NÆRØYSUND (Nærøy, Vikna 28. NÆRØYSUND (Nærøy, Vikna

NORD-TRØNDELAG

T NÆRØYSUND Ap

VIKNA Ap 4596, NÆRØY Sp 5079 (NB delt kommunesenter Rørvik/ Kolvereid)

Nærøya er med sin posisjon ved skipsleia historisk viktig. Her ble det bygget kirke allerede på 1100-tallet og gjennom ßere hundre år var øya et politisk, kulturelt og åndelig sentrum for Ytre Namdal. Fra tidlig 1600-tall fram til 1877 var den også en yrende møteplass for sjøfarende til den store martnan der hver sommer. Etter at Petter Dass ble foreldreløs som liten gutt, bodde han på Nærøya i 6-7 år hos presten som var gift med tanta hans. Her lærte han både om presteyrket og sjølivet, og i hans verk Þnnes det ßere skildringer fra Nærøya.

Prestegjeldene var det viktigste grunnlaget for grensedragningene ved opprettelsen av kommuner etter at Formannskapslovene ble vedtatt i 1837. Lovens intensjon om lokalt sjølstyre og forvaltning gjorde imidlertid en slik administrativ inndeling for grovmasket. Ganske umiddelbart etterpå startet derfor prosesser som i løpet de neste 94 år førte til en økning av antall kommuner fra de opprinnelige 392 til 747. Slik var det også i Trøndelag. Den første Nærøy kommune tilsvarte prestegjeldet for så etter 22 år å bli delt etter sognegrensa midt i Nærøysundet.

Øyriket Vikna vest for sundet ble altså opprettet som egen kommune i 1869, da med 1749 innbyggere. Bortsett fra at de Þkk overført øygruppa Gjæslingan med 61 personer fra Fosnes 20 seinere, var Viknas grenser uberørt fram til tvangssammenslåinga under regjeringa Solberg. Området innafor med 1477 innbyggere beholdt kommunenavnet Nærøy, men denne var mye mindre enn den som 01.01.2020 ble en del av storkommunen Nærøysund. Fra nord i sundet gikk grensa mot sørøst over øya Kvingra og fastlandet for så å følge Folda ut sør av Abelvær.

Etter en brann i 1848 ble kirka på Nærøya aldri gjennoppbygd annet enn en viss restaurering av ruinene i senere år. Øya mistet mer og mer sin betydning, Þkk aldri noen fastlandsforbindelse og i dag er det bare ett gårdsbruk igjen der. Administrasjonen i denne utgaven av Nærøy kommune holdt hus på Varøya, et noe misvisende navn i og med at stedet faktisk ligger på fastlandet.

I forbindelse med den store kommunereformen på 1960-tallet (Schei-komitéen) ble Nærøy, da med 2182 innbyggere slått sammen med Kolvereid (2426), Gravvik (816) og det meste av Foldereid (817 innb.) til én kommune. Mens Kolvereid ble kommunesenter, Þkk Nærøy beholde navnet. Etter 183 år forsvant også dette da Nærøy og Vikna ble tvunget sammen

til Nærøysund kommune. Veien dit gikk i rykk og napp med gearet i overdrive såvel som i revers og der to andre kommuner, Leka og Bindal, til slutt slapp med skrekken.

Forslag om å slå sammen Vikna og Nærøy har vært lansert fra tid til annen også tidligere fra enkelte hold. Omtrent like i folketal, med mange fellesnevnere hva gjelder næringsliv, kultur, historie etc. og «bare» 22 km mellom de to kommunesentrene Rørvik og Kolvereid har vært brukt som argumenter. Dette er ikke nødvendigvis noen oppskrift på suksess, men kan snarere være et grunnlag for opprivende bygdekrangler og lokaliseringsstrid. Det er nok å vise til skilsmissene i 1976-77 etter 10 til 13 års ulykkelig kommune-ekteskap. Avstanden mellom f.eks. Tolga og Os er 19 km, mellom Vinstra og Hundorp i Nord- og Sør-Fron bare 12, med svært god vei- og dessuten jernbaneforbindelser i mellom. I begge disse kortvarige sammenslåtte konstellasjonene skulle man tro likhetstrekkene var enda ßere og sterkere enn i Ytre Namdal, men samlivet fungerte altså slett ikke slik Scheikomitéen hadde forespeilet.

