ÅFJORD (Åfjord, Roan 53. ÅFJORD (Åfjord, Roan

ÅFJORD Ap

ÅFJORD Ap 3348, Roan H 940

Åfjord har Þgurert som kommunenavn helt fra starten i 1837, men den geograÞske utbredelsen har endret seg med både minus og pluss. Roan var fra samme begynnelse en del av kystkommunen Bjørnør. I 1892 ble denne delt i tre, foruten Roan også Stokksund og Osen. Fire år seinere ble Åfjords del på sørsida av Løvøyfjorden utskilt som Jøssund kommune. Schei-komitéen sørget så for at Åfjord Þkk nytt territorium da Stokksund ble innlemma i 1964. Osen og Roan gikk klar denne største endringen på det kommunale Norgeskartet noensinne og kunne altså feire 125 års-jubileum i 2017.

De to naboene Osen og Roan var så godt som jevnstore både i folketall og areal og også relativt like hva gjelder næringsgrunnlag. Til kommunereformen inntok de imidlertid forskjellige holdninger. Folkevalgte og menigmann i Osen var gjennom hele prosessen veldig samstemte om at de vil fortsette som selvstendig kommune. Den samme trua på seg selv var nok dessverre ikke like utbredt i Roan. Riktignok hadde kommunen hatt synkende folketall over lang tid. "Roan for oss toan" hadde, om enn galgenhumoristisk, blitt en noe destruktiv parole, selv om det burde være grunn til å tro at bunnen snart var nådd. Det var nemlig tegn som tydet på at trenden var i ferd med å snu i mange av landets grissgrendte strøk. Slik sett kom kommunereformen på verst tenkelige tidspunkt. Også i Roan burde man kunne ha sett mer optimistisk på framtida grunnet en allerede ferdigstilt vindmøllepark og gode muligheter innenfor turisme og primærnæringer med et av verdens mest produktive sjøområder langs kysten.

I folkeavstemninga avholdt i mai 2016 stemte likevel 64,4% ja til sammenslåing med Åfjord etter en valgdeltagelse på 65,7. Kommunestyret fattet vedtak deretter, men det hadde hele tida vært en forutsetning at ingen ßere kommuner skulle med i nydannelsen. Roan kunne leve med å være et anheng til Åfjord 5-6 mil unna, men å havne i den ytterste periferi i en enda større og svært langstrakt kommune var utelukket. Så hendte altså likevel det at noen langt i sør banka på døra:

I en tidlig fase av reformen, i 2014, havarerte nemlig et forsøk på sammenslåing lengst sørøst på Fosenhalvøya. Folket i Ørland, som da skulle få kommunesenteret, var for mens de i Bjugn stemte klart i mot. To år seinere snudde de på ßisa. Kanskje ikke overraskende, om enn ironisk nok, endte det denne gang med ganske nøyaktig motsatt resultat; Bjugningene tente på idéen mens Ørlendingene var tilsvarende avvisende. Den forsmådde frier så seg da om etter partnere nordover, men der kunne jo Roans betingelser stikke kjepper i hjulene?

Der veien innover fra Stoksund møter hovedveien nordover Fosen ligger Årnes, tidligere kjent som Å i Åfjord. Som kommunesenter har stedet utviklet seg til en Þn liten landsby. Kanskje så man der for seg at det etter hvert skulle bli enda mer av en verdens navle? I den sammenheng syntes gjerne ikke lillebroren i nord, Roan, som all verdens landevinning. De knappe tusen innbyggerne der ville bare utgjøre en drøy femtedel i 53

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

en sammenslått enhet mellom de to. Da både folk og politikere i Roan sa ja til denne nyordningen, så det ut som om det hele skulle fullføres uten mere om og men. I Åfjord tok man seg ikke engang bryet med en folkeavstemning om spørsmålet.

