kommuner har klart seg dårligere enn store, heller ikke for befolkningsutvikling korrigert for manglende sentralitet.

Tradisjonelt har Sp stått sterkt i Hornindal. Etter gjenopprettelsen av kommunen i 1977 har partiet blitt størst ved alle valg bortsett fra i 2007. I 1995 Þkk de 42,8%. Likevel var det Høyres Bjørn Lødemel som da ble ordfører med 22,1% av velgerne i ryggen. Han var åpenbart en populær mann i bygda, også blant politikerkolleger fra andre partier, og ble gjenvalgt tre ganger. Midt i sin fjerde periode forlot han skuta i 2009 fordi han Þkk plass på Stortinget.

Med høyresidas valgseier, tiltredelsen av regjeringa Solberg og startskuddet for Jan Tore Sanners kommunereform Þre år seinere, begynte spørsmålet å melde seg om hvor Lødemel sto i saken. Ville han bli en pådriver i regjeringas mål om kraftig reduksjon i antall kommuner, eller ville han hegne om det lokale sjølstyret som hans sambygdinger hadde kjempet så hardt for å få tilbake?

Under en utspørring i NRK rett før valget i 2013 var det tydelig at Bjørn Lødemel sto i noe av et dilemma grunnet hjembygdas spesielle historie og eget partis uttalte mål om tegne et nytt norgeskart der det ikke lenger skulle være plass til kommuner som Hornindal: «Eg har 349

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

sagt at det blir feil å begynne å teikne kart, og det blir feil å begynne å snakke om tvang eller ikkje tvang», bedyret han og presiserte at det skulle bli en prosess hvor lokale krefter måtte være med fra starten av. «Det Høgre har sagt er at vi ønskjer å starte gjennomføringa av ein kommunereform som gir færre og meir robuste kommunar, og sterkare fagmiljø. Det er ei tillitserklæring til lokalsamfunn, kommunar og innbyggjarar», forklarte han.

Hornindals egen stortingsmann fortsatte med å vise til at kommunene skulle få nye oppgaver og at lokaldemokratiet dermed skulle bli styrket. Han mente at dette var en sak det måtte brukes god tid på og at det fremtidige kartet ville være avhengig av hva innbyggerne i kommunene selv ønsket. I ettertid kan man så spørre hvilke nye oppgaver som ble tilført, om Sanner & Co. skred fram uten hastverk, og spesielt i hvilken grad hans egne sambygdinger Þkk være med å bestemme hjemkommunens skjebne?

Den mangeårige tidligere ordføreren avviste at denne diskusjonen var vanskeligere for ham fordi han kom fra lille Hornindal, og sa videre: «Min bakgrunn er frå ei kommune som vart slått saman med tvang. Det var destruktive prosessar og det øydela venskap og naboskap, og det øydela for ei positiv utvikling i kommunen. Difor er eg skeptisk til tvang.» Hva så med signaler fra moderpartiet som kunne tyde på de ville benytte nettopp det? «Det vi har sagt frå Høgre, er at om det er ei kommune som hindrar samanslåing, der ßeire kommunar ønskjer å slå seg i lag, så har Erna sagt at det kan bli snakk om mild tvang.» Bjørn Lødemel var altså i mot tvang, men kunne åpenbart akseptere den da snart påtroppende statsministers «milde» tvang.

Solberg-regjeringas senere «frivillige» tvang, den tiltagende bruken av mer eller mindre tvilsomme gulrøtter og utilbørlig pisk, var ikke tema i utspørringa av stortingsrepresentant Lødemel, men skulle etter hvert bli noe hans politikerkolleger på hjemmebane Þkk føling med. Etter valget i 2011 ble SPs Anne-Britt Øen Nygård ordfører. Hun hadde slett ikke noe ønske om å legge ned kommunen sin, langt i fra, men her ble alle trukket inn i en prosess enten man ville eller ikke.

Med store ressurser til rådighet satte kommunalminister Sanner i gang med et pågående propagandaapparat. Ganske raskt lyktes han med å plante en skjebnetro i folket: "Sammenslåing blir det uansett". Så gjalt det om å drive ßokkene sammen. Hans viktigste våpendragere i så måte var fylkesmennene. Har vi noen gang sett at embedsverket i så sterk grad har blitt benyttet til å fremme en bestemt politisk retning, og er det egentlig slik det er ment å brukes? I hvert fylke ble det også tilsatt egne såkalte prosessveiledere som hadde én oppgave, å jobbe for regjeringas mål om større og færre kommuner. Retorikken og metodene, mas og press, gjorde det nærliggende å tenke at her gjelder «hensikten helliger middelet». De som arbeidet med dette for øyet, ville da også kunne måle egen suksess i den tallmessige reduksjon av lokaldemokratiske enheter.

I februar 2014 hadde Fylkesmannen i Sogn og Fjordane sørget for å samle formannskapene fra de 6 Nordfjord-kommunene Selje, Vågsøy, Eid, Gloppen, Stryn og Hornindal, til et felles møte. Fylkesmann Anne Karin Hamre skisserte målene for reformen i Þre punkter; «gode og like tilbod til innbyggjarane i framtida, heilskapleg og samordna samfunnsutvikling, økonomisk berekraftige kommunar og styrking av lokaldemokratiet.»

Som eksempel på at eksisterende kommuner var for små til å gi gode nok tilbud, trakk fylkesmann Hamre fram barnevernet. Hun var ikke den eneste som adopterte kommunalministerens glansnummer i debatten, nemlig å skyve de vanskeligstilte i samfunnet foran seg. Barnevern kan være en utfordring for kommunene, men fantes det noe belegg for en generell påstand om at det er verre i små enn i store? Er det ikke, som ofte ellers, tvert om? Om ikke hovedmålet var å problematisere, burde de ikke også kunne se at overordnet ansvar for slike tjenester kunne gis til et høyere nivå? Det ville vel ikke engang ramme det lokale sjølstyre. Samtidig ville primærkommunene fortsatt være der til å fange opp problemene, være offentlige antenner og videreformidlere.

Fylkesmannen ga klar beskjed om at her måtte man komme i gang i en faderlig fart. Kommunene hadde valget mellom to tidsløp; fatte vedtak om sammenslåing innen utgangen av 2015 eller før 01.07.2016. Ved første alternativ kunne man komme i mål allerede 01.01.2018. Det andre betød ny storkommune seinest 01.01.2020. Uansett hasta det for kommunene å ta grep sjøl for mest mulig å kunne påvirke resultatet. Prosessveilederen fulgte opp og presiserte: «Alle kommunar er pliktige til å starte prosessen som skal gje nye og større einingar. Ingen kan melde seg ut.»

Det kom ingen konkrete frieri under møtet, men man kan godt si at blikk ble kastet i alle retninger med ulik vidvinkel. Stryn-ordfører Sven Flo sine planer for en vidtrekkende kommune i indre strøk er allerede beskrevet: «Eg er ikkje sikker på at vi klarer å få til eit Nordfjord United», sa han. I den ville jo Stryn havne på ßanken. Hans kollega i Eid, den proÞlerte Venstre-mannen Alfred Bjørlo, hadde større tru på det: «Nordfjord er ei naturleg eining, med dei tette nettverka og det interkommunale samarbeidet som alt er etablert», sa han og mente man burde ha en enda videre horisont. I den sammenheng avslørte Bjørlo at han skulle være observatør på oppstartsamling for kommunereformen i Møre og Romsdal uka etter. Kikker man på kartet, er det gjerne ikke så vanskelig å forstå hvorfor akkurat han var den som så størst på det, midt i smørøyet som kommunesenteret hans, Nordfjordeid, ville havne. Da er det gjerne ikke så nøye om det er nær 20 mil fra øst til vest i en slik tenkt kommune.

Varaordfører, seinere ordfører i Vågsøy, Kristin Maurstad (Ap), så heller for seg en grensesprengende kystkommune fra Vannylven på Sunnmøre via Selje, Vågsøy og Bremanger til Florø i Sunnfjord med en avstikker underveis inn fjorden til Eid. Det ville ikke bli noe mindre tidkrevende å farte fra nord til sør i en slik konstruksjon, men igjen avslører kartet at forslagsstillerens rådhus i Måløy ville ha blitt denne kyst-verdens navle. Ikke overraskende fant ikke Alfred Bjørlo idéen like besnærende. Mens alle de andre ligger i Hurtigrutas seilingsled, ville hjembygda hans fortone seg som noe av en blindtarm i et slikt maritimt selskap.

Møtet avslørte altså svært så sprikande interesser. Man kan godt si at kjærligheta mangla. Om de, eller noen, etter hvert skulle Þnne sammen, ville heller ikke «fornuftsekteskap» være en åpenbar karakteristikk. Likevel var det få som trodde det var noen vei utenom: «Signala er så sterke at det nyttar ikkje å sitje på gjerdet», sa Vågsøys Kristin Maurstad. Anders Ryssdal fra Gloppen lot til å være den som hadde mest is i magen: «Gloppen er ein veldriven kommune, og kva oppnår vi eigentleg med samanslåing», undret Spordføreren. Han viste til at rekrutteringa av nøkkelpersonell var god, at de scora høyt på nasjonale målinger og trakk fram hvor viktig deres lokale forvaltning og styre var for samfunnsutviklinga i bygda.

Anne-Britt Øen Nygård ga uttrykk for at de aller ßeste i Hornindal også ville beholde kommunen som før. Det var også signalet hun hadde med seg fra et nylig avholdt formannskapsmøte, men siden de så hvilken bølge som nærmet seg, innså de nødvendigheten av å være aktive i prosessen. Selv var hun klar på sitt primærønske om selvstendighet, men fryktet at reduksjoner i rammetilskuddene til småkommuner ville tvinge dem til sammenslåing.

Hornindals-ordføreren kjøpte slett ikke fylkesmannens argument om at dette skulle gi styrket lokaldemokrati. Tvert om så hun for seg svært få honndøler i styre og stell i en storkommune, som dessuten ville føre til tap av tjenester, arbeidsplasser og mer pendling. Hun syns også det skurra at fylkesmannen til slutt skulle samle trådene og komme med sin anbefaling til Stortinget om kommunestruktur: «Er det byråkratane eller politikarane som skal bestemme», spurte Øen Nygård retorisk og la til: «Eg håper at vi ikkje blir for mykje styrt.»

I februar 2015 publiserte avisa Fjordingen et leserinnlegg med tittelen «Kommunereform - spådom eller fakta». Forfattere var to av Høyres stortingsrepresentanter, Hornindals egen Bjørn Lødemel og trønderen Frank J. Jenssen, partiets kommunalpolitiske talsmann. Under en komitéreise knappe Þre måneder tidligere var Jenssen på snarvisitt innom sin kollegas gamle arbeidsplass, kommunehuset «Smia». Det storÞne følget var imponert over det koselige og funksjonelle bygget, og Lødemel syns det var kjekt i all hast å få fortelle om og vise fram kommunen sin når de først var på gjennomreise.

Mon tro om de to herrer på det tidspunkt hadde i bakhodet at skiltet med «Hornindal rådhus» skulle skrus ned av veggen på Smia? Frank Jenssen skulle jo etterhvert bli kjent som en av de såkalte Tvangsgutane (se s. 12). Innholdet i deres felles leserbrev bar også bud om at de syns at kommunens dager snart burde være talte:

De to stortingsmennene syns åpenbart det var for liten framdrift i arbeidet med reformen og pekte i sitt innlegg spesielt på Hornindal: «Det er viktig at kommunestyret engasjerer seg sterkt i denne saka, for det er eit breitt ßeirtal på Stortinget som ønskjer å få på plass ein ny kommunestruktur med færre og større kommunar.» Skribentene hadde muligens i bakhodet at det samme Stortinget hadde presisert at «reell frivillighet» skulle ligge til grunn for eventuelle sammenslåinger. Videre skrev de nemlig: «Det som er like klart er at no er det kommunane sjølve som skal styre denne prosessen.»

I det videre innhold kan man sannelig lure på hvor alvorlig de så på begrepet «reell frivillighet» og det å «styre sjølve». Her la de nemlig så sterke føringer at det mellom linjene er lett å lese både frivillig tvang, økonomisk strupetak, ren skjær tvang og det som verre er: «For ei lita kommune som Hornindal vil det vere svært utfordrande å stå åleine i framtida, uavhengig av kva som blir resultatet av kommunereforma. Det er derfor heilt avgjerande for framtida til Hornindal at ein no deltek aktivt i dette arbeidet. Det gjeld både for å sikre at inntektene som i dag ligg i inntektssystemet kjem bygda til gode, og for å sikre at viktige basisfunksjonar som skule, omsorgsenter, helsetenester og eit tenleg servicetilbod i Hornindal blir sikra i framtida.» Er det ikke her underforstått at ved å tviholde på det lokale sjølstyret kan man risikere å bli strippet for det meste annet?

Radarparet Lødemel/Jenssen avviste på det mest bestemte at det lokale arbeidet med reformen «nærmast er eit spel for galleriet og at kartet allereie er teikna i Oslo. Dette er ein useriøs og feilaktig påstand. Ein så viktig debatt må bygge på kunnskap og fakta og ikkje på lause spådomar.» Det var gjerne en løs spådom på det tidspunkt, men knappe året seinere satt den samme Frank Jenssen som en av Tvangsgutane på et bakrom i Stortinget og tegnet nye kommune- og regionkart over Norge i strid med viljen til folk og politikere lokalt.

Selv uten hjelp fra den synske Mysil Bergsprekken spørs det om det ikke var etter lesing av et innlegg med tilsvarende selvmotsigelser, at den kjente forfatter og fritenker Hallstein Bronskimlet d.a.y. fra Volda sugde et av sine visdomsord ut av brystet: «Det hjelper lite at ein kallar ein spade for ein spade når det meste ein seier ellers ikkje heng på greip.» I det hele tatt er det nesten så man kunne mistenke at soga om kommunereformen på hans hjemtrakter ga inspirasjon til dikterhøvdingens mest kjente bokverk: "Eg baska meg trøyt".

I innlegget gis det også en klar anbefaling om partner, nemlig Stryn, hvor deres partifelle ordfører Sven Flo i henhold til regjeringas politikk selvsagt sto med åpne armer. Med tanke på de to kommunenes nylige historie med havari er det ganske imponerende hvilke Þne ord de greide å trekke ut av hatten, også at det tross forskjellen i størrelse vil være likeverd mellom partene.

En slik spleis mente de burde komme snøggast råd, dvs. i Sanners første tidsløp med målgang innen 01.01.2018, uavhengig av hva som skjedde med naboene: «Det er derfor både positivt og framtidsretta at det er politikarar som ønskjer å vurdere tidlegare samanslåing med Stryn som ein måte å styre denne prosessen fram til eit resultat som kan sikre framtida til Hornindal», skrev de. Ut fra størrelsen de ellers la opp til at norske kommuner skulle få, ville nok dette tospannet bli ansett for å bli for puslete for å sikre den nevnte framtid. Med Hornindal/Stryn som banebrytende i prosessen kunne jo ßere henge seg på i tidsløp nr. 2.

Skribentene når et klimaks i sin aktelse for reell frivillighet med følgende: «Dersom politikarane i Hornindal ønskjer å ha handa på rattet i prosessen med reforma, må det omfattande og målretta arbeid til. I løpet av dei næraste åra vil det uansett regjering bli færre og større kommunar i landet vårt. Når vinden bles sterkt kan ein velje mellom å heise segl og styre, eller ein kan bygge levegg og håpe at vinden stansar.» Her kan det vel ikke være mye tvil om at de som velger sistnevnte strategi, er de samme som prøver å tviholde på det lokale sjølstyre. I den øvelsen er jo Hornindal tidligere kretsmester. Spørsmålet var om de hadde krefter og vilje til å forsvare tittelen med slike signaler, ikke bare fra en vordende Tvangsgut, men også fra en av deres egne?

Tilfreds kunne de konstatere at noen honndøler hadde hengt seg på repet for å heise seil og styre skuta inn i en storkommune: «Fleirtalet i Høgre si kommunestyregruppe viser at ein må ha klare mål og vise handlekraft om ein skal lukkast med å sikre Hornindal si framtid dei komande 20-30 åra.» I samme avsnitt tok de med: «Hornindal har store mogelegheiter framover med den gunstige plasseringa ein har, og dei viktige investeringane som er gjort med infrastruktur og trivselstiltak.» Her må det være tillatt å spørre om ikke disse viktige faktorene for gunstig samfunnsutvikling kom på plass nettopp fordi Hornindal nøt godt av å være egen kommune?

Ikke bare begynte skjebnetrua om at sammenslåing var uunngåelig, å få rotfeste landet rundt, men reformens rå retorikk gikk også på selvtilliten løs, både for ansatte og beboerne i norske lokalsamfunn: «Vi og vår kommune er ikke gode nok", og det var slett ikke bare små kommuner som Þkk innpodet idéen om at sammenslåing var eneste redning. Nedre Eiker, på rask vei oppover forbi 25.000 innbyggere, var også av dem som ga etter for hardt press, skremt med økonomiske ruin (som forøvrig seinere viste seg å være grunnløst) og fortalt at sammenslåing med Drammen var det eneste saliggjørende.

Knapt noen kommune ble så tidlig, konstant, hardt og brutalt utsatt for slike negative signaler som Hornindal. I et oppslag allerede fra juni 2014 i avisa Fjordingen gis det inntrykk av at både administrasjon og politikere har gitt opp alt håp om at den skulle kunne ha noen framtidig eksistensberettigelse. Med sin redaksjon i Stryn lot denne lokalavisa for indre Nordfjord til å spille svært mye på lag med de som ønsket sammenslåing. Terskelen var åpenbart også høy for at annerledes tenkende Þkk publisert sine leserinnlegg. I det hele tatt virket det mer og mer som opplest og vedtatt over hele fjøla at Hornindals dager var talte.

Typisk for inntrykket som gis av resignasjon, er følgende billedtekst fra ovennevte avisartikkel: «Rådmann Ann Kristin Langeland orienterte politikarane om reforma som medfører at Hornindal ikkje lenger får vere eigen kommune. Ordførar Anne-Britt Øen og varaordførar Idar Nygård innser at det ikkje nyttar å "strete imot".»

Varaordføreren blir også referert på at: «Eg har heile tida meint at vi skal kjempe for å vere eigen kommune så lenge som råd, men no meiner eg at vi snarast mogleg må tenkje på kva som er best for Hornindal når kommunereforma vert gjennomført», underforstått at her var det bare å Þnne seg en partner først som sist. Spørsmålet var bare hvem og hvor mange. I en lignende reportasje fra september siteres Idar Nygård igjen: «Dersom Hornindal ikkje blir med på det som no skjer, vert vi tvangssamanslegne.» Som sitt alternativ presenterte han så storkommune satt sammen av Hornindal, Stryn, Ørsta, Volda og Stranda. Andre konstellasjoner i forskjellige retninger og størrelse ßorerte her som ellers i regionen.

Likevel må det ha vært en viss realitetsorientering i retning av at sentralmaktas virkemidler, når alt kom til alt, ikke ville være fullt så nådeløse. Burde ikke Stortingets reelle frivillighet være relevant også for en liten, men livskraftig og ikke minst; en i utganspunktet svært frihetselskende kommune? Joda, slike idéer om et fortsatt uavhengig Hornindal kunne nok bremse framdrifta noe, ellers hadde det jo ikke vært nødvendig for Lødemel og Jenssen å komme med sitt utålmodige skriftlige spark bak.