I juni 2016 var en intensjonsavtale mellom Vikna og Nærøy klar. Der sto det at: «Rørvik og Kolvereid skal være likestilte sentra i den nye kommunen, men tildeles oppgaver ut fra naturlig fortrinn og med tanke på balansert utvikling». Allerede her kan nok enkelte driste seg til å anføre at det ikke er hogd i stein hvilket av de to stedene som har «naturlig fortrinn», men at det snarere åpnes for heftig debatt om hvem som skal tildeles hva. Man kan saktens også se for seg at det etter hvert framstår både for dyrt og lite hensiktsmessig med en slik spredning av funksjoner, og da vil det være på’n igjen med heftig drakamp.

Om enn noe i motstrid med overskrifta i ovennevnte del av avtalen virker første kulepunkt klarere: «Kolvereid skal ha hovedtyngden av kommuneadministrasjonen». Disse seks ordene er viktige å ha med seg for å forstå hvorfor utfallene av folkeavstemningene ble som de ble. Med sitt sideblikk fra Nærøys ytterste utpost i nord, på øya Austra, skrev den lokale bloggeren Terje Årseth: «Flertallet i begge kommunene er nok tilhengere av en sammenslåing, vel og merke hvis man kan oppnå fordeler på bekostning av den andre». Årseth ilte til med en innrømmelse om at uttalelsen gjerne var nokså ßåsete, men han har helt klart et poeng. Hvor ordføreren og rådmannen med sin stab tildeles sete, har stor praktisk såvel som symbolsk betydning. Derfor konkluderte han også med at resultatene uten tvil ville blitt motsatt dersom de to stedsnavnene hadde byttet plass i teksten.

Til tross for noe skuffende valgdeltagelse (47,5 og 49,8%) var svarene i folkeavstemningen 12.09.2016 klare nok: I Nærøy sa hele 69,9% ja til sammenslåing, mens bare 31,2% var positive i Vikna. Rørvik tettsted har nesten dobbelt så mange innbyggere som Kolvereid (3200 mot 1700), har betydninga og ikke minst statusen som anløp av hurtigruta gir, og er det ubestridte sentrum i øyriket i vest. Likevel må velgerne ha sett tegninga, ikke bare i intensjonsavtalen, men også på kartet. Rent geograÞsk er det ingen tvil om at Kolvereid ligger mer strategisk plassert i navet av storkommunen, det mest naturlige møtepunktet enten man kommer fra Gravvik, Foldereid, med ferga fra Geisnes/Salsbruket eller fra Abelvær. Hvis man på den annen side plusser på Nærøys ytre bygder, som ligger rett over sundet for Rørvik, ßyttes det befolkningningsmessige tyngdepunkt dit. Slik sett ser det ut til at forhandlerne har gjort et godt stykke arbeid på Kolvereids vegne.

En liten kuriositet uten annet enn symbolsk verdi på vektskåla er at Kolvereid, i motsetning til Rørvik, kaller seg by, riktignok Norges minste. Nærøy kommunestyre benyttet i 2002 anledningen til å gi sin «hovedstad» en slik statusheving. Det kunne de gjøre fordi, foruten å kunne peke på en konsentrert bebyggelse med handels- og servicefunksjoner, også tilfredsstilte kravet om minst 5000 innbygger, i kommunen vel og merke. Uansett om

Rørvik skulle passe bedre hva gjelder det første, manglet Vikna noen hundre personer for å oppfylle det andre kriteriet for å få bystatus.

