TRONDHEIM (Trondheim, Klæbu 89. TRONDHEIM (Trondheim,Klæbu

TRONDHEIM Ap

TRONDHEIM Ap 199.039, Klæbu Ap 6124

Helt siden Olav Trygvason grunnla byen ved Nidelvas os i år 997, har Trondheim hatt en viktig plass i norsk historie. Med et glimt i øyet vil enkelte påstå at den virkelige storhetstid var mellom 1966 og 1972, og det kan de først og fremst takke fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Nikolai Schei, for. Komitéen han ledet, la etter 16 års arbeid frem forslag til endring av den norske kommunestrukturen. Viktigst for en ekte trondhjemmer var det da selvfølgelig at dette også førte til en omkalfatring på den prestisjetunge lista over norske byer.

Ettersom byen vokste overtok den biter av sin nærmeste nabo Strinda i 1864, 1894 og 1952. Det brakte arealet opp i 40 km2. Med Scheiutvidelsen i 1964 økte det til hele 342 km2, 4 ganger verdens-metropolen Paris, samtidig som folketallet ble nesten dobla. 56.982 innbyggere ble til 111.419 ved tilførsel fra resten av Strinda (44.600), Leinstrand (4193), Tiller (3595) og Byneset (2049). Det mangla fortsatt noen sjeler på å oppnå det helt store, men grunnet forskjell i folketallsutvikling ble Bergen til stor fornøyelse for trønderne forbigått i løpet av året 1966.

Fortvilelsen var selvfølgelig ditto stor mellom de syv fjell over å ha blitt detronisert fra andreplassen blant landets byer. Ordføreren, den legendariske Harry Hansen, kom da med følgende like legendariske oppfordring: "Bergensere; Ligg dokker sammen og gjorr nokke!» Det var ikke nok, men med innlemmelsen av Arna, Åsane, Fana og Laksevåg i 1972 ble sluttstrek satt for 6 forsmedelige år for Bergen og omvendt rekkefølge igjen satt ettertrykkelig på plass.

Fra rådhuset nede i Trondheim sentrum kunne det nok sees som en fordel for rasjonell og helhetlig planlegging at hele området lå under en felles administrasjon, men la oss gjøre et relativt enkelt tankeeksperiment! Om f.eks Tiller og Leinstrand hadde stått utenfor, ville funksjonen som kommunesentrum høyst sannsynlig ha gitt den gamle stasjonsbyen Heimdal et helt annet preg enn det som ble tilfelle i storkommunen. Den ville blitt mer av en småby i seg selv. Boligområdene, ut fra hva man har sett i forstadskommuner andre steder, hadde fått mer av småhusbebyggelse framfor den storstilte drabantbyutbyggingen som kom. Trondheim ville rimeligvis ha konsentrert bolig- og næringsutbygging innenfor egne grenser. Heimdalsområdet ville selvsagt under alle omstendigheter ha fått del i byveksten med mange nye innbyggere med arbeidsplass i byen, men utbygginga ville ha skjedd etter et annet mønster fordi de som faktisk bor der, ville hatt større innßytelse på hvordan det skulle sett ut og ha arbeidet for sin egen samfunnsutvikling.

Siden Paris allerede er nevnt, la oss ta sjansen på at trondhjemmerne ikke blir fornærmet om vi igjen trekker en sammenligning dit. Av Frankrikes 36569 kommuner er hovedstaden den desidert største med drøyt 2 millioner innbyggere fordelt på 87 kvadratkilometer. Dette området er imidlertid delt opp i 20 såkalte arrondissementer, underkommuner, med eget

bystyre og borgermester, noe som har vært svært viktig for hvordan Paris etter hvert har blitt seende ut. Farter man litt rundt, vil man legge merke til dette, at det er byer i byen, samfunn med eget pulserende liv rundt respektive rådhus.

Denne inndelingen har vært uforandret siden 1860, og det stopper ikke der: Den mer eller mindre bymessige bebyggelse, "The Paris Metropolitan Area" utgjør et område nesten like stort som Sør-Trøndelag og har 1798 kommuner.

I motsetning til i Frankrike vokste det, med Akers innlemmelse i Oslo i 1948, Scheikomitéen og de to Buvik-utvalgene, fram en holdning om at byer har en nærmest gudegitt rett til å sluke sine naboer etter hvert som de vokser. Erna Solberg, Jan Tore Sanner & Co. har med sin reformiver ikke akkurat dempet denne trenden. Da får man nødvendigvis også en bebyggelsesstruktur med ett stort sentrum, mens omlandet domineres av boligområder, industri og kjøpesentra, et monotont megapolis framfor levende og pulserende lokalsamfunn.

Forskjellen på de to modellene kan man se fra lufta om natta og er tydelig på satellittfoto. Med den franske ÞlosoÞen vil man få større variasjon i lyssettinga mens den vi har sett på frammarsj her på berget i senere år, etterhvert vil gi et mer blast bilde. Hvilken av de to modeller man velger, er altså svært avgjørende for hvilken retning utviklinga går. Kommunestrukturen har stor samfunnsmessig betydning uansett om det er i grisgrendt strøk, ref. forrige kapittel med avsnittene om tettstedsutviklinga i Bjugn, en mellomstor by som Trondheim eller kjempesvære Paris. Eksempler og erfaringer fra inn- og utland bør derfor kunne være verdifulle deler av faktagrunnlaget for å stake ut en framtidig kurs.

Selv med innpendling fra kommuner i vid omkrets skulle man tro at Trondheim hadde god nok plass og at ingen, med referanse til ovenstående, ville være tjent med en ytterligere utvidelse. Imperialismen var imidlertid ikke død inne i byen, og en regjering med mål om færrest mulig kommuner satte naboene under sterkt press som også ledet enkelte ut i rene villfarelser.