Under hele sin befatning med prosessen var ordfører Anne-Britt Øen Nygård klar på at en folkeavstemning måtte legitimere en eventuell avvikling av hjemkommunen. Gjenstridige honndøler på grasrotplanet kunne jo da få satt skapet på plass og gitt stål i bein og armer også til den jevne lokalpolitiker, men det var nok ikke bare Hallstein Bronskimlet som baska seg trøyt. Kommunereformen var en utmattende affære for noen og enhver, ikke minst i Hornindal. Etter bare en periode i ordførerstolen ønsket Anne-Britt Øen Nygård å trekke seg fra politikken. Det kan jo ikke være spesielt moro å lede en kommune som blir utsatt for en jevn strøm av dødsdommer, særlig ikke når man selv egentlig ønsker at den skal leve. Ville så hennes lovnad om folkeavstemning bli videreført av hennes etterfølger?

Rett før valget i september 2015 ledet ordfører Øen Nygård et folkemøte i Honndalshallen om kommunereformen. Tilstede var også forgjenger og bygdas Høyre-mann på Stortinget, Bjørn Lødemel. Det hjalp ikke for å få svar på en rekke ubesvarte spørsmål, heller ikke hva slags tilhørighet Hornindal skulle ha i framtida. Hele 8 alternativer forelå med like mange kommuner involvert i forskjellige kombinasjoner. Stryn inngikk i alle, bortsett selvfølgelig fra selvstendighetsalternativet. Det var faktisk fortsatt med som en mulighet.

En tydelig frustrasjon kom til uttrykk over usikkerheten knyttet til slikt som tildeling av nye oppgaver og ikke minst; spekulasjonene som svirret om kutt i tilskudd til småkommuner, om de var så uregjerlig at de valgte å holde på sitt lokale sjølstyre. Fra salen kom

det krav om at Bjørn Lødemel ga klare svar, og en tilstedeværende hadde følgende utvetydige beskjed til ham: «Få slutt på denne ørkenvandringa!»

Tingmann Lødemel var tydeligvis like villfaren: «Det er uråd for meg å gje noko svar på kva som blir resultatet før saka har vore oppe i Stortinget.» I stedet ilte han til og ga ros til kommunene for måten de hadde engasjert seg i reformen. Hadde de noe valg, og ble ikke prosessen i høy grad styrt av faktorer som langt fra var på plass, alt fra rene skrekkscenarioer til løse rykter?

Apropos det! Nettopp rykter om hvor «framoverlent» de var andre steder i landet, nådde også inn i Honndalshallen. En som nylig hadde ßytta hjem fra Romerike, kunne fortelle at de der drøfta seriøst å lage én kommune av hele regionen. Nå vet vi hvor lite reelt det var. Bortsett fra at Tvangsgutane slo til mot Skedsmo, Fet og Sørum og pressa dem sammen i nyskapningen Lillestrøm kommune, består de øvrige 10, til og med lille Hurdal. Den type spekulasjoner hadde sin vekselvirkning: «De gjør det, så da må vi også» og vise versa. Slik var det altså også i denne forsamlinga; at enkelte forfektet nødvendigheten av å tenke stort. Da var ikke bare Hornindal alene for smått, men også en spleis med bare Stryn alt for puslete. Dertil kom skjebnetrua; Vesle Hornindal ville forsvinne uansett.

Om gigantomanien hadde en viss grobunn i salen, kom det også ßere innlegg som kan sammenfattes i «smått er godt», og her befant man seg jo midt i det de mente burde være et overbevisende eksempel på nettopp det. Lokalhistorikeren Halfdan Lødemel fortalte om hvordan det hadde vært å tape sjølstyret 50 år tidligere: «Viss det ikkje hadde skjedd, ville vi i dag hatt veg på nordsida av Hornindalsvatnet.» Han tenkte på de få manglende kilometerne til bygda Navelsaker, som de aldri Þkk tilbake fra Eid: «Ein burde setje ei tavle på fjellryggen der med påskrift: Vegen som aldri kom, Schei-komitéen sette bom.»

Skilsmissen fra Stryn 12 år seinere betegnet han derimot som lykkelig og Þkk støtte blant annet fra Atle Tomasgard. Takket være frigjøringa hadde de f.eks. igjen fått på plass eget sjukehjem i bygda. I den forrige utgaven av Hornindal var de tidlig ute ved allerede i 1937 å bygge "eit heilt moderne bygg då med vassklosett og sentralvarme, i tømmer og Þn stil". I storkommunen ble et slikt tilbud bare opprettholdt i Stryn og Innvik. «Hornindal ville sett annleis ut i negativ retning dersom vi hadde blitt verande i Stryn kommune. Difor er eg imot kommunereforma», sa Tomasgard.

En annen Tomasgard, med fornavn Paul O, var ordfører for Sp fra 1978 til 1981. I Hornindal historielags årsskrift for 2019 har han dokumentert alt hva den lille kommunen Þkk til i løpet av sine siste drøye 40 år på egen kjøl. «Administrativt sto Hornindal så godt som på bar bakke då ein skulle koma i gang som kommunal eining på nytt», skriver han for så å beskrive hvordan det likevel gikk overraskende greit å få på plass godt kvaliÞsert nøkkelpersonell på alle nødvendige felt.

Videre skriver Tomasgard: «Som ei direkte følgje av det kommunale sjølvstendet kom det ßeire og meir allsidige arbeidsplasser til bygda. Dette gav igjen ringverknader på det frivillige arbeidet, organisasjonslivet og bygdesamfunnet ellers.» Dette; kort sagt at det ble en ny giv i lokalsamfunnet, er noe som går igjen i historiebeskrivelser fra andre skilsmissekommuner såvel som fra de kommunene som oppsto da det var delinger som sto på agendaen i kommune-Norge. Fra 1839 til 1931 økte jo antallet fra 392 til 747.

I en 16 siders artikkel gir Tomasgard en detaljert oversikt over investeringer gjort gjennom 42 år og beskriver en imponerende samfunnsbygging med næringsutvikling, utvidelser og forbedringer av tjenestetilbudet, utbygging av infrastruktur, tilrettelegging for idretts- og 356

friluftslivet, trivsels- og miljøtiltak, etc. Så kan man spørre hvor mye av dette som hadde blitt noe av dersom Hornindal ikke hadde blitt gjenopprettet som egen lokaldemokratisk enhet og kommunegrensa ikke hadde stått der som et bolverk mot sentraliseringa?

Tomasgard mener at Hornindal burde ha et godt utgangspunkt for videre framgang og skriver: «Det er å vone at administrasjonen og politikarane i tider som kjem vil arbeide med like stor entusiasme og innsats som i framfarne år til beste for bygda og folket si velferd, vekst og utvikling.» Til slutt refererer han en uttalelse gitt av en sambygding i forbindelse med kommunereformen: «Honndølene veit ikkje kor godt dei har hatt det med nærleiken til administrasjon og ulike kommunale tjenester.»

Så var det kommunevalg i Hornindal, 14.09.2015. Ville det bli det siste? Med Eldar Engelund som ordførerkandidat ble Sp største parti med 34,3% og beholdt sine 6 av totalt 17 representanter. Høyre og Venstre mistet én hver og sto igjen med hhv. 5 og 2. Ap drev en offensiv valgkamp. Randi Langlo gjorde come-back i politikken og ble frontet som partiets ordførerkandidat, og lederen på det lokale skisenteret, Lars Alv Haugen, viste seg som en effektiv stemmesanker. Resultatet ble over dobling av oppslutninga og 4 mandater.

I forhandlingene mellom de rødgrønne ble det enighet om at Langlo skulle bli ordfører med Anders Hjellbakk fra Sp som varaordfører, noe han hadde vært før (2003-07). Engelund kunne ikke ta på seg et slikt deltidsverv. Hva som så skjedde i kulissene, da bildet brått og uventet ble snudd på hodet, har nok ikke offentligheten fått full innsikt i. Randi Langlo rykket nemlig ned et hakk, men var det da Sp og Engelund som Þkk toppvervet?

Leder i Hornindal Ap, Bjørn Solum, var også forhandlingsleder da posisjonene i det nye kommunestyret skulle fordeles. Hans klare mål var at de skulle få ordføreren ved Randi Langlo, og det mente han var fullt mulig også med en varaordfører fra Høyre. Alternativet for dem ville jo være ingenting. Bak hans rygg ble det i stedet undertegnet en avtale som gjorde Høyres Stig Olav Lødemel til ordfører.

Solum var ikke blid, for å si det forsiktig, idet han følte at både han og velgerne var ført bak lyset. Derfor trakk han seg som lokallagsleder med umiddelbar virkning, og Þkk følge av et styremedlem. I en pressemelding skrev han: «Randi Langlo valgte Høgre ved at hun trakk seg som ordførerkandidat. Det var en bevisst handling som spilte meg sjakkmatt og lurte mange av våre trofaste velgere i Hornindal.» Den påtroppende varaordføreren var nokså ordknapp om hva som lå bak helomvendinga i tolvte time utover å si: «Eg står fast på at den løysinga vi er samde om, er den beste for Hornindal kommune.»

Slik ble valgvinneren Sp skjøvet helt ut over sidelinja. Kunne det at APs Randi Langlo serverte ordførerklubba på et sølvfat til Høyres Stig Olav Lødemel, bety at Hornindal kommunes skjebne var beseglet?

Samtidig med kommunevalget hadde det blitt avholdt en del folkeavstemninger om sammenslåing ellers i landet. Med til dels overveldende nei-resultat - Vang i Valdres scora høyest med 91% - bar de bud om at frivillighet ville være ensbetydende med totalhavari for hele reformen. Det hadde journalisten i avisa Fjordingen også registrert og sa henvendt til den nyvalgte ordføreren: «Kommunereforma ser ut til å smuldre opp», for så å spørre: «Er det ikkje då like greitt at Hornindal stoppar prosessen og legg opp til eit framtidig liv som eigen kommune?»

Stig Olav Lødemel svarte: «Eg har blitt kontakta av folk som har ei slik oppfatning, men så lenge det ikkje er klart kva som skjer med småkommunetilskotet, må prosessen halde fram. Eg er i alle fall ikkje villig til å spele russisk rullet med 100 millionar kroner.» I denne «russiske ruletten» var det altså en regjering med statsminister og kommunalminister fra hans eget parti som administrerte patronene. Heldigvis hadde landet et Storting som holdt dem i tømmene, men som skremselspropaganda var bildet de tegnet, effektivt.

Som kommunestyrerepresentant for Høyre hadde Lødemel varmt støttet en hastig sammenslåing med Stryn, i første omgang. I det tidligere omtalte avisinnlegget til stortingsmennene Frank Jenssen og Bjørn Lødemel, Þkk han da også skryt for sin offensive holdning i reformarbeidet. Som ordfører skulle han vise seg å bli en lojal støttespiller for moderpartiets politikk med ßere oppmuntrende meldinger og klapp på skuldra fra sentralt hold, sågar fra selveste kommunalminister Sanner. Han gjorde også alt som sto i hans makt - og den var ikke liten som bygdas fremste og mest synlige mann - for å avverge folkeavstemning. Det var også helt i tråd med det Høyre sentralt oppfordret til, kort sagt; unngå dem, og hvis de blir gjennomført; ignorer dem! (se s. 66)

Et par måneder etter Stig Olav Lødemels inntreden i ordførervervet ble det spekulert i om kjemien likevel ikke var den aller beste mellom ham og partifellen i Stryn. Sven Flo hadde fått fornyet tillit etter et brakvalg (39,4%). Stryningene satte åpenbart pris på at han holdt Alfred Bjørlo, og vyene fra Eid om en samlet Nordfjord-kommune, på en armlengdes avstand. Det var forøvrig på denne tida mye påtrykk fra prosjektveiledelsen om at disse måtte Þnne sammen og enes om felles kommunesenter. Nordover hadde Flo ennå ikke gjort noe nevneverdig framstøt annet enn mot lille Hornindal, og det var nok greit for stryninger ßest.

Framstøt nordover, tvers over fylkesgrensa, gjorde imidlertid Lødemel. Om det ble det referert som følger i Fjordingen: «Det skapte reaksjonar då den nyvalde honndalsordføraren hadde møte med ordførarane i Volda og Ørsta, utan at Sven Flo deltok. Dette fordi Hornindal og Stryn heilt sidan starten på kommunereforma har køyrt i tospann, og der alle vedtekne utgreiingsmodellar (unnateke eigen kommune) inneheld både Stryn og Hornindal.»

Journalisten ville vite om dette var et forsøk på å hekte av Stryn? «Nei, på ingen måte. Vi ser gjerne at Stryn blir med i ei slik utgreiing dersom det vert aktuelt», forsikra Lødemel. Han så det som sitt mandat å forhandle på Hornindal, og ikke Stryn, sine vegne og uttalte videre: «Slik eg ser det, kan vi godt gå til Volda/Ørsta dersom det viser seg å vere best for våre innbyggjarar. Eg er også av den oppfatning at det vil vere trasig dersom vi står att med Stryn som einaste alternativ for samanslåing dersom dei økonomiske rammene gjer at Hornindal ikkje lenger kan halde fram som eigen kommune.»

Etter Lødemels «frierferd» til Sunnmøre tok Sven Flo kontakt med kollegene der: «Eg har dialog med Jørgen Amdam i Volda og Ørsta-ordførar Stein Aam. Vi er innstilt på tett samarbeid, uansett om det blir kommunesamanslåing eller ikkje», fortalte han til Fjordingen. Han presiserte så at dialogen med Stig Olav Lødemel også var tett og god: «Hornindal og Stryn er framleis i tospann når det gjeld kommunereforma», forsikra han.

Dette siste var nok noe Sven Flo i storebror Stryn utvilsomt ønsket å komme i mål med. Noe vanskeligere er det å forstå at det var noen spesiell interesse for å bli den ytterste sydlige ßanke i en konstellasjon der et stort befolkningsmessig tyngdepunkt ville lande omtrent midt på ßystripa mellom Ørsta og Volda, mye lenger unna enn Alfred Bjørlos «fryktede» Nordfjordeid. Utfordringene på den fronten, spesielt rundt spørsmålet om kommunesenter, ble da også så store at de politiske forhandlingsutvalgene i Stryn, Hornindal, Eid og Gloppen i begynnelsen av desember 2015 ble enige om å avslutte arbeidet med en intensjonsavtale. Idéen om å danne en felles kommune av de Þre ble skrotet til fordel for heller å styrke samarbeidet dem i mellom.

Akkurat som Volda levde et dobbeltliv i kommunereformen, kjørte Stig Olav Lødemel et løp med naboene både i nord og sør, men aller helst ville han ha med ßest mulig. I den offentlige debatt gjorde han seg i det hele tatt til talsmann for regjeringa sitt ønske om store og få kommuner, og ikke minst framsto han som et ekko av Jan Tore Sanners problematisering over små kommuner som sin egen. Han hadde nok registrert andre holdninger hos sambygdingene sine, men han mente åpenbart at de manglet det fulle bildet. Han uttalte nemlig: «Eg er einig i at, om vi kunne velge frå øverste hylle, så var åleinegong førstevalget, men ein skal ikkje forvente at innbyggjarar som er nøgd med dagens tilbod, ser dei utfordringane vi i nær framtid står overfor.» 359

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

Argumentasjonen gikk i forgubbing og avfolking, for små og sårbare fagmiljøer, kapasitets- og rekrutteringsproblemer, ßere og ßere lovpålagte oppgaver det var vanskelig å løse på egen hånd. Interkommunalt samarbeid var i den sammenheng en uting. (Gikk han ikke forresten nettopp inn for mer av det, ref. 2 avsnitt over?) Bekymringen han først og fremst målbar, var imidlertid utsiktene til dårligere framtidige rammebetingelser. Slikt burde gjerne en ordfører gå på barrikadene mot, men det var kanskje vanskelig siden det var hans egne partifeller sentralt som truet med det økonomiske strupetaket?

Således var ordføreren, utilsiktet eller ei, med på å snakke ned sin egen bygd, og slikt bidrar jo i neste omgang til at man får rett i sin elendighetsbeskrivelse. Hvilke fagfolk vil vel satse på en jobb som kanskje snart forsvinner til et annet sted, og hvem vil etablere seg i et dødsdømt kommunesenter? Helt typisk er det å se at rekrutteringsproblemene øker i det øyeblikk spekulasjonene begynner å svirre om en kommunes endeligt, enda mer idet den vedtas nedlagt. Man ser gjerne også at en ellers stabil folketallskurve får en ugunstig krum på seg, boligprisene stuper, og bankene blir mer restriktive til å gi lån til nybygg.

Da intensjonsavtalen mellom Hornindal og Stryn ble undertegnet i februar 2016 var det etter en prosess som startet lenge før Stig Olav Lødemel ble ordfører. Den neste, med både Volda og Stryn, var han en aktiv part for i rekordfart å få i havn to måneder seinere. Som vert under forhandlingene, kunne han melde om god kjemi og sa: «Vi har ikkje hatt så mykje med kvarandre å gjere før, så her er det ikkje noko grums som kjem på bordet.» Sammenslåingsskeptikeren Eldar Engelund kunne bekrefte at tonen var god: «Eg vil heller gå for Volda og Stryn enn berre Stryn», sa han og Þkk støtte av Randi Langlo. Igjen ser man hvordan det å havne i midten kan være noe som gjør sammenslåing mer spiselig.

«Å slå i hop Stryn og Hornindal er berre eit lite steg på vegen mot noko større. Vi må ta eit steg som monnar», uttalte Lødemel til Sunnmørsposten. Han så også for seg hvordan det skulle balle på seg: «Viss vi andre Þnn kvarandre, er det vanskeleg å sjå at Ørsta kan stå åleine.» Voldas Høyre-mann i forhandlingsutvalget, Dan Helge Bjørneset, fulgte opp: «Det blir ei stor utfordring å vere ein liten kommune inne mellom storkommunar.» Da tok han det nok for gitt at Hornindal ikke ville sette seg sjøl i ei slik knipe. Det var nok heller stakkars Ørsta med «bare» drøye 10.000 innbyggere han tenkte på, med Ålesund som en gigant på andre sida.

Skal tro om han har samme omsorg for Lichtenstein, som med sine 38.000 innbyggere ligger klemt mellom Sveits og Østerrike, eller San Marino, 34.000 sjeler i en 61 km2 «stor» enklave inne i Italia? Europas miniputtstater har overlevd to verdenskrigen, og heller ikke i dag ser noen av dem sine store naboer som noen trussel. Det er visst bare i Erna Solbergs Norge det er skummelt å være liten omgitt av dem som er større. Lichtenstein og San Marino har forresten hhv. 11 og 9 kommuner, mens Luxemburg, med under halvparten av Sunnmøres areal og et mye mindre utfordrende terreng, er inndelt i tre distrikter, 12 kantoner og 102 kommuner, men så har de heller ingen Jan Tore Sanner. 360

Så valgte altså Ørsta likevel en slik vanskjebne, i likhet med et ßertall av andre norske kommuner. Folkeavstemningene der og i Volda 19. mai, samt i Stryn 13. juni, viste at frykten for å bli overhørte, oversette og overkjørte småtasser i et distrikt som ellers kunne komme til å bestå av kjempestore kommuner, ikke hadde tatt fullstendig overhånd. En slik holdning kunne nok også folket i Hornindal ha uttrykt, om de bare hadde fått gå til urnene eller ble gitt reelle alternativer i en spørreundersøkelse. I bygda var det åpenbart et sterkt ønske om folkeavstemning, fremmet blant annet av et enstemmig eldreråd.