Ved alteret hjelper det lite om den ene sier ja, så lenge den andre svarer med et kontant nei. Det knapt halvhjertet og utenfra pådyttede forsøket på å få Nærøy og Vikna smidd i hymens lenker kunne avsluttes. «Like greit» var nok en utbredt reaksjon i begge leire, også for gifteklare på Nærøy-sida i og med at den utkårne var så lunken.

Roen så altså ut til å senke seg i Ytre Namdal. Framfor å skulle tilbringe framtida under samme tak kunne Nærøy og Vikna heller konsentrere seg om samfunnsbygging og drift av kommunene sine hver for seg som gode, og gjerne samarbeidende, naboer. Trodde de.

Jan Tore Sanners reform hadde på ingen måte blitt den suksessen han hadde sett for seg. Et par for ham svært brysomme stortingsvedtak sto i veien; det fortsatt stående Frivillighetsvedtaket av 1995 og sittende Stortings presisering av at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene i prosessen. Utilbørlig bruk av pisk, en rad av mer eller mindre tvilsomme gulrøtter, stadige krav om omkamp der han hadde tapt første runde, og oppfordringer til å ignorere folkeviljen, alt i sterk motstrid til de gjeldende premisser, var heller ikke nok til å rokke de lokale folkevalgte over alt.

«Frivillig tvang» hadde allerede blitt et begrep i reformen, men om kommunestyrene hverken lot seg presse eller lure, skulle de likevel ha det siste ord. På nyåret 2017, da uttellinga for ministeren & Co fortsatt så ut til å bli relativt mager, begynte det å svirre rykter om at ren skjær tvang ville komme til anvendelse. Spekulasjoner ßorerte om hvem som ville bli rammet. Sanner selv sto nå tilsynelatende litt på sidelinja (ref. bilde under kapittelet om Senja). Eventuelle tvangsvedtak skulle fattes av Stortinget, må vite. I praksis lå mange nervøse kommuners skjebne i hendene på Þre herrer, medlemmer av kommunalkomitéen fra regjeringspartiene H og FrP og deres støttespillere KrF og V, de etter hvert noe beryktede Tvangsgutane.

Heller ikke i Ytre Namdal følte de seg helt trygg, men her skulle det vise seg at ikke bare Nærøy og Vikna, men også Leka og Bindal havna i den sorte gryte. Bortsett fra en noe usikker Venstremann var kommunestyret i lille Leka svært samstemt på å holde på selvstendigheta. Sammen med 9 andre små lokaldemokratiske enheter uten landfast forbindelse (Hasvik, Værøy, Røst, Træna, Smøla, Solund, Fedje, Utsira og Kvitsøy) var de med på det såkalte Øykommuneprosjektet. Idet alt tydet på at alle 10 skulle få være i fred slik de ønsket, ble Leka-ordfører Per Helge Johansen (Sp) klokka halv åtte en lørdag

morgen denne vinteren oppringt med en svært urovekkene, ja direkte sjokkerende melding:

Det var ingen av Tvangsgutane, ei heller kommunalministeren som slo på tråden, men en journalist fra VG. Han ville ha ordførerens kommentar til at Nærøy, Vikna, Leka og Bindal skulle slås sammen med tvang. Slik ble altså en kommunes dødsdom kunngjort i et Norge lidende av sterk reformpsykose. Johansen Þkk snart summet seg og satte sammen med sine sambygdinger straks i gang med en ganske enestående mobilisering for å redde Leka kommune fra nedleggelse. Presten hadde de allerede mistet og lensmannen var i ferd med å forsvinne med politireformen. De hadde rett og slett ikke råd til å bli fratatt ßere offentlige arbeidsplasser og med kommunen fryktet de at også legesenteret, sykestua og ambulansen snart ville forsvinne innover til fastlandet. Foruten fergereisa er det fem mil til Kolvereid.