Bystyret vedtok 29.01.2015 med mangeårig ordfører Rita Ottervik (fra 2003) i spissen å gå videre med to mulige alternativer; Malvik, Klæbu, Melhus og Skaun, eller bare de to førstnevnte. I tillegg het det i en ßertallsmerknad at dersom Orkdal og Stjørdal selv ønsket det, var Trondheim åpen for sammenslåing også med disse. Om alle ble med, ville 60% av alle trøndere bo innenfor «bygrensa», og Bergen ville ha all mulig grunn til å skjelve i buksene. Deres forsprang ville igjen nesten bli oppspist med rundt 80.000 nye innbyggere i Trondheim kommune.

Flertallet presiserte at utvidelser bare skulle skje dersom det også var ønskelig fra de aktuelle naboer, mens rådmannen hadde innstilt på at de skulle ta imot de Stortinget vedtok, hvem som helst altså. Regjeringspartienes representanter støttet ham. FrPs gruppeleder, Elin Marie Andreassen, mente Trondheim måtte signalisere at de var positive til sammenslåing selv om nabokommunene strittet imot og mente Stortinget snarest måtte 90

ta ansvar, gripe inn og gjennomføre reformen uansett om kommunestyret og/eller folket der sa nei. Også Høyre stemte for at enighet fra potensielle partnere ikke burde være en forutsetning, men at dette var en sak Stortinget måtte avgjøre. I en nidvise av Bjørnstjerne Bjørnson heter det «Skit i Norge, leve Toten!» Litt frekt sagt var det her omvendt; «Skit i bondelandet, leve Trondheim!»

De kommunene som lå tynnest an, var altså Melhus, Skaun, Malvik og Klæbu. Melhus var straks sterk og klar og gjorde gjennom kommunestyrevedtak i november 2015 det klart at de ikke ville slå seg sammen med Trondheim og avviste samtidig enhver form for utredning den veien. Det luket i grunnen ut alternativet også for Skaun siden veien til byen går gjennom en del av Melhus. Isteden funderte de litt over hvem de eventuelt skulle velge som partner, Melhus eller naboen i vest, Orkdal. For Melhus kokte det snart ned til at eneste alternativ til å stå alene var en sammenslåing med Skaun.

Begge to ble gjenstand for omfattende sammenslåinger i 1964. Horg, Hølonda og Per Bortens hjemkommune Flå ble innlemma i Melhus. De tre omtrent jevnstore kommunene Børsa, Buvik og Skaun Þkk sistnevnte som navn, mens Børsa ble kommunesenter. Entusiasmen for en ny runde drøyt 50 år seinere var ikke akkurat overveldende, men reformpress drev dem til det som mest av alt virket som et pliktløp hvor begge avholdt folkeavstemning 13.06.2016. I Skaun stemte 45,9% for å stå alene, 26,6 for Orkdal og 27,1 for Melhus. Siden det var åpenbart at selvstendighetsalternativet ville vinne overlegent mot hvilket som helst av de to alene, ble det slik. Om de skulle ha valgt Melhus, ville det uansett ikke ha hjulpet. Til tross for dobbel kjøttvekt, rundt 16 mot 8 tusen innbyggere, ville ikke Melhus ha med lillebror. Bare 30% sa ja til Skaun.

Den svært energiske og Sanner-tro fylkesmannen Brit Skjelbred ga seg ikke med det. Tre måneder seinere innstilte hun overfor sentralmakta at, ikke bare disse to skulle i hop, men at også Midte Gauldal skulle med. Den treenigheta havna aldri på Tvangsgutane sin liste. På andre siden av byen insistere hun på at Malvik måtte slå seg sammen med Trondheim og Klæbu. Fylkesmannen mente det var så mye i byen som også påvirket Malvik. Det kunne de nok tildels være enig i, men ville de ha enda mer av denne påvirkninga? Året før hadde de fått en ung og tøff ordfører fra Ap, nå avdøde Ingrid Aune, som syns kommunen deres var stor nok (ca. 14.000 innb.) til å stå alene og ga klar beskjed om det. Varaordføreren fra Sp var 100% på linje med henne.

I en innbyggerundersøkelse fra april 2015 mente 85% at saken burde gjennom en folkeavstemning før en eventuell sammenslåing. Den samme undersøkelsen burde imidlertid være klart nok på at det ikke var noen grunn til å gå videre med saken, og slik konkluderte også kommunestyret. Riktignok stilte såpass mange som 41% seg positive til sammenslåing, men samme vurdering som i Skaun var høyst relevant. Om det skulle gå slik, var folket nemlig delt 51 mot 42% i retningsvalget; hhv. Trondheim eller Stjørdal.

Fylkesmannen Þkk så laget sin egen gallup der 51% sa ja til å slå seg sammen enten den ene eller den annen vei. Fordeling mellom partneralternativene var omtrent den samme. Siden bare 8% ville være med på en deling av kommunen, ble det derfor igjen vurdert slik at ethvert alternativ ville komme til kort mot det å fortsette som før. Tallet 51 plukket Adresseavisen fullstendig ut av sin sammenheng da de under overskrifta «Malvik blir stående alene» i ingressen skrev: «I Malvik er kommunepolitikerne på kollisjonskurs med innbyggerne. Politikerne sier nei og innbyggerne ja til kommunesammenslåing.» Det var nok ikke bare i rådhuset, men også i avisredaksjonen inne i byen de higet etter landevinning.

Det lokale Høyre nektet å gi seg. De var lojale mot moderpartiet hva gjaldt å få redusert antallet kommuner, men bomma litt i valg av metode. I en siste krampetrekning for å få lagt ned Malvik tilkalte de høsten 2016 partiets to stortingsrepresentanter fra Sør-Trøndelag, Torhild Aarbergsbotten og sjølvaste Tvangsguten Frank Jensen. Sammen krevde de nemlig folkeavstemning og må da åpenbart ha glemt at det samme moderpartiet så tydelig hadde frarådet sine egne tillitsmenn slikt noe (ref. kap. om Ørland, s. 66). Ordfører Ingrid Aune mente imidlertid det var på høy tid at debatten om kommunesammenslåing ble lagt død og hadde igjen et stort ßertall med seg på det: «Nå vil vi bruke ressursene våre på å bygge to nye skoler og en god eldreomsorg framfor at vi bruker enda mer tid på en sak som allerede har blitt nedstemt tre ganger av kommunestyret», sa hun.