Da kommunestyret 28.04.2016 godkjente intensjonsavtalen med Stryn og Volda, la Sp igjen fram forslag om å avholde folkeavstemning før endelig vedtak skulle fattes. Ordfører Lødemel var i mot: «Det er viktig at vi ikkje set oss i ein situasjon som fører til meir tidsbruk enn nødvendig», sa han og Þkk støtte av partifelle Thore Heggen: «Det er vanskeleg å sjå føremålet med folkerøysting. Høgre går imot.»

Her er noen ßere innlegg sakset fra debatten: «Dette er ein prosess som eignar seg dårleg til folkerøysting, då det er kommunestyret som må ta endeleg avgjerd.» «Slike rådgjevande folkerøystingar er ofte meir villleiande enn rettleiande.» «Kommunestyret har vedteke at det skal vere innbyggjarundersøking i staden for folkerøysting. Når vi ser kva som skjer andre stader, er det bra at vi har eit slikt vedtak.» Ordføreren hadde selve kronargumentet: «Folkerøysting er greitt når ein skal spørje folk om å seie ja eller nei; ikkje når vi vil ha svar på ßeire alternativ.»

«Argumentasjonen til ordføraren heng ikkje på greip», sa SPs Eldar Engelund, og viste til hvordan det tidligere hadde blitt framholdt at: «Hornindal måtte gjere likelydande vedtak som Stryn for at det ikkje skulle bli krøll i systemet.» Da sikta han til at de der skulle ha folkeavstemning: «... så kvifor ikkje vi? Dessutan må svara i innbyggjarundersøkinga også tolkast», påpekte han.

Det hadde nok Engelund rett i, i alle fall når det legges opp til rom for tolkning. Nettopp det kunne man lett mistenke ble gjort i mange tilfeller. Det enkleste er selvfølgelig om det er to klare valg som settes opp mot hverandre. Dersom det er ßere alternativer, kan også det løses om det gis mulighet for å føre dem opp i prioritert rekkefølge. Slik gjorde de det f.eks. på forbilledlig måte i Averøy (se s. 145). Det burde heller ikke være noe i veien for å ha ßere valg, en mot en, på samme stemmeseddel, i dette tilfelle; Hornindal alene mot treenigheten og mot hver av de to øvrige. En seier for selvstendighetsalternativet i alle tre burde være et tydelig nok signal. Hvis så ikke skjedde, ville man i retningsvalget lett kunne rangere de som fortsatt var aktuelle.

«Kva er de redde for?» spurte Anders Hjellbakk, og satte nok Þngeren på et ømt punkt. Her gjaldt det åpenbart om å unngå svar man ikke ønsket. «Hornindal har i denne saka ikkje dårlegare tid enn Stryn, som vi eventuelt skal slå oss saman med», sa han og oppfordret sterkt til vedtak om folkeavstemning samme dag som naboen. Det hjalp ikke. SPs forslag Þkk bare egne stemmer. Stig Olav Lødemel Þkk vilja si, og han hadde en klar melding om den videre saksgang: «Valet mellom å gå til nord eller sør må med i innbyggjarundersøkinga.» Kunne ikke det også føres på en stemmeseddel om ovennevnte løsning ikke var klar nok?

Mot midten av juni, etter Stryns utvetydige nei til Volda i både innbyggerundersøkelse og folkeavstemning, var det avklart at det ville bli maksimum to kommuner i en eventuell sammenslåing. Akkurat det var nok noe nedslående for enkelte Høyre-folk i høye stillinger. Den 14. juni plinget det likevel en oppløftende SMS inn fra en av dem i Oslo til en annen i Hornindal: «Hei, Stig Olav! Gratulerer med godt arbeid med kommunereformen. Nå kan dere virkelig velge :) Spent på om det blir Volda eller Stryn. Bare si fra om det er noe vi kan gjøre! Jan Tore Sanner.»

Ordføreren var så stolt og glad over anerkjennelsen fra kommunalministeren at han delte tekstmeldinga med «halve» bygda, men hva var det de to var så tilfreds med? Var det at de hadde lykkes med sin svertekampanje av små kommuner og det stadige budskapet om smalhans for dem som valgte å forbli i en slik tilstand? Lødemel hadde fram mot gallupundersøkelsen kjørt hardt på at «det er ei kjensgjerning at vi må kutte tenestetilbod for å dekke inn reduserte overføringar frå staten.» Dette var utvilsom en medvirkende årsak til at ßertallet svarte de var for at Hornindal skulle slå seg sammen med en eller ßere kommuner, «seieren» som avstedkom gratulasjon fra statsråden. En svært viktig del av pakka var også den forlokkende plasseringa i midten, men den forsvant jo som dugg for sola med svarene fra Stryn i den samme undersøkelsen.

Lødemel hadde fått med spørsmålet han ønsket: «Vil du at Hornindal slår seg sammen med en eller ßere kommuner i sør, det vil si minimum Stryn», eller det samme i nord med minimum Volda? Honndølene delte seg nøyaktig på midten, 44 mot 44% med 12% vet ikke. I det siste spørsmålet, om de ville slå seg sammen med begge to eller bare Stryn, ble resultatet, som tidligere nevnt, 71 mot 26%. Hvem skulle de da velge, eller burde de i det hele tatt slå seg sammen med noen? Stryn pekte seg jo ikke akkurat spesielt ut, og mot dem hadde Volda bare scora uavgjort. Hvorfor kunne de ikke ganske enkelt spurt folket: Aleine eller med Stryn, aleine eller med Volda og gjerne til slutt spedd på med Stryn eller Volda for å rydde all eventuell gjenværende tvil om preferanse av veien? Som Anders Hjellbakk gjorde, er det nærliggende å spørre: «Kva var dei redde for?»

Honndølene sto altså igjen med at Stryn ønsket seg dem, men det fantes ingen sterke indikasjonene på at affeksjonen var spesielt gjensidig. Alternativet med bare Volda var ikke utredet. Noen intensjonsavtale forelå ikke, og det var ikke på samme måte som med Stryn vektet mot løsninga med tre kommuner. Selv om Jørgen Amdam ønsket å sette døra på vidt gap, var det heller ikke åpenbart hva man mente om saken i Volda. Derfor vedtok kommunestyret der den 16.06.2016 å be departementet om utsettelse av fristen 1. juli og avholde folkeavstemning om saken over sommeren.

Dette siste var en skikkelig strek i regninga og en stor skuffelse for Stig Olav Lødemel. Utover våren og forsommeren ble det mer og mer klart at han foretrakk Volda framfor Stryn. Hvorfor ville han så helst gifte seg med den geograÞsk fjerneste brura på markedet? Det kunne da ikke være bare personlige ambisjoner i politikken som lå bak? Det ville jo selvfølgelig være vanskelig å få plass til to Høyre-ordførere i én kommune, og med Stryns overveldende kjøttvekt skulle det nok mye til å få vippet Sven Flo av pinnen. Gubben sjøl i Volda, Jørgen Amdam, ville være 74 år gammel ved neste valg og ville neppe gå på en ny periode. Således åpnet det seg en mulighet for en ung fremadstormende Høyre-mann på den nordlige ßanke.

Lødemel la ikke skjul på at han godt kunne tenke seg ordførerklubba i den nye kommunen, men det var helt andre vurderinger som lå bak hans tydelige preferanse for Volda. Han var nemlig også en ihuga tilhenger av regjeringas nylig lanserte regionreform. I den mente han at en kommunesammenslåing over fylkesgrensa ville være viktig for å drive gjennom den ideelle regioninndeling. Et Vestland fylke fra eksisterende grense i nord til og med Rogaland i sør mente han ville bli en katastrofe for Nordfjord. «Det blir rått parti», sa han og viste til at tyngdepunktet da ville havne mellom Stavanger og Bergen. Derfor ønsket han å få Sunnmøre innlemmet i et storfylke sammen med Sogn og Fjordane og Hordaland: «Eg oppfattar stortingsmeldinga om færre regionar som ein klar stadfesting og invitasjon til å jobbe vidare med kommunesamanslåing mellom indre Nordfjord og Søre Sunnmøre», uttalte han.

Som mer lokale argumenter trakk han fram utsiktene til at elever fra indre strøk av Volda kunne bli overført til Hornindal, men hva med det faktum at det er betydelig lengre til Volda enn til Stryn, 35 mot 23 km? Med ny E39 og tunneler vil sistnevnte også kunne bli korta ned med 6 km. Jo, med større avstand ville det også være mindre fare for at skoler og annet skulle kunne forsvinne inn til det nye kommunesenteret. Hørte vi riktig? Var det ikke i følge ham og partiet hans slik at sammenslåinger overhode ikke skulle føre til sentralisering, men snarere styrke bosetninga, tjenestetilbudet og lokaldemokratiet?

Vedtaket om folkeavstemning førte også til krisestemning i Jørgen Amdam sin leir. Han ville helst få banket gjennom en spleis med Hornindal først som sist. Volda-ordføreren var både skuffet og overrasket over å ha fått ßertallet i eget kommunestyre imot seg. Nå fryktet han at konsekvensen ble at den lille naboen ville gå til Stryn i stedet.

Stig Olav Lødemel gikk også langt i å karakterisere Volda-alternativet som dødt grunnet vedtaket der om folkeavstemning. Det klare svaret han hadde bedt om fra dem, ble i beste fall utsatt med tre-Þre måneder, og da ville det være for seint. Fra Stryn forelå det imidlertid et ja, og Lødemel sa følgende til avisa Fjordingen: «Både overfor våre eigne innbyggjarar og ikkje minst overfor Stryn som vi heile tida har køyrd eit godt og ryddig to- og trespann med, må vi vere ryddige og gjere vedtak innanfor gitt tidsfrist. Og den er 1. juli. Vi skal ha vårt kommunestyremøte 30. juni. Då fell avgjerda. Det betyr at Volda gjennom torsdagens vedtak sjølv har meldt seg ut av mulegheita for samanslåing over fylkesgrensa.» 363

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

Var Lødemel virkelig så kategorisk som meldinga hans kunne tyde på, eller var det hele bare et ledd i et taktisk spill hvor Jørgen Amdam i aller høyeste grad fulgte opp: «Hornindal har no ikkje noko anna val enn å gløyme Volda», sa han til Sunnmørsposten med klar adresse til politikerkolleger som han mente hadde drevet gjennom et merkelig vedtak: «Dette var veldig synd», fortsatt han diplomatisk, men avslørte at han egentlig kunne tenkt seg å bruke sterkere ord enn det som egnet seg på trykk. Bak ßertallet sto det i følge ordføreren en allianse av politikere som prinsipielt var for folkeavstemning og de som ikke var så positive til sammenslåing med Hornindal.

Ille nok var det at det skulle bli Stryn som Þkk plukke fra kommunereformens premiehylle, men i følge Amdam ville vedtaket om å la folket få et ord med i laget som direkte følge gi skrinnere økonomiske forhold i Volda framover. Dette skulle jo koste Volda 25 millioner kroner, pluss ytterligere fem millioner hvert år framover, må vite: «Det blir ikkje mogleg å redusere eigedomsskatten i næraste framtid», konstaterte ordføreren som i følge Sunnmørsposten allerede hadde pakket vekk alle reformpapirene og var tydelig på at det var meningsløst å begynne nye forhandlingar med andre nå.

I sin kommentar til samme avis ville ikke Stig Olav Lødemel ta på seg noe skyld for at voldingene kom i en slik lei knipe: «Volda kan ikkje tru at vi vil vente til september på avklaring, sa han skuffa og la til: «Vi må vite at alle har lyst til å vere i lag med oss. No er det nok ein gong sådd tvil om denne lysta.»

Lødemel kunne fortelle at det i kommunestyret, som møttes også i Hornindal den 16. juni, hadde vært svært god stemning for Volda - ja høyst sannsynlig ßertall for å gå dit framfor til Stryn - helt til meldinga kom om hva voldingene hadde stelt stand: «Vi har eit fullgodt alternativ med Stryn som vi no må ta stilling til. Å bli oppfatta som andreval, er sjeldan noko gunstig, og vi torer ikkje ta sjansen på å vente», sa han.

Slik kunne det altså gå med Jan Tore Sanners stramme tidsfrister, men Lødemel var nok ikke engang i nærheten av å fordele noe skyld i den retning: «Eg fryktar no at grensa inne i Kviven kan bli tjukkare enn nokon gong, om også regiongrensa blir gåande der. Då kan ein gløyme å knyte området sterkare i hop, blant anna mot Austefjorden og Bjørke», konstaterte ordføreren.

Stig Olav Lødemel hadde knapt rukket å vende ryggen til voldingene før han kunne ønske deres forhandlingsutvalg velkommen til kommunehuset Smia i Grodås 20.06.2016: «Etter oppfordring frå politikarar og bygdafolk tok eg kontakt med Jørgen Amdam fredag kveld. Resultatet er at vi skal gjennomføre eit nytt møte der målet er å skrive om intensjonsavtala mellom Stryn-Hornindal-Volda til kun Hornindal-Volda», kunne ordføreren melde i forkant.

Spikerne i kista for sammenslåinga mellom de to kommunene ble raskt og effektivt trukket ut og prosjektet sto opp fra de døde. Da Jørgen Amdam og hans delegasjon vendte hjem 364

til Volda, var det med en signert intensjonsavtale i dokumentmappa, men hva med Sanners frist og vedtaket om folkeavstemninga? Jo, i all hast hadde det også blitt berammet et ekstraordinært kommunestyremøte 28. juni der saka ville bli tatt opp på nytt.

Fra Hornindal sin side lå det da en klar forventning om at voldingene ville fatte et vedtak som ikke også innebar en brysomme folkeavstemning. Bare slik ville honndølene den 30. juni kunne velje mellom Volda og Stryn uten å risikere at det ble noe krøll seinere. Jørgen Amdam kunne ikke garantere noe, men han mente tilstrekkelig mange angret slik at det ville bli ßertall mot folkeavstemning bare det samme kommunestyret kom sammen på nytt. Situasjonen var da faktisk slik at en eventuell kommunesammenslåing ikke berodde på folkets ja eller nei, men om en folkeavstemning ble avholdt eller ei.

I Volda var det en aksjon på gang for å få «rettet» opp igjen vedtaket fra 16. juni. Allerede før det ble kjent at ordføreren ville kalle inn til ekstraordinært kommunestyremøte starta Ivar-Otto Kristiansen, første vara for Høyre, en underskriftskampanje: «Folk i Volda ristar på hovudet etter vedtaket», hevda han og var ikke nådig mot representantene han mente stakk kjepper i reform-hjula: «Samanslåing med Hornindal er jo eit reint fornuftsekteskap. Og her står brudgomen Volda ved alteret og må heim og spørje mora om lov. Då spring jo brura sjølvsagt til ein annan friar på hi sida.»

Da det ble aktuelt med ekstraordinært kommunestyremøte i Volda, uttalte Jørgen Amdam til avisa Fjordingen: «Føresetnaden er at vi har garantiar på førehand for at vi får ßeirtal for samanslåing med Hornindal, utan folkerøysting.» Helt sikker på at saken var biff, kunne han likevel ikke ha vært da han berammet møtet. Det var nemlig slett ingen unison enighet om å gjøre kuvending blant hans kollegaer i lokalpolitikken.

Den sterkeste kritikken kom fra Amdams forgjenger i ordførerstolen, Arild Iversen fra KrF. Han reagerte sterkt på det enorme tempoet i prosessen og stilte spørsmål ved om ordføreren hadde hjemmel for å gjøre det på denne måten. Det forelå jo ingen bestilling fra kommunestyret 365

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

om å gå i nye forhandlinger og tegne intensjonsavtale med Hornindal. Det var unødvendig, da den de allerede hadde med Stryn/Hornindal, dugde, mente Amdam.

«Dette hastverket fører også til at folket ikkje får tid til å ta stilling til avtalen, verken gjennom folkerøysting eller innbyggjarundersøking», påpekte Iversen, men det var ikke hans eneste innvending: «Eg er sterkt uroa over denne avtalen, og håper han ikkje blir vedteken.» Gammelordføreren frykta at denne eventuelle sammenslåinga kunne utarme samarbeidet med Ørsta ved at Volda orienterer seg mer mot Nordfjord. Jørgen Amdam så det motsatt: «Vi skal framleis samarbeide med dei andre kommunane på Sunnmøre, og eg trur heller ei samanslåing med Hornindal kan vere eit steg på vegen mot ei samanslåing også med Ørsta.»

Professor Jørgen Amdam hadde invitert en gjesteforeleser til det svært spennende og avgjørende kommunestyremøtet den 28. juni. Det var Stig Olav Lødemel som innledet med en orientering om saken: «Volda representerer for oss noko nytt og spennande, mens Stryn er det gamle og vante. Og når det nye vert usikkert, er det lett for oss å sjå mot det gamle og trygge.» Med trykk på hver stavelse fortalte han hvor negative skeptikerne i hjembygda var til at voldingene ville ha folkeavstemning: «Det har vore klart ßeirtal i Hornindal for Volda, men med dei signala som kom frå Volda har det minka betrakteleg. No kan det bli ein 8 mot 9-situasjon i vårt kommunestyre», advarte han.

I Sunnmørspostens reportasje fra møtet sto det i ingressen: «Voldapoltikarane tabba seg ut overfor Hornindal. Det måtte eit ekstra kommunestyremøte til for å rette på skaden.» Det var vel i grunnen Lødemels budskap formulert på en litt mer direkte måte. «Det kan nok bli close race», sa han, underforstått at nå måtte ikke voldingene rote det mer til med folkeavstemninger og det som verre er.

For at forsamlinga virkelig skulle forstå at man sto ved et skjebnesvangert veiskille, presiserte han at det ugjenkallelig ville bli giftermål med Stryn om Volda ikke nå kom med et helt utvetydig ja. Etter Sanners frist 1. juli ville det ikke være mer å hente: «Nullalternativet er nemleg ikkje eksisterande i Hornindal kommune», forsikret han dem. Hvordan kunne han være så skråsikker på det, vil kanskje noen innvende? Hadde han på grundig nok vis innhentet sine sambygdingers synspunkt på saken?

Uten å ta stilling til i hvilken grad Lødemel hadde bidratt til avstemningsresultatet, skriver Sunnmørsposten: «Dei ßeste Volda-politikarane følte at dei ikkje hadde noko anna val enn å snu, sjølv om ßeire påpeika at det har gått fort i svingane.» Arild Iversen var igjen den som hardest kritiserte både selve prosessen og det han mente var et lappverk av en

intensjonsavtale: «Det har vore mange usikkerheitsmoment. Vedtak har vore omgjort, det har vore tidsnaud og dokument vert endra i siste liten», sa han.

Den forrige Volda-ordføreren var dessuten usikker på kva sambygdingene egentlig ønsket. Innbyggerundersøkelsen ga jo ikke akkurat noen overbevisende indikasjon på at dette var det rette å gjøre, mente han. Nå ville han heller ikke få vite noe gjennom en folkeavstemning som etter en lang debatt ble skylt ut med kommunereformens badevann. Da skjønner man at frykten for å «miste» Hornindal og alle millionene det vekselvis ble frista og skremt med, også førte til at Volda kommunestyre med 20 mot 7 stemmer der og da vedtok sammenslåing med Hornindal.