Ordfører Johansen var ikke sen med å prøve å ta tyren ved hornene. Han konfronterte Helge André Njåstad (FrP), lederen av kommunalkomitéen, direkte og spurte hvorfor akkurat Leka skulle tvinges. De ni andre i Øykommuneprosjektet, fem av dem med færre innbyggere enn Leka, slapp jo alle unna. Nei, dette var ikke noe Njåstad ville ta ansvaret for. Kanskje hadde han aldri hørt om Leka før de Þre laget sin tvangs-liste i et bakrom på Stortinget? Ordføreren Þkk beskjed om heller å snakke med komité-medlemmet fra Venstre. I følge Johansen uttalte Njåstad i samme åndedrag at han, André N. Skjelstad, var besatt av å få slått sammen de tre nordvestligste kommunene i sitt eget fylke NordTrøndelag og Bindal nord om grensa til Nordland. Dette sier vel noe om hvilken hestehandel som foregikk mellom de Þre partiene.

Ikke lenge etter, under et besøk på fylkeshuset i Steinkjer, ville tilfeldighetene det slik at Leka-ordføreren Þkk treffe «sin» tingmann. Nå var det faktisk Skjelstad som kom bort til en noe overrumplet Johansen idet han Þkk øye på en pin med Lekas kommunevåpen på ordførerens jakkeslag. «Den vil jeg ha!», utbasunerte han og strakte fram handa for å markere at han mente alvor. «Hvorfor det?» ville Johansen vite. «Fordi Leka skal bort». End of discussion. Case closed.

Etter dette noe bisarre møtet i forbifarten reiste ordføreren hjem enda mer bestemt på å kjempe for sitt lokalsamfunn, og han hadde i aller høyeste grad sine sambygdinger med på laget. I mars 2017 ble det trommet sammen til folkemøte i Herlaugshallen, Lekas storstue, som ble fylt med over 40 prosent av kommunens befolkning. André N. Skjelstad var invitert som innleder, men meldte avbud i siste øyeblikk. Han fryktet gjerne ikke å se sine egne velgere der i øynene, 11 ved valget i 2013, redusert til 6 halvåret etter møtet, men kanskje den øvrige del av horden i hallen.

I Skjelstads sted møtte daværende leder for Nord-Trøndelag Venstre, Hans Martin Storø. Året før hadde han søkt jobben som rådmann i Leka uten å nå opp. Like greit kanskje siden han nå argumenterte for å nedlegge kommunen og dermed den arbeidsplassen han nylig hadde ønsket seg. Hans budskap vakte liten begeistring, for å si det mildt. Etter 10 minutter overlot han ordet til den andre innlederen som hadde en meget mer takknemlig oppgave i denne forsamlingen. Per Gunnar Stensvaag, fagdommer i Kvitt eller dobbelt, emne Norske kommuner, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre og foredragsholder på langt over 100 lignende folkemøter, Þkk holde på i nesten 2 timer.

Namdalsavisa slo saken stort opp og kalte seansen et vekkelsesmøte, men lekaværingenes kamp vakte også nasjonal oppmerksomhet. TV2 var tilstede med et helt Þlmteam og ga saken bred dekning. Et sterkt engasjement vedvarte utover våren, både 31

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

hos politikerne og på grasrotplan. Det tradisjonelle spelet om den mytiske Kong Herlaug som ligger i gravhaug på Leka, ble tatt opp igjen, nå med en klar politisk brodd mot den aktuelle situasjonen med det de kalte for sentralmaktas overgrep. Gjennom teaterøvelsene samla bygdefolket seg i en kulturell front mot tvangsvedtaket. 1. mai dro lekaværinger i ßokk og følge til Bindal for å stå sammen med folket der i en storstilt markering av begges krav om å få fortsette hver for seg som før. Nå var det bare å håpe at bønnene ble hørt i Stortingets irrganger.