Mye energi og tid hadde altså gått med til prosesser der konsulentbransjen som vanlig proÞtterte. Parallelt med vurderingene om å bli Trondheims østligste bydel ble det nemlig lagt ned mye arbeid den andre veien, ikke bare med Stjørdal. Også Frosta, Meråker, Selbu og Tydal var med i en tjukk utredning om det man så for seg kunne bli «Værnes» kommune, et område som allerede hadde et utvidet samarbeid.

Den unge og ambisiøse Sp-ordføreren Ivar Vigdenes, i det som ubestridt ville bli felles kommunesenter, ble gjerne fornøyd over å lese denne konklusjonen i rapporten: «Stjørdal, 92

som allerede i dag er et sterkt vekstsenter, vil i en sammenslått kommune bidra til utvikling i hele kommunen. Ved en eventuell sammenslåing av Trøndelagsfylkene vil en sammenslått kommune kunne spille en enda større rolle som et vekstområde nord og øst for Trondheim. En større kommune vil bli en tyngre aktør med større innßytelse i den regionale utviklingen av Trøndelag.»

Mange Þne ord, ßoskler vil enkelte mene, men vanlige fraser i slike rapporter. Bygger de på empiri eller er det bare rene antagelser, forlokkende ønsketenkning? Hva sier de der man ble stemoderlig behandlede utkanter i en storkommune, og hvem skal sørge for vekst, utvikling og samfunnsbygging ute på en halvøy eller oppover i dalene når lokal forvaltning og folkevalgte er borte? Kanskje var det slike spørsmål som gjorde at ingen av dem bet på agnet.

Malvik, som ble utskilt fra Strinda i 1899, kunne altså fortsette sitt selvstendige liv. Derfor slipper nok også gubben sjøl, statsminister Johan Nygårdsvold, å snu seg i grava. Hjemplassen hans, Hommelvik, kan utvikles videre som kommunesenter, et trivelig og levende tettsted mellom Trondheim og Stjørdalshalsen, framfor å bli en soveby.

Både E6 og jernbanen går gjennom Melhus og Malvik. Begge har således kjappe og relativt korte tilførselsårer inn til byen. Det er ikke så langt fra Klæbu heller, bare to mil, men bygda ligger, unnskyld uttrykket; mer i ei bakevje. Mer rafÞnert kan man heller si beskyttet bak det 710 meter høye Vassfjellet i vest og ovenfor ikke seilbare deler av Nidelva, mens Selbusjøen og ßere åser og fjell stenger for landverts ferdsel mot øst og sør. Tross sin nærhet til byen, har det vært litt en egen verden som også Þkk styre seg selv helt fra starten i 1837. Den eneste endringen skjedde i 1899 ved at Tiller Sogn ble utskilt som egen kommune. Siden da har folketallet blitt mer enn seksdoblet, og administrasjonssenteret har utvikla seg til å bli en bygdeby med over 3000 innbyggere.

Når ingen andre ble med inn i Trondheim, kan det være god grunn til å spørre hvorfor akkurat Klæbu gjorde det? Kan det være at politisk ledelse har betydning? I Malvik var ordfører Ingrid Aune utvilsomt en viktig faktor for at de der forblir utafor bygrensa. Kunne det være at den nyvalgte på topp i Klæbu hadde mer lyst til å spise kirsebær med de store, dvs. med sin partifelle, APs meriterte ordfører i Trondheim, Rita Ottervik?

Før Kirsti Tømmervold ble valgt til ordfører i september 2015, foretok Klæbu under hennes forgjenger, Jarle Martin Gundersen fra Sp, de grep som var pålagt av regjeringa i forbindelse med den igangsatte kommunereformen. Før jul 2014 ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse. 54% mente da at kommunen fortsatt burde være organisert som før, mens 15% ønsket at Klæbu skulle inngå i en storkommune for hele Trondheimsområdet. 27% var åpne for sammenslåing med en eller ßere av nabokommunene. Blant denne drøye fjerdedel av klæbyggene var interessen heller laber for å ta med Skaun, Malvik og Midtre Gauldal, hhv. 20, 17 og 16%. Melhus var i så måte mest populær med 71%, mens 55% inkluderte Trondheim. Dette ble gjerne noget komplisert med mange tall, men ved hjelp av kalkulator er det mulig å fastslå at 42% var villig til å inngå i en eller annen konstellasjon, mens bare hos 29,85% av alle spurte var Trondheim med i et svaralternativ.

I tråd med oppfordringen om «naboprat» kom en delegasjon fra Mehus over åsen til et såkalt sonderingsmøte i Klæbu 08.01.2015. Ordfører Jorid Jagtøyen (Sp) hadde med seg varaordfører, opposisjonsleder og rådmann. Klæbu stilte med folk fra de samme posisjonene samt resten av formannskapet hvor også den fremtidige ordfører Kirsti Tømmervold satt.

Etter presentasjon av rapporter og respektive fremdriftsplaner avslørte den påfølgende debatt en forskjell i holdninger og tro på seg selv mellom de to kommunene. I Melhus virket de å nære liten frykt for ikke fortsatt å være i stand til å stå alene. De påpekte det som et demokratisk problem at de i en eventuell sammenslåing med byen ville få svært liten representasjon i et felles kommunestyre. En oppsummering kan gjøres kort og greit med følgende sitat fra møtet: «Vi ser nesten ingen fordeler med å gå inn i Trondheim.» Videre ble det tilkjennegitt at bygdas politikere i en klokkeklar konklusjon var enige om at Melhus ikke skulle bli en del av byen.

Klæbyggene var åpenbart mye mer på defensiven. Fatalismen, skjebnetrua kommunalminister Sanner hadde lykkes med å plante enkelte steder (ref. kapittelet om Indre Fosen), hadde tydeligvis fått fotfeste også langs Nidelva. Følgende sitat lyser i øynene på dem som leser referatet fra møtet: «Klæbu må nok regne med sammenslåing.» Videre står deg det: «Hva er til beste for innbyggerne i kommunene? - Spørsmålet er om det er tvang eller ikke for “små” kommuner som vil fortsette som egen kommune.» Hvordan skal dette kunne tolkes som annet enn sterk frykt for «frivillig tvang». Om man var freidig nok til å ville beholde et sjølstyre de hadde hatt siden 1837, måtte de nok regne med sanksjoner som ville gå ut over den jevne klæbygg.