Debatten viste tydelig at det var Ørsta som var førstevalget for mange Volda-politikerne, og det ble også ßertall for følgende tilleggspunkt: «Dersom statleg mynde eller Stortinget kjem med andre føringar eller vedtak, vil Volda kommune være positive til å starte nye forhandlingar med Ørsta kommune.» Om det skulle bli tvang, ville altså Ørsta være en foretrukken kandidat å bli presset sammen med.

Hornindal-ordføreren ble ikke fornærmet for en slik preferanse. Tvert om ville han svært gjerne henge med på lasset. Som så mange ganger før ga han i god Jan Tore Sanner-ånd uttrykk for et enda videre perspektiv: «Går Hornindal til Volda; er det større sjanse for at Stryn kjem etter.»

Jørgen Amdam var selvsagt tilfreds: «Nå håpar eg inderleg at folk i Hornindal føler at dei er velkommen til Volda.» Han tok ingenting for gitt og beklaget sterkt at voldingene hadde rotet det slik til for seg sjøl: «Ja, eg er veldig spent. Sjøl skal eg til Rio de Janeiro i morgon på konferanse og ferie, men eg kjem til å følgja nøye med på kva som blir utfallet i Hornindal, og kanskje sprette både det eine og det andre dersom det går bra.» Ved møtets slutt kunne han uansett konstatere: «Volda er no, i likskap med Stryn, eit reelt val for Hornindal. Endeleg kan eg seie at Hornindal er hjarteleg velkomne til Volda.»

Stig Olav Lødemel kunne tirsdag kveld returnere over den fylkes- og kommunegrensa han så gjerne ville bli kvitt, med et kjærkomment ja fra voldingene. Langt fra alle i hjembygda var like begeistret. Utfallet i Volda Þkk grasrota i Hornindal til å bråvåkne, men de hadde bare en dag på seg før kommunestyremøtet der torsdag den 30. juni. I Volda ble det altså gjennomført en liten folkeaksjon for å stoppe en folkeavstemning. Høres ikke det i seg selv noe paradoksalt ut? I Hornindal satte de derimot i gang en spontanaksjon i håp om at folket skulle bli hørt på en ordentlig måte før den endelige avgjørelsen skulle tas.

Det hele begynte ved at bonde og trebarnsmor Anne Lise Hatledal utpå onsdagen reagerte med å etablerte Facebook-gruppa «Vi som krev folkerøysting om framtida til Hornindal kommune». Hun Þkk umiddelbar respons, og i løpet av noen heftige kveldstimer ble det gjennomført en dør til dør-aksjon der 266 honndølene satte signaturen sin på lista.

Knapt noen kunne være uenig i at dette var et imponerende antall på så kort tid i ei lita bygd. Det var også himmelhøyt

over hva som i følge loven kreves for at et kommunestyre er forpliktet til å vurdere spørsmålet: «Dette viser vel berre det engasjementet som er i denne saka», sa en fornøyd Hatledal. Hun angret bare på at de ikke hadde startet mobiliseringa tidligere, men nettopp det å ta folket på senga, var jo nettopp noe som lå sentralt i kommunereformens vesen.

Avisa Fjordingen Þkk nyss om bygdefolkets tydelig uttalte vilje, og ba onsdag kveld om kommentar fra Stig Olav Lødemel: «Eg applauderer engasjementet i denne saka», svarte ordføreren: «... men reagerer på tidspunktet dette kjem på.» Likevel lovet han at spørsmålet om folkeavstemning ville bli vurdert på møtet dagen etter. Det var han jo etter loven forpliktet til: «Men det betyr ikkje at beslutninga blir endra», sa han. Han siktet altså til standpunktet om å si nei til folkeavstemning. Til det repliserte Anne-Lise Hatledal: «I eit så viktig val som dette blir det veldig feil om vi ikkje skal bli høyrd. Det er jo vi som bur her. Eg vonar politikarane våre lyttar til oss no.»

Det var ikke bare papirbunken med sambygdingers signatur som gikk litt imot Stig Olav Lødemels mål før det avgjørende møtet ble satt. Hans egen rådmann innstilte nemlig på at de burde velge Stryn. Åpenbart for å påvirke dem til nettopp det, hadde ordfører Sven Flo en klar melding til politikerne i Hornindal: «Stryn kjem ikkje etter til Volda. Visst dei lever i den trua at vi vil hekte oss på nordover, så tek dei feil. Innbyggjarane i Stryn har sagt sitt, og det er ingen intensjonar om å gå i den retninga.» Honndølene var selvfølgelig fortsatt velkomne sørover, men oversatt til Tuppen og Lillemor-språket mente altså Flo at om de nå vendte ryggen til stryningene, Þkk de ikke se noe mer til dem, i hvert fall ikke skli på kjellerlemmen deres.

Ut i fra Flos tidligere uttalelser og eget partis politikk er det gjerne ikke så underlig at journalisten fra Fjordingen spurte: «Men trur du det er realistisk at Stryn får vere eigen kommune?» Svaret burde nesten kvaliÞsere til æresmedlemsskap i et annet parti: «Stryn står støtt åleine. Vi er sterke og robuste, kan absolutt stå åleine, og det er ingenting som tilseier noko anna.» Med beina planta godt på Stryns ukrenkelige territorium tillot han seg å stille spørsmål ved bakkekontakten til en del av kommunepolitikere i Hornindal: «Eg ser dei vil utfordre fylkesgrensa. Eg trur ikkje Hornindal er den tunge aktøren her. Det vil vere fylka sjølve. Ein har også store etatar som politi, helse, Statens vegvesen og Kystverket som har grenser mellom fylka. Eg trur nok dei vil bli lytta meir til enn Hornindal.»

Spørsmålet om folkeavstemning måtte naturlig nok avgjøres først. På vegne av innbyggerinitiativet Þkk da Anne Lise Hatledal slippe til med et kort innlegg hvor essensen var at det burde være umulig å stoppe eit slikt folkekrav. Hun Þkk støtte fra SPs Rune Haugen som viste til en utbredt misnøye i bygda over det som ble oppfattet som mangelfull involvering av innbyggerne: «Eg synest vi er tvungne til å lytte til bygdefolket som har valt oss inn. Då er det mykje lettare å godta ei avgjerd seinare, når alle har fått vere med og røyste», sa han.

Det mangla ikke på fantasi i argumentasjonen mot. Frykten for lav deltagelse, spesielt fra ungdommen ble trukket fram. Tradisjonelt har Hornindal ligget svært høyt i frammøteprosent ved valg, og det var tall fra de nylige avstemningene i nabokommunen 368

som viste at de unge faktisk stilte opp i større grad enn de eldre. Dessuten burde engasjementet i underskriftskampanjen tyde på at frykten var ubegrunnet. Kanskje var det heller nettopp der engstelsen lå; at man skulle få et svar man ikke likte?

«Eg trur vi har grunnlag nok til å fatte eit vedtak i dag», sa Per Maurset fra Ap. Han advarte mot bygdestrid: «Det er honndølene ßinke til å få i stand, og det tener ikkje nokon av partane i saka», mente han. Dersom han var sikker på at ßertallet i folket delte hans syn på retningsvalg; hvorfor ikke få det bekreftet ved å la dem gå til urnene? Burde ikke nettopp et klart svar være det som kunne skape ro i bygda?

Maurset hadde en alliert i Høyres Thore Heggen: «Det einaste ei utsetting av avgjerda vil føre til, er bygdestrid», hevdet han. «Når alt kjem til alt må vi tenkje sjølve, og så må vi stå for det vi meiner», fortsatte han, og Þkk støtte av Stig Olav Lødemel som igjen trakk fram hvor viktig det var å skille mellom fornuft og følelser: «For min eigen del må eg seie at eg ikkje har lyst til å låse meg opp mot kva ßeirtalet måtte meine i ei folkerøysting. Vi må vurdere for og imot, og det er det som må ligge til grunn for kva vi meiner er det beste. Eg føler meg ikkje komfortabel med å kaste mine argument over ripa og gå for det ßeirtalet meiner», sa ordføreren.

Det ble også vist til at spørsmålet om folkeavstemning hadde blitt avvist to ganger tidligere i kommunestyret, men hadde det relevans nå? Da ble det fremmet fra medlemmer av kollegiet, begge ganger fra Sp, mens det nå var et innbyggerinitiativ, slik at saken måtte vurderes på nytt og på fritt grunnlag. Folkets store mobilisering gjorde imidlertid heller ikke tilstrekkelig inntrykk. Etter en lang debatt var det bare Senterpartiets 6 representanter som gikk inn for folkeavstemning.

Idet folkets ønskemål ble nedstemt, var det ikke lenger noen tvil om hvor det bar hen. Det gikk faktisk helt på tvers av ordfører Lødemels inderlige drøm. Han sa nemlig: «Mitt høgste ønskje er at vi klarer oss sjølve, men eg kan ikkje sjå at det er realistisk, basert på dei oppgåvene vi har i dag, og vil få i framtida.» Alle hans argumenter for småkommuners sikre fortapelse under en regjering og et departement ledet av hans partifeller, er allerede velkjente. Skjelden har noen kjempet så hardt for å få gjennomført noe man etter eget sigende egentlig ikke vil.

Med et hvert håp ute for både folkeavstemning og Hornindals videre eksistens sto man bare igjen med hvem som skulle «redde» dem. «For innbyggjarane dreiar det seg ofte om kjensler, familieband, kjærestar og ektefeller», påpekte Lødemel, og fortsatte med eksempel fra sin virksomhet utenfor politikken: «Det kunne vore nærliggande å tru at for Þrmaet mitt sin del burde eg ha gått for samanslåing med Stryn, sidan eg har kundane mine der. Men her må vi ta omsyn til kva som er best for kommunen. Vi må balansere ting, vi kan ikkje legge relasjonar til grunn i denne saka heller».

I retningsvalget lot altså ordføreren igjen fornuften styre og presiserte sitt poeng: «Visst eg skulle bruke følelsar og relasjonar så hadde eg gått til Stryn, men eg trur ikkje det er mest framtidsretta i denne saka.» Dette ble en gjennomgangsmelodi i hans argumentasjon for sammenslåing med Volda. Den visa er vel sunget her allerede, og denne skjebnesvangre 369

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

dagen ble den framført av et blandakor med 11 stemmer. Han Þkk nemlig støtte i debatten fra den samme grupperinga som i den foregående sak om folkeavstemning.

«Mange meiner at å velje Stryn er trygt. Eg syntes ikkje det er trygt å basere seg på å gå same vegen ein har gått. Vi vil bli ei grend i Stryn, sa Høyres Thore Heggen. «Er det betre å bli grend i Volda?» ville Silvia Prøven Tangen fra Sp vite, og stilte spørsmålet om hvorfor de to kommunene egentlig kjemper om Hornindal. Hun svarte selv: «Jau, for å sleppe å bli tvangssamanslegne med nokon større og bli truga på kommunesenteret.»

Eldar Engelund prøvde å imøtegå ordføreren på hans argumenter rundt fjerning av fylkesgrensa: «Regionar og fylker har lite med denne saka å gjere, at Hornindal går nordover fører nok berre til ei lita grensejustering». Han tvilte også på at sammenslåinga ville øke elevgrunnlaget i særlig grad: «Dei ßeste som bur i Austefjorden jobbar i Volda, og det er ikkje utenkeleg at foreldra ynskjer at borna blir frakta dit, framfor sørover». Engelund var også kritisk til hvordan sykehussaken ble brukt i debatten om kommunestruktur.

Sp sto altså igjen alene: «Eg vil ikkje til Stryn eller Volda, men er tvinga til å gjere eit val», sa Eldar Engelund. Partiet prøvde seg med en annen vri ved å legge fram forslag om utsettelse for å kunne gjennomføre en innbyggerundersøkelse med minimum 1/3 av befolkninga som respondenter og mer relevante alternativer enn sist. Det var vel ingen bombe at heller ikke det førte fram. «Det blir mykje tvil og tru, synsing og mykje ein ikkje veit anten ein velger Stryn eller Volda», sa Engelund, men partiet hans samlet seg om Stryn. Med dem hadde de, tross tidligere skilsmisse-historie, en felles Nordfjord-identitet, tettest bånd og mest samhandling. Dessuten tolket de signalene fra bygda som om det var førstevalget. Blant annet hadde et ßertall både i Eldrerådet og Rådet for menneske med nedsatt funksjonsevne anbefalt det.

Så var det altså gjort. Det var vedtatt en sammenslåing som ikke hadde vært gjenstand for noen egen utredning, ikke vært lagt ut til folkeavstemning og alternativet manglet i innbyggerundersøkelsen. Ingen av de 17 politikerne i kommunestyret hadde heller gått til valg et knapt år i forveien med et uttalt ønske om en slik konstellasjon.

En sjekk i folkeregisteret og rask hoderegning viste at den nye kommunen ville få 10.249 innbyggere (2. kvartal 2016), dvs. nesten like mange som Ørsta (10.704). «Får vi med oss Bjørke no så vert vi større», konstaterte Stig Olav Lødemel. Da måtte han nok legge seg i selen på ßere måter enn å kjempe for ei grensejustering. Det var bare snakk om 115 innbyggere fra det aktuelle området innerst i Hjørundfjorden.

Fortsatt så imidlertid Lødemel større på det enn som så. Dette var bare en viktig milepæl hvor retningsvalget var en genistrek, et ja takk, begge deler. Hadde de valgt Stryn, mente han det kunne blitt med det. Når fylkesgrensa nå var sprengt , hadde han god tro på at

Stryn ville komme etter. Enten hadde han glemt, eller så ville han ikke helt tro på partifellen Flo sin melding om det motsatte. Bjørke ville også kunne være bare en liten forrett hentet fra det andre bordet. Helst ville man jo også ha med seg resten av Ørsta.

Men vent nå litt! Hva med Sanners ufravikelige frist som idelig hadde blitt trukket fram gjennom prosessen? Vedtaket i Hornindal kommunestyre ble jo fattet på den ytterste dag. De rakk det akkurat. Mens noen hadde hoppet på i fart, sto andre igjen på perrongen idet ministerens hurtigtog dundra forbi. Mange av dem var nok glad for at de ikke engang hadde løst billett, og nå var luka uansett stengt.

Hva gjorde så lokomotivfører Jan Tore Sanner da dagen rant etter dette store tidsskille i norsk kommunehistorie? Jo, han satte straks opp ekstraavganger, forlenga fristen med et halvår til nyttårsaften, men returbilletter var ikke å oppdrive. Tilbudet gjaldt bare for dem som ikke var kommet fram til hans endestasjon. Sammenslåinger var altså fortsatt mulig, og han hadde fylt opp grønnsaksdisken, dvs. med reformens gulrøtter.

Var da dette enorme hastverket bare lureri? Hadde Sanner varslet sin nye tidtabell litt før, kunne det jo til og med vært rom for folkeavstemning. Lødemel syns det hadde vært en ryddig prosess, men han innså at ikke alle var like tilfreds med utfallet: «Dette vedtaket vert sikkert ikkje godt motteke i Nordfjord», sa han, og siktet nok da først og fremst til Stryn. Han kunne heller ikke unngå å registrere at stemninga i hjembygda var dårlig. Skuffelsen over ikke å bli hørt, var til å ta og føle på. Bedre ble det selvfølgelig ikke idet Sanners frist, som likevel ikke var så absolutt, ble oppfattet som et falskt spill. Antagelig mente enda ßere enn før at folkeavstemning var det eneste som kunne skape fred i bygda.

Ordføreren ville likevel ikke gjort noe annerledes, aller minst arrangert noen folkeavstemning, noe et kommunestyre etter loven er i sin fulle rett til ikke å gjøre. «Det betyr ikkje at det er fornuftig å la vere», sa Sven Flo i en kommentar til avisa Fjordingen: «Hornindal hadde høve til å kople seg på oss då vi avholdt folkerøysting. Hadde dei gjort det, ville debatten om dette vore tannlaus i dag», mente han.

Partifellen og ordfører-kollegaens uttalelse var heller ikke egnet til å få Stig Olav Lødemel til å angre noe. Nå ba han om ro rundt saken idet han regnet med at både det ene og det andre ville gå seg til etter hvert. Da tenkte han både på å få på plass regionstrukturen han hadde skissert, og å få samlet ßere innenfor samme kommune. Lødemel var nemlig overbevist om at uansett hva slags regjering landet ville få etter stortingsvalget 2017, ville kommunereformen fortsette. Så la han til noe som gjerne ikke var egnet til å roe gemyttene hos dem som sto for lokal sjølråderett og at folkets stemme burde høres. Riktignok så han poenget i å gå litt forsiktig fram i forkant av et valg, men sa så at det ville være lettere å bruke tvang rett etter et stortingsvalg: «Kjem du i posisjon igjen, kan du kvesse kniven litt meir», mente han. 371

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

Sommerferien var knapt over før man Þkk et nytt tegn på hvordan reformen førte til splittelse, idet en separatistbevegelse begynte å røre på seg sør i den tidligere så fredelige kommunen. Folk i Kjøs og Maurset, som hører til området kalt Markane i grensestrøka mellom Hornindal og Stryn, så svart på å bli en utkant i en utkant. For dem var det ekstra langt til Volda og Sunnmøre, både geograÞsk og følelsesmessig. Derfor ville de ikke bli en del av den vordende storkommunen. Da var det bedre å høre til Stryn som de hadde hatt en nær relasjon til i generasjoner. Således ville de også slippe å måtte bytte fylke. De var Nordfjordinger, og ville slett ikke bli Sunnmøringer. For å unngå det ville de ßytte på streken som ble etablert av vikingkongen Håkon den gode som skillelinje mellom skipreider. Seinere ble den grensa mellom to prestegjeld og så kommunegrense, bare avbrutt av 12 ulykksalige år på 60- og 70-tallet.

Den 28. juli klarte initiativtagerne med Andreas Solvik og Per Ove Kjøs i spissen å samle hele 65 mennesker til folkemøte i det lille grendelaget. Her kunne folk skrive seg på ei liste med krav om grensejustering. Sven Flo stilte opp og orientere om gangen i en slik prosess og var klar på at Stryn kommune ville ta kontakt med fylkesmannen om saken. Hva mente så hans kollega i Hornindal? Han var ikke tilstede på møtet, men i en uttalelse til avisa Fjordabladet sa Stig Olav Lødemel at han ikke lot seg skremme av at noen ville løsrive seg fra kommunen hans: «Eg trur at det er ulike meinigar om denne saka, også mellom folket sør for Kjøsahammartunnelen.»

Det hadde nok Lødemel rett i. På møtet var det også innlegg fra beboere som ikke ville forlate Hornindal til fordel for Stryn. De frykta å måtte bytte til helsetjenestene der, sende barna dit på skole eller barnehage og kanskje havne på sykehjem i Stryn eller Innvik. «Eg vil gå imot at denne grensa blir ßytta», sa Herdis Holmøy fra Kjøs: «Det er i Hornindal vi høyrer til.» Saken begynte likevel på sin vei gjennom kverna til statsapparatet. Kommunereformene hadde mange slags følger. Slik kan det gå når man begynner å tukle med grensene. Her kan det kanskje igjen være grunn til å minne om Ernas egne visdomsord referert i innledninga på side 7.