"Mye vil ha mer"-holdningen var det som kunne sparke ben under denne sammenslåingen. Anført av Ap-ordfører Vibeke Stjern var man nemlig slett ikke avvisende til ytterligere ekspansjon da hennes parti- og ordførerkollega i Bjugn, Ogne Undertun, sto på trappa og bød fram forlovelsesringen. Hva annet enn Sanners gulrøtter og press kunne ligge bak for å bringe en såpass unaturlig sammenslåing på banen? Kjøreturen mellom Bjugn og Åfjord går jo faktisk gjennom en bit av Rissa. I et forsøk på å Þnne en mer legitim grunn ble det hevdet at dette kunne være et grep egnet til å realisere den gamle drømmen om bro over Løvøyfjorden. Delelinja ble naturlig nok trukket der i 1896 mellom Åfjord og Jøssund som i sin tur havnet under Bjugn i 1964. Om dette milliardprosjektet var det fristende å replisere: "Keep on dreaming!". Avstanden fra Bjugn til Roan er uansett større enn det noe land med mål om folkestyre kan være bekjent av. Det mente man i hvert fall i Roan.

I en sammenslåing med bare Roan ville Åfjord være helt ubestridt hva gjaldt hvor felles kommunesenter skulle ligge. I en konstellasjon med bare de to i sør ville det stille seg helt annerledes. Med et innbyggertall halvannen gang høyere enn Åfjords kunne Bjugn sitte med trumf. I denne ligningen ble da selvsagt Roan en viktig faktor for Åfjord. I en drakamp mot kjøttvekt i sør gjaldt det om å ha med lillebror i nord for å ligge i midten og være mer av et naturlige sentrum i en ny kommune. Det kunne virke som de i Åfjord tok det for gitt at Roan skulle holde seg innenfor folden, og kommunestyret avviste Senterpartiets forslag om å avholde folkeavstemning om en eventuell sammenslåing også med Bjugn. De sa ja til begge.

La oss ta et lite steg tilbake i tid: En intensjonsavtale med bare Åfjord, signert av de to ordførerne 14.12.2015, var grunnlaget for folkeavstemninga i Roan et knapt halvår seinere. Like etter at opptellinga viste ja, ble det arrangert en busstur hvor begge kommunestyrene dro rundt i de to kommunene for å bli kjent både i geograÞen og med hverandre. Ved ankomst ßerbrukshuset på Stokkøya Þkk de uinnvidde et forvarsel om hva som var på gang. Der sto nemlig Bjugn-ordfører Ogne Undertun (Ap). Var han der bare for gammelt vennskaps skyld, i egenskap av tidligere personalsjef i Åfjord kommune, eller gjorde han sine hoser grønne?

Svaret kjenner vi ut fra ovenstående tekst. På Stokkøya holdt han apell, en tale fra en beiler, for mulige politikerkolleger av ham i sammen kommune. Da hadde han allerede hatt uformelle samtaler med ordførerne i Åfjord og Roan. Dette var altså i begynnelsen av juni. Den 16. skulle saken behandles av kommunestyret i Roan, vel og merke sammenslåinga med bare Åfjord, men brått hadde det altså dukket opp et troll av eska (ikke bokstavelig 54

talt, Ogne er en meget trivelig og jovial fyr). I et vedtak gjort 14 mot 3 stemmer ble det slått fast at de på det tidspunkt ikke ville åpne for å gjøre endringer i prosessløpet, da det ville kreve ytterligere utredning og innbyggermedvirkning. De sa altså nei til å gå i dialog med Bjugn og fylkesmannen, som også involverte seg i saken, for eventuell videre prosess med ßere enn Åfjord.

Man kan godt si at Undertun og hans Bjugn kom inn på arenaen i 12. time. Kommunalminister Sanners frist var jo 01.07.2016, så da skulle man tro at han måtte slå seg til ro med at han ikke Þkk komme inn i den varmen han søkte. Det var bare det at Sanner var mer enn villig til å forlenge frister der man ikke var kommet til det mål han foretrakk, dvs. ßest og størst mulig sammenslåinger.