Dette var to år før Tvangsgutane kom på banen. Frivillighetsvedtaket av 1995 var fortsatt gjeldende, og det kunne igjen være grunn til å minne om at da sittende stortingsßertall hadde presisert at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene i reformen, dvs. at tvang, frivillig tvang eller det som verre er, var bannlyst som metoder for å endre på kommunekartet. Retorisk kunne man saktens også spørre: «Om sammenslåing i seg selv var en slik strålende idé, hvorfor var det da nødvendig med økonomiske incentiver på den ene side og trusler om smalhans på den andre?»

Uka etter hadde Klæbu et tilsvarende møte med Trondheim. Byfolka redegjorde for at de så for seg to alternativer for sammenslåing; gå sammen med 4 eller 6 naboer. I debatten etterpå ble tanken om å innlemme de to fjerneste, Orkdal og Stjørdal, mer eller mindre lagt død. Bergen kunne altså kanskje puste lettet ut?

Nærdemokratiske ordninger var også tema, noe Trondheim allerede hadde prøvd med bydelsutvalg, bydelsstyrer og bydelsråd før det endte med inndeling i Þre administrative distrikter uten egne politiske nivå. I Oslo er antall bydelsutvalg redusert, i Bergen avviklet. Den tidligere kommunen Skjerstad Þkk etter sammenslåing med Bodø i 2005 sitt eget kommunedelsutvalg, av gammelordføreren der, Fredrik Støvset, karakterisert som et rent supperåd. Konklusjonen i sonderingsmøtet i Klæbu var også at slike ordninger var lite attraktive fordi denslags utvalg har svært liten reelll politisk makt. Likevel virket de ikke å ha samme frykt i Klæbu som i Melhus for tap av innßytelse og et lokaldemokratisk underskudd i en storkommune. Dette til tross for at et enkelt regnestykke skulle tilsi at det ut fra folketall ville sitte i snitt 1,3 klæbygg i bystyret.

Trondheim så det som positivt å få tilført nye området til nærings- og boligutbygging, og det ble hevdet at man sammenslått kunne få en bedre arealpolitikk med mer bindende 94

reguleringsplaner. Klæbu, som på egen kjøl hadde opplevd vekst i tiår etter tiår, Þkk signaler om at de kunne håpe på mer virksomhet og ßere innbyggere etter sammenslåinga. Det kom på møtet ingen motforestillinger derfra om at disse utbygginger helt og holdent ville kunne styres av et kjempestort ßertall bosatt utenfor bygda.

Om det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner er det likevel et lite poeng å Þnne i tall fra Statistisk Sentralbyrå. På de siste 60 år hadde Klæbu fått Þredoblet folketallet sitt og ikke i et eneste av alle disse år var det nedgang. Første gang man opplevde det, var året for sammenslåingsvedtaket og året før effektueringa av det. Den første store konßikten i den ennå ikke spleisa kommunen gikk nettopp på dette med utbygging. Et lenge planlagt boligfelt som året før hadde fått en tverrpolitisk tommel opp i Klæbu, ble det i 2018 satt foten ned for av kjøttvekta i fellesnemnda som var i arbeid fram mot den endelige sammenslåinga. Utbyggeren som også hadde hatt prosjekter i Trondheim, uttalte at dette var en av grunnene til at han personlig stemte imot sammenslåinga. «Klæbu er en mye smidigere kommune å forholde seg til enn Trondheim, med kortere beslutningsveier», sa han.

Vel, der ble begivenhetene foregrepet en smule. Tilbake i 2015 ble det avholdt møter også med Malvik, Midtre Gauldal og Skaun. Dette fortonte seg mest av alt som rene pliktløp som ikke førte til noe. Alternativene var snevret inn til å stå alene eller å gå sammen med enten Trondheim eller Melhus. Alle tre sammen var nå luket ut etter sistnevntes klare avvisning av byen.

I slutten av oktober sendte den nå nyvalgte Klæbu-ordfører Kirsti Tømmervold et brev til kollegaen i Trondheim med invitasjon til politiske samtaler mellom de to. Det bar bud om hvilken vei det bar. Fra da av var det bare byen som gjaldt. Ingen ßere sonderinger med andre kommuner ble deretter gjort. Samtidig økte trykket fra departementet gjennom en henvendelse til alle påtroppende lokalpolitikere. Med mål om «å gi innbyggerne gode barnehager, skoler, helse- og omsorgstjenester og utvikle attraktive lokalsamfunn og sunn næringsutvikling» argumenterte Jan Tore Sanner: «Da trenger vi færre og større kommuner med sterkere fagmiljø og et velfungerende lokalt selvstyre. Jeg håper dere benytter muligheten til å ruste Kommune- Norge for framtiden.» Et annet sitat vel verdt å tygge på idet målet var å fjerne er rekke lokaldemokratiske enheter var: «Kommunereformen skal også styrke lokaldemokratiet.» Sanners brev ble avsluttet med en oversikt over fristende gulrøtter. En eventuell sammenslåing av Klæbu og Trondheim ville utløse totalt 65 millioner fra statskassa, 30 til såkalt reformstøtte og 35 til å dekke engangskostnader.

Etter nyttår i 2016 gikk det slag i slag. Tre felles formannskapsmøter og Þre forhandlingsmøter om en intensjonsavtale ble gjennomført før den ble signert 04.04.2016. Avtalen inneholder en rekke detaljer om tursti og skiløype, vannforsyning og kloakkanlegg, annen infrastruktur og traÞkksikkerhetstiltak. Heving av kvaliteten på FV 704 fremheves spesielt. Så kan man spørre om slikt ikke også kunne løses interkommunalt?