Som om ikke trusselen om en avskalling lengst sør i kommunen skulle være nok, måtte Lødemel og hans allierte tåle at folk i bygda igjen mobiliserte for endring av det svært omstridte vedtaket om sammenslåing. Under møtet i Markane Þkk nemlig de frammøtte også muligheten til å vise Fylkesmannen i Sogn og Fjordane at de ikke stilte seg bak vedtaket om sammenslåing med Volda. Om det skulle skje, fortjente Hornindal kommune en verdig avslutning hvor innbyggerne på en ordentlig måte hadde fått være med å avgjøre utfallet, mente man. I oppropet folk kunne skrive seg på, sto det til slutt: «Vi krev at 372

vedtaket i Hornindal kommunestyre sak 048/16 “endeleg vedtak kommunestruktur” blir oppheva og at det blir gjennomført folkerøysting før nytt vedtak.» Dette ble opptakten til dannelsen av en aksjonsgruppe som etter hvert ville samle ßere underskrifter for sin sak.

«At ein no skal dure på vidare med underskriftsaksjon har eg lite til overs for. Førre gong kom det i tolvte time før vedtaket, no kjem den i ettertid», sa en oppgitt ordfører. Han syns det var trasig at folk ikke kunne respektere avgjørelsen de hadde tatt.

"I ettertid"? Sanners utsettelse av fristen gjorde jo at det nå var rikelig med tid til å gjennomføre folkeavstemning, og ingenting var ennå kommet i gang med selve sammenslåingsprosessen. Talsperson for denne nye gruppa, Audun Gausemel, kunne i slutten av august fortelle at de hadde 330 navn på lista, ßere enn i noen tidligere slik aksjon i bygda. Viktig å presiserte var det at de hadde begynte helt på nytt, nullstilt etter runden midt på sommeren: «No legg vi fram underskriftene for kommunestyret med en oppfordring om at saka blir behandla på nytt, Vi vil ha med heile bygda si meining, ikkje berre nokre tilfeldig utplukka som var med i innbyggjarundersøkinga», sa Gausemel.

Ikke bare mente ordfører Lødemel at saken burde være ute av verden etter et lovlig fattet kommunestyrevedtak, men sådde også tvil om bakgrunnen for underskriftene. Han likte dårlig aksjonsformen og mer enn insinuerte at folk følte seg pressa til å skrive under: «Når det kjem naboar på døra og vil ha underskrifta di, kan det vere vanskeleg å seie nei, spesielt for dei yngste og for dei eldre. I tillegg synest dei å legge fram at det er prinsippet om folkerøysting som er motivatoren og ikkje eit anna resultat, og det likar eg dårleg.» Gausemel imøtegikk ordførerens insinuasjoner: «Vi som har vore ute på bygda med lister, har fått mange gode tilbakemeldingar, men ein del vegrar seg for å skrive under. Dei vil ikkje stå med fullt namn, så det er meir støtte for aksjonen enn det som kjem fram i tal på underskrifter.»

Ordføreren sto fast på at det var tidspunktet aksjonen oppsto på, som var problemet, ikkje engasjementet i seg sjølv. Dessuten lot han seg slett ikke imponere over antallet navn, og spurte: «Kven er folket? Når kravet om folkerøysting skal vurderast på nytt, er det av vesentleg betydning at 65 prosent av dei røysteføre av ulike grunnar ikkje har skrive under. Skulle eit krav frå 35 prosent av dei røysteføre bli gjeldande, vil det vere eit mindretal som overkøyrer eit solid ßeirtal.»

Betyr det, om man snur på det, at 65% ville ha skrevet seg på om oppropet dreide seg om å hindre folkeavstemning? Om ordføreren var så skråsikker på at ßertallet støttet hans disposisjoner, kunne han ikke da bare ha satt fram urnene og slik fått et endelig bevis på at han hadde rett. Det ville jo også skape fred i bygda. Såfremt det er hemmelige valg også i Hornindal, ville vel heller ingen bli jaga til lokalet og pressa til å stappe aksjonistenes foretrukne seddel i sprekken.

Selv veifarende på gjennomreise kunne se tegn til striden som raste i bygda. To ganger skjedde det at noen i dobbelt forstand opererte i grenseland. I sommernattens mulm og tussmørke skrudde de ned vegvesenets skilt med "Hornindal kommune", siste gang på den 1000 år gamle grenseovergangen i Markane like etter folkemøtet hvor eventuell ßytting av denne var tema. Statens vegvesen hadde neppe selv tatt standpunkt i saken, men kom med følgende uttalelse: «Det er nærliggande å tenke at det har med debatten i Stryn, Volda og Hornindal om samanslåing å gjere, men det blir spekulasjonar.»

Ordfører Lødemel støttet teorien og syns selvsagt det var trasig at folk ikke respekterte skiltinga. Var det så aksjonsgruppa for grensejustering eller forkjempere som ønsket fortgang i sammenslåinga til en riktig storkommunen, som sto bak? «Nei, det har eg ikkje noko meining om», humra ordføreren. Slike rampestreker var det en del av i reformens kjølvann. I så måte slapp Lødemel lettere fra det enn kollegaen i "Astanistan" kommune (se s. 63).

Kommunereformen var ingen slankekur. Det vil si, nettopp det kunne den bli med de illevarslende innstrammingene i inntektssystemet, men akkurat her siktes det til de sentrale aktørers stadige kakespising. Hver gang en intensjonsavtale skulle signeres, og det var jo både titt og ofte og i mange varianter, Þkk konditorene det travelt. Gjevest og størst og med de mest forseggjorte inskripsjonene var de marsipankakene som ble bestilt til seremoniene etter at kommuner hadde gjort sine endelige vedtak om sammenslåing. De aller heldigste Þkk seg en tur til Oslo for å få påfyll av kalorier hos kommunalministeren og mange godord med seg hjem for fremoverlent holdning og godt lokalt lederskap.

Jørgen Amdam og Stig Olav Lødemel var av dem som måtte ta til takke med fylkesmannen som seremonimester. Til gjengjeld Þkk de til arrangementet på Austefjord skole besøk fra både Molde og Hermannsverk, siden de fortsatt tilhørte hvert sitt fylke. Foruten blomster vanket det en aldri så liten økonomisk påskjønnelse som en forsmak på medgiften, sjekker pålydende en million kroner.

Som i ethvert bryllup var det hjertelige gratulasjoner, mange lykkeønskninger for framtida og fyndord i ßeng om hvor godt disse nye partnerne passet til hverandre: «Vi vil stå bak og støtte dette heilhjarta», lød det nærmest unisont fra statens representanter og deres 374

delegasjoner. Dog kom det innrømmelser om at dette ikke var den sammenslåinga som var lettest å se for seg i en tidlig fase. Overrasket var man også over farten som ble satt opp etter at det ikke ble noe mellom Volda og Ørsta.

Selv om de beklaget sterkt at Stryn ikke ville være med på leken, smilte de to ordførerne om kapp og hadde stor tro på at dette var noe som ville bære frukter i begge de to opprinnelige kommunene. «Eg håpar at vi skal vekse på samanslåinga, og det båe vegar», sa Stig Olav Lødemel, før han sammen med deler av forsamlinga dro til Grodås for felles møte med de to kommunestyrene. Der ble det sikkert også mer å bite i for en kakemons.

Tilbake til hverdagen i en Hornindal kommune som ennå skulle bestå i tre og et halvt år, måtte Lødemel konstatere at ikke alle i bygda var like feststemte. Det bar innlegg på sosiale medier og i avisene tydelige bud om. Han syns neppe heller det var lystelig lesing da han sist i august Þkk kopi av den formelle søknaden fra aksjonsgruppa i Kjøs krets til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane om å bli grensejustert.

I første omgang måtte han imidlertid forholde seg til underskriftskampanjen, en sak som kom opp i kommunestyret i begynnelsen av september. Ordføreren var i oppkjøringa aktiv i å imøtegå aksjonistene. I ett avisinnlegg hadde han en rådgiver fra Opinion AS som medforfatter. Venstres Nina Øen skrev også et innlegg med samme hensikt. Både legitimitet og nødvendighet ved en folkeavstemning ble avviste samtidig som innbyggerundersøkelsens fortreffelighet ble framhevet. At alternativet som man til slutt landet på, glimret med sitt fravær, forsøkte man etter beste evne å kamußere. Som aksjonsgruppa uttrykte det i sin respons «... prøvar å leite etter gode argument for at innbyggjarundersøkinga, gjennomført i mai/juni, er godt nok "alibi" til at innbyggjarane er spurde slik kommunelova pålegg dei.»

Ordføreren og hans støttespillere ba stadig om "respekt for et lovlig fattet vedtak". Lødemel fremmet kritikk mot de lokale Sp-representantene for at de støttet dem han 375

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

mente ikke viste slik respekt. Møter han ikke seg sjøl i døra der? Den 28. juni sto han på talerstolen i kommunestyresalen i Volda i den hensikt å påvirke at det lovlige vedtaket som ble fattet der 12 dager tidligere om å arrangere folkeavstemning, ble omgjort. Slik gikk det også, men i egen kommune skulle det altså ikke være rom for å tenke seg om to ganger, selv om det nå, uten en nært forestående Sanner-frist, var rikelig tid til det.

Den 8. september skulle Hornindal kommunestyre igjen ta stilling til stridens eple i bygda. Det vil si; i første omgang sto det ikke om et ja eller nei til folkeavstemning, men om saken i det hele tatt skulle bli behandlet. Rådmannen opplyste innledningsvis at et innbyggerinitiativ ikke kunne avvises uten at det ble åpnet for realitetsdebatt.

Anders Hjellbakk var straks tydelig på at Sp gikk inn for å løfte saken opp til ny behandling. Han viste til kravet om grensejustering fra Kjøs/ Maurset som et nytt og viktig moment og ga klar beskjed om at ingen burde komme trekkende med argumentet om tidspress etter Sanners utsettelsen av fristen. Dessuten appellerte han til kollegiet om å ta hensyn til det store engasjementet, synliggjort, ikke bare med de 337 underskriftene, men også ved hvordan det nærmest brant på grasrota. Den store frustrasjonen og spliden i bygda hadde man nå en mulighet til å bøte på ved å la folket få si sitt.

Under den videre debatten var Sp-representantene særs ßittige med sine besøk på talerstolen, ßere av dem både en og to ganger, mens det var påfallende liten aktivitet fra de øvrige. Silvia Prøven Tangen appellerte til dem med et følelsesladet innlegg: «Eg føler at dei 337 har blitt trakka ned. Dette er den største avgjerda som blir teke. Eg forstår ikkje at Høgre, Venstre og Ap ikkje har lyst til å ha folket i ryggen. Vi er deira tenarar, ikkje herrar», minnet hun om.

Det var Venstres Brynhild Lund Notøy som på vegne av ßertallskonstellasjonen la fram motforslag der de tre partiene avviste å behandle saken. I argumentasjonen la hun vekt på «at kommunestyret er valde for å styre for folket, og at det er ei forventning om at ein som folkevald skaffar seg kunnskap for å gjere kloke vedtak. Ikkje alle kan få viljen sin, men som folkevalde gjer ein dei vedtak som ein ser som det beste for fellesskapen.»

Lund Notøy mente at den pålagte involvering av innbyggerne var ivaretatt på en god måte gjennom stor åpenhet rundt prosessen, folkemøter og Opinions spørreundersøkelse: «Venstre ville vore positive til kravet om folkerøysting dersom det hadde kome på rett tidspunkt. Alle bør følgje spelereglane. Venstre føler seg trygge på at det resultatet ein fekk i innbyggjareundersøkinga er representativt. Vi ser ikkje at det har kome nye moment. Grensejustering går ikkje på innbyggjarinitiativet. Utsett frist går heller ikkje på det», hevdet hun.

Eldar Engelund var da raskt oppe og minnet om at fylkesmannen så grensejusteringer i sammenheng med kommunesammenslåinger. Deretter viste han til den totale mangelen på innbyggerinvolvering etter at intensjonsavtalen med Volda ble signert, ikke et eneste folkemøte, spørreundersøkelse eller aller minst folkeavstemning i den heseblesende halvannen uke fram til vedtaket 30. juni. Partifellen Rune Haugen supplerte med å vise til alle svakhetene ved innbyggerundersøkelsen hvor det valgte alternativet ikke engang var med: «Kva er det Høgre, Venstre og Ap er så redde for? Kva risikerer dei ved å ta ei folkerøysting? Få alle moment på bordet og ta ei avgjerd som alle har vore med på å ta, for så å jobbe vidare som ei samla bygd», var Haugen sitt råd. 376

Argumentene til Senterpartiet falt på steingrunn. Frontene var nok allerede på forhånd sementert. Ingen var innstilt på å endre syn. Det ble 11-6 i disfavør av en reell involvering av bygdefolket i den viktigste saken for Hornindal så langt i dette årtusen. «Eg er skuffa, men resultatet var som venta. Dei hadde gjort seg opp ei meining. Det verka nesten som om dei hadde fått munnkorg. Det var veldig lite grunngjeving fra ßeirtalet si side», konstaterte Audun Gausemel som sammen med ßere fra aksjonsgruppa fulgte med fra sidelinja.

Stig Olav Lødemel forhold seg passiv i debatten, men i et lengre intervju med avisa Fjordabladet etterpå begynte han med: «Vi er ikkje motstandarar av folkerøysting i Hornindal», for så for n’te gang å forklare at det var tidspunktet som var problemet. Deretter gjentok han de ßeste av hans allerede velkjente argumenter. «Er du redd for at det ville blitt eit anna utfall enn Hornindal + Volda dersom det vart gjennomført ei folkerøysting om saka?» ville journalisten vite. Det var han ikke. Igjen la han vekt på at hele 65% av befolkninga ikke hadde skrevet seg på lista, for så endelig å komme med noe nytt: «Dersom det hadde vore over 50%, ville eg personleg sett litt annleis på saka.» Uansett mente han at innbyggerundersøkelser var folkeavstemninger langt overtruffen. Mon tro om ikke det snart blir ofÞsiell Høyre-politikk også ved Stortings- og kommunevalg?

Det var ikke fritt for at Lødemel Þkk sitt pass påskrevet i sosiale medier i denne urolige tida for Hornindal kommune: «Det har ikkje vore kjekt. Eg har gjort så godt eg kan», forsikra han. Hyggelig var det da for ham etter møtet å mota gratulasjoner for at innbyggerinitiativet ble avvist, blant annet fra rådgiveren i Sunnmøre regionråd, Erlend Krumsvik. Han karakteriserte det som "eit fagleg rett vedtak". Fjordabladet Þkk også av ham et lite foredrag om alle fordelene med at folk ble oppringt (kanskje når det aller minst passet) framfor at de aktivt tar et standpunkt og bryet med å gå til valglokalet. Uansett var nok dette en kjærkommen fjær i hatten også for Krumsvik etter at så mange av de øvrige sammenslåings-prosjektene deres hadde falt i Þsk (se s. 341).

Folkeavstemninger for å legitimere slike skjebnesvangre strukturendringer følger hevdvunne demokratiske prinsipper og lange tradisjoner både lokalt og nasjonalt i Norge. Ordfører Lødemel og hans ßertallskonstellasjon i kommunestyret framstår således som ganske ekstreme eksepsjonalister, gitt de mange og til dels massive anmodninger om folkeavstemning. Det hjelper ikke å vise til det representative demokratiet for å rettferdiggjøre gjennomføringen av et prosjekt de i det minste måtte mistenke var i strid med ønsket til ßertallet av bygdefolket. Hvis deres holdning hadde vært gjeldende ved andre viktige avgjørelser, hadde Norge vært medlem av EU for lengst. Husk at både regjering og et stort stortingsßertall var for unionen både i 1972 og 1994, men de viste den 377

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

nødvendige respekten for dem som hadde valgt dem. I dag er de ßeste av oss glad for at folket Þkk bestemme.

Det heter «rådgivende folkeavstemning». Politikerne kan altså overkjøre innbyggernes preferanse, men i tilfellet Hornindal var det åpenbart også svært om å gjøre å slippe å få noe ordentlig råd fra grasrota. Den lovpålagte involvering av innbyggerne var ikke bare mangelfull, men direkte manipulerende i all sin irrelevans. Man skal sannelig legge godviljen til for å mene at alternativet honndølene kjempet så hardt for å få tilbake for noen tiår siden, nemlig fortsatt selvstendighet, i det hele tatt er med i spørreundersøkelsen. Det kommunestyret vedtok, sammenslåing med Volda, ble aldri forelagt innbyggerne for en ordentlig vurdering, i hvert fall ikke mot det å stå alene. Påstanden om at kommunestyret hadde fått et klart svar om retningsvalget, er å klamre seg til noe som ikke engang er et halmstrå.

Å ikke etterkomme kravet om folkeavstemning framstår som spesielt nok. Begrunnelsen for det gjør arrogansen bare enda verre. De 337 signaturene tilsvarte ganske nøyaktig halvparten av antallet som gikk til urnene ved kommunevalget i Hornindal året før (frammøte 72,7%). Ordførerens gjentatte forklaring om at han måtte ta hensyn til at 65% av alle stemmeberettigede ikke skrev seg på lista, er mer enn syltynn. Overført til Oslo tilsvarer det at 160.000 underskrivere hadde fått en tilsvarende kald skulder av kollegaen hans der. Tenk for et ramaskrik det skulle ha blitt om de styrende i hovedstaden hadde gjort seg skyldig i et slikt maktovergrep!

Da den politiske maktelite i Hornindal kjørte mot det ene røde lyset etter det andre på sin ville ferd mot Volda, var det ikke noen som kunne stoppe dem der ved å vise mer verdighet og aktelse for folkeviljen? La oss si at ßertallet i Hornindal kommunestyret var strenge foreldre som forlangte at datteren, dvs. det motvillige bygdefolket, måtte gifte seg med en svær kar på andre sida av fylkesgrensa. Han, for sin del, fant gjerne bruden vakker nok, men ville han virkelig gifte seg med henne dersom han var i tvil om at følelsen var gjensidig? Nødvendig for håpet om et lykkelig ekteskap er en troverdig bekreftelse fra jenta selv, ikke fra kontrollerende foresatte. Uten det, burde han sette egne følelser til side, ta ansvar og si NEI. Da vil han også vise seg som en skikkelig kar.

I de baner kunne man jo også håpe at brudgommens foreldre, de styrende i Volda, ville tenke. I stedt gjaldt det for dem om å handle i rasende fart så ikke en annen beiler, les Stryn, stakk av med den vevre og vakre brura. Etter påtrykk fra dennes strenge far, dvs. Lødemel med sin opptreden i Volda kommunestyre 28. juni, sørget de i stedet for å kvele det eventuelle ønsket som kunne være der i gården om fortsatt å være ungkar. Ekteskapet ble således bestemt uten å vite om noen av partene egentlig ville ha hverandre. Ingen av de foresatte sto rakrygget mot en slik foreldet praksis. Vil ikke da sammenslåinga mellom Volda og Hornindal framstå som noe av en skamplett på landets demokratiske historie? 378

Kommunereformen hadde helt åpenbart tæret på samarbeidsklimaet og splittet folk og familier i Hornindal, ei bygd ellers kjent for stå på-vilje og dugnadsånd. Ei folkeavstemning med utvetydig spørsmålsstilling mente mange var det som kunne ha spart dem for opprivende debatt og brakt entusiasme, engasjement, optimisme og positiv stemning tilbake til bygda. Her er et knippe ord sakset fra leserinnlegg: «mistru, skuldingar, bygdekløyving, bitterheit, ßeirtalsdiktatur og tunnelsyn». Det siste ble nærmere deÞnert som: «Fleirtalet i kommunestyret ser rett fram utan å la seg afÞsere av råd, signal og andre argument og meiningar. "Det er vi som veit best!"»