Framhaldsoga heldt soleis fram: I september 2016 ble det presentert et dokument myntet på likevel å etablere en treenighet. Symptomatisk for hele prosessen var det at Roan mangla på bunnlinja, der ordføreren setter sine navnetrekk, ikke underlig siden de ikke hadde vært med på moroa. I innledninga bekreftes det at «Bjugn og Åfjord har utarbeidet en politisk plattform som bygger på tidligere avtale mellom Roan og Åfjord, samt Bjugn kommune sine forespørsler om dialog». Lenger ned i teksten legges det en kraftig føring for vedkommende som har stilt seg utenfor: «Basert på gjensidige vedtak om kommunesammenslåing mellom Åfjord og Roan den 16.06.2016, er det lagt til grunn at Roan kommune fortsatt er med som partner i den nye kommunen». Her må det være tillatt å spørre: «Forstår de ikke norsk?» gitt Roan sin utvetydige holdning til saken.

Om avstanden til Åfjord ikke syntes avskrekkende for ßertallet, var det en utbredt frykt i Roan, ikke uten grunn, for å bli en fjern, glemt og stemoderlig behandlet utkant med bare rundt 10% av folketallet i en treenighet. Derfor holdt kommunestyret utover høsten 2016 fast ved sitt nei til samtaler med begge storebrødrene til tross for at også fylkesmannen kom med en klar oppfordring om å gjøre det. De klarte også å stå i mot et nytt strengt brev fra statens og Jan Tore Sanners forlengede arm i Sør-Trøndelag. "Vil du ikke, så skal du", har blitt et kjent begrep i prosessen med kommunereformen, og i sitt tredje brev slo fylkesmannen med storslegga. Om de fortsatt var motvillige, gjorde hun det klinkende klart

at Roan i så tilfelle ville bli tvangssammenslått. Det ville være hennes utvetydige anbefaling til sentrale myndigheter. Embetsmannsstaten Þkk altså sin renessanse også på Fosenhalvøya.

Fylkesmannens agerende førte til den rene opprørsstemning i Roan og sementerte i første omgang deres standpunkt i saken. Hanne Skjæggestad fra Venstre kalte det et overgrep og bemerket: «Her har vi allerede behandlet saken to ganger tidligere, og vi har IKKE endret mening.» Senterpartiets Ola Håvard Krogfjord var heller ikke nådig: «Det får være måte på innblanding i en demokratisk prosess. Det er helt bak mål, en ren trussel. Hvis de skal tvinge folk, kunne de bare gjort det fra starten av i stedet for å kaste bort så mye tid og ressurser på frivillige sammenslåinger», og han fortsatte «Roan har gjort det vi skal gjøre, nemlig å vedta sammenslåing med Åfjord. Når de vimser rundt med Bjugn, kan ikke vi ukritisk hoppe etter dem.»

De kanskje hardeste reaksjonene, og de som må ha svidd mest om de nådde kommunalministerens ører, kom fra Roans Høyre-ordfører fra 2003-2011, Albert Larsen. Han forlangte beklagelse fra fylkesmannen for det han oppfattet som intet annet enn trusler om tvangssammenslåing. «Jeg ble målløs og forbannet. Dette er ikke demokratiske spilleregler», mente han, og sa videre, «Det får være grenser. Kommunal- og moderniseringsminister Sanner har jo selv påpekt at reformen skal være basert på frivillige prosesser. Jeg har ikke fått med meg at det har kommet noe annet. Da lurer jeg på hvilken myndighet fylkesmannen har til å true med tvang?»

For å forsikre seg om at Roan nå endelig hadde forstått alvoret, troppet fylkesmannens prosessveileder opp og satt ringside i kommunestyresalen da spørsmålet ble behandlet for tredje gang. Det er symptomatisk for hele kommunereformen hvor effektivt det etterhvert hadde blitt med trusler i landet vårt. Med en stemmes overvekt ble det denne gangen vedtatt å gi etter for "henstillingen" om å gå i samtaler med både Bjugn og Åfjord.