Fyndord gjenkjennelig fra andre intensjonsavtaler landet rundt manglet det ikke på, eksempelvis: «Kommunen skal være motor i regionen, med styrket konkurransekraft i den nasjonale og internasjonale konkurransen» og «Kommunen skal ha robust økonomi». Det hadde ßere ganger blitt fremhevet at her var det to likeverdige kommuner som ble avviklet idet en ny ble dannet. Derfor sto det i avtalen slikt som: «Med utgangspunkt i de to kommunenes sterke sider, tradisjoner, fortrinn og utfordringer skal det etableres en ny kommune», og som en ytterligere presisering «Styrken til begge kommuner skal videreføres og styrkes».

Klæbu kunne altså slett ikke være noe puslete lite samfunn i og med at det skulle gi «motoren» slik tilførsel av hestekrefter at det ga økt konkurransekraft, til og med på det internasjonale plan! Siden Trondheim Þkk beholde navnet og kommunevåpenet, all administrasjon skulle samles i rådhuset i Munkegata samt det faktum at Trondheim har 33 ganger så mange innbyggere, er det ikke da likevel litt vanskelig å karakterisere de to som «likeverdige» og prosessen som noe annet enn en ren innlemmelse i byen?

Intet bydelspolitisk organ skulle etableres. I den første kommunestyreperioden skulle det dog gis støtte til at innbyggerne i Klæbu kunne ha et «nærmiljøråd» bestående av representanter for lokale foreninger og lag med rett til å høres i saker av lokal betydning. Med henvisning til den tidligere karakteristikken av bydelsutvalg som supperåd, kan man bare fundere på hva Balle Klorin, alias Harald Heide-Steen jr., supperådet far, ville kalt denne ordningen?

I kommunestyremøte i Klæbu 12.04.2016 ble intensjonsavtalen vedtatt. Den skulle så til folkeavstemning 9. mai, en knapp måned seinere. Det var altså ikke mye tid til valgkamp, men ved et folkemøte 18. april ble det virkelig slått på stortromma fra ja- sida. Adresseavisen hadde både gitt fyldig forhåndsomtale og var tilstede. Der sto foruten kommunetoppene i Klæbu også dronninga fra Trondheim, Rita Ottervik og Alf-Petter Tenfjord fra fylkesmannen foran en fullsatt sal.

At Kirsti Tømmervold hadde bestemt seg var det nok liten tvil om før møtet, og nå ga hun de frammøtte en instendig anbefaling om å stemme ja. Sikker på at det ville være det beste for Klæbu å bli en bydel i Trondheim, argumenterte hun med at det ville bli vanskelig å opprettholde tjenestetilbudet uten kommunesammenslåing. Poenget om at det var to kommuner som ville bli lagt ned og en ny blir oppretta, var hun også nøye med å presisere overfor sine sambygdinger.

Fylkesmannens representant benyttet seg av et vanlig argument i reformen, et av Sanners glansnumre, at den norske befolkning eldes slik. Mange har nok spurt seg om hvordan reformen skulle kunne bøte på alderssammensetning i samfunnet, kommunegrenser har så vidt vites aldri lagt bånd på kjønnsdrifta, og akkurat i Klæbu spørs det om ikke Tenfjord bomma litt. Bygda har nemlig en meget ung befolkning, ja i henhold til en undersøkelse fra 2010 faktisk den yngste i landet.

Seansen ble kalt for et informasjonsmøte der ingen fra nei-sida var invitert. Motforestillinger kom kun fra salen der bygdas kanskje mest skeptiske røst hevet seg, Haldor Grendstad, som i de to foregående periodene hadde representert Sp i kommunestyret. Han var svært bekymret for lokaldemokratiet og viste til at Klæbu hadde 23 folkevalgte, alle ombudsmenn for folket i bygda, og spurte retorisk hvor mange de statistisk ville få i en ny kommune? Svaret ga han selv; som allerede nevnt; i snitt 1,3. Han var også meget kritisk til det svært høye tempoet i prosessen «Det er et råkjør for å få slått sammen kommunene», sa han. Med selveste Rita Ottervik tilstede ble det likevel mest av alt til det rene halleluja-møte for jasida.

Overrumpla over at hjemkommunen brått gikk med sjumilssteg mot å bli en bydel i Trondheim, prøvde nei-sida å mobilisere. Som også ellers i landet var det ressursmessig en svært ujevn kamp. Det kunne virke som om kommunalministeren hadde nærmest ubegrenset med midler til å drive gjennom sitt prestisjeprosjekt, og hadde også folk utplassert i tunge posisjoner til å hjelpe ham i sitt forehavende. Hadde f.eks. embedsverket noen gang tidligere så aktivt blitt brukt som redskap for å fronte en bestemt politisk retning? I Sør-Trøndelag hadde Sanner i så måte en særs ivrig våpendrager i fylkesmannen.

Motstanden ble mer eller mindre drevet på ren dugnad. Ikke en eneste statlig krone ble bevilget til de som kunne formidle motforestillinger. Foredragsholdere gjorde det stort sett på frivillig basis, uten honorar, overnattet privat eller i en gammel folkevognbuss og var ikke alltid heller så nøye med å skrive reiseregning. En viss støtte kunne det dog være å hente hos Lokalsamfunnsforeninga om motstandsrørsla i den enkelte kommune i det hele tatt kjente til den.

I Klæbu organiserte en liten gruppe på 6 personer seg i all hast i et forsøk på å stoppe sammenslåinga, Deres først tiltak ble straks stoppet av kommunen før det var formidlet til mer enn en håndfull av bygdas innbyggere. Informasjonen de ville dele ut, var nemlig skrevet ut på ark hvor også Klæbus kommunevåpen Þgurerte som blikkfang. Det ble ikke tillatt slik at de måtte starte kopimaskina på nytt.

Som motvekt til ovennevnte folkemøte leide de med private midler bygdas kulturhus. Som foredragsholder hadde de invitert Nils Aarsæther, professor i samfunnsplanlegging. Han klarte nok å ytterligere sementere nei-folkets syn, overbevise noen tvilere og å snu enkelte fra ja. Til sistnevnte kategori hørte ikke ordfører Kirsti Tømmervold. Hun var tilstede sammen med kommunens rådmann, men ingen av dem tok noen aktiv rolle i møtet.