Finnes det så noen formildende omstendigheter til forsvar for de som ble rammet av slike anklager, spesielt ordføreren? Tja. Han hadde jo full støtte fra egne partifeller helt til topps. Underveis Þkk han skryt og klapp på skulderen av ministeren sjøl for hvordan han drev prosessen. Å hindre folkeavstemninger var jo «ofÞsiell» Høyre-politikk selv om det var noe de prøvde å holde for seg selv. Avsløringen av dette, var en heller pinlig affære for partiet.

I Stortingets spørretime i mars 2015 ble Erna Solberg konfrontert av Trygve Slagsvold Vedum om et brev som var distribuert internt i Høyre. Misfornøyde Høyre-politikere på lokalplanet hadde åpenbart sett behov for å lekke det. Spørsmålet Þkk statsministeren til å tenne på alle pluggene. Taktikken hun tydde til, var "angrep er det beste forsvar": «Høyre har ingen tradisjon for å diktere våre folkevalgte. Vi har ikke de stalinistiske prinsippene som en del andre partier bygger historisk på», påsto hun fra nasjonalforsamlingas talerstol. Uttalelsen Þkk ßere enn Vedum til å heve øyenbrynene.

I notatet som ble sendt ut blant annet til Høyres ordførere, varaordførere og gruppeledere sto det: «Folkeavstemninger i denne type spørsmål utarter ofte til synsing, usakligheter og splittelse i lokalsamfunnet og kan føre til at det blir tatt en beslutning som ikke er kunnskapsbasert.» Var dette en begrunnelse eller et vikarierende argument som bunnet i frykten for å få nei? Dersom det gikk så galt at de ikke Þkk forpurret dem, ble lokalpolitikerne rådet til bare å rette seg etter folkeavstemningene dersom det var minst 75 prosent valgdeltagelse og minimum 60 prosent nei. (ref. også s. 66 og 92)

«Det er forunderlig at det Høyre frykter mest i kommunereformen, er folket», sa Vedum. Statsministeren kontret med det som også var Jan Tore Sanners glansnummer, nemlig å skyve de mest sårbare av oss foran seg som et redskap for å drive gjennom prosjektet: « Kommunereformen handler blant annet om å sikre noen av de svakeste gruppene et godt tjenestetilbud. Det er ikke sikkert det er disse gruppene som blir best hørt i debatten rundt en folkeavstemning.»

Både det som foregikk internt i Høyre, i spørretimen og i ei lita bygd i indre Nordfjord, settes i et enda mer underlig lys ved at to viktige forutsetninger samtidig lå til grunn. Foruten at Stortinget hadde presisert at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene som deltok i prosessen, gjaldt fremdeles det såkalte Frivillighetsvedtaket av 1995. Det var klart og tydelig på at «endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslåinger.» På dette tidspunkt hadde Tvangsgutane ennå ikke entret arenaen.

Om det var riktig at Lødemel & Co. led av tunnelsyn, slik det ble påstått, så de antagelig heller ikke disse viktige premissene i noe lys for enden av Kvivstunnelen. En del fylkesmenn lot også til å ignorere dem da de la fram sine innstillinger i månedsskiftet september/oktober 2016. Fra statens hus i Hermansverk gikk det ut bud om endel sammenslåinger som blir tema i neste bind. Her er det relevant å ta med at fylkesmannen ga sin tilslutning til kommunestyrenes vedtak om spleisen mellom Hornindal og Volda.

Den omfattende omkalfatringa av kommunekartet Lodve Solholm gikk inn for i Møre og Romsdal, er behandlet i tidligere kapitler. Fylkesmannen la Ørsta til ovennevnte tospann. Ordfører Stein Aam Þkk nok rett da han om slike utsikter uttalte: «Det torer ikkje han Sanner.» (se s. 343) Ørsta var ikke av kommunene som havna i Tvangsgutane sine klør.

Man kan saktens lure på hvordan fylkesmennene Þkk tid til å utføre sine regulære oppgaver. Kommunereformen framsto som en nærmeste altoppslukende oppgave, i hvert fall for en del av dem. På toppen av det hele Þkk de som følge av sammenslåingene en rekke grensejusteringssaker på sine bord. Den urgamle grensa gjennom Markane gikk ganske nøyaktig midt mellom Grodås og Stryn sentrum. Om midtlinjeprinsippet skulle ha blitt brukt på samme måte, ville hele den nedleggings-dømte Hornindal kommune havnet under Stryn, men nå var det altså bare grendene Kjøs og Maurset det sto om.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane erkjente at «innbyggjarane er tydeleg delte i retningsvala, ut frå bustad i krinsen.» Av de totalt 70 voksne bosatte hadde 34 signert på lista med det framsatte kravet. Det ble også levert 75 underskrifter fra personer fra Strynsida av Markane til støtte for grenseßytting. Da Opinion utførte en innbyggerundersøkelse ble det 34-30 for Hornindal, et resultat som ble deÞnert som innenfor feilmarginen, ergo uavgjort. Stryn ville ha hele pakka, mens Hornindal og fellesnemnda med Volda kunne strekke seg så langt som å gi fra seg Maurset. Fylkesmannens innstilling gikk i favør Stryn.

Ved uenighet mellom partene må saken videre til departementet. Dommen derfra kom 12.01.2018, undertegnet av Jan Tore Sanner uka før han byttet ministerpost og ble ekspert på skole- isteden for kommunepolitikk. Som en av sine siste ugjenkallelige rissinger av streker på kartet lot han Maurset med sine 19 innbyggere gå til Stryn, mens Kjøs med 70 skulle bli en bit av den framtidige Volda storkommune og samtidig bytte fylke.

Sanner hadde gjerne bestrebet seg på å Þnne en salomonisk løsning i grensetvisten mellom to Høyre-styrte kommuner, men det var ikke egnet til å dempe ordkrigen som hadde bygget seg opp i denne kappe land-leken. Tvert om eskalerte den. Etter å ha holdt en lav proÞl, som han selv uttrykte det, langet nå Sven Flo ut mot ordførerkollegaen i Hornindal, både i lokalavisen og til NRK. Her er først et lite utdrag av forhistorien: 380

Etter at stryningene høsten 2017 gikk inn for å ta i mot hele det omstridte landområdet, ble Stig Olav Lødemel åpenbart provosert og sparte ikke på kruttet i et leserinnlegg: «Når dei vel å støtte rådmannen si tilråding, på ei såpass tynn saksutgreiing, fortel det at iveren etter å "annektere" land og nye innbyggjarar totalt overskuggar det faktum at dei går inn for ei justering av grensa som ßeirtalet av innbyggjarane i området er imot".

Lødemel anklaget stryningene for å ha opptrådt uÞnt og slik satt det gode naboskapet på prøve. Deretter fulgte en liten belæring om demokrati og irettesettelse av Stryns politikere for ikke å respektere folkeviljen. Der hadde gjerne Lødemel et poeng, i og med at gallupen viste en liten overvekt i retning Hornindal. Noen har vondt for å respektere folkeviljen. Andre vil helst ikke engang høre den. Det var nok på den bakgrunn følgende glapp ut av en i aksjonsgruppa for folkeavstemning: «Ja, det var jaggu rette rakkeren som rapa.»

«Hadde problemstillinga vore motsett, der Hornindal mot folkeviljen hadde teke til orde for å leggje inn under seg området til og med Faleide, ville det garantert blitt kraftige reaksjonar i Stryn», mente Lødemel. Han imøtegikk også en avis-uttalelse fra Flo om at det hadde vært "løpande dialog mellom de to partene i saken": «Det får stå for hans rekning. Eg kan avkrefte at det har vore nokon formell kontakt om dette temaet på politisk nivå, slik det burde ha vore.»

Lødemel ble ikke særlig mildere stemt da anbefalingen kom fra Hermansverk rett før jul til støtte for stryningene. Da var det ikke fritt for at det gikk noen spekulasjoner på den sida av krigssonen om at Fylkesmannen i Sogn og Fjordane gjorde det for å berge land for sitt eget fylke, eller region som det lå an til å bli med den andre reformen som pågikk. Lødemel satte spørsmålstegn ved både argumentasjonen og habiliteten til fylkesmannen.

Etter å ha blitt "snytt" for 70 innbyggere, var det altså at Flo tok bladet fra munnen, og han var lite nådig i sin omtale av partikollegaer både sentralt og lokalt. Mens fylkesmannen Þkk honnør for det Flo mente var grundig og helhetlig analyse, ga han departementet stryk for slett arbeid og for å ha sett seg blind på avstanden til Grodås kontra Stryn samt hengt seg opp i den lille overvekt i Kjøs som ikke ville ßytte grensa: «Her har vi eit vedtak på berre Þre sider i ei sak vi har halde på med i månadsvis. På hælen, og på få dagar, får dei opp ei vurdering som ikkje tek med totaliteten», sa han.

Flo hadde også en klar formening om hvorfor det ble slik, det han kalte for en feig avgjørelse hvor mye kunne leses mellom linjene: «Dei ønskjer å skape minst muleg støy og konßikt, difor endar dei på ei lite framtidsretta mellomløysing. Og fordi Hornindal og Volda slår seg saman, som ledd i Sanner sitt prestisjeprosjekt, ja så får dei kred for det.»

Her lanserte altså Høyre-ordfører Flo en konspirasjonsteori med forgreininger helt til topps, med en minister og ordfører fra samme parti som de mest sentrale aktører, og nå var det sistnevntes sin tur til å få sitt pass påskrevet. Flo karakteriserte Lødemels anklager som urimelige, påstander som hinsidige og hans utspill i prosessen som direkte barnslige: «Eg meiner han er utruleg lite reßektert og lite oppteken av ryddige prosessar», sa Flo, og trakk fram kollegaens beskyldning om at det var de som var udemokratiske som mest hårreisende: «Det seier mest om ordføreren i Hornindal», mente han.

Stryn-ordføraren la ikke skjul på at samarbeidsklimaet mellom ham og Lødemel var anstrengt. Som om ikke tillitsforholdet var frynsete nok fra før, fant Flo etter avgjørelsen det på sin plass å melde at Lødemels opptreden hadde bygget den ned ytterligere. «Den er lite samarbeidsrelatert og han respekterer ikkje oss som høyringspart fordi vi meiner noko anna enn Hornindal», hevdet han. I intervjuet med Fjordingen, rettet Flo også skytset mot avisas redaktør, Bengt Flaten, forøvrig bosatt i Hornindal, for angivelig å stå i ledtog med Lødemel: «Eg meiner han har teke part i saka, og eg vil seie det så sterkt at eg har mista ein kvar tillit til redaktøren», sa Flo. Han viste spesielt til en lederartikkel hvor Flaten, som Lødemel, hadde påstått at Flo var ute etter å kapre land.

Stig Olav Lødemel tok på sin side kritikken fra Flo med knusende ro i følge intervjuet med NRK samme dag. Han mente det bunnet i skuffelsen over resultatet av territorie-tvisten. Samtidig benyttet han anledninga til å kringkaste en invitasjon til nye diskusjoner om sammenslåing. Lødemel viste seg jo gjennom hele den fortsatte prosess som den ßinkeste i Sanners klasse med stadige utspill om ytterligere utvidelser i alle himmelretninger av den allerede vedtatte kommunen.

«Den invitasjonen er Flo fullstendig uinteressert i», refererte NRK. «Glem det», kan nok leses mellom linjene også i Fjordingen, men der er det formulert noe mer diplomatisk: «Eg vil understreke at vi ønskjer god dialog med honndølene. Dei jobbar her og går på skule her. Dette handlar om ordføraren. Når det gjeld kommunesamanslåing så vil det ikkje vere noko særleg å hente. Vi har hatt den runden og ser ingen grunn til å ta det opp igjen.»

All denne uro hadde altså regjeringas reformiver som opphav. En verden med stabile grenser er en verden med fred, selvfølgelig såfremt folk ikke er presset innenfor dem. Nettopp denne opprivende strid mellom to av hennes partifeller kunne kanskje ha vært foranledninga til Ernas visdomsord: «Man tukler ikke med grensene», men de var jo myntet på noen kvadratmeter med steinrøys (ref. innledninga s. 7), ikke en omfattende omdandering av den norske kommune- og fylkesstrukturen. I den sammenheng blir historien fra indre Nordfjords versjon av Golanhøyden bagatellmessig. Endringa der ble gjennomført fra 01.01.2019, ett år før kommune- og fylkesskilt i ßeng ble skrudd ned. Folket i Markane er heldigvis vant til å leve i et grenseområde. Derfor har det ikke vært nødvendig å sende fredsbevarende styrker dit, men så er heller ikke herrene Flo og Lødemel bosatt der.

Allerede før spetakkelet startet rundt Kjøs krets, var en annen grensejusteringssak under oppseiling på motsatt side av den vordende storkommunen. Om et tilsvarende slag skulle stå der mellom ordførerne Amdam og Aam, burde NRK ha funnet fram mikrofonen slik at lytterne kunne få en reprise på radioinnslagene mellom voldingen og ørstingen nevnt i starten av dette kapitlet. Nå ble nok diskusjonen noe mer dempet enn som så mellom disse to, men striden ble opprivende og heftig nok for de involverte.

Her var det ikke snakk om å avgi land og folk. Tvert om kunne tapet av ei grend med 19 innbyggere til Stryn kompenseres og vel så det med mange ßere kvadratkilometer og 115 ørstinger. Dvs.; mange av dem deÞnerte seg nok først og fremst som hjørundfjordinger. Hjørundfjord var en av våre urkommuner, uforandret i 126 år fra starten i 1838. Her ligger noen småbygder under bratte og ßotte fjell i selve hjertet av Sunnmørsalpene. Med dem som ramme og fjorden som den naturlige ferdselsåren mellom dem, bygget folket her opp en sterk felles identitet til området, og ikke minst kommunen sin, fram til sammenslåinga med Ørsta i 1964. Misnøyen var stor med tvangen de ble utsatt for den gang, og mange harde ord falt, slik som «katastrofe». I likhet med mange andre samfunn som led samme skjebne, gikk det i hvert fall nedover med folketallet, fra 1728 sjeler da Hjørundfjord mista sitt lokale sjølstyre, til under halvparten i dag.

Ennå i dag er det lite asfalt å se under de bratte fjellsidene. Bare fra Standal er det vei utvover ytre del av fjorden. Lenger inn, fra det tidligere kommunesenteret Sæbø, kan man kjøre gjennom Bondalen til Ørsta. I motsatt retning er det stopp, men det går ferge til Urke hvor fylkesvei 655 fortsetter forbi Øie og opp gjennom den trange Nordangsdalen hvor den krysser grensa til Stranda kommune.

Helt innerst i fjordbotn ligger Bjørke og Viddal. Uten båt blir det en lang omvei til de andre stedene i det som en gang var en kommune. Veien går gjennom Skjåstaddalen til den møter E39 ved Kalvatn. Med bil må man altså gjennom en stor del av Volda kommune for å komme til Ørsta sentrum. Det var ikke lenger noen kommunale institusjoner i kretsen, men Ørsta sto selv for de ßeste tjenester, også pleie- og omsorg. Unntaket var barnehage og skole. Ungene gikk i nabokommunen.

Ut fra de geograÞske forhold og endret samferdselsmønster kunne det umiddelbart se ut som en god idé å overføre disse bygdene til Volda, eller faktisk heller til Hornindal etter at åpninga av Kvivstunnelen gjorde Smia på Grodås til det nærmeste rådhuset. Identitet skal man imidlertid ikke kimse av og det Þnnes ßere tilfeller i landet der kommuner kjøper alle de viktigste tjenestene fra naboen uten at det fører til ßytting av grensa. En annen viktig faktor var frykten for å miste den siste forbindelsen på fjorden, snøggbåten med tilskudd fra Ørsta næringsfond. Den anløper Standal, Sæbø, Urke og de to veiløse stedene Trandal og Skår. Samtidig har den tilbudt en skyss-ordning og vært beredskapsbåt for bygdene i fjordbotn. På vinteren kan nemlig veien gjennom Skjåstaddalen være stengt grunnet rasfare.

I slutten av september 2017 mottok Fylkesmannen i Møre og Romsdal en søknad om å utrede ßytting av Bjørke/Viddal fra Ørsta til nye Volda. Vedlagt var ei underskriftsliste med 19 navn fra disse bygdene. Innen den tid hadde Jan Tore Sanner fått nyss om hva som var på gang. Overfor avisa Fjordingen 04.08.2017 var han da veldig klar på at han og departementet ville lytte til lokalbefolkningen: «Avgjørelsen skal tas etter en lokal diskusjon der innbyggerne skal høres. Dette er viktig, og det skal være gode lokale prosesser», presiserte kommunalministeren.

Dagen etter hadde avisene ßere oppslag med relevans for grensesaken. I ett gikk det klart fram at dette dreide seg om mer enn at Ørsta kunne miste 1% av innbyggerne sine. Det omstridte landområdet utgjorde 18% av kommunens areal, stort sett bare fjell, men nettopp der ligger det store verdier i form av vann og fallhøyde. Kraftverk er en viktig inntektskilde for mange kommuner, og her inne i fjorden produseres det strøm nok til 15.000 husstander. Utsikter til tap eller gevinst av eiendomsskatt Þkk det da til å slå noen gnister mellom partene.

En annen reportasje handlet om en ministervisitt i Volda. Jan Tore Sanner er avbildet ßankert av ordførerne Jørgen Amdam og Stig Olav Lødemel. Alle tre smiler fra øre til øre. Foruten å gi nærmest uhemmet skryt for den imponerende og ryddige prosessen han mente de hadde gjennomført, dro ministeren Þre millioner kroner opp av gullbuksene sine. Dette var penger fra en ekstrabevilgning til infrastrukturtiltak for kommuner som hadde vedtatt sammenslåing. Her skulle det gå til bredbåndsutbygging og en ny bussforbindelse mellom Hornindal og Volda.

I sin hyllest til prosjektet snakket statsråden om at dette var et godt eksempel på hvordan det beste ble tatt med inn i en nydannelsen: «Nå opplever man at det å skape en ny kommune gir energi», sa han. Bjørke/Viddal-saken ble naturlig nok også tema, og der dreide det seg jo bokstavelig talt om mye energi. Kunne det være med det i bakhodet at ministeren i nok et avisoppslag modererte sin uttalelse om folkeviljen en smule? Nå presiserte han nemlig at den ikke ville være avgjørende. Innbyggernes røst var selvfølgelig viktig, men når hans departement skulle fatte det endelige vedtaket kunne andre moment veie tyngre. Dette Þkk nok spådommene til å helle mer i én retning og ga ytterligere næring til teorier i tråd med Sven Flos om at de sammenslåingsvillige ville få også den type "kred i Sanners prestisjeprosjekt".

Først skulle imidlertid fylkesmannen foreta sin utredning og komme med en anbefaling om saken som på folkemunne Þkk navnet "Bjørxit". Uttalelser skulle innhentes fra involverte parter. Det skulle arrangeres folkemøte i kretsen med presentasjon av hva kommunene kunne tilby, og gjennomføres en uravstemning om grensejustering eller ei.

Opinion AS Þkk oppdraget å ringe samtlige av de 101 berørte innbyggerne over 16 år. Spørsmålet lød enkelt og greit: «Kva kommune meiner du at Bjørke og Viddal skal høyre til i framtida?» De Þkk svar fra 93 av dem. Av disse ønsket 52 personer å forbli i Ørsta, 38 ville til nye Volda, mens 3 svarte «veit ikkje». I prosent ble det 56-41 i favør av status quo.