Samtidig som kommunestyret ga etter for press, begynte folket å reise seg. Det ble satt i gang en underskriftskampanje som krevde at Bjugn holdt Þngrene av fatet. En del var også av den oppfatning at man nå burde benytte anledningen til å komme seg ut av hele greia. Et i utgangspunktet monogamt ekteskap kunne i neste omgang fort bli truet, gitt de 56

polygame tendenser Åfjord med sin ordfører Vibeke Stjern så tydelig allerede hadde vist. Den fremste talsmann for den totale selvstendighetslinja var Albert Larsen som så mulighetene de hadde i den fra naturens side ressursrike kommunen. Svært misfornøyd med sentraliseringsiveren til Sanner & Co., meldte han seg etter hvert ut av Høyre. Sittende ordfører, Einar Eian, var også fra Høyre. Han ønsket sammenslåing, også med Bjugn.

Senterpartiet i Roan ville at kommunen skulle bestå. At det ikke, slik som i Osen, var et mer massivt ønske om det i folket, skyldes nok at det i en tid hadde vært en viss misnøye med den kommunale administrasjon og en opprivende skolestrid som førte til at en av tre barneskoler ble nedlagt (Vik/Bessaker). Det aktuelle bygget i Bessaker ble drevet videre som barnehage, så kritikerne spurte hvor besparelsen lå. Nettopp fra dette området nord i kommunen med 21% av innbyggerne ulmet også et ønske om heller å bli overført til Osen.

Sentralmaktas forlengede arm vant altså fram med å tvinge Roan inn i samtaler med begge de to andre. Etter det første møtet med alle tre meldte pressen om et godt forhandlingsklima. Idet ekspansjonistene ved hjelp av fylkesmannen så ut til å få det som de ville, snudde imidlertid vinden brått igjen. Selv om delegasjonen som kom hjem til Roan, mente å ha fått bra gjennomslag for egne krav, bleknet det nok mot en økende folkelige motstand. Den hadde nå manifestert seg ved at underskriftene hadde passert halvparten av antall stemmeberettigede. I hvert fall ble det en drøy uke før jul gjort et vedtak 9-8 der Åfjord Þkk et ultimatum. Om svermeriet med Bjugn ikke var avsluttet innen 31.01.2017, kunne de betrakte forlovelsen med Roan for brutt.

Sanners våpendrager i Sør-Trøndelag ga seg ikke. I likhet med kommunalministeren virket det som fylkesmann Brit Skjelbred målte egen suksess i hvor mange kommuner hun klarte å stryke fra kartet. I kjølvannet av ovennevnte havari fortonte denne fylkesmannen seg nok en gang som et gufs fra fortida, fra embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida: Hennes bidrag til å skape julestemning i 2016 var en nokså bastant melding om at hele Fosen skulle bli én kommune fra 2020. Dvs, fylkesmannen hadde ikke helt forlatt frivillighetslinja: Folket på Fosen skulle selv få bestemme hvor kommunesenteret skulle ligge.

Et nytt spøkelse ble dratt ut av hatten våren 2017. Regjeringa hadde engasjert NIVI Analyse for å utrede kommunestrukturen for hele Fosen. Selskapet ledes og drives for det meste alene av Geir Vinsand, i media ofte omtalt som kommuneekspert. De som bestilte dette arbeidet, visste nok hvilket svar de Þkk, og Vinsand sviktet ikke. For kritikere av kommunereformen var det vanskelig å karakterisere det som noe annet enn et rent bestillingsverk. Ikke overraskende anbefalte NIVI nemlig at Stortinget snøggast råd, dvs. 08.06.2017, burde vedta å slå sammen samtlige kommuner på Fosen.

Alle sju skulle altså med, Leksvik, Rissa, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen. Her er et punkt i argumentasjonen for NIVIs konklusjon: «Fosen kommune gir store utviklingsmuligheter. Den nye kommunen kan organiseres som en balansert 57

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

ßersenterkommune med utvidet ansvar for tjenesteproduksjon og samfunnsutvikling, som vil være en ny og forsterket kommuneløsning med overføringsverdi til andre deler av landet.» Hang du med i svingene? Skulle dette være en kommune, en kanton eller en delstat?

Rapporten viser bl.a. til at «den nye kommunen vil ha viktige likhetstrekk med enkelte danske kommuner». Som eksempel brukes Lolland som også er en konstruksjon av 7 tidligere kommuner. Mens Fosen er svært kupert med svingete veier og djupe fjorder, er Lolland ßat som ei pannekake, har et areal bare en fjerdedel av Fosens, og man kan kjøre fra det ene ytterpunkt til det andre på en drøy halvtime. Her kunne det også være betimelig å spørre Vinsand om hvor vellykket den danske kommunereformen (2007) har vært?

Ikke lenge før publiseringa av NIVIs rapport, hadde avisa Klassekampen en omfattende reportasje for å prøve å gi svar på det. Tilfeldigvis (eller kanskje ikke?) hadde de reist til nettopp Lolland kommune, og det var ikke akkurat noe glansbilde de viste fram. Selv i kommunesenteret Maribo ble det meldt om tomme hus og butikkvinduer, og tilstanden var ikke bedre i de andre byene i «ßersenterkommunen». Sammenligningen kunne virke, foruten lite relevant, også mot sin hensikt, men Vinsand leser kanskje ikke Klassekampen?

NIVI anbefalte 01.01.2022 som dato for effektuering av Stor-Fosen kommune slik at det skulle bli tilstrekkelig tid til å fullføre den allerede vedtatte fusjonen mellom Leksvik og Rissa før de måtte i gang med en ny runde omstilling. Apropos disse to! Allerede da de var i sin prosess, var spekulasjoner om gigantkommunen en faktor egnet til å påvirke deres avgjørelse. Over hele halvøya spøkte dette alternativet i bakgrunnen og er således en forklaring på hvorfor Fosen-kommunene i større grad enn de ßeste andre i Norge så seg om etter én partner.

Situasjonen på Fosen framsto mer og mer som en karikatur for hvilket kaos kommunereformen førte til mange steder i landet. Muligens låt likevel fylkesmannens knallharde direktiver og NIVIs rapport som musikk i ørene for enkelte. Denne leken handlet jo mye om å posisjonere seg for å bli sentrum i det de mest skjebnetro så for seg skulle bli en kommune helt etter Sanners ønske, dvs. størst mulig. På den annen side kunne det fort bli et problem for slike som Åfjords ordfører at de hadde samme tanker i en del andre kommunesentre på Fosen. Her ble det altså lagt tilrette for at striden denne kommunerefomen forårsaket i et ellers fredelig område, skulle kunne vare i uoverskuelig framtid.

En kikk på kartet gir ikke noe umiddelbart svar på hvor det ville være naturlig å ha kommunesenteret i en mega-enhet utmeislet i Sanners, fylkesmannens og Vinsand sitt bilde. Rent geograÞsk er Årnes i Åfjord mest nærliggende, men Botngård (nå omdøpt til Bjugn) kommer best ut hvis befolkningsmessige tyngdepunkt

legges til grunn. Der kommer også Årnset i Rissa bedre ut enn Årnes i Åfjord, men er sammen med de øvrige i den geograÞske periferi. Derfor hjelper det heller ikke Brekstad, langt ute mot spissen av Ørlandet, å være det største tettstedet og det eneste som kaller seg by.

Ut fra en slik geograÞsk realitet burde det ikke overraske at det bortsett fra i Åfjord var vanskelig å få et ßertall for en kjempekommune. Da det var klart at de ikke Þkk med seg resten frivillig, konsentrerte de seg om å få på plass den langstrakte varianten på yttersida. Bjugn hadde til og med tilbudt at Åfjord skulle få kommunesenteret. Det hjalp ikke for å få med Roan. De fryktet at Bjugn, som er mer folkerike enn de to andre til sammen, med sin kjøttvekt senere kunne endre dette slik at veien til rådhuset ble dobbelt så lang.