Uten forhåndsomtale i media eller store midler til annonsering klarte de å samle en del folk, men færre enn på det foregående. Tross invitasjon glimret også media med sitt 97

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

fravær. Effekten av møtet ble derfor langt fra slik arrangørene hadde håpet, og resignasjonen bredte seg.

Fra motstands-sida rapporteres det at folket lot til å ha gitt opp. Budskapet fra høyeste hold var at det ikke var noen vei utenom uansett. De forteller at ordfører Tømmervold brukte alle sine ressurser for å få ßertall for sitt syn. Blant annet fór hun rundt i bygdas husstander, delte ut roser og ga klare oppfordringer om å stemme ja. Klæbu hadde ikke økonomi til å stå alene. Kommunekassa var tom. En frivillig sammenslåing med Trondheim betød pæng inn på bok. Alternativet var tvang og ikke en krone. Dette var en villfarelse utbredt også ellers i landet og som var den direkte årsak til at enkelte kommuner brått forsvant, ref. f.eks Ballangen i kapittelet om Narvik.

Deres kritikk mot prosessen har ikke mildnet i ettertid. «Etter at ßertallet for sammenslåing var sikret, dukket det plutselig opp penger likevel», forteller de: «22 millioner Klæbu-kroner som på mystisk vis hadde gjemt seg bort.» Tvilsomme gulrøtter, lureri, pisk og trusler, ren skremselspropaganda mener de var ingredienser i en svært ugrei og heseblesende opptakt til at folk gikk til stemmeurnene.

Om Kirsti Tømmervold & Co. hadde lest hele brevet fra Sanner, var det der et avsnitt de i hvert fall ikke yndet å videreformidle til sine innbyggere. Kommunalministeren skrev nemlig også pliktskyldigst at: «Både regjeringen og stortingsßertallet har gitt uttrykk for at kommunereformen bygger på frivillighet og gode lokale prosesser. Unntak fra frivillighetsprinsippet kan likevel være aktuelt i helt spesielle situasjoner for at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.» At Klæbu skulle være et slikt ekstraordinært tilfelle i verden, skal man jaggu legge god- for ikke å si vrangvilja til for å mene.

Det gikk som det måtte gå. I folkeavstemninga med 56% deltagelse sa 2/3 ja til sammenslåing. Siden de partiene i Klæbu som var mest skeptisk til kommunesammenslåing, SV, MDG og Sp, hadde lovet å ta hensyn til ßertallet i folkeavstemningen, var kommunens skjebne allerede beseglet. I Trondheim var det ingen folkeavstemning. I stedet ble spørsmålet lagt ut på det som blir kalt en «målrettet høring». Hva det innebar, gikk nok den jevne trondhjemmer hus forbi. Om de Þkk et lite anheng i sør eller ei hadde svært liten betydning for dem. Vedtakene i respektive kommunestyrer var således bare en ren formalitet.

Da sammenslåinga var endelig klubba gjennom 16.06.2016 uttalte Kirsti Tømmervold at det ikke var noen gledens dag for Klæbu ettersom 30 prosent av innbyggerne har stemt nei. «Det blir riktigere å si at jeg føler en lettelse over at vedtaket er gjort.» Til NRK sa hun også: «Det er ikke med lett hjerte en ordfører legger ned egen kommune. Men så lenge jeg er overbevist om at det er til det beste for innbyggerne i Klæbu, så går jeg for det.» Hun understreket at det ikke var noen vei utenom og sa videre: «Det har vært debattert tidligere, både på 60-tallet og tidlig på 90-tallet. Vi hadde litt andre forutsetninger som gjorde at vi kunne si nei da. Denne gangen hadde vi ikke noe valg. Det ville blitt for tøft for oss å være alene. Ved å bli en del av Trondheim klarer vi å opprettholde et godt tilbud til innbyggerne våre og gjøre nødvendige investeringer. Alene ville det være umulig å gjøre begge deler samtidig.»

Den forrige Klæbu-ordføreren, nå varaordfører Jarle Martin Gundersen, var i utgangspunktet motstander av sammenslåing, men fortalte at han hadde snudd. Hans korte forklaring er et vitnesbyrd på bruken av frivillig tvang og samtidig i bunn og grunn et nådeløst karakterdrap på hele reformen. «Når Stortinget sier at vi skal reduseres så kraftig 98

at vi ikke lenger kan opprettholde et godt nok tjenestetilbud til innbyggerne våre, så er vi økonomiske gisler», sa han.

Rita Ottervik hevdet på sin side at ingen hadde blitt påtvunget noe som helst. «Sammenslåingen har vært en av de minst kontroversielle på landsbasis og det beste for begge parter. Det har vært så lite bråk at det ikke ble sett på som nødvendig med en folkeavstemning i Trondheim», sa hun og fortsatte: «Vi er veldig på linje om hva vi tenker om samfunnsutviklingen i både Klæbu og Trondheim. Dette er å betrakte som et kjærlighetsekteskap.»

Gammel kjærlighet ruster ikke, sies det. Denne kjærligheta var nokså ny og kom nok litt brått på for mange. Det skulle heller ikke vare lange stunda før den slo krøll på seg, lenge før den endelige effektueringa av ekteskapet, men først skulle det feires:

Da sammenslåinga ble klubbet igjennom i Stortinget 08.06.2017 satt det to ordførere med brede smil ved siden av hverandre på galleriet. Kirsti Tømmervold og Rita Ottervik framsto fortsatt som perlevenner. «I Klæbu satte vi innbyggernes behov først. Vi tok oss god tid, og ventet med å dra for mange bastante konklusjoner. Etter grundige runder, ga svaret seg selv. Det måtte bli oss og Trondheim», sa Tømmervold.