Da saken kom opp i fellesnemnda for nye Volda, mente SPs tre representantene med bakgrunn i undersøkelsen at de ikke burde anbefale noen grenseregulering. Forslaget ble nedstemt. I stedet ble følgende uttalelse enstemmig vedtatt: «Om Fylkesmannen i Møre og Romsdal og KMD konkluderer med at Bjørke og Viddal krins vert overført til nye Volda kommune, vil nye Volda kommune ønskje innbyggjarane velkomne til kommunen. Ein er óg viss på at oppfølging og tenestekvalitet til innbyggjarane i Bjørkeområdet vert ivareteke på ein trygg og god måte.»

Fra dem som sto i fare for å miste territorium het det i vedtaket fattet 01.03.2018: «Ørsta kommunestyre krev at Hjørundfjorden samla framleis skal vere ein del av Ørsta kommune. Hjørundfjorden er ei sterk og naturleg eining med lange og sterke band knytt til identitet, kultur og næring, tufta på rike naturressursar. Hjørundfjorden med Bjørke og Viddal er ein naturleg del av Ørsta kommune i dag og i framtida.» Av mange argumenter mot grensejusteringa la de spesielt vekt på at «innbyggjarundersøkinga syner eit klart ßeirtal mellom folket på Bjørke og Viddal for å halde fram som ein del av Hjørundfjorden og Ørsta kommune. Kommunestyret føreset at det vert lagt stor vekt på folkeviljen. Det er ein innarbeidd del av det norske demokratitet å ta omsyn til resultatet når ein har valt å be om folket sitt råd.»

I fylkesmannens samla vurdering vises det til den heftige offentlige debatt preget av motstridende synspunkt om hva som ville være den beste løsninga for bygdene og ulempene for Ørsta kommune ved ei eventuell grensejustering. «Fylkesmannen meiner at denne usemja ikkje bør få avgjerande vekt når endeleg vedtak skal fattast», står det å lese. Det ble først og fremst lagt vekt på faktorer relatert til geograÞ, samferdsel og tjenesteyting, samt at det ville være mer naturlig om innbyggerne Þkk stemmerett og påvirkningskraft der de Þkk sine viktigste tjenester.

Undersøkelsen ga ikke noe klart og tydelig svar, mente fylkesmannen: «Utvalet er lite, slik at eit fåtal stemmer den eine eller andre vegen vil utgjere stor endring i prosent», ble det konkludert med. Dette forsøkes klargjort ytterligere ved å presentere tallene i antall personer og påstått knapp differansen mellom ßertallet og mindretallet (14). "Lite utvalg"? Tja, det kan man kanskje hevde, men så er det også ei lita bygd. 93 respondenter av 101 mulige må likevel kunne sees på som rekordhøyt, relativt sett, og uendelig mye høyere enn de aller ßeste av innbyggerundersøkelse som har blitt fremhevet som så fortreffelige. Spørsmålsstillinga var også forbilledlig utvetydig. Uansett hvor riktig det eventuelt var å ikke tillegge den vekt, må man vel kunne hevde at forklaringa haltet en smule? 385

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

Uansett hvor gode fylkesmannens momenter for grenseßytting måtte ha vært, var det ikke fritt for at argumentasjonen førte til mistanke om en annen agenda. Til slutt i dokumentet kommer det da også: «Det er framleis Fylkesmannen si vurdering at den primært beste løysinga for kommunane Ørsta og nye Volda vil vere at dei slår seg saman. Fylkesmannen rår til at Bjørke og Viddal blir grensejustert over til nye Volda kommune. Dersom kommunane Ørsta og nye Volda i nær framtid gjer vedtak om samanslåing vil det ikkje vere grunnlag for ei grensejustering.»

Der var altså katta ute av sekken. Ørsta-ordfører Stein Aam var tilstede i Ålesund da Lodve Solholm la fram sin anbefaling til departementet. Han reagerte på det han oppfattet som åpenbare vikarierande motiv fra fylkesmannen, der det egentlige mål var det han hadde hatt fra starten; kommunesamanslåing: «Det er provoserande når 69 prosent i Volda sa nei i folkerøystinga, og i Ørsta var det 62 nei», sa han. Med på turen var også kommunestyrerepresentant fra Bjørke, Ola Perry Saure. Han hadde vanskelig for å Þnne ord: «Eg er lyn hakkande forbanna. Dette er ei fullstendig overkøyring av folkeßeirtalet. Det er tydeleg at Solholm vil bruke Bjørke som ei brekkstong for å kunne slå saman Ørsta og Volda», mente han.

Hjemme i de attraktive småbygdene var reaksjonene mer delt: «Det gjekk slik eg hadde frykta», sa Jostein Skjåstad. Han ønsket sterkt at hjemplassen fortsatt skulle være en del av Hjørundfjord og Ørsta: «Vi kan håpe at kommunalministeren snur, men eg trur ikkje det. Det som er viktig no er at dette ikkje gjev vond splid i bygda.»

Sigurd Bogen Saure tilhørte gruppa "Dei unge vaksne" som var med på initiativet om kommunebytte. «Eg er glad for at fylkesmannen la vekt på det viktigaste, at vi skal ha ein reell røysterett. Ørsta kommune kjøper mest alle tenester vi har i Hornindal og Volda. Då vil eg kunne røyste på han eller ho som vil gjere desse tenestene gode», sa han. Bogen Saure karakteriserte det siste halvåret som et sirkus. Det var ingen tvil om at også denne grensejusteringssaken hadde forårsaket mye uro og splid i et lite bygdesamfunn. Dertil kom den forholdsmessig enorme ressursbruken til utredninger, møter, reiser og øvrig tidsbruk for de involverte.

Nå var det ikke lenger Jan Tore Sanner, men Monica Mæland som skulle signere det endelige vedtaket i departementet. Hun hadde åpenbart adoptert forgjengerens siste reviderte syn på resultatet av innbyggerundersøkelser, hans foretrukne metode for å lodde stemninga på grasrota: «Spørjeundersøkinga visar at innbyggarane er delt i synet på kva for ein kommune dei vil tilhøyre. Fleirtalet vil tilhøyre Ørsta, men eit slikt ßeirtal kan etter departementets vurdering ikkje aleine avgjere utfallet, dersom andre moment talar for ei grensejustering.»

Departementet støttet også ellers fylkesmannens innstilling, og dermed var den grensejusteringa i boks. Noen feiret. Andre var skuffa. En slik prosess vil alltid etterlate noen sår. Forhåpentligvis vil de gro etter hvert! Befolkninga innerst i Hjørundfjorden vil nok bli tatt godt vare på også i nye Volda kommune, og det var utvilsomt argumenter som talte for endringa. Helt uten å ta stilling til om det var rett eller galt å gå i mot ßertallet av folket, må det imidlertid være tillatt å rette søkelyset på inkonsekvensen i avgjørelsene under denne reformen. På Sør-Helgeland Þnner vi en klar parallell til tilfellet Bjørke/Viddal, men der landet departementet på stikk motsatt konklusjon og overkjørte folket andre veien.

Sømnas historie er svært lik Hornindals. De ble tvunget inn i den nye Brønnøy storkommune i 1964 for så etter en hard kamp å komme seg ut igjen i 1977. Paul O. Tomasgards beskrivelse av Hornindal etter den tid, kunne like godt ha vært for Sømna . Det ble en ny giv i bygda hvor kreativitet og aktivitet blomstret, lokale reguleringsplaner kom på plass, boligbygging i gang, trygdeboliger oppført og alders- og sykehjem utvidet. Det er laget en utredning hvor Sømna blir sammenlignet med naboen Velfjord, som led samme skjebne i 1964, men ikke klarte å vinne tilbake sitt lokale sjølstyre. Alternativet til å lese den er å kjøre gjennom de to bygdene, så ser man forskjellen med det blotte øye.

Mens man i Hornindal nærmest gikk til ytterligheter for å hindre folkeavstemning og isteden gjennomførte en ufullkommen innbyggerundersøkelse, slapp man i Sømna gladelig og uten knussel bygdefolket til urnene. På seddelen var det påført et enkelt spørsmål med én rute for ja og en annen for nei. 87,7% stemte for å beholde Sømna som egen kommune. Dermed var den saken ute av verden, men lille Sømna kunne faktisk bli litt større selv om kommunen lå lavt i terrenget i saken.

Rett på andre side kommunegrensa ligger grunnkretsene Trælnes og Reinfjord, normalt sammenfattet som bare Trælnes. Disse er Brønnøy kommunes aller siste utposter mot sør langs Kystriksveien (RV17). Nordover er det nokså grisgrendt et godt stykke og nesten tre mil inn til Brønnøysund. Derfor har skoleveien til ungene her helt siden 1959 gått over den lille grensebrua til tettstedet Berg. Her er foruten skole for 1-4. klasse, barnehage og ßerbrukshus. Alt dette er innenfor gang- eller sykkelavstand fra Trælnes. Videre skolegang ut 10. klasse foregår i Vik, kommunesenteret i Sømna, ei mil unna.

Her foreligger åpenbart de samme argumenter som for Bjørke/Viddal, bare med enda større forskjell på nærhet til naboen og avstand til eget sentrum. Så mottok da også Fylkesmannen i Nordland den 7. april 2017 en søknad om grensejustering støttet av 86 av

Trælnes sine innbyggere. Det totale folketallet og arealet for det aktuelle området var 197 personer og 23 km2.

Søknaden ble begrunnet med at bygda framsto som en integrert del av Sømna hvor de Þkk det aller meste av kommunale tjenester; barnehage, skole, helsestasjon, legekontor, fysioterapi, kulturskole, eldreomsorg, landbruk, næringsaktivitet, menighetsarbeid, samt kultur-, idrett- og fritidsaktiviteter. Som i Bjørke/Viddal ble det vist til manglende demokratiske rettigheter der hvor de benyttet seg av alle disse tjenester.

I et enstemmig vedtak 14.02.2018 stilte Sømna kommunestyre seg positiv til søknaden, men under en viktig forutsetning. De ville ha en tydelig bekreftelse gjennom en innbyggerhøring på at et ßertall av beboerne faktisk ønsket å komme til dem. En slik respekt for folkeviljen hos naboer har dessverre vært en mangelvare under reformen. Sømna står slik sett som et lysende eksempel for andre. De var dessuten svært tydelig i et siste punkt hvor det ble presisert at Sømna uansett utfall av saken skulle bestå som egen kommune.

Det varte og rakk helt til mars 2019 før fylkesmannen Þkk det nødvendige klarsignalet fra departementet om å utrede saken. Kort tid deretter kom uttalelsen fra Brønnøy hvor det bl.a. het: «Når kommuner som Brønnøy utfordres av myndighetene – på å bli større og mer «robust»; så er det ikke ønskelig med avskalling for å bli enda mer «ufrivillig liten». Med dette siste mente de at Brønnøy, med Brønnøysund som det ubestridte regionsenter på Sør-Helgeland, hadde vært den eneste kommunen som var positiv til sammenslåing. I tillegg til Sømna med sine 1990 innbyggere ville alle de øvrige, Vevelstad (465), Vega (1182) og Bindal (1397), helt frivillig forbli mye mindre enn Brønnøy med sine 7803 innbyggere (tall fra 2021).

I sin videre argumentasjon mot «Træxit» kan man nok få et visst inntrykk av krisemaksimering dersom Brønnøy skulle miste en såpass liten del av kommunen, bare drøyt 2% av både folketall og areal, spesielt med tanke på at en så stor del av tjenestene likevel ble kjøpt fra Sømna. Å kjempe for å beholde sitt er gjerne forståelig, men her må det vel være tillatt å si at de positive følgene av 10% tilvekst for Sømna ville være større enn de negative for Brønnøy?

Videre het det i uttalelsen at «Underskriftsaksjonen viser at det ikke er entydig og overveldende tilslutning til skifte av kommune. Befolkningen i Trælnes krets er delt i synet på kommunetilhørighet.» Det var de nok, men på dette punkt hadde Brønnøy dårligere skyts enn selv Stig Olav Lødemel og hans heftige og hyppige henvisninger til de 65% som ikke hadde skrevet under på kravet om folkeavstemning. For Trælnes dreide det seg om at bare 46% av de stemmeberettige ikke hadde undertegnet søknaden om grenseßytting.

Etter ytterligere argumentering mot "en fragmentering av Brønnøy kommune" kommer det i et siste punkt: «Brønnøy kommune inviterer Sømna kommune til reelle samtaler om sammenslåing av de to kommunene – dette også i henhold til fylkesmannens anbefaling i saken om kommunereform på Sør-Helgeland og kommunaldepartementets anbefaling når det gjelder større og mer robuste kommuner.» Var det ikke forresten nettopp en slik holdning Sven Flo hevdet ga «kred» helt oppe i toppen av departementet? For Sømna ble dette oppfattet mest av alt som et hakk i plata, og de holdt fast ved sitt konsekvente nei.

Innbyggerundersøkelse ble gjennomført over to dager i oktober 2019 av Sentio research. De kontaktet ikke noen av de 49 innbyggerne i Reinfjord krets. Pussig nok, siden disse husstandene er lengst bort fra Brønnøysund, øst for Trælnes, tett inntil grensa og med egen snarvei over til Sømna. Kartet ville derfor ha sett svært merkelig ut dersom kretsen ikke hadde fulgt med på Tælnes sin eventuelle ferd til Sømna. Av de 121 stemmeberettigede på Trælnes innhentet de svar fra 81. Av disse ønsket 46 grensejustering til Sømna, 31 var i mot mens 4 ikke visste. I prosent utgjorde dette hhv. 57, 38 og 5.

Ringerunden forgikk rett etter kommunevalget den høsten. Da ble Eilif Trælnes (Sp), ironisk nok fra nettopp Trælnes valgt til ordfører i Brønnøy. Personlig var han imot å bytte kommune, kanskje ikke så rart i og med at en endring ville bety at han enten måtte ßytte eller frasi seg vervet. I motsetning til sin forgjenger var han også imot å danne en storkommune på Sør-Helgeland. Han mente både Brønnøy og de Þre små sto seg best med hvert sitt lokale sjølstyre med et godt regionalt samarbeid. Derfor burde Sømna nå kunne få mer fred fra maset fra den store naboen om sammenslåing

Fylkesmannen i Nordland Þkk altså på sitt bord alle de samme momenter for en grensejustering som kollegaen i Møre og Romsdal hadde fått for tilfellet Bjørke/Viddal. På Trælnes sliter de heller ikke med en rasfarlig vei, og det Þnnes ingen kraftverk eller annet med samme økonomiske konsekvenser som gjorde saken på Sunnmøre til en ekstra het potet. Fylkesmannen konkluderte med at slike skjær i sjøen begrenset seg til "byråkratiske overføringskostnader". Dessuten ønsket altså et ßertall av folk her en endring. På den bakgrunn anbefalte fylkesmannen i sin innstilling datert 28.09.2020 at søknaden om grensejustering burde innvilges.

Endelig vedtak ble fattet av departementet 04.12.2020 signert regjeringa Solbergs tredje kommunalminister, Nikolai Astrup. Under kapittelet "Rettslig utgangspunkt" listes det opp noen lovparagrafer ispedd mange Þne ord som "konkret og helhetlig vurdering av alle relevante momenter, funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning bygd på prinsippet om lokal medvirkning". Det er så det kan gå rundt i hodet på menigmann, men idet det stadig henvises til departementets romslige anledning til å bruke skjønn, aner man snart hvor det bærer hen.

"Departementets helhetlige vurdering" åpner med «at den mest fremtidsrettede løsningen ville vært en sammenslåing mellom Brønnøy og Sømna, og en eller ßere av nabokommunene.» Dette var nærmest en standardfrase i alle slike brev, men med det nye stortingsßertallet etter valget i 2017 hadde jo Tvangsgutane mistet sitt direkte grep over 389

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

norske kommuners skjebne. Nå var det nødvendig med frivillighet for å oppnå målet. Dessuten hadde Stortinget sent samme år stukket kjepper i hjulene for den «frivillige tvang» ved å «be regjeringa legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføringen av kommunereformen.» Strippet for slike maktmidler ville det nok derfor være uklokt å gjøre en liten kommune et hakk mer "robust" ved å ta en brøkdel fra en som er Þre ganger så stor.

Den korte konklusjonen begynner med: «Innbyggerne i området mottar i dag i stor grad kommunale tjenester i tettstedet Berg eller i kommunesenteret Vik i Sømna.» Så tar departementet raskt og effektivt brodden av dette argumentet for grensejustering: «Begge tettstedene ligger noen kilometer nærmere enn tilsvarende kommunale tjenester i Brønnøy, men det er ikke snakk om vesentlige forskjeller i geograÞske avstander.» Har de kanskje mistet både retningssans og avstandsbedømmelse i departementet? I utredninga de selv bestilte fra fylkesmannen står det nemlig at til "tilsvarende kommunale tjenester" er 29 km til Brønnøysund og 0,6 km - 600 meter - til Berg.

Så var det dette med folkeviljen: «Samtidig viser innbyggerundersøkelsen at innbyggerne er delt i synet på om det bør gjennomføres grensejustering.» De mener gjerne også at 46-31 i en håndballkamp er å anse som et uavgjort resultat? Deretter følger: «Departementet mener etter en helhetlig vurdering at den omsøkte grensejusteringen ikke bør gjennomføres.» Dermed var en årelang prosess over, og man var like langt.

Selv om man også her forholder seg helt nøytral til om det var rett eller galt å stoppe "Træxit"; er det ikke noe som skurrer? Om begrunnelsen i departementets saksbehandling hadde blitt brukt motsatt i de to sakene, hadde resultatet også blitt tvert om. Da hadde de også i begge tilfeller hatt ßertallet av folket i ryggen. Man ser formelig for seg hvordan det da hadde blitt bygget en Berlin-mur tvers over Skjåstaddalen, der det er som mest rasfarlig på den gamle grensa mellom Ørsta og Volda, mens Trælnes hadde blitt båret på gullstol over den 50 meter lange brua til Sømna. Kan det være at Erna Þkk sin åpenbaring mellom de to saksbehandlingene og kvad til sin nye kommunalminister de samme ord som til dem som ville gi bort en halv fotballbane med gråstein til Finland: «Man tukler ikke med grensene!»

Neppe, og når inkonsekvensen er så innlysende som her, er det lett å mistenke at argumentasjonen er vikarierende i begge tilfeller. Grensejustering blir stoppa dersom det kan styrke en mindre kommunes evne til å stå aleine, mens der de blir gjennomført, brukes det for alt det måtte være verdt for å sparke i gang omkamper for sammenslåing.

Nettopp det skjedde på indre Søre Sunnmøre. De som hadde agitert for sammenslåing mellom Ørsta og Volda, benyttet anledninga til et nytt framstøt. Departement og fylkesmann sendte ut sine velkjente signaler og lokalt var de spesielt aktive i Ørsta Høyre. Det hele ble mest av alt bare et slag i lufta. Motviljen mot sammenslåing ser ut til å ha 390

styrket seg etter nei-sidas store seire i folkeavstemningene. I de av regionens kommuner som består som før, later det til å være en utbredt tilfredshet med at det ble slik, spesielt når de ser hvor lite vellykket reformen har vært der Sanner & Co. vant fram, i Ålesund f.eks.