For Bindals vedkommende var det ikke bare kommunens eksistens som sto på spill, men spenningen dreide seg også om folket der fortsatt skulle få være nordlendinger eller ei. Ordfører Britt Helstad (Ap) hadde kommunestyret med seg på å si nei til begge deler. Det virket også som om sambygdingene i stor grad støttet den linja bl.a. med et sterkt engasjement fra tidligere Þskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap). Som en symbolsk protest mot å bli trønder stilte hun den skjebnesvangre dagen på Stortingets talerstol iført Nordlandsbunad.

André N. Skjelstad hadde imidlertid en relativt høylydt våpendrager like nord for fylkesgrensa. Venstres lokallagsleder, Magnar Bøkestad, satt ikke selv i kommunestyret, men var likevel den mest aktive pådriver for å få strøket Bindal fra kommunekartet. Hans innlegg fra panelet på tre folkemøter og i sosiale medier hadde til dels preg av nokså sterk svartmaling av kommunens aktuelle situasjon og framtidsutsikter ved alenegang.

Også i Nærøy/Vikna var det utbredt frustrasjon over tvangsbruken, og i alle de Þre kommunene var det mange som helt til det siste håpet på et under da det hele skulle opp til votering i plenum i Stortinget 08.06.2017. Det var nok om bare to fra ßertallskonstellasjoner av H, FrP og V hoppet av. Slik gikk det ikke. Fra sin statsrådpult kunne Jan Tore Sanner nikke fornøyd da Tvangsgutane Njåstad, Skjelstad og Høyres Frank Jensen holdt sine tropper samlet slik at stemmetallene ble 86-83 for overkjøring av lokal folkevilje.

Ga de så opp nordtrønderne og sørhelgelendingene? Aldeles ikke. Et nytt Stortingsvalg var bare tre måneder unna, og håpet lå nå i reversering ved et eventuelt regjeringsskifte. Da Erna Solberg, Jan Tore Sanner & Co. Þkk fortsette, klamret de seg til et siste halmstrå. Med den nye sammensetninga av Stortinget var det ikke lenger nok for H/FrP-regjeringa å ha støtte fra bare enten Venstre eller KrF. De var nødt for å ha med seg begge for å få ßertall. Selv om KrF i juni stemte i mot alle tvangssammenslåingene, hadde de signalisert at de ikke ville gå inn for reversering av vedtakene når de nå hadde muligheten til å være tungen på vektskåla. Ville det likevel være mulig å appellere til kristenfolket om å vise nåde?

Så var undrenes tid altså ikke forbi. Geir Toskedal, KrFs egen Tvangsgut, havna i mindretall i stortingsgruppa si, men det var bare Leka og Bindal av de tvangssammenslåtte som ble sluppet fri. Dvs.; de Þkk muligheten dersom det var det de fortsatt ville. Krfs stortingsrepresentant Torild Brandsdal forklarte partiets snuoperasjon for akkurat disse to med at Leka, ikke bare hadde et soleklart nei-standpunkt, men også som den eneste av de ti i Øykommuneprosjektet ble vedtatt tvangssammenslått. For Bindal ble fylkestilhørigheten avgjørende.

På Leka gikk champagnekorkene i været, og de var snar med å sende inn søknad. Juble gjorde de også i Bindal. «Nå slipper vi å bli trøndere. Dette er noe vi har kjempet intenst 33

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

mot i fra dag en», uttalte ordfører Helstad, lettet over at hjemkommunen ikke ble dratt inn i en sammenslåing med sine tre naboer i sør. De ville imidlertid kjøre en runde til med vurderinger før endelig avgjørelse. Folkeavstemning var her et viktig element.

Til tross for bestrebelsene fra sammenslåingstilhengere anført av regionens Venstre-folk var det ikke egnet til å snu valgvinden i nevneverdig grad før bindalingene gikk til urnene 26.02.2018. Frammøtet var upåklagelig, hele 78%, og stemmetallene levnet ingen tvil: Resultatet ble 642 - 308 for å stå alene.