Slik sto altså saken på nyåret 2017: Ørland ville ikke være sammen med Bjugn som da isteden gjerne ville slå seg sammen med Åfjord og heller ikke protesterte på å ta med Roan på laget. Åfjord hadde lovet seg bort til Roan, men slapp også gjerne inn Bjugn i klubben. Roan syns det var mer enn nok med bare Åfjord og ville for enhver pris ikke ha med seg Bjugn. Det hele var som en Catch 22. Mon tro hvor mange som nå var dyktig lei hele suppa og ønsket at grensene ikke hadde blitt tukla med?

Det er kanskje ikke til å undres over at mange ble overrasket, for ikke å si sjokkert, over søknadene som ble sendt til kommunaldepartementet i februar 2017. Åfjord og Bjugn ba om å få slå seg sammen med hverandre. Roan ble altså støtt ut i det ytterste mørke, for ikke heller å si at de var fri, free at last, fra hele greia. Til tross for underskriftskampanje med krav om folkeavstemning ble aldri noen slik gjennomført i Åfjord. Isteden ble det like i forkant av at søknaden ble sendt, gjennomført en innbyggerundersøkelse. For sikkerhets skyld utelot de alternativet om å stå alene. 45% stemte for det sporet de først var inne på, dvs. sammenslåing kun med Roan, mens 37% syns det var greit å være i midten av en treenighet. 14% svarte vet ikke. Hva så med det alternativet det ble søkt om, der Roan var plassert på utvisningsbenken? Skarve 4 - Þre - prosent gikk inn for en sammenslåing med Bjugn alene.

Kommunalminister Sanner hadde knapt mottatt søknaden, før han hadde Vibeke Stjern og Ogne Undertun på sitt kontor, men de var ikke alene. Han hadde nemlig invitert samtlige syv ordførere på Fosen. De hadde da allerede vært hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Tema begge steder var kongstanken om å danne én eneste kommune som omfattet hele 59

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

halvøya. Om frivillighet skulle gjelde, var nok dette en tanke som behøvde mer modningstid enn de tre månedene fram til kommunereformen skulle behandles i Stortinget. Kun i Åfjord og Bjugn hadde det tidligere vært stemning for en slik storkommune, men da saken nå kom opp i Bjugn kommunestyre, hoppet også de av. Med 13 mot 8 stemte de nei til et Stor-Fosen. Ogne Undertun tilhørte mindretallet.

Spekulasjoner svirret og Tvangsgutane hadde uttalt sitt om hvordan det skulle bli, men intet var helt klart før plenumsmøtet i Stortinget 08.06.2017. Enden på den lange og kronglete visa ble at Ørland og Bjugn ble tvangssammenslått med Høyre, FrP og Venstres 86 stemmer mot de øvrige partiers 83. Åfjord og Roan ble også vedtatt sammenslått, men var det frivillig? Det var jo faktisk ikke det Åfjord i siste instans hadde søkt om. Derfor kan det debatteres om dette skal betraktes som tvang eller ei. Forvirringen rundt kommunereformen på Fosen reßekteres i stemmetallet på Stortinget denne skjebnesvangre dagen. Bare KrF med sin da erklærte frivillighetslinje sluttet seg til de tre tvangspartiene slik at det ble 96-73 for sammenslåing. Uansett kan man si at Fosen ble utsatt for en svært høy grad av frivillig tvang der til slutt bare Osen lengst i nord gikk fri.

La oss avslutte kapittelet om Åfjord og Roan med en detalj i den store sammenheng: Åfjord ville ta med seg eget navn videre mens Roan foreslo og holdt fast på at den nye kommunen burde hete Bjørnør. Da det ikke var mulig å komme til enighet, havnet saken i kommunaldepartementet. Der bestemte de at det skulle være Åfjord. Et plaster på såret var det for Roan at de Þkk beholde kommunevåpenet med tre hvite terner da partneren til slutt ga slipp på sitt med to åfjordinger, en ßott båttype fra Åfjord. Samtidig begynte nok de ßeste åfjordinger av kjøtt og blod å bli tilfreds med at det likevel aldri ble noe av en unaturlig spleising også med Bjugn. Da kunne det nok fort ha blitt strid om mye mer enn navn og kommunevåpen.