God tid? Tre dager senere sto noe helt annet å lese i en kronikk i Adresseavisa. Forfatter var statsvitenskap-student ved NTNU og tidligere folkevalgt i Klæbu for Høyre, Kristin Kulseth. Hun hadde forsket på det som hadde foregått i kommunereformen i hjembygda og skrev: «Denne sammenslåingsprosessen har gått raskere enn i mange andre kommuner. For Klæbu tok det likevel to år å få Trondheim kommune i samtale. Skyldes dette «partybrems» fra Klæbus tidligere senterpartiordfører? Tja. Det er ikke uten betydning at prosessen virkelig tok av først etter kommunevalget i 2015, da klæbyggene valgte seg en ordfører fra Arbeiderpartiet.»

Om de leste kronikken, var den nok også egnet til å helle noe malurt i begrene de to ordførerne skålte i. Kulseth skrev nemlig også: «Regjeringens økonomiske incentiver vil ikke kunne sikre et bedre tjenestetilbud. De småpengene har vært totalt uinteressante for kommunene. Regjeringens gulrot sikrer knapt en tursti langs Nidelva.»

Saken om den planlagte boligutbygginga er allerede berørt. Like før den ble en het potet, dukket det opp et mer trivielt problem som få hadde tenkt på, men som er svært aktuell ved de ßeste sammenslåinger. Det viste seg at de to kommunene hadde hele 14 felles gate- og veinavn. Det går ikke lenger etter at grensa mellom dem er fjerna. Adresseavisa reiste til Bostadveien i Klæbu og laget en litt morsom sak på dette. Der traff de en eldre pensjonert bonde som hadde bodd i Bostadgrenda hele livet. Han var motstander av hele kommunesammenslåingen: «Vi er jo klæbygg, sa han og var spent på om 99

GÅ TIL INNHOLDSFORTEGNELSE

sammenslåingen han ikke ønsket, også skulle føre til at familienavnet forsvant fra veiskiltet.

Det gikk bra for Arvid Bostad og naboene hans, men beboere langs sju veier på hver side av den gamle kommunegrensa måtte Þnne seg i adresseendring. Jevn fordeling var en salomonisk løsning. Om enn som en pølse i slaktetida gitt den totale pengebruk ved sammenslåinger, er kostnaden ved slik bytting av skilt og annet ikke ubetydelig. Dette var et arbeid som måtte gjennomføres i de ßeste sammenslåtte kommuner. Regionreformen hadde også sin parallell da Nes på Romerike og Nes i Hallingdal begge havnet i Viken. Kommuner med samme navn går heller ikke innenfor ett fylke, Viken i dette tilfelle. Det ble hallingdølene som måtte ta bryet med å foreta endringer på alt fra brevpapir til kommuneskilt. Nesbyen, står det på dem nå.

Denne saken var selvfølgelig bare en ubetydelig detalj, nærmest en kuriøsitet, i den store sammenheng. Selv striden om boligfeltet ble som krusninger på vannet mot hva som etter hvert brygget seg opp. Trondheim, som i ekteskapsforhandlingene hadde blitt oppfattet som raus og gavmild, viste høsten 2018 igjen sine muskler. Saken gjaldt mat, og det skapte et kraftig lokalt engasjement i Klæbu. De ønsket å beholde kjøkkenet i bygda. Der laget de blant annet måltidene til barnehagene og sykehjemmet, lokal mat som ungene, eldre og syke var såre fornøyd med. Det handlet også om arbeidsplasser. At nytt sykehjem skulle bygges, var ikke nok til å dempe forbitrelsen over denne type rasjonalisering, eller sagt med et annet ord; sentralisering. Vedtaket i fellesnemnda, at produksjonen skulle samles ved det kommunale storkjøkkenet i Trondheim, viste at det var den sterkestes rett som gjaldt. Klæbyggene tapte slaget og følte seg overkjørt.

Murringa tiltok da politkerne fra Klæbu i november igjen følte de kom til kort. Denne gang gjaldt det ansettelsesprosessen til den vordende kommunen. Fellesnemnda bestemte at en ny kommunaldirektørstilling skulle lyses ut og ikke besettes som en del av innplasseringa av sittende ledere i de to fortsatt bestående enhetene. I Klæbu mente man at dette var en jobb som burde passe for deres egen rådmann. Samtidig påberope seks kommunaldirektøren i Trondheim seg retten til å beholde sine posisjoner. Dermed lå det an til at alle de øverste stillingene ville bli besatt av byråkrater fra gamle Trondheim, ingen fra

Klæbu. Som kommentator i Adresseavisen, Harry Tiller, skrev: «Slikt kan gi skeptikere til sammenslåinga vann på mølla.»

Et år før den endelige sammensmeltinga kan man ikke akkurat si at julefreden senka seg over de to kommunene. Det ble bekreftet av et oppslag i samme avis 27. desember. Der uttalte varaordfører i Trondheim, Ola Lund Renolen (MDG) at «Sammenslåingsprosessen er for tiden ikke veldig positiv.» Overskrifta var enda mer urovekkende: «Klæbu-ekteskap med Trondheim: – Det bygger seg opp en front.»

På nyåret 2019 så de seg i Klæbu nødt for å ta et kostbart grep. Usikkerhet om jobbmulighetene i den sammenslåtte kommunen, Þkk en synkende skip-effekt. En rekke ressurspersoner i administrasjonen hadde pakket kofferten og reist fra bygda for å søke lykken i andre kommuner. Folk i nøkkelstillinger forsvant som dugg for sola. Nå var de redd rådmannen skulle gjøre det samme akkurat idet de i avviklingsperioden av kommunen trengte ham som mest. Derfor Þkk han fra den allerede slunkne kommunekassa en «lojalitetsbonus» på 1,8 millioner kroner, i tillegg til sin ordinære lønn på 1,2 mill., for å bli sittende ut året. «Vi måtte gjøre det slik, for å ivareta kontinuiteten i en periode hvor det blir mye ekstra merarbeid for rådmannen», sa ordfører Kirsti Tømmervold.