Svært mange er nok lettet over at det aldri ble noe av en riktig stor kommune som strakte seg vidt over grensa mellom Sunnmøre og Nordfjord. Hva så med nye Volda? Blir det slik det ble lovet, og var det egentlig en kommune folket ønsket seg? Spesielt med Hornindals histore kan det, slik vi tidligere har vært inne på, være vanskelig å forstå, og mangelen på både folkeavstemning og ordentlig innbyggerundersøkelse gjør det ditto vanskelig å vite.

En som stadig uttalte seg skråsikkert om at det var utelukket for Hornindal å bestå og at rett partner ble valgt, var bygdas ordfører Stig Olav Lødemel. I hvilken grad politikere hadde støtte hos sine sambygdinger for å gi opp det lokale sjølstyre, ga valget i 2019 en god indikasjon på i mange kommuner (eksempler på side 116 og 140), også i Hornindal.

Høsten 2019 ble det foretatt en innbyggerundersøkelse i bygda med langt mer relevans, antagelig også grundighet, enn det kommunen selv med hjelp av en profesjonelt opinionsmåler klarte å få til. Som ledd i arbeidet med sin bacheloroppgave ved universitetet i Bergen om sammenslåinga foretok Kari Ada Kongsvoll en utspørring hvor hun dro rundt i bygda og personlig delte ut skjemaer i papirform til et representativt utvalg av kommunens stemmeberettigede. Noen fylte ut mens hun ventet, mens andre leverte inn eller sendte seinere. Målet var å få inn 200 svar på 10 ja/nei spørsmål. Det kom 201.

Bare et lite mindretall var fornøyd med informasjonen de hadde fått, eller syns de i tilstrekkelig grad hadde fått være med på å bestemme i saken. Naturlig nok var respondentene da tilsvarende lite fornøyd med kommunestyrets handtering av reformen og syns det var en lite demokratisk prosess. På det helt konkrete spørsmålet "Ville du ha folkeavstemning?" krysset 154 av for Ja, 47 for nei, i prosent 77 for, 23 imot, dvs. mye mer enn diametralt motsatt av hvordan ordføreren vurderte det i sine matematiske krumspring.

Videre avdekket undersøkelsen at lokal identitet er viktig for honndølene (92%), og at de fryktet at denne kunne bli visket bort (55%) i en kommune med Volda. Likevel blir det ikke helt i klarspråk stilt et spørsmål om de ville ha stemt ja eller nei til å fortsette alene, alternativet som gjennom propaganda fra sentrale myndigheter og deres lokale allierte med ordfører Lødemel i spissen, hadde blitt snakka så kraftig ned. Spørsmålet lød i stedet: «Er du positiv til en fremtid hvor Hornindal er i kommune med Volda?» For det første var det opplest og vedtatt for honndølene at de var nødt for å Þnne seg en partner. Nå var den plukket ut, og da vil man vel prøve å gjøre det beste ut av det? Foruten 9 "vet ikke" svarte likevel 99 nei og 93 ja. 46% hadde altså tro på at det ville gå bra, uten at det dermed var sagt at de ville ha gått for dette i utgangspunktet.

Hvordan sto det så til med selvtilliten i bygda etter nedsnakkinga? Spørsmålet lød: «Mener du at Hornindal kunne ha klart seg bra alene som kommune, slik som det har vært de siste årene? Her ble det nesten dødt løp; 97 ja og 102 nei, men er ikke det ganske nedslående 391

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

tall? Apropos siste årene! Dette var bare noen måneder før sammenslåinga ble effektuert, og Stig Olav Lødemel Þkk som vi allerede har vært inne på, rett i at det var vanskelig å få tak i fagfolk i nødvendige stillinger. Nøkkelpersonell hadde selvfølgelig for lengst begynt å posisjonere seg for jobber andre steder. De forlot, om ikke et synkende skip, et som i hvert fall var på vei til opphugging.

Her skal man huske at 35 kommuner med lavere folketall, mange av dem også mer næringssvake enn Hornindal, valgte å stå på egne bein og viste en helt annen tro på seg selv. I bittelille Modalen, Norges nest minste kommune med 382 innbyggere, deltok hele 74% i folkeavstemninga. 96% stemte ja til at kommunen skulle bestå. Modalen er riktignok en relativt rik kraftkommune, så la oss heller plukke ut tre andre kommuner med hovedsakelig primærnæringer og med folketall omtrent som Hornindal. Med frammøte på over 60% hos alle tre ble tallene for å stå alene 74% i Flatanger, 82% i Høylandet og 92% i Kvænangen. Når disse sto rakrygga, hvordan kunne det da ha seg at selvtilliten til de stolte honndølene Þkk seg en slik knekk?

Svarene på undersøkelsens siste spørsmål burde virkelig føre til bakoversveis på noen og enhver, spesielt på slike som Stig Olav Lødemel og andre som med skråsikkerhet hevdet de hadde fattet det rette valg. Hvordan skulle ordføreren, med sin uttalte forkjærlighet for innbyggerundersøkelser, kunne trekke tallene i tvil? Antall respondenter var det samme som i Opinion sin, og fremfor å bli overrasket av en telefon og svare når det kanskje passet dårlig, måtte deltagerne i studentens måling aktivt utføre en handling ved å fylle ut skjemaet og ta seg bryet med å få det levert. De ble spurt om: «Ny kommunereform av Hornindal, hvilket utfall av sammenslåing hadde du stemt for?» Her ble det gitt Þre alternativer som fordelte seg slik: Volda 27 (14%) Stryn 97 (48%) Vet ikke 35 (17%) Begge 42 (21%).

Hvis man aksepterer disse tallene som representative for holdninga til den gjengse honndøl, må det være ytterligere belegg for å hevde at hele prosessen med nekting av folkeavstemning som det verste, er en skam for demokratiet. Alle krumspring som ble gjort for å unngå den, og disposisjoner for å manøvrere Hornindal ut av eget farvann og inn i en havn som kanskje ikke var passasjerenes førstevalg, stilles i et enda dårligere lys. Det hjelper ikke at det Þkk fortløpende velsignelser fra høyere hold med kommunalministeren som den fremste til å applaudere.

De ansvarlige kunne ha fått en viss oppreisning og tatt noe brodd av undersøkelsen dersom de gjorde det godt under det nært forestående valget i det som nå bare ville være Hornindal krets. Stig Olav Lødemel var ikke bare svært synlig som leder av fellesnemnda, men han lyktes å bli Høyres toppÞgur til valget i den vordende storkommunen, svært proÞlert også i den rollen. Arbeiderpartiet var det eneste andre partiet som stilte med ordførerkandidat fra Hornindal, mens Eldar Engelund havnet på andreplass hos Sp.

I de sentrumsnære områder av Volda gjorde Høyre et godt valg, nok til å heve resultatet for hele den nye kommunen. Ordførerkandidat Stig Olav Lødemel hadde først og fremst gjort seg bemerket for å være den som sørget for at Hornindal havnet i Volda framfor i Stryn. Det kan synes som det falt i relativt god jord innenfor en viss radius av det rådhuset hvor Lødemel håpet på å innta det gjeveste kontoret. 392

Om Høyre totalt sett kunne si seg ganske fornøyd, gikk det mye verre for KrF og deres frontÞgur, tidligere ordfører Arild Iversen, som var av de aller fremste forkjemperne for sammenslåing med Ørsta. Partiet ble mer enn halvert, fra 19,4 til 8,9%. Ap, som med Jørgen Amdam hadde samme mål, Þkk seg også en kraftig smekk. Han stilte ikke til gjenvalg, hvilket gjerne forklarer noe av tapet da de raste fra 21,6 til 13,6%.

Det er noe som heter at det er vanskelig å bli profet i eget land, i dette tilfelle Hornindal. Om honndølene ønsket en ordfører fra bygda si i den nye storkommunen, var det bare to partier å satse på, Høyre og Ap. Normalt burde de proÞtere på det, men det ble nedgang for begge, Høyre fra 28,9 til 22,4 og Ap fra 24,6 til 18,7%. Verst gikk det ut over det tredje partiet i ßertallskonstellasjonen som sørget for sammenslåinga med Volda. Venstre satt igjen med under en sjuendedel av stemmene fra Þre år før, stupte fra 12,2 til 1,7%, men så var heller ikke partiets ordførerkandidat honndøl.

Slik var det heller ikke for Sp, men ville partiets reformmotstand og støtte til kravet om folkeavstemning gi dem noe utbytte ved valget? Det må det i aller høyeste grad ha gjort. Til tross for at det i storkommunen var hele 10 partier som kjempet om stemmene, Þkk SP nesten halvparten i kretsen, 48,9%, opp fra 34,3% fra Þre år tidligere. Dette var sterkt medvirkende til at partiet ble størst også totalt sett i nye Volda kommune, og at Stig Olav Lødemel tapte den påfølgende ordførerkampen mot SPs Sølvi Dimmen. Han Þkk imidlertid plass i formannskapet, men søkte straks om fritak både derfra og fra kommunestyret. Det siste Þkk han ikke innvilget. Siden har han hver gang vært forhindret fra å møte, slik at Hornindal i praksis har mistet en viktig stemme når saker for bygda hans skal avgjøres.

Valgresultatet i Ørsta ser også ut til å ha blitt sterkt preget av kommunereformen. SPs Stein Aam, som holdt fast ved sitt valgløfte fra 2015 og hadde stått støtt på barrikadene mot sammenslåing, stilte til gjenvalg nær 70 år gammel. Det ble et formidabelt brakvalg for partiet med mer enn en dobling, opp fra 23,2 til 48,1%. Høyre, som hadde kjørt så knallhardt med sin reformiver og stadig manet til omkamp, raste nedover fra 22,2 til for dem usle 8,8%.

Mens Svein Aam Þkk Þre nye år som ordfører, måtte Sven Flo gi fra seg Stryn-klubba til SPs Per Atle Kjøllestad etter at partiet hans ble størst også der, opp 8% fra forrige valg, like mye som Høyre gikk ned. Det ble altså Sp-ordfører i alle de tre gjenværende kommuner som var mest involvert i denne biten av reformen. Det kan selvfølgelig ha vært også andre faktorer som påvirket valget, men her er utslagene så store at én konklusjon er åpenbar: Lokalpolitikerne som kjørte hardt på for sammenslåinger, var kraftig i utakt med egne velgere og ble straffet for det.

Hvordan har det så gått i dette grenselandet mellom Nordfjord og Sunnmøre etter effektueringa av to reformer og fjerning og ßytting av noen streker på kartet? Blir løftene fra intensjonsavtalen holdt, og hva med kommunedelsutvalg? Er det like mye liv og røre i kommunehuset Smia som før? Gikk det slik som Stig Olav Lødemel forutså i sine vyer for ny kommune og ny region?

For å ta det siste først: Hornindals siste ordfører mente jo at kommunesammenslåinga skulle bli dynamitten som skulle sprenge fylkesgrensa gjennom området. Slik gikk det som kjent ikke. Den ble bare ßytta til andre sida og rykka ved tapet av Maurset litt nærmere. Hinderet han mente den representerte, havna i stedet mot regionen Hornindal tradisjonelt hadde desidert mest til felles med, både kulturelt og i samhandling.

Riktignok har skolen på Grodås fått tilvekst av en håndfull elever fra Bjørke. Det Þkk den allerede fra 2018, men det er en ordning som hadde blitt videreført uavhengig av om kommunen hadde bestått eller ei. Idet Austefjord skole legges ned fra høsten 2021, blir nemlig skoleveien fra innerst i Hjørundfjorden desidert kortest ved å ta en venstresving ved Kalvatn og suse gjennom Kvivstunnelen.

Den store økninga i elevgrunnlaget skulle komme fra nettopp Austefjorden. Spesielt Stig Olav Lødemel gjorde et stort poeng ut av dette, et hovedargument for sammenslåinga. Allerede før den ble effektuert, begynte det å spøke for et større nedslagsfelt for Hornindal skole, og det ble pekt på brudd i intensjonsavtalen. Dette har ført til splid og støy i storkommunen. Regning ble åpenbart gjort opp uten vert, når det også viser seg at foreldrene uansett heller vil ha ungene sine i barnehage, skole og SFO i Volda sentrum, i og med at svært mange av dem jobber der.

Opprettelse av kommunedelsutvalg var en sukring av sammenslåingspillen, spesielt markedsført av Jørgen Amdam. Hvilken status har så disse fått? Fasit er at de ikke ble noe av. De var en tydelig del av intensjonsavtalen for Volda/Hornindal/Stryn, men falt ut i det hastig utarbeidede dokumentet for de to førstnevnte. Volda hadde imidlertid allerede en ordning der de enkelte kretser kan få oppnevnt grendeutvalg som ved innlevering av regnskap og årsrapport får kommunalt tilskudd. Et tverrpolitisk initiativ fra grasrota i Hornindal førte til at et slikt talerør for bygdas interesser ble etablert høsten 2020.

Grendeutvalget viser med en relativt høy aktivitet hvordan Hornindal bærer i seg en politisk kultur fra et langt liv som egen kommune, der folk er vant til å engasjere seg for å få gjennomført saker til beste for lokalsamfunnet. På eget initiativ har utvalget engasjert seg i sentrale spørsmål som har med framtida til bygda å gjøre. Her kan nevnes; bevaring av kjøkkenet ved omsorgssenteret, helse- og omsorgsplanen, opprusting av industrihus (Grobygget), turstier og boligbygging i grendene. De blir nok lyttet til og får sine gjennomslag på politisk hold. Lokalt engasjement er viktig og avgjørende for skjebnen til samfunn av alle typer og størrelser. Som instrument for det kommer likevel slike utvalg selvsagt ikke i nærheten av den formelle makta som ligger i et eget kommunalt sjølstyre.

Hornindals frivillige grendeutvalg kan nok være vel så nyttig som det fjerde forvaltningsnivå det var snakk om mange steder som et lokkemiddel for å få færre enheter på det tredje, dvs. kommuner. Der de blir opprettet, har de nemlig en lei tendens til å forsvinne etter relativt kort tid, så fort makteliten har blitt varm i trøya med sitt nye og større ansvar. Etter den svært kontroversielle innlemminga av Onsøy, Rolvsøy, Borge og Kråkerøy i Fredrikstad i 1994 ble det av hensyn til den sterke lokale tilhørighet bestemt å etablere et slikt «underhus» for hver av dem. De ble avviklet etter bare 7 år. I Skjerstad, som ble innlemma i Bodø i 2005, eksisterer enn så lenge det gammelordfører Fredrik Støvset betegner som et rent supperåd. Innßytelsen begrenser seg til bygdeboka og noen snøscooteløyper, mens de i viktige saker er prisgitt hva byfolket i sin urbane visdom bestemmer. Da naboer til Bergen reagerte negativt på byens mangel på magemål, ilte de der i ekspansjonismens navn til og lovet dem egne bydelsutvalg. Glemt var det tydeligvis at Bergen hadde strøket av kartet det de tidligere hadde av slike underliggende enheter.

Et viktig anliggende for grendeutvalget og for honndøler ßest er å opprettholde aktiviteten i «Smia». Fortsatt hektisk liv og røre i alle små kommunehus har vært en gjenganger i reformens intensjonsavtaler. Inntrykket som ble gitt, var at ingen offentlig aktivitet enten det gjaldt skoler, barnehager, gamle- og sykehjem, andre institusjoner eller arbeidsplasser, skulle legges ned eller reduseres. Virkeligheten har nok dessverre blitt en ganske annen. Igjen og igjen viser det seg at intensjonsavtalene kan ha svært kort varighet. Lardal i Vestfold er intet unntak i så måte, og hvor stor plass har saker relatert til bygda fått i bystyresalen i Larvik etter sammenslåinga 01.01.2018? Svaret er tilnærmet null bortsett fra, typisk nok, salget av rådhuset på Svarstad til en privat investor for en slikk og ingenting. Lardølingene prøvde å få stoppet det for å bruke huset til lokale aktiviteter, men alle byfolka, et overveldende ßertall, stemte for salget.

Så galt har det ikke gått med Smia, foreløpig, men det er i hvert fall ikke behov for å utvide bygget ettersom Volda har tatt over som hovedsete for kommunal virksomhet. Dit er også administrasjonen for pleie og omsorg ßyttet. Et servicekontor skal imidlertid være åpent tre dager i uka, og et par kontorer blir brukt av en økonomimedarbeider og en rådgiver på eiendom. På huset sitter også en konsulent som snart skal pensjoneres. Om vedkommende da blir erstattet, er høyst usikkert. Det blir i det hele tatt noe kunstig og krampeaktig over de halvhjerta forsøkene på å opprettholde aktiviteten i kommunehus som i realiteten har mistet den statusen. En jakt på pulserende offentlige bygninger av det slaget etter tidligere tiders sammenslåinger, gir da også et svært magert utbytte.

NAV er borte fra Smia. Det samme er politivakta og det meste av landbrukstjenesten. Innen helse scora Hornindal høyest av alle på kommunebarometeret. Derfor oppleves det som en nedtur, tungvint og som et dårlig signal at mange honndøler nå må til Volda for å få f.eks. Korona-vaksine. Forslaget om å gjøre om sykehjemsplasser til omsorgsboliger har ført til frykt for at gamle og pleietrengende havner lenger fra sine kjære. Det vil også medføre tap av viktige kompetansearbeidsplasser i bygda. Kjøkkenet på omsorgssenteret er også forsøkt lagt ned, men er bevar på kort sikt (1 år) med redusert tilbud.

Voldingene har nok bestrebet seg på å ta godt vare på honndølene, men uansett velvillighet kommer man ikke unna blårussens evige jakt på innsparinger og kjøttvektas makt. I nye Volda er dette forholdet 8 til 1, omtrent det samme som for Inderøy/Mosvik som ble slått sammen i 2012. Derfor kan man ikke se helt bort fra at Hornindal og Smias skjebne på sikt blir lik Mosviks (se s. 44-45) 395

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

To av de normalt store stridstemaer ved sammenslåinger, navn og kommunesenter, gikk begge i Volda favørs. Et tredje, kommunevåpen, burde da i rettferdighetas navn i hvert fall ende med et kompromiss. Slik ble det også, en løsning som har blitt gjenstand for mang en artighet og kreative tegninger med dette heraldikkens mesterverk i sin midte.

Hornindal har lange tradisjoner for sin smedkunst, derav navnet Smia på kommunehuset og tre hvite ljåblad på blå bunn i våpenet. Skole-bygda Volda hadde et like nærliggende symbol i form av en pennesplitt. For å få disse to til å smelte sammen til ett, tok man bort Hornindals ene blad, satte de to andre på høykant og lot dem danne en ramme rundt Voldas gamle symbol. Resultater har blitt slik at det setter folks fantasi i sving enten de blir forelagt et kommunalt brevark eller ser et skilt på en kommunal bygning.

Det er nok ikke fritt for at selv de mer pripne blant oss i ljåbladene aner hoftepartiet til et menneske. Kjønnet gir seg selv med pennesplitten i midten. En honndøl som ikke var særlig fornøyd med tingenes tilstand etter sammenslåinga, mente at våpenet burde vært snudd slik at baksida kom fram: «... for denne kommunen er jo bare ræ...» Riktig så galt får vi krysse Þngrene for at det ikke blir. Det de Þkk oppfylt i 1977, gjenopprettelsen av Hornindal kommune, er det nok likevel mange som allerede nå ønsker at de kunne få i reprise.

I så tilfelle ville Norges kanskje mest omtalte kommunevåpen havne på skraphaugen. Baksida kunne dog beholdes som et symbol på kommunereformen.