Fra tidlig i prosessen ble Austra brukt som et argument for sammenslåing samtidig som den ble en het potet i seg selv. Øya er nemlig delt mellom to fylker og tre kommuner. Yttersida med 69 innbyggere rundt grenda Gutvik hører til Leka, 20 minutters fergereise unna. Anført av en tidligere varaordfører var det røster her som gikk inn for sammenslåing eller, om det ikke ble noe av, en grensejustering slik at de havna under Nærøy/ Nærøysund. Det ville i tilfelle bety at de måtte via Nordland fylke under kjøreturen til sitt eventuelle nye kommunesenter 5 mil unna.

For de ßeste av de 127 bindalingene nord på øya var det uaktuelt å skille lag med sine sambygdinger og dermed også forlate fylket sitt, men de stilte seg nok ikke avvisende til å innlemme resten av øya i kommunen sin. Nok en liten pussighet i dette grenselandet er at bindalingene på Austra må kjøre ca. en halv kilometer på trøndersk fastland for å komme til hoveddelen av Bindal.

Langs Årsetfjorden på innsida av Austra bor det 14 personer. De av dem som er født før 1964, har nå tilhørt tre kommuner, først Gravvik, så Nærøy i 56 år før det ble Nærøysund fra 01.01.2020. Grenseproblematikken skapte nok ikke særlig høye bølger i denne lille de facto eksklaven. De må kjøre halvannen kilometer på Nordlands del av øya for å kunne 34

krysse brua til fastlandet og eget fylke og kommune. Barnehage- og skoletilbudet deres lå i Horsfjord på Bindals-sida av Austra. Om det var et problem, eksisterer ikke det lenger i og med at det er fritt for unger blant de 14.

Apropos problem! Det som i kampens hete ble presentert som nettopp det, må nok landet leve videre med. Tre kommuner i to fylker på ei øy ble brukt for alt det var, eller ikke var verdt for å vise til nødvendigheten av strukturreformer. Etter nøye vurdering kom imidlertid Det Kongelige Kommunal- og Moderniseringsdepartement fram til at de artige kuriositeter av noen grenselinjene på Austra skal få ligge i fred. I utredninga fra fylkesmannen heter det at «både innbyggerundersøkelser og de tre kommunenes synspunkter gjør at det ikke er noen entydig omforent løsning som peker seg ut». En hovedbegrunnelsen i det endelige vedtaket (07.12.2018) fra departementet, nå med Monica Mæland på statsrådtaburetten, er at: «Det er lite bruk av kommunale tjenester på tvers av dagens grenser, da det er store avstander til kommunesentrene i nabokommunene». Javel, ja, så inndelinga var ikke så håpløst unaturlig likevel, eller begynner kanskje også Mæland å helle til at: «Man tukler ikke med grensene», for å sitere hennes sjef (ref. innledning s. 7).

Hva så med Nærøy og Vikna etter frislippet av Leka og Bindal? Nøkkelen lå igjen hos KrF. I utgangspunktet var jo de i mot tvang, men også i mot reversering av den samme tvangen. Ovennevnte tilfelle var et ekstraordinært unntak. På den annen side eksisterte det jo ikke noe formelt Stortingsvedtak om tvangssammenslåing av bare de to gjenværende i den planlagte storkommunen. Her forelå det altså en mulighet for nullstilling uten å komme i konßikt med reverseringsfobien, om bare KrF ville. Det var også et uttalt ønske fra de involverte kommuner om å starte på ny frisk med en ny prosess mot en eventuell frivillig sammenslåing.

Signalene fra den forrige runden ga vel ikke noe stort håp om at man ville lykkes med en slik løsning. Endringer av intensjonsavtalen for å tekkes Vikna til et ja ville som vi har vært inne på før, fort tippe Nærøy til et nei. Ikke bare i Venstre, men også blant lokale KrF-ere var det dem som ønsket sammenslåing, og her gjaldt det om ikke å risikere noe knussel, dvs. åpne for frivillighetslinja. Hvor mye deres lobbyvirksomhet overfor egne partifeller i maktas høyborg hadde å si, skal være usagt. Hvorom nå allting var, Þkk regjeringa på nyåret 2018 med seg, ikke overraskende Venstre, men også KrF på dannelsen av en Nærøysund kommune. Vikna og Nærøy ble altså utsatt for to tvangsvedtak.

Nye og svært krevende forhandlinger om detaljene i intensjonsavtalen førte til en skjerping av frontene. I Vikna Þkk de blod på tann, så en muligheten for å favorisere Rørvik da det med sentralmaktas overkjøring ikke var noen vei tilbake. Spesielt ivrig på vegne av egen kommune var Bjørn Ola Holm, Venstre-politiker både på lokal- og fylkesplan. Han hadde gjennom hele prosessen vært ihuga pådriver for sammenslåing og en samarbeidspartner for sin partifelle på Stortinget, Andre N.

Skjelstad. Om enn noe redusert Þkk de to en Nærøysund kommune, men Holm nådde ikke helt opp med sine ambisjonene for Rørvik. Fylkesmannen ble brakt til forhandlingsbordet og var sterkt medvirkende for å Þnne en løsning hvor Kolvereid beholdt sin posisjon på avtalepapiret.

Venstres rolle både på det nasjonale, regionale og lokale plan har vært helt sentral hva gjelder å få drevet gjennom sammenslåinger. Hvordan står så partiets betydning og gjennomslag i saken sett i forhold til den folkelige oppslutning? Så lenge totalresultatet for hele landet havner over sperregrensa på 4%, nyter de godt av utjevningsmandater. Hvem som er så heldig å bli tildelt slike og hvilket fylke de representerer, er ikke nødvendigvis beroende på høyt stemmetall. En rekke faktorer, kall det gjerne tilfeldigheter, spiller inn her. Da Andre N. Skjelstad ble en av Nord-Trøndelags 5 stortingsrepresentanter i 2013, hadde han 4,1% av stemmene i hjemfylket bak seg. Fire år seinere ramla resultatet ned på bare 2,2%. Likevel berga han plassen i nasjonalforsamlinga, igjen ved hjelp av ordninga med utjevningsmandater. Vikna, med hans nære allierte Bjørn Ola Holm, dro opp gjennomsnittet med 4,2%. Mindre imponerende var det med 2,9 og 1,6% i hhv. Nærøy og Leka. Det som skjedde i Ytre Namdal kan således stå som et av mange tegn på hvordan hestehandel gjør det mulig å få drevet i gjennom saker i politikken uten at det nødvendigvis er «brei semje» bak dem.

En liten sak til slutt i soga om kommunereformen i Ytre Namdal: Et område sør for Folda rundt bygda Lund, en fergereise unna, hørte til Nærøy. Under folkeavstemninga hadde innbyggerne der muligheten til også å tilkjennegi sitt syn på om de skulle grensejusteres sørover eller ei. 27 av de 40 som stemte (80% frammøte) ønsket det. Dette ble tatt til følge. Dermed mistet Nærøysund 52 innbyggere.

Tilbake sitter så to tidligere kommuner som både på kort og lang sikt forhåpentligvis Þnner ut av det med hverandre. Hva gjelder løsninga med delt kommunesenter, en potensiell kime til evig konßikt, kan det passe å avslutte kapittelet med et visdomsord fra bloggeren på Austra, Terje Årseth. Med henvisning til lokaliseringsspørsmålet, hvor Nærøysunds hovedstad bør ligge, skrev han: «Det vil være en stor unnlatelsessynd av regjering og Storting å ikke bestemme dette også når man først har funnet det formålstjenlig å bruke tvang.»