I sin kommentarartikkel «Scener fra et kommunalt ekteskap», publisert 05.02.2019, mente Harry Tiller at murringa fra Klæbu ga grunn til bekymring og skrev blant annet: «Det ser ut som om skepsisen mot Trondheim øker, og det lover ikke godt for veien videre.» Han ga uttrykk for at han forsto klæbyggen: «Trondheim er mye større, men det kan i seg selv ikke være et argument for at Klæbu skal slukes med hud og hår», mente han og oppfordret Trondheim til ikke å utnytte sin maktposisjon og til å trå varsomt. Uro i slike kommunale ekteskap er vanskelig å unngå, konstaterte han, og nettopp derfor måtte prosessen være åpen, redelig og rettferdig. Med utsikter til at det bare skulle bli gamle koster fra Munkegata i den nye administrasjonen, satt det kommunalt ansatte på alle plan i Klæbu

med bekymringer for hvordan arbeidsliv og -forhold skulle bli. Slik det nå utviklet seg, kunne det skapes sår det ville ta årevis å lege, fryktet Tiller.

Adresseavisen fulgte opp på lederplass 28.05.2019. Der fant de grunn til å minne om Pippi Langstrømpes leveregel om at den som er sterk, også må være snill. «Det gjelder til og med når en stor kommune skal slå seg sammen med en liten», sto det å lese. Artikkelen viste til Kirsti Tømmervolds skuffelse over sammenslåingsprosessen. «Hun setter ord på følelser som mange i Klæbu sitter med. Det må store Trondheim ta på alvor.»

Sammenslåingsprosessen ble altså ikke helt slik Klæbu-ordføreren hadde sett for seg. Hun mente intensjonene om raushet og likeverd ikke hadde blitt fulgt. Samtidig som valgkampen til nykommunen var i gang, uttalte hun likevel et drøyt halvår før 182 år gamle Klæbu var en saga blott, at det var noe hun var glad for, men veien dit skulle hun gjerne ha sett annerledes. I sin 17. mai-tale i hjembygda sa hun at selv om ikke alle tjenester nødvendigvis ville bli bedre, så ville helheten bli det.

Følelsen av ikke å bli tatt på alvor avtok nok ikke etter hvert. Det var først og fremst ansettelsesprosessene som skapte bruduljer. Åpne konßikter førte til at beskyldninger formelig hagla mellom partene. Tømmervold mente Klæbu hadde fått alt for liten uttelling og at intensjonene om likeverd og raushet ikke ble fulgt. «Ingen ansatte i Trondheim er utkonkurrert av en eneste klæbygg. Jeg er ikke trygg på at de som er ansatt i nye Trondheim kommune er de best kvaliÞserte», sa Klæbu-ordføreren til Adresseavisen. Forholdet til rådmannen i Trondheim gikk fra at de var allierte til en nokså steil front mellom dem.

Utregning av antallet kommunestyrerepresentanter som Klæbu ut fra statistisk sannsynlighet ville få i bystyret, har vil allerede vært innom. I første periode etter en sammenslåing kommer de små som regel relativt godt ut i forhold til folketall. Siden viser dessverre erfaringene at det går nedover. Det totale antall representanter blir også ofte redusert etter hvert. Bjarkøy Þkk inn 2 da de slo seg sammen med Harstad i 2013. Etter første påfølgende valg hadde de ingen. Tromsø slukte to og en halv kommune i 1964. I dag er det så godt som kjemisk renset for folk fra ytterdistiktene i bystyret.

Fire klæbygger Þkk plass i bystyresalen i Munkegata etter valget i 2019. Kirsti Tømmervold, som var spådd en lysende karriere i storbypolitikken, var ikke blant dem. Hun trakk seg nemlig fra 7. og sikker plass på Aplista. Ovenfor media ønsket hun ikke å kommentere om beslutningen ble tatt som følge av uenigheter mellom 102

Trondheim og Klæbu hva gjaldt kommunesammenslåinga. Alt den snart avtroppende Klæbu-ordførere ville si, var at hun hadde mistet motivasjonen og entusiasmen.

Hva gjør så en gammel-ordfører med mange, mange yrkesaktivår foran seg i dag. Jo, hun har tatt steget over fra politikken og blitt rådmann, eller kommunedirektør som tittelen gjerne skal være nå. Det er vel neppe noen som tipper at hun Þkk/tok jobben i Trondheim, vepsebolet hun gjennom en nokså smertefull prosess hadde stukket handa si inn i? Hva med en av de mellomstore kommunen i nabolaget? Nei, valget falt på Norges fjerde minste kommune, Vevelstad på Helgeland. Dette er utvilsomt ei bygd hun har et brennende hjerte for, og som hun gjør sitt beste for både å drive og utvikle. Fredelig er det der også. Stort sett det eneste som kan sette sinn i kok der, er lange fergekøer i sommertraÞkken på RV 17. Vevelstad har 17 km av den med fergeleie i begge ender.

I et intervju med Brønnøysund Avis like etter ankomst ble hun spurt hva om hva som gjorde dette til drømmejobben? «Det å ha hele spekteret av arbeidsoppgaver i en så stor bedrift som en kommune faktisk er, synes jeg er veldig spennende. I tillegg har jeg jo et veldig godt forhold til Vevelstad. Så jeg ville hit», sa hun. Journalisten var kjent med hennes rolle i beseglinga av Klæbus skjebne og spurte om hun mente sammenslåinga var veien å gå også for Vevelstad? «Jeg kjenner ikke godt nok til situasjonen her ennå. Det er uansett politikerne som bestemmer, og jeg vet at det ikke er aktuelt for kommunestyret nå», svarte hun. I første omgang kan neppe hverken hun eller ordføreren der bruke økonomi som begynnelse for en eventuell slik løsning. På sitt første møte der Þkk hun nemlig til sin tilfredshet forelagt regnskapet for 2019. Overskuddet var på 9,6 mill., et netto driftsresultat på 12,5%, blant de høyeste i landet.

Det er bare å ønske både Vevelstad og den nye kommunedirektøren lykke til! Det ser ut til å gå bra, men er det ikke et ørlite paradoks at Tømmervold nå satser på en kommune med 463 innbyggere, 1/13 - en trettendedel - så stor som den hun mente ikke hadde livets rett. Hun var sentral i å bringe Trondheims folketall over 200.000. Kanskje kan hun nå uten noen form for sammenslåing få Vevelstad til å bikke